Muntlighetsprinsippet og tiltaltes rett til å være til stede under hovedforhandling i lys av innføring av lyd og bilde i domstolen.
Av Janne Andorsen
Liten masteroppgave i rettsvitenskap ved Universitetet i Tromsø
Det juridiske fakultet
Våren 2013
Innholdsfortegnelse:
1. INNLEDNING... 3
1.1. TEMAOGPROBLEMSTILLING... 3
1.2. NÆRMEREOMRETTSKILDEBILDET... 3
1.3. BEGREPSAVKLARING... 4
1.4. AVGRENSNINGAVOPPGAVEN... 6
1.5. VIDEREFREMSTILLING... 7
2. MUNTLIGHETSPRINSIPPET... 8
2.1. MUNTLIGHETSPRINSIPPETINORSKRETT... 8
2.1.1. Lovregulering – Strpl. § 278 9 2.1.2. Hensyn bak reglene om muntlighet 12 2.2. NORGESINTERNASJONALEFORPLIKTELSERETTER EMK...13
2.3. EMK OGMUNTLIGHETSPRINSIPPET... 17
2.4. OPPSUMMERINGAVMUNTLIGHETSPRINSIPPETETTERNORSKRETTOG EMK...19
3. TILTALTES DELTAKELSE I HOVEDFORHANDLINGEN...19
3.1. NORSKRETT... 19
3.1.1. Rettslig utgangspunkt strpl. § 280 21 3.1.2. Unntak fra hovedregelen. 24 3.2. RETTTILÅDELTAETTER EMK... 27
3.3. OPPSUMMERINGAVTILTALTESRETTTILDELTAKELSEETTERNORSKRETTOG EMK...28
4. BRUK AV FJERNMØTER OG FJERNAVHØR I STRAFFESAKER...29
4.1. GENERELTOMBRUKAVFJERNMØTEOGFJERNAVHØRISTRAFFESAKER...29
4.2. MUNTLIGHETSPRINSIPPETOGFJERNMØTETEKNOLOGI...31
4.3. TILTALTESRETTTILTILSTEDEVÆRELSEOGFJERNMØTETEKNOLOGI...32
4.3.1. Hovedregel – Strpl. § 280 og EMK art. 6 (1) 32 4.3.2. Unntak – Strpl. § 284. 38 4.4. OPPSUMMERINGAVBRUKAVFJERNMØTEOGFJERNAVHØRISTRAFFESAKER...41
5. OPPSUMMERING OG KONKLUSJON... 42
6. Litteraturliste... 44
1. Innledning
1.1. Tema og problemstilling
Temaet for denne avhandlingen er muntlighetsprinsippet og tiltaltes rett til å være til stede under egen hovedforhandling i straffesaker, vurdert opp mot bruk av lyd- og bildeoverføring.
Avhandlingen omhandler en drøftelse av muntlighetsprinsippet og tiltaltes rett til tilstedeværelse ut fra en vurdering av et nasjonal og internasjonale perspektiv, og i lys av domstolens bruk av lyd- og bildeoverføring – videokonferanse.
De rettslige problemstillingene avhandlingen reiser er i rekkevidden av
muntlighetsprinsippet og om tiltalte faktisk har rett til å være til stede i sin egen
straffesak, dette sett i lys av moderne fjernmøteteknologi. Spørsmålet som reises bygger på drøftelsen av prinsippet om muntlighet og retten til tilstedeværelse, og det
overordnede spørsmålet vil være om tiltalte må finne seg i å delta i sin egen straffesak via fjernmøteteknologi, heller enn å være til stede og presentere sin sak muntlig for den dømmende rett.
1.2. Nærmere om rettskildebildet
Diskusjonen om hvorvidt innføring av lyd og bilde i domstolen påvirker den tiltaltes rett til tilstedeværelse eller kravet om en mulig forhandling har blitt mer og mer aktuell i de senere år. Det er flere grunner til at denne diskusjonen er blitt aktuell, herunder
moderne teknologi. Morderne teknologi har gjort at denne type møter er blitt praktiske og brukbare alternative til fysisk tilstedeværelse. Norge satte i gang en prøveordning for bruk av fjernteknologi i straffesaker1 i 2005. I etterkant av prøveordningen har
diskusjonen blant annet omhandlet hvordan sentrale prinsipper som rettssikkerhet, muntlighet, kontradiksjon osv. ivaretas som følge at det blir tatt i bruk mer og mer lyd og bildekonferanser under hovedforhandlinger i straffesaker.
1 FOR 2005-12-21 nr. 1611: forskrift om prøveordning med bruk av fjernmøteteknologi i straffesaker.
For å best belyse rettskildebilde i avhandlingen vil utgangspunktet være bruk av straffeprosessloven med de begrensninger og veiledninger som følger av andre lover, forarbeider og rettspraksis. Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) betraktes som en begrensning for blant annet straffeprosessloven, siden konvensjonen gjelder som norsk lov, og fordi nasjonal lovgivning må vike i de tilfeller der det oppstår konflikt mellom regelsettene jfr. menneskerettighetsloven2 § 2 og § 3.
Det er en rekke bøker som er sentral for avklaringen av muntlighetsprinsippet og tiltaltes rett til tilstedeværelse, herunder Aall ”rettsstat og menneskerettighet”, Møse
”menneskerettigheter”, Jebens ”menneskerettigheter i straffeprosessen” og Andenæs
”Norsk straffeprosess”.
Ved vurdering av muntlighetsprinsippet og tiltaltes rett til tilstedeværelse opp mot lyd og bilde i domstolen har jeg gått i dybden i forskriften om ”prøveordning med bruk av fjernmøteteknologi i straffesaker”, gitt i medhold av domstolloven3 § 143, samt
forskriften om ”fjernmøte og fjernavhør i straffesaker gitt i medhold av
straffeprosessloven4 § 109a. I denne delen av avhandlingen har jeg også hatt fokus på evalueringsrapporten etter prøveprosjektet, omtalt som ”Videokonferanseprosjektet i justissektoren – Evalueringsrapport”, samt en studierapport fra 2005-06 om ”digital revolusjon i domstolen verden rundt – Videokonferanser og opptak”.
1.3. Begrepsavklaring
Avhandlingen går som nevnt inn på en redegjørelse og vurdering av
muntlighetsprinsippet i straffesaker, samt tiltaltes rett til tilstedeværelse i egen straffesak opp mot innføring av lyd og bilde. I den anledning er det enkelte begrepsavklaringer som er nødvendig.
2 Lov av 21. mai 1999 nr. 30 menneskerettighetsloven, heretter kalt Mnskrl.
3 Domstolloven av 1915 13. august Nr. 5 heretter kalt Dl.
4 Lov av 22 mai 1981 nr. 25 om rettergang i straffesaker, Straffeprosessloven heretter kalt Strpl.
Tiltalte/ siktede:
Straffeprosessloven bruker gjennomgående i loven begrepet siktede og tiltalt.
Hovedforskjellen på begrepene er at man som mistenkt for en straffbar handling går over til å få status som siktet når påtalemyndighetene erklærer han for det jfr. strpl. § 82.
Mens man går fra å være siktet til å være tiltalt når påtalemyndighetene har tatt ut tiltalebeslutningen mot den siktede jfr. strpl. kapitel 19 § 249 flg.
Begrepet ”tiltalte” benyttes alltid under hovedforhandling, da det ikke kan foreligge noe hovedforhandling uten at det er tatt ut en tiltalebeslutning, ellers benyttes begrepet siktede. Da loven ikke alltid er like konsekvent på bruk av ordene tiltalte og siktede, vil avhandlingen naturligvis underveis kunne variere noe mellom begrepet tiltalt og siktede, dette fordi jeg forholdet meg til lovens ordlyd.
Sentrale prinsipper i avhandlingen:
Norsk straffeprosess bygger gjennomgående på en rekke ulike prinsipper som alle er av betydning for å opprettholde en god rettergang. Avhandlingen vil ha fokus på
muntlighet, bevisumiddelbarhet, god prosessordning, effektivitets hensynet, rettssikkerhet og kontradiksjon.
Muntlighetsprinsippet sier at alle hovedforhandlinger skal foregå muntlig. Kravet til en muntlig hovedforhandling må sees i sammenheng med at alle bevis som fremgår i en rettsak skal føres direkte foran den dømmende rett, og det er ut fra disse bevisene retten skal avgjøre saken, og dette kalles for bevisumiddelbarhetsprinsippet. Likevel kan det presiseres at en slik bevisumiddelbarhet ikke gjelder Høyesterett5, men bare for lagmannsretten og tingretten.
