Rapport om norsk utviklingssamarbeid i 2001

(1)

Årsrapport

Norsk bistand i fokus

Utviklingspolitisk redegjørelse 2002

Rapport om norsk utviklingssamarbeid i 2001

Utgitt av :

Utenriksdepartementet 7. juni plassen/Victoria Terrasse Postboks 8114 DEP, 0032 Oslo

Publikasjonen finnes på internett: http://odin.dep.no/ud E-post: [email protected]

E-726B

ISBN 82-7177-684-3

Grafisk design: SYDVEST (www.sydvest.no) Illustrasjon: Ray Smith

Trykk: HBO 06/2002 - opplag 10 000

Norsk bistand i fokus

(2)

Årsrapport

Norsk bistand i fokus

Utviklingspolitisk redegjørelse 2002

Rapport om norsk utviklingssamarbeid i 2001 Innholdsfortegnelse

DEL 1:

Utviklingspolitisk redegjørelse 2002

DEL 2:

Rapport om norsk utviklingssamarbeid i 2001

1. 50 år med norsk bistand

2. Mål, prinsipper og forutsetninger for norsk utviklingssamarbeid

3. Styrking av rammebetingelsene for fattige lands utviklingsbestrebelser i 2001

Gjeld Handel Investeringer Korrupsjon

Menneskelige ressurser Miljø og bærekraftig utvikling

4. Bistandsoverføringer

De samlede internasjonale bistandsoverføringene

Bistandsoverføringer gjennom bilaterale og multilaterale kanaler Bistandsoverføringer til land og regioner

Bistand til de enkelte resultatområder Den humanitære bistanden

5. Partnere i utviklingssamarbeidet

Dialogen med samarbeidslandene Det multilaterale systemet Samarbeid med andre givere Samarbeid med næringslivet Samarbeid med frivillige organisasjoner Fredskorpset

6. Rapportering

Samarbeidet i Afrika Samarbeidet i Asia Samarbeidet i Latin-Amerika Samarbeidet i Midtøsten

Samarbeidet på Balkan og i Sentral-Asia

7. Evaluering, forskning, kultur, informasjon og forvaltning

Evaluering

Forskning og kompetansebygging Kultursamarbeid

Informasjonsvirksomhet Organisering og forvaltning

DEL 3:

Tabeller og kart

Tabeller

Utvalgte forkortelser Kart

7

19 24

27 28 29 30 31 33

35 35 36 37 37

39 39 40 42 42 43

45 50 54 55 56

59 60 61 62 62

64 80 83

(3)

1:

2:

3:

For femti år siden - i denne sal - ble det bevilget 10 millioner kroner til Fondet for underutviklede land. Det var kanskje ikke et stort beløp – selv ikke den gang. Men det var likevel en radikal beslutning i et land som nettopp var kommet ut av krig, og som fortsatt selv mottok bistand. Stor- tingets første bevilgning i juni 1952 ga grunnla- get for India-hjelpen. Dette innledet et stort norsk engasjement for utviklingslandene. Dette markerer vi i år.

Det er all grunn til å benytte denne anledningen til å takke de mange enkeltpersoner og organisasjoner, og medarbeidere i NORAD, som har gjort det mulig for Norge å være i fremste rekke i solidaritet med utviklingslandene.

I løpet av disse femti årene har det skjedd store framskritt for verdens fattige land. Men utfordringene er fortsatt betydelige. Fortsatt lever over 1 milliard mennesker i den dypeste fattigdom. Enda flere er fratatt sine grunnleggende rettigheter. Og fortsatt ødelegger krig og voldelig konflikt grunnlaget for vekst og velferd i mange land.

Også det siste året har vært vanskelig for mange

utviklingsland. Den økonomiske veksten har vært svak, og svakere enn det som må til for å holde tritt med befolkningsveksten. Råvareprisene falt til et historisk lavmål. Sviktende etterspørsel i industrilandene er med på å forklare situasjonen. Terrorist- angrepene 11. september rammet ikke bare

amerikansk økonomi, men rystet verdensøkonomien.

Det er utviklingslandene som er mest sårbare for raske svingninger. Det er de fattigste som må betale regningen.

Det er vårt felles ansvar å støtte opp om utviklingslandenes kamp mot fattigdommen.

Tusenårsmålene

FNs erklæring ved tusenårsskiftet markerer en milepæl i det internasjonale utviklingssamarbeidet.

Verdens ledere har forpliktet seg til prinsippene om menneskelig verdighet, likhet og rettferdighet. Ikke bare stater, men også sentrale globale aktører som Verdensbanken og det internasjonale valutafondet har forpliktet seg på Tusenårsmålene.

Målene kan etterprøves: Andelen som lever i den ytterste fattigdom og sult, skal være halvert innen 2015. Antallet kvinner som dør under svangerskap og fødsel skal ned. Antallet småbarn som dør før de fyller 5 år skal reduseres med to tredjedeler, spredningen av

7

Utviklingspolitisk redegjørelse 2002

6

Utviklingspolitisk redegjørelse 2002

Stortinget, 30. april 2002

Utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson

DEL 1:

<INDIA. Foto: Håkon Lislerud/ Kirkens Nødhjelp

(4)

1:

2:

3:

og landbruk skal gjennomgås for å bidra til mest mulig konsistens i forhold til målene for utviklingspolitikken.

Regjeringen vil derfor foreta en gjennomgang av ulike sider ved vår politikk for å klargjøre hvordan vi bedre kan bidra til å redusere fattigdom i utviklingsland.

Denne skal gjennomføres innen utgangen av året. På grunnlag av dette håper vi å bidra til større grad av sammenheng i politikken.

Mer til de fattigste landene

Handlingsplanen tallfester et mål om at minst 40 prosent av vår bilaterale bistand skal gå til de minst utviklede landene (MUL). Det er disse landene som trenger bistand mest ettersom de har små utsikter på kort sikt til å få tiltrukket kapital fra andre kilder. En slik andel ligger betydelig over hva industrilandene i snitt gir til de fattigste landene. Den bør imidlertid være innen rekkevidde for oss, og på sikt bør den nok økes ytterligere.

Vi skal selvsagt ikke glemme de store fattige befolk- ningsgruppene også i andre utviklingsland. Vi har som en klar målsetting at vår bistand til disse andre landene også skal komme de fattigste til gode. I samarbeidsland skal situasjonen for spesielt sårbare grupper, inkludert funksjonshemmede og urfolk, gis økt oppmerksomhet.

Utviklingssamarbeidet skal styrke menneskers rettigheter

Handlingsplanen bygger på et klart rettighetsperspek- tiv. Grunnleggende menneskerettigheter er det overordnede mål for utvikling, og samtidig avgjørende for å skape utvikling. Retten til utdanning og ytringsfrihet, for eksempel, er menneskerettigheter og skal fremmes av nettopp den enkle grunn. Samtidig frigjør disse rettighetene krefter som skaper og stimulerer utvikling. Satsing på økonomisk vekst er nødvendig, men langt fra tilstrekkelig for å bringe folk ut av fattigdom.

hiv/aids skal reverseres og skolegang for alle barn, jenter såvel som gutter, skal sikres.

Tusenårsmålene har én ting til felles: De uttrykker fattigdommens ulike ansikter – de beskriver hverda- gen for over én milliard mennesker. Tusenårsmålene setter mennesket i sentrum. Dette må få konsekven- ser for hvordan vi arbeider med utviklingsspørsmål.

Finansiering for utvikling

Målene kan bare nås gjennom forsterket innsats på flere områder - gjennom utenlandske investeringer, handel, gjeldslette og utviklingssamarbeid – og selv- følgelig først og fremst ved at utviklingslandene selv forbedrer sin politikk.

Drøftelsene i Monterrey i Mexico i mars i år viste at de rike landene nå har forstått at bidrag til kampen mot fattigdommen også er bidrag til global sikkerhet.

