Overenskomster med fremmede stater

Overenskomster med

fremmede stater

Overenskomster med

fremmede stater

Innhold

Side Rettsakt om endringer i Schengen-regelverket

2016

9. mars Europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2016/399 om et unionsregelverk som regulerer bevegelsen av personer over grenser (Schengen-grenseregler)

(kodifisering) 877

9. mars 2016 nr. 4

Europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2016/399 om et unionsregelverk som regulerer bevegelsen av personer over grenser (Schengen-grenseregler)

(kodifisering)

I henhold til vedtak i Utenriksdepartementet 9. juni 2016 ble rettsakten godtatt 9. juni 2016.

Europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2016/399 om et

unionsregelverk som regulerer bevegelsen av personer over grenser (Schengen-grenseregler) (kodifisering)

EUROPAPARLAMENTET OG RÅDET FOR DEN EUROPEISKE UNION HAR

under henvisning til traktaten om Den europeiske unions virkemåte, særlig artikkel 77 nr. 2 bokstav b) og e), under henvisning til forslag fra Europakommisjonen,

etter oversending av utkast til regelverksakt til de nasjonale parlamentene, etter den ordinære regelverksprosedyren¹ og

ut fra følgende betraktninger:

1) Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 562/2006² er blitt betydelig endret flere ganger³. Av klarhetshensyn og av praktiske årsaker bør den nevnte forordningen kodifiseres.

2) Å vedta tiltak i henhold til artikkel 77 nr. 2 bokstav e) i traktaten om Den europeiske unions virkemåte (TEUV) med sikte på å sikre at det ikke foretas personkontroll ved kryssing av de indre grensene, utgjør en del av Unionens mål om å opprette et område uten indre grenser der fri bevegelighet for personer er sikret, som fastsatt i artikkel 26 nr. 2 i TEUV.

3) I samsvar med artikkel 67 nr. 2 i TEUV skal opprettelsen av et område der personer kan bevege seg fritt følges opp med andre tiltak. Den felles politikken for kryssing av de ytre grensene fastsatt i artikkel 77 nr. 1 bokstav b) i TEUV, er et slikt tiltak.

4) Felles tiltak for kryssing av de indre grensene av personer og grensekontroll ved de ytre grensene, bør gjenspeile Schengen-regelverket som er innlemmet i Unionen, og særlig de relevante bestemmelsene i konvensjonen om gjennomføringen av Schengen-avtalen av 14. juni 1985 mellom regjeringene i Den økonomiske union Benelux, Forbundsrepublikken Tyskland og Republikken Frankrike om gradvis avskaffelse av kontrollen på de felles grenser⁴ samt felleshåndboken⁵.

5) Utformingen av felles regler for personers kryssing av grensene setter ikke spørsmålstegn ved og berører ikke retten til fri bevegelighet for unionsborgere og deres familiemedlemmer samt for tredjelandsborgere og medlemmer av deres familie som i henhold til avtaler mellom Unionen og dens medlemsstater på den ene side og de aktuelle tredjelandene på den annen side, nyter samme rett til fri bevegelighet som unionsborgere.

6) Kontroll på de ytre grensene tjener ikke bare medlemsstaten på hvis ytre grenser den gjennomføres, men alle medlemsstater som har avskaffet kontroll på de indre grensene. Grensekontroll bør bidra til å bekjempe ulovlig innvandring og menneskehandel og til å forhindre eventuelle trusler mot medlemsstatenes indre sikkerhet, offentlige orden, folkehelse og internasjonale forbindelser.

7) Inn- og utreisekontroll bør gjennomføres på en måte som fullt ut respekterer menneskeverdet.

Grensekontroll bør utføres på en profesjonell og respektfull måte og stå i forhold til målene som skal nås.

8) Grensekontroll omfatter ikke bare kontroll av personer på grenseovergangssteder og overvåking mellom slike steder, men også vurdering av risikoen for trusler mot den indre sikkerheten og trusler som kan påvirke sikkerheten av de ytre grensene. Det er derfor nødvendig å fastsette vilkår, kriterier og nærmere regler for kontroller ved grenseovergangssteder og overvåking på grensen, herunder kontroller i Schengen- informasjonssystemet (SIS).

9) Det er nødvendig å fastsette bestemmelser for hvordan den tillatte lengden av kortvarige opphold i Unionen skal beregnes. Klare, enkle og harmoniserte regler i alle rettsakter som omhandler dette spørsmålet vil komme både reisende og grense- og visummyndighetene til gode.

10) Ettersom det bare er verifisering av fingeravtrykk som gjør det mulig å bekrefte med visshet at en person som ønsker å reise inn på Schengen-området er den personen som visumet er utstedt til, bør det innføres bestemmelser om bruk ved de ytre grensene av visuminformasjonssystemet (VIS) fastsatt i forordning (EF) nr. 767/2008⁶.

11) For å kontrollere om innreisevilkårene for tredjelandsborgere som fastsatt i denne forordningen er oppfylt, og for å utføre sine oppgaver best mulig, bør grensevakter benytte alle nødvendige opplysninger som er tilgjengelige, herunder opplysninger som kan søkes i VIS.

12) For å unngå at grenseovergangssteder der VIS kan være i bruk blir omgått, og sikre at VIS fungerer med full virkning, er det særlig behov for å bruke VIS på en harmonisert måte når det foretas innreisekontroll ved de ytre grensene.

13) Ettersom det ved gjentatte visumsøknader er hensiktsmessig at biometriske opplysninger gjenbrukes og kopieres fra den første visumsøknaden i VIS, bør bruk av VIS ved innreisekontroll ved de ytre grensene være obligatorisk.

14) Bruk av VIS bør innebære et systematisk søk i VIS med nummeret på viseringsmerket kombinert med verifisering av fingeravtrykk. Med tanke på den mulige innvirkningen av slike søk på ventetiden ved grenseovergangssteder, bør det være mulig i en overgangsperiode, som unntak og under strengt definerte omstendigheter, å rådspørre VIS uten systematisk verifisering av fingeravtrykk. Medlemsstatene bør sikre at dette unntaket bare anvendes dersom vilkårene for dette er helt oppfylt, og at varigheten og hyppigheten av anvendelsen begrenses til det som er strengt nødvendig på hvert enkelt grenseovergangssted.

15) For å unngå urimelig lang ventetid ved grenseovergangsstedene bør det være mulig å lempe på kontrollen på de ytre grensene dersom det oppstår ekstraordinære og uforutsette omstendigheter. Systematisk stempling av dokumentene til tredjelandsborgere vil fortsatt være obligatorisk dersom inn- og utreisekontrollen blir lempet. Stempling gjør det mulig å fastslå med sikkerhet når og hvor grensekryssing har funnet sted, uten å fastslå i alle tilfeller at alle påkrevde kontroller av reisedokumenter er blitt utført.

16) For å redusere ventetiden for personer som i henhold til unionsretten har rett til fri bevegelighet, bør det når forholdene tillater det anlegges separate filer på grenseovergangsstedene, som skiltes på samme måte i alle medlemsstater. Det bør anlegges separate filer i internasjonale lufthavner. Når det anses som hensiktsmessig og dersom lokale forhold tillater det, bør medlemsstatene vurdere å anlegge separate filer på sine sjø- og landgrenseovergangssteder.

17) Medlemsstatene bør sikre at kontrollrutinene ved de ytre grensene ikke utgjør en vesentlig hindring for handel eller for sosialt og kulturelt samkvem. Med henblikk på dette bør de sette inn tilstrekkelig personell og ressurser.

18) Medlemsstatene skal utpeke den nasjonale tjenesten eller de nasjonale tjenestene som skal ha ansvaret for grensekontrolloppgavene i samsvar med deres nasjonale lovgivning. Dersom mer enn én tjeneste har ansvaret i én og samme medlemsstat, bør det være et tett og kontinuerlig samarbeid mellom dem.

19) Operativt samarbeid og bistand mellom medlemsstatene når det gjelder grensekontroll skal organiseres og samordnes av Det europeiske grensekontrollbyrå («byrået») opprettet ved rådsforordning (EF) nr.

2007/2004⁷.

20) Denne forordningen berører ikke kontroller som utføres under vanlig politimyndighet eller de sikkerhetskontroller av personer som er lik kontrollen som utføres for innenriksflyginger, eller medlemsstatenes muligheter til å utføre ekstraordinær kontroll av bagasje i samsvar med rådsforordning (EØF) nr. 3925/91⁸, eller nasjonal lovgivning om plikt til å bære reisedokumenter eller identitetsdokumenter eller kravet om at personer skal underrette myndighetene om sin tilstedeværelse på territoriet til den berørte medlemsstaten.

21) I et område med fri bevegelighet for personer bør gjeninnføring av grensekontroll på de indre grensene fortsatt være et unntak. Det bør ikke utføres grensekontroll eller pålegges formaliteter bare fordi en slik grense krysses.