Rettssikkerhet er en sentral del av vårt rettssystem, og utgjør en av grunnpilarene som myndighetsutøvelsen fra lovgiver, domstolen og forvaltningen er truffet på. Sammen må disse instansene både innad og utad gi samfunnet og borgerne god rettssikkerhet ved deres møte med lovgivningen, domstolene og forvaltningen. Hensynet bak prinsippet om god rettssikkerhet er å ivareta individer, og samfunnet som helhet, slik at deres
5 Jfr. straffeprosessloven §§ 278-305.
interesser ivaretas rettmessig av lovgiver, domstolen og forvaltningen. Ett av
kjernemomentene i god rettssikkerhet er at ingen kan dømmes uten at det foreligger en lovhjemmel jfr. Grunnloven6 § 96.
Det kontradiktoriske prinsipp er etter norsk prosesslovgivning et viktig prinsipp både i sivilprosessen, straffeprosessen og saker i forvaltningsprosessen. I denne avhandlingen er det kontradiksjonsprinsippet i straffesaker som er av betydning. I strafferetten gir prinsippet den siktede et krav på varsling om rettsmøte, samt rettigheten til å være til stede under hovedforhandling og muligheten til å gjøre seg kjent med saken og de bevis som skal føres, og for å ha muligheten til å forsvare seg7.
Mer generelle hensyn og prinsipper som er sentrale er god prosessordning og hensynet til et effektivt rettssystem. Dette er momenter som til en hver tid vil være sentrale opp mot de nevnt prinsippene.
1.4. Avgrensning av oppgaven
Avhandlingen omhandler tiltaltes rett til tilstedeværelse og kravet til muntlig behandling under hovedforhandlingen eller ankebehandlingen i straffesaker, slik at avhandlingen bare vil omfatte de tilfeller der skyldspørsmålet skal avgjøres. Det avgrenses derfor mot inngrep ovenfor den siktede i straffesak herunder regler som gjelder etterforskning og fengslingsmøter. De spesielle reglene som gjelder for behandling av begrensede
ankesaker, se eksempel strpl. § 333 og § 334, behandles ikke.
Den alminnelige domstolen i Norge er delt inn i et hierarkisk, pyramidalt system med tingretten på bunnen, lagmannsretten i midten og Høyesterett på toppen, som siste instans. Slik avhandlingen er bygget opp vil det være naturlig kun å omhandle de to første instansene. Grunnen til at jeg i avhandlingen kun vil fokusere på de to første instansene er forholdet til muntlighetsprinsippet og umiddelbar (direkte) bevisføring. I Høyesterett foregår bevisføringen i hovedsak ved opplesning av saksdokumenter jfr.
6 Kongeriget Norges Grundlov. 17 Mai 1814, heretter kalt Grl.
7 Norsk straffeprosess av Andenæs, 4. Utgave. side 54
strpl. § 340, og forhandlingene skjer ved middelbar (indirekte) bevisføring.
Forhandlingene er muntlige, men muntlighet for parter og vitner er ikke noe tema.
Da dette er en liten master vil jeg kun fokusere på muntlighetsprinsippet i
straffeprosessen, og ikke se på sivilprosessen. I enkelte deler av avhandlingen vil jeg trekke inn momenter og paralleller fra sivilprosessen, da det på deler av avhandlingen finnes tilsvarende regler og prinsipper i sivilprosessen som er av betydning for å underbygge forhold i straffeprosessen.
1.5. Videre fremstilling
Avhandlingen vil i hovedsak ta sikte på å gi en oversikt over muntlighetsprinsippet og tiltaltes rett til tilstedeværelse under egen hovedforhandling etter norsk rett og etter EMK, samt en vurdering av disse to forholdene opp mot bruk av fjernmøte og fjernavhør i straffesaker.
Under avhandlingens del 2 vil jeg drøfte muntlighetsprinsippets rekkevidde ut fra nasjonale regler, og EMK.
Under fremstillingen av del 3 vil jeg gå inn i vurderingen av om tiltalte har en rett til tilstedeværelse ut fra nasjonale og internasjonale regler. Ved vurderingen om tiltalte har en rett til å være til stede i egen hovedforhandling vil jeg se nærmere inn på
straffeprosesslovens § 280, § 281 og § 284, supplert med Høyesteretts praksis. Tiltaltes rett til tilstedeværelse vil også bli vurdert etter EMK art. 6 og EMD praksis.
Til slutt vil jeg under del 4 gå inn på en redegjørelse av bruk av fjernmøte og fjernavhør i straffesaker i domstolene i Norge. Her vil jeg se nærmere på hvordan
muntlighetsprinsippet stiller seg i lys av innføring av videoteknologi i domstolen, samt en vurdering om tiltaltes rett til tilstedeværelse kan settes til side til fordel for lyd og bilde, eller om lyd og bilde i enkelte saker kan avhjelpe situasjonen for den tiltalte hvis han plikter å forlate rettsalen.
2. Muntlighetsprinsippet
2.1. Muntlighetsprinsippet i norsk rett
Muntlighet som prinsipp beskriver hvordan saken som sådan og bevisene i saken presenteres for retten. Muntlighetsprinsippet omhandler i grove trekk at
hovedforhandlingen skal foregå muntlig. I praksis betyr det at partene skal presentere saken ved muntlige foredrag for den dømmende rett. Det ligger også i
muntlighetsprinsippet at skriftlige bevis skal leses opp, og at vitner avgir muntlig forklaring. Noe av begrunnelsen for dette prinsippet er at dommeren ikke skal lese dokumentene alene i stillhet8, men heller får en felles opplesning under
hovedforhandlingen.
Muntlig bevisføring for den dømmende rett bidrar til at retten på best mulig måte kan sette seg inn i saken. Retten får altså en muntlig redegjørelse av partenes anførsler, en muntlig presentasjon av vitnebevis, samt en opplesning eller fremvisning av de øvrige bevis.
Det generelle kravet til muntlighet behandles sammen med andre rettigheter, men en av de viktigste rettighetene er tiltaltes rett til å være til stede og kunne forsvare seg muntlig for den dømmende rett. Dette er utgangpunktet i norsk straffeprosess, og som
avhandlingen vil gå inn på, er vurderingen om prinsippet stiller seg noe annerledes om tiltalte ikke er til stede, men forklarer seg via lyd og bilde fra et annet sted.
Muntlighetsprisnippet er et av flere grunnleggende prinsippene som har stor betydning i norske prosessregler. Prinsippet har sammen med blant annet kravet om kontradiksjon, anklageprinsippet, prinsippet om offentlighet og bevisumiddelbarhet en sentral rolle ved utforming av sivilprosessen og straffeprosessen9.
Kravet til muntlighet i straffeprosessen har som allerede påpekt nær sammenheng med kravet til bevisføring umiddelbart for den dømmende rett. Kravet til bevisføring kalles
8 Norsk straffeprosess av Andenæs, 4 utgave. side 408.
9 Norsk straffeprosess av Andenæs, 4 utgave. side 3 og side 54.
også for bevisumiddelbarhetsprinsippet. Prinsippet omhandler at alle bevis, samt avhør av tiltalte, vitner og sakkyndige skal skje direkte for den dømmende rett10. Altså
omhandler bevisumiddelbarhet et krav til en direkte presentasjon i retten av alle bevis, mens muntlighetsprinsippet omhandler et generelt krav om muntlighet under hele hovedforhandlingen. Totalt sett er begge prinsippene med på å danne det grunnlaget som retten skal basere sin avgjørelse på. Domstolen kan bare bygge sin avgjørelse på de bevis som er kommet frem under hovedforhandlingen jfr. strpl § 305. Begge prinsippene er med på å skape et godt rettergangssystem i Norge.
Utgangspunktet for muntlighetsprinsippet og dets innhold er klart, men rekkevidden av muntlighetsprinsippet vil være undergitt en vurdering. En slik vurdering bør gjøres ut fra vårt etablerte rettssystemet, internasjonale forpliktelser og et samfunn som stadig er under utvikling.
Denne avhandlingen vil drøfte prinsippets rekkevidde ut fra nasjonale regler og EMK, og for å se hvordan kravet til muntlighet stiller seg når tiltalte ikke er til stede, men
forklarer seg fra et annet sted ved bruk av lyd og bilde.
2.1.1. Lovregulering – Strpl. § 278
I nasjonal straffeprosess har prinsippet om muntlighet sin rettslige hjemmel i straffeprosessloven § 278. I sivile saker fremgår det samme av tvisteloven11 § 9-14. I begge bestemmelsene heter det at ”hovedforhandling er muntlig”. Ordlyden er her klar, og både utgangspunktet og hovedregel for norske domstoler er altså at hovedforhandlingen skal foregå muntlig. Kravet om muntlighet under hovedforhandling i straffesaker
omhandler ikke bare forhandling i tingretten, men også lagmannsretten. For Høyesterett gjelder det særlige regler, og disse berøres kort nedenfor. Det gjelder likevel et unntak for anke over kjennelser, og disse avgjøres som hovedregel uten muntlig forhandling jfr.
strpl. § 385 første ledd.
