innskuddsordninger og virkningen av disse og virkningen av disse

(1)

Fafo-rapport 2010:36 ISBN 978-82-7422-758-3 ISSN 0801-6143 Bestillingsnr. 20180 Borggata 2B/Postboks 2947 Tøyen

N-0608 Oslo www.fafo.no

Jon M. Hippe og Pål Lillevold Den gylne middelvei

Den gylne middelvei

Nye tjenestepensjoner mellom ytelses- og

innskuddsordninger og virkningen av disse og virkningen av disse

Den gylne middelvei

Denne rapporten analyserer hvordan nye tjenestepensjonsprodukt mellom de tradisjonelle ytelses- og innskuddsordningene kan utformes i det norske tjenestepensjonsmarkedet. Den beskriver mulige løsninger for en slik «hybrid-ordning», og kartlegger de virkningene dette kan ha for foretak og arbeidstakere. Rapporten analyserer både prinsipielle og praktiske sider ved utforming av hybride tjenestepensjonsordinger i privat sektor.

Jon M. Hippe og Pål Lillevold

��

(2)

(3)

Jon M. Hippe og Pål Lillevold

Den gylne middelvei

Nye tjenestepensjoner mellom ytelses- og innskuddsordninger og virkningen av disse

Fafo-rapport 2010:36

(4)

ISBN 978-82-7422-758-3 (papirutgave) ISBN 978-82-7422-759-0 (nettutgave) ISSN 0801-6143

Omslagsillustrasjon og omslag: Fafos Informasjonsavdeling Trykk: Allkopi AS

(5)

Innhold

Forord ... 5

Kapittel 1 Innledning �� 7 1.1 Tjenestepensjoner i korte trekk...9

1.2 Behov for nye tilpasninger... 11

Kapittel 2 Metode og datagrunnlag ��15 2.1 Data ... 15

2.2 Metode ...20

Kapittel 3 Mellomløsninger: Hva er en hybrid tjenestepensjon? ��23 3.1 Internasjonale erfaringer ...29

Kapittel 4 Pensjon etter ny folketrygd og ny AFP �� 37 4.1 Forutsetninger om tjenestepensjon ...38

4.2 Hva blir fremtidig pensjon? Pensjonsnivå ved 67 år ...39

4.3 Hva skjer ved tidlig avgang? Pensjonsuttak ved 62 år ...43

Kapittel 5 Omlegging til mellomløsninger �� 47 5.1 To perspektiver på pensjonsomlegging ... 47

5.2 Hvis dagens ytelsespensjoner skal veksles inn i en ny ordning ...48

5.3 Hvilke satser er nødvendig for å nå 70% ved 67 år? ...50

5.4 Nødvendige innskuddssatser for å nå 70% ved 67 år for 1975-kullet ...53

Kapittel 6 Regulering i opptjent pensjonskapital �� 57 6.1 En enkel illustrasjon ... 57

6.2 Effekt av lavere regulering av hybridopptjening enn G ...60

Kapittel 7 Produksjon av tjenestepensjoner – konvertering fra gammel til ny løsning? ��63 7.1 Prinsipp for omlegging til nye produkter ...63

Kapittel 8 Mellomløsninger og krav til regnskapsføring �� 67 8.1 Sentrale elementer i kravene til regnskapsføring ...68

Kapittel 9 Konklusjoner og oppsummering ��73 Litteratur ... 85

Vedlegg Kjennetegn ved hybride ordninger...86

(6)

(7)

Forord

Denne rapporten analyserer hvordan nye tjenestepensjonsprodukter mellom de tradisjonelle ytelses- og innskuddsordningene kan utformes i det norske tjenestepensjonsmarkedet. Utredningen har som mål å beskrive mulige løsninger for en slik

«hybrid-ordning» og kartlegge de virkninger det kan ha for foretak og arbeidstakere, samt å kunne gi et nyttig bidrag til myndighetenes og partene i arbeidslivets arbeid på dette området. Analysen er basert på data om faktisk inntekt og lønnsforhold for arbeidstakere i privat sektor.

Ikke alle produkter basert på opptjent alderspensjon er i dag skattebegunstiget innenfor lov om foretakspensjon (LOF). I NOU 2009:13 Brede pensjonsordninger anbefales innføringen av skattebegunstigede alternativer mellom dagens ytelsesbaserte (sluttlønn) og innskuddsbaserte ordninger i henhold til lov om innskuddspensjon (LOI). Utformingen av et detaljert regelverk er av Finansdepartementet lagt til Banklovkommisjonen. Kommisjonen har i sitt første forslag i mai 2010 utelukkende foreslått en teknisk løsning for dagens ordninger, slik at disse kan tilpasses ny folketrygd og adgangen til fleksibelt uttak av pensjon fra 62 år (NOU 2010:6). Forslag til ny produktregulering er forventet sommeren 2011 og kan tidligst tre i kraft fra 2012.

Sannsynlig virkningspunkt er 1/1 2013. Denne rapporten har som mål å bidra til et konkret beslutningsgrunnlag for bedrifter og virksomheter som vil tilpasse seg disse nye reglene i denne «ventetiden».

Nye mellomløsninger, eller det som omtales som hybride produktløsninger, aktua- liseres både av ny folketrygd og en ny AFP-ordning i privat sektor. Begge ordningene er basert på opparbeidelsen av årlige pensjonsrettigheter og har valgfritt uttak av alderspensjon fra 62 år. Supplerende tjenestepensjoner bør samspille på en god måte med disse ordningene for å sikre enkelhet, oversiktlighet og mobilitet i arbeidsmarkedet. Dette skaper behov for å synliggjøre for foretak og partene i arbeidslivet hvilke muligheter som ligger i alternative tjenestepensjonsprodukter, for å sikre en best mulig tilpasning for de foretak som i dag har en tradisjonell ytelsespensjon eller for de som vil revurdere sin innskuddspensjonsordning. Rapporten analyserer derfor både prinsipielle og praktiske sider ved utforming av hybride tjenestepensjonsordinger i privat sektor.

Analysen har imidlertid relevans også for en alternativ løsning for offentlig sektor (påslagsmodell), selv om dette ikke drøftes nærmere i denne sammenheng.

Rapporten er utarbeidet av Jon M. Hippe ved Fafo og Pål Lillevold fra Aktuar- firmaet Lillevold & Partners. I tillegg har Ørjan Ressem og Hans Gunnar Vøien ved

(8)

Aktuarfirmaet Lillevold og Partners bidratt i beregningene sammen med Bård Jordfald på Fafo. Geir Veland på Fafo har også bidratt, med avsnitt 3.1 om hybride ordninger internasjonalt. Storebrand Livsforsikring er oppdragsgiver for dette prosjektet. Vi vil takke Geir Holmgren, Knut Bjørgaas og Pål Perger for nyttige kommentarer og bidrag til arbeidet. Alle analyser og vurderinger står for forfatternes regning.

Oslo, oktober 2010

Jon M. Hippe og Pål Lillevold

(9)

Kapittel 1 Innledning

Analysen i denne rapporten omfatter et bredt spekter av problemstillinger knyttet til utformingen av alternative tjenestepensjonsordninger eller det man også kan kalle hybride ordninger. I denne rapporten omtaler vi disse hybride ordningene som mel- lomløsninger mellom rene innskuddsordninger og de tradisjonelle sluttlønnsbaserte ytelsesordningene. Målsettingen er å analysere virkningene både ut fra foretakets og arbeidsgivers interesser og ut fra medlemmenes perspektiv koblet til antatt ytelsesnivå, forutsigbarhet og risiko samt virkninger for leverandører av tjenestepensjonsordninger.

På denne måten er målet å beskrive det man kan kalle et salgbart tjenestepensjonsprodukt som bedrifter frivillig vil kunne kjøpe, løsninger som er så enkle og fleksible at partene i arbeidsmarkedet eventuelt kan utforme avtaler om tjenestepensjon samt ordninger som kan gi arbeidstakere et godt samlet pensjonsnivå.

Analysen omfatter alderspensjonsdelen av tjenestepensjonen alene. Der tjenestepensjonsordningen også omfatter uføre- og etterlattepensjon, vil kostnaden til sikring av disse ytelsene komme i tillegg til de kostnader som er vist i rapporten.

De beregninger som foretas er basert på registrerte inntektsopplysninger og en avansert modell for beregning av fremtidig inntekt, slik at det er mulig å gjøre langt mer presise beregninger basert på faktiske inntektshistorier for arbeidstakere i privat sektor. På denne måten vil man kunne gjøre relativt sikre anslag på virkninger for pensjonsnivå, kostnader for foretakene eller for den saks skyld betydningen for satser og nivåer på den lovmessige reguleringen av ulike tilpasninger. En nærmere beskrivelse av datasettet og tilpasningen av dette gis i kapittel 2.

