Oppsummering

Kort oppsummert er det vanskelig å konkludere på om et bevis som er skaffet til veie gjennom handlingsprovokasjon fra en privatperson kan anses ulovlig. Det er, naturlig nok, derfor også vanskelig å foreta en vurdering av om et bevis ervervet gjennom privat handlingsprovokasjon skal avskjæres. Dette bringer meg over til en vurdering av om det finnes en annen måte å behandle handlingsprovokasjon fra private etter læren om ulovlig ervervet bevis.

144 Due, KRIPOS - personlig meddelelse pr.tlf 02.11.17.

145 TSTRO-2016-73565 og LF-2016-106879.

146 Rt-2011-1455 (44).

147 Andenæs (2016) s.211.

148 Frøberg (2016) s. 120.

149 Se bl.a. Rt-1998-407, s.412, Andenæs (2016) s.210 og Eskeland (2017) s.139 og 281-282.

22 3.3 Shannon- saken¹⁵⁰

Jeg viser til kort redegjørelse av faktum i saken i punkt 1.4. I etterkant av Shannons narkotikasalg skrev journalisten en artikkel om hendelsen. Artikkelen ble publisert i tabloidavisen ”News of the World”. Journalisten opplyste i artikkelen at han var villig til å gjøre video- og taleopptaket tilgjengelig for politiet. Politiet ble altså kjent med Shannons lovbrudd etter at avisartikkelen var publisert. I straffesaken mot Shannon ble opptakene ført som bevis mot ham. Det ble gjennomført vitneavhør og analyser av narkotikaen, men politiet forholdt seg hovedsakelig til bevisene samlet inn av journalisten.

Tiltaltes klage til EMD var begrunnet med brudd på retten til rettferdig rettergang i det bevis tilveiebragt ved handlingsprovokasjon var ført mot ham.¹⁵¹ Etter påtalemyndighetens oppfatning ble Shannon kun gitt en mulighet av journalisten til å begå et lovbrudd, en mulighet han valgte å benytte seg av. ¹⁵² EMD avsa en avvisningsavgjørelse begrunnet med at bevismaterialet som ble benyttet mot ham ikke utgjorde brudd på EMK art. 6 (1).

I Shannon var altså statens rolle begrenset til å ta ut tiltale på grunnlag av opplysninger ervervet av en tredjepart, journalisten. Shannon ble lurt av en journalist, en privatperson, som etter en nærmere vurdering ikke kunne anses som politiagent. Hva er så momentene i vurderingen av om privat aktør har inntatt en rolle som agent?

3.3.1 Den videre vurderingen – oppbygging og grunnlag

I den videre vurderingen av om Barnas Trygghets beviserverv gjennom handlingsprovokasjon er ulovlig, stilles det spørsmål om Barnas Trygghet har handlet på vegne av politiet. Er dette tilfellet, blir provokasjonen å anse som begått av politiet selv. Da vil regler for saksbehandling og retningslinjer for etterforskning med provokasjon få anvendelse.¹⁵³

I utgangspunktet kan en slik ”agent”-vurdering virke noe søkt. Innfallsvinkelen har sitt utspring i Shannon-saken, hvor domstolen vektla om den private provokatøren handlet på instruks fra politi eller på annen måte under deres kontroll. Herunder om politiet hadde forkunnskaper om provokasjonshandlingen.¹⁵⁴ Er dette tilfellet, vil det etter omstendighetene kunne medføre at den private provokatøren blir å anse som politiagent. En konsekvens av dette vil være at den tilsynelatende private provokatøren faller inn under retningslinjene som regulerer politiets

150 EMD 06.04.04, appl. no. 67537/01.

151 Shannon mot Storbritannia s. 10.

152 ibid.