22) Opprettelsen av et område der fri bevegelighet for personer over de indre grensene er sikret, er et av de viktigste resultatene av Unionen. I et område uten kontroll på de indre grensene, er det nødvendig å sikre en felles reaksjon i situasjoner som alvorlig berører offentlig orden eller indre sikkerhet i dette området eller deler av det, eller i en eller flere medlemsstater, ved å gjøre det mulig å midlertidig gjeninnføre kontroll på de indre grensene i unntakstilfeller, men uten at prinsippet om fri bevegelighet for personer settes i fare. Med tanke på hvilken innvirkning slike tiltak, som benyttes som siste utvei, kan få for alle personer som har rett til å ferdes innenfor området uten kontroll på de indre grensene, bør det fastsettes vilkår og framgangsmåter for gjeninnføring av slike tiltak for å sikre at de bare benyttes i unntakstilfeller, og at forholdsmessighetsprinsippet overholdes. Omfanget og varigheten av en eventuell midlertidig

gjeninnføring av slike tiltak bør begrenses til bare det som er absolutt nødvendig for å håndtere en alvorlig trussel mot offentlig orden eller indre sikkerhet.

23) Ettersom den frie bevegeligheten for personer blir påvirket av midlertidig gjeninnføring av kontroll på de indre grensene, bør enhver beslutning om å gjeninnføre slik kontroll gjøres i samsvar med felles avtalte kriterier og meldes til Kommisjonen på behørig måte, eller være anbefalt av en av Unionens institusjoner. I alle tilfeller skal gjeninnføring av kontroll på de indre grensene fortsatt være et unntak som bare bør benyttes som en siste utvei, i et strengt begrenset omfang og tidsrom, på grunnlag av særskilte objektive kriterier og en vurdering av nødvendigheten, som bør overvåkes på unionsplan. Dersom en alvorlig trussel mot offentlig orden eller indre sikkerhet krever umiddelbar handling, bør en medlemsstat kunne gjeninnføre grensekontroll på sine indre grenser i et tidsrom på høyst ti dager. Enhver forlengelse av dette tidsrommet må overvåkes på unionsplan.

24) Nødvendigheten og forholdsmessigheten av gjeninnføring av kontroll på de indre grensene bør veies opp mot den trusselen mot offentlig orden eller indre sikkerhet som utløser behovet for gjeninnføringen, mot alternative tiltak som kan treffes på nasjonalt plan eller unionsplan, eller begge deler, samt mot hvilken innvirkning en slik kontroll vil ha på den frie bevegeligheten for personer innenfor området uten kontroll på de indre grensene.

25) Gjeninnføring av kontroll på de indre grensene kan unntaksvis være nødvendig ved en alvorlig trussel mot offentlig orden eller indre sikkerhet i området uten kontroll på de indre grensene eller på nasjonalt plan, særlig som følge av terrorhandlinger eller -trusler, eller på grunn av trusler som følge av organisert kriminalitet.

26) Migrasjon og det forhold at et stort antall tredjelandsborgere krysser de ytre grensene bør ikke i seg selv anses som en trussel mot offentlig orden eller indre sikkerhet.

27) I samsvar med rettspraksis fra Den europeiske unions domstol, må et unntak fra det grunnleggende prinsippet om fri bevegelighet for personer tolkes strengt, og begrepet offentlig orden forutsetter at det finnes en reell, umiddelbar og tilstrekkelig alvorlig trussel som berører én av samfunnets grunnleggende interesser.

28) På grunnlag av erfaringene med hensyn til virkemåten til området uten kontroll ved de indre grensene, samt for å bidra til å sikre en enhetlig gjennomføring av Schengen-regelverket, skal Kommisjonen utarbeide retningslinjer for gjeninnføring av kontroll ved de indre grensene i tilfeller som krever et slikt tiltak på midlertidig grunnlag og i tilfeller der umiddelbare tiltak er nødvendig. Disse retningslinjene bør fastsette klare indikatorer for å lette vurderingen av omstendighetene som kan utgjøre en alvorlig trussel mot offentlig orden eller indre sikkerhet.

29) Dersom det blir identifisert alvorlige mangler ved gjennomføringen av kontroll ved de ytre grensene i en evalueringsrapport utarbeidet i henhold til rådsforordning (EU) nr. 1053/2013 av 7. oktober 2013⁹ og for å sikre at rekommandasjonene som gis i henhold til den nevnte forordningen blir fulgt opp, bør Kommisjonen gis gjennomføringsmyndighet for å anbefale at medlemsstaten som er blitt evaluert må treffe særlige tiltak, for eksempel utplassere europeiske grensevaktgrupper, framlegge strategiplaner eller, som en siste utvei og idet det tas hensyn til alvorligheten av situasjonen, stenge et bestemt grenseovergangssted. Denne myndigheten bør utøves i samsvar med europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 182/2011¹⁰. På bakgrunn av artikkel 2 nr. 2 bokstav b) iii) i den nevnte forordningen får undersøkelsesprosedyren anvendelse.

30) Midlertidig gjeninnføring av grensekontroll på visse indre grenser etter en særlig prosedyre på unionsplan kan også være berettiget under ekstraordinære omstendigheter og som en siste utvei dersom den overordnede virkemåten til området uten kontroll på de indre grensene settes i fare som følge av vedvarende alvorlige mangler ved kontrollen på de ytre grensene som påvises innenfor rammen av en streng evalueringsprosess i samsvar med artikkel 14 og 15 i forordning (EU) nr. 1053/2013, når disse omstendighetene utgjør en alvorlig trussel mot offentlig orden eller indre sikkerhet på dette området eller i deler av det. En slik særlig framgangsmåte for midlertidig gjeninnføring av grensekontroll på visse indre grenser kan også bli utløst, på samme vilkår, som følge av at medlemsstaten som evalueres har vist grov uaktsomhet ved oppfyllelsen av sine forpliktelser. På bakgrunn av den politiske følsomheten ved slike tiltak som berører nasjonal utøvende og håndhevende myndighet når det gjelder kontroll ved de indre grensene, bør gjennomføringsmyndigheten til å vedta rekommandasjoner i henhold til den nevnte særlige prosedyren på unionsplan gis Rådet, som handler etter forslag fra Kommisjonen.

31) Før enhver rekommandasjon om midlertidig gjeninnføring av grensekontroll på visse indre grenser blir vedtatt, bør muligheten for å treffe tiltak med sikte på å løse den underliggende situasjonen utnyttes fullt ut og rettidig, herunder bistand fra Unionens organer, kontorer eller byråer, for eksempel byrået eller Det europeiske politibyrå (Europol) opprettet ved rådsbeslutning 2009/371/JIS¹¹, og tekniske eller økonomiske støttetiltak på nasjonalt plan, unionsplan eller begge deler. Dersom en alvorlig mangel blir påvist, kan

Kommisjonen gi økonomisk støtte for å hjelpe vedkommende medlemsstat. Dessuten bør alle rekommandasjoner fra Kommisjonen og Rådet bygge på dokumenterte opplysninger.

32) Kommisjonen bør ha mulighet til å vedta gjennomføringsrettsakter med umiddelbar virkning i behørig begrunnede tilfeller der det er nødvendig å forlenge grensekontrollen ved de indre grensene, dersom det er tvingende nødvendig å handle raskt.

33) Evalueringsrapportene og rekommandasjonene nevnt i artikkel 14 og 15 i forordning (EU) nr. 1053/2013 bør danne grunnlag for å utløse særlige tiltak når det gjelder alvorlige mangler i forbindelse med kontroll på de ytre grensene, samt for den særlige framgangsmåten fastsatt i denne forordningen i tilfelle ekstraordinære omstendigheter som setter den overordnede virkemåten til området uten kontroll på de indre grensene, i fare. Medlemsstatene og Kommisjonen skal i fellesskap utføre regelmessige, objektive og upartiske evalueringer for å kontrollere riktig anvendelse av denne forordningen, og Kommisjonen skal samordne evalueringene i nært samarbeid med medlemsstatene. Evalueringsmekanismen består av følgende elementer: flerårige og årlige evalueringsprogrammer, varslede og uanmeldte besøk på stedet utført av en liten gruppe av Kommisjonens representanter og sakkyndige utpekt av medlemsstatene, rapporter om resultatene av evalueringene vedtatt av Kommisjonen og anbefalinger om utbedringstiltak som vedtas av Rådet etter forslag fra Kommisjonen, samt hensiktsmessig oppfølging, overvåking og rapportering.

