SINTEF Byggforsk
Prosjektrapport 16 2008
2007
Ledelinjer inne i bygninger
karine denizou og jon christophersen
Ledelinjer inne i bygninger
SINTEF Byggforsk
Prosjektrapport 16 – 2008
Prosjektrapport nr. 16
Karine Denizou og Jon Christophersen Ledelinjer inne i bygninger
Prosjektnr: O-21883
Emneord:
Ledelinjer, synshemming, orienteringshemming og universell utforming
ISSN 1504-6958 ISBN 978–82–536–1013–9 Pdf-format
© Copyright SINTEF Byggforsk 2008
Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens be stem mel ser. Uten særskilt avtale med SINTEF Byggforsk er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrek- ning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.
Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.
Adr.: Forskningsveien 3 B Postboks 124 Blindern 0314 OSLO
Tlf.: 22 96 55 55
Faks: 22 69 94 38 og 22 96 55 08 www.sintef.no/byggforsk
Forord
Denne studien er en oppfølger av prosjektet ”Ledelinjer i gategrunn”, utført av SINTEF Teknologi og samfunn ved Øvstedal og Lindland (2002, 2005, 2007). I likhet med den foregående er også denne undersøkelsen initiert og finansiert av Sosial - og helsedirektoratet ved Deltasenteret. Bakgrunnen for undersøkelsen er et ønske om å kartlegge bruken av ledelinjer i bygninger. Karine Denizou har vært prosjektleder, og Jon Christophersen medforfatter. Wibeke Knudsen har deltatt i datainnsamlingen og Liv Øvstedal har vært kvalitetssikrer. Elin Maria Fiane har vært til stor hjelp i forbindelse med biblioteksøket.
Forfatterne ønsker å takke alle de som har bidratt med sin tid og har gitt verdifulle innspill til innholdet, anbefalinger om eksempler og relevante arbeider på feltet.
Blant disse er spesielt referansegruppen:
Eivind Sverre, Huseby kompetansesenter
Ellen Fjeldheim og Karianne Havsberg, Norges Blindeforbund Else Momrak Haugann, Universitetet i Oslo
Hilde Gulbrandsen og Randi Reichelt, Kristiansand kommune Gine Støren, Statsbygg
Maida Mulaosmanovic, Husbanken region øst Lisbeth Halseth, LPO arkitektur og design
Ellen Klingenberg, Norske Interiørarkitekters og Møbeldesigneres Landsforening En takk også til Knut Brox ved rådet for funksjonshemmede i Kristiansand, Michael Jensen ved Dansk Blindesamfund, professor Ed Steinfeld ved University of
Buffalo, New York og Dr Roberta Nullved Common Place Design, California, for bidrag og diskusjoner.
Alle fotografier og tegninger er ved forfatterne der annet ikke er angitt.
SINTEF Byggforsk, Oslo april 2008
Innhold
Forord...3
Sammendrag...6
1. Innledning ...9
1.1 Bakgrunn ...9
1.2 Mål ...9
1.3 Metode ...10
1.4 Prosjektorganisering...11
1.5 Disposisjon ...12
2. Hva er ledelinjer...13
2.1 Definisjoner, prinsipper og begreper ...13
2.2 Hvor bør det være ledelinjer ...15
2.3 Regler, forskrifter, standarder og veiledningsmateriale ...15
3. Brukernes behov i forhold til orientering ...18
3.1 Orientering...18
3.2 Hvem har behov for ledelinjer...19
3.3 Bruksmessige forutsetninger ...20
4. Typer ledelinjer...22
4.1 Hovedprinsipper og typologi ...22
4.2 Bygningen som ledelinje...23
4.3 Ledelinjer i gulv ...25
4.4 Ledelinjer på vegg ...34
4.5 Ledelinjer i himlinger ...35
5. Utvalgte eksempler ...36
5.1 Gøteborg sentralstasjon ...36
5.2 Termini i Roma ...37
5.3 Iiris senteret i Helsinki ...39
6. Ledelinjer i gulv ...40
6.1 Estetiske aspekter ...40
6.2 Funksjonelle aspekter ...40
6.3 Design- og produktutvikling ...45
7. Oppbygging av ledelinjer i gulv ...48
7.1 Overordnede prinsipper for utforming...48
7.2 Selve ledelinjen ...50
7.3 Oppmerksomhetsfelt ...51
7.4 Varselfelt ...55
8. Litteratur...56
8.1 Funn ...56
8.2 Veiledere ...56
8.3 Veifinning...58
8.4 Evalueringer / casestudier ...59
8.5 Litteraturstudie...60
9. Funn og konklusjoner ...61
9.1 Svar på forespørsel og litteratursøk ...61
9.2 Hvor finnes ledelinjer...61
9.3 Fremtidig utvikling ...62
9.4 Videre arbeid ...63
10. Referanser...65
Vedlegg ...69
Vedlegg 1 Anbefalinger fra Norges Blindeforbund ...69
Vedlegg 2 Fra Dansk Blindesamfund...70
Vedlegg 3 Utdrag av utvalgte standarder...75
Vedlegg 4 Forespørsel på engelsk ...76
Vedlegg 5 Utsendelse...77
Vedlegg 7 Litteratursøk ...80
Sammendrag
Hensikt og målsetting
Denne undersøkelsen retter seg mot bruken av ledelinjer innendørs. Hensikten er å vise hvilke bygningstyper hvor ledelinjer er mest aktuelle, og hvilke typer
ledelinjer som blir brukt. Oversikten er laget på grunnlag av norske og internasjonale eksempler.
Et delmål er å kartlegge regelverk og veiledninger som finnes om ledelinjer.
Funnene kan senere brukes i forbindelse med utvikling av retningslinjer for designere, planleggere og utførende.
Prosjektet var opprinnelig planlagt som en litteraturstudie med befaringer av noen utvalgte bygg. Henvendelser til et stort antall samarbeidspartnere i
forskningsmiljøer og interesseorganisasjoner i Norge og utlandet ga et beskjedent antall svar. Vi fikk heller ikke mange treff på bibliotek- og internetsøk. Dette er interessant i seg selv og vitner om forskningsbehovet på temaet, og det førte til at fokus for undersøkelsen måtte flyttes til å finne eksempler og systematisere dem.
Ledelinjer kan bestå av bygningsdeler, elementer og markeringer som på grunn av sin form, farge eller tekstur letter orienteringen for orienteringshemmede, men også for alle andre brukere av bygget. Svaksynte skal kunne se markeringene, og de bør kunne oppfattes av blinde. Markeringene skal ikke være til hinder for andre brukere og de bør oppfylle både estetiske og funksjonelle egenskaper.
Begreper og prinsipper
Hensikten med ledelinjer er å bidra til å gjøre det enkelt å orientere seg og finne veien mellom viktige funksjoner. Spesielt skal ledelinjer være til nytte for personer med orienteringshemninger, særlig de med nedsatt syn. Et hovedformål er at ledelinjer skal medvirke til at alle kan bruke det vi bygger på like vilkår. I dette prosjektet definerer vi innendørs ledelinjer som markeringer av logiske
gangforbindelser mellom ulike interessepunkter. Vi bruker begrepet ledelinjer bredt, om alle slike markeringer, enten de er arkitektoniske elementer som dirigerer sirkulasjonen (for eksempel vegger eller brystninger), ornamentikk som gir retningsindikasjoner, eller de er spesifikt utformet og plassert for å lette orienteringen for personer med nedsatt syn.
Kunnskap om brukerbehov synes å være lite utviklet, og det er fremmet vesentlig kritikk mot de vanligste utprøvingsmetodene. Derfor er mangelen på omforente standarder, krav og retningslinjer ikke overraskende. Riktignok finnes enkelte nasjonale standarder; de japanske er de best kjente. Dansk
tilgjengelighetsstandard er under revisjon og vil omfatte ledelinjer innendørs, men hittil har det ikke vært mulig å samles om internasjonale anvisninger. Heller ikke EU har klare spesifikasjoner eller veiledninger om utformingen. Variasjonsbredden framgår av typologien i kapittel 4 og eksemplene i kapittel 5.
Rapporten skiller mellom (1) arkitektoniske virkemidler eller ledelinje som
arkitektonisk konsept, (2) ledelinjer i gulv, (3) ledelinjer på vegger og (4) ledelinjer i himlinger. Av arkitektoniske virkemidler er særlig planløsningsmessige forhold avgjørende; når sirkulasjonen ordnes langs klare akser som dominerer løsningen kan bygningen fungere som en ledelinje i seg selv (kapittel 4.2). Ledelinjer i gulv (kapittel 4.3) kan ha en farge som skiller dem fra det øvrige gulvbelegget
(kontrastfarge) eller være utført slik at de kan føles med føttene eller med en stokk – taktile ledelinjer – eller være både taktile og kontrastfargede. Taktile ledelinjer er vanligvis lagt inn med hensikt, som et hjelpemiddel til orientering. Ledelinjer i kontrastfarge, men uten taktil markering har oftere, men ikke nødvendigvis, en annen hovedfunksjon. Eksempler på dette er en kontrastfarget fotlist eller et mønster i et gulvebelegg. Bruken av ledelinjer i gulv har estetiske, tekniske og funksjonelle konsekvenser, blant annet med hensyn til fleksible rominndelinger, renhold og vedlikehold. Dette blir belyst i kapittel 6.