10 Knophs oversikt over Norges rett 12 utgave. side 781.
11 Lov 17 juni 2005 nr. 90 om mekling og rettergang i sivile tvister tvisteloven – heretter kalt Tvl.
Hovedregelen i strpl. §278 første setning bestemmer videre at opplesning ikke kan tre i stedet for fri forklaring, og suppleres blant annet med kravet om at vitner skal forklare seg muntlig jfr. strpl. § 133. Det fremgår i denne bestemmelsen at den som vitner skal forklare seg muntlig for den dømmende rett, men likevel slik at vitnet har mulighet til å benytte seg av notater for å støtte hukommelsen slik at de kan gi en best mulig muntlig forklaring. Det fremgår videre av strpl. § 296 første ledd at de vitner som kan avgi forklaring som hovedregel bør avhøres muntlig under hovedforhandling, med mindre det foreligger noen særegne forhold som er til hinder for det. Vitner skal altså som hovedregel avgi sin forklaring muntlig, såfremt de ikke omfattes av noen av unntakene.
Muntlighetsprinsippet virker sammen med bevisumiddelbarhetsprinsippet.
Bevisumiddelbarhetsprinsippet kommer ikke direkte til utrykk i straffeprosessloven gjennom en egen bestemmelse, slik som i tvl. § 9-14 første ledd jfr. tvl. § 21-9. Det følger likevel av sammenhengen og innholdet i de bestemmelsene i straffeprosessloven som regulerer bevisføring, at denne skal skje umiddelbart. Det gjelder noen unntak, og de berøres nedenfor.
I kjennelse inntatt i Rt-2000-234 behandlet Høyesterett om kjæremål over saksbehandlingen i lagmannsretten, det vil si om lagmannsretten kunne nekte å etterkomme Aftenpostens begjæring om muntlig forhandling12. Høyesterett kom til at avgjørelsen avsagt av lagmannsretten i anke over kjennelse (kjæremålssak), måtte oppheves. Selv om partene ikke kunne påkjære selve beslutningen lagmannsretten tok om ikke å holde muntlig forhandling13, besluttet Høyesterett å oppheve lagmannsrettens kjennelse.
Som nevnt innledningsvis foreligger det noen unntak fra muntlig forhandling.
Behandling av anke over kjennelser er en av dem. Hovedregelen for anke over kjennelser er at disse avgjøres uten muntlig forhandling jfr. strpl. § 385 første ledd. Etter strpl. § 387 første ledd gjelder det likevel et unntak fra skriftlig behandling, og det heter at ”når særlige grunner taler for det kan retten beslutte å holde muntlig forhandling om anke … eller foreta annen umiddelbar bevisføring”.
12 Rt-2000-234 side 240.
13 Rt-2000-234 side 240.
Høyesterett presiserte i sin kjennelse på side 240 at:
”Kjæremålsutvalget har for øvrig i kjennelse av 14. Desember 199914, … , utalt at det
”skal mye til” før det kan bli tale om å oppheve en kjennelse fordi det ikke er holdt muntlig forhandling etter § 387 første ledd.”
Videre understreker Høyesterett at vurderingen i den konkrete saken var om
beslutningen som lagmannsretten tok om å nekte muntlig forhandling var forsvarlig, og at prøveordning av dette må baseres på ”en bred anlagt vurdering”15.
De momenter Høyesterett legger vekt på er blant annet de mange særegne og
prinsipielle problemstillingene som saken reiste16, samt at Aftenposten ble frifunnet i forhørsretten etter en muntlig forhandling med umiddelbar bevisføring17.
Ut fra en avveining av de nevnte momenter kom Høyesterett til ”at lagmannsretten begikk en saksbehandlingsfeil ved å nekte muntlig forhandling”18.
Høyesterett tilføyer på side 243 at;
”en muntlig forhandling i en straffesak som den foreliggende er i god harmoni med prinsippet om offentlig og muntlig forhandling, som ellers har en sterk stilling i straffeprosessen, jfr. også kravet i EMK art. 6 til a «fair and public trial» ”.
Retten presiserer i denne kjennelsen at terskelen for å sette en kjennelse til side fordi det ikke er avholdt muntlig forhandlinger under anke er høy. Vilkårene er strenge, og en konkret vurdering av de aktuelle momentene i saken er nødvendig. Retten fant likevel i denne saken at vilkårene var oppfylt, og at lagmannsrettens kjennelse måtte settes til
14 14. Desember 1999, lnr. 675/1999 ( HR-1999-675-S )
15 Rt-2000-234 side 240.
16 ”Blant annet spørsmålet om å ilegge rettergangsstraff som foretaksstraff”.
17 Rt-2000-234 side 242.
18 Rt-2000-234 side 243.
side fordi det ikke var avholdt muntlige forhandlinger. Kjennelsen viser hvor viktig muntlighetsprinsippet er både etter nasjonale regler og etter EMK.
Kravet til muntlighet og bevisumiddelbarhetsprinsippet har stor tyngde i norsk rett.
2.1.2. Hensyn bak reglene om muntlighet
Hva er hensynene bak det grunnleggende prinsippet om muntlighet i norsk prosessrett?
Muntlighet som prinsipp er med på å skape en god og stabil rettergang for partene som er involvert. Dette fordi muntlighet i retten danner et godt grunnlag for den dømmende rett om hva som blir sagt og gjort i retten, og for hvilke bevis retten skal og kan bygge sin avgjørelse på19. Muntlighetsprinsippet virker sammen med
bevisumiddelbarhetsprinsippet, kontradiksjon, tiltaltes tilstedeværelse og prinsippet om offentlighet. Disse er alle sentrale prinsipper som er med å etablere et godt rettssystem i Norge, og som bidrar til å trygge rettssikkerheten for de involverte, og særlig for den tiltalte.
Uten et krav om muntlighet kunne man for eksempel nøyd seg med å gi en bunke med dokumenter til dommerne, og bedt dem lese på egen hånd før dom skulle avsies. I så fall ville man ikke fått partenes syn på hva som var det viktige å få frem med bevisene. Ved muntlig fremstilling vil det være mulighet for spørsmål i etterkant av opplesningen slik at man kan være mer sikker på at den dømmende rett har forstått alle sider av saken.
Ut fra dette kan man trekke den slutning at muntlighet under hovedforhandling bidrar til økt rettssikkerhet, klarhet og kontradiksjon. Muntligheten under en hovedforhandling er med på å opprettholde en god kommunikasjon i retten, som igjen er med på å ivareta rettssikkerheten til de involverte parter.
Muntlighet bidrar også til at man får mer offentlighet rundt saken, og sakens opplysninger. Dette er igjen med på å gi bedre tillit til rettssystemet og at riktig avgjørelse er tatt.
19 Jfr. straffeprosessloven § 305.
2.2. Norges internasjonale forpliktelser etter EMK
Som det fremgår av den siterte kjennelsen fra Høyesterett inntatt i Rt-2000-234, ble også EMK brukt som rettskilde. Dette fører over til spørsmålet om Den Europeiske
Menneskerettighetskonvensjonen inneholder et krav til muntlighet. Før jeg går nærmere inn på dette spørsmålet, vil jeg redegjøre nærmere for en del grunnleggende spørsmål omkring EMK. Drøftelsen går for noen del utenfor det som er avhandlingens sentrale tema, men det finnes nødvendig for å gi et grunnlag for drøftelsen som helhet. Dette har sammenheng med at tolkning og anvendelse av EMK i norsk rett vil ha betydning for de problemstillingene som er tema her. Denne redegjørelsen får videre anvendelse når spørsmålet om muntlighet og retten til å være til stede i egen straffesak drøftes i det følgende.
Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjonen ”European Convention on Human Rights”, internasjonalt forkortet til ECHR, er i Norge forkortet til EMK. Grunnsteinen i konvensjonen er at individet står i sentrum for de krav som stilles til myndighetene20.
EMK er bindende for alle medlemsstatene i Europarådet som har ratifisert
konvensjonen. Konvensjonen fastsetter at medlemsstatene i Europarådet skal ivareta alle de rettigheter og friheter som er fastlagt i konvensjonen for individer.
Organisasjonen jobber hele tiden for individene i medlemslandene, og et av siktemålene er å sikre demokrati, menneskerettigheter og rettsutvikling. Europarådet består per dags dato av 47 medlemsstater, hvor det til sammen er ca. 800 millioner innbyggere21. Norge ble medlem av Europarådet i 1949.
Norge har gjennom mnskrl. § 2 (1) inkorporert Den Europeiske
Menneskerettighetskonvensjonen i norsk lov, slik at EMK gjelder som norsk lov.
Inkorporeringen skjedde i 1999. Som en følge av ratifisering av konvensjonen er blant annet norsk straffeprosess underlagt en del restriksjoner som må følges for å
20 Retterstat og menneskerettigheter av Aall. 3 utgave. side 21.
21 Menneskerettigheter av Møse 3. opplag. side 106 og Store norske leksikon. http://snl.no/Europarådet
opprettholde en harmoni mellom regelsettene, og ikke minst for å overholde konvensjonsforpliktelsene.