153 Se bl.a. Bruce (2014) s.58-59.

154 Shannon mot Storbritannia s.11.

23

adgang til å benytte provokasjon som etterforskningsmetode.¹⁵⁵ Som nevnt er den klare hovedregelen for bruk av politiprovokasjon at politiet ikke fremprovoserer en handling som ellers ikke ville blitt begått.¹⁵⁶ Der ulovlig handlingsprovokasjon fra politiet kan konstateres, vil resultatet bli bevisavskjæring og frifinnelse jf. blant annet Rt.1992 s. 1088.¹⁵⁷

3.4 Når en privatprovokatør må identifiseres med politi

Før den konkrete vurderingen av om Barnas Trygghet er en agent, finner jeg grunn til å si noe hva som ligger i begrepet ”agent” og andre nærliggende begreper, samt hvilke momenter som må tas i betraktning i en slik vurdering.

En som arbeider på vegne av eller under instruks fra politiet, betegnes som ”agent”¹⁵⁸ eller

”medhjelper”¹⁵⁹. Rekkevidden av begrepene er ikke helt klar.¹⁶⁰ Med ”agent” sikter jeg til enhver befatning med politi hvis formål er, etter instruks¹⁶¹, å overlevere materiale til politi som skriver seg fra en observatør-, infiltrasjon- eller provokasjonshandling. Dette må ikke forveksles med hva EMD omtaler som ”agents provocateurs”¹⁶². EMD benytter begrepet utelukkende for å beskrive personer som utøver en provokasjonshandling og i den forbindelse overleverer materialet til politiet. Selv om en privatprovokatør overleverer materiale fra en provokasjonshandling til politi er ikke dette ensbetydende med at den private provokatøren også er en politiagent eller (politi-)medhjelper.¹⁶³

Videre har man også begreper som ”informant” og ”kilde”. I prop. 147 L legges det til grunn at det ikke er et skarpt skille mellom begrepene. Hvilke av disse begrepene man benytter for å beskrive en person som kun overleverer materiale til politi, er ikke av rettslig betydning.¹⁶⁴ I denne avhandlingen legges det til grunn at en kilde eller informant sikter til de tilfeller der en privatperson, frivillig og uten forutgående befatning med politi, overleverer informasjon til politiet om nært forestående eller allerede begåtte lovbrudd.

155 Jf. Rt-2006-120 (33-38).

156 Rt-1984-1076, s.1080. Se også: Andenæs (2016) s.211.

157 Se også Rt-1998-407, Rt-2000-1223 og Rt-2000-1482.

158 Eksempelvis Rt-2000-1223, s.1228, hvor ”agent” og ”medhjelper” benyttes om hverandre.

159 Se til eksempel Rt-1993-473, s. 475.

160 Se Hopsnes (2003i) s.157.

161 Jf. Rt. 2011 s. 1455 (40).

162 Se bl.a. Shannon mot Storbritannia s. 6.

163 Jf. fotnote 160.

164 Prop.147 L (2012-2013) pkt.4.6.5.

24

Hva gjelder politiets befatning med informanter, finnes retningslinjer i ”Politidirektoratets rundskriv 2003/012 med vedlegg, Normalinstruks om politiets behandling av informanter.”

Riksadvokaten har gitt retningslinjer for bruk av provokasjon i saker relatert til overgrep mot barn. Disse er, i likhet med ”Normalinstruksen”, unntatt offentligheten.¹⁶⁵ Hvorvidt rundskrivene inneholder opplysninger av betydning for grensedragningen mellom ren privatprovokasjon og agentarbeid, er usikkert. Normalinstruksens fortrolighet begrunner tidligere justisminister Anundsen med at den inneholder ”detaljerte regler om håndtering av informanter, og de er unntatt offentlighet for å beskytte både den enkelte informant og metoden”.¹⁶⁶

Utgangspunktet er at informasjon fra informanter og andre kilder ikke skal påberopes av påtalemyndigheten som bevis i straffesak.¹⁶⁷ I hovedsak er slike opplysninger tiltenkt som et middel til å iverksette videre etterforskning.¹⁶⁸ Bruk av informanter eller kilder er ikke ansett som en ekstraordinær etterforskningsmetode.¹⁶⁹