Ledelinjer på vegger (kapittel 4.4) finnes hovedsaklig i rene sirkulasjonsarealer, spesielt i korridorer. De kan være utført i en kontrastfarge, i et materiale som har kontrast til veggen for øvrig eller være en håndlist. Ledelinjer i himlinger (kapittel 4.4) lages mest ved hjelp av belysning, for eksempel når belysningsarmaturer monteres i striper som følger ferdselsretningen.
Med så mange muligheter for å skape ledelinjer sier det seg selv at det er store variasjoner i bruken av arkitektoniske virkemidler, elementer, komponenter, materialer og utførelser. Taktile og kontrastfargede ledelinjer i gulv finnes også i uttallige varianter. Mangelen på omforente standarder bidrar til at situasjonen er slik, noe som også kan ha positive sider. Fokuseringen på bedre tilgjengelighet og brukbarhet for alle grupper har medført at designere og produsenter
eksperimenterer med materialer og utforming (kapittel 6.3), spesielt med hensyn til ledelinjer i gulv og vi antar at mangelen på standarder kan gi dem større grad av frihet i utviklingen av ledesystemer. Eksperimentering foregår både i Norge og internasjonalt, men det er uvisst om og i hvilken grad erfaringer blir innhentet systematisk.
Det er likevel noen hovedprinsipper for taktile ledelinjer i gulv og det synes som om rådene fra lokale, oftest nasjonale, brukerorganisasjoner blitt lagt til grunn for detaljeringen. To til tre grunnelementer går igjen: Et forflytingsfelt eller en
forflytningsindikator og et oppmerksomhetsfelt – eventuelt supplert med et varselfelt. Utformingen av feltene varierer betydelig. Forflytningsfeltet markeres som regel med opphøyde striper eller tunger, og oppmerksomhets - eller
varselfeltet med kjegler eller punkter, eller i enkelte land med corduroymønster. I Norge anbefaler Norges blindeforbund å reservere knotterelieffet til varselfelt.
Noen steder, som i Holland, Sverige og Danmark, brukes opphør av
forflytningsindikator (blanke felt) som oppmerksomhetsfelt. Det er også til dels store variasjoner når det gjelder plassering og bruk av oppmerksomhetsfelt.
Oppbyggingen av ledelinjer i gulv er tema for kapittel 7.
Vårt litteratursøk avslørte at det finnes lite systematisk evaluering og
erfaringsinnhenting. Unntaket er arbeider presentert i (Danford & Steinfeld, 1999).
Det finnes mye litteratur om veifinning med psykologi-faglig vinkling, og en del litteratur om avanserte teknologiske løsninger, men knapt noe om ledelinjer inne i
bygninger. Kapittel 8 er en kort gjennomgang av utvalgt litteratur, som viser at det er tydelige behov for metodeutvikling av utprøvinger.
Funn og konklusjoner
Store knutepunkter som jernbanestasjoner og enkelte T-banestasjoner er den bygningstypen hvor ledelinjer brukes mest. Gjennomføringen er systematisk, med både taktile og kontrastfargede ledelinjer. Det ser ut som om ledelinjer brukes mer og mer i helsebygg, undervisningsbygg og kulturbygg. Der ledelinjer finnes i
kjøpesentre ser de ut til å være lagt inn mer som dekorasjon enn som hjelp til orientering.
Fremtidig utvikling kan ta flere retninger: Fokus på universell utforming ser ut til å motivere mange prosjekterende til utvikling av nye løsninger, og kanskje til større interesse for arkitektoniske løsninger for veifinning. Brukerorganisasjoner sitter med mye kunnskap og denne er nødvendig for de prosjekterende. Men det kan være riktig å stille spørsmålstegn til noen av anbefalingene, slik at nye adekvate løsninger utvikles på grunnlag av mer målrettet og systematisk forskning. Fokus på kvaliteter som klarhet i planløsningen, konsekvent bruk av landemerker, gjennomtenkt materialbruk, god akustikk og gode lysforhold vil sannsynligvis ha større total nytteeffekt for orienterbarheten enn isolert bruk av taktile ledelinjer i gulv. Disse bør primært brukes i store åpne rom der det er vanskelig å orientere seg ved hjelp av naturlige ledelinjer. I tillegg er en ny generasjon teknologiske hjelpemidler under utvikling, som vil ha både økonomiske og funksjonelle fordeler.
Mest aktuelt for videre forskning må være å legge grunnlag for mer entydige anbefalinger om utførelser av ledelinjer. For å samle et bedre erfaringsmateriale, er det behov for undersøkelser av hvordan forskjellige typer og utførelser av ledelinjer fungerer i konkrete situasjoner. Forholdet mellom ledelinjer og andre veifinningssystemer bør også gjennomgås.
1. Innledning
1.1 Bakgrunn
Deltasenteret har tidligere gjennomført prosjektet ”Ledelinjer i gategrunn” med SINTEF Teknologi og samfunn som prosjektutfører (Øvstedal og Lindland, 2002, 2005 og 2007). Prosjektet omfattet til en viss grad bygninger, det vil si terminaler og holdeplasser. På bakgrunn av rapportene fra dette prosjektet ble veilederen Ledelinjer i gategrunn utarbeidet (Sosial- og helsedirektoratet, 2005).
Siden ledelinjer utendørs er studert, er temaet for denne undersøkelsen ledelinjer innendørs. Med dette mener vi bygningsdeler, elementer og markeringer som på grunn av sin form, farge eller tekstur er lette å oppdage og i tillegg forbinder ulike interessepunkter i en bygning – enten markeringene er bevisst utformet og inn- passet for å fungere som ledelinjer eller ikke.
Hensikten med ledelinjer er å gjøre det enklere å orientere seg i bygninger og med det gjøre flere i stand til å være delaktige i samfunnet. En rekke mennesker med nedsatt syn, blinde, personer med kognitive vansker, vansker med rom og retning kan ha nytte av ledelinjer inne.
Deltasenteret har erfart at stadig flere kommuner og arkitekter etterspør gode løsninger for bruk av ledelinjer inne i bygninger. Det finnes veiledningsmateriell og oppslagsverk som for eksempel håndboken ”Et inkluderende samfunn” (Norges Blindeforbund, 2004) men i disse er ikke stoffet om ledelinjer samlet. Det er behov for å samle kunnskap om hva som er utført og hvordan det som finnes fungerer.
1.2 Mål
Målet med prosjektet er å samle kunnskap om utforming og løsninger av ledelinjer inne i bygninger. Hensikten er at dette kan legge et grunnlag for anbefalinger til prosjekterende. Slik prosjektet opprinnelig var designet skulle det også omfatte erfaringer med bruken av ulike typer ledelinjer i bygninger. Dessverre viste det seg at gode kilder, pålitelig og veldesignet forskning eller annet erfaringsmateriale var mangelvare. Derfor er prosjektet blitt omdefinert og begrenset til å beskrive og systematisere et mest mulig representativt utvalg av ledelinjer i større bygninger for allmennheten. Prosjektet har ikke som mål å innhente erfaringer om
brukbarheten av ulike typer ledelinjer, men slike erfaringer vil være sentrale å kartlegge i forbindelse med en eventuell utarbeidelse av retningslinjer.
Delmål vil være:
1. Å kartlegge hva som finnes av regelverk og retningslinjer i Norge og utlandet
2. Å systematisere ulike typer av ledelinjer vi finner i Norge og utlandet 3. Å få en oversikt over metoder som brukes i utforming av taktile ledelinjer i
gulv
Undersøkelsen dekker et bredt spekter av muligheter for ledelinjer i bygninger, både med hensyn til materialbruk, utførelse og prinsipper. Dette kan være i byggverk hvor ledefunksjonen er en sentral del av det arkitektoniske konseptet, hvor ledelinjer inngår som et bevisst arkitektonisk element, eller i anlegg hvor forskjellig ornamentikk og ulike installasjoner fungerer som ledelinjer.
Fokus i denne rapporten er likevel satt på ledelinjer i gulv som er planlagt for å lette brukernes orientering, fordi det er denne formen for ledelinjer aktørene i byggebransjen etterspør konkrete opplysninger om. Planlagte ledelinjer i gulv har størst berettigelse i store, multifunksjonelle volumer hvor få andre midler kan brukes til å lede brukerne til og fra de viktigste interessepunktene. Det optimale målet vil likevel være å få til arkitektoniske løsninger som reduserer eller helt fjerner behovet for taktile ledelinjer i gulv.
1.3 Metode Datainnsamling
Prosjektet var opprinnelig planlagt som en litteraturstudie med befaringer av noen utvalgte bygg. Vi har derfor tatt kontakt med samarbeidspartnere i forskermiljøer og interesseorganisasjoner i Norge og i Europa, USA og Japan, se forespørsel i vedlegg 4. Vi har spurt etter både relevante bygde eksempler og litteratur i form av:
- Veiledning fra interesseorganisasjoner - Standarder
- Nasjonale retningslinjer - Anbefalinger
- Brukererfaringsdata, evalueringer og studier om ledelinjer der disse finnes Det har vært sentralt å klargjøre hvilke utfordringer det er for blinde, svaksynte og andre orienteringshemmede å komme seg fram - og orientere seg på en trygg måte i ulike bygninger. Forventninger til ledesystem, og behov hos blinde og svaksynte er belyst gjennom møter/intervju med representanter for brukerne v/Norges Blindeforbund.