34) Ettersom målet for forordning (EF) nr. 562/2006 og etterfølgende endringer, som var å fastsette regler som får anvendelse på bevegelse av personer over landegrensene, ikke kunne nås i tilstrekkelig grad av medlemsstatene, men bedre kunne nås på unionsplan, kunne Unionen vedta tiltak i samsvar med nærhetsprinsippet som fastsatt i artikkel 5 i traktaten om Den europeiske union (TEU). I samsvar med forholdsmessighetsprinsippet fastsatt i den nevnte artikkelen gikk den nevnte forordningen og dens etterfølgende endringer ikke lenger enn det som var nødvendig for å nå dette målet.

35) Myndigheten til å vedta rettsakter i samsvar med TEUV artikkel 290 bør delegeres til Kommisjonen med hensyn til å vedta tilleggstiltak for overvåking samt endringer i vedleggene til denne forordningen. Det er særlig viktig at Kommisjonen holder hensiktsmessige samråd under sitt forberedende arbeid, herunder på ekspertnivå. Kommisjonen bør ved forberedelse og utarbeiding av delegerte rettsakter sikre at relevante dokumenter oversendes Europaparlamentet og Rådet samtidig, til rett tid og på en egnet måte.

36) Denne forordningen er forenlig med de grunnleggende rettighetene og de prinsippene som er anerkjent særlig i Den europeiske unions pakt om grunnleggende rettigheter. Den bør anvendes i samsvar med medlemsstatenes forpliktelser når det gjelder internasjonal beskyttelse og overholdelse av non- refoulement-prinsippet.

37) Som unntak fra artikkel 355 i TEUV omfatter denne forordningen bare de europeiske områdene av Frankrikes og Nederlands territorium. Den berører ikke de særlige ordningene for Ceuta og Melilla som fastsatt i avtalen om Kongeriket Spanias tiltredelse til konvensjonen om gjennomføring av Schengen- avtalen av 14. juni 1985¹².

38) I samsvar med artikkel 1 og 2 i protokoll nr. 22 om Danmarks stilling, vedlagt traktaten om Den europeiske union og TEUV, deltar Danmark ikke i vedtakelsen av denne forordningen, og er ikke bundet av den eller underlagt anvendelsen. Ettersom denne forordningen bygger på Schengen-regelverket, skal Danmark, i samsvar med artikkel 4 i protokollen, innen en frist på seks måneder etter at Rådet har truffet avgjørelse om denne forordningen, gjøre vedtak om hvorvidt den skal gjennomføres i landets nasjonale lovgivning.

39) Når det gjelder Island og Norge, utgjør denne forordningen, i henhold til avtalen inngått av Rådet for Den europeiske union og Republikken Island og Kongeriket Norge om sistnevntes tilknytning til gjennomføringen, anvendelsen og utviklingen av Schengen-regelverket¹³, en utvikling av bestemmelsene i Schengen-regelverket som faller inn under området nevnt i artikkel 1 bokstav A i rådsbeslutning 1999/437/EF¹⁴.

40) Når det gjelder Sveits, utgjør denne forordningen, i henhold til avtalen mellom Den europeiske union, Det europeiske fellesskap og Det sveitsiske edsforbund om Det sveitsiske edsforbunds tilknytning til gjennomføringen, anvendelsen og utviklingen av Schengen-regelverket¹⁵, en utvikling av bestemmelsene i Schengen-regelverket som faller inn under området nevnt i artikkel 1 bokstav A i beslutning 1999/437/EF, sammenholdt med artikkel 3 i rådsbeslutning 2008/146/EF¹⁶.

41) Når det gjelder Liechtenstein, utgjør denne forordningen, i henhold til protokollen undertegnet mellom Den europeiske union, Det europeiske fellesskap, Det sveitsiske edsforbund og Fyrstedømmet Liechtenstein om Fyrstedømmet Liechtensteins tiltredelse til avtalen mellom Den europeiske union, Det europeiske fellesskap og Det sveitsiske edsforbund om Det sveitsiske edsforbunds tilknytning til gjennomføringen, anvendelsen og utviklingen av Schengen-regelverket¹⁷, en utvikling av bestemmelsene i

Schengen-regelverket som faller inn under området nevnt i artikkel 1 bokstav A i beslutning 1999/437/EF, sammenholdt med artikkel 3 i rådsbeslutning 2011/350/EU¹⁸.

42) Denne forordningen utgjør en videreutvikling av bestemmelser i Schengen-regelverket som Det forente kongerike ikke deltar i, i samsvar med rådsbeslutning 2000/365/EF¹⁹; Det forente kongerike deltar derfor ikke i vedtakelsen av denne forordningen, og er ikke bundet av den eller underlagt anvendelsen.

43) Denne forordningen utgjør en videreutvikling av bestemmelsene i Schengen-regelverket som Irland ikke deltar i, i samsvar med rådsbeslutning 2002/192/EF²⁰; Irland deltar derfor ikke i vedtakelsen av denne forordningen, og er ikke bundet av den eller underlagt anvendelsen.

44) Når det gjelder Bulgaria, Kroatia, Kypros og Romania utgjør artikkel 1 første ledd, artikkel 6 nr. 5 bokstav a), avdeling III samt de bestemmelsene i avdeling II og vedleggene til denne som viser til SIS og VIS, bestemmelser som bygger på eller har tilknytning til Schengen-regelverket som definert i henholdsvis artikkel 3 nr. 2 i tiltredelsesakten av 2003, artikkel 4 nr. 2 i tiltredelsesakten av 2005 og artikkel 4 nr. 2 i tiltredelsesakten av 2011.

1 Europaparlamentets holdning av 2. februar 2016 (ennå ikke offentliggjort i EUT) og rådsbeslutning av 29. februar 2016.

2 Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 562/2006 av 15. mars 2006 om innføring av fellesskapsregler som regulerer bevegelsen av personer over grenser (Schengen-grenseregler) (EUT L 105 av 13.4.2006, s. 1).

3 Se vedlegg IX.

4 EFT L 239 av 22.9.2000, s. 19.

5 EFT C 313 av 16.12.2002, s. 97.

6 Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 767/2008 av 9. juli 2008 om visuminformasjonssystemet (VIS) og utveksling av opplysninger mellom medlemsstatene om visa til kortvarig opphold (VIS-forordningen) (EUT L 218 av 13.8.2008, s. 60).

7 Rådsforordning (EF) nr. 2007/2004 av 26. oktober 2004 om opprettelse av et europeisk byrå for forvaltning av det operative samarbeidet ved de ytre grensene til medlemsstatene i Den europeiske union (EUT L 349 av 25.11.2004, s. 1).

8 Rådsforordning (EØF) nr. 3925/91 av 19. desember 1991 om avskaffelse av kontroll og formaliteter for håndbagasje og innsjekket bagasje tilhørende personer som flyr innenfor Fellesskapet, og for bagasje tilhørende personer som reiser med båt innenfor Fellesskapet (EFT L 374 av 31.12.1991, s. 4).

9 Rådsforordning (EU) nr. 1053/2013 av 7. oktober 2013 om opprettelse av en evaluerings- og overvåkingsmekanisme for å kontrollere anvendelsen av Schengen-regelverket, og om oppheving av styringskomiteens beslutning av 16. september 1998 om opprettelse av en fast komité for evaluering og gjennomføring av Schengen (OJ L 295 av 6.11.2013, s. 27).

10 Europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 182/2011 av 16. februar 2011 om fastsettelse av allmenne regler og prinsipper for medlemsstatenes kontroll med Kommisjonens utøvelse av sin gjennomføringsmyndighet (EUT L 55 av 28.2.2011, s. 13).

11 Kommisjonsbeslutning 2009/371/EF av 6. april 2009 om opprettelse av Det europeiske politibyrå (Europol) (EUT L 121 av 15.5.2009, s.

37).

12 EFT L 239 av 22.9.2000, s. 69.

13 EFT L 176 av 10.7.1999, s. 36.

14 Rådsbeslutning 1999/437/EF av 17. mai 1999 om visse gjennomføringsbestemmelser til avtalen inngått mellom Rådet for Den europeiske union og Republikken Island og Kongeriket Norge om de sistnevnte statenes tilknytning til gjennomføringen, anvendelsen og videreutviklingen av Schengen-regelverket (EUT L 176 av 10.7.1999, s. 31).

15 EUT L 53 av 27.2.2008, s. 52.

16 Rådsbeslutning 2008/146/EF av 28. januar 2008 om inngåelse på vegne av Det europeiske fellesskap av avtalen mellom Den europeiske union, Det europeiske fellesskap og Det sveitsiske edsforbund om Det sveitsiske edsforbunds tilknytning til gjennomføringen, anvendelsen og utviklingen av Schengen-regelverket (EUT L 53 av 27.2.2008, s. 1).

