Utviklingen av

(1)

Geir Veland, Tove Midtsundstad, Jon M. Hippe

Utviklingen av

offentlig tjenestepensjon

En gjennomgang av sentrale utviklingstrekk Utviklingen av offentlig tjenestepensjon

Borggata 2B/Postboks 2947 Tøyen N-0608 Oslo

www.fafo.no

Arbeidsgivere og arbeidstakere vil stå overfor store endringer i rammebetingelsene for tjenestepensjonsordningene i et 10–15- årsperspektiv, blant annet som følge av endringer i folketrygden og innføring av nytt regelverk for livsforsikring og pensjonskasser.

Sentrale rammevilkår som vil påvirke handlingsrommet når det gjelder tjenestepensjon og førtidspensjon, er endringer i innføring av: ny

folketrygd, reguleringen av livsforsikring og pensjonskasser, skattemessige forhold og deling av innskudd, andre avtalemessige forhold – som AFP og frys av tjenestepensjonsordninger, obligatorisk tjenestepensjon og andre lover og avtaler som er ment å regulere ansattes pensjonsrettigheter.

Vi drøfter hva som kan bli mulige utviklingsbaner for framtidige

pensjonsløsninger i NAVO-området. Rapporten består av fem hoveddeler:

• Beskrivelse av dagens ordninger for de offentlige tjenestepensjonsordningene

• Utvikling i viktige rammevilkår som følge av endringer i lov- og avtaleverk

• Endringer i pensjonsrelaterte omgivelser

• Pensjon i et europeisk perspektiv

• Drøfting av mulige framtidige modeller for tjenestepensjoner og førtidspensjon i offentlig sektor

Fafo-rapport 492 ISBN 82-7422-496-5 ISSN 0801-6143

Utviklingen av offentlig tjenestepensjonGeir Veland, Tove Midtsundstad, Jon M. Hippe

(2)

(3)

Geir Veland, Tove Midtsundstad, Jon M. Hippe

Utviklingen av offentlig tjenestepensjon

En gjennomgang av sentrale utviklingstrekk

Fafo-rapport 492

(4)

ISBN 82-7422-496-5 ISSN 0801-6143

Omslag: Fafos informasjonsavdeling

Omslagsfoto: © Fred Friberg / NN / Samfoto Trykk: Allkopi AS

(5)

Innhold

Forord ... 5

Sammendrag ... 7

1 Innledning ... 31

1.1 Bakgrunn og problemstilling ... 31

1.2 Hovedelementer i rapporten ... 31

2 Offentlig tjenestepensjon – beskrivelse av eksisterende ordninger ... 39

2.1 Grunnleggende forskjeller mellom offentlige og private tjenestepensjonsordninger ... 39

2.2 Tjenestepensjonsordninger i NAVO-området ... 44

3 Utvikling i rammevilkår – endringer i lov- og avtaleverk ... 47

3.1 Folketrygdreform og folketrygdmodeller ... 47

3.2 Yrkeskarrierer, pensjonsopptjening og pensjonsgrunnlag ... 57

3.3 Premiekostnader ved overgang til ny folketrygd ... 68

3.4 Tidligpensjonsordningene: regelverk, endringer, faktisk uttak og pensjonsytelser ... 83

3.5 Obligatorisk tjenestepensjonsordning (OTP) ... 95

3.6 Andre endringer i lov og avtale som sikrer de ansattes rettigheter ... 99

3.7 Regulering av livsforsikring og pensjonskasser ... 103

4 Endringer i pensjonsrelaterte omgivelser ... 109

4.1 Fordelingen mellom innskuddspensjoner og ytelsespensjoner ... 109

4.2 Premiekostnadseffekt i ytelsesordninger og effekt på pensjonsnivå i innskuddsordninger av endringer i avkastningsnivået ... 113

4.3 Forventninger og holdninger på arbeidstakersiden ... 122

4.4 Arbeidsgiverstrategier og -behov ... 125

4.5 Intervju med leverandører ... 128

(6)

5 Et europeisk perspektiv ... 131

5.1 Pensjonsreformer i Europa ... 131

5.2 Sentrale utfordringer knyttet til folketrygdreform ... 137

6 Hva nå? ... 141

6.1 Innledning ... 141

6.2 Drivkrefter for endring ... 141

6.3 Sentrale veivalg ... 150

6.4 Mulige fremtidsbilder ... 152

Forkortelser ... 155

Litteratur ... 156

(7)

Forord

En rekke faktorer påvirker og vil påvirke tjenestepensjonsordningene i et fram- tidig tiårsperspektiv. Stortinget vedtok nylig betydelige endringer i hovedprinsip- pene i folketrygden, men selve folketrygdmodellen er ennå ikke fastsatt. Andre rammevilkår som vil gripe inn i handlingsrommet for arbeidsgiver og arbeidstaker når det gjelder tjenestepensjoner, er blant annet reguleringen av livsforsikring og pensjonskasser, skattemessige forhold, endringer i avtalemessige forhold (herunder AFP), obligatorisk tjenestepensjon (OTP) og endringer i lov og avtale som knytter seg til arbeidstakeres pensjonsrettigheter. Betydelige endringer i pensjonssystemene internasjonalt, først og fremst i EU-land, vil også influere på det norske pensjonssystemet, for eksempel gjennom tilpasning av regelverk.

Denne rapporten har fire hoveddeler: beskrivelse av dagens ordninger for offentlig tjenestepensjon, utvikling i rammevilkår som følge av endringer i lov- og avtaleverk, endringer i pensjonsrelaterte omgivelser og drøfting av mulige framtidige modeller for tjenestepensjoner i offentlig sektor.

Prosjektet er utført på oppdrag fra arbeidsgiverorganisasjonen NAVO. Prosjektet har ikke hatt en egen referansegruppe, men det har vært gjennomført fire prosjekt- møter med oppdragsgiver, og vi vil takke for konstruktive innspill i prosjektet.

Prosjektet har vært ledet av forsker Geir Veland, som har forfattet rapporten sammen med daglig leder Jon M. Hippe og forsker Tove Midtsundstad.

Vi vil takke Aktuar Systemer AS ved Ketil Tronstad, som på oppdrag fra oss har beregnet premiemessige konsekvenser av ulike folketrygdmodeller. En stor takk også til vår publikasjonsavdeling, som har ferdiggjort manuskriptet på en utmerket måte.

Forfatterne er helt og holdent ansvarlige for innholdet i rapporten, og for de feil og mangler som måtte forekomme.

Oslo, juli 2005

Geir Veland, prosjektleder

(8)

(9)

Sammendrag

Innledning og bakgrunn

Tjenestepensjonsordningene både i privat og offentlig sektor påvirkes av endringer i rammebetingelsene. Både folketrygdreformen, innføring av nytt regelverk for livsforsikring og pensjonskasser og innføring av obligatorisk tjenestepensjon med mer kan føre til betydelig usikkerhet hva angår utformingen av og innholdet i så vel de framtidige tjenestepensjons- som førtidspensjonsordningene – og vil stille både arbeidsgivere og arbeidstakere overfor betydelige strategiske utfordringer.

