1
FAKULTET FOR UTDANNINGSVITENSKAP OG HUMANIORA
MASTEROPPGAVE
Studieprogram:
MHIMAS – Masteroppgave i historiedidaktikk
Vårsemesteret, 2021 Åpen Forfatter: Nora Marie Naasen Karlberg
Veileder: Alexandre Dessingué
Tittel på masteroppgaven:
Historie- og minnebruk i den norske innvandringsdebatten: En studie av historie- og minnebruk i norske aviser i tekster omhandlende innvandring
Engelsk tittel:
Uses of History and Memory in the Norwegian Immigration Debate: A Study of Use of History and Memory in Norwegian Newspapers in texts Regarding Immigration
Emneord:
Historiebruk Minner
Innvandringsdebatt Historiske analogier Kollektive minner Mediedebatt
Antall ord: 42 774 + vedlegg/annet: 1 Stavanger, 14.mai 2021
2 Forord
Seks år som historiestudent ved Universitetet i Stavanger er nå over. Arbeidet med denne oppgaven har vært lærerikt, tungt, interessant og lengre enn jeg hadde håpet på, men endelig kom man i mål. For at denne oppgaven skulle bli et fullstendig produkt, er det flere
mennesker jeg trenger å takke.
Først og fremst må det rettes en takk til min veileder, Alexandre Dessingué. Tusen takk for gode, konkrete og inspirerende tilbakemeldinger og stor tålmodighet gjennom disse årene.
Oppgaven hadde ikke vært mulig uten han.
Jeg vil også rette en stor takk til alle gode venner opp igjennom årene ved universitetet, og særlig til vil jeg takke kollokviegruppen min Kuleste Kidsa. Uten de mange timene på grupperom med mye latter og gode samtaler, til tross for at prokrastineringen til tider tok litt overhånd, ville arbeidet med denne oppgaven vært en lang motbakke.
Til sist vil jeg takke mine foreldre for støtte og oppmuntring gjennom hele arbeidsprosessen, og en ekstra takk til Anne Karin for mange timer arbeid med korrekturlesing og
brainstorming.
Tusen takk!
Nora Marie N. Karlberg Stavanger, mai 2021
3 Sammendrag
I denne avhandlingen undersøkes det hvordan historie og minner anvendes i den norske innvandringsdebatten, ved å ta utgangspunkt i teorier hentet fra fagtradisjonene minneteori og historiebruk. Oppgavens hovedproblemstilling er: «Hvordan anvender ulike aktører historie og minne i tekster omhandlende innvandring og innvandrere publisert i norske aviser i perioden 2015-2018?» I tillegg til problemstillingen er det stilt tre forskningsspørsmål som handler om hvilke mønstre som går igjen i historiebruken, hvordan de to ulike delene kan ses i lys av hverandre og konteksten i samfunnet og hvorfor aktørene bruker historie og minner i sin argumentasjon.
For å besvare problemstillingen har datamaterialet blitt analysert ved å utføre en kvalitativ innholdsanalyse som gjort rede for av Hsiu-Fang Hsieh og Sarah E. Shannon. Materialet i oppgaven er en rekke tekster hentet fra norske aviser, både lokale og nasjonale, og tekstene er skrevet både av offentlige personer og privatpersoner.
Analysen tar utgangspunkt i fortolkning av innholdet i de ulike tekstene, og ser dette i
sammenheng med teorier om historiske analogier og bruken av dem, og ulike minneformer og hvilken betydning disse kan ha. Funnene i analysen viser hvordan kollektive minner i Norge om andre verdenskrig og Balkan-krisen får en sentral rolle i debatten og dens historiebruk.
Analysen peker også på flere funn tilknyttet bruken av lokale analogier, og at dette spilte en stor rolle for hvilke minner man hentet frem i teksten sin, samt at individuelle minner fra tiden som flyktning i eller til Norge, er en tydelig faktor som spiller vesentlig rolle i tekstene. Sist, men ikke minst, har det gjennom analysen blitt gjort tydelig i hvilken grad historie og minner er delaktige i å hjelpe mennesker å orientere seg i samfunnet og utforme sine meninger, og hvordan bruk av historie blir sett på som en mulighet for å påvirke fremtiden. Avhandlingen vil også kunne belyse hvilke minner og fortidsreferanser vi som samfunn setter høyt for å orientere oss i en ukjent tid, eller i møte med innvandringsdebattens holdninger og retorikk.
4 Abstract
This dissertation examines how history and memories are used in the Norwegian immigration debate, based on theories from within the field of memory studies and uses of history. The thesis’ main research question is: “How do different actors use history and memory in texts about immigration and immigrants, published in Norwegian newspapers in the years 2015- 2018?”.
In addition to this main question are three other research questions which further deals with the possible patterns that are visible in regards to the use of historical references, how the analysis’ two parts can be compared to each other and what possible role the societal context plays in this, and lastly, why the authors use history and memories in their texts.
To answer the aforementioned research question of this thesis, the data material has been analyzed by performing a qualitative content analysis as described by Hsiu-Fang Hsieh and Sarah E. Shannon. The material consists of a number of texts taken from Norwegian newspapers – both local and national – and the texts are written by both public and private individuals. The analysis is based on the interpretation of the content of the various texts and applies theories of historical analogies and their effects and use, and the various forms of memory and what significance they may have. The findings of the analysis shows how collective memories regarding Norway during World War II and the Balkan-crisis play a central role in the debate and its use of history. The analysis also points to several findings associated to the use of local analogies, and that this played a major role in which memories were used. In addition to this, it was apparent that individual memories from a persons’ time as a refugee in or to Norway, is a factor that plays a significant role in the debate. Last but not least, the analysis has made it clear to what extent history and memories are involved in helping people orient themselves in society and shape their opinions, and also how the use of history is seen as an opportunity to influence the future.
The dissertation will hopefully also be able to shed light on which memories and historical references we as a society highly value in order to orient ourselves in an unknown time, or in countering the attitudes and rhetoric of the immigration debate.
5 Innholdsfortegnelse
FAKULTET FOR UTDANNINGSVITENSKAP OG HUMANIORA ... 1
MASTEROPPGAVE ... 1
Forord ... 2
Sammendrag ... 3
Abstract ... 4
1 Innledning ... 7
1.1 Tema og Bakgrunn – Innvandring til Norge og bakgrunn for oppgaven ... 7
1.2 Problemstilling ... 9
1.3 Tidligere forskning ... 10
1.4 Struktur ... 12
2 Teori ... 13
2.1 Minnestudier ... 13
2.1.1 Kollektive minner ... 15
2.1.2 Individuelle minner ... 18
2.1.3 Kommunikative/kulturelle minner ... 20
2.1.4 Kommunikative minner ... 21
2.1.5 Kulturelle minner ... 22
2.1.6 Minner og medier ... 23
2.2 Uses of History – Historiebruk ... 26
2.2.1 Historisk analogi ... 28
3 Empiri og metode ... 32
3.1 Empiri ... 33
3.2 Metode ... 38
4 Analyse ... 41
4.1 Analyse av «2015» ... 42
4.1.1 Oppsummering av «2015» ... 71
4.2 Analyse av «Etter 2015» ... 72
Analyse 2016 ... 72
Analyse 2017 ... 78
Analyse 2018 ... 86
4.2.1 Oppsummering av «Etter 2015» ... 97
5 Drøfting og konklusjon ... 97
5.1 Drøfting av forskningsspørsmålene og oppgavens funn ... 98
5.1.1 Historiebrukens mønstre ... 98
6
5.1.2 «2015» og «Etter 2015»: En sammenligning ... 101
5.1.3 Hva er hensikten med historie- og minnebruken? ... 106
5.2 Konklusjon og avsluttende refleksjon ... 108
6 Kildeliste ... 112
7 Litteraturliste ... 113
8 Vedlegg ... 118
8.1 Obligatorisk erklæring ... 118
7
1 Innledning
1.1 Tema og Bakgrunn – Innvandring til Norge og bakgrunn for oppgaven
«Erna Solberg mener muslimer hetses som jødene på 30-tallet. (…) – Måten ekstreme, antiislamske grupper omtaler muslimer på i dag, ligner måten ekstreme antisemittiske grupper omtalte jøder i tiårene som førte opp til andre verdenskrig.»1
Slik uttalte Erna Solberg seg i august 2011, i etterkant av terrorangrepet 22. juli, utført av den norske terroristen Anders Behring Breivik2, hvor hun ber nordmenn «ta et oppgjør med hverdagsrasismen».3 I intervjuet gir hun ingen ytterligere forklaring på hva hun mener, men lar den historiske referansen stå uten videre utdyping. Solberg har brukt en sterk historisk analogi for å understreke sin oppfordring og gjorde med dette synlig hvor viktig historiske analogier kan være i debatter om innvandring. Dette fanget min interesse.
