Visning av Vol 21 Nr 2 (2016): Medier, smitteeffekter og suicidal atferd

(1)

Vol 21 nr 2/2016

(2)

Tidsskriftet utgis med støtte fra Helsedirektoratet og Universitet i Oslo. Suicidologi indekseres i Svemed+ og DOAJ – Directory of Open Access Journals, Lund Universitet.

Utgiver: Universitet i Oslo, Det medisinske fakultet, Institutt for klinisk medisin, Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging. Senteret har sine lokaler ved Oslo universitetssykehus Aker, Klinikk psykisk helse og avhengighet. Adresse: Sognsvannsvn. 21, Bygning 12, 0372 Oslo.

Tlf: 22 92 34 73, faks 22 92 39 58. E-post: [email protected]. Internett: www.selvmord.no Suicidologi epost: [email protected], [email protected].

Redaktør: Lars Mehlum. Assisterende redaktører: Erlend Mork og Ping Qin.

Redaksjonssekretær: Hanne Holmesland. Redaksjonskomité: Kim Larsen, Arne Thorvik og Anita J. Tørmoen.

Form+layout: Millimeterpress/Lise Myhre. Trykk: Rolf Ottesen. ISSN: 1501-6994. Forsidefoto: 123RF

(3)

selvmordsfare ved å spørre direkte og åpent. Nå har vi fått en langt større åpenhet enn tidligere om selvmord i vårt land. Men fortsatt er det mange som er redde for å ta opp temaet og redde for i det hele tatt å snakke åpent om selv- mordsproblematikk. Mange journalister er også fortsatt redde for å skrive om selvmord, og det fører til at det store samfunnsproblemet selvmord fortsatt er for lite omtalt og fokusert i mediene og den offentlige debatten. Det kan føre til at så vel politikere som folk flest ikke får nok informasjon og ikke blir nok utfordret på sitt eget engasjement for å forebygge.

Det at vi fortsatt ikke er åpne og direkte nok om selvmord som problem i samfunnet har sine årsaker. For folk flest henger det gjerne sammen med at temaet kan virke ubehagelig og skremmende. Det kan også henge sammen med at stigma, myter og tabuer fortsatt lever i beste vel- gående. For mediefolk henger det også sammen med at kunnskapen om at ikke alle typer mediefokus på selvmord er av det gode. Når selvmord framstilles på en dramati- serende, sensasjonspreget og sterkt personfokusert måte og når selvmordsmetoder og andre detaljer ved konkrete selvmord blir beskrevet, kan det føre til at vi får en økning i liknende selvmord i tiden etterpå. Dette kaller vi smitteeffekter og at de virkelig finnes er godt belagt i mange studier. Dette vet norsk presse og derfor finnes det en paragraf i pressens egne etiske normer («Vær Varsom Plakaten») som advarer mot å skape smitteeffekter ved medieomtale av selvmord. Vår erfaring er at norske journalister stort sett er meget ansvarlige i sin praksis på dette feltet og gjør hva de kan for å overholde sine egne selvpålagte normer.

Faktisk kunne journalister med fordel vært modigere i å peke på de mange uløste problemene vi fortsatt har når det gjelder selvmordsproblematikken i vårt land. Og de kunne bidratt enda mer til å redusere tabuer og myter som fortsatt finnes.

I dette nummeret av Suicidologi har vi valgt å bringe et sett med artikler som fra ulike ståsted beskriver erfaringer og utfordringer med omtale og åpenhet om selvmord i massemediene i Norge. Vi tror at vi har kommet et langt stykke på vei mot en sunn og konstruktiv åpenhet, hvis vi sammenlikner med tidligere tiders taushetsregime. Men samfunnet er i stadig endring og krever av oss en villighet til å se med nye øyne på hvordan vi tenker og hva vi gjør også på dette feltet.

Lars Mehlum Redaktør

Alkohol – viktig risikofaktor for selv- mord på individ- og befolkningsnivå

I en oversiktsstudie viser Thor Norström og Ingeborg Rossow at mange studier, både på individ- og befolkningsnivå, finner at alkohol er en betydelig risikofaktor for selvmord, men det er fremdeles lite kunnskap om hvorvidt eller i hvilken grad alkoholbruk er årsak til selvmord og annen suicidal atferd. Norström T, Rossow I. Alcohol consumption as a risk factor for suicidal behavior: a systematic review of associations at the individual and at the population level.