På dette grunnlag fikk Fafo i oppdrag av NAVO å gjennomføre et prosjekt der en blant annet skulle:

• identifisere de faktorene som kan antas å ha betydning for tjenestepensjonsordningene og førtidspensjonssystemet

• beskrive viktige endringstrekk i disse, og i så stor grad som mulig

• kartlegge og/eller beregne deres antatte betydning.

Formålet med prosjektet er å drøfte mulige utviklingsbaner for de framtidige pen- sjonsløsningene i NAVO-området med bakgrunn i pågående og mulige endringer i blant annet. folketrygden, reguleringen av livsforsikring og pensjonskasser, skattemessige forhold, avtalemessige forhold (deriblant avtalefestet pensjon (AFP) og frysordninger (se avsnitt 3.6), obligatorisk tjenestepensjon (OTP) og andre avtaler og lover som er ment å sikre de ansattes pensjonsrettigheter. Drøftingen er likevel ikke endelig, i den forstand at vi verken forsøker å forutsi eller konkludere med hensyn til hvilken utviklingsbane som vil være den mest sannsynlige. Formålet er snarere å inspirere til tenkning omkring de mulige løsninger som kan tenkes å inn- treffe.

Rapporten har fem hoveddeler, som beskriver og dels drøfter:

1. Dagens tjenestepensjonsordninger

2. Utvikling i viktige rammevilkår som følge av endringer i lov- og avtaleverk 3. Endringer i de pensjonsrelaterte omgivelsene

4. Pensjon i et europeisk perspektiv

5. Mulige framtidige modeller for tjenestepensjoner og førtidspensjon.

(10)

1 For sykepleierne og apotekerne gjelder dette også innen NAVO-området.

Dagens tjenestepensjonsordninger

Alle ansatte i kommuner, fylkeskommuner og stat, er omfattet av en tjenestepensjonsordning, såfremt de oppfyller regelverkets bestemmelser knyttet til arbeids- tid og alder. I privat sektor har drøyt halvparten tjenestepensjonsordning, det vil si at cirka 560 000 arbeidstakere ikke er dekket av pensjonsordning i arbeidsforhold (Hippe mfl. 2005). De fleste av disse er sysselsatt i bransjer som kjennetegnes av lavt lønnsnivå (hotell og restaurant og varehandel).

Arbeidsgiverorganisasjonen NAVO organiserer ulike typer virksomheter: stat- lige helseforetak, børsnoterte selskaper, virksomheter med privat eierskap og virksomheter med ulike former for offentlig hel- eller deleierskap. Mange av disse var tidligere en naturlig del av den offentlige forvaltningen, men er nå selvstendige virksomheter. Om lag 60 prosent av NAVO-virksomhetene har pensjonsordning som tilsvarer det offentlige bruttogarantisystemet, det vil si en pensjonsordning som i prinsippet garanterer 66 prosent av sluttlønn i pensjon, forutsatt full opptjening (30 år). De øvrige, om lag 40 prosent, har pensjonsordning etter lov om foretakspensjon. Hovedforskjellen mellom de offentlige tjenestepensjonsordningene og de private ordningene etter lov om foretakspensjon (LOF) og lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold (LOI) knytter seg til lov- eller avtalefesting, arbeidstakerinnflytelse, finansiering, rettigheter ved jobbskifte og selve ordning- ens karakter (jf. tabell S1, som gir en summarisk oversikt over de grunnleggende forskjellene).

De offentlige ordningene (herunder tilsvarende ordninger i NAVO-området) er enten lov- eller avtalefestede, mens de private ordningene er frivillige etter loven.

Ved at pensjonsordningene er lovfestet i staten (herunder sykepleier- og apoteker- ordningen)¹ og tariffestet i kommunal sektor og i deler av NAVO-området, vil arbeidstakersiden ha større innflytelse på utforming og innhold i ordningene enn i privat sektor, der arbeidsgiver i prinsippet har full styringsrett. Økende fokuse- ring på tjenestepensjon de senere årene har da også ført til krav om at pensjonsordningene ikke skal endres, uten at dette er avtalt mellom partene. I alt 27 NAVO- virksomheter har innført en slik «frysordning» med varighet fram til 30.04.06.

Videre har de offentlig og private ordningene ulike finansieringssystemer. I staten finansieres pensjonsordningen over statsbudsjettet og ved at de ansatte betaler to prosent egenandel. Sistnevnte gjelder også for de kommunale ordningene. I privat sektor er egenandel lite utbredt. Felles for de kommunale og de private ordningene er at de er fonderte, enten gjennom Kommunal Landspensjons- kasse (KLP), private livselskaper eller som pensjonskasser.

(11)

Tabell S.1 Grunnleggende forskjeller mellom offentlige og private tjenestepensjonsordninger g

i l t n e f f

O Privat

e l a t v a r e l l e v o

L Stat–lov

e l a t v a – e n u m m o K

I O L / F O L r e t t e g i l l i v i r F e

s l e t y l f n n i r e k a t s d i e b r

A Lovbestemt(stat) ) e n u m m o k ( e l a t v a f f i r a T

n e m m o d s t t e r s d i e b r A

p a k s l e s g i d i s n e j g – P L K

) I O L / F O L . f j ( n e t i L

r e l a t v a f f i r a t å F

d n o f / e s s a k / p a k s l e s v i L m

e t s y s s g n i r e i s n a n i

F Stat:statsbudsjettetegenandel2%

% 2 l e d n a n e g E t r e d n o f : e n u m m o K

t r e d n o F

t d e r b t u e k k i l e d n a n e g E d

e v r e t e h g i t t e R

e t f i k s b b o j

g i l t n e f f o i n e l a t v a s g n i r ø f r e v O

r o t k e s

e s i l o p i r F

s i v e b s n o j s n e P r

e t k a r a k s n e g n i n d r

O Bruttogaranti66% g n i r e l u g e r - G

g n i l a t e b t u g n a l s v i L

n e l e g e r s r å - 5 8

e s n e r g s r e d l a r æ S

g n i n v e j t u e i m e r P

? n r e v s v o l n n u r G

m o s ( r e g n i n d r o o t t e N

å s g o n e m , e s l e t y l e g e r

) d d u k s n n i

r e g n i n d r o e k i l U

g n i n d r o s g g e l l i t -

r e g n i n d r o e s n a r e f f i d -

g n i r e l u g e r s g n i n t s a k v a -

e s n e r g s r e d l a r æ S

, e s l e t y g n a l s v i l l e g e r m o S

r å 0 1 r e v o å s g o n e m

g n i n v e j t u e i m e r p n e g n I

I privat sektor er det som i offentlig sektor mest vanlig med ytelsesordninger, selv om man ser en viss tendens til at de tradisjonelle ytelsesordningene omdannes til innskuddsordninger, og at stadig flere bedrifter vurderer en slik omlegging. Om- fanget er likevel beskjedent, men klarere regler for omdanning kan føre til større endringer. I NAVO-området ser en foreløpig ingen slike tendenser, selv om en av de største medlemsbedriftene i NAVO – Posten – vurderer å omlegge sin brutto- garantiordning til en innskuddsordning etter lov om innskuddspensjon.

