NTNU Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet Fakultet for samfunns- og utdanningsvitenskap Institutt for sosiologi og statsvitenskap
Master oppgave
Joakim Lee Sletten
«Den sterkeste vinner uansett»
En kvalitativ studie av forholdet mellom
strongman og den organiserte idretten i Norge
Masteroppgave i idrettsvitenskap Veileder: Arve Hjelseth
Juni 2020
Joakim Lee Sletten
«Den sterkeste vinner uansett»
En kvalitativ studie av forholdet mellom strongman og den organiserte idretten i Norge
Masteroppgave i idrettsvitenskap Veileder: Arve Hjelseth
Juni 2020
Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet Fakultet for samfunns- og utdanningsvitenskap Institutt for sosiologi og statsvitenskap
Sammendrag
Denne oppgaven tar for seg aktiviteten strongman, i Norge. Oppgaven undersøker hvordan miljøet selv vurderer strongman som konkurranseaktivitet og i hvilken grad aktiviteten bør eller kan innordne seg den organiserte idrettens normer og rammer.
Hensikten med denne oppgaven er å få en forståelse for hvorfor strongman ikke er en del av den organiserte idretten, og hvordan aktører i feltet selv ser på muligheter og utfordringer som følger av tanken om å knytte strongman sterkere til den organiserte idretten. Problemstillingen for denne oppgaven er: Hvorfor er ikke strongman en del av den organiserte idretten, og hvordan vurderer aktørene selv forholdet mellom strongman og den organiserte idretten?
For å belyse dette benyttes seks av Guttmanns (1978/2004) kjennetegn på moderne idrett:
Likhet, spesialisering, rasjonalisering, byråkratisering, kvantifisering og rekordjakt. I tillegg bygger rammeverket på sosiologiske perspektiver på livsstilsidretter som et alternativ til den moderne idretten.
Det blir i denne undersøkelsen benyttet et kvalitativt forskningsdesign i form av kvalitative intervjuer. Det ble innhentet data fra totalt fem intervjuer, av fem ulike norske strongman- deltagere, på både et høyere og lavere nivå. Av disse, var tre menn og to kvinner.
Analysen viser at utøvere tidvis artikulerer svært ambivalente holdninger. På den ene siden er de konkurranseorienterte og orientert mot den moderne idretten i handling, syn og forståelse.
På den andre siden bryter verdiene i større eller mindre grad med de institusjonaliserte og rasjonaliserte systemene som gir grunnlag for måling av prestasjoner og konkurranse i den moderne idretten. Det viser seg at gleden og verdien av å være fysisk sterk eller opplevelsen av ekstrem styrke tidvis kan trumfe de mer rasjonelle og enstydige måtene å måle styrke på.
Det konkluderes med at strongman ikke kan forstås på samme måte som den
institusjonaliserte og rasjonaliserte moderne idretten. Strongman bygger på individualistiske verdier og holdninger som likner mer på livsstilsidrettenes ideologisering av det å ha det gøy, og på hedonisme og selvrealisering. Aktørene har en ambivalent holdning til forholdet
mellom strongman og den organiserte idretten. De ønsker kontroll over aktiviteten og dens utvikling. De bygger på, men både overskrider og motsier, prestasjonsidrettenes verdier.
Abstract
This thesis deals with the activity strongman, in Norway. It examines how the community itself considers strongman as a competitive activity and to what extent the activity should or can align with the organized sports norms and regulations.
The purpose of this study is to gain an understanding of why strongman is not a part of organized sports, and how the participants themselves look at opportunities and challenges that arise from the idea of strongman associating with organized sports. To gain a better understanding of the objective of this study, the following research question has been chosen:
Why is strongman not a part of organized sport, and how do the participants themselves evaluate the relationship between strongman and organized sports?
To highlight this, six of Guttmann's (1978/2004) characteristics are used, which are: equality, specialization, rationalization, bureaucratization, quantification and records. In addition, the framework builds on sociological perspectives on lifestyle sports as an alternative to modern sports.
In this study, a qualitative research design is used in the form of qualitative interviews. Data was collected from a total of five interviews, by five different Norwegian strongman
participants, at both higher and lower levels. Of these, three were men and two were women.
The findings suggest that athletes sometimes express ambivalent attitudes. On one side, they are competitive and oriented towards the modern sport in action, perspective and perception.
On the other side, their values are, to a greater or lesser extent, resisting institutionalized and rationalized systems that provide the basis for measuring performance and competition in modern sports. It turns out that the joy and value of being physically strong or the experience of extreme strength sometimes exceed the rational and unambiguous ways of measuring strength.
In conclusion one can not perceive strongman in the same way as institutionalized and rationalized modern sports. Strongman builds on individualistic values and attitudes that are more akin to lifestyle sports ideology of having fun, and to hedonism and self actualisation.
The participants have an ambivalent attitude to the relationship between strongman and organized sport. They want to control the activity and its development. They build on, but
Forord
Jeg har ofte tenk jeg trolig tok meg litt vann over hodet da jeg bestemte meg for å ta en
mastergrad. Når det er sagt har jeg aldri gitt opp og alltid vært fast bestemt på å komme i mål.
Jeg ønsker i første rekke å takke mamma og pappa som gjennom alle mine år som student har hjulpet og støttet meg enormt mye.
Den neste jeg vil rette en stor takk til er min veileder, Arve Hjelseth, for lynraske og gode tilbakemeldinger, kommentarer og veiledning. At du tar godt vare på studentene dine har jeg ingen tvil om. Uten din kunnskap og hjelp hadde dette aldri gått.
Videre vil jeg takke alle mine informanter for at de tok seg tid til, og var villige til å delta i undersøkelsen.
En takk til mine medstudenter på NTNU, for verdens beste studentmiljø. Dere gjorde studietiden til en minneverdig og positiv opplevelse.
Jeg må også takke Hege som tok seg tid til å korrekturlese oppgaven.
Til slutt vil jeg rette en liten takk til to av mine beste venner, Bjørner og Kim. Som alltid har vært behjelpelige med innspill og kommentarer under hele oppgaveskrivingen.
Innholdsfortegnelse
SAMMENDRAG ... I ABSTRACT ... III FORORD ... V
1.0 INNLEDNING ... 1
1.1INTRODUKSJON ... 1
1.2BAKGRUNN ... 3
1.3TIDLIGERE FORSKNING ... 4
1.4PROBLEMSTILLING ... 6
1.5OPPGAVENS STRUKTUR ... 7
2.0 TEORETISK RAMMEVERK ... 9
2.1INTRODUKSJON ... 9
2.2HVA ER IDRETT? ... 9
2.3DEN MODERNE IDRETTEN ... 11
2.3.1 Likhet ... 11
2.3.2 Spesialisering ... 12
2.3.3 Rasjonalisering ... 13
2.3.4 Byråkratisering ... 13
2.3.5 Kvantifisering ... 14
2.3.6 Rekordjakt ... 14
2.4LIVSSTILSIDRETTEN ... 15
2.5DOPING ... 16
2.6OPPSUMMERING ... 17
3.0 METODE ... 19
3.1INTRODUKSJON ... 19
3.2PROBLEMSTILLING ... 19
3.3KVALITATIV METODE OG INTERVJUER ... 20
3.4MIN POSISJON ... 21
3.5INTERVJUGUIDE ... 22
3.6UTVELGELSE AV INFORMANTER ... 23
3.7INTERVJUSITUASJONEN ... 24
3.8ETTERARBEID OG TRANSKRIBERING ... 26
3.9KODING OG KATEGORISERING ... 26
3.10ETIKK ... 28
3.11OPPSUMMERING ... 28
4.0 ANALYSE ... 31
4.1INTRODUKSJON ... 31
4.2MOTIVER FOR TRENING, FORBEDRING OG PRESTASJON ... 31
4.3MENING OG FORMÅL ... 38
4.4STANDARDISERING AV ØVELSER OG KONKURRANSEUTSTYR ... 44
4.5MAKTSTRUKTURER OG INSTITUSJONALISERING ... 47
4.6VEKTKLASSER ... 51
4.7HOLDNINGER TIL DOPING ... 55
5.0 DRØFTING OG KONKLUSJON ... 61
5.1INTRODUKSJON ... 61
5.2SAMMENFATTET OPPSUMMERENDE DRØFTING AV HOVEDFUNN ... 61
5.3KONKLUSJON ... 63
5.4VIDERE FORSKNING ... 64
6.0 REFERANSELISTE ... 65
VEDLEGG 1: FORESPØRSEL OM DELTAGELSE I FORSKNINGSPROSJEKTET OG
SAMTYKKEERKLÆRING ... 69 VEDLEGG 2: INTERVJUGUIDE ... 71 VEDLEGG 3: KVITTERING OG TILBAKEMELDING FRA NSD ... 75
1.0 Innledning
1.1 Introduksjon
Strongman er i dag primært en konkurranseform hvor det konkurreres i utallige styrkeøvelser.