17 EUT L 160 av 18.6.2011, s. 21.

18 Rådsbeslutning 2011/350/EU av 7. mars 2011 om inngåelse på vegne av Den europeiske union av protokollen undertegnet mellom Den europeiske union, Det europeiske fellesskap, Det sveitsiske edsforbund og Fyrstedømmet Liechtenstein om Fyrstedømmet Liechtensteins tiltredelse til avtalen mellom Den europeiske union, Det europeiske fellesskap og Det sveitsiske edsforbund om Det sveitsiske edsforbunds tilknytning til gjennomføringen, anvendelsen og utviklingen av Schengen-regelverket, med henblikk på avskaffelse av kontrollen på indre grenser og bevegelighet for personer (EUT L 160 av 18.6.2011, s. 19).

19 Rådsbeslutning 2000/365/EF av 29. mai 2000 om begjæring fra Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland om å delta i noen av bestemmelsene i Schengen-regelverket (EFT L 131 av 1.6.2000, s. 43).

20 Rådsbeslutning 2002/192/EF av 28. februar 2002 om begjæring fra Irland om å delta i noen av bestemmelsene i Schengen-regelverket (EFT L 64 av 7.3.2002, s. 20).

VEDTATT DENNE FORORDNINGEN:

AVDELING I

ALMINNELIGE BESTEMMELSER

Artikkel 1 Formål og prinsipper

Denne forordningen fastsetter at det ikke skal foretas grensekontroll av personer som krysser de indre grensene mellom medlemsstater i Unionen.

Den fastsetter regler for grensekontroll av personer som krysser de ytre grensene til medlemsstatene i Unionen.

Artikkel 2 Definisjoner I denne forordningen menes med

1. «indre grenser»

a) medlemsstatenes felles grenser på land, herunder grenser i elver og innsjøer, b) medlemsstatenes lufthavner for interne flygninger,

c) medlemsstatenes sjø-, elve- og innsjøhavner for regelmessige interne fergeforbindelser,

2. «ytre grenser» medlemsstatenes grenser på land, herunder grenser i elver og innsjøer, sjøgrenser samt lufthavner, elvehavner, sjøhavner og innsjøhavner, såfremt de ikke er indre grenser,

3. «intern flygning» enhver flygning utelukkende til eller fra medlemsstatenes territorier uten mellomlanding på territoriet til et tredjeland,

4. «regelmessig intern fergeforbindelse» fergeforbindelse mellom de samme to eller flere havner på medlemsstatenes territorium, uten anløp i havner utenfor medlemsstatenes territorium, og som innebærer transport av passasjerer og kjøretøyer etter en offentliggjort ruteplan,

5. «personer som i henhold til unionsretten har rett til fri bevegelighet»

a) unionsborgere i henhold til artikkel 20 nr. 1 i TEUV og tredjelandsborgere som er familiemedlemmer av en unionsborger som utøver sin rett til fri bevegelighet i henhold til europaparlaments- og rådsdirektiv 2004/38/EF²¹,

b) tredjelandsborgere og medlemmer av deres familie, uansett nasjonalitet, som i henhold til avtaler inngått mellom Unionen og dens medlemsstater på den ene side og de aktuelle tredjelandene på den annen side, nyter samme rett til fri bevegelighet som unionsborgere,

6. «tredjelandsborger» enhver person som ikke er unionsborger i henhold til traktatens artikkel 20 nr. 1, og som ikke omfattes av nr. 5 i den nærværende artikkelen,

7. «personer som er innmeldt med henblikk på ikke å tillate innreise» enhver tredjelandsborger som er innmeldt i Schengen-informasjonssystemet (SIS) i samsvar med og for formålene fastsatt i artikkel 24 og 26 i europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1987/2006²²,

8. «grenseovergangssted» ethvert grensekryssingssted som er godkjent av vedkommende myndigheter for kryssing av de ytre grensene,

9. «felles grenseovergangssted» ethvert grenseovergangssted som befinner seg enten på territoriet til en medlemsstat eller på territoriet til et tredjeland, der grensevakter fra medlemsstaten og tredjelandets grensevakter utfører inn- og utreisekontroll etter hverandre i samsvar med nasjonal lovgivning og i henhold til en bilateral avtale,

10. «grensekontroll» den aktiviteten som utføres på en grense, i samsvar med og med henblikk på denne forordningen, utelukkende som følge av en intensjon om å krysse eller en faktisk kryssing av grensen, uavhengig av andre hensyn, som består av inn- og utreisekontroll og grenseovervåking,

21 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2004/38/EF av 29. april 2004 om unionsborgeres og deres familiemedlemmers rett til å ferdes og oppholde seg fritt på medlemsstatenes territorium, om endring av forordning (EØF) nr. 1612/68 og om oppheving av direktiv 64/221/EØF, 68/360/EØF, 72/194/EØF, 73/148/EØF, 75/34/EØF, 75/35/EØF, 90/364/EØF, 90/365/EØF og 93/96/EØF (EUT L 158 av 30.4.2004, s. 77).

22 Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1987/2006 av 20. desember 2006 om opprettelse, drift og bruk av andre generasjon av Schengen-informasjonssystemet (SIS II) (EUT L 381 av 28.12.2006, s. 4).

11. «inn- og utreisekontroll» kontrollen som foretas på grenseovergangssteder for å sikre at personer har lov til å reise inn eller ut av medlemsstatenes territorium, og at transportmidler og gjenstander de bringer med seg, kan føres inn eller ut,

12. «grenseovervåking» overvåking av grensene mellom grenseovergangssteder og overvåking av grenseovergangssteder utenfor normale åpningstider, for å hindre at personer unndrar seg inn- og utreisekontroll,

13. «tilleggskontroll» («second line check») en ytterligere kontroll som kan foretas på et sted spesielt beregnet på dette, i en viss avstand fra stedet der alle personer kontrolleres (første linje),

14. «grensevakt» enhver offentlig tjenestemann som er utpekt i samsvar med nasjonal rett til å tjenestegjøre på et grenseovergangssted eller langs grensen eller i umiddelbar nærhet av grensen, og som utfører grensekontrolloppgaver i samsvar med denne forordningen og nasjonal rett,

15. «transportør» enhver fysisk eller juridisk person som utfører yrkesmessig transport av personer, 16. «oppholdstillatelse»

a) alle oppholdstillatelser utstedt av medlemsstatene i samsvar med standardformatet som er fastsatt i rådsforordning (EF) nr. 1030/2002 ²³, og oppholdskort utstedt i samsvar med direktiv 2004/38/EF, b) alle andre dokumenter som er utstedt av en medlemsstat til tredjelandsborgere og gir tillatelse til

opphold på medlemsstatens territorium, som er blitt meddelt og publisert i samsvar med artikkel 39, med unntak av

i) midlertidige tillatelser utstedt i påvente av behandling av en første søknad om oppholdstillatelse som nevnt i bokstav a) eller en søknad om asyl, og

ii) visa utstedt av medlemsstatene i det ensartede formatet som er fastsatt i rådsforordning (EF) nr.

1683/95²⁴,

17. «cruiseskip» et skip som følger en bestemt reiserute i samsvar med et på forhånd fastlagt program som omfatter turistaktiviteter i de forskjellige havnene, og som vanligvis verken finner tar om bord eller setter i land passasjerer under reisen,

18. «lystfartøy» fartøy brukt til sportslig aktivitet eller turistformål,

19. «kystfiske» fiske som drives med fartøyer som daglig eller innen 36 timer vender tilbake til en havn på en medlemsstats territorium uten å anløpe en havn i et tredjeland,

20. «offshore-arbeidstaker» en person som arbeider på en offshoreinstallasjon som er plassert i medlemsstatenes territorialfarvann eller eksklusive maritime økonomiske soner som definert i internasjonal sjørett, og som regelmessig vender tilbake til medlemsstatenes territorium ved hjelp av sjøtransport eller lufttransport,

21. «trussel mot folkehelsen» enhver sykdom som potensielt kan utvikle seg til en epidemi som definert i det internasjonale helsereglementet fra Verdens helseorganisasjon, og andre infeksjonssykdommer eller smittsomme parasittsykdommer dersom de er gjenstand for vernetiltak som gjelder for medlemsstatenes borgere.

Artikkel 3 Virkeområde

Denne forordningen får anvendelse på enhver person som krysser medlemsstatenes indre eller ytre grenser, uten at det berører

a) rettighetene til personer som i henhold til unionsretten har rett til fri bevegelighet,

b) rettighetene til flyktninger og personer som søker om internasjonal beskyttelse, særlig med hensyn til non- refoulement-prinsippet.

23 Rådsforordning (EF) nr. 1030/2002 av 13. juni 2002 om en standard utforming av oppholdstillatelser til tredjestatsborgere (EFT L 157 av 15.6.2002, s. 1).

24 Rådsforordning (EF) nr. 1683/95 av 29. mai 1995 om fastsettelse av et ensartet visumformat (EFT L 164 av 14.7.1995, s. 1).

