Katastrofeordningene i jordbruket – mulige forenklinger

Notat 2002 10

Knut Heie

NILF

landbruks konomisk forskning

Tittel Katastrofeordningene i jordbruket mulige forenklinger Forfatter Knut Heie

Utgiver Norsk institutt for landbruks konomisk forskning (NILF) Utgiversted Oslo

Utgivelses r 2002 Antall sider 41

ISBN 82-7077-451-0 ISSN 0805-9691

Emneord katastrofeordninger, erstatninger, avlingssvikt, tap i husdyrproduksjonene, husdyrloven

Litt om NILF

Forskning og utredning ang ende landbrukspolitikk, matvaresektor og -marked, foretaks konomi, n rings- og bygdeutvikling.

Utarbeider n rings- og foretaks konomisk dokumentasjon innen landbruket; dette omfatter bl.a. sekretariatsarbeidet for Budsjett- nemnda for jordbruket og de rlige driftsgranskingene i jord- og skogbruk.

Gir ut rapporter fra forskning og utredning. Utvikler hjelpemidler for driftsplanlegging og regnskapsf ring.

Finansieres over Landbruksdepartementets budsjett, Norges forsk- ningsr d og gjennom oppdrag for offentlig og privat sektor.

Hovedkontor i Oslo og distriktskontor i Bergen, Trondheim og

Bod .

Ved jordbruksforhandlingene i 2001 ble partene enige om at det innen jordbruksoppgj - ret i 2002 skulle foretas en utredning av virkemiddelbruken over jordbruksavtalen med sikte p forenklinger. Partene var ogs enige om at hovedansvaret for utredningen skulle legges til NILF.

Dette notatet tar for seg de ulike tilskudds- og erstatningsordninger som kan define- res inn som de s kalte katastrofeordninger , og som har blitt skilt ut som et eget del- prosjekt i utredningsarbeidet.

Det var stort sett p 70-tallet de aktuelle ordninger oppsto, og det har skjedd store endringer i jordbruket siden den tid. Bl.a. utgj r de direkte tilskudd en langt st rre del av totalinntekten i de fleste produksjoner i dag enn for 20 30 r siden. Likedan utgj r inntektene utenom jordbruket en langt st rre del av nettoinntekten i dag enn tidligere.

Dette gj r at betydningen av en del av katastrofeordningene er annerledes n enn den gang de ble tatt i bruk.

Statskonsulent Knut Heie har ledet arbeidet med utredningen p dette omr det og skrevet dette notatet. R dgiver Eva vren har v rt diskusjonspartner og kommet med mange verdifulle innspill. Forsker Gudbrand Lien har v rt behjelpelig med arbeidet med aktuelle forsikringsordninger. Sekret r Anne-Karin Hellebust og konsulent Anne Bente Ellevold har redigert og klargjort notatet for trykking.

En referansegruppe best ende av gardbruker Anne-Lise Aas, Norsk Bonde- og Sm brukarlag, seksjonssjef Gunn Eide, Statens landbruksforvaltning, seniorr dgiver Torgeir Gj lberg, Landbruksdepartementet og sjefskonsulent Anders Huus, Norges Bondelag, har deltatt p flere m ter og i sterk grad v rt medvirkende til innholdet i no- tatet. Videre har en rekke ansatte ved landbruksavdelingen i flere fylker, i Landbruksde- partementet og i vrige institusjoner, v rt kontaktet og har kommet med opplysninger i saken. NILF takker alle for verdifull bistand.

Oslo, februar 2002 Leif Forsell

1 SAMMENDRAG...1

2 INNLEDNING...3

3 FORHOLD I NOEN ANDRE LAND DET ER NATURLIG SAMMENLIGNE SEG MED ... 5

4 DEN HISTORISKE BAKGRUNN FOR KATASTROFEORDNINGENE ...7

4.1 Planteproduksjon...7

4.2 Husdyrproduksjon ...9

5 DAGENS REGELVERK, PRAKTISERINGEN AV DETTE OG RLIGE UTBETALINGER...11

5.1 Innledning...11

5.2 Plante- og honningproduksjon ...11

5.2.1 Katastrofeordningen i planteproduksjon...12

5.2.2 Erstatning for svikt i honningproduksjon ...13

5.2.3 Erstatning etter offentlige p legg som f lge av planteskadegj rere...13

5.2.4 Tilskudd til forebyggelse av g seskader...14

5.2.5 rlige utbetalinger vedr. erstatningsordningene i planteproduksjonen... 14

5.2.6 Administrasjon av ordningene ...15

5.3 Husdyrproduksjon ...17

5.3.1 Innledning ...17

5.3.2 Erstatning for tap av sau p beite... 18

5.3.3 Katastrofetap i husdyrhold... 18

5.3.4 Erstatning for frivillig nedslakting pga. m di og skrapesyke ... 18

5.3.5 Erstatning for p lagt nedslakting etter husdyrloven ...19

5.3.6 Tiltak mot radioaktivitet ...19

5.3.7 Tilskudd husdyr og areal- og kulturlandskapstilskudd til dyr som er p lagt eller frivillig nedslaktet etter husdyrloven ...20

5.3.8 konomiske uttellinger til erstatninger ...20

6 M L OG PRINSIPPER FOR FRAMTIDIGE KATASTROFEORDNINGER I JORDBRUKET ...23

6.1 Innledning...23

6.2 Ulike katastrofer som jordbruksproduksjonen kan bli rammet av... 23

6.3 M l ...24

6.4 Aktuelle prinsipper ved administrasjon av katastrofeordningene i jordbruket ...25

7 MULIGE ENDRINGER OG FORENKLINGER I DAGENS ORDNINGER ...27

7.1 Innledning...27

7.2 Planteproduksjonen...27

7.2.1 Erstatning for avlingssvikt ...28

7.2.2 Tilskudd etter vinterskade p eng ... 34

7.2.3 Erstatning for svikt i honningproduksjonen... 34

7.2.4 Erstatning etter offentlige p legg som f lge av planteskadegj rere...35

7.2.5 Tilskudd til forebyggelse av g seskader...35

7.3 Erstatninger for tap i husdyrproduksjonene ...35

7.3.1 Erstatning for tap av sau p beite og katastrofetap i husdyrhold ... 36

7.3.2 Erstatning for frivillig nedslakting pga. m di og skrapesyke og erstatninger for p lagt nedslakting etter husdyrloven... 36

7.3.3 Tiltak mot radioaktivitet ...36

7.3.4 Tilskudd husdyr og areal- og kulturlandskapstilskudd til dyr p lagt eller frivillig nedslaktet etter husdyrloven ...37

8 OPPSUMMERING OG KONKLUSJONER ...39

8.1 Innledning...39

8.2 Forslag som omfatter b de plante- og husdyrproduksjonen ... 39

8.3 Forslag og konklusjoner vedr rende ordninger for planteproduksjon... 40

8.4 Forslag og konklusjoner vedr rende ordninger for husdyrproduksjon ... 41

1 Bakgrunnen for dette notat er at ved jordbruksoppgj ret i 2001 ble partene enige om en utredning av virkemiddelbruken over jordbruksavtalen med sikte p forenklinger. Hoved- ansvaret for arbeidet ble lagt til NILF. For katastrofeordningene ble det formulert f lgen- de mandat:

Det utredes mulige forenklinger av katastrofeordningene. Det b r blant annet utre- des muligheter for - og konsekvenser av at mer ansvar for sikre seg mot inn- tektstap som f lge av naturgitte forhold overf res til n ringsut verne selv. Det b r i den forbindelse vurderes flere alternativer. Et alternativ er at deler av forvalt- ningen overf res til andre instanser (forsikringsselskaper etc.), kollektive forsik- ringsordninger og private forsikringsordninger.

P plantesiden hadde Sverige tidligere en katastrofeordning omtrent som v r, men den ble nedlagt p 80-tallet, og forsikringsordninger har delvis overtatt. I Europa for vrig finner vi noen forsikringsordninger, men s rlig i USA og Canada har disse f tt stor utbredelse, men da med stor statlig st tte. P husdyrsiden finner vi b de i v re naboland og ellers en del erstatningsordninger noe tilsvarende v re.

I kapittel 4 har vi i korte trekk sett p den historiske utvikling av de ulike erstatnings- ordninger, og i kapittel. 5 er dagens regelverk for de ulike ordninger skissert.

Hvilke m l og prinsipper som skal legges til grunn for katastrofeordningene, er et helt vesentlig omr de i den kommende diskusjon. Vi har i kapittel 6 listet opp noen punkter som vi mener er viktige ved vurdering av katastrofeordningene.

I kapittel 7 har vi tatt en gjennomgang av en del mulige forenklinger og endringer av de ulike ordninger. P plantesiden og s rlig n r det gjelder katastrofeordningen er det mange muligheter til forenklinger, mens det p husdyrsiden ikke synes foreligge s mange muligheter.

I kapittel 8 har vi s foretatt en oppsummering av hvilke endringer vi mener kunne anbefale. Dette er f rst og fremst at det m ligge en stor gevinst i samle alle ordningene i et fond, for eksempel Skadefondet for landbruksproduksjon med en budsjettpost over jordbruksavtalen, og med en felles administrasjon lagt inn under SLF. Det b r videre opprettes en felles database for alle saker og utbetalinger fra fondet.

2

Videre har vi f lgende forslag:

I ordningen med erstatning for avlingssvikt:

Egenandelene b r heves, for eksempel med 10 prosentpoeng.

Det b r fortsatt v re en individuell saksbehandling, men erstatningene b r be- regnes per vekstgruppe som viser skade over et gitt niv . Alle skadde vekst- grupper innen samme driftsenhet b r inng r i erstatningsberegningen.