EMD har anerkjent at bekjempelse av alvorlig kriminalitet kan nødvendiggjøre bruk av ekstraordinære etterforskningsmetoder som innbefatter provokasjon og bruk av agenter.¹⁷⁰ EMK art. 6 (1) er heller ikke til hinder for bruk av bevis ervervet gjennom de forannevnte etterforskningsmetoder.¹⁷¹ Forutsetningen er at handlingsprovokasjonen fra en agent ikke fremkaller et lovbrudd som ellers ikke ville funnet sted.¹⁷² EMK art. 6 (1) setter også krav til at prosedyrene for bruk av provokasjon og agenter er tilstrekkelig klare.¹⁷³

I mangel på konkret regelverk som sier noe om hva som skal til for at en tilsynelatende privatprovokatør likevel er en agent, må det ses hen til relevant praksis. Det er lagt til grunn at en tilsynelatende privat provokatør, som i en konkret sak har fått et oppdrag, blir å anse som en agent.¹⁷⁴ Høyesterett uttalte i Rt. 2006 s. 120 at: «G var ikkje polititjenestemann, men han tok her på seg ei rolle for politiet og må då identifiserast med politiet».¹⁷⁵

165 Torgersen (2009) s.266, fotnote 756.

166 Dokument nr. 15:2 (2016-2017) s.45, spørsmål 183.

167 Oslo statsadvokatembeter (2017), jf. også Busch (2006) s.138.

168 Prop.147 L (2012-2013) pkt.4.6.5.

169 Se bl.a. Andenæs (2009) pkt. 6 på s.258.

170 Se Kjølbro (2010) s.466 jf. EMD i Ramanauskas mot Litauen, 05.02.08 (49).

171 Kjølbro (2010) s. 466 jf. EMD i Khudobin mot Russland, 26.10.06 (128).

172 jf. også EMD i bl.a. Ramanauskas mot Litauen.

173 Jf. fotnote 170 og Khudobin mot Russland (135).

174 Rachlew (2009) s.7.

175 Rt-2006-120 (38).

25

Jeg går nå over til den konkrete vurderingen av om Barnas Trygghet er en agent. I hovedsak vil vurderingen gjøres på bakgrunn av det som kan utledes av TSTRO-2016-73565 og LF-2016-106879. Som vi skal se er imidlertid faktum i sakene sparsommelig med opplysninger om forholdet mellom Barnas Trygghet og politiet.

3.4.1 Kravet om instruks fra politi

I Shannon-saken, sammenholdt med Rt. 2011 s. 1455, stilles det krav om at provokatøren har utført sin handlingsprovokasjon etter instruks fra politiet. Hopsnes skriver at overfor noen som i utgangspunktet fremstår å handle i privat regi ”etter omstendighetene må foretas en identifikasjon mellom den sivile medhjelperen og politiet”.¹⁷⁶ Videre fremhever Hopsnes at et minstekrav må være en forutgående kontakt mellom politi og agent før agenten utfører provokasjonshandlingen.¹⁷⁷ Herunder må kontakten være av en art som ”på en eller annen måte” fungerer som en oppfordring til videre handling fra provokatøren.¹⁷⁸

Et klart eksempel på at en privatperson var å anse som agent fremgår av EMDs dom i Allan mot Storbritannia¹⁷⁹. I saken kom det frem at politiet hadde uttalt til en informant: ”push him for what you can”¹⁸⁰. Uttalelsen ble gitt med sikte på å få en tilståelse fra en person politiet mistenkte for å være innblandet i et drap. Den mistenkte hadde gjentatte ganger forut påberopt seg retten til å forholde seg taus. Politiets uttalelse representerte dermed en tydelig instruks, og det som tidligere bare var en informant måtte derfor kategoriseres som en agent. En konsekvens av dette ble at agentens provokasjonshandling måtte anses utført av politi. Resultatet ble at samtalen mellom agenten og den mistenkte var å betrakte som et politiavhør.

