Digitalt borgervern?
Er bevis ervervet gjennom privat provokasjon og rettshåndhevelse av groomingbestemmelsen i strl. § 306 ulovlig og må avskjæres?
Kandidatnummer: 590 Leveringsfrist: 25.11.2017 Antall ord: 17 973
i
”Vårt mål og visjon er å forebygge overgrep mot barn i Norge ved å avsløre voksne mennesker som tar
kontakt med det de tror er mindeårige [sic] på nett. Vi tar aldri første kontakt og vi oppfordrer aldri til prat av seksuell karakter.” 1
- Barnas Trygghet
“Lagmannsretten finner grunn til å uttrykke sterkt misbilligelse overfor denne formen for privat
rettshåndhevelse med påfølgende offentliggjøring på ulike nettsider - før saken har blitt etterforsket av politiet og saken eventuelt iretteført for domstolene.
Det har karakter av en offentlig gapestokk.” 2 - Frostating lagmannsrett i dom av 25.11.16.
1 URL: http://www.barnastrygghet.no/ - Barnas Trygghets mål og visjon (deres utheving) , sist besøkt 01.11.17.
2 LF-2016-106879 s.7.
ii Innholdsfortegnelse
1 INNLEDNING ... 1
1.1 Avhandlingens tema ... 1
1.2 Bakgrunn for valg av tema ... 2
1.3 Grooming - strl. § 306 ... 3
1.4 Metode og rettskildebildet ... 4
1.5 Problemstilling og veien videre ... 5
2 PRIVAT RETTSHÅNDHEVELSE OG BEVISERVERV ... 7
2.1 Privat rettshåndhevelse – på internett ... 7
2.2 Privat provokasjon ... 9
2.3 Bevis– versus handlingsprovokasjon ... 10
2.4 Gjeldende rett ... 11
2.5 Bevis ... 13
2.6 Læren om ulovlig beviserverv ... 14
2.7 Bevisavskjæring ... 15
2.8 Veien videre ... 16
3 BEVISERVERVETS (U)LOVLIGHET ... 17
3.1 EMK art. 6 nr. 1 ... 17
3.2 Privat handlingsprovokasjon og læren om ulovlig beviserverv ... 18
3.2.1 Oppsummering ... 21
3.3 Shannon- saken ... 22
3.3.1 Den videre vurderingen – oppbygging og grunnlag ... 22
3.4 Når en privatprovokatør må identifiseres med politi ... 23
3.4.1 Kravet om instruks fra politi ... 25
3.4.2 Oppsummering ... 28
3.5 Politiets provokasjonstilsnitt ... 29
3.5.1 Skranken mot myndighetsmisbruk og selvinkriminering ... 29
3.6 Vilkår for tillatt handlingsprovokasjon fra politi ... 30
3.6.1 Initiativtakeren til den straffbare handlingen ... 31
3.6.2 Eksistens av et marked for den straffbare handlingen ... 33
3.6.3 Proposjonalitetsvurderingen ... 35
3.6.4 Forsvarlig gjennomføringsmåte ... 36
3.7 Oppsummering og konklusjon ... 37
iii
4 SKAL BEVISET AVSKJÆRES? ... 38
4.1 Oppbygging og grunnlag ... 38
4.1.1 Avskjæringstidspunktet ... 39
4.1.2 Kravet til årsakssammenheng ... 39
4.2 Ulovlig handlingsprovokasjon fra politiagent ... 40
4.2.1 Figur 1 ... 42
4.2.2 Vernet mot myndighetsmisbruk ... 42
4.2.3 Vernet mot selvinkriminering ... 43
4.2.4 Den materielle sannhet ... 45
4.2.5 Kriminalitetsbekjempelse ... 45
4.2.6 Disiplinærhensynet ... 46
4.3 Oppsummering og konklusjon ... 47
5 OPPSUMMERING OG AVSLUTTENDE BEMERKNINGER ... 48
6 KILDER ... 51
6.1 Vedlegg 1: TSTRO-2016-73565 ... 58
1 1 INNLEDNING
Barneovergrep og pedofili er forhold som skaper sterke følelser og reaksjoner hos mange.
Observasjoner fra norske fengsler viser at innsatte som soner dom for overgrep mot barn, er gruppen som opplever mest hatytringer og vold gjennom fengselsoppholdet.3 En oppfatning om at seksuelle overgrep, og spesielt grooming, ikke prioriteres fra politiets side4 har også engasjert privatpersoner. Blant annet har grupper som Barnas Trygghet opprettet fiktive profiler på nett for å avsløre potensielle overtredelser av ”groomingbestemmelsen” i straffeloven5 (strl.) § 306.
Tirsdag 14. November 2017 ble det, i Kongsberg og Eiker tingrett6, avsagt en dom mot et tidligere medlem av Barnas Trygghet, Stig Kalsnes. Kalsnes ble domfelt7 for ved hensynsløs atferd å ha krenket av en annens fred jf. strl. § 266. Bakgrunnen for domfellelsen var konfrontasjonene gruppen har hatt med mennesker de har vært i kontakt med gjennom sine fiktive profiler. Seansene filmes og publiseres på gruppens facebook- og hjemmeside8.
Hva Barnas Trygghet eventuelt kan straffes for i forbindelse med uthengingen i sosiale medier er på mange måter interessant. Min avhandling ser imidlertid på Barnas Trygghet i et annet perspektiv. Fokuset er ikke hva Barnas Trygghet kan straffes for, men hvilke prosessuelle virkninger beviserverv gjennom provokasjon kan få for den tiltalte.
1.1 Avhandlingens tema
Tema for oppgaven er bevis ervervet gjennom privat rettshåndhevelse og provokasjon i groomingsaker. I utgangspunktet stilles det krav om at det må være rimelig grunn til å undersøke om det foreligger et straffbart forhold før etterforskning iverksettes, jf.
straffeprosessloven9 (strpl.) § 224. Hovedregelen er at etterforsking iverksettes og utføres av politiet jf. strpl. § 225. Videre går det frem av politil. § 1 at ”Staten skal sørge for den polititjeneste som samfunnet har behov for.”
3 Svenkerud, forbundsleder i Kriminalomsorgens Yrkesforbund– uttalelse til TV2 27.02.17.
4 Dahlgren, Barnas Trygghet – personlig meddelelse 28.08.17.
5 Lov 20.mai 2005 nr. 28 om straff.
6 Saksnr: 17-127185MED-KOEI/02.
7 Ankefristen er ikke utløpt og dommen er derfor ikke rettskraftig jf. strpl. § 50.
8 URL: https://www.facebook.com/Barnastrygghet/ og http://www.barnastrygghet.no/ .
9 Lov om rettergangsmåten i straffesaker av 22.mai 1981 nr. 25.
2
Med privatprovokasjon10 i denne avhandlingen siktes det til en handlemåte fra en privatperson11, uten innblanding fra politi12, som opererer med falsk identitet med det formål å fremprovosere en overtredelse av groomingbestemmelsen fra en annen, som også opptrer i egenskap av sin private person.
Problemstillingen er om bevis ervervet gjennom handlingsprovokasjon med det formål å avdekke potensielle grooming-overtredelser, er ulovlig ervervet. Dernest er spørsmålet om et slikt bevis må avskjæres. I dette henseendet er det flere underproblemstillinger som melder seg:
1) Hvilke forutsetninger må ligge til grunn for at bevisavskjæring kan finne sted? 2) Når er en som i utgangspunktet var privatprovokatør å anse som politiagent? 3) Skal ulovlig handlingsprovokasjon medføre bevisavskjæring? Eller skal bevisene uansett tillates ført? 4) Hvilke hensyn må tas i betraktning i bevisavskjæringsvurderingen i en straffesak?
1.2 Bakgrunn for valg av tema
November 2016 ble Frostating lagmannsrett forelagt en ankesak hvor et medlem av Barnas Trygghet vitnet. En mann i 60-årene var tiltalt for forsøk på overtredelse av strl. §§ 306 (avtale om møte for å begå seksuelt overgrep) og 305 (seksuelt krenkende atferd mv. overfor barn under 16 år) jf. § 16. Den tiltalte ble, i enstemmig dom, frifunnet i Sør-Trøndelag tingrett med begrunnelsen at den private handlingsprovokasjonen representerte et brudd på retten til rettferdig rettergang, jf. den europeiske menneskerettighetskonvensjonens13 artikkel 6 nr. 1.14 Påtalemyndighetens anke over bevisbedømmelsen ble tatt til følge i Frostating lagmannsrett som enstemmig konkluderte med domfellelse.