Flere av disse øvelsene er ikke som de konvensjonelle styrkeøvelsene en finner på et treningssenter. Selv om det i strongman også konkurreres i kjente øvelser som markløft, er dette muligens en av de få øvelsene de fleste er kjent med. Det løftes steiner og
tømmerstokker, det dras lastebiler og trekkes båter, det bæres sandsekker og kastes tønner, dette er kun en brøkdel av øvelser i strongman. Alle øvelsene er ment for å måle styrke, og formålet med konkurransene er å finne ut hvem som er den sterkeste. Strongman blir ofte omtalt som en sport, og betegnelsen «strongman» blir i dag brukt om både
konkurranseformen/sporten, og om utøvere som bedriver denne aktiviteten. Utøvere som deltar på strongman-konkurranser blir derfor ofte kalt en strongman eller for «strongmen».
Opphavet til strongman kan spores tilbake til vaudeville-opptredenene på 1800-tallet. Dette var iscenesatte oppvisninger som skulle vise imponerende styrke, uten at det inneholdt et konkurranseelement. I tillegg til å være såpass krevende at en vanlig person ikke skulle kunne gjenta dem (Pollock, 2018). Ifølge Conor Heffernan hevdes det at Canadieren Louis Cyr kan regnes som den første verdens sterkeste mann, grunnet hans styrkeprestasjoner fra 1886-1912.
Louis Cyr vant sin første strongman-konkurranse i 1881, noe som på den tiden bestod av kun ett enkelt løft. Han skal deretter ha åpnet en bar, som senere ble en arena for andre strongmen, hvor de her utfordret hverandre i ulike styrkeøvelser (2019). Louis Cyr var også en
«showman», hvor han reiste rundt i verden for å avholde styrkeoppvisninger, han skal blant annet ha løftet en plattform med 20 menn (Blakemore, 2019). Conor Heffernan viser til flere styrkeatleter på tidlig 1900-tallet som hevdet de var verdens sterkeste. Disse påstandene blir ansett som vage grunnet mangelen på standardiserte løft, som derav gjorde det umulig å sammenligne dem (2019). Den første offisielle strongman-konkurransen, slik vi kjenner konkurranseformen i dag, ble arrangert i 1977, California USA (The world’s strongest man, u.å). Hvor konkurransens mål var å kåre verdens sterkeste mann.
Strongmen var før i tiden like mye ansett som underholdningsartister som de var atleter.
Torkel Ravndal, en norsk styrkeløfter på 70-tallet, reiste rundt for å utføre ulike
Underholdningsaspektet ved strongman er fremdeles tilstede i dag, selv om det hovedsakelig er forbundet med konkurranseformen. I TV-programmet «The strongest man in history» drar fire strongman-utøvere til forskjellige steder i verden hvor før-tidens strongmen formodentlig skal ha utført ulike styrkeprestasjoner, for så å prøve å slå disse prestasjonene (History, 2019).
Selv om programmet i hovedsak kan bli ansett som underholdning innehar det allikevel et konkurranseelement ved at rekorder skal slås.
I dag er strongman som nevnt mest forbundet som en konkurranseform, og oppvisninger uten et reelt konkurranseelement virker til å forekomme mer sjeldent. I likhet med idretter som styrkeløft og vektløfting er utvikling av maksimal kraft og styrke hovedfokuset for å øke prestasjonsevnen i konkurransesammenheng. Enkelte strongman-øvelser er nærliggende øvelser til vektløfting og styrkeløft, som for eksempel akselpress og stokkpress. Her er målet å løfte mest mulig, én gang. Andre øvelser som farmerswalk og yoke-race blir målt på tid, hvor vinneren er den som fullfører en gitt distanse med den gitte vekten raskest (Winwood et al., 2018, s. 1181). En strongman-konkurranse består normalt av fem ulike øvelser, hvor den totale poengsummen blir beregnet ut ifra plasseringen i øvelsene (Arsenault, 2019). For å prestere godt i strongman kreves det både styrke, fart og utholdenhet. Typiske øvelser kan være: Dra lastebil, løfte steiner, velte bulldoserdekk eller å flytte tunge objekter fra A til B (Risholm, 2015). Det finnes en rekke andre øvelser i tillegg til disse. I teorien kan hva som helst som logisk sett kan måle styrke dukke opp på en strongman-konkurranse, selv om mange øvelser er gjengangere og vanligere enn andre. Øvelser som: Atlas steiner, dekk-velt, Bil-markløft, stokkpress, super-yoke, farmerswalk, sandsekk- og tønnebæring eller kasting kan anses som klassiske strongman-øvelser (Wallis, 2019). Teknikk spiller en mindre rolle i strongman, sammenlignet med andre styrkeidretter som styrkeløft og vektløfting. Dette begrunnes med at enkelte konkurranseøvelser kan være meget spesielle og at det ikke vil være mulig å trene på disse øvelsene på forhånd, eller fordi en øvelse fort kan byttes med en annen rett før en konkurranse, og det derfor vil være umulig å forberede seg på andre måter enn å være sterk nok til å mestre dem (Pollock, 2018). Man trenger ikke å være stor for å drive med strongman, og det blir arrangert konkurranser for kvinner og menn på ulike nivåer (Wallis, 2019).
1.2 Bakgrunn
Temaet for denne oppgaven har utspring fra min personlige interesse for strongman, samtidig som det med jevne mellomrom forekommer større og mindre debatter både innad og utenfor strongman-miljøet angående ulike problemstillinger. Eksempler på dette er: Burde
konkurransene dopingtestes, hvordan burde øvelser gjennomføres og bedømmes, eller hvorvidt en rekord burde være tellende (godkjent) eller ikke.
Tilbake i 2008 oppstod det en debatt i Norge som omhandlet dopingtesting i strongman. Dette var i forbindelse med at strongman-konkurranser fikk sendetid på norsk fjernsyn, fremfor den beslektede idretten styrkeløft - som tross alt er en organisert og dopingtestet idrett
(Skjevestad, 2008). Den samme debatten forekom også på TV 2 sitt program sportstabloid.
De som var for dopingtesting i denne debatten mente blant annet doping er svært utbredt i strongman og det derfor burde innføres dopingtester, samtidig så argumenterer de med at strongman-konkurranser fremstår som idrettsarrangementer. På den andre siden av debatten menes det at doping ikke er like utbredt og ser ikke på det som nødvendig eller økonomisk gjennomførbart da strongman ikke er innordnet den organiserte idretten. De mener også at strongman er for lite til å innordne seg i større organisasjoner som Norges idrettsforbund (TV 2, 2008).1 I 2015 forteller Alexander Nilsson i et intervju med aftenposten at doping er svært utbredt i strongman-miljøet i Norge, noe som gjør det vanskelig å konkurrere rettferdig. Dette blir i samme artikkel møtt med motstand fra både andre utøvere og arrangører, hvor de påstår at doping er ikke er så utbredt som Nilsson skal ha det til. Det blir i tillegg fremmet en tro at strongman etterhvert kan bli en organisert idrett underlagt Norges idrettsforbund (Dyregrov, 2015). Det debatteres hovedsakelig ikke over hvorvidt strongman-utøvere bruker doping eller ikke, men nærmere om strongman burde dopingtestes. I dag utspilles majoriteten av disse debattene seg som regel på internett innenfor et lukket forum, hovedsakelig i
Facebookgruppen «Strongman Norge». De som deltar i debattene kan være nåværende og tidligere utøvere, arrangører og tilskuere.
Det er ikke kun temaet doping som ligger til grunn for denne oppgaven. I tillegg til doping debatteres det over en rekke andre temaer, som blant annet går på hvordan strongman burde
1 Det opprinnelige klippet eksisterer ikke på TV 2 sin hjemmeside, men kan lokaliseres på Youtube-kanalen kraftsportNO. Sett dato: 01.06.2020. Hentet fra (Del 1): https://www.youtube.com/watch?v=cIpvermLRps (Del 2): https://www.youtube.com/watch?v=y7WOnbfMyx0
praktiseres. Eksempelvis hvordan løft og prestasjoner skal bedømmes, hva som burde være lov og ikke lov ved utførelse av en øvelse, og om en øvelse skal anses som en strongman- øvelse eller ikke. For selv om mange av de største internasjonale strongman-konkurransene blir organisert og arrangert av ulike private organisasjoner, blir det i tillegg arrangert en rekke konkurranser av andre private aktører. I alle disse konkurransene står arrangøren fritt til å håndheve sine egne retningslinjer og regelverk for sin konkurranse. I Norge kan hvem som helst arrangere en strongman-konkurranse, og de bestemmer selv hvilke øvelser konkurransen skal inneha, hvordan disse øvelsene skal se ut og hvordan de skal bedømmes. Når det er sagt følger som oftest de mindre private aktørene de større private organisasjonene sine
retningslinjer og regelverk. Da disse retningslinjene også varier fra organisasjon til organisasjon skapes det ofte mye usikkerhet rundt hvilke regler som gjelder i den gitte
konkurransen. For selv om retningslinjer og regler er relativt like på tvers av konkurranser, er de ikke identiske. Organisasjonen Strongman Champions League, tillater for eksempel bare én albuevarmer, på én arm i øvelser som innebærer press over hodet (strongman champions league, u.å) mens organisasjonen Strongman Corporation tillater albuevarmer på begge armene (strongman corporation, u.å-a). Disse to organisasjonene opererer også med hver sine rekorder. Hvorav et eksempel er Robert Oberst og Dimitar Savatinov som holder
verdensrekorden i stokkpress på 460 lb (208,6 kg) (fra år 2014) i Strongman Corporation (strongman corporation, u.å), mens Graham Hicks holder verdensrekorden i stokkpress på 207 kg (fra år 2017) i Strongman Champions League (strongman champions league, u.å-b). I tillegg til dette holder forøvrig Zydrunas Savickas verdensrekorden i stokkpress på 228kg (fra år 2015) i organisasjonen Giants Live (Giants Live, u.å). Dette viser tydelig manglende grad av institusjonalisering, og er et interessant tema å undersøke nærmere; hvordan utøvere selv opplever denne mangelen. Målet med denne oppgaven er derfor å undersøke hvordan miljøet selv vurderer strongman som konkurranseaktivitet og i hvilken grad aktiviteten bør eller kan innordne seg den organiserte idrettens normer og rammer.