Det er også slik at tjenestepensjonsordningene i offentlig sektor (inkludert store deler av NAVO-området) sikrer den enkeltes pensjonsrettigheter bedre ved mobi- litet, enn ordningene etter LOF og LOI. Dette skyldes overføringsavtalen mellom Statens Pensjonskasse (SPK) og de ulike kommunale ordningene, som garanterer at de som er omfattet av avtalen, ikke taper pensjon ved jobbskifte innen disse områdene. I de private ordningene finnes ingen tilsvarende avtaler. Den enkelte får i stedet utstedt en fripolise, som eventuelt kan tas med inn i nytt arbeidsforhold, om arbeidsgiver godtar dette. Hvorvidt og i hvilken grad en arbeidstaker vil tape eventuelt vinne pensjonsmessig på jobbskifte innen privat sektor og mellom offentlig og privat sektor, avhenger likevel av flere faktorer – deriblant alder, når i yrkeskarrieren jobbskifte finner sted, hvor mange ganger vedkommende skifter jobb med mer.

(12)

To andre vesentlige forskjeller mellom offentlige og private tjenestepensjonsordninger:I offentlige bruttopensjoner G-reguleres de løpende pensjonsutbetalin- ger, mens pensjonene i privat sektor reguleres etter avkastningen og eventuelt reguleringstilskudd fra tidligere arbeidsgiver. Videre kan de som er omfattet av offentlige tjenestepensjon, ta ut full tjenestepensjon fra fylte 65 år, noe som ikke er mulig i privat sektor, hvis arbeidsgiver ønsker å få inntektsfradrag for premie- innbetalingene.

Utvikling i rammevilkår – endringer i lov- og avtaleverk

Rammevilkårene for tjenestepensjonsordningene er i endring. Dette vil kunne påvirke utformingen av og innholdet i ordningene i årene som kommer. I rapporten har vi sett på betydningen av blant annet ny folketrygd og endringer i tidligpensjonsordningene, bruttoordningene, innføring av OTP og endringer i premiekostnader, regulering av livsforsikring og pensjonskasser, utviklingen i yrkeskarrierer, pensjonsopptjening og pensjoneringsmønstre.

Ny folketrygd

Siden Pensjonskommisjonen la fram sin innstilling i januar 2004 (modernisert folketrygd, heretter kalt MF), har det vært en bred politisk debatt om hvordan den nye folketrygden bør se ut. Kommisjonen fikk mye kritikk, både på grunn av den nye folketrygdens fordelingsprofil, for forslaget om tilnærmet aktuarisk avkorting av pensjonsytelsene ved uttak av tidligpensjon, samt forslaget om å fjerne stats- tilskuddet til AFP-ordningen. I tillegg var reaksjonene mange og sterke på kommisjonens forslag om at de offentlige tjenestepensjonsordningene burde endres til nettoordninger, som i privat sektor.

Et grunnleggende prinsipp for Kommisjonen var å foreslå et system som kunne stimulerer arbeidslinja og gi den enkelte insentiver til å stå lenger i arbeid. Dette var det stor politisk enighet om. Samtidig ga flere partier sterkt uttrykk for at både AFP-ordningen og den offentlige bruttoordningen måtte videreføres.

Regjeringen fulgte opp kommisjonens hovedforslag i grove trekk. I Stortings- melding nr. 12 (2004–2005) om ny folketrygd ba regjeringen om tilslutning til tre nye hovedprinsipper: 1) innføring av delingstall, som vil føre til lavere årlig pensjon for en alderskohort dersom levealderen for disse øker, 2) svekket indeksering av løpende alderspensjoner, ved overgang fra lønnsregulering til regulering med på basis av gjennomsnittet av lønns- og prissveksten og 3) innføring av allårsregel, som

(13)

2 Grunnbeløp i folketrygden.

erstatning for besteårsregelen i dagens folketrygd, hvor de 20 beste inntektsårene danner grunnlag for beregning av folketrygdytelsen.

Videre ga Regjeringen uttrykk for stor vilje til å inngå et bredt politisk forlik med opposisjonen, og førte samtaler med Ap og Sp med sikte på å oppnå dette. En pen- sjonsavtale mellom partiene ble inngått 19. mai 2005, og ble vedtatt av Stortinget 26. mai. Avtalen bygger på følgende hovedprinsipper:

• Folketrygdens alderspensjon skal fortsatt bestå av en grunnsikring (garantipensjon) og en inntektsavhengig tilleggspensjon der alle år i arbeid skal med- regnes (allårsregel)

• Den nye folketrygden skal gi høyere pensjonsopptjening for lave inntekter (mellom 2 og 4G² i 40 år) enn i dagens system, slik at det blir færre minste- pensjonister

• Personer med inntekter mellom 4 og 5G i 40 år skal ikke ha lavere pensjon enn med dagens folketrygd. Med 43 års opptjening vil denne inntektsgrup- pen få høyere pensjon enn i dag

• Tak på pensjonsopptjeningen tilsvarende 8G

Pensjonsavtalen inneholdt ellers allårsregel, svekket indeksering av løpende pen- sjoner, delingstall, videreføring av den offentlige bruttoordningen og tilskuddet til AFP-ordningen. I tillegg ble det fastslått at AFP skulle ha en viktig plass i det framtidige tidligpensjonssystemet.

Pensjonsavtalen skisserer to mulige folketrygdmodeller, som oppfyller overfor- nevnte krav:

1. Knekkpunktmodell

2. Universell modell (folkepensjonen)

Den universelle modellen (heretter kalt UM) ligner mye på universell folketrygd- modell i Pensjonskommisjonens forslag (mindretallsforslag fra SV), men avviker når det gjelder opptjeningsfaktoren for tilleggspensjonen. UM er også en sannsynlig modell i den videre politiske behandlingen.

MF legger til grunn en årlig opptjeningsfaktor på 1,25 prosent av arbeidsinn- tekten per år. Dagens grunnpensjon erstattes av en garantipensjon som avkortes mot opptjent tilleggspensjon (krone-for-krone opp til 1G og 60 prosent over 1G).

Opptjeningsfaktoren i UM er 0,85 prosent per år, regnet fra minstepensjonsnivå i dagens system, det vil si fra 1,79G for en enslig. Minstepensjon mottas av alle og tilleggspensjonen opptjenes fra minstepensjonsnivået.

(14)

Figur S.1 Modernisert folketrygd (MF), nåværende folketrygd (FT) og UM-modellen. Pensjons- ytelse i forhold til arbeidsinntekt. 40 års opptjeningstid.