Bakgrunnen for tiltalen var kommunikasjonen mellom tiltalte og en av Barnas Trygghets fiktive profiler. Daværende medlem av Barnas Trygghet, Stig Kalsnes, hadde gjennom nettsiden Badoo15 utgitt seg for å være ”Lisa” på 14 år. Nettsiden har 18-årsaldersgrense, så ”Lisas” profil oppga alderen 18 år med interesse for personer mellom 18-70 år.16 Etter at ”Lisa” hadde gitt tiltalte en såkalt ”like”17, inngikk tiltalte en samtale med ”Lisa”. Innledningsvis presiserte
”Lisa” sin” lave alder. Ved å se hen til at partene i samtalen etter hvert fikk en svært seksuell sjargong, mente lagmannsretten at det ikke var tvil om at tiltalte ville gjort det samme om ”Lisa”
10 Min forståelse, som tilsvarer ”handlingsprovokasjon”. Se punkt 2.3.
11 Se bl.a. Hopsnes (2003) s. 69, fotnote 27.
12 Med forbehold om agentvurderingen i punkt 3.4.
13 Den europeiske menneskerettighetskonvensjon av 4. November 1950.
14 Heretter forkortet: EMK art. 6 (1).
15 Badoo.com er et globalt forum med tre funksjoner: chatte, få nye venner eller finne en ”date”.
16 LF-2016-106879, s.2-3.
17 Se bl.a. punkt 2.4, fotnote 79.
3
var en reell 14-åring. På bakgrunn av denne saken, vil jeg benytte Barnas Trygghet som eksempel for å besvare avhandlingens problemstilling.
Provokasjon har lenge vært en kjent og benyttet etterforskningsmetode av politiet.18 Tross manglende lovfesting19, er politiets provokasjonstilsnitt langt på vei regulert av rettspraksis20 og rundskriv21 fra Riksadvokaten (RA)22. Både praksis og det aktuelle rundskrivet er i sin tid kommet til i kjølevannet av domsavsigelser fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD).
Der politiet benytter provokasjon som etterforskningsmetode, er hovedregelen at politiet ikke kan fremprovosere en straffbar handling som ellers ikke ville blitt begått.23 Resultatet av at politi eller politiagent har fremprovosert en handling som nevnt, vil være at bevisene anses ulovlig ervervet. Som vi skal se er det en vesentlig forskjell i tilbøyeligheten med å tillate ulovlig ervervet bevis gjennom bevisprovokasjon i forhold til handlingsprovokasjon. Ulovlig beviserverv som følge av handlingsprovokasjon24 skal avskjæres.25 Videre er det lagt til grunn i praksis at ulovlig handlingsprovokasjon fra politiet utgjør en ”ulovfestet frifinnelsesgrunn”26. Tilsvarende retningslinjer har vi ikke for privates provokatørhandlinger. Dette inspirerte meg til å se nærmere på den rettslige betydningen av at en straffbar handling er fremprovosert av private. I tillegg finner jeg det spesielt interessant der den private provokatøren over tid erverver bevis for overtredelser av groomingbestemmelsen, og systematisk overgir materialet til politi.
Hva skal til for at en privatperson går over i en form for agentoppdrag for politiet?
1.3 Grooming - strl. § 306
Grooming innebærer at voksne mennesker, via internett, bygger opp et tillitsforhold og lokker til seg barn for å få i stand et møte. Med ”barn” i denne oppgaven menes alle personer av samtlige kjønn under den seksuelle lavalderen, satt til 16 år jf. strl. § 302. Etter gjeldende rett i Norge er det ikke gjort straffbart i seg selv å prate med barn på internett. For at straff kan ilegges må den voksne opprette kontakten med ”forsett” om å begå seksuelt overgrep jf. strl. §
18 RA-2000-02, kap.III, pkt.2.1.
19 NOU 2016: 24, på s.342 foreslås en lovfesting.
20 Se bl.a. Rt-2008-1659.
21 RA-2000-02.
22 Riksadvokaten er øverste leder av påtalemyndigheten.
23 Jf. Rt-1984-1076, s.1080.
24 Se punkt 2.3.
25 Se bl.a. Rt-1999-1269, s.1272.
26 Se bl.a. Rt-1998-407, s.412, Andenæs (2016) s.210 og Eskeland (2017) s.139 og 281-282.
4
306 jf. også strl. § 21. Der en voksenperson utgir seg for å være et potensielt offer for grooming, blir forholdet å anse som ”forsøk” jf. strl. § 16.27
I 2007, etter inspirasjon fra England28, ble groomingbestemmelsen innført i Norge. I straffeloven av 190229 var straffebudet i § 201 a. I dagens straffelov er tilsvarende bestemmelse i § 306 (med en liten utvidelse).30 Dette innebærer at praksis avsagt under 1902-loven fortsatt er av interesse. ”Internet Organised Crime Threat Assessment” av Europol, beskriver nettrelaterte overgrep som et hurtigvoksende problem.31 Muligheten for å operere i det skjulte under lav oppdagelsesrisiko har vært ønskelig å forhindre ved å fremskynde tidspunktet for når en straffbar handling er inntrådt.32
1.4 Metode og rettskildebildet
I denne avhandlingen benytter jeg juridisk metode og rettskildelæren.33 Problemstillingen reiser flere spørsmål som ikke er regulert i lov. Frostating lagmannsretts dom av 25.11.16 og den foregående tingrettsdommen34, hvor bevis ervervet gjennom handlingsprovokasjon fra Barnas Trygghet ble fremlagt, vil derfor få bred omtale. Hva gjelder vurderingen av privatprovokasjon, er Rt. 2011 s. 1455 det mest sentrale domsmaterialet vi har i dag.35 Dommen vil derfor aktivt benyttes i det videre. Her hadde en mor overtatt sin 15-årige datters rolle i en chat-dialog med en mann. Før moren overtok kontakten hadde mannen uttrykt ønske om å møte 15-åringen.
Provokasjonselementet fra Barnas Trygghet i 2016 er annerledes i forhold til morens provokasjon i 2011. Jeg vil komme nærmere tilbake til hvorfor høyesterettsdommen ikke har direkte overføringsverdi til handlingsprovokasjon i regi av aktører som Barnas Trygghet.
Videre vil Riksadvokatens retningslinjer tas i betraktning i vurderingen der det forutsettes at Barnas Trygghet er en politiagent. Hva gjelder den rettskildemessige vekten av Riksadvokatens rundskriv, er det i Rt. 1998 s. 407 uttalt at rundskrivet er ”(...) ikke i noe tilfelle avgjørende (...), slik at etterforskningen i et gitt tilfelle i alle fall må prøves ut fra alminnelige straffeprosessuelle prinsipper”. 36 Eskeland er av lignende oppfatning og skriver at rundskrivet må ”betrakte[s] som meningsytringer...[og]... har som regel ingen nevneverdig selvstendig
27 Se Rt-2011-1455 (25 og 33) og LF-2016-106879 s.5.
28 Ot.prp.nr.18 (2006-2007) s. 6 jf. Sexual Offences Act 2003, Section 15.
29 Almindelig borgerlig Straffelov 22.mai 1902 nr.10.
30 Ot.prp.nr.22 (2008-2009) s.445.
31 Europol (2016) s.25.
32 Ot.prp.nr.18 (2006-2007) s.11, pkt 3.4.1.
33 Eckhoff og Helgesen (2001) s.15 flg.
34 TSTRO-2016-73565.
35 Se bl.a. Frøberg (2016) s. 119-120.
36 Rt-1998-407, s.412.
5
betydning for andre”37. Med andre siktes her til andre enn politi- og påtalemyndighet, herunder domstolen. Det legges derfor til grunn i det følgende at Riksadvokatens rundskriv kun er retningslinjer, som må suppleres med annet relevant materiale, fortrinnsvis domstolsavgjørelser.