Løftene om mer bistand på om lag 20-25 prosent fra 2004-06 og bedre markedsadgang forteller at dette er noe de rike landene er villige til å bidra til.

Konferansen kan bety et brudd med en langvarig trend med fallende bistandsvolum. Vi hilser vel- kommen at USA og EU varslet konkrete opptrappings- planer.

Vi vet at god bistand gir resultater. Ifølge Verdensban- ken vil en dobling av internasjonal bistand fra dagens nivå på drøyt 50 milliarder amerikanske dollar bli nødvendig for å nå Tusenårsmålene, og det er et godt stykke dit. Norge har under prosessen forut for Monterrey-konferansen vært en pådriver for å sette de rike landenes bistandsforpliktelser i sentrum.

Vi følger også opp på hjemmebane. Regjeringen har som mål å øke bistandsbudsjettet til 1 prosent av bruttonasjonalinntekten innen 2005.

Handlingsplanen for fattigdomsbekjempelse

Bistand kan aldri alene løfte et land ut av fattigdom.

Hele spektret av virkemidler må tas i bruk og landene selv må ta ansvar.

Regjeringen la i mars fram sin Handlingsplan for bekjempelse av fattigdom i Sør. Handlingsplanen vil

være det grunnleggende dokumentet for utviklingspolitikken i tiden som kommer, og skal gi retningen for vår politikk langs en bred front. Hovedmål- settingen i handlingsplanen er krystallklar. Vår utviklingspolitikk skal handle om å bekjempe fattigdom, slik at vi bidrar til at Tusenårsmålene nås.

Bistandsforvaltningen

Tusenårsmålene er ambisiøse. De krever et globalt krafttak. Vi skal gjøre vårt, og derfor er også Hand- lingsplanen svært ambisiøs. Det vil kreve mye å følge den opp. Vi må derfor sikre at vi er best mulig utrus- tet og organisert for at vi skal kunne lykkes. Vi starter derfor nå en bred evaluering og gjennomgang av hele bistandsforvaltningen – inkludert Utenriksdeparte- mentet og NORAD her hjemme og ambassadene i våre samarbeidsland.

Det er første gang en slik evaluering gjøres i Norge.

Evalueringen skal danne grunnlaget for en modernisering av forvaltningen som skal sikre at Norge blir en mest mulig effektiv og resultatorientert utviklingsak- tør internasjonalt. Vi skårer allerede høyt i internasjonale sammenligninger, men uten en best mulig forvaltning når vi ikke de målene vi har satt oss i handlingsplanen. Dette moderniseringsarbeidet skal gjennomføres innenfor rammen av Regjeringens prosjekt for modernisering, desentralisering, effektivi- sering og forenkling i offentlig sektor.

Jeg vil peke på noen sentrale initiativer og perspekti- ver i handlingsplanen.

Rammebetingelser og

sammenheng mellom politikkområder

I handlingsplanen peker vi på at en rekke forhold påvirker utviklingslandenes økonomi og situasjonen for fattige mennesker i disse landene. Noe er utenfor vår kontroll. Andre utfordringer kan vi møte.

Internasjonale og nasjonale rammebetingelser for handel med varer og tjenester, gjeld og investeringer påvirker utviklingslandene, ofte i større grad enn bistanden. Vi må derfor sikre at politikken på disse områdene leverer i forhold til fattigdomsbekjempelse.

Handel og investeringer kommer jeg tilbake til. På gjeldsområdet følger Regjeringen nå opp den utvidete gjeldsplanen som er behandlet av Stortinget. Også norsk politikk innenfor for eksempel energi, fiskerier

1:

2:

3:

Utdanning er et av de mest sentrale virkemidler for å bekjempe fattigdom og fremme utvikling. Her fra en skoleklasse i Sudan.

Foto: Rune Eraker

(5)

1:

2:

3:

ner mennesker døde av AIDS i 2001. Beregninger viser at de landene som er hardest rammet som et resultat av epidemien kan få redusert sitt bruttonasjonalprodukt med mer enn 20 prosent innen 2020. Dette tar vi på alvor. Derfor viderefører Regjeringen den tunge satsingen på hiv/aids og helse. Regjeringen vil også arbeide for økt internasjonal innsats i kampen mot kjønnslemlestelse av kvinner.

Godt styresett

Regjeringens handlingsplan for fattigdomsbekjempelse slår fast at landenes egne fattigdomsstrategier skal ligge til grunn for vårt bilaterale samarbeid.

Planene vil være basis for mobilisering av egne ressurser og for prioritering av oppgaver mellom givere. En forbedring av styresettet er nødvendig for å lykkes.

Derfor tar Regjeringen nå et eget initiativ for godt styresett i utviklingssamarbeidet. Det dreier seg både om å forbedre offentlig politikk og forvaltning og å styrke de såkalte kontrollfunksjonene. Vi foretar nå en systematisk kartlegging av situasjonen i første rekke i våre hovedsamarbeidsland.

På forvaltningssiden ser vi nærmere på forhold som behov for reformer i offentlig sektor, økonomistyring, tiltak mot korrupsjon og styrking av rettsstaten gjennom justissektoren.

På kontrollsiden retter vi oppmerksomhet både mot statlige kontrollorganer som riksrevisjon, politiske institusjoner som nasjonalforsamlinger og ikke-statlige aktører som politiske partier, frie medier, organisasjoner i det sivile samfunn, og lokalsamfunn som skal nyte godt av bistand. Slike ikke-statlige ”vaktbikkjer”

har en meget viktig funksjon i arbeidet for å styrke styresettet i utviklingslandene.

Regjeringen legger stor vekt på korrupsjonsbekjem- pelse og vil forsterke det arbeidet som ble påbegynt for tre år siden på dette området.

Vi kan ikke kreve perfeksjon av samarbeidslandene.

På grunnlag av denne gjennomgangen vil vi imidlertid diskutere med myndighetene i landet hvilke tiltak som kan iverksettes på forvaltningssiden, såvel som på kontrollsiden. I samråd med andre givere og utvikling- saktører vil vi tilby konkret finansiell støtte og kompetanse til å bygge opp bedre kapasitet for godt

styresett. Også her er koordinering nøkkelen. Våre tre partnere i Utstein-samarbeidet – Nederland, Stor- britannia og Tyskland – vil være viktige medspillere.

Politiske partier

En demokratisk utvikling, med bred folkelig deltakelse, er av stor betydning for å presse fram større ansvarlighet både hos politikere og i forvaltningen.

Et fungerende demokrati er en nøkkel i kampen mot både korrupsjon og fattigdom. Her har de politiske partiene en sentral rolle.

Enkelte giverland har i noen år hatt ordninger med støtte til politiske partier i utviklingsland. Som ledd i styresett-initiativet vil Regjeringen i løpet av sommeren etablere et norsk senter for demokratistøtte som skal bidra til å styrke partienes organisasjoner og funksjon. Regjeringen har kommet til at dette er en bedre ordning enn tidligere forslag om tilknytning til Institutt for menneskerettigheter.

Slik kan norske politiske partier bistå i utviklingen av demokratiet i utviklingsland. De politiske partiene er forutsatt å søke midler på grunnlag av konkrete prosjektforslag. Det skal legges vekt på å fremme fler- partisystemer og gjennomføring av frie valg. Kvalifise- ring av kvinnelige politikere vil bli viktig. En stor del av midlene bør gå til tiltak hvor flere partier samarbeider - både i Norge og i samarbeidslandene. Tiltak i norske hovedsamarbeidsland skal prioriteres. Prosjek- ter i andre samarbeidsland bør i begrenset utstrek- ning også kunne støttes.

Regjeringen har bygget på britiske og nederlandske erfaringer i utformingen av ordningen, og har hatt gode konsultasjoner med representanter for de norske politiske partiene og deres sideorganisasjoner. De politiske partiene vil også bli trukket inn i arbeidet med å utforme retningslinjer for denne nye ordningen.

