Overvekt & fysisk aktivitet - erfaringer og opplevelser i et behandlingsopplegg

År:12.12.2010

Hallvard Eikas plass, 3800 Bø

Overvekt & fysisk aktivitet

- erfaringer og opplevelser i et behandlingsopplegg

Hilde Johanne Elvegaard

Fernando Botero «flamenco dance» [Illustrasjon er kun tilgjengelig i den trykte utgaven]

Masteroppgave 60 studiepoeng Høgskolen i Telemark avdeling Bø

År:12.12.2010

Hallvard Eikas plass, 3800 Bø

Tittel: Overvekt og Fysisk aktivitet – opplevelse og erfaringer i et behandlingsopplegg Nøkkelord: Fysisk aktivitet, behandling, opplevelser, erfaringer, musikk, variasjon, motivasjon Forfattere/ Hilde Johanne Elvegaard

Studentnr.: 041866 Fagkode: 1304

Oppgavetype: Masteroppgave Studiepoeng: 60

Studium: Idrett, friluftsliv og kroppsøving Konfidensiell: Nei

Forord

Det har vært en utfordrende og fantastisk reise å få ferdig denne oppgaven. Oppholdet på senteret sammen med ti strålende deltakere har vært en sann glede, men utfordringen kom når jeg måtte lenke meg til stolen alene foran min datamaskin. Skriveprosessen har vært

tidkrevende, men utrolig lærerik. Jeg har lært mye av vår rikholdige litterære verden, og om det å kunne sitte stille over lengre periode og holde konsentrasjonen i en teoretisk sfære.

Men det er mange som har støttet meg og jeg kunne ikke skrevet denne oppgaven uten dem.

Først må jeg få takke deltakerne på Nordagutu som har tatt imot meg med åpne armer, en flott gjeng å få lov å være sammen med. Takk for at dere lot meg få være deltakende observatør, og for at dere alle stilte opp på intervjuer. Min veileder Jan Ove Tangen fortjener også en stor takk for at han veiledet meg inn på ”min vei” og at jeg kom meg til målstreken. Biblioteket på (HIT) Notodden har vært til uerstattelig hjelp i den litterære verden, så takk Tove, Stina, Cecilie og Cato. Takk Tone og Nils Sverre for gode diskusjoner og filosofiske refleksjoner.

Og sist men ikke minst må jeg takke min familie. Min sønn Elias har tidlig blitt selvstendig for mor var ofte opptatt i sin egen verden. Takk mamma og pappa for at dere har vært så utrolig snille besteforeldre og mine to søsken som har stilt opp som barnevakt.

Sammendrag

Denne studien handler om overvektige personer som ønsker en livsstilsendring gjennom et opphold på Nordagutu Rehabiliteringssenter. Jeg ønsket i den sammenheng å belyse hvilke erfaringer og opplevelser deltakerne har hatt gjennom et opphold på senteret med henblikk på fysisk aktivitet, men også erfaringer med kostholdsråd og kognitiv veiledning, og om tidligere hendelser i livet har preget deres opplevelser av oppholdet

Det har vært mye fokus på overvekt og inaktivitet i vårt samfunn hvor kostholdseksperter, leger og andre spesialister innen fagfeltet gir råd om hva man kan gjøre for å få en slankere og sunnere kropp. Til og med underholdningsbransjen lager programmer der vi kan sitte foran tv og se på hvordan overvektige gjennomfører trenings – og kostholdsprogrammer for så å entre

«den store vekten» for å vise seerne hvor mange kilo de har gått ned.

Senteret tilbyr livsstilsendring hvor de fokuserer på fysisk aktivitet, kostholdsrådgivning og kognitiv veiledning. Jeg ønsker i den anledning å få et innblikk i hva som blir gjort siden en del ikke oppnår de resultatene de ønsker, eller om det er underliggende forventninger i samfunnet som påvirker oss til å oppsøke behandling for å forandre kroppen sånn at vi kan

«passe inn».

Jeg har benyttet kvalitativ metode i form av deltakende observasjon og intervju for å få en forståelse av deltakernes opplevelse av senterets praksis. Grounded Theory er en metodologi jeg har benyttet for å notere ned fortløpende hendelser som oppstår slik at det som skjer der og da er i fokus uten at de skal settes inn i teoretiske rammer. Etter at datamaterialet har blitt analysert diskuterer jeg så mine funn ved hjelp av psykologiske, sosiologiske og filosofiske

«briller».

Studiet viser at det er utfordrende å forandre på egen livsstil. Deltakerne liker ledet trening, finner glede i samholdet i gruppen og motiveres av musikk. Flere savner variasjon i

aktivitetsutvalget og ytrer ønske om danseaktiviteter og mer lekpregete aktiviteter.

Lystbetonete aktiviteter skaper glede fremfor høypulsaktiviteter som kan virke demotiverende for dem som allerede sliter med ulike bevegelser på grunn av overvekt. Det kommer også fram i mine funn at de fleste savner et større fokus på det mentale. Hvor de kan få utløp for sine psykologiske utfordring som de antar har en sammenheng med egen overvekt.

FORORD... 1

SAMMENDRAG ... 2

1. INNLEDNING ... 5

1.1FEDME I ET SAMFUNNSPERSPEKTIV ... 5

1.2TIDLIGERE FORSKNING... 7

1.3AVGRENSNING OG PROBLEMSTILLING... 12

2. METODE ... 16

2.1GROUNDED THEORY... 16

2.2VALG AV METODE... 17

2.2.1 Kvalitativ forskning ... 17

2.2.2 Introspeksjon og empati ... 18

2.2.3 Deltakende observasjon ... 20

2.2.4 Rollen som forsker og kvinne ... 20

2.2.5 Intervju som forskningsmetode... 22

2.3OBSERVASJON – OG INTERVJUKONTEKSTEN... 23

2.3.1 Møte med rehabiliteringssenteret ... 23

2.3.2 Presentasjon av deltakerne... 25

2.3.3 Gjennomføring av intervjuene... 27

2.4VALIDITET, RELIABILITET, GENERALISERING OG ETIKK... 27

3. DELTAKERNES OPPLEVELSER OG ERFARINGER ... 31

3.1DET FØRSTE MØTET MED DELTAKERNE... 31

3.2OPPLEGG FOR FYSISK AKTIVITET... 32

3.2.1 Spinning ... 32

3.2.2 I salen ... 36

3.2.3 I vannet ... 38

3.3KOSTHOLDSVEILEDNINGER... 40

3.4KOGNITIV VEILEDNING... 44

3.5UNDERLIGGENDE MØNSTRE... 46

3.5.1 Det sitter i hodet ... 48

3.5.2 Ulike mestringsstrategier ... 51

3.5.3 Musikk som motivasjon ... 53

3.5.4 Opplevelse av tilhørighet... 55

3.5.5 Oppsummering av deltakernes opplevelser på senteret ... 57

3.6TIDLIGERE ERFARINGER DELTAKERNE HAR MED SEG I «RYGGSEKKEN» ... 59

3.6.1 Trøstespising... 59

3.6.2 Manglende fysisk aktivitet ... 61

3.6.3 Kroppsøvingstimene ... 62

3.6.4 Kroppen som barriere... 64

3.6.5 Oppsummering av deltakernes tidligere erfaringer ... 67

4. OVERVEKT I LYS AV PSYKOLOGISKE, SOSIOLOGISKE OG FILOSOFISKE PERSPEKTIVER... 70

4.1KROPPENS SAMFUNNSDANNELSE... 70

4.2KROPPENS EKSISTENS... 74

4.3KROPPENS SKAMFØLELSE... 75

4.4KROPPENS HABITUS... 77

4.5KROPP OG SOSIAL IDENTITET... 78

4.6DET LEKENDE MENNESKE... 79

5. AVSLUTNING ... 81

LITTERATURLISTE ... 84

VEDLEGG 1 ... 89

INTERVJUGUIDE FOR OVERVEKTIGE... 89

VEDLEGG 2 ... 91

INTERVJU TRANSKRIPSJON... 91

1. Innledning

Jeg har valgt å ta for meg et tema som det har vært mye fokus på i vårt samfunn de siste årene, nemlig overvekt og fysisk inaktivitet. Det snakkes mye om ”den perfekte kroppen”, spesielt i media. Underholdningsprogram blir sendt på tv der ”feite folk” får tildelt personlige trenere, kostholdseksperter og leger som skal følge dem gjennom en periode slik at de kan slankes. Etter en stund skal de opp på den store vekten for å vise verden hvor mange kilo de har gått ned. De går ned mange kilo, men å holde vekten stabil når de kommer tilbake til en hverdag med travel jobb, hus, ektefelle og barn som skal følges opp både på skole og fritidsaktiviteter kan for enkelte være utfordrende. Mange ønsker å endre sin livsstil når det gjelder fysisk aktivitet og sunt kosthold. Om de ønsker endring på grunn av samfunnets enorme fokus på ”designerkroppen” eller om de blir sendt til behandling via egen fastlege på grunn av sekundære helseplager kan variere.

Hvordan oppleves et slikt kroppsfokus for den overvektige når det legges så stor vekt på et sunt kosthold og fysisk aktivitet og ”det slanke kroppsidealet”? Hvorfor er vi ikke slankere, friskere og mer lykkelige når vi prøver å følge disse rådene fra ulike eksperter? Er det slik at vi ikke klarer å leve opp til dagens forventninger om en sunn og slank kropp, og i så fall hvorfor ikke?