0 50000 100000 150000 200000 250000

0 100000 200000 300000 400000 500000 600000 700000 800000 Inntekt som yrkesaktiv

Pensjon MF FT UM

Figur S.1 illustrerer forskjellene mellom universell modell (UM) og Pensjons- kommisjonens forslag til modernisert folketrygd (MF).

Figuren viser at universell modellen gir høyere folketrygd enn dagens system (FT) for inntekter opp til noe under kroner 650 000, gitt 40 års opptjening. Vi ser også at pensjonsnivået er om lag det samme for inntekter rundt kroner 350 000. UM-modellen gir også høyere ytelse enn MF-modellen for alle inntekts- nivåer opp til cirka 400 000, og lavere ytelse for inntekter over dette nivået. Det- te betyr, gitt alt annet likt og uten å ta hensyn til besteårseffekt versus allårseffekt, at UM-modellen vil gi høyere ytelser enn både MF og FT for store inntektsgrupper.

Den offentlige bruttopensjonsordningen

Pensjonsavtalen mellom regjeringspartiene og Ap og Sp innebærer at den offentlige tjenestepensjonsordningen, som sikrer minst 66 prosent av sluttlønn etter 30 år, videreføres, men skal omfattes av delingstall og svekket indeksering av løpende pen- sjoner.

Yrkeskarriere og pensjonsopptjening

Yrkeskarrierens lengde har stor betydning for ytelsesnivået fra de ulike pensjonsordningene og de faktiske premiekostnadene i de ytelsesbaserte ordningene.

Pensjonskommisjonen la til grunn 43 års yrkeskarriere i gjennomsnitt for både

(15)

menn og kvinner i 2050. Et sentralt spørsmål er om dette er et realistisk anslag ut fra det en vet om dagens yrkeskarrierer blant 60-åringene, samt utdannings- og arbeidstilpasninger blant yngre generasjoner.

Ifølge tall fra de to representative surveyundersøkelsene var gjennomsnittlig yrkeskarriere for 62-åringer 43 år i privat sektor og 40 år i statlig sektor. Variasjonene rundt gjennomsnittet er likevel store, særlig for kvinner i disse generasjonene. Yrkes- karrierens lengde vil derfor kunne variere betydelig, selv om det ikke gjenspeiles i de gjennomsnittstallene som presenteres her. En må også ha i mente at vi ved beregning av disse tallene ikke har tatt hensyn til uførepensjonerte, da disse vil få beregnet opptjeningstiden som om de hadde stått i arbeid fram til fylte 67 år.

Videre har menn flere år i arbeid i gjennomsnitt enn kvinner. Mens kvinner i privat sektor i 2000 hadde jobbet 32 år i gjennomsnitt som 62-åringer, var det tilsvarende tall for menn 43 år. I staten var forskjellen fem år, 35 år i gjennomsnitt for kvinner og 40 år for menn. Forskjellen mellom statlig og privat sektor skyldes et høyere utdanningsnivå innen førstnevnte enn sistnevnte område, mens kjønnsforskjellene har sammenheng med at nesten alle kvinner i førkrigsgenera- sjonen har vært hjemme på hel- eller deltid mens barna var små (Midtsundstad 2002 og 2005).

I tillegg varierer yrkeskarrierens lengde etter yrkenes utdanningskrav. Svært mange arbeidere i førkrigsgenerasjonen startet for eksempel sin yrkeskarriere i 14-15-års- alderen, rett etter fullført sjuårig grunnskole, og hadde dermed opp mot 45 år i arbeid når de nådde AFP-alderen (62 år). For mannlige akademikere var gjennomsnittlig yrkeskarriere, til sammenligning, rundt 39 år. Vi finner også tilsvarende forskjeller mellom kvinnelige akademikere og arbeidere/lavere funksjonærer, men forskjellene er langt mindre, og i staten er det faktisk de kvinnelige akademikerne/høgskolegrup- pene som har lengst karriere (Pedersen, Hippe og Midtsundstad 2005).

Med utgangspunkt i data fra Kommunal Landspensjonskasse (KLP) har vi også beregnet faktisk og mulig opptjeningstid i de offentlige ordningene ved henholdsvis fylte 62 og 67 år for fire ulike yrkesgrupper innen NAVO-området. Tallene viser opptjeningstiden for de fire yrkeskategoriene varierer fra henholdsvis 25,4 år for mannlige sykepleiere ved fylte 62 år til nærmere 39 år for mannlige postansatte samlet. Det vil si at svært mange sannsynligvis vil oppnå full opptjening i tjenestepensjonsordningen, gitt dagens krav om 30 års opptjening. I tillegg kommer eventuelle år med omsorgspoeng og arbeidsår i privat sektor (det vil si opptjening som ikke omfattes av overføringsavtalen). Samlet yrkeskarriere vil derfor reelt sett kunne være betydelig høyere for flere av disse arbeidstakergruppene. Det innebæ- rer at en god del også vil kunne oppnå kravet om minst 40 års opptjening i folketrygden.

Hva morgendagens yrkesvalg og karrierer blir, vet vi likevel lite om. Enkelte tren- der er likevel klarere enn andre, som at utdanningsnivået i befolkningen øker, at

(16)

andelen sysselsatte i helse- og omsorgssektoren trolig vil øke, da det blir flere pleie- trengende eldre i årene framover. I tillegg vil det kunne bli mangel på arbeidskraft, som følge av færre i yrkesaktiv alder – noe som kan gi økt etterspørsel etter mer marginale arbeidstakergrupper. Tar vi for oss disse få utviklingstrekkene, vil de fleste bidra til en generell reduksjon i yrkeskarrierens lengde. De fleste vil i framtiden for eksempel ha minst treårig videregående utdanning og derfor først kunne starte sin yrkeskarriere når de nærmer seg 20 år. Det gjelder opp mot 60 prosent av dagens 25–40-åringer. Flere vil også ha høgskoleutdanning eller universitetsutdanning, og dermed først være klare for arbeidslivet når de har passert 22 år. Det gjelder drøyt en tredjedel av dagens 25–40-åringer, hvorav kun seks-sju prosent har høyeste universitetsgrad. Noen av de nevnte utviklingstrekkene vil likevel ha motsatt effekt – det vil si bidra til lengre yrkeskarrierer. Det er for eksempel rimelig å anta at et høy- ere utdanningsnivå blant kvinner kombinert med en bedre barnehagedekning, vil øke kvinners yrkesdeltakelse generelt, både hva gjelder antall år og andel på heltid.

I tillegg kan de demografiske endringene med færre i yrkesaktiv alder bidra til økt etterspørsel etter eldre arbeidstakere, og dermed gjøre det mulig for flere eldre å få arbeid på hel- eller deltid også etter fylte 62 år, om de ønsker eller orker det.

Det synes derfor rimelig å forvente at rundt seksti prosent av arbeidstakerne vil kunne oppnå en yrkeskarriere på 40 år når de runder 62 år og opp mot 45 år, hvis

Tabell S.2 Faktiske og beregnede yrkeskarrierer for menn og kvinner i ulike yrkeskategorier.