1.3 Tidligere forskning
Strongman er fortsatt et fagfelt det finnes svært lite forskning på generelt, og innenfor samfunns- og idrettsvitenskap er det nærmest ingenting. Det lille som er blitt gjort befinner seg for det meste innenfor bevegelsesvitenskapen. Winwood, Keogh & Harris (2011) har i sin undersøkelse tatt sikte på å undersøke hvordan strongman-utøvere trener. Målet med denne
studien var å forstå hvordan man best skal trene for å øke prestasjonsevnen i strongman- konkurranser. Winwood, Keogh & Harris (2012) har også sett på hvilken rolle maksimal styrke og antropometriske variabler har for prestasjonsevnen hos amatør-strongmen. I tillegg har både Winwood et al. (2015) og Hindle, Winwood, Lorimer, Anna & Keogh (2018) sett på effekten av strongman-trening kontra tradisjonell styrketrening. Ingen av disse studiene er særlig relevante for min oppgave.
Forskningen som er gjort direkte på strongman har derfor i liten grad gitt retning for mitt eget forskningsprosjekt, med tanke på at jeg ønsker å forske på strongman i et idrettssosiologisk perspektiv. Det ble derfor mest nærliggende for meg å se til forskning av andre aktiviteter og idretter, for å finne andre studier knyttet til idrettsaktiviteter som skiller seg fra de
tradisjonelle.
Snowboard, skateboard og parkour er alle eksempler på slike alternative idretter, også omtalt som livsstilsidretter. Disse idrettene innehar andre verdier og holdninger enn moderne prestasjonsidretter. Blant annet er det å vinne og prestere ikke nødvendigvis hva som driver utøverne. Beal (1995, s. 260) sin studie av skateboard viser at utøvere ikke har den samme seiersmentaliteten, og konkurranseelementet skiller seg fra det man finner i
prestasjonsidretter. Det samme gjelder for aktiviteten parkour. Gilchrist og Wheaton finner at deltagere i parkour er imot formelle konkurranser. Til tross for idrettslige aspekt som at deltagere kan trene opp mot 20 timer i uken, blir ikke prestasjoner direkte belønnet, men snarere innsats og holdning (2011, s. 121). Det samme kan sies om snowboard. Snowboard- deltakere ønsker å arrangere sine egne konkurranser, på sin egen måte, med grunnleggende prinsipper bygget på kreativitet og individualisme, ikke på seier og ytre belønninger (Coates, Clayton & Humberstone, 2010, s. 1086-1087). Becky Beal hevder Skateboard-deltagere selv ønsker å ha kontroll over aktiviteten og dens utvikling. De ønsker ikke å begrense seg med hensyn til regler, dommere eller trenere. De vil selv bestemme hvordan de skal utføre
aktiviteten, hvilke triks de skal trene på, og de ønsker selv å bedømme hvor bra et triks er, ut ifra den følelsen det gir dem å utføre det (1995, s. 263). Disse verdiene kommer også tydelig frem i konkurransesammenheng. I både snowboard (Coates et al., 2010, s. 1086) og
skateboard (Beal, 1995, s. 260) kommer det frem en heiekultur blant deltagere i
konkurransene, hvor utøvere heier på hverandre selv om de er konkurrenter. Beal viser til at deltagere klapper, roper, plystrer og oppmuntrer hverandre til å gjøre sitt beste. De tenker ikke
opptatt av å klare de triksene de ønsker, fordi de synes det er gøy. Det registreres derav heller ikke konkurranseorienterte holdninger, som å feire eller hyle av glede når de vinner. Det de jubler for er egne prestasjoner mer enn det å ha slått konkurrentene, for eksempel hvis de har lyktes med et triks for første gang (1995, s. 260). Coates et al. (2010, s. 1086-1087) hevder at snowboard-deltagernes holdninger til konkurranser er ambivalente. Det er stor enighet om at de ikke ønsker å bli definert av konkurranser, de ønsker å skille sine konkurranser fra
idrettskonkurranser. Videre mener hun det ikke bare handler om å ha alternativer, men også om å ha kontroll over organisering og utvikling. Snowboard bygger på, men både overholder og motstår, prestasjonsidrettenes verdier. De er hverken helt for eller helt imot (2010, s. 1095- 1096).
Selv om strongman tydelig skiller seg fra aktiviteter som snowboard, skateboard og parkour på mange områder, er det allikevel interessant å kunne se om strongman har noen fellestrekk med disse noe opposisjonelle livsstilsidrettene. For eksempel hvordan de opplever
konkurranseelementet og hvorvidt de selv ønsker kontroll over organisering og utvikling.
Hvilke verdier og holdninger er det i strongman, som i likhet med livsstilsidretter motstår fra den moderne idretten.
1.4 Problemstilling
Til tross for at dopingtesting er en stor debatt i seg selv, ønsker jeg ikke å spesifikt undersøke den eventuelle dopingproblematikken i strongman i stor grad. Denne undersøkelsen vil ta sikte på å undersøke ulike årsaker til hvorfor strongman ikke er en del av den organiserte idretten. Dersom strongman institusjonaliseres på denne måten, vil spørsmålet om doping løse seg selv, ettersom strongman da må forholde seg til de institusjonaliserte reglene. I stedet inngår holdninger til doping som et element i den manglende institusjonaliseringen av strongman, som også påvirker graden av målbarhet, like mulighetsbetingelser og
sammenligning av resultater. Hensikten med denne oppgaven er å få en forståelse for hvorfor strongman ikke er en del av den organiserte idretten, og hvordan forskjellige aktører ser på muligheter og utfordringer som følge av å eventuelt knytte strongman sterkere til den organiserte idretten.
Problemstillingen for denne oppgaven vil derfor være: Hvorfor er ikke strongman en del av den organiserte idretten, og hvordan vurderer aktørene forholdet mellom strongman og den organiserte idretten?
For å få mer kunnskap om dette ønsker jeg å undersøke hvordan ulike strongman-utøvere handler, ser og opplever ulike elementer ved strongman. For å belyse dette vil jeg bruke Guttmann (1978/2004) sine kjennetegn på moderne idrett, i tillegg til sosiologiske
perspektiver på livsstilsidretter som et alternativ til den tradisjonelle måten vi både handler, ser og forstår idrett og aktivitet.
1.5 Oppgavens struktur
Innledningsvis i det første kapittelet gav jeg en nærmere beskrivelse av hva strongman er og dets opphav. Videre redegjorde jeg for bakgrunnen for denne oppgaven. For så å avslutte med å presentere oppgavens problemstilling.
I kapittel 2 presenterer jeg det teoretiske rammeverket som ligger til grunn for oppgaven. Her gir jeg en presentasjon av Guttmann (1978/2004) sin teori og begreper på den moderne idretten. Videre presenterer jeg sosiologiske perspektiver på livsstilsidretter, blant annet Wheaton (2004) sin karakterisering av livsstilsidretter som et alternativ til Guttmann (1978/2004) sin teori. Jeg avslutter kapittelet med en beskrivelse av doping i idrett.
I kapittel 3 presenterer jeg den vitenskapelige metoden som er benyttet i denne oppgaven. Her redegjør jeg for valg av kvalitativ metode og intervjuer som forskningsdesign. Samtidig som jeg reflekterer over, og begrunner valgene jeg har gjort i løpet av forskningsprosessen. Jeg avslutter kapittelet med å gjøre etiske betraktninger knyttet til oppgaven.
Kapittel 4 er oppgavens analyse. Her presenteres min tolkning av datamaterialet som er samlet inn fra intervjuene, i lys av Guttmann (1978/2004) sin teori og de sosiologiske perspektivene på livsstilsidretter, og blant de Wheaton (2004) sine betegnelser.
