Rettslig utgangspunkt strpl. § 280 21

Straffeprosesslovens § 280 første setning sier at den tiltalte skal være til stede under hovedforhandlingen og frem til dom er avsagt. Ut fra ordlyden ”skal være til stede”

foreligger det her er plikt for tiltalte å være til stede. Paragrafen hjemler etter sin ordlyd ingen direkte rett for den tiltalte å være til stede. Hensynet bak denne bestemmelsen er den dømmende retts behov for å ha tiltalte til stede i retten slik at saken blir best mulig opplyst. At bestemmelsen ivaretar et hensyn for domstolen og sakens opplysninger, underbygges i tredje setning som henviser til at tiltalte likevel ikke trenger å være til stede når hans ”nærvær ikke finnes nødvendig for sakens opplysning”. Det er retten som skal foreta en vurdering ut fra om det er nødvendig for avgjørelse å ha tiltalte til stede eller ikke. Her har altså tiltalte en plikt overfor domstolen å være til stede i retten så lenge retten finner det nødvendig for sakens opplysning, og når retten ikke finner det nødvendig for sakens opplysning, behøver tiltalte ikke å være til stede.

I kjennelse inntatt i Rt-2006-856 var vurderingen om det forelå en saksbehandlingsfeil at tiltalte i straffesaken mot han måtte oppholde seg i politiarresten mens

hovedforhandlingen pågikk. Tiltalte var fysisk til stede alle tre dagene i retten, men på grunn av mangel på varetektsceller ved Mosjøen hjelpefengsel, overnattet den tiltalte i politiarresten ved Mo i Rana politistasjon mellom rettsmøtene. Det kan presiseres at den tiltalte egentlig satt fengslet ved Trondheim fengsel. Som følge av bruk av politiarrest

mellom rettsmøtene ble det anført at den tiltalte ikke var mentalt til stede for å kunne ivareta sine interesser under hovedforhandlingen.

Kjennelser gir konkrete føringer for tiltaltes rettigheter under hovedforhandling, og det uttales i avsnitt 15:

"Straffeprosessloven § 280 pålegger ikke bare tiltalte en plikt til å være til stede, men sikrer ham en rett til å være til stede og ivareta sine interesser, jf. også at det er en absolutt feil som leder til opphevelse dersom saken i strid med loven er fremmet i siktedes fravær, jf. straffeprosessloven § 343 andre ledd nr. 6 og § 281."

Høyesterett presiserer her at den tiltalte ikke bare har en plikt men også en rett til tilstedeværelse under egen hovedforhandling jfr. strpl. §280, samt retten til å ivareta sine interesser under saken. Rett til tilstedeværelse som kjennelsen her presiserer er også lagt til grunn i litteraturen³⁴ som en del av det kontradiktoriske prinsipp. Videre definerer Høyesterett hva som inngår i tilstedeværelse under hovedforhandlinger. Det uttales i avsnitt 16 at:

”Hensynet til sakens opplysninger og til kontradiksjon innebærer videre at det krever noe mer enn en rent fysisk tilstedeværelse: Er tiltalte for eksempel sterkt redusert som følge av sykdom, vil forholdet etter omstendighetene kunne tenkes å måtte bedømmes likt med fysisk fravær, slik at det vil kunne bli spørsmål om anvendelse av straffeprosessloven § 343 andre ledd nr. 6. ”

Den presisering Høyesterett gjør i forhold til tiltaltes rett til tilstedeværelse etter

straffeprosessloven § 280. jfr. kjennelsens avsnitt 15. omhandler ikke bare en rent fysisk tilstedeværelse i retten, men også en mental tilstedeværelse, se avsnitt 16. Som

kjennelsen påpeker er hensynet til kontradiksjon viktig. Det at den tiltalte kun er fysisk til stede, og ikke er mentalt til stede, byr på utfordringer i forhold til kontradiksjon.

Kontradiksjon gir partene anledning til å uttale seg om det som fremkommer under saken. Hvis den tiltalte ikke får med seg hva som skjer og behandles i retten på grunn av

34 Norsk straffeprosess av Andenæs, 4 utgave. side 54.

at den tiltalte ikke er mentalt til stede, vil det være betydelig vanskeligere å opprettholde kravet til kontradiksjon.