Systematiske utprøvinger med synshemmede brukere, brukere med kognitive funksjonshemninger eller andre sansetap enn synshemning ga rammene for prosjektet ikke rom for. Den opprinnelige planen var i stedet at studien skulle basere seg på evalueringer gjort av andre. Omfattende biblioteksøk, søk på
internett og over 70 e-post forespørsler til forskere og arkitekter som arbeider med universell utforming og tilgjengelighet i Europa, USA og Japan ga få og dårlige resultater. Vi søkte i sentrale databaser, se vedlegg 7. Vi brukte søkeord som ledelinje(r), svaksynte, bygning(er) på norske søk, byggnadstillgänglighet,
tillgänglighet, synskadade på svenske søk, ledelinjer og svagsynte på danske søk, guidepath(s), wayfind(ing), build(ings), conducting (lines), visually-impaired,
disability, marking(s), visually på engelske søk, cheminements/bandes
podotactiles, malvoyants, personnes handicapées visuelles, guidage på franske søk. Det finnes mange arbeider som er utført i ”wayfinding” feltet og disse kan ha relevans i forhold til utvikling av naturlige ledelinjer i bygninger. Dette er imidlertid for omfattende å ta med i dette prosjektet, og kan utvikles til et eget prosjekt. De mest utfyllende svarene har kommet fra Sverige og Danmark. Det finnes en del bygde eksempler, mens det er altså lite forskning å finne.
Avgrensninger
Undersøkelsen gjeder utelukkende publikumsbygninger. I utgangspunktet er det ikke gjort geografiske avgrensninger. Vi vet lite om ledelinjer er kulturelt- eller tradisjonsbestemte, men behovene for å finne fram, spesielt i store og komplekse bygninger synes å være temmelig like over alt i verden. Den viktigste
avgrensningen gjelder markeringstyper: Bare slike som understøtter orienter- barheten i en bygning er tatt med; sikkerhetsmarkeringer som perrongforkanter på jernbane og T-bane, markeringer av trappetrinn, glassmarkører etc. er holdt
utenfor. Prosjektet vil heller ikke omfatte problematikk knyttet til rømning eller kombinasjoner av lyd og ledelinje.
Utprøving av hvordan ledelinjene fungerer i praksis for brukergruppen, med
beskrivelse av erfaringer, er heller ikke utført i dette prosjektet. Dette er grunnen til at vi heller ikke har ambisjoner om å gi anbefalinger utover det å gjengi
interesseorganisasjoners anbefalinger og eventuelt kommentere/drøfte disse.
Utvalg
Prosjektet er hovedsaklig en kartlegging av løsninger som er i bruk. Målet er likevel ikke å produsere en komplett katalog med et representativt utvalg av eksempler som dekker alle typer og metoder for utforming og innpassing av ledelinjer. Noe slikt er på det nærmeste umulig å lage. Ikke bare er det problematisk å sette opp kriterier for representativitet, men mulighetene med hensyn til arkitektoniske løsninger, materialbruk, naturlig og kunstig belysning er så mangfoldige at slike kriterier lett kunne virke mot sin hensikt. Det finnes heller ikke noen form for register over bygninger med ledelinjer. Utvalget er dermed nødvendigvis blitt noe tilfeldig, basert på forskernes egne erfaringer og
anbefalinger fra ulike fagmiljøer i Norge og utlandet.
Vi har forsøkt å finne fram til eksempler på beste praksis og presentere løsninger som kan anbefales, men vi viser også eksempler som er diskutable. Vi tror at det kan ha verdi å drøfte slike eksempler når det planlegges ledesystemer. Bygninger som har vært aktuelle å undersøke omfatter alt fra kjente arkitektoniske
mesterverk til alminnelige bygninger. Alle er store publikumsbygninger, og mange er komplekse i den forstand at de enten har en stor mengde ulike leietagere, mange ulike funksjoner eller begge deler.
1.4 Prosjektorganisering Rådgivende gruppe
Prosjektet har hatt en bredt sammensatt rådgivende gruppe, slik at
problemstillinger er blitt drøftet fra ulike innfallsvinkler underveis. Brukerne er representert gjennom deltagelse fra Norges Blindeforbund, Huseby
kompetansesenter og Universitetet i Oslo. Prosjekterende fag er representert gjennom en praktiserende arkitekt med erfaring om ledelinjer og en interiørarkitekt med erfaring fra undervisning og universell utforming. Representanter fra
Statsbygg og Kristiansand kommune har ivaretatt spørsmål knyttet til drift og vedlikehold, samt erfaringer som byggherre.
Rådgivende gruppe har hatt et møte underveis, i september 2007, hvor et utkast av rapporten ble presentert. Vi hadde også en gjennomgang av en rekke
eksempler i plenum. Eksemplene ble kommentert og diskutert underveis av deltakerne. Rådgivende gruppe er blitt forelagt rapporten før utgivelse, og kommentarer fra gruppen er tatt hensyn til i den endelige versjonen.
1.5 Disposisjon
Innledningskapitlet følges av et kapittel som definerer og gir overordnede
prinsipper for ledelinjer i lys av universell utforming. Der drøfter vi også begrepet naturlige ledelinjer kontra kunstige ledelinjer. Videre sier vi noe om hvor disse bør benyttes. Regelverk og veiledningsmateriale som finnes i Skandinavia og andre utvalgte land beskrives også kort i kapittel 2.
Kapittel 3 går inn på brukerbehovene, på mobilitetsteknikker og ulike
bruksmessige forutsetninger som følger av forskjellige former for synshemning.
Orientering i bygninger kan være en utfordring for mange personer, også for dem uten funksjonsnedsettelser. Vi presenterer en rekke viktige kriterier for orientering, både generelle og mer spesifikke kriterier som er vesentlige for svaksynte og blinde. Mobilitetsteknikker beskrives kort, fordi det forklarer hvordan taktile ledelinjer brukes og hvorfor de må ha visse egenskaper. Videre ønsker vi å vise hvor store variasjoner det er i gruppen som har behov for ledelinjer. Det er mange ulike synsvansker og disse kan ha behov for ulike løsninger. Mange eldre er svaksynte og deres antall er økende.
Kapittel 4 gir hovedprinsipper for ledelinjer og en typologi for ledelinjer, illustrert med konkrete eksempler. Vi har definert fire hovedtyper:
1. bygningen som ledelinje 2. ledelinjer i gulv
3. ledelinjer på vegg 4. ledelinjer i himlinger
Kapittel 5 presenterer utvalgte eksempler. Kapittel 6 og 7 går i dybden på typen
”ledelinjer i gulv”. Kapittel 6 presenterer eksempler på utvikling av slike linjer, som viser at planleggere i Norge tar utfordringen om universell utforming på alvor.
Kapittel 7 beskriver oppbyggingen og detaljeringen av ledelinjer i gulv, basert på anbefalinger eller eksempler fra ulike land. Dette kapitlet viser hvor store
variasjonsmuligheter det er for utformingen av ledelinjer i gulv og hvor viktig det vil være å teste ulike løsninger. Videre er kapittel 8 en kortfattet oppsummering av utvalgt litteratur som vi fant gjennom søket.
Rapporten avsluttes med et kapittel om funn og konklusjoner, som peker på behov for videre forskning. Rapporten har flere vedlegg: Anbefalinger fra Norges
Blindeforbund, ulike dokumenter vi har fått av Dansk Blindesamfund, utdrag av tysk standard og veiledning til Americans with Disabilities Act (ADA), USA. Det siste vedlegget er vår forespørsel til ulike miljøer i utlandet.
2. Hva er ledelinjer
2.1 Definisjoner, prinsipper og begreper
Ledelinjer skal oppfylle tre funksjoner. De skal varsle om steder hvor ulykker kan skje, de skal forbinde vesentlige interessepunkter, sentrale funksjoner og viktige rom i et byggverk og de skal gi retningsinformasjon, for eksempel en gangrute fra ett målpunkt til et annet. Norges Blindeforbund definerer ledelinjer slik:
En ledelinje er en sammenhengende linje som skal lede fra et punkt til et annet.
Den skal kunne sees av svaksynte og føles av blinde (Norges Blindeforbund, 2004).
Ledelinjer brukes som et hjelpemiddel for at synshemmede kan ta seg frem gjen- nom store rom, innendørs som utendørs. Som ledelinje kan brukes en gulvlist i kontrast til gulvet, underlagsvariasjon, et rekkverk eller lignende. Det er viktig at ledelinjer både kan føles og høres ved bruk av hvit stokk, og at de er godt synlige (god kontrast). Da stokken alltid holdes i samme hånd, er det viktig at ledelinjer har gangareal på begge sider. I tillegg kan lydsignaler benyttes, for eksempel Talking Signs (Norges Blindeforbund, 200?).
Og dessuten: Riktig plasserte lyskilder kan fungere som retningsgivende ledelinje for svaksynte (Norges Blindeforbund, 200?).