I kapittel 5 gjør jeg en sammenfattende drøfting av hovedfunn fra analysen, før jeg
presenterer min konklusjon. Jeg avslutter med å gjøre en refleksjon over videre forskning.
2.0 Teoretisk rammeverk
2.1 Introduksjon
I denne delen presenterer jeg det teoretiske rammeverket jeg bruker videre i denne oppgaven.
Jeg legger hovedsakelig vekt på Guttmann (1978/2004) sine Weber-inspirerte teoretiske begreper som han bruker til å karakterisere den moderne idretten. Hvorav jeg samler noen av disse begrepene under begrepet sportifisering. I tillegg til dette legger jeg sosiologiske perspektiver på livsstilsidretter til grunn, blant annet Wheaton (2004) sin karakterisering av livsstilsidretter, for å se på hvordan disse idrettene sine verdier, holdninger, meninger og kultur fremmer et alternativ til den tradisjonelle idretten. I analysen blir disse teoriene brukt som et fortolkende rammeverk til å understreke informantene sine beskrivelser av strongman.
I hovedsak for å se nærmere på hvordan strongman posisjonerer seg i forhold til både Guttmann (1978/2004) sine begreper og Wheaton (2004) sine betegnelser.
2.2 Hva er idrett?
Det er forskjell på moderne idrett og lek. Guttmann (1978/2004) setter lek, spill, konkurranser og idrett («play, games, contests, sports»), inn i en enkel figur (Se figur 1). I den virkelige verden gjøres handlingene våres med blandede motiver. Så selv om definisjonen er tydelig, skal figuren kun være et hjelpemiddel til å bedre vår forståelse av den sosiale virkeligheten, ikke gjenspeile den (Guttmann, 1978/2004).
Figur 1 (Guttmann, 1978/2004, s. 9. Egen oversettelse).
Lek kan ifølge Guttmann (1978/2004) deles inn i to kategorier: «Spontan lek» og «organisert lek». Hvor organisert lek er det vi kaller «spill». Tilnærmet all lek har regler som styrer lekens forløp og deltagernes handlinger, men den spontane leken har ikke et formål, og blir derfor ansett som noe friere enn den organiserte leken. Hvorav spill symboliserer en fullstendig forkastelse av spontanitet, til fordel for større grad av regulering. I spill blir alle handlinger utført med hensikt om å nå et bestemt mål. Disse handlingene blir igjen styrt og regulert av spillets regler. Selv om alle spill har et mål, betyr det ikke nødvendigvis at alle spill er en konkurranse. På samme måte som at ikke alle konkurranser er spill (Se figur 2) (Guttmann, 1978/2004). En kan argumentere for at alle konkurranser kan bli ansett som spill, men her gjør Guttmann et skille og definerer idrett som lekende fysiske konkurranser som blir utført uten større formål enn konkurransen i seg selv, og som krever både fysiske og intellektuelle ferdigheter (for selv om det i hovedsak er snakk om «fysiske konkurranser», er det vanskelig å forestille seg en idrett som ikke krever noe form for intellektuelle ferdigheter).» (1978/2004, s. 7. Egen oversettelse).
Figur 2 (Guttmann, 1978/2004, s. 6. Egen oversettelse).
Det norske språket skiller begrepet idrett fra sport, noe som eksempelvis det engelske språket ikke gjør. Selv om begge begrepene blir assosiert med konkurranser av fysisk aktivitet og ferdigheter blir det uansett mer nærliggende i vårt språkbruk å knytte begrepet idrett til aktiviteter hvor de fysiske sidene er mest dominerende, og referere til sport som et bredere begrep (Lesjø, 2008, s. 12). Tangen (2004), referert i Lesjø (2008, s. 15), vektlegger i stor grad konkurranseelementet ved idrett i sin forståelse og definerer idrett på denne måten:
«Idrett er kroppslig å vise fram og sammenlikne dyktighet ved å konkurrere». Coakley (2007) referert i Lesjø (2008, s. 14), definerer idrett som: «institusjonaliserte konkurransebaserte aktiviteter som involverer rigorøse fysiske anstrengelser, eller bruk av relativt komplekse fysiske ferdigheter, utført av utøvere som er motivert av indre eller ytre belønninger». Han henviser også til en annen tilnærming som viser at forståelsen av sport og idrett som fenomen kan variere over tid og mellom kulturer (Coakley, 2007, referert i Lesjø, 2008, s. 15).
Idrettens kjerne kan sies å være hensiktsmessig fysisk aktivitet i konkurranser, organisert innenfor et sett aksepterte regler som er forankret i normer om fair play (Lesjø, 2008, s. 17).
2.3 Den moderne idretten
I Guttmann (1978/2004) sine studier av den moderne idretten karakteriserer han den ut ifra syv dimensjoner: sekularisering, likhet, spesialisering, rasjonalisering, byråkratisering, kvantifisering og jakten på rekorder. Av disse syv dimensjonene finner jeg seks av dem som spesielt relevante, hvor dimensjonen sekularisering ikke er like relevant i forhold til formålet med min undersøkelse. Selv om Guttmann ikke opererer med begrepet sportifisering tolker jeg hans karakterisering av den moderne idretten som mye av det samme som hva begrepet sportifisering innebærer. Begrepet sportifisering omhandler at en aktivitet får sportens egenskaper, det betyr at aktiviteter får økende grad av regulering og at de formaliseres på bestemte måter (Jønndal, Hjelseth & Lenneis, 2019, s. 93). Goksøy (2008, s. 40) beskriver hvordan konkurranseidretten utviklet seg på slutten av 1800-tallet. Denne utviklingen omtaler han som sportifisering og den bar preg av både rasjonalisering og institusjonalisering av idretten.
Videre gjør jeg rede for likhet, spesialisering, rasjonalisering, byråkratisering, kvantifisering og rekordjakt begrepene til Guttmann (1978/2004).
2.3.1 Likhet
Likhet i denne sammenhengen refererer til to overordnede prinsipper. (1) Alle skal teoretisk sett ha en mulighet til å delta, uavhengig av ulikheter som for eksempel etnisitet, kjønn og seksuell legning. (2) Konkurransevilkårene skal være de samme for alle deltagerne
(Guttmann, 1978/2004, s. 26). Prinsippene kan i utgangspunktet virke svært enkle og
uproblematiske å forstå, og likhet er en grunnleggende dimensjon for den organiserte idretten i Norge gjennom Norges idrettsforbund sine verdier og formålsparagraf. Alle skal ha mulighet til å utøve idrett ut ifra sine egne ønsker og behov (Norges idrettsforbund, u.å). I tillegg til at alle skal kunne delta blir utøvere i enkelte idretter også adskilt på grunnlag av eksempelvis kjønn, alder og kroppsvekt for å fremme mest mulig like konkurransevilkår. Selv om
prinsippet likhet er svært tydelig, er det i praksis mer komplekst, da den moderne idretten til tross for likhetsprinsippet innehar mange ulikheter (Guttman, 1978/2004).
Likhet handler om å skape like muligheter, ikke like resultater. Det å skape ulike resultater kan ses på som en essensiell dimensjon ved den moderne idretten (Guttmann, 1978/2004, s.
35-36).
2.3.2 Spesialisering
Den moderne idretten blir spesialisert i forhold til sin funksjon. Med andre ord differensierer den de tilstedeværende i ulike roller (trenere, publikum, utøvere etc). Alle de nevnte har sin egen funksjon og rolle i idretten (Guttmann, 1978/2004, s. 38-39).
Guttmann hevder spesialiseringen er et resultat av dagens moderne press om å oppnå suksess.
Han skiller ikke spesialisering og profesjonalisering fra et utøverperspektiv, da de i stor grad er det samme. Dette med bakgrunn at han argumenterer for hva som skiller en profesjonell fra en amatør utøver ikke er penger, men snarere den tiden en utøver dedikerer til idretten
(1978/2004, s. 39). Hvorav amatør utøvere dedikerer minst like mye tid til idretten som profesjonelle utøvere (Guttmann, 1978/2004, s. 32). Videre viser han til at enhver utøver kan bli ansett som profesjonell når spesialisering av en enkelt ferdighet blir hovedmålet i livet i en gitt periode (1978/2004, s. 39).
Idrettene i seg selv blir spesialisert med ulike roller/posisjoner, grener/øvelser og
systemer/strategier som utøvere og trenere spesialiserer seg i (Guttmann, 1978/2004, s. 38- 39), med formål om å oppnå best mulig prestasjon og derav suksess innen idretten.
2.3.3 Rasjonalisering
Guttmann rasjonaliserer moderne spill gjennom Max Weber sin forståelse, og sier at det er en logisk sammenheng mellom handling og mål. Konkurranseregler blir oppfattet som noe vi må følge og/eller gjøre for å oppnå målet. Reglene er både standardiserte og universelle, og de er stadig i utvikling. Nye regler kan erstatte gamle. Dette skjer når de nye reglene gir mer mening enn de gamle reglene. Regler er ikke instruksjoner, men retningslinjer deltagere må forholde seg til (1978/2004).