Beregningene som foretas er omfattende og til tider kompliserte. Det er imidlertid av interesse å få en mer presis avklaring av pensjonsnivåer og kostnader ut fra faktiske lønnsforhold, yrkeskarrierer og ulike næringer, snarere enn en betraktning basert på rent stiliserte forutsettinger som at en person har jobbet i 40 år med samme lønn. I denne typen beregninger kan vi relativt presis svare på en rekke spørsmål om hvor store sparerater og ytelsesnivåer må være for å gi et rimelig pensjonsnivå i ulike næringer.

Hvilke konkrete endringer i ytelsesnivåer vil gi opphav til hvilke ytelser og tilhørende kostnader for foretak? Hva vil foretak som er dekket av AFP spare på å bygge på AFP- ytelsene i sin kollektive tjenestepensjonsordning? Hva vil virkningen være av ulike metoder for å regulere pensjonsytelser(kapital)?

Ut fra denne ambisjonen diskuteres følgende problemstillinger:

(10)

1. En drøfting av prinsipielle og praktiske sider ved ulike mellomløsninger (hybride tjenestepensjonsordninger) i tjenestepensjonsmarkedet – kapittel 3.

2. En analyse av pensjonsforhold i privat sektor basert på registeropplysninger om inntekt og lønn samt en modell for fremskriving av fremtidig inntekt for norske arbeidstakere – kapittel 4.

3. En analyse av omlegging til mellomløsninger (hybride ytelsesordninger) for ulike norske næringer og virkningene for pensjonsnivå og kostnader – kapittel 5.

4. En nærmere analyse av ulike mekanismer for å regulere pensjonsrettigheter/pensjonskapitalen i henhold til lønnsutvikling. I realiteten er dette en analyse av ulike mekanismer for å håndtere kapitalavkastningen i en tjenestepensjonsordning – kapittel 6.

5. En diskusjon av hovedprinsippene for konvertering av en tradisjonell sluttlønns- basert ytelsesordning til en ny hybrid pensjonsløsning. En konverteringsmulighet, slik at man slipper å avslutte ordningen (og dermed utstede fripoliser), kan være en avgjørende faktor for mange foretaks eventuelle beslutning om å endre pen- sjonsordning.

6. En diskusjon av den regnskapsmessige behandlingen av en tjenestepensjonsordning. Også den regnskapsmessige håndteringen av nye tjenestepensjonsløsninger er en svært viktig premiss i de mange omleggingsprosesser som skal i gang i norske foretak – kapittel 8.

I denne analysen er spørsmålet om hvordan AFP skal behandles svært viktig. AFP behandles i analysen som en regulær alderspensjonsordning som det kan tas hensyn til i foretakets valg av ytelses- eller sparenivåer i tjenestepensjonsordningene. Det understrekes imidlertid at AFP ikke sikrer opptjente rettigheter uavhengig av arbeidsforholdet ved pensjonsalder. En person som ikke lenger står i jobb i et foretak som er dekket av AFP, vil dermed ikke få utbetalt AFP-pensjon, selv om vedkommende tidligere har vært dekket av AFP. Hvis en arbeidstaker bytter mellom AFP-dekkede foretak, vil det imidlertid ikke medføre tap av rettigheter. At AFP har andre deknings- og opptjeningsprinsipper enn en tradisjonell kollektiv tjenestepensjon kan dermed skape en særskilt utfordring for enkelte arbeidstakere. Dels ved at arbeidstakere som er med i tjenestepensjonsordninger som ikke tar hensyn til AFP vil få en gevinst ved å avslutte yrkeslivet i en AFP-dekket bedrift. Og, omvendt, ved at en arbeidstaker som er med en i tjenestepensjonsordning som tar hensyn til AFP, men som ikke er ansatt i en AFP- dekket bedrift ved pensjonering, vil få mindre enn tidligere forventet i pensjon.

(11)

1.1 Tjenestepensjoner i korte trekk

Alle arbeidsgivere er gjennom lov om obligatorisk tjenestepensjon pålagt å tilby alle sine ansatte medlemskap i en tjenestepensjonsordning. I prinsippet kan tjenestepensjoner utformes fritt, som en del av den totale avlønningen av ansatte, så lenge de dekker minstekravene til sparing (2% av lønn) og forsikring (fortsatt innbetaling ved uførhet). Det stilles imidlertid krav om utforming av ordningene for å sikre skattefradrag for arbeidsgivers innbetalinger og skatteutsettelse for de aktive medlemmene av ordningen.

Et slikt krav om medlemskap i en tjenestepensjonsordning pålagt gjennom lov eller i tariffavtale, finnes i mange land, blant annet England, Sveits, Nederland, Frankrike, Tyskland, Sverige og Danmark. I Norge har det i lang tid vært krav om tjenestepen- sjonsdekning gjennom lov og avtaleregulering i offentlig sektor. Kavet om obligatorisk tjenestepensjon fra 2006 fikk dermed betydning for de mange private virksomhetene som ikke hadde en egen tjenestepensjon. Det er grunn til å tro at omkring 650 000 arbeidstakere i privat sektor ikke var dekket av en tjenestepensjon i 2005 (Veland 2008).

Kravet om obligatorisk tjenestepensjon medførte at en rekke bedrifter nå tilbyr sine ansatte såkalte innskuddsordninger hvor det typisk spares 2% av lønn (over 1 G) hvert år den ansatte er medlem. Fremtidig pensjonsytelse bestemmes av antall medlemsår og avkastning på den oppsparte pensjonskapitalen. Ved utgangen av 2009 var nesten 940 000 arbeidstakere dekket av en innskuddsordning (FNO 2010). Omkring halvparten av disse var med i en minsteordning på 2%.

I en rekke bedrifter finner man også såkalte ytelsesordninger, hvor arbeidsgiver sikter mot en prosent av sluttlønn og livslange utbetalinger etter 30 års medlemskap. I 2009 omfattet disse ordningene 406 000 arbeidstakere. Dette representerer en kraftig nedgang, fra nesten 592 000 så sent som i 2004. Siktemålet om for eksempel 66% av sluttlønn er et relativt grovt siktemål, siden antatt folketrygd i disse pensjonsberegnin- gene er basert på svært forenklede forutsetninger om hva folketrygden vil bli ut fra det siste registrerte pensjonsgrunnlaget og ikke en faktisk beregning av folketrygd.

Ytelsesordningene utgjør en lang historisk tradisjon, med røtter tilbake til tiden rundt forrige århundreskiftet (1900) og skatteloven av 1911, som ga skattefradrag for slike ordninger. I dag lever disse to tjenestepensjonsordningene side om side. Det spesielle er ikke så mye at man har to ulike pensjonsordninger, men at disse så å si representerer ytterpunkter i arbeidstakers og arbeidsgivers økonomiske risiko, og at foretak dermed i praksis tilpasser seg til to ekstremer snarere enn å lage mellomløsninger.

Presset på de gjenværende ytelsesordningene fortsetter imidlertid med til dels fornyet kraft:

1. Økende kostnader knyttet til lavere grunnlagsrente, forventninger om fremtidig lønnsvekst, økende levealder. Den vedtatte reduksjonen av krav til maksimal

(12)

grunnlagsrente på 2,5% for nye kontrakter fra 2011 og for ny pensjonsopptjening fra 2012, vil ytterligere bidra til sterkt økte kostnader for arbeidsgiver.

2. I tillegg opplever en rekke arbeidsgivere kostnadene til slike ordninger som uforut- sigbare, og med store kostnadsvariasjoner i premier innenfor enkeltår og mellom år.

3. Særlige krav til regnskapsføring utover de årlige kostnadene.

4. Frykt for en lengre periode med lave renter og dermed reduserte forventninger om avkastning kan bidra ytterligere til at arbeidsgivere ikke vil bære avkastnings- risiko.

Analyser basert på kvalitative intervjuer med bedriftsledere og tillitsvalgte bekrefter at disse faktorene har ligget bak omdanninger fra ytelses- til innskuddspensjon og skaper press på ytelsesordningene (Veland, Hippe og Andersen 2006, Veland og Hippe 2008).

I tillegg til et økende press for omdanning av ytelsesordninger i en rekke bedrifter, medfører både ny folketrygd og en ny AFP-ordning i privat sektor også en drivkraft for å endre de sluttlønnsbaserte ytelsesordningene. Begge disse «nye» pensjonsord- ningene er basert på et alleårsprinsipp og ikke et sluttlønnsprinsipp, og har valgfritt uttak av alderspensjon fra 62 år. Dette er i utgangspunktet forskjellig fra de tradisjonelle sluttlønnsbaserte ytelsesordningene. Innskuddsordningene med årlig sparing kan derimot enkelt og på en forståelig måte for medlemmene tilpasses, og så å si legges på toppen av ny folketrygd og ny AFP for de som er dekket av AFP-ordningen. Dette kan i seg selv være et argument for innskuddsordninger fremfor sluttlønnsbaserte ytelsesordninger.

