Delene som utgjør helheten
En undersøkelse av Mosaikk-litteratur (2000–2015)
Marte Olea Borg
Masteroppgave i Litteraturformidling
Institutt for litteratur, områdestudier og europeiske språk Det humanistiske fakultet
UNIVERSITETET I OSLO
Våren 2018
©Marte Olea Borg
2018
Delene som utgjør helheten. En undersøkelse av Mosaikk-litteratur (2000–2015) Marte Olea Borg
http://www.duo.uio.no Trykk: Grafisk senter
Sammendrag
På en kulturpolitisk oppfordring fra Stortinget opprettet Kulturrådet Mosaikk-programmet i 1998, og i år 2000 ble den oversatte skjønnlitteraturen inkludert under tilnavnet Mosaikk- litteratur. Programmets overordnede mål var å få utgitt flere bøker knyttet til språket og identiteten til minoritetsspråklige forfattere, og få de ut i norsk språkdrakt. Fra 2000 til nedleggelsen, eller omdirigeringen, i 2015 ble 126 skjønnlitterære- og essayistiske titler oversatt fra språkområder utenfor Europa og større vestlige språkområder.
I denne masteroppgaven vil jeg undersøke Kulturrådets insentivordning Mosaikk- litteratur under og i forlengelse av Mosaikk-programmet. Jeg vil forsøke å besvare spørsmålet hvorfor lyktes ikke Mosaikk-litteratur? Fantes det ikke nok oversettere? Kom det ikke inn nok søknader? Viste ikke forlagene nok interesse? Var programmet for snevert? Var det ikke nok kunnskap om litteraturen fra de mindre utbredte språkområdene? Eller var titlene rett og slett for krevende å jobbe med? For å kunne besvare spørsmålene, tar undersøkelsen form av en kvantitativ analyse av titlene som ble påmeldt og kvalitative forskningsintervjuer med informanter tilknyttet Kulturrådet og forlagene.
Takk
Jeg vil rette en stor takk til min veileder, Inger Østenstad, som har bidratt med konstruktive tilbakemeldinger, og gjort skriveprosessen lystbetont. Jeg vil også takke Marianne Egeland for hennes engasjement gjennom alle semestrene på litteraturformidling. Takk til Arne Vestbø, Mari Finess, Janicken von der Fehr, Nina Zandjani og Tore Holberg, som stilte opp på intervju og delte sin kunnskap og erfaringer. Og ikke minst en takk til Hilde Fjærtoft Fossanger ved Kulturrådet for en god dialog og tilgang til informasjon. Takk til Solum-
Bokvennen for at jeg har kunnet sitte innenfor forlagets mange vegger under skriveprosessen.
Til sist vil jeg takke medstudentene mine for en fantastisk studietid sammen, samt kjæreste, familie og venner for deres tålmodighet og forståelse.
Innhold
1. Innledning ... 2
Oversettelse i Norge ... 2
Problemstilling ... 3
Metode ... 4
Kvantitativ analyse ... 5
Kvalitative intervjuer ... 8
Om oppgaven ... 9
2. Hva var Mosaikk-‐litteratur? ... 12
Opprettelsen ... 12
Mosaikk-‐litteraturens opprinnelige retningslinjer ... 15
Struktur ... 17
Endringer i 15 år ... 18
Nedleggelse eller omdirigering? ... 21
Tiden etter Mosaikk-‐litteratur ... 22
Litteraturprosjekt ... 24
3. Andre støtteordninger for oversatt litteratur ... 28
Innkjøpsordningen for oversatt skjønnlitteratur. ... 29
Fritt Ord ... 30
Literature Translation Institute of Korea ... 31
Japan Foundation ... 31
4. Hva slags titler har blitt kjøpt inn? ... 34
Omfang ... 34
Forlagene ... 37
Språkområdene ... 42
Land ... 46
Sjanger ... 48
Kjønn ... 50
Mosaikk-‐litteraturs påvirkning på forlagene ... 52
5. Oppsummerende refleksjoner ... 54
Litteraturliste ... 56
Vedlegg: skjema over innkjøpte mosaikk-‐titler ... 60
1. Innledning
Oversettelse i Norge
Sommeren 2017 ga Klassekampen ut en rekke artikler om situasjonen for den oversatte litteraturen i Norge med utgangspunkt i tall fra Oversetterforeningen. Tallene var dystre. I 2016 kom 155 av 309 oversatte titler fra det angloamerikanske språkområdet. Den nest største gruppen var oversettelser fra våre ulike naboland, spesielt svensk med 54 oversatte titler. Deretter fulgte titler fra store vestlige språkområder med 20 franske titler, tolv tyske, ti italienske. Andre store verdensspråk var ikke var med i oversikten. Samtidig leser det
norsklesende publikumet stadig mer utenlandsk kriminallitteratur. Men én ting er å lese Jojo Moyes eller Stieg Larsson på norsk, en annen er å lese en syrisk samtidsroman.
Den anglofile dominansen har vært gjeldende lenge, men den har også vært forsøkt motarbeidet. Temaet for denne masteroppgaven er nettopp ett av disse forsøkene, Mosaikk- litteratur under og i forlengelse av Kulturrådets Mosaikk-program. Mosaikk-litteratur var en insentivordning med ett mål for øyet – å få oversatt og utgitt litteratur fra språkområder som arabisk, persisk, kurdisk, urdu og vietnamesisk, altså såkalte mindre språkområder.
Hva er en oversettelse? Spørsmålet lar seg ikke lett besvare fordi det favner om et stort, sammensatt og mangesidig fenomen. Men et svar kan for eksempel være at en oversettelse defineres ut fra sin forskjell fra originalen. Forskjellen kan vises på ord-, stil- eller formnivå, men også i en historisk, kulturell eller geografisk kontekst. Wolfgang Iser ser derimot på oversettelse som en form for fortolkning, hvor leseren kan anvende ulike strategier for å skape mening mellom det ukjente og det kjente (Iser 1997: 17). For Iser blir altså leserens aktivitet i møte med teksten like viktig som oversetterens. Oversetterparet Kari og Kjell Risvik, som blant annet har oversatt mosaikk-tittelen Ildfloden av Quarratulain Hyder, har laget en liste på ti punkter over hva en oversettelse til norsk språkdrakt er og bør være: «1. En oversettelse må gjengi originalen ord for ord. 2. En oversettelse må gjengi originalens idé. 3.
Den bør se ut som den er skrevet på norsk. 4. Den skal aldri se ut som den er skrevet på norsk, men åpent fremstå som det den er: en oversettelse. 5. Den bør gjenspeile originalens stil. 6. Oversetteren bør gi den sin egen stil. 7. Den bør forfattes på samtidens språk. 8. Den bør holde seg til det språk som ble brukt da originalen ble skrevet. 9. Den kan fritt legge til og trekke fra originalen. 10. Det må aldri forekomme at noe legges til eller trekkes fra»
(Qvale 1998: 14–15). Fenomenet «oversettelse» er på lik linje med definisjonen av hva en oversettelse er, en umulig kunst.
Hvorfor er oversettelsene viktig? Eller hvorfor er det viktig å oversette skjønnlitteratur fra
”fremmede” kulturer og fjerne språkområder? Dette svaret kan være såre enkelt. Mosaikk- forfatteren Elias Khourys romaner er for eksempel et sterkt bidrag til opplevelsen av den palestinske tragedie og konfliktene i Libanon. Verkene av Salwa Bakr, Naguib Mahfouz og Bahaa Tahir kan gi oss et innsyn i grunnleggende motsetninger i det egyptiske samfunnet, og Khaled Khalifas roman Hatets lovsang fremlegger den aktuelle voldsspiralen i Syria. Slike kulturmøter er viktige, og i en oversettelse er det derfor mye som står på spill.
En oversettelse kan anses som en bro fra én kultur til en annen, og i en samtid preget av flyktningstrømmer og migrasjon i en hittil ukjent skala, kan vi ved hjelp av den oversatte skjønnlitteraturen åpne opp for nye kulturmøter. Litteraturen kan vise det innerste og mest genuine i en kultur, alt fra små hverdagslige hendelser og fenomener til store historiske begivenheter. Sagt med andre ord, globaliseringen og oversettelsen kan tåkelegge de nasjonale grensene. Men for at denne tåkeleggingen skal være mulig, er oversettelser like nødvendige som de er umulige.
Problemstilling
Feltet jeg utforsker er upløyd mark, og fortjener oppmerksomhet. Min undersøkelse tar utgangspunkt i en enkelt støtteordning – Mosaikk-litteratur – som selvsagt inngår i en ti år lengre praksis i tilknytning til Kulturrådets innkjøpsordning for oversatt skjønnlitteratur. Kort oppsummert omfattet Mosaikk-litteratur bøker oversatt fra hovedsakelig asiatiske og
afrikanske språk. Under prosjektet dekket Kulturrådet hele oversetterhonoraret og kjøpte inn 500 eksemplarer per tittel. I tillegg fikk oversetteren en bonus på lik linje med andre
innkjøpte oversettelser. Prosjektet ble avsluttet i 2015, til tross for utvidelser av språk (2008) og sjanger (2011), og ble erstattet med prosjektstøtten Litteraturprosjekt.