Rasjonalisering kan bli betraktet i forhold til flere ting ved den moderne idretten. Den
standardiserer idretten på alle områder. Dette ved å standardisere både retningslinjer, regler og rammer for konkurransene. Hvordan idretten skal se ut, hva som er lov og ikke lov. Derfor er det i dag standardiserte mål og reguleringer på for eksempel baner og utstyr, og hvordan idretten skal bedømmes. Idretten utvikles gjennom denne rasjonaliseringen hele tiden. Dette gjør så idretten blir lik, uansett hvor i verden den utføres, og med det fremmer dimensjonen av like muligheter (Guttmann, 1978/2004).
Et annet forhold til rasjonalisering er rettet mot utøveres tilnærming til idretten. Det er en forskjell på å øve og på å trene. Utøvere både trener, og lever stadig mer rasjonelt. Alt de gjør har et formål som skal hjelpe dem i å prestere i idretten. Trening innebærer en rasjonalisering av hele konseptet, det å hele tiden eksperimentere, prøve og feile for å oppnå målene. Dagens vitenskap gir både trenere og utøvere kunnskap til å kunne utvikle både fysiske og psykiske evner for å prestere optimalt i idretten (Guttman, 1978/2004).
2.3.4 Byråkratisering
Byråkratisering er den dimensjonen som håndhever de foregående dimensjonene. Den moderne idretten blir rasjonalisert og spesialisert gjennom byråkratiske organisasjoner (Guttmann, 1978/2004). I Norge er det Norges idrettsforbund som er uttrykk for
byråkratisering av idretten. De lager regelverk, samt arrangere konkurranser og mesterskap.
Deres funksjon er blant annet å fremme den foregående dimensjonen om likhet, ved å sikre likebehandling og forutsigbarhet. Sørge for at ingen blir nektet deltagelse i idrett på usaklig grunnlag, og sørge for at konkurranser bedømmes på en så enstydig, rettferdig og
standardisert måte som mulig (Jønndal et al., 2019, s. 95). Samtidig skaper de et
de større nasjonale konkurranser, men også de store internasjonale konkurransene (Guttmann, 1978/2004).
2.3.5 Kvantifisering
Kvantifisering handler om at alle prestasjoner kan måles (eller kvantifiseres). Moderne
idrettsprestasjoner blir målt ved enten poeng eller c-g-s systemet (centimeter, gram, sekunder) (Guttmann, 1978/2004). Denne trangen til å kvantifisere kommer av konkurranseorientering i den moderne idretten og gjør det mulig å måle alle prestasjoner opp mot hverandre, og da fastslå hvilken prestasjon som er best (Jønndal et al., 2019, s. 95). I tillegg til å kvantifisere prestasjoner på en gitt dag eller en gitt konkurranse, kan også prestasjoner bli kvantifisert over tid. Eksempelvis ved å telle antall seiere, antall rekorder, eller hvem som vinner et visst antall ganger på rad eller får flere seiere på en bestemt konkurranse. Prestasjoner av mer kunstnerisk natur, hvor det mer estetiske skal måles, som turn blir også rasjonalisert og kvantifisert. Dette kan eksempelvis gjøres ved at et dommerpanel rangerer en utøvers estetiske prestasjoner ut ifra gitte retningslinjer og egne subjektive meninger (Guttmann, 1978/2004).
2.3.6 Rekordjakt
Konseptet rekordjakt bygger på en kombinasjon av dimensjonen om kvantifisering og ønsket om å vinne, til å utmerke seg, til å bli best. Rekorder blir definert som en måte for utøvere å konkurrere mot hverandre uavhengig av tid og rom. Det er en form for rasjonell galskap (Guttmann, 1978/2004). Den moderne idretten er assosiert med en filosofi som kan være noe diffuse, nemlig teorien om progresjon. Denne ideen om progresjon kan spores langt tilbake i tid og er et lineært konsept, som antyder at alle forbedringer kan forbedres. Det stilles spørsmålstegn ved hva som vil skje når det ikke lenger er mulig. Hva vil skje med rekorder når utøvere begynner å nå det som vil være den menneskelige begrensningen for hva som er mulig å oppnå? (Guttmann, 1978/2004).
2.4 Livsstilsidretten
Etter å ha sett på hva som definerer den moderne og tradisjonelle idretten vil jeg i denne delen se på hvordan mer postmoderne idretter som livsstilsidretter blir definert.
Livsstilsidretter, som for eksempel klatring, skateboard og surfing, blir omtalt som postmoderne, alternative og ekstreme idretter eller sport. Det er enighet om at disse aktivitetene presenterer et alternativ, og er en potensiell utfordring mot den tradisjonelle måten vi både ser, gjør og forstår idrett (Wheaton, 2004, s. 2-3). I det gjennomregulerende og moderne samfunnet er det behov for nye utfordringer som en opposisjon til det forutsigbare og det litt kjedelige i de velorganiserte samfunnslivene våre (Lesjø, 2008, s. 16).
Livsstilsidretter innehar en rekke ulike aktiviteter. Omtrent all idrett som ikke passer inn i beskrivelsene av den tradisjonelle idretten kan bli ansett som en del av livsstilsidretten. Det har også blitt diskutert om livsstilsidretter burde bli betegnet som ulike former for spill eller lek, i stedet for idrett eller sport (Wheaton, 2004, s. 3). Livsstilsidretter representerer mindre sportifisert aktivitet enn hva den tradisjonelle idretten gjør. Tradisjonelt sett har
livsstilsidretter vist motstand ovenfor organisert idrett og har avviket seg fra konkurranse, institusjonalisering, regulering og systematisk trening (Jønndal et al., 2019, s. 97). Rinehart (2000), referert i Wheaton (2004, s. 1) hevder at livsstilsidretter er aktiviteter som enten ideologisk eller praktisk gir et alternativ til den tradisjonelle idretten og dens holdninger.
Alternative idretter blir karakterisert ved andre trekk enn den tradisjonelle regelbundne og konkurranseorienterte idretten (Wheaton, 2004, s. 3). Maguire (1999), referert i Wheaton (2004, s. 3) hevder at opphavet til disse formene for idrett og deres utfordring til den tradisjonelle konkurranseorienterte idrettens ideologi er et bevis på økningen i mangfold og bredde av idrettskulturer. Samtidig så hevder Bale (1994), referert i Wheaton (2004, s. 3) at de fremmer en utfordring til den «vestlige idrettsmodellen». Christensen (2001), referert i Lesjø (2008, s 63-64) sin studie av snowboardere og deres ungdomskultur viste en
opposisjonskultur mot den mer tradisjonelle skiidretten. En kultur hvor gleden og opplevelsen stod i sentrum, ikke nødvendigvis trening og konkurranse. En sentral del av kulturen var moderne medier som videofilming, der opptak av dristige utførte hopp og beherskelse i krevende terreng var viktig. Idealet for denne kulturen bygger på frihet, uavhengighet og utøverstyring. Livsstilsidretter representerer en klar utfordring til den tradisjonelle idretten, gjennom sin sterke vekt på individualisme (Lesjø, 2008, s 63). Rinehart (2000), referert i Wheaton (2004, s. 3) mener at den beste måten å belyse disse forskjellene i ulike former for
Wheaton (2004, s. 11-12) definerer livsstilsidretten i ni karakteristiske trekk, som illustrerer dens definerende egenskaper. I min sammenheng ser jeg på tre av disse som relevante for denne oppgaven og jeg vil derfor gi en kort beskrivelse av disse. (1) Det fundamentale i livsstilsidretter er deltagelse, og det at deltagerne skal utvikle idretten nedenfra og opp. I livsstilsidretter er utøverne klar over at de blir observert, og de er svært bevisste på hvordan de presenterer seg selv for andre, enten i media eller på andre arrangementer, noe som virker å være en del av idrettsopplevelsen. (2) Deltagerne ideologiserer det å ha det gøy, hedonisme, involvering og selvrealisering. Det å leve for øyeblikkene, kjenne at adrenalinet strømmer gjennom kroppen. Livsstilsidretter blir derfor karakterisert ved at deltagerne selv har stor glede av selve aktiviteten, og at det er det som er hoveddrivkraften. Ikke nødvendigvis en premie, eller en annen form for belønning. (3) Livsstilsidretter er hovedsakelig, men ikke utelukkende, individuell både i form og holdning (Wheaton, 2004, s. 12).
2.5 Doping
Siden strongman ofte blir omtalt som en dopingsbelagt aktivitet ser jeg det som relevant for denne oppgaven og ha med en mindre del om dette, til tross for at det ikke er en teori. Jeg vil derfor videre se på hvordan Lesjø (2008) beskriver doping i et idrettssosiologisk perspektiv.
Dopingproblematikk i idrett er ikke et nytt fenomen og det er ingen som med sikkerhet kan si hvor utbredt doping er i den moderne idretten. Det som imidlertid er sikkert er at ulike former for doping forekommer innenfor et stort antall idretter og blant en rekke utøvere fra ulike nasjoner (Lesjø, 2008, s. 178). Doping er når en utøvers kropp blir tilført kunstig stimuli med et formål om å forbedre prestasjonsevnen (Lesjø, 2008, s. 179).