Selv om analysen i denne rapporten er avgrenset til alderspensjon, er også det man kaller supplerende forsikringsdekninger en viktig del av de kollektive tjenestepensjonsordningene i Norge. Supplerende dekninger i form av uførepensjon, ektefelle- og barnepensjon har vært hovedregelen i de tradisjonelle ytelsesordningene. Ifølge FNO (2010) hadde 95% av medlemmene i en ytelsesordning uførepensjon i 2008. De fleste av disse hadde også oppbygging av fripoliserettigheter. Mer enn tre av fire medlemmer i disse ordningene hadde også tilknyttede ektefelledekninger og barnepensjon (NOU 2009:13). Slike supplerende forsikringsdekninger er derimot langt mindre vanlige i innskuddsordningene. 35% av medlemmene i innskuddsordningene har tilknyttet uførepensjonsdekninger, og flertallet av disse har ikke fripoliseoppbygging. Svært få har ektefelle- eller barnepensjonsdekning (hhv 1,7 og 5,4%) (FNO 2010).

Alt i alt skaper denne utviklingen et behov for å synliggjøre for foretak og partene i arbeidslivet hvilke muligheter som ligger i alternative tjenestepensjonsprodukter, for å sikre en best mulig tilpasning for de foretak som i dag har en tradisjonell ytelsespensjon, eller for de som av ulike grunner vil revurdere sin innskuddspensjonsordning.

(13)

Det vil også være særlig viktig å vurdere utformingen av tjenestepensjonen i lys av om foretaket er dekket av den nye AFP-ordningen, det vil si om de er tariffavtaledekket.

Omkring halvparten av de ansatte i privat sektor er dekket av tariffavtale (Nergaard og Stokke 2010).

Den kraftige endringsprosessen som pågår ved at ytelsesordninger avvikles eller lukkes, og som kan forsterkes ytterligere, aktualiserer også spørsmålet om raske avkla- ringer og fremdrift i den pågående (om-)reguleringsprosessen. Så tidlig avklaring som mulig av både muligheter for omdanning av eksisterende ytelsesordninger og hvilke tilpasninger det kan bli gitt åpning for, vil kunne gi bedre tilpasninger for så vel foretak som deres ansatte.

Innføringen av nye solvensregler for livsforsikring (Solvens II) fra 2012/13 hvor både eiendeler på aktiva siden og forpliktelser på passivasiden skal balanseføres til mar- kedsverdi, skaper ytterligere utfordringer for livsforsikringsselskapene med hensyn til de årlige rentegarantiene som ligger i de ytelsesbaserte ordningene. I den grad selskapene vil tilpasse seg ved å ta lavere risiko (lav aksjeandel) for å klare en årlig rentegaranti, vil det ytterligere bidra til å legge press på ytelsesordninger ved at foreventninger om avkastning utover grunnlagsrenta blir lav. Denne nye situasjonen for pensjonsleveran- dørene gjør blant annet at spørsmålet om konvertering av gamle til nye ordninger er viktig, fordi en manglende konverteringsavgang vil medføre en betydelig utstedelse av fripoliser. Fripolisene vil kunne bli særlig påvirket av den nye situasjonen.

1.2 Behov for nye tilpasninger

Det er ingen tvil om at norske foretak har et betydelig behov for å foreta tilpasninger i sine tjenestepensjoner. Under systematiseres de tilpasningene eller endringsbehovene som norske foretak står overfor:

Tilpasse tjenestepensjonen til ny folketrygd

Den minste endringen som må gjøres i en tjenestepensjonsordning er å tilpasse denne til ny folketrygd. For innskuddsordningene er dette utelukkende en åpning for tidligere uttak av pensjon. Som en ren spareordning er innskuddsordningen lett å tilpasse tidlig uttak ved at den kapital som til enhver tid er oppspart, tas ut over et gitt antall år, helt eller delvis. Det kan også være aktuelt å åpne for en lengre utbetalingsperiode enn dagens hovedregel om ti års utbetaling, blant annet fordi nye regler medfører at utbetalingen av oppspart innskuddskapital skal løpe minst frem til fylte 77 år (her finnes et unntak hvis det årlige pensjonsbeløpet blir svært lavt og da kan settes til 20%

av G).

(14)

Tradisjonelle ytelsesordninger kan endres fra å ha et siktemål inklusive beregnet folketrygd (differanseordning), til å ha et selvstendig siktemål i prosent av lønn uavhengig av beregnet folketrygd. Pensjonsytelsen beregnes da for å nå for eksempel 10 eller 15%

av sluttlønn på toppen av folketrygd, i motsetning til for eksempel 66% av sluttlønn inklusive antatt ytelse fra folketrygden. Pensjonsalderen er her bare en beregningsstør- relse og ikke en faktisk pensjonsalder. Dette er først og fremst en teknisk tilpasning som kan gjøres slik at ytelsesnivået i liten grad blir påvirket hvis for eksempel pensjons- prosenten settes høyere for inntekter over 7,1 G. En slik tilpasning kan i og for seg gjøres innenfor gjeldende regelverk, men det må forventes at Banklovkommisjonen vil utforme et mer tilpasset rammeverk for slike omdannelser. Ved tidlig uttak i en slik sluttlønnsbasert ordning med 30 års opptjening, vil den enkelte kunne treffes av en til dels kraftig avkorting av den årlige ytelsen, noe som kan skape et press for overgang til årlig opptjening (se NOU 2010:6). Se tilpasning 3 under. Avkorting ved tidligere avgang vil imidlertid også finne sted ved et årlig opptjeningsprinsipp.

Tilpasse nivået på tjenestepensjon til både ny folketrygd og AFP

Et mer grunnleggende spørsmål er om tjenestepensjonens planlagte ytelsesnivå skal baseres på at arbeidstakerne som alderspensjonister vil få rett til både folketrygd og også AFP, eller bare folketrygd alene. Problemstillingen aktualiserer seg når AFP ikke lenger er en førtidspensjon fra 62 til 67 år, men en livslang alderspensjon. Det er ikke her snakk om å gi en garanti for et samlet pensjonsnivå, men å innrette tjenestepensjonsordningen slik at et antatt nivå for summen av folketrygd, AFP og tjenestepensjon kan oppnås.

For de virksomheter som i dag er omfattet av AFP og har en ytelsesordning, vil det kunne medføre vesentlig reduksjon av tjenestepensjonsnivået og lavere kostnader (for tjenestepensjonsordningen isolert sett). Denne typen tilpasning av ytelses- og spare- nivåer er like aktuell for innskuddsordningene. Ikke minst for de virksomhetene som har en innskuddsordning og som ønsker å kompensere for at man ikke er med i AFP.

For disse vil dette blant annet kreve høyere innskuddssatser for inntekter over 7,1 G, som lovverket ennå ikke har åpnet for. Hovedpoenget er likevel at de fleste virksomheter bevisst bør forholde seg til hvorvidt oppsparing og antattes ytelser skal baseres på om AFP «ligger i bunnen» eller ikke. I denne vurderingen vil det også måtte tas hensyn til at en AFP-utbetaling forutsetter at man er ansatt i en tariffdekket virksomhet ved pensjoneringstidspunktet.

Med gjeldende innskuddsgrenser vil alderspensjonen gjennomgående bli lavere enn i ytelsesbaserte pensjonsordninger, gitt et nivå som har vært vanlig i det norske pensjonsmarkedet. I en konkret sammenlikning vil antakelser om fremtidig avkastning på innskuddssparingen og nivået i ytelsesordningen selvsagt ha betydning, men hoved- inntrykket er at man må regne med både svært optimistiske avkastningsforutsetninger og en lang sammenhengende yrkeskarriere for at innskuddsordningens alderspensjon

(15)

skal fremstå som «konkurransedyktig» i sammenlikningen med for eksempel en 66%

ytelsesordning.

Endre tjenestepensjonen til en årlig profil

I tillegg til endringene overfor, kan de foretakene som har en ytelsesordning velge å omdanne ordningen til oppsparing av årlige ytelser. Den årlige ytelsen settes uavhengig av folketrygden, men kan avledes av et forventet samlet ytelsesnivå under gitte forutsetninger, blant annet om opptjeningstid. Ved å gi ordningen en individuell regulering, blir den svært lik den sluttlønnsbaserte ordningen, bortsett fra at opptjeningsprofilen vil kunne variere. Hovedregelen vil imidlertid være at det ikke er krav om regulering i forhold til lønn, og ytelsen vil bestemmes av avkastningen utover grunnlagsrenta.

Ytelsesordningen vil dermed likne mer på en innskuddsordning. Årlig opptjening er i seg selv viktig for å tilrettelegge for tidlig uttak av tjenestepensjon.