I forlengelsen av en historisk granskning av støtteordningen har jeg undersøkt hvor Mosaikk-litteratur plasserte seg i feltet. Hovedspørsmålene jeg stiller meg, er: Hvorfor lyktes ikke Mosaikk-litteratur? Hvorfor så man et behov for en slik ordning i utgangspunktet?
Hvordan opplevdes Mosaikk-litteratur? Hvem benyttet seg av den selektive innkjøpsordningen? Og ikke minst, hvilken påvirkning har nedleggelsen hatt?
Metode
I undersøkelsen av Mosaikk-litteratur har jeg skaffet informasjon på to måter. Den første metoden er en kvantitativ kartlegging av de innkjøpte mosaikk-titlene i perioden 2000–2015.
Informasjonen er skjematisert, og skjemaet innlemmer navnet på forfatteren, tittel, kjønn, forfatterens nasjonalitet, språkområde, oversetter, forlag og sjanger. Det gir et innblikk i tendensene i de innkjøpte titlene, og endringene som Mosaikk-litteratur har gjennomgått i en 15 års periode. Den andre metoden er kvalitative intervjuer. Naturlig nok kunne jeg ikke ta for meg samtlige av forlagene som har hatt en tilknytning til Mosaikk-litteratur.
Undersøkelsen konsentrere seg derfor om tre mindre og mellomstore forlag, Solum, Pax og Bokvennen. Disse er valgt fordi de var hyppige brukere av støtteordningen og rangerer høyest på antall innkjøpte titler. Informantene er forlagsredaktører ved forlagene, ansatte ved Kulturrådet og én oversetter fra persisk.
Intervju som metode er hensiktsmessig for å få informasjon om hvordan Mosaikk- litteratur opplevdes, og for å analysere hva Mosaikk-litteratur hadde å si for utgivelsesfeltet av oversatt skjønnlitteratur, og noe sakprosa, i perioden 2000–2015.
Tradisjonelt skiller man mellom kvalitativ og kvantitativ metode, som benytter ulikt verktøy for å fremskaffe data, og frembringer forskjeller. Jeg benytter meg av begge fordi de er komplementære og utfyllende.
Det er foretatt to evalueringer av Mosaikk-programmet og skrevet en masteroppgave om oversatt skjønnlitteratur. Evalueringen Mosaikk – Når forskjellen forener. Evaluering av programmet for kunst og det flerkulturelle samfunn av Anne-Britt Gran fra Institutt for musikk og teater ved Universitet i Oslo (Kulturrådet 2002) vektla den kunstneriske
uttrykksformen og de retoriske og estetiske dimensjonene ved programmet. Denne har jeg bare benyttet meg av i kapittelet «Hva var Mosaikk-litteratur?». Evaluering av mosaikk – et program under Norsk kulturråd av Bergljot Baklien og Unni Krogh for NIBR (Norsk kulturråd 2002) ga en empirisk basert beskrivelse av hvordan programmets kulturpolitiske visjoner ble oppfattet på sentralt nivå, og synliggjorde de prosessene hvor visjonene ble
”oversatt” til enkeltprosjekter i kulturlivet. Begge evalueringene har vært nyttig lesning, men siden de tar for seg Mosaikk før litteraturen ble en egen, integrert del av programmet, har jeg ikke benyttet meg stort av dem. Masteroppgaven Med vindu mot verden – Den oversatte skjønnlitteraturen ved tre store forlag av Mats Christian Johander (Institutt for litteratur, områdestudier og europeiske språk, Universitetet i Oslo, våren 2007) presenterer en oversikt over språkområdene forlagene Aschehoug, Cappelen og Gyldendal har utgitt oversettelser fra
i perioden 1964 til 2006. Våre undersøkelser skiller seg fra hverandre ved at vi fokuserer på forskjellige forlag. Der Johander tar for seg de store forlagene, retter jeg oppmerksomheten på de mindre og mellomstore forlagene. Dessuten undersøker Johander all oversatt
skjønnlitteratur, mens jeg kun forholder meg til mosaikk-titlene.
Kvantitativ analyse
Målet med en kvantitativ analyse «er å finne sammenhenger og strukturer i materialet (og den virkeligheten det representerer) eller å teste hypoteser som vi har satt opp på forhånd»
(Østbye m.fl. 2013: 162). Hvilke og hvor mange titler ble innkjøpt under Mosaikk-litteratur?
Har de mindre forlagene hatt mest nytte av Mosaikk-litteratur? Fra hvilke og hvor mange språk ble titlene oversatt? Ved hjelp av metoden kartlegger, beskriver og analyserer jeg med variabler og kvantitative størrelser. Jeg går i dybden på materialet for å få og gi en bredere innsikt i og oversikt av Mosaikk-litteraturs innkjøpte titler. «Begrepene enhet, variabel og variabelverdi er sentrale i kvantitativ analyse» (Østbye m.fl. 2013: 163). I min oppgave er Mosaikk-litteratur enheten, hver av de registrerte opplysningene blir en variabel, slik som for eksempel kjønn eller nasjonalitet, mens variabelverdien er ”svaret” på det enkelte
spørsmålet, eksempelvis «kvinne» under kjønn, eller «Egypt» under nasjonalitet. I skjemaet har jeg benyttet meg av åtte variabler: Forfatter, tittel, kjønn, nasjonalitet, oversatt fra, oversetter, forlag og sjanger.
«Sluttresultatet blir aldri mer nøyaktig enn det grunnmaterialet tillater (…)» (Østbye m.fl.
2013: 162). Grunnmaterialets tilgjengelighet har vært en viktig forutsetning for gjennomføringen av dette prosjektet. Det vil si at jeg har vært avhengig av hjelp fra Kulturrådet. For å kunne undersøke og analysere Mosaikk-litteraturs innkjøpte titler måtte jeg ha et sammenligningsgrunnlag av alle påmeldte titler, altså titler som ble og ikke ble innkjøpt. Det må understrekes at oppgaven vil kretse rundt titlene som ble innkjøpt. Selv om oversikten over de innkjøpte titlene er tilgjengelige på Kulturrådets nettside, måtte de kryss- sjekkes mot Kulturrådets database med oversikt over alle påmeldte titler. Dette skulle vise seg å være vanskeligere enn først antatt. Opplysningene om de påmeldte titlene ligger i et datasystem som verken er tilgjengelig, eller i bruk lenger.1 Det skulle vise seg umulig å få tak i oversikten over påmeldte titler til Mosaikk-litteratur fra 2000–2007. Databasen som ble brukt til å registrere påmeldingene til innkjøpsordningene for skjønnlitteratur og etter hvert også sakprosa, var i utgangspunktet ikke bygget opp for å registrere oversettelser med navn
1Mail fra Hilde Fjærtoft Fossander 26. januar 2018.
på oversettere, språk med mer. I administrasjonen ble oversettelsene behandlet som søknader og ikke påmeldinger, og sakslister og referat ble ikke generert av databasen, men satt opp manuelt.2 Jeg fikk i stedet innsyn i referater fra møter i vurderingsutvalget for oversatt litteratur fra 2000–2015.
Det er også tenkelig at antall påmeldte titler er identisk med antall innkjøpte titler. Hvis en tittel skulle oversettes fra ett av de syv største innvandrerspråkene, slik prosjektet var utformet til å begynne med, ville den nesten automatisk bli innkjøpt.3 Men dette vil vi aldri kunne vite med sikkerhet.
Jeg mottok følgende materiale fra Kulturrådet: Referater fra Vurderingsutvalget for oversatt skjønnlitteratur fra 2000–2015. Søknadsskjemaet Søknad om innkjøp under norsk kulturråds innkjøpsordning for oversatt skjønnlitteratur fra 2001. Hilde Lyngs evaluering av Flerstemt. Oversikt over alle tildelinger utviklingsprosjekt – oversettelsesprosjekt.
Retningslinjer for gjennomføring av selektiv innkjøpsordning for oversatt skjønnlitteratur for voksne og barn og ungdom utformet i samråd med den norske forleggerforening, norsk oversetterforening og statens bibliotektilsyn fra 1990, 1996, 1998, 1999, 2003, 2005 og 2013.
Samt flere vedlegg, referater og evalueringer om prosjektets utvidelse og nedleggelse.
Ved hjelp av dette materialet har jeg kartlagt tendensene blant de innkjøpte titlene.
Innholdet i de forskjellige referatene, årsmeldingene og tildelingslistene varierer. Enkelte ganger, slik som i år 2000, inneholdt listene informasjon om forlag, forfatter, tittel og navn på oversetter. Men dette er nesten et enkelttilfelle. Brorparten av tildelingslistene inneholder kun informasjon om forfatter, tittel og forlag. Dette problemet ble løst ved å oppsøke biblioteker og lese kolofonsiden i de respektive 126 titlene. Hvis informasjon om språk, nasjonalitet og sjanger ikke skulle stå der, har jeg benyttet meg av internett og søkemotoren Google.