Artikkel 4 Grunnleggende rettigheter

Ved anvendelsen av denne forordningen bør medlemsstatene handle i fullt samsvar med relevant unionsrett, herunder Den europeiske unions pakt om grunnleggende rettigheter («pakten»); den relevante folkeretten, herunder konvensjonen om flyktningers status utferdiget i Genève 28. juli 1951 («Genève-konvensjonen»);

forpliktelser i forbindelse med tilgang til internasjonal beskyttelse, særlig non-refoulement-prinsippet, og grunnleggende rettigheter. I samsvar med de allmenne prinsippene i unionsretten, skal beslutninger i henhold til denne forordningen treffes på individuelt grunnlag.

AVDELING II YTRE GRENSER

KAPITTEL I

Kryssing av de ytre grensene og vilkår for innreise

Artikkel 5 Kryssing av ytre grenser

1. Kryssing av de ytre grensene kan bare skje på grenseovergangssteder og bare i de fastsatte åpningstidene. På grenseovergangssteder som ikke er åpne døgnet rundt, skal åpningstidene angis tydelig.

Medlemsstatene skal meddele Kommisjonen listen over sine grenseovergangssteder i samsvar med artikkel 39.

2. Som unntak fra nr. 1 kan det gjøres unntak fra plikten til å krysse de ytre grensene bare ved grenseovergangssteder og bare i løpet av de fastsatte åpningstidene, i følgende tilfeller:

a) For enkeltpersoner eller grupper av personer dersom det foreligger spesielle behov for tidvis å krysse de ytre grensene på andre steder enn grenseovergangssteder og utenom de fastsatte åpningstidene, forutsatt at personene er i besittelse av de tillatelsene som er nødvendige etter nasjonal lovgivning og at det ikke er i strid med hensynet til medlemsstatenes offentlige orden og indre sikkerhet. Medlemsstatene kan innføre særordninger i bilaterale avtaler. Generelle unntak fastsatt i nasjonal lovgivning og bilaterale avtaler skal meldes til Kommisjonen i henhold til artikkel 39.

b) For enkeltpersoner eller grupper av personer dersom en uforutsett nødssituasjon oppstår.

c) I samsvar med de særlige reglene fastsatt i artikkel 19 og 20 sammenholdt med vedlegg VI og VII.

3. Uten at det berører unntakene fastsatt i nr. 2 eller medlemsstatenes forpliktelser med hensyn til internasjonal beskyttelse, skal medlemsstatene innføre sanksjoner i samsvar med nasjonal rett for ulovlig kryssing av de ytre grensene på andre steder enn grenseovergangssteder eller utenfor de fastsatte åpningstidene. Sanksjonene skal være virkningsfulle, stå i forhold til overtredelsen og virke avskrekkende.

Artikkel 6

Innreisevilkår for tredjelandsborgere

1. For planlagte opphold på medlemsstatenes territorium med en varighet på høyst 90 dager i enhver 180- dagersperiode, der det tas hensyn til 180-dagersperioden før hver dag av oppholdet, skal tredjelandsborgere oppfylle følgende innreisevilkår:

a) De skal være i besittelse av et gyldig reisedokument som gir innehaveren rett til å krysse grensen, og som oppfyller følgende kriterier:

i) Det skal være gyldig i minst tre måneder etter planlagt avreisedato fra medlemsstatenes territorium. I begrunnede nødstilfeller kan denne forpliktelsen fravikes.

ii) Det skal være utstedt innenfor de foregående ti årene.

b) De skal være i besittelse av gyldig visum, dersom dette kreves i henhold til rådsforordning (EF) nr.

539/2001²⁵, med mindre de har gyldig oppholdstillatelse eller gyldig visum for langvarig opphold.

25 Rådsforordning (EF) nr. 539/2001 av 15. mars 2001 om utarbeiding av listen over tredjestater hvis borgere må ha visum når de passerer de ytre grensene, og av listen over tredjestater hvis borgere er unntatt fra dette kravet (EFT L 81 av 21.3.2001, s. 1).

c) De kan dokumentere formålet med og vilkårene for det planlagte oppholdet og har tilstrekkelige midler til sitt livsopphold, både under det planlagte oppholdet og under tilbakereise til hjemlandet eller transitt til et tredjeland der de er sikret rett til innreise, eller vil kunne erverve slike midler på lovlig måte.

d) De er ikke personer som er innmeldt i SIS med henblikk på ikke å tillate innreise.

e) De må ikke anses som en trussel mot noen av medlemsstatenes offentlige orden, indre sikkerhet, folkehelsen eller internasjonale forbindelser, særlig dersom det ikke foreligger noen melding i medlemsstatenes nasjonale databaser med henblikk på å nekte innreise på samme grunnlag.

2. Med henblikk på gjennomføringen av nr. 1, skal innreisedatoen anses som den første dagen av oppholdet på medlemsstatenes territorium, og utreisedatoen anses som den siste dagen av oppholdet på medlemsstatenes territorium. Godkjente opphold i henhold til en oppholdstillatelse eller et visum for langsiktig opphold skal ikke tas i betraktning ved beregning av varigheten av oppholdet på medlemsstatenes territorium.

3. Vedlegg I gir en ikke-uttømmende liste over dokumentasjon som grensevakten kan kreve framlagt av en tredjelandsborger for å kontrollere at vilkårene fastsatt i nr. 1 bokstav c) er oppfylt.

4. Midlene til livsopphold skal vurderes i forhold til oppholdets varighet og formål og ut fra gjennomsnittsprisene for billig kost og losji i de(n) vedkommende medlemsstaten(e), multiplisert med antallet dager oppholdet varer.

Referansebeløpene som fastsettes av medlemsstatene skal meldes til Kommisjonen i samsvar med artikkel 39.

Vurderingen av om midlene til livsopphold er tilstrekkelige, kan foretas på grunnlag av kontanter, reisesjekker og kredittkort i tredjelandsborgerens besittelse. Garantierklæringer, dersom nasjonal rett har bestemmelser om dette, og garantibrev fra vertskap som definert i nasjonal rett, dersom tredjelandsborgeren oppholder seg hos en vert, kan også tjene som dokumentasjon på tilstrekkelige midler til livsopphold.

5. Som unntak fra nr. 1

a) skal tredjelandsborgere som ikke oppfyller samtlige av vilkårene fastsatt i nr. 1, men som er i besittelse av en oppholdstillatelse eller et visum for langsiktig opphold, gis tillatelse til innreise på de øvrige medlemsstatenes territorium med henblikk på transitt til territoriet til medlemsstaten som har utstedt oppholdstillatelsen eller visumet for langsiktig opphold, med mindre vedkommendes navn er oppført på den nasjonale listen over meldinger i den medlemsstaten hvis ytre grenser vedkommende ønsker å krysse, og meldingen omfatter en instruks om å nekte innreise eller transitt,

b) kan tredjelandsstatsborgere som oppfyller vilkårene fastsatt i nr. 1, unntatt bokstav b), og som møter opp på grensen, få tillatelse til innreise på medlemsstatenes territorium dersom det utstedes et visum på grensen i samsvar med artikkel 35 og 36 i europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 810/2009²⁶.

Medlemsstatene skal utarbeide statistikk over visum utstedt på grensen i samsvar med artikkel 46 i forordning (EF) nr. 810/2009 og forordningens vedlegg XII.

Dersom det ikke er mulig å påføre et visum i dokumentet, skal det unntaksvis påføres et separat ark som settes i dokumentet. I så fall skal det benyttes et standardformat for påføring av visum, som fastsatt ved rådsforordning (EF) nr. 333/2002²⁷.

c) kan tredjelandsborgere som ikke oppfyller ett eller flere av vilkårene i nr. 1, få tillatelse av en medlemsstat til å reise inn på denne statens territorium på humanitært grunnlag, av hensyn til nasjonale interesser eller som følge av internasjonale forpliktelser. Dersom tredjelandsborgeren er gjenstand for en melding som nevnt i nr. 1 bokstav d), skal medlemsstaten som gir vedkommende tillatelse til innreise på sitt territorium, underrette de øvrige medlemsstatene om dette.

26 Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 810/2009 av 13. juli 2009 om innføring av fellesskapsregelverk for visum (visumkodeksen) (EUT L 243 av 15.9.2010, s. 1).

27 Rådsforordning (EF) nr. 333/2002 av 18. februar 2002 om et fellesformat for skjemaer for påføring av visum utstedt av medlemsstatene til personer med reisedokumenter som ikke anerkjennes av medlemsstaten som utferdiger skjemaet (EFT L 53 av 23.2.2002, s. 4).

KAPITTEL II

Kontroll på de ytre grensene og nekting av innreise Artikkel 7

Gjennomføring av inn- og utreisekontroll

1. Grensevakter skal i forbindelse med utførelsen av sine oppgaver fullt ut respektere menneskeverdet, særlig i tilfeller som omfatter sårbare personer.