Problemstillingen i denne saken er imidlertid det alminnelige krav til forsvarlig

saksbehandling. Dette går Høyesterett inn på i kjennelsens avsnitt 17, hvor det fremgår:

”For problemstilling i vår sak er det imidlertid det alminnelige krav til forsvarlig saksbehandling som kommer til anvendelse. At det gjelder en

forvarlighetsgrunnsetning etter norsk intern rett uavhengig av våre

konvensjonsrettslige forpliktelser, følger av rettspraksis, jf. blant annet Rt-1987-785 og Rt-1977-799. Også etter EMK artikkel 6 nr. 1 gjelder at det må foretas en

helhetsvurdering av om rettergangen totalt sett fremstår som « forsvarlig og rettferdig», jf. blant annet Rt-2004-97 avsnitt 29 med videre henvisninger”.

Høyesterett presiserer og konkluderer med at vurderingen om bruk av politiarrest har vært undergitt en grundig og løpende vurdering sett fra rettens side, og at retten har hatt et godt og forsvarlig grunnlag for ikke å utsette forhandlingen, og at denne avgjørelsen er i samsvar med norsk intern rett³⁵. På spørsmålet om tiltalte bare var fysisk til stede, men ikke mentalt sier Høyesterett at det ikke var sannsynliggjort at tiltalte ikke var i stand til å ivareta sine interesser på en forsvarlig måte³⁶.

Straffeprosessloven § 280 gir altså i seg selv ikke uttrykk for noen direkte hjemmel for tiltaltes rett til å være til stede, men den regulerer en plikt for tiltalte å være til stede når retten finner det nødvendig for sakens opplysning. Høyesterett har likevel, som det fremgår i Rt-2006-856 (15), uttalt at strpl. § 280 må forstås slik at tiltalte ikke bare har en plikt til å være til stede, men også en rett til tilstedeværelse for å ivareta sine

interesser. Retten til å være til stede under egen hovedforhandling omhandler ikke bare den rent fysiske tilstedeværelse men også rent mentalt.

35 Rt-2006-856 avsnitt 23 og avsnitt 29.

36 Rt-2006-856 avsnitt 29.

3.1.2. Unntak fra hovedregelen.

Hovedregelen er etter dette klar, tiltalte plikter å være til stede under

hovedforhandlingen jfr. strpl. § 280 første setning, med mindre det konkrete forholdet rammes av noen av unntakene. Tiltalte har også en rett til å være til stede jfr. kjennelse av Høyesterett nevnt ovenfor.

Som nevnt ovenfor kan retten avholde rettsmøte uten at tiltalte til stede, hvis retten ikke finner tilstedeværelse nødvendig for sakens opplysninger jfr. strpl. § 280 tredje setning.

Hvis retten finner det nødvendig for sakens opplysninger å ha tiltalte til stede plikter han å være til stede under hovedforhandlingen jfr. strpl § 280 første og tredje setning.

Bestemmelsen gir utrykk for at saken kan ”fortsette”, og i ordet ”fortsette” forstås det et krav om at tiltalte var til stede da forhandlingen begynte men at han forlater underveis.

Det som er avgjørende for om tiltalte skal være til stede under hele hovedforhandlingen eller ikke, er en vurdering fra rettens side av sakens opplysninger opp mot hensynet til tiltaltes rettssikkerhet.

Adgangen til å avholde hovedforhandling uten at den tiltalte er til stede hjemles i strpl.

§ 281. Det første vilkåret loven oppstiller er hvilken påstand aktor vil nedlegge³⁷. Hvis det ikke påstås idømt fengsel i mer enn ett år kan hovedforhandling finne sted selv om tiltalte ikke er til stede. Det fremgår videre at hovedforhandling der det påstås under ett års fengsel, bare kan gjennomføres uten den tiltalte til stede hvis retten finner at hans nærvær ikke er av betydning for sakens opplysning. Dette er absolutte vilkår. Hvis vilkårene ikke er til stede, kan saken ikke fremmes, og den må da utsettes til en senere anledning.