Denne «fete» kroppen lever i et samspill med verden rundt oss og i motsetning til andre

«plager eller sårbarheter» er en stor kropp svært synlig. Det kan være lett å legge merke til en som ikke klarer å knyte skolissene fordi magen er «i veien», i forhold til en som for eksempel sliter med angst og depresjoner. Å skjule sin store kropp er ikke praktisk mulig hvis ikke man blir værende hjemme bak husets fire vegger. De overvektige blir på mange måter stigmatisert, noe som innebærer at vi iakttar mennesker rundt oss og putter dem i «båser».

1.1 Fedme i et samfunnsperspektiv

Begrepet fedme er sammensatt og får ulike betydning ut fra hvilken forutsetning det ses i lys av. Historisk sett kan det være vanskelig å vite hvordan overvekt som begrep først utviklet seg. I følge Gerd von der Lippe (2001) kan vi oppfatte vår forståelse av kropp i stor grad som sosialt konstruert og betinget av faste, uforanderlige forhold.

Hva som fremstilles som idealet er egentlig bare avhengig av tid og sted. Er man overvektig i Norge, blir det som oftest tolket som unormalt og sees på som noe negativt.

I enkelte land i Afrika betraktes overvekt som positivt og er et tegn på velstand. (Lippe 2001) Verdens helseorganisasjon (WHO) har definert overvekt som en global epidemi med store helsemessige konsekvenser (Departementene, 2004). I Stortingsmelding nr. 16 (2002-2003), Resept for et sunnere Norge er det utarbeidet retningslinjer for at et sunnere kosthold og fysisk aktivitet skal være med å redusere kostholdsrelaterte helseskader i befolkningen.

Handlingsplanen (jfr. Stortingsmelding nr. 16 (2002-2003)) bygger på prosedyrer nedfelt i folkehelsepolitikken, hvor de ønsker å tilrettelegge for at det skal være enklere å velge en sunn livsstil. I medisinsk forskning betegnes problematikken både som en sykdom, risikofaktor, et helseproblem, en livsstilssykdom og som en kronisk lidelse (11.rapport 15,2004). Det finnes dessuten omfattende litteratur som hevder at fettet er et vev med sterke symbolske betydninger, en symbolikk som betyr at omgivelsene vil tillegge den som er fet personlige egenskaper i bestemte retninger. Fettet assosieres med det å være lat, lite målbevisst, mangle kontroll og evnen til å bestemme seg. (Buhl 1996). Per Fugelli (2004) påpeker;

De ”stygge” kroppene ydmykes. De som mangler vilje, påføres skam. De usunne livsstilene fordømmes. Jo sterkere glansbildemennesket blir båret fram, jo svakere blir selvbildet til de som opplever seg som flekker: Kronisk syke, uføre, funksjonshemmede, gamle og pleietrengende, stoffmisbrukere, fete, røykere, alkoholmisbrukere,

arbeidsledige, Vi må bytte ut designerhelse med et raust og ærlig helsebegrep som også rommer feil og faenskap og sykdommer, for sånn er livet.¹

Kirsti Malterud ² spør om det kan det være vår kulturelle forståelse av helsebegrepet som gjør at vi opplever en slik fettfrykt. Fugelli er også inne på dette. Det å være lykkelig

sammenliknes med å være sykdomsfri og ha en sunn og slank kropp.

1 http://folk.uio.no/pfugelli/bokkap/formegethetens_mentalitet.pdf, 16.3.2010 kl 13.45

2 http://nyheter.uib.no/?modus=vis_nyhet&id=30080), 22.3.2010 kl.09.40)

Malterud Kirsti (1996) Kvalitative metoder i medisinsk forskning - en innføring.

I helsevesenet ønsker de i beste mening å hjelpe, men en underliggende forakt for overvekt og svakhet kan gjøre at man som pasient føler seg krenket uten en gang å vite det selv.

Nettopp denne påvirkningen, som de selv ikke er klar over, kan for mange overvektige være en stor utfordring hvis de ønsker en endret livsstil og vektreduksjon. En bevisstgjøring på hva som påvirker kan være en av mange veier å gå når man ønsker endring og det har vært gjort en del forskning innen feltet overvekt. Det kan være nyttig å se på hva tidligere forskning innebærer. Hva er resultatet av denne forskningen, og har man klart å tilrettelegge slik at overvektige oppnår de målene de selv ønsker å skaffe seg gjennom et behandlingsopplegg?

1.2 Tidligere forskning

Guro Rugseth 2006, fysioterapeut og doktorgradsstipendiat ved Institutt for

sykepleiervitenskap og helsefag ved Universitetet i Oslo har skrevet artikkelen ”- Fra fett til erfaring”(2006). Artikkelen er basert på forfatterens hovedfagsoppgave ved Universitetet i Oslo, 2004; ”Når perspektivet endres; fra fett til erfaring”. I denne oppgaven belyses de erfaringer overvektige har med mat, måltider og fysisk aktivitet. Et av hovedfunnene fra en av deltakerne er ”mat som trygghet og trøst”. Denne personen heter Anne, og beskriver seg selv som tykk, sjenert og utrygg som barn. Det var utrygt å gå på skolen, og det var vanskelig for henne å bli kjent med andre. Hun følte seg særlig usikker ute i friminuttene. Hun ville helst holde seg for seg selv eller tilbringe tid sammen med noen få venner, og hun forteller at hun allerede den gang brukte maten som trøst.

Å spise var trygt, og det utsatte eller fortrengte kontakten med andre barn. Mens de andre løp rundt i friminuttene og lekte, kunne Anne fordrive tiden med å spise. Når Anne tenker tilbake, forstår hun sin egen spising som en ”løsning som fungerte”. Det var vanskelig å oppleve seg annerledes, være tykk og sjenert og ikke være en del av fellesskapet i klassen og på skolen.

Maten bidro til trygghet og trøst. Mat førte til at Anne ble tykk og etter hvert fikk det å være tykk bestemte betydninger for Anne. Hun sier at når hun var tykk kunne hun liksom gjemme seg. Anne opplevde fettet på samme måte som maten, og det var en begrunnelse for å holde seg borte fra de sosiale situasjonene som hun fant vanskelig. Ingen forventet at hun som var tykk skulle løpe rundt i skolegården som de andre. Anne følte seg annerledes fordi hun var tykk. Samtidig kunne fettet hennes være alibi for å unngå å delta i leken.

Som tenåring begynte hun å slanke seg, hun ville ikke være tykk, sier hun syntes det var

”stygt og ubehagelig”. Fettet fikk andre betydninger for Anne.

Videre forteller Anne at hun følte seg tryggere som voksen. Hun er nå svært opptatt av å skulle bli slank. Hun har vanskelig for å bevege seg. Hun vil leke med barna sine uten å måtte sitte ned for å puste eller hvile, og hun er redd for å bli syk på grunn av vekten. Hun har derfor bestemt seg for å gjennomgå en stor og risikabel slankeoperasjon. Bestemmelsen var svært vanskelig, hun er redd for ikke å overleve, og hun er usikker på om resultatet av operasjonen vil bli så bra at det kan veie opp for den risikoen hun har sagt ja til å ta. Det er mye som står på spill. Etter mye tvil og bekymring tok hun den endelige avgjørelsen om å bli operert, men gikk inn i en vanskelig periode i livet sitt. For å finne ro har hun spist. Hun har lagt på seg 20 kilo i løpet av de tre månedene hun har ventet på operasjonen. Hun er sliten og gruer seg.

Maten kan sies å være Annes problem, den gjør henne tykk, og hun ønsker å gå ned i vekt.

Samtidig har maten og måltidene sterk betydning for Anne for å løse opp i vanskelige situasjoner. Hun spiser for å roe seg. Anne har hatt et tvetydig og ambivalent forhold til mat og vekt gjennom hele oppveksten og fram mot operasjonen.

Resultatet viser på konkrete måter at opprettholdelse av overvekt er innvevd i subjektets relasjoner. Det at overvekt kommer frem som en rasjonell erfaring representerer en motsetning til å plassere problemet som et uheldig personlighetstrekk eller en mangel på kunnskap hos den enkelte.

Verken en medisinsk forståelse av overvekt som en ubalanse mellom inntak og forbruk av energi eller synet på fett som et symbol på latskap, mangel på kunnskap og struktur er tilstrekkelig for å forstå hva det innebærer å være overvektig. Å være overvektig er en sammensatt situasjon som rommer erfaringer av både en selv, andre og omgivelsene. Disse erfaringene er både foranderlige og stabile. (ibid)

Når tematikken kommer opp i offentlighet eller i behandling tvinges overvektige til å

reflektere over sin situasjon. Samtidig er det å være overvektig innvevd i deres måte å være i verden på. Å gå ned i vekt handler om å ta valg og bestemme seg, mot overvektiges levde erfaringer.

De har mange ganger tatt de valgene som kreves og gjort de utfordringene som anbefales.

Subjektet og det levde livet har tydeligvis hatt liten plass i de oppleggene de har fulgt.