Norge er en suveren rettsstat, men altså underlagt visse folkerettslige begrensninger, og EMK kan trekkes frem som en av disse begrensninger. Som en følge av at konvensjonen er inkorporert i norsk rett, jfr. mnskrl. § 2 skal norske prosessregler til enhver tid være forenelig med de folkerettslige forpliktelser som følger av EMK. Hvis det oppstår konflikt mellom regelsettene skal internasjonale forpliktelser gå foran norsk lov jfr. mnskrl. § 3.
Det kan også vises til den nye tvisteloven, hvor det i forarbeidene22 fremgår at ”den mest gjennomgripende forandringen for prosessen er kanskje den gjennomslagskraft
menneskerettighetene har fått”. Her ser man et eksempel på hvor stor og avgjørende vekt internasjonale konvensjoner har på nasjonal lovgivning.
Gjennomslagskraften til EMK er betydelig i nasjonal lovgivning fordi nasjonale regelsett, til enhver tid skal være forenelig med EMK. Det betyr at nasjonal lovgivning må følge takten på utviklingen i konvensjonen. Hvis Den Europeiske
Menneskerettighetsdomstolen (EMD) endrer sitt syn på tolkning av en artikkel eller et begrep så må Norge, for å oppfylle kravet til harmonisering legge seg på samme tolkning.
Hvilken innvirkning EMD har på norsk prosesslovgivning gjenspeiles i en rekke avgjørelser, og jeg vil gå inn på noen av dem i de følgende.
I kjennelse inntatt i Rt-1994-610 (bølgepappkjennelsen) var vurderingen om det forelå ulovlig prissamarbeid mellom fire norske produsenter av bølgepapp. Kjennelsen gir konkrete føringer om krav til forenelighet mellom norske straffeprosessregler og våre traktatforpliktelser, og det uttales på side 616 at:
“norske domstoler må anvende prosessreglene på strafferettens område slik at rettergangen blir forenlig med våre traktatforpliktelser, og at det kan bli tale om å sette de norske regler til side om det skulle foreligge motstrid, jf straffeprosessloven
§ 4 .”
22 NOU 2001 : 32 ”rett på sak” side 136.
Det Høyesterett uttaler i sin uttalelse på side 616 er det som senere er blitt omtalt som
”klarhetskravet”. I etterkant av kjennelsen har rekkevidden til klarhetskravet vært omdiskutert 23. I kjennelse inntatt i Rt–1999–961 (Rest-Jugoslavia kjennelsen) førsøkte mindretallet uten hell å fravike klarhetsprinsippet som ble lagt til grunn i
Bølgepappkjennelsen.Rest-Jugoslavia kjennelsen har også vært fremme for diskusjon i litteraturen, Aall tar i sin bok ”rettsstat og menneskerettighet”24 det standpunkt at det var et forsøk fra mindretallet i Rest-Jugoslavia kjennelsen å sette klarhetsprinsippet til side. Klarhetsprinsippet ble på nytt vurdert i plenumsdom inntatt i Rt-2000-996 (Bøhlerdommen), som gjaldt vurdering av konvensjonsmessigheten av administrativt ilagt tilleggsskatt. Klarhetsprinsippet ble sett i lys av forarbeidene til
menneskerettighetsloven. Høyesterett25 presiserte at det i forarbeidene26 til mnskrl. § 3 ikke foreligger noe klarhetskrav slik det fremkommer av bølgepappdommen.
Høyesterett slår i Bøhlerdommen fast på side 1007 at;
”[s]pørsmålet om det foreligger motstrid mellom en inkorporert
konvensjonsbestemmelse og annen norsk rett, slik at konvensjonsbestemmelsen må gå foran, kan ikke løses ved hjelp av et generelt prinsipp, men må bero på en
nærmere tolking av de aktuelle rettsregler.”
Ved presisering av forrangsbestemmelsen i mnskrl. § 3 påpeker Høyesterett på dommens side 1007 at:
”dersom det tolkingsresultat som følger av EMK, fremstår som rimelig klart, må norske domstoler legge konvensjonsbestemmelsen til grunn selv om dette skulle medføre at innarbeidet norsk lovgivning eller praksis blir tilsidesatt”.
Videre legges det til grunn på side 1007-1008 at:
23 Rettsstat og menneskerettigheter Aall, 3.utgave side 89 - 90.
24 Rettsstat og menneskerettigheter Aall, 3.utgave side 89 - 90.
25 Rt-2000-996 (Bøhlerdommen) side 1007.
26 Ot.prp. nr. 3 1998-99 side 41. (Styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven)).
”norske domstoler ved anvendelsen av EMK skal benytte de samme
tolkingsprinsipper som EMD, er det EMDs ... oppgave å utvikle konvensjonen.
Norske domstoler må forholde seg til konvensjonsteksten, alminnelige formålsbetraktninger og konvensjonsorganenes avgjørelser.”
Her påpeker Høyesterett hvordan tolkningen av forrangsbestemmelsen i mnskrl. § 3 skal være, og hvordan harmoniseringen mellom regelverkene bør være. Det fremgår her hvilken tyngde og viktighet EMDs tolkning av EMK artiklene har, ikke bare for konvensjonen, men også for nasjonale regler. Det er EMDs oppgave å utvikle og
opprettholde EMKs regler slik at konvensjonen stadig er i utvikling og holder takten med samfunnet. Norge på sin side må sørge for å opprettholde disse kravene til tolkning av forhold som berøres av EMK.
Det vil kunne få konsekvenser for Norge dersom norsk rett, enten gjennom vedtatte lover eller ved rettsavgjørelser foretar noe som ikke er i samsvar med
konvensjonsbestemmelsene jfr. mnskrl. § 3. Det kan i denne sammenheng pekes på at Norge ved noen anledninger har tapt saker for EMD, et eksempel som kan trekkes frem er Rt-2005-833.
I motsetning til EMK art. 5 nr. 1, som inneholder et lovskrav, altså at frihetsberøvelse må være lovhjemlet, inneholder EMK art. 6 nr. 1 om rett til rettferdig rettergang ikke noe slik lovskrav27. Det kan likevel foreligge en krenkelse av EMK art. 6(1) selv om nasjonale straffeprosessregler er overholdt28. Her ser man et eksempel på at Norge selv om man overholder det nasjonale reglene kan bli dømt til brudd på EMK hvis det foreligger en uoverensstemmelse mellom regelsettene.
Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjonens tyngde er stor. Dens regler og tolkningsmåter er sentral ved både utforming av lovregler og utførelsen av reglene i Norge.
27 Menneskerettigheter i straffeprosessen av Jebens, side 313.
28 Menneskerettigheter i straffeprosessen av Jebens, side 313.
2.3. EMK og muntlighetsprinsippet
Etter EMK er det som nevnt individet som står i sentrum for reglene, det er individets rettigheter som på best mulig måte skal ivaretas og sikres. EMK inneholder flere sentrale rettigheter, og for denne avhandlingen er det art. 6 om rett til rettferdig rettergang (”right to a fair trial”) som er den sentrale bestemmelsen.
EMK art. 6 om rett til rettferdig rettergang er en av de sentrale artiklene i EMK, da den hjemler grunnverdier som sikrer individet mot staten i en straffesak. Begrepet rettferdig rettergang omhandler en rekke rettigheter for den tiltalte i en straffesak. Offentlig
rettergang (”public hearing”) en av de rettighetene som hjemles i art. 6(1).
Spørsmålet er om det i kravet til offentlig rettergang (”public hearing”) i EMK art. 6, kan innfortolkes et krav til en muntlig hovedforhandling, eller om det må foreligge en klar ordlyd om muntlig rettergang, altså ”oral hearing”?
Begrepet ”oral hearing” fremgår hverken i art. 6 eller i andre artikler i EMK. Vurderingen vil derfor være om ”oral hearing”, altså muntlighet i rettergangen kan tolkes inn som en del av offentlig rettergang (”public hearing”).
Det fremgår av art. 6 første ledd at ”[e]veryone is entitled to a fair and public hearing”.
Dette hjemler i seg selv ikke noe klart krav om muntlighet. Det er likevel sikker rett at begrepet ”public hearing” må fortolkes dit hen at muntlighet omfattes av begrepet29.
I sak mellom MILLER v. Sverige30, avgjort av Den Europeiske
Menneskerettighetsdomstolen (EMD) i 2005, utalte domstolen seg om en tolkning av kravet til muntlighet opp mot begrepet ”public hearing”. I premiss 29 uttalte retten
”The Court reiterates that in proceedings before a court of first and only instance the right to a “public hearing” under Article 6 § 1 entails an entitlement to an “oral
29 Menneskerettighetene av Møse, 3 opplag. side 355.
30 MILLER v. Sverige (Application no. 55853/00) fra februar 2005.
hearing” unless there are exceptional circumstances that justify dispensing with such a hearing”.