Det at retten må foreta en vurdering av om tiltalte må være til stede eller ikke grunnet sakens opplysning gir ikke bare utrykk for at retten må ha saken best mulig opplyst jfr.

strpl. § 294. Den konstaterer også viktigheten av å ha tiltalte til stede i de saker hvor strafferammen eller påstanden er stor, altså over ett år. Vilkåret om at tiltalte skal være

37 Straffeprosessloven § 281 første ledd.

til stede hvor strafferammen er over ett år hjemler altså en rett for tiltaltes tilstedeværelse.

Slik det fremgår av strpl. § 281, gir den adgang til å holde hovedforhandling der tiltalte ikke har vært til stede fra begynnelsen. Dette stiller seg som nevnt noe annerledes i forhold til strpl. § 280 tredje setning, der tiltalte må være til stede i begynnelsen og eventuelt forlate retten underveis.

Videre inneholder strpl. § 281 første ledd litra nr. 1 og 2 muligheten til å pådømme saken selv om den tiltalte uteblir. Tiltalte har her forkastet sin rettighet til å være til stede ved at han ikke møter.

Det fremgår av forarbeid³⁸ at lagmannsrett kan pådømme en sak der tiltalte uteblir bare i de tilfeller hvor den straffbare handling ikke kan medføre strengere straff enn fengsel inntil ett år. Denne begrensningen gjelder ikke for tingretten (herreds- eller byretten).

Der det er aktors påstand som styrer. Departementet har i forskrift³⁹ presisert at dom i uteblivelsestilfellene stiller seg noe spesielt for unge førstegangsforbrytelser som risikerer en ubetinget fengselsstraff. Her understrekes det at den mindreårige tiltalte alltid bør være til stede under hovedforhandlingen. At den mindreårige bør være til stede, selv om hans strafferamme er under ett år, begrunnes med lovovertrederens unge alder, og at det er hans første lovovertredelse. Hensynene som her gjør seg gjeldene er rettssikkerhet og offentlighet i forhold til at den tiltalte skal få en oversikt over rettsaken, og se at hans rettssikkerhet til en hver tid i retten ivaretas, samt forstå rettsaken og hva som skjer der. Retten er altså sterkere rundt kravet om tilstedeværelse for unge og førstegangs lovbrytere enn den er for andre lovbrytere.

I pådømmelse der den tiltalte ikke møter, blir spørsmålet om retten trenger den tiltalte til stede under forhandlingen eller ikke. Vurderingen vil da som tidligere nevnt være om retten på grunn av sakens opplysninger kan fortsette uten den tiltaltes nærvær jfr. strpl.

§ 281 første ledd.

38 NUT-1969-3 (innstilling om rettergangsmåter i straffesaker fra straffeprosesslovkomiteen).

39 Ot.prp. nr. 53 (1983-84) side 169. (Ikraftsetting og endring av den nye straffeprosessloven m m 6.3 Lovutkastet del III. – Endringer i straffeprosessloven)

Slik det fremgår ovenfor har tiltalte ikke bare en plikt, men også en rett til å være til stede under egen hovedforhandling, med mindre retten finner det ubetenkelig ut fra de vilkår loven stiller. Vurderingen vil således være om loven regulerer noen unntak fra tiltaltes rett til å være til stede under sin egen hovedforhandling, slik at den tiltalte til tross for sin rett, likevel kan bli pålagt å forlate salen under deler av, eller hele

hovedforhandlingen.

Det første unntak fra tiltaltes rett til tilstedeværelse reguleres i strpl. § 284 første ledd, første punktum. Retten kan beslutte at tiltalte forlater salen når et vitne skal forklare seg hvis det er særlige grunner som tilsier at vitne ikke vil gi en uforbeholden forklaring med tiltalte til stede. Det samme gjelder for anonyme vitner. Her kan også retten beslutte at tiltalte skal forlate salen, jfr. andre punktum. Hensynene som gjør seg gjeldende i denne interesseavveiningen, er på den ene siden tiltaltes interesse i å være til stede under egen straffesak, og på den andre siden kravet om å få saken best mulig opplyst.

Et ytterligere unntak fra tiltaltes rett til tilstedeværelse hjemles i strpl. § 284 andre ledd, jfr. dl. § 133. Bestemmelsen sier at den tiltalte kan blir utvist fra retten om han omfattes av forholdene i dl. § 133. De tilfeller som rammes av bestemmelsen er forstyrrende opptreden, upassende eller utilbørlige utsagn, samt andre forhold som strider mot domstolens verdighet. Hovedforhandlingen kan likevel fortsette uten den tiltalte til stede, såfremt tiltaltes nærvær ikke er av betydning for sakens opplysninger, jfr. andre ledd.