Antidopingarbeid er forankret på tre nivåer: Statlig, organisasjonsmessig og innad i
idrettsmiljøene. I deres arbeid inngår styrking av holdningsskapende arbeid (sosial kontroll), tydeliggjøring av etablerte retningslinjer og regelverk for hvilke stoffer/midler som tillates og ikke (standardisering), teste og utvikle testsystemer, og sanksjoner i form av domsavgivelser og utestengelse (Lesjø, 2008, s. 182). Antidoping Norge ble opprettet i 2003 av Norges idrettsforbund og Kultur- og kirkedepartementet som en uavhengig stiftelse. Dette er gjort med hensikt for å sikre at kontroll og påtalevirksomheten av dopingsaker organiseres
uavhengig av NIF og staten. De siste årene er stiftelsen gitt muligheten til å trappe opp sitt arbeid utenfor den organiserte idretten. Til å gjøre dette mottar de tilskudd fra
helsemyndighetene (Antidoping Norge, u.å).
Hvorvidt regler blir opprettholdt eller ikke blir ifølge Lesjø avgjort på mikronivå i de ulike idrettsmiljøene. Faktorer som hvor alvorlig miljøene anser dopingproblematikken, hvilke etiske standarder som fremholdes for utøvere og til hvilken grad utøvere selv tar til seg normene i miljøet (2008, s. 184). Han hevder videre at det å dope seg ikke alltid har vært synonymt med å oppnå en umoralsk fordel, men har blitt ansett som en forutsetning for å kunne prestere på lik linje med andre. Utøvere har ofte dopet seg fordi de har antatt at andre gjør det samme, selv om de ikke ble tatt (2008, s. 185).
I alle sosiale systemer vil det forekomme avvik fra samfunnets dominerende normsystemer.
Et avvik kan beskrives som handlinger eller adferd som blir funnet som uakseptable eller upassende (Lesjø, 2008, s. 177). Det å forstå individenes handlinger må betraktes i lys av de normer som er formidlet gjennom den sosiale strukturen. Et avvik blir ansett når det er et mindretall som bryter dem (Lesjø, 2008, s. 181).
Barland (1997), referert i Lesjø (2008, s. 133-134) sin studie av et kroppsbyggermiljø gir innsikt og mulighet for å kunne forstå hvilke sosiale prosesser som er bakenforliggende for aksept av dopingbruk i spesielle subkulturer. Kroppsbyggermiljøet blir oppfattet som ekstremt - selv om det avholdes konkurranser, blir de i flere sammenhenger adskilt fra hva som kan sies å være idrett. Dopet blir en følgesvenn i jakten på det ekstreme, det å trene og ta seg ut.
For kroppsbyggere er doping et hjelpemiddel man bruker for å bygge egen kropp og identitet.
Helserisikoen dette medbringer byttes mot anerkjennelse.
2.6 Oppsummering
Guttmann (1978/2004) sine begreper av den moderne idretten er et godt verktøy for å se nærmere på hva idrett er og hva det innebærer. Begrepene er overlappende og til tider komplekse, men de gir et godt prinsipielt eksempel på hva som kjennetegner den moderne idretten.
Rekordjakten, prestasjons- og konkurranseorienteringen, det å stadig nå nye høyder for prestasjon og det å måle (kvantifisere) prestasjoner opp mot hverandre er hva det handler om.
For å muliggjøre dette er spesialisering og rasjonalisering helt avgjørende, for uten
spesialisering og rasjonell trening hadde det ikke vært mulig å bestandig sette nye rekorder.
Spesialisering og rasjonalisering tilsier også at det må være en byråkratisk organisasjon som kontrollerer og styrer idrettens forløp, ved å etablere retningslinjer og regelverk, samt ved å arrangere konkurranser og mesterskap. Dimensjonene bærer prinsippene om likhet. En rekord hadde ikke vært like prestisjefylt om den ikke var sammenlignbar med tidligere rekorder eller om den «beste» utøveren var nektet deltagelse grunnet for eksempel etnisitet (Guttmann 1978/2004, s. 55).
Livsstilsidretter på sin side gir et alternativ til den organiserte idretten, både når det kommer til dens natur og vår forståelse av den. De fremmer et sterkt preg av individualisme og står tradisjonelt sett utenfor den organiserte og institusjonaliserte idretten. De bygges opp og styres av deltagerne selv, hvor de har sine egne verdier, holdninger, identitet og mening.
Sentralt i disse livsstilsidrettene står glede og opplevelse, ikke nødvendigvis måling av prestasjoner.
Doping blir beskrevet som kunstige prestasjonsfremmende midler. Disse midlene avviker fra den moderne idretten sin moral og normer, og hva som er doping og ikke blir regulert og bestemt av organiserte institusjoner. Til tross for dette forekommer det bruk av dopingmidler både i og utenfor den organiserte idretten, uten at dette nødvendigvis alltid har blitt ansett som umoralsk eller juks, men snarere en forutsetning.
I analysen legger jeg Guttmann (1978/2004) sine begreper til grunn for å se på hvordan informantene opplever strongman med hensyn til likhet, spesialisering, rasjonalisering,
byråkratisering, kvantifisering og rekordjakt. Samtidig ser jeg på hvordan strongman plasserer seg med hensyn til Wheaton (2004) sine betegnelser på livsstilsidretter. Hvorav perspektiver på doping vil inngå som et element i både Guttmann (1978/2004) og Wheaton (2004) sine teorier.
3.0 Metode
3.1 Introduksjon
I dette kapittelet presenterer jeg de metodiske valgene som ligger til grunn i denne oppgaven.
Jeg starter med å presentere min problemstilling som grunnlaget for mitt forskningsdesign.
Videre redegjør jeg for valg av kvalitativ metode og kvalitative intervjuer. Etter dette gjør jeg rede for, og reflekterer over min egen posisjon, med tanke på mine tidligere erfaringer og forkunnskaper. Jeg presenterer så hvordan jeg utarbeidet intervjuguide, før jeg redegjør for hvordan jeg valgte ut informanter til undersøkelsen. Deretter reflekterer jeg over
intervjusituasjonen, for så å presentere etterarbeid og transkribering. Videre redegjør jeg for koding og kategorisering av datamaterialet som er samlet inn fra intervjuene. Jeg avslutter kapittelet med å reflektere over de etiske betraktningene som er blitt gjort i undersøkelsen.
3.2 Problemstilling
I mine forberedelser til forskningsprosjektet hadde jeg svært mange tanker og formeninger om hva jeg ønsket å se nærmere på. I starten av et forskningsprosjekt er det vanlig å ha ganske generelle og uklare ideer om temaet det skal forskes på. Vanligvis har man mange omfattende og upresise spørsmål. Utfordringen ligger derfor i å kunne konkretisere og avgrense temaet, slik at det blir mulig å forske på det (Johannessen, Tufte & Christoffersen, 2010, s. 53). Jeg startet derfor med å formulere en problemstilling, da problemstillingen bidrar til å avgrense temaet, samtidig som den gir retning for videre arbeid. Den blir utformet med utgangspunkt i det temaet forskningsprosjektet søker å gi informasjon om, og har derfor en avgjørende betydning for hvordan forskningsprosjektet blir utviklet (Thagaard, 2018, s. 46). Det er denne som bestemmer både valg av en teori og forskningsmetode, som best kan belyse og besvare den satte problemstillingen. Det er problemstillingen som angir de spørsmålene undersøkelsen søker å gi svar på (Johannessen et al., 2010, s. 59). Hensikten med denne oppgaven vil, som nevnt tidligere, være å få en forståelse for hvorfor strongman ikke er en del av den organiserte idretten, gjennom primært å se på hvordan aktører i feltet selv ser på muligheter og
utfordringer som følger av tanken om å knytte strongman sterkere til den organiserte idretten.