Innvandring er ikke et nytt fenomen i det norske samfunnet, det har vært en del av Norges historie fra så tidlig som år 900, og har siden den gang vært en sentral del av samfunnet, selv i tider med stor utvandring.4 De siste årene har økende digitalisering og internett ledet til at vi stadig får sterke inntrykk gjennom skjerm og i medier av nyheter og innslag om skjebnen til flere tusen mennesker på flukt mot Europa. Som en følge av at man nå får flere inntrykk og nye perspektiver, er det også enklere enn noensinne å utrykke sine meninger til andre, det være seg i sosiale medier eller gjennom aviser. Innlegg i sosiale medier, politiske beslutninger og nyhetsartikler om migrasjon og innvandring leder i mange tilfeller til debattinnlegg eller andre avistekster hvor man kan ytre sin mening. De senere års mange tekster knyttet til innvandring, og det som for meg fremstår som økt bruk av for eksempel nettaviser for å dele sine meninger og argumenter, har fanget min interesse, spesielt med tanke på hvor enkelt det er for mennesker i dag å spre sine meninger. Det går sjeldent en dag uten en kronikk eller artikkel som tar opp innvandring, flyktningsituasjonen eller holdninger til innvandring. Særlig i året 2015 ble jeg oppmerksom på hvordan mange brukte historien for å argumentere i sine tekster – om enn kun i en bisetning – så var likevel historie fortsatt en del av det. Som ny historiestudent på den tiden gjorde dette meg enda mer interessert i disse debattene. I de senere år da jeg satt med mer kunnskap, presenterte flere spørsmål seg når jeg leste avisene,
1 Glomnes 2011
2 9. juni 2017 meldte Aftenposten at Anders Behring Breivik hadde byttet navn til Fjotolf Hansen.
https://www.aftenposten.no/norge/i/knqx6/Anders-Behring-Breivik-har-byttet-navn (Aftenposten 2017)
3 Glomnes 2011
4 Brochmann og Kjeldstadli 2014: 15
8 for eksempel: «hvilken betydning kunne dette ha for debatten, om noen?» og «hvorfor var historien så relevant for både politikere og vanlige folk?», samt «var det noe mønster som gikk igjen?» Det er dette som legger grunnlaget for denne masteravhandlingen.
Internasjonal migrasjon har de siste tiårene vært et av de viktigste og mest diskuterte samfunnsemnene, og har ledet til politiske, sosiale og kulturelle problemstillinger både i Norge og ellers i Europa. Grete Brochmann og Knut Kjeldstadli forklarer i verket
Innvandring til Norge – 900-2010 at: «Vi har sett kart over Europa mange ganger, med (…) piler som peker inn mot kontinentet fra alle verdensdeler.»5 Dette kartet illustrerer
migrasjonsstrømmene til Europa, og Norge har gjennom de siste 40 årene fått en rolle på dette
«migrasjonskartet»6. Tidligere har den norske rollen knyttet til migrasjon i hovedsak
omhandlet utvandringen av en fjerdedel av nordmenn til Amerika som fant sted på 1800-tallet og starten av 1900-tallet.7
Nå, i nyere tid, – som er den perioden som vil gjøre seg mest gjeldende i denne oppgaven – er det det som har blitt døpt «den nye innvandringen»8 som har preget hvordan og hva folk tenker om innvandring og innvandrere. Denne perioden begynte på slutten av 1960-tallet, og bestod i hovedsak av arbeidsinnvandring fra blant annet det sørøstlige Europa, men også fra fjernere områder som Tyrkia og Pakistan. Ifølge Brochmann og Kjeldstadli kan vi forstå denne arbeidsinnvandringen som et vendepunkt for den norske innvandringen i nyere tid.9 Innvandringen til Norge var fremdeles frem til 1970-årene relativt lav, men det oppsto en økning på starten av 1970-tallet med stadig flere arbeidsinnvandrere, før det siden også kom flyktninger og asylsøkere, og naturlig med det fulgte også familieinnvandring. I 1975 nådde innvandringen et vendepunkt. Den 1. januar 1975 ble innvandringsstoppen iverksatt med stor oppslutning blant Stortingets medlemmer.10 Dog var det flere gjeldende dispensasjoner som gav flere adgangsmuligheter for innvandrere til Norge, da innvandringsstoppen i realiteten var utformet og vedtatt for å ta vekk anledningen til arbeidstillatelse uten at man fikk en form for dispensasjon.11 Som mottakerland har Norge – til tross for å være senere ute enn andre vesteuropeiske land som et moderne innvandringsland – blitt mer tiltalende med årene.
Årsakene til dette er flere, blant annet de selvforsterkende faktorene som kommer som følge
5 Brochmann og Kjeldstadli 2014: 13
6 Brochmann og Kjeldstadli 2014: 13
7 Brochmann og Kjeldstadli 2014: 13
8 Brochmann og Kjeldstadli 2014: 15
9 Brochmann og Kjeldstadli 2014: 217
10 Brochmann og Kjeldstadli 2014: 226
11 Brochmann og Kjeldstadli 2014: 233
9 av sosiale relasjoner. Dess flere som er kommet til et land, jo flere vil kunne få kjennskap til forholdene i det landet gjennom sine sosiale nettverk. I tillegg til dette har også økonomien i Norge vokst seg sterk, og dermed har det oppstått et signifikant behov for arbeidskraft fra utsiden av landets egne grenser.12 Hva mer er, er den norske velferdsstaten med alle godene og rettighetene den tilbyr til landets innbyggere – også de nyankomne – med på å bidra til å gjøre Norge til et populært innvandringsland.13
Det siste tiåret har det blitt en kraftig økning i forhold til den mengden innvandrere Norge har tatt imot i tidligere innvandringsperioder. Dette er i all hovedsak en konsekvens av kriger – og som en naturlig følge av dette – flyktningstrømmer fra de rammede landene. På 1990-tallet så man en økning i antall flyktninger til Norge som en konsekvens av Balkan-krigene.
Borgerkrigen i Syria, førte i 2015, til hele 31.145 asylsøkere til Norge. Derimot sank antallet relativt drastisk gjennom hele 2016 da antallet asylsøkere som kom var 3460.14 Det økte antallet i 2015 – da det som har blitt døpt «flyktningkrisen» inntraff på sitt verste og mediedekningen var enorm – vil vise seg igjen i empirien. Det er en større mengde data innhentet fra 2015, av den enkle grunn at det finnes langt mer empiri fra denne perioden som en følge av flyktningkrisen.
I samtidens debatter om innvandring vil de historiske perspektivene fra tidligere innvandring eller andre historiske hendelser kunne gjøre seg gjeldende ettersom migrasjon og innvandring til Norge ikke er noe nytt. Denne oppgaven søker derfor, i sammenheng med det som er redegjort for ovenfor, å se hvordan mediedekning av innvandring, flukt og innvandrere henger sammen med historie- og minnebruk.
1.2 Problemstilling
Det vil altså være i denne oppgavens interesse å drøfte minne- og historiebruk i den offentlige debatten knyttet til migrasjon og migranter. Den offentlige debatten vil her være den som finner sted i norske aviser for å få et bredt, men dypt innblikk i denne diskursen. For å svare på problemstillingen har jeg valgt å benytte meg av en kvalitativ innholdsanalyse. Oppgavens hovedproblemstilling vil mer konkret være:
Hvordan anvender ulike aktører historie og minne i tekster omhandlende innvandring og innvandrere publisert i norske aviser i perioden 2015-2018?
12 Brochmann og Kjeldstadli 2014: 16
13 Brochmann og Kjeldstadli 2014: 16
14 Garvik 2019
10 Med dette som hovedproblemstilling, finner jeg det nødvendig med et par forskningsspørsmål for å spisse hva målet med oppgavens problemstilling er, og spørsmålene er utformet for å forhåpentligvis illustrere perspektivene som kommer frem i analysen bedre.