I 15 årsmeldinger, tildelingslister og referater har jeg telt og skjematisert 126 innkjøpte og 42 avslåtte titler. Målet med skjematiseringen er å kartlegge hvilke land og språk som er sterkest representert, om det er flest mannlige eller kvinnelige forfattere blant de innkjøpte titlene, hvilke sjangre som har blitt innkjøpt, og hvilke forlag som har fått flest innkjøpte titler? Er det de store bautaene Aschehoug, Cappelen Damm og Gyldendal? Eller er det de mindre og mellomstore forlagene Pax, Solum, L.S.P og Bokvennen? Funnene gir en indikasjon på hvorfor Mosaikk-litteratur ikke lyktes.
Enkelte av variablene og variabelverdiene trenger noen forklaringer. For eksempel står noen titler oppført uten variabelverdier under «kjønn». Dette har mange forklaringer. Noen
2Mail fra Mari Finess, seksjonssjef ved Norsk kulturråd 2000–2012, 11. april 2018.
3Mail fra Hilde Fjærtoft Fossanger fredag 23. mars 2018.
titler er skrevet av en anonym eller ukjent forfatter, som for eksempel den indiske
barneboken Mahabbarata, eller Tusen og en natt (bind 1 og 2). Andre titler er skrevet av flere forfattere, slik som Tiden forlags flerstemte Antologi og den dobbeltinnkjøpte Brød og salt til en påfuglfjær – Nyere persiske noveller. De gjenværende titlene som står oppført uten kjønn er enten ikke utgitt eller har kun oppført redaktøren av boka, slik som enkelte av titlene utgitt i Verdens Hellige Skrifter-serien. Disse titlene faller derfor inn under «ukjent» og står med en tom boks i skjemaet.
Jeg vil presisere at variabelen «nasjonalitet» er forfatterens og ikke tittelens
opprinnelsesland. Det viste seg å være vanskelig å fastsette tittelens opprinnelse ut ifra forfatterens opprinnelse. Enkelte forfattere lever eller har levd i eksil, hvilket vil si at
romanen enten ble skrevet i forfatterens hjemland eller i oppholdslandet. Andre forfattere har flyttet til et annet land av fri vilje. Dette gjør det vanskelig å si hvor romanen ble skrevet, og på hvilket språk. Et eksempel er romanen Teheran – Revolusjonsgaten, skrevet på persisk av den iranske forfatteren Amir Hassan Cheheltan. Romanen ble opprinnelig skrevet på persisk, men ble først utgitt på tysk da den ikke kunne utgis i Iran av politiske årsaker.
Det kommer sjeldent frem fra referatene til vurderingsutvalget for oversatt
skjønnlitteratur hvilke språk titlene er skrevet på. Jeg har derfor måtte benytte meg av
kolofonsider, baksidetekster og internett for å komme frem til denne informasjonen. Det viste seg at enkelte titler har blitt oversatt fra sekundærspråk. Dette gjelder Ildfloden skrevet av den indiske forfatteren Quarratulain Hyder. Hennes roman ble opprinnelig skrevet på urdu, men hun har selv transkreert romanen fra urdu til engelsk, og det er denne versjonen Kari og Kjell Risvik har oversatt. Titler som denne, og flere, er i skjemaet blitt telt ut ifra
originalspråket, men problemet med kildespråket vil, i den grad det har latt seg gjøre, bli poengtert under oversetterens navn i skjemaet. Eksempelvis, Kari Bolstad – oversatt fra svensk. Brorparten av titlene innenfor mitt materiale er oversatt fra originalspråket, og det virker som om direkte oversettelse er idealet.
Informasjon om tittelen tidligere har vært oversatt og utgitt på norsk, og når den for første gang ble utgitt på originalspråket, er utelatt fra skjemaet. Slik informasjon er ikke relevant for oppgavens problemstilling.
Variabelverdiene vil si noe om utviklingen av mosaikk-titlene, og endringer som skjer underveis i Mosaikk-litteraturens tid.
Kvalitative intervjuer
Jeg har også foretatt kvalitative intervjuer av mottagere og givere av midlene fra Mosaikk- litteratur. Personene jeg har snakket med, kalles heretter informanter. I begrepet «informant»
«ligger det nettopp en erkjennelse av at forskeren skal bli informert om innsikter, vurderinger og refleksjoner som den som intervjues, forvalter» (Østbye m.fl. 2013: 103). Målet med intervjuene er å kartlegge informantenes synspunkter på Mosaikk-litteratur. Hvordan påvirket insentivordningen utgivelsene til forlagene Pax, Solum og Bokvennen? Hvordan valgte forlagene ut titlene? Hvorfor var det behov for en ordning som Mosaikk-litteratur? Og hvorfor lyktes ikke prosjektet? Intervju er en godt egnet metode for å få frem den
menneskelige erfaringen med prosjektet. De utvalgte informantene sitter alle på personlig kunnskap om Mosaikk-litteratur, og deres erfaringer kan gi en ny innsikt i hvordan Mosaikk- litteratur påvirket utgivelsesfeltet for den smale, oversatte skjønnlitteraturen.
Forutsetningen for valg av informanter blant forlagsredaktører og ansatte ved Kulturrådet var at de skulle ha erfaring med Mosaikk-litteratur. Skjematiseringen viser at Solum,
Bokvennen og Pax står for flest innkjøpte titler, og det var derfor naturlig å velge
forlagsredaktører fra disse forlagene. I tillegg til søkersiden av prosjektet, måtte ansatte ved Kulturrådet komme til ordet. Det brede utvalget av relevante informanter ga en oversikt over mosaikk-feltet, og problemstillinger tilknyttet Mosaikk-litteratur.
Informantene er de følgende:
Arne Vestbø, seksjonsleder for litteratur, kulturvern og allmenne kulturformål i Kulturrådet.
Intervjudato: 2. mai 2018. Varighet: 1 time og to minutter. Sted: Det Norske kulturråd.
Janicken von der Fehr, tidligere redaktør i Pax.
Intervjudato: 18. april 2018. Varighet: 56 minutter. Sted: Rent mel, Prinsens gate 6A.
Nina Zandjani, oversetter- og ressursperson for persisk.
Intervjudato: 8. mai 2018. Intervjutype: Epost.
Mari Finess, tidligere seksjonssjef litteratur (2000–2012).
Intervjudato: 11. april 2018. Intervjutype: Epost.
Tore Holberg, redaktør i SolumBokvennen.
Intervjudato: 17. april 2018. Varighet: 37 minutter. Sted: Solum-Bokvennen.
Intervjuene fant sted i april og mai, og foregikk med hjelp av lydopptak og transkribering for å styrke prosjektets validitet. Grunnen til at intervjuene fant sted så sent i
gjennomføringsfasen (1. januar til 1. juni 2018) var at jeg ville ha ferdigstilt skjemaet og statistikken for på denne måten å ha en best mulig oversikt over, og kunnskap om, mosaikk- titlene og prosjektet i sin helhet. De skjematiske resultatene dannet det empiriske grunnlaget for samtalene i intervjusituasjonene.
Intervjuene var semistrukturerte, hvilket vil si at temaet for intervjuene er definert på forhånd – Mosaikk-litteratur. Forut for intervjuene ble det utarbeidet en intervjuguide med mulighet for oppfølgingsspørsmål (Østbye m.fl. 2013: 105). Spørsmålene er motivert av oppgavens overordnede problemstilling og de fem informantenes arbeidssituasjoner. Vestbø og Finess ble naturligvis ikke stilt de samme spørsmålene som Zandjani, Holberg og von der Fehr.
Informantene som bidro i oppgaven er såkalte profesjonelle aktører «som er vant til en strategisk omgang med informasjon» (Østbye m.fl. 2013: 105). Det vil si at de alle uttaler seg som representanter for en institusjon og bedrift, altså ut ifra nåværende eller tidligere
arbeidsplass. Mari Finess fratrådte sin stilling ved Kulturrådet tilbake i 2012, og Janicken von der Fehr avsluttet sin redaktørstilling i Pax forlag 1. mars 2018. På bakgrunn av deres
nåværende eller tidligere arbeidsplass var jeg innforstått med at svarene informantene avga kunne være preget av faglig og politisk interesse. Det var også tenkelig at de ønsket å fremme egne synspunkter, og var erfarne i en intervjusituasjon. En siste ting som måtte tas med i beregningen, var at ingen av informantene trolig ønsket å komme med opplysninger eller informasjon som svekket arbeidsplassen. Da oppgaven kretser rundt litteraturpolitikken, var det uunngåelig at vi kom inn på punkter som kunne være utfordrende for enkelte av informantene. Uansett ville informantenes egne og yrkesmessige synspunkter tilføye oppgaven viktig informasjon.
Om oppgaven
Oppgaven er delt inn i fire kapitler samt oppsummerende refleksjoner. Innledningsvis har prosjektets bakgrunn, problemstilling og metode blitt redegjort for. I kapittel 2 gis et historisk riss av Mosaikk-litteratur, med grunnlaget for opprettelsen, endringer som prosjektet har gjennomgått, begrunnelser for nedleggelsen i 2015 og dens erstatter, Litteraturprosjekt.
Kapittel 3 dreier seg om andre støtteordninger som mosaikk-titlene har benyttet seg av, slik
som Fritt Ord, LTI Korea og Japan Foundation. I kapittel 4 presenteres funnene fra den kvantitative undersøkelsen, som viser tendenser ved de innkjøpte mosaikk-titlene.
Avslutningsvis drøftes problemstillingen, lyktes Mosaikk-litteraturs eller ikke? Og hva kunne blitt gjort annerledes.