Dyrking av grovf r i S r-Norge b r g ut av ordningen.

Korn til modning kan vurderes tatt ut av ordningen.

Det b r ikke innf res en ordning med skattefri fondsavsetning.

Det vil v re en fordel om forsikringsselskapene engasjerer seg der de offent- lige ordninger n eventuelt g r ut. For at dette skal v re mulig m premiene sannsynligvis subsidieres, jf. ogs erfaringer fra USA og Canada. Muligheten for en tvungen produktavgift kan ogs vurderes.

Ordningen med tilskudd etter vinterskade p eng b r avvikles for S r-Norge, men beholdes for Nord-Norge.

Ordningen med erstatning for svikt i honningproduksjonen b r oppheves, alternativt bare gj res gjeldende for big rder med over 60 kuber.

Ordningen med erstatning etter offentlige p legg videref res.

Vedr rende g seskader, andre beiteskader og eventuelt andre skader det ikke er mulig sikre seg mot, b r de erstattes p lik linje med vrige skader som erstattes.

Vedr rende ordninger for husdyrproduksjon kan vi ikke se at det vil v re forsvarlig nedlegge noen av dem. Det er heller ikke mulig overf re dem til forsikringsordninger, grunnet et ukjent ansvar og manglende mulighet for reforsikring i utlandet. Trolig vil behovet for utbetalinger g ned over tid, da flere av sykdommene synes v re i retur her i landet. Men, vi har i dag et pent samfunn med stor import og trafikk over landegrense- ne, og det kan lett f lge med u nskede dyresykdommer. En beredskap, ogs erstatnings- messig; er derfor etter v r mening p sin plass

3 I St.meld. nr. 19 (1999 2000) Om norsk landbruk og matproduksjon og Innst. S. nr.

167 (1999 2000) fra N ringskomiteen var behovet for forenkle landbrukspolitikken med tilh rende virkemidler et viktig tema.

For eksempel kan det vises til kap. 6.3.7 i St.meld. nr. 19 (1999 2000) om forenkling av tilskuddsordningene der det sies:

. . .. Det store antallet ordninger bidrar til et komplekst og uoversiktlig system.

Det gj r det komplisert forholde seg til for brukerne, det gj r det mer admi- nistrativt krevende og det blir vanskeligere vurdere form lseffektiviteten og om de bidrar til god ressursallokering og tilpasninger over tid. Videre kan tilskuddstilpasninger hos produsentene komme i konflikt med markedstilpasning- en.

Det er behov for forenklinger i de konomiske virkemidlene. For forenkle sys- temet m enten regelverket i ordningene forenkles, eller enkeltordninger m av- vikles. Det er umulig gjennomf re slike endringer uten at det gir negative ko- nomiske utslag for noen enkeltbruk. Slike omfordelingseffekter m likevel ikke v re til hinder for en nsket m lretting og forenkling av virkemiddelbruken.

I Innst.S.nr.167 (1999 2000) fra N ringskomiteen sies det blant annet om forenkling:

Flertallet er enig i at det er behov for forenkle virkemiddelsystemet i jordbru- ket og forutsetter at dette f lges opp av forhandlingspartene i de rlige jord- bruksforhandlingene. Flertallet er videre enig i at en slik forenkling ikke kan gjennomf res uten at det vil sl ulikt ut for enkeltbruk. Slike utslag m likevel aksepteres for at en n dvendig forenkling skal kunne gjennomf res.

Det er behov for forenklinger og m lretting i de konomiske virkemidlene. e- gjeringen legger til grunn at partene skal arbeide mot dette gjennom de rlige jordbruksforhandlingene, og at endringer gjennomf res gradvis slik at n rings- ut verne gis mulighet til tilpasse seg.

4

I forberedelsen til jordbruksoppgj ret i 2001 hadde Landbruksdepartementet foretatt en gjennomgang av virkemiddelsystemet over jordbruksavtalen i lys av St.meld. nr. 19 (1999 2000) og N ringskomiteens innstilling. P bakgrunn av dette foreslo Statens for- handlingsutvalg i sitt tilbud en rekke forenklinger p enkeltordninger. Det var etter De- partementets mening mulig gj re flere ordninger innholdsmessig enklere, redusere an- tall ordninger, sl sammen ordninger og gj re tilpasninger som gir en enklere og mer ef- fektiv forvaltning uten at dette g r p bekostning av form lene med ordningene. I arbei- det med f til en avtale, ble mange av disse forslagene flyttet til utredninger eller kuttet ut. Med bakgrunn i stortingsmeldingen og tilh rende innstilling, var det behov for en st r- re gjennomgang av de viktigste elementene i virkemiddelsystemet under jordbruksavta- len, og i forhandlingene ble partene enige om f lgende mandat for gjennomgangen av virkemiddelbruken:

artene er enige om at det innen jordbruksoppgj ret i foretas en utred- ning av virkemiddelbruken over jordbruksavtalen med sikte p forenklinger. Det legges til grunn at utredningen skal skje innenfor de hovedm lsettinger som gjelder for landbrukspolitikken, jf. St.meld. nr. ( ) og Stortingets behandling av den. Avtalepartene er enige om at hovedansvaret for utredningen legges til NILF som evt. koordinerer deler av arbeidet mot andre forskningsinstitusjoner med relevant kompetanse. Avtalepartene skal ta aktiv del i arbeidet gjennom referansegrupper for ulike deler av prosjektet.

For katastrofeordningene sin del ble det formulert f lgende mandat:

Det utredes mulige forenklinger av katastrofeordningene. Det b r blant annet utredes muligheter for - og konsekvenser av at mer ansvar for sikre seg mot inntektstap som f lge av naturgitte forhold overf res til n ringsut verne selv.

Det b r i den forbindelse vurderes flere alternativer. Et alternativ er at deler av forvaltningen overf res til andre instanser (forsikringsselskaper etc.), kollektive forsikringsordninger og private forsikringsordninger.

Generelt i mandatet inngikk ogs at i utredningene skulle det inng en vurdering av kompleksiteten i m lstrukturen og virkemiddelbruken i forhold til b de n ringsmessige- og samfunnsmessige m l for landbruket, samt i lys av TO-forpliktelsene.

5 Da Norge i 1973 opprettet avlingsskadefondet, var dette etter m nster fra Sverige som hadde innf rt dette noen r tidligere. I 1987 ble ordningen nedlagt i Sverige, og etter dette ble det flere runder med diskusjon mellom det svenske bondelaget L ntbrukarnas Riks- f rbund (LRF) og L nsf rs kringsbolaget (LF) om muligheten for en kollektiv forsik- ringsl sning, men det ble ikke noe resultat ut av dette. Imidlertid har flere forsikringssel- skaper opprettet et par individuelle forsikringsl sninger p plantesiden. For det f rstes er det opprettet en haggelskadeforsikring som dekker skader p korn, poteter, oljevekster, sukkerbeter og andre rotvekster. Kostnaden med en slik forsikring er omr deavhengig, og det opplyses at ca. det halve av kerarealet i Sverige er forsikret p denne m ten. For vis- se vekster skal det v re det en egenandel p 15 %. Det er ogs opprettet en forsikrings- l sning som dekker behovet for m tte s om igjen etter skader som frost, t rke, skorpe- dannelse og vinderosjon. Her er det kostnaden for s korn, maskinbruk mv. som erstattes, men ikke avlingsreduksjon. For denne ordningen er det ingen egenandel.

P husdyrsiden har Sverige en omtrent tilsvarende ordning som v r n r det gjelder p - lagt nedslaktning med erstatning for verdien av slaktede dyr, innredninger mv. I Sverige erstattes ogs produksjonsavbruddet, normalt med 50 %, men 100 % ved s rskilt alvorli- ge epizootiske sykdommer som afrikansk svinepest, munn- og klovsyke mv.

I Danmark er det ogs mulig for planteprodusenter forsikre seg mot haggelskader, men noen offentlig erstatningsordning for avlingsskade finnes ikke. P lagt nedslakting av husdyr grunnet smittsomme sykdommer erstattes omtrent som hos oss. Om avbruddstap g r inn i erstatningssummen, vites ikke. De fleste vrige land i Europa synes ogs ha erstatningsordninger n r det gjelder smittsomme dyresykdommer. P plantesiden der- imot, er det nok heller lite. Det kan likevel nevnes at Italia nylig anmodet EU om en ekst- ra st tte til gr nnsakdyrkere som var hardt rammet av frost.

I USA og Canada er det en rekke forsikringsordninger vedr rende avlingsskade, til dels med stor statlig st tte.

I den senere tid er det i flere land kommet avlingsforsikring der erstatningen avhenger av regional v rindeks. Dette konseptet bygger p at det er en rsakeffekt sammenheng

6

mellom avlingsniv og en eller annen v rindikator. Forsikringskontraktene kan for ek- sempel v re basert p nedb r, jordfuktighet, temperatur eller kombinasjoner av disse.

Analyser viser at v ret kan forklare en stor del av avlingsvariasjonen. Hvor stor forkla- ringsgraden er avhenger av hva som inng r i v rindeksene og hvilke omr der/regioner som inng r i analysene. For at forsikringen skal v re interessant m det v re st rst mulig korrelasjon mellom v rindeksen og den enkelte g rdbrukers avlingsniv .

Disse kontraktene kan tilpasses den enkeltes individuelle risikopreferanser og behov.

V rdata er lett tilgjengelig. De vil imidlertid ha betydelig lavere administrasjonskostna- der siden erstatningen vil baseres p en objektiv v rindeks og det er ikke n dvendig dokumentere/rapportere noe om skadeomfang. P den m ten reduseres ogs problemene med s kalt ugunstig utvalg hvilket vil si at det er personer med st rst risiko som inng r forsikringsavtaler.