Forskningsspørsmålene er som følger:
- Hvilke minner eller historiske referanser er det som brukes, og finnes det noen mønstre som går igjen?
- Hvordan kan de to delene (‘2015’ og ‘etter 2015’) sammenlignes, og hva er samfunnskontekstens mulige påvirkning?
- Hva er hensikten med bruken av historie og minne i den offentlige diskursen?
Disse forskningsspørsmålene er utarbeidet både før og underveis ved førstegangslesing av empirien da det fort ble tydelig at det ville være nødvendig med en innsnevring for å få et mer håndterlig grep om empirien. Spørsmålene vil derfor ikke bli stilt direkte i analysen, men vil likevel være svært sentrale underveis, og underbygge problemstillingen. Forhåpentligvis vil disse spørsmålene kunne konkretisere funnene i analysen. De vil også bidra til drøftingen av debatten, både hva gjelder hvordan historie og minne er relevant i debatten, men også debatten som en helhet med dens komparative og kontrasterende elementer.
1.3 Tidligere forskning
Etter lang leting og flere grundige undersøkelser har jeg ikke, pr. desember 2019, gjort funn av verken masteroppgaver eller artikler med en lik problemstilling eller utgangspunkt som denne, og det styrker dens egenart. Dog er det funnet flere tekster som tar for seg tematisk lignende problemstillinger, men med ulike utgangspunkt. Det er også flere masteroppgaver som ligger nært denne avhandlingen teoretisk, metodisk, og tematisk.
Det har lenge vært stor interesse for forskning på minne, historie og migrasjon som enheter hver for seg, men det er først i de senere årene det fremstår for meg at det har blitt mer fokus på disse tre elementene samlet. Av denne forskningen vil jeg først ta for meg et bidrag til den akademiske litteraturen i boken History, Memory and Migration. Perceptions of the Past and the Politics of Incorporation av Irial Glynn og J. Olaf Kleist fra 2012, som er et samleverk fra mange bidragsytere på minne- og migrasjonsfeltene.15 Her gjør de rede for at akademikere sjeldent tidligere har kombinert migrasjonsstudier og minnestudier for å undersøke hvordan
15 Glynn og Kleist 2012
11 fortiden påvirker inkorporeringen av immigranter i samfunnet. Bidragsyterne i boken bruker sin kunnskap fra begge felt for å belyse hvordan ulike aktører bruker ulike forestillinger av fortiden for å inkludere eller ekskludere immigranter i landet de kommer til eller bor i.16 Denne boken tar i så måte for seg deler av det jeg ønsker å undersøke i min oppgave, men er langt mer vidtfavnende. Den ser på migranter og deres minner knyttet til identitet, hvordan samfunn med kulturelt mangfold forholder seg til minner, og til slutt, hvordan minner fra fortiden påvirket innvandringspolitikken.
Av forskningsartikler som ligger nær min oppgave, har særlig «Uses of the Past in Refugee Documentaries in Sweden and Germany. Conceptualising Entangled Histories of Media, Memory, and Migration» av Philipp Seuferling og Hans-Ulrich Wagner, publisert i 2019, vært relevant. Seuferling og Wagner sin artikkel ser først og fremst på sammenflettede
mediefortellinger om migrasjon i lys av minnestudier som et teoretisk utgangspunkt, før de gjennomfører casestudier av fire dokumentarer henholdsvis fra Tyskland og Sverige. Der undersøker de hvordan minner fra tidligere migrasjonshendelser har gjeninntatt en rolle i offentligheten, og i så måte hvordan media aktivt er en del av nåtidens migrasjonsdebatt ved hjelp av minner.17
«Past in the Present: Migration and the Uses of History in the Contemporary Era», er en artikkel i tidsskriftet Journal of Ethnic and Migration Studies, skrevet av Christophe Bertossi, Jan Willem Duvyendak og Nancy Foner, og er publisert i 2020. Artikkelen er en introduksjon til de påfølgende artiklene i tidsskriftet. I artikkelen undersøker de caser fra
innvandringsdebatten i seks europeiske land, henholdsvis Ungarn, Nederland, Storbritannia, Frankrike, Hellas og Tyskland, med det formålet å undersøke offentlighetens bruk av historien i møte med innvandring. Det er, i likhet med Glynn og Kleist, særlig søkelys på bruken av historie knyttet til inkludering og ekskludering i samfunnet. De fremhever også det de kaller den nostalgiske tonen som ofte debatten er en del av, som illustrerer hvem som kan sies å være innfødt eller ei, basert på historien.18
Av masteroppgaver og norske bidrag er det to stykker jeg særlig ønsker å trekke frem, som er tematisk, teoretisk og metodisk lignende min avhandling.
16 Glynn og Kleist 2012: 4
17 Seuferling og Wagner 2019: 91
18 Bertossi, Duyvendak og Foner 2020: 2
12 Først og fremst er det masteroppgaven til Aslak Sverre Fjælberg publisert i 2017, fra NTNU. I hans oppgave, med tittelen «Meninger i media om flyktning- og innvandringsspørsmål, 2005- 2016», gjør han rede for hvordan media kan være sterk bidragsyter i å forme menneskers inntrykk, i denne sammenheng, om innvandrere. I sin masteroppgave benytter han tekster fra tre nasjonale aviser, henholdsvis VG, Aftenposten og Dagbladet, som empiri. Fjælberg er særlig opptatt av språkbruken og de strømningene som var å finne i innvandringsdebatten i den gitte perioden, og utfører en kritisk diskursanalyse av datamaterialet.19 Det vektlegges derfor i stor grad ordbruk: hvordan ulike ord og hendelser fremstilles i mediene, og hvordan det kan påvirke leseren. På tross av at oppgaven faller innunder historiestudiet, er det dog ikke historiebruk eller minner som legger grunnlaget for Fjælbergs masteroppgave.
En annen masteroppgave som må nevnes er Ingrid Forsell sin avhandling fra Universitetet i Stavanger, publisert i 2018, som ser på mediediskursen rundt opprettelsen av 22.juli-senteret etter terrorangrepet i 2011. Forsell benytter seg av flere tekster i ulikt format, for å svare på problemstillingen, og ser både på hvordan 22.juli-senteret ble mottatt og hvordan det ble begrunnet gjennom et minneteoretisk perspektiv. Forsell er således opptatt av hvilke minner som er en del av offentligheten i denne konteksten, og betydningen de har.20 Hennes oppgave er derfor nært knyttet til min, om enn ikke tematisk, så befinner de seg innenfor samme teoretiske fagtradisjon, samt også empirisk i form av undersøkelse av mediedebatten i norske aviser.
Som vist her, er det mye interessant forskning man kan si er nærliggende min avhandling, men likevel ingen, som i min kjennskap, tar for seg akkurat det samme. Det er flere akademiske bidrag som undersøker hvordan historiebruk og minner i ulike medieformer påvirker debatter og statlige beslutninger i både USA og Europa, men altså ingen som har Norge som utgangspunkt. Således er det en mangel på akkurat denne kunnskapen, og jeg håper denne avhandlingen kan tilføre noe som kan være verdifullt om hvordan vårt samfunn lener seg på historie og minner gjennom medier i møte med migrasjonsdebatten, og på den måten være et bidrag på dette feltet.
1.4 Struktur
Jeg har valgt å dele denne oppgaven inn i fem hovedkapitler. Det inkluderer dette
innledningskapittelet. Kapittelet som følger, vil være oppgavens teorikapittel. Her vil det bli
19 Fjælberg 2017
20 Forsell 2018
13 redegjort for den faglige forankringen, teoretiske perspektiver og begreper innenfor
historiebruk og minnestudier, som er sentrale for oppgavens analyse. Deretter følger metode- kapittelet som blant annet vil beskrive den utvalgte empirien. Begrunnelse av valg knyttet til avgrensning og utvelgelse vil også bli gitt, samt hvilken metode som er anvendt i analysen.
Kapittel to og tre vil sånn sett legge grunnlaget for analysen og resten av oppgaven, og vil gi innsyn i valgene og begrunnelsene som ledet frem i prosessen.