Slik Norges Blindeforbund beskriver dem, kan ledelinjer utformes på mange ulike måter. De kan være i (1) himlingen, for eksempel som lysarmaturer, (2) på
veggen, for eksempel som en håndlist, (3) i gulvet eller (4) i overgangen mellom gulv og vegg. Kapittel 4 går nærmere inn på typer og utforming. Prinsippene er at ledelinjer skal stå i kontrast til overflatene omkring dem – visuelt så vel som taktilt.
Ledelinjer i gulv eller på vegger skal helst også kunne høres, det vil si at de avgir en annen lyd enn overflatene omkring når sko eller stokk treffer dem.
Om ledelinjene ikke kan føles og/eller høres, for eksempel med en stokk, gjennom skoene eller på grunn av lyden de avgir, men bare er utformet ved hjelp av
kontrastfarger eller lyskilder, vil de ikke fungere for blinde, men kan likevel gi god støtte for mange svaksynte.
Hovedhensikten med ledelinjer er å lette blinde og svaksyntes muligheter til å unngå farer og finne fram på en enkel, lettfattelig og effektiv måte. Men, og nesten like viktig er at de er en del av veifinningssystemet sammen med skilt og annen informasjon. Ledelinjer er et middel til orientering.
Når ledelinjer er godt utformet og riktig plassert, vil de være nyttige også for andre som har orienteringsproblemer, enten de skyldes lese- og forståelsesvansker, kulturforskjeller, språkproblemer, eller ganske enkelt at man ikke er kjent på stedet.
I bygninger er derfor ledelinjer et orienteringshjelpemiddel for langt flere enn bare synshemmede. Ideen om at det som er nødvendig for noen også er brukbart for
mange, står sentralt i målsettingene om universell utforming (Aslaksen m. fl. 1997) og (MD, 2007) - og ledelinjer vil være nødvendige i mange bygninger dersom de skal være universelt utformet. Av de sju prinsippene for universell utforming (tabell 1) er ledelinjer et virkemiddel for å oppnå målsettingene i de seks første. Uten ledelinjer blir orienterbarheten (spesielt for blinde og svaksynte) ikke god nok.
Tabell 1. Universell utforming. Prinsipper og definisjoner.
Prinsipp Definisjon/beskrivelse 1. Like
muligheter for bruk
Utformingen skal ikke medføre ulemper eller stigmatisere noen brukergrupper, men være like brukbar og tilgjengelig for alle 2. Fleksibel
bruk Utformingen skal tjene et vidt spekter av individuelle preferanser og ferdigheter
3. Enkel og
intuitiv bruk Bruken skal være lett å forstå uansett brukerens erfaring, kunnskapsnivå, språkferdigheter eller konsentrasjonsnivå 4. Forståelig
informasjon
Utformingen skal gi brukeren nødvendig informasjon effektivt, uavhengig av forhold knyttet til omgivelsene eller brukerens sensoriske ferdigheter
5. Toleranse
for feil Utformingen skal begrense farer, skader og uheldige virkninger av utilsiktede handlinger
6. Lav fysisk anstrengelse
Effektiv og bekvem bruk, med et minimum av anstrengelse 7. Størrelse og
plass for tilnær- ming og bruk
Tilstrekkelig plass fins for tilgang, betjening og bruk, uavhengig av brukerens kroppsstørrelse, stilling, rekkevidde og mobilitet
Miljøet skal om mulig utformes slik at det leder visuelt og taktilt på en naturlig måte gjennom såkalte naturlige ledelinjer. For eksempel kan en sammenhengende vegg fungere som en naturlig ledelinje. Dersom det ikke finnes naturlige visuelle og taktile ledelinjer mellom utvalgte strategiske punkter, behøves kunstige ledelinjer.
Det er ikke alltid like klare skiller mellom det som er blitt vanlig å kalle naturlige ledelinjer og det som ovenfor kalles kunstige ledelinjer. ”Naturlig ledelinje” brukes i mangel av et mer adekvat begrep. Slike naturlige ledelinjer omtales i denne
rapporten under punkt 4.2 om ”bygningen som ledelinje”. En kunne også ha vurdert å kalle dem for ”arkitektoniske virkemidler som hjelp til orientering”.
Naturlige ledelinjer forståes som elementer som hører naturlig til i bygningen, og de har gjerne flere funksjoner enn de rent ”ledende”. Er en håndløper en naturlig ledelinje, eller en kunstig ledelinje på vegg? En håndløper har helt klart andre funksjoner enn bare å lede, og vil følgelig også kunne defineres som en type naturlig ledelinje. Naturlige ledelinjer er sjelden planlagt for å lette orienteringen for synshemmede, men er rett og slett en konsekvens av arkitektonisk kvalitet i
bygninger som har oversiktlig og klart konsept. De kan selvfølgelig også være planlagt, dersom de prosjekterende har vært bevisst problematikk knyttet til veifinning eller til universell utforming.
Der det er brudd i det naturlige ledesystemet, behøves andre hjelpemidler til orienteringen. Dette forståes gjerne som ledelinjer i gulv, selv om det ikke
nødvendigvis trenger å være det. Poenget er at disse ledelinjene også skal være
en integrert del av det arkitektoniske uttrykket, og fremstå som ”naturlige” i omgivelsene for å være i tråd med prinsippet om universell utforming (ikke skille seg ut).
2.2 Hvor bør det være ledelinjer
Norges Blindeforbund anbefaler ledesystemer i kjøpesentre, sykehus,
kollektivterminaler, kulturbygg/publikumsbygg, offentlige kontorer, store butikker, post, bank, apotek og vinmonopol. De skal lede til viktige knutepunkter,
trapp/heis/rulletrapp, billett-/infoskranke og resepsjon/mottakelse og skal følge vanlig publikumsstrøm der det er hensiktsmessig. Noe avhengig av størrelsen på anlegget kan det også være behov for ledelinjer i sykehjem og
omsorgsboligprosjekter, såfremt dette kan løses uten å komme i konflikt med hensynene til eldre med kognitive vansker.
I Norges Blindeforbunds tilgjengelighetsguide (200?) konkretiseres hovedkravene slik:
Det skal være ledelinje til skranke, billettluker, informasjonstavler og andre viktige funksjoner
og, som nevnt, særlig i store rom med mange og ulike funksjoner som publikum skal kunne nå og bruke.
Innstillingen hos franske organisasjoner for synshemmede er at ledelinjer i gulv ikke burde være nødvendige. De ønsker at det legges større vekt på andre elementer, som klarhet i planløsninger, god akustikk, gode lysforhold og gjenkjennbarhet.
I utgangspunktet bør en ta sikte på å bruke naturlige ledelinjer som dannes av ulike arkitektoniske og sammenhengende elementer, som vegger, nisjer, døråpninger i kombinasjon med kontraster, lyd og ulike overflater og andre kjennetegn. Taktile ledelinjer bør primært brukes i store åpne rom der det er vanskelig å orientere seg ved hjelp av naturlige ledelinjer.
2.3 Regler, forskrifter, standarder og veiledningsmateriale Juridiske krav, teknisk forskrift (TEK) med Veiledning (REN)
Det forventes at formålsparagrafen i ny Plan- og bygningslov vil stille krav om uni- versell utforming. Om kravet blir generelt og dermed vil gjelde alle planer og
byggemeldingspliktige arbeider, eller om det blir differensiert i forhold til plannivåer og bygningstyper er uvisst. Målet om universell utforming kan oppnås uten annet enn arkitektoniske og planløsningsmessige tiltak, men kunstige ledelinjer kan likevel være den enkleste og mest funksjonelle løsningen for å bidra til god tilgjengelighet for synshemmede.
Teknisk forskrift (TEK) til Plan- og bygningsloven (KRD, 2007) stiller krav både om sikkerhetsmarkeringer (kapittel VII) og tilrettelegging for orienteringshemmede (kapittel X). Tilretteleggingskravene gjelder såvel til arbeidsbygg som til
publikumsbygg og større boligbygg. Ledelinjer nevnes ikke eksplisitt annet enn i veiledningen til TEK (REN, 2007), og da bare som eksempel på tilfredsstillende løsning på kravet om tilgjengelig atkomst, det vil si utendørs; Verken TEK eller REN sier noe om ledelinjer inne i bygninger. Juridisk bindende krav om
innpassing, bruk eller utforming av ledelinjer finnes således ikke i dag.
Standarder og veiledninger
Det viktigste veiledningsmaterialet på norsk finnes i de to forannevnte publikasjonene (Norges Blindeforbund, 2004) og (Norges Blindeforbund,
tilgjengelighetsguide) og i fire av bladene i Byggforskserien Planlegging. Bladene Bygningsmessig tilrettelegging for orienterings- og bevegelseshemmede (220.320) og Tilgjengelighet for synshemmede (220.345) framhever behovet for ledelinjer i store rom og i innendørs kommunikasjonsveier som alle skal kunne bruke, og sier blant annet at markeringene/ledelinjene med fordel kan være utformet hierarkisk.
Begge påpeker at retningsmarkeringer bør lede fra hovedinngangsdør til skranke, billettluke, informasjonstavle, heiser, toaletter for publikum og andre viktige
funksjoner, og at de bør skille mellom ”hovedvei og sidevei".
Norges Blindeforbunds tilgjengelighetsguide definerer ledelinjer, sier hvor de bør brukes, forklarer bruken av dem og viser eksempler.