Endre tjenestepensjonen til kollektiv regulering

Når en tjenestepensjonsordning endres til opptjening av en årlig ytelse, blir spørsmålet om regulering av den oppsparte kapitalen viktig. Et viktig spørsmål er om man skal gå fra et prinsipp om oppregulering av kapitalen etter individuell lønnsutvikling, til en reguleringsmekanisme hvor den oppsparte kapitalen reguleres med gjennomsnittlig lønnsvekst i foretaket eller en annen indeks (som i folketrygd og AFP). Hvis kapitalen oppreguleres etter for eksempel G, vil medlemmene av ordningen være sikret at pensjonsrettighetene opprettholder en realverdi i forhold til den generelle lønnsveksten. Avkastning utover G vil da måtte tilfalle ordningen og bygges opp som en buffer for fremtidig lavere avkastning enn G. Mens leverandøren står for risikoen for beregningsrenta (rentegarantien), vil arbeidsgiver bære risikoen for avkastning over rentegarantien og G. Dette er et reguleringsprinsipp som også kan kombineres med en ren innskuddsordning.

Det er også mulig å tenke seg at en årlig opptjent ytelsesordning reguleres utelukkende med eventuell avkastning over beregningsrenta. I dette tilfellet bærer arbeidsgiver ingen finansiell risiko når den årlige premien er betalt. Ordningen vil da være svært lik dagens innskuddsordninger.

Forlates prinsippet om regulering etter individuell lønnsregulering i ytelsesordninger, blir nivået på beregningsrenta sammen med håndtering av eventuell avkastning utover denne avgjørende for pensjonens størrelse. Beregningsrenta er en teknisk størrelse som ikke har noen betydning for den endelige pensjonen i en ytelsesbasert ordning. Den har imidlertid betydning for finansieringen av pensjonsordningen. Lavere beregningsrente betinger høyere avsetninger for sikring av en gitt pensjonsforpliktelse, og den delen av kapitalforvaltningsresultatet som er disponibelt til å finansiere kostnaden ved pen-

(16)

sjonsregulering, er større jo lavere beregningsrenta er. For de som trer ut av ordningen (slutter) og får utstedt en fripolise, betyr dette at kapitalen i fripolisen er større jo lavere beregningsrente man benytter (og som motstykke til dette er arbeidsgivers kostnad for sikring av fripoliser også høyere med en lavere beregningsrente).

De ulike foretakene vil, betinget av hvilken tjenestepensjonsordning de faktisk har og hvordan de ønsker å utvikle sin ordning, kunne kombinere disse tilpasningene i sine endringsprosesser. Det er selvsagt særlig foretak med en ytelsesordning som har et stort endringsbehov. Men, som vist over, kan også foretak med innskuddsordning med fordel vurdere innretning på ordningen og hvordan denne samspiller med ny AFP-ordning. For arbeidsgiver vil disse tilpasningene gjøres med et sideblikk til både ønsket om forutsigbare kostnader og overføring av økonomisk risiko til arbeidstaker.

For arbeidstakere vil tilpasningene ses i lys av forventninger om fremtidig pensjonsnivå og hvilken risiko de må bære i en eventuell ny ordning. I de videre beregningene legges hovedvekten på endringer av en tradisjonell ytelsesordning i forhold til overgang til årlig opptjening og ulike måter å håndtere AFP på.

(17)

Kapittel 2 Metode og datagrunnlag

Formålet med denne analysen er å synliggjøre virkningene av nye tjenestepensjonsløs- ninger i privat sektor. Tradisjonelt har slike analyser vært gjennomført ved å se på hva pensjonsytelser og kostnader blir for en hypotetisk person eller grupper av personer under ulike forutsetninger for inntekt og yrkeskarrierer.

Vi skal i denne analysen prøve å gå et skritt lengre og øke presisjonsnivået. Dette gjøres gjennom å basere beregningene på faktiske inntektsdata for et utvalg av arbeidstakere i privat sektor. Ved hjelp av de faktiske inntektsdataene er det mulig å beregne så vel folketrygd som AFP ut fra samlet pensjonsgivende inntekt, som tjenestepensjon ut fra en estimert lønnsinntekt. Videre kan man retrospektivt gjøre forutsetninger om hvilke tjenestepensjoner den enkelte tidligere har vært dekket av. På denne måten kan det gjøres relativt virkelighetsnære og konkrete beregninger om pensjonsforhold i ulike næringer i privat sektor.

I dette metodeavsnittet beskrives datasettet samt de beregninger som er blitt gjort for å lage anslag på lønnsinntekt. Målet er å kunne beregne virkningene av nye pen- sjonstilpasninger for en gruppe av foretak i privat sektor basert på faktisk inntekt og lønnsforholdene i disse næringene.

2.1 Data

Beregningene er basert på datasett trukket fra NAV sitt register over inntektsforhold, som så er sammenkoblet med opplysninger om arbeidsforhold fra Arbeidstakerregis- teret (Aa-registeret) til Statistisk sentralbyrå (SSB).

Data fra NAV er basert på faktiske inntektsforhold frem til og med 31.12.2007.

NAV sin mikrosimuleringsmodell TRIM har laget prognoser frem til 2009 (TRIM benyttes også i beregningene til å projisere lønn frem til antatt pensjonsalder). Sentrale variabler i datasettet er: fødselsdato, kjønn, pensjonsgivende inntekt ved alder 17 til 75 år, alderen for når en person gikk av eller er forventet å gå av med uførepensjon eller AFP, uføregrad per desember 2009 og informasjon om eventuell rett til AFP ved 62.

Opplysningene fra Aa-registeret er gitt per 4. kvartal 2009. Sentrale variabler i dette datasettet er: organisasjonsnummer, næringskode (Standard for næringsgruppering), institusjonell sektorkode og stillingsandel.

(18)

For enkelhetens skyld skal vi kalle det sammenkoblede datasettet, NAV sitt register over inntektsforhold og Aa-registeret, for «NAV-data» i den videre fremstillingen.

«NAV-data¹» er basert på et tilfeldig trukket 10-prosents utvalg, bestående av personer fra årskullene 1949–1980. Disse er født den 5., 15. eller 25. i hver måned. Det samlede bruttoutvalget består av i alt 208 710 personer. Av disse var 81 868 hjemme- hørende i privat sektor, 71 757 var hjemmehørende i offentlig sektor og 54 956 var registrert uten aktivt arbeidsforhold. Vi har latt de uten aktivt arbeidsforhold og de som er hjemmehørende i offentlig sektor ligge, og ser nærmere på fordelingen innad i privat sektor.

«NAV-data» i privat sektor

I tabell 2.1 er privat sektor delt inn etter Standard for næringsgruppering (SN2004), som er den internasjonale standarden for gruppering av økonomiske virksomheter.

Gruppert etter næringshovedområdene fordelte privat sektor seg i 2007 som vist i tabellen.

For å sjekke utvalgets sammensetning har vi i tillegg gjort tilsvarende inndeling av privat sektor med ett annet datasett, SSB sin lønnsstatistikk for 2007. Dermed kan vi se hvordan de drøyt 80 000 personene i «NAV-data» fordelte seg næringsmessig i forhold til et større datamateriale. Når vi sammenlikner de relative andelene mellom næringshovedområdene, ser vi av tabell 2.1 at «NAV-data» ligger med noen prosentpoeng høyere andeler i industri og varehandel, hotell og restaurant og noen prosentpoeng lavere andeler innen transport og kommunikasjon og personlige tjenester. Som tabellen viser, gir «NAV-data» et relativt godt bilde av næringsfordelingen i privat sektor.

1 «NAV-data» er gjort tilgjengelig for Aktuarfirmaet Lillevold & Partners AS etter søknad, under for- utsetning av at formålet skal være å illustrere samlet fremtidig pensjonsnivå for arbeidstakere enkeltvis og gruppevis på en anonymisert måte. Kopi av søknadsbrevet som ligger til grunn for at det er gitt tilgang til

(19)

Lønnsstatistikken 2007

Ettersom «NAV-data» gir et bilde av all pensjonsgivende inntekt, må vi ha et datamateriale som klarer å få frem et mer nøyaktig bilde av de lønnskomponentene som faktisk gir uttelling for tjenestepensjoner. Her kan vi få hjelp fra SSBs lønnsstatistikk.

SSB sin lønnsstatistikk er satt sammen av registerdata fra Statens sentrale tjenestemanns- register (SST), KS sitt lønnsregister fra kommuner og fylkeskommuner (PAI-registeret) og helseforetakenes registre. For privat sektor er lønnsstatistikken satt sammen av bransjevise lønnsstatistikker. Blant mindre foretak trekkes det et utvalg, blant de største foretakene får vanligvis alle foretak tilsendt skjema. Lønnsstatistikken har med andre ord ikke fulltellinger i privat sektor, ettersom de minste foretakene (som oftest de med fem eller færre ansatte) ikke er med. Derimot vektes de minste virksomhetene opp, etter næring. For 2007 besto det uvektede utvalget av 790 600 lønnstakere i privat sektor, mens det utgjorde til sammen 1 575 000 lønnstakere etter vekting. Virksomhetene rapporterer inn lønn per 1.10 hvert eneste år, etter følgende lønnsarter:

Tabell 2.1 Hjemmehørende i privat sektor etter næringshovedområde* («NAV-data» og SSB lønnsstatistikk 2007). Antall og prosent.