Oppgavens hoveddel – analysen – vil være det som utgjør kapittel fire. Analysen er delt i to deler, hvor den første delen tar for seg empirien for året 2015, samt en oppsummering av funnene presentert der. Del to vil ta for seg de resterende årene fra empirien – 2016 til 2018 – og også her vil det følge en oppsummering av funnene. Kapittel fem vil være tilegnet drøfting, konklusjon og avsluttende refleksjon. Her vil debatten og funnene som helhet blir drøftet spesifikt gjennom de tre forskningsspørsmålene, og som avslutningsvis vil lede til en sammenfatting av oppgaven og problemstillingen vil besvares.
2 Teori
I dette kapitelet vil det redegjøres for den teoretiske forankringen oppgaven er plassert innenfor. Nærmere bestemt vil det bli gjort rede for både minnestudier og historiebruk som teorifelt, og innunder dette, de relevante begrepene for denne oppgaven.
2.1 Minnestudier
Et av feltene denne oppgaven tar sikte på å forankre seg i, er feltet minnestudier. Minner, i denne forstand, vil være tilknyttet hvordan mennesker bruker minner for å fremme en mening knyttet til norsk innvandringsdebatt. Det vil derfor være naturlig at minnestudier står svært sentralt, og det vil være minner som sosialt fenomen som vil være i fokus. Hvilke minner de ulike aktører tar i bruk for å overbevise om sitt syn og hvordan disse er med på å forme og påvirke diskursen vil være kjernen i analysen. Først ønsker jeg å gå inn på hva minnestudier er og hvordan feltet har utviklet seg gjennom årene, før jeg vil se nærmere på de begrepene som vil være sentrale for oppgaven knyttet til et minneteorietisk perspektiv. Denne oppgaven ønsker, som nevnt, å blant annet å se på hvordan mennesker bruker minner i debatten om innvandring til Norge. Det vil derfor bli gjort en grundig gjennomgang av begrepene kollektivt minne, som lansert av den franske sosiologen Maurice Halbwachs på starten av 1900-tallet, og deretter individuelt minne blant annet redegjort for av de tyske professorene Jan og Aleida Assmann. Kommunikativt minne og kulturelt minne vil også være relevant å belyse. Jeg har valgt å ta utgangspunkt i disse begrepene da jeg mener dette er begrepene fra minnefeltet som
14 vil kunne fungere som verktøy for meg under analysen av empirien, og som gir meg et
rammeverk og et forståelsesgrunnlag for tolkning og analyse av empiren. En kort redegjørelse for forholdet mellom minner og medier vil også bli gitt avslutningsvis.
Interessen for minner og ønsket om å få en forståelse av minner kan spores langt tilbake i tid.
Helt tilbake til antikken med tenkere som Platon og Aristoteles finner vi interesse for
minnefenomenet, og det har opp igjennom tidene vært flere filosofer som har viet sin interesse til temaet minner blant annet Sigmund Freud og Friedrich Nietzsche.21 Derimot er det først på 1900-tallet at det som har vært grunnmuren for dagens minnediskurs fant sted, med Maurice Halbwachs i front, som Astrid Erll beskriver som en av grunnleggerne av «kulturelle
minnestudier»22. Halbwachs vil jeg komme tilbake til under begrepsavklaringen i denne delen.
Forskningsfeltet minnestudier har siden den gang utviklet seg mye, og mengden med forskning knyttet til minnestudier er enorm. Dette er det flere årsaker til, blant annet kan det forklares med det faktum at minnestudier ikke er knyttet til en spesifikk disiplin, men er heller et interdisiplinært og internasjonalt fenomen i akademiske diskurser på tvers av flere
akademiske felt som har åpnet for og ledet til et vidt antall teorier, begreper, definisjoner og forskningsmaterialer.
En annen årsak som kan forklare den kraftige økningen i minnestudier og interessen for minner, kan ses i lys av den enorme plassen teknologien og media har i samfunnet, og som en følge av dette, den økte populariteten til å ta anvende minner og historie på ulike måter. Erll trekker frem endringer i medieteknologien, som internett, som en viktig faktor til hvordan minnestudier har utviklet seg som et internasjonalt fenomen, og en årsak til det sterke nærværet av minner i nåværende diskurser.23 Dette er også så klart svært gjeldende for den akademiske utviklingen av minnestudier som felt, både når det kommer til
publiseringsmuligheter, innhenting av data og for omfanget av forskningen. Kanskje enda viktigere er dette når det gjelder «vanlige» folk sitt møte med minner og historie. Ifølge Johanne Garde-Hansen er det
«safe to say, as we stand firmly established in the twenty-first century, that our engagement with history has become almost entirely mediated. Media, in the form of print, television, film,
21 Garde-Hansen 2011: 13
22 Erll 2011: 7 & 14
23 Erll 2011: 4
15 photography, radio and increasingly the Internet, are the main sources for recording, constructing, archiving and disseminating public and private histories in the early twenty-first century.»24 Media og teknologi er en stor del av hvordan «mannen i gata» tar del i minner, konstruerer minner og er nær minner på. Årsaken til at jeg finner det formålstjenlig å trekke frem dette, er fordi oppgaven omhandler hvordan minner og historie blir brukt i innvandringsdebatten, hvor empirien, som jeg kommer tilbake til i kapittel 3 – «Metode og empiri» – er innhentet fra internett- og papiraviser. Det er altså gjennom ulike massemedier at mennesker i hovedsak møter historie, både offentlig og privat, og som jeg vil vise senere, er det blant annet ved bruk av minner og historie at mennesker forsøker å danne seg en mening, gjøre seg tanker eller forsøker å påvirke meningene til dem som leser. Medier blir dermed en form for
minnedannende faktor, og jeg mener det i så måte er avgjørende å vie en liten del av teorien til medier og minner.
Nå vil jeg gjøre rede for begrepene som vil være sentrale for oppgaven under fagfeltet minnestudier.
2.1.1 Kollektive minner
Begrepet kollektivt minne stammer som tidligere nevnt fra Maurice Halbwachs, og kom frem i boken Les cadres sociaux de la mémoire, utgitt i 1925, og som vi på norsk kan oversette til
«De sosiale rammer for minner», og det er nettopp disse rammene kollektive minner er basert på. Ifølge Halbwachs er nemlig minnet vårt avhengig av sosiale strukturer, eller sosiale
rammer.25 Minner er dermed et sosialt fenomen som er avhengig av et sosialt rammeverk for å eksistere, og som det ligger i ordet kollektivt, er det et minne som er felles for større eller mindre grupper i et samfunn. Halbwachs ser selv det personlige minne som et kollektivt minne.26 Han hevder de individuelle minnene alltid vil være påvirket av den sosiale konteksten mennesket er en del av – i perspektivet til den gitte gruppen – samtidig som minnet til gruppen manifesterer seg gjennom de individuelle minnene. På denne måten kan vi se at Halbwachs så på individuelle og kollektive minner som elementer i et gjensidig forhold med hverandre.27
24 Garde-Hansen 2011: 1
25 Erll 2011: 14
26 Erll 2011: 14
27Halbwachs 1992: 40
16 Historiker Ola Svein Stugu skriver i sin bok Historie i bruk, at Halbwachs også legger vekt på at alle fungerende samfunn har behov for en slags form for kontinuitet mellom gruppens fortid og gruppens nåtid. For å skape en slik kontinuitet brukes minner. På denne måten blir de felles minnene eller forestillingene man har om fortiden, grunnleggende for en gruppes solidaritet og sosiale orden. Gruppen som tar i bruk en del av det kollektive minnet, er med på å skape tilhørighet og identitet, og den legger også grunnlaget for hva som blir husket.28 Det er altså gruppene, av ulik størrelse som utgjør og danner de sosiale rammene for de kollektive minnene. Dette gjenspeiles i det Jill A. Edy beskriver i artikkelen «Journalistic Uses of Collective Memory». Det kollektive minnet dreier seg om meningen eller betydningen som et fellesskap eller samfunn innehar eller får om sin fortid. Det kollektive minnet lærer og
påvirker i så måte vår forståelse av tidligere hendelser og de nåværende forhold i samfunnet.