Ubehaget de erfarer ved å endre vaner, spise mindre og trene mer, uttrykker at det er noe galt med dem mer enn at dette er vesentlige erfaringer for å kunne forandre seg. (Rugseth 2006) Artikkelen belyser at overvektige tar til seg både kulturelle forståelser av det å være

overvektig og de medisinske funderte oppfordringene om å spise mindre og trene mer. Etter Rugseths vurdering er dette en viktig informasjon tilbake til helsefeltet, men kunne

behandlingsoppleggene gjort en enda bedre jobb for å oppnå mer langvarig effekt?

Ser man på Rugseth sin forskning viser det seg at overvekt har årsaker som er nært knyttet til følelsene. Mange «trøstespiser» når de har det tøft i livet, og dette fører til at enkelte bruker fettet som et slags «skjold» mot samfunn og omgivelser. Binge Eating Disorder (BED) er en overspisingslidelse som regnes som den tredje spiseforstyrrelse ved siden av anoreksi og bulimi. I følge psykiater Finn Skårderud ³ er årsaken til BED det enorme slankepresset i vårt samfunn. Det finnes flere eksempler på at overvekt hos barn egentlig skyldes overspising.

Maten kan bli et gjemmested for barn som har opplevd omsorgssvikt, overgrep og andre traumer. Personer som rammes av spiseforstyrrelse kan ha tendens til å være utrygge, slik at mat eller alkohol kan bli en flukt fra vonde følelser. I følge Skårderud mener han at maten brukes som trøst eller lindring for å dempe det indre presset.3 Dette viser hvor sammensatt og komplisert overvekt kan være når man skal tilrettelegge behandlingen gjennom et

rehabiliteringsopplegg.

En annen studie er Helseth E.A.(2007) Kvinner i store kropper. Masteroppgaven i sosiologi og samfunnsfaggeografi (2007) er en kvalitativ studie av kvinners erfaring med å leve med overvekt. Etter å ha analysert hovedfunnene i intervjuene av de overvektige kvinnene, dannet Helseth seg et bilde av hvordan det kan oppleves å være overvektig i et samfunn preget av fettfrykt. Kvinnene i undersøkelsen var klar over at de skilte seg ut fra idealet som verdsettes i vår kultur. De opplevde at fedme til tider la en demper på deres livsutfoldelse og at de ble stigmatisert. Det kom også fram i studiet at samfunnet ikke er tilrettelagt for overvektige og at de ble ekskludert fra en rekke aktiviteter. (Helseth 2007)

Gjennom å rette søkelyset på et behandlingssenter ved å bruke deltakernes erfaring, kan en kanskje ha mulighet for å hjelpe deltakerne til å verdsette seg selv mer gjennom samtale og kognitiv terapi.

3 http://www.sinnetshelse.no/artikler/overspising.htm, 19.4.2010 kl.15.30

I boken Uro av Skårderud (1998) snakker om hvordan de med spiseforstyrrelser forakter seg selv og føler skam. Vi strekker oss etter dagens ideal om å være slank og sterk og

skamfølelsen handler mye om hvilke forestillinger vi tror andre har om oss selv. Videre forteller han om en overvektig pasient han har behandlet gjennom samtaleterapi som gikk ned i vekt etter et år. Å bli slank var en bivirkning av behandlingen gjennom samtalene, men så kommer ettertanken. Var hun blitt seg selv? Var det slik hun skulle være? Eller hadde hun bare fått flere og bedre krefter til å tilpasse seg? På den annen side kan det være at fedmen slett ikke var en del av henne selv, men en ubevisst reaksjon mot andres forventninger.

(Skårderud 1998: 370)

Kan det være at en overvektig kan endre sitt selvbilde slik at hun/han slipper å dempe sin livsutfoldelse, spør Helseth i sin forskning. Hun legger også vekt på en viktig utfordring som går på å sørge for holdningsendringer i befolkningen. Når samfunnet ser ned på overvektige personer, kan det også ha seg slik at behandlingsoppleggene preges av den generelle

holdningen som ligger i samfunnet? Kan det være at helsevesenet og politikere bør skifte

«briller» i kampen mot overvekt og synet på overvektige som giddeløse og et stort samfunnsproblem?

Forskningen til Marcussen J. C (2006). At gå ud for at gå ned: en fænomenologisk undersøgelse af overvægtiges erfaringer med friluftsliv, Master oppgave - Høgskolen i

Telemark, Institutt for idrett og friluftsliv. I denne oppgaven forespør Marcussen hvordan man kan tilrettelegge et friluftsliv for overvektige i en slankekontekst uten at vekttap blir det sentrale motivet for deltagelsen i friluftsliv. Blir ønsket om å gå ned i vekt den eneste grunn til at overvektige utøver friluftsliv, vil det mangfold av motiver som tradisjonelt preger

nordmenns deltagelse i friluftsliv falle bort. Gjennom friluftsliv kan motivasjonen være naturopplevelse, spenning, mestring, lek, selvopplevelse, ansvar, gjensidighet og sosiale aspekter (Bischoff 1995), (Vaagbø 1993), (Vorkinn 2000). Med de rene vekttapene er det ikke sannsynlig at friluftsliv kan motivere til livslang fysisk aktivitet (Marcussen 2007).

Nok en gang er vi inne på hva et behandlingsopphold kan tilrettelegge for sine deltakere ved å rette fokuset på fysiske aktiviteter og opplevelsen av å ha det gøy slik at de blir motivert til å drive en eller annen form for aktivitet i stedet for mat når en trenger trøst eller opplever andre hverdagsproblemer. For å finne essensen i de overvektiges opplevelser har Marcussen satt søkelyset på eksistensialismen som knytter seg til fenomenologien, fordi eksistensialismen tar utgangspunkt i den umiddelbare opplevelsen av fenomenet slik den fremtrer for den enkelte.

Eksistensialismen stiller spørsmålet: hva vil det si å eksistere som værende i verden, hvor tilværelsen ikke er forutbestemt? Et annet av eksistensialismens sentrale temaer er

frihetsbegrepet, hvor mennesket er fritt i den forstand at vi har frihet til å ta valg. Mennesket kan velge forskjellige veier og kan velge å forholde seg til en situasjon. Selv om friheten er begrenset, er det menneskets prosjekt å skape mening og orden i sitt liv. I sin analyse anvendte Marcussen begrepene situasjon, faktisitet og prosjekt fra Jean-Paul Sartres

handlingsfilosofi (Marcussen 2007). I motsetning til Merleau-Ponty, som tar utgangspunkt i kroppen som grunnlag for erkjennelse, tar Sartre utgangspunkt i bevisstheten. Alt i

omgivelsene er ifølge Sartre fenomener, men vi kan ikke se fenomenene før vi er bevisste på dem. Fenomenene er dog ikke fenomener før de viser seg.

”Bevisstheten er det fenomenet viser sig for, og fenomenet er ikke bevissthet, men det som viser sig for bevisstheten” (Sartre, 1966 i Marcussen 2007).

Et lite utdrag fra konklusjonen Marcussen kom fram til i sin forskning er; om en skal lykkes i å fjerne fokus fra vekt og trening, må man være i stand til å tilby de overvektige prosjekter som knytter seg til friluftsliv. Prosjekter som opplæring i friluftslivets praksis, i tillegg til natur og kulturveiledning. Kroppen har opplagt betydning for hvordan friluftsliv oppleves.

Marcussen finner det vesentlig i sin undersøkelse at det er den fysiske formen som setter størst preg på opplevelsen av friluftsliv, og ikke så mye den overvektiges kropp. Den store kroppen får betydning for opplevelsen av friluftsliv, hvis det skal oppleves sammen med normalvektige. Utøves friluftsliv sammen med normalvektige ser det ut som om at de overvektige får negative opplevelser med friluftsliv og blir demotiverte i forhold til å delta.

Det avgjørende for opplevelsen av friluftsliv og naturen blir ikke kroppen, men det prosjektet som ligger til grunn for de overvektiges handlinger i naturen. Det kan resultere i at vi ikke skal oppfatte overvekten som en fysisk begrensning, men en fet og annerledes kropp kan vi betrakte som en sosial barriere, hvis friluftsliv utøves med normalvektige. Derfor må vi til dels oppfatte friluftsliv som en asosial arena som ikke automatisk sosialiserer overvektige inn i friluftsliv. Motsatt er det når konteksten er sentrert om slanking. Det kan se ut som om det kroppslige fellesskapet sosialiserer den overvektige inn i friluftslivet.

Marcussen setter fokuset på Sartres «prosjekt» som i hans forskning dreier seg om friluftsliv, men som i min oppgave kan være fysisk aktivitet på behandlingssenteret sammen med kostholdsveiledning og samtaler. Klarer man å tilrettelegge gode og varierte aktiviteter slik at deltakerne motiveres til å drive med fysisk aktivitet etter et gjennomført opphold?

Behandlingssenterets praksis blir viktig med tanke på hva de gjør i dag og hva som kan gjøres bedre for å rette fokus bort fra egen kropp og det å spise. Klarer man på et behandlingssenter å bruke prosjekter bevisst for å skifte fokus fra kropp og mat til bare å ha det gøy på sykkelen, i vannet eller i balleken?

Summen av diss tre forskningsoppgavene viser til et meget sammensatt problemområde.

Rugseth sin forskning viser en nærhet til følelser og kognitiv virksomhet som allerede nevnt, at fedme kan være knyttet til dypere psykologiske årsaker.