Sivilt samfunn

Også det sivile samfunn har en viktig kontrollfunk- sjon. Regjeringen legger stor vekt på det nære samarbeidet med frivillige organisasjoner. Det kanaliseres i dag mer bistandsmidler til utviklingstiltak og humani- tær innsats gjennom de frivillige organisasjonene enn gjennom stat-til-stat-bistanden til våre samarbeidsland.

11

Utdanning

Utdanning er et av de mest sentrale virkemidler for å bekjempe fattigdom og fremme utvikling. Investering i grunnutdanning for jenter og kvinner gir den beste avkastningen. Det viser flere rapporter. Utdanning fører til færre barnefødsler, bedret helse for familien og høyere inntekt for kvinnene. Utdanning fremmer likestilling. Utdanning frigjør skaperevne og troen på at man kan endre sin egen situasjon til det bedre og er forankret i menneskerettighetene. Det er grunnleggende for å bygge landet. Derfor står utdanning så sentralt i Tusenårsmålene, og derfor er utdanning jobb nummer én for denne regjeringen innenfor utviklingspolitikken.

Samarbeidsregjeringen forplikter seg til å øke støtten til utdanning til 15 prosent av den samlede bistanden.

Vi vil bidra til at utdanning får en større plass innen alle deler av utviklingssamarbeidet, også innen den humanitære bistanden. Dette innebærer tilbud om fri grunnutdanning for alle. Jeg har igangsatt et arbeid for å utforme en utdanningsstrategi for å nå dette målet.

Det handler selvfølgelig ikke bare om hvor mye penger som bevilges, men også til hvilke formål. Vi må legge økt vekt på å bidra til fullføring av utdanning og til å styrke kvaliteten i utdanningen. Det er derfor nødvendig å satse på lærerutdanning og læremidler, i tillegg til institusjonsutvikling og kompetansebygging.

Dette bør fortrinnsvis skje ved å gå inn i større sektor- programmer under myndighetenes egen styring.

Norge er vertskap for en konferanse om utdanning og utvikling i regi av Nordisk Ministerråd i Oslo i begynnelsen av juni i år. Konferansen bringer utviklingsmi- nistre og utdanningsministre i de nordiske land sammen for første gang. Konferansen skal bidra til at Nordens faglige og finansielle ressurser skal kunne utnyttes best mulig i et felles løft for utdanning i fattige land.

Helse

Investering i helse er også en investering i utvikling og en forutsetning for å nå målene i handlingsplanen.

Barn, ungdom og kvinner skal prioriteres.

Verdens helseorganisasjon la i desember i fjor fram en rapport som viser at dersom utviklingslandene øker

den andelen de bruker av sitt bruttonasjonalprodukt til helseformål med 2 prosent, og giverlandene parallelt øker sin helsebistand til 0,1 prosent av sitt bruttonasjonalprodukt, vil det innen 10 til 15 år gi en økonomisk avkastning på fem til seks ganger innsatsen. Og åtte millioner menneskeliv vil hvert år bli reddet.

Sammenhengen mellom helse og utvikling ser vi i dag klarest i kampen mot hiv/aids-epidemien. Tre millio-

10

1:

2:

3:

Investering i helse er investering i utvikling.

Frelsesarmeen deler her ut medisin på landsbygda i Liberia.

Foto: Robert S. Eik /Frelsesarmeen

(6)

1:

2:

3:

Handel er en viktig forutsetning for næringsutvikling.

Fra 1. juli i år vil alle varer fra de minst utviklede land kunne importeres tollfritt og kvotefritt til Norge. Vi arbeider nå aktivt med norske importører og nærings- liv for å få fram produkter som tilfredsstiller våre kvali- tetskrav og dermed kan finne veien til det norske markedet.

Økt markedsadgang er også et sentralt krav fra utviklingslandene i den nye WTO-runden. Regjeringen legger vekt på arbeidet for å øke markedsadgangen for varer også fra andre land enn de minst utviklede.

Samtidig er det viktig å opprettholde fokus på de minst utviklede land både når det gjelder markedsadgang og

faglig bistand til å delta i WTO-forhand- lingene.

Landbruk må stå helt sentralt i arbeidet med næringsutvikling i fattige land. Majo- riteten av verdens fattige bor på landsbygda. Likevel har andelen av norsk og internasjonal bistand til utvikling av land- brukssektoren falt betydelig de senere år.

Regjeringen vil bidra til å snu denne trenden. En rådgivende gruppe for bistand til landbruksutvikling er nedsatt for å fremme anbefalinger om konkrete tiltak innen september i år. Dette vil Regjeringen komme tilbake til.

Gjennomgang av samarbeidslandene

Regjeringen varslet i forbindelse med behandlingen av Tilleggsproposisjonen at den ville komme tilbake med vurderinger av våre samarbeidsland.

Den mest umiddelbare problemstillingen er vårt samarbeid med Zimbabwe. Det er viktig å styrke det internasjonale presset mot president Mugabe og hans regjering.

Målet er å få myndighetene til å respek- tere menneskerettighetene og demokratiske spilleregler, stanse den politiske volden og arbeide for nasjonal forsoning.

Det er derfor bestemt at Norge skal slutte seg til de internasjonale straffetiltakene mot president Mugabe og hans nære støt- tespillere.

Samarbeidet med myndighetene i Zimbabwe ble frosset i 2001. Alle de suspenderte avtalene på bistandsområdet vil nå bli sagt opp. Utviklingssamar- beidet gjennom ikke-statlige kanaler vil imidlertid bli opprettholdt. Målet er å bidra til en demokratisk utvikling, styrke respekten for menneskerettigheter, forsvare ytrings- og pressefriheten, fremme nasjonal forsoning, samt avhjelpe den humanitære krisesitua- sjonen. For å kunne sikre tilstrekkelige ressurser til slike tiltak vil Regjeringen ikke foreslå å stryke Zimbabwe fra listen over andre sam-arbeidsland.

Regjeringen har signalisert at man ville se nærmere på utviklingen i Zambia. Selv om det ble påpekt bety-

Det viser hvilken vekt som legges på organisasjo- nenes rolle. Det illustrerer også hvilket stort ansvar som hviler på organisasjonene.

Vi ønsker mangfold. Det kan ofte være lettere for norske frivillige organisasjoner enn den norske stat å bidra til utvikling av organisasjoner som kan være

”vaktbikkjer” og kritiske korrektiver. Men de organisasjonene som yter sosiale og andre tjenester må også se nødvendigheten av å arbeide samordnet i forhold til nasjonale myndigheters egne planer og prioriteringer.

Flere av våre samarbeidsland har gitt uttrykk for at dette er svært viktig i forhold til egen planlegging og oversikt over tilgjengelige ressurser.

Fredskorpset og ungdom

En rekke av organisasjonene samarbeider nå også innenfor rammene av Fredskorpset. Det nye Freds- korpset støtter samarbeid mellom organisasjoner og institusjoner i Norge og i utviklingsland og bistår også i rekruttering og opplæring. Fredskorpset er i løpet av det siste året kommet godt i gang, og hadde ved utgangen av fjoråret virksomhet i over 50 land.

Visjonen bak Fredskorpset er kompetanseoverføring og gjensidig samarbeid for utvikling. Det handler også om å skape endringsagenter hjemme og ute, og flere fredskorpsere fra utviklingsland er nå i Norge. I så måte er ungdommen en gruppe som fortjener en større rolle og flere muligheter til å bli involvert.

Vi vil derfor gjøre to ting:

For det første vil Regjeringen i statsbudsjettet for 2003 foreslå å etablere et separat ungdomsprogram under Fredskorpsets ledelse – det såkalte FK Ung. Dette programmet vil støtte opp om de mange ungdoms- utvekslingsprogrammene som drives av en rekke frivillige organisasjoner. Ungdomsprogrammet under Fredskorpset skal forplikte ungdommene til grundig opplæring før utreise, og skikkelig oppfølging etter hjemkomst. Vi håper disse ungdommene blir bærere av verdier og engasjement som vi trenger i kampen mot fattigdommen.