Norges Blindeforbund har også gitt ut håndboka ”Et inkluderende samfunn”
(2004). Den gir en detaljert gjennomgang av brukerbehov i ulike bygningstyper, viser eksempler og gir detaljerte beskrivelser av utforming, plassering og
muligheter i bygninger og uteområder. Disse rådene er nylig utdypet for innendørs ledelinjer av Norges Blindeforbund. Noen av rådene er gjengitt i kapittel 7 og foreligger i sin helhet i vedlegg 1.
Verken norske eller internasjonale standarder om ledelinjer finnes foreløpig, men standarder er under utarbeidelse. En norsk standard om universell utforming, NS 11001, vil bli utgitt på vårparten 2008. Den vil inkludere et kapittel om ledelinjer.
Andre lands regelverk
Utvalget er basert på svar vi har fått på forespørselen vi sendte til ulike internasjonale forskermiljøer og organisasjoner.
Danmark
Danmarks ”bygningsreglement” (se http://www.ebst.dk/BR95_13/0/54/0), som tilsvarer den norske TEK, har bestemmelser om tilgjengelighet for orienterings- og bevegelseshemmede, men har ingen bestemmelser om ledelinjer i bygninger. For utearealer henviser bygningsreglementet til SBi-anvisning 195, som gir detaljerte beskrivelser av ledelinjer (http://www.clh.dk/br95/doc3.html).
Dansk Standard (3028:2001) nevner ledelinjer i bygninger, men har bare spesifikasjoner for ledelinjer utendørs. Den nevner at gangarealer skal ha belysning og kontrastfarger, som er retningsorienterende. Dansk Standard er
under revisjon (3028:2006) og Dansk Blindesamfund foreslår en rekke detaljerte spesifikasjoner for innendørs ledelinjer. Disse anses som et tillegg til naturlige ledelinjer dersom disse ikke er tilstrekkelige.
"Tilgængelighed i detaljen". Dansk Blindesamfund 2004 forklarer prinsipper for ledelinjer og gir detaljerte spesifikasjoner for utforming av disse, se vedlegg 2, pkt.3.
Sverige
Sveriges plan- och bygglag kapittel 17 § 21a (Boverket, 1987) setter krav om å fjerne ”enkelt avhjälpte” hinder mot tilgjengelighet og anvendbarhet for personer med nedsatt funksjonsevne ift. bevegelse eller orientering i bygninger som
inneholder lokaler der allmennheten har tilgang og på allmenne plasser utendørs.
I (Boverket, 2005) §7 er det satt krav til at ”bristende kontrastmarkering og advaringsmarkering" skal unngås. I veiledningsteksten som følger er bruk av ledelinjer beskrevet. Det er beskrevet hvor ledelinjer bør etableres, og for hvem.
Videre er det eksemplifisert hvordan ledelinjer kan etableres.
”Logiska ledstråk som leder mellan utvalda och strategiska punkter bör anordnas till ledning för personer med nedsatt orienteringsförmoga. Kontrastlinjer i golv kan anordnas med avvikande material för blinda och med ljushetskontrast för
synsvaga.”
Tyskland
I Tyskland varierer de juridiske bestemmelsene fra delstat til delstat og vi har derfor ikke undersøkt disse. Blant tyske DIN-normer (Deutsche Industrie Norm) finnes flere standarder – inkludert spesifikasjoner – for markeringer i gulv og for optiske kontraster i offentlig rom.
DIN 18024 – 2 har en del om offentlige bygninger som spesifiserer at
gulvmaterialer ikke skal være reflekterende. Offentlige bygninger skal ha ledelinjer som er lett å gjenkjenne, for eksempel ved kontrastmarkering. DIN 18025 – 2, om tilgjengelige boliger, spesifiserer at sirkulasjonsarealer og trapper skal markeres med kontraster.
Frankrike
Bygningsloven (Code, 2006) krever at alle bygninger for publikum skal være tilgjengelige for funksjonshemmede, uavhengig av type funksjonshemming. I Art.
R111-19-2, forklares hvilke egenskaper som skal ligge i ”tilgjengelig”: Å kunne orientere seg er en av disse egenskapene. (Arrêté, 2006) (juridisk bindende) utdyper dette: Personer med syns- eller hørselshemning skal kunne orientere seg både utenfor og innenfor bygningen. Det kreves adekvat oppmerking på hvert sted brukeren må foreta retningsvalg. Videre kreves det at den tilgjengelige traséen har en visuell og taktil kontrast til omgivelsene.
USA
Veiledningen til ADA (Americans with Disabilities Act) gir detaljerte spesifikasjoner for utformingen av varselfelt, både med hensyn til relieff og kontrast, se vedlegg 4.
3. Brukernes behov i forhold til orientering
3.1 Orientering
Når en beveger seg i bygninger brukes flere sanser samtidig for å innhente informasjon. En stor del av informasjonen inne i bygninger er visuell, men det er mye å hente ved å ta hensyn til andre sanser når en utformer bygninger. I følge (Sawyer & Bright, 2004) kommer 70 - 75 % av informasjonen gjennom synet og 10 – 15 % gjennom hørsel. De andre sansene står for resten av informasjonen man innhenter. Det sier seg selv at dersom synssansen er svekket eller borte, så blir informasjonen man får gjennom de øvrige sansene desto viktigere å få godt utbytte av. Det gjelder i stor grad hørselen og følesansen, men også luktesansen.
Landemerker eller kjennetegn i omgivelsene kan for eksempel være basert på lyd, som lyden fra en vannfontene. Vi har eksempler på at svaksynte og blinde bruker lyden av døren som åpner seg for å komme inn i vognen på T-banen. Når nye togsett ikke lenger har automatisk døråpning, og lyden som hjelpemiddel dermed er borte, oppstår behovet for markering av vognens dørplassering på perrongen.
Luktesansen er også en verdifull kilde til informasjon (Sawyer & Bright, 2004) som er lite brukt innendørs, men som kan være til god hjelp for å orientere seg dersom det ligger til rette for det. Enkelte tresorter, som ceder, har en karakteristisk lukt som kan fungere som ledetråd. På et kjøpesenter vil kanskje utsalget av
bakervarer, parfymeriet og veskebutikken skille seg ut med sine karakteristiske lukter. Temperatur og luftbevegelser kan også være viktige bidrag for å orientere seg dersom en er kjent i bygningen.
En svaksynt person orienterer seg først i det nære, i motsetning til normalt seende som får overblikk over hele rommet og kan velge sitt fokusområde deretter. Uten syn eller med begrenset syn må detaljene bidra til å gi et bilde av helheten. For en blind eller for en svaksynt person vil det taktile og akustiske miljøet ha en betydelig større betydning for orienteringen enn tallene angitt ovenfor. Dårlige akustiske forhold og uønsket støy kan for eksempel kamuflere lyder som gir verdifull
informasjon. Flere forhold, som blant annet blending og skyggevirkninger kan også redusere verdien av ledelinjer.
Både blinde og svaksynte må konsentrere seg over hvor føttene settes for å trå riktig og oppdage endringer i romforløpet. For blinde personer må mønster mellom ledelinjer som markerer retning og retningsendring kunne skjelnes ved berøring.
Hvorvidt ulike overflater kan skjelnes er avhengig av materialenes egenskaper, men også av det omkringliggende miljø og brukerens ferdigheter/teknikker (Steinfeld & Richmond, 1999). Når brukeren er kjent på stedet, og/eller har fått opplæring i å bruke ledelinjene, vil materialforskjellene kunne merkes enklere og det kognitive kartet bli mer presist.
Mobilitetsteknikker
Når en synshemmet person ikke har tilstrekkelig restsyn til å ferdes alene farefritt, kan hjelpemidler som hvit stokk eller førerhund benyttes. Opplæring i mobilitet er
vesentlig for å mestre bruken av disse hjelpemidlene. En stor andel får aldri slik opplæring. På grunn av stigma som er knyttet til hvit stokk er det mange svaksynte som begrenser bruken av stokk mest mulig.
En mobilitetsstokk brukes enten ved å holde den diagonalt på tvers av kroppen:
”diagonalteknikk” eller benyttes i en pendelbevegelse foran kroppen:
”pendelteknikk”, eller ved å veksle mellom begge teknikkene. Ved
pendelbevegelse, er det forholdsvis enkelt å følge en taktil ledelinje. Det kan imidlertid være vanskeligere å bare la stokken gli langs enkelte former for
ledelinjer med diagonalteknikk, da man lettere kan miste ledelinjen. Er ledelinjen en glatt list langs en vegg kan diagonalteknikken fungere like godt som
pendelteknikken. Det er viktig at ledelinjer er så tydelige at det er lett å finne tilbake til dem dersom du mister kontakten med den. Pendelbevegelsen skal omtrentlig tilsvare personens skulderbredde.
Førerhunder læres ikke opp i å bruke ledelinjer, men leder den blinde utenom hindringer. De ser ikke farger, men fanger opp sort, hvitt og nyanser av grått. De reagerer heller ikke på forskjeller i taktilt underlag.