Ethvert tiltak som treffes i forbindelse med utførelsen av oppgavene skal stå i forhold til formålene med slike tiltak.

2. Når grensevaktene utfører inn- og utreisekontroll, skal de ikke forskjellsbehandle en person på grunnlag av kjønn, rase eller etnisk opprinnelse, religion eller overbevisning, funksjonshemning, alder eller seksuell legning.

Artikkel 8

Inn- og utreisekontroll av personer

1. Grensetrafikken ved de ytre grensene skal kontrolleres av grensevakter. Kontrollen skal utføres i samsvar med dette kapittelet.

Kontrollen kan også omfatte transportmidler og gjenstander som personer som krysser grensen medbringer.

Dersom det foretas slike undersøkelser, får lovgivningen i den berørte medlemsstaten anvendelse.

2. Alle personer skal gjennomgå en minimumskontroll for å fastslå deres identitet på grunnlag av framvisning av reisedokumenter. Et slikt minimumskontroll skal bestå av en rask og enkel kontroll, eventuelt ved hjelp av tekniske hjelpemidler og ved å søke i de relevante databasene etter opplysninger som utelukkende gjelder stjålne eller på annen måte forsvunnede og ugyldiggjorte dokumenter, av gyldigheten til dokumentet som tillater den rettmessige innehaveren å krysse grensen, samt av hvorvidt det foreligger tegn på at dokumentet er forfalsket eller ettergjort.

Minimumskontrollen nevnt i første ledd skal som hovedregel anvendes på personer som i henhold til unionsretten har rett til fri bevegelighet.

Når grensevaktene utfører minimumskontroll av personer som i henhold til unionsretten har rett til fri bevegelighet, kan de imidlertid i enkelte tilfeller foreta søk i nasjonale og europeiske dataregistre for å sikre at slike personer ikke utgjør en reell, umiddelbar og tilstrekkelig alvorlig fare for medlemsstatenes indre sikkerhet, offentlige orden eller internasjonale forbindelser, eller en trussel for folkehelsen.

For personer som i henhold til unionsretten har rett til fri bevegelighet skal resultatene av slike søk ikke sette i fare deres rett til innreise på territoriet til den aktuelle medlemsstaten som fastsatt i direktiv 2004/38/EF.

3. Tredjelandsborgere skal underkastes grundig kontroll ved innreise og utreise på følgende måte:

a) Grundig innreisekontroll skal omfatte kontroll av innreisevilkårene fastsatt i artikkel 6 nr. 1 og eventuelt av dokumenter som gir rett til opphold eller yrkesvirksomhet. Dette skal omfatte en detaljert kontroll av følgende:

i) Verifisering av at tredjelandsborgeren er i besittelse av et gyldig dokument som gir adgang til å krysse grensen og som ikke er utløpt, og om visum eller oppholdstillatelse medfølger der dette er nødvendig.

ii) Grundig kontroll av reisedokumentet for å fastslå om det finnes tegn på at dokumentet er forfalsket eller ettergjort.

iii) Kontroll av innreise- og utreisestempler i vedkommende tredjelandsborgers reisedokument ved å sammenholde innreise- og utreisedatoer for å påse at personen ikke allerede har overskredet maksimumstiden for tillatt opphold på medlemsstatenes territorium.

iv) Verifisering av tredjelandsborgerens avreise- og bestemmelsessted og formålet med det planlagte oppholdet, samt om nødvendig kontroll av tilhørende dokumentasjon.

v) Verifisere at vedkommende tredjelandsborger har tilstrekkelige midler til sitt livsopphold for varigheten av og formålet med det planlagte oppholdet, til sin tilbakereise til opprinnelseslandet eller til transitt til et tredjeland der vedkommende er sikret rett til innreise, eller at vedkommende er i stand til å erverve slike midler på lovlig måte.

vi) Verifisere at vedkommende tredjelandsborger og de transportmidlene og gjenstandene vedkommende medbringer ikke utgjør en trussel mot noen av medlemsstatenes offentlige orden, indre sikkerhet, folkehelse eller internasjonale forbindelser. Slik kontroll skal omfatte direkte søk i SIS og nasjonale dataregistre etter data og meldinger om personer og eventuelt gjenstander, og hvilke tiltak som eventuelt skal iverksettes som følge av en melding.

b) Dersom tredjelandsborgeren har visum som nevnt i artikkel 6 nr. 1 bokstav b), skal den grundige innreisekontrollen også omfatte kontroll av identiteten til innehaveren av visumet og ektheten av dette, ved søk i visuminformasjonssystemet (VIS) i samsvar med artikkel 18 i forordning (EF) nr. 767/2008.

c) Unntaksvis kan søk i VIS foretas bare på grunnlag av nummeret på visumetiketten i alle tilfeller samt på stikkprøvebasis med nummeret på visumetiketten kombinert med verifisering av fingeravtrykk dersom

i) trafikken er så kraftig at det skaper urimelig lang ventetid ved grenseovergangsstedene,

ii) alle tilgjengelige ressurser allerede er tatt i bruk med hensyn til personale, utstyr og organisering, og iii) en vurdering tilsier at det ikke foreligger noen risiko for den indre sikkerheten og ulovlig innvandring.

I alle tilfeller der det er tvil om identiteten til innehaveren av visumet og/eller ektheten av visumet, skal imidlertid søk i VIS foretas systematisk med nummeret på visumetiketten kombinert med verifisering av fingeravtrykk.

Dette unntaket kan anvendes bare på det berørte grenseovergangsstedet så lenge vilkårene nevnt i punkt i), ii) og iii) er oppfylt.

d) Beslutningen om å søke i VIS i samsvar med bokstav c) skal tas av grensevakten som har kommandoen ved grenseovergangsstedet eller på et høyere nivå.

Den berørte medlemsstaten skal umiddelbart underrette de øvrige medlemsstatene og Kommisjonen om alle slike avgjørelser.

e) En gang i året skal hver medlemsstat oversende en rapport om anvendelsen av bokstav c) til Europaparlamentet og Kommisjonen, som skal omfatte antall tredjelandsborgere som er kontrollert i VIS bare med nummeret på visumetiketten, og lengden på ventetiden nevnt i bokstav c) i).

f) Bokstav c) og d) får anvendelse i et tidsrom på høyst tre år, som begynner tre år etter at VIS har startet sin virksomhet. Kommisjonen skal innen utgangen av det andre året der bokstav c) og d) anvendes, oversende Europaparlamentet og Rådet en evaluering av gjennomføringen av dem. På grunnlag av denne evalueringen kan Europaparlamentet eller Rådet anmode Kommisjonen om å foreslå egnede endringer av denne forordningen.

g) Grundig utreisekontroll skal omfatte følgende:

i) Verifisering av at tredjelandsborgeren er i besittelse av et gyldig dokument som gir adgang til å krysse grensen.

ii) Verifisering av reisedokumentet for å fastslå om det finnes tegn på at dokumentet er forfalsket eller ettergjort.

iii) Når det er mulig, verifisere at tredjelandsborgeren ikke anses som en trussel mot noen av medlemsstatenes offentlige orden, indre sikkerhet eller internasjonale forbindelser.

h) I tillegg til kontrollene nevnt i bokstav g) kan grundig utreisekontroll også omfatte

i) verifisering av at personen er i besittelse av gyldig visum, dersom dette kreves i henhold til forordning (EF) nr. 539/2001, unntatt når vedkommende har gyldig oppholdstillatelse; slik kontroll kan omfatte søk i VIS i samsvar med artikkel 18 i forordning (EF) nr. 767/2008,

ii) verifisering av at personen ikke har overskredet maksimumstiden for tillatt opphold på medlemsstatenes territorium,

iii) søk etter meldinger om personer og gjenstander som er lagt inn i SIS og meldinger i nasjonale dataregistre.

i) Med henblikk på å identifisere enhver person som kanskje ikke oppfyller, eller ikke lenger oppfyller, vilkårene for innreise, opphold eller bosted på territoriet til medlemsstatene, kan det foretas søk i VIS i samsvar med artikkel 20 i forordning (EF) nr. 767/2008.

4. Dersom det finnes fasiliteter for dette og dersom vedkommende tredjelandsborger ber om det, skal slik grundig kontroll gjennomføres på et privat område.

5. Med forbehold for annet ledd, skal tredjelandsborgere som underkastes en grundig tilleggskontroll («second line check») gis skriftlige opplysninger på et språk de forstår eller med rimelighet kan antas å forstå, eller på annen effektiv måte, om formålet med og framgangsmåten for en slik kontroll.

Disse opplysningene skal være tilgjengelig på alle de offisielle språkene i Unionen og på språket eller språkene i landet eller landene som grenser til den berørte medlemsstaten, og det skal framgå at tredjelandsborgeren kan be om navnet og tjenesteidentifikasjonsnummeret til grensevaktene som utfører den grundige tilleggskontrollen samt navnet på grenseovergangsstedet og datoen for grensekryssingen.