For det andre ønsker jeg i dette jubileumsåret å etablere et ungdomspanel – eller vår egen ”vakt- bikkje”. Dette panelet skal ha representanter utvalgt av ungdommenes egne organisasjoner. Panelet skal få anledning til kritisk å vurdere utviklingspolitikken vår

og gi sine synspunkter og kommentarer på det vi gjør.

Jeg lover å ta både ris og ros alvorlig.

Som et neste initiativ i styresettarbeidet vil Regje- ringen foreslå en større satsing på frie og differensi- erte medier. Dette vil vi komme tilbake til.

Næringsutvikling

Skal vi nå målene om fattigdomsbekjempelse er næringsutvikling og verdiskapning nødvendig. Den forrige regjeringen Bondevik lanserte i 1999 en strategi for næringsutvikling i Sør. Vi har nå satt fart på oppfølgingen av strategien, slik vi også signaliserte i budsjettet i fjor.

Jeg har derfor satt igang en systematisk gjennomgang av alle våre hovedsamarbeidsland i forhold til næringsutvikling. Vi skal identifisere flaskehalser og muligheter. Vi skal se nærmere på områder hvor norske aktører kan bidra og har komparative fortrinn.

Og vi skal se på samarbeidsmuligheter med andre internasjonale aktører.

Jeg har invitert næringslivet med i dette arbeidet.

Samarbeidet har utviklet seg meget konstruktivt.

Landgjennomgangene gjennomføres i første omgang i Bangladesh, Malawi, Mosambik, Sri Lanka, Tanzania og Uganda.

Samarbeidet og partnerskapet mellom næringsliv og myndigheter er viktig. For å styrke dette samarbeidet vil det før sommeren bli opprettet et eget sekretariat i NHO med ansvar for utviklingssaker. Sekretariatet skal blant annet fungere som ressursbase for bistands- myndighetene og bidra til utvikling av partnerskapet mellom næringslivet, frivillige organisasjoner og myndigheter.

Samtidig som OECD-landene nå avbinder sin bistand til de minst utviklede landene, åpner dette også nye markeder for norsk næringsliv. Alle bistands- finansierte prosjekter av en viss størrelse i de minst utviklede landene skal fra 1. januar i år notifiseres til OECD. For å sikre like forhold og åpen internasjonal konkurranse arbeider Regjeringen i OECD for å oppnå enighet om felles innkjøpsprosedyrer. Fra norsk side ønsker vi også at anbudsdokumentene skal stille krav til miljø- og arbeidsstandarder, og at de tar høyde for faktorer som kompetanseoverføring og vedlikehold.

1:

2:

3:

Landbruk må stå sentralt i arbeidet med næringsutvikling i fattige land.

Teinnhøstning i Zimbabwe.

Foto: Rune Eraker

(7)

1:

2:

3:

sjon. Flere av landene i regionen er inne i en kritisk fase i demokratiprosessen, og det kan bli aktuelt å støtte opp om positive utviklingstendenser. I arbeidet med neste års statsbudsjett vil Regjeringen ut fra dette perspektivet vurdere en styrking av den regionale innsatsen overfor Mellom-Amerika.

Fred og utvikling

Vi har nok et dramatisk år bak oss. En rekke land har vært preget av krig og konflikt.

Fred og utvikling henger sammen. Satsing på fred er investering i utvikling og fattigdomsbekjempelse. Med fredsbyggende bistandstiltak vil vi fremme levedyk- tige politiske og administrative strukturer, demokrati og respekt for menneskerettigheter. Vi vil bidra til sikkerhet, forsoning og ikkevoldelig konfliktløsning.

Vi vil arbeide for at fredsbygging integreres i nasjonale fattigdomsstrategier i konfliktområder.

Ansvaret for å bygge fred hviler på de involverte partene. Men det internasjonale samfunn kan bistå ved å forebygge og ved å bygge kompetanse, kapasitet, institusjoner og støtte prosesser som fremmer konfliktløsning. Utviklingssamarbeidet spiller her en nøkkelrolle.

Vi legger stor vekt på støtte til FNs arbeid for konflikt- håndtering og fredsbygging. Vi vil bidra til å styrke og utvikle en samlet internasjonal tilnærming til fredsbygging under FNs ledelse. Men norsk innsats kan også kanaliseres bilateralt eller gjennom andre organisasjoner.

Norge har fortsatt et sterkt engasjement både i Sudan, Midtøsten og Sri Lanka. I tillegg har vi systematisert vår innsats for fredsbygging i Vest-Afrika og i Great Lakes-regionen. I år leder Norge også Støttegruppen for Afghanistan.

Afghanistan kom raskt i sentrum for verdens oppmerksomhet etter terroranslagene mot USA 11.

15

delige mangler ved valget i desember 2001, har landets nye president på kort tid maktet å skape avstand til den regjeringen som han overtok etter.

Dette til tross for at han tilhører samme parti. Den nye regjeringen har også kommet med positive signaler om kamp mot korrupsjon og en mer aktiv fattigdomsbekjempelse.

Regjeringen foreslår nå at landet opprettholdes som hovedsamarbeidsland. Vi må imidlertid følge utviklingen i landet meget nøye for å kunne vurdere grunnlaget for fortsatt å gi Zambia høy prioritet i vårt utviklingssamarbeid.

De fornyede krigshandlingene mellom Etiopia og Eritrea i 1999, førte til at stat-til-stat-bistanden til Etiopia og Eritrea ble frosset i mai 2000. Både konfliktforholdet til Eritrea og interne utviklingstrekk med svekket respekt for demokrati og menneskerettigheter, var bakgrunnen for at Stortinget vedtok å endre Etiopias status som hovedsamarbeidsland.

Fredsprosessen har hittil gått bedre enn mange forventet. Vi håper den positive utviklingen kan gi grunnlaget for på ny å innlemme Etiopia i gruppen av hovedsamarbeidsland. Det er vårt siktemål. Det er imidlertid på dette tidspunkt for tidlig å konkludere.

En rekke vanskelige spørsmål gjenstår i fredsprosessen og selve grensedemarkeringen som fordrer FNs fredsbevarende nærvær, antas å ville strekke seg til 2004. Forholdet til Eritrea vil også ha betydning i denne sammenhengen og for våre vurderinger.

På dette grunnlag kan jeg derfor ikke anbefale at Etiopia nå oppgraderes til hovedsamarbeidsland.

Norge har gjennom mange år hatt en omfattende tilstedeværelse i Mali gjennom frivillige organisasjoner, og også gitt bistand via multilaterale organisasjoner. Mali oppfyller en lang rekke av kriteriene som stilles til norske hovedsamarbeidsland. Dette gjelder ikke minst landets reformvilje. En fattigdomsstrategi er under utarbeidelse og demokratiske valg ble gjennomført i april. Dette er en utvikling vi følger med stor interesse.

Landet er imidlertid fortsatt i en tidlig fase av refor- mene. Det gjenstår å se hvordan det pågående presidentvalget vil påvirke utviklingen i landet. Dersom den positive utviklingen fortsetter vil vi på egnet måte komme tilbake til spørsmålet om Mali skal bli hovedsamarbeidsland. Fram til da vil jeg anbefale at det

brede samarbeidet med de frivillige organisasjonene, forskningsmiljøene og FN-systemet videreføres.

Når det gjelder gruppen av andre samarbeidsland, varslet Regjeringen at den ville se nærmere på utviklingen både i Madagaskar og i Rwanda.

Norge har i over hundre år hatt et nært forhold til Madagaskar, både gjennom misjon og bistand. En forutsetning for at vi skulle kunne styrke vårt utviklingssamarbeid med Madagaskar, er at landet får et styre som arbeider i en demokratisk retning, sikrer menneskerettighetene og bekjemper korrupsjon.