De momentene som står opp mot hverandre i denne vurderingen er på den ene siden tiltaltes rett til tilstedeværelse, og på den andre siden hensynet til å få saken avviklet. Det avgjørende og sentrale for begge momentene i vurderingen er at saken blir godt nok opplyst. Det er retten som foretar vurderingen om den tiltalte skal bortvises eller ikke, men det er også retten som er ansvarlig for at saken blir best mulig opplyst jfr. strpl.

§ 294.

Slik det fremgår av strpl. §§ 280, 281 og 284 stiller ikke loven opp noe direkte hjemmel for at tiltalte har rett til tilstedeværelse i egen hovedforhandling. Tiltaltes rett til å delta i egen hovedforhandling er slått fast av Høyesterett i kjennelsen fra 2006⁴⁰, hvor det fremgår av premiss 15 at strpl. § 280 ikke bare pålegger en plikt for den tiltalte å være til stede, men også sikrer den tiltalte en rett til å være til stede under egen

hovedforhandling. Denne retten underbygges også ut fra tolkningen av strpl. §§ 280, 281 og 284, og det fremgår av sammenhengen at den tiltalte har en rett til å delta i egen hovedforhandling. Samtidig må det kunne sies at Høyesteretts presisering av tiltaltes rett til tilstedeværelse er i samsvar med den alminnelige oppfatning som nevnt

innledningsvis.

3.2. Rett til å delta etter EMK

Det neste spørsmålet er om tiltalte har noen rett etter EMK til å være til stede i hovedforhandling i egen straffesak.

Rett til deltakelse etter EMK begrenser seg til deltakelse i straffesaker. EMK art. 6 (1) omfatter avgjørelser av straffesiktelser⁴¹. Artikkelen forutsetter en strafferettslig påtale (”chriminal charge”), for en straffbar handling (”chriminal offence”). Det kan også

bemerkes at det i begrepet ”rettergang” etter art. 6(1) også tolkes inn at de rettighetene som omfattes av art 6 bare gjelder under hovedforhandling i straffesaker⁴².

Det fremgår ikke noen uttrykkelig regel om at den som er tiltalt i en straffesak har rett til å være til stede under hovedforhandlingen etter EMK.

EMK art. 6 (1) gir utrykk for et prinsipp om rettferdig rettergang (”fair trail”). Som før omtalt ovenfor under punkt 3.1.1, legges det til grunn at den tiltalte har rett til å være til stede i egen straffesak⁴³. I boken om menneskerettigheter⁴⁴ presiser Møse

problematiseringen rundt tilstedeværelse, og han påpeker at ”selv om det ikke fremgår

40 Rt-2006-856

41 Menneskerettigheter av Møse 3. Opplag. side 308.

42 Menneskerettigheter i straffeprosessen av Jebens side 213.

43 Menneskerettigheter av Møse 3. Opplag. side 344.

44 Menneskerettigheter av Møse 3. Opplag. side 344.

uttrykkelig av art. 6 (1), følger det av konvensjonspraksis at prinsippet om rettferdig rettergang som utgangspunkt gir rett til å være til stede i egen sak”.

Grunnlaget for at man tolker inn tiltaltes rett til tilstedeværelse under begrepet

rettferdig rettergang ble første gang avklart i dom fra EMD mellom Colozza v. Italia A 89 (1985)⁴⁵. Det ble i denne saken konstatert krenkelse av EMK art. 6(1). I dommens premiss 24-33 slo EMD fast at det etter art. 6 (1) stilles et krav om at enhver tiltalt har rett til å være til stede under sin egen hovedforhandling. I senere tid har dette

standpunkt blitt etterfulgt av nyere dommer⁴⁶.

3.3. Oppsummering av tiltaltes rett til deltakelse etter norsk rett og

In document Muntlighetsprinsippet og tiltaltes rett til å være til stede under hovedforhandling i lys av innføring av lyd og bilde i domstolen. (sider 21-28)