EMD foretok her en begrepsavklaring av hva som ligger i kravet til ”public hearing” etter EMK art. 6(1). Det er etter dette klart at muntlig rettergang ”oral hearing” er innfortolket i, og del av begrepet ”public hearing”. Dette gjelder i alle fall der saken behandles av ”a court of first and only instance”, men slik EMD utlegger tolkningen må det antas at denne forståelsen må kunne anvendes også i andre typer saker som behandles av flere
instanser med ankerett.
”Public hearing” synes altså å hjemle muntlighet under hovedforhandlingen i
straffesaker, samtidig som det sikrer offentlighet og tilgjengelighet. Det stilles videre ikke noe direkte krav mellom muntlighet og offentlighet. Rettsmøte kan være muntlig uten at det er offentlig31.
Videre inneholder også art. 6(3) litra c, d og e flere minimumsrettigheter som trekker i retning av muntlighet i rettergangen32. Litra c regulerer rettigheten til en forsvarer og eventuelt at staten skal betale for forsvarer til siktede, mens litra d regulerer muligheten til avhør av vitner, og til slutt omhandler litra e kravet til tolk. Alle de nevnte
rettighetene, er rettigheter som den siktede har i en straffesak er alle en naturlig del av en muntlig behandling under hovedforhandlingen.
2.4. Oppsummering av muntlighetsprinsippet etter norsk rett og EMK.
Som nevnt innledningsvis under punkt 2.1. omhandler muntlighetsprinsippet hvordan saken som sådan og bevisene presenteres for retten. Det fremgår av
muntlighetsprinsippet at hovedforhandlingen skal foregå muntlig, og med det menes muntlige foredrag for den dømmende rett med muntlig fremstilling av saken og bevisene.
31 Menneskerettighetene av Møse, 3 opplag. side 355.
32 Menneskerettighetene av Møse, 3 opplag. side 355.
Muntlighetsprissippet har etter nasjonal lovgivning fått fotfeste og er hjemlet i straffeprosessloven § 278. Det fremgår likevel ingen direkte hjemmel for
muntlighetsprisnippet etter EMK, men prinsippet om muntlig forhandling følger av EMDs praksis.
Det er ingen tvil om prinsippets eksistens. Kravet til muntlighet i domstolen er både nasjonalt og internasjonalt et viktig og sentralt prinsipp i prosessretten. Muntlighet er ikke bare viktige med tanke på opplysningene av saken, og kravet til god harmonisering av regelsettene, men også viktig for å kunne ivareta rettssikkerheten til de involverte og særlig for den tiltalte.
3. Tiltaltes deltakelse i hovedforhandlingen.
3.1. Norsk rett.
I Norge anser vi det som en selvfølge at den tiltalte etter nasjonale regler skal kunne delta i sin egen straffesak. Dette er det naturlige utgangspunktet. Spørsmålet vil således være om det etter norsk prosesslovgivning kan utledes noen klar hjemmel for tiltalte til å kunne kreve å være til stede i egen straffesak.
Videre vil spørsmålet være hvorfor vi trenger en slik hjemmel hvis utgangspunktet er så naturlig og innarbeidet blant det norske folk og i det norske rettssystemet? Det sentrale momentet som er avgjørende for at vi søker etter en lovhjemmel for dette naturlige og selvsagte utgangspunktet, er dagens teknologiske utvikling gjennom bruk av fjernmøte (videokonferanser) som jeg skal komme tilbake til under del 4.
Kan retten ved bruk av fjernmøte ved videokonferanse nekte den tiltalte å være til stede i egen hovedforhandling hvis det ikke foreligger noe lovhjemmel som sier at tiltalte har
rett til tilstedeværelse i egen straffesak, og i stede henvise ham til å delta via lyd og bildeoverføring?
Tiltaltes deltakelse under hovedforhandlingen kan være forskjellig. Det kan enten være deltakelse ved personlig oppmøte, eller at den tiltalte møter på et annet avtalt sted enn der forhandlingen avholdes, og deltar i retten ved hjelp av fjernmøte. Et moment som vil være av betydning for om tiltalte må møte personlig eller ved bruk av videoteknologi i straffesaken er en vurdering av behovet for å ha tiltalte til stede grunnet sakens
opplysninger. Ved vurderingen om tiltalte bør være til stede eller ikke stilles det et krav om ikke bare fysisk tilstedeværelse, men også at den tiltalte er mentalt til stede slik at han faktisk bidrar til sakens opplysninger33. Dette hensynet er likevel sett fra den dømmende retts side. Det sier ikke mye om den tiltales rett til selv å være til stede.
Prinsippet om at tiltalte har en rett til deltakelse i en straffesak mot han selv, har nær sammenheng med andre fundamentale prinsipper som straffeprosessen bygger på. Av de mest sentrale er prinsippene om muntlighet, kontradiksjon, bevisumiddelbarhet, rettssikkerhet og kravet til effektivitet.
Som nevnt innledningsvis omhandler retten til å delta ikke bare ren fysisk fremmøte, men ulike former for deltakelse, herunder mental tilstedeværelse. Oppmøte kan skje på ulike måter, men de grunnleggende prinsippene vil være sentrale for alle typer oppmøte.
Det er til enhver tid viktig at kontradiksjon, bevisumiddelbarhet, offentlighet og
muntlighet ivaretas slik at rettssikkerheten tilfredsstilles for tiltalte, og at saken blir best mulig opplyst for retten. Forholdet til effektivitet kan være avgjørende for valg av
deltakelse. Hvis det er umulig for den tiltalte å være til stede og det heller ikke kreves tilstedeværelse etter strpl. § 281, kan saken avvikles uten tiltalte til stede. Det samme gjelder i saker der det er stor avstand fra det sted der den tiltalte befinner seg og til den domstolen saken skal gå for. Hensynet til å få saken avviklet er av betydning. Ut fra hensyn til effektivitet og økonomi vil det kunne reises spørsmål om det kan foretas en videokonferanse med tiltalte i stedet for å la han møte fysisk for retten. Vurderingen om bruk av videokonferanse i straffesaker vil jeg komme tilbake til under del 4 (”bruk av
33 Rt-2006-856 avsnitt 16.
fjernavhør i straffesaker”). De momentene som er nevnt må imidlertid veies opp mot tiltaltes krav om rettssikkerhet, noe jeg også kommer tilbake til nedenfor.
Vurderingen vil være om det etter norske prosessregler foreligger en slik rett til
deltakelse eller ikke, og hvordan en eventuell rett til deltakelse kan opphøre ut fra ulike situasjoner.
Har vi i norsk rett en direkte hjemmel for tiltaltes rett til deltakelse under sin egen hovedforhandling? Dette spørsmålet vil nedenfor drøftes under henvisning til flere, ulike kilder.
3.1.1. Rettslig utgangspunkt strpl. § 280
Straffeprosesslovens § 280 første setning sier at den tiltalte skal være til stede under hovedforhandlingen og frem til dom er avsagt. Ut fra ordlyden ”skal være til stede”
foreligger det her er plikt for tiltalte å være til stede. Paragrafen hjemler etter sin ordlyd ingen direkte rett for den tiltalte å være til stede. Hensynet bak denne bestemmelsen er den dømmende retts behov for å ha tiltalte til stede i retten slik at saken blir best mulig opplyst. At bestemmelsen ivaretar et hensyn for domstolen og sakens opplysninger, underbygges i tredje setning som henviser til at tiltalte likevel ikke trenger å være til stede når hans ”nærvær ikke finnes nødvendig for sakens opplysning”. Det er retten som skal foreta en vurdering ut fra om det er nødvendig for avgjørelse å ha tiltalte til stede eller ikke. Her har altså tiltalte en plikt overfor domstolen å være til stede i retten så lenge retten finner det nødvendig for sakens opplysning, og når retten ikke finner det nødvendig for sakens opplysning, behøver tiltalte ikke å være til stede.
I kjennelse inntatt i Rt-2006-856 var vurderingen om det forelå en saksbehandlingsfeil at tiltalte i straffesaken mot han måtte oppholde seg i politiarresten mens
hovedforhandlingen pågikk. Tiltalte var fysisk til stede alle tre dagene i retten, men på grunn av mangel på varetektsceller ved Mosjøen hjelpefengsel, overnattet den tiltalte i politiarresten ved Mo i Rana politistasjon mellom rettsmøtene. Det kan presiseres at den tiltalte egentlig satt fengslet ved Trondheim fengsel. Som følge av bruk av politiarrest
mellom rettsmøtene ble det anført at den tiltalte ikke var mentalt til stede for å kunne ivareta sine interesser under hovedforhandlingen.
Kjennelser gir konkrete føringer for tiltaltes rettigheter under hovedforhandling, og det uttales i avsnitt 15:
"Straffeprosessloven § 280 pålegger ikke bare tiltalte en plikt til å være til stede, men sikrer ham en rett til å være til stede og ivareta sine interesser, jf. også at det er en absolutt feil som leder til opphevelse dersom saken i strid med loven er fremmet i siktedes fravær, jf. straffeprosessloven § 343 andre ledd nr. 6 og § 281."