Arch Suicide Res. 2016 Mar 8:1-18

Abonner på NSSFs nyhetsbrev

Meld deg på og bli oppdatert på forskning ved NSSF og andre saker. Se www.selvmord.no

Følg oss på facebook

Ønsker du å lære metoden og til- by pasienten DBT-behandling?

Neste kull starter i Oslo 16. januar 2017 Søknadsfrist:

1. november 2016

Les mer på www.dbt.no

(4)

Fra skam og stigma til historier om håp

Av Reidun Kjelling Nybø

(5)

Ti år etter endringen av Vær Varsom-plakaten, er mediene modigere i møtet med selvmord. Men utviklingen går sakte, og oppmerksomheten står ikke i forhold til omfan- get av samfunnsproblemet. Kanskje er tiden inne for en ny debatt om ordlyden i punkt 4.9?

I denne artikkelen vil jeg ta for meg utviklingen i selvmordsomtale i norske medier fra Vær Varsom-plakaten ble endret i 2006 og fram til i dag. Mine erfaringer er basert på presseetisk debatt knyttet til saker innklaget for Pressens Faglige Utvalg (PFU), på PFUs uttalelser og på generell samfunnsdebatt om medieomtale. Det finnes ikke noen samlet oversikt over medieomtale av selvmord. Det finnes forsvinnende lite forskning på norske mediers omtale av selvmord. Dermed vil denne artikkelen naturlig nok i stor grad være basert på artikkelforfatterens subjektive erfaring. Med i vurderingen er saker der undertegnede er kon- taktet med spørsmål om presseetiske råd – fra redaktører, journalister, fagfolk, studenter og mediekilder.

Det er et større problem at norske medier ikke omtaler selvmord enn at det skjer overtramp ved omtale, er en påstand jeg første gang kom med i forbindelse med lanse- ringen av boka «Fra tabu til tema» i 2007. Fortsatt vil jeg hevde det samme, selv om jeg med glede kan konstatere at det er blitt større åpenhet rundt selvmord de 15 årene jeg har fulgt dette saksfeltet tett.

Da Vær Varsom-plakaten ble endret i 2006 var det mange som fryktet at det ville bli «fritt fram» for selvmordsomtale i norske medier og at PFU ville få flere klager etter dette punktet. Det var en økning i antall klager, men punkt 4.9 har aldri vært noe «verstingpunkt» på PFU-statistikken.

Selvmord og sinnssykdom

Da den aller første Vær Varsom-plakaten ble vedtatt i 1936 inneholdt den følgende bestemmelse om selvmord: «Selv- mord, selvmordsforsøk eller sinnssykdom bør ikke omtales uten i helt ekstraordinære tilfeller». Sinnssykdom forsvant ut av formuleringen ved revisjonen i 1956, og fra 1975 het det at

Kanskje er tiden inne for en ny debatt om ordlyden i punkt 4.9?

SAMMENDRAG

Ti år er gått siden Vær Varsom-plakatens punkt 4.9 om selvmordsomtale ble endret. Fra å ha en hovedregel om å ikke omtale selvmord, fikk norsk presse en regel om å være varsom ved omtale og unngå omtale som ikke er nødvendig for å oppfylle allmenne informasjonsbehov og unngå beskrivelse av metode eller andre forhold som kan bidra til å utløse flere selvmordshandlinger.

Artikkelen går gjennom de 12 sakene om selvmordsomtale som er behandlet av Pressens Faglige Utvalg fra 2006. I ni av sakene konkluderte PFU med brudd på god presseskikk. Artikkelen tar også for seg en rekke andre saker om selvmord som har vakt debatt og saker der selvmordsomtale har formidlet håp og åpenhet.

Det er forsket lite på omtale av selvmord i norske medier, men et forskningsprosjekt utført på oppdrag fra Norsk Journalistlag i 2007 konkluderte med at norske medier ofte omtaler selvmord på en over- flatisk måte. Ut fra gjennomgangen og etter å ha fulgt norske mediers omtale av selvmord tett i 15 år, er forfatterens inntrykk at norske medier i hovedsak omtaler temaet på en ansvarlig, varsom måte. Det er få overtramp. Forfatteren åpner for en debatt om ny ordlyd i pressens etiske regel om selvmordsomtale.