Dette bildet som vi har gjennom våre kollektive minner av fortiden, er med på å danne og skape forventninger vi har til fremtiden og opplevelser vi har i nåtiden.29 Edy forklarer videre at kommunikasjon er kritisk for kollektive minner. Kommunikasjonen mellom individer og for eksempel media, er delaktig i å gjøre konseptet «minner» sosialt. Kommunikasjon er også det som gjør at de kollektive minnene kan videreføre og bevare fortiden lengre enn det eldste levende individ.30
Et kollektivt minne har sin base i en samstemt gruppe mennesker, og som ligger i begrepet kollektive minner, fremstår det nærmest slik at minnene er felles for alle gruppens
medlemmer. Det er de også til en viss grad da fortidsforståelsen som blir delt innad i disse gruppene, nærmest er felles aksepterte oppfattelser for gruppens medlemmer, men det er individene i gruppen som står for den faktiske erindringen.31 Individet er dog alltid en del av en eller annen form for gruppe, og tilhørigheten og denne gruppekonteksten legger til rette for individets mulighet til å minnes og rekonstruere fortiden ut ifra gruppens perspektiv. Av dette kan vi forstå at det altså eksisterer samme antall kollektive minner som institusjoner eller grupper som til enhver tid er i et gitt samfunn. Gruppene det er snakk om her, er alt fra sosiale klasser, familier, bedrifter, til større grupper som nasjoner, lokalsamfunn og generasjoner.32 En annen faktor er at mennesker ikke bare er et enkeltindivid som fungerer og tenker kun med grunnlag i «jeg-et», mennesker er også en del av flere fellesskap som henger sammen med de
28 Stugu 2008b: 26
29 Edy 1999: 71
30 Edy 1999: 72
31 Halbwachs 1992: 22
32 Halbwachs 1992: 22
17 ulike sosiale rammene eller gruppene. Nabolag, likesinnede og nasjonen er slike større sosiale grupper eller rammer som et individ inkorporeres i, ved å referere til hendelser eller minner fra denne gruppen i «vi-form».33 Altså, ved aktivt å bruke og ta del i historien til gruppen–
også historien utenfor ens egen levetid – blir individet en del av gruppen og fellesskapet.
Gruppene som en nasjon eller en by for eksempel, innehar ikke minner på samme måte som et individ har, og benytter seg av monumenter, symboler, tekst og ritualer – det A. Assmann har navngitt «memorial signs» – for å minnes. Et kollektivt minne må i så måte støttes av enten fysiske verktøy slik som materielle medier, tekster og symboler eller abstrakte verktøy slik som ritualer og praksiser for å knytte individene til gruppen, og skape et bånd mellom nåtiden og fortiden.34
Et eksempel på kollektive minner, det sosiale rammeverket og behovet for «memorial signs», kan være hvordan gruppen «nasjonen Norge» snakker om 2. verdenskrig. Bare ved å bruke ordet «krigen» når man omtaler 2. verdenskrig, vil de fleste av gruppens medlemmer forstå hva personen snakker om, og også få visse assosiasjoner og «minner» fra krigen. Som Lisa Kvande og Nils Naastad påpeker i boken Hva skal vi med historie? Historiedidaktikk i teori og praksis, er det slik at: «Når man snakker om «krigen» i Norge, er det ingen tvil om hvilken krig man referer til.»35 Dette gjelder kanskje særlig generasjonene nærmest hendelsen, men på grunn av rollen dette minnet har i nasjonen er det like fullt mulig for yngre medlemmer av nasjonen og også «minnes» krigen. Minnene og opplevelsene fra krigen har blitt lært til gruppens medlemmer gjennom undervisning, underholdning, monumenter og
minneseremonier, men også gjennom kommunikasjon med familiemedlemmer eller andre som har levd og erfart krigsårene. Dette gjør at dette kollektive minnet lever videre, og står så sterkt i samfunnet som det gjør. Det kan for eksempel vise seg igjen i unge mennesker som bruker «vi» når de referere til hendelser fra andre verdenskrig, og på denne måten
inkorporeres de i et større identitetsfellesskap og en større historie utenfor deres levetid. Et annet eksempel som vil kunne gjøre seg gjeldende i empirien, er for eksempel bruk av kollektive minner om tidligere store migrasjonshendelser til Norge eller folkemordet på jødene for å trekke linjer til dagens hendelser og debatt. A. Assmann sitt eksempel tydeliggjør dette videre, og er hentet fra den kanadiske forfatteren Margaret Atwood som oppsummerer denne internaliseringen i et større identitetsfellesskap slik: «(…) he was remembering as a
33 Assmann 2008 :52
34 Assmann 2008: 55
35 Kvande ogNaastad 2013: 96
18 personal experience an event which he had not been present in the flesh, and I believe we have all done that. It is at such points that memory, history and story all intersect.»36
2.1.2 Individuelle minner
Individuelle minner vil også vise seg relevant for empirien og er derfor en naturlig del av det teoretiske rammeverket. Som det ligger i begrepet, er individuelle minner de minnene som et individ innehar, men som jeg vil komme tilbake til, kan være overlappende med kollektive minner. De individuelle minnene er det man ser på som sine egne personlige minner.
Personlige minner, eller individuelle minner, er ifølge Aleida Assmann «(…) the dynamic medium for processing subjective experience and building up a social identity».37 Individuelle minner er altså en måte for enkeltindivider å gripe fatt i, tolke og håndtere de subjektive erfaringene og opplevelsene sine på, samt til å utforme sin sosiale identitet.38 For at
mennesker skal være kapable til å konstruere sin selvbevissthet, både når det gjelder vår egen personlige identitet og hvordan man utarbeider ens selvbevissthet som en del av et fellesskap, er man avhengig av minner. Det er det som gir mennesker denne evnen. J. Assmann gjør rede for forholdet mellom identitet, tid og minner, og viser hvordan disse tre påvirker og former hverandre.39
Tabellen over av Jan Assmann, viser forholdet mellom minner, tid og identitet på tre nivåer, henholdsvis det indre nivået, det sosiale og det kulturelle nivået. Som tabellen viser, så eksisterer de individuelle minnene på det indre nivået, og er påvirket av og en del av den
36 Assmann 2008: 52
37 Assmann 2010: 40
38 Assmann 2010: 40
39Assmann 2008: 109
Figur 1. Tabell over minne, identitet og tid. Assmann 2009: 109
19 subjektive, indre tiden til et individ.40 Minner er som nevnt det som tilrettelegger for å forme ens identitet. Identitet er på sin side koblet til tid, og denne syntesen mellom identitet og tid, er igjen påvirket av, og skjer ved minne.41 Denne syntesen kan man si gjør at mennesker klarer å orientere seg i forhold til fortiden, nåtiden og fremtiden. De individuelle minnene er viktig for å forme og påvirke oss mennesker, og er essensielle for vår fortidsforståelse og forståelse av samtiden. Derfor er individuelle minner et av de sentrale begrepene i denne avhandlingen da flere av aktørene som uttrykker seg i empirien, velger å anvende personlige minner i sin argumentasjon.
Som tidligere nevnt har individuelle minner overlappende egenskaper med kollektive minner, og man kan si at individuelle minner inkluderer langt mer enn det individer selv har opplevd og erfart. Selv om de individuelle minnene er basert på subjektive erfaringer til mennesker, er de også konstruert gjennom interaksjon med andre, og også tilknyttet til andres minner. A.