Næringshovedområde

«NAV- data»

personer.

Antall

«NAV- data»

prosent.

Andel

Lønn 2007 personer.

Sum

Lønn 2007 prosent.

Andel Bergverksdrift og utvinning (NACE 10-14) 2 071 2,6 35 242 3,1

Industri (NACE 15-37) 17 413 21,7 215 571 18,9

Bygg og anlegg (inkludert kraft)

(NACE 40-45) 8 777 10,9 125 227 11,0

Varehandel, hotell og restaurant

(NACE 50-55) 20 766 25,9 258 200 22,6

Transport og kommunikasjon

(NACE 60-64) 6 151 7,7 127 391 11,2

Finansiell tjenesteyting (NACE 65-67) 3 857 4,8 41 178 3,6 Forretningmessig tjenesteyting med mer

(NACE 70-74) 15 649 19,5 207 595 18,2

Privat undervisning og helse (NACE 80-85) 3 724 4,6 69 079 6,0

Personlige tjenester (NACE 90-93) 1 921 2,4 62 630 5,5

Samlet 80 329 100,0 1 142 116 100,0

* Vi har valgt å ta ut næringshovedområdene jordbruk og skogbruk og fiske. I tillegg er personer hjemme- hørende i internasjonale organisasjoner (NACE 99) tatt ut. Årsakene til dette er blant annet at det synes noe uklarhet i avgrensningen mot selvstendig virksomhet i primærnæringene og at antall personer i internasjonale organisasjoner ligger svært høyt. En mulig forklaring her kan være at manglende næringskode har blitt kodet om til 99 i «NAV-data», som også er koden til internasjonale organisasjoner. Samlet sett har vi tatt ut drøyt 1500 personer av «NAV-data». Tilsvarende næringer (NACE 1-5 og 99) er tatt ut av lønnsstatistikken.

(20)

• Avtalt lønn – omfatter den faste lønnen som utbetales enten den er definert som time-, måneds-, 14 dagers- eller ukelønn. Avtalt lønn er den faktisk utbetalte lønnen ved tellingstidspunktet, og den blir ofte betegnet som regulativlønn eller fast grunnlønn.

• Uregelmessige tillegg – er som regel tillegg knyttet spesielle arbeidsoppgaver eller arbeidstider, og gis som et beregnet gjennomsnitt per måned for perioden 1. januar til tellingstidspunktet. Uregelmessige tillegg omfatter blant annet tillegg for ube- kvem arbeidstid, utkallingstillegg, skifttillegg, smusstillegg, offshoretillegg og andre tillegg som kommer uregelmessig.

• Bonuser – omfatter tillegg som ofte ikke er knyttet til bestemte arbeidsoppgaver og der utbetalingene kommer ujevnt med hensyn til perioden de er opptjent i eller gjelder for. Andre eksempler på lønnsarter under denne posten er overskuddsdeling, produksjonstillegg, gratialer og tantieme. Bonuser er et beregnet gjennomsnitt per måned for perioden 1. oktober året før og til tellingstidspunktet. Informasjon om 4. kvartal året før inkluderes for å få med informasjon over en periode på et helt år.

Dette fordi lønnsartene som omfattes her ofte utbetales med ujevne mellomrom, og at opptjeningsperioden kan være avvikende fra utbetalingstidspunkt.

• Overtid– omfatter summen av kontant godtgjørelse for arbeid utført utover avtalt arbeidstid, og som godtgjøres med et tillegg til den avtalte lønna. Overtidsgodt- gjørelse er et beregnet gjennomsnitt per måned over perioden 1. januar og til tellingstidspunktet. Denne lønnsarten er ikke inkludert i månedslønn.

Vi har i analysen valgt å legge avtalt lønn til grunn når vi skal estimere pensjonsgivende lønn. Årsaken til at dette valget er at vi ikke kan isolere de delene av de uregelmessige tilleggene som kan utgjøre en del av pensjonsgrunnlaget fra andre uregelmessige tillegg som ikke er en del av pensjonsgrunnlaget. Analysen vil dermed undervurdere den pensjonsgivende inntekten noe.

Seleksjoner for sammenlikning

For å få et best mulig sammenlikningsgrunnlag mellom «NAV-data» og lønnsstati- stikken, har vi tatt følgende valg:

• Lønnsstatistikk 2007: tatt ut alle som ikke var mellom 27 og 58 år på tellingstidspunktet (1.10 2007). Etter at seleksjonen er gjort, sitter man igjen med 1 145 000 lønnstakere (573 000 uten vekting) i lønnsstatistikken.

Ettersom den avtalte grunnlønnen påvirkes av hvor mange timer eller hvor stor stil- lingsbrøken er, må vi forholde oss til heltid – deltidsproblematikken. Både i «NAV- data» og i lønnsstatistikk 2007 har vi opplysninger om lønnstakerne er å finne i hel- eller deltidsstillinger. Vi har her valgt å ta ut de lønnstakerne som er registrert i deltidsstillinger:

(21)

• Lønnsstatstikk 2007 og «NAV-data». Tatt ut lønnstakere som er registrert som deltidsansatte.

Å operere med ulike stillingsbrøker vil komplisere analysene ytterligere. Man kunne tenke seg å ta utgangspunkt i avtalte arbeidstimer per uke, men dette ville også skape komplikasjoner. Problemstillingene vi da måtte ta stilling til, ville vært betalt/ubetalt matpause, lovmessige bestemmelser knyttet til skift og turnus, samt eventuelle tariff- regulerte bestemmelser knyttet til arbeidstid. Vi velger da heller å ta ut de deltidsansatte, ettersom deres pensjonsgivende lønn trolig vil avspeiles i stillingsbrøken. Vi antar altså at for de fleste deltidsansatte vil pensjonsgrunnlaget være det samme, for de heltidsansatte, etter at man har korrigert for stillingsbrøken. Deltidsansatte utgjør i gjennomsnitt 16% av utvalget i privat sektor, med variasjoner mellom næringer. Det høyeste omfanget finnes i varehandel, hotell og restaurant med 24%.

I tabell 2.2 har vi satt sammen antall heltidsansatte i alderen 27–58 år (2007) i de to datasettene.

Tabell 2.2. Antall personer, heltid mellom 27 og 58 år etter næringshovedområde ( 2007).

(«NAV-data», Lønnsstatistikken 2007)

Næringshovedområde

«NAV- data»

heltid.

Antall

«NAV- data»

prosent.

Andel

Lønn 2007 personer.

Sum

Lønn 2007 prosent.

Andel Bergverksdrift og utvinning

(NACE 10-14) 1 885 2,9 34 262 3,6

Industri (NACE 15-37) 14 974 22,8 199 635 20,9

Bygg og anlegg (inkludert kraft)

(NACE 40-45) 7 731 11,8 119 561 12,5

Varehandel, hotell og restaurant

(NACE 50-55) 15 562 23,7 193 619 20,3

Transport og kommunikasjon

(NACE 60-64) 5 094 7,8 109 269 11,4

Finansiell tjenesteyting (NACE 65-67) 3 299 5,0 36 782 3,8 Forretningmessig tjenesteyting

med mer (NACE 70-74) 13 078 19,9 171 561 17,9

Privat undervisning og helse

(NACE 80-85) 2 515 3,8 40 621 4,2

Personlige tjenester (NACE 90-93) 1 417 2,2 50 665 5,3

Samlet 65 555 100,0 955 978 100,0

Etter at de deltidsansatte er tatt ut, ser vi at «NAV-data» fortsatt har noe høyere andeler i industri og i varehandel, hotell og restaurant (jf, tabell 2.1). Tilsvarende ligger «NAV-data» noen prosentpoeng lavere andeler innen transport og kommu-

(22)

nikasjon og personlige tjenester. Forskjellene er ikke store, men vi har altså med noen seleksjonsskjevheter i «NAV-data» når vi sammenlikner den relative fordelingen etter næringshovedområde i lønnsstatistikken.

2.2 Metode

«NAV-data»: Inntekt

For å ha en modell som vi har full kontroll over, har vi valgt å ta utgangspunkt i de siste faktiske tallene(2007), og sett bort fra estimatene i NAV sin mikrosimuleringsmodell TRIM. Videre presenteres samtlige tall i G (folketrygdens grunnbeløp²). Vi skulle gjerne også brukt alder som en parameter i modellberegningene, men det vil komme til å by på programmeringstekniske problemer, siden lønnen skal projiseres frem i tid.

Tabell 2.3 Inntektsfordeling for heltidsansatte (27–58 år) målt i folketrygdens grunnbeløp G.