ABSTRACT

Ten years have passed since the guideline about suicide coverage in the Code of Ethics of the Norwegian Press.

From having a guideline warning journalists not to mention suicide, the new guideline from 2016 was: Be cautious when reporting on suicide and attempted suicide. Avoid reporting that is not necessary for meeting a general need for information. Avoid description of methods or other matters that may contribute to provoking further suicidal actions.

The article presents 12 stories about suicide considered by the Norwegian Press Complaints Commission between 2006 and 2016. In nine of the stories the Press Complaints Commission concluded that the medias had violated the Code of Ethics.

The article presents also a number of other controversial stories about suicide and stories that provides hope and openness. There is not much research on the Norwegian media coverage of suicide, but a research project commissioned by the Norwegian Union of Journalists in 2007 concluded that Norwegian media often refer to suicide in a superficial way. Based on the review and having followed the Norwegian media coverage of suicide close for 15 years, it is the author’s impres- sion that Norwegian media mainly discusses the topic in a responsible, careful manner. There are few violations. The author suggests a debate about the suicide coverage guideline in the Code of Ethics.

eidun Kjelling Nybø

(6)

Fra skam og stigma til historier om håp. Av Reidun Kjelling Nybø

«selvmord eller selvmordforsøk skal som hovedregel ikke omtales». Denne siste formuleringen fikk stå i 30 år før Norsk Presseforbunds styre på tampen av 2005 vedtok en ny formulering som ble gjeldende fra 1. januar 2006:

Vær varsom ved omtale av selvmord eller selvmordsforsøk.

Unngå omtale som ikke er nødvendig for å oppfylle allmenne informasjonsbehov. Unngå beskrivelse av metode eller andre for- hold som kan bidra til å utløse flere selvmordshandlinger.

Fra å ha en hovedregel om å ikke omtale selvmord eller selvmordsforsøk, fikk norsk presse nå en regel som sa noe om hvordan temaet burde omtales og hvilke detaljer man burde unngå. Formuleringen som presseforbundets styre endte på var ikke helt ordrett det som var anbefalt av utvalget som hadde utredet punktet. Man valgte å ta inn en formulering foreslått av Senter for selvmordsforskning og forebygging – en advarsel mot beskrivelse av metode og andre forhold som kan bidra til å utløse flere selvmord.

Norge ble dermed eneste land med en presseetisk regel som tok innover seg faren for smitteeffekt. Utvalget som utredet det nye punktet i VVP oppfordret mediene til å reflektere mer over hvordan selvmord omtales og spådde at endringen kunne føre til en mer bevisst holdning til et vanskelig tema.

12 saker om selvmord

I årene etter endringen har 12 innklagede saker om selvmord fått full behandling i PFU. Ni av disse er felt av PFU på punkt 4.9. Av disse har PFU konkludert med den mil- dere formen for brudd på god presseskikk – at mediet har opptrådt kritikkverdig – to ganger. I to av sakene var det også dissens i utvalget.

Flere av klagerne tolker punkt 4.9 i VVP svært bokstavelig og kritiserer medienes omtale av selvmord. Det kan tyde på at regelen tolkes som et absolutt forbud mot metodeomtale. Slik er det jo ikke. I PFU-sak 197/06 der VG ble felt for omtale av et selvmordsforsøk på Tromsø- brua, uttaler PFU at det er legitimt av avisen å omtale den mulige selvmordsforebyggende effekten av brusikring.

Slike saker ville ikke kunne blitt omtalt dersom det var et absolutt forbud mot metodeomtale. Det samme gjelder veiselvmord og aktiv dødshjelp.

Her følger en oversikt over de tolv sakene i PFU med de ferskeste sakene først:

PFU-sak 330/1 – BRUDD PÅ GOD PRESSESKIKK NN mot Telemarksavisa

Klagen gjaldt en kommentarartikkel i Telemarksavisa, signert avisas redaktør og publisert på nett og papir 7.

november 2015. Klageren, enken etter en mann som tok sitt liv få dager før kommentaren ble publisert, reagerte på at dødsfallet ble nevnt. PFU påpekte at man selvsagt må kunne omtale selvmord, selv om Vær Varsom-plakaten maner til varsomhet. «Det er viktig at pressen ikke bidrar til å gjøre dette til et tabubelagt tema» uttalte utvalget.