Helseth legger mer vekt på samfunnet og hvordan vi gjennom å stigmatisere overvektige kan være med å opprettholde overvekten, i stedet for å forandre samfunnets oppfatning av

overvekt og tilrettelegge slik at alle kan få like muligheter til for eksempel å sitte i et togsete uansett størrelse på bakenden. Ser man til sist på Marcussens forskning retter han fokus på aktiviteten og bort fra kroppen. På bakgrunn av tidligere forskning har jeg i denne oppgaven valgt å rette fokus på Nordagutu Rehabiliteringssenter og det opplegget som der tilbys overvektige. Der har jeg «banket på døren» i håp om å få et innblikk i hvordan overvektige opplever dette behandlingsopplegget.

1.3 Avgrensning og problemstilling

I en artikkel om «Er fedme kommet til Norge»⁴ påpekes det at få studier av behandlingsopplegg for overvektige kan dokumentere å ha langsiktige og positive helsemessige følger. Hvis ikke et behandlingopplegg gir varige resultater, kan det være interessant å se på hvordan et behandlingsopphold på Nordagutu gjennomføres ved å observere og intervjue deltakerne for å se på behandlingen gjennom deltakernes egne

«briller». Når jeg vurderer deltakernes egne erfaringer kan det også være naturlig å se tilbake på tidligere erfaringer som deltakerne har hatt med egen overvekt, som kan være med å prege deres opplevelser på senteret.

4 Tidskrift for Den norske lægeforening nr.1 / 4.januar 2007, Artikkel «Er fedme kommet til Norge».

Nordagutu tilbyr overvektige en livsstilsendring, og deltakerne blir sendt hit i samråd med sin fastlege. Behandlingen tar utgangspunkt i et samspill mellom kosthold, fysisk aktivitet og bevisstgjøring/motivasjonsarbeid med mål om å oppnå varig livsstilsendring og

vektreduksjon. Når det gjelder kognitiv tilnærming understreker senteret at de vet at riktig kosthold og økt fysisk aktivitet har betydning for å gå ned i vekt, men at det også handler om følelser og psykisk helse. De har kostholdsundervisning to ganger i uken der de gjennomgår ulike temaer som spisemønster, ernæring og målsettinger, samtidig som de lager all maten på egenhånd sammen med de andre deltakerne i gruppa. Når det gjelder fysisk aktivitet på senteret som er hovedfokus i denne forskningen, legger senteret vekt på en kombinasjon med ledet trening og egentrening.

De har 2-3 treningsøkter pr dag. De legger videre vekt på et treningsopplegg for å bedre kondisjon og muskelstyrke, samtidig som aktivitetsglede, bevegelseserfaring, mestring og trivsel er en viktig målsetting for senteret. Aktivitetsformene er da;

 spinning

 styrketrening med apparater og manualer

 turer ute/gå på tredemølla

 i sal med step, ball og basisøvelser

 variert trening i sal som sirkeltrening, ballaktiviteter, balleker, badminton

 basseng

Problemstilling 1; Hvilken opplevelse og erfaring har deltakerne hatt gjennom et opphold på senteret med henblikk på fysisk aktivitet, men også erfaringer med kostholdsveiledning og kognitiv behandling?

Problemstilling 2; Hvilke erfaringer og opplevelser har deltakerne med seg fra tidligere, og som preger deres opplevelser av opplegget på Nordagutu?

Formålet med oppgaven er å få en bedre forståelse av de overvektiges erfaringer med fysisk aktivitet, som kan gis som en tilbakemelding til senteret selv og andre slike

behandlingsopphold. Det kan til tider være enklere å utdype hva en ikke ønsker å legge vekt på i en slik oppgave når en tar utgangspunktet i empirien, fordi resultatene legger føringen for valg av teori som vokser frem underveis når en skal gjenfortelle observasjoner og utsagn fra intervjuene.

Oppgaven belyser ingen fysiske målinger som pulsklokker og liknende av aktiviteten som skjer på senteret, men heller deltakernes subjektive erfaring av å spinne i forhold til anstrengelsene i gymsalen og bassenget. Først og fremst på grunn av oppgavens omfang ønsker jeg ikke å se på tilrettelegging i samfunnet som Helseth (2007) argumenterer for i sin forskning, fordi det er kun deltakernes direkte møte med senteret som står sentralt. Samtidig kan deltakernes tidligere erfaringer prege opplevelser på Nordagutu, men fokuset blir fortsatt ikke rettet mot samfunnsstrukturer.

Jeg går heller ikke mye inn på kosthold og ernæring i denne studien, men mat kan bli nevnt av deltakerne gjennom intervjuer.

De kognitive og psykologiske faktorene som ligger bakenfor noen av deltakernes overvektproblem som kommer frem i Rugseth (2006) sin studie er en alt for omfattende problematikk, men i enkelte samtaler med deltakerne kan vi komme inn på noe psykologiske vinklinger som deltakerne understreker når de sier det ”sitter mye mellom øra”. Jeg legger som sagt vekt på fysisk aktivitet, men i forhold til en induktiv tilnærming kan det vise seg at psykologiske betraktninger kan bli nevnt, fordi ulike perspektiver kan utvikles på grunnlag av akkumulasjon av empirisk data (Thagaard 1989:193) I følge Kruuse (1989:64) er det viktig i forhold til empiriske begrunnete teorier å vektlegge forandringer og prosesser som skjer underveis i studiet, som for eksempel hvis en av deltakerne må reise hjem fordi noen hjemme hos dem er skadet, eller at en i teamet på senteret blir sykemeldt. Det er også viktig å

vektlegge betydningen deltakerne legger i det som skjer på senteret. Som Kruuse (1989:65) nevner når han forteller at en religiøs vil betrakte en ektefelles plutselige død som straff eller prøvelse på den rette tro.

Ser man ut fra aktivitetene på senteret, som for eksempel svømming, trenger det ikke være en lite motiverende aktivitet selv om en av damene velger å utebli. Det kan være at den damen har menstruasjon og ikke kan bade, selv om hun i utgangspunktet synes at det å svømme er gøy. Dette kan ha innvirkning på resultater av observasjoner, og bygger opp under en induktiv metode som at «veien blir til mens man går» der man noterer ned de observasjoner man gjør underveis. Samtidig kan det være deltakere som reiser hjem fra oppholdet oftere enn det som er standard i et slikt opphold. Det er ikke nødvendigvis slik at deltakeren ikke trives på senteret, men det kan vise seg at det er oppstått noe på hjemmebane som gjør at de må reise hjem.

Under slike forhold mener jeg det kan ses på som en fordel å være så tett på deltakerne som man er når man gjennomfører deltakende observasjon og får tak i hele sakens innhold ved å kommunisere litt med den deltakeren som reiser hjem. Det vil sikkert oppstå mange og ulike situasjoner på senteret som jeg umiddelbart noterer ned.

Gjennom nedskriving av slike notater legger jeg ikke vekt på å bruke en bestemt eller ulike teorier som bakteppe for mine observasjoner. ”Grounded Theory” er metoden jeg ønsker å anvende, som nettopp tar for seg hva som skjer i en situasjon der man noterer ned, analyserer, for så å diskutere funnene i forskningen. Jeg ønsker å diskutere funnene mine i lys av teori i etterkant av analysen og ikke legge teori til grunn for deltakende observasjon og intervju.

2. Metode

I metodekapittelet greier jeg først ut om Grounded Theory (GT) som i en del litteratur omtales både som metode og metodologi. Jeg introduserer så bakgrunn for valg av metode og sier noe om kvalitativ forskning sammen med begrepene introspeksjon og empati. Videre ønsker jeg å diskutere min rolle som forsker, for så å greie ut om deltakende observasjon og det kvalitative intervju generelt. Sist i dette kapittelet tar jeg for meg intervjukonteksten, møte med senteret og gjennomføring av intervjuene, og helt til slutt greier jeg ut om begrepene, validitet, reliabilitet, generalisering og etikk.

2.1 Grounded theory

Grounded theory (GT) ble utviklet av Barney Glaser og Strauss (1967) og videreutviklet av Strauss og Juliet Corbin, og kan oversettes med en teori som vokser naturlig fram i empirien.

(Fangen 2004)

Denne metoden ble valgt på bakgrunn av mine observasjoner og kvalitative individuelle intervjuer. Gjennom hele observasjonsperioden tok jeg notater fra ulike situasjoner. Jeg løp ikke rundt med notisblokk, noe som kunne virke noe støtende på deltakerne, men skrev notatene ned rett etter jeg hadde forlatt gruppen. Disse notatene, sammen med transkriberte intervjuer, ligger til grunn for hvilke teoretiske rammer som vokser frem av resultater. Innen GT forsøker man å kodifisere og begrunne induktiv teoridannelse i forbindelse med en

kvalitativ studie. Begreper, kategorier og teorier må «forankres» i feltet som studeres. Styrken kan ligge i at vi lærer av oppdagelser i feltet. Jeg kan imidlertid som forsker «overta» feltets selvforståelse, slik at feltet blir for mye preget av mine for svake eller for sterke «brilleglass».