6. Kontroll av en person som i henhold til unionsretten har rett til fri bevegelighet skal utføres i samsvar med direktiv 2004/38/EF.

7. Nærmere bestemmelser om opplysningene som skal registreres, er fastsatt i vedlegg II.

8. Dersom artikkel 5 nr. 2 bokstav a) eller b) får anvendelse, kan medlemsstatene også gi unntak fra reglene fastsatt i denne artikkelen.

Artikkel 9

Lempning av inn- og utreisekontrollen

1. Inn- og utreisekontrollen på de ytre grensene kan lempes som følge av ekstraordinære og uforutsette omstendigheter. Det anses å foreligge slike ekstraordinære og uforutsette omstendigheter når uforutsette hendelser medfører så stor trafikk at ventetiden på grenseovergangsstedet blir urimelig lang, og alle ressurser er tatt i bruk med hensyn til personell, utstyr og organisering.

2. Dersom det lempes på inn- og utreisekontroll i samsvar med nr. 1, skal innreisekontroll i prinsippet prioriteres framfor utreisekontroll.

Beslutningen om å lempe på kontrollene skal tas av grensevakten som har kommandoen ved grenseovergangsstedet.

Slik lempning av kontrollene skal være midlertidig, skal tilpasses omstendighetene som gjør den berettiget, og skal iverksettes gradvis.

3. Selv når det foretas lempning i kontrollen, skal grensevakten stemple tredjelandsborgeres reisedokumenter både ved inn- og utreise, i samsvar med artikkel 11.

4. Hver medlemsstat skal én gang i året oversende en rapport om anvendelsen av denne artikkelen til Europaparlamentet og Kommisjonen.

Artikkel 10 Separate filer og skilting

1. Medlemsstatene skal anlegge separate filer, særlig på grenseovergangssteder i lufthavner, for å utføre inn- og utreisekontroll av personer, i samsvar med artikkel 8. Disse filene skal differensieres med skilt med opplysningene som er fastsatt i vedlegg III.

Medlemsstatene kan anlegge separate filer på sine sjø- og landgrenseovergangssteder og på grensene mellom medlemsstater som ikke anvender artikkel 22 på sine felles grenser. Skiltene med opplysningene angitt i vedlegg III skal brukes dersom medlemsstatene anlegger separate filer på disse grensene.

Medlemsstatene skal sikre at slike filer er tydelig skiltet, også når reglene for bruk av de forskjellige filene er suspendert i henhold til nr. 4, for å sikre en optimal flyt i persontrafikken over grensen.

2. Personer som i henhold til unionsretten har rett til fri bevegelighet, har rett til å benytte filene angitt med skiltene i vedlegg III del A («EU, EØS, CH»). De kan også benytte filene angitt med skiltene i vedlegg III del B1 («visum ikke påkrevd») og del B2 («alle pass»).

Tredjelandsborgere som ikke er forpliktet til å ha visum for å krysse medlemsstatenes ytre grenser i samsvar med forordning (EF) nr. 539/2001 og tredjelandsborgere som har gyldig oppholdstillatelse eller et visum for langvarig opphold, kan bruke filene angitt med skiltet i vedlegg III del B1 («visum ikke påkrevd») til denne forordningen.

De kan også bruke filene angitt med skiltet i vedlegg III del B2 («alle pass») til denne forordningen.

Alle andre personer skal bruke filene angitt med skiltet i vedlegg III del B2 («alle pass»).

Opplysningene på skiltene omhandlet i første, andre og tredje ledd kan gis på det eller de språk som hver medlemsstat finner hensiktsmessig.

Det er ikke obligatorisk å ha egne filer angitt med skiltet i vedlegg III del B1 («visum ikke påkrevd»).

Medlemsstatene kan selv, på grunnlag av praktiske behov, beslutte om dette er nødvendig og på hvilke grenseovergangssteder.

3. Ved sjø- og landgrenseovergangssteder kan medlemsstatene skille biltrafikken i forskjellige kjørefelter for henholdsvis lette og tunge kjøretøyer og busser ved hjelp av skiltene vist i vedlegg III del C.

Medlemsstatene kan variere opplysningene på disse skiltene når det er hensiktsmessig, avhengig av lokale forhold.

4. Dersom det oppstår en midlertidig ubalanse i trafikkflyten på et bestemt grenseovergangssted, kan vedkommende myndigheter suspendere regelen om bruk av de ulike filene så lenge det er nødvendig for å gjenopprette balansen.

Artikkel 11

Stempling av reisedokumenter

1. Tredjelandsborgeres reisedokumenter skal systematisk stemples ved inn- og utreise. Det skal særlig påføres innreise- eller utreisestempel på

a) dokumenter forsynt med et gyldig visum som gir tredjelandsborgere adgang til å krysse grensen,

b) dokumenter som gir tredjelandsborgere som på grensen har fått utstedt visum av en medlemsstat, adgang til å krysse grensen,

c) dokumenter som gir tredjelandsborgere som ikke er underlagt visumplikt, adgang til å krysse grensen.

2. Reisedokumenter tilhørende tredjelandsborgere som er familiemedlemmer av en unionsborger som omfattes av direktiv 2004/38/EF, men som ikke framviser oppholdskort i henhold til det nevnte direktivet, skal stemples ved inn- og utreise.

Reisedokumenter tilhørende tredjelandsborgere som er familiemedlemmer av en tredjelandsborger som i henhold til unionsretten har rett til fri bevegelighet, men som ikke framviser oppholdskort i henhold til direktiv 2004/38/EF, skal stemples ved inn- og utreise.

3. Innreise- og utreisestempel skal ikke påføres

a) reisedokumenter tilhørende statsoverhoder og høytstående embetsmenn hvis ankomst er offisielt meddelt på forhånd gjennom diplomatiske kanaler,

b) flygersertifikater eller sertifikater for besetningsmedlemmer på luftfartøyer,

c) reisedokumenter for sjøfolk som bare befinner seg på en medlemsstats territorium under fartøyets opphold i havn og innenfor anløpshavnens område,

d) reisedokumenter tilhørende besetningsmedlemmer og passasjerer på cruiseskip som ikke skal underkastes inn- og utreisekontroll i henhold til vedlegg VI nr. 3.2.3,

e) dokumenter som gir statsborgere fra Andorra, Monaco og San Marino adgang til å krysse grensen, f) reisedokumenter for personale på passasjer- og godstog på internasjonale ruter,

g) reisedokumenter for statsborgere fra tredjeland som framviser oppholdskort i henhold til direktiv 2004/38/EF.

På anmodning fra en tredjelandsborger kan det unntaksvis unnlates å påføre inn- eller utreisestempel dersom slik stempling kan medføre betydelige vanskeligheter for denne personen. I så fall skal innreisen eller utreisen attesteres på et separat ark med angivelse av personens navn og passnummer. Dette arket utleveres til tredjelandsborgeren. Vedkommende myndigheter i medlemsstatene kan føre statistikk over slike unntakstilfeller og oversende slik statistikk til Kommisjonen.

4. De praktiske retningslinjene for stempling er fastsatt i vedlegg IV.

5. Så sant det er mulig skal tredjelandsborgere underrettes om grensevaktenes plikt til å stemple deres reisedokumenter ved innreise og utreise, selv når det er lempet på inn- og utreisekontrollen i samsvar med artikkel 9.

Artikkel 12

Antakelse om hvorvidt vilkårene for oppholdets varighet er oppfylt

1. Dersom en tredjelandsborgers reisedokumenter ikke er forsynt med et innreisestempel, kan vedkommende nasjonale myndigheter anta at innehaveren ikke oppfyller eller ikke lenger oppfyller gjeldende vilkår for oppholdstid i den berørte medlemsstaten.

2. Antakelsen omhandlet i nr. 1 kan tilbakevises dersom tredjelandsborgeren kan framlegge et hvilket som helst troverdig bevis på at vedkommende har overholdt vilkårene for et kort opphold, f.eks. reisebilletter eller bevis for at vedkommende har oppholdt seg utenfor medlemsstatenes territorium.

I et slikt tilfelle

a) skal de vedkommende myndighetene, dersom tredjelandsborgeren befinner seg på territoriet til en medlemsstat som anvender Schengen-regelverket fullt ut, angi i hans eller hennes reisedokument, i samsvar med nasjonal lovgivning og praksis, når og hvor vedkommende har krysset den ytre grensen i en av medlemsstatene som anvender Schengen-regelverket fullt ut,

b) skal de vedkommende myndighetene, dersom tredjelandsborgeren befinner seg på territoriet til en medlemsstat og beslutningen omhandlet i artikkel 3 nr. 2 i tiltredelsesakten av 2003, i artikkel 4 nr. 2 i tiltredelsesakten av 2005 og i artikkel 4 nr. 2 i tiltredelsesakten av 2011 ennå ikke er truffet med hensyn til denne medlemsstaten, angi i hans eller hennes reisedokument, i samsvar med nasjonal lovgivning og

praksis, når og hvor vedkommende har krysset den ytre grensen til en slik medlemsstat.