2. Hva var Mosaikk-litteratur?
Opprettelsen
Selve Mosaikk-programmet ble opprettet på en kulturpolitisk oppfordring fra Stortinget, og ble administrativt lagt til Norsk kulturråd. I Stortingsmelding nr. 47 Kunstnarane (1996–
1997) oppfordret regjeringen til å skape en «større aksept og forståing for ikkje-vestlege kunstuttrykk i Noreg og stimulera til større tverrkulturelt samarbeid» og foreslo da å opprette et «utviklingsprogram for kunst og det fleirkulturelle samfunnet». Prosjektet skulle være et
«tiltak som skal fungera som utløysat for aktivitet og tiltak innafor dei etablerte kultur- og kunstnarpolitiske ordningane» (st.meld. 47 1996–97: 81).
Programmet fikk navnet Mosaikk – program for kunst og det flerkulturelle samfunn, og de økonomiske rammene var på fem millioner kroner per år. «Hovedmålet med programmet var å rette opp den skjevheten som finnes i det norske kulturpolitiske landskapet, der
personer med innvandrerbakgrunn ikke har samme muligheter for deltagelse i kulturlivet som etniske nordmenn» (Gran 2002: 6).
I dette kapitelet presenteres Mosaikk-litteraturs opprettelse, endringer som prosjektet har gjennomgått i en 15 års periode, nedleggelsen og dens erstatter Litteraturprosjekt.
Hvis man går etymologisk til verks ser man at betydningen av mosaikk åpner et
tolkningsrom. I Etymologisk ordbog over det norske og det danske sprog står det at mosaikk stammer fra det latinske «mûsaicus» som betyr «(arbeide) tilhørende muserne, kunstfærdig».
Ordet kunst viser seg allerede her, og med det blir «programmets kunstneriske fokus ivaretatt» (Gran 2002: 7). Men mosaikk har flere betydninger, og dette kan vi se i en nyere etymologisk utgave, Norsk etymologisk ordbok fra 2013. Her står det at mosaikk er en
«flatedekorasjon satt sammen av fargede småbiter, særlig av glass eller stein» (Yann 2013:
under mosaikk). Disse små, fargede bitene blir altså satt sammen for å utgjøre og danne en helhet. «Når man snakker om det flerkulturelle samfunn, er ”mosaikk” en metafor for hvordan ulike kulturer – brikker – kan leve side ved side og til sammen utgjøre et helhetlig multikulturelt samfunn som er større og rikere enn de enkelte kulturene hver for seg» (Gran 2002: 7).
«1998 var første året i Kulturrådets treårige utviklingsprogram for kunstnerisk og kulturelt mangfold – Mosaikk» (Årsmelding 1998: 30). Mosaikk skulle på den tiden utvikle
strategier på nasjonalt plan for å bedre anerkjenne det kulturelle mangfoldet. Dette ble poengtert med tre punker:
• Bidra til å fremme og integrere flerkulturelle uttrykk i de etablerte kunst- og kulturpolitiske ordningene og kunstinstitusjonenes daglige virke.
• Bedre minoriteters muligheter for kulturell utfoldelse på egne premisser.
• Bedre minoriteters deltagelse i kunst- og kulturlivet som utøvere, som publikum og som ressurspersoner (Årsmelding 1998: 30).
I 1998 ble opptil flere prosjekter tildelt støtte. Den største satsningen var Kulturrådets engasjement i kulturmønstringen ”Du store verden!”, som var et initiativ fra
samarbeidsnettverket TAMTAM, hvor cirka 60 organisasjoner og institusjoner innenfor kulturformidling var involvert. De gjennomførte turneer med teater- og musikkgrupper fra Afrika og Norge, litteraturformidling, foredrag, konferanser og utstillinger med samtidskunst fra Sør-Afrika, Guatemala og Zimbabwe. Mosaikk ga også støtte til Torshovteateret, Arendal Internasjonale Kultursenter, Bergen kommune, Ryfylkemuseet, Sandnes kommune,
Trøndelag Folkemuseum og Buskerud fylkeskommune, for å nevne noen. Mosaikk-
programmets overordnede formål kan sies å være «både instrumentalt og autonomt estetisk.
Integrering, profesjonalisering (…) er typisk instrumentelle målsetninger, mens fokuseringen på kunsten som sådan og det kunstneriske tverrkulturelle uttrykket representerer en
autonomiestetisk tenkning som har kjennetegnet den vestlige kunstinstitusjonen generelt og modernismen spesielt» (Gran 2002: 9).
Etter tre år hadde Kulturrådet bevilget 15 millioner kroner til 120 utvalgte tiltak.
Bevilgningene hadde variert fra 20 000 til én million, og inneholdt alt fra magedans til kunstutstilling på Henie Onstad Kunstsenter.
I Kulturrådets årsmelding fra 2000 står den oversatte litteraturen nevnt som eget punkt under «Mosaikk»: «I 1999 satte Kulturrådet i gang et arbeid for å synliggjøre og øke tilbudet av kvalitetslitteratur fra noen av de land og språkområder som er representert blant norske minoritetsgrupper: arabisk, kurdisk, somali, tamil, persisk, urdu og vietnamesisk»
(Årsmelding 2000: 28). Og 16.06.2000 inviterte Kulturrådet forlagene til «”åpningen” av prosjektet ved å be forlagene sende inn de første søknadene til den ordinære søknadsfristen
for innkjøpsordningen for oversatt skjønnlitteratur 01.11.00. Dette vil da gjelde bøker som er planlagt utgitt første halvår 2001».4
Kulturrådet hadde forslag om aktuelle titler innenfor de syv utvalgte språkområdene som var utarbeidet av eksterne konsulenter.5 De syv språkområdene som det refereres til er arabisk, hindi, kurdisk, persisk, tamil, urdu og vietnamesisk. Hindi er altså substituert med somali som Kulturrådet listet opp i årsmeldingen fra år 2000. Det ble aldri oversatt eller utgitt bøker fra tamil eller hindi under Mosaikk-litteratur, og kun én tittel fra vietnamesisk og tre titler ble oversatt fra urdu. Derimot er arabisk den mest oversatte av alle språkgruppene, og dette jeg vil komme tilbake til senere. Listen over prosautgivelser var kun å anse som forslag fra Kulturrådet, og dette understrekes ved: «Vi gjentar at listene bare er forslag fra vår side, og at forlagene inviteres til selv å ta initiativ til å finne fram til titler på egen hånd». Mari Finess, seksjonssjef for litteratur fra 2000–2012, forklarer at «Den opprinnelige tanken var at forfatterne, journalistene og skribentene som var kommet til Norge, skulle få anledning til å vise fram sin egen litteratur, både klassikere og samtidsbøker, for et norsklesende publikum».
I Kulturrådets årsmelding fra 2001 står det at; «Prosjektet «Mosaikk-litteratur» tek sikte på å spreie ein del av verdslitteraturen som ikkje er så kjend i Noreg, ut til biblioteka gjennom innkjøpsordninga for omsett litteratur. Etter at kompetente personar med annan
språkbakgrunn enn norsk hadde kome med framlegg til sentrale verk frå eigne språkområde, blei forlaga invitert til å ta del i prosjektet, men med sjølvklår rett til å velje kva for bøker dei ønskjer å omsetje». Ingen av informantene var ansatt ved forlagene på dette tidspunktet, og kan derfor ikke svare på om deres respektive forlag benyttet seg av forslagslistene. «Jeg tror nok at for Pax sin del har utvelgelsen av en tittel alltid vært drevet av interesse. Men det skal sies at hvis man allerede hadde en bok i tankene og den stod oppført på denne listen, så kan det ha vært et ekstra insentiv for å se litt nøyere på boka», mener von der Fehr.
Kulturrådet redegjør for vurderingen av søknadene som forlagene sender inn, og påpeker at vurderingene av søknadene «vil skje på grunnlag av hvor godt forlagene argumenterer for utgivelsene, og ikke på bakgrunn av om tittelen står på den vedlagte listen».6 Det vil altså si at forlagene har relativt frie tøyler på titlene, og at Mosaikk-litteratur var en selektiv ordning. Med at ordningen er selektiv menes det at antall innkjøpte titler avhenger av budsjettet.
4Norsk kulturråds oversettelsesprosjekt ”Mosaikk-litteratur” 2000–2005.
5Det har ikke lykkes meg å få tak i denne oversikten.
6Norsk kulturråds oversettelsesprosjekt ”Mosaikk-litteratur” 2000–2005.
I tillegg til de syv språkområdene og forslag om titler hadde Kulturrådet laget en oversikt over ressurspersoner som «har sagt seg villige til å bistå forlagene med språk- og kulturkompetanse». Listen bestod av 24 personer, som var fordelt under de syv
språkområdene, fem under arabisk, én under hindi, fire under kurdisk, fem under persisk, to under tamil, to under urdu, fire under vietnamesisk og én med kulturkunnskap om bangla.