Beregnede gjennomsnittstall for privat sektor og staten i henholdsvis 2000–2005 og i 2050.

- 0 0 0 2 r e r e i r r a k s e k r y e k s i t k a F

) t t i n s m o n n e j g ( 5 0 0 2

* 0 5 0 2 i r e r e i r r a k s e k r y e d e n g e r e B

) t t i n s m o n n e j g ( d

e V

r å 2 6 e t l y f

e d t a t t a s t u r o F

r å 7 6 e t l y f l i t r å t s

r å t s e d t a t t a s t u r o F

*

* r å 2 6 e t l y f l i t

e d t a t t a s t u r o F

r å 7 6 e t l y f l i t r å t s r

e n n i v

K 30-32år 35-37år 35-40år(38,7) 40-45år(43,7) e

r e k i m e d a k

A 30år 35år 35år 40år

r e k r y e l o k s g ø

H 30,5år 35,5år 37år 42år

g r o s m o g o - e c i v r e s , r o t n o

K 31,5år 36,5år 40år 45år

e r e d i e b r A

, r e r ø t a r e p o , e r e d i e b r a g a f (

) e d n e n g i l g o r e r ø f å j s

r å 2

3 37år 40år 45år

n n e

M 39-44,5år 44-44,5år 35-40år(39år) 40-45år(44år) e

r e k i m e d a k

A 39år 44år 35år 40år

r e k r y e l o k s g ø

H 42år 47år 37år 42år

g r o s m o g o - e c i v r e s , r o t n o

K 44år 49år 40år 45år

e r e d i e b r A

, r e r ø t a r e p o , e r e d i e b r a g a f (

) e d n e n g i l g o r e r ø f å j s

r å 5 , 4

4 49,5år 40år 45år

* Her har vi tatt hensyn til at kvinner som er hjemme med små barn (under 6 år) i framtiden vil tjene opp omsorgspoeng.

** Tallene i parentes er veide gjennomsnitt i forhold til andel på ulike utdanningsnivåer blant 25–40-åringene per 1.oktober 2003.

(17)

de skulle velge å stå i jobb til fylte 67 år, mens henholdsvis arbeidstakere med høy- ere universitetsgrad (mastergrad eller mer) og høgskoleutdanning vil kunne oppnå henholdsvis 35 og 37 år ved fylte 62 år og 40 og 42 i arbeid om de er i jobb fram til 67 år (jf. tabell S.2). Erfaringer tilsier likevel at arbeid fram til 67 år kun vil gjelde et mindretall av arbeidstakerne i tradisjonelle arbeideryrker, lavere funksjonærer og mange innen helse- og omsorgsyrkene, som rapporten viser går mange av disse av allerede som 62-åringer (jf. avsnitt 3.4). For ikke å overvurdere de forventede yr- keskarrierene i 2050 har vi også trukket fra gjennomsnittlig tre år fra høyeste mulige yrkeskarriere gitt normert studietid/utdanningslengde. Vi tar dermed hensyn til at en god del bruker mer enn normert studietid, at mange menn avtjener militær- tjenesten, at en del vil kunne ta seg et friår eller ta studiepermisjon og at en del vil være arbeidsledig eller ute av arbeidslivet i kortere eller lengre perioder med videre.

Stortinget har imidlertid vedtatt å gi opptjening også for vernepliktige og arbeids- ledige, samt personer med ufrivillig deltid som mottar dagpenger. Det skal også vurderes om det skal gis opptjening under utdanning.

Gitt dagens utdanningsnivå blant yngre kvinner og innføringen av omsorgspoeng, har vi likevel antatt at kvinners gjennomsnittlige opptjeningstid i 2050 vil bli tilnærmet lik menns. Konklusjonen må derfor bli at 40 år vil være et svært rimelig og sannsynlig anslag for hva som vil være den framtidige gjennomsnittlige opptjeningen – for så vel kvinner som menn – når vi tar hensyn til, og inkluderer omsorgspoeng. Det synes imidlertid mindre sannsynlig at mange vil kunne oppnå hele 43 år i arbeid, slik Pensjonskommisjonen forutsetter.

Premiekostnader ved overgang til ny folketrygd

Et nytt folketrygdsystem vil påvirke tjenestepensjonsordningene. En tidligere Fafo- rapport (Veland 2004) viste at bedrifters og virksomheters premiekostnader i en tradisjonell 66 prosent ytelsesordning, vil øke betydelig i lavtlønnsbransjer og gå ned i enkelte høytlønnsbransjer, om vi legger MF og 40 års opptjening til grunn.

Samlet sett vil spare- og risikopremiene øke med 5,6 prosent sammenlignet med dagens folketrygd, mens kostnadene, til sammenligning, ville blitt redusert med cirka 14 prosent om UM-modellen legges til grunn. I de kommunale ordningene ville kostnadene øke med 20 prosent med MF-modellen, og gått ned med 18 prosent med UM-modellen. Beregningene viste også at premiekostnadene vil være svært følsomme for endringer i opptjeningstiden og premiekostnadene vil øke betydelig dersom gjennomsnittlig opptjeningstid var 35 år.

I denne rapporten har beregnet premiekostnadseffekter av modernisert folketrygd (MF) og den universelle modellen (UM), med grunnlag i lønnsdata per 2003 for leger, sykepleiere og hjelpepleiere innen NAVO-området . Hensikten med beregningene er å synliggjøre hvilke premieendringer Helseforetakene innen NAVO-

(18)

området kan vente seg ved ulike folketrygdmodeller. Ved premieberegningene er det forutsatt 65 års pensjonsalder, da både sykepleiere og hjelpepleiere har 65 år som særaldersgrense og alle offentlig ansatt har rett til å gå av med full tjenestepensjon fra fylte 65 år. Vi har foretatt beregningene både for opptjeningstid på hhv. 40 år og 35 år.

Premiebeløpene som framkommer i beregningene, kan likevel ikke betraktes som reelle premiekostnader, men er mer å betrakte som en illustrasjon av de ulike folketrygdmodellenes kostnadsmessige konsekvenser, sammenlignet med dagens system. Beregningene er foretatt av Aktuar Systemer AS og er basert på Storebrands tariffer. Grunnlagsrenten er satt som i kommunal sektor, det vil si 3,4 prosent. Både alderspensjon, uførepensjon, ektefellepensjon og barnepensjon er inkludert og det forutsettes full opptjening (30 år).

Beregningene på basis av den faktiske gjennomsnittslønnen for leger, sykepleiere og hjelpepleiere⁴, viser at MF vil øke de samlede premiekostnadene med nesten 17 prosent, sammenlignet med dagens folketrygd, om en forutsetter 40 års opptjeningstid. UM-modellen vil derimot redusere kostnadene med cirka 12,5 prosent. MF er dermed samlet cirka 33 prosent dyrere for arbeidsgiver enn UM- modellen. Resultatene skyldes ene og alene forskjellene i modellenes fordelingsprofil, da UM gir høyere pensjonsytelse for alle inntekter opp til cirka 400 000 kroner.