Assmann forklarer dette slik:
«We have our share in the larger and more encompassing memory of the family, the
neighbourhood, the generation, the society, the state, and the culture we live in. These dimensions of memory, differing in scope and range, overlap and intersect within the individual who shares and incorporates those memories in various ways.»42
Ut ifra det A. Assmann beskriver kan vi se at kollektive- og individuelle minner er til dels overlappende. Individer er en del av det kollektive til de sosiale gruppene de tilhører, og man kan si at ens individuelle minner også sånn sett kan sies å være todelt, fordi – i
overenstemmelse med Halbwachs sin minneteori – finner minner alltid sted i en sosial kontekst, noe som også gjelder individuelle minner.43 Våre opplevelser blir påvirket av den sosiale konteksten og menneskene rundt oss. Kan man dermed egentlig skille disse
minneformene? Teoretisk sett, både ja og nei. Minnene våre er, og blir stadig påvirket av samfunnet rundt oss, men vi har også våre egne subjektive minner på tross av at de er påvirket av konteksten, og ingen har akkurat de samme minnene. For å forklare dette kan vi se for oss våre egne minner fra vår første konsertopplevelse. Fra denne opplevelsen har du dine egne minner slik du husker det og hva du vektlegger, men samtidig vil man i denne opplevelsen ha delte minner med de andre som var til stede, som også husker denne opplevelsen på sin egen
40 Assmann 2008: 109
41 Assmann 2008: 109
42 Assmann 2010: 40
43 Assmann 2010: 37
20 måte. Når det kommer til individuelle minner kan det derfor være vanskelig å gi en konkret definisjon fordi man ikke husker ut av kontekst, selv om det er ens egne minner. Skillelinjene mellom hvor minner møtes og slutter, er ofte vage. Det finnes også ifølge A. Assmann flere former for individuelle minner iboende et individ. Blant disse er episodiske minner som er individets selvbiografiske minner44, og vil i denne avhandlingen være synlig for å begrunne ens standpunkt og hente erfaring fra. Takket være deres tilpasningsdyktige natur, kan episodiske minner eksistere i bredere nettverk av både våre egne og andres minner.45 De individuelle minnene våre endres også i samtale med andre mennesker, alderdom og endringer i holdninger, og et minne flere år tilbake i tid kan plutselig se annerledes ut, som følge av den sosiale rammen både da og nå, og viser også hvordan et individuelt minne er noe mer enn bare vårt eget.46
2.1.3 Kommunikative/kulturelle minner
Aleida og Jan Assmann lanserte på slutten av 1980-tallet sin teori om kulturelt- og kommunikativt minne, og den har bidratt til å skape et felles forskningsfelt på tvers av akademiske disipliner. Samlet under paraplyen til kulturelt minne-teori finner vi disipliner som historie, arkeologi, antropologi, religionsstudier, sosiologi, litteratur og medieteorier.47 Utgangspunktet for teorien om kulturelt minne, startet med en videreutvikling av Halbwachs sitt begrep kollektive minner, hvor den sentrale distinksjonen er tilknyttet det Jan og Aleida Assmann beskriver som de kvalitative forskjellene mellom et kollektivt minne som er grunnlagt i former for hverdagsinteraksjon, og et kollektivt minne som er mer
institusjonalisert, og baserer seg på ritualer og medier.48 Dette gjorde de ved å bringe på banen to nye begreper som beskriver denne distinksjonen mellom de kollektive minnene, nemlig kulturelle minner og kommunikative minner. I henhold til det Harald Welzer skriver så kan de kulturelle – og kommunikative minnene likevel nærmest bare skilles i strengt teoretisk
kontekst. Når det er snakk om den rent praktiske sammenhengen, er minnepraksisen til grupper og individer, måtene, metodene og formene, tett sammenflettet.49 Først vil jeg redegjøre for kommunikative minner og deretter kulturelle minner.
44 Assmann 2006: 212
45 Assmann 2006: 213
46 Assmann 2006: 213
47 Erll 2011: 27
48 Erll 2011: 28
49 Welzer 2008: 285
21 2.1.4 Kommunikative minner
Kommunikative minner, som definert av Jan Assmann, er det han kaller en ikke-institusjonell form for minner som oppstår i hverdagslig interaksjon og kommunikasjon som man deler med mennesker seg i imellom, med sine samtidsmennesker, og som springer ut av den nære
fortiden.50 Mediet til de kommunikative minnene er en levende form for minne gjennom dagligtale,51 men som det vil vise seg i delen om minner og medier, kan man se at dette er i endring. Assmann beskriver videre at de affektive båndene som følger med kommunikative minner, som binder sammen familier, grupper og generasjoner, er kanskje en av de viktigste faktorene denne formen for minne bidrar til.52 Man kan dermed si at de kan bidra til sterke følelser og tettere bånd når minnene deles. Denne formen for minne har også en begrenset levetid som normalt ikke overskrider tre generasjoner, altså omkring 80-100 år. Årsaken til det er, som man kan tenke seg, fordi disse minnene består av historiske opplevelser til samtidige mennesker, og dermed vil det være naturlig at minnene følger samme livsspenn som dem som er deltakende i minnet.53 I og med at kommunikative minner stammer fra kommunikasjon og deling mellom mennesker, vil innholdet i disse minnene også potensielt være dynamisk, til dels begrenset og vil kunne bli sett på som en fortelling fra noe et familiemedlem har opplevd uten særlig betydning ellers. Deltagerne, som er en del av disse minnene, kan ofte være diffuse, fordi hvem som helst kan «delta» da den sosiale dimensjonen og rammene rundt disse minnene ikke på noen måte verken er formalisert, eller befestet gjennom materiell symbolisering. De er heller ikke opprettholdt av spesialister.54
Et velkjent eksempel, eller det Muller, Bermejo og Hirst kaller et «prototypical»-eksempel på et kommunikativt minne kan for eksempel være at man får høre familieminner, om hvordan en forelder eller besteforelders liv under krigen forløp seg.55 Et annet eksempel kan være en forelder som forteller fra sine opplevelser som innvandrer til Norge, eller om livet som flyktning, og det vil være interessant å se hvordan dette eventuelt kommer frem i samfunnsdebatten. Kommunkative minner er således med på å danne en form for bånd mellom øyenvitner til en hendelse og etterkommere gjennom gjenfortelling av for eksempel familiens minner. Sånn sett får etterkommere nær innsikt i hendelsene som fortalt fra øyenvitner, og man kan argumentere for at hører man disse minnene ofte nok eller de setter
50 Assmann 2008: 112
51 Assmann 2008: 117
52 Assmann 2008: 111
53 Erll 2011: 28
54 Assmann 2008: 111
55 Muller, Bermejo og Hirst 2018: 976
22 sterke nok spor, kan de ha en sterk innvirkning på et individ. Om slike erfaringer eller minner fortalt til et barnebarn eller partner kan være delaktig i påvirke holdninger eller forme ens synspunkter og oppfatninger, og i hvilken grad disse minnene har betydning, vil vise seg.
2.1.5 Kulturelle minner
De kommunikative minnene er en form for hverdagslige og flyktige minner mellom samtidsmennesker, med en gitt levetid, men hvordan kan man da sørge for at minnene kan overleve tidens test? Minner blir, ifølge J. Assmann, kulturelle minner når de blir en del av en
«objektivisert kultur», ved at de blir materialisert gjennom ulike kulturelle artefakter som tekster, bilder, symboler og monumenter.56 Der hvor kommunikative minner er basert på, og tett knyttet opp til kommunikasjon mellom mennesker og «personlig» overførbare, finner vi i motsetning til dette, «kommunikasjonen» til de kulturelle minnene ved hjelp av kulturelle artefakter,57 noe som gir dem et langt mer formelt format.
Ifølge J. Assmann kan vi som sagt se på kulturelt minne som en form for kollektivt minne, men med en langt bredere definisjon av begrepet kollektivt minne enn slik Halbwachs definerte det. J. Assmann forklarer det med at kulturelle minner også deles av en rekke mennesker og at «(…) it conveys to these people a collective, that is, cultural, identity.»58 Men, mens Halbwachs på sin side så vekk fra tradisjoner og overføringer som en del av kollektive minner og holdt dette adskilt, velger Assmann å inkludere dette i det de kaller kulturelt minne.59 I motsetning til kommunikative minner, er altså kulturelle minner
karakterisert av en avstand til det hverdagslige. Kulturelle minner har sine faste punkter som stammer fra fortidige skjellsettende hendelser, hvor minner om disse hendelsene bevares ved hjelp av kulturell befestning gjennom monumenter, tekst og praksis og etterlevelse gjennom institusjonell kommunikasjon.60 Kulturelt minne har også sine spesialister – i motsetning til kommunikativt minne – i form av religiøse ledere, kunstnere eller lærere, og deltakelsen er ofte svært differensiert. Kulturelt minne er, ifølge J. Assmann, lagret i symbolske former, og kan som følge av dette være overførbare på tvers av generasjoner, og de kan overføres til, og benyttes på tvers av ulike situasjoner. Minneinstitusjoner som blant annet arkiv og
monumenter, poengterer J. Assmann, er viktige i form av hvordan de potensielt fungerer som påminnere for et samfunn. Som nevnt i delkapittelet om kollektive minner, innehar ikke
56 Assmann og Czaplicka 1995: 128
57 Assmann og Czaplicka 1995: 129
58 Assmann 2008: 110
59 Assmann 2008: 110
60 Assmann og Czaplicka 1995: 129
23 grupper minner i den form av at de er nettopp grupper. Påminnerne Assmann nevner er
viktige for at grupper skal kunne «lage» seg og bevare minner, og de er i så måte det Assmann kaller for kulturelt minne.61
Man kan si at det er kultur som lar mennesker skape tidsrammer som forbigår et individ sin levetid. Gjennom kultur og de kulturelle minnene, skapes det ifølge A. Assmann en form for kontrakt mellom fortiden, nåtiden og fremtiden, og således et bindeledd mellom menneskene som en gang var, de som kommer og de som lever i dag. Vi mennesker er deltakende i et bredt spekter av meningsproduksjon gjennom kulturelle minner, ved at vi husker, leser og samhandler med elementer fra både den fjerne og nære fortiden. A. Assmann bruker
internettet for å illustrere denne kontrakten som kulturelt minne skaper. På samme måte som internett skaper et rammeverk og en mulighet for kommunikasjon på tvers av store avstander, så skaper kulturelt minne en mulighet og et rammeverk for kommunikasjon på tvers av tid.62 2.1.6 Minner og medier
Fordi denne oppgaven blant annet ser på hvordan minner blir benyttet i en offentlig mediedebatt, mener jeg det er nødvendig å vie en liten del til teori om hvordan medier og minner påvirker hverandre, og hvordan de ulike minneformene kan bli påvirket av medier.