I Rt. 1993 s. 473, også kjent som ”Piratdrosjedom I”, ble det lagt til grunn at to private aktører i drosjenæringen måtte anses som medhjelpere¹⁸¹ for politi. Begrunnelsen var at de to var engasjert i en planlagt politiaksjon, der medhjelperne benyttet provokasjon som metode for å få skyss av førere de antok drev piratdrosje.¹⁸²

Ett år senere ble ”Piratdrosjedom II” avsagt av Høyesterett.¹⁸³ Her kunne ikke retten konkludere med at de to som stoppet piratsjåfører var medhjelpere. Begrunnelsen var at kontrolleringen var

176 Hopsnes (2003i) s.156.

177 Hopsnes (2003i) s.156-157.

178 Ibid. s.157.

179EMD 05.11.02, Appl. no. 48539/99.

180 Allan mot Storbritannia (13 og 52).

181 Ref. punkt 3.4 og fotnote 158.

182 Rt-1993-473, s.475.

183 Rt-1994-319.

26

et engasjement fra drosjenæringen selv. Kontrolleringen var riktignok på forhånd godtatt av politiet.¹⁸⁴ Det avgjørende var imidlertid at kontrolleringen ikke bar preg av politietterforskning med provokasjon.

”Trondheimsheroinsaken”, inntatt i Rt. 2000 s. 1223, illustrerer når en som i utgangspunktet bare overleverer informasjon i egenskap av privatperson, senere blir å anse som medhjelper.

En kvinne i et narkotikamiljø hadde over tid gitt informasjon om miljøet til politiet. Politiet ba vedkommende om å fortsette i en pågående narkotikahandel, men ikke selv ta initiativ til kjøp eller salg. Dette ble å anse som en forespørsel om bistand, og vedkommende ble fra dette tidspunktet å anse som medhjelper.

Av de nevnte dommer kan det utledes at en privatperson kan gå over til å være en form for agent/medhjelper enten ved 1) Et konkret oppdrag eller engasjement¹⁸⁵, eller 2) det er gitt informasjon som besvares med et signal fra politiet (instruks) om at politiet ønsker bistand fremover.¹⁸⁶ Oppsummert kan man si at status som medhjelper/agent krever en forutgående avklaring med politi. Hopsnes skriver at ytterligere kontroll med hvordan medhjelperen konkret utfører sine handlinger ikke er et krav.¹⁸⁷ Med andre ord må dette bety at det ikke kreves en løpende kontroll med hendelsesforløp og agentens konkrete fremgangsmetode. Det er tilstrekkelig at politiet forut for provokasjonshandlingen har utrykt ønske om bistand.

Hopsnes fremhever at det ikke er helt klart når en tilsynelatende privat provokasjonshandling skal anses begått av politiet.¹⁸⁸ Der en privat provokatør er initiativtaker til provokasjonshandlingen og ikke varsler politiet i forkant, kan den ikke anses å handle på vegne av politi. ¹⁸⁹

I Rt. 2011 s. 1455 vedrørende morens befatning med politi uttales det i avsnitt 40 at ”(...) mor i sin kontakt med tiltalte handlet på egen hånd uten instrukser fra politiet.(...) Også i fortsettelsen opptrådte fornærmedes mor på egen hånd. Politiet har således ikke aktivt bidratt til å forlede tiltalte til å begå en handling han ellers ikke ville ha begått. Det eneste politiet påtok seg, var å være til stede på (...) møtested[et]”. Det at moren i forkant av møtet med den tiltalte hadde kontaktet politi for tips og råd, var ikke nok til å konstatere at moren i sin videre dialog med tiltalte var å anse som en medhjelper. Til dette var provokasjonselementet allerede

184 Rt-1994-319 s.321.

185 Jf. Rt-1993-473, s.475. Se også: Rt-2006-120 (38).

186 Jf. Rt-2000-1223, s.1224.

187 Se Hopsnes (2003i) s.157.

188 ibid. s.156.