Dersom antatt opptjeningstid reduseres til 35 år, vil premiekostnadene naturlig nok øke i forhold til dagens folketrygd. I MF øker kostnadene med vel 22 prosent og med UM-modellen med 11,5 prosent, og forskjellen mellom MF og UM øker fra 33 prosent til cirka 45 prosent. Sammenlignet med dagens folketrygd øker premiekostnadene ved MF til nesten 20 prosent, mens UM blir marginalt billige- re enn nåværende folketrygd (vel 2 prosent).

Vi får noe sterkere utslag når vi ser på de enkelte yrkesgruppene for seg.

Hjelpepleiere har det laveste lønnsnivået. Når vi vet at UM-modellen gir høyere pensjonsytelse enn dagens folketrygd, indikerer det at premiekostnadene vil gå ned, og beregningene viser at kostnadene redusert med hele 44 prosent (46 prosent for kvinner og 29 prosent for menn), gitt 40 års opptjening. MF-modellen vil derimot øke kostnadene med hele 63 prosent (67 prosent for kvinner og 37 prosent for menn). Selv med 35 års opptjening blir kostnadene ved UM-modellen lavere enn under dagens folketrygdforutsatt 40 års opptjening (37 prosent), mens MF- modellen gir en økning i kostnadene på hele 106 prosent i forhold til dagens system.

Kostnadsøkningen for sykepleierne er med MF 31 prosent samlet sett (32 prosent for kvinner og 25 prosent for menn), mens kostnadene reduseres med 25 prosent totalt med UM-modellen (cirka 25 prosent både for kvinner og menn). Ved 35

3 Gjennomsnittslønn for hvert alderstrinn.

(19)

års opptjening er kostnadene ved UM-modellen lavere enn under dagens regime (11 prosent), mens MF øker kostnadene med 67 prosent.

Legene har et vesentlig høyere lønnsnivå enn både sykepleierne og hjelpepleierne, og lønnen er ikke uventet høyere for menn enn for kvinner. Premieberegningene viser at kostnadene for tjenestepensjon til leger med UM-modellen øker med fire prosent sammenlignet med dagens folketrygd og reduseres med samme prosent med MF-modellen. Resultatet har som nevnt sammenheng med profilen i modellene, der MF gir høyere folketrygd for de høyeste inntektene. For legene øker premiene med henholdsvis ti prosent og elleve prosent ved henholdsvis MF- og UM-modellen ved 35 års opptjening.

Sannsynligheten er stor for at Stortinget til syvende og sist vedtar en folke- trygdmodell som ligger nært opp til UM-modellen. Dette betyr at for eksempel helseforetakene kan se fram til en vesentlig reduksjon i premiekostnadene i tjenestepensjonsordningen. Kostnadene går betydelig ned for både hjelpepleiere og sykepleiere, men øker noe for leger.

Tidligpensjonsordningene: regelverk og endringer

Når arbeidstakere går av med pensjon før den alminnelige pensjonsalder, kaller vi det tidligpensjonering. Tidligpensjonering kan enten skyldes uførhet eller være selvvalgt. Sistnevnte benevnes førtidspensjonering. I Norge har vi i dag ingen førtidspensjonsordning som en del av folketrygden, men har siden 1989 hatt en avtalefestet ordning (AFP), som gjør det mulig for snaut 80 prosent av arbeidstakere i de aktuelle alderskategoriene å gå av fra 62 år (Midtsundstad 2004a), om de tilfredsstiller de individuelle kravene. I tillegg har rundt halvparten av arbeidstakerne i kommunal sektor, herunder hjelpepleiere og sykepleiere innen helse- og omsorgssektoren, alle militære befal og polititjenestemenn i staten, samt enkelte yrker i privat sektor lavere aldersgrense enn 67 år – det vil si særaldersgrenser (Midtsundstad 1999, 2001, 2002c og 2005a og b).

I rapporten har vi sett på vedtatte og mulige endringer i tidligpensjonssystemet, og beskrevet tidligpensjoneringsmønstre blant leger, sykepleiere og hjelpepleiere, samt deres gjennomsnittlige pensjonsytelser. Hensikten med gjennomgan- gen er dels å antyde noe om kostnadsnivået for de ulike pensjonsordningene i dag og dels antyde noe om mulige utviklingstrekk og dermed endringer i fremtidens kostnader på dette området.

Det finnes fem ulike AFP-ordninger i Norge i dag knyttet til de ulike tariffom- rådene (staten, kommunal sektor, NAVO-området, LO- og NHO-området og ordningen innen bank og forsikring). De private ordningene skiller seg ikke vesentlig fra hverandre når det gjelder ytelsesnivå og kriterier for rett til uttak, men er ulike hva gjelder finansiering og rett til statsstøtte. Ordningen gir den enkelte en ytelse

(20)

tilsvarende den folketrygd de ville fått fra 67 år, pluss et AFP-tillegg på 11 400 kroner per år (950 kr per måned). Det samme gjelder i offentlig sektor, men her har en i tillegg rett til å ta ut full tjenestepensjon fra fylte 65 år. Innen NAVO-området mottar alle virksomheter som er tilsluttet NAVOs AFP-ordning statsstøtte, mens virksomheter som har sine ordninger i henholdsvis SPK og KLP, ikke mottar statsstøtte. De øvrige utgiftene til AFP i de ulike ordningene dekkes av arbeidsgiverne gjennom en kombinasjon av «premie» per ansatt (utjevningsordning) og en egenandel for egne AFP-pensjonister (selvrisiko). Sammensetningen av de to elementene varierer fra ordning til ordning. I NAVO-området har en valgt en ren selvrisikoordning (uten ut- jevning), hvor den enkelte virksomhet gjør en regnskapsmessig avsetning av verdi- en av AFP-forpliktelsen. Når den enkelte går av med AFP, betaler så virksomheten inn hele kontantverdien av forpliktelsen.

I Stortingsmelding nr. 12 (2004–2005) varslet regjeringen at den kan komme til å fjerne den direkte AFP-støtten. De følger slik sett Pensjonskommisjonen, som foreslo å avvikle statsstøtten og overføre midlene til dekning av den foreslåtte fleksi- ble førtidspensjonsordning i folketrygden (NOU 2004:1). I pensjonsforliket heter det derimot at framtidens tidligpensjonssystem skal bygge på AFP-ordningen (jf.

Innst. S. nr. 195 (2004–2005) s. 12). Den varsler også en videreføring av stats- støtten til ordningen, og at eventuelle endringer først kan skje etter forhandlinger med partene ved hovedtariffoppgjøret i 2006. Det vises i den sammenheng til regjeringens brev til partene i 1997, hvor enkelte elementer i AFP-ordningen ble varslet revurdert i 2007.⁴ Det varsles også om en gjennomgang og vurdering av særaldersgrensene i privat og offentlig sektor. Samtidig skal det arbeides videre med en allmenn fleksibel tidligpensjonsordning i folketrygden. Det er dermed ikke tatt konkret stilling til hvordan det samlede framtidige tidligpensjonssystem skal se ut.