I boken Mediation, Remediation, and the Dynamics of Cultural Memory av Astrid Erll og Ann Rigney blir det belyst og redegjort for hvordan medier er svært sentrale for kulturelle minner, hvordan disse minnene blir forstått mer dynamisk samt hvordan det har skjedd en merkbar endring på feltet.63 Erll og Rigney beskriver denne dynamiske formen til minnene som en pågående prosess av erindring og glemsel, hvor individer og grupper stadig
rekonfigurerer sitt forhold til fortiden. De poengterer også betydningen av at fortellingene fra fortiden blir fremstilt ved lesing, ritualutførelser, «tittet på» eller fremstilt gjennom andre former for medier for eksempel som referansepunkt, da de uunngåelig vil bli kulturelt foreldet hvis dette ikke finner sted. I løpet av denne prosessen vil disse minnene kunne bli satt til side, eller erstattet av nye fortellinger samtiden finner mer aktuelle og relevante for samfunnets bekymringer eller for et samfunns identitetsformasjon.64
Medier, som altså omfatter alle former for formidling – symboler og ritualer, bøker og filmer, samt også dagens moderne massemedier som aviser og internett – er heller ikke bare passive
61 Assmann 2008: 110–111
62Assmann 2008: 97
63 Erll ogRigney 2009: 1
64 Erll og Rigney 2009: 2
24 formidlere, eller «beholdere» av minne. De er deltakende i, og spiller en aktiv rolle i å forme vår forståelse av fortiden, ved å være en formidlingsplattform mellom oss – leseren, lytteren, seeren – og fortidige erfaringer og hendelser, og er dermed med å sette dagsordenen for fremtidige minnehandlinger.65 Dette gjør medier, også moderne former, relevant for hvordan vanlige folk møter minner og fortiden. Erll og Rigney bruker rollen film eller noveller gjerne spiller for å igangsette diskusjon eller offentlige debatter om historiske emner som har blir glemt eller marginalisert. Slik kan minnepresentasjonen gjennom medier være agendasettende for minner på tvers av ulike medier og potensielt få feste i samfunnet. I mindre skala, kan vi veldig nylig for eksempel se debatten knyttet til NRK sin storsatsing «Atlantic Crossing» om hvordan kongefamilien og hendelsene er fremstilt, eller debatten om Marte Michelet sin bok Hva visste hjemmefronten? fra 2018 som fortsatt pr. 2021 skaper debatt både i aviser og i form av nye bokutgivelser knyttet til hvordan enkelte motstandsmenn og hjemmefronten blir fremstilt, noe som rokker ved de minnene mange har knyttet til dette.66
Medier vil man kunne si er nærmest essensielle for overlevelsen og overføringen av minner i dagens samfunn.67 Både for det kollektive- og individuelle nivået er medier relevant. Minner på det kollektive planet – som Erll i Memory in Culture, har definert som konstruksjon og sirkulasjon av kunnskap og versjoner av en felles fortid i sosiokulturelle sammenhenger – kan kun muliggjøres ved hjelp av medier. Ifølge Erll, er det medier som gjør det mulig å kunne dele og revidere de kollektive minnene. Gjennom muntlige fortellinger til dagens medier, skapes det muligheter for spredning av den felles fortiden i et samfunn, i store
samfunnskretser. Erll trekker også frem symbolske medier som minnesmerker som et middel for kollektiv erindring.68 Når det kommer til individuelle minner, poengterer Erll at den sosiale relevansen disse minnene kan ha, er gjennom spredning og presentasjon i medier.
Dette er kanskje spesielt viktig når det kommer til hendelser opplevd som øyenvitne.
Gjennom intervjuer, publisering av brev eller tekster hvor deres erfaringer og opplevelser blir delt, mener Erll de likeens blir et element for kulturelle minner. Dette for at et samfunn skal kunne ta del i, og gjøre et personlig minne til en del av kollektiv samfunnskunnskap.69 For flere av aktørene i oppgavens empiri, vil dette vises igjen som en måte å bruke og fremstille
65 Erll og Rigney 2009: 2-3
66 Se for eksempel NRK: Svelstad 2021 - https://www.nrk.no/kultur/sofia-helin-gar-kraftig-ut-mot-dei-norske- historikarane-1.15344124?fbclid=IwAR2yeOBqzBhk0T8ewSB8knZtI4OiUcRiU1hNCqZetJ5UUYzziBgh4MtrVUs og Rowe 2020 - https://www.dagsavisen.no/debatt/2020/11/23/slakt-og-karakterdrap/
67 Erll 2011: 113
68 Erll 2011: 113
69 Erll 2011: 114
25 personlige opplevelser og minner på, for å gjøre de relevant for det kollektive i den offentlige debatten som en måte å påvirke på.
Erll er også opptatt av hvordan man ser endringer i de ulike minneformene. Hun poengterer at der J. Assmann skiller kommunikativt- og kulturelt minne i form av innhold, medier,
deltakelse eller bærere, mener derimot hun at formene ikke kan skilles så strengt. Assmann selv påpeker dog også at minneformene er overlappende. Erll poengterer likevel dette for å vise utvikling i hvordan moderne medier påvirker minneformene. Et eksempel på dette kan være kommunikative minner. Der man tidligere delte livserfaringer og opplevelser med sine samtidige, gjerne i møte med familien, skjer det i dagens samfunn i stor grad ikke bare gjennom muntlig kommunikasjon. Slik deling skjer i økende grad ved hjelp av digitale
muligheter, som massemedier, blogger eller på Facebook. For å illustrere endringen i kulturelt minne, særlig hva gjelder mer uklarhet knyttet til spesialist-rollen, bruker Erll internett og nettsider som Wikipedia hvor hvem som helst har mulighet til å legge inn informasjon og dele
«fakta».70
Maren Röger, i sin artikkel «News Media and Historical Remembrance: Reporting on the Expulsion of Germans in Polish and German Magazines» fra 2009, tar for seg forskning på forholdet mellom massemedier og kulturelt minne. Hun viser til Jan og Aleida Assmann sin brede definisjon av medier når de omtaler dette i forbindelse med kulturelle minner. Innunder medier finner vi symboler og ritualer, samt også audiovisuelle medier, som moderne
massemedier.71 Röger argumenterer videre for viktigheten av å forske på massemedier og deres daglige tilskudd til kulturell erindring, og viser til rollen en avisartikkel kan ha. På tross av at en enkel avisartikkel forsvinner raskt og kanskje sjeldent gjør seg gjeldende i samfunnet og sjeldent blir en del av det kollektive minnet, så vil avisartikkelen fortsatt ha muligheten til å bekrefte eller avkrefte våre ideer og oppfatninger av en historisk begivenhet. Derfor mener Röger at produkter av massemedier ikke bare passivt sprer innholdet i det kollektive minnet, men som i overenstemmelse med Erll og Rigney, er aktører for å sette minner på dagsordenen for lesere eller lyttere. Ved å gjengi bilder, tekster og tolkninger er de delaktige i å skape og forevige minner.72
70 Erll 2011: 31
71 Röger 2009: 188–189
72 Röger 2009: 188–189
26
2.2 Uses of History – Historiebruk
Denne oppgavens hovedformål er å ta for seg, og se på hvordan ulike aktører anvender historie og minne for å argumentere for holdninger og meninger som angår innvandring og innvandrere i Norge. Det vil derfor være nærliggende og ta for seg teori tilknyttet «bruk av historie». Først vil jeg ta for meg historiebruk på et generelt plan og deretter begrepet historisk analogi.