189 Se Hopsnes (2003i) s.157.

27

gått for langt i privat regi. Moren hadde over lengre tid, før kontakten med politiet, vært i samtale med den tiltalte og utgitt seg for å være sin 15-årige datter.

I vår sak er det flere likhetstrekk med politiets rolle i 2011, om man ser isolert på det som fremgår av TSTRO-2016-73565 og LF-2016-106879. Det fremgår at Barnas Trygghet ”hadde varslet politiet” i forkant av konfrontasjonsmøtet.¹⁹⁰ Hvor lang tid i forveien varslingen fant sted, er både tingretten og lagmannsrettens dom taus om. I tingrettens dom ser det imidlertid ut til at varslingen til politi fant sted samme dag som konfrontasjonsmøtet.¹⁹¹ Uansett er det tale om en varsling til politi som finner sted etter ervervet av samtaleloggen som bevis. Dette peker i retning av at Barnas Trygghet ikke kan anses som agent.

Hopsnes påpeker at politiet, ved å motta informasjon fra en privatperson ved flere anledninger, ikke automatisk blir ansvarlig for handlingen aktøren utfører. Politiet må i så fall være den som etterspør informasjon og ber den private aktøren om videre bistand.¹⁹² Enhver kontakt med politi hvor politiet uttrykker takknemlighet til en privatperson i forbindelse med anmeldelse, kan ikke betraktes som en kvalifisert oppfordring til å bistå politiet som en agent i fremtiden.

Politiet er avhengig av tips fra publikum, og en viss interaksjon av positiv ladet art mellom anmelder og politi vil være naturlig.

På en annen side, om man ser på konfrontasjonen som en del av provokasjonshandlingen, besitter politiet kunnskap om hva som er i ferd med å skje før selve lovbruddet skjer. Strl. § 306 krever at gjerningsmann møter opp på avtalt sted eller annet sted hvor møtet kan iakttas.

Grooming-overtredelsen har med andre ord ikke inntruffet før konfrontasjonen gjennomføres på møtestedet. Hva som ble sagt i forbindelse med varslingen til politiet er uvisst. Herunder kan det ikke konkluderes sikkert på om politiet oppmuntret eller forsøkte å avverge den pågående provokasjonshandlingen.

Til sammenligning med Shannon-saken hadde politiet ingen forkunnskaper om journalistens

”operasjon”. Politiet ble først kjent med lovbruddet, samt lyd- og videoopptaket, etter at avisartikkelen om Shannons narkotikasalg var publisert. Barnas Trygghets varslingsmetode skiller seg dermed fra hvordan journalisten opererte mot Shannon. Dette kan være et moment som peker i retning av at Barnas Trygghet utøver en type agentarbeid.

I forbindelse med arbeidet med denne avhandlingen har jeg ikke lykkes i å komme i kontakt med noen som kan verifisere opplysninger vedrørende politiets rolle overfor Barnas Trygghet.

190 Jf. LF-2016-106879 s.4 og TSTRO-2016-73565 s.3.

191 Jf. TSTRO-2016-73565 s.5, siste avsn.

192 Se Hopsnes (2003i) s. 157.

28

I et intervju med NRK Finnmark den 04.03.17 forteller Dahlgren i Barnas Trygghet om delt respons fra politi. På den ene siden har det vært oppfordringer fra politipatruljer om å stå på videre med deres arbeid. På den andre siden har Barnas Trygghet blitt møtt med skepsis og kritikk fra politiledelsen.¹⁹³ Uttalelsen støttes også av det jeg fikk opplyst i personlig møte med Dahlgren, 22.08.17.