Regjeringen kommer først tilbake med et forslag etter at uførepensjonen er utre- det og hovedtariffoppgjøret i 2006 er avsluttet.

Den endelige utformingen vil dermed avhenge av hvilken regjering vi får til høsten og resultatene av neste års tariffoppgjør. Uansett vil det kunne ventes betydelig politisk kamp om fremtidens ordninger, herunder fortsatt godskriving av pensjonsopptjening og videreføring av skattefordeler, innretning av statsstøtten og videreføring av særaldersgrensene. Stortinget fastslår likevel at grunnlaget for vurderingen bør være at det skal lønne seg å jobbe for dem som er over 62 år, det skal være bedre muligheter til å kombinere pensjon og arbeid og at den øvre grensen for pensjonsopptjening på 70 år fjernes.

Når det innføres en allmenn førtidspensjonsordning i folketrygden, vil det måtte komme visse endringer i AFP-ordningen. De første brikkene i fremtidens tidligpensjonssystem er så vidt lagt – mye er ennå uavklart og valgmulighetene er mange. Det

4 Innst. S. nr.195 (2004-2005) Innstilling fra finanskomiteen om pensjonsreform - trygghet for pensjonene

(21)

blir derfor spennende å følge den kommende regjeringens og partenes utspill og forhandlinger de kommende årene. I rapporten skisseres to modeller for å illustrere mulige kombinasjoner av AFP og en fleksibel folketrygd: «Tidsavgrenset AFP» og

«Livslang AFP».

I førstnevnte modell utbetales AFP fra 62–66 år som i dag, mens folkepensjonen først tas ut fra fylte 67 år. Modellen lar seg dermed lett tilpasse dagens AFP- ordning. I den andre modellen omgjøres AFP til en livslang ytelse som utbetales som ett tillegg til fleksibel folkepensjon fra fylte 62 år og pensjonstiden ut. En slik modell er mest i tråd med ideen om fleksibelt pensjonsuttak og vil lettest la seg kombinere med eventuelt tidligere uttak av tjenestepensjon. I begge modellene vil de fleste arbeidstakere med AFP, med en gjennomsnittsinntekt over yrkeskarrieren på under 350 000 kroner, komme bedre ut pensjonsmessig enn ved dagens ordninger. Dette gjelder selv om retten til godskriving av pensjonsopptjening skulle bortfalle. Det vil si at de fleste sykepleiere og hjelpepleiere gitt dagens lønnsnivå vil komme bedre ut enn med dagens ordning (jf. beskrivelsen av pen- sjonsgrunnlaget i avsnitt 3.2).

Uten at det er regnet på det, kan en anta at modellene ikke vil gi vesentlige høy- ere utgifter for folketrygden, da eventuelt høyere ytelser for lavere inntektssjikt må antas å oppveies, dels av reduserte utgifter i forbindelse med et eventuelt bortfall av retten til godskriving av pensjonspoeng fram til 67 år og dels av en mulig reduksjon i tidligavgangen, som følge av dette. Unntaket er om det innføres en ordning for statsstøttet tidligpensjon for dem som i dag ikke har rett til AFP og denne kommer i tillegg til dagens støtte (det vil si at en ikke får en omfordeling av eksisterende AFP-tilskudd). Hvordan de skisserte endringene av AFP-ordningen konkret vil slå ut for helseforetakenes hovedyrkesgrupper, er vanskelig å anslå. Det vil i stor grad avhenge av hva som skjer med særaldersgrensene, 85-årsregelen og uførepensjons- ordningen. Sist, men ikke minst, vil kostnadene til tidligpensjonering og AFP avhenge av hvilke krav som i fremtiden stilles til yrkeskarrierens lengde for uttak av AFP. En ny folketrygd vil, uansett hva som skjer med de øvrige tidligpensjonsordningene, bidra til noe høyere folketrygd og dermed lavere utgifter til arbeidsgiver, da lave inntekter skal gi høyere pensjonsmessig uttelling enn i dag, uavhengig av om årlig gjennomsnittslønn skyldes deltid eller lavt lønnsnivå – og svært mange yrkesgrupper i helseforetakene vil ha nettopp lavere eller midlere inntekter, både på grunn av lavt lønnsnivå og på grunn av utstrakt deltid.

Stortinget ønsker at flere arbeidstakere skal stå lenger i jobb enn i dag. Da årsa- ken til tidligpensjonering er sammensatt, fordres det likevel langt flere og mer so- fistikerte virkemidler enn endringer i pensjonssystemet for at dette målet skal nås. I pensjonsforliket legges det derfor vekt på å videreføre intensjonsavtalen om et mer inkluderende arbeidsliv og økt innsats, i samarbeid med partene, om utvikling av relevante tiltak.

(22)

Det synes likevel rettferdig at arbeidstakere som i dag står inntil fem år lenger i arbeid enn andre, får noe igjen for dette. En kan derfor forvente at det innføres en form for pensjonsmessig belønning for dem som står i arbeid ut over 62 år. Det mest nærliggende er at godskriving av pensjonsopptjening fram til fylte 67 år fjernes. Dette er likevel et tema for forhandlinger med partene. Uansett gir en slik endring lite uttelling for ett ekstra år i arbeid – drøye 1700 kroner mer i årlig pensjon for en med gjennomsnittsinntekt på 310 000 kroner. Slik sett kan det trolig også ventes diskusjon om det bør innføres også andre former for belønning/avkorting. For eksempel kan en velge å innføre en noe høyere pensjonsopptjening for arbeidsinntekt etter fylte 62 år.

Hvordan en slik endring i ordningen vil kunne slå ut for tidligpensjonerin- gen generelt, er likevel vaskelig å anslå. Som nevnt vil det også avhenge av hva som skjer med uførepensjonsordningen og særaldersgrensene, herunder 85-års- regelen. Som vist i avsnitt 3.4 skyldes tidligpensjonering hos blant annet sykepleiere og hjelpepleiere vel så ofte uførepensjonering og avgang som følge av yrkenes særaldersgrenser, som AFP. Det er likevel mindre sannsynlig at det innføres øko- nomiske insitamenter i uførepensjonsordningen à la AFP-ordningen, da avgang med uførepensjon i utgangspunktet ikke er frivillig. Det kan likevel tenkes at uførepensjonen for personer over 62 år tilpasses folketrygdens førtidspensjonsord- ning og AFP, for å sikre de ønskede arbeidsinsitamenter. Hva en velger å gjøre med særaldersgrensene, er mer uvisst. Mest sannsynlig er det at ordningen med aldersgrense på 60 år for typiske mannsyrker som politi, militært befal og lignen- de, endres, mens særaldersgrensene i mer manuelt tunge kvinneyrker, som i hel- sesektoren, beholdes, men at 85-årsregelen fjernes, da de fleste med rett til dette også har rett til AFP. Det kan imidlertid tenkes at arbeidsgiver i større grad enn hva tilfellet er i dag, pålegges å finne alternativt og eventuelt lettere arbeid for dem som måtte ønske det, i tråd med antydningene i Pensjonskommisjonens rapport.