3.2 Hvem har behov for ledelinjer
Mennesker med orienteringsvansker er de som i første rekke har behov for ledelinjer. De kan avhjelpe problemer som skyldes forståelsesvansker eller psykiske problemer, men skal primært ivareta behovene til mennesker med nedsatt syn, enten de er svaksynte eller helt blinde. Tallet på svaksynte er langt større enn helt blinde, og gruppen svaksynte er sammensatt ved at deres
synsvansker arter seg på forskjellige måter. Noen hovedgrupper synsvansker er (Øvstedal & Lindland, 2002):
- Kikkertsyn – ser bare på et lite sentralt felt og kan bare se ett sted om gangen. Vanligste øyesykdom som gir denne type synshemming er Retinitis pigmentosa.
- Bortfall i sentralt synsfelt som begrenser evnen til å se detaljer og farger – vanlig ved mange øyesykdommer. Vanligste øyesykdom som gir denne type synshemming er Macula degenerasjon.
- Sterk nærsynthet – gjør at omgivelsene oppfattes uklare.
- Ukontrollerte øyebevegelser som gjør at man ikke ser skarpt – en vanlig følge for eksempel av nevrologiske lidelser
- Nattblindhet kan oppstå ved leversykdommer, A-vitaminmangel og øyesykdommer som rammer netthinnen. De fleste eldre ser dårlig i svak belysning. Behovet for godt lys øker med alderen, og også mange røykere har redusert evne til å se i dårlig lys.
- Sensitivitet til lys (fotofobi) og tendens til å bli blendet – vanlig i forbindelse med migrene, mange øyesykdommer og hypertyreose.
- Sensitivitet til motlys – vanlig i forbindelse med uklarheter i optiske medier (hornhinne, linse, glasslegeme)
- Ekstrem lysfølsomhet (for eksempel akromatopsia, hvor brukeren ønsker å ha det mørkt)
Synshemminger kan følge mange ulike sykdommer og tilstander.
Antall eldre er økende og en stor andel av dem er svaksynte. To vanlige årsaker til synshemming i denne gruppen er grå stær (cataract) og macula degenerasjon.
Personer med grå stær blendes lett av motlys og reflekser. De profiterer på kulørte kontraster (også i forhold til kulørte kontraster er det viktig med stor forskjell i metningsgrad mellom de kulørte fargene) i forhold til kontraster i sort/hvitt.
Personer med macula degenerasjon mister sentralsynet og derved
fargefølsomheten. For dem blir også metningsgraden i kontrastene viktig.
3.3 Bruksmessige forutsetninger
De tre hovedhensiktene med et funksjonelt ledelinjesystem er som nevnt å:
1. Gi retningsinformasjon og informasjon om retningsendring, for eksempel en gangrute fra ett målpunkt til et annet
2. Varsle om farer som for eksempel. kryssende kommunikasjonsveier, topp og bunn av ramper, trapper og ved nivåforskjeller
3. Informere om viktige punkter som inngangsparti, billettluker, skranker, kiosk, informasjonstavler, monitorer, dørpartier, heis etc
Ledelinjer kan imidlertid ikke erstatte og vil sjelden være tilstrekkelig kompen- sasjon dersom de alminnelige forutsetningene for tilgjengelighet for
orienteringshemmede, og spesielt blinde og svaksynte ikke er ivaretatt. Disse forutsetningene omfatter (NBI, 1999, 2002 og 2006) og (Øvstedal & Lindland, 2002):
- Enkel og logisk planløsning
- Mest mulig rettvinklede retningsforandringer og kryss i kommunikasjonsveier
- Jevnt og sklisikkert gulvbelegg med kontrastfarge til vegger eller fotlister - Tydelige markeringer av hindringer for å forebygge kollisjoner. For
eksempel bør alle typer framspring som skap, utstikkende brannskap, telefon myntapparat etc. bygges helt ned til gulvet slik at de fanges opp av stokken.
- Glassmarkører i to høyder på glassdører og glassfelt som kan forveksles med dører eller åpninger
- Kontrastfarger og mønstre som letter orientering
- Like trinn i trappeløp
- 40 mm dyp kontrastmarkering på forkanter av alle trinn i hele bredden av trinnene
- Sammenhengende håndlister med kontrastfarge i forhold til vegg (bakgrunn) på begge sider av alle trapper og ramper, og som fortsetter omlag 30 cm forbi siste trinn
- God, ikke blendende belysning plassert slik at den gir retningsmarkering - Tydelige, refleksfrie, godt belyste skilt og informasjonstavler med klar
typografi og god kontrast plassert slik at stans ved skilt og tavler ikke kommer i konflikt med annen sirkulasjon
- Taktile, det vil si opphøyde og følbare skilt, tekstinformasjon og piktogram.
For større offentlige bygg vil det være til hjelp for mange blinde og
svaksynte med en modell eller et relieffkart i sterke fargekontraster for å få oversikt over bygget.
- Punktskrift i særlige situasjoner som supplement til skrift i relieff, for eksempel på betjeningstablåer i heiser
- Visuelle signaler, for eksempel brannvarsling, suppleres med lyd
- Muntlig informasjonstjeneste som supplement til skriftlig informasjon på skilt og tavler
- Gode akustiske forhold
4. Typer ledelinjer
4.1 Hovedprinsipper og typologi
Stikkordet er kontrast. I praksis oppnås kontraster på fire måter:
1. Taktilt, det vil si ved hjelp av teksturforskjeller som man kjenner ved bruk av stokk, med hendene, for eksempel en håndlist eller en list på veggen, eller gjennom skosålene, for eksempel knaster, punkter eller materialer med avvikende overflate, som for eksempel teppe inntil tregulv, som står i relieff til flaten for øvrig. Også rekkverk, håndlister, oppkanter og til og med vegger kan fungere som taktile ledelinjer.
2. Farge eller gråtone, det vil si mørk farge på lys bunn eller lys farge på mørk bunn. Dette trenger ikke å være synonymt med fargeforskjeller, det kan også gjelde forholdet lys/mørk. (Norges Blindeforbund, 200?) forklarer kontrastfarger slik:
Den mest effektive kontrasten er en kombinasjon av både fargekontrast og gråtone- kontrast. Den mest effektive fargekontrasten er kontrasten mellom primærfargene blått, rødt og grønt. For de som ikke er fargeblinde, er kontrasten mellom rødt og grønt den mest effektfulle. Jo mer mettede fargene er og jo større lyshetsforskjell (luminansforskjell) det er mellom fargene, jo mer synlig er kontrasten. En effektiv kontrast er også kontrasten som oppstår mellom en mørk og en lys farge, d.v.s. der fargen har varierende lyshets- grad.
3. Lys, det vil si med kunstig belysning eller dagslysinnfall som følger og under- støtter sirkulasjonsmønsteret i bygningen
4. Akustisk, det vil si ved (1) å behandle de akustiske forholdene i bygningen slik at de bygger opp om orienteringen, (2) ved å bruke striper av gulvbelegg som avgir en bestemt lyd og (3) med lydfyr som monteres på steder som er spesielt viktige for blinde og svaksynte å finne og som kan være i kontinuerlig aktivitet eller aktiviseres med fjernkontroll (akustiske ledelinjer og lydfyr ligger imidlertid utenfor rammen av denne studien).
Ledelinjer kan også oppstå som en naturlig konsekvens av arkitektoniske forhold som planløsning, materialbruk og annen interiørbehandling. Neste avsnitt
gjennomgår og viser eksempler på fire hovedtyper:
1. Ledelinje som arkitektonisk konsept - Arkitektoniske virkemidler 2. Ledelinjer i gulv
- Taktile ledelinjer med og uten kontrastfarge
- Ledelinjer med kontrastfarge, uten taktil markering - Akustiske ledelinjer
3. Ledelinjer på vegger
- Taktil markering, håndlist - Kontrastfarger
4. Ledelinjer i himlinger
- Belysning som ledelinje
4.2 Bygningen som ledelinje
Arkitektonisk er ledelinjer ikke bare en utfordring. Hovedkravene, at ledelinjer skal være godt synlige, men helst også kunne føles gjennom skosålene, med en stokk eller med hånden kan gjøre det vanskelig å få ledelinjer til å harmonere med arkitektur og bygningsmessige detaljer. Ledelinjer kan imidlertid benyttes som ornamentering – og da ikke bare i dekorativ forstand, men som et funksjonelt nødvendig element. Mye i en bygning kan fungere slik; ledelinjer behøver ikke konstrueres spesielt for formålet. Kirker og museumsbygninger er opplagte eksempler.
Midtaksen i et vanlig kirkerom løper kontinuerlig fra våpenhuset til alteret og kan fungere som en sentral ledelinje flankert av benker. Den har kontrastfarge og annen overflate enn kirkegulvet for øvrig.
Nivåforskjellen før alteret er godt kontrastmerket i eksempelet fra Råde kirke, men er utilstrekkelig merket i Bodø domkirke. Oppmerksomhetsfelt ved nivåforskjellen mangler begge steder. Tilsvarende gjelder ved alteret. I Råde kirke kunne en ledelinje helt fram til alteret vært ønskelig; kirken i Bodø har fliser lagt i et mønster som gir en viss markering i denne delen av gulvet.