I Rt. 2011 s. 1455 vurderte Høyesterett morens provokasjonshandling grundig ved å se hen til EMDs avvisningsavgjørelse i Shannon mot Storbritannia38. Saken omhandlet en britisk journalist som hadde fått kunnskap om at Shannon, en kjent person i underholdningsbransjen, drev narkotikasmugling. Under falsk identitet med lyd- og videopptak forespurte journalisten Shannon om kokain, noe Shannon fremskaffet. I straffesaken ble video- og taleopptak fra journalisten ført som bevis. Det springende punkt var om bevisene mot ham var ulovlig ervervet, herunder om bevisføringen medførte brudd på retten til rettferdig rettergang jf. EMK art. 6 (1). EMD vurderte i den forbindelse om journalisten var å anse som en samarbeidspartner eller agent for politiet. Denne avhandlingen vil derfor drøfte hvorvidt en privatperson kan falle inn under de retningslinjene og praksis som gjelder for politiets provokasjonstilsnitt.
1.5 Problemstilling og veien videre
Problemstillingen er om bevis ervervet av private provokatører i sin håndhevelse av groomingbestemmelsen i strl. § 306 er ulovlig. Er dette tilfellet, blir spørsmålet om ulovligheten skal medføre bevisavskjæring – altså at beviset nektes ført i straffesaken. Problemstillingen er både sammensatt og kompleks, og nødvendiggjør vekting av motstridende hensyn.
Jeg har nå redegjort bakgrunnen for valg av tema, presentert aktuelle rettskilder og hvilken metode som vil benyttes i avhandlingen. I kapittel 2 gjør jeg en begrepsavklaring ettersom flere begreper kan være flertydige. I tillegg vil kapittel 2 fungere som en ramme for vurderingene av om det 1) foreligger ulovlig beviserverv og 2) om et ulovlig beviserverv må avskjæres.
Før jeg går inn på de konkrete vurderingene i kapittel 3, foretar jeg en redegjørelse av hvordan EMK art. 6 (1) om retten til rettferdig rettergang kan virke inn på spørsmålet om hva som er et ulovlig ervervet bevis, og når et sådant bevis eventuelt skal avskjæres.
Videre, i første del av kapittel 3, vil jeg belyse hvorfor det er vanskelig å behandle denne formen for privat handlingsprovokasjon, som Barnas Trygghet utøver over nett, etter læren om ulovlig ervervet bevis. I praksis er det lagt til grunn at også privatpersoner kan erverve ulovlige bevis, men avskjæring har til nå bare blitt aktuelt der bevisføring medfører en ”fortsatt krenkelse” av personverninteresser. Som vi skal se, kan det vanskelig påberopes en krenkelse av
37 Eskeland (2017) s.157.
38 EMD 06.04.04, appl.No.67537/01.
6
personverninteresser ved fremleggelse av en samtale som har foregått mellom to fremmede mennesker over internett.
I andre del av kapittel 3 beveger jeg meg over i en vurdering av om Barnas Trygghet bør anses som en politiagent. Herunder vurderes det om Barnas Trygghet, på en eller annen måte, har handlet etter instruks fra politi. I så fall vil gjeldende rett for politiets provokasjonstilsnitt få anvendelse på Barnas Trygghets provokasjonsutøvelse. Svaret på om Barnas Trygghet er en agent er ikke gitt. Ettersom det likevel er interessant å se hva politiet eventuelt kan foreta seg av provokasjonshandlinger relatert til å avdekke grooming, forutsetter tredje og siste del av kapittel 3 at Barnas Trygghet er en politiagent.
Kapittel 4 spør så om ulovlig handlingsprovokasjon fra politi eller politiagent skal medføre bevisavskjæring. Avhandlingen legger dermed opp til, uavhengig av konklusjonen i kapittel 3, at spørsmålet om avskjæring kan drøftes subsidiært. I Kapittel 5 oppsummerer jeg avhandlingen ved å ta opp igjen spørsmålene jeg stilte i punkt 1.1. I tillegg vil jeg fremsette noen avsluttende bemerkninger.
7
2 PRIVAT RETTSHÅNDHEVELSE OG BEVISERVERV
Hensikten med dette kapitelet er å danne en ramme for hva som behandles i avhandlingen. Flere av begrepene jeg benytter kan være flertydige. Det er derfor nødvendig å foreta en avgrensing av begrepenes rekkevidde i relasjon til avhandlingens problemstilling. Av oppgavetekniske hensyn vil det også gjøres nærmere redegjørelse underveis av begreper som melder sin aktualitet senere i drøftelsene. 39
2.1 Privat rettshåndhevelse – på internett
Privat rettshåndhevelse, også kalt borgervern, er ikke et nytt fenomen.40 Imidlertid er Barnas Trygghets privat rettshåndhevelse annerledes enn hva man tradisjonelt har forbundet med borgervern. Barnas Trygghet patruljerer ikke i det offentlige rom med sikte på å gripe inn dersom ugjerninger oppstår, slik vi blant annet har sett fra Odins soldater.41 Barnas Trygghet håndhever groomingbestemmelsen over nett gjennom fiktive profiler på dating-sider. Derav oppstod tittelen på denne avhandlingen: ”Digitalt borgervern?”.
Det fremgår av LF-2016-106879 at gruppen grep inn før konkret ugjerning eller begrunnet mistanke var oppstått.42 Barnas Trygghet tok initiativet og henvendte seg til en profil for å se om de fikk respons.43 Politiloven44 (politil.) § 26 forbyr privatpersoner å ”organisere eller delta i privat virksomhet som har som formål å opprettholde offentlig ro og orden eller drive andre former for alminnelig rettshåndhevelse på offentlig sted.” Kort oppsummert kan man altså si at
§ 26 som hovedregel forbyr alle andre enn politiet å ta loven i egne hender.45
Odins soldater, med sin fysiske patruljering i det offentlige rom, kan sies å ha som ”formål å opprettholde offentlig ro og orden”. For Barnas Trygghets vedkommende faller deres håndhevelse av groomingbestemmelsen utenfor dette første alternativet. Det springende punkt er i tilfellet om Barnas Trygghet ”driver andre former for alminnelig rettshåndhevelse på offentlig sted”.
For å kunne håndheve noe må man først og fremst ha en vedtatt lovbestemmelse som beskriver en ulovlig handlemåte eller unnlatelse. En naturlig forståelse av rettshåndhevelsesbegrepet
39 Dette gjelder spesielt begrepet ”agent”. Se punkt 3.4.
40 Se bl.a. Bratholm (1978) s.65-66.
41 K. Spurkland (2016) - kronikk i Aftenposten.
42 Badoo.no har 18-årsaldersgrense. Se punkt 1.2.
43 Se LF-2016-106879 s.2-3.
44 Lov om politiet av 4.aug. 1995 nr. 53.
45 Med unntak av nødrett, nødverge og selvtekt. jf. strl. § 16 flg.(se bl.a. Frøberg (2016) s.115) Unntak gjelder også ulike vektertjenester og privat eiendomsrett, som ikke drøftes ytterligere.
8
tilsier at det forut for håndhevelsen har funnet sted en straffbar handling.46 Legges en slik forståelse av rettshåndhevelsesbegrepet til grunn, vil det være Barnas Trygghets konfrontasjon og den etterfølgende uthengingen i sosiale medier som utgjør rettshåndhevelsen. I tillegg kan nok overlevering av materialet for videre behandling av politi anses som en rettshåndhevelse.
Likevel, om man legger lagmannsrettens syn til grunn47, innbefatter rettshåndhevelsesbegrepet all aktivitet i Barnas Trygghets regi. Herunder opprettelse av kontakt gjennom fiktiv profil frem til og med publisering av konfrontasjonen på nett. For å lette den tekniske forståelsen av begrepet, som vi ser kan diskuteres, legges det til grunn i det følgende at både tilgjengeliggjøring og dialog gjennom fiktiv profil er en type privat rettshåndhevelse ettersom formålet er å avsløre potensielle overgripere.
Avhandlingens problemstilling retter seg mot bevis ervervet ved handlingsprovokasjon og privat rettshåndhevelse av groomingbestemmelsen. Det avgrenses derfor av plasshensyn mot hva Barnas Trygghet eventuelt kan straffes for. Anvendelsesområdet til politiloven § 26 vil derfor ikke drøftes inngående. Det synes imidlertid vanskelig å innfortolke Barnas Trygghets tilegnelse av samtaleloggen som bevis under vilkåret om ”offentlig sted”. Resonnementet bygger på den såkalte HAXI-saken48 fra 2016. Her vurderte Høyesterett rekkevidden av begrepet ”offentlig sted” i forbindelse med løyveplikten i yrkestransportloven49 opp mot definisjonen av begrepet i strl. § 10 (1).