2007 («NAV-data»).

Antall Personer Andel Sum Lønnsmasse Andel

0 < lønn ≤ G 845 1,3 Lønn ≤ G 377 0,1

G < lønn ≤ 7,1 G 40 488 61,8 G < lønn ≤ 7,1 G 207 171 44,1 Lønn > 7,1 G 24 222 36,9 Lønn > 7,1 G 261 601 55,8

Totalt antall 65 555 100,0 Total sum 469 150 100,0

Tabell 2.4 Lønnsfaktormatrise («NAV-data»).

Næringshovedområder Menn Kvinner

Bergverksdrift og utvinning (NACE 10-14) 0,77 0,95

Industri (NACE 15-37) 0,79 0,91

Bygg og anlegg (inkludert kraft) (NACE 40-45) 0,82 0,96 Varehandel, hotell og restaurant (NACE 50-55) 0,84 0,94

Transport og kommunikasjon (NACE 60-64) 0,80 0,92

Finansiell tjenesteyting (NACE 65-67) 0,82 0,91

Forretningmessig tjenesteyting med mer (NACE 70-74) 0,85 0,96

Privat undervisning og helse (NACE 80-85) 0,83 0,99

Personlige tjenester (NACE 90-93) 0,89 1,00

2 For å konvertere tallene til dagsaktuelle verdier, må de lønnsreguleres og multipliseres med G.

(23)

For det første ser vi at hele 37 prosent av personene i «NAV-data» ligger med pensjonsgivende inntekt over 7,1 G, og at nesten 56 prosent av lønnsmassen tilhører disse personene. Ved hjelp av inntektsfordelingen vist i tabell 2.3 har vi laget en lønns- faktormatrise.

Matrisen er laget ved at vi først finner trimmede gjennomsnitt fra lønnsstatistikken sortert etter næringshovedområde og kjønn, for så å dividere på de tilsvarende trimmede gjennomsnittene i «NAV-data». Estimert lønn,

, for en person, i, i næringsgrup- pering, k, og av kjønn, s, blir da gitt ved produktet av personens pensjonsgivende inntekt,

, og lønnsfaktormatrisens element,

, det vil si at

og at

er funnet ved

som forklart over.

Effekten av denne matrisen er vist i figur 2.1 og 2.2 der vi har plottet forholdet mellom gjennomsnittlig NAV-inntekt og SSB-lønn, og forholdet mellom justert NAV-inntekt og SSB-lønn. Vi ser at etter justeringen har vi fått forholdet til å ligge rundt 1, men at spredningen mellom kvinner og menn fortsatt er stor. Vi ser også at det er klare alderssammenhenger.

Figur 2.1 Ujustert NAV-inntekt/lønnsstatistikken.

∑ ∑

(24)

Figur 2.2 Justert NAV-inntekt/lønnsstatistikken.

I figur 2.3 har vi satt justert NAV-inntekt (NAV-lønn) sammen med SSB-lønn.

Figur 2.3 Justert NAV-inntekt (NAV-lønn) og SSB-lønn i G.

4 4.5 5 5.5 6 6.5 7

Justert Alle

Justert MennJustert Kvinner SSB Alle SSB Menn SSB Kvinner

Snitt 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39 40 41 42 43 44 45 46 47 48 49 50 51 52 53 54 55 56 57 58

Ved bruk av verdiene i tabell 2.4, blir gjennomsnittlig forhold for justert NAV-inntekt (NAV-lønn) delt på SSB-lønn om lag 1,002. Med andre ord er «NAV-data» i gjennomsnitt, over alle aldre og alle næringer om lag 2 promille for høy. Vår vurdering er at disse marginene er til å leve med.

(25)

Kapittel 3 Mellomløsninger:

Hva er en hybrid tjenestepensjon?

I dagens pensjonsregulering er det begrenset adgang til å tilby alternative tjenestepensjonsprodukter hvis disse skal være skattebegunstiget, det vil si fradrag for kostnader for foretaket og utsettelse av inntektsskatt for medlemmer av ordningen. I NOU 2009:13 Brede pensjonsordninger ble det presentert en oversikt som illustrerer at produktfriheten

er begrenset innenfor dagens regelverk.

Tabell 3.1 Regulering av tjenestepensjoner (kilde: NOU 2009:13).

Årlig opptjening Prosentandel av årets lønn (tillatt).

Prosentandel av årets lønn, økt andel for lønn over 7,1 G (ikke tillatt).

Prosentandel av årets lønn, økende med alder (ikke tillatt).

Prosentandel av årets lønn økende med tjenestetid (ikke tillatt).

Prosentandel av årets lønn fratrukket beregnet folketrygd som i sluttlønnsordningen, men uten å kompensere lønnsvekst for tidligere opptjening (ikke tillatt).

Årlig premie, kjønns- og aldersnøytralitet

Ikke kjønns- og aldersnøytral (tillatt).

Kjønns- og aldersnøytral gjennom fellesordning (tillatt).

Rentegaranti Ingen (ikke tillatt).

Null prosent (tillatt).

Mellom null prosent og øverste tillatte sats til enhver tid (tillatt).

Utbetalings- periode

Livsvarig (tillatt).

Opphørende, minimum 10 år (tillatt).

Opptrappende/nedtrappende (kun tillatt i IPS).

Nedtrappende (tillatt).

Regulering før pensjonsalder

Via eget overskudd ut over rentegarantien (ikke tillatt).

Via fellesfond (ikke tillatt).

Via overskudd i ordningen (tillatt).

Regulering etter pensjonsalder

Via eget overskudd ut over rentegarantien (ikke tillatt).

Via fellesfond (ikke tillatt).

Via overskudd i ordningen (kun tillatt fra overskudd på pensjonister).

(26)

NOU 2009:13 anbefaler innføringen av skattebegunstigede alternativer mellom dagens ytelsesbaserte (sluttlønn) og innskuddsbaserte ordninger i henhold til lov om innskuddspensjon (LOI). Utformingen av et detaljert regelverk er av Finansdeparte- mentet lagt til Banklovkommisjonen. Kommisjonen har imidlertid i sitt første forslag mai 2010 utelukkende foreslått en teknisk løsning på tilpasning til ny folketrygd, og dermed fleksibelt uttak av pensjon. En ny produktregulering vil ventelig foreslås fra Banklovkommisjonen sommeren 2011. Et mulig virkningstidspunkt vil derfor tidligst være 1/1-2012, men sannsynligvis 1/1-2013.

Den norske tradisjonen med tjenestepensjoner som representerer ytterpunkter i produktspekteret er ikke bare knyttet til selve reguleringen, men kan også knyttes til en nasjonal tradisjon. Det er, som vist i tabell 3.1, for eksempel tillatt å ha ytelsesordninger basert på en årlig opptjening – såkalt engangsbetalt foretakspensjon. Dermed kan det være grunn til å tilnærme seg debatten om mulige mellomløsninger rent prinsipielt snarere enn bare å gjøre dette til et spørsmål om hva regelverket gir anledning til.

Valg av pensjonsløsning må kobles til hvilke målsettinger man har for ordningen og hvordan ulike riski skal fordeles mellom arbeidstaker, foretak og medlemmer. Videre i dette kapitlet drøfter vi derfor hva som kjennetegner tjenestepensjoner mellom de to ytterpunktene.

De tradisjonelle sluttlønnsbaserte ytelsesordningene og rene innskuddsordninger er ytterpunkter når det gjelder fordeling av økonomisk risiko mellom arbeidsgiver og arbeidstaker: Ved sluttlønnsbasert ytelsespensjon bærer arbeidsgiver all risiko for at arbeidstaker skal oppnå en forutsigbar pensjon, mens innskuddspensjonen gir en ikke-forutsigbar pensjon for arbeidstaker og en forutsigbar kostnad for arbeidsgiver.

Mellom disse ytterpunktene kan risikoen fordeles på ulike måter mellom de to partene, og slike mellomløsninger kan man kalle for hybride pensjonsordninger. Hybride rett og slett fordi de antar kjennetegn fra begge de to ytterformene. Rent figurativt kan dette illustreres som vist i figur 3.1.

Figur 3.1 Fordeling av risiko i tjenestepensjonsordninger. Illustrasjon.