Alt i alt synes forsikring mot avlingssvikt basert p v rindeks som et interessant alter- nativ, og som kan forventes f st rre utbredelse fremover.

7 Det drive jordbruk i Norge, er p mange m ter drive en n ring med til dels stor risiko for bli p virket av faktorer en ikke er herre over. Klimatiske forhold som nedb r, tem- peratur og vindforhold kan r om annet medf re store avlingsskader. I en viss utstrekning kan forebyggende tiltak redusere faren for avlingssvikt. God drenering, vanning, leplan- ting, allsidig og god gj dsling, god jordarbeiding mv. er viktige tiltak i s m te, men like- vel kan uheldige klimatiske forhold for rsake betydelige avlingsskader, s rlig i en del utsatte str k i landet.

Det har v rt et anerkjent prinsipp at staten b r yte erstatning for avlingsskade som har rammet enkeltpersoner, eller grupper av n ringsdrivende, og i en rekke r i etterkrigsti- den bevilget staten betydelige bel p til dekning av avlingstap i jordbruket. Sp rsm let om en avlingsskadetrygd ble ogs reist en rekke ganger i Stortinget. I 1967 oppnevnte Land- bruksdepartementet et utvalg for utredning av en permanent ordning om avlingsskade- trygd. Utvalget fikk som mandat vurdere behovet for en ordning og fremme forslag om administrasjon og finansiering av denne.

Innstilling ble avgitt 10. oktober 1969, og utvalget behandlet b de vilk rene for plan- teproduksjon i Norge, og det ble gitt en oversikt over den konomiske virkning av av- lingsskader. Det ble ogs gitt en oversikt over tidligere st ttetiltak etter avlingsskader og en orientering om ordninger av samme slag i andre land. Utvalget fremmet forslag til ordning med permanent avlingsskadetrygd i jordbruket.

Landbruksdepartementet ga i St.meld. nr. 43, 1971 72 tilr dning om en avlingsskade- trygd i jordbruket. Tilr dningen ble godkjent ved Kgl. res. av 3. mars 1972. En samlet vurdering av saken, uttalelser fra mange hold, og erfaringer viste klart behovet for f en permanent ordning. Slike ordninger var gjennomf rt i flere land, og ordningen m tte sees som en n dvendig hjelp for l se de konomiske problemer i jordbruket i disse land. Det syntes klart at i v rt land, hvor jordbruket arbeider under vanskeligere naturgitte forhold enn i de fleste land, ville behovet v re s rlig stort.

8

I Inst. S. nr. 278 (1971 72) hadde Stortingets landbrukskomit ikke noe bemerke til de retningslinjer som Landbruksdepartementet hadde trukket opp for en ordning med avlingsskadetrygd i jordbruket. Komiteen pekte p at det var viktig f til et system som kunne virke rimelig og rettferdig for produsentene. Ordningen burde v re enkel admi- nistrere og holdes innenfor en rimelig konomisk ramme. P grunnlag av dette mente komiteen at ordningen skulle bygge p f lgende prinsipper:

Hver enkelt produsent b r f erstatning som st r i forhold til skaden p bruket. Dette ville si det samme som individuell vurdering av skaden.

Ordningen b r bygge p en helhetsvurdering av alle vekstene p bruket slik at tap ved skader p en vekst kan bli kompensert av god avling av andre vekster.

Ordningen med avlingsskadetrygd b r dekke den del av skaden som overskrider en bestemt grense. Den enkelte bruker m derfor dekke en viss egenandel av tapet.

Ordningen b r v re enkel administrere slik at de midler som blir stillet til disposi- sjon i st rst mulig utstrekning blir nyttet til erstatning for avlingsskader.

Landbrukskomiteens innstilling ble behandlet i Stortinget den 8. juni 1972 og vedlagt proto- kollen. I august 1972 sendte Landbruksdepartementet forslag til forskrifter til ordningen ut til h ring, bl.a. til landbrukets organisasjoner og ordningen tr dte i kraft fra 1. juli 1973. I til- leggsavtalen for avtale ret 1973/74 ble det over jordbruksavtalen bevilget 5 mill. kroner til et avlingsskadefond, og tilsvarende bel p ble bevilget over statsbudsjettet. Senere er praksisen at avlingsskadefondet i sin helhet blir vedlikeholdt med midler over jordbruks- avtalen.

Ut over p 70-tallet ble det hvert r s kt om, og utbetalt, st rre og mindre bel p til ers- tatning for avlingssvikt i jordbruket. Lavest antall s knader var det i 1976 med ca. 600 s knader og st rst antall i 1975 med ca 23 000 s knader. Et s stort antall s knader f rte selvsagt b de til store utbetalinger fra fondet, en stor belastning p administrasjonen, samt til forsinkelser i utbetalingene, som igjen f rte til problemer for de skadelidte.

I desember 1980 ble det derfor, av Landbruksdepartementet, oppnevnt en arbeidsgrup- pe som skulle vurdere hvordan en ordning med fondsavsetning kunne fungere, for redu- sere omfanget av utbetalinger fra avlingsskadefondet. Gruppen konkluderte med at en

kning av egenandelen fra 20 til 30 % ville resultere i en nedgang i antall s knader p 22 % og i erstatningsbel p p 46 % beregnet p s knadsmaterialet i 1979. En videre kning fra 30 til 40 % egenandel ville redusere antall s knader med 44 % og utbetalt bel p med 55 %.

rsaken til denne sterke nedgangen var at det store antall s knader kom fra bruk med en avlingsskade p 30 50 %. Bare ca. 20 % av s knadene kom fra bruk med st rre avlings- skade enn 50 %. En kning av egenandelen p 10 prosentpoeng ville kunne sl spesielt uheldig ut for utbygningsbruk og brukere med svak konomi. For denne kategori av bru- kere burde det derfor etableres spesielle ordninger som skulle gj re det mulig med st rre utbetalinger fra avlingsskadefondet, uten ke egenandelen.

I henhold til sitt mandat anbefalte gruppen en kning av egenandelen med ca. 10 prosentpoeng for redusere utbetalinger og stort arbeidspress, og at det samtidig ble inn- f rt en ordning med frivillige skattefrie fondsavsetninger som kunne nyttes til dekning av avlingssvikt i r med avlingsskade i jordbruket. Den maksimale avsetning burde v re p 75 % av gjennomsnittlig jordbruksinntekt for en 3- rsperiode, og rlig maksimal avset- ting burde v re 25 % av gjennomsnittlig jordbruksinntekt for siste 3 r.

I p vente av en avklaring p dette omr de fastsatte Landbruksdepartementet nye Regler og retningslinjer for avlingsskadetrygd i jordbruket i 1981. Disse regler medf r- te en vesentlig kt detaljering av regelverket, og bl.a. ble det n tatt inn regelverk om av- korting etter erstatningens st rrelse, og avkorting etter n rings- og nettoinntekt.

Tanken om en ordning med skattefri fondsavsetning fikk ikke politisk aksept. I 1985 nedsatte Landbruksdepartementet en intern arbeidsgruppe som p ny skulle vurdere re-

9 gelverket for avlingsskadeordningen. Gruppen framla sitt forslag og i november 1987 fastsatte Departementet vedtekter for avlingsskadefondet, og forskrift for avlingsskade- trygd i jordbruket. Det ble n en del endringer i ordningen i forhold til tidligere, bl.a. ble regelverket gjort todelt med vedtekter for fondet og forskrift for avlingsskadetrygden.

Videre ble det lagt opp til en desentralisert administrasjon hvor fylkeslandbrukskonto- rene fattet vedtak i enkeltsaker og hvor fondsstyret ble klageinstans. I forskriften ble det tatt inn regler for Tilskott til fornying og reparasjon av overvintringsskader p eng . Brukets avlingsniv skulle n angis i prosent av normalavlingen i regionen. Tidligere ble avlingsniv et angitt i klasser. Bestemmelsen om avkorting etter erstatningens st rrelse, ble tatt vekk, og tabellen for avkorting etter n rings- og nettoinntekt ble noe endret og utvidet.

P 90-tallet ble det stadig foretatt en del st rre og mindre endringer, bl.a. ble avkorting etter n rings- og nettoinntekt igjen fjernet, for denne var vanskelig praktisere samtidig som regelen betydde lite for utbetalingene. I 1990 ble egenandelsprosenten satt opp til 32 for Finnmark og Nord-Troms og til 37 for resten av landet. I 1993 ble partene i jordbruks- forhandlingene enige om at avlingsskadetrygden skulle endres til en katastrofeordning basert p eksisterende regelverk. I 1995 i forbindelse med de store skadene i Nord-Norge, ble egenandelsprosenten satt ned igjen til henholdsvis 22 % og 27 %. Ved jordbruksopp- gj ret i 1998 kom delordningen med erstatning etter offentlige p legg som f lge av ska- degj rere, inn under fondet. N sist, ved jordbruksoppgj ret i 2001, ble det som et ledd i forenklingene av tilskuddsordningene enighet om fjerning av delordningene med Til- skudd til kj p av grovf r og Tilskudd til fornying av frukttrefelt .

P 80-tallet begynte det i noen kystdistrikter bli en god del skader av beitende gjess, og det ble fra midt p 90-tallet innf rt en ordning er tilskudd til forebyggende tiltak over de s kalte STILK-midler .

Mens framveksten av en katastrofeordning i planteproduksjonen virker planlagt og m l- rettet, synes tilsvarende ordninger i husdyrholdet som mer ha kommet til ved et tilfeldig grunnlag og uten omfattende utredninger p forh nd.