Oversikten over ressurspersoner var ment som en støtte når det kom til konsultasjoner om spørsmål gjeldene teksttolkning, kulturkunnskap og lignende. Av de 24 oppførte
ressurspersonene kom kun to til å oversette mosaikk-titler. Nina Zandjani stod oppført som ressursperson for persisk og oversatte elleve mosaikk-titler for ulike forlag som Cappelen Damm, Gyldendal, Solum og Font, mens Jamshed Masroor, ressursperson for urdu, har oversatt én mosaikk-tittel. Men hvordan benyttet forlagene seg av ressurspersonene? «Jeg har i flere tilfeller blitt bedt om å vurdere bokmanus på persisk for norske forlag, uten at de nødvendigvis er blitt oversatt. I mange av bøkene jeg har oversatt er jeg blitt bedt om å skrive et forord eller etterord. Ofte har jeg i tillegg utarbeidet ordlister med ord som er brukt på persisk i oversettelse, slik som matretter, høflige tiltaleformer, men også navn på steder og personer som gir visse assosiasjoner til leseren av originalen. I en del tilfeller har jeg utarbeidet en oversikt over personene i bøkene, slik at leseren ikke går surr i alle de
fremmede navnene» (intervju Nina Zandjani). Om de 22 andre ressurspersonene har bistått forlagene med språk- og kulturkompetanse er uvisst.
Kulturrådet hadde altså fra starten av lagt opp til at Mosaikk-litteratur skulle lykkes, da de la til rette for at det skulle være enkelt for forlagene å velge ut mosaikk-titlene.
Mosaikk-litteraturens opprinnelige retningslinjer Retningslinjene til Mosaikk-litteratur hadde åtte bestemmelser:7
- Norsk kulturråds innsats vil være å kjøpe inn inntil fem titler årlig i fem år under innkjøpsordningen for oversatt skjønnlitteratur og å dekke oversetterhonoraret.
- Minsteopplaget for bøkene bør være 1 000 eksemplar, og bøkene må lagres digitalt i inntil ti år.
- Forlaget bør ved søknadsfrist ha opsjon på verket, men får inntil to måneders frist på å ha skrevet kontrakt med det utenlandske forlaget etter at tilsagn om innkjøp er skriftlig meldt. Kan kontraktundertegnelsen ikke bekreftes innen fristen, blir tilsagnet trukket.
7 Norsk kulturråds oversettelsesprosjekt ”Mosaikk-litteratur” 2000–2005.
- Novellesamlinger bør ikke inneholde noveller som tidligere er trykt i serier som for eksempel India forteller, Den arabiske verden forteller osv.
- Det er ønskelig at utgivelsene innenfor prosjektet er primæroversettelser – der dette er mulig og naturlig. Kulturrådet har for øvrig merket seg et ønske om et eget
samarbeidsprosjekt med Norsk Oversetterforening for å kartlegge og gi et
opplæringstilbud til mulige oversettere med minoritetsspråklig bakgrunn, og vil komme tilbake til dette.
- Norsk kulturråd vil ta kontakt med de aktuelle forlagene dersom det skulle vise seg at to forlag søker på samme tittel.
- Det kan søkes på lydbøker.
- Forlagene kan benytte de vanlige søknadsskjemaene for oversettelsesordningen, men bes merke dem tydelig med ”Mosaikk-litteratur”. Det vil si at det også stilles samme krav til dokumentasjon (vedlegg til søknadsskjemaene) som for de øvrige søknadene. For bøkene på listen har som nevn Norsk kulturråd en del tilleggsopplysninger.
Her er det flere ting som er verdt å merke seg. Retorikken som benyttes i bestemmelsene er preget av et juridisk språk samt anbefalinger med ord som «bør», «ønskelig» og« kan». Ordet
«bør» er som kjent et sterkt ord, som vi kjenner igjen fra grunnlovens paragraf 100, hvor det står at ytringsfrihet bør finne sted. «Bør» stammer i denne sammenheng fra dansk og betyr
«skal». Men «ønskelig» og «kan» er derimot mer å anse som anbefalinger. En slik ordbruk indikerer at Mosaikk-litteratur har relativt frie tøyler, og det viser til dens selektivitet.
For det andre står det i den første bestemmelsen at «Norsk kulturråds innsats vil være å kjøpe inn inntil fem titler årlig i fem år» hvilket ikke ble opprettholdt på grunn av
prosjektets selektivitet. Under ordningens tre første år, ble det kun innkjøpt tre titler i 2000, tre i 2001, to i 2002, før Kulturrådet gjør et kjempehopp i 2003 med elleve titler.
Den fjerde bestemmelsen «Novellesamlinger bør ikke inneholde noveller som
tidligere er trykt i serier som for eksempel India forteller, Den arabiske verden forteller (…)»
ble trolig opprettholdt. Det ble kun innkjøpt åtte novellesamlinger, og Midtveis av Soudabeh Alishahi (J.W. Cappelens Forlag 2002) er en av dem. På kolofonsiden står det poengtert at seks av novellene tidligere er utgitt under samlingen Abi va ghermez (1999), men at de fem resterende novellene ikke tidligere er utgitt. Det blir ikke poengtert om Abi va ghermez har vært utgitt på norsk, men det later ikke til det.
I den femte bestemmelsen står det at det er ønskelig at utgivelsene er
primæroversettelser – der dette er mulig og naturlig. I all hovedsak er dette realisert, og der bestemmelsen ikke er overholdt har jeg gjort mitt beste for å klargjøre dette i skjemaet. I det
vedlagte skjemaet kan enkelte av titlene fra urdu virke misvisende. Dette gjelder for Tapte generasjoner av Abdullah Hussein (Gyldedal 2003) og Ildfloden av Quarratulain Hyder (Cappelen Damm 2000). I Hyder sitt tilfelle har hun selv transkreert romanen fra urdu til engelsk, og oversetterne Kari og Kjell Risvik har forholdt seg til den engelske transkreerte teksten. Det samme gjelder for Hussein, som selv har oversatt Tapte generasjoner til engelsk, og oversetter Sumera Majid Parvez har oversatt fra denne. Mehmed Uzuns roman Lys som kjærlighet, mørk som døden ble oversatt av Kari Bolstad fra svensk, og ikke kurdisk. Men Uzun sitt tilfelle er noe spesielt. For den nevnte romanen ble den kurdiske forfatteren
«trukket for retten i Tyrkia, anklaget for oppvigleri og separatisme» (Straume 2005). Uzun kom som flyktning fra Tyrkia til Sverige i 1977, og siden den tid har han skrevet bøker på morsmålet kurdisk, og bøkene har siden blitt utgitt på kurdisk, tyrkisk, svensk og norsk.
Uzun står også oppgitt på listen for oversikt over ressurspersoner som kan kontaktes når det gjelder språk- og kulturkunnskap som Kulturrådet oppga i 2000. Uzun står her oppført under kurdisk og tyrkisk, og at han befinner seg i Stockholm. Er det da mulig at han selv, slik som Hussein og Hyder, har hatt en finger med i spillet i den svenske oversettelsen? Det virker ikke sånn. På Uzuns svenske forlag Ordfront forlag nettside, står det at Claire B. Kaustell har oversatt romanen Ljus som kärleken, mörk som döden, men det står ingenting om hvilket språk hun har oversatt fra eller om Uzun har vært innblandet i oversettelsen.
Den syvende bestemmelsen er at «Det kan søkes på lydbøker». Ut ifra
påmeldingslistene og den oversendte informasjonen fra Kulturrådet har ingen forlag søkt om innkjøpt av lydbøker under Mosaikk-litteratur.
Disse bestemmelsene gjaldt som sagt for programmets fem første år, og det er ukjent for meg om de ble stående gjennom hele programmets løp, eller om de ble omformulert underveis.
Struktur
Kulturrådet er et statlig organ underlagt Kulturdepartementet. Kulturrådets hovedoppgaver består i å gi tilskudd og være pådriver for utviklingsarbeid i kunst- og kulturfeltet i Norge (Kulturrådet 2016). Innenfor litteraturen, det være seg oversatt, sakprosa eller norsk skjønnlitteratur, forvalter Kulturrådet tilskuddsordninger for blant annet litteraturprosjekt, litteraturformidling og produksjonsstøtte til litteratur- og kulturtidsskrift.
Mosaikk-litteratur var en selektiv innkjøpsordningen, altså var antall innkjøpte titler avhengig av en budsjettramme. Mosaikk-litteratur var underlagt Mosaikk-programmet, og
her ble det i år 2000 avsatt 5 000 000 kroner som skulle fordeles på 44 prosjekter eller enkelttiltak innenfor musikk, scenekunst, barne- og ungdomskultur, såkalte andre prosjekter og litteratur. Tildelingen hadde en liten økning i 2001 med 5 150 000 kroner. Ut ifra
årsmeldingene er det ikke lett å tyde hvor mye som gikk til den oversatte litteraturen. Men i et skriv titulert «Utgiving om omsetjing 1999–2001, ”Mosaikk-litteratur”» påpekes det at gjennomsnittsboken koster Kulturrådet cirka 85–90.000 kroner i innkjøp. Oversetterutgiftene var på den tiden 45–50.000 samt en honorarbonus på 12–15.000 kroner, til sammen cirka 150.000 per tittel. I skrivet blir de åtte første mosaikk-titlene gjennomgått. Nevneverdig er oversettelsen av Mehmed Uzuns roman I skyggen av forspilt kjærlighet. Om denne utgivelsen står det kun at boken ble «betalt over omsett-ordninga på vanleg vis, og innkjøp og
honorarbonus skal betalast over Mosaikk-litteratur». Atiq Ramis roman Jord og aske ble derimot dekt ved å omdisponere midler fra ”Oversettelsesprosjektet”, uten at dette blir utdypet nærmere. Men for flesteparten av titlene står det at «Boka kjøpes inn.