Et annet kjennetegn i GT kan være å oppfordre forsker til å studere feltet uten forutinntatthet, at man ikke blir farget av en teori som forskningen må passe inn i. I denne forskningsmetoden legges det vekt på erfaringer, egne følelser og empati for å forstå deltakernes opplevelser på senteret. Paradoksalt nok har jeg ingen ambisjoner om å utvikle en helt ny teori på grunnlag av dataene, men ønsker å diskutere mine funn i lys av allerede etablert teori som utdypes senere i diskusjonsdelen. Etter å ha gått gjennom materialet på kryss og tvers legges det vekt på å trekke ut det mest essensielle i forhold til deltakernes situasjon på senteret. Dette gjøres ved å kategorisere datamaterialet, for så å gå gjennom hver enkelt av disse kategoriene for at ingen dimensjoner skal utebli. Da har vi også begrenset dataene og gjennomført nye

grupperinger, der vi til sist grupperer dataene til ulike klasser. (Eneroth 1994)

2.2 Valg av metode

Formålet med oppgaven er å få en bedre forståelse av de overvektiges erfaringer med fysisk aktivitet på rehabiliteringssenteret, som også vektlegger kosthold og kognitiv behandling, og om senteret tilpasser et behandlingsopplegg til hvert enkelt individ. For å innhente data har jeg valgt deltakende observasjon og intervju. Som metode er feltarbeid en fordel i den

forstand at man vil få et mer omfattende bilde av de menneskene man skal studere, og at man kan få tilgang til opplysninger som deltakerne ikke ønsker å snakke om under et intervju (Fangen 2004). Fordi jeg ønsker å vektlegge ikke bare deltakernes erfaring men også personlige opplevelse av fysisk aktivitet, finner jeg det relevant å være til stede med

deltakerne slik at en ikke bare innhenter data gjennom formelle intervju, fordi en kan miste helhetsopplevelsen. En ting er hva de sier, og en annen ting er hva de gjør. Hvis jeg legger vekt på deltakernes tidligere erfaringer som preger den de er i dag, kan det være at enkelte av deltakerne føler seg stigmatisert og vil da kanskje fremstå slik som blir forventet av en, i stedet for hva som egentlig er reelt i situasjonen. Et annet perspektiv jeg ønsker å vektlegge er Polanyis (1997) teori om taus kunnskap som kan være relevant i et feltarbeid, hvor

observasjon av mennesker og opplevelse av deltakernes kroppsspråk og holdning kan gjøre at man får et annet svar enn forventet av deltakerne i forhold til hvis man stiller et formelt spørsmål i et intervju. Som det understrekes i gestaltpsykologien (Polanyi 1966/2000) er helheten mer enn de ulike delene, for når en som forsker er med og deltar på de ulike

aktivitetene, skjer dette i et samspill med omgivelsene og oss mennesker som deltar. Siden jeg benytter Grounded Theory hvor jeg noterer ned observasjoner fortløpende kan det være gunstig å benytte seg av begrepene introspeksjon og empati.

2.2.1 Kvalitativ forskning

Innen samfunnsvitenskapen har kvalitativ metode i følge Thagaard (1989) gradvis blitt mer akseptert og brukt innen forskning. En forståelse av sosiale fenomener har stor betydning innen kvalitative tilnærminger, og denne type forskning forbindes med nær kontakt mellom forsker og de som studeres. Denne nærheten stiller en rekke metodiske og etiske utfordringer, men en styrke i kvalitative tilnærminger i følge Silvermann (2006:43) er at vi kan studere fenomener som det kan være problematisk å få tilgang til ved andre metoder. (Thagaard 1989:12)

Kvalitativ metode kan være hensiktsmessig å benytte for å belyse hvordan deltakerne opplever fysisk aktivitet på senteret. Gjennom kvalitativ metode søker en kunnskap og

forståelse om menneskers handlinger og atferd som ikke lar seg tallfeste eller måle. Hensikten med kvalitative undersøkelser er å få en dypere kunnskap om problemområdet en forsker på.

Målet er å forstå og analysere helheter gjennom ulike former for innsamling av data, eller tolkning av innenfor forskningsområdet. Denne metoden kjennetegnes ved at forskeren har et subjektivt forhold til undersøkelsesenheten. Dette skaper nærhet til forskningsobjektet. Den kvalitative bearbeidingen preges ofte av forståelsen og tolkningen til de som utfører

undersøkelsen. Metodene jeg ønsker å bruke for å samle inn kvalitative data er deltakende observasjoner og intervjuer. (Holme & Solvang, 1996)

Kvalitative metoder har sin styrke i å få frem helheten i situasjonen, øke forståelsen for sosiale prosesser og sammenhenger, og ikke minst forstå den enkeltes observasjoner og refleksjoner i relasjon til den konteksten den enkelte til en hver tid befinner seg i. Jeg ønsker å innhente informasjon fra deltakerne på senteret nettopp gjennom hva de sier, og gjennom dette få mulighet til å få frem en helhet i ulike situasjoner. I gjennomføringen av kvalitative undersøkelser er det mulig å endre undersøkelsesopplegget underveis. Forskeren kan være fleksibel i forhold til erfaringer en gjør og hvilke tilnærmingsmåter man velger, noe som kan sees som en fordel. På den andre siden stiller det krav til forskeren om å velge ut de mest gyldige dataene, opptre riktig i undersøkelsessituasjonen og være kritisk til funn og resultater.

(Holme & Solvang, 1996)

2.2.2 Introspeksjon og empati

Introspeksjon er en metode som brukes når en undersøker et sosialt fenomen, ved å berøre egne erfaringer og følelser for å få en dypere forståelse av fenomenet. Ønsker man å forstå et sosialt fenomen kan man i følge Eneroth (1984) nå ganske langt ved å fundere over hvordan disse omstendighetene har betydning og virker inn på en selv. Vi anvender egne følelser, erfaringer, fornuft, bekreftelser og tilhørighet. Når jeg selv deltar på de ulike aktivitetene sammen med deltakerne kan jeg oppleve erfaringer med de ulike aktivitetene og stemninger selv om jeg er en «normalvektig». Jeg har mulighet for å forstå noe av hva deltakeren opplever, men ikke gjennom en overvektig kropp.

Det jeg prøver å formidle er at jeg som normalvektig har hatt erfaringer for eksempel gjennom ikke å mestre en aktivitet, føle på nederlag eller oppleve mestring, som gjør at jeg har

mulighet for å ha en forståelse av hvordan en overvektig ikke mestrer eller mestrer en aktivitet. Introspeksjon kan på denne måten ha en fordel fordi man hele tiden har direkte tilgang til de tanker og følelser som fenomenet uttrykker. Det vil si min deltakelse med aktivitet, samtaler og måltider sammen med deltakerne på senteret.

Selvblindhet og upresise observasjoner kan påvirke resultatene. Introspeksjon som metode har problemfelt, i følge Eneroth (1984). Han påpeker at det er forskerens egne opplevelser man vektlegger slik at resultatene danner grunnlag for forståelsen og dypdykk i empirien. For å unngå et alt for subjektivt perspektiv kan man benytte introspeksjon som innledning til datainnsamlingen. Da beskriver man hvilke følelser som oppstår i situasjoner, likheter og ulikheter kontra deltakernes betraktning identifiseres, og resultatet greies så ut.

Selvrefleksjon eller introspeksjon som metode i denne oppgaven kan ikke brukes på andre områder, for den er sterkt personlig knyttet til den som anvender materialet. Derfor kan det være problematisk for utenforstående å forstå seg på min datainnsamling. Den eneste måten å troverdiggjøre metoden på er å beskrive de følelser som kommer til syne i ulike situasjoner på senteret, der deltakerne kan forestille seg hvordan jeg kunne oppfatte uttrykket i følelsen og situasjonen på den måten jeg gjorde. Når man skal forsøke å beskrive følelser og inntrykk i ulike situasjoner kan det være nærliggende å se på begrepet empati.

Empati dreier seg om å forsøke å leve seg inn i andre menneskers situasjon, mens

introspeksjon går ut på å forstå sine egne opplevelse av en situasjon (Eneroth 1984). Ønsker man å anvende empati som en del av metodebruk bør man ha egenskaper for å sette seg inn i andre menneskers følelser. Jeg har ingen tidligere erfaringer med overvekt, men har jobbet tett på mennesker med ulik bakgrunn i mange ulike yrker i mitt liv. Selv om jeg ikke har jobbet med overvektige, har jeg jobbet tett med mennesker i ulike livssituasjoner og på bakgrunn av disse erfaringer i livet kan det være relevant for meg å bruke empati som metode i min oppgave.

2.2.3 Deltakende observasjon

Når fenomener skal studeres i sine naturlige sammenhenger, vil observasjon være en

nærliggende metode. Som metode innebærer observasjon at vi bruker våre sanser på en mer disiplinert og gjennomtenkt måte enn det vi gjør til daglig. Observasjon skjer vanligvis i feltet, men kan også skje i omgivelser som er spesielt arrangert for undersøkelsen (Halvorsen 1999). Deltagende observasjon er å kunne beskrive hva folk sier og gjør i situasjoner som ikke er strukturert av forsker, fordi da blir det ikke lagt noen føringer for hvordan resultatet av forskningen blir. Hvis jeg på forhånd hadde valgt teorier jeg ønsket for å strukturere oppgaven kan det være en fare for at jeg mister hele opplevelsen av en situasjon eller et fenomen, som i grounded theory der alle forandringer og opplevelser underveis i forskningsperioden tas hensyn til for å understreke deltakernes livsverden.