Høyesterett trekker frem som argument mot utvidende tolkning av definisjonen at ”(...) en mobilapplikasjon som er tilgjengelig for enhver – så nok ikke lovgiver for seg da loven ble gitt”.50 Tilsvarende resonnement kan nok legges til grunn hva gjelder lovgivers tanker om dating-sider. Videre pekes det på at eventuell utvidelse ”(...) må skje ved ny lovgivning, ikke gjennom analogi(...)” 51.
Det kan altså virke som at en dating-nettside, hvor en fiktiv profil opprettes i regi av Barnas Trygghet, ikke kan anses som ”offentlig sted” jf. strl. § 10 (1) og politil. § 26 forstand.52
46 Se Hauge (2001) s.11-12.
47 LF-2016-106879 s.7.
48 HR-2016-1458-A.
49 Lov om yrkestransport med motorvogn og fartøy av 21.juni 2002 nr.45.
50 HR-2016-1458-A (16).
51 ibid.
52 Det kan ikke utelukkes at en vurdering av anvendelsesområdet til § 26, i lys av konfrontasjonen og uthengingen i sosiale medier, ville sett annerledes ut.
9 2.2 Privat provokasjon
Med privat provokasjon i denne avhandlingen menes en handlemåte fra en privatperson53, uten innblanding fra politi54, som opererer med falsk identitet med det formål å fremprovosere en overtredelse av groomingbestemmelsen fra en annen, som også opptrer i egenskap av sin private person.
I denne avhandlingen avgrenses provokasjonsbegrepet mot provokasjon som straffritaksgrunn ved ulike voldslovbrudd i straffeloven.55 Provokasjon som straffritaksgrunn sikter utelukkende til gjengjeldelse og likeartede handlinger fra de involverte partene. Det blir kunstig å konstruere en slik tankegang og forståelse av provokasjonsbegrepet i denne avhandlingens kontekst.
Provokasjonen er her begrenset til å gjøre seg tilgjengelig gjennom fiktive profiler og ta initiativ til å inngå samtale med personer Barnas Trygghet ”oppfatter” som potensielle overgripere.
Provokatørens straffansvar for eventuelle lovbrudd begått i sammenheng med provokasjonshandlingen, gjelder fullt ut som ellers. Handlingsprovokasjon fra en privat aktør gjør ikke provokatøren straffri i sin provokasjonsutøvelse. Til sammenligning er det for politiets del, ved provokasjonshandlinger, lagt til grunn at ellers ulovlige handlemåter kan berettige en innskrenkende tolkning av det straffebud som omfavner politiets handlemåte.56
Store Norske Leksikon definerer en ”provokatør” som en ”(...) person som opphisser til noe ulovlig for at det skal kunne gripes inn med straffetiltak”.57 Definisjonen belyser at det generelt er vanskelig å anse noe som provokasjon om man ikke får en motreaksjon. Dette fordi motreaksjonen setter den forutgående provokasjonen på agendaen.
Med ordet ”provokasjon”58 i denne avhandlingen siktes det både til tillat provokasjon, gjerne omtalt provokasjonstilsnitt, og ulovlig provokasjon. Jeg skiller ikke på dette i det følgende ved bruken av begrepet ”provokasjon”, men benytter meg av sondringen ”tillatt” versus ”ulovlig”
provokasjon. 59 Der politiet har fremprovosert en straffbar handling som ellers ikke ville blitt
53 Se bl.a. Hopsnes (2003) s.69, fotnote 27.
54 Med forbehold om agentvurderingen i punkt 3.4.
55 Se bl.a. strl. § 271 (2) a og b.
56 Frøberg (2016) s.115.
57 SNL, søkeord: ”provokatør”
58 Jeg legger til grunn tilsvarende forståelse av begrepet ”tilskyndelse”, som bl.a. benyttes i Rt-2011-1455 (44).
59 Jf. Metodekontrollutvalget om begrepet ”provokasjon” i NOU 1997:15 s.83.
10
begått, har det tradisjonelt blitt omtalt som konstitutiv provokasjon. 60 Ved bruk av begrepet
”ulovlig provokasjon” siktes det til brudd på ulovfestede regler, utviklet gjennom rettspraksis.61 2.3 Bevis– versus handlingsprovokasjon
Det er en vesensforskjell mellom det som på den ene siden omtales som provokasjon knyttet til å fremprovosere en straffbar handling, og det som på andre siden omtales bevisprovokasjon62.63 Sistnevnte skriver seg til situasjonen der det allerede har funnet sted en straffbar handling og provokasjon benyttes for å fremskaffe bevis som underbygger den inntrufne handlingen.
Bevisprovokasjon som etterforskningsmiddel er til en viss grad tillatt, eksempelvis når politiet skaffer seg tilgang til oppbevart narkotika.64 Det samme gjelder for handlingsprovokasjon, så lenge politiet ikke har fremprovoserer en handling som ellers ikke ville blitt begått.65
Generelt har domstolene vært mer tilbøyelig med å godta overtrådte grenser for tillatt bevisprovokasjon sammenlignet med handlingsprovokasjon. Begrunnelsen er at en ulovlig handlingsprovokasjon medfører at det straffbare ikke lenger er straffverdig.66 Bevisprovokasjon på sin side skjer imidlertid etter at en straffbar handling er inntruffet, og derav er det knyttet mindre betenkeligheter og rettssikkerhetsmessige hensyn til at et slikt beviserverv, etter nærmere vurdering, tillates ført.
Handlingsprovokasjon, som er den typen provokasjon vi står overfor her, omtales også som
”tiltaleprovokasjon”67 eller ”materiell provokasjon”68. Som et resultat av handlingsprovokasjon fra Barnas Trygghet er det tilkommet bevis, en samtalelogg. Samtaleloggen, som senere benyttes som bevis for tiltalen om overtredelse av groomingbestemmelsen mv., er således ervervet parallelt med at handlingsprovokasjonen er utøvd.
60 Se bl.a. Torgersen (2009) s.259 og Hopsnes (2003) s.65.
61 Jf. Rt-2011-1455 (35).
62 Det avgrenses mot begrepet ”bevisprovokasjon” i sivile saker.
63 Se bl.a. Øyen (2016) s.154.
64 Se NOU 2004: 6, s.84, siste avsn.
65 Se Rt-1984-1076, s.1080, jf. RA-2000-02, kap.III, pkt.2.2. Se også: Andenæs (2016) s. 211.
66 Se punkt 2.4 og 4.2. flg.
67 Se bl.a. Hopsnes (2003i) s.153, Torgersen (2009) s.257 og Øyen (2010) s.224.
68 Frøberg (2016) s. 115.
11 2.4 Gjeldende rett
Det er ingen formell vedtatt lovgivning som regulerer privat provokasjon. Dermed har vi heller ingen konkret rettsregel som statuerer konsekvensene av at en straffbar handling er fremprovosert av private. Privat provokasjon er imidlertid ikke et nytt fenomen.69 Hva gjelder privat provokasjon i relasjon til grooming, så vi første praktiske tilfellet i 2011.70 Høyesterett støttet seg den gang på et resonnement fra EMD i Shannon mot Storbritannia. Resonnementet er også gjengitt i tingretten71 og lagmannsrettens72 dom der Barnas Trygghet var vitne i 2016.
I praksis er det lagt til grunn at privat handlingsprovokasjon kan, etter omstendighetene, føre til frifinnelse. I motsetning til politiprovokasjon, som medfører frifinnelse der det er fremprovosert en handling som ellers ikke ville blitt begått, kreves det mer ved privatprovokasjon. Det avgjørende ved privat handlingsprovokasjon, er om en helhetsvurdering tilsier at det ”vil virke støtende og i strid med den alminnelige rettsfølelse å straffedømme den som er blitt lurt.”73 I den konkrete avveiningen er det av betydning hvilken interesse som er krenket gjennom tiltaltes lovbrudd, sammenholdt med hvor uttalt den private provokasjonshandlingen har vært. Dersom provokasjonen har vært for uttalt og den interessen som er krenket ikke kan berettige provokasjonsutøvelsen, vil tiltaltes straffverdighet falle bort.
Som eksempel er det påpekt at straffeverdigheten typisk kan bortfalle om fornærmede i saken, eller noen som opptrer på vegne av fornærmede, har fremprovosert tiltaltes lovbrudd.74 Til tross for at siktemålet er å beskytte barn mot overgrep, kan det vanskelig legges til grunn at de handler på vegne av en fornærmet ettersom det aldri er tale om et reelt offer.