Ut over endringer i pensjonsordningene er det sannsynlig at kostnadene til tidligpensjonsordningene vil øke som følge av lengre yrkeskarrierer og flere på heltid. Dette gjelder særlig for de kvinnedominerte yrkene som hjelpepleiere og sykepleiere. Som vist i avsnitt 3.2 har disse i dag relativt lave gjennomsnittlige ytelser nettopp som følge av korte yrkeskarrierer og mye deltidsarbeid. Dette vil etter all sannsynlighet endre seg, blant annet som følge av at færre velger å være hjemme på heltid over lengre tid når de har barn, og dessuten i fremtiden vil motta betydelig pensjonsopptjening når de er helt eller delvis hjemme med barn under seks år. Det er også rimelig å tro at fortrinnsrett til heltidsstillinger for dem som i dag ufrivillig jobber deltid, vil øke den gjennomsnittlige opptjeningen blant mange kvinner, særlig i hjelpepleieryrket, men også blant sykepleiere. På den annen side vil disse gruppene, som tidligere nevnt, også kunne oppnå høye ytelser i det nye

(23)

folketrygdsystemet – noe som, på den annen side, vil kunne redusere arbeidsgivers tjenestepensjonsutgifter.

Obligatorisk tjenestepensjon (OTP)

Som tidligere nevnt er det om lag 560 000 arbeidstakere i privat sektor som ikke er medlem i en tjenestepensjonsordning i arbeidsforholdet. I Stortingsmelding nr.

12 (2004–2005) ble det skissert tre alternative modeller for en OTP-ordning, og to av disse – en obligatorisk innskuddsordning på toppen av modernisert folketrygd og obligatoriske minstekrav til supplerende pensjonsordninger – ble ansett for å være likeverdige alternativer.

Regjeringen tok likevel ikke stilling til hvilken av de to modellene som burde velges, og var lite konkret når det gjaldt selve utformingen av modellene. I pensjonsavtalen, som Stortinget vedtatt i mai, ble det imidlertid besluttet at OTP- ordningen skal utformes innenfor LOF og LOI. Minstekravet er at arbeidsgiver skal innbetale to prosent av lønn over 1G for den enkelte arbeidstaker. Dersom arbeidsgiver velger foretakspensjon, skal premien beløpsmessig tilsvare en to-prosent innskuddsordning. Videre åpnes det for at arbeidstaker og arbeidsgiver kan avtale at arbeidstaker selv betaler inn et innskudd.

OTP skal innføres med virkning fra 1. januar 2006. Banklovkommisjonen, som framla sitt utkast til lovregler om obligatorisk tjenestepensjon 01.07.05, foreslår at de foretak som vil bli omfattet av den obligatoriske ordningen, får frist til 31.12.06 til å etablere en tjenestepensjonsordning. Ordningen skal minst tilsvare de minimumskrav som Stortinget har fastsatt og opptjeningen skal skje med virkning fra 01.07.06.

Ut over de føringer Stortinget har gitt har banklovskommisjonen fremmet følgende forslag vedrørende en lovfestet obligatorisk tjenestepensjonsordning, (jf.

over):

• Den obligatoriske ordningen skal omfatte foretak som er skattepliktige i Norge.

• Plikt til å opprette ordning skal også gjelde foretak der arbeidet blir utført av personer med deltidsstillinger eller av personer som er innehaver/har eierinter- esser. Plikten inntrer dersom arbeidstakerne som hver har minst 20 prosent stilling, utgjør mer enn to årsverk.

• Foretakene skal i tillegg til ordinær sparing også betale kostnader og en forsi- kringspremie ved uførhet (fortsatt sparing).

• Det stilles ikke krav om uføre- eller etterlattepensjon.

• Det skal åpnes for etablering av felles innkjøpsforeninger der foretak kan gå sammen om etablering av slike.

(24)

Med åpningen for felles innkjøpsordninger kan partene i arbeidslivet komme til å spille en mer aktiv rolle i utforming og organisering av tjenestepensjoner i fremtiden. Avtalebaserte ordninger kan legges på flere nivåer, fra bedriftsnivå til hovedor- ganisasjonene, og de kan organiseres etter ulike hovedprinsipper (Hippe mfl. 2005).

Åpning for avtalefesting av tjenestepensjonsordninger kan begrunnes på flere måter:

• Det bør være mulig å velge ulike løsninger, avhengig av behov og økonomi i den enkelte virksomheten. Tariffpartene må antas å ha bedre kjennskap til behovet for dette enn lovgiver.

• Tariffpartene representerer bedriftenes og de ansattes kollektive interesser, som begge har legitime interesser både i utformingen av pensjonsrettighetene og i forvaltningen av de oppsparte midlene.

• Avtalefesting åpner muligheten for å se pensjon og andre arbeidsvilkår (spesi- elt lønn) i sammenheng, og for å veie kostnader knyttet til endringer i ulike vilkår mot hverandre.

• OTP kan ses som ett av flere reformtiltak i arbeidslivet. Staten og partene kan for eksempel ha interesse av å samordne sine interesser knyttet til Inkluderen- de Arbeidsliv, førtidspensjonering (AFP) og OTP, og utvikle servicefunksjo- ner overfor bedrifter og ansatte.

Pensjonsavtalen åpner for fellesløsninger, og Banklovkommisjonen foreslår at foretak kan gå sammen og etablere innkjøpsforeninger. En OTP-ordning vil imidlertid i første rekke omfatte små bedrifter, der det ofte er liten stabilitet. I de bransjer der tjenestepensjonsdekningen er lav, er også organisasjonsgraden lav og avtaleverket dermed lite tilpasset. Dette kan gjøre det krevende å få på plass avtalebaserte fellesløsninger.

Andre endringer som er ment å sikre de ansattes rettigheter I privat sektor er tjenestepensjonsordningene innrettet slik at arbeidstakerne har liten innflytelse både på utformingen av og innholdet i ordningene. Det er bare et fåtall ordninger som er avtalefestet, og arbeidsgiverne kan dermed i prinsippet

«styre» ordningene på selvstendig grunnlag uten påvirkning fra arbeidstakerne. Det ser likevel ut til at arbeidstakersiden i økende grad ønsker at beslutninger knyttet til etablering av og utvikling eller endring i eksisterende avtaler skal inngå som en del av avtaleverket. Dette gjelder både i offentlig og privat sektor, herunder NAVO- området. Eksempler på dette ser vi blant annet av de mange «frys-beslutningene», ikke minst i NAVO-området, der 27 virksomheter har besluttet ikke å endre pensjonsordningen i avtaleperioden uten at partene er enige om det. Sammen med