Jeg involverer meg i samhandling med deltakerne som subjekt ved å være engasjert i ulike situasjoner fremfor å stille meg utenfor som tilskuer. Jeg vil således kunne registrere

kroppsspråk og utrykk som kommer til syne i ulike aktiviteter eller situasjoner i sin «naturlige form».(Fangen 1998:67).

Faren er at jeg som forsker kan miste vidsynet, slik at «jeg ikke ser skogen for bare trær» - at jeg ikke er i stand til å observere deltakerne fordi jeg for eksempel er mer opptatt av å få tak i kanonballen for å skyte. Samtidig er det viktig å delta selv for å få mer troverdige data, slik at ikke deltakerne føler seg objektifisert og stresset av min tilstedeværelse. (Fangen 2004:30) Gjennom observasjon ønsket jeg å danne meg et bedre grunnlag for å utarbeide en

intervjuguide og enkelte av spørsmålene kunne utarbeides på bakgrunn av konkrete hendelser.

Som tidligere nevnt var deltakerne informert om min tilstedeværelse, og jeg forsøkte «å gli»

inn som en del av gruppen og delta på aktivitetene. Enkelte situasjoner har jeg notert ned og kommer til å gjenfortelle seinere i oppgaven. (ibid)

2.2.4 Rollen som forsker og kvinne

Forskerens innvirkning på situasjonen som studeres, er knyttet til den posisjon han eller hun er i forhold til informantene. Som undersøkelse vil ytre kjennetegn som alder og kjønn ha betydning for hvordan forsker oppfattes av informantene. (Thagaard 1998:75)

Jeg reflekterte en del over hvordan gruppen ville reagere på min tilstedeværelse som

«normalvektig» og om dette kunne føre til en distanse oss imellom. Thagaard (1989) snakker ikke direkte om overvektig og normalvektig, men understreker at når forskeren ikke kan sette seg inn i informantens verden basert på egne erfaringer, kan det være en utfordring å forstå informantens verden. Hvordan er det å leve i en stor kropp? Det kan jeg aldri sette meg inn i, men deltakerne på Nordagutu oppfattet jeg som svært imøtekommende og at de ikke hadde noen problemer med at jeg var normalvektig. Et annet element jeg må nevne i dette tilfellet er at når jeg møtte deltakerne ble jeg veldig overrasket over at de ikke var større, med tanke på at de var sendt hit fra sin fastlege. Enkelte av deltakerne lå heller ikke i noen risikosone eller hadde tilleggssykdommer. Med dette mener jeg at det kan være en årsak til at det var ikke særlig stor forskjell på min kroppsstørrelse og deres, slik at jeg fikk innpass i gruppen.

Fangen (1989) argumenterer for at alder kan ha en innvirkning på forskningsarbeidet. Det argumenteres for at unge i tyve-årene kan være positivt i den forstand at en ung person vandrer rundt i halvsvime og undrer på hva andre holder på med (Goffmann (1998:28). Er man eldre og har mer erfaring, kan det forventes en mer seriøs tone og mer seriøse og kritiske krav til rollen i feltet kan stilles. Jeg er i slutten av trettiårene, og er ikke så mye yngre enn deltakerne. Ut fra min oppfattelse av situasjonen var dette positivt i den forstand at jeg kan ha litt mer erfaring i livet enn en tyve-åring, og kan sette meg inn i utfordringer i livet selv om jeg ikke er overvektig. Jeg måtte en gang ta med meg min sønn på åtte år, og jeg spurte på forhånd deltakerne om det var greit for dem – hvilket det var. Som det beskrives av (jf Warren 1998 i Fangen 1998:118) kan det å ta med et familiemedlem gi innpass særlig for meg som kvinne og mor, fordi en barnløs ikke har full legitim sosial tilstedeværelse i mange kulturer, med mindre hun er eldre.

Å ha med min sønn oppfattet jeg som mer positivt enn jeg på forhånd hadde ant. Jeg lot han sitte på benken i gymsalen og sa han måtte sitte stille, men da kom en av deltakerne og tok han med ut i salen slik at han fikk være med å spille badminton og siden kanonball. Han storkoste seg og det oppfattet jeg at deltakerne også gjorde. Etter denne dagen følte jeg mer nærhet til deltakerne som var til stede. Men som Fangen (1998) påpeker er nok personlige egenskaper mer viktig enn alder hvis en klarer å skape et gjensidig tillitsforhold. I enkelte tilfeller, i følge Fangen (2004:125) kan det være enklere å være kvinne selv om det er menn i gruppen, mens andre ganger kan det være motsatt. Det er dessuten lett å innta en ydmyk rolle overfor deltakerne som kan føre til at en form for sympati utvikles slik at en kan miste sin form for objektivitet.

Som forsker bør man fokusere på en balanse mellom nærhet og distanse, og har man ikke erfaring på området som forskes på bør man jobbe med å etterstrebe nærhet. I mitt tilfelle oppsto dette etter jeg hadde tatt med min sønn på senteret. (Wideberg 2001:156) Gjennom et feltarbeid der man er med på aktiviteten er det mer naturlig med fysisk nærhet, selv om det ikke betyr at man er nær mentalt. Et annet perspektiv med fysisk aktivitet er når mennesker først opplever glede i selve aktiviteten at vi kan motiveres til å lyst til å fortsette. Disse positive opplevelsene sammen med andre kan knyttes til fundamentale menneskelige verdier.

Gjennom fysisk aktivitet som lek hevder John Huizinga i sitt velkjente verk «Homo Ludens»

(1955) at leken er fundamental, og ligger til grunn for all menneskelig kultur. I leken

overskrides rutinepreg og nytteverdi, slik at vi kan oppleve livet på det mest ekte, bare være i leken og ha det gøy, uten å tenke på kropp, jobb, mann og barn. De observatører som forteller at de trives med deltakerne de studerer vil sjelden bli beskyldt for feilaktig standard, uttrykker Sherryl Kleinman og Martha A. Coop (1993:3 i Fangen 2004:132) Det er ingen forutsetning at feltarbeidet skal levere gode resultater selv om man opparbeider gode relasjoner, men det kan være en positiv prosess for arbeidet. Man kan komme nærmere deltagerne dersom man trives, noe som underbygger den tillitserklæringen man har klart å etablere mellom meg som forsker og deltakerne på senteret. Det gis mange utfordringer til en forsker, men også utrolig lærerike og begivenhetsrike erfaringer i et feltarbeid som jeg ønsker å utdype.

2.2.5 Intervju som forskningsmetode

Inspirert av Raply (2001) ønsker jeg å se intervjuet som en prosess hvor det hele tiden foregår en kunnskapskonstruksjon i fellesskap mellom meg som forsker og informanten. Forsker og informant oppfattes i det konkrete møtet som medprodusenter av det materialet som skapes.

Den fenomenologiske fortolkningsrammen innebærer at jeg som forsker ikke kan stille meg utenfor og betrakte ”fenomenet overvekt” fra en nøytral og upåvirket posisjon. Min forståelse av overvektige og de sammenhenger de lever i har betydning for mitt metodiske arbeid. Det har også betydning for oppmerksomheten jeg legger i intervjumaterialet når det leses, og for de endelige analysene av disse personenes fortellinger.

Forskerens evne til å lytte til den som blir intervjuet kan i enkelte tilfeller forveksles med et terapeutisk intervju, noe de fleste forskere ikke har noe opplæring i eller tid til å gå inn i.

Det er en fordel å ha tenkt nøye gjennom dette på forhånd, fordi under et intervju kan det være vanskelig å bare lytte til de ordene som blir sagt og ikke se på hvordan personen utrykker seg også gjennom kroppsspråk. Vi mennesker har en tendens til å tolke det intervjueren sier gjennom egne erfaringer i livet. (Kvale 2001: 98)

2.3 Observasjon – og intervjukonteksten

Jeg ønsker først å greie ut om møte med senteret, for deretter å se på gjennomføringen av intervjuene. Deretter påpeker jeg viktige momenter som validitet, reliabilitet, generalisering og etikk.

2.3.1 Møte med rehabiliteringssenteret

Jeg kontaktet fysioterapeut Birger Svela ved Nordagutu Rehabiliteringssenter og fortalte om mitt prosjekt. Han virket positiv til ideen og vi snakket litt om viktigheten av det å forske på overvektproblematikken. Det gikk en periode før det ble handling ut av ideen.

Etter en stund avtalte vi et nytt møte med min veileder Jan Ove Tangen, fysioterapeut Birger Svela, en annen master student og Per Møller Axselsen. Axselsen kom for å dele sine

erfaringer med det å være overvektig samtidig med de erfaringene han har gjennom jobben.

Han jobber på lærings- og mestringssenteret i informasjons- og livsstilsendringsavdelingen ved Aker Universitetssykehus HF.

På dette møtet fikk vi informasjon om Nordagutu Rehabiliteringssenter og hvilke

behandlingsopplegg de gjennomførte på Nordagutu. Axselsen fortalte historier fra sitt eget liv som overvektig og hvordan han jobbet for å motivere langtidssykemeldte tilbake i arbeid.