PFU mener Telemarksavisas redaktør ikke har tatt godt nok innover seg at hans vurdering av selvmord knyttes så tett mot ett bestemt menneskes valg og dermed blir en vurdering av denne enkeltpersonens valg. At kommentaren ble publisert kort tid etter dødsfallet, før personen var bisatt, gjør publiseringen problematisk.

PFU-sak 082ABC/17 – KRITIKK (DISSENS)

Anne Lise Arnesen Elgesem, Rådet for legeetikk, Lars Mehlum, Morten Horn og Menneskeverd mot NRK

NRK Brennpunkt publiserte 3. mars 2015 dokumentarfilmen «Den siste reisen» som fulgte en alvorlig syk kvinne til en klinikk i Sveits der hun avsluttet livet.

Alle de tre klagene viste til punkt 4.9 og at punktet opp- fordrer mediene til å unngå beskrivelse av selvmord som kan til å utløse flere selvmordshandlinger. Utvalgets flertall mente NRK burde vist større varsomhet i formidlin- gen av handlingsforløpet. «Det er bredt akseptert innenfor forskningen at detaljert omtale av selvmordsmetoder kan ha en smitteeffekt... Samtidig som det er positivt at problematikken rundt selvmord, herunder legeassistert selvmord, omtales, er det derfor viktig at man søker å unngå en unødig detaljeringsgrad. Videre bør man være nøye med å presentere alternativer til selvmord og måter man kan forebygge selvmord på», heter det i flertallets uttalelse.

Fire av PFUs medlemmer konkluderte med at NRK Brennpunkt hadde opptrådt kritikkverdig. PFU-medlem Henrik Syse fulgte samme argumentasjon, men mente at NRK hadde brutt god presseskikk. Utvalgets mindretall konkluderte med at NRK etter en samlet vurdering ikke hadde brutt god presseskikk.

PFU-sak 068/10 – BRUDD

Pasient- og brukerombud i Østfold, Hilde Bråthner Johan- sen mot Fredriksstad Blad

Klagen gjaldt en tilsynssak hvor Helsetilsynet i Østfold ba Statens Helsetilsyn vurdere behandlingsopplegget for en pasient ved Sykehuset Østfold. Pasienten tok sitt eget liv. PFU konkluderte med at avisa var i sin fulle rett til å omtale saken og rette et kritisk søkelys mot behandlingsopplegget. Utvalget mente imidlertid at avisa gikk for langt i sin beskrivelse av selvmordet – særlig ved angi- velse av metode.

PFU-sak 113/08 – BRUDD Magnus Fasting mot Dagbladet

25. mai 2008 publiserte Dagbladet.no en nyhetsartikkel med tittelen «Gasser seg til døde og gjør andre syke».

Artikkelen omtalte konsekvensene av en bestemt selv- mordsmetode.

Utvalget er enig med Dagbladet i at saken har offentlig interesse, men mener det er presseetisk problematisk at nettavisen gjengir metoden for selvmordet.

PFU-sak 021/08 – IKKE BRUDD PÅ GOD PRESSESKIKK Thor Foss mot NRK

15. desember 2007 og 6. januar 2008 sendte NRK den amerikanske dokumentarfilmen «The Bridge» som handler om det store antallet personer som årlig tar sitt liv ved å hoppe fra Golden Gate-broen i San Francisco.

PFU uttalte at klageren isolert sett selvsagt hadde rett i at «The Bridge» fremsto som presseetisk problematisk, ut fra den aktuelle formuleringen i Vær Varsom-plakaten.

Men utvalget argumenterte også med at dokumentaren var et ansvarlig filmatisk arbeid om selvmord som feno- men. Utvalget la vekt på filmens underliggende varhet som vitner om respekt for temaets alvor.

Utvalget mente at NRK kunne ha tatt med informasjon

(7)

eidun Kjelling Nybø hadde for beboere i området.

PFU konