Ser du de?

Ser du de?

En kvalitativ studie om barn av psykisk syke foreldre

May Helén Wold

Masteroppgave ved Pedagogisk Institutt Det Utdanningsvitenskapelige Fakultet

UNIVERSITETET I OSLO

01.06.2018

TITTEL:

Ser du de? En kvalitativ studie om barn av psykisk syke foreldre

AV:

May Helén Wold

EKSAMEN:

Masteroppgave

SEMESTER:

Vår 2018 STIKKORD:

Barn av psykisk syke foreldre Barn som pårørende

Forebyggingsarbeid Helsesøsters betydning Læreres betydning Psykisk helse Psykiske lidelser Psykiske vansker Skolens tilrettelegging

Ser du de? - En kvalitativ studie om barn av

psykisk syke foreldre

Skrevet av May Helén Wold, våren 2018

Masteroppgave ved Pedagogisk Institutt Det utdanningsvitenskapelig fakultet

Retning: pedagogisk-psykologisk rådgivning Universitetet i Oslo

01.06.2018

© May Helén Wold

2018

Ser du meg? En kvalitativ studie om barn av psykisk syke foreldre

May Helén Wold

http://www.duo.uio.no

Reprosentralen, Universitetet i Oslo

Sammendrag

Studiens tema og formål

Barn av psykisk syke foreldre er en gruppe barn som ikke alltid blir sett, og det er ikke uten grunn at de har fått betegnelsen «de usynlige barna». Jeg ønsker derfor å rette fokuset mot disse barna med tanke på deres opplevelser i hverdagen, men spesielt på deres opplevelser av skolesettingen da barn tilbringer store deler av sin hverdag på skolen, som kan være en viktig arena for dem på mange måter. Denne studiens formål er å undersøke hvordan barn av psykisk syke foreldre kan oppleve sin hverdag, og hvordan hjemmesituasjonen kan påvirke deres skole- situasjon. Videre undersøkes det hvordan skolen kan ivareta denne gruppen barn og hvordan de kan arbeide for å motvirke utviklingen av senere psykiske vansker, da disse barna er spesielt i risikosonen for dette.

Metode

Oppgaven er basert på en kvalitativ tilnærming hvor jeg benyttet meg av semistrukturerte intervjuer med tre informanter, to kvinner og en mann i alderen 20 til 26 år. Hensikten med intervjuene var å undersøke deres opplevelser og erfaringer med å være barn som pårørende til psykisk syke foreldre, hvor hovedfokuset var rettet mot deres skolesituasjon fra de var mellom 6 og 18 år. Etterarbeidet gikk ut på å transkribere intervjuene, for deretter å analysere de med utgangspunkt i den tematiske analysestrategien til Braun og Clarke (2006).

Funn og konklusjoner

Selv om en gjerne betegner denne gruppen barn som «barn av psykisk syke foreldre», «de usynlige barna» eller «barn som pårørende», er de fremdeles forskjellige barn med ulike forutsetninger, opplevelser, erfaringer og behov. Dette indikerer at skolen kan ivareta disse barna på ulike måter, blant annet ved å styrke lærer-elev-relasjonen og få psykisk helse som et tema inn i skolen.

Forord

Det nærmer seg slutten på 5 år på UiO, og det er med blandede følelser jeg sitter her og skriver forordet til det som muligens er det mest krevende prosjektet jeg har jobbet med. Det blir deilig å komme ut av «boblen» jeg har vært i de siste 6-7 månedene, samtidig blir det trist å si farvel til gode studievenninner som jeg har sett mer enn noen andre i denne perioden.

Jeg hadde selvsagt ikke klart dette uten hjelp og støtte fra de rundt meg, og det er noen som fortjener en spesiell takk. Jeg vil først takke min veileder Stein Erik Ulvund for konkrete, tydelige og behjelpelige tilbakemeldinger og for at du satte frister jeg hadde å forholde meg til, som ga meg motivasjon til å jobbe jevnt hele tiden. Videre vil jeg takke organisasjonen Ja, det nytter for inspirasjon og engasjement rundt min oppgave.

En veldig spesiell og stor takk rettes til informantene mine, for at dere stilte opp og pratet åpent om deres tanker, opplevelser og erfaringer. Dere har bidratt med verdifull kunnskap og uten dere ville ikke denne oppgaven blitt til.

Jeg må også få takke verdens beste studievenninner, Victoria, Iselin, Otelie, Maren, Emilie, Marie og Caroline uten dere ville jeg virkelig ikke ha overlevd hverdagen på Helga Engs hus.

Tusen takk for alle lunsjpauser med avsporinger, morsomheter, gode samtaler og for at dere er de fantastiske menneskene dere er!

Til slutt må en stor takk rettes til familie og venner, for at dere har holdt ut med periodevis mye klaging, sosialt fravær og noen få sammenbrudd. Tusen takk for at dere har støttet og hjulpet meg gjennom skriveprosessen, det har betydd mye for meg. Jeg vil også takke Sølvi og Lill for støtten dere har gitt meg og ikke minst for at dere har fått meg ut av lesesalen og inn i dansesalen så hjernen min fikk et lite avbrekk fra studiehverdagen. Takk til Chanine for korrekturlesing og gjennomlesning av oppgaven min som helhet og ga meg verdifulle tilbakemeldinger!

Nå venter en spennende fremtid og jeg gleder meg til å sette all kunnskap ut i praksis.

Oslo, 25.05 2018

May Helén Wold

Innholdsfortegnelse

1 Innledning

1

1.1 Aktualisering av tema ... 1

1.2 Studiens problemstilling og avgrensning ... 3

1.3 Oppgavens struktur og oppbygning ... 4

2 Hva er psykiske lidelser?

6

2.1 Prevalens for psykiske lidelser... 6

2.2 Angstlidelser ... 8

2.3 Depresjonslidelse ... 9

2.4 Bipolar lidelse ... 10

3 Barn som pårørende

12

3.1 Definisjon av pårørendebegrepet ... 12

3.2 Risiko- og beskyttelsesfaktorer ... 13

3.2.1 Arv versus miljø ... 14

3.2.2 Tilknytning og foreldreatferd ... 15

3.2.3 Resiliens ... 17

3.3 Utfordringer i hverdagen... 21

3.4 Utfordringer i skolen ... 24

4 Skolens betydning

28

4.1 Skolens ansvar og tilpasset opplæring ... 28

4.2 Lærerens betydning ... 30

4.3 Psykisk helse i skolen ... 32

4.3.1 Skolehelsetjenesten ... 35

4.4 Spesifikke tiltak ... 37

4.4.1 Zippys venner ... 37

4.4.2 Drømmeskolen ... 38

5 Metode

39

5.1 Vitenskapsteoretisk forankring ... 39

5.1.1 Fenomenologi ... 39

5.2 Det kvalitative forskningsintervjuet ... 40

5.2.1 Utvalg av informanter ... 41

5.2.2 Intervjuguide ... 42

5.2.3 Pilotering av intervju ... 42

5.2.4 Gjennomføring av intervjuene ... 43

5.3 Etterarbeidet ... 44

5.3.1 Transkribering ... 45

5.3.2 Tematisk analyse ... 45

5.4 Kvalitetskriterier ... 46

5.4.1 Validitet ... 46

5.4.2 Reliabilitet ... 46

5.4.3 Etiske hensyn ... 47

6 Funn og analyse

49

6.1 Tema 1 – Hjemmeforhold ... 49

6.1.1 Informantens alder ved deres mødres sykdomsstart og forholdet mellom informant og forelder ... 49

6.1.2 Informasjon til informantene og støtteapparater ... 50

6.1.3 Ansvar og selvstendighet... 51

6.1.4 Viktige aspekter i hverdagen ... 52

6.2 Tema 2 - Skolehverdagen i et retroperspektiv ... 53

6.2.1 Skoleatferd og prestasjoner ... 53

6.2.2 Fravær og lekser ... 54

6.2.3 Tilrettelegging ... 55

6.2.4 Klassemiljø, venner i klassen og deres kjennskap til hjemmesituasjonen ... 56

6.3 Tema 3 - Læreres betydning ... 57

6.4 Tema 4 - Helsesøsters betydning ... 61

6.5 Tema 5 - Psykisk helse som tema i skolen ... 62

7 Diskusjon

65

7.1 Hverdagen til barn av psykisk syke foreldre... 65

7.2 Skolens ivaretakelse av barn av psykisk syke foreldre ... 67

7.2.1 Hvor er helsesøster? ... 69

7.3 Hvordan kan skolen motvirke utvikling av psykiske vansker? ... 71

8 Kort oppsummering og konklusjon

74

8.1 Begrensninger ved studien og videre forskning ... 74

Litteraturliste

76

Vedlegg 1 – Informasjon og samtykkeskjema ... 83

Vedlegg 2 - Intervjuguide ... 85

Vedlegg 3 – Godkjennelse av NSD ... 87

1 Innledning

Innledningsvis vil jeg aktualisere og redegjøre for bakgrunnen av valg tema. Videre vil jeg kort forklare metoden jeg har brukt i denne studien, presentere studiens problemstilling og til- hørende underspørsmål samt påpeke hvilke avgrensninger jeg har valgt å gjøre. Deretter vil jeg kort presentere de resterende kapitlene for å gi en kort introduksjon til hva som vil bli tatt opp i resten av oppgaven.

1.1 Aktualisering av tema

I dagens debatter og forskning har psykisk helse blant både voksne og barn blitt viet større oppmerksomhet enn tidligere, men det foreligger fremdeles et tabu og stigmatisering rundt det å være psykisk syk (Andersson et al., 2010; Leahy, 2015; Torvik & Rognmo, 2011). Et spesielt viktig skille går mellom psykiske plager og psykiske lidelser, hvorav sistnevnte er psykiske plager som blir så alvorlige at diagnostiske kriterier blir oppfylt (Folkehelseinstituttet, 2015a;

Reneflot et al., 2018). Eksempler på psykiske lidelser er angst, depresjon, psykose, schizofreni og bipolar lidelse. I debattene er det ofte individet med en psykisk lidelse som står i sentrum, hvor spesielt barn og ungdom som utvikler angst og depresjon har vært et sentralt tema. Men hva med tilfellene hvor en eller begge foreldre utvikler en psykisk lidelse, og barnet blir den pårørende? Det er disse barna som oppgaven min vil omhandle; de barna som ikke alltid blir hørt eller sett i like stor grad som de kanskje burde.

Det som tas opp i debatter og litteratur er at barn av psykisk syke foreldre ofte vil søke mot det

«normale» i form av at de ikke vil skille seg ut fra andre barn, i tillegg til at de ofte vil være beskyttende overfor sine foreldre, og derav unngå å snakke om at mor/far har det vanskelig eller er syk (Glistrup, 2006; Sundfær, 2012). Hverdagene til denne gruppen barn kan innebære ulike former for ekstra påkjenninger, blant annet ved at de kan ta på seg et ekstra praktisk eller emosjonelt ansvar i hjemmet. Graden og mengden av barnets opplevde påkjenning kan variere fra barn til barn, samt avhenge av hva slags diagnose forelderen har og alvorlighetsgraden av den, og ikke minst avhenge egenskaper hos barnet som for eksempel resiliens (Ruud, 2011;

Sundfær, 2012) For mange av barna kan hverdagen hjemme være helt eller periodevis være preget av ustabilitet grunnet mors eller fars sykdom (Glistrup, 2006; Sundfær, 2012). Basert på denne informasjonen har skolen potensialet til å være den trygge/stabile arenaen i barnets

hverdag. Her kan kontaktlæreren spille en stor rolle med tanke på å skape et godt klassemiljø, være en trygg voksenperson som elevene kan henvende seg til, samt å kunne se behovene deres.

Folkehelseinstituttet ga i 2011 ut en rapport som anslår at mellom 10 og 37 prosent av alle barn under 18 år i Norge har en eller to foreldre med en psykisk lidelse som oppfyller diagnose- kriterier, hvor den mer konkrete prosentandelen avhenger av hvilken alvorlighetsgrad en ser på (Torvik & Rognmo, 2011). Det viser seg at 33 prosent har en eller to foreldre med en psykisk lidelse som går utover daglig fungering, som tilsier at dette gjelder omtrent 1 av 4 barn.

Sannsynligheten er dermed stor for at de som daglig jobber med barn, gjennom sin karriere vil møte på de som har foreldre med en psykisk lidelse (Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, 2015). Dette påpeker viktigheten av å ha kompetanse på området, da kanskje spesielt i skolen hvor barn tilbringer store deler av sin hverdag, og dermed kan de ivareta barna som er i slike situasjoner og møte de på en god måte. Noen barn med behov for ytterligere tilpasning av skolehverdagen blir lettere fanget opp av systemet rundt enn andre. Dette kan være av forskjel- lige grunner, men en av de kan være at behovet for den ekstra tilpasningen eller tilrette- leggingen ikke kommer til syne i like stor grad. Barn av psykisk syke foreldre kan tenkes å være en slik gruppe barn hvor deres behov for dette ikke alltid er synlig. Det er imidlertid viktig å presisere at det ikke nødvendigvis gjelder et behov for spesialundervisning etter opplærings- loven §5-1, men kanskje heller tilpasset opplæring innenfor opplæringsloven §1-3. I lys av dette kan det være viktig og nyttig for lærere å vite hva man kan gjøre for barn som har foreldre med psykiske lidelser, da utfordringene for disse barna i skolesammenheng kan være mange og ulike.

Det kommer frem av en rapport gjennomført av Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU), at lærere sier de ikke har nok kompetanse om psykiske vansker og lidelser som trengs for å kunne tilrettelegge for barn med psykiske vansker samt for å kunne oppdage barn i risiko (Holen & Waagene, 2014). I tillegg oppgir litt over 30 prosent av lærerne at de er litt eller helt enige i at skolen burde fokusere på læring fremfor å hjelpe elever med slike vansker, da de mener at det ikke er skolens oppgave (Holen & Waagene, 2014). Et annet bekymringsfullt element i rapporten er at nesten halvparten av lærerne opplyser om at de er litt eller helt enig i at det å jobbe systematisk for å hjelpe denne gruppen elever vil ta fokus fra skolefagene. I lys av denne rapporten blir det forebyggende arbeidet av stor betydning på den måten at skolen i større grad kan motvirke at barn og unge utvikler psykiske vansker. Dette

skolefagene. Spesielt er dette forebyggende arbeidet viktig når det gjelder barn av psykisk syke foreldre ettersom de har en stor og forhøyet risiko for å senere utvikle psykiske vansker og lidelser (Kvello, 2015). Denne risikoen er forbundet med både miljømessige og arvelige påvir- kninger, men ettersom barn, som nevnt, tilbringer store deler av sin hverdag på skolen, har lærere og helsesøstre en mulighet til å kunne motvirke utvikling av senere psykiske vansker.

1.2 Studiens problemstilling og avgrensning

Denne studien vil ta for seg barn av psykisk syke foreldre med hovedvekt på hvordan skolen kan på best mulig måte ivareta disse barnas behov, både emosjonelt og ved faglig tilpasning.

For å kunne forstå hva slags behov disse barna kan ha i skolesituasjonen, vil det være nød- vendig å undersøke deres opplevelser av hjemmesituasjonen og hvordan den kan påvirke skoledagene deres. Samtidig vil jeg undersøke hva som er skolens ansvar og diskutere dette opp mot mulig tilrettelegging av skolehverdagen for denne elevgruppen. Dette begrunner jeg med at jeg ønsker en realistisk vinkling på hvordan skolen kan ivareta disse barna i lys av skolens lovmessige ansvar. Jeg vil også ta for meg hvordan skolen kan motvirke utviklingen av senere psykiske vansker, med utgangspunkt i psykisk helse som tema i skolen ettersom disse barna som nevnt har en mange ganger forhøyet risiko for å selv utvikle psykiske vansker eller lidelser senere.

Med bakgrunn i ovennevnte informasjon, har jeg kommet frem til følgende problemstilling:

Hva innebærer det å være barn som pårørende til foreldre med en psykisk lidelse, og hvordan kan skolen ivareta disse barna og samtidig motvirke utvikling av psykiske vansker?

Denne problemstillingen vil jeg forsøke å besvare ved å utdype følgende spørsmål;

Hva menes med psykiske lidelser?

Hvordan påvirker foreldrenes psykiske lidelser barna deres?

Hva er utfordringene til barn som pårørende på skolen og hjemme?

Hvordan kan lærere tilpasse eller tilrettelegge skolehverdagen for disse barna?

Hva slags betydning kan lærer og helsesøster ha for denne gruppen barn?

På hvilken måte kan skolen motvirke senere psykiske vansker?

For å besvare studiens problemstilling har jeg valgt å utføre en kvalitativ undersøkelse med tre unge voksne som har vokst opp med en forelder som har/har hatt en psykisk lidelse. I tillegg vil jeg ta i bruk allerede eksisterende litteratur og empiri.

Begrepet psykiske lidelser omfatter flere diagnoser og alvorlighetsgrader, og av den grunn har jeg valgt å avgrense studien min til å omhandle de barna som har foreldre med moderate til alvorlige psykiske lidelser. Dette valget begrunner jeg med at det er en mulighet for at denne gruppen barn muligens vil ha større påkjenninger og/eller utfordringer i hjemmesituasjonen over lenger tid som igjen kan ha en større påvirkning på deres skolesituasjon, enn det kanskje barn av foreldre med milde og forbigående psykiske lidelser har. Videre har jeg valgt ut tre av de mest forekomne psykiske lidelsene som jeg vil gå nærmere inn på, hvorav de aktuelle diagnosene er angst, depresjon og bipolar lidelse. Jeg ønsker ikke å kun drøfte barn av foreldre med disse psykiske lidelsene gjennomgående i oppgaven, da det et er en mulighet for barn av psykisk syke foreldre kan ha både like og forskjellige opplevelser og erfaringer uavhengig av deres foreldres diagnose. I tillegg er det ikke etisk forsvarlig å spørre mine informanter om hva slags diagnose deres foreldre har eller har hatt. Dog mener jeg at bakgrunnsinformasjon om noen av de vanligste psykiske lidelsene vil kunne gi en større forståelse for hva disse diag- nosene innebærer, som igjen kan bidra til en bedre innsikt i hva slags utfordringer denne gruppen barn kan stå ovenfor. I tillegg har jeg valgt å ekskludere de som har opplevd å bli utsatt for vold og mishandling samt de som har foreldre med rusproblemer. Jeg har valgt dette av den grunn at oppgaven i et slikt tilfelle måtte ha hatt en mye bredere problemstilling, da det omfatter så mye mer og annerledes problematikk enn det jeg ønsker å fremme i oppgaven.

1.3 Oppgavens struktur og oppbygning

I Kapittel 2 vil jeg ta for meg hva som menes med begrepet psykiske lidelser og på hvilken måte det skiller seg fra psykiske vansker, samt generell prevalens for psykiske lidelser. Videre vil jeg gå inn på de spesifikke psykiske lidelsene; angst, depresjon og bipolar lidelse hvor jeg vil forklare hva som kjennetegner disse diagnosene i tillegg til at prevalensen for disse vil bli presentert.

Kapittel 3 omfatter barn som pårørende, hvor jeg vil starte med å definere og drøfte pårørende- begrepet. Deretter vil jeg komme inn på risiko- og beskyttelsesfaktorer vedrørende psykiske lidelser, hvor hovedfokuset vil være på debatten rundt arv versus miljø, tilknytning og

foreldreatferd og til slutt resiliens. Når jeg snakker om sistnevnte vil jeg trekke inn hva slags betydning mestringstro, sosial kompetanse og venner kan ha for utviklingen av resiliens.

Videre vil kapittelet omhandle utfordringene til barn av psykisk syke foreldre i hjemme- situasjonen og til slutt trekke denne informasjonen opp mot deres skolehverdag.

I kapittel 4 vil skolens lovmessige ansvar bli undersøkt samtidig som at tilrettelegging for barn av psykisk syke foreldre blir diskutert med tanke på tilpasset opplæring. Videre i kapittelet vil lærerens betydning med hovedvekt på lærer-elev-relasjonen bli tatt opp hvor dens viktighet vil bli presisert. Deretter ønsker jeg å gå inn på temaet psykisk helse i skolen, hvor også helse- søsters betydning vil bli påpekt og diskutert i sammenheng med å motvirke senere psykiske vansker. Til slutt i dette kapittelet vil jeg påpeke to skoleomfattende og universelle tiltak som skolen kan implementere, både for å kunne gi elevene ressurser til å mestre sine hverdager og som kan minske tabuet og stigmatisering rundt psykisk helse, som igjen muligens kan motvirke utviklingen av senere psykiske vansker.

Kapittel 5 er oppgavens metodiske kapittel som forklarer studiens vitenskapsteoretiske bakgrunn. I dette kapittelet vil før- og etterarbeidet i forbindelse med intervjuene gjennomgås, i tillegg til at utfordringene i gjennomføringen av intervjuene samt studiens begrensinger vil bli presisert.

I kapittel 6 vil jeg presentere studiens analyse og funn, hvor informantenes opplevelser, erfaringer og meninger presenteres. Empirien vil i kapittel 7 diskuteres opp mot det som allerede er presentert av litteratur og forskning, som igjen fører til en besvarelse av oppgavens problemstilling.

Til slutt vil jeg i kapittel 8 presenteres en kort oppsummering av studien samt begrensninger og komme med forslag til videre forskning.

2 Hva er psykiske lidelser?

Aller først vil prevalensen for psykiske lidelser generelt bli trukket frem for å kunne illustrere hvor vanlig det er å ha en psykisk lidelse. Videre vil jeg gå inn på depresjons-, angst- og bipolar lidelse, som anses for å være de vanligste og hyppigst forekomne diagnosene innenfor psykiske lidelser. Her vil de nevnte diagnosenes prevalens bli gjort rede for, i tillegg til at jeg vil beskrive hva diagnosene innebærer med utgangspunkt i diagnosemanualene; International classific- ation of diseases and related health problems (ICD-10) utgitt av World Health Organization, og Diagnostic and statistical manual of mental disorders (DSM-5) som er utgitt av American Psychiatric Association. På denne måten kan man få en større forståelse for hvorfor barn av disse foreldrene kan møte på utfordringer i hjemmet som kan gå utover deres skolesituasjon.

Fordi beskrivelsene av diagnosene er ment å gi et innblikk i hva det vil si å ha psykiske lidelser og hvilke konsekvenser det får for barnet, har jeg valgt å ikke fokusere på diagnosekriteriene, da dette vil gå utover det som er relevant for oppgaven.

Som nevnt innledningsvis i kapittel 1 er det et skille mellom psykiske vansker og lidelser, hvorav sistnevnte er tilstander som blir så alvorlige at de oppfyller diagnostiske kriterier som finnes i nasjonale og internasjonale diagnosemanualer som ICD-10 og DSM-5. (Folkehelse- instituttet, 2015a; Reneflot et al., 2018). Derimot blir psykiske plager definert som symptomer som kan oppleves som mer eller mindre belastende i hverdagen, hvor eksempler på slike symptomer kan være engstelse og nedstemthet (Reneflot et al., 2018). Selv om flere slike symptomer kan opptre samtidig og virke veldig belastende på personen, er det ikke nødvendig- vis slik at personen har en psykisk lidelse.

2.1 Prevalens for psykiske lidelser

Som nevnt viser rapporten fra Norsk Folkehelseinstitutt at mellom 10 og 37 prosent av alle barn i Norge under 18 år har minst 1 forelder som er diagnostisert med en psykisk lidelse, hvor prosentandelen varierer etter diagnosen alvorlighetsgrad (Jamfør punkt 1.1). Innledningsvis i rapporten blir tallene delt inn i tre hovedgrupper; foreldre med en diagnostiserbar psykisk lidelse, moderate eller alvorlige psykiske lidelser, og alvorlige psykiske lidelser. De som faller inn under kategorien «diagnostiserbart», som også er den største gruppen (37,3 prosent), er de som har forbigående depresjoner, angst, fobier og liknende. Med andre ord diagnoser som ikke

nødvendigvis vil prege hverdagen i veldig stor grad, men samtidig er det viktig å huske på at plagene faktisk oppfyller diagnosekriterier og dermed går under psykiske lidelser. Hvis vi ser på tallene for moderate og alvorlige psykiske lidelser, viser de at 23,1 prosent av barn lever med en forelder med en moderat eller alvorlig psykisk lidelse (Torvik & Rognmo, 2011).

Det diskuteres hvorvidt det er en økning i forekomsten av psykiske lidelser eller om det er stabile tall. Det er funnet en sterk økning i behandling av psykiske lidelser i Norge, men samtidig har det kommet flere diagnoser inn i diagnosemanualene de siste årene, i tillegg til at det har vært et større fokus på psykisk helse som kan ha hatt en påvirkning på individers ønske om å søke hjelp (Knudsen & Mykletun, 2010). Dette er indirekte forhold som kan få det til å se ut som at det er en økning i forekomst, selv om det muligens ikke er tilfellet. Det finnes relativt få nasjonale og internasjonale studier på forekomst av psykiske lidelser klassifisert etter DSM-5 og ICD-10, da slike kliniske studier er både omfattende og kostbare fordi de baserer seg på kliniske intervjuer (Sandanger et al., 1998). Tall fra forekomststudier både i Norge og internasjonalt viser seg å være nokså like, men spørsmålet om det er en økning eller nedgang i faktisk forekomst av psykiske lidelser forblir gjenstand for forskning, da dokumentasjonen som finnes ikke kan gi gode holdepunkter for dette (Knudsen & Mykletun, 2010; Reneflot et al., 2018). Blant annet oppgis det i en narrativ litteraturgjennomgang fra 2017, at mellom 15 og 23 prosent av alle barn i verden lever med en forelder med en psykisk lidelse (Leijdesdorff, Doesum, Popma, Klaassen & Amelsvoort, 2017). Ut fra dette kan en spørre seg hvorfor disse tallene ser ut til å være lavere enn det som kom frem i rapporten fra 2011 som angår Norge.

En forklaring på dette kan være at populasjonsstørrelsen er vesentlig forskjellig, slik at fore- komsten i Norge ser høyere ut grunnet en mindre populasjon, og spesielt med tanke på at det er oppgitt som prosent.

En annen mulig forklaring er at det ser ut til at den narrative litteraturgjennomgangen fokuserer på de mer omfattende diagnosene; autismespekterforstyrrelse, borderline personlighetsforstyr- relse, alvorlig depresjonslidelse, schizofreni, bipolar lidelse, avhengighet, angstlidelser og at- tention deficit hyperactivity disorder (ADHD) (Leijdesdorff et al., 2017). Forskerne i litteratur- gjennomgangen redegjør ikke eksplisitt for hvilke diagnoser de legger til grunn for prosent- estimatet de legger frem, og derav tolker jeg det slik at de har tatt utgangspunkt i disse diag- nosene. Det ser dermed ut til at den norske rapporten inkluderer en gruppe foreldre med en psykisk lidelse som ikke den narrative litteraturgjennomgangen gjør; den gruppen som oppfyller diagnosekriterier men hvor diagnosen ikke går utover barna eller dagliglivet i stor

grad. Dette kan føre til at oppgitt prosentandel for voksne med en psykisk lidelse i Norge blir en del høyere enn i den narrative litteraturgjennomgangen.

En tredje faktor som kan ha en påvirkning på prevalens kan være at det muligens finnes mørke- tall for foreldre med en psykisk lidelse i mange land. Det å ha en psykisk lidelse generelt sett, er per dags dato mindre tabu å snakke om enn tidligere, men det er fremdeles et eksisterende tabu (Glistrup, 2006; Torvik & Rognmo, 2011). Dermed kan det for mange være en blanding av følelser som skyld og skam når det kommer til å oppsøke hjelp, som igjen kan påvirke oppgitte statistikker for prevalens. En skal ikke se bort ifra at det også er mørketall i Norge, men det kan tenkes at sannsynligheten er større for at det i større grad forekommer i land som ikke har et så godt utviklet helsesystem som det Norge har. En annen grunn til at en bør være kritisk til statistikken, er at det kan finnes mange som blir feildiagnostiserte. Noen kan bli diagnostisert med en diagnose de ikke har, mens andre ikke blir diagnostisert når de egentlig oppfyller diagnosekriteriene, noe som også til dels kan påvirkes og avhenge av hvilken av diag- nosemanualene en bruker.

Selv om det ikke nødvendigvis er slik at alle barn av foreldre med en psykisk lidelse blir direkte påvirket av mors eller fars diagnose, understreker prevalenstallene hvor viktig det er spesielt for de som arbeider med barn, å være bevisst på at det faktisk er en høy forekomst.

2.2 Angstlidelser

Det anslås at en fjerdedel av den norske befolkningen vil rammes av angstlidelser i løpet av livet, samt at 15 prosent vil få en angstlidelse i en tidsramme på 12 måneder (Reneflot et al., 2018). Dette er en indikasjon på at angstlidelser forekommer hyppig i Norge, selv om det her ikke spesifiseres hvilke angstlidelser eller alvorlighetsgraden av de. Men i og med at det beteg- nes som en angstlidelse, går jeg ut ifra at det dreier seg om angst som oppfyller kriterier til en angstlidelsesdiagnose. Dermed påpekes det hvorfor det er viktig å ha noe kunnskap vedrørende angstlidelser hos voksne, da de igjen kan ha en direkte påvirkning på deres barn (Jamfør punkt 3.3).

Når en snakker om angstlidelser blir det også av betydning å se på frykt og angst som to separate begreper, selv om de overlapper hverandre til en viss grad da angst også innebærer frykt. Begrepene skiller seg ved at frykt er den emosjonelle responsen til oppfattet eller nært

forestående trusler, mens angst er den forventingen om fremtidig trussel. Frykt er ofte assosiert med automatisk fysisk og psykisk overspenning som skjer blant annet når man er i «fight or flight» modus, i tillegg til tanker om nærliggende fare og fluktatferd (American Psychiatric Association [APA], 2013). Derimot er angst oftere assosiert med muskelspenninger og år- våkenhet som en forberedelse for fremtidig fare, som fører til forsiktighet og unngåelsesatferd i den forstand at man prøver å unngå det man anser for å kunne utgjøre en trussel. Angstanfall blir utløst som en respons på angsten, og kan vise seg ved blant annet hjertebank, opplevelsen av å bli kvalt, svimmelhet og uvirkelighetsfølelse. Desto alvorligere angstlidelsen er, jo ster- kere kan unngåelsesatferden være, i tillegg til at angstanfallene kan bli større (APA, 2013;

World Health Organization [WHO], 1999).

En skiller imidlertid mellom normativ angst, og angstlidelser, hvor normativ angst blir å forstå som angst som ikke preger hverdagen i den grad at det hindrer normal fungering. Angstlidelser på den andre siden, blir brukt om angst som er vedvarende og overdreven, samt strekker seg utover utviklingsmessige perioder (APA, 2013). Det finnes flere ulike angstlidelser som for eksempel fobiske angstlidelser hvor angsten blir utløst av en situasjon eller objekter som ikke egentlig er farlige. Et eksempel på en fobisk angstlidelse er agorafobi, som er angsten for å oppholde seg blant mange mennesker utenfor hjemmet. Denne fobien kan hos noen ha utviklet seg fra en sosial fobi, som innebærer angst for sosiale situasjoner. Eksempler på andre angst- lidelser er separasjonsangst som en oftest ser hos barn hvor det foreligger en angst for å atskilles fra omsorgsgiver, og generalisert angstlidelse hvor angsten er vedvarende og generell og ikke utløst av en spesifikk situasjon eller et objekt (APA, 2013; WHO, 1999). Angstlidelsen som er mest utbredt, er den som er en kombinasjon av angstlidelse og depressiv lidelse som forekom- mer når symptomer på angst og depresjon opptrer samtidig, hvor angsten og depresjonen alene ikke er alvorlig nok til å oppfylle diagnosekriterier for diagnosene hver for seg (APA, 2013).

2.3 Depresjonslidelse

Depresjon blir ifølge Eknes (2006) ofte omtalt som en av de nye folkesykdommen, og anslås å bli den hyppigste årsaken til alvorlige helseplager innen 2020 (WHO, 2001). Tall fra en norsk rapport utgitt av Folkehelseinstituttet som angår psykisk helse i 2017, støtter oppunder dette og viser til at depresjon vil ramme 1 av 5 voksne i løpet av livet, og 1 av 10 i løpet av 12 måne- der (Reneflot et al., 2018). Det er en del av livet å oppleve tøffere perioder, og veldig ofte kan en oppleve depressive symptomer, men mange kommer seg igjennom det ved at de klarer å

«samle seg» og gjøre det som hverdagen krever (Eknes, 2006). Men mennesker med en depre- sjonslidelse klarer ikke dette grunnet tap av energi og fordi de har tankemønstre som kan gjøre det vanskelig å ta de grepene som trengs for å komme seg igjennom den vanskelige perioden (Eknes, 2006). Det finnes flere typer depresjonslidelser, men alvorlig depresjon, major depre- ssive disorder på engelsk, er den klassiske depresjonskategorien som karakteriseres av en langvarig depresjonsperiode (APA, 2013; WHO, 1999).

Depresjon blir gjerne delt inn i tre alvorlighetsgrader; mild, moderat og alvorlig. Felles for disse tre alvorlighetsgradene er at personens humør eller stemningsleie er depressivt, irritabelt, følelse av håpløshet og er ofte forbundet med tap av interesser, redusert glede- og energifølelse som igjen fører til tretthet og redusert aktivitet (WHO, 1999). Andre symptomer som også er vanlige er lav selvtillit og selvfølelse, skyld- og mindreverdighetsfølelse, triste og pessimistiske tanker om fremtiden, planer om eller begåelse av selvmord, søvnforstyrrelser, selvskading og redusert appetitt (WHO, 1999). Hvorvidt man har en mild, moderat eller alvorlig depresjon avhenger av hvilke symptomer som er tilstede, og hvor alvorlige symptomene er. Det er den moderate og alvorlige depresjonen som går utover dagligdags fungering, og konsekvenser av disse vil jeg komme tilbake til (Jamfør punkt 3.3 og 3.4).

2.4 Bipolar lidelse

Studien til Merikangas et al. (2011) anslår at det på verdensbasis er mellom 2 til 4 prosent som blir diagnostisert med bipolar lidelse i løpet av en livstid, hvorav lidelsen debuterer oftest rundt 20 årene, men kan debutere både tidligere og senere. De norske tallene er imidlertid noe lavere, hvor en studie utført i Oslo viser at prevalensen er mellom 0.9 og 1.6 prosent (Kringlen, Torgersen & Cramer, 2001). En slik prosentandel tilsier at per 100 innbygger er det cirka 1 til 2 mennesker som får diagnosen, noe som indikerer at det er en diagnose som forekommer relativt hyppig.

Bipolar lidelse er bedre kjent som manisk-depressiv lidelse, hvor personen veksler mellom å ha en alvorlig depresjon og å være manisk, altså pendler man mellom to ytterpunkter i humør (APA, 2013). Det skilles mellom to hovedkategorier av bipolar lidelse; type 1 og type 2, der fellestrekket er depresjonen mens forskjellen er grad av mani. Ved bipolar lidelse type 2 er manien svakere enn ved type 1, og får betegnelsen hypomani i stedet for mani (WHO, 1999).

En manisk episode defineres som humør som er unormalt og vedvarende oppstemt, energisk

eller irritabelt, hvor en kan oppleve et behov for å snakke mer enn vanlig, skrike eller slå på grunn av irritabilitet som andre ville ha oppfattet som irrasjonell. En slik episode kan videre innebære overdreven involvering i aktiviteter som har en høy risikofaktor for uønskede konsekvenser som for eksempel ubeherskede shoppingperioder, pengespill og ubetenksom seksuell atferd. Et annet symptom kan også være konsentrasjonsvansker som følge av økt fysisk og psykisk aktivitet (WHO, 1999).

Periodene med depresjon og mani eller hypomani er ikke nødvendigvis adskilt, men kan også opptre om hverandre i en periode, slik at symptomene blir blandede, men ofte kommer manien etter depresjonen (APA, 2003). Depresjonsperiodene i bipolar lidelse kan variere i alvorlighets- grad, hvorav symptomene er de samme som nevnt tidligere (Jamfør punkt 2.3). Mellom periodene med depresjon og mani er det veldig ofte en glidende overgang hvor en sover lite og en opplever å være mer kreativ og energisk enn vanlig. Deretter glir denne fasen over i mani eller hypomani men det kan også være en slags mellomperiode som er normal hvor personen ikke er preget av hverken hypomani/mani eller depresjon (WHO, 1999). Selv om mennesker som omgås de som har bipolar lidelse oppfatter atferden som unormal, blir den ikke oppfattet slik av de som har diagnosen (Wullum, 2016). Varigheten for disse episodene er noe forskje- llige, da periodene med mani kan vare alt fra 2 uker til 4-5 måneder, mens depresjonen varer i gjennomsnitt i 6 måneder, men sjelden mer enn 1 år (APA, 2013).

Alle disse tre diagnosene ser ut til å ha en relativt høy forekomst og kan påvirke hverdagen til personen som har en psykisk lidelse på forskjellige måter. Men hva slags påvirkninger kan dette ha på deres eventuelle barns hverdag? Dette vil jeg nå se på i kapittel 3.

3 Barn som pårørende

Dette kapittelet vil omhandle aspektene rundt det å være barn som pårørende. Aller først vil det bli redegjort for pårørendebegrepet og begrepet barn som pårørende, da de skiller seg fra hverandre i en lovmessig og hverdagslig forstand. Andre vanlige betegnelser som blir brukt om denne gruppen pårørende vil også forklares. Videre vil jeg presentere risiko- og beskyttel- sesfaktorer forbundet med både arv og miljø for å påpeke at miljøet rundt barnet kan ha en påvirkning selv om foreldrenes psykiske lidelse har en relativt høy arvelighet. På den måten aktualiseres viktigheten av skolens mulige påvirkningskraft som vil bli tatt opp senere i opp- gaven (Jamfør kapittel 4). Til slutt vil det fokuseres på mer konkrete hverdagslige og skolemessige utfordringer disse barna kan stå ovenfor. Bakgrunnen for valget av å ta med de hverdagslige utfordringene er at det er av sentral betydning å ha bakgrunnskunnskap om dette, da det bidrar til forståelsen av hvordan og hvorfor det kan ha stor påvirkning på barnas skolehverdag.

3.1 Definisjon av pårørendebegrepet

Begrepet «pårørende» blir definert i pasient- og brukerrettighetsloven §1-3 og §3-3 (1999) som de som har rett på informasjon om helsetilstanden til pasienten, og ved visse tilfeller har rett til å handle på pasientens vegne. I følge §1-3 kan pasienten selv bestemme hvem som er pårørende, dog er det slik i juridisk forstand at vedkommende må være over 18 år, og dermed har ikke mindreårige barn, altså de under 18 år, rettigheter som pårørende per definisjon (Pasient- og brukerrettighetsloven, 1999, §1-3; Vergemålsloven, 2010, § 2). På den andre siden blir begrepet i hverdagssammenheng forstått og brukt om nærmeste familie eller slekt ved sykdom eller dødsfall. Med utgangspunkt i begge definisjonene kan det virke forvirrende ved at vi omtaler barn som pårørende dersom foreldre eller søsken blir syke, samtidig som barna ikke kan anses for å være pårørende ifølge definisjonen i pasient- og brukerrettighetsloven.

Barn som er pårørende til sine foreldre med en psykisk lidelse blir ofte omtalt som «de usynlige barna», av den grunn at denne gruppen barn i mange år har blitt glemt eller oversett av hjelpeapparatet når mor eller far har vært i behandling for psykiske lidelser. I lys av dette ble det av betydning at de mindreårige barna som hadde foreldre med blant annet psykiske lidelser også fikk lovmessige rettigheter som å bli ivaretatt som pårørende gjennom helsepersonel-

lovens §10a (1999). Dog er ikke disse rettighetene de samme som for pårørende over 18 år, men helsepersonalet skal påse at barnas behov blir ivaretatt når det gjelder nødvendig opp- følging og informasjon vedrørende sin syke forelder (Helsepersonelloven §10a, 1999). Det har etter hvert blitt et større fokus på barn som pårørende av psykisk syke foreldre de siste årene både i litteratur og forskning, og det kan se ut til at de usynlige barna har blitt mer synlige, da kanskje spesielt når det gjelder helsepersonells ivaretakelse av foreldrene og deres barn. På andre områder, slik som i skolen, kan det være at disse barna fremdeles er noe mer usynlige, da det ikke nødvendigvis er slik at de som jobber med barna har kjennskap til at deres mødre eller fedre har en psykisk lidelse (Leahy, 2015). På den måten kan det tenkes at de barna som har behov for å bli sett og trenger tilrettelegging eller andre tiltak ikke får det.

Det blir påpekt i mye litteratur at de aller fleste klarer seg bra, både når det gjelder helse, skole, venner og jobb, men samtidig viser mye av den samme litteraturen til at halvparten av barna utvikler en del av de samme symptomene som sine foreldre (Killén, 2013; Ruud, 2011; Sund- fær, 2012). Dette blir i seg selv et paradoks, ved å si at de aller fleste klarer seg bra og samtidig si at halvparten ikke gjør det. Det er videre relevant å påpeke at begrepet «bra» er et nokså vagt og generelt begrep, og at litteraturen ikke alltid spesifiserer hva de legger i det når de sier at barna klarer seg bra. Er det bra etter forholdene? Like bra som barn som ikke har hatt foreldre med psykiske lidelser? Bra sammenlignet med hva utfallet kunne ha vært? Det er viktig å huske på at selv om barn klarer seg bra til slutt, så kan de ha hatt det vanskelig eller utfordrende under oppveksten, både med tanke på venner, skole og hjemmesituasjon. Men hva er det som gjør at noen barn i større eller mindre grad blir påvirket av sin forelders psykiske lidelse? Hvorfor klarer noen seg tilsynelatende bedre enn andre barn i samme situasjon? Her blir det relevant å trekke inn beskyttelses- og risikofaktorer, herunder arv og miljø, tilknytning, foreldreatferd og resiliens, som kan ha en spesifikk påvirkning på nettopp dette.

3.2 Risiko- og beskyttelsesfaktorer

Både risiko- og beskyttelsesfaktorer er faktorer som finnes enten i eller utenfor individet selv og som enten øker (risikofaktor) eller reduserer (beskyttelsesfaktor) sjansen for at individet får en negativ utvikling (Greenberg & Riggs, 2015). Eksempler på individuelle faktorer kan være temperament, selvbilde, selvtillit, selvfølelse, sosial kompetanse og gener, mens miljømessige faktorer kan være familiefungering, omsorg fra foreldre, organisering av hverdagen og likn- ende (Greenberg & Riggs, 2015). I lys av dette er det ikke alltid like lett å avgjøre om en faktor

er individuell eller miljømessig, da de individuelle faktorene ofte kan være resultat av på- virkninger fra miljøet rundt, slik som for eksempel tilknytning. Tilknytning kan anses for å være både en individuell og miljømessig faktor, da det er et resultat av foreldre-barn sam- handling, hvor foreldrenes sensitivitet og omsorg for barnet påvirker tilknytningen barnet får til sine foreldre (Ainsworth, Blehar, Waters & Wall, 1978; Bowlby, 1969; Killén, 2013). Det kan i lys av dette diskuteres hvorvidt det er nyttig å skille mellom de individuelle og miljø- messige faktorene, men det er viktig å ha et nyansert bilde av hva som kan påvirke barnet, enten det er til det positive eller negative, slik at en kan se barn i en større sammenheng. Det er imidlertid lite kunnskap om de spesifikke utviklingsveiene for psykiske lidelser, og det trengs mer forskning på området (Reneflot et al., 2018). Dog er det en arv versus miljø disku- sjon på området, som viser til at noen barn arver deres foreldres psykiske lidelser via gener, mens andre utvikler psykiske lidelser som er ulik deres foreldres, og noen utvikler ikke psykiske lidelser i det hele tatt.

3.2.1 Arv versus miljø

Med utgangspunkt i studier som har blitt gjort på arvelighet blant psykiske lidelser, ser det ut til at barn av foreldre med depresjons-, angst- eller bipolar lidelse er utsatt for en dobbeltsidig risiko for å utvikle disse lidelsene selv. Med dobbeltsidig risiko menes det at det både foreligger en arvelig og miljømessig risiko fordi de har en økt sårbarhet for å utvikle en spesifikk psykisk lidelse grunnet gener, samtidig som de kan utvikle en psykiske lidelse gjennom å gjennom å observere foreldrenes atferd, da kanskje spesielt ved angst- og depresjonslidelser (Hirshfeld- Becker et al., 2012; Reupert, Maybery & Kowalenko, 2013). Arvelighetsrisikoen som oppgis i studier av de spesifiserte lidelsene er relativt høye, både for å utvikle de samme lidelsene selv samt andre typer affektive lidelser. Blant annet viser studier at arvelighetskoeffisienten for depresjonslidelser og angstlidelser er rundt 0.4 og 0.3, som tilsier at det er mer enn gener som er ansvarlige for at barn av psykisk syke foreldre med disse diagnosene utvikler de samme lidelsene (Folkehelseinstituttet, 2015b; Howitt & Cramer, 2014). Videre vises det til at barn av foreldre med en depresjonslidelse har en 40 prosent sjanse for å utvikle den samme lidelsen, hvor risikoen øker til 60 prosent når barnet blir 25 år (Beardslee, Keller, Lavori, Staley og Sacks, 1993). I tillegg har disse barna fire ganger høyere risiko for å utvikle affektive lidelser, samt en fordoblet risiko for å utvikle en psykisk lidelse generelt sammenlignet med barn som har foreldre uten en alvorlig depressiv lidelse (Lavoie & Hodgins, 1994; Olfson, Marcus, Druss, Pincus & Weissman, 2003).

Ved en kombinasjon av panikkangst og depresjonslidelse har barnet en forhøyet risiko for å utvikle både en spesifikk fobi og depresjonslidelse, samtidig som studier viser at spesielt panikklidelse hos foreldre er en predikator for at deres barn utvikler flere typer angstlidelser, slik som agorafobi, sosial fobi, panikklidelse og tvangstankelidelse, også kjent som obsessive compulsive disorder (OCD) (Hirshfeld-Becker et al., 2012; Reupert, Maybery & Kowalenko, 2013). Denne forhøyede risikoen for å utvikle andre angstlidelser kan muligens skyldes barnets oppfatning av når og hvor foreldrenes angstlidelse trigges. For eksempel dersom forelderen har fått flere angstanfall i sosiale settinger i offentligheten, kan barnet forbinde de hendelsene med det konkrete stedet eller settingen og på den måten utvikle en angstlidelse. Med andre ord kan foreldres atferd påvirke deres samhandling med barnet og samtidig hvordan barnet oppfatter både foreldrene selv og omverdenen. For bipolar lidelse er arveligheten noe høyere enn ved depresjonslidelse, hvor studier viser at den er mellom 50 og 80 prosent, noe som tilsier at gener i størst grad er årsaken til at barn utvikler bipolar lidelse (Shih, Belmonte & Zandi, 2004).

Samtidig har disse barna en 52 prosent forhøyet risiko for å utvikle en mental lidelse, da spesielt bipolar lidelse, alvorlig depressiv lidelse, rusmisbruk, angstlidelser og schizofreni (Rasic, Hajek, Alda & Uher, 2013).

Slik vi har sett spiller arvelighet en stor rolle, men fordi ingen av disse lidelsene har en arvelighet på 100 prosent, blir vi nødt til å se på hvordan miljøet har en påvirkning. Som nevnt kan barnet tilegne seg atferden fra sine foreldre slik som ved angstlidelser, men det samme kan tenkes å være tilfelle for depresjonslidelser. For eksempel kan det være at foreldrenes depres- sive humør påvirker stemningen og atmosfæren hjemme og derav barnet på den måten at barnet selv utvikler en depresjon. Dermed kan en si at foreldrenes vedvarende atferd fungerer som en miljømessig påvirkning på barnet, og på den måten utgjør en risikofaktor for om barnet selv utvikler de samme psykiske lidelsene. Samtidig er det viktig å huske på at ikke alle barn i like stor grad blir påvirket av sine foreldres psykiske lidelser, noe som indikerer at beskyttende faktorer i miljøet kan ha en påvirkning. Derfor bør man ikke undervurdere tidlig innsats eller forebyggende tiltak, og samtidig se på hva som gjør at noen klarer seg bedre enn andre.

3.2.2 Tilknytning og foreldreatferd

Det hersker imidlertid en enighet om at en trygg tilknytning i tidlig barnealder har en stor betydning for utvikling av senere psykiske lidelser (Greenberg & Riggs, 2015). Barn tilknytter seg sine omsorgspersoner, men hvordan barna blir behandlet av sine omsorgsgivere påvirker

styrken på tilknytningen, og hva slags type tilknytning som blir dannet (Ainsworth et al., 1978;

Bowlby, 1969). De aller fleste barn utvikler det som kalles for en trygg tilknytning, som innebærer at barnet har gjort seg erfaringer som gjør at det vet eller forventer at foreldrene vil beskytte og ta vare på det, samt at barnet føler at foreldrene vil være tilgjengelig og trøste ved behov. Andre barn kan imidlertid utvikle andre tilknytningsformer som for eksempel utrygg tilknytning eller tilknytningsforstyrrelser. Dette innebærer at barn, på grunn av invaderende eller kontrollerende, passive eller uforutsigbare foreldre, ikke føler seg trygge på at foreldrene er tilstede dersom det skulle skje noe og barnet skulle ha behov for de (Ainsworth et al., 1978;

Bowlby, 1969; Killén, 2013). Med andre ord gjør barnet seg en oppfatning av seg selv og andre, samt hva det kan forvente seg av andre på bakgrunn av foreldrenes omsorg og samspill med barnet tidlig i oppveksten. For eksempel vil barn som ikke opplever å bli sett, heller ikke forvente å bli det (Ruud, 2011).

Det er verdt å merke seg at det er noen begrensninger ved tilknytningsteorien, som for eksempel at barn som har en trygg tilknytning til sine omsorgsgivere ikke nødvendigvis har en garanti for en god psykisk utvikling. I tillegg dreier tilknytningsteorien seg om tilknytning som dannes i løpet av spedbarnsalderen, samt at den fokuserer i liten grad på foreldrenes evne til forandring (Ruud, 2011). Det spesifiseres ikke ytterligere hva som menes med evne til forandring, i den betydning om den er positiv eller negativ (Ruud, 2011). I lys av denne informasjonen påpekes viktigheten av miljøfaktorer og signifikante andre som også har en påvirkning på barnet generelt. Derfor vil det kanskje gjøre seg mer gjeldene å snakke om foreldreatferd fremfor tilknytningsteori, da det heller ikke er gitt at mor eller far har en psykisk lidelse fra barnets fødsel av.

Foreldreatferden er å bli ansett som viktigere enn foreldrenes diagnose, av den grunn at det å ha en psykisk lidelse ikke definerer vedkommende hverken som person eller forelder (Sundfær, 2012). Med dette menes det at selv om to foreldre har den samme diagnosen, vil de fremdeles være to forskjellige personer med ulike utgangspunkt, personligheter, væremåter og derav ha forskjellige foreldreatferder. Dermed kan forelderatferd i tillegg til andre beskyttelsesfaktorer være med på å forklare hvorfor noen barn klarer seg bedre enn andre, og fungere som beskytt- ende forhold for barnet. Aspekter som inngår i foreldreatferd ifølge Sundfær (2012) og Ruud (2011) er; foreldresensitivitet overfor barnet, foreldrenes strukturering av hverdagen, deres ikke-invaderende holdning, vennlighet og ikke-fiendtlighet, barnets responsivitet i forhold til

Disse aspektene ved foreldreatferd er noe likt det som inngår i resiliens (jamfør punkt 3.2.3), og blir utfordret når den ene eller begge foreldrene har en psykisk lidelse (Ruud, 2012; Sund- fær, 2012). Som tidligere nevnt kan barnas hverdag bære preg av å være til dels ustrukturert og uforutsigbar. Spesielt kan den syke forelderens sensitivitet overfor og holdning til barnet bli påvirket ved depresjon eller mani som kan utgjøre en risiko for barnet fordi de klare, hverdags- lige reglene og strukturene som barnet trenger ikke nødvendigvis er tilstede i de periodene (Glistrup, 2006; Sundfær, 2012). I tillegg kan også barnets involvering av forelderen påvirkes ved at barnet ikke ønsker å være en trigger eller belastning for foreldrene for eksempel ved å vurdere sine foreldres atferd før det engasjerer seg i en samtale med de (Knutsson-Medin, Edlund & Ramklint, 2007; Trondsen, 2012). Basert på det som har blitt sagt om risiko- og beskyttelsesfaktorer, kan en se på det slik at ved positiv tilstedeværelse av flere av disse aspektene ved foreldreatferd, er det en større sannsynlighet for at de fungerer som beskyttelses- faktorer som bidrar til barnets resiliens.

3.2.3 Resiliens

Som nevnt blir det påpekt i litteraturen at de fleste barna klarer seg bra, men at de samtidig kan ha hatt en utfordrende oppvekst i forhold til andre barn og voksne (Glistrup, 2006; Sundfær, 2012). Nå er det verdt å påpeke at selv om barn kan stå overfor de samme type utfordringene, kan de takle og reagere på de på helt ulike måter. Resiliens er et begrep som omhandler dette;

at noen klarer seg bra til tross for at de har opplevd utfordringer som har krevd mye av de, og på den måten faller det seg naturlig å snakke om belastning når man snakker om resiliens (Rutter 2015; Ruud, 2011). I motsetning til mye forskning, fokuserer resiliens på årsakene til at man klarer seg til tross for store påkjenninger og belastninger (Rutter, 2015; Ruud, 2011).

Det er spesielt tre aspekter ved resiliens som er verdt å påpeke. For det første kan det bare bli studert hos de som har opplevd motgang, og for det andre kan det vise seg ulikt hos forskjellige personer, men de som er resiliente viser seg å fungere bedre i forhold til personer som har opplevd samme type og grad av motgang, men som ikke er resiliente. Til slutt viser resiliens seg å være et abstrakt trekk ved personer som ikke kan måles direkte (Rutter, 2015). Selv om resiliens ofte blir beskrevet som et trekk ved en person, så er det faktisk et resultat av prosesser som fører til at utviklingen når et tilfredsstillende resultat, til tross for at personer har opplevd situasjoner som anses for å utgjøre en stor risiko for deres utvikling av problemer eller avvik (Rutter, 2015).

Det finnes tre hovedkategorier av resiliensfaktorer; individuelle, familie- og nettverksmessige.

Individuelle resiliensfaktorer omhandler medfødt robusthet som genetisk arv, svangerskap og fødsel, samt sosial kompetanse og lett temperament, selvstendighet, mestring og følelse av egenverd, kognitiv kapasitet, kreativitet og opplevelse av mening og sammenheng (Ruud, 2011). Familiemessige resiliensfaktorer kan ses i sammenheng med aspektene ved foreldre- atferd (Jamfør punkt 3.2.2), og innebærer gode foreldre-barn samspill i spedbarnsalderen, faste strukturer, ritualer, regler og grenser, foreldre som tillater hjelp fra andre, felles verdiopp- fatninger i hjemmet og sterke slektsbånd (Ruud, 2011). Videre påpeker kvalitative studier viktigheten av signifikante andre, som er de personene i barnets liv som ikke er nærmeste familie men som er til god hjelp og støtte for barnet personlig. Det kan for eksempel være en lærer, trener eller en god venn av familien (Aldridge, 2006; Foster, 2010; Östman, 2008). Noen av de ovennevnte faktorene er mer eller mindre medfødte og lite påvirkbare, slik som gener, temperament, fødsel og kognitiv kapasitet, mens andre faktorer kan påvirkes av foreldre og signifikante andre, og påvirkes dermed ikke av barnet alene og direkte. Det er imidlertid ikke nødvendig at alle de ovennevnte faktorene er tilstede, optimale eller perfekte for at barnet skal bli resilient, men jo flere som er det, desto bedre er det med tanke på barnets utvikling av resiliens. Poenget er med andre ord at dersom flere av faktorene er positive, vil de i større grad kunne fungere som forsterkende beskyttelsesfaktorer som kan føre til at barnet klarer utfordringer som hverdagen og oppveksten medfører (Rutter, 2015).

Fordi denne oppgaven retter seg mot hva skolen kan gjøre for disse barna, vil det være mer relevant å se nærmere på de resiliensfaktorene som kan jobbes med i skolen slik som sosial kompetanse, venner og mestringstro. Det vil ikke dermed si at de andre resiliensfaktorene som nevnt ovenfor ikke er like viktige, men mange av de er ikke noe skolen kan jobbe direkte med og bør heller arbeides med i samarbeid med andre instanser. Selv om det å jobbe med de tre spesifikke faktorene ikke nødvendigvis vil føre til at alle barn av psykisk syke foreldre blir resiliente per definisjon, vil det muligens kunne føre til at de opplever en form for positiv opplevelse av mestring i hverdagen som kan ha en påvirkning på deres hverdagsliv.

Mestringstro er et begrep som omhandler individets tro på at det er kapabelt til å mestre en oppgave eller situasjon på den måten at det fører til et spesifikt utfall (Bandura, 1998). Samtidig vil økt mestringstro også føre til en forhøyet følelse av autonomi, og på den måten også styrke deres selvfølelse og opplevelse av kontroll (Bandura, 1998). I lys av dette vil mestringstro i

oppfatning av personlig kontroll eller selvtillit i å håndtere de negative omstendighetene som det å være barn som pårørende fører med seg (Solomon & Draine, 1995). Dermed vil både mestringstro med nærliggende begreper som selvtillit, selvfølelse, autonomi og opplevelse av kontroll vil være viktige forhold som påvirker resiliens som igjen kan senere forebygge at de selv utvikler psykiske lidelser senere (Rasic et al., 2013).

En tydeligere illustrasjon av viktigheten av mestringstro kan gjøres ved å se på konsekvensene ved fraværet av den. En konsekvens av manglende mestringstro er en følelse av hjelpeløshet som innebærer at barnet føler at dets handlinger ikke har noen effekt på situasjonen (Seligman, 1992). For barn av psykisk syke foreldre kan dette for eksempel være en følelse av hjelpeløshet som generaliseres fra hjemmesituasjonen til skolen og muligens også til andre arenaer, derfor blir det av betydning å bygge opp mestringstroen til barna (Seligman, 1992). I noen tilfeller kan skolen være den eneste arenaen denne gruppen barn føler at de mestrer (Glistrup, 2006).

Det kan gjøre det av betydning å fremme denne mestringstroen barnet allerede har slik at den muligens kan generaliseres til andre arenaer i barnets liv. På den måten kan det gi en følelse av autonomi og opplevelse av kontroll som igjen påvirker deres selvtillit og selvfølelse (Bandura, 1998; Seligman, 1992) Mestringstro kan i tillegg omhandle det sosiale, i den forstand at en føler at en mestrer den sosiale settingen ved blant annet å etablere og vedlikeholde vennskap og andre gode sosiale relasjoner, og derav få en følelse av å være sosialt kompetent (Ogden, 2015).

Sosial kompetanse kan ses på som en resiliensfaktor fordi det gjør personen i stand til blant annet å gjøre mening ut av andres handlinger, atferd og ytringer, noe som er i tråd med andre resiliensfaktorer som blir nevnt ovenfor (Ruud, 2012). Det finnes ikke én definisjon av sosial kompetanse som er allment anerkjent, men det er til en viss grad enighet blant forskere om at det er et positivt ladet begrep som dreier seg om de ressursene en har og tar i bruk for blant annet etablere og vedlikeholde sosiale relasjoner (Ogden, 2015). Samtidig er det også en uenig- het mellom forskerne på feltet når det kommer til definisjon av ressursbegrepet, det vil da si hvilke egenskaper eller mål som vektlegges når man skal definere sosial kompetanse ytter- ligere. Det foreligger imidlertid en enighet om at det angår tre dimensjoner; kognisjon, atferd og emosjoner (Ogden, 2015). Begrepet ressurser kan derfor i denne sammenheng forstås som de tanker, følelser og atferd som integreres for å videre kunne utvikle kunnskaper, ferdigheter og holdninger som kreves for å opprette og bevare de sosiale forholdene. Dermed blir det lagt vekt på at den sosiale kompetansen skal være funksjonell for barnet, slik at det både kan tilpasse

seg andre og få venner, og for å kunne påvirke andre og dekke egne sosiale behov (Ogden, 2015). Basert på denne informasjonen kan vi se at sosial kompetanse kan være en resiliens- faktor for barn av psykisk syke foreldre på den måten at det er viktig for at de skal etablere relasjoner til andre, samt at deres egen opplevelse av å være sosialt kompetent kan ses i sammenheng med mestringstro med at de kan føle at de mestrer sosiale situasjoner, og på den måten styrke deres egen selvfølelse.

Venner kan anses for å både være en risikofaktor og en beskyttelsesfaktor, men anses hoved- sakelig for å være en positiv beskyttelsesfaktor i de fleste tilfeller, og kan fremme resiliens ved å gi en følelse av tilhørighet samt å gi en måte å mestre/håndtere (engelsk: cope) situasjonen på (Hart, Blincow & Thomas, 2007). Videre kan venner spille en stor rolle ved å være der dersom en trenger noen å snakke med, men også ved å bidra med latter og glede gjennom aktiviteter og lek (Hart et al., 2007). Studier viser også at vennskap av god kvalitet kan ha store viktige påvirkninger på generell tilpasning og psykisk helse gjennom livsløpet (Helgeson &

Lopez, 2010). Blant annet viser helseundersøkelsen fra 1995 en sammenheng mellom psykisk helse og gode, fortrolige venner, hvor det ble funnet at de som ikke har slike venner oftere har dårligere psykisk helse enn de som har det, noe som påpeker viktigheten av å ha minst én god venn (Barstad, 1997; Statistisk sentralbyrå, 1999). Resultatene fra Ungdata-undersøkelsen i 2017 (Bakken, 2017) viser at 65-67 prosent av elever på ungdomsskolen og videregående skole har minst én venn de kan stole fullstendig på og fortelle alt mulig til. Samtidig viser det seg at 10 prosent av respondentene ikke tror at de har en slik venn eller oppgir at de ikke har venner for tiden. Spesielt hos jenter har dette vist seg å være en noe økende tendens, sammenlignet med tidligere ungdatarapporter (Bakken, 2017). Nå er det ikke nødvendigvis slik at det er barn av psykisk syke foreldre som faller innunder denne kategorien, men i lys av Ungdata-under- søkelsen, er det viktig at man ikke tar for gitt at alle har minst én venn de stoler fullt og helt på som de kan være fortrolige med. I tillegg kan det være at det ikke er alle venner som det vil være like lett å snakke med når man opplever problemer som en vet at den andre parten ikke har opplevd. I noen tilfeller kan vennen trekke seg unna fordi han eller hun er usikker eller synes det er ukomfortabelt å snakke om et slikt tema som psykisk syke foreldre, av den grunn at vedkommende ikke vet hvordan man skal respondere til vennen som trenger å snakke om det (Leahy, 2015; Trondsen, 2012). Det kan også oppleves som en utfordring for barnet av psykisk syke foreldre å snakke med venner om det, da det kan oppleve en manglende likhet ved deres hjemmesituasjoner og derfor ikke forventer at vennene skal forstå (Jamfør punkt

3.3 Utfordringer i hverdagen

Studier viser at foreldrenes atferd i forbindelse med diagnosene også kan ha andre direkte innvirkninger på barna (Sundfær, 2012). Ved affektive lidelser, spesielt ved depresjon og mani, er det en risiko for at den syke forelderen kan binde barna i usunne relasjoner eller involvere de i voksentemaer samt overinvolvere seg følelsesmessig i sine barn. Blant annet vises det til at foreldre med depresjon og bipolar lidelse kan ha en økt irritabilitet som fører til at de blir så kritiske til barnet at deres oppførsel kan karakteriseres som fiendtlig (Sundfær, 2012). Samtidig opplyser barn av deprimerte foreldre at det kan være tungt å være hjemme og at de er redde for at den syke forelderen skal ta sitt eget liv (Foster, 2010; Trondsen, 2015; Östman, 2008). Når det gjelder angstlidelser, da kanskje spesielt ved alvorlig sosial angst og agorafobi, er det en risiko for at forelderen ikke tør å følge barnet til skole/barnehage, venner, bursdagsselskap eller liknende. Dette kan påvirke barnet negativt i den forstand de ikke møter barnets behov for å være med venner, gå på skole eller i barnehage, og på den måten isolere barnet fra samfunnet (Sundfær, 2012).

I tillegg til at barna ofte blir omtalt som både pårørende og usynlige (Jamfør punkt 3.1), blir de òg omtalt som de voksne barna av den grunn at de ofte tar på seg ansvar som i utgangspunktet er forbeholdt den voksne (Glistrup, 2006). Studier viser at de i stor grad tar på seg et praktisk ansvar, i den forstand at de gjør husarbeid og ærender samt lager mat og passer på yngre søsken uavhengig om de har en frisk forelder som bor med de, fordi de ønsker å være til hjelp for sine foreldre (Aldridge, 2006; Foster, 2010; Knutsson-Medin et al., 2007; Trondsen, 2012). Sund- fær (2012) og Ytterhus (2012) omtaler denne omsorgsovertakingen som en rollereversering mellom foreldre og barn. Vi har alle et sett med roller som avhenger av hvilken kontekst og situasjon man er i (Ytterhus, 2012). Et barn kan for eksempel ha roller som sønn eller datter, søsken, danser, skoleelev og venn ettersom hvilken kontekst barnet befinner seg i. Med disse rollene presiseres det hva som forventes av barnet når det for eksempel er på skolen eller leker med en venn. Slike sosiale forventninger legger føringer for hvordan barnet oppfatter at det skal oppføre seg. Rollene forandrer seg med årene etter hvert som vi blir eldre, hvor samfunnet samt nye og allerede eksisterende kontekster som vi befinner oss i, forventer andre ting av oss enn tidligere. Rollene er viktige for både for oss selv og for samfunnet, så lenge de ikke går utover de forutsetningene man har (Ytterhus, 2012). Med dette menes det at rolleforvent- ningene ikke skal overskride våre forutsetninger, modenhetsnivå, utviklingsnivå og eventuelt heller ikke gå utover anerkjennelsen, omsorgen for våre barn eller barnets interesser.

Dette er dessverre noen ganger tilfellet, at det oppstår en slags rollereversering mellom foreldre og barn fordi mor eller far har fått en psykisk lidelse (Sundfær, 2012; Winton, 2003). Spesielt ved langvarige og tunge depresjoner samt alvorlige angstlidelser er barna i en risiko for en slik rollereversering. Blant annet kan sykdommen hindre foreldrene i å gi tilstrekkelig omsorg fordi de fokuserer for lite på barna og for mye på seg selv, eller på grunn av manglende energi som kreves for å følge opp barnet følelsesmessig og/eller materielt (Sundfær, 2012). Aldridge (2006) fant i sin studie at barn tar på seg et ekstra omsorgsansvar i hjemmet, spesielt i tilfeller hvor den syke forelderen er mor, og barnet er en datter. Det kan argumenteres for hvorvidt denne studien er representativt for populasjonen, da 87 prosent av utvalget i studien var mødre og 97 prosent av disse hadde døtre som tok vare på de. I lys av dette ble mødre og døtre i denne studien overrepresentert i forhold til syke fedre på lik linje med sønner som tar på seg et omsorgsansvar. På den andre siden støttes dette i et av funnene til Farahati, Marcotte og Wilcox-Gök (2001) som fant at dersom mor ble syk, hadde dette en større innvirkning på barna enn når den syke forelderen var far. Slik det kommer frem i en annen studie er det ikke slik at alle barn av psykisk syke foreldre påtar seg et ekstra ansvar i hjemmet, hvorav noen fortalte at de var så lite hjemme som mulig når foreldrene hadde en aktiv sykdomsperiode (Trondsen, 2012). Det er imidlertid også verdt å påpeke at studien til Aldridge (2006) fant at det ikke alltid er uheldig dersom barnet tar på seg ansvar i familien, da det kan føre til at barnet utvikler en større selvstendighet. Hun påpeker samtidig at hvorvidt det er skadelig for barnet eller ikke, kommer an på barnets egenskaper, slik som for eksempel resiliens.

Denne formen for ansvarsovertaking kan oppstå som en måte å takle og håndtere mors eller fars aktive sykdomsperioder på, samtidig som at barn i ulike studier gir uttrykk for at det er vanskelig å legge fra seg det ansvaret når forelderen har en «normal periode» og ikke er preget av lidelsen (Aldridge, 2006; Trondsen, 2012). En av faktorene som kan føre til opprettholdelse av denne ansvarsatferden er andres kommentarer på hvor flinke barna er, fordi de tar ansvar og hjelper til (Foster, 2010). Det er viktig at barna får anerkjennelse for det de gjør, men den bør ikke komme alene i den forstand at det kun er den hjelpsomme atferden til barnet som blir påpekt. Kommentarer og anerkjennelse som blir gitt barn er med på å forme deres selvopp- fatning og selvforståelse, og i lys av dette vil det kunne være uheldig for barnet dersom det kun får skryt for den innsatsen det gjør for sine foreldre, ettersom det kan føre til en generell tankegang om å sette alle andres behov før sine egne (Glistrup, 2006). For eksempel kan barnet oppfatte det slik at deres egne tanker og følelser ikke har en betydning eller eksisterer, fordi

fokuset blir rettet rundt hvor flinke eller snille de er mot sine foreldre, og på den måten blir de usynlige i familiesituasjonen. (Glistrup, 2006; Trondsen, 2012).

I tillegg til praktisk ansvar, tar barn og unge ofte på seg et emosjonelt ansvar overfor sine foreldre (Aldridge, 2006; Trondsen, 2012). Et slikt ansvar innebærer blant annet å være der som en samtalepartner for foreldrene, være der når foreldrene erfarer plutselige endringer i mental helse som for eksempel ved selvskading eller psykoser. Noen av informantene i studien til Trondsen (2012) opplyste om at de tok et emosjonelt ansvar ved at de vurderte sine foreldres humør, for deretter å justere sin egen atferd ved å unngå å si eller gjøre noe som kunne gjøre foreldrene sinte eller deprimerte, og forsøkte på den måten å skape en god atmosfære hjemme.

Denne usikkerheten og uforutsigbarheten rundt hvilket humør mor eller far er i, eller om de brått skal endre humør/atferd kan påvirke barnas hverdag i stor grad blant annet med tanke på skolearbeid (Jamfør punkt 3.4).

I studier som fokuserer på barns objektive erfaringer og opplevelser, kommer det frem at barna selv ønsker informasjon og åpenhet rundt det å ha en forelder med en psykisk lidelse (Foster, 2010; Trondsen, 2012; Östman, 2008). Mange av de eldre barna i studier påpeker at fraværet av informasjon angående deres foreldres psykiske lidelse førte til at de ble overlatt til sin egen fantasi som ofte kunne være mye verre enn realiteten. Det kommer også frem at mangelen på informasjon blir et slags paradoks fordi de ikke fikk informasjon om noe som påvirket deres familie- og hverdagsliv i veldig stor grad (Trondsen, 2012). Denne mangelen på informasjon kan i lys av dette bli en kilde til redsel, bekymring og frustrasjon og ikke minst ses i sammen- heng med at barn kjenner på følelsen av å ikke være «normal». Dersom ingen snakker med barnet om mors eller fars sykdom, kan barnet oppfatte det slik at når man ikke snakker om det i familien, så er det heller ikke noe man snakker med omverdenen om (Östman, 2008). Dette kan igjen bidra til at barnet oppfatter at familien ikke er som alle andres.

Videre kan denne oppfatningen bli forsterket ved sosial samhandling med jevnaldrende, på den måten at barnet legger merke til forskjeller ved andres barns foreldre samt måten andre barn snakker om sine foreldre på. Dette kan igjen påvirke barnas følelse av ensomhet ved at de opplever en mangel på likhet og gjensidighet i familiesituasjoner i forhold til sine venner, som blir fungerende som en barriere for å snakke om deres utfordringer (Östman, 2008). Informa- ntene i Trondsens (2012) studie understreker nettopp dette, hvor noen sa at de var redde for å misbruke vennskapet dersom de var eneste som snakket om problemer og trengte emosjonell