Forvaltningsplan for Haugene
naturreservat
Forord
Haugene naturreservat ble vernet i 1992 for å bevare et meget velutviklet kalkfuruskogområde med en rik flora og store forekomster av orkidèen flueblomst. Reservatet ligger på vestsiden av Lågendalen i Kongsberg kommune.
I et naturreservat er det naturverdiene som går foran alle andre interesser, men likevel kan det være nødvendig med noe skjøtsel for å ivareta verneverdiene. Kalkfuruskoger har en spesiell flora som følge av naturgitte betingelser i samspill med menneskelig påvirkning som plukkhogst, beiting og branner. Forskriften for reservatet åpner for at det kan utarbeides forvaltningsplan som fastsetter nærmere retningslinjer for skjøtsel og bruken av reservatet. Denne planen blir den første forvaltningsplanen for reservatet og vanlig virketid for slike planer er 10 år.
Sommeren 2009 ble det foretatt en fagbiologisk vurdering av området av firmaet Miljøfaglig Utredning. Rapporten har vært et viktig grunnlag for denne forvaltningsplanen (Fjeldstad & Nilsen 2009). En nøyaktig kartfesting av rødlistearter ble foretatt av Finn B. Michelsen sommeren 2010.
Oppstart av planarbeidet ble varslet 19. juni 2009. 21. januar 2010 ble det på Efteløt avholdt et møte om planarbeidet der grunneiere og interesseorganisasjoner var invitert. Det ble et konstruktivt møte der forvaltningen fikk mange viktige innspill.
Møtet ble fulgt opp med en botanisk befaring 21. juni 2010.
9.juni 2010 ble en høringsversjon av planen sendt ut . Det kom inn tre innspill som er beskrevet og kommentert i kapittel 7.7. Det er foretatt noen endringer i planens skjøtselsdel, i hovedsak som følge av ny kunnskap om lokalisering av rødlistearter.
Forvaltningsplanen er utarbeidet av rådgiver Rune Nordeide hos Fylkesmannen i Buskerud i samarbeid med Eldfrid Engen, Kirsti Høgvard og Astrid Aa. Krokeide. En spesiell takk rettes til oppsynsmann Bård Engelstad og grunneierne som har bidratt med verdifulle opplysninger.
Øivind Holm Avdelingsdirektør Miljøvernavdelingen Fylkesmannen i Buskerud
Besøksadresse:
Grønland 32 Drammen
Postadresse:
Postboks 1604 3007 Drammen
Telefon: 32 26 66 00
E-post: [email protected] Internett: www.fmbu.no ISBN:978-82-7426-284-3 MVA rapport 1/2010
Forsidebilder: Finn B. Michelsen.
Øvrige bilder: Helge Fjeldstad og Rune Nordeide
Innhold
Sammendrag ... 4
1. Innledning ... 5
1.1. Bakgrunn ... 5
1.2. Mål og utfordringer ... 6
2. Områdebeskrivelse ... 7
2.1. Naturgeografi og klima ... 7
2.2. Geologi ... 8
2.3. Vegetasjon og naturtyper ... 8
2.4. Rødlistearter ... 10
2.5. Dyreliv ... 12
2.6. Kulturminner ... 12
2.7. Oppsummering ... 12
3. Brukerinteresser ... 13
3.1. Skogbruk og driftsveier... 13
3.2. Beite ... 14
3.3. Jakt/fiske ... 14
3.4. Friluftsliv ... 14
3.5. Bebyggelse ... 14
4. Bevaringsmål, forvaltningsoppgaver og skjøtsel ... 15
4.1. Innledning ... 15
4.2. Inndeling av reservatet i forvaltningssoner ... 17
4.3. Tilrettelegging for friluftsliv ... 22
5. Forvaltning og oppsyn ... 23
5.1. Roller og ansvar ... 23
5.2. Saksbehandling etter verneforskriften ... 24
5.3. Økonomi ... 26
6. Referanse ... 27
7. Vedlegg... 29
7.1. Verneforskrift ... 30
7.2. Kart over verneområdet ... 31
7.3. Temakart –skjøtselssoner i reservatet ... 32
7.4. Temakart – o-kart ... 33
7.5. Temakart -friluftsliv ... 34
7.6. Om kalkfuruskog som naturtype ... 35
7.7. Sammendrag av høringsuttalelser med Fylkesmannens kommentarer... 37
7.8. Godkjenningsbrev ... 38
Sammendrag
Haugene naturreservat ligger på vestsiden av Lågendalen i Kongsberg kommune og dekker et areal på 540 dekar. Reservatet ble opprettet 24. april 1992. Formålet med fredningen er å bevare et meget velutviklet kalkfuruskogområde av typen urterik kalkfuruskog, der typisk urterik og ekstremtørr utforming er optimalt utviklet. Området har en rik flora og store forekomster av en sjelden planteart.
Største delen av berggrunnen i reservatet består av kalkstein, men søndre del avskjæres av en sone med sandstein. Dette er næringsrike bergarter av ordovicisk alder som gir opphav til en kalkkrevende vegetasjon. Det er registrert tre naturtyper i reservatet; kalkskog, rik sumpskog og rikmyr. Det er funnet 4 sjeldne (rødlistede) karplanter og 2 sopparter. På vernetidspunktet hadde reservatet en av landets største forekomster av flueblomst. Men også forekomst av rød skogfrue gjør at reservatet har nasjonal verdi. Trolig er det et potensial for flere sjeldne arter da området er lite undersøkt.
Rundt reservatet er det setre som indikerer at reservatet har vært skogsbeite i lang tid. Men også i dag er det beitedyr i reservatet. Beitingen må karakteriseres som lite intensiv, og det finnes ikke gjerder i reservatet. Hele området har vært plukkhogd, og ca ¼ del av reservatet er 30 år gamle frøtre- og tømmerstillingshogster.
Gjengroing truer verneverdier i mange kalkfuruskoger. Tidligere ”forstyrrelser” som
husdyrbeite, plukkhogst og skogbranner har nærmest opphørt. Resultatet er at artsmangfoldet som var knyttet til dette samspillet mellom natur og menneskelig aktivitet er i tilbakegang.
Ettersom verneverdiene i kalkfuruskoger i så stor grad er kulturbetinget, bør deler av reservatet ha en form for skjøtsel om verneverdiene skal opprettholdes. I søndre del av reservatet er det gjengroing med einer som utgjør trusselen, mens verneverdiene i nordre del trues av tette furuforyngelser som skygger ut markvegetasjon.
Reservatet er inndelt i 4 soner med forslag til forvaltningstiltak. Mange av tiltakene gjelder reduksjon av busksjiktet og da spesielt einer. Andre foreslåtte tiltak er fjerning av kratt på kalkmyrene, fjerne granforyngelse og inngjerding for høyere beitetrykk. Planen beskriver også hvordan området kan skiltes for å bedre tilgjengeligheten. Planlagte tiltak er
kostnadsberegnet og prioritert.
1. Innledning
1.1. Bakgrunn
Haugene naturreservat i Kongsberg kommune ligger i øvre Sandsvær, på vestsiden av Lågendalen. Det tilhører de tre gårdsbrukene Ås søndre, Wåla og Ås nordre. Reservatet ble i midlertidig fredet 1. desember 1987. 24. april 1992 ble reservatene formelt opprettet ved kongelig resolusjon. Reservatene er på 540 daa. Vernforskriftens kapittel 7 beskriver at ”det kan utarbeides skjøtselplan, som skal inneholde nærmere retningslinjer for gjennomføring av skjøtselstiltakene”. 19. juni 2009 varslet Fylkesmannen i Buskerud oppstart av
forvaltningsplan for Haugene naturreservat, og samtidig ble det bestilt en fagbiologisk vurdering av området. Rapporten er laget av Miljøfaglig Utredning, og rapporten har vært et viktig grunnlag for denne forvaltningsplanen (Fjeldstad & Nilsen 2009).
Figur 1. Haugene naturreservat ligger på vestsiden av Lågendalen i Kongsberg kommune.
1.2. Utfordringer
I 1989 ble verneverdier av alle kalkfuruskoger i Norge vurdert (Bjørndalen/Brandrud 1989) og Haugene kom ut som et av i alt 16 områder med nasjonal verdi. Formålet med fredningen framkommer slik i forskriften:
Formålet med fredningen er å bevare et meget velutviklet kalkfuruskogområde av typen urterik kalkfuruskog, der typisk urterik og ekstremtørr utforming er optimalt utviklet. Området har en rik flora og store forekomster av en sjelden planteart”.
Reservatet har viktige forekomster av orkidèer og andre sjeldne karplanter. Rundt reservatet er det setre som indikerer at reservatet har vært skogsbeite i lang tid. Men også i dag er det beitedyr i reservatet, i hovedsak storfe og sau. Beitingen må karakteriseres som lite intensiv, og det finnes ikke gjerder i reservatet. De seinere tiårene har skogbruk hatt en større
påvirkning i landskapet. Området er plukkhogd, og det finnes 30 år gamle frøtre- og tømmerstillingshogster innenfor reservatet.