Madagaskar har dessverre kommet kort på dette området. Presidentvalget i desember i fjor kunne ha rettet opp dette inntrykket, men utfallet har foreløpig skapt en uavklart situasjon. Landets økonomi er blitt sterkt skadelidende, og behovet for humanitær bistand utenfra er økende. Avtalen mellom president- kandidatene som nylig ble inngått i Dakar, var et skritt i riktig retning. Situasjonen er imidlertid nå svært spent etter at landets høyesterett etter ny valgopptel- ling har utpekt en vinner.

Regjeringen vil følge utviklingen nøye. Norge er beredt til å støtte det gassiske folket i denne vanskelige og akutte situasjonen.

På denne bakgrunn er det vanskelig å gi en anbefaling vedrørende spørsmålet Madagaskars status som even- tuelt samarbeidsland.

Situasjonen i Rwanda er fortsatt vanskelig. Rettsopp- gjøret etter folkemordet i 1994 utgjør fremdeles en hovedutfordring for landet. Valg planlegges etter at grunnloven mot slutten av 2002 er på plass. Fortsatt er situasjonen for menneskerettighetene meget svak.

Regjeringen finner derfor ikke grunnlag for å innlemme Rwanda i gruppen av andre samarbeidsland.

Når det gjelder Niger, Bhutan og Mongolia har det ikke skjedd noe som skulle tilsi endringer i Regjering- ens tilråding om at landene ikke inngår i gruppen av andre samarbeidsland.

I inneværende budsjettår har vi ikke lenger noe hovedsamarbeidsland i Mellom-Amerika. Det er ikke grunnlag for å endre på dette foreløpig, selv om nye regjeringer i både Nicaragua og Honduras har gitt positive signaler og vist vilje til å bekjempe korrup-

14

1:

2:

3:

Afghanistan kom i sentrum for verdens oppmerksomhet etter 11. september.

Jenter undervises her ved en provisorisk skole.

Foto: Håkon Lislerud /Kirkens Nødhjelp

(8)

1:

2:

3:

Det er nå gått 10 år siden Rio-toppmøtet. Det sentrale budskapet fra Rio var at jordens befolkning – fattige som rike – er knyttet sammen i et ubrytelig fellesskap.

Vi trenger handlingsorienterte og forpliktende resultater. Og FNs rolle i arbeidet for bærekraftig utvikling må styrkes.

Mange av verdens fattige er direkte avhengige av naturressursene og de økologiske systemene for å dekke sine behov. Både lokale og globale miljøen- dringer vil ramme de fattigste hardest. Konsekven- sene av klimaendringene er størst for de fattigste landene, som har minst ressurser til å tilpasse seg.

Samtidig har disse landene bare i liten grad bidratt til problemene. Norge og andre rike land har derfor et moralsk ansvar både for å redusere egne klimagassut- slipp og for å bøte på konsekvensene.

Når vi drar til Johannesburg ønsker vi å bidra til en ny giv i arbeidet for bærekraftig utvikling. Vi vil stadfeste behovet for sterke internasjonale institusjoner, både på utviklingsområdet og innen miljøfeltet, med klare forpliktelser. Vi vil videre arbeide for godt nasjonalt styresett, for konsistens i rike lands politikk for å bekjempe fattigdom og behovet for mer bistand til de fattigste for å bringe oss nærmere målet.

Avslutning

I de femti år Norge har deltatt i det internasjonale utviklingssamarbeidet, har det skjedd store framskritt.

Bare de siste 20 årene har verdens befolkning økt med 1,6 milliarder mennesker, men ifølge tall fra Verdensbanken er det færre mennesker som lever i absolutt fattigdom i dag enn det var for 20 år siden – to hundre millioner færre, for å være nøyaktig. Det er et godt resultat. Ved begynnelsen av et nytt århundre står det internasjonale samfunn likevel foran betydelige utfordringer.

Det må legges til rette for varig økonomisk vekst og demokratisk utvikling. Dette er avgjørende for å styrke utviklingslandene i deres kamp mot fattigdom og for utvikling.

Utvikling kan ikke skapes utenfra. Utvikling er først og fremst et resultat av det enkelte lands egen innsats, bygd på egne forutsetninger. Dette er det bred internasjonal enighet om, både blant rike og fattige land.

Men det er også bred enighet om en ting til. Nemlig at vi i den rike del av verden også sitter med en avgjø- rende del av ansvaret. Det er vi som må være villige til å slette gjeld og bygge ned handelshindringer. Det er vi som må bidra med en betydelig del av den finansiering som må til om fattige skal få et menneskeverdig liv. Utvikling dreier seg om å utvide menneskers frihet, menneskers valgmuligheter. Skal fattige også få muligheten til et annet liv? Eller skal de for alltid være prisgitt fattigdommens tvangstrøye?

Er det en ting vi ikke mangler i vår del av verden så er det valgmuligheter. Men noen valg er viktigere enn andre. Vi har valget mellom å bidra til at også folk i fattige land får frihet og valgmuligheter, eller å la være. Vi kan være en del av problemet, eller en del av løsningen. Jeg har tillit til at denne sal fortsatt vil velge rett side i dette livsviktige spørsmålet.

september i fjor. Tørke og over to tiår med konflikter har satt dype spor. Infrastruktur er ødelagt, menneskelige ressurser er utarmet og sosiale institusjoner oppløst.

Norges lederskap i Støttegruppen gir god mulighet til å spille en aktiv rolle i den internasjonale koordineringen av bistanden til landet og i dialogen for å påvirke den videre politiske utviklingen. Det er akutt behov for både humanitær bistand og støtte til sikker- hetstiltak, gjenoppbygging og langsiktige utviklingstiltak, i en situasjon som er blitt enda mer prekær etter jordskjelvene rett før påskehelgen.

Den nye posten for overgangsbistand er en viktig kilde til å finansiere norsk bistand til gjenoppbygging av Afghanistan. Norge tar sikte på en samlet støtte til landet for 2002 på omlag 350 millioner kr.

Overgangsbistand og bistand til fredsbygging er viktig, men samtidig svært risikofylt. Det har vi ikke minst opplevd i palestinske områder, hvor institusjoner og utviklingsprosjekter finansiert med norsk og internasjonal bistand bombes og ødelegges.

Den pågående krisen i området har ført til at det ordi- nære utviklingssamarbeidet med de palestinske myndigheter har måttet tilpasses situasjonen. Deler av det langsiktige utviklingsprogrammet er blitt forsin- ket, samtidig som vår støtte til kortsiktige prosjekter og nødhjelp har økt.

Det er dessverre lite nå som tyder på at den økono- miske og sosiale situasjonen i Det palestinske området vil gjøre det mulig med det første å vende tilbake til de opprinnelige planene for utviklingssamarbeidet. Det er derfor innledet et arbeid med en ny strategi for norsk bistand til palestinerne.

Savimbis død har utløst en politisk utvikling i Angola som gir håp om at landet kan komme seg ut av 40 års borgerkrig. Fredsbygging blir en viktig oppgave.

Utviklingen den senere tid kan innebære en endring i de begrensninger i bistanden til Angola som Regje- ringen la opp til i budsjettproposisjonen. Regjeringen vil komme tilbake til dette spørsmålet i budsjettforsla- get for 2003.

Det vil også bli redegjort nærmere for Norges støtte til fredsbygging og utvikling i neste års budsjett.

Viktige internasjonale konfe- ranser

Regjeringens handlingsplan for fattigdomsbekjempelse gir et godt grunnlag for en målrettet og konse- kvent norsk utviklingspolitikk og for norsk innsats i internasjonale fora. Konferansen om finansiering for utvikling har skapt et godt grunnlag for viktige kommende toppmøter.

I begynnelsen av mai vil FN holde sin spesialsesjon om barn. Spesialsesjonen er en milepæl i den internasjonale satsingen for å styrke barns rettigheter og velferd. For Norge er det viktig at spesialsesjonen bidrar til å sette fokus på barns grunnleggende rettigheter til helse, skolegang, utvikling, beskyttelse og deltakelse.

Verdenstoppmøtet om bærekraftig utvikling vil finne sted i Johannesburg, etter sommerens matvaretopp- møte i Roma, der retten til mat vil bli fremhevet fra norsk side.

1:

2:

3:

Det er nå gått 10 år siden Rio-toppmøtet. Et nytt verdenstoppmøte om bærekraftig utvikling vil finne sted i Johannesburg sommeren 2002.

(9)

19

1:

2:

3:

Rapport om norsk utviklingssamarbeid i 2001

Rapport om norsk

utviklingssamarbeid i 2001

18

I 2002 markeres 50 år med norsk utviklingssam- arbeid. Det hele startet i 1952 med opprettelsen av Fondet for hjelp til underutviklede områder, også kalt Indiafondet, og Norges samarbeid med FN og indiske myndigheter om utviklingen av et fiskeriprosjekt i delstaten Kerala.

Det var en djerv beslutning av Stortinget å innlede et utviklingssamarbeid så raskt etter krigen. Norge mottok fortsatt Marshall-hjelp og manglet utenlandsk valuta.

Det nye utviklingssamarbeidet hadde sin bakgrunn i opprettelsen av FN i 1945, men bygde også på interna- sjonalismen fra tidlige mellomkrigsår. Utviklingssam- arbeidet ble en integrert del av FNs virksomhet fra 1948, og det var gjennom FN de industrialiserte landene var forutsatt å yte sin bistand til fattige områder.

Bakgrunn

Fra starten av var det amerikanerne som brakte ressurser og ideer inn i utviklingssamarbeidet. Mars- hallplanen hadde vist at bistand nyttet, og denne erkjennelsen må ha vært en viktig inspirasjon for president Truman da han i 1949 la fram sitt program for ”framgang og vekst i de underutviklede områder”.

Her løftet han fram utviklingssamarbeidet som en av fire hjørnesteiner i amerikansk utenrikspolitikk. Dette er senere blitt referert til som ”Point-Four”-programmet.

”Point-Four”-programmet bidro til betydelig økt akti- vitet i det som fra 1952 ble ”FNs utvidede program for teknisk assistanse” (EPTA). Det nye perspektivet førte også til at Verdensbanken utviklet seg til en bank for utlån til fattige land, og til at en rekke industriland innledet bilaterale utviklingsprogrammer.

For å finne forklaringer på hvorfor Norge var så tidlig ute med utviklingshjelp og det som med årene ble et omfattende engasjement på utviklingsområdet, peker historikere på flere forhold.

Få andre land sto nærmere den humanitære virksomheten, og den kristne misjonstanken var knapt sterkere i noen annet land enn Norge. En voksende interesse for internasjonal solidaritet og bistand i den norske arbeiderbevegelse er også en viktig forklaring.

1. 50 år med norsk bistand

Norske utviklingsministere:

Reidun Brusletten (KrF) 1983-86 (f.o.m. 1984 i DUH)

Vesla Vetlesen (AP) 1986-88 Kirsti Kolle Grøndahl (AP) 1988-89 Tom Vraalsen (SP) 1989-90 Grete Faremo (AP) 1990-92 Kari Nordheim-Larsen (AP) 1992-97 Hilde Frafjord Johnson (KrF) 1997-2000 Anne Kristin Sydnes (AP) 2000-2001 Hilde Frafjord Johnson (KrF) 2001-

(10)

1:

2:

3:

De første årene

I 1950-årene ble det foruten Indiahjelpen gitt bistand til det skandinaviske undervisningssykehuset i Sør- Korea, hvor en rekke norske leger og sykepleiere gjennom årene har tjenestegjort. Det norske engasjementet varte til 1968. Multilateralt ble det gitt støtte til EPTA.

På grunnlag av en innstilling fra et regjeringsoppnevnt offentlig utvalg ledet av tidligere ambassadør Hans Engen (Engen-utvalget) av mars 1961, ble rammene lagt for et bredere engasjement for norsk innsats på utviklingsområdet. Innstillingen ledet fram til dannelsen av Norsk utviklingshjelp i 1962, hvor FNs første generalsekretær, Trygve Lie, ble styrets formann.

Ved begynnelsen av 1960-tallet kom de første retningslinjene for norsk utviklingssamarbeid på plass. Freds- korpset ble etablert, Norges langva- rige engasjement i det som senere ble Tanzania ble innledet, og det ble etablert ordninger for samarbeid med de frivillige organisasjonene.

Regjeringen oppnevnte i 1965 et utvalg for å utrede retningslinjer for utviklingshjelpen. Utvalget ble ledet av tidligere statsråd Onar Onarheim.

Etter Onarheim-utvalgets innstilling, ble Norsk utviklingshjelp i 1968

omdannet til et frittstående direktorat, NORAD, som åpnet stedlige representa- sjoner i Uganda, Kenya og Tanzania. I denne perioden var de samlede bistands- overføringene fortsatt meget beskjedne, og passerte 200 millioner kroner først i 1969.

Bistandsvirksom- heten vokser

På 1970-tallet kom de store prosjektene for fullt i gang.

Disse omfattet betydelig faglig bistand og ressurser til infrastruktur. Et eksempel er bevilgningene til prosjektering av kraftverket Stiegler’s Gorge i Tanza- nia fra 1973. Tre år senere gikk Norge tungt inn i distriktutviklingsprogrammer gjennom en større bevilgning til Hambantota-distriktet i Sri Lanka. Denne type bidrag inngikk i en langsiktig satsning fra norsk side, og begrepet ”hovedsamarbeidsland” ble på denne tiden innført. I løpet av 1970-årene ble også bistand utnyttet utenrikspolitisk blant annet gjennom norsk støtte til nasjonale frigjøringsbevegelser. Norske myndigheter ga på denne tiden de første bevilgninger til ANC i Sør-Afrika.

I 1972 traff Stortinget et prinsippvedtak om at Norges statlige bistand i løpet av en 5-6-årsperiode skulle utgjøre en prosent av brutto nasjonalprodukt. Med

1:

2:

3:

økte oljepriser og oljeproduksjon vokste norsk økonomi og med det også bistandsbudsjettet. En halv milliard kroner i 1973 ble til en milliard kroner i 1976 og til 2,3 milliarder kroner i 1980.

Gjennom 1980-tallet opplevde man en omlegging fra enkeltstående prosjekter til bredere anlagte integrerte programmer med større vekt på sosial sektor og direkte tiltak for å redusere fattigdom. Mellom- Amerika kom til som et prioritert område og de frivillige organisasjonene ble stadig viktigere

samarbeidspartnere. Norge fikk i 1983 sin første bistandsminister med Reidun Brusletten (KrF), og året etter et eget bistandsdepartement (Departemen- tet for utviklingshjelp, DUH). Norske bistandsoverfø- ringer nådde i 1980 over en prosent av BNP. I 1985 ble det gitt 4,7 milliarder kroner i bistand og i 1990 7,3 milliarder kroner.

De seneste år

1. januar 1990 ble DUH nedlagt som eget departement og NORAD videreført som eget direktorat. Innlem- melsen av DUH i UD varslet en utviklingspolitikk som skulle integreres sterkere i utenrikspolitikken.

Gjennom 1990-tallet økte andelen av bistandsbudsjettet benyttet til humanitær bistand. Bidrag til fred, forsoning og demokratiutvikling ble en stadig viktigere og mer synlig del av norsk bistand.

På 1990-tallet ble det gitt relativt sett mindre støtte til infrastrukturtiltak og tiltak rettet inn mot primærnæ- ringene. Parallelt ble andelen av de samlede overfø- ringene til hovedsamarbeidslandene redusert på grunn av store nye overføringer til land utenfor kjer- neområdet for norsk bistand. Særlig Balkan og Det palestinske området ble mot slutten av 1990-årene viktige mottakere av norsk bistand. Den føderale repu- blikken Jugoslavia (Serbia og Montenegro) var flere år på rad den største mottakeren av norsk bilateral bistand.