Jeg utformet derfor den overordnede problemstillingen: Hvorfor er ikke strongman en del av den organiserte idretten, og hvordan vurderer aktørene selv forholdet mellom strongman og
3.3 Kvalitativ metode og intervjuer
Med bakgrunn i min problemstilling og det faktum at strongman er et tema det er svært lite forsket på fra før valgte jeg en kvalitativ tilnærming i form av kvalitative intervjuer til min undersøkelse. Kvalitative metoder er ifølge Thagaard (2018, s. 12) godt egnet til å studere temaer det er lite forskning på. Et kjennetegn er at data som analyseres blir fremstilt i form av tekst (Thagaard, 2018, s. 13). Kvalitative tilnærminger gir mulighet til å fordype seg i, og utføre intensive analyser av de sosiale fenomenene som blir studert (Thagaard, 2018, s. 12) Teksten kan være beskrivelser av både utsagn, handlinger, intensjoner og perspektiver (Thagaard, 2018, s. 13). Valget havnet på en kvalitativ tilnærming da jeg ønsket en dypere forståelse for hvorfor strongman ikke er en del av den organiserte idretten, herunder en forståelse av blant annet hva strongman betyr og handler om for aktørene i feltet. Kvalitative metoder søker etter å besvare spørsmål som «hva det betyr og hva det handler om», kontra kvantitative metoder som søker etter å besvare spørsmål som «dets forekomst og dets sammenhenger» (Wideberg, 2001, s. 15). I kvalitativ forskning er det forståelse som
vektlegges og ikke nødvendigvis forklaring (Tjora, 2017, s. 24). Mitt ønske var å tilegne en forståelse for hva strongman er ifølge informantene, som deretter kunne belyse
problemstillingen, i stedet for å søke etter en direkte forklaring. Jeg valgte derfor kvalitative intervjuer som min metode for datainnsamling til mitt forskningsprosjekt. Dette ga meg gode forutsetninger for å kunne forstå strongman ut ifra informantene sine egne perspektiver. De er delaktige i å skape mening og forståelse av et emne, gjennom hvordan de beskriver sine opplevelser eller artikulerer sine handlingsvalg (Kvale & Brinkmann, 2015, s. 20). Hensikten var å få en forståelse for hvorfor strongman står utenfor den organiserte idretten, gjennom informantene sin egen oppfatning av hva ulike elementer ved strongman betyr og handler om, som blant annet rekorder, trening og doping. Jeg så derav på en kvalitativ tilnærming som en god måte til å innhente beskrivelser av hvordan disse elementene oppleves av informantene.
En fenomenologisk tilnærming innenfor kvalitative metoder peker mot en interesse om å forstå det sosiale fenomenet gjennom aktørenes egne perspektiver og beskrivelser av verden slik den oppleves, med en forståelse av at den virkelige virkeligheten er det som blir oppfattet av mennesket (Kvale & Brinkmann, 2015, s. 45). Målet var altså å forstå ulike elementer ved strongman slik informantene selv konstruerer dem. Ifølge Johannessen et al. (2010, s. 83) Blir virkeligheten konstruert av mennesket, ikke omvendt.
3.4 Min posisjon
Som tidligere utøver har jeg allerede god kjennskap til miljøet. Dette kan ifølge Thagaard bli sett på som både positivt og negativt. Det positive er at jeg kan få en forståelse for det informantene forteller på grunnlag av mine egne erfaringer, samtidig som de kan bidra til å bekrefte den nye forståelsen jeg utvikler underveis. Vår tolkning av et fenomen utvikles både gjennom relasjon til nye kunnskaper og gjennom egne erfaringer (2018, s. 190). Når det kommer til samfunnsforskning vil forskeren alltid ha en eller annen form for engasjement innenfor temaet det forskes på (Tjora, 2017, s. 235). Det er derfor viktig at jeg redegjør for min egen oppfatning og hvordan det har påvirket forskningsprosessen, slik at leseren kan vurdere mine tolkninger med bakgrunn i mitt utgangspunkt (Thagaard, 2018, s. 191). Selv om forskerens engasjement kan påvirke resultatene, er det allikevel en helt nødvendig ressurs. Det som blir viktig er å være åpen om sin forutforståelse, og være innstilt på å justere forståelsen underveis i prosjektet (Tjora, 2017, s. 235).
Videre redegjør jeg og reflekterer over hvordan jeg selv opplever strongman, basert på mine erfaringer og mitt perspektiv. Dette vil bidra til å styrke påliteligheten til prosjektet.
Det å ha en personlig interesse for det forskningstemaet som skal studeres skal ikke være et problem, men det er viktig å redegjøre for egen posisjon (Tjora, 2017, s. 236-237).
Gjennom en langvarig interesse for strongman, både som tilskuer og senere som utøver har jeg tilegnet meg en del kunnskap og erfaring. I tillegg har jeg utviklet meg en egen forståelse og fortolkning av de forholdene jeg ønsker å studere. Jeg har for eksempel en god forståelse for hvordan strongman organiseres, hvordan regler og retningslinjer blir standardisert og praktisert, og hvordan ulike elementer ved disse forholdene kan oppleves som urettferdig. I likhet med informantene er min forståelse basert på egne opplevelser og oppfatninger som utøver og tilskuer, som både kan være lik og ulik fra informantenes. Det er viktig å reflektere over hva man har til felles med informantene, eller om en har spesiell kunnskap og
engasjement, og hvordan det kan ha påvirkning på eksempelvis utvalg, datagenering, analyse og resultater (Tjora, 2017, s. 235-236). Min oppfatning er at strongman i økende grad
oppleves stadig mer som en sport eller idrett. Hvor det er en stor interesse for å institusjonalisere strongman, for å skape mer like konkurransevilkår og derav en mer
rettferdig konkurranse. Selv om min personlige oppfatning ikke skal anses som et problem var det uansett viktig for meg å være bevisst på hvordan det kunne påvirke forskningsprosessen.
forskjellige temaer ved strongman, for deretter å bruke min kunnskap og erfaring til å stille gode oppfølgingsspørsmål for å få beskrivelser av mer konkrete opplevelser.
3.5 Intervjuguide
Jeg ønsket at intervjuene skulle være en samtale om ulike temaer som omhandlet strongman.
Derfor utarbeidet jeg en semistrukturert intervjuguide til mine intervjuer. Semistrukturerte intervjuer, også kalt livsverdensintervju, blir ifølge Kvale og Brinkmann brukt når temaene skal forstås basert på personers egne perspektiver. Det søker etter å innhente beskrivelser og fortolkninger av meningen med fenomenet, fra intervjupersonenes beskrivelser (2015, s. 46). I intervjuguiden hadde jeg en oversikt over ulike temaer og ulike spørsmål jeg ønsket at
informantene skulle utdype og snakke rundt. Hovedstrukturen i en slik intervjuguide består av spørsmål som representerer undersøkelsens sentrale temaer (Thagaard, 2018, s. 95). Temaene jeg utformet ble delvis inspirert av Guttmann (1978/2004) sine begreper, i tillegg til Wheaton (2004) sine betegnelser. Teori kan ses på som ulike måter å forstå verden på, og kan innenfor den kvalitative forskningen legge føringer for hvordan spørsmål i intervjuguiden blir
formulert (Tjora, 2017, s. 36). Teorier og hva som blir oppfattet som relevante spørsmål innenfor et tema vil også påvirke hva en forsker ser og ikke ser (Tjora, 2017, s. 35-36). Jeg utformet temaer som omhandlet forholdet mellom strongman og idrett/konkurranse,
organisering, trening, identitet, prestasjon og selvfølelse. I henhold til disse temaene utformet jeg spørsmål som kunne få informantene til å gi en beskrivelse av ulike deler ved disse forholdene. For eksempel ble spørsmål som omhandlet doping, eller dopingtesting, underlagt temaet organisering. At informantene gav sin beskrivelse av deres opplevelser av ulike deler ved strongman, kunne det gi meg en forståelse for hva strongman er for dem - når de blir belyst i teorien til både Guttmann (1978/2004), og Wheaton (2004). Dette ville videre kunne gi meg en forståelse av hvorfor strongman ikke er en del av den organiserte idretten. Jeg tok sikte på å utforme spørsmål som kunne gi meg konkrete og utfyllende beskrivelser av de temaene jeg ønsket, noe som ifølge Thagaard er viktig med tanke på intervjuets kvalitet.
Intervjuets hovedspørsmål har et formål om at intervjupersonen gjør en presentasjon av sine erfaringer og meninger om de sentrale temaene i prosjektet (2018, s. 95).
3.6 Utvelgelse av informanter
Utvelgelsen av informanter er en viktig del av all samfunnsforskning, både i kvalitative og kvantitative undersøkelser (Johannessen et al., 2010, s. 103). Da jeg ønsket å besvare min problemstilling ved å se på hvordan informantene selv beskriver og opplever strongman var det viktig for meg å få beskrivelser fra utøvere av begge kjønn, på ulike nivåer, og med ulik mengde erfaring. Jeg så på dette som den beste måten for å få beskrivelser av strongman fra ulike perspektiver og med det tilegne en større forståelse for hvordan strongman oppleves innad i miljøet. Jeg valgte derfor strategisk ut informanter til min undersøkelse. Når man skal velge ut informanter ved kvalitative undersøkelser gjøres dette med hensikt om å få mest mulig kunnskap om fenomenet som skal undersøkes. Rekruttering av informantene har derfor et klart mål og kalles i metodelitteraturen for strategisk utvelgelse av informanter. Utvelgelsen er ikke representativt, men hensiktsmessig, og det er ulike måter man kan praktisere denne utvelgelsen (Johannessen et al., 2010, s. 106-107). Jeg valgte informanter i tråd med utvalg med maksimal variasjon. Siden jeg strategisk valgte ut informanter som avviker fra hverandre i forhold til kjennetegn som prestasjonsnivå, erfaring og kjønn (Johannessen et al., 2010, s.