(27)

Under listes det opp syv ulike mellomformer for utforming av tjenestepensjonsordninger. Det er særlig to forhold som er avgjørende for å skille mellom ulike mellomløs- ninger: for det første hvordan avkastningsrisikoen er fordelt, og for det andre hvordan risikoen ved oppregulering av opptjente pensjonsytelser er fordelt. Denne diskusjonen kan utvides til også å omfatte fordelingen av risiko knyttet til levealder og levealdersjus- teringer, men vi skal la dette ligge i denne sammenheng, fordi fordelingen av finansiell risiko og lønnsreguleringsrisiko er det sentrale spørsmålet for denne diskusjonen. Man kan tenke på dette som to brytere som uavhengig av hverandre kan innstilles med ulik styrke på henholdsvis arbeidsgiver og arbeidstaker. Fra ytterligheten ren innskuddspensjon kan for eksempel en mulig modifikasjon være at reguleringen av opptjente ytelser ikke bestemmes av oppnådd avkastning, men av G (evt. en annen indeks for pris- eller lønnsutvikling). Motsatt; fra ytterligheten tradisjonell ytelsespensjon kan en modifikasjon være at man for det første fokuserer på årlig opptjening av rettigheter, og for det andre ikke regulerer opptjente pensjonsrettigheter i takt med individuell lønnsutvikling, men i stedet etter en lønnsindeks (som kan fastsettes på foretaksnivå, bransjenivå eller samfunnsnivå). De to nevnte eksemplene er modeller som det prinsipielt ikke burde være noe i veien for å realisere i et fremtidig norsk tjenestepensjonsmarked.

I vedlegg 1 gjengis en tabell som gir en systematisk gjennomgang av de diskuterte kjennetegnene ved de ulike mellomløsningene sammenliknet med de eksisterende ytterpunktene.

Ytterpunkt: Ren innskuddsbasert pensjon

Denne løsningen er regulert i lov om innskuddspensjon (LOI) og tilbys i dag av en rekke foretak. Rettigheten bygges opp som en beholdning, og den årlige opptjeningen skjer i form av en innbetaling i prosent av lønn. Den tidligere opptjeningen (beholdningen) revalueres eller reguleres ved at oppnådd avkastning tilføres. Rent produksjonsteknisk, så å si, konverteres pensjonsbeholdningen til en årlig pensjon først ved pensjonering. I denne ordningen har medlemmet all risiko, og foretak og leverandør står uten økono- misk risiko knyttet til nivået på den fremtidige pensjonen. Pensjonens relative nivå i forhold til lønnsutviklingen bæres også av medlemmet, fordi det utelukkende er avkastningen som bestemmer hvor mye som tilføres pensjonsbeholdningen. Er den enkeltes lønnsutvikling høyere enn avkastningen, reduseres pensjonens relative betydning.

Mellomløsning 1: Innskuddspensjon med avkastningsgaranti

Den enkleste form for mellomløsning er å tilby en form for avkastningsgaranti, som dermed reduserer medlemmets risiko når det gjelder avkastning på pensjonskapitalen.

Det er mulig å tilby dette innenfor dagens regulering (LOI). Flere leverandører tilbyr kollektiv forvaltning av innskuddskapitalen med en avkastningsgaranti lik 0. Denne ordningen har svært lav utbredelse. Også i denne ordningen bygges kapitalen opp som en beholdning, og den årlige opptjeningen skjer som en prosent av lønn. Tidligere opp-

(28)

tjening revalueres med garantien og faktisk oppnådd meravkastning utover garantien.

Pensjonsbeholdningen konverteres til årlig pensjon først ved pensjonsalderen.

Mellomløsning 2: Innskuddspensjon med regulering av beholdningen kollektiv lønnsregulering

Denne løsningen er innenfor det man kan si er innskuddspensjon, fordi rettigheten bygges opp som en beholdning gjennom årlige innbetalinger i prosent av lønn, og beholdningen konverteres til årlig pensjon ved pensjonering. Det avgjørende ved løsningen er at tidligere opptjening revalueres/reguleres opp knyttet til et mål på lønnsutviklingen for en gitt gruppe. Det kan være alle ansatte i foretaket, en bransjevis lønnsutvikling eller en samfunnsmessig beregnet lønnsutvikling i form av en regulering som gjøres av folketrygdens rettigheter (og AFP) gjennom G. På denne måten sikres forutsigbarhet om pensjonskapitalens utvikling og rettighetenes relative nivå i forhold til lønn. Avkastning utover lønnsreguleringen tilfaller ordningen, det vil si foretaket som står for forpliktelsen. Merk at dette ikke sikrer regulering av løpende pensjoner.

Disse reguleres som i dag ved forvaltningsoverskuddet på kapitalen. I en slik ordning er medlemmer uten finansiell risiko. Dette gjelder også leverandøren. Et sentralt spørsmål ved en slik ordning vil være om reguleringen er garantert av foretaket, eller om man bare har et siktemål om å sikre en oppregulering i henhold til lønn. Dette vil være sær- lig viktig med hensyn til hvordan ordningen skal regnskapsføres (se også kapittel 8).

En slik kollektivt lønnsregulert innskuddspensjon vil dermed være bygget på samme grunnleggende prinsipper som folketrygden. Den vil også være særlig godt egnet for tariffavtalefesting og kollektive beslutninger om kapitalforvaltning, regulering m.m.

Løsningen vil kreve regelendringer.

Mellomløsning 3: Årlig pensjonsopptjening i forhold til lønn til enhver tid

Dette er en løsning som bygger på en ytelsespensjon utformet som en årlig påslags- modell. I en slik løsning bygges det opp en årlig pensjonsytelse. Samlet pensjon blir da rett og slett summen av de årlige opptjente pensjonsytelsene. Dermed vil en årlig opptjent ytelse på 0,3% av lønn etter 35 år gi 10,5% av gjennomsnittslønnen i årlig pensjonsutbetaling. Revalueringen av den tidligere opptjeningen skjer ved at det tilføres et overskudd ved forvaltning av premiereserven utover grunnlagsrenta. Produksjons- teknisk sikres den fremtidige ytelsen ved årlige premier basert på forutsetninger om blant annet levealder og grunnlagsrente. Av denne (tekniske) grunn er en slik ordning velegnet for å konvertere dagens sluttlønnsbaserte ytelsesordninger. Når det gjelder den finansielle risikoen, fordeles den slik at medlemmet får redusert sin risiko på grunn av grunnlagsrenta, som fungerer som en avkastningsgaranti. Også foretaket får redusert sin nedsiderisiko mot et fast vederlag fra leverandøren. Det er viktig å merke seg at medlemmet bare er sikret en regulering med hensyn til fremtidig lønnsutvikling hvis

(29)

kapitalavkastningen utover grunnlagsrenta tilsvarer lønnsutviklingen. Dette er i praksis samme system som for dagens fripoliser. Løsningen krever regelendringer.

Mellomløsning 4: Årlig pensjonsopptjening med kollektivisert lønnsregulering

Et slikt alternativ er svært likt alternativet beskrevet over, men hvor det også intro- duseres en oppregulering av rettighetene etter en kollektiv lønnsutvikling. Dette er i praksis langt på vei det regjeringen tilbød som en påslagsmodell i offentlig sektor ved forhandlingene i 2009, og som man ikke kom til enighet om. Det er også slik den nye AFP-ordningen er bygget opp. Denne ordningen baseres, som i mellomløsning 3, på en årlig pensjonsytelse som bygges opp, og innbetalingen skjer som en årlig prosent av lønn (eller en annen beregningsformel). I denne løsningen er imidlertid ikke foretaket endelig ferdig med sin forpliktelse, fordi den opptjente pensjonskapitalen skal reguleres opp etter en lønnsindeks som kan være lønnsutviklingen i foretaket, bransje eller etter G.

Den viktigste forskjellen i forhold til dagens sluttlønnsbaserte ordninger, er at foretaket ikke gir noen garanti for den individuelle lønnsutviklingen og dermed pensjon i forhold til den enkeltes sluttlønn. Det er dermed ikke mulig å garantere den enkelte for eksempel 66% av sluttlønn etter en gitt periode. En slik forenklet alleårsbasert ytelsesordning gir foretaket økt forutsigbarhet når det gjelder kostnader. Man har en oppsiderisiko hvis faktisk avkastning utover beregningsrente ikke tilsvarer lønnsutviklingen. Derimot står leverandøren gjennom beregningsrenta for nedsiderisikoen. Et sentralt spørsmål i en slik ordning er om den kollektive lønnsreguleringen skal garanteres eller om man bare skal sikte mot dette. Det må også kunne bygges opp buffere for fremtidig regulering hvis det er en meravkastning utover beregningsrente og utover lønnsutviklingen.

Dette alternativet er en parallell til mellomløsning 2, hvor kapitalen bygges opp som en beholdning, men hvor reguleringsprinsippene er de samme.

Mellomløsning 5: Årlig pensjonsopptjening med justering for lønnshopp eller i hht karrieregjennomsnitt

Dette alternativet er i praksis en forlengelse av alternativ 4, hvor man bygger inn ennå et element for å sikre arbeidstakere som har betydelige lønnshopp i yrkeskarrieren. Heller ikke en slik løsning er omfattet av dagens regulering. Hovedpoenget med denne meka- nismen vil være å lage en klar definisjon av hvilke lønnshopp som følger av et definert kvalifikasjonshopp eller karrierehopp som skal medføre en engangs reguleringspremie.