Kontinuitet

I de femti år Norge har deltatt i det internasjonale utviklingssamarbeidet, har det skjedd store framskritt.

Lese- og skriveferdigheten har økt og spedbarnsdøde- ligheten har gått kraftig ned. Hungerkatastrofer skjer sjeldnere og er mindre dramatiske enn for 50 år siden.

På terskelen til et nytt århundre står det internasjonale samfunn likevel foran store utfordringer. Over en milliard mennesker skal bringes ut av ekstrem fattigdom. Det må legges til rette for varig økonomisk vekst og utvikling av demokrati, som igjen kan styrke utviklingslandene i deres kamp mot fattigdom og for utvikling.

Da det politiske ordskiftet om utviklingssamarbeidet startet opp på 1950-tallet, ble det brakt inn perspekti-

Administrasjon Bilateral bistand

Multi-bi bistand ¹⁾ Multilateral bistand ²⁾ 10 års fordeling på ulike bistandskanaler (i 1000 NOK)

2001 Brutto bistand

2000 1999 1998 1997 1996 1995 1994 1993 1992 1991 0 3 000 000 6 000 000 9 000 000 12 000 000

1) Multi-bi bistand er bilateral bistand administrert av multilaterale organisasjoner.

2) Multilateral bistand er gene- relle bidrag til multilaterale organisasjoner.

Det aller første bilaterale bistandstiltaket var et fiskeriprosjekt i Kerala, India, i 1952.

Foto: NORAD arkiv

NORAD-direktører:

Rudolf K. Andresen 1968-75 (i Norsk utviklingshjelp 1962-68)

Arne Arnesen 1975-82 Borger A. Lenth 1982-84

Nils Vogt 1984-88

Per Ø. Grimstad 1988-96 Tove Strand 1996-

(11)

22

ver og analyser som ikke er ulike de spørsmål som i dag drøftes i internasjonal utviklingspolitikk. Det ble tidlig lagt stor vekt på fattigdomsbekjempelse. Og man var opptatt av at bistand bare var et av flere virkemidler for å fremme økonomisk vekst og utvikling i fattige land. Vi kjenner denne tilnærmingen igjen i 2002. Nå vil vi styrke sammenhengen i hjemlig politikk for å forsikre oss om at vi ikke gjennomfører tiltak i Norge eller internasjonalt, som kan være til hinder for kampen mot fattigdommen i utviklingslandene.

I utviklingssamarbeidets barndom snakket man ikke om giver og mottaker, men om samarbeid mellom likeverdige nasjoner. Asymmetrien i relasjonene mellom fattige og rike land kom først senere. Partner- skapstanken står i dag igjen sterkt som et grunnlag for felles innsats i arbeidet med å løse de utfordringer verden står overfor. Her spiller FN en viktig rolle, både i utformingen av felles utviklingsmål og i gjennomføringen av praktiske utviklingstiltak.

Ved danningen av FN ble utvikling sett på som en inte-

grert del av bestrebelsene på å skape fred og stabilitet nasjoner i mellom. Den samme begrunnelsen for det sterke engasjementet på utviklingsområdet kjenner vi igjen i dag, hvor Norge har gjort sammenhengen mellom utvikling og fred til et hovedelement i plattfor- men for medlemsskapet i FNs sikkerhetsråd i 2001- 2002.

Norsk bistand har i høyere grad enn for mange andre land vært preget av ideelle motiver. Dette forklarer mye av det sterke engasjementet hos enkeltpersoner og den brede folkelige oppslutning som går som en rød tråd gjennom disse femti årene med norsk utviklingssamarbeid.

1:

2:

3:

Forvaltningsmessige forhold

1952: Stortinget bevilger 10 mill. kr. til opprettelse av Fondet for hjelp til underutviklede land 1962: Norsk utviklingshjelp etableres med eget styre

1963: Stortinget vedtar opprettelsen av Fredskorpset

1968: Norsk utviklingshjelp blir NORAD, og får sitt eget styre (eget råd fra 1969) 1983: Den første bistandsminister utnevnes

1984: Departementet for utviklingshjelp (DUH) etableres, og NORAD inngår i DUH 1988: NORAD blir organisert som eget direktorat under DUH (fra 1990 under UD) 1990: DUH nedlegges og porteføljen innlemmes i UD

>BRASIL. Foto: Håkon Lislerud/ Kirkens Nødhjelp

(12)

utviklingspolitikk. I henhold til OECDs sjekkliste, vil det da bli satt søkelys ikke bare på utviklingspolitikken, men også på andre deler av givernes forhold til utviklingslandene.

Omfattende og vedvarende reduksjon av fattigdom- men kan ikke skje uten at kvinners situasjon i utvik- lingslandene bedres. Ikke minst etter FNs

kvinnekonferanse i Beijing i 1995, har utviklingslandene såvel som giversamfunnet forpliktet seg til å inte- grere likestillingshensyn i alle relevante deler av utviklingsarbeidet. Også OECD/DACs retningslinjer slår fast dette. På norsk side legges det vekt på å inte- grere kvinne- og likestillingshensyn i det langsiktige utviklingssamarbeidet.

Bedre koordinering innenfor et felles rammeverk er nødvendig for at bistanden skal bli mest mulig effektiv. Stadig flere utviklingsland utarbeider fattigdomsstrategier som også er ment å utgjøre et rammeverk for giverne. Det er en økende erkjennelse av at koordineringen må skje under det enkelte utviklingslands ledelse. Landene må selv ha ansvar for egen utvikling.

Norsk utviklingssamarbeid er basert på prinsippet om mottakeransvar. Enhver suveren stat har ansvar for egen utvikling. Prinsippet om mottakeransvar innebæ- rer at det er utviklingslandene selv og ikke giverne som bør ha ansvaret for planlegging, gjennomføring og oppfølging av programmene og prosjektene. Samti- dig må imidlertid kapasiteten til å ivareta ansvaret styrkes. Kompetanse-, kapasitets- og institusjonsutvikling inngår derfor i økende grad som en integrert del av utviklingssamarbeidet.

Mottakeransvar innebærer ikke at Norge som giver fraskriver seg ansvar. Tvert imot har kvalitetssikring på alle stadier og bedre forvaltningsrutiner blitt stadig viktigere. Dette stiller store krav til dialogen med samarbeidspartnere. Prinsippet om mottakeransvar skal sikre at myndighetene i utviklingslandene blir gitt muligheten til å ta ansvaret for koordineringen av samarbeidet med giverne.

1:

2:

3:

1:

2:

3:

Fattigdom er den største globale utfordringen i vår tid. Det er fremdeles mer enn én milliard mennesker som lever i ekstrem fattigdom. Norge, som et av verdens rikeste land, har en plikt til å ta denne utfordringen alvorlig. Regjeringen har derfor utarbeidet en handlingsplan for bekjem- pelse av fattigdom i sør. Planen ble lagt fram i mars 2002.

Det overordnede målet for norsk utviklingssamarbeid er å bidra til varige forbedringer i økonomiske, sosiale og politiske kår for befolkningen i utviklingslandene, med særlig vekt på at bistanden skal komme de fattige til gode. Dette innebærer at bekjempelse av fattigdom- men er det sentrale målet for alt norsk utviklingssam- arbeid. En vesentlig del av norsk bistand forventes å gå til de minst utviklede land og andre lavinntekts- land. Det påvirker også valget av prioriterte samarbeidsland. Målet gjenspeiles i dialogen med

samarbeidslandene og legger rammene for å følge opp fattigdomsspørsmålene overfor multilaterale organisasjoner og i internasjonale prosesser.

Norge har sluttet seg til de internasjonale utviklings- målene som er utformet av FN. De internasjonale utviklingsmålene ser fattigdom som noe mer enn

mangel på inntekt og handler også om en rekke andre sider ved menneskenes livssituasjon. De internasjo- nale utviklingsmålene blir ofte kalt tusenårsmålene fordi målene sto sentralt i erklæringen fra FNs Tusen- årsforsamling høsten 2000.