Oversetterhonoraret dekkes», uten at det poengteres hvilke utgiftsposter som ble belastet.
Avslutningsvis i skrivet oppsummeres totalbeløpet for de åtte utgivelsene. Innkjøp, oversetterutgifter og honorarbonus kostet Kulturrådet 950 000 kroner.
Etter Mosaikk-programmets treårsperiode «skulle ansvaret for kulturelt mangfald bli ein integrert del av arbeidet i alle Kulturrådets fagutval» (Fidjestøl 2015: 236). Dette trådde i kraft fra 2002. Mosaikk-litteratur hadde nå falt inn under innkjøpsordningen for oversatt skjønnlitteratur, men med egen post på budsjettet. 1 000 000 kroner var nå satt av til
oversettelser av mosaikk-titler. 2013 er det siste året hvor Mosaikk står oppført som en egen budsjettpost med 1,8 millioner i Kulturrådets årsmeldinger. Til orientering var det også andre tiltak som fikk støtte fra mosaikk-avsetningen, for eksempel formidlingsprosjekter.
Endringer i 15 år
Mosaikk-litteratur gjennomgikk mange forandringer gjennom 15 år. Dette kommer frem av undersøkelsen av de innkjøpte titlene og via samtaler med informantene.
Et problem tilknyttet Mosaikk gjaldt rekruttering av oversettere. Hvem hadde man til å oversette fra vietnamesisk, urdu eller persisk? Parallelt med Mosaikk igangsatte Kulturrådet og Norsk Oversetterforening i samarbeid med Institutt for lingvistiske fag, Flerstemt i 2002.
Flerstemt var et kursopplegg for potensielle skjønnlitterære oversettere fra minoritetsspråk i Norge. Den første runden foregikk i årene 2002–2003 med syv deltakere, som ble rekruttert via innvandrerorganisasjoner og gjennom Kulturrådets egne kontakter. Det eneste kravet til dem var at de skulle ha fullført norsk videregående og beherske et mors- eller farsmål fra
andre steder i verden samt norsk – tilnærmet like godt. Hovedvekten lå altså på
”fremmedspråk”, ikke på norsk. Kurset besto av to heldags oversettermøter som inneholdt en teoretisk innføring i oversettelsesprosessen, en økt om forlag og manusarbeid, samt
muligheten til å jobbe med litterære tekster. I tillegg ble hver deltaker tildelt en mentor som skulle veilede dem gjennom prosessen med å oversette en selvvalgt tekst. Mentorene ble valgt ut fra Norsk Oversetterforenings medlemmer, og kriteriene var faglig erfaring og pedagogiske ferdigheter. Av de syv som fullførte kurset, har seks oversatt noe i ettertid. Èn oversatte et teaterstykke fra vietnamesisk, to oversatte fra urdu, en fra persisk, de to siste har jeg ikke funnet informasjon om. De deltok alle i antologien Flerstemt, som ble utgitt på Tiden forlag i 2003, som bestod av syv tekster oversatt blant annet fra persisk, bosnisk, urdu og vietnamesisk. Denne antologien er også å finne på Mosaikks innkjøpsliste, og står oppført i det vedlagte skjemaet. Flerstemts andre runde ble igangsatt sommeren 2007 og gikk over ett år. Denne gangen var interessen større. 25 potensielle deltakere, fordelt på språkene arabisk, hindi, nepalsk, persisk, somali, swahili, urdu og vietnamesisk, meldte seg. Det ble denne gang besluttet at deltakere som var alene om språket sitt skulle sikres plass, men at det på de store språkene skulle foretas loddtrekning. Dette resulterte til slutt i 13 deltakere.8
Kursdeltakerne fikk et diplom for gjennomføringen av kurset, men «det å bli oversetter krever mer enn et frivillig kurs» (Intervju Arne Vestbø). I år 2008 var det kroken på døren for intensivkurset i oversettelse. «Kanskje var vi for tidlig ute med et slikt tiltak. Kanskje er det et type prosjekt som det kunne være viktig å få i gang igjen» (Intervju Arne Vestbø).
Tilgangen på søknader var et annet problem. Kulturrådet «så at det ikke kom så mange søknader fra de største språkområdene, for eksempel somali, vietnamesisk, punjabi, og at store asiatiske språk som koreansk, kinesisk og japansk var lite representert. Det samme gjaldt afrikanske språk» (Intervju Mari Finess). Frem til 2008 ble bøker oversatt til norsk fra morsmålene til de største minoritetsgruppene i Norge, og kjøpt inn under kategorien
«Mosaikk». I 2008 skjedde det en ending, og Kulturrådet åpnet for oversettelser fra alle afrikanske og asiatiske språk, med unntak av afrikanske titler skrevet på de gamle kolonispråkene engelsk og fransk.
Grunnen til den språklige utvidelsen var en kombinasjon av flere ting. Dels mangel på søknader, men også på grunn av en kraftig utvidelse av ordningen over en kort periode (intervju Mari Finess). I tillegg til dette var 2008 et såkalt mangfoldsår, og Kulturrådet skulle stimulere de ulike kunstartene på ulike måter for å bedre sørge for et mangfold.
8 Lyng. H. Flerstemt – En evaluering. 2008. Oslo: Norsk Oversetterforening.
Mangfoldsårets bidro til økte midler og hadde på denne måten en innvirkning på Mosaikk- litteratur, og dens språkutvidelse. «Det gjaldt da eksplisitt innvandrergruppene. Vi hadde et mål om å sørge for at det fantes litteratur for dem» (intervju Arne Vestbø). Utover dette så Kulturrådet et behov om større mangfold, som fjernet seg litt fra den opprinnelige tanken om at litteraturen skulle være tilknyttet innvandrerbefolkningen, til mer mangfold i litteraturen på generell basis. Intensjonen var å stimulere til mer – flere søknader og bredere utgivelser.
Kort oppsummert, og noe forenklet, var det mangelen på oversettelser og søknader, samt økte tilskuddsmidler under mangfoldsåret og en større oppmerksomhet rettet mot litteraturen som resulterte i språkutvidelsen.
Fra 2011 omfatter Mosaikk-litteratur flere språk, men også flere sjangre. Selv om det står i retningslinjene for innkjøpsordningen for oversatt skjønnlitteratur, at skjønnlitteratur regnes som romaner, noveller, skuespill og annen kunstnerisk verdifull prosa, og til tross for at Kulturrådet i 2005 opprettet en egen innkjøpsordning for sakprosa, er det sakprosa- og essayistiske titler å finne på Mosaikk-litteraturs innkjøpslister fra 2011. Ibn Khalduns Introduksjon til verdenshistorien er den første, etterfulgt av Bokklubbens Koptiske tekster (2011), De norske Bokklubbenes antologier Det gamle Egypt. Myter og rituelle skrifter og Klassiske islamske tekster. Tro og tanke (begge i 2012) og til slutt Fu Shengs Tekstenes bok (2013).
Også denne utvidelsen var av sammensatt karakter, og nok en gang var en av faktorene økte midler som ga Kulturrådet mulighet til å foreta bredere innkjøp. Men allmennmarkedet hadde også noe å si. I 2010–2011 var oversatt sakprosa den «store»
sjangeren. Kulturrådet ønsket derfor, etter påtrykk fra Norsk faglitterær forfatter og
oversetterforening, og i samtale med Forleggerforeningen men også i forståelse med Norsk oversetterforening, å åpne opp for at enkelte sakprosatitler kunne kjøpes inn.
«Oversattordningen hos oss, er interessant nok, den eneste ordningen som blander sjangre»
(intervju Arne Vestbø). Innkjøpsordningen for oversatt skjønnlitteratur er altså en ordning for all litteratur. Konsekvensen av en bredere definisjon av «litteratur» i de statlige
støtteordningene er at mer av den oversatte litteraturen, via innkjøpsordningen, blir kjøpt inn til bibliotekene.
Mye skjedde under Mosaikk-litteraturens 15 år. Den gikk fra å være en «fin tanke»
hvor målet var å få gitt ut litteratur på de syv største innvandrerspråkene, til et ønske om å stimulere til en større bredde i litteraturen. Gjennom sine «forandringer» har Mosaikk- litteratur gått fra å være individorientert, med en vektlegging på minoritetsgruppene i Norge, til å bli litteraturorientert, hvor betydningen med å få ut en bredde av litteratur ble viktigere.
Nedleggelse eller omdirigering?
Mosaikk-litteratur ble avsluttet i 2015 med en pulje på ni titler; den hebraiske romanen Verdens skygge av Nir Baram, Katten av den japanske forfatteren Takashi Hiraide, En bønn faller til jorden, en tyrkisk roman av Sema Kaygusuz, de japanske romanene Hør vinden synge og Flipperspill, 1973 og Menn uten kvinner begge av Haruki Murakami, Plantenes hemmelige liv av den sør-koreanske forfatteren Lee Seung-U, den maltesiske Når vi har sagt god natt av Pierre J. Majlak, Stillhet av den japanske Shusaku Endo og nok en gang Brød og salt til en ny påfuglfjær. Nye persiske noveller. Selv om det har gått tre år siden Mosaikk- litteratur ble nedlagt og de siste titlene ble innkjøpt, har kun fem av disse titlene kommet ut.