Høyesterett presiserer her at den tiltalte ikke bare har en plikt men også en rett til tilstedeværelse under egen hovedforhandling jfr. strpl. §280, samt retten til å ivareta sine interesser under saken. Rett til tilstedeværelse som kjennelsen her presiserer er også lagt til grunn i litteraturen34 som en del av det kontradiktoriske prinsipp. Videre definerer Høyesterett hva som inngår i tilstedeværelse under hovedforhandlinger. Det uttales i avsnitt 16 at:
”Hensynet til sakens opplysninger og til kontradiksjon innebærer videre at det krever noe mer enn en rent fysisk tilstedeværelse: Er tiltalte for eksempel sterkt redusert som følge av sykdom, vil forholdet etter omstendighetene kunne tenkes å måtte bedømmes likt med fysisk fravær, slik at det vil kunne bli spørsmål om anvendelse av straffeprosessloven § 343 andre ledd nr. 6. ”
Den presisering Høyesterett gjør i forhold til tiltaltes rett til tilstedeværelse etter
straffeprosessloven § 280. jfr. kjennelsens avsnitt 15. omhandler ikke bare en rent fysisk tilstedeværelse i retten, men også en mental tilstedeværelse, se avsnitt 16. Som
kjennelsen påpeker er hensynet til kontradiksjon viktig. Det at den tiltalte kun er fysisk til stede, og ikke er mentalt til stede, byr på utfordringer i forhold til kontradiksjon.
Kontradiksjon gir partene anledning til å uttale seg om det som fremkommer under saken. Hvis den tiltalte ikke får med seg hva som skjer og behandles i retten på grunn av
34 Norsk straffeprosess av Andenæs, 4 utgave. side 54.
at den tiltalte ikke er mentalt til stede, vil det være betydelig vanskeligere å opprettholde kravet til kontradiksjon.
Problemstillingen i denne saken er imidlertid det alminnelige krav til forsvarlig
saksbehandling. Dette går Høyesterett inn på i kjennelsens avsnitt 17, hvor det fremgår:
”For problemstilling i vår sak er det imidlertid det alminnelige krav til forsvarlig saksbehandling som kommer til anvendelse. At det gjelder en
forvarlighetsgrunnsetning etter norsk intern rett uavhengig av våre
konvensjonsrettslige forpliktelser, følger av rettspraksis, jf. blant annet Rt-1987-785 og Rt-1977-799. Også etter EMK artikkel 6 nr. 1 gjelder at det må foretas en
helhetsvurdering av om rettergangen totalt sett fremstår som « forsvarlig og rettferdig», jf. blant annet Rt-2004-97 avsnitt 29 med videre henvisninger”.
Høyesterett presiserer og konkluderer med at vurderingen om bruk av politiarrest har vært undergitt en grundig og løpende vurdering sett fra rettens side, og at retten har hatt et godt og forsvarlig grunnlag for ikke å utsette forhandlingen, og at denne avgjørelsen er i samsvar med norsk intern rett35. På spørsmålet om tiltalte bare var fysisk til stede, men ikke mentalt sier Høyesterett at det ikke var sannsynliggjort at tiltalte ikke var i stand til å ivareta sine interesser på en forsvarlig måte36.
Straffeprosessloven § 280 gir altså i seg selv ikke uttrykk for noen direkte hjemmel for tiltaltes rett til å være til stede, men den regulerer en plikt for tiltalte å være til stede når retten finner det nødvendig for sakens opplysning. Høyesterett har likevel, som det fremgår i Rt-2006-856 (15), uttalt at strpl. § 280 må forstås slik at tiltalte ikke bare har en plikt til å være til stede, men også en rett til tilstedeværelse for å ivareta sine
interesser. Retten til å være til stede under egen hovedforhandling omhandler ikke bare den rent fysiske tilstedeværelse men også rent mentalt.
35 Rt-2006-856 avsnitt 23 og avsnitt 29.
36 Rt-2006-856 avsnitt 29.
3.1.2. Unntak fra hovedregelen.
Hovedregelen er etter dette klar, tiltalte plikter å være til stede under
hovedforhandlingen jfr. strpl. § 280 første setning, med mindre det konkrete forholdet rammes av noen av unntakene. Tiltalte har også en rett til å være til stede jfr. kjennelse av Høyesterett nevnt ovenfor.
Som nevnt ovenfor kan retten avholde rettsmøte uten at tiltalte til stede, hvis retten ikke finner tilstedeværelse nødvendig for sakens opplysninger jfr. strpl. § 280 tredje setning.
Hvis retten finner det nødvendig for sakens opplysninger å ha tiltalte til stede plikter han å være til stede under hovedforhandlingen jfr. strpl § 280 første og tredje setning.
Bestemmelsen gir utrykk for at saken kan ”fortsette”, og i ordet ”fortsette” forstås det et krav om at tiltalte var til stede da forhandlingen begynte men at han forlater underveis.
Det som er avgjørende for om tiltalte skal være til stede under hele hovedforhandlingen eller ikke, er en vurdering fra rettens side av sakens opplysninger opp mot hensynet til tiltaltes rettssikkerhet.
Adgangen til å avholde hovedforhandling uten at den tiltalte er til stede hjemles i strpl.
§ 281. Det første vilkåret loven oppstiller er hvilken påstand aktor vil nedlegge37. Hvis det ikke påstås idømt fengsel i mer enn ett år kan hovedforhandling finne sted selv om tiltalte ikke er til stede. Det fremgår videre at hovedforhandling der det påstås under ett års fengsel, bare kan gjennomføres uten den tiltalte til stede hvis retten finner at hans nærvær ikke er av betydning for sakens opplysning. Dette er absolutte vilkår. Hvis vilkårene ikke er til stede, kan saken ikke fremmes, og den må da utsettes til en senere anledning.
Det at retten må foreta en vurdering av om tiltalte må være til stede eller ikke grunnet sakens opplysning gir ikke bare utrykk for at retten må ha saken best mulig opplyst jfr.
strpl. § 294. Den konstaterer også viktigheten av å ha tiltalte til stede i de saker hvor strafferammen eller påstanden er stor, altså over ett år. Vilkåret om at tiltalte skal være
37 Straffeprosessloven § 281 første ledd.
til stede hvor strafferammen er over ett år hjemler altså en rett for tiltaltes tilstedeværelse.
Slik det fremgår av strpl. § 281, gir den adgang til å holde hovedforhandling der tiltalte ikke har vært til stede fra begynnelsen. Dette stiller seg som nevnt noe annerledes i forhold til strpl. § 280 tredje setning, der tiltalte må være til stede i begynnelsen og eventuelt forlate retten underveis.
Videre inneholder strpl. § 281 første ledd litra nr. 1 og 2 muligheten til å pådømme saken selv om den tiltalte uteblir. Tiltalte har her forkastet sin rettighet til å være til stede ved at han ikke møter.
Det fremgår av forarbeid38 at lagmannsrett kan pådømme en sak der tiltalte uteblir bare i de tilfeller hvor den straffbare handling ikke kan medføre strengere straff enn fengsel inntil ett år. Denne begrensningen gjelder ikke for tingretten (herreds- eller byretten).
Der det er aktors påstand som styrer. Departementet har i forskrift39 presisert at dom i uteblivelsestilfellene stiller seg noe spesielt for unge førstegangsforbrytelser som risikerer en ubetinget fengselsstraff. Her understrekes det at den mindreårige tiltalte alltid bør være til stede under hovedforhandlingen. At den mindreårige bør være til stede, selv om hans strafferamme er under ett år, begrunnes med lovovertrederens unge alder, og at det er hans første lovovertredelse. Hensynene som her gjør seg gjeldene er rettssikkerhet og offentlighet i forhold til at den tiltalte skal få en oversikt over rettsaken, og se at hans rettssikkerhet til en hver tid i retten ivaretas, samt forstå rettsaken og hva som skjer der. Retten er altså sterkere rundt kravet om tilstedeværelse for unge og førstegangs lovbrytere enn den er for andre lovbrytere.
I pådømmelse der den tiltalte ikke møter, blir spørsmålet om retten trenger den tiltalte til stede under forhandlingen eller ikke. Vurderingen vil da som tidligere nevnt være om retten på grunn av sakens opplysninger kan fortsette uten den tiltaltes nærvær jfr. strpl.
§ 281 første ledd.
38 NUT-1969-3 (innstilling om rettergangsmåter i straffesaker fra straffeprosesslovkomiteen).
39 Ot.prp. nr. 53 (1983-84) side 169. (Ikraftsetting og endring av den nye straffeprosessloven m m 6.3 Lovutkastet del III. – Endringer i straffeprosessloven)
Slik det fremgår ovenfor har tiltalte ikke bare en plikt, men også en rett til å være til stede under egen hovedforhandling, med mindre retten finner det ubetenkelig ut fra de vilkår loven stiller. Vurderingen vil således være om loven regulerer noen unntak fra tiltaltes rett til å være til stede under sin egen hovedforhandling, slik at den tiltalte til tross for sin rett, likevel kan bli pålagt å forlate salen under deler av, eller hele
hovedforhandlingen.
Det første unntak fra tiltaltes rett til tilstedeværelse reguleres i strpl. § 284 første ledd, første punktum. Retten kan beslutte at tiltalte forlater salen når et vitne skal forklare seg hvis det er særlige grunner som tilsier at vitne ikke vil gi en uforbeholden forklaring med tiltalte til stede. Det samme gjelder for anonyme vitner. Her kan også retten beslutte at tiltalte skal forlate salen, jfr. andre punktum. Hensynene som gjør seg gjeldende i denne interesseavveiningen, er på den ene siden tiltaltes interesse i å være til stede under egen straffesak, og på den andre siden kravet om å få saken best mulig opplyst.
Et ytterligere unntak fra tiltaltes rett til tilstedeværelse hjemles i strpl. § 284 andre ledd, jfr. dl. § 133. Bestemmelsen sier at den tiltalte kan blir utvist fra retten om han omfattes av forholdene i dl. § 133. De tilfeller som rammes av bestemmelsen er forstyrrende opptreden, upassende eller utilbørlige utsagn, samt andre forhold som strider mot domstolens verdighet. Hovedforhandlingen kan likevel fortsette uten den tiltalte til stede, såfremt tiltaltes nærvær ikke er av betydning for sakens opplysninger, jfr. andre ledd.
De momentene som står opp mot hverandre i denne vurderingen er på den ene siden tiltaltes rett til tilstedeværelse, og på den andre siden hensynet til å få saken avviklet. Det avgjørende og sentrale for begge momentene i vurderingen er at saken blir godt nok opplyst. Det er retten som foretar vurderingen om den tiltalte skal bortvises eller ikke, men det er også retten som er ansvarlig for at saken blir best mulig opplyst jfr. strpl.
§ 294.
Slik det fremgår av strpl. §§ 280, 281 og 284 stiller ikke loven opp noe direkte hjemmel for at tiltalte har rett til tilstedeværelse i egen hovedforhandling. Tiltaltes rett til å delta i egen hovedforhandling er slått fast av Høyesterett i kjennelsen fra 200640, hvor det fremgår av premiss 15 at strpl. § 280 ikke bare pålegger en plikt for den tiltalte å være til stede, men også sikrer den tiltalte en rett til å være til stede under egen
hovedforhandling. Denne retten underbygges også ut fra tolkningen av strpl. §§ 280, 281 og 284, og det fremgår av sammenhengen at den tiltalte har en rett til å delta i egen hovedforhandling. Samtidig må det kunne sies at Høyesteretts presisering av tiltaltes rett til tilstedeværelse er i samsvar med den alminnelige oppfatning som nevnt
innledningsvis.
3.2. Rett til å delta etter EMK
Det neste spørsmålet er om tiltalte har noen rett etter EMK til å være til stede i hovedforhandling i egen straffesak.
Rett til deltakelse etter EMK begrenser seg til deltakelse i straffesaker. EMK art. 6 (1) omfatter avgjørelser av straffesiktelser41. Artikkelen forutsetter en strafferettslig påtale (”chriminal charge”), for en straffbar handling (”chriminal offence”). Det kan også
bemerkes at det i begrepet ”rettergang” etter art. 6(1) også tolkes inn at de rettighetene som omfattes av art 6 bare gjelder under hovedforhandling i straffesaker42.
Det fremgår ikke noen uttrykkelig regel om at den som er tiltalt i en straffesak har rett til å være til stede under hovedforhandlingen etter EMK.
EMK art. 6 (1) gir utrykk for et prinsipp om rettferdig rettergang (”fair trail”). Som før omtalt ovenfor under punkt 3.1.1, legges det til grunn at den tiltalte har rett til å være til stede i egen straffesak43. I boken om menneskerettigheter44 presiser Møse
problematiseringen rundt tilstedeværelse, og han påpeker at ”selv om det ikke fremgår
40 Rt-2006-856
41 Menneskerettigheter av Møse 3. Opplag. side 308.
42 Menneskerettigheter i straffeprosessen av Jebens side 213.
43 Menneskerettigheter av Møse 3. Opplag. side 344.
44 Menneskerettigheter av Møse 3. Opplag. side 344.
uttrykkelig av art. 6 (1), følger det av konvensjonspraksis at prinsippet om rettferdig rettergang som utgangspunkt gir rett til å være til stede i egen sak”.
Grunnlaget for at man tolker inn tiltaltes rett til tilstedeværelse under begrepet
rettferdig rettergang ble første gang avklart i dom fra EMD mellom Colozza v. Italia A 89 (1985)45. Det ble i denne saken konstatert krenkelse av EMK art. 6(1). I dommens premiss 24-33 slo EMD fast at det etter art. 6 (1) stilles et krav om at enhver tiltalt har rett til å være til stede under sin egen hovedforhandling. I senere tid har dette
standpunkt blitt etterfulgt av nyere dommer46.
3.3. Oppsummering av tiltaltes rett til deltakelse etter norsk rett og EMK
At den tiltalt i en straffesak skal ha rett til å delta i sin egen hovedforhandling er en klar rett etter norsk, intern rett. Selv om tiltaltes rett til deltakelse oppfattes som en selvfølge har vi etter norsk rett ingen direkte lovhjemmel som regulerer forholdet. Retten til tilstedeværelse er i Norge hjemlet ved Høyesteretts47 praksis ved tolkning av strpl. § 280.
Tilsvarende reguleres tilstedeværelse etter EMK, konvensjonen inneholder ikke noen direkte hjemmel den heller. Også her er retten til tilstedeværelse fastslått gjennom rettspraksis48 i EMD.
Slik det fremgår av drøftelsen ovenfor er det ingen tvil om at tiltalte har en rett til å være til stede i egen straffesak, men likevel slik at det gjelder enkelte, lovfestede unntak, som påpekt.
45 Colozza v. Italia A 89 (Application No: 9024/80) 1985.
46 Ekbatani v. Sverige A 134 (Application No: 10563/83 1998), T v. Italia A 245- c (Application No: 14104/88) 1992.
47 Rt-2006-857
48 Colozza v. Italia A 89 (Application No: 9024/80) 1985.
4. Bruk av fjernmøter og fjernavhør i straffesaker
4.1. Generelt om bruk av fjernmøte og fjernavhør i straffesaker
Fjernmøte og fjernavhør i straffesaker er noe som i den senere tid har blitt mer og mer aktuelt i det norske rettssystemet. Grunnen til at fjernmøte og fjernavhør er blitt mer aktuelt, er i hovedsak den teknologiske utviklingen. Fjernmøteteknologi har over en lengre periode vært godt innarbeidet i andre lands rettssystemer, men Norge satte først i 200549 i gang med en prøveordning for fjernmøteteknologi i straffesaker.
Begrepene fjernmøte og fjernavhør benyttes i ulike sammenhenger. Slik at avhør kan gjennomføres både ved bruk av videokonferanse (lyd og bilde), eller ved bruk av telefon (lyd). Videokonferanse innebærer en overføring av lyd og bilde fra ett sted til et annet sted, i sanntid. En klarere og mer presis definisjon kan være ”En interaktiv teknologi som sender video, stemmer og datasignaler via en overføringsenhet slik at to eller flere
individer eller grupper kan kommunisere med hverandre simultant ved bruk av videoskjermer”50.
Hvis man skal være mer spesifikk for hva som gjelder for hvem ved bruk
videokonferanse, blir man nødt til å se nærmere på begrepene som benyttes i reglene om fjernmøte og fjernavhør. I forskrift51 om prøveordning med bruk av
fjernmøteteknologi i straffesaker (opphevet) ble det presisert hva som omhandles i de ulike begrepene. I forskriftens § 2 ble fjernmøte definert som ”et møte der ikke alle deltakerne er til stede, men deltar ved hjelp av fjernmøteteknikk i form av lyd og bilde eller bare lyd”. Mens det i forskriftens § 6 presiseres at det med fjernavhør kun menes ”avhør av vitner og sakkyndige ved hjelp av fjernmøteteknikk i form av lyd og bilde eller bare lyd”.
Det fremgår av ordlyden at videokonferanse kan benyttes til fjernavhør av ”vitner og sakkyndige” når disse ikke er fysisk til stede i rettsalen. Det er også mulig å benytte
49 FOR 2005-12-21 nr. 1611: Forskrift om prøveordning med bruk av fjernmøteteknologi i straffesaker (opphevet 2011)
50 Studierapport 2005-06 ”Digital revolusjon i domstolen verden rundt, videokonferanser og opptak”. side 9.
51 FOR 2005-12-21 nr. 1611: Forskrift om prøveordning med bruk av fjernmøteteknologi i straffesaker (opphevet 2011)
fjernmøte for å avvikle rettsaken hvis en eller flere ”aktører” ikke er til stede i retten. Det fremgår ingen definisjon av begrepet ”aktører” i forskriften. Ordlyden setter heller ingen spesifikke grenser for hvem som faller inn under dette begrepet. Begrepet vil normalt omhandle alle de som opptrer og har en rolle i saken.