I litteraturen er private provokatørhandlinger i straffesaker generelt lite behandlet. Kanskje bunner dette i at man enda ikke har sett det særlig praktisk at privatpersoner engasjerer seg i kriminalitetsbekjempelsen slik vi nå ser fra Barnas Trygghet. Likevel kan det være grunner til å få øynene opp for slik håndhevelse i privatregi, da mye kan tyde på at fenomenet vil vokse.75 Det er gjennomgående i nyere litteratur at der privat provokasjon i det hele tatt er omtalt, baseres fremstillingen på en redegjørelse av rettens resonnement i Rt. 2011 s. 1455.76 I korte trekk er Barnas Trygghets provokasjonshandlinger, både i art og omfang, i en annen skala. I 2011 besto
69 Se bl.a. Bratholm (1978) s.65-66.
70 Rt-2011-1455.
71 TSTRO-2016-73565, s.4.
72 LF-2016-106879, s.5.
73 Rt-2011-1455 (44).
74 Ibid.
75 Se kronikk av Myhrer i Politihøgskolens nyhetsbrev (2011) og Advokatforeningen (2008) s.3.
76 Se bl.a. Eskeland (2017) s.282-283, Andenæs (2016) s.211-212 og 216 og Frøberg (2016) s.119-120.
12
provokasjonselementet av at en mor overtok kontakten etter at hennes datter hadde chattet med den tiltalte. Før moren overtok, hadde mannen allerede utrykt vilje til å møte datteren på 15 år.
Her var det aldri tvil om tiltalte ville fullbyrde en overtredelse av groomingbestemmelsen. Selv om moren hadde kontaktet politi for tips og råd, ble hun ansett for å ha handlet alene i sin prosess med å avsløre mannens identitet.
Barnas Trygghet operer annerledes. Gruppen har eksistert omlag to år og er oppført som en forening77, åpen for pengedonasjoner. Formålet er å avsløre overgripere på nett.
Fremgangsmetoden slik de selv beskriver den78, samsvarer imidlertid ikke med beskrivelsen som fremgår av TSTRO-2016-73565 og LF-2016-106879. I saken som analysers i denne avhandlingen var Barnas Trygghet, ved Kalsnes, den første til å ta kontakt ved å gi en ”like”79 til den tiltalte på nettstedet Badoo. Deretter ble det inngått samtale mellom tiltalte og Barnas Trygghets profil ”Lisa”. Slik faktum er beskrevet i tingretten og lagmannsretten, ble samtalen etterhvert svært seksuell fra begge parter og rettet mot å få i stand et møte. ”Lisa” beskrives videre langt på vei som en bidragsyter i tilretteleggingen for et møte.80
Kort oppsummert har denne saken vesensforskjeller fra Rt. 2011 s. 1455 ved at det 1) aldri er tale om et reelt offer, 2) det er ikke den tiltalte, men Barnas Trygghet som tar første kontakt81 og 3) viljen til å møtes uttrykkes ikke fra tiltalte før provokasjonselementet inntreffer – provokasjonen er tilstede fra første kontakt. I tillegg er det ikke tale om et enkeltstående tilfelle av privatprovokasjon, men en systematisk overlevering av materialet til politi fra Barnas Trygghet.82
På bakgrunn av ovennevnte har jeg valgt å vurdere Barnas Trygghets handlingsprovokasjon noe annerledes enn i Rt. 2011 s. 1455 og i vår sak fra 2016. Kapittel 3 legger derfor opp til en vurdering av om Barnas Trygghet er en agent for politi. Er dette tilfellet, vil gruppen være underlagt politiets retningslinjer i sin provokasjonsutøvelse.83
77 Registrert i Brønnøysundregistrene med org.nr.: 918823158.
78 Se Barnas Trygghets visjon og mål på s. i.
79 ”Like” gis med det formål å få en annen profil til å bli oppmerksom på deg. En ”like” fungerer som en anmodning til den som mottar ”liken” om å inngå samtale med avsenderen.
80 TSTRO-2016-73565, s.5 og LF-2016-106879, s.3-4.
81 Se punkt 3.6.1.
82 Se 17-127185MED-KOEI/02 s.6.
83 Jf. bl.a. Rt-2006-120 (38).
13 2.5 Bevis
Bevis blir undertiden beskrevet som et ”middel”, fremlagt i en rettsak med siktemål å få domstolen til ”å legge et bestemt faktum til grunn”.84 Det er et generelt prinsipp om fri bevisførsel85 og om bevisumiddelbarhet i norsk rett.86 Dette innebærer at alt som er praktisk egnet å føre som bevis, i utgangspunktet er tillatt å fremlegge under muntlige87 forhandlinger.
Bevis, eller betegnelsen ”realbevis”, er ikke definert i straffeprosessloven. Hva som er
”realbevis” kommer til uttrykk i tvisteloven88 (tvl.) kapittel 26. I tvl. § 26-1 er ”realbevis”
definert som ”personer og alle typer gjenstander som er bærere av informasjon i saken”. Jeg går ut ifra– selv om retten i LF-2016-106879 og TSTRO-2016-73565 vektlegger at tiltalte er offentlig uthengt i sosiale medier89 – at bevisene i saken kun utgjør samtaleloggen med tiltalte fra datingsiden samt eventuelle MMS ´er og SMS ‘er.90 Samtaleloggen er altså å en type
”realbevis”. Utskrift av samtalen er for øvrig ikke nødvendig ettersom ”[o]gså elektronisk lagret materiale kan være realbevis” 91.
For ordens skyld presiseres det at det ikke er egnetheten av samtaleloggen som bevis i en straffesak som problematiseres. Det springende punkt er måten beviset er skaffet til veie på, herunder om ervervsmetoden er ulovlig , og deretter om en eventuell ulovlighet skal medføre avskjæring.92 Hvorvidt et bevis kan sås tvil om grunnet dets stilling eller pålitelighet, er en annen vurdering – såkalt bevisvurdering eller bevisbedømmelse.93 Manglende bevispålitelighet kan ikke i seg selv begrunne avskjæring. Eventuell ulovlig bruk i en rettsak av et lovlig ervervet bevis faller også utenfor avhandlingen.94
84 Giske (2010) s.50.
85 Jf. bl.a. Rt-2005-1353 (13)
86 NOU 2016: 24 s.137 og 255
87 Prinsippet om muntlighet følger bl.a. av strpl. § 278.
88 Lov av 17.juni 2005 nr.90 om mekling og rettergang i sivile tvister.
89 LF-2016-106879, s.7. og TSTRO-2016-73565
90 Jf. LF-2016-106879, s.4.
91 Giske (2010) s.50.
92 Se kap 3 og 4.
93 Se bl.a. Torgersen (2009) s.46.
94 I Bratholm (1959) s.111, i fotnote 3, trekkes det frem som eksempel opplesning av vitneforklaring jf. strpl § 297 (referert til daværende § 332 (3) flg. i strpl. av 1887).
14 2.6 Læren om ulovlig beviserverv
Straffeprosesslovens tredje del regulerer såkalt ”vitnebevis”, herunder blant annet hvem som plikter å møte som vitne jf. § 108, og hva et vitne må forklare seg om jf. § 123. Loven er imidlertid taus hva gjelder realbevis og når et realbevis er ulovlig ervervet og skal avskjæres.
I rettspraksis95 er det lagt til grunn at det ved vurderingen av om bevis i en straffesak skal avskjæres, kan sees hen til hva som er uttrykt i tvisteloven.96 Tvl. § 22-7 om utilbørlig beviserverv tjener dermed som et ulovfestet grunnlag i straffesaker.97
Det fremgår av tvl. § 22-7 at retten, i ”særlige tilfeller”, kan avskjære bevis fremskaffet på
”utilbørlig måte”. I rettspraksis på strafferettens område er bruken av uttrykket ”ulovlig ervervet bevis” langt hyppigere enn ”utilbørlig”.98 Jeg kan riktignok ikke finne noen forskjell av betydning ved de to ulike begrepene. Trolig er årsaken til at læren benytter begge begrepene, at tvl. har en lovhjemmel som benytter ”utilbørlig” og straffeprosessen har forsøkt å adoptere bestemmelsen, men på ulovfestet grunnlag. Av oppgavetekniske hensyn benytter jeg meg av termen ”ulovlig beviserverv” i det videre.99
I denne avhandlingen sikter ”ulovlig” til beviserverv i strid med formell lov, så vel som beviserverv i strid med retningslinjer i rundskriv og rettspraksis.100
Læren er i utgangspunktet utviklet med sikte på å regulere myndighetenes ulovlige beviserverv, ikke privatpersoners. Ørnulf Øyens beskrivelse av læren speiler utfordringen med å vurdere privat handlingsprovokasjon etter læren om ulovlig beviserverv. Øyen skriver at ”Et bevis er fremskaffet på en ulovlig måte når bevissikringen er skjedd i strid med en lovfestet eller ulovfestet rettsregel som utgjør en materiell, kompetansemessig eller saksbehandlingsmessig skranke for hvordan bevis kan fremskaffes”.101 Kort fortalt er det vanskelig å finne materielle, kompetansemessige eller saksbehandlingsmessige regler som får anvendelse på private aktører som Barnas Trygghet. Jeg kommer tilbake til dette i punkt 3.2.