Dette er definitivt en ordning som nærmer seg svært mye en individuelt basert slutt- lønnsgaranti. Forskjellen er rett og slett at det ikke er alle individuelle lønnshopp som gir grunnlag for regulering og dermed ekstrainnbetaling, men at dette er avgrenset til noen klart definerte situasjoner.

(30)

Mellomløsning 6: Årlig pensjonsopptjening med individualisert lønnsregulering

I dette alternativet tas skrittet fullt ut med hensyn til å ivareta at regulering av opptjente rettigheter holder tritt med den individuelle lønnsutviklingen. På samme måte som i en tradisjonell ytelsesbasert sluttlønnsordning omfatter pensjonsytelsen da en individuelt basert sluttlønnsgaranti. Det at ordningen fokuserer eksplisitt på årlig opptjening, gjør at den likevel atskiller fra en ytelsesbasert sluttlønnsordning – slik disse tradisjonelt har vært utformet i Norge – som fokuserer på at det samlede pensjonsmålet skal nås etter en nærmere bestemt opptjeningstid.

Mellomløsning 7: Alternativ beregningsmekanisme for pensjonsopptjening

I prinsippet kan man også velge andre grunnlag for å beregne pensjonsopptjeningen, for eksempel gjennomsnittet av den yrkesaktive lønnen i medlemskapsperioden. Der- med sikres medlemmene i større grad i forhold til fremtidig lønnsutvikling. En slik oppreguleringsmekanisme gir foretaket større uforutsigbarhet knyttet til kostnadene, selv om man rent produksjonsteknisk beregner årlige innbetalinger. Foretaket vil ha en oppsiderisiko knyttet til utviklingen av lønnsgjennomsnittet. Igjen nærmer man seg sterkt den tradisjonelle sluttlønnsbaserte ordningen, hvor den individuelle sluttlønnen legges til grunn.

Ytterpunkt 2: Sluttlønnsbasert ytelsesordning

En slik ordning er den tradisjonelle ytelsesbaserte ordningen innenfor lov om foretakspensjon (LOF), hvor rettigheten bygges opp som en årlig ytelse, men hvor opptjeningen er en full fremtidig ytelse definert som prosent av sluttlønn eller liknende. Dermed revalueres eller reguleres tidligere opptjening i takt med individuell lønn. Foretaket garanterer en fremtidig pensjonsytelse og har dermed oppsiderisiko hvis avkastning utover beregningsrente ikke samsvarer med den individuelle lønnsutviklingen, mens leverandøren har nedsiderisikoen gjennom beregningsrenta (rentegarantien). Medlem- met har i prinsippet ingen finansiell risiko, bare et garantert pensjonsløfte i forhold til sluttlønn.

Gjennomgangen viser at det kan tenkes mange alternativer mellom de to ytterpunktene. Den viktigste forskjellen er kanskje ikke mellom innskudd eller ytelse, som man er vant med fra pensjonsdebatter, men om man skal forlate et system hvor foretakene garanterer en pensjon basert på sluttlønn, og erstatte dette med en endelig avklart årlig opptjening og innbetaling fra foretaket. Dermed sikres samme opptjeningsprinsipp i AFP og tjenestepensjon. Hvis dette gjøres, blir det andre sentrale spørsmålet hvordan man håndterer avkastningen på den oppsparte pensjonskapitalen og forholdet mellom faktisk avkastning og lønnsutvikling. I forlengelsen av dette, som drøftes kort avslut- ningsvis, er det et sentralt spørsmål hvilke regnskapsmessige virkninger en omlegging skal få.

(31)

Innskuddsordninger på den ene siden og sluttlønnsbaserte ordninger på den andre siden er i dag regulert gjennom separate lover. Om det åpnes opp for mellomløsninger mellom disse ytterpunktene, kan det være en mulighet å regulere dette ved å utvide eller supplere disse lovene med en uttømmende opp listing av «tillatte løsninger» og spesifikke bestemmelser for hver av disse løsningene. Vi antar at en mer formålstjenlig regulering vil være en felles rammelov som stiller generelle og overordnede krav til at en løsning skal være «tillatt».

Med et bredere mangfold av løsninger, vil det være en egen problemstilling å legge til rette for mulig konvertering mellom forskjellige typer løsninger på en måte som ivaretar alle parters interesse på en god måte. Spørsmålet om et slikt fremtidig konver- teringsregime ligger utenfor rammene av denne rapporten.

3.1 Internasjonale erfaringer

Det er ingen enerådende eller offisielle definisjoner av hybride tjenestepensjoner i den internasjonale faglitteraturen. En tilnærming som er lagt til grunn i denne rapporten er også vanlig internasjonalt. For eksempel anvender Department for Work and Pen- sions (2005) begrepet hybride tjenestepensjoner om alle andre typer ordninger enn de

«rene» sluttlønnsbaserte ytelsesordningene og de «rene» sparebaserte innskuddsordningene, der risiko entydig legges på henholdsvis arbeidsgiver og arbeidstaker. Hybrider betraktes dermed som alle ordninger som fraviker fra disse to rene ordningene.

Hybride pensjonsordninger i ulik utforming og omfang finnes ikke overraskende også i en rekke andre land i Europa og i land som USA og Canada. Som i Norge pågår det betydelige endringsprosesser, både ved at foretak går fra ytelsesordninger til innskudd, men også ved at ytelsesordninger legges om. De sentrale driverne for endringene det siste tiåret er lavere rente- og avkastningsnivå, virkningene av økende levealder, skatte- eller reguleringsendringer og regnskapsregler for føring av pensjonsforpliktelser/-kostnader. Det er en entydig tendens til at sluttlønnsordningene (som i stor grad påvirkes av disse faktorene) legges til ordninger der opptjening baseres på gjennomsnittslønn over yrkeskarrieren eller endres til andre typer tjenestepensjoner, herunder rene innskuddsordninger eller ulike hybride varianter. I tillegg er de aller fleste nyetablerte ordningene innskuddsbaserte i en eller annen variant (ren eller med hybride egenskaper), eller ytelses-/rettighetsbaserte med annen risikofordeling enn sluttlønnsordningene.

Målsettingen er ikke her å gi en full oversikt over omfang og kjennetegn ved hybrid- ordninger og hvordan eventuell konvertering foregår. Det ville vært svært interessant å ha en slik oversikt, men det faller utenfor dette prosjektets rammer å gjennomføre

(32)

en slik komparativ analyse. Det foreligger så langt vi vet heller ingen tilgjengelig og oppdatert oversikt i pensjonslitteraturen.

Ut fra en relativt grov gjennomgang av kjennetegn ved tjenestepensjonsordninger i sentrale europeiske land og i USA fra tilgjengelige kilder, er det likevel mulig å fastslå at hybridliknende tjenestepensjoner eksisterer i en rekke land, og har et til dels betydelig omfang i noen av landene.

Denne korte internasjonale gjennomgangen indikerer noen hovedtendenser:

Det finner sted en sterk overgang fra sluttlønnsbaserte ytelsesordninger til ulike innskudds- og hybridvarianter i alle land der sluttlønnsordninger har vært mye utbredt.

Dette ser ut til å være en gjennomgående trend knyttet til arbeidsgivers ønske om å redusere sin økonomiske risiko og sikre større forutsigbarhet.

Svært mange land har ulike varianter av oppsparingsordninger hvor kapitalen konverteres ved pensjonsalder, og det er store variasjoner i hvordan prinsipper for oppsparingen konstrueres.

Det viktigste, og kanskje mest slående, er likevel at det i alle landene finnes mekanismer for å oppregulere pensjonsrettigheter mellom de garanterte ordninger for en gitt prosent av sluttlønn hvor arbeidsgiver bærer den finansielle risikoen, og rene innskuddsordninger hvor avkastningsrisikoen i sin helhet ligger på arbeidstaker. Dette er dels ordninger med ulike former for rentegarantier (eller liknende), dels ordninger med mekanismer for kollektive lønnsreguleringer og noen tilfeller med regulering etter pensjonsfonds finansielle stilling.

Under beskrives kort innslaget av og utformingen av hybride ordninger i utvalgte land, der tjenestepensjoner har høy eller relativt høy utbredelse, og der hybride tjenestepensjoner finnes. Vi går ikke her inn på detaljer om hvordan de utvalgte landenes tjenestepensjonssystem er organisert og innrettet, men gir kun en oversikt over historisk sett dominerende systemer, hovedendringer, dekningsgrader, hybride ordningers utbredelse og hvordan hybride tjenestepensjonsordninger er konstruert, det vil si opptjeningsprinsipper, hvordan kapital eller rettigheter konverteres og oppreguleres.

Landene som er valgt ut er Danmark, Nederland, Sveits, Storbritannia, Belgia og USA. Det understrekes at det er store variasjoner både mellom og innen land, slik at oversikten ikke er ment å være fullstendig. Det finnes også hybride tjenestepensjoner i en rekke andre land i Europa (herunder Tyskland).