Telemark Rehabiliteringssenter ligger i Midt-Telemark. Senteret er en del av Rikshospitalet- Radiumhospitalet HF, og er administrert fra Spesialsykehuset for rehabilitering (SSR), Stavern. Senteret ledes av enhetsleder og har til sammen 27 årsverk. Telemark

Rehabiliteringssenter har til sammen 39 døgnplasser. Et av institusjonens hovedmål er endokrine- og ernæringssykdommer, herunder livsstilspasienter og sykelig overvekt. Når det gjelder utvalg av enheter opererer Telemark Rehabiliteringssenter med en gruppe på ti personer som samarbeider mot et felles mål om å gå ned i vekt. Kriterier de jobber ut fra på senteret er blanda grupper når det gjelder kjønn, men det er flest kvinner generelt.

Dette behandlingsopplegget varer til sammen i 3 år, og varigheten på første økt går over 6 uker der de bor på rehabiliteringssenteret. De trener daglig, lager egen mat og gjennomfører samtaler som går på motivasjon og kognitiv virksomhet i forhold til kosthold og trening. Etter disse ukene på senteret reiser de hjem i 15 uker, men kan komme hver uke til samtale hvis de ønsker. Når de har vært hjemme disse 15 ukene, kommer de tilbake til senteret og bor her en uke hvor de er tilbake i samme behandlingsopplegg.

Gjennom disse første seks ukene skal jeg være med gruppen å delta i ulike aktiviteter og samtaler, der jeg samtidig observerer brukerne. I behandlingen får de tilrettelagt

treningsopplegg hvor de svømmer, sykler, går tur i skogen, driver styrketrening og har aktiviteter i sal. Enkelte dager har de egentrening der de selv velger aktiviteter senteret har å tilby. Når disse seks ukene er gått gjennomføres intervjuene (Vedlegg: ukeplan fra senteret).

Det første møtet med deltakerne ble gjennomført fire dager etter de hadde kommet til senteret.

Fredag kom og jeg satt og ventet til de hadde fått litt generell informasjon av fysioterapeuten før jeg kunne presentere meg. Noen sommerfugler fløy ut vinduet når jeg presenterte meg og hva mitt prosjekt gikk ut på. Samtidig meddelte jeg deltakerne om at jeg kom til å være en del sammen med dem gjennom disse seks ukene. I denne gruppen er det 3 menn og 7 kvinner, altså ti personer som jeg ønsker å intervjue når seks uker er gått. I følge Kvale (1997) er det uklart hvor mange intervjupersoner man bør intervjue, men han påpeker at man bør «intervjue så mange personer som er nødvendig for å finne det man trenger å vite».

Det kan være vanskelig å vite om det holder med disse ti deltakerne på forhånd, men i følge Kvale (1997 s. 59) vil det ikke være mulig å gjennomføre grundig nok tolkning av intervju hvis man har for mange deltakere. På dette rehabiliteringssenteret jobber de med grupper på ti personer og jeg ønsker å intervjue hele gruppen for å få innblikk i hver enkelt deltakers opplevelse av dette oppholdet. (Jeg kunne ha gått inn og intervjuet flere grupper, men på grunn av oppgavens tid og omfang fant jeg ikke det realistisk.)

2.3.2 Presentasjon av deltakerne

Deltakerne i denne gruppen varierte en del i størrelse og hadde ulik bakgrunn for å komme til rehabiliteringssenteret. Bakgrunnen for at de er på senteret kommer jeg tilbake til seinere i oppgaven, men samtlige i gruppen hadde tidligere prøvde Grethe Rhode-kurs, Libra-kurs og alle mulig andre slankekurer. De fleste hadde gått litt ned i vekt, men hadde lagt på seg igjen.

Enkelte hadde kommet til senteret på grunn av sykdom som diabetes, kols, hjerte -karsykdom eller var i faresonen for å utvikle en av disse sykdommene på grunn av overvekt. Andre var der for at de ikke trivdes med seg selv og ønsket hjelp. To av deltakerne hadde faktisk for lav BMI for å få lov til å komme, men de bønnfalte sine leger og kom med likevel. Her følger en kort beskrivelse av deltakerne og navnene er pseudonymer for å verne deltakerne.

(A). Benni er 54 år. Hun har fire barn og er bestemor til to. Benny er agronom,

omsorgsarbeider og har jobbet en del med psykisk utviklingshemmede. Hun forteller at hun alltid har vært litt overvektig og har tidligere gjennomført Grethe Rhoede, Librakurs og ulike slankeprogram. Som barn drev hun med håndball, jazzballett, turn og ridning, men har ikke fortsatt med noen av disse aktivitetene.

(B). Hansi er 45 år. Han er skilt og har to barn fra et tidligere ekteskap og som bor sammen med sin far i Telemark. Han har alltid hatt god motorisk kontroll, men drevet lite med aktivitet/idrett i barndommen, gikk litt på skøyter. Etter at han fikk barn begynte han å trene med en kamerat, men problemer i ekteskapet gjorde sitt til at han kuttet ut trening.

(C). Otta er 41 år og bor alene med en datter på ni år. Skilt. Jobber som prosessoperatør.

Drevet med litt boksing og fotball og var mye aktiv ute i skogen i sin oppvekst, men har ikke fortsatt med aktiviteter opp gjennom årene.

(D). Toggan er 44 år, gift og har et barn. Han er musikk- og håndverkslærer. Han har diabetes, Bechterews sykdom og sliter med mye smerter i kroppen.

(E). Audi er 41 år. Hun er gift og har fire barn. Har vært overvektig hele livet. Hun jobber masse og har alltid hatt masse energi.

(F). Hudini er 41 år. Hun er sosionom og er videreutdannet innen psykisk helse og rus.

Jobbet med mye forskjellig, men jobber nå som sosionom. Hun er samboer og har to barn.

Har vært mye aktiv ute på landet, men har ikke drevet mye organisert idrett, bortsett fra litt volleyball.

(G). Katti er 26 år. Hun er samboer og har en stedatter. Hun jobber som kundekonsulent. Har drevet med svømming, volleyball og har vært glad i å drive idrett. Ble tidlig glad i mat og har hatt en bamse hun kalte leverpostei.

(H). Karina er 54. Hun er gift og har to voksne barn. Jobber i kommunen som sekretær og trives meget godt på jobb og får mye støtte med det å være her. Fleksitid er helt ok for hennes medarbeidere. Spilte håndball i ungdommen, men har ikke vært mye aktiv i seinere år. Følte seg overvektig første gang etter konfirmasjonen. Ikke overvektig når hun giftet seg som 22 åring, men kiloene smøg seg på.

(I). Linus er 42 år barn og har et voksent barn og en kjæreste. Hun er ungdomsarbeider for autister på et sykehjem. Har drevet med turn i barneåra og er nå medlem av et treningssenter, noe hun har vært lenge, både som støttemedlem og aktiv.

(J). Rianna er 48 år. Hun er gift og har fire barn og bestemor til fem. Hun er 100 prosent ufør pga astma, diabetes og kols. Hun jobber litt på si og vil gjerne jobbe mer.

2.3.3 Gjennomføring av intervjuene

Intervjuene ble gjennomført i stuen på rehabiliteringssenteret der deltakerne var kjent. Jeg brukte min datamaskin som båndopptaker. De første seks intervjuene gikk raskt uten noen pauser, som resulterte i at jeg ikke satte av tid til å høre om intervjuene ble tatt opp. Ingen av disse intervjuene ble tatt opp så jeg måtte starte på nytt. Jeg fikk gjennomført to intervjuer den dagen og fikk tatt resten i løpet av de to siste dagene før de reiste hjem. Et intervju ble

gjennomført hjemme hos en av deltakerne for hun var reist hjem tidligere.

Det finnes ulike analysemetoder for å organisere og forenkle intervjutekster.

Meningsfortetning er en form der teksten blir redusert til kortere og mer oversiktlig

formuleringer. (Kvale1997) Gjennom meningstolking går en som forsker dypere til verks i forhold til det som blir direkte formulert. Der har jeg valgt i enkelte tilfeller å registrere kroppsspråket, som et smil, tåre i øyekroken, eller andre former som ikke kommer fram på lydbåndet. Dette kan ha betydning for meningen i deltakerens uttalelser og må derfor komme fram i min tolkning av intervjuteksten.(ibid)

2.4 Validitet, reliabilitet, generalisering og etikk

Validitet handler om at resultatene i undersøkelsen er gyldig. Å undersøke validitet i kvalitativ metode er forskjellig fra kvantitativ metode. Forskjellen er at i kvantitativ metode testes resultatene med ulike tall og beregninger for å avvise eller påvise gyldighet. I kvalitativ metode brukes det ikke tall, og metoden har lenge blitt kritisert for ikke å kunne gi gyldige resultater grunnet sin subjektive karakter. Kvale (1997) argumenterer at man ikke må avvise kvalitativ forskningsgyldighet, men heller rekonstruere slik at målemetoden blir relevant for kvalitativ metode. Han hevder at i det forskingskvalitative intervjuet bør ordet måle byttes ut med ordet undersøke, om metoden som er brukt undersøker det den har til formål å

undersøke. For å sikre validitet peker Kvale (1997) på at dette må tas i betraktning i alle stadiene i undersøkelsen. Validitet defineres i kvalitativ metode som forskerens valg og handlinger i forskningsprosessen: «Validering avhenger av den håndverksmessige kvaliteten på undersøkelsen, hvor funnene kontinuerlig må sjekkes, utspørres og tolkes teoretisk». ( Kvale 1997: 167)

I følge Kvale kan disse prinsippene føre til gyldig, vitenskapelig vitenskap, der man må kontrollere, stille spørsmål og teoretisere om den produserte viten (Kvale 1997).