I tillegg til opplysningene nevnt i bokstav a) og b) kan et skjema som vist i vedlegg VIII utleveres til tredjelandsborgeren.

Medlemsstatene skal underrette hverandre og Kommisjonen og Rådets generalsekretariat om sin nasjonale praksis med hensyn til angivelse av opplysningene omhandlet i denne artikkelen.

3. Dersom antakelsen nevnt i nr. 1 ikke blir tilbakevist, kan tredjelandsborgeren returneres i samsvar med europaparlaments- og rådsdirektiv 2008/115/EF²⁸ og med nasjonal rett som er i samsvar med det nevnte direktivet.

4. De relevante bestemmelsene i nr. 1 og 2 gjelder tilsvarende med nødvendige endringer dersom det ikke foreligger et utreisestempel.

Artikkel 13 Grenseovervåking

1. Hovedformålet med grenseovervåking er å hindre ulovlig grensekryssing, bekjempe grensekryssende kriminalitet og iverksette tiltak overfor personer som har krysset grensen ulovlig. En person som har krysset grensen ulovlig og som ikke har noen rett til å oppholde seg på territoriet til den berørte medlemsstaten, skal pågripes og behandles i henhold til framgangsmåter som tar hensyn til direktiv 2008/115/EF.

2. Grensevaktene skal benytte stasjonære eller mobile enheter for å utføre grenseovervåkingen.

Overvåkingen skal utføres på en slik måte at det hindrer eller motvirker at personer unndrar seg inn- og utreisekontroll på grenseovergangsstedene.

3. Overvåkingen mellom grenseovergangssteder skal utføres av grensevakter; deres antall og metoder skal tilpasses etter foreliggende eller forventede risikoer og trusler. Det skal foretas hyppige og uventede endringer av overvåkingsperiodene, slik at ulovlig grensekryssing alltid innebærer en risiko for å bli avslørt.

4. Overvåkingen skal utføres av stasjonære eller mobile enheter som patruljerer eller posteres i områder som er kjent for eller antas å være utsatte, og formålet med overvåkingen skal være å pågripe personer som krysser grensen ulovlig. Overvåkingen kan også skje med tekniske hjelpemidler, herunder elektroniske hjelpemidler.

5. Kommisjonen skal ha myndighet til å vedta delegerte rettsakter i samsvar med artikkel 37 som gjelder ytterligere tiltak i forbindelse med overvåking.

Artikkel 14 Nekting av innreise

1. En tredjelandsborger som ikke oppfyller alle innreisevilkårene fastsatt i artikkel 6 nr. 1 og som ikke tilhører noen av de gruppene av personer som er omhandlet i artikkel 6 nr. 5, skal nektes innreise på medlemsstatenes territorier. Dette berører ikke anvendelsen av særlige bestemmelser om rett til asyl og internasjonal beskyttelse eller utstedelse av visum for langvarig opphold.

2. Innreise kan bare nektes gjennom et grunngitt vedtak, der de nøyaktige grunnene angis. Vedtaket treffes av en myndighet som er bemyndiget til det i henhold til nasjonal rett. Det får umiddelbar virkning.

Det grunngitte vedtaket og de nøyaktig grunnene til avslaget skal oppgis på et standardskjema som fastsatt i vedlegg V del B, som fylles ut av myndigheten som etter nasjonal rett er bemyndiget til å nekte innreise. Det utfylte standardskjemaet skal overleveres til vedkommende tredjelandsborger, som skal kvittere for å ha mottatt vedtaket om nekting av innreise i form av slikt skjema.

3. Personer som nektes innreise skal ha rett til å klage på vedtaket. Klageprosessen skal være i samsvar med nasjonal rett. Tredjelandsborgeren skal også få skriftlig informasjon om kontaktpunkter som kan opplyse om representanter som har fullmakt til å handle på tredjelandsborgerens vegne i henhold til nasjonal rett.

Det at det inngis en klage skal ikke ha oppsettende virkning på et vedtak om å nekte innreise.

Uten at det berører eventuell erstatning etter nasjonal rett, skal vedkommende tredjelandsborger ha rett til å få korrigert det annullerte innreisestempelet og eventuelle andre overstrykinger eller tilføyelser som er gjort av medlemsstaten som nektet innreise, dersom klagebehandlingen konkluderer med at vedtaket om å nekte innreise var ubegrunnet.

4. Grensevaktene skal påse at en tredjelandsborger som er nektet innreise, ikke reiser inn på territoriet til den berørte medlemsstaten.

28 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2008/115/EF av 16. desember 2008 om felles standarder og prosedyrer i medlemsstatene for retur av tredjelandsborgere med ulovlig opphold (EUT L 348 av 24.12.2008, s. 98).

5. Medlemsstatene skal samle inn statistikk om antall personer som er blitt nektet innreise, grunnene til avslaget, nasjonaliteten til personene som er blitt nektet innreise og på hvilken type grense (land, luft eller sjø) de ble nektet innreise, og oversende disse opplysningene årlig til Kommisjonen (Eurostat) i samsvar med europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 862/2007²⁹.

6. Nærmere regler for nekting av innreise er gitt i vedlegg V del A.

KAPITTEL III

Personell og ressurser til grensekontroll og samarbeid mellom medlemsstatene Artikkel 15

Personell og ressurser til grensekontroll

Medlemsstatene skal sette inn egnet personell og tilstrekkelige ressurser for å gjennomføre grensekontrollen på de ytre grensene, i samsvar med artikkel 7-14, på en slik måte at det sikrer et effektivt, høyt og ensartet kontrollnivå ved deres ytre grenser.

Artikkel 16

Gjennomføring av kontroller

1. Grensekontrollen omhandlet i artikkel 7-14 skal gjennomføres av grensevakter i samsvar med bestemmelsene i denne forordningen og nasjonal rett.

Ved gjennomføring av slik grensekontroll skal grensevaktenes myndighet til å innlede strafferettslig forfølging som er tillagt dem etter nasjonal rett og som faller utenfor virkeområdet for denne forordningen, forbli uberørt.

Medlemsstatene skal sikre at grensevaktene er spesialiserte og profesjonelle med tilstrekkelig utdanning, idet det tas hensyn til grunnpensumet for grensevakter etablert og utviklet av Det europeiske grensekontrollbyrå («byrået») opprettet ved rådsforordning (EF) nr. 2007/2004. Undervisningsprogrammet skal omfatte spesialisert opplæring for å oppdage og håndtere situasjoner som omfatter sårbare personer, som enslige mindreårige og ofre for menneskehandel. Medlemsstatene skal med støtte fra byrået oppmuntre grensevakter til å lære seg de språkene som er nødvendige for å utføre deres oppgaver.

2. Medlemsstatene skal oversende Kommisjonen listen over nasjonale tjenester som, etter deres nasjonale rett, har ansvar for grensekontroll i samsvar med artikkel 39.

3. For å sikre en effektiv grensekontroll, skal hver medlemsstat sørge for et tett og løpende samarbeid mellom de nasjonale tjenestene med ansvar for grensekontroll.

Artikkel 17

Samarbeid mellom medlemsstatene

1. Medlemsstatene skal bistå hverandre og sørge for et tett og løpende samarbeid med sikte på en effektiv gjennomføring av grensekontrollen, i samsvar med artikkel 7-16. De skal utveksle alle relevante opplysninger.

2. Medlemsstatenes operative samarbeid om forvaltningen av de ytre grensene skal samordnes av byrået.

3. Uten at det berører byråets myndighet, kan medlemsstatene fortsette det operative samarbeidet på de ytre grensene med andre medlemsstater og/eller tredjeland, herunder utveksle kontaktpersoner, dersom et slikt samarbeid utfyller byråets virksomhet.

Medlemsstatene skal avstå fra enhver aktivitet som vil kunne skade byråets drift eller oppfyllelsen av dets mål.

Medlemsstatene skal rapportere til byrået om det operative samarbeidet omhandlet i første ledd.

4. Medlemsstatene skal sørge for opplæring om reglene for grensekontroll og om grunnleggende rettigheter. I denne forbindelse skal det tas hensyn til de felles standardene for opplæring som opprettes og videreutvikles av byrået.

29 Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 862/2007 av 11. juli 2007 om Fellesskapets statistikk over inn- og utvandring og internasjonal beskyttelse og om oppheving av rådsforordning (EØF) nr. 311/76 om utarbeidelse av statistikk om utenlandske arbeidstakere (EUT L 199 av 31.7.2007, s. 23).