«Begrunnelsen de ga for å nedlegge mosaikk føltes helt feil på meg. Kulturrådet sa at de ikke har sett noen særlig økning i titler som var påmeldt ordningen. Men mosaikk har holdt seg jevnt, og det burde være et ganske tydelig tegn på at forlagene faktisk har satset på ordningen» (intervju Janicken von der Fehr). Von der Fehrs utsagn får støtte i et notat omhandlende nye retningslinjer for oversatt litteratur fra 2015.9 «Både Vurderingsutvalget for oversatt litteratur og Faglig utvalg for litteratur mener det er svært viktig at det fortsatt stimuleres til oversettelser fra andre språk enn verdensspråkene, men at dette ikke lenger bør skje i form av en egen kategori under innkjøpsordningen. Så langt har dette virkemiddelet ikke ført til ønsket resultat». Men hva ligger i formuleringen «ikke ført til ønsket resultat»?
Dette utdypes ikke i notatet, men det kan tenkes at det implisitt henvises til antall søknader som kom, og ikke kom inn. «Kulturrådet ville se at interessen var stigende, men når feltet i seg selv er dalene blir det vanskelig. Hvis det er en jevn interesse, så er det en ganske klar pekepinn på at programmet fungerer, mener jeg» (intervju Janicken von der Fehr). Denne jevne interessen, som von der Fehr refererer til, vises i de 126 innkjøpte av 168 påmeldte titler over en periode på 15 år, riktignok med noen mørketall fra 2000 til 2007. «Vi hadde ikke et uttalt mål om hva vi skulle være fornøyd med, men vi var ikke fornøyd med antall titler som kom inn. Mosaikk-litteratur hadde virket i 15 år, og det var for dårlig» (intervju Arne Vestbø). Det kan derfor konkluderes med, selv om det ikke står eksplisitt i notatet, at for få søknader er en av grunnene til nedleggelsen.
En annen begrunnelse, som også kommer frem fra notatet, var at dette ikke var å anse som en nedleggelse, heller en omdirigering av penger. «Faglig utvalg for litteratur har gått inn for at virkemiddelet knyttet til å stimulere forlagene til flere oversettelser fra et større mangfold av språk burde flyttes fra innkjøpsordningen for oversatt litteratur til
9Notat til R6/15 – Notat om nye retningslinjer for innkjøpsordningen for oversatt litteratur.
Tilskuddsordningen for litteraturprosjekt»10. Videre i notatet refereres det til retningslinjene for den nye Tilskuddsordningen for litteraturprosjekter, hvor det blant annet inviteres til søknader om følgende: «Større utviklingsprosjekt som omfatter flere planlagte bokutgivelser i en sammenheng og der bokutgivelsene skal skje innenfor en avgrenset tidsperiode, som for eksempel er redaksjonell satsning som fremmer litteratur på nynorsk, oversettelser av verk fra et spesifikt språkområde eller innenfor et tema eller edisjonsfilosofisk arbeid knyttet til nyutgivelser av norske klassikere» (Notat R6/15). Dette er kjernen i «nedleggelsen». «Jeg tenker at dette var ikke en nedleggelse, men en overføring» (intervju Arne Vestbø).
Kulturrådet ønsket å se om det var andre måter de kunne stimulere bedre på. De tok derfor pengene fra det som var Mosaikk-litteratur, og prøvde å gi støtten på en annen måte.
Problemet med overføringen var at forlagene ikke lenger kunne søke innkjøp av én enkelt tittel, da pengene ble flyttet fra det spesifikke tittelnivået ved innkjøpsordningen, over til den prosjekt- og idébaserte prosjektstøtten.
Ifølge Kulturrådet lyktes altså ikke Mosaikk-litteratur, og begrunnelsen for nedleggelsen, eller overføringen, inneholdt flere faktorer. For det første opplevde ikke Kulturrådet at de fikk inn ønsket antall søknader, noe som igjen førte til en tanke om at Mosaikk-litteraturen ikke stimulerte bredt nok. Konsekvensene av dette ble overføringen av de tidligere mosaikk-midlene over til Litteraturprosjekt.
Tiden etter Mosaikk-litteratur
Sommeren 2017, to år etter nedleggelsen, hadde Klassekampen en rekke artikler om den oversatte litteraturen i Norge. Artikkelrekken viste til tall fra oversetterforeningen hvor 155 av 309 oversettelser var fra det angloamerikanske språkområdet i 2016, mens svenske oversettelser kom på en andre plass med 54 titler, og videre fulgte de store europeiske språkene som fransk med 20 titler, tysk med tolv og italiensk med ti titler, mens andre store verdensspråk ikke var med i oversikten. Det vil si at det er flest oversatte bøker fra språk som den gjengse norske leser allerede behersker.
Tallene, men også feltet for den oversatte skjønnlitteraturen, er dystert. «Mitt inntrykk er at det nesten bare blir vanskeligere og vanskeligere for den oversatte skjønnlitteraturen»
(intervju Tore Holberg). Dette har en lengre årsaksrekke. For det første forsvinner ordninger som Mosaikk-litteratur, samtidig som støtteordningene blir trangere. For det andre henger det sammen med pressens kapasitet, og hva de anmelder. «Den oversatte skjønnlitteraturen som
10Notat til R6/15 – Notat om nye retningslinjer for innkjøpsordningen for oversatt litteratur.
er litt utenfor, altså fra ukjente forfattere og litteraturfelt, blir ofte oversett av pressen, og det er vanskelig å få god mediedekning. Jeg har også inntrykk av at færre og færre kjøper bøker, og det henger sammen med mediedekningen selvfølgelig» (Intervju Tore Holberg). I en av artiklene i Klassekampen – datert 2. august 2017 – griper redaktør for oversatt litteratur i Aschehoug, Asbjørn Øverås tak i samme problematikk. Han hevder, på lik linje med
Holberg, at noe av grunnen til det manglende mangfoldet i oversettelser henger sammen med få omtaler i mediene. I samme artikkel får han støtte av von der Fehr hvor hun uttaler; «Det er et påtakelig amerikansk mediefokus. Er det ikke engelsk, svensk eller dansk litteratur blir det vanskelig» (Klassekampen 2017). Kulturrådet etterlyser også mer oversatt litteratur i mediene. «Det er fryktelig mange titler som får innkjøp av oss, men som vi aldri ser igjen i media. Formidlingen av den oversatte litteraturen står det kanskje ikke så godt til med (intervju Arne Vestbø). Dette vil si at den oversatte litteraturen inngår i en symbiose bestående av Kulturrådet, forlagene og mediene. Den mangfoldige, smale oversatte
litteraturen når ikke ut til folket uten hjelp fra alle disse leddene. Dette oppsummerer Øverås med ordene; «Hvis vi ønsker et større mangfold, har alle et ansvar – forlag, medier,
bokhandlere og lesere» (Klassekampen 2017). Men her glemmer Øverås grobunnen til det hele, nemlig skattekisten Kulturrådet.
Økonomien for den oversatte skjønnlitteraturen må med i beregningen, og i likhet med Holberg mener von der Fehr at det har blitt vanskeligere for den oversatte skjønnlitteraturen.
«Økonomien i prosjektene har blitt vanskeligere, og det var der ordninger som Mosaikk- litteratur kom inn for å bidra til å gjøre det enklere for å kunne gi ut smalere ting» (intervju Janicken von der Fehr). Von der Fehr peker på flere årsaksfaktorer: «Innenfor feltet for den oversatt skjønnlitteraturen, sett bort ifra krim og rene kommersielle titler, er det også færre stillinger nå enn det var for bare noen år siden.» Men situasjonen er ikke utelukkende negativ, da feltet for oversatt skjønnlitteratur er stort, med tanke på hvor mange titler det er mulig å få tak i. «Det utgis mye, selv om det er tap for forlagene. Men i dag, uten Mosaikk- litteratur, må man tenke mer rundt titlene, fordi de alltid vil måtte tilpasses ytre ting»
(intervju Janicken von der Fehr). En av de ytre tingene som von der Fehr referer til er Litteraturprosjekt – Mosaikk-litteratur sin erstatter.
Litteraturprosjekt
I Kulturrådets årsmelding fra 2015 står det at Kulturrådet har litteraturstøtteordninger til prosjekt, produksjon og formidling. Ordningene ble gjennomgått i 2015, og i 2016 ble de lyst ut i en ny struktur og med nye retningslinjer. Denne nye strukturen resulterte i
tilskuddsordningen for Litteraturprosjekt. «Tilskuddsordningen for litteraturprosjekter skal bidra til at norske forlag og utgivere kan initiere og utvikle prosjekter som er av høy kvalitet og gir en større bredde i norsk litteratur og offentlighet», heter det i formålet til
Litteraturprosjekt på Kulturrådets nettsider. Holberg påpeker at Kulturrådet argumenterte for at Litteraturprosjekt skulle, i en viss grad, ta over for Mosaikk-litteratur. Bøkene som
tidligere gikk under Mosaikk-litteratur har nå gode muligheter for å få støtte under
Litteraturprosjekt. «Men nå må man sette de i en større sammenheng, og man må minst ha to bøker og lage et prosjekt ut av det, så det er ikke nødvendigvis sånn at det hjelper den enkelte bok» (intervju Tore Holberg).