Fig. 1 og 2. Bodø domkirke til venstre (arkitekt Blakstad og Munthe-Kaas 1954-1956) og Råde kirke til høyre (ca 1185) er løst på samme måte. Begge har en sentral midtgang – i praksis en ledelinje – som går kontinuerlig gjennom kirkerommet og fram til alteret.
I museumsbygninger er det et hovedpoeng å lede publikum mellom og gjennom utstillingsarealene. Louisiana museet utenfor København og den opprinnelige delen av Guggenheim museet i New York er svært forskjellige bygninger, men begge er løst nærmest som en sammenhengende ledelinje. Guggenheim museet er en lang rampe, over seks etasjer. Følger man den fra begynnelse til slutt, blir man ledet gjennom hele utstillingen. På Louisiana går vandreruten på terrengnivå, men også denne fører besøkende gjennom hele utstillingsområdet, fra sal til sal i en bestemt rekkefølge. For begge museene gjelder at de ikke følger den generelle anbefalingen om at retningsforandringer skal gå i rette vinkler, men noe stort problem er dette neppe, siden arkitekturen gir gode signaler om ferdselsretningen.
Fig. 3. Fig. 4. Plan
Fig. 5.
Både i Louisiana museet utenfor København (Fig. 3. og 4.) og i den opprinnelige delen av Guggenheim museet i New York (Fig. 5.) er selve bygningen utført som en vandrerute - på Lousiana museet følger den terrenget; på Guggenheim museet er den en lang rampe som går i en spiral over flere etasjer (Kilder:
Guggenheim, Virtualtourist og Louisiana museet, www.arkitekturbilleder.dk) Arkitekter:
Jørgen Bo, Wilhelm og Claus Wohler (Louisiana), Frank Lloyd Wright (Guggenheim).
Vegger kan være gode ledelinjer, selv om det er dører i veggen, forutsatt at dørene ikke slår ut i gangbanen eller at de står i nisjer.
Fig. 6. Nye Lysaker stasjon, ledevegger til perrongen.
Jensen & Skodvin Arkitektkontor.
Fig. 7. Døråpningene ”en enfilade” (etter hverandre) leder den besøkende gjennom Thorvaldsens museum i København
4.3 Ledelinjer i gulv Taktile ledelinjer 1. Smale linjer
Fig 8. Oslo Sentralstasjon (Foto: Jan Magne Fredriksen)
Ledelinjene på Oslo Sentralstasjon, beskrevet i (Øvstedal og Lindland, 2002) er laget av smale metallelementer (GH form, pictoform). Høydeforskjellen mellom ledelinjene og belegget er minimal, men likevel gir ledelinjene nok informasjon til at synshemmede kan bruke dem.
Fig 9. Smale
ledelinjer, prinsipper.
De smaleste ledelinjene lages av metall- eller plastlister (fig.
9). Listene kan stikke over gulvbelegget – ved at lista festes oppå belegget eller er høyere enn belegget (fig. 9 øverst).
De kan også lages av en metallprofil som legges litt høyere eller lavere enn belegget, eller lages som en rille. Det siste byr på renholdsmessige problemer, men har vist seg svært gunstig for personer som bruker blindestokk. Denne
løsningen er benyttet på Jernbanestasjonen i Graz, og er utviklet i samarbeid med det Østerrikske blindeforbund.
Rillen må ikke være så bred at stokken kiler seg fast. Lista vist øverst på fig. 9 kan leveres med piler eller lys på samme måte som nødmarkeringene som brukes i passasjerfly. Den øverste løsningen på fig. 9 er for eksempel benyttet på Oslo S.
Jernbanestasjonen i Graz, Østerrike, har et system av ledelinjer som løper
gjennom hele stasjonen, fra hovedinngangen til plattformene. Ledelinjene er laget av keramiske fliser med nedsenkede riller.
Bredden på ledelinjene indikerer hvor man er i stasjonen. På hver side av ledelinjene er det lagt inn felt i kontrastfarge.
Fig. 10. Graz. Ledelinjer av forsenkede riller og et hierarki hvor de viktigste kommunikasjonsarealene er bredest. (Kilde COST 335)
2. Brede taktile markeringer
Løsninger med fliser eller blokker er ofte identiske med ledelinjer som brukes utendørs. Som i utemiljø benyttes to taktile signaler, et oppmerksomhetsfelt med opphøyde kjegler eller sylindere og et forflytningsfelt med opphøyde striper. Japan er særlig kjent for denne typen løsning, men den blir mye brukt også i store
bygninger andre steder i Øst-Asia. Markeringene lages enten av gulvfliser eller av knaster som festes direkte på gulvbelegget. Gulvflisene er kontrastfarget, i sterkt gul eller oransje. Knastene kommer enten i den samme gule fargen eller er i blankt stål (fig. 11).
Fig. 11. Japanske ledelinjer av ”knaster” festet på gulvbelegget. I begge situasjonene er det oppmerksomhetsfelt ved retningsforandringen. Det er også oppmerksomhetsfelt foran skranken på bildet til venstre og ved rulletrappa på bildet til høyre. Den skarpe gule kontrast- fargen (til høyre) er vanligst, men utførelser i blankt stål brukes også. Det siste er utviklet for å samstemme bedre med fargevalg og materialer i moderne forretningsbygg. (Foto venstre:
Ed Steinfeld)
Fig. 12. Italienske gulvfliser med taktil markering. Flis for
oppmerksomhetsfelt til høyre. (Kilde:
Building Accessible Services 2006) Hel flis innendørs brukes også i Japan og Korea, se fig.13.
Fig. 13: Ledelinjene på T-banen i Seoul er av samme type som de japanske (se fig. 11)
Fig. 14. Hovdebygget i Heimdal, ved Trondheim. Ledelinjen er i lys stein med hamret overflate. Oppmerksomhetsfeltet er kvadratisk, og bredere enn selve linjen. Begge foto: Liv Øvstedal.
Ledelinjer med kontrastfarge, men uten taktil markering 1. Kantmarkeringer
Markeringer som avgrenser kantene av en kommunikasjonsvei oppstår naturlig dersom fotlister eller vegger har kontrastfarge i forhold til gulvet (fig. 18). Denne effekten kan understrekes ytterligere ved å kontrastfarge belegget langs kantene av gangbanen. Der slike markeringer brukes, blir ofte også dørene markert i gulvbelegget. Med hensyn til demente, bør ikke kantmarkeringer være mørke.
Mørke kantmarkeringer kan for dem fortone seg som dype avgrunner.
Fig. 15. San Diego Center for the Blind (Foto: Roberta Null)
Kraftig markerte kontrastfargede ledelinjer. Til venstre med ledelinjer i gulvet kombinert med en taktil ledelinje, en håndlist på veggen. Linjene i gulvet har i tillegg markeringer ved dørene. Selv på toalettene og på kjøkken er systematikken gjennomført (bildet i midten og til høyre)
2. Striper
Retningsgivende markeringer kan følge ferdselsretningen eller gå på tvers av den.
Brukere uttaler at begge deler fungerer, men hvilken metode som fungerer best kan være avhengig av bruken og trafikkmønsteret i bygningen. Det hevdes at tverrgående striper ikke er like intuitive å benytte som langsgående. De kan sannsynligvis lett misforstås som trapper, trinn eller terskler. Systematiske undersøkelser som kan klarlegge fordeler og ulemper synes ikke å foreligge.
Fig. 16. Ledelinjer i form av kontrastfargede striper kan gå langs eller på tvers av ferdselsretningen. Fra Severance Hospital, Seoul. Arkitekt: Ellerbe Becket, JungLim Architects og Kesson International.
Fig. 17. Fra universitetsbiblioteket på Blindern, Oslo.
Telje Torp og Aasen arkitekter.
Samarbeidsprosjektet Det tilgjengelige bibliotek pågikk i
perioden 2001 – 2005 og inkluderte Sarpsborg bibliotek, Tønsberg og Nøtterøy bibliotek, og
Torshovfilialen av Deichmanske bibliotek. Ingen ledelinjer ble utført i løpet av prosjektperioden, men Torshovfilialen har en virkningsfull kontrastmarkering med diagonale striper i inngangspartiet.
Fig. 76. Deichmanske bibliotek, Torshovfilialen
3. Brede markeringer
Fig. 18. Kontrastfarget ledelinje i gulv på universitetet i Budapest. Dørene og retningsforandringen er markert med piler.
Fig. 18 viser en kontrastfarget
ledelinje plassert langs midtaksen av en korridor. Ledelinjen er laget av et annet materiale enn gulvet for øvrig og er omrammet av en overgangslist.
Begge deler gjør at en viss taktil virkning blir oppnådd. I tillegg er fotlister og vegger i kontrastfarge til gulvet.
Fig. 19. Korridor på Gaustad pasienthotell, teppe med linje som dekor. Teppe kan være et gunstig materiale for ledelinjer, hvis det legges som et felt i kontrast til gulvet.
Div.a arkitekter as.
Fig.19 viser en ledelinje som kanskje er utilsiktet, men likevel har
interessante egenskaper: God kontrast og en stiplet del som markerer nisjene med dørene. Der det er lengre avbrudd i mønsteret, som ved dørene i
korridoren, kan disse leses som oppmerksomhetsfelt. Linjen er ikke sammenhengende, men skifter side, noe som kan virke forvirrende.