Tusenårsmålene tar utgangspunkt i situasjonen i 1990:

1. Halvering av andelen av befolkningen i utviklingslandene som lever i absolutt fattigdom innen 2015 2. Grunnutdanning for alle i alle land innen 2015 3. Likestilling mellom kjønnene bl.a. i form av lik

andel av jenter og gutter i grunnutdanning og videre-gående utdanning innen 2015

4. Reduksjon av spedbarnsdødelighet og barne- dødelighet med to tredjedeler innen 2015 5. Reduksjon av dødelighet blant gravide og fødende

kvinner med minst tre fjerdedeler innen 2015 6. Spredningen av HIV/AIDS, malaria og andre sykdommer som truer menneskeheten skal stoppes innen 2015.

7. Iverksetting av nasjonale strategier for bærekraf- tig utvikling innen 2005 slik at miljø-ødeleggelser på globalt og nasjonalt nivå er reversert innen 2015.

8. Utvikle et globalt partnerskap for utvikling. Blant annet gjennom utvikling av et åpent, regelbasert, forutsigbart og ikke-diskriminerende handels- og finanssystem; tiltak for å løse gjeldsproblemene til utviklingsland gjennom bilaterale og multilaterale tiltak for bærekraftig gjeldslette og gjennom å gi folk i utviklingsland tilgang til billige medisiner i samarbeid med farmasøytisk industri.

Også som medlem av OECD har Norge forpliktet seg til å bistå utviklingslandene i deres bestrebelser på å oppfylle de internasjonale utviklingsmålene. Arbeidet i OECDs utviklingskomité DAC (Development Assis- tance Committee), kom et viktig skritt videre da retningslinjer for medlemslandenes bidrag til fattigdomsreduksjon ble ferdigstilt våren 2001. Retningslin- jene slår fast at fattigdomsreduksjon er den viktigste utviklingspolitiske oppgaven.

I tillegg har OECD/DAC vedtatt en sjekkliste for samordning av ulike politikkområder (”policy cohe- rence”) som medlemmene anbefales å bruke for å sikre at den politikken de fører på andre områder enn utviklingspolitikken, også bidrar til fattigdomsreduksjon. Norge og andre OECD-medlemmer vil bli stilt til regnskap for bidragene til fattigdomsreduksjon under de regelmessige eksaminasjoner av medlemslandenes

2. Mål, prinsipper og forutsetninger

for norsk utviklingssamarbeid

I tråd med tusenårsmålene skal andelen av

befolkningen i utviklingslandene som lever i absolutt fattigdom, halveres innen 2015. Bildet er fra utdeling av nødhjelp i Sudan.

Foto: Rune Eraker

Vedvarende reduksjon av fattigdommen kan ikke skje uten at kvinners situasjon i utviklingslandene bedres.

Her er en kvinne i slummen i Bangladesh.

Foto: Håkon Lislerud/ Kirkens Nødhjelp

(13)

27

For mange utviklingsland ble 2001 et vanskelig år. I gjennomsnitt lå veksten i landenes bruttona- sjonalprodukt under tre prosent, noe som er langt fra tilstrekkelig for å holde tritt med befolk- ningsveksten.

Verdensbanken vurderer den globale nedgangen i veksten i 2001 til å være den sterkeste siden 1974, og den lave veksten rammet ikke minst utviklingslandene. Sviktende etterspørsel i industrilandene er med på å forklare den vanskelige situasjonen. Råvareek- sporterende utviklingsland ble særlig hardt rammet, idet prisene på disse varene falt til et historisk lavmål.

I tillegg fikk turistindustrien, som er viktig for mange fattige land, en sterk nedgang etter terroristangrepene i USA 11. september.

En kraftinnsats må til for å støtte opp om de tiltak utviklingslandene setter i verk for å nå de internasjonale utviklingsmålene. Økt bistand er nødvendig; det er beregnet at en økning på 40 til 60 milliarder USD pr. år frem til 2015 er nødvendig for å nå tusenårsmå- lene.

Forbedring i de internasjonale rammebetingelsene for fattigdomsreduksjon er imidlertid også en betydelig utfordring. En håndterbar gjeldssituasjon, investeringer og tilgang til internasjonale markeder er viktige forutsetninger. Dette er utfordringer som det internasjonale samfunn forplikter seg til å følge opp, blant annet gjennom sin tilslutning til det åttende og siste tusenårsmålet om globalt partnerskap for utvikling, som representerer en ny tilnærming til samarbeidet mellom nord og sør.

Det må imidlertid i første rekke være utviklingslandenes eget ansvar å gjennomføre en målrettet politikk for fattigdomsreduksjon. Godt styresett og en utvik- lingsrettet økonomisk politikk med sosial profil som kan legge til rette for økonomisk vekst, er helt avgjø- rende. Bare slik kan man tiltrekke seg utenlandske direkte investeringer og utnytte den teknologi og kunnskap som følger slike investeringer.

Kampen mot fattigdom forutsetter også fred og stabilitet. Fra norsk side gis det derfor bidrag til fred og forsoning i land rammet av konflikt og til gjenoppbygging etter humanitære katastrofer.

Både nasjonale og internasjonale forhold danner med

andre ord rammene rundt utviklingslandenes bestrebelser på å bekjempe fattigdom. Vi skal i det følgende se nærmere på enkelte av disse rammebetingelsene og hvordan de har preget situasjonen i året som gikk.

Gjeld

Utviklingsprosessen omfatter store investeringer, og det er naturlig at utviklingsland har en viss gjeld.

Uhåndterbar gjeldsbyrde er imidlertid blitt et stort problem. Det såkalte HIPC-initiativet (Heavily Indeb- ted Poor Countries Initiative), som er utformet innenfor rammet av Verdensbanken og IMF, har som mål å redusere gjelden til de fattigste landene til et nivå landene kan leve med. Ordningen forventes å gi total gjeldslette på USD 55 milliarder. 26 land har hittil kvalifisert seg for gjeldslette under initiativet, og gjelden til fire av disse (Bolivia, Mosambik, Tanzania og Uganda) er ferdigbehandlet.

Det er bred enighet om at gjeldslette alene ikke skaper utvikling og at betingelsesløs gjeldslette ikke er noen farbar vei. For at gjeldsletten særlig skal komme den fattigste delen av befolkningen til gode, er det påkrevd at debitorlandet fører en politikk som ikke leder tilbake til det gjeldsuføret landet hjelpes ut av, og sikrer at frigjorte midler brukes til utviklings- formål. HIPC-landene må derfor legge fram en helhet- lig strategi for fattigdomsbekjempelse (Poverty Reduction Strategy Paper – PRSP) før de får gjeldslette.

HIPC-ordningen står foran flere utfordringer. Det må arbeides for at de fattige landene skal oppnå en hånd- terbar gjeldssituasjon utover deltakelsen i HIPC- ordningen. Følgelig må man vurdere om eksterne forhold tilsier at gjeldsletten skal økes ytterligere.

Finansieringen av multilaterale kreditorers deltakelse i HIPC-ordningen er et uløst problem. Det vil kreve betydelige nye bidrag fra bilaterale givere for at institusjonenes evne til å bistå de fattigste landene ikke skal reduseres som følge av gjeldslette. Norske myndigheter arbeider aktivt for å etablere en prosess for å løse dette problemet, og det tas sikte på en avkla- ring i løpet av 2002. Norge bidro i 2001 med USD 18 millioner til ”HIPC Trust Fund”, som ”refunderer”

deler av de multilaterale institusjonenes gjeldslette.

Våre totale bidrag til fondet så langt er på USD 80 millioner.

Bilateral gjeldslette til HIPC-landene er et sentralt

1:

2:

3:

3. Styrking av rammebetingelsene

for fattige lands utviklingsbestrebelser i 2001

<TANZANIA. Foto: Per Kr. Lunden /Sørvis