I studierapport om videokonferanse fra 2005-0652 ble ”aktørerbegrepet”, satt i en slik sammenheng, og det fremgår at det er ”mulig å avvikle en rettsak uten at en eller flere av aktørene er til stede, eksempelvis partene, tiltalte eller siktede i varetekt, aktor, forsvarer osv., d.v.s et såkalt fjernmøte”.
Teknologiens inntog i rettssystemet fører til nye problemstillinger og
vurderingsmomenter. Selv om det innføres ny teknologi i rettssystemet, som
videokonferanse, er det viktig å poengtere at de grunnleggende regler og prinsipper for avvikling av en straffesak også må ivaretas ved bruk av denne type teknologi. Som behandlet under punkt 2 og 3 skal en straffesak være muntlig, og den tiltalte har en rett til å være til stede. Spørsmålet i det følgende vil være hvordan disse prinsippene stiller seg ved bruk av fjernmøteteknologi.
Temaet for den videre fremstillingen vil etter dette være en vurdering av hvordan muntlighetsprinsippet stilles i lys av bruk av fjernmøteteknologi. I tillegg blir det et moment å vurdere om unntakene fra tiltaltes rett til tilstedeværelse utledet under punkt 3.1.2, kan avhjelpes ved bruk av fjernmøteteknologi de tilfeller der den tiltalte må finne seg i å ikke være til stede i retten.
4.2. Muntlighetsprinsippet og fjernmøteteknologi
Kravet til en muntlig forhandling under hovedforhandlingen reguleres som nevnt ovenfor i strpl. § 278. Muntlighetsprinsippet legger føringer for at hovedforhandlingen skal foregå muntlig, altså muntlige foredrag for den dømmende rett, med muntlig
52 Studierapport 2005-06 ”Digital revolusjon i domstolen verden rundt, videokonferanser og opptak”
side 10.
fremstilling av saken. Prinsippet vil være av like stor betydning ved en vanlig hovedforhandling som ved hovedforhandling der det benyttes fjernmøteteknologi.
Spørsmålet er om muntlighetsprinsippet ivaretas tilstrekkelig ved bruk av fjernmøteteknologi i straffesaker?
Videokonferanse defineres som nevnt ovenfor som ”[e]n interaktiv teknologi som sender video, stemmer og datasignaler via en overføringsenhet slik at to eller flere individer eller grupper kan kommunisere med hverandre simultant ved bruk av videoskjermer”53.
Hvis videokonferansen gir et godt bilde og god lyd begge veier, slik at retten kan se og høre den tiltalte godt, opprettholdes kravet til muntlighet. Hvis teknologien på sin side innfrir, og den gir muligheten til en kvalitetsmessig god samtale mellom retten og den tiltalte, må kravet til muntlighet ved bruk av videokonferanse anses oppfylt. Et moment som også er av betydning for å ivareta muntlighetsprinsippet og kravet til gode rammer rundt bruk av videoutstyr i retten, er at dommeren til enhver tid skal kunne snu kamerat der tiltalte sitter, slik at de kan kontrollere hvem som eventuelt er i samme rom som den tiltalte. Dette fordi ingen skal kunne påvirke den tiltalte, og at han forklarer seg av fri vilje. Normalt er dette ikke noe stort problem i norsk rett, men det kan tenkes tilfeller hvor den som avhøres eller forklarer seg blir påvirket av for eksempel en fangevokter som står i samme rom og overværer avhøret/forklaringen.
Forholdene stiller seg noe annerledes ved bruk av videokonferanse enn det å skulle være direkte til stede i retten. Den som forklarer seg fra et annet sted vil gå glipp av det å ta å føle på å være til stede i retten, altså selve stemningen. Han vil neppe få en like god følelse av hva som fremkommer av de enkelte forklaringene som han ville fått om han var tilstede i retten. Fremmøteaspektet som her skildres vil ikke ha noe direkte
innvirkning på muntlighetsprinsippet, men det kan få betydning i den form av at den tiltaltes opplevelse av ikke å være fysisk til stede i retten når han forklare seg fra et annet sted påvirker han i en negativ retning.
53 Studierapport 2005-06 ”Digital revolusjon i domstolen verden rundt, videokonferanser og opptak”.
Side 9.
Momentene vil ikke begrense muligheten til å møte ved videokonferanse, men er heller en presisering av at videokonferanse ikke alltid tilfredsstiller kravet like godt som å være til stede i retten. Prinsippet kan lide som følge av at den tiltalte opplever bruk av video som en negativ opplevelse.
Hvis kravet til god teknologi opprettholdes vil kravet til muntlige foredrag for den dømmende rett, og muntlig fremstilling av saken ved bruk av video ikke innskrenke de krav og rettigheter som følger av muntlighetsprinsippet.
Selv om den tiltalte forklarer seg fra et annet sted og ikke får kjenne selve stemmingen i rettsalen på kroppen svekkes ikke hans rettssikkerhet så lenge forholdene legges godt nok til rette for en god samtale mellom retten og den tiltalte som benytter
fjernmøteteknologi.
4.3. Tiltaltes rett til tilstedeværelse og fjernmøteteknologi
4.3.1. Hovedregel – Strpl. § 280 og EMK art. 6 (1)
Som drøftet ovenfor under punkt 3, foreligger det en rett for den tiltalte å være til stede under hovedforhandlingen i straffesaken mot ham.
I den videre drøftelsen vil de tidligere nevnte forhold der tiltalte selv uteblir fra retten, og de tilfeller hvor han samtykker til at saken kan fremmes uten hans tilstedeværelse, ikke bli behandlet ytterligere. I slike tilfeller der tiltalte ikke møter eller samtykker til at saken kan gå uten han til stede vil det være en ren vurdering etter strpl. § 281 om
vilkårene for å dømme i tiltaltes fravær foreligger eller ikke. Slike tilfeller vil altså ikke ha noe betydning i forhold til bruk av fjernmøteteknologi.
Høyesterett54 har som nevnt ovenfor under punkt 3 utledet retten til å være til stede direkte av strpl. § 280, og EMD55 utledet det samme av EMK art. 6. Det betyr at en
54 Rt-2006-856
55 Colozza v. Italia A 89 (Application No: 9024/80) 1985.
eventuell hjemmel for å nekte tiltalte å møte, og henvise tiltalte til bruk videokonferanse må påvises, og dessuten ha lik trinnhøyde med reglene som skaper tiltaltes rett til tilstedeværelse.
Først drøftes spørsmålet om det er hjemmel for å henvise tiltalte til å møte ved bruk av fjernmøteteknologi, og deretter drøftes spørsmålet om situasjonen der den tiltalte likevel må finne seg i å vike fra retten kan avhjelpes med bruk av fjernmøteteknologi.
Straffeprosessloven § 109a første ledd, omhandler bruk av fjernavhør under
hovedforhandling, og omfatter etter sin ordlyd kun fjernavhør av vitner. Loven har ved flere anledninger vært endret, og den siste endringen kom som følge av prøveordningen om fjernmøteteknologi i straffesaker.
Prøveordningen for bruk av fjernmøteteknologi i straffesaker56 regulerer bruk av
fjernmøte og fjernavhør som med hjemmel i dl. § 142 ble fastsatt i forskrift ved kgl.res av 21. desember 2005 nr. 1611. Forskriftens formål fremgår av dens § 1, og lyder slik:
”Forskriften har til formål å gi regler for en prøveordning med å avholde rettsmøter ved bruk av fjernavhør og fjernmøter i straffesaker”.
Prøveordningen ble opphevet 1. september 2011, men underveis i prøveordningen og i etterkant, har diskusjonen rundt bruk av videokonferanse og teknologi i domstolen økt.
I forarbeidene57 til strpl. § 109a ble det drøftet et forslag til endring av loven. Forslaget omhandlet en lovfesting av adgangen til å gjennomføre vitneavhør som fjernavhør.
Lovendringen om å kunne gjennomføre vitneavhør som fjernavhør ble endelig fastsatt ved lov 10. desember 2010 nr. 76.
Loven regulerer som nevnt domstolenes adgang til å foreta fjernavhør av vitner. Det fremgår videre i strpl. § 109a andre setning at kongen kan gi forskrift. Forskriften58 som knytter seg til strpl. § 109a ble fastsatt ved kgl.res 12. august. 2011 nr. 38559. Selv om
56 Forskriften ble opphevet 1. sep. 2011 jfr. forskrift 12. aug. 2011 nr. 835.
57 Prop. 141 L (2009-2010) ”endring i straffeprosessloven” side. 134
58 FOR 2011-08-12 nr. 835: ”forskrift om fjernmøter og fjernavhør i straffesaker”
59 Forskriftens opprinnelse FOR 8. Nov. 1991 nr. 727.