Heldekkende teppe er ikke gunstig for orienteringen, da akustikken blir svært dempet. Andre hindringer i dette eksempelet er belysningsnivået og blendingen forårsaket av vinduet i enden av korridoren.
Fig. 20. Fra Charles de Gaulle flyplassen i Paris Markering av gangfeltet med bred løper i sterk kontrast til resten av gulvet.
Fig. 20.viser en bred løper med ensfargede felt og dekorfelt.
Tilsvarende løpere finnes også i kjøpesentere og store butikker som bruker disse, ev. i kombinasjon med fargekoder, fotspor osv for å lede kunden gjennom alle avdelingene til kassen. Dersom det brukes ulike materialer, som fliser og tekstil blir det i tillegg en taktil markering.
Mønsteret i dette eksemplet kan muligens virke forvirrende, men belysningen forsterker den ledende effekten.
4. Feltmarkering
Fig. 21. Kontrastfarget markering av et T-kryss in en korridor på en norsk skole. Foto: Jostein Korsnes.
Typen markering vist på fig. 21 kan ikke karakteriseres som en ledelinje, men ligger i en gråsone mot opp- merksomhetsfelt. Den kan imidlertid fungere som varsling av retnings- forandringer og kryss, for eksempel som på fig. 21, hvor to korridorer møtes (når en åpner døren) og hver av dem har gulvbelegg i ulike farger.
Fig. 22. Utstillingslokale i Kyoto, Japan.
Fig. 22 viser ingen ledefelt i gulv, men et oppmerksomhetsfelt med knotter som markerer nisjen med garderobe/toalett. Denne kan
imidlertid lett misforstås som et signal om fare.
Oppmerksomhetsfeltet kan her brukes i kombinasjon med ledelinjen på veggen, som eventuelt kan følges med hånden, i tillegg til at den har en kraftig kontrast.
5. Mønster
Fig. 23. Variasjoner i gulvbelegget på
Sandvika storsenter kan fungere som ledelinje.
Hille Melbye Arkitekter AS
Ledelinjer kan som på fig. 23 framstå som ornamentering, det vil si at fargene i gulvbelegget varieres i bestemte mønstre. Det finnes mange konkrete eksempler på dette, men de er sjelden uttenkt i annen hensikt enn som pynt og fungerer oftest bare delvis som ledelinjer.
Fig. 24. Bærum sykehus, tilbygg ferdigstilt 2007. Selberg Arkitektkontor AS.
Ledelinjer med kontrastfarger er gjennomført i hele tilbygget. Tydelige kontrastmarkeringer og enkelte, men ikke helt systematiske skiller mellom oppmerksomhetsfelt og ganglinjer, for eksempel foran informasjonsskranken på bildet nederst til høyre.
Fig. 25. Universitetsområdet på Dragvoll (Trondheim), fra sentralgaten med overlys.
(Henning Larsen architects). Glassgatene er flislagt, og mønsteret danner kontrastfarger som både understøtter trafikklinjene og signaliserer kryss og viktige målpunkter. Plassering av skiltet midt på ledefeltet understreker behovet for omfattende opplysningsarbeid.
Akustisk ledelinje
Fig. 26. Materialeprøve av ”Akustisk blokk”, en hul gulvflis framstilt av metall. Blokka har taktile markeringer og kan, avhengig av fargen på det øvrige gulvebelegget framstå med fargekontrast. (Foto: Tactile Guideways)
Hittil er akustiske ledelinjer lite utviklet, men akustiske fliser/blokker finnes på markedet. Bildet viser vareprøve av en blokk med samme type relieff som taktile blokker, men den er hul og av metall, slik at fottrinn avgir en annen lyd enn gulvbelegget ellers i rommet.
Akustiske ledelinjer kan også etableres ved hjelp av god akustisk behandling.
4.4 Ledelinjer på vegg Rekkverk/håndlist
På t-banestasjonen Femøren utenfor Kastrup (fig. 27) er det lagt lys i rekkverket i trappa fra plattform til gatenivå. Det har to fordeler; det fungerer som en ikke blendende lyslist og rekkverket i stål får en behagelig temperatur. Det kan også være mindre krevende å følge en ledelinje i armhøyde, med hånda, enn en på bakkenivå.
Fig. 27. Lyslist i rekkverket på Femøren T- banestasjon utenfor Kastrup
Fig. 28. Fender og høy gulvlist på Rikshospitalet, i tillegg til kantmarkering.
Medplan arkitekter as.
Materialvariasjon og bruk av flere farger
Fig. 29. Korridor på Ullern videregående
Brystninger som vist på fig. 29, der bygningsmessige
elementer skaper relieff, og materialene eller fargevalget gir visuell kontrast, kan være viktige naturlige ledelinjer.
Fig. 30. Kontrastfarger og listverk på en vegg fungerer sammen som ledelinje i helsesenteret på Trysil. Det er imidlertid plassert stoler i korridoren, og det skaper en hindring for synshemmede. Arkitekt: Anderssen og Fremming.
4.5 Ledelinjer i himlinger
Belysning i himling kan være til hjelp på flere måter. Dersom den følger en rett linje, kan lysstripen i himlingen være viktig for enkelte med liten synsrest, som ikke ser gulvet, men oppfatter lys. Men mange synshemmede konsentrerer seg mest om det som skjer på gulvet, og har dermed hovedsaklig nytte av lyset i himlingen fordi den lyser opp gulvflaten og definerer området man ferdes i.
Det er usikkert hvor godt løsningen i fig. 31 fungerer, og den er heller ikke ment som en ledelinje. Vi velger likevel å ta med eksempelet fordi det er en interessant arkitektonisk løsning som kan inspirere til alternative løsninger.
Fig. 31. Fra Vals i Sveits. Arkitekt: Peter Zumthor. Bruk av dagslys som markering.
Fig. 32. Fra Charles de Gaulle flyplassen utenfor Paris
5. Utvalgte eksempler
5.1 Gøteborg sentralstasjon
Stasjonen består av tre ulike bygninger som er forbundet innvendig med en gangakse (Centralstråket), se bilder nedenfor: Centralstasjonsbygningen (1850), Nils Ericsonterminalen (Niels Torp Arkitekter AS, 1996) og Centralhuset
(Arkitektkontoret Kari Nissen Brodtkorb, 2003).
Den svenske jernbanen, SJ er velkjent i Europa for sine tilgjengelighetstiltak.
Kjente, tidligere eksempler er Nässjö og sentralstasjonen i Stockholm (hvor flere prøver av framkommeligheten ble gjort). Sentralstasjonen i Göteborg er det
nyeste og ansees så langt som det mest gjennomarbeidede prosjektet SJ har stått for.
Banverket skal se til at funksjonshemmedes behov ivaretas ut fra ett ”hele-reisen”
perspektiv og var bestiller av en helhetsplan for stasjonen og dets nære omgivelser. Banepartner v/Runar Henanger i samarbeid med IN’BY har vært konsulenter for Banverket. Det var en premiss at stasjonen skulle utformes med tanke på alle brukergrupper.
Særskilte bevaringskrav knyttet til Centralstasjonsbygningen har ført til sterk motstand mot inngrep i det eksisterende kalkstensgulvet.
Det er skapt enkle og logiske ganglinjer. Et hierarki i ledelinjene er etablert.
Hovedgangaksene har bredere ledelinjer (50 cm) enn de som fører ut til
plattformene (25 cm). Hovedledelinjer treffer sentrisk på inngangsdører, og møtes i rette vinkler. Oppmerksomhetsfelt ved retningsendringer er jevne granittheller.
Fig. 33. Hovedledelinje gjennom nybygget
Foto: Runar Henanger
Fig. 34. Ledelinjer til plattformene Foto: Runar Henanger
5.2 Termini i Roma
Arkitekter: Leo Calini, Massimo Castellazzi, Vasco Fadigati, Eugenio Montuori, Achille Pintonello, Annibale Vitellozzi.
Stasjonsbygningen i Roma er bygget i perioden 1948-51 og er en av de store stasjonene i Europa, med 29 plattformer. Det er et sentralt knutepunkt, også for offentlig transport innenfor Roma. Bygningen har en svært klar planløsning, med en stor vandrehall, med billettsalg, mot Piazza dei Cinquecento. Parallelt med vandrehallen ligger en hall til, med forretninger. Alle plattformene ligger rettvinklet til denne. Bygget mot sidegaten inneholder restauranter, varemagasin og
innganger til metro.
Fig. 35. Fra hovedhallen
Løsning
Utendørs er ledelinjene i naturstein, innendørs er de i et gummimateriale, som ligger innfelt i natursteinsgulv. De følger samme logikk. Ledelinjen utendørs føres inn til vandrehallen, med et oppmerksomhetsfelt på hver side av den automatiske skyvedøren.
Systemet består av brede ledelinjer med riller, oppmerksomhetsfelt med smalere riller, to ulike markeringer av retningsendring: en med knotter i kryss og en med buede riller i svinger. Det er valgt å markere alle dører med oppmerksomhetsfelt.
Markering av fare i topp av trapper, er utført med en kombinasjon av
oppmerksomhetsfelt med riller og varselfelt med knotter. I bunn av trappen er det kun oppmerksomhetsfelt. Det samme systemet følges i underetasjen (til
metrosystemet), men med ledelinjer i rødt.