107). Jeg valgte å velge ut alle mine informanter på forhånd av selve intervjuprosessen. Til tross for at Johannessen et al. (2010, s. 108) hevder en best oppnår målet om maksimal variasjon ved å velge ut informanter først etter at foregående intervjuer er gjennomført og analysert, så jeg ikke på dette som nødvendig grunnet min egen kjennskap til strongman- miljøet.
Informantene i denne undersøkelsen består av totalt fem utøvere, hvorav tre er menn og to er damer. De er alle aktive i miljøet, men de har konkurrert på ulike nivåer og har ulike
prestasjoner å vise til. Alle informantene er over 18 år og kommer fra forskjellige steder i landet. Ettersom strongman-miljøet i Norge er relativt lite ønsker jeg ikke å gi ytterligere informasjon om informantene, da dette kan gå på bekostning av anonymiteten. Jeg vil derfor være nøye med å anonymisere utsagn og annen informasjon fra selve datamaterialet jeg henter fra intervjuene.
I analysen gir jeg blant annet hver informant et fiktivt navn:
Informant 1 – Monika Informant 2 - Ronny
Informant 4 - Rakel Informant 5 - Josef
Ifølge forvaltningsloven er alle resultater og informasjon som kan spores tilbake til
enkeltpersoner taushetsbelagt og skal formidles i anonymisert form. Det å gi informantene fiktive navn og/eller å forandre på andre personopplysninger som alder og kjønn er med på å sikre anonymiteten (Johannessen et al., 2010, s. 96-97). I forkant av intervjuene sendte jeg informantene et samtykkeskjema (vedlegg 1), hvor jeg i tråd med Den nasjonale
forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH) (2016) sine
forskningsetiske retningslinjer for samfunnsvitenskap, humaniora, juss og teologi, informerte ytterligere om forskningsprosjektet og deres deltagelse. Det skal gis tilstrekkelig informasjon til forskningsdeltagerne omhandlet forskningsfeltet, formålet med forskningen, hvem som står bak prosjektet, hvem som har tilgang på informasjonen, hvordan resultatene blir tatt i bruk og følgene av deres deltagelse i forskningsprosjektet (NESH, 2016, s. 13). Der informerte jeg blant annet om at de når som helst har mulighet til å trekke seg fra intervjuet, at alle personopplysninger vil bli behandlet konfidensielt og at lydopptaket vil bli brukt til å
transkribere den informasjonen og de opplysningene som er gitt i intervjuet. Den transkriberte informasjonen vil bli anonymisert slik at informasjonen og opplysningene som er gitt ikke kan spores tilbake til informantene. Lydopptaket vil også bli slettet etter intervjuet er blitt transkribert.
3.7 Intervjusituasjonen
Alle informantene valgte selv hvor intervjuet skulle gjennomføres. Da jeg valgte å reise til deres hjemsted for å gjennomføre intervjuet, ble det mer naturlige omgivelser for
intervjuobjektene da de hadde kjennskap til stedet og visste hvor det kunne egne seg å gjennomføre et intervju. Det gav samtidig alle informantene mulighet til å velge et sted de selv følte seg komfortable med å bli intervjuet. Fire av de totalt fem intervjuene ble
gjennomført på et lukket rom, hvor bare ett av intervjuene ble gjennomført i et noe mer åpent lokale. Til tross for dette var det fremdeles ikke mulig for andre å lytte til hva vi snakket om, men det førte til enkelte små avbrudd i løpet av intervjuet.
Jeg hadde med en lydopptaker til alle intervjuene, noe jeg hadde gitt informasjon om til
informantene på forhånd. Før jeg startet intervjuet spurte jeg informantene om de var klare til å starte og om det var greit at jeg slo på lydopptakeren. Jeg minnet også om at lydopptaket ville bli behandlet konfidensielt, og vil bli slettet kort tid etter at intervjuene er gjennomført og blitt transkribert.
I alle intervjuene fokuserte jeg på å stille åpne oppfølgingsspørsmål til hva informantene fortalte. Dette gjorde så samtlige av intervjuene tok noe ulike retninger. Intervjuguiden ble derfor et nyttig hjelpemiddel som gav meg en god oversikt over hvilke temaer vi hadde snakket om og ikke. Den var også behjelpelig med å sette intervjuet inn på riktig spor om det skulle spore litt av, noe det i visse tilfeller gjorde. Dette skyldes sannsynligvis at jeg ønsket at intervjuene i stor grad skulle være en åpen samtale om strongman, hvor jeg i hovedsak søkte etter beskrivelser og opplevelser omhandlet de ulike temaene i intervjuguiden, også eventuelle andre temaer som kunne dukke opp i løpet av intervjuet. Dette gjorde så jeg selv ble oppslukt i samtalen, noe som på den positive siden gav gode og utfyllende beskrivelser av de temaene jeg ønsket, i tillegg til at jeg fikk informasjon jeg heller ikke ville fått med en mer lukket og strukturert metode. Dette peker mot god kontakt i intervjusituasjonen og god kvalitet på intervjuet (Thagaard, 2018, s. 109). På den negative siden førte dette til at enkelte av
intervjuene tok lenger tid, samtidig som noe av informasjonen var overflødig og unødvendig.
Mye av den overflødige informasjonen kunne sannsynligvis vært unngått om jeg hadde vært en mer erfaren intervjuer. Det er intervjueren selv som kontinuerlig må foreta raske valg om hvilke spørsmål som stilles og hvordan, hvilke svar som skal tolkes og ikke (Kvale &
Brinkmann, 2015, s. 195).
Hensikten min i samtlige intervju var å møte informantene med et så åpent sinn som mulig, for å sørge for at mine egne verdier, meninger og holdninger ikke ville prege
intervjusituasjonen. På den måten minimerte jeg sannsynligheten for at informantene følte seg påvirket til å svare på spørsmål ut fra den oppfatningen de kunne ha av mine verdier og synspunkter. Selv om intervjuet uansett vil bli preget av den kontakten som blir etablert i intervjusituasjonen (Thagaard, 2018, s. 108). Jeg ble svært overrasket over hvor åpne informantene var i sine beskrivelser, selv til mer sensitive temaer som doping. Informantene hadde også flere beskrivelser og synspunkter som ikke står helt i samsvar med mine egne. Når det er sagt fikk jeg enkelte ganger inntrykket av at informantene sine uttalelser bar preg av hvordan de selv ønsker deres opplevelser og synspunkter skal være, og ikke nødvendigvis
ønsker å bli forstått, og hvordan de ønsker å forstå seg selv (Thagaard, 2018, s. 108). Som forsker er det viktig å kunne vurdere de strategiene informantene anvender for å presentere seg selv (Thagaard, 2018, s. 109). I enkelte deler av intervjuet opplevde jeg at informantene førsøkte å fremheve sine egne prestasjoner, kunnskap om trening og kosthold og dedikasjon.
Refleksjoner over intervjusituasjonen kan knyttes til spørsmål om hvilken betydning intervjuet har for informantene (Thagaard, 2018, s. 108).
3.8 Etterarbeid og transkribering
Jeg transkriberte intervjuene fortløpende etter at de ble gjennomført. Jeg lyttet til lydopptaket fra intervjuene og transkriberte omtrent en setning om gangen. Intervjuene endte tilsammen på rundt ti timer lydopptak, som tilsvarte i overkant 230 sider transkripsjon. Etter at
transkriberingen av et intervju var fullført lyttet jeg igjen på lydopptaket samtidig som jeg fulgte på skrevne transkripsjonen. Dette gjorde jeg for å sikre at meningen med hva informantene fortalte kom tydelig frem og ble korrekt fremstilt i transkripsjonen. Deretter slettet jeg lydopptakene. I første omgang gjorde jeg derfor en fullstendig transkribering av intervjuene. I det man setter i gang med å transkribere vet man ikke alltid hvilke temaer som er viktige og hvilket detaljeringsnivå som er det mest hensiktsmessig. Det kan derfor lønne seg å være mer detaljer enn det man tror er nødvendig (Tjora, 2017, s. 173-174). Ordrette utskrifter gir mulighet til blant annet tolkning av språk, uttrykk, avbrekk og talemåte (Wideberg, 2001, s. 101). Deretter gikk jeg over transkripsjonene igjen for å anonymisere både informantene, spesielle hendelser og personer som nevnes, som lett kunne kjennes igjen.
Det kan allerede i transkripsjonsstadiet være best å skjule informantens identitet, hendelser og personer som nevnes i intervjuet (Kvale & Brinkmann, 2015, s. 213). Deler av
transkripsjonene ble deretter skrevet om fra informantenes dagligspråk og dialekt til et noe mer profesjonelt språk og til bokmål. Samtidig som jeg prøvde å ikke miste meningen med det de fortalte som ble uttrykt med en spesiell talemåte eller et dialektord.
3.9 Koding og kategorisering
Det første steget i analysen er koding (Tjora, 2017, s. 197). Koding er ifølge Thagaard svært vanlig i kvalitative analyser, og innebærer at teksten deles opp og at utsnitt fra teksten blir fremhevet med kodeord. På denne måten kan man enkelt finne tilbake til utsnitt som beskriver