95 Se bl.a. Rt-2014-1105 (47-48).
96 NOU 2016: 24 s.272.
97 Jeg avgrenser mot spesifikke bevisforbudsregler i tvl. § 22-1 flg.
98 Se Torgersen (2009) s.8.
99 I NOU 2016: 24, s. 576, foreslås læren kodifisert med begrepet ”rettstridig innhenting”. Merk imidlertid at det nye begrepet bare er tiltenkt beviserverv som strider med lov, og ikke kritikkverdige eller ”utilbørlige”
beviserverv. For slike ervervsmetoder vil likevel ulovfestede regler fortsatt kunne få anvendelse.
100 Se bl.a. Torgersen (2009) s.7-8.
101 Øyen (2010i) s.425.
15 2.7 Bevisavskjæring102
Med bevisavskjæring menes at et bevis som er foreslått ført av en part, nektes ført av retten.
Dersom et bevis rent faktisk er blitt ført i en straffesak, innebærer avskjæring at retten må se bort ifra det aktuelle beviset som er konstatert å være tilveiebragt på ulovlig måte.
I blant annet Rt. 2006 s. 582 heter det at ”(...) eventuelle feil ved innhentingen av et bevis ikke er til hinder for at beviset føres”103. Det er unntak fra utgangspunktet om fri bevisførsel som må begrunnes. 104 Uttalelsen i Rt. 2002 s. 1744, på side 1746, belyser den høye terskelen for bevisavskjæring: ”For at et bevis skal kunne nektes ført, må det foreligge særskilt grunnlag for det, (...)”.
Bruken av begrepet ”særlige” i tvl. § 22-7 og ”særskilt” i sitatet over, tilsier at det ikke skal være kurant å påberope bevisavskjæring. Av forarbeidene til tvl. § 22-7 går det frem at bestemmelsen er en ”unntaksregel med et forholdsvis snevert anvendelsesområde” 105. Dette er også i tråd med hva som er lagt til grunn i praksis på strafferettens område.106
Det er ikke nok å konstatere at et ulovlig beviserverv foreligger. Det avgjørende for om bevisavskjæring kan finne sted vil være om det ulovlig ervervede beviset vil medføre
”gjentakelse eller fortsettelse (...)” av den krenkelsen tiltalte ble utsatt for i forbindelse med ervervet.107 Er det ikke tale om en fortsatt krenkelse, må bevisavskjæring bero på en interesseavveining.108
I korte trekk er adgangen til bevisavskjæring begrunnet i ønske om å unngå krenkelse av
”tungtveiende personvern- eller rettssikkerhetshensyn”109. En ulovlig beviservervsmetode kan briste borgernes tillitt til at myndighetene ikke misbruker sin makt. I forlengelsen av dette kan et ulovlig beviserverv rokke ved rettsikkerhetsgarantier. Ved handlingsprovokasjon gjelder dette særlig den mistenktes menneskerett i vernet mot selvinkriminering, jf. art 14 nr. 3 bokstav g110 i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter111 og innfortolket i EMK art. 6 (1).
102 Se kap 4.
103 Rt-2006-582 (22).
104 Se bl.a. Rt-2002-1744.
105 NOU 2001: 32, s.961.
106 Se bl.a. Rt-1994-610.
107 Rt-1999-1269, s.1272.
108 ibid.
109 NOU 2001:32B s.961.
110 Heretter forkortet SP art. 14 nr. 3 (g).
111 FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter av 16.desember 1966, inntatt i mrl.
16
Mot bevisavskjæring står prinsippet om å oppnå materielt riktig resultat. Prinsippet er gjerne omtalt som sannhetsgrunnsetningen, og kommer blant annet til uttrykk gjennom strpl. § 294. I tillegg kan hensynet til kriminalitetsbekjempelse vippe vektskålen over til å tillate bevisføring tross feil ved innhenting av et bevis. Den konkrete avskjæringsvurderingen kommer jeg tilbake til i kapittel 4.112
2.8 Veien videre
Jeg har nå redegjort for begreper og utgangspunkter som danner rammene for de videre vurderingene i kapittel 3 og 4. Herunder har jeg forklart hva som i denne avhandlingen menes med privat rettshåndhevelse av groomingbestemmelsen. Det er uklart om politil. § 26 får anvendelse på den private rettshåndhevelsen Barnas Trygghet utfører. Dette vil jeg komme tilbake til i punkt 3.2. Dernest oppstilte jeg en definisjon ut ifra min forståelse av ren privatprovokasjon. Det sentrale for om en privat aktør likevel kan anses å ha handlet for politi, er om den private provokatøren har handlet etter instruks fra politi. Hva vilkåret om instruks nærmere innebærer, kommer jeg tilbake til i punkt 3.4.1.
Dernest påpekte jeg at en vesentlig forskjell i utøvelsen av provokasjon fra private sammenlignet med politi, er at politiet ikke under noen omstendigheter er berettiget til å fremprovosere en handling som ellers ikke ville blitt begått. I siste del av kapittel 3, hvor jeg forusetter at Barnas Trygghet er en politiagent, vil jeg gjøre en grundig analyse av momentene som legger føringer på hva som er (u)lovlig handlingsprovokasjon fra politi.
For å svare på avhandlingens overordnede problemstilling må det først vurderes om det foreligger et ulovlig beviserverv.113 Er det tilfellet, må det deretter vurderes om det ulovlige beviservervet skal avskjæres. 114115
Spørsmålet blir derfor om bevis ervervet gjennom handlingsprovokasjon fra Barnas Trygghet er fremskaffet på ”ulovlig måte” jf. vurderingen som blant annet kommer til uttrykk i tvl. § 22- 7 og Rt. 2002 s. 1744, på side 1746.
112 Se punkt 4.2.1, Figur 1.
113 Jf. kap 3.
114 Jf. kap 4.
115 Torgersen (2009) s.140.
17
3 BEVISERVERVETS (U)LOVLIGHET
I dette kapittelet vurderer jeg om Barnas Trygghets beviserverv er ulovlig. For å konkludere med at et beviserverv er ulovlig må ”bevissikringen [ha] skjedd i strid med en lovfestet eller ulovfestet rettsregel som utgjør en materiell, kompetansemessig eller saksbehandlingsmessig skranke for hvordan bevis kan fremskaffes”.116 I punkt 2.6 påpekte jeg at materielle-, kompetansemessige eller saksbehandlingsmessige regler som får anvendelse på private aktører som Barnas Trygghet, er vanskelig å finne. Det er nødvendig å foreta en nærmere redegjørelse for hvorfor dette medfører at Barnas Trygghets handlingsprovokasjon ikke kan vurderes etter læren om ulovlig beviserverv. Før dette finner jeg grunn til å fremheve hvordan EMK art. 6 nr.
1 kan virke inn på en vurdering av om et beviserverv er ulovlig og eventuelt må avskjæres.
Dette spesielt fordi vi befinner oss på et ulovfestet område.117 3.1 EMK art. 6 nr. 1
I konvensjonens art. 6 nr. 1 heter det at ”... enhver [har] rett til en rettferdig (...) rettergang”.
Utover dette setter ikke EMK art. 6 nr. 1 ut mer av relevans for vurderingen av om beviservervet gjennom handlingsprovokasjon er ulovlig. Det som fremgår av EMK art. 6 nr. 1 ”skal gjelde som norsk lov” jf. menneskerettsloven118 (mrl.) § 2 nr. 1. Ved eventuell motstrid mellom norsk rett og EMK, har reglene som følger av EMK forrang jf. mrl. § 3 og Grunnloven119 (Grl.) § 92.