3.4.2 Oppsummering¹⁹⁴

Det er usikkert om Barnas Trygghet kan anses å være en politiagent eller ikke. Under alle omstendigheter er det klart at Barnas Trygghet varslet politiet i forkant av konfrontasjonen.

Imidlertid var provokasjonselementet langt på vei utført før politiet ble kontaktet. Dahlgrens egen beskrivelse av politiet sår tvil om politiets holdning til gruppen, herunder om det faktisk er tilfellet at politiet har anmodet Barnas Trygghet om å fortsette sin aktivitet. Dette kan peke i retning av at Barnas Trygghet utførte et agentoppdrag overfor den tiltalte i TSTRO-2016-73565 og LF-2016-106879.

På den andre siden er det ingen helt´ klare holdepunkter som med sikkerhet kan slå fast at Barnas Trygghet handlet etter forutgående instruks for politiet. Dette trekker konklusjonen mot at Barnas Trygghet ikke er en agent. Uansett er det, etter en nærmere vurdering, flere forhold som burde vært nærmere avklart. Faktum levner tvil om hvordan varslingen fortonet seg og hva som er blitt sagt i samtalen mellom Barnas Trygghet og politiet i forkant av pågripelsen av tiltalte.

Prinsippet om at tvilen skal komme tiltalte til gode¹⁹⁵ bør også i en vurdering av om en privatperson er en agent, tillegges vekt. Der det ikke er tilstrekkelig notoritet om forholdet mellom provokatør og politi, bør det legges til grunn at provokatøren er en agent. ¹⁹⁶ Dette fordi en omgåelse av politiets retningslinjer vil medføre en innskrenking i den tiltaltes rettigheter.

Alt i alt er det vanskelig å konkludere sikkert på om Barnas Trygghet er, eller ikke er, en agent.

Jeg velger derfor ikke å konkludere på dette punkt.

193 NRK Finnmark (2017).

194 Merk vurderingens forbehold om hva som fremkommer av Politidirektoratets rundskriv 2003/012 med vedlegg, Normalinstruks om politiets behandling av informanter, og retningslinjer om bruk av provokasjon for bekjempelse av barneovergrep, som begge er unntatt offentligheten jf. punkt 3.4.

195 Rt-2011-1455 (44).

196 Rt-2000-1223, s.1225.

29 3.5 Politiets provokasjonstilsnitt

I denne avhandlingens kontekst, som ser på provokasjon som metode for å avdekke grooming., er det interessant å se nærmere på hva politiet kan foreta seg. Jeg forutsetter derfor i det følgende et bekreftende svar på spørsmålet om Barnas Trygghet er en agent. Vurderingen blir da, jf. blant annet EMDs resonnement i Shannon, hvilke regler som gjelder for Barnas Trygghet og den handlingsprovokasjonen de utøver som politiagent.

Bruk av provokasjon kan være en effektiv metode for å forhindre alvorlig kriminalitet.

Tradisjonelt har provokasjon vært benyttet i forbindelse med alvorlig narkotikakriminalitet,¹⁹⁷ men provokasjon vil utvilsomt også være en egnet som metode for å avdekke grooming og stoppe potensielle overgrep mot barn. Selv ved den alvorligste kriminalitet kan imidlertid ikke bruk av provokasjon alltid forsvares. Nærmere vilkår for bruk av metoden finnes i Riksadvokatens rundskriv og rettspraksis.¹⁹⁸

3.5.1 Skranken mot myndighetsmisbruk og selvinkriminering¹⁹⁹

Fundamentale straffeprosessuelle rettigheter blir ofte krenket der politiet har overskredet grensene for tillatt handlingsprovokasjon. Jeg vil derfor kort redegjøre for de hensyn som begrunner hvorfor vi ikke kan tillatte en for uttalt handlingsprovokasjon fra politi. En mer utførlig drøftelse av for- og mothensyn gjøres i den konkrete bevisavskjæringsvurderingen i punkt 4.2.