Tidlig p 60-tallet ble det av flere, ikke minst fra Norsk sau- og geitalslag, tatt til orde for f til ordninger med forsikring, eller en annen erstatningsordning for dekke store tap p beite i utmark. Laget fremmet forslag om dette i 1964, og Landbruksdepartementet stilte seg positivt, men en slik ordning m tte etableres via jordbruksforhandlingene. I en protokoll til jordbruksavtalen for 1964 66 vedtok avtalepartene sette ned et utvalg til dr fte sp rsm let om tap av sau p beite, og i en ny protokoll til avtalen 1966 68 ble det avsatt den f rste millionen til et fond som ble formelt opprettet av Stortinget den 28. juni 1968 med navnet Tiltaksfondet for sau .

I jordbruksavtalen for 1972 74 kom ogs geit med under ordningen og fondet skiftet navn til Tiltaksfondet for sm fe , og i avtalen for 1974 76 kom ogs fj rfe med og fon- det fikk navnet Tiltaksfondet for sm fe og fj rfe . Senere har oppgavene blitt ytterligere utvidet og bokstavene m.m. har kommet i tillegg. I 1996 kom ordningen med tilskudd til frivillig nedslakting av kontaktbesetninger pga skrapesyke. Fra 1998 ble erstatning for rovdyrskader overf rt til Milj departementet. Fra og med 1999 har ogs tap av bifolk kommet med i ordningen, og ga det ret en kning av erstatningene. Dette skyldtes mest sannsynlig et usedvanlig d rlig honning r i 1998 og en unormalt d rlig innvintring av kubene. Denne ordningen var tidligere en del av katastrofeordningen i honningproduk- sjonen.

P budt nedslakting av husdyr pga. spesielt farlige husdyrsykdommer, for eksempel miltbrann, smittsom kalvekasting, munn- og klovsyke, svinepest mv. er en gammel ord-

10

ning her i landet, og har utvilsomt betydd mye for at vi i dag har en s frisk husdyrbe- stand som det vi har. Men, skal myndighetene raskt og effektivt kunne p by en nedslak- ting i den hensikt redusere smittemulighetene, er det en stor fordel om de samme myn- digheter kan tilby erstatning til de ber rte brukere. Det at brukerne vet de f r erstatning bevirker ogs at de lettere gir beskjed til veterin rmyndighetene ved mistanke om syk- dom. Selv om det er straffbart ikke melde fra, er bevisbyrden vanskelig.

Tsjernobyl-ulykken i 1986 ga et stort nedfall av de radioaktive stoffer cesiumnuklider

134Cs, ¹³⁶Cs og ¹³⁷Cs, s rlig over fjellomr dene i Oppland, samt langs svenskegrensen i Hedmark og i Tr ndelag. Av hensyn til matvaresikkerheten ble det satt grenser for det radioaktive innhold. Denne grensen er n p 600Bq/kg for storfe og sm fe, og de dyr som ved planlagt slakting har m linger som viser h yere innhold enn dette, blir satt p en ned- foring med sikre f rmidler for komme under grensen.

F rst p nittitallet, og p det tidspunkt at det begynte bli en del frivillig og p lagt nedslakting av sm fe og storfe, ble det en ordning med at bruk som var rammet av dette fikk beholde produksjonstilskuddene for husdyr og areal i 3 6 r etter nedslakting.

11 Begrepet katastrofeordningene i jordbruket kan defineres som erstatningsordninger som skal dekke uforskyldte tap for skader som gardbrukere kan bli rammet av, og som det ikke er mulig forsikre seg mot. Begrepet dekker en rekke ulike ordninger med ulik opprinnelse og praktisering. Regelverket for de ulike ordninger er i dag vesentlig fastsatt ved forskrifter fra Landbruksdepartementet og saksbehandlingen ved de enkelte saker f lger stort sett samme opplegget med mottak av s knader og kontroll av de oppgitte opplysninger ved den kommunale landbruksforvaltning. Sakene sendes videre med anbe- faling til fylkesmannens landbruksavdeling som innvilger, eller avsl r, s knadene og eventuelt st r for utbetaling. Statens Landbruksforvaltning (SLF) behandler eventuelle ankesaker p plantesiden, fastsetter det detaljerte regelverk, og st r for utarbeidelse av s knadsskjemaer, handb ker og vrig informasjonsmateriell. P husdyrsiden er situasjo- nen mer uoversiktlig, men dels er det Styret for tiltaksfondet for sm fe og fj rfe m.m. og dels Statens dyrehelsetilsyn som er ankeinstans og regelsetter.

Vi vil her helt kort g inn p praktiseringen av regelverkene for de ulike ordningene.

Med hensyn p plante- og honningproduksjon finner vi n etter jordbruksforhandlingene i 2001 egentlig fire ordninger herav en med to (del- eller) underordninger . Disse ordninger er: Katastrofeordningen i planteproduksjonen

Erstatning for avlingssvikt Tilskudd etter vinterskade p eng Erstatning for svikt i honningproduksjon

Erstatning etter offentlig p legg som f lge av planteskadegj rere Tilskudd til forebyggelse av g seskader p eng

12

Katastrofeordningen i planteproduksjon er regulert i forskrift av 30. august 2001. For- skriften er inndelt i fire deler, nemlig:

Generelle bestemmelser.

Erstatning for avlingssvikt.

Tilskudd etter vinterskade p eng.

Ikrafttredelse.

Form let med ordningen er gi konomiske st tte til jord- og hagebrukere med betydelig avlingssvikt for rsaket av klimatiske, eller klimatisk avledede, forhold som det ikke er mulig sikre seg mot. Ordningens generelle virkeomr de er dekke svikt i avling p rot.

Bare vekster som benyttes til mat og/eller f r, sm planter som skal benyttes til produk- sjon av mat og/eller f r, samt s varer inng r i ordningen. Normale avlingsvariasjoner omfattes ikke av ordningen. Skader for rsaket av ugras, plantesykdommer, skadedyr og andre forhold som kan kontrolleres, regnes ikke som avlingssvikt etter katastrofeordning- en i planteproduksjonen. I s rlige tilfeller kan SLF vedta at plantesykdommer og skade- dyr som det ikke er mulig sikre seg mot, kan regnes som avlingssvikt.

Ett vilk r for komme inn under ordningen er at vedkommende bruk og brukere til- fredstiller reglene i generell forskrift om produksjonstilskudd i jordbruket, og at brukeren har begrenset skadene s godt som mulig. Brukeren m gi melding til kommunen s snart avlingssvikt oppst r, eller det er grunn til anta at slik svikt vil oppst . Brukeren m vi- dere dokumentere avlingssvikten/vinterskadene p eng og utgiftene som f lge av dette.

Erstatning/tilskudd kan reduseres eller avsl s dersom:

Driftsenheten ikke blir drevet p en faglig forsvarlig m te.

Brukeren bare nytter en del av det disponible jordbruksarealet og lar resten ligge unyttet, og dette skyldes forhold som brukeren selv kan sies v re herre over.

Brukeren har et s rlig risikofylt driftsopplegg. Det samme gjelder ogs i de tilfellene at brukeren ikke har gjort det som m forventes for forebygge avlingssvikten

N r det gjelder ordningen med avlingssvikt er landet delt i 6 regioner og det er NILF som p vegne av SLF, hvert r beregner normal rsavling og verdi av denne for de ulike veks- ter innenfor de seks regioner. P dette grunnlaget beregnes s vekttall for ulike vekster i forhold til verdien p bygg som settes lik 100, slik at alle vekster p driftsenheten blir verdivurdert. Formelt sett er det SLF som fastsetter vekttallene.

Gjennomsnittsavlingen beregnes s etter f rbehovet p bruk med husdyr og etter salgskvanta p bruk med planteproduksjon for salg. For salgsvekster skal dokumenterte salgskvanta for de siste fem rene f r skade ret, samt s varer og settepoteter av egen av- ling, legges til grunn for beregning av gjennomsnittsavlingen p driftsenheten. For bruk med husdyr og grovf r produksjon er det de tre siste r som legges til grunn, men ved ett eller flere skade r i l pet av disse tre r, skal gjennomsnittsperioden utvides til de fem siste r.

Avlingen i skade ret fastsettes p grunnlag av dokumenterte salgs- og beholdnings- oppgaver p bruket, og avlingsprosenten er lik avlingen i prosent av gjennomsnittsavling- en for driftsenheten. Ved beregning av erstatning for avlingssvikt skal samlet jordbruks- areal og husdyrhold legges til grunn. Alle vekster p driftsenheten skal tas med, enten de er skadet eller ikke. Erstatningen beregnes ved multiplisere erstatning pr dekar, vekt-

13 tallberegnet areal, erstatningsprosent og avlingsniv p driftsenheten. Erstatningen bereg- nes s med en egenandel p 22 % i Finnmark og Nord-Troms og 27 % i resten av landet.

SLF har utarbeidet en grundig handbok for saksbehandlere for denne ordningen, og NILF har utarbeidet et dataprogram for de n dvendige beregninger. I de rene det er be- hov for det, arrangeres det kurs for saksbehandlere i de aktuelle fylker. S til tross for en relativt komplisert og omfattende ordning, vil en rutinert saksbehandler p kommuneniv forholdsvis raskt kunne behandle en rekke s knader. Ogs p fylkesniv er det v rt inn- trykk at saksbehandlingen g r greit. Det b r imidlertid nevnes at noen vanskelige skj nnssp rsm l alltid vil kunne dukke opp. For eksempel kan et skj nnssp rsm l omfat- te vinterherdighet av ulike grasarter i ulike omr der, effekten av gjenlegg uten dekkvekst osv. En saksbehandler p omr det m derfor ut fra sin lokalkunnskap m tte avgj re om en s knad om avlingsskade grunnet slike forhold skal innvilges eller avsl s.

Delordningen med tilskudd etter vinterskade p eng har til form l gi konomisk st tte til brukere med betydelige vinterskader p enga. Tilskuddet er et konomisk virkemiddel for f ei avling av gras eller gr nnf r som kan h stes samme ret, slik at avlingssvikten blir redusert. Denne ordningen er en langt enklere ordning praktisere enn den foreg en- de i og med at det her fastsettes et erstatningsbel p pr dekar, pt. kr 280, og antall dekar fastsettes ut fra utbedret areal. De spesielle vilk r fastsetter at det ikke skal gis tilskudd til normal fornying av enga om v ren, og at n r arealet er utbedret skal det v re pl yd, har- vet, frest eller direktes dd og tils dd med fr av eng- og/eller gr nnf rvekster. Arealet m etter utbedring kunne gi avling i skade ret. Egenandelen er 15 % i Finnmark og Nord- Troms og 20 % i resten av landet.

Ordningen med erstatning for svikt i honningproduksjonen er hjemlet i forskrift, fastsatt av Landbruksdepartementet, sist av 30. august 2001. Ordningen har store likhetstrekk med delordningen for avlingssvikt, og har til form l gi konomisk st tte til bir ktere med bir kt som n ring, og som har f tt redusert honningproduksjonen betydelig. Reduk- sjonen m skyldes klimatiske eller klimatisk avledede forhold som bir kteren ikke kan sikre seg mot. For v re berettiget til tilskudd m big rden ha mer en 30 produksjonsku- ber, og etter opplysning fra Norges Bir kterlag er det ca. 500 bir ktere med flere enn 30 produksjonskuber.

Ogs her regnes det ut en gjennomsnittsproduksjon for de siste fem r p grunnlag av dokumentert salgsbel p, fastsatt pris per kg honning og antall produksjonskuber. Produk- sjonen i skade ret regnes ut tilsvarende. P grunnlag av prisanslag fra Honningsentralen fastsetter SFL priser i kroner per kg honning for gjennomsnitts rene og skade ret, samt st rrelsen for kompensasjon for tapt kvalitetstilskudd (KSL-bir kt). Ved beregning av erstatning skal samlet honningproduksjon legges til grunn, og beregningsgrunnlaget er forskjellen i kg honning mellom gjennomsnittsproduksjonen justert for egenandelen og produksjonen i skade ret. Differansen multipliseres med erstatningssatsen og antall pro- duksjonskuber i skade ret. Bir kteren skal selv dekke en egenandel p 27 % av gjennom- snittsproduksjonen.

Ordningen med erstatning etter offentlig p legg som f lge av planteskadegj rere, bygger p en forskrift fra Landbruksdepartementet av 12. februar 1999, senere endret, sist av 30.

august 2001. Form let med denne erstatningsordningen er gi konomisk st tte for tap for rsaket av offentlig p legg gitt for motvirke og hindre spredning av planteskadegj - rere. Virkeomr det gjelder p legg gitt med hjemmel i lov om plantehelse av 23. juni 2000

14

nr. 53 med tilh rende forskrift om planter og tiltak mot planteskadegj rere, 4 6 og 40.

Som eksempel p skadegj rere som kommer inn under ordningen kan nevnes Kvit potet- systenematode, Sharkavirus p steinfrukttr r, R d marg i jordb r, L kkvitr te i l k, osv.

Erstatningsordningen omfatter driftsenheter som oppfyller kravene til produksjonstil- skudd i jordbruket, eller er registrerte n ringsforetak i landbruket. Foretaket m levere n ringsoppgave innen landbruk og bli lignet for inntekt fra virksomheten.

Vedr rende erstatning vil f lgende tapsposter inng :

Planter og plantemateriale erstattes med beregnet verdi p det tidspunkt p legget ble gitt, fastsatt p grunnlag av dokumenterte oppgaver.

Destruerte redskaper/maskiner, annet materiell og inventar erstattes med salgsverdien.

Desinfiserte redskaper/maskiner som ikke lenger kan nyttiggj res p driftsenheten, erstattes med differansen mellom beregnet salgsverdi f r og etter p leggstidspunktet.

N dvendig materiell til gjennomf ring av p lagte tiltak erstattes etter dokumenterte oppgaver.

Utgifter til arbeid som blir utf rt av bruker og/eller hans arbeidstakere i tilknytning til gjennomf ring av p legget, erstattes etter en sats fastsatt av Statens landbruksforvalt- ning. Utgifter til arbeid utf rt av andre erstattes etter dokumenterte oppgaver.

Brukeren/foretaket skal melde fra til fylkesmannen f r p lagte tiltak iverksettes, og er selv ansvarlig for dokumentere tap. De dokumenterte tapene m v re realistiske og ikke overstige kostnadsniv et i markedet.

Dersom hele driftsenheten er karantenelagt i minst 10 r og det foreligger strenge rest- riksjoner i driftsopplegget, gis det st tte til omlegging til annen produksjon. St tten gis for de to f rste rene etter at p legget ble gitt. Satsen er kr 500,- per dekar og r. Bruke- ren/foretaket skal selv dekke en egenandel p 15 % av det samlede erstatningsberettigede tap. Tap som etter fratrekk av egenandelen, utgj r mindre enn kr 5 000, erstattes ikke.

Dette er skader som begynte opptre p 80-tallet, hvor ulike arter av gjess om v ren p vei nordover for hekking kan ut ve store beiteskader p eng i enkelt kystomr der. Dels p grunn av tidspunktet og dels p grunn av at noen arter er fredet hele ret, er det ikke mu- lig drive jakt p dem og dermed skremme dem bort. Det er satt i verk diverse forebyg- gende tiltak med midler over tilskuddsordningen Spesielle tiltak i landbrukets kultur- landskap (STILK-midler), men det er pt. ikke iverksatt noen erstatningsmulighet for de skadene p enkeltbruk som disse fugler kan medf re. I den senere tid er det ogs fore- kommet andre skader av fugl p ulike vekster, som det synes vanskelig gardere seg mot.

I ret 2001 ble det utbetalt ca kr 250 000 i tilskudd etter denne ordningen.

P grunnlag av rsmeldingene fra katastrofefondet har vi satt opp en tabell over utbeta- linger i 10- rs perioden 1990 1999.

15 Som det her vises, varierer utbetalingene til erstatning for avlingssvikt sv rt mye fra r til

r, fra ubetydelige bel p i rene 1990, 1991, 1996 og 1999 til hva vi kan betegne som moderate bel p i 1993, 1997 og 1998, til store bel p i 1994 og 1995 og til et etter forhol- dene, kjempebel p i 1992. Tilskudd etter vinterskade hadde tre topp r, nemlig i 1993, 1995 og 1998. De vrige rene var utbetalingene moderate til sm . Erstatning for svikt i honningproduksjon hadde et topp r i 1998, mens det i de vrige r var moderate til null i erstatninger.

Det er nskelig s langt mulig, f fram hva administrasjonen av disse ordningene be- tyr. I kroner og re vil det v re umulig, for det vil kreve et registreringssystem som ikke st r i forhold til det vi nsker f fram, men ved estimere arbeidsforbruket i forvalt- ningen, b r vi kunne f en brukbar oversikt over situasjonen.

Gjennom samtaler med noen erfarne saksbehandlere rundt i fylkene har vi kommet til at en sak, etter ordningene med erstatning etter avlingssvikt og erstatning for svikt i hon- ningproduksjonen, krever et halvt dagsverk per sak ved behandlingen b de i den lokale landbruksforvaltning og i fylket. Ved den lokale forvaltning omfatter arbeidet motta s knaden, registrere den, kontrollere og eventuelt supplere utfyllingen, foreta beregning- er, kontroll p stedet og ekspedisjon til Fylkesmannens landbruksavdeling (FMLA). Ved behandlingen i FMLA skal saken registreres, kontrolleres, i mange tilfelle m det s kes tilleggsopplysninger, og tilslutt foretas utbetaling og arkivering.

En klagesak krever etter v re vurderinger anslagsvis 0,25 dagsverk, da inkludert b de arbeidet ved den lokale forvaltning og ved FMLA.

En sak vedr. tilskudd etter vinterskade p eng medf rer vesentlig mindre arbeide, b de ved den lokale forvaltning og ved FMLA, i og med at det her brukes standard satser som tilskudd. Vurderingen her er 0,25 dagsverk per sak som samlet arbeidsinnsats ved hele behandlingen, og tilsvarende om det skulle bli en klagesak. I tabell 5.1, 5,2 og 5,3 har vi satt opp resultatet av v re beregninger.

1 Inkludert 24,8 mill. i tilskudd til kj p av grovf r.

16

Hvis vi regner 200 effektive dagsverk per rsverk i administrasjonen av disse ordninger, f r vi at det i gjennomsnitt for de 10 siste r har g tt med 14,2 rsverk til administrere

2 878 av disse er 95-skader reparert i -96

17 erstatning for avlingssvikt, 1 rsverk for tilskudd etter vinterskade for eng og 0,1 rsverk for erstatning for svikt i honningproduksjonen, sum 15,3 rsverk for disse tre ordninger.

N r det gjelder ordningen med erstatning etter offentlige p legg som f lge av plante- skadegj rere, ser vi ingen grunn til pr ve estimere arbeidet med forvaltningen. Dette skyldes at vi bare har tall for ett r, at det er sv rt f , men kan v re meget arbeidskre- vende saker, og at det er meget stor variasjon mellom sakene.

I tillegg til de ovenst ende tall kommer arbeidsinnsatsen i SLF, der det opplyses at an- slagsvis 3,5 rsverk brukes ved administrasjon av katastrofeordningene i planteproduk- sjonen.

N r det gjelder husdyrholdet, har vi egentlig flere ordninger med ulik bakgrunn som kan defineres som katastrofeordninger . Noen finner vi hjemlet i vedtektene for Tiltaks- fondet for sm fe og fj rfe m.m. fastsatt av Landbruksdepartementet 6. jan. 1997, 7, annet avsnitt, hvor pkt j lyder som f lger:

Erstatningar. Tap av sau p beite. Katastrofetap i husdyrhald. Frivillig nedslakting pga. m di og skrapesjuke, og tiltak som har som m l redusera problemet med alveld.

Tiltaksfondet er ledet av et eget styre, og saksbehandlingen er i stor grad delegert til den lokale landbruksforvaltning og FMLA.

En annen ordning finner vi hjemlet i Lov om dyrehelse (Husdyrloven) av 8. juni 1962 11 og 12. Her erstattes p lagt nedslakting av storfe, gris, sm fe og fj rfe mv. dels via standardiserte satser og dels via lensmannsskj nn. Det er Statens dyrehelsetilsyn som administrerer denne ordningen.

En tredje ordning som ogs m regnes som en katastrofeordning, er ordningen med til- skudd til tiltak mot radioaktivitet som administreres i fellesskap av fylkesveterin r, den lokale landbruksforvaltning og FMLA.

En fjerde ordning kan sies v re erstatning for rovdyrskader, men denne er overf rt til Milj verndepartementet og ligger dermed utenfor v rt mandat.

Enda en ordning ligger i regelverket for tilskudd til husdyr og i areal- og kulturland- skapstilskuddet hvor det kan utbetales tilskudd i 3 6 r etter at dyr er slaktet etter oven- st ende ordninger.

Etter dette har vi vurdert f lgende ordninger til kunne defineres som katastrofe- ordninger:

Erstatning for tap av sau p beite (ikke tap som skyldes rovdyr) Katastrofetap i husdyrhold

Erstatning for frivillig nedslakting pga. m di³ og skrapesyke⁴ Erstatninger for p lagt nedslakting etter husdyrloven

3 En form for kronisk lungebetennelse, kom hit til landet med innf rt te elsau fra Danmark i perioden 1962 72.

4 En sykdom som angriper sentralnervesystemet hos sau og geit, og har en d delig utgang.

Den er p vist for f rste gang her i landet i 1981, men er ellers kjent fra andre europeiske land i flere hundre r. Scrapie har stor likhet med kugalskap, men det er ikke p vist at den kan smitte over p mennesker.

18

Tiltak mot radioaktivitet

Tilskudd husdyr og areal- og kulturlandskapstilskudd til dyr som er p lagt eller frivil- lig nedslaktet etter husdyrloven

Erstatningen her gis etter samme forskrift som for katastrofetap i husdyrhold. Ordningen er ikke mye brukt n som tap som skyldes rovdyr, er overf rt til Milj departementet.

Som eksempler p tap som kan dekkes her kan v re forgiftninger p beite, for eksempel pga. alveld eller meldr ye. Andre eksempler kan v re sn bruer som brister og dyr som drukner, l shunder som driver en flokk p vannet, og det ikke er mulig oppspore eieren av hundene mv.

N r det gjelder erstatning for katastrofetap av sau p beite, m s keren selv dekke en egenandel av tapet p 20 % av de lammeenheter som ble sluppet p beite om v ren.

Minste egenandel er 10 lammeenheter.

Denne erstatningsordningen er hjemlet i en egen forskrift av 1. januar 1999. Form let med ordningen er yte erstatning for s rlig store tap i husdyrhold i de tilfelle det ikke er mulig forsikre dyr mot katastrofepregede tap.

De generelle vilk r for erstatning forteller at erstatning kan gis ved katastrofetap av husdyr i driftsenheter som har rett til produksjonstilskudd. Rett til produksjonstilskudd er ikke et krav ved tap av bifolk. For kunne f erstatning for katastrofetap i husdyrhold, m s keren eller den som er satt til ha omsorg for dyra, ikke ha handlet uaktsomt, eller ha v rt medvirkende til at tapet oppstod. S keren m ogs ha utf rt forsvarlig tilsyn og r kt og satt i verk mulige tiltak for avverge tap av denne karakter. I motsatt fall kan erstatning helt, eller delvis, bli redusert. S keren m dokumentere katastrofepreget tap i husdyrhold n r han s ker om erstatning. Ved tap av sau p beite skal tilsynsfrekvens og tiltak i beiteomr det dokumenteres ved regelmessig f rt logg, eller ved attestasjon fra kommunen.

N r det gjelder erstatning for tap av bifolk, m s keren dekke en egenandel tilsvarende 40 % av de tapte bifolk. Minste egenandel er satt til 12 bifolk.

N r det gjelder erstatning for annet katastrofepreget tap i husdyrhold som en ikke kan forsikre, m s keren selv dekke en egenandel av tapet p 40 % av utregnet nettotap.

Minste egenandel er kr 20 000.

Det blir ikke gitt erstatning dersom ordin r forsikring i forsikringsselskap kan tegnes, eller dersom tapet kan bli erstattet p andre m ter. Dette gjelder ogs erstatning utbetalt av milj vernstyresmaktene for tap som skyldes fredet rovvilt.

Egentlig er dette to ulike ordninger hjemlet i forskjellige forskrifter, fastsatt av Land- bruksdepartementet av henholdsvis 01.11.1996 og 15.10.1997. Imidlertid har disse ord- ninger s mye felles at de med fordel behandles under ett.

Form let med ordningene er hjelpe brukere som slakter ned sine sauebesetninger som et ledd i bekjempelsen av vedkommende sykdom, og begge forskrifter omfatter be- setninger som er p lagt restriksjoner i henhold til forskrift av 6. mars 1995 nr. 237 om bekjempelse av dyresykdommer.

Vilk rene er at hele besetningen slaktes ned under ett, og at husdyrrom m/birom mv.

t mmes og desinfiseres etter tilvising fra fylkesveterin ren.

Innsett av nye livdyr i fj s hvor det har v rt gjennomf rt tiltak, skal skje etter be- stemmelser i henhold til husdyrloven.

19 Tilskudd gis n etter standardsatser per dyr, og det gis ogs tilskudd til utskifting av innredninger, desinfeksjon mv. Det gis ogs tilskudd til gjeting for introdusere innkj p- te dyr til de nye beiteomr der.

Husdyrloven gjelder dyresjukdommer, samt ogs smittestoffer som kan overf res fra dyr til mennesker og for rsake sykdom hos mennesker. Videre gjelder loven fremmedstoffer som kan overf res fra dyr til mennesker gjennom n ringsmidler. Landbruksdepartemen- tet kan til enhver tid bestemme hvilke dyresjukdommer, smittestoffer og fremmedstoffer som skal g inn under loven eller enkelte av dens bestemmelser. Loven er en fullmaktslov som i gitte situasjoner gir styremaktene store fullmakter.

2 i loven sier at eier og annen som har ansvaret for dyr (husdyr, vilt) straks skal vars- le veterin r n r det er grunn til tro at et dyr er angrepet, eller d d, av en sjukdom som loven gjelder for. F r han ikke gitt slikt varsel, skal han varsle politiet (lensmannen). Han skal videre isolere dyret best mulig inntil veterin ren kommer. Ut over dette kan han i mellomtiden bare r over dyret, produkter av det, eller kadaveret s langt det er strengt n dvendig.

11 i loven sier bl.a. at for husdyr som avlives etter p bud, som d r f r slikt p bud er gitt, eller d r som f lge av tvungen vaksinasjon eller annen p budt behandling, og for n dvendige utlegg til slakting, nedgraving eller tilintetgj ring av husdyr, til p budt be- handling, rensing og desinfeksjon, skal eieren ha erstatning p de vilk r, og i den utstrek- ning som f lger av loven. Det samme gjelder for tap som f lge av p budt tilintetgj ring av hus, husinnredning, f r, redskap, gj dsel m.v. N dvendige utlegg til p budt vaksina- sjon erstattes etter de samme regler, hvis ikke departementet p grunn av vaksinasjonens omfang bestemmer noe annet.

Regelverket for ordningen er gitt av Landbruksdepartementet i forskrift av 23. juni 1997.

Det er for landet opprettet 3 soner, frisoner, sikringssoner og tiltakssoner. I frisonene er radioaktiviteten i storfe- og/eller sm fekj tt i gjennomsnitt mindre enn 600 Bq per kg kj tt I disse omr dene kan husdyr f res normalt og slaktes p vanlig m te.

I sikringssoner er det radioaktive innhold i storfe- og/eller sm fekj tt i gjennomsnitt lavere enn 600 Bq per kg. Skifting av beiteparseller, eller overgang til heimavla f rslag med h yt radioaktivt innhold, vil imidlertid kunne f re til h yere radioaktivt innhold i dyra over tid. Det kan derfor r om annet v re n dvendig med f ringstiltak (sikrings- f ring) i sikringssonene for hindre at radioaktiviteten i dyra overstiger tiltaksgrensen.

I tiltakssoner er det gjennomsnittlige innhold av radioaktivt cesium i storfe- og/eller sm fekj tt h yere enn 600 Bq per kg, og det er slakteforbud uten nedf ringstiltak. For at kj tt fra disse sonene skal kunne nyttes til menneskemat, er det n dvendig med en korte- re, eller lengre nedf ringsperiode med f rmidler som er fri for eller som har lavt innhold av radioaktive stoffer.

I grove trekk blir det ved nedf ring av radioaktivitet i storfe gitt en kompensasjon p kr 8,- per storfe per dag. For sm fe blir det ikke gitt kompensasjon for den f rste uka etter at dyra er satt p nedf ring. Fra og med 2. nedf ringsuke og til og med 7. nedf ringsuke blir det gitt en kompensasjon p kr 5,- per dyr og dag. Fra og med 8. nedf ringsuke blir det gitt en kompensasjon p kr 7,- per dyr og dag. Det skal bare utbetales kompensasjon for den nedf ringstid (antall dager) som er fastsatt av veterin retaten for den aktuelle sone eller gardsbruk.

I r 2000 ble om lag 48 000 dyr nedforet.

20

Regelverket her finner vi i forskriftene for tilskudd husdyr og areal- og kulturlandskaps- tillegget. I forskrift for tilskudd husdyr, 4, pkt. 3 Nedslakting p lagt av veterin r myn- dighet st r det:

Ved fullstendig nedslakting p lagt av veterin rmyndigheten med hjemmel i husdyr- loven beregnes og utbetales tilskudd p grunnlag av dyretallet ved siste registrerings- tidspunkt f r nedslakting. Det kan utbetales tilskudd p dette grunnlaget i inntil r fra p lagt oppholdsperiode er over, maksimalt r fra siste registreringstidspunkt f r nedslakting.

Etter at p lagt oppholdsperiode er over, er det en forutsetning for beholde dette tilskuddet de siste ra at det startes opp igjen med samme husdyrproduksjon p driftsenheten som f r nedslakting.

Ved frivillig nedslakting som f lge av restriksjoner p lagt av veterin rmyndigheten med hjemmel i husdyrloven beregnes og utbetales tilskudd p grunnlag av dyretallet ved siste registreringstidspunkt f r nedslakting. Det kan betales ut tilskudd p dette grunnlaget i inntil r fra siste registreringstidspunkt f r nedslakting.

I regelverket for areal- og kulturlandskapstillegget finner vi tilsvarende formulering.

N r det gjelder erstatninger over tiltaksfondet, fra Statens dyrehelsetilsyn eller for ned- f ring grunnet radioaktivitet, som alle g r over Landbruksdepartementets budsjett, er det egentlig bare for bruken over tiltaksfondet det er enkelt f en oversikt, for der har vi rsmeldingene forholde oss til. Forbruket av midler p dette omr det er vist i tabell 5.5 nedenfor.

Vedr rende midler til erstatninger etter husdyrloven synes det v re lite tilgjengelig statistikk, og for midler til nedf ring gir stortingsproposisjonene om jordbruks- oppgj rene noen opplysninger.

21 Som tabell 5.5 her viser, har de st rste bel pene de siste rene g tt til erstatninger for nedslakting grunnet sykdommer som Scrapie og M di. I 1999 gikk noe over kr 200 000 i erstatning til 13 saker vedr rende tap av bifolk, ca. kr 175 000 til dekning av en sak med tap av sm gris grunnet infisert vann, kr 36 000 til dekning av to saker med lammetap grunnet alveld. I r 2000 gikk den st rste delen av bel pet til dekning av tap i to pelsdyr- g rder.

I forbindelse med p lagt nedslakting etter husdyrloven ble det i 2001 utbetalt snaut 19 mill. kroner i erstatninger i forbindelse med p vist skrapesyke og ca. kr 250 000 i for- bindelse med p vist ILF (sykdom hos fj rfe).

Vedr rende radioaktivitetstiltak var kostnadene om lag 9,1 mill. kr for beitesesongen 1998/99, mens de for sesongen 1999/2000 var om lag 5,6 mill. kr.

N r det gjelder utbetalinger over tilskudd husdyr og areal- og kulturlandskapstilskud- det, viser det seg at statistikken er mangelfull. SLF opplyser at i perioden 1997 1999 var det mellom 600 og 700 s kere som fikk tilskudd for nedslaktede sauer, men at det n er et beskjedent antall som fortsatt f r tilskudd for slaktede dyr.

For ordningene i dette kapittel er det ikke mulig gj re noen anslag over arbeidsfor- bruket ved administrasjonen, verken lokalt eller sentralt.

Norsk institutt for landbrukskonoisk forsknin 2002 22

5 Alle ordningene gr over kapittel 1150 i budsjettet til Landbruksdepartementet, bortsett fra erstatningen for plagt nedslakting som gr over kapittel 1107. 6 Skeren m selv dekke en egenandel av tapet p 20 % av de lammeenheter som ble sluppet p beite om vren. Minste egenandel er10 lammeenheter. 7 Ved erstatning for tap av bifolk m skeren dekke en egenandel tilsvarende 40 % av de tapte bifolk. Minste egenandel er satt til 12 bifolk. Nr det gjelder erstatning for annet katastrofepreget tap i husdyrhold, m skeren selv dekke en egenandel av tapet p 40 % av utregnet nettotap. Minste egenandel er kr 20 000.

Norsk institutt for landbruks kono isk forsknin 2002

22

23 De mange ordningene som kan defineres inn under katastrofeordningene i jordbruket, har ofte framkommet etter yeblikkets behov, og er senere justert i ulike retninger etter end- rede forhold. Tiden kan derfor v re inne for en mer grunnleggende m ldebatt og for en diskusjon om hvilke prinsipper som b r ligge til grunn, b de generelt og for den enkelte ordning. Men, vi m ogs ta en gjennomgang av hvilke katastrofer jord- og hagebruk kan bli rammet av, og hvorfor noen komme inn under forsikringsordninger, mens andre m bli fors kt dekket p andre m ter.

Jordbruket kan bli og blir b de i Norge og i andre land, rammet av en rekke ulike katast- rofer:

Skader en kan forsikre seg mot, som brann, maskinskader, skader og d dsfall p hus- dyr, tyveri, vannskader, avbrudd, stormskader p skog og vrig eiendom, skogbrann, rettslig erstatningsansvar, personskader og d dsfall mv.

Skader som kommer inn under naturskadeloven som flom, skred, jordras, jordskjelv mv. Finansielle tap som kan skyldes tap ved konkurs eller manglende betalingsevne hos varemottakere.

Skader som ikke kommer inn under de tre ovenst ende punkter og som til n har kommet inn under katastrofeordningene i jordbruket, og som skal behandles n rmere nedenfor.

Skader som ikke kommer inn under noen ordninger.

24

Samfunnet tilbyr i dag via forsikringsselskapene en rekke forskjellige forsikringsmulighe- ter som dekker de fleste ulykker, eller katastrofer, som kan ramme et jordbruksforetak.

Felles for de skader eller ulykker som det kan forsikres mot, er at mulighetene for at de skal inntre, kan beregnes statistisk slik at det er mulig fastsette premier.

Ut fra dette kan den enkelte foretaksleder ta en beslutning om forsikring er aktuell el- ler ikke. Noen skader kan bli s store, for eksempel en brann, at dersom det inntreffer uten forsikring blir det ruin for vedkommende. Derfor tegner s si alle brannforsikring selv om sannsynligheten for bli rammet er liten for den enkelte. Maskinskadeforsikring, husdyrforsikring mv. er det derimot sv rt mange som ikke tegner, fordi de enten regner med kunne t le et tap, eller at de finner at en eventuell erstatning ikke st r i forhold til forsikringspremien.

Skader som kommer inn under naturskadefondet er saker som en ikke kan forsikre seg mot, da de dels er s sjeldne at de ikke kan beregnes statistisk, dels at enkeltsaker kan bli s store at forsikringsselskapene ikke t r tilby forsikring p omr det. Samfunnet har tatt konsekvensen av dette og opprettet en fondsordning over statsbudsjettet som dekker slike skader. Fondet er administrert under Landbruksdepartementet.

Finansielle tap kan forekomme. Sist s vi det h sten 2001 da et kornmottak i Midt- Norge ikke hadde betalingsevne og slo seg konkurs med store tap for en rekke kornpro- dusenter til f lge. Det kan v re mulig gardere seg mot slike tap, for eksempel ved at den enkelte bruker krever bankgaranti for oppgj r.

S har vi de katastrofetilfellene som en ikke kan forsikre eller gardere seg mot, som heller ikke kommer inn under naturskadefondet og som avtalepartene i jordbruket har bygd opp erstatningsordninger for. At forsikringsmuligheten mangler, skyldes sv rt ofte at katastrofetilfellene opptrer s sjeldent, eller s uregelmessig, at det ikke er mulig bygge opp noen statistikk omkring dette for beregninger av risiko. N r skadene blir s store og ber rer s mange, for eksempel avlingsskade grunnet t rke r, blir skadeutbeta- lingene betydelige. Da slike forsikringer samtidig vil v re umulige reassurandere i and- re selskaper hjemme og ute, vil forsikringsselskapene normalt avst fra tilby slike for- sikringer. En annen type skade som det for eksempel er umulig forsikre seg mot, er p husdyrsiden hvor myndighetene kan p by nedslakting av en eller flere besetninger for hindre smitte til andre dyr eller mennesker. Ogs p dette omr det kan skadeomfanget bli s stort og uberegnelig og hvor muligheten for reassurandering mangler, at forsikringssel- skapene sier nei.

Til sist har vi s en del skader som faller utenfor alt, og som det er viktig identifisere for kunne vurdere om de eventuelt burde v rt inn under noen av ordningene.

Katastrofeordningene utgj r et sikkerhetsnett for den enkelte produsent, b de over tid, og i det enkelte r. V rt jordbruk er p mange m ter s rbart, og et sikkerhetsnett som dette er viktig b de for opprettholde dagens niv i jordbruksproduksjonen og for sikre rekrut- teringen. En st rre svikt i avlingene, store tap i husdyrholdet mv., kan v re deleggende for inntektene p b de kort og lang tid. I St.meld. 19 (1999 2000) s.90, st r det:

For sikre at landbruket skal kunne utf re de mangesidige samfunnsoppgave- ne som n ringen er tildelt, vil egjeringen f re en aktiv landbrukspolitikk og tilby n ringen inntektsmuligheter og sosiale vilk r, som sikrer rekrutteringen til n ring- en og som gj r det mulig for ut verne i jordbruket ta del i inntekts- og velferdsut- viklingen i samfunnet p lik linje med andre grupper. Inntekts- og rekrutteringssi- tuasjonen i n ringen vil v re et n kkelelement for m loppfyllingen for de fleste samfunnsm lene i landbrukspolitikken ogs i tiden framover.

25 Videre heter det i samme melding s: 40:

Norge er i dag fri for de fleste alvorlige dyresykdommer og for flere alvorlige skadegj rere p planter. egjeringens m l for plante- og dyrehelsen er sikre og vedlikeholde den for bedre plante- og husdyrproduksjonen og produktkvaliteten.

Denne satsingen skal ogs f re til et mer milj vennlig jordbruk gjennom redusert bruk av medisiner, antibiotika og plantevernmidler.

Uten at vi finner det skrevet noen sted, tror vi ogs at det i m lsettingene bak disse ord- ninger er en utvist vilje til solidaritet, rettferdighet og like forhold. Den enkelte som rammes er normalt uskyldig i skaden, og da er det riktig ta skaden over et felles bud- sjett.

Et m l som heller ikke er nevnt, men som sannsynlig er meget viktig, er det f folk til melde fra s tidlig som mulig n r det oppst r mistanke om sykdom eller skade p dyr og planter. I Storbritannia i ret 2001 gikk det en stor epidemi av munn- og klovsyke p storfe, sm fe og svin. I f lge tidsskrifter skulle den f rste besetning som ble rammet og som var en svinebesetning, ha brukt f r best ende bl.a. av ikke steriliserte matrester. Eie- ren meldte ikke fra om sykdommen og innen den ble oppdaget, hadde den bredt seg til 42 besetninger. Det sier seg selv at stoppe en meget smittsom sykdom med ett eller noen f tilfeller er mulig, men n r den har n dd s mange som 42 besetninger blir det langt verre.

Det kan trekkes opp en rekke aktuelle prinsipper for administrasjon av katastrofeordning- ene i jordbruket, men noen av de vesentlige vil v re:

Lik erstatning for lik skade.

Raskt oppgj r.

God informasjon til brukergruppene.

S langt mulig en enkel administrasjon.

I kapittel 5 hvor regelverket for dagens ordninger er omtalt, ser vi at det er ulik praksis vedr rende egenandeler og minsteutbetalinger. Mens det for eksempel ved erstatning for avlingssvikt for det meste er en egenandel p 27 % og en minsteutbetaling p kr 1 000, er det ved katastrofetap i husdyrholdet en egenandel p 40 % og en minste egenandel p kr 20 000. Erstatning for frivillig og p lagt nedslakting er uten egenandeler og minstebel p.

Egenandelen er for st rstedelen av landet 20 % ved tilskudd etter vinterskade p eng.

Erstatning etter offentlige p legg som f lge av planteskadegj rere, har en minsteutbeta- ling p kr 5 000. En konsekvens av disse ulikheter synes v re at det b r vurderes en st rre grad av likhet ved fastsettelse av egenandeler og minsteutbetalinger.

Et annet forhold som ogs b r sees p , er hvor det opptrer flere skader samtidig. For eksempel under flommen p stlandet i 1995 var det mange som fikk skader b de p hus, jord og veier og avlingsskade. De fikk oppgj r fra forsikringsselskapet for skadene p hus og l s re, fra Naturskadefondet for skader p jord og veier, og fra katastrofeordningen for planteproduksjon for avlingssvikt. Problemet var at det ble flere ulike egenandeler og minstebel p, og dermed et st rre tap enn om alt hadde g tt over samme ordning. Ogs her b r det vurderes om det er behov, og mulig for innf re en regel om at det hele sees som

26

en skade med en egenandel og et minstebel p. Vi er klar over at dette ikke er lett f til, men det b r i hvert fall tilstrebes s langt mulig.

Et raskt oppgj r, eventuelt st rre forskudd p oppgj r, vil v re en viktig sak, for lik- viditeten etter en slik skade vil v re sterkt svekket. Ved sen utbetaling vil det ogs kunne bli et st rre rentetap hvis den skadelidende m ta opp l n for reparere/kj pe inn ny bu- skap mv. Rask hjelp er dobbelt hjelp som det heter.

Et problem som vi i h y grad har oppdaget ved dette arbeidet, er vanskelighetene med f oversikt over de ulike ordningene for erstatning. Dette skyldes b de at de er spredt utover i administrasjonen og mange ulike personer arbeider med deler av disse, men ogs at det bare i mindre grad er arbeidet med gi informasjon om de ulike ordninger. P plan- tesiden har SLF gjort en god del, men p husdyrsiden gjenst r mye.

27 I mandatet heter det:

Det utredes mulige forenklinger av katastrofeordningene. Det b r blant annet utredes muligheter for - og konsekvenser av at mer ansvar for sikre seg mot inn- tektstap som f lge av naturgitte forhold overf res til n ringsut verne selv. Det b r i den forbindelse vurderes flere alternativer. Et alternativ er at deler av forvalt- ningen overf res til andre instanser (forsikringsselskaper etc.), kollektive forsik- ringsordninger og private forsikringsordninger.

Etter v r mening inneb rer mandatet b de en dr fting av mulige forenklinger av n v - rende ordninger, overf ring eller samling av administrasjon mv. for ulike ordninger, og dr fting av konsekvenser av hel eller delvis nedleggelse av ordninger

I planteproduksjonen er det som tidligere nevnt, fire ordninger, herav en med to delord- ninger, som kan defineres som katastrofeordninger, nemlig:

Katastrofeordningen i planteproduksjonen Erstatning for avlingssvikt

Tilskudd etter vinterskade p eng Erstatning for svikt i honningproduksjon

Erstatning etter offentlig p legg som f lge av planteskadegj rere Tilskudd til forebyggelse av g seskader

28

Disse ordningene har forskjellige oppgaver og utforming, og de m derfor behandles hver for seg.

Dette er den st rste av disse ordningene, og ogs den som r om annet krever mest arbeide og som gir de st rste utbetalinger. Ut fra dagens situasjon kan en tenke seg f lgende l sninger:

Ordningen fortsetter som f r, men det s kes etter mulige endringer til forenkling av praktiseringen og som gir omtrent samme utbetalinger fra fondet.

Egenandelen kes for redusere b de antall s knader og utbetalt bel p.

Innf ring av vesentlig kt minstebel p ved utbetaling av erstatning for avlingssvikt.

Enkelte vekstgrupper tas ut av ordningen.

Erstatningen beregnes per vekstgruppe.

En ordning med skattefri fondsavsetning til dekning av framtidig tap, jfr. utredningen av 1981.

Det meste av ordningen avvikles og en overlater til forsikringsselskapene finne fram til aktuelle forsikringsl sninger. Situasjonen for unge brukere og for utbyggingsbruk b r vurderes med tanke p s rordninger.

Kombinasjoner av ovenst ende alternativer

N v rende ordning har fungert i dr yt 25 r og fra det f rste litt spede regelverk, har det utviklet seg et gjennomarbeidet regelverk, og det er utarbeidet gode saksbehandlerrutiner.

Disse er beskrevet i en egen handbok, slik at ogs nye saksbehandlere lett setter seg inn i ordningen. S knadsskjemaer og god informasjon til s kere av ordningen er utarbeidet, og fungerer godt. Moderne IT-teknologi medf rer at saksbehandlingen b de lokalt og sent- ralt er sterkt redusert i forhold til for f r siden.

I gjennomsnitt for avlings rene 1995 1999 ble det rlig utbetalt ca 30,5 mill. kroner, jfr. tabell 5.1, s. 15. En kan ikke se bort fra at den samlede behovstilfredsstillelse ved bruk av midler p denne m ten er lik, eller st rre enn, alternative m ter for bruk av jord- bruksavtalemidler. I en skadesituasjon i planteproduksjonen har normalt alle utgiftene til produksjonen p l pt, samtidig som store deler av de forventede inntekter har uteblitt.

Dette gir b de en d rlig l nnsomhet og anstrengt likviditet.

Ut fra dette kan det s ledes v re gode argumenter for beholde ordningene med ers- tatning for avlingsskade omtrent p dagens niv , men samtidig s ke etter muligheter for om noe kan gj res enklere, billigere eller bedre.

Ikke individ ell e andling av s knader

I dag bygger alle utbetalinger p individuelle s knader og behandling av disse. Alle som s ker m bruke tid p innhente opplysninger og foreta beregninger om tidligere rs av- linger, bruke tid p utfylling av s knadsskjema og s rge for at det er inne til rett tid.

Landbruksforvaltningen b de lokalt i kommunen og i fylket, m s foreta en individuell behandling av den enkelte s knad.

Det er mulig tenke seg en l sning hvor Landbruksdepartementet, eller den enkelte fylkesmann, erkl rer deler av et eller flere fylker som katastroferammet, grunnet en ekst- rem varm og t rr sommer. Det fastsetts et erstatningsbel p per dekar for de ulike vekster, og dette utbetales de enkelte brukere innen de erkl rte omr der, sammen med utbetaling- ene for produksjonstilskuddene.

Opplegget kan medf re at produsenter innen omr det med sm avlingsskader, lett f r en overkompensasjon, og produsenter med store skader blir underkompensert, men administ-