EMDs oppgave etter konvensjonens art. 6 nr. 1 er ikke å avgjøre om et bevis er riktig ervervet.120 Konkrete bevisavskjæringsregler er opp til de nasjonale domstolene å statuere.121 EMD ser på om saken som helhet, inkludert hvordan bevisene ble fremskaffet, og vurderer om saken totalt sett har vært rettferdig.122 For å konstatere at et brudd på retten til rettferdig rettergang foreligger kreves det altså mer enn at et ulovlig beviserverv er tillatt ført. I norsk rettspraksis er det lagt til grunn at det må representere en krenkelse av det rettsbrudd som ble begått dersom et ulovlig ervervet bevis skal nektes ført.123 Videre vil det være av betydning om det bevis som er heftet med en ulovlig ervervsmetode, er eneste beviset i saken. Domfellelse utelukkende grunnet på et sådan bevis vil kunne anses som brudd på retten til en rettferdig rettergang jf. EMK art. 6 (1).
116 Øyen (2010i) s.425.
117 Se punkt 2.6 og 2.7.
118 Lov om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett av 21.mai 1999 nr.30.
119 Kongeriket Norges Grunnlov av 17.mai 1814.
120 Shannon mot Storbritannia s.10-11.
121 Khan mot Storbritannia (34) jf. også Schenk mot Sveits (45-46).
122 Jf. bl.a. Shannon mot Storbritannia s.10-11.
123 Jf. Rt-1999-1269, s. 1272.
18
Med retten til rettferdig rettergang som en mulig skranke for ulovlig ervervede bevis, går jeg nå over til den konkrete vurderingen av om Barnas Trygghet, i privat regi, kan anses for å ha foretatt et ulovlig beviserverv.
3.2 Privat handlingsprovokasjon og læren om ulovlig beviserverv
Etter Øyens beskrivelse i sitatet gjengitt i punkt 2.6, ser læren om ulovlig beviserverv ut til å være tiltenkt en situasjon der en offentlig myndighet har handlet utenfor sine grenser for tillatte etterforskningsmetoder. Det er her det volder problemer for behandling av privat handlingsprovokasjon etter læren om ulovlig beviserverv. I Rt. 2011 s. 1455 heter det at ”I motsetning til det som gjelder for etterforskning med provokasjonstilsnitt, kan privat provokasjon vanskelig behandles som feil ved saksbehandlingen. Spørsmålet må derfor ikke bare ved behandlingen for lagmannsretten, men også ved anke til Høyesterett høre under skyldspørsmålet” 124
Med andre ord er ulovlig handlingsprovokasjon fra politi kategorisert som en saksbehandlingsfeil. Dette er sikker rett jf. blant annet Rt. 2000 s. 1482, s. 1484.125 Feilen består da i at politiet har overtrådt grensene for tillatt bruk av provokasjon som etterforskningsmetode.
Ved å behandle politiprovokasjon på denne måten, har domstolen mulighet til å vurdere politiprovokasjonen på et hvert trinn av saken.126
Ved privat handlingsprovokasjon er det annerledes. En privat provokatør kan ikke begå saksbehandlingsfeil. Spørsmålet blir så om det finnes noen materielle- eller kompetansemessige regler som kan få anvendelse på Barnas Trygghets erverv av samtaleloggen i privat regi.
Hva gjelder ”materiell” eller ”kompetansemessige” skranker oppstiller til eksempel politil. § 26 en situasjon der privatpersoner håndhever lov på lignende måte som politi.127 Det kan spørres hvorfor ikke et eventuelt brudd på politiloven § 26128 kan kategoriseres som en handlemåte i strid med en materiell- eller kompetansemessig regel. Ettersom jeg ikke har funnet grunnlag for å konkludere med atferd direkte i strid med politil. § 26, går jeg ikke nærmere inn på dette.
En annen innfallsvinkel i vurderingen av om Barnas Trygghet ulovlig ervervet samtaleloggen som bevis, kunne være å spørre om Kalsnes seksualiserer barn i strid med strl. § 311.
Bakgrunnen for en slik vinkling er at lagmannsrettens dom påpeker en seksualisert undertone
124 Rt-2011-1455 (43).
125 Se også ibid. (38).
126 Se bl.a. Torgersen (2009) s. 99 og Andenæs (2016) s.210-211.
127 Se politil. § 2 nr. 1.
128 Se punkt 2.1.
19
fra Kalsnes129, samtidig som han under falsk identitet utgir seg for å være 14 år gamle ”Lisa”.
Det påpekes at det ikke etter norsk rett er ulovlig å utgi seg for å være en annen en man er på en dating-side.130Av tingrettens dom kan vi lese at Kalsnes sendte en ”blottlagt rumpe” og ”ga inntrykk av at denne tilhørte ”Lisa””.131 Bakgrunnen for en tanke om å vektlegge at Barnas Trygghet selv opptrer kritikkverdig i forbindelse med ervervet av samtaleloggen springer ut av
”Gatekjøkken-kjennelsen”, inntatt i Rt. 1991 s. 616.
I ”Gatekjøkken-kjennelsen” hadde en butikkeier, grunnet mistanke om at en ansatt gjorde underslag, oppført et overvåkningskamera i butikken. I den senere straffesaken mot den ansatte, som ganske riktig gjorde underslag, kom det frem at arbeidsgiver hadde montert kameraet i den hensikt å overvåke den ansatte. Høyesterett konkluderte med at videoovervåkingen representerte et brudd på personvernet, og det ville innebære en fortsatt krenkelse dersom overvåkingsfilmen ble ført som bevis. Dommen illustrer med andre ord at Høyesterett, i 1991, var av den oppfatning at privatpersoner kunne krenke personvernet gjennom kritikkverdige beviservervsmetoder og konkluderte med bevisavskjæring.
Det er usikkert om Kalsnes egen atferd kan karakteriseres som en ulovlig ervervsmetode. Det hører med å påpeke at ovennevnte dom omhandlet et videopptak som fremstiller en person i både ord og handling. Slik sett er det langt mer graverende å bli forelagt et videopptak, gjort på arbeidsplassen din, som man har vært uvitende om sammenlignet med en samtalelogg på en internettside som man selv har vært deltakende i. De samme personinteresser gjør seg ikke gjeldende på samme måte hvor man innleder en samtale med en fremmed på nett.132 Ingen av de forannevnte dommer var beheftet med handlingsprovokasjon. En handlingsprovokasjon fra private vil gjerne være vanskelig å avdekke uten at man tar i betraktning de bevisene som er tilkommet parallelt med provokasjonsutøvelsen. I så måte vil det ofte være nødvendig å se på bevisene for å vurdere om handlingsprovokasjon faktisk foreligger. Når det ikke foreligger regler som tilsier at handlingsprovokasjon er ulovlig i Norge, blir det derfor også vanskelig å si at beviservervet i forlengelsen av handlingsprovokasjonen er ulovlig.
I juridisk litteratur har det vært ulike oppfatninger av om privatpersoner kan foreta et ulovlig beviserverv som kan bli gjenstand for avskjæring.133 Bratholm på sin side har uttalt at det kan være ”(...) mindre støtende å tillate bevis som på ulovlig måte er skaffet til veie av en privatperson enn av politiet, siden det i disse tilfeller ikke er tale om overgrep fra myndighetens
129 LF-2016-106879 s.3.
130 Så fremt man ikke begår identitetstyveri, men dette er ikke tilfellet og faller utenfor avhandlingen.
131 Jf. TSTRO-2016-73565 s.4, siste avsn.
132 Sml. Rt-1997-795 (samtale mellom far og barn, som mor ville benytte i tvist om barnefordeling).
133 Se blant annet Andenæs (2016) s. 211, Torgersen (2009) s. 112.
20
side.” 134 Bratholms argument om hensynet til myndighetsmisbruk er likevel fremdeles aktuelt og tillegges betydelig vekt.135
Rettsstaten Norge skal beskytte en borger ikke bare mot vilkårlig myndighetsmisbruk, men også mot overgrep fra andre borgere. Ettersom det er vanskelig etter gjeldene regelverk å statuere et straffansvar for Barnas Trygghets erverv av samtaleloggen som bevis136, kunne det kanskje vært gode grunner til å legge vekt på disiplineringshensynet.137 Torgersen gir uttrykk for en slik tankegang hvor han skriver ”(...)hensynet kan også hevdes som begrunnelse for bevisforbud som følge av privates beviserverv”. 138 I forarbeidene til ny straffeprosesslov synes oppfatningen å være en annen. Her er det uttalt at myndighetene, i kraft av tilgjengelige maktmidler, lettere vil kunne misbruke sin stilling. På denne bakgrunn er det argumentert for at disiplineringshensynet vil være mer effektivt for påvirkning av myndighetsapparatets atferd sett i forhold til privatpersoner. 139
Eskeland gir uttrykk for at virkningen av ulovlig provokasjon fra private må bli den samme som for politiet. 140 Han går riktignok ikke nærmere inn på hva som etter hans oppfatning kan føre til at privatprovokasjon er ulovlig, men jeg antar at han sikter til at en privatperson heller ikke kan fremprovosere en handling som ellers ikke ville blitt begått.141 Som jeg var inne på i punkt 2.4, har privat provokasjon tradisjonelt vært gjenstand for vurdering etter den alminnelige rettstridsreservasjonen, og altså ikke etter læren om ulovlig ervervet bevis.