Et vesentlig poeng ved den nye støtten er at Kulturrådet inviterer forlagene til å søke støtte mye tidligere i prosessen. Det er ikke lenger et krav at forlagene må ha rettighetene for boken på plass før søknadsfrist for eksempel. Forlagene kan søke på et prosjekt, eller en idé som for eksempel «den afrikanske kanon», hvilket Kulturrådet deretter gir grønt lys, før de siden mottar pengene til å virkeliggjøre prosjektet. «Nå kan vi (Kulturrådet) gi støtten tidligere i løpet, og på denne måten invitere til mindre risiko for forlagene, da de har en visshet om at de faktisk får bevilget penger. Og så kan forlagene i tillegg få innkjøp»
(intervju Arne Vestbø).
Prosjektmidlene man kan søke på går langt utenfor tittelens grenser. Forlagene kan nemlig søke støtte til markedsføring av tittelen, og får på denne måten muligheten til å gjennomføre større ting. I den ønskede budsjettsummen kan man legge inn forfatterbesøk, flybilletter, diett, hotell, leie av lokaler for presentasjon og utgifter til ordstyrer for å nevne noe. Altså hva som helst som kan hjelpe til med markedsføringen av tittelen.
For hva kan få støtte under Litteraturprosjekt? På Kulturrådets nettsider listes det opp fem betingelser. I den første heter det at «Større utviklingsprosjekt som omfatter flere
planlagte bokutgivelser i en sammenheng og der bokutgivelsene skal skje innenfor en avgrenset tidsperiode, som for eksempel (…) oversettelser av verk fra et spesifikt
språkområde (…)» Dette er betingelsen som støtter opp under at Litteraturprosjekt var ment som en form for erstatning av Mosaikk-litteratur. Som Holberg påpekte, og som vi kan se ut ifra sitatet så er alt skrevet i flertall, og inneholder en «kvanta-retorikk», med ord som
«større», «flere» og «bokutgivelser». Von der Fehr forklarer at man under Litteraturprosjekt må ha en større plan, og man må søke med minst to bøker. Selv rakk von der Fehr å søke og få gjennomslag på to prosjekter under Litteraturprosjekt før hun avsluttet sin redaktørstilling hos Pax i 2018, hvor det ene prosjektet bestod av tiltenkte mosaikk-titler. «Jeg fikk innvilget noen av mosaikk-titlene mine som plutselig stod uten Mosaikk-litteratur. Det var fire øst- asiatiske bøker, en bok av Murakami, to av Han Kang og en av Yukiko Motoya» (intervju Janicken von der Fehr). På tildelingslistene for 2016 står dette prosjektet oppført som
«Østasiatisk litteratur på norsk», og fikk et tilskudd på 407 000 kroner.
Under Mosaikk-litteratur ble en del språk utelatt, slik som for eksempel øst- europeiske- og latinamerikanske språk. Men under Litteraturprosjekt kan forlagene søke støtte til oversettelser fra alle verdens språk. Litteraturprosjekt kan på denne måten bidra til et bredere mangfold av oversatt skjønnlitteratur enn det Mosaikk-litteratur kunne. «Jeg søkte støtte til oversettelse av to ukrainske forfattere, og det var jo et språk som tidligere falt utenfor mosaikk, da øst-europeiske språk ikke var med i ordningen» (intervju Janicken von der Fehr). Dette prosjektet står oppført, også i 2016, under prosjekttittelen «Ukrainsk samtidslitteratur. Serhij Zjadan på norsk», og fikk 250 000 kroner i tilskudd. «De prøvde å forklare den nye ordningen med at den skulle inspirere forlagene til å tenke nytt, og se nye muligheter. På en måte kan man si at ”vi nå fikk det vi hadde etterlyst av øst-europeisk- litteratur”. Men man må tenke annerledes, og jeg vet at mange av forlagene, som ikke hadde mosaikk-titler liggende klare sånn som meg, brukte i hvert fall et år på å skjønne den nye ordningen» (intervju Janicken von der Fehr).
Til dags dato har Litteraturprosjekt gått i to runder i 2016, hvor 15 prosjekter fikk tilskudd fra 50 000–620 000 kroner, men kun fem av prosjektene omhandlet oversatt litteratur. Dette er de tidligere nevnte Pax forlags «Østasiatisk litteratur på norsk» og
«Ukrainsk samtidslitteratur. Serhij Zjadan på norsk», Skald forlag fikk støtte til
gjennomføring av to prosjekter, «Verdensklassikarserie på nynorsk», med titler av Mary Shelly og Franz Kafka, og «Videreføring av verdensklassikarserie på nynorsk», med James Joyce, Gustave Flubert og Robert Musil. Solum forlags «Afrikansk samtidslitteratur» med Chinelo Okparanta, Chigozie Obioma, Marie Ndiaye, José Eduardo Agualusa, Yvonne Adhiambo Owuor og Alain Mabanckou fikk også støtte i 2016. I 2017 ble totalt 16 prosjekter tildelt tilskudd fra 40 000–540 000 kroner. Av 16 omhandlet åtte oversatt litteratur. Dette var Skald forlags «Verdensklassikarar på nynorsk 2018» med oversettelser av Samuel Beckett, Gertrude Stein og Emily Brontë. Solum forlag fikk støtte til tre prosjekter «Latinamerikansk samtidslitteratur», med titler av Alejandro Zambra, Rita Indiana, Canek Sanchez Guevara,
Cristivai Tezza, Guadalupe Nettel og Eduardo Halfon, «Georgisk samtidslitteratur» med oversettelser av Jemal Karchkhadze, Jelena Botsjorisjvili og David Turashvili, samt
«Europeiske dystopier» med Karel Capek, Karin Boye og Stanslav Lem. Audiatur bokhandel fikk tilskudd til prosjektet «Idé – praksis» med titler av Peter Sloterdijk, Catherine Malabou, Giorgio Agamben og Francois Zourabichvilis. Dreyer forlag søkte og fikk støtte til
«Oversettelsesprosjekt fra italiensk» med fire titler av Primo Levi. Forlaget Press fikk støtte til «Vitenskapslitteratur» bestående av sakprosaverk, og Aschehoug fikk tilskudd til
«Sidespor» med titler av Hakan Günday, Inge Schilperoord og Edgar Hilsenrath. I 2018 har det foreløpig kun vært én runde, mens andre runde har frist i juni. Her har tre prosjekter omhandlende oversatt litteratur fått tilskudd. Skald forlag blir bevilget tilskudd til prosjektet
«Tyske klassikarar på nynorsk» med oversettelser av Goethe, Stefan Zweig og Lenz.
Bokvennen har fått innvilget støtte til «Sentral- og øst-europeisk samtidslitteratur, med oversatte titler av Petra Hulova, Nenad Velickocic, Kristian Novak og Mircea, og Audiatur bokhandels utitulert prosjektet med oversettelser av Joseph Vogl, Isabelle Stengers, Elisabeth Grosz og Clémet Rosset vil også bli tildelt støtte.
«Jeg vil ikke si at det har kommet inn noen voldsomt spenstige søknader som utvider mangfoldet på denne ordningen heller. For eksempel har vi ikke sett et forlag som sier at ”nå skal vi gi ut den afrikanske litteraturens kanon”. Egentlig inviterer denne prosjektstøtten til det» (intervju Arne Vestbø). Oversikten overfor viser at Litteraturprosjekt inntil videre ikke har ivaretatt arven fra Mosaikk-litteratur, da flesteparten av prosjektene omhandler europeisk og latinamerikansk litteratur, og kun ti titler er såkalte mosaikk-titler.
Etter andre runde i 2017 lagde Kulturrådet et skriv om søknadsrunden hvor de begrunner valgene som ble tatt i evalueringsprosessen. Skrivet, som er titulert Om søknadsrunden, begynner med informasjon om de 19 behandlede søknadene. Basert på informasjon om de avslåtte og innkjøpte titlene under Mosaikk-litteratur, står ikke antall søknader til Litteraturprosjekt i en stor kontrast til Mosaikk-litteratur sine. Deretter skriver Kulturrådet «Som tidligere runder, gjelder flertallet større utviklingsprosjekter som omfatter flere planlagte bokutgivelser i sammenheng», og her skiller Mosaikk-litteratur og
Litteraturprosjekt veier.11 Der Mosaikk-litteratur var ment som en støtte til enkeltutgivelser, går dette prosjektet derimot ut på å gi ut flere bokutgivelser under samme prosjekt. Videre i skrivet ramser de opp prosjektene som er bevilget støtte. Det ene er en nyutgivelse av Per Sivles dikt og prosa i språklig modernisering, et større bokprosjekt i flere bind om Amalie
11 Informasjonen er hentet fra: http://www.kulturradet.no/stotteordning/- /vis/litteraturprosjekt/tildelinger/2018/5.+desember+2017