Som jeg var inne på i punkt 2.3, er det viktig å være seg bevisst grensen mellom tillatt og ulovlig politiprovokasjon. I hovedsak er det skranken mot myndighetsmisbruk som begrunner grensene, og at for uttalt politiprovokasjon anses ulovlig. Skranken mot myndighetsmisbruk bunner igjen i hensynet enhver har til ikke å inkriminere seg selv overfor politi eller andre som representerer politi jf. SP art. 14 nr. 3 (g), innfortolket i EMK art. 6 (1).

Det er en menneskerett å ikke bli tvunget til å inkriminere seg selv. Selvinkrimineringsvernet kan raskt bli betydelig utfordret og avskåret der man uvitende har vært i kontakt med politi. En fare ved for uttalt politiprovokasjon er at det i verste fall fungerer som en motpol til kriminalitetsbekjempelse, nettopp fordi en risikerer å skape kriminalitet. ²⁰⁰

197 Se RA-2000-02, kap.III, pkt.2.3.

198 ibid.

199 Se også punkt 4.2 flg.

200 Se bl.a. Hopsnes (2003) s.70.

30

3.6 Vilkår for tillatt handlingsprovokasjon fra politi

Politiets adgang til å drive såkalt ekstraordinær etterforskning²⁰¹ gjennom provokasjon er altså fremdeles et ulovfestet tilsnitt. Hva gjelder spørsmålet om lovfesting av etterforskningsmetoden, ble dette trukket frem som ønskelig i forslaget til ny straffeprosesslov²⁰². Politimetodeutvalget²⁰³ fremhever at en lovfesting av flere grunner vil være gunstig. Et av argumentene er at en lovfesting av metoden i større grad vil tilfredsstille kravet om hjemmel i lov for å foreta inngrep i retten enhver har til respekt for privat- og familieliv jf. EMK art 8 nr. 2.²⁰⁴

Av plasshensyn kan jeg ikke tillate meg å gå nærmere inn på dette. Imidlertid vil jeg påpeke at en eventuell lovfesting av grenser og vilkår for bruk av provokasjon, med fordel også kunne inntatt en nærmere redegjørelse av når en tilsynelatende privatperson må anses å handle for politiet. Lovforslaget er imidlertid taus hva gjelder grensen mellom ren privatprovokasjon og der en privat aktør må anses å ha gått over til å bli en agent. Rettstilstanden på dette punkt er fortsatt noe uklar, slik Hopsnes allerede påpekte i 2003.²⁰⁵

I rundskrivet av 26.04.00 er det redegjort for hva som forstås med politiprovokasjon, vilkårene for å benytte metoden og konsekvensene av at grensene for provokasjon er overtrådt. For øvrig er det ikke lenger omstridt hvorvidt Høyesterett kan overprøve og gjøre en selvstendig vurdering av om det foreligger (u)lovlig politiprovokasjon.^{206 207} I Rt. 2011 s. 1455 er det riktignok lagt til grunn at de retningslinjer som gjelder for etterforskningsmetoder i Norge

”tilfredsstiller de krav som følger av EMK (...)”.²⁰⁸ I 2000 ble det av Høyesterett uttalt at: ”(...) For all etterforskning med provokasjonstilsnitt gjelder det grunnkrav at politiet eller dets medhjelpere ikke må fremprovosere en straffbar handling som ellers ikke hadde blitt begått”.²⁰⁹

”tilfredsstiller de krav som følger av EMK (...)”.²⁰⁸ I 2000 ble det av Høyesterett uttalt at: ”(...) For all etterforskning med provokasjonstilsnitt gjelder det grunnkrav at politiet eller dets medhjelpere ikke må fremprovosere en straffbar handling som ellers ikke hadde blitt begått”.²⁰⁹

In document Digitalt borgervern? Er bevis ervervet gjennom privat provokasjon og rettshåndhevelse av groomingbestemmelsen i strl. § 306 ulovlig og må avskjæres? (sider 25-0)