KRIPOS , ved kommunikasjonsrådgiver Due, har uttalt seg til avisen Nordlys om (u)lovligheten av bevis ervervet gjennom den aktivitet Barnas Trygghet utøver. Her forteller han at: ”slike
«private» etterforskninger kan forhindre og ødelegger [sic] for politiets pågående etterforskning. Videre kan beviser som hentes inn på denne måten, være ulovlig og dermed ubrukelige i norske rettssaler, (...)”.142 Etter Dues uttalelse skulle ikke vurderingen som gjøres her i punkt 3.2 være nødvending. 143 Ved henvendelse til Due opplyser han at dette er KRIPOS
134 Bratholm (1959) s.120.
135 Se bl.a. NOU 2016: 24 s.273. Se punkt 3.5.1 og 4.2.2
136 Vurderingen her gjelder samtaleloggen som bevis, og ikke konfrontasjonen. Se punkt 2.5.
137 Jf. bl.a. Rt-1997-795, s.796.
138 Torgersen (2009) s.46.
139 Se NOU 2016: 24 s.273.
140 Eskeland (2017) s.282, 1.avsn. (videreført fra 4.utgave).
141 Se Rt-1984-1076, s.1080, jf. RA-2000-02, kap.III, pkt.2.2. Se også: Andenæs (2016) s.211.
142 Avisen Nordlys (25.01.17) – Intervjue med Due i KRIPOS.
143 Det blir spekulativt å spørre om uttalelsen er gitt etter en oppfatning om at Barnas Trygghet eventuelt er en agent (jf. vurderingen i punkt 3.4). Det er likevel en svært interessant uttalelse som kan volde tvil om hvordan KRIPOS egentlig ser på Barnas Trygghet.
21
sin oppfatning av gruppen Barnas Trygghet gjennom egen kartlegging. Han utdyper ikke dette nærmere. 144
Etter Rt. 2011 s. 1455 virker det likevel å være en klar oppfatning om at privat handlingsprovokasjon ikke kan behandles som en saksbehandlingsfeil. Med dette som gjeldende rett for privat handlingsprovokasjon, blir det vanskelig å behandle Barnas Trygghets erverv av samtaleloggen etter læren om ulovlig beviserverv.
Resonnementet fra 2011 er lagt til grunn i tingretten og lagmannsretten hvor Barnas Trygghet vitnet i 2016.145 I begge instanser behandles privatprovokasjon under skyldspørsmålet.
Bevisavskjæring ble således aldri et tema. Til gjengjeld tas graden av provokasjon i betraktning ved avgjørelsen av skyldspørsmålet. Det presiseres samtidig at ”[T]erskelen for frifinnelse på dette grunnlag må imidlertid være høy”.146 Andenæs, i samme retning, legger til grunn at frifinnelse basert på ulovlig privatprovokasjon bare kan skje i ”særlige tilfeller” og at det må
”atskillig mer til” i forhold til ulovlig politiprovokasjon.147 Hvor denne grensen går er imidlertid ikke helt klart148, noe vår sak også illustrerer. Tingretten kom enstemmig til frifinnelse, og lagmannsretten på sin side konkluderte enstemmig med domfellelse. Det presiseres at det ikke fremkommer opplysninger som tilsier at det var tilkommet flere bevis ved behandling av saken i lagmannsretten.
Problemstillingen i denne avhandlingen spør ikke om et resultat av ulovlig beviserverv skal ende med frifinnelse, men om bevisene skal avskjæres. Imidlertid, ved ulovlig handlingsprovokasjon fra politi eller politiagent, sees det en dominoeffekt ved at bevisavskjæringen også leder til frifinnelse.149
3.2.1 Oppsummering
Kort oppsummert er det vanskelig å konkludere på om et bevis som er skaffet til veie gjennom handlingsprovokasjon fra en privatperson kan anses ulovlig. Det er, naturlig nok, derfor også vanskelig å foreta en vurdering av om et bevis ervervet gjennom privat handlingsprovokasjon skal avskjæres. Dette bringer meg over til en vurdering av om det finnes en annen måte å behandle handlingsprovokasjon fra private etter læren om ulovlig ervervet bevis.
144 Due, KRIPOS - personlig meddelelse pr.tlf 02.11.17.
145 TSTRO-2016-73565 og LF-2016-106879.
146 Rt-2011-1455 (44).
147 Andenæs (2016) s.211.
148 Frøberg (2016) s. 120.
149 Se bl.a. Rt-1998-407, s.412, Andenæs (2016) s.210 og Eskeland (2017) s.139 og 281-282.
22 3.3 Shannon- saken150
Jeg viser til kort redegjørelse av faktum i saken i punkt 1.4. I etterkant av Shannons narkotikasalg skrev journalisten en artikkel om hendelsen. Artikkelen ble publisert i tabloidavisen ”News of the World”. Journalisten opplyste i artikkelen at han var villig til å gjøre video- og taleopptaket tilgjengelig for politiet. Politiet ble altså kjent med Shannons lovbrudd etter at avisartikkelen var publisert. I straffesaken mot Shannon ble opptakene ført som bevis mot ham. Det ble gjennomført vitneavhør og analyser av narkotikaen, men politiet forholdt seg hovedsakelig til bevisene samlet inn av journalisten.
Tiltaltes klage til EMD var begrunnet med brudd på retten til rettferdig rettergang i det bevis tilveiebragt ved handlingsprovokasjon var ført mot ham.151 Etter påtalemyndighetens oppfatning ble Shannon kun gitt en mulighet av journalisten til å begå et lovbrudd, en mulighet han valgte å benytte seg av. 152 EMD avsa en avvisningsavgjørelse begrunnet med at bevismaterialet som ble benyttet mot ham ikke utgjorde brudd på EMK art. 6 (1).
I Shannon var altså statens rolle begrenset til å ta ut tiltale på grunnlag av opplysninger ervervet av en tredjepart, journalisten. Shannon ble lurt av en journalist, en privatperson, som etter en nærmere vurdering ikke kunne anses som politiagent. Hva er så momentene i vurderingen av om privat aktør har inntatt en rolle som agent?
3.3.1 Den videre vurderingen – oppbygging og grunnlag
I den videre vurderingen av om Barnas Trygghets beviserverv gjennom handlingsprovokasjon er ulovlig, stilles det spørsmål om Barnas Trygghet har handlet på vegne av politiet. Er dette tilfellet, blir provokasjonen å anse som begått av politiet selv. Da vil regler for saksbehandling og retningslinjer for etterforskning med provokasjon få anvendelse.153
I utgangspunktet kan en slik ”agent”-vurdering virke noe søkt. Innfallsvinkelen har sitt utspring i Shannon-saken, hvor domstolen vektla om den private provokatøren handlet på instruks fra politi eller på annen måte under deres kontroll. Herunder om politiet hadde forkunnskaper om provokasjonshandlingen.154 Er dette tilfellet, vil det etter omstendighetene kunne medføre at den private provokatøren blir å anse som politiagent. En konsekvens av dette vil være at den tilsynelatende private provokatøren faller inn under retningslinjene som regulerer politiets
150 EMD 06.04.04, appl. no. 67537/01.
151 Shannon mot Storbritannia s. 10.
152 ibid.
153 Se bl.a. Bruce (2014) s.58-59.
154 Shannon mot Storbritannia s.11.