Historiebruk – som navnet tilsier – fokuserer på hvorfor og hvordan man bruker historie. Bøe og Knutsen, i sin bok Innføring i historiebruk, gjør rede for hvordan historiebruk kan
forklares og hvilke ulike former for historiebruk man har. Innenfor feltet «historiebruk» er det ikke faktaene man ser etter, om det er feil eller rett det som blir anvendt og presentert, ei heller er det historiens innhold som utgjør og skaper forskningsinteressen.
Historiebruksforskning går forbi å sette søkelys på hvorfor noe skjedde, eller hvordan en hendelse utspant seg. Søkelyset ligger på anvendelsen av historie, og vi kan si at hovedfokuset er flyttet fra fortiden til nåtiden.73 Det sentrale fokuset i slik forskning vil være på hvordan samtidens mennesker anvender fortiden. Bøe og Knutsen forklarer videre hvordan fortiden er meningsfull for nåtiden både for å orientere seg etter, men også som det vil vise seg, en måte å markere «hva som er viktig og verdifullt, eller dårlig og forkastelig.»74
Historiebruk har i løpet av de siste årene opplevd økende vekst og interesse, og på tross av
ordet historiebruk, er det et tverrfaglig forskningsfelt som har blitt påvirket av en mengde andre disipliner, blant annet arkeologi og sosiologi. Som vi vil se i analysedelen av denne
oppgaven, er heller ikke historiebruk definert eller avgrenset til visse institusjoner og finner sted i hverdagslige samtaler, skolen, aviser, radio, gjennom politiske taler og sosiale medier.
De som velger å anvende fortiden er heller ikke avgrenset på noen måte og alle kan ta del i bruken av historie, det være seg lærere i undervisning, forskere innenfor akademia, politikere for å overtale med sin argumentasjon, eller «mannen i gata». Siden historiebruk er et så pass vidt felt, vil det også finnes stor variasjon i historiebruken når det gjelder hvilke fortellinger blir brukt, i hvilken grad, og hvordan man velger å tolke den. Dette betyr at to personer kan anvende den samme historiske referansen, men ha vidt forskjellig tolkning på hva dette betyr eller kan gi samtiden.75 Dette er noe av det som gjør historiebruk til et så interessant og dynamisk felt; at det er så åpent og tilgjengelig for alle, ikke bare akademikere, bruken er
73 Bøe og Knutsen 2012: 13
74 Bøe og Knutsen 2012: 13
75 Stugu 2008b: 12
27 åpen for tolkning, samt at det er delaktig i å vise hvor essensiell bruken av historie er i
nåtiden.
Den svenske historikeren Klas-Göran Karlsson utviklet en typologi for å forklare de ulike formene for historiebruk som viser hvordan historie kan brukes, og av hvem. Hans typologi inneholder seks kategorier, som ikke utelukker hverandre, men som likevel kan fortelle oss noe om de vanligste formene å klassifisere de mange måtene å bruke historien på.
Brukskategoriene består av kommersiell, moralsk, politisk/pedagogisk, ikke-bruk, ideologisk, vitenskapelig og eksistensiell.76 Det vil dog ikke bli gått i dybden på hva som definerer alle de ulike kategoriene, da det ikke vil være formålstjenlig for oppgavens formål, men et par vil bli trukket frem. Kategoriene i seg selv forteller kun noe om hvilken kategori den gitte formen passer best inn i, samtidig som den vil kunne plasseres i en annen, og bidrar lite til en dypere tolkning av materialet. Likevel mener jeg det er relevant å nevne Karlsson og hans typologi, da den gjør rede for hvor variert og dynamisk bruken og formålet med historiebruken kan være.
Det Karlsson har kalt eksistensiell historiebruk, er som påpekt av Stugu en viktig kategori og vil likevel bli redegjort nærmere for. Stugu beskriver denne bruken som nødvendig for individer og grupper for å orientere seg eller for å huske eller glemme noe. Innenfor eksistensiell historiebruk er det meningen med historien og fortiden som er fremtredende, samt dens tolkning.77 Hvordan historien er en del av både den kulturelle og mentale utviklingen hos samfunn og individer, og sånn sett også et verktøy for å «skape mening i tilværet»78, er slik Stugu forklarer hva det vil si å «sjå historie som meining.»79 Det er altså de emosjonelle og eksistensielle kvalitetene som er fremtredende. Det er disse faktorene som gjør historien attraktiv som et verktøy. Instrumentell historiebruk, som handler om hvordan historien blir brukt som redskap,80 er særlig tydelig gjennom bruken av historiske analogier, og er sånn sett også relevant. En forutsetning for å kunne bruke historien som et redskap, vil være at de forestillingene man velger å benytte seg av, må være kjent, at «bodskapen i forteljingane finn klangbotn i kulturen dei inngår i (…)»81. Mennesker har til alle tider, brukt historien på ulike måter, og til ulike formål. Blant annet er fortellinger fra fortiden viktige for
76 Stugu 2008b: 12-13
77 Stugu 2008b: 13
78 Stugu 2008b: 13
79 Stugu 2008b: 13
80 Stugu 2008b: 13
81 Stugu 2008b: 14
28 å skape en form for rettesnor for å handle etter, og også som en måte å orientere seg på i et samfunn og en tid som stadig er i endring.82 Dette er blant annet det denne masteroppgaven ønsker å se nærmere på.
2.2.1 Historisk analogi
En historisk analogi som en form for historiebruk, vil man enkelt kunne forklare ved at man trekker paralleller mellom en nåværende hendelse eller situasjon og en hendelse som fant sted i fortiden. Denne formen for historiebruk er å finne blant annet i offentlige og private
diskurser. Ser man nærmere på hva dette faktisk betyr, kan man si en historisk analogi antyder en slutning om at hvis man har en eller flere hendelser som er atskilt i tid, men som synes å være «enig» i visse sammenhenger eller utfall, så kan de også være «enige» i andre. I den tverrfaglige artikkelen «Looking forward to the past: an interdisiplinary discussion on the use of historical analogies and their effect» av Ghilani et. al., forklares historisk analogi her, å være strukturert gjennom en todelt relasjon; en velkjent hendelse fra fortiden, knyttet til det som anses som en ukjent, nåtidig hendelse, som i noen eventualiteter kan bli sett i likhet med den fortidige hendelsen.83 Dermed kan det skapes en viss oppfatning og forståelse av nåtidens hendelser.
Fenomenet historisk analogi har vært objekt for diskusjon i lang tid, og det har vært fattet interesse for fenomenet på tvers av flere fagdisipliner, blant annet psykologi, statsvitenskap og historie. Tankegangen om at hvis to utsagn eller hendelser har likheter, men det ene er mer kjent enn det andre, vil det førstnevnte, det mer kjente, kunne fungere som et slags eksempel på hva man kan forvente i nåtiden eller fremtiden, ble sett på som viktig av Aristoteles
allerede på 300-tallet f.Kr, i møte med politiske betraktninger. Senere, med Machiavelli i hans Discourses fra 1500-tallet, ble det også formidlet en lignende holdning. Dog var ikke alle av den samme oppfatningen om historien som et nyttig verktøy for å veilede beslutningstaking.
Nietzsche var en av dem som advarte om at analogier «(…) attracts the spirited man to daring acts with its seductive similarities».84 Skulle man stole helt på at de fungerte som en rettesnor for nåtiden, kunne en analogi lede individer til å ta ukloke beslutninger basert på de
uimotståelige likhetene, fordi fortiden ble en form for prognostikator for nåtiden og fremtiden.
Ifølge Ghilani et. al. kan man dele historiske analogier inn i fire effektkategorier som redegjør for effektene historiske analogier kan ha. Disse effektene kan finne sted på egenhånd eller
82 Bøe og Knutsen 2012: 13
83 Ghilani, Luminet, Erb, Flassbeck, Rosoux, Tames og Klein 2017: 275
84 Ghilani, Luminet, Erb, Flassbeck, Rosoux, Tames og Klein 2017: 275-276