Duesund og Skårderud (2003) beskriver det slik: «To validate is to check». Det er viktig å vende blikket mot seg selv som fortolker og forsker i følge Fog (2004). Vi må se med kritiske øyne. Det handler følgelig om en vurdering av forholdet mellom utsagnene, beskrivelsen og analysen. Validitet forutsetter at forskerens empiriske materiale skal sikre sammenheng og konsistens i analysen, samt det teoretiske perspektivet (Fog 2004). For å sikre validitet i min undersøkelse har jeg utformet spørsmålene så enkle og forståelige som mulig, slik at de ikke skal misforstås av informantene. Samtidig har jeg forsøkt å kommentere minst mulig under spørsmålene, slik at jeg ikke skulle miste viktig informasjon eller påvirke svarene. Under transkriberingen har jeg skrevet ned intervjuene så ordrett som mulig, med tanke på å skape en sammenheng. Når uttalelsene på lydbåndet var ufullstendig, markerte jeg dette i teksten.

Det er også gjort notater i margen med kommentarer om informantens kroppsspråk som nevnt ovenfor.

I intervjusituasjonene opplevde jeg for det meste at informantene forsto spørsmålene, det var et par ganger at en av informantene svarte på noe annet enn det jeg spurte om. Da gjentok jeg spørsmålet med en annen formulering. For å sikre validitet er det sentralt at forskeren

oppfatter informanten riktig. Maxwell (1992) skriver om tolkningsvaliditet som er forhold som ikke kan observeres direkte, men som vi tolker oss frem til. Det dreier seg om meninger, hensikter og holdninger som ligger bak utsagnene. Det er viktig at man i intervjusituasjonen gir rom for at informanten skal formidle så mye som mulig i forhold til temaet som man ønsker å utforske. I forkant var jeg oppmerksom på ikke å kommentere for mye. Når jeg i ettertid hørte på lydbåndet oppdaget jeg at jeg under det ene intervjuet var for mye i dialog med en av informantene. Det falt naturlig, fordi det var temaer vi hadde pratet om tidligere da jeg var med som deltaker sammen med informantene. Jeg var bevisst på ikke å komme med innvendinger, men var mer aktiv i form av at jeg bekreftet at jeg forsto informanten.

Deskriptiv validitet handler om nøyaktig innsamling av data når man refererer informantene.

Det blir viktig å unngå misforståelser, i følge Maxwell (1992). Jeg valgte derfor i analysen ikke å ta med uttalelser som var ufullstendige og som jeg var usikker på. Kvale (1997) og Fog (2004) presiserer at den kvalitative metodens gyldighet handler om å undersøke det man har til formål å undersøke.

I oppgaven har jeg ofte stilt meg spørsmålet om hva det er jeg skal undersøke, og kontinuerlig tatt dette med i betraktningen når jeg har arbeidet med analysen.

Reliabilitet handler om hvor pålitelig en undersøkelse er. Det innebærer hvorvidt det er konsistens i undersøkelsen og om den inneholder motsigelser. Dette stiller krav til det konkrete datamaterialet: lydbåndopptaket, utskrifter og notater om både intervjusituasjon og lytting av lydbånd (Fog 2004). Forskerens moralske integritet vil også være sentral, der man må argumentere for at man har foretatt et pålitelig arbeid. Undersøkelsen skal kunne

etterprøves, der en annen forsker skal kunne bruke samme teori og metode til å komme frem til samme resultat. I den kvalitative metoden, der deltakende observasjon og intervju er metoden for innsamling av data, kan ikke samme data reproduseres på samme måte fordi det er snakk om mellommenneskelige relasjoner der forskeren spiller en sentral rolle, og det enkelte individ (informant) og omstendigheten rundt vil kunne endre seg over tid. Som forsker blir det viktig å ikke stille spørsmål på en måte som former resultatene på svarene.

Fog (2004) peker på at i intervjuet må det være et subjekt - subjekt forhold for å kunne få et pålitelig resultat, der intervjuerens fokus må være å forstå og sette seg inn i informantens perspektiv.

I det kvalitative forskningsintervjuet bruker man seg selv som instrument og må se seg selv som en forskningsbetingelse (Fog 2004). Altfor rigid fokus på å motvirke subjektivitet, vil kunne hindre kreative fornyelser og mangfoldighet i følge Kvale (1997).

Da jeg foretok transkribering opplevde jeg at en av informantene hadde motsigende uttalelser.

Da jeg fant ut dette i etterkant, fikk jeg ikke tatt tak i dette under selve intervjuet. Jeg

oppdaget også at noen av spørsmålene mine var ledende, fordi enkelte spørsmål ledet inn på diskusjoner vi hadde hatt under observasjonstiden. Dette oppdaget jeg rett etter jeg stilte spørsmålet og var oppmerksom på ikke å la det gjenta seg.

Generalisering handler om at resultatet fra undersøkelsen kan overføres til andre liknende situasjoner og vise tilbake til den populasjon de utvalgte medlemmene kommer fra. I følge Kvale (1997) har en beveget seg fra det postmodernistiske syn der søken etter individuell og universell kunnskap står sentralt, til å fokusere mer på kontekst og kunnskapens mangfold.

Det vil si at det legges vekt på det individuelle og unike i kontekstene fremfor kunnskap om det universelle. I min undersøkelse kan resultatene ikke generaliseres.

Resultatene kan si noe om konteksten de utvalgte personene befinner seg i og om deres

erfaringer og opplevelse er like eller ulike. Det kan ikke representere hvordan andre personer i andre kontekster opplever og erfarer det å være overvektig. Det er altfor mange individuelle faktorer som spiller inn. Jeg har ikke hatt som hensikt å generalisere, men å utforske ved å få et innblikk i hverdagen til overvektige personer i forhold til deres opplevelse og erfaringer av fysisk aktivitet på senteret.

Som forsker er jeg ansvarlig for å ivareta deltakernes personlige integritet, i særlig grad når forskning omfatter sårbare personer. Overvektige personer kan anses som sårbare gjennom disse personlige møtene og intervjuene. I all forskning har forskeren plikt til å verne om deltakernes privatliv, helse og verdighet. Dette kommer før forskningens interesser og vil være gjennomgående i hele forskningsprosessen. En forsker er forpliktet til å overholde etiske retningslinjer i form av lovgivning, konvensjoner eller deklarasjoner, som gjelder for alle forskere. Denne forpliktelsen omfatter alle faser i forskningsprosessen. En forsker er pliktig til å publisere og formidle alle resultater, også de negative. (http://www.etikkom.no/ )

Etter en gjennomgang av etiske verdier når det gjelder informantens integritet, validitet og generaliserbarhet i forhold til forskningsresultater og min rolle som forsker ønsker jeg videre å se på resultatene i den kommende delen.

3. Deltakernes opplevelser og erfaringer

Jeg ønsker i denne delen å presentere mine resultater, der jeg først tar for meg observasjonene som ble foretatt på Nordagutu Rehabiliteringssenter. Når en gjennomfører deltakende

observasjon prøver man å danne seg et helhetsbilde av et miljø. I følge Fangen (2004) kan to studier fra samme miljø gi ulike resultater. Gjennom denne forskningsprosessen

kommuniseres det ikke bare med klare ord, men også gjennom et kroppsspråk og med den tause kunnskapen som Polanyi (2000) snakker om. Nettopp denne tausheten kan det være vanskelig å sette ord på, men det kan være nærliggende å benytte empati og introspeksjon i et forsøke på å beskrive følelser og inntrykk i ulike situasjoner

Utgangspunktet for mine fortolkninger og analyser av observasjon og intervju ligger i de empiriske funnene som blir delt opp i ulike kategorier etter at datamaterialet er gjennomgått på kryss og tvers. Vi står i det følgende ovenfor et mer begrenset datamateriale innenfor ulike kategorier. Disse kategoriene blir også gjennomgått i håp om at det ikke finnes flere

dimensjoner å bemerke. Deretter ønsker jeg å drøfte dette med utgangspunkt i mine problemstillinger hvor jeg underveis fletter inn relevant teori.

Analysen av datamaterialet er delt inn i to hoveddeler. Først gjenforteller jeg mitt første møte med deltakerne i den deltakende observasjonsperiode for så å redegjøre for

observasjoner på senteret som kategoriseres ved hjelp av ulike temaer som er; Fysisk Aktivitet, Kosthold og Samtalene. Her legges det vekt på fysisk aktivitet som har hovedfokus i denne forskningen samtidig som jeg fletter inn ulike kommentarer fra deltakerne. I den andre hoveddelen trekker jeg ut nye kategorier hvor jeg fokuserer på

opplevelser deltakerne har av opplegget på Nordagutu og deltakernes tidligere erfaringer i livet som kan være med å farge deres betraktninger.

3.1 Det første møtet med deltakerne

Denne dagen møtte jeg opp en halv time før vi skulle i gang med en spinningøkt. Jeg hadde litt sommerfugler i magen og tenkte mye på at jeg bare måtte være meg selv og ikke stresse.

To satt ute under et partytelt og jeg gikk bort og hilste og satte meg ned med dem. Jeg spurte dem om deres navn og vi satt og pratet om løst og fast. Vi hadde en uanstrengt og lett tone og det føltes godt at det ikke var så mange av deltakerne til stede.