Gjengroing truer verneverdier i mange kalkfuruskoger. Tidligere ”forstyrrelser” som
husdyrbeite, plukkhogst og skogbranner har nærmest opphørt. Resultatet er at artsmangfoldet som var knyttet til dette samspillet mellom natur og menneskelig aktivitet er i tilbakegang.
Ettersom verneverdiene i kalkfuruskoger i så stor grad er kulturbetinget, må deler av reservatene ha en form for skjøtsel for at verneverdiene skal opprettholdes. Av de fem
kalkfuruskogreservatene i Buskerud som ble undersøkt i 2009, er det verneverdiene i Haugene som i størst grad trues av gjengroing. I søndre del av reservatet er det gjengroing med einer som utgjør trusselen, mens verneverdiene i nordre del trues av tette furuforyngelser som skygger ut markvegetasjon.
Figur 2. Gjengroing med einer har kommet langt i deler av reservatet.
Einekrattet skygger ut karplanter og reduserer verneverdiene.
Einebuskene er
aldersbestemt til ca 40 år Med andre ord er dette en
”ny” gjengroingstilstand.
Foto: Rune Nordeide.
2. Områdebeskrivelse
2.1. Naturgeografi og klima
Naturgeografisk er området plassert i boreonemoral sone (edelløvskog- og barskogsone) Når det gjelder vegetasjonsseksjoner, så vil Haugene plasseres i svakt oseanisk seksjon (Moen 1998). I en nasjonal sammenheng betyr dette at området har et forholdsvis varmt og
kontinentalt klima, med potensial for en del arter med østlig utbredelse. Nedbørsnormalen er 1100 mm/år ved en tidligere værstasjon i ytre Sandsvær. Høyeste punkt i reservatet er 410 meter over havet og innenfor reservatet er det en intern høydeforskjell på ca 80 m. Haugene er et slakt sørøstvendt åsparti. Lokaliteten er meget representativ for sørøstnorsk kalkfuruskog, med alle hovedutforminger tilstede: Typisk urterik utforming, ekstremtørrutforming og sesongfuktig utforming. Lokale veier/stier fører inn i området.
Figur 3. Haugene naturreservat er på 540 daa. Kartet finnes i fullskala i vedlegg 7.2.
2.2. Geologi
Haugene naturreservat ligger i Oslofeltet på bergarter fra kambrosilur. Største delen av Haugene består av kalkstein, men søndre del ved Aslaktjern avskjæres av en sone med sandstein. Opp mot toppen av Haugene finnes en tilsvarende sone, men med leirskifer (NGU berggrunnskart 2001). Dette er næringsrike bergarter av ordovicisk alder som gir opphav til en kalkkrevende vegetasjon. Det er karstdannelser (avrundete hull, sprekkesystemer, bekker som forsvinner og oppkommer). Den tydeligste kilden heter nettopp Kilden hvor det finnes en hytte rett utenfor reservatet. Jordsmonnet er overalt grunnlendt og er dannet ved forvitring av de kalkrike bergartene. Det hviler ofte direkte på berget og er sjelden mer enn 20 cm dypt.
Jordsmonnet blir kalt rendzina og er mørkt brun. Jordsmonnet kan også være dypere brunjord.
Figur 4. Det er tendenser til karstformer på kalksteinen i Haugene. Foto: Helge Fjeldstad.
2.3. Vegetasjon og naturtyper
Av reservatets 534 daa er 96 % barskog og 3 % myr og 1 % vann. Omlag 9 % av skogen har lav bonitet, 87 % middels og 4 % har høy bonitet. Skogen domineres av eldre furu i tresjiktet med partier med gran,bjørk, rogn, osp. Noen av de største furuene er aldersbestemt, og var mellom 125-165 år. Veksten var god og diameter i brysthøyde lå på 55-65 cm. Det finnes bare få store grantre i reservatet, men det er rikelig med granforyngelse. Barblandingsskogen er knyttet til søndre del. Busksjiktet domineres av einer, spesielt tett er denne i den
sørøstvendte delen av reservatet. Der det har vært frøtrestillingshogster på 1970-80-tallet domineres busksjiktet av furuforyngelse og gran. Ca en fjerdedel av reservatet er i denne tilstanden. Området har tynt løsmassedekke og bart kalkfjell stikker sporadisk fram i hele reservatet. I de mest tørkeutsatte sørvendte lisidene, samt i de mer grunnlendte flater, er skogen mer åpen og feltsjiktet har dominans av urter. Kontinuiteten i skogen er dårlig, død ved ser ut til å mangle i vesentlig grad.
Reservatet kan grovt inndels i tre naturtyper etter DN-håndbok 13 (se kart under):
Område 1: Kalkskog F03 som utgjør mer enn 94 % av reservatet
Område2: Rik sumpskog F06, ca 30 daa
Område 3: Rikmyr A06. Ca 5 daa
Figur 5. Oversikt over Haugene NR men angivelse av bonitet og naturtyper.
Kalkfuruskogen domineres av vegetasjonstypen B2b mesofil furu-utforming (Fremstad 1997).
Denne har dominans av urter med arter som liljekonvall, blodstorknebb, rødflangre, brudespore, breiflangre, blåveis, hengeaks, gullris. Av andre arter finnes flekkgrisøre,
blåknapp, teiebær og blåknapp. Små arealer finnes også av vegetasjonstypen B2a xerofil furu- utforming. Denne domineres av arter som bergrørkvein, kantkonvall og bergmynte. I tillegg forekommer åpne engpartier med hjertegras, knegras, bitterblåfjær, dunkjempe, engknoppurt, og blåklokke.
I sør og sørvest kommer det inn fuktigere parti med vegetasjonstype M1 - rikmyr i kombinasjon med vegetasjonstype E4 - rik sumpskog med svartor, gran og bjørk. Her forekommer arter som gulstarr, jåblom, skogmarihand, sveltull, myrhatt, stjernestarr, bleikstarr, blåtopp, breiull, myrklegg, mjødurt, flaskestarr, hvitbladtistel, trollhegg og bukkeblad. Myra får en gradvis overgang mot sumpskog i sør som utgjør arealmessig størstedelen av våtmarka. Sumpskogen er forholdsvis fuktig med høler av vann. I vest er et mindre fattig dystroft tjern med takrør, flaskestarr og rikmyrsarter i kantsonen og blærerot sp og nøkkerose sp i vannet.
Nord for tjernet er det også en mindre ekstremrikmyr med engstarr, nebbstarr, gulstarr,
kornstarr, bleikstarr, blåtopp, tepperot, sveltull, breiull. Myra er delvis skogbevokst med gran, furu, svartor, trollhegg, einer, og grønnvier.
2.4. Rødlistearter
De rødlistede karplantene i området er knyttet til kalkrik grunn og /eller solrik eksponering.
Lokaliteten har forekomst av rød skogfrue (CR –se faktaramme nederst på siden), og 2 skudd ble registrert i 2009 (Hanssen & Bratli 2010). Arten vokser i tørr skog på baserik grunn. I tillegg er det stor forekomst av flueblomst (NT) i reservatet. Flueblomst vokser i åpen kalkfuruskog, engbakker og myr på baserik grunn. I 2010 ble det gjort funn av den sjeldne solblomsten (VU). Reservatet har store forekomster av orkidèene brudespore, vårmarihand, nattfiol, skogmarihånd og rødflangre. På myrene finnes flekkmarihånd. Også stortvedlad og grønnkurle forekommer, men er fåtallige. I alt er det registrert 10 orkidèarter innefor
verneområdet. Glatt storpigg (NT) ble funnet på to lokaliteter i 2009 og er knyttet til
kalkfuruskog. Området har trolig potensial for flere rødlistede sopparter knyttet til kalkskog.
Tabell 1. Det er observert 6 rødlistearter i Haugene naturreservat. Det er et potensial for at det finnes flere sjeldne arter i reservatet. Spesielt er insektfaunaen lite undersøkt.
Norsk navn Vitenskapelig navn Rødliste- status
Antall funn
Lokalitet Kilder KARPLANTER
Rød skogfrue Cephalanthera rubra EN 2 2 Hansen & Bratli 2009 Flueblomst Ophrys insectifera NT >500 Bjørndalen & Brandrud
1989 og Michelsen 2010
Solblom Arnica montana VU 2 Michelsen 2010
Marinøkkel Botrychium lunaria CR 10 Michelsen 2010
SOPP
Konvallbeger Stromatinia rapulum NT 1 1 Artskart Glatt storpigg Sarcodon leucopus NT 3 1 Artskart Felt2009
SUM 6 arter
Norsk Rødliste 2010 som utgis av Artsdatabanken, deler inn sjeldne arter i følgende kategorier:
Truete arter: I tillegg benyttes kategoriene:
RE ( utdødd i Norge), LC (livskraftig bestand), CR (kritisk truet), NE (ikke vurdert) EN (sterkt truet), NA (ikke egnet).
VU (sårbar), NT (nær truet) og
DD (datamangel) for utsatte arter.
Figur 6. Rød skogfrue finnes på 2-3 forskjellige steder i reservatet. Foto: Finn B. Michelsen
Figur 7. Flueblomst er også en sjelden orkidé, og reservatet har en av landets største forekomster av denne arten. Foto: Finn B.
Michelsen.
Flueblomstens fantastiske biologi
I orkidèenes mangfoldige og bisarre samliv med insekter tar flueblomsten prisen.
Fra runde rotknoller vokser det opp en spinkel stengel kledt med tungeformete blad nederst. I enden av stengelen sitter små blomster som ligner fluer. For å imitere et insekt er blomstene utstyrt med antenner, øyne og vingeskimmer. Det er ikke fluer blomsten imiterer, men en snylteveps. Flublomsten pollineres av en bestemt snylteveps (Gorytes). Hos denne vepsen klekkes hannene flere uker før hunnene, og under denne ventetiden har flueblomsten sin sjanse. Hannen, som ennå ikke har lært sin hunn å kjenne, lar seg lure av flueblomst og dens instinktmessige
kjønnsdrift får den til å prøve å parre seg med blomsten. Selvsagt ikke særlig vellykket for vepsen, men desto mer for blomsten. I parringsforsøket får den pollinier festet på hodet, og neste gang han går i samme felle, overføres polliniene til arret på en ny blomst. Blomsten er luktløs for vår nese, men undersøkelser har vist at flueblomsten utskiller et luktstoff –feromon- som nettopp appellerer til snyltevepshannens kjønnsdrift. Hvilket gjennomført bedrageri!
(Utdrag fra Norges planter, Ryvarden 1994).
2.5. Dyreliv
Det finnes lite informasjon om reservatets insektliv. Vanligvis gir en rik flora godt grunnlag for en rik insektfauna, særlig arter som sommerfugler, bladbiller og snutebiller. Pattedyrene er lettere å ha oversikt over. Området hadde tidligere en større elgstamme, men mindre
beiteskader på furuforyngelse gir en tydelig indikasjon på redusert elgtetthet. Denne observasjonen blir bekreftet av grunneierne. I tillegg til elg, er rådyr og hare vanlige arter i reservatet. Heller ikke fuglelivet er spesielt undersøkt, men ringer på tre trær i reservatet avslører at tretåspetten er aktiv i området. Storfugl er også en vanlig art i reservatet. Ved en befaring høsten 2009 var det hele fire oppflukter innefor reservatet.
2.6. Kulturhistorie og kulturminner
I selve reservatet ligger det ingen setre, men en setervei fra gårdene i bygda går tvers gjennom reservatets søndre del. I boka Seterdrift i Sandsvær av Gerd Næss (Næss 1992) kan vi lese at Seterveien var tilkomstveien til Nybusetra og Evjusetra. Nybu ligger 2 km sørvest for
reservatet, og var en felles seter for to av grunneiendommene i reservatet. Nybu er en svært gammel seter. Allerede i 1411 er den omtalt i en grensesak. Løkka på Nybu var så frodig at det ble kjørt gras fra setra til gården Wåla på vinterføre. Det var seterdrift på Nybu fram til 1939.
Hvilken betydning reservatområdet har hatt som seterbeite er ikke klarlagt. Setrene lå i foten av Skrimfjella som var rike beiter, og Kjørstadelva danner er en barriere mot Haugene. Men Haugene er soleksponert, og kan ha fungert som tidligbeite. Nærheten til seterveien må også ha gjort området attraktivt som beite. Reservatet lå innenfor den gamle sirkumferensen til Sølvverket, men det er ikke klarlagt hva dette forholdet kan ha betydd for skogens utvikling.
En sjekk i databasen til Riksantikvaren gir ingen treff på kulturminner i reservatet. Seterveien som går fra gårdene i bygda og gjennom reservatets søndre del og videre til Lauarvann, må regnes som et kulturminne av nyere tid (ikke automatisk fredet). Standarden på seterveier gjennom reservatet er en blanding av hestevei og smal traktorvei.
2.7. Oppsummering
De viktigste verneverdiene er knyttet i eldre furuskog på kalkrik grunn. Reservatet som verneform gjør at det ikke kan foretas større terrenginngrep og myndighetene har kontroll med skjøtselen av området. De viktigste kjente verneverdiene er rødlisteartene rød skogfrue, flueblomst, solblomst, marinøkkel og soppartene konvallbeger og glatt storpigg. Soppartene regnes ikke som spesielt skjøtselskrevende, mens orkidèene er truet av gjengroing. Ettersom reservatet har av landets største forekomster av flueblomst, er det viktig med en avpasset skjøtsel for å optimalisere denne arten.
Seterdrifta må hatt stor betydning for hvilke verneverdier som finnes innenfor reservatet i dag.
Området ble i mange hundre år brukt intensivt gjennom hogst, brenning og stort beitetrykk.
Når disse ”forstyrrelsene” opphørte er det tenkelig at mange sjeldne orkidèer har profitert på en kulturbetinget lysåpen skog. Nå er skogen igjen i ferd med å slutte seg, og fraværet av branner gir humusoppbygging. Det er her utfordringene for forvaltningsmyndighetene starter, men uten å kjenne kulturhistorien, vil det være vanskelig å treffe de rette tiltak framover.
3. Brukerinteresser
3.1. Skogbruk og driftsveier
Reservatet har tre grunneiere hvor eiendom gbnr. 60/2 har 56 % av arealet, mens 61/2 og 60/1 har henholdsvis 27 % og 17 %. I 1991/92 ble det utført en skogtakst som grunnlag for
erstatningssaken. Taksten viser at det innenfor reservatet står 5500 m3 og at tilveksten årlig er 110 m3. 13 % av kubikkmassen er gran, bare 4 % er lauv og resten er furu.
Det er gbnr 60/2 i nordre del av reservatet som er mest hogstpåvirket. En stor del av skogen ble hogd på 70 og 80-tallet. I 1987 kom det en storm som gjorde skade på gjenstående skog.
Selv om reservatet var i midlertidig fredet, ble det gitt tillatelse til uttak av vindfelt virke.
Hogsten på de to andre eiendommene har skjedd som plukkhogster. Gran har vært tatt ut da den i følge grunneierne var råteutsatt.
Forskriften åpner ikke for uttak av virke i en næringssammenheng. Derfor er ordinært skogbruk i reservatet utelukket. Men uttak av virke når det fremmer verneformålet kan være aktuelt. Dette blir nærmere vurdert i neste kapittel.
Dersom grunneierne ønsker å hogge skog i tilgrensende skog utenfor reservatet, kan dette gi kantskader i reservatet. Ettersom det er lite død ved i reservatet i dag, kan vindfellinger gi et viktig tilskudd til de artene som er avhengig av ved i ulike nedbrytningsfaser. Som prinsipp må en regne at avgrensningen av reservatet har tatt høyde for kantskader, og at ”buffersonen”
ligger innenfor reservatet. I møte med grunneierne om forvaltningsplan januar 2010 framkom ønske om bedre grenseskilting mellom de to lengste grenselinjene. § 49 i naturmangfoldloven omhandler utenforliggende virksomhet som kan medføre skade inn i et verneområde. Er det påkrevet med en tillatelse for å utføre et tiltak tett opp til et reservat, kan det settes vilkår om at det tas spesielle hensyn.
Dersom det skulle oppstå større stormfellinger, skogbranner eller andre kalamiteter, åpner ikke forskriften for uttak av dette virket.
Forskriften tillater kjøring med traktor på eksisterende traktorveier i reservatet i forbindelse med hogst i tilgrensende områder. Kapittel 5.2 omtaler dette emnet nærmere hvor også de driftsveiene som kan benyttes er avmerket på kart.
3.2. Beite
Forskriften tillater beiting i reservatet, og det foregår i dag et ekstensivt utmarksbeite med storfe og sau. En av grunneierne har storfe som beiter i utmarka som omgir reservatet.
Området er ikke inngjerdet. Beitetrykket var trolig langt større tidligere, hvilket er mer omtalt i kapittel 2.6. For å redusere tilgroingen hadde det vært gunstig med større beiteintensitet.
Oppslag av tett einerkratt antas å være en følge av redusert beitetrykk.
3.3. Jakt/fiske
Det foregår både småvilt- og storviltjakt i reservatet. Grunneierne jakter selv storvilt, mens småviltjakta er bortleid. Etter forskriften har grunneierne også anledning til å kjøre ut
storviltfall med traktor etter eksisterende veier. I møte med grunneierne har det framkommet ønske om at rydding av elgposter blir tillatt.
Ettersom det ikke lenger er fisk i Aslaktjern, er fiskeforvaltning uaktuelt.
3.4. Friluftsliv
Det er lite ferdsel i området. Dette kan enkelt observeres gjennom manglende slitasje på stier, men blir også bekreftet av grunneierne. De kan fortelle at det selv under blomstringsperioder kun er få biler på de aktuelle parkeringsplassene.
3.5. Bebyggelse
Det er ingen bebyggelse inne i reservatet, men like utenfor reservatet ved Kilden ligger en liten hytte. Tilkomstveien (traktorvei) til hytta ligger utenfor reservatet.
4. Bevaringsmål, forvaltningsoppgaver og skjøtsel
4.1. Innledning
I samsvar med formålet med vernet vil det være naturlig å knytte bevaringsmålene for
Haugene opp mot forekomst av verdifulle karplanter og sopp i området. Reservatet er inndelt i 4 soner der avgrensning av sonene er gjort gjennom å vurdere naturtype, vegetasjonstype, hva som truer verneverdiene og skjøtselsbehovet. Kart over soner finnes i fullskala i vedlegg 7.3. Vedlegg 7.6 er skrevet for å gi bakgrunnsstoff om kalkfuruskog som naturtype.
Haugene er i prinsippet et gammelt kulturlandskap som over tid har endret bruk og hvor en har fått en gradvis gjengroing. Tidligere beitetrykk er trolig betydelig redusert i forhold til da området var setermark. Aktiv setring opphørte i siste halvdel av 1930-tallet, altså for 70 år siden. Området har langsomt grodd til med einer som flere steder nå dominerer. Høsten 2009 ble to prøveflater på 1-200 m2 ryddet for einer. Det ble tatt stammeskiver av nedkappet einer, og gjennomsnittalderen var 40 år i begge feltene. Einer kan bli langt eldre, og disse målingene sammen med fraværet av dødt virke, viser derfor at det tette einerkrattet i reservatet er en forholdsvis ny tilstand.
Over hele reservatet finnes spor etter plukkhogst, og aldersmålinger viser at furuskogen ikke er spesielt gammel (de eldste trærne er 165 år). En stor del av reservatet ble hogstpåvirket på 70-tallet, og disse hogstfeltene er i ferd med å gro til med ny foryngelse. Uten skjøtselstiltak vil trolig verneverdig flora gå tapt/reduseres som følge av at feltsjiktet skygges ut av einer, gran og tett furuforyngelse. I denne planen blir det kun foreslått hogst av furu i søndre del av reservatet. Erfaringene fra hogstene på 70/80-tallet viser at både frø- og tømmerstillingshogst i Haugene vil føre til meget tett furuforyngelse dersom ikke hogsten blir etterfulgt av intens beiting.
De viktigste verdiene i reservatet i dag er knyttet til forekomst av kalkkrevende arter generelt, og orkideene rød skogfrue og flueblomst spesielt. Forekomsten av rød skogfrue vurderes som
forholdsvis sikker (Hanssen & Bratli 2010). Finnere av rød skogfrue har så langt ikke
kartfestet forekomstene. Skjøtsel av disse plantene vil gjennomføres i tråd med handlingsplan for rød skogfrue (Direktoratet for naturforvaltning 2006 Rapport 2006-1). Forekomstene er så små at det ikke er naturlig å opprette en egen forvaltningssone. Dette er heller ikke ønskelig ettersom opplysninger om nøyaktige posisjoner for rød skogfrueplanter ikke ønskes publisert..
Forekomsten av flueblomst er meget stor, mer enn 500 ble talt i 1984. Ettersom det var stor usikkerhet knyttet til nåværende bestandsstørrelse, ble det sommeren 2010 gjennomført en ny feltregistrering (Michelsen 2010). Det ble da gjort funn av 429 individer. Funnstedene ble kartfestet med GPS. Registrator skriver at det reelle tallet trolig er opp mot det dobbelte.
Kjeksvika på Nærøy kommune i Nord-Trøndelag er en lokalitet med store forekomster av flueblomst på skjellsand. Der er det registrert 1188 individer, men anslaget er 2000 individer.
Også der er i gjengroing et problem. I 1998 ble det etablert 13 forsøksruter hvor hver enkelt flueblomst ble innmålt (Nilsen 1998). Forsøksfeltene er fulgt opp med årlige tellinger samtidig som det ble foretatt skjøtsel som i hovedsak bestod av einerydding med påfølgende beiting. I 2009 ble det forsøkene evaluert (Nilsen&Moen 2009). Rapporten konkluderer med at forekomsten av flueblomst har økt markant der det er gjennomført skjøtsel og sauebeiting..
Mange blomster var registrert som sterile, men utviklet frø når lystilgangen ble bedre som følge av skjøtselen. Men det har også forekommet nyetablering, og dette har skjedd kort tid etter skjøtselen. Rapporten påpeker at flueblomst var en attraktiv beiteplante, men at
beitingens positive betydning med å holde områdene åpne var langt viktigere enn at noen individer ble beitet. De rutene forskerne fant en tilbakegang, var der det var foretatt
krattrydding på rikere markslag med mye stubbeskudd av bjørk. Det konkluderes med at det er svært viktig at trær og busker fjernes på en måte som hindrer oppslag. 70 % av
flueblomstene blomstret hvert år, og noen av individene levde hele forsøksperioden. Det er kjent at flueblomst kan opptre med store fluktuasjoner fra år til år.
Det er viktig av eineryddingen kommer i gang før gjengroingen har kommet for langt. Der busksjiktet dekker mer enn 70 %, forsvinner mange feltsjiktsarter (Naturvårdsverket 2009).
Ved eineryddingen bør det stå igjen en del større einer da dette vil gi økologisk variasjon. Der einerbusker i dag vokser tett, har det ofte historisk vært et naturlig innslag med einer.
Motormanuell rydding av einer med ryddesag/motorsag vil være å foretrekke, spesielt der det finnes sjeldne karplanter.
4.2. Inndeling av reservatet i forvaltningssoner
Figur 8: Forvaltningssoner i Haugene naturreservat. Kartet finnes i stort format i vedlegg 7.3.
Sone 1 er eldre hogstfelt som i dag har tett foryngelse.
Sone 2 har forekomster med flueblomst, men også tett busksjikt av einer, furu- og granforyngelse. Områdene som er skravert bør prioriteres ved rydding av einer.
Sone 3 er en rikmyr.
Sone 4 er en rik sumpskog og små rikmyrer.
Sone 1 - Nordre del av reservatet
Beskrivelse
Området omfatter den delen av reservatet som ble avvirket på 70- og 80-tallet. Dette er kun arealer på eiendom gbnr 60/2, nord i reservatet, og sonen utgjør 131 daa. Naturtypen er kalkskog F03. Kalkfuruskogen domineres av vegetasjonstypen B2b mesofil furu-utforming.
Denne har dominans av urter med arter som liljekonvall, blodstorknebb, rødflangre, brudespore, breiflangre, blåveis, hengeaks, gullris. Av andre arter finnes flekkgrisøre,
blåknapp, teiebær og blåknapp. Innenfor sonen finnes også små arealer med vegetasjonstypen B2a xerofil furu-utforming. Denne domineres av arter som bergrørkven, kantkonvall,
bergmynte I tillegg forekommer åpne engpartier med hjertegras, knegras, bitterblåfjær, dunkjempe, engknoppurt og blåklokke.
Trusler mot verneverdiene
Fordi områdene er under gjenvoksing med ny furuforyngelse, gran og noe bjørk, er det i nåværende fase lite karplanter. Like etter hogst var mangfoldet av orkidèer trolig langt større.
Bevaringsmål
Gjenskape en glissen furuskog. Opprettholde et åpent tresjikt som er viktig for forekomst av kravfulle orkidèer. Busksjiktet skal ha mindre dekningsgrad enn 70 %.
Figur 9 og 10. Åpne hogster i Haugene fører til veldig tett foryngelse da det tynne humuslaget er lettforynget. Uten tiltak vil den tette foryngelsen skygge ut karplanter Det første bildet viser foryngelse etter en flatehogst på 80-tallet. Det andre bildet viser også tett foryngelse etter en frøtrestillingshogst.
Foto: Rune Nordeide.
Tiltak
Avstandsregulere furuforyngelsen til mindre enn 100 trær/daa. Hogge smågran og einebusker, og hauglegge dette. Det beste er om kvisthaugene kan tørke ett år før det brennes på våren før 15. april. Alternativt blir haugene liggende, noe som fører til en periode med mindre lysåpne feltsjikt og gjødselseffekt. Ved tett oppslag av bjørk kan også bjørka avstandreguleres. På enkelte steder kan alle trærne fjernes helt for å skape små snaufelt (100- 300 m2) med god innstråling.
Sone 2 - Godokk-Åbakkene
Beskrivelse
Den viktigste sonen for flueblomst. Arealet ligger på gbnr 60/2 og gbnr. 61/2 og utgjør snaut 200 daa. Naturtypen er kalkskog F03. Kalkfuruskogen domineres av vegetasjonstypen B2b mesofil furu-utforming. Denne har dominans av urter med arter som liljekonvall,
blodstorknebb, rødflangre, brudespore, flueblomst (NT), breiflangre, blåveis, hengeaks og gullris. Av andre arter finnes flekkgrisøre, blåknapp, teiebær og blåknapp. Innenfor sonen finnes også små arealer med vegetasjonstypen B2a xerofil furu-utforming. Denne domineres av arter som bergrørkvein, kantkonvall og bergmynte. I tillegg forekommer åpne engpartier med hjertegras, knegras, bitterblåfjær, dunkjempe, engknoppurt og blåklokke.
Figur 11 og 12. Bildene er tatt i et område av reservatet hvor det er tidligere har vært forekomster av flueblomst. I 1984 ble det talt 500 eksemplarer av den sjeldne orkidèen, men tilstanden er nå ukjent.
Foto: Helge Fjeldstad og Rune Nordeide.
Trusler mot verneverdiene
Einer og furuforyngelse har redusert det åpne feltsjiktet. Beitetrykket fra husdyr er ikke intenst nok til å hindre gjengroing.
Bevaringsmål
Opprettholde et åpent tresjikt som er viktig for forekomst av kravfulle orkidèer.
Forekomst av flueblomst skal ha en samlet populasjon på minst 500 eks som var situasjonen i 1984 og 2010. Busksjiktet skal ha mindre dekningsgrad enn 70 %.
Tiltak
Store deler av einebuskene og furuforyngelsen ryddes, hauglegges og brennes.
Granforyngelse kappes ned, men noen tregrupper med gran og enkelttre bør få stå igjen.
Større grantrær kan ringbarkes.For å hindre skade på orkidèene bør arbeidet ikke igangsettes før i oktober, og gjennomføres som motormanuell rydding. De to viktigste områdene i sonen er skravert og bør prioriteres. En del av sonen gjerdes med strømgjerde for å skape et hardere beitetrykk i 1-2 år (ambulerende beite) før området igjen inngår som del av et fellesbeite.
Forekomstene av flueblomst bør overvåkes.
Sone 3 - myrområdet nord for Aslaktjern
Beskrivelse
Området omfatter en avlang rikmyr vest i Haugene naturreservat nord for Aslaktjern. Sonen ligger i hovedsak på på gbnr. 61/2 og utgjør 9 daa. Den er avgrenset av fastmark i sør og nord.
Vegetasjonen består av vegetasjonstype M3 – ekstremrikmyr. Myra er delvis skogbevokst med gran, furu, svartor, trollhegg, einer, og grønnvier. I feltsjiktet forekommer arter som gulstarr, kornstarr, bleikstarr, blåtopp, tepperot, sveltull og breiull. Kantsonen er en viktig viltbiotop.
Figur 15 og 16. Bildene viser en rikmyr vest i reservat. Foto: Helge Fjeldstad og Rune Nordeide.
Trusler mot verneverdiene
Myrområdet gror igjen, og en ugrøftet rikmyr kan gradvis gå over til en annen vegetasjonstype.
Bevaringsmål
Beholde en åpen myr, og hindre at myrområdet reduseres som følge av tilgroing.
Tiltak
Rydde smågran og store lauvtre på myra. Grana kan med fordel ringbarkes. Øvrig virke fjernes fra myra. I kantsonen ryddes einer og noe smågran. Tiltakene kan utføres i utenfor blomstringsperioden, dvs. oktober-april.
Sone 4 - myr- og sumpskogen ved Aslaktjern
Beskrivelse
Området omfatter et våtmarksområde sør i reservatet ved Aslaktjern. Sonen er på eiendommen gbnr. 60/1 og utgjør 32 daa. Den er avgrenset av fastmark i nord og
reservatgrensa i sør. Vegetasjonen består av en blanding av vegetasjonstype M1 - rikmyr i kombinasjon med vegetasjonstype E4 - rik sumpskog med svartor, gran og bjørk. Myra får en gradvis overgang mot sumpskog i sør som utgjør arealmessig størstedelen av våtmarka.
Sumpskogen er forholdsvis fuktig med vanndammer. Tjernet i vest er tatt med i lokaliteten, det er forholdsvis fattig, men med rikmyrarter omkring samt flaskestarrbelter. I feltsjiktet forekommer arter som gulstarr, jåblom, skogmarihand, sveltull, myrhatt, stjernestarr, bleikstarr, blåtopp, breiull, myrklegg, mjødurt, flaskestarr, hvitbladtistel, trollhegg og bukkeblad. Tresjiktet består av noe svartor, samt økende innslag av gran mot grensa i sør. I tillegg bjørk og trollhegg. Tjernet har bestander av nøkkerose sp. og blærerot sp.
Sør i området går et bekkeløp som enkelte steder forsvinner, og som i store deler tørker ut om sommeren. Langs dette dråget er det enkelte steder kalksump med kratt av bl.a. svartor (Alnus glutinosa), trollhegg og vier-arter. I feltsjiktet inngår stor sett arter fra den fuktigere
kalkfuruskogen. I tillegg forekommer enkelte mer konstant fuktighetskrevende arter, bl.a.
høgstauder som tyrihjelm. Tyrihjelm har her en av sine sørligste forekomster i Buskerud. Det finnes en gammel registrering av myrflangre i området. Til tross for iherdig leting, har forekomsten ikke blitt gjenfunnet (pers med. Bård Engelstad).
Figur 17 og 18: Bildene viser en Aslaktjern og sumpskogen som omgir tjernet. Foto: Helge Fjeldstad og Rune Nordeide.
Trusler mot verneverdiene
De åpne rikmyrpartiene i sumpskogen trues av gjengroing. Rikmyr er en mer sjelden vegetasjonstype enn sumpskog. Det er derfor rett å utvikle rikmyrområdene på bekostning av sumpskogen. En saltstein på myra har ført til noe slitasje og nedtråkking, men bidrar samtidig til beitetrykk.
Bevaringsmål
Beholde de åpne myrpartiene, og hindre at disse reduseres som følge av tilgroing.
Tiltak
Rydde gran og store lauvtre i sumpområdets snaumyrpartier. Virket fjernes fra myra.
Gjøre avtale med grunneier om en annen plassering av saltstein. Tiltaket kan utføres utenfor blomstringsperioden, dvs. oktober-april.
4.3. Tilrettelegging for friluftsliv
Beskrivelse
Adkomst til reservatet er enklest fra R 40. En tar da av mot Heistadmoen og kjører
Voldenveien (F84). Etter bare 70 m svinger er inn på Åsveien, som er en privat vei åpen mot betaling, og følger denne ca 3 km. Her finnes parkeringsplass og en kan til fots følge driftsvei over gamlebrua og inn i reservatet. Det er om lag 1,5 km før en er inne i reservatet.
Adkomsten er ikke skiltet, og uten godt kart er det vanskelig å finne fram. Ved Åbakkene er det satt opp grensemerke og informasjonsplakat på begge stiene som fører inn i reservatet.
Det er en nasjonal målsetting at verneområdene kan brukes mer som friluftsområde når verneverdiene ikke forringes. Gjennom skilting og merking av eksisterende stier, kan besøkende få lettere tilgang til reservatet. Det er i dag lite ferdsel i området.
Trusler mot verneverdiene
Ettersom reservatet ligger langt fra bilvei og langt fra befolkningssentra, er verneverdiene lite truet av noen flere besøkende. Lokaliteter av rød skogfrue må ikke gjøres tilgjengelig
ettersom forekomsten er sårbar.
Bevaringsmål
Haugene naturreservat gjøres lettere tilgjengelig, men innefor reservatet skal ferdsel og friluftsliv skje i tråd med vernebestemmelsene.
Tiltak
I samarbeid med grunneiere og veilaget skiltes parkering og adkomst til reservatet fra
skogsbilvei. Trase inn til reservatet merkes enkelt. Innefor reservatet merkes en rundløype slik det går fram av vedlegg 7.5. Rundløypa baserer seg på eksisterende stier, men mellom
Godokk og Aslaktjern må en eldre tilgrodd sti gjenfinnes basert på o-kart (vedlegg 7.4). Stien vil bidra til å kanalisere ferdselen utenfor slitasjeutsatte vegetasjonstyper.
Figur 19. Kartet viser adkomst til reservatet med stier som det er aktuelt å merke. En større versjon av kartet finnes i vedlegg 7.5
5. Forvaltning og oppsyn
5.1. Roller og ansvar
Forvaltningsmyndighet
Gjennom kapittel IX i verneforskrift til Haugene naturreservat er Fylkesmannen i Buskerud tillagt forvaltningen av fredningsbestemmelsene. Med forvaltning menes det totale arbeidet med å forvalte et verneområde. Dette omfatter utøving av forvaltningsmyndighet i form av saksbehandling etter verneforskriften, forvaltnings- og skjøtselsplanlegging og rapportering.
Det omfatter også praktisk forvaltning som informasjon, overvåking, registrering og gjennomføring av fysiske tiltak som er nødvendig for å ivareta eller fremme verneformålet eller opplevelsesverdien. Tilsyn med verneområder er også en del av forvaltningen
(Forvaltningshåndboka 2008).
Det overordnede målet for forvaltningen er å ivareta verneverdiene i verneområdet, både ved å beskytte mot uønsket aktivitet og ved å fremme ønsket aktivitet. Samtidig er det viktig å øke forståelsen for formålet med vernet blant berørte grunneiere, brukere, lokalbefolkningen og besøkende.
Statens naturoppsyn (SNO)
Statens naturoppsyn (SNO) har ansvar for oppsyn i alle verneområdene i Buskerud. Statens naturoppsyn ble opprettet i 1996, som et bidrag til å ivareta nasjonale miljøverdier og forebygge miljøkriminalitet. Naturoppsynet skal føre kontroll med at bestemmelsene gitt i, eller i medhold av følgende lover blir overholdt; naturvernloven, naturmangfoldloven,
friluftsloven, viltloven, lakse- og innlandsfiskeloven, motorferdselloven, kulturminneloven og deler av forurensningsloven. SNO sin oppsynsmyndighet gjelder alt areal i Norge, både statlig og privat grunn. SNO-personell kan få tildelt begrenset politimyndighet
SNO sine viktigste oppgaver er:
kontroll i forhold til lover, forskrifter og annet regelverk
veiledning og informasjon
praktiske skjøtselsoppgaver av ulik art
registrering og dokumentasjon
Oppsynsmann for Haugene naturreservat er Bård Engelstad som kan nås på tlf. 928 37 820.
Overvåkingsprogram
Når det settes bestemte bevaringsmål for naturkvaliteter i verneområder vil det være
nødvendig å etablere et program for overvåking av tilstanden i området. Overvåking benyttes til å kontrollere i hvilken grad bevaringsmålene er nådd, og om forvaltningstiltakene virker slik hensikten er. Overvåkingsresultater skal også kunne brukes til å si noe om tilstanden i verneområdene på et nasjonalt nivå, ved å slå sammen resultatene fra mange verneområder til en nasjonal statistikk. Dette krever like metoder for overvåking i alle verneområder landet rundt.
Det jobbes nå med å lage nasjonale veiledere for å sette bevaringsmål for naturtyper og å finne en metode for å overvåke tilstanden. Overvåkingsmetodikk er derfor lite utprøvd så langt i Norge i dag, og det finnes foreløpig få gode eksempler på overvåkingsprogram som kan brukes i denne forvaltningsplanen.
I og med at skjøtselsplanen for Haugene inneholder bevaringsmål, er det nødvendig å etablere noen metoder for å kontrollere om skjøtselstiltakene virker slik hensikten er og om målene er nådd. Dette bør gjøres så snart det foreligger ny nasjonal metodikk.
5.2. Saksbehandling etter verneforskriften
Skjøtsel- og tilretteleggingstiltak etter forvaltningsplanen
Tiltak som er angitt i denne forvaltningsplanen er klarert for gjennomføring i forhold til verneforskriften. De er hjemlet i forskriftens kapittel VII. Dette gjelder også nødvendig motorisert ferdsel i forbindelse med tiltakene. Men grunneiers tillatelse er likevel nødvendig når transporten skjer i utmark utenfor reservatet. Forvaltningsplanen forutsettes å ha en varighet på 10 år.
Beite
Beiting er tillatt etter kap. V. Dersom deler av reservatet ønskes inngjerdet er dette et
søknadspliktig tiltak. Inngjerding som framgår av denne planen er likevel ikke søknadspliktig.
Dersom det gjerdes på tvers av stier, må det lages gjerdeklyver.
Kjøring med traktor
Det framgår av kapittel V at det er tillatt å kjøre traktor på eksisterende veier i reservatet i forbindelse med hogst i tilgrensende områder. Med traktor må også forstås skogsmaskiner som lassbærer og hogstmaskin, men utdrift må skje på en tid av året hvor det blir lite
sporskader. Generelt er det bæresterk grunn innenfor reservatet, men dersom det likevel settes spor, må tiltakshaver være foreberedt på å utbedre skade for egen regning. Skoglova med tilhørende forskrifter legges til grunn for hva som skal regnes som en sporskade. Kartskissen under angir de driftsveiene som kan kjøres med traktor i forbindelse med skogsdrift. Trasèene ble avklart i forbindelse med erstatningsoppgjøret i 1993. Kjøring utenfor disse veiene er søknadspliktig. Disse veitraseene er i ferd med å gro igjen, og er snart bare stier.
Forvaltningsmyndigheten tolker verneforskriften slik at rydding av busker og trær i en 4 m sone langs veien ikke er søknadspliktig. Dersom veien ønskes oppgradert gjennom
gravarbeider, er dette i utgangspunktet forbudt i kapittel IV punkt 3. I Fylkesmannens brev av 8.1.1988 (området var midlertidig fredet) åpnes det for å gi tillatelse til utbedring av
eksisterende traktorveier når det foreligger særskilt søknad og når formålet er å hindre ny veibygging for uttak av bakenforliggende tømmer. Kjøring med traktor er tillatt i hele reservatet når formålet er henting av jaktutbytte. I jaktøyemed er altså kjøringen ikke bare
begrenset til eksisterende veier, men det er ønskelig at eksisterende veier i størst mulig grad benyttes.
Figur 20: Kartet viser de
driftsveiene som grunneierne kan benytte ved uttak av tømmer i randområder til reservatet. Slik bruk er ikke søknadspliktig.
Kalamiteter – uforutsette hendelser
Dersom det skulle oppstå større stormfellinger, åpner ikke forskriften for uttak av dette virket.
Mens området var midlertidig fredet ble det gitt tillatelse til uttak av vindfelt virke etter stormen i 1987. For å skape mer død ved og kontinuitet i skogen samt hindre oppbygning av råhumus, vil både vindfelling og en lett skogbrann være positive forstyrrelser i reservatet. Av hensyn til fare for brannspredning utenfor reservatet, er reservatet trolig for lite til å
gjennomføre en kontrollert skogbrann.
Furu har få skadegjørere, og det er ikke aktuelt med bekjempelse av insektangrep av epidemisk karakter.
Friluftsliv
Sanking av bær og matsopp er tillatt i reservatet. Også jakt og fiske er tillatt. Men organisert idrettsutøvelse, teltslaging og bålbrenning er forbudt. Heller ikke plukking av blomster er tillatt. Det er vanlig forvaltningspraksis at det er et større arrangement når flere personer enn en skoleklasse (30 personer) deltar. Da må forvaltningsmyndighetene tilskrives selv om dette ikke klart framgår av verneforskriften.
Forvaltningsmyndighetene tolker forskriften slik at eksisterende stier/driftsveier kan holdes oppe, enten ved at grunneier selv fjerner virket som ligger i stien/veien, eller at
oppsynsmannen gjør dette. Dette er ikke et søknadspliktig tiltak.
Denne planen foreslår noen tiltak for å bedre tilgjengeligheten av reservatet for allmennheten.
Dette er tiltak som må godkjennes etter verneforskriften, og må skje i forståelse med grunneier(e).
Forholdet mellom naturvernloven og naturmangfoldloven
Vedtak om vern av Haugene naturreservat er hjemlet i naturvernloven. Den 1. juli 2009 trådte naturmangfoldloven (nml) i kraft og naturvernloven ble opphevet. Selv om naturvernloven er opphevet, gjelder verneforskrifter vedtatt i medhold av den inntil Kongen bestemmer noe
annet, jf naturmangfoldloven § 77 første punktum. I de tilfelle det søkes om dispensasjon etter den generelle dispensasjonsbestemmelsen i verneforskriftens kapittel VIII, skal disse likevel vurderes etter naturmangfoldlovens dispensasjonsbestemmelse, jf nml § 48 jf § 77 annet punktum. Verneforskriftens generelle dispensasjonsbestemmelse er satt ut av kraft. Dersom det gis dispensasjon etter nml § 48 skal begrunnelsen for vedtaket vise hvordan
forvaltningsmyndigheten har vurdert virkningene som dispensasjonen kan få for
verneverdiene, og hvilken vekt det er lagt på dette, jf nml§ 48 4. ledd siste punktum. For at forvaltningsmyndighetene skal kunne behandle en dispensasjonssøknad på en forsvarlig måte, legger loven til grunn at søknader må inneholde nødvendig dokumentasjon om tiltakets virkning på verneverdiene.
5.3. Økonomi
Det er en statlig oppgave å finansiere tiltak som fremmer verneformålet. Aktuelle
forvaltningstiltak må initieres av Fylkesmannen i Buskerud. Tiltak i denne sammenhengen er konkrete fysiske tiltak som vedrører naturreservatet som følger direkte av forvaltningsplanen.
Oppstillingen av tiltak i tabell 2 gir en grov oversikt over hva planlagte tiltak vil koste.
Forvaltningsplanen danner grunnlag for årlige søknader om midler til Direktoratet for
naturforvaltning (DN). Fylkesmannen og DN er imidlertid avhengige av årlige bevilgninger over statsbudsjettet til vernede områder i Norge. Det er derfor ikke anledning til å gi noen mer
nøyaktige føringer på økonomi enn det som er gjort.
Tabell 2. Tabellen viser en prioritert liste over forvaltningstiltak som bør utføres i reservatet de neste årene. For nærmere beskrivelse av gjennomføring av tiltakene henvises det til kapittel 4.2.
Sone Tiltak Kostnad
(kr)
Utføres når Alle Registrere flueblomst med kartfesting av de største
forekomstene.
Gjennomført 2010
2 Store deler av einerbuskene og furuforyngelsen ryddes, hauglegges og brennes. Skravert område prioriteres.
Deler av sonen gjerdes inn, og beites i 1-2 år. Gjerding er ikke kostnadsberegnet.
1500/daa Fra 2011
Arrangere befaring for grunneiere med botaniker Gjennomført Skilting fra adkomstvei og merking av stirunde i
reservatet
8 000 2011
1 Skjøtsel av arealer som ble hogd på 1970 og 80-tallet. 1000/daa Fra 2011 4,5 Rydding av kratt og trær på myrflater. Inkluderer
fjerning av hogstavfall.
8 000 2012
3 Tynning av furuskog. Ringbarke noen grantre for å skape mer død ved samt hindre at grana tar over.
Hogstavfall fjernes.
8000 I løpet av 10- års- perioden
6. Referanse
Skriftlige kilder:
Artdatabanken 2005. Faktablad Squamarina gypsacea. Förf. Lars Fröberg 1999.
Artsdatabanken 2009. Artskart. URL: http://artskart.artsdatabanken.no
Bendiksen E. & Svalastog D. 1999. Barskogsundersøkelser på Østlandet i forbindelse med utvidet verneplan. NINA Oppdragsmelding 619: 1-104
Bjørndalen J.E. & Brandrud T.E. 1989. Landsplan for verneverdig kalkfuruskoger og beslektede skogtyper i Norge. II Lokaliteter på Østlandet og Sørlandet. Direktoratet for naturforvaltning - Rapport
Bjørndalen J.E., Brandrud, T.E., Bratli, H., Hanssen, E.W. & Timdal E. 2000. Biologisk mangfold i verneområder på Ringerike og i Kongsberg-Eikerområdet, Buskerud.
Branderud 1998. Soppfloraen, biologisk mangfold og truete arter i kalkfuruskogsreservater i Hole og Ringerike kommuner. Norsk institutt for vannforskning rapport LNR 3857-98
Bratli, H.& Stabbetorp, O.E. 2008 Undersøkelse av vegetasjon og forekomst av myrflangre på Haugerudmyra i Lier kommune. NINA rapport 397. 34 s.
Direktoratet for naturforvaltning 2009. Naturbase. URL: http://dnweb12.dirnat.no/nbinnsyn/
Direktoratet for naturforvaltning 1999. Barskog i Øst-Norge. Utkast til verneplan. Fase II.
DN-rapport 1999-4
Direktoratet for naturforvaltning 1991. Barskog i Øst-Norge, utkast til verneplan. DN-rapport 1991-5
Direktoratet for naturforvaltning 2009. Vernedatabasen. URL : http://dnweb10.dirnat.no/Vernedata_Les/Startside.aspx
Direktoratet for naturforvaltning 2006. Handlingsplan for rød skogfrue Cephalanthera rubra.
Rapport 2006-1.
Direktoratet for naturforvaltning 2007. Kartlegging av naturtyper - Verdisetting av biologisk mangfold. DN-håndbok 13 2.utgave 2007.
Fjeldstad H. & Spolen Nilsen,T. 2009 Kalkfuruskogreservater i Buskerud –fagrapport. Miljøfaglig Utredning rapport 2009-45. ISBN 978-82-8138-374-6. 70 s.
Fremstad E. 1997. Vegetasjonstyper i Norge. NINA Temahefte 12. 279 s.
Hanssen, E. W. & Bratli, H. 2010. Handlingsplan for rød skogfrue Cephalanthera rubra.Arbeid og status i 2009. Rapport SABIMA/Norsk Botanisk Forening, Oslo. 30 s.
IUCN (World Conservation Union) 2001. IUCN Red List Categories and Criteria: Version 3.1. IUCN Species Survival Commission, Gland, Switzerland, and Cambrigde, United Kingdom.
Kålås, J. A., Viken, Å., Henriksen,S og Skjelseth,S.(red.) 2010. Norsk Rødliste for arter 2010.
Artsdatabanken, Norway.
Lid J. 1958. Two Glacial Relics of Dryas octopetala and Carex rupestris in the Forest of Southeastern Norway.
Lid J. & Lid D. T. 2005. Norsk flora. 7. utgåve ved Reidar Elven. Det Norske Samlaget, Oslo. 1230 s.
Michelsen, Finn. 2010. Biologisk mangfold i Haugene naturreservat. Fylkesmannen i Buskerud. 16 s.
Moen A. 1998. Nasjonalatlas for Norge. Vegetasjon. Statens kartverk, Hønefoss.
Naturvårdsverket 2009. Åtgärdsprogram för kalktallskogar 2009–2013. ISBN 978-91-620-5967-5 ISSN 0282-7298
Nilsen K.S. & Siedlecka, A. 2003. Kongsberg 1714 II, berggrunnskart 1: 50000. Norges Geologiske undersøkelse.
Nilsen,L.S. 1998. Skisse til skjøtselsplan for Kjeksvika-området i Nærøy, Nord-Trøndelag. Norges teknisk- naturvitenskapelige universitet og Vitenskapsmuseet. 22 s.
Nilsen,L.S. & Moen, A. 2009. Langtidsstudier og overvåking av flueblomstst (Ophrys insectifera) i Kjeksvika-området i Nærøy. Bioforsk rapport vol.4 nr 172 2009. 22 s.
Nordgulen, Ø. 1999. Geologisk kart over Norge, berggrunnskart Hamar 1:250000, Norges geologiske undersøkelse.
Norges geologiske undersøkelse 2007. N250 Berggrunn - vektor. http://www.ngu.no/kart/bg250/
Næss, Gerd. 1992. Seterdrift i Sandsvær. Langs Lågen as. 397 s.
Ryvarden, L., Fægri, K., Høiland, K., Jørgensen, P.M., Nordal, I. og Schumacher, T.K. 1994.
Norges planter. Bind 4. 186 s. J.W.Cappelens Forlag as 1994.
Muntlige kilder:
Even Woldstad Hanssen, biolog
Bård Engelstad, biolog og oppsynsmann Anders Wåla, grunneier
Peder A. Aas, grunneier
Dag Simenstad, skogbruksveileder- og viltforvalter i Kongsberg kommune Finn B. Michelsen
7. Vedlegg
7.1. Verneforskrift
Forskrift om Haugene naturreservat, Kongsberg kommune, Buskerud.
Fastsatt ved kgl.res 24. april 1992. Fremmet av Miljøverndepartementet.
I.
I medhold av lov om naturvern av 19. juni 1970 nr. 63, § 8, jfr. § 10 og § 21, § 22 og § 23, er et kalkfuruskogområde i Kongsberg kommune, Buskerud fylke, fredet som naturreservat ved kgl.res av 24. april 1992 under betegnelsen Haugene naturreservat.
II.
Det fredete området berører følgende gnr./bnr. : 60/1, 60/2, 61/2.
Reservatet dekker et areal på ca 540 dekar, hvorav ca 4,8 dekar er vannareal.
Grensene for naturreservatet framgår av kart i målestokk 1:5.000, datert Miljøverndepartementet mars 1992. Kartet og fredningsforskriften
oppbevares i Kongsberg kommune, hos Fylkesmannen i Buskerud, i Direktoratet for naturforvaltning og i Miljøverndepartementet.
De nøyaktige grensene for reservatet skal avmerkes i marka. Knekkpunktene bør koordinatfestes.
III.
Formålet med fredningen er å bevare et meget velutviklet kalkfuruskogområde av typen urterik kalkfuruskog, der typisk urterik og ekstremtørr utforming er optimalt utviklet. Området har en rik flora og store forekomster av en sjelden planteart.
IV.
For det fredete område gjelder følgende bestemmelser:
1. Vegetasjonen, herunder døde busker og trær, er fredet mot enhver skade og ødeleggelse unntatt det som følger av tillatt ferdsel eller tiltak i medhold av punktene V-VIII.
Det er forbudt å fjerne planter eller plantedeler fra reservatet.
Nye plantearter må ikke innføres. Planting av gran eller andre treslag er ikke tillatt.
2. Dyre- og fuglelivet, herunder reirplasser og hiområder, er fredet mot skade og ødeleggelse med de unntak som følger av punktene V-VIII.
3. Det må ikke iverksettes tiltak som kan endre naturmiljøet, som f.eks oppføring av bygninger, anlegg og faste innretninger, framføring av luftledninger, jordkabler og kloakkledninger,
bygging av veier, drenering og annen form for tørrlegging, uttak, oppfylling, planering og lagring av masse, utføring av kloakk eller konsentrerte forurensningstilførsler, henleggelse av avfall, gjødsling og bruk av kjemiske bekjempningsmidler.
Opplistingen er ikke utfyllende.
4. Motorisert ferdsel er forbudt.
5. Organisert idrettsutøvelse, teltslagning og bålbrenning er forbudt.
V.
Bestemmelsene i pkt. IV er ikke til hinder for:
1. Gjennomføring av militær operativ virksomhet og tiltak i ambulanse-, politi-, brannvern-, sikrings-, oppsyns-, skjøtsels- og forvaltningsøyemed.
2. Sanking av bær og matsopp.
3. Beiting.
4. Kjøring med traktor:
a) på eksisterende traktorvei i forbindelse med hogst i tilgrensende områder.
b) i forbindelse med henting av jaktutbytte.
5. Jakt og fiske etter gjeldende lover og forskrifter.
VI.
Forvaltningsmyndigheten, eller den forvaltningsmyndigheten bestemmer, kan gi tillatelse til organisert idrettsutøvelse, teltslagning og bålbrenning.
VII.
Forvaltningsmyndigheten, eller den forvaltningsmyndigheten bestemmer, kan gjennomføre skjøtselstiltak i samsvar med
fredningsformålet. Det kan utarbeides skjøtselsplan, som skal inneholde nærmere retningslinjer for gjennomføring av skjøtselstiltakene.
VIII.
Forvaltningsmyndigheten kan gjøre unntak fra fredningsbestemmelsene når formålet med fredningen krever det, samt for vitenskapelige undersøkelser, arbeider av vesentlig
samfunnsmessig betydning og i spesielle tilfeller, dersom det ikke strir mot formålet med fredningen.
IX.
Forvaltningen av fredningsbestemmelsene tillegges Fylkesmannen i Buskerud.
X.
Denne forskriften trer i kraft straks.
7.2. Kart over verneområdet
7.3. Temakart – skjøtselssoner i reservatet
7.4. Temakart – o-kart
7.5. Temakart – friluftsliv
7.6. Om kalkfuruskog som naturtype
Utbredelse:
Furuskoger på kalkrik grunn er en sjelden naturtype i Norge, og i enda større grad i Norden. Dette først og fremst fordi at kalkrike bergarter har begrenset utbredelse i Norge, men også fordi furuskog på så mineralrike bergarter ofte er kulturbetinget. Med kalkrike bergarter mener vi bergarter med et høyt innhold av kalsium. Det kan være kalkstein, kalkskifer, skjellgrus, olivin og marmor. I Norge finnes de største forekomstene av kalkrike bergarter i Oslofeltet og Salten. Men også Vestlandet, Midt-Norge og Troms/Finnmark har forekomster med kalkrike bergarter Utenom Gotland, har Buskerud og Grenlandsområdet Nordens største forekomster avr kalkfuruskog.
Skoghistorikk og historisk bruk av kalkfuruskoger Furu er et lyselskende treslag som kan vokse på svært mange vegetasjonstyper. Her i landet er furuskogen langt eldre enn granskogen. Grana har bredt seg fra sørøst, og kom til Buskerud for ”bare” 1500 år siden. Gran er en såkalt klimakstre, dvs. den skygger ut andre treslag, og dominerer til slutt i en suksesjon (”forgraning”). Men gran må ha mineralrike løsmasser og frisk grunnvann for å trives. Derfor er det på de grunnlendte områder, myrer, grusmoer, andre steder med lav bonitet hvor vi fortsatt finner furudominerte skoger. Slike grunnlendte områder kan være kalkfjell eller kalsiumrike bergarter. Ved siden av de naturgitte forhold har også kulturbetingende forhold som bergverksdrift, skogbruk, husdyrbeite og skogbranner påvirket det skogbildet vi ser i dag. I kalkfuruskoger på god mark er et furudominert skogbilde nær sagt alltid kulturbetinget. Furuskogen kan ha fått forynge seg når husdyr har beitet på annen vegetasjon eller det har vært branner som har gitt gode
spirebetingelser for primærtreslaget furu. I reservatene er et typisk skogbilde for kalkfuruskogen på god mark at det nå er granforyngelse under de gamle furutrærne som en konsekvens at de kulturbetingende forhold er borte. De grunnlendte kalkfuruskogene er for tørre til at grana klarer å etablere seg. Busksjiktet er ofte under gjengroing med einer og tett furuforyngelse, berberis og trollhegg.
Biologisk mangfold
De tørre og lyse furuskogene på kalkrike bergarter kan ha en sjelden artsrikdom av både karplanter, moser, lav, sopp og insekter. Kun få planter kan vokse på rein kalk (kalsiumkarbonat). Ekstremrike kalkmiljøer er derfor artsfattige, men har spesielle arter. Det største
artsmangfoldet finner en der marka er kalkpåvirket, men også inneholder andre mineraler og næringsstoffer. Det kan være en kalkfuruskog med noe graninnslag og fuktighetsvariasjoner. Flere orkidèarter lever i en symbiose med sopper som igjen kan være knyttet til gran og furu.
Trusler mot kalkfuruskogene
Den største trusselen mot kalkfuruskogene er arealdisponering. Bolig- hytte og utbygging til næringsformål har medført at uerstattelige verdier har gått tapt. Kalkfjell er også viktige masseforekomster, derfor har massetak medført tap av viktige
kalkfuruskoglokaliteter. Mange av våre reservater med kalkfuruskog er bare restlokaliteter klemt mellom
samfunnsstrukturer som veier, boligfelt og hytter. Også skogbruk kan være en trussel mot det det spesielle artsmangfoldet i kalkfuruskoger. Flatehogst med påfølgende treslagsskifte til gran er klart negativt, mens plukkhogst og tynning kan være positivt for
artsmangfoldet.
Reservatene er vernet mot nedbygging og flatehogster, slik at her er det andre trusler som truer tap av biologisk mangfold. I de fleste forvaltningsplaner som er utarbeidet for reservater i kalkfuruskog er det gjengroing som er den største trusselen. På grunnlendt mark vil gjengroing av busksjiktet redusere lystilgangen til skogbunnen, og dermed mengden og artsmangfoldet av blomsterplanter i feltsjiktet. På litt rikere mark er også gjengroing en trussel, men da som følge av at økt omfang av gran og lauvskog skygger ut planter i feltsjiktet. Endelig kan utvikling av tjukke råhumuslag som igjen fører til røsslyngdominans være en trussel. Dette kan forekomme der tidligere brannpåvirkning har opphørt. Ettersom naturtilstanden i mange kalkfuruskoger er kulturbetinget, er fraværet av tidligere kulturpåvirkning som beite, plukkhogst og brenning i seg selv en trussel. Mer uklart er det i hvilken grad utslipp av sur nedbør og
nitrogenoksyder har forstyrret
vegetasjonssammensetningen i kalkfuruskogen. Men også klimaendringene kan tenkes å påvirke artssammenesetningen.
Der reservatene også er viktige rekreasjonsområder kan slitasje være en trussel. Men svenske forskere har også funnet positive effekter av stier i reservatene der flere sjeldne sopper bare forekommer i kanten av stier (Naturvårdsverket 2009). Trusselen mot artmangfoldet der det ferdes mye mennesker er i større grad at det plukkes sjeldne blomster. På Haugerudmyra i Lier kommune registrerte forskere samtlige planter av den sterkt truede orkideen myrflangre. Det går en sti ved siden av forekomsten, og før plantene rakk å frøsette var samtlige blomster plukket (Bratli & Stabbetorp 2008).
Svartelistearter kan også utgjøre en trussel. Men mange slike arter er oftest forvillede hageplanter som ikke trives på så tørre lokaliteter som kalkholdig grunn representer.
Derfor er de spredte forekomstene som finnes i liten grad spredningsdyktige, og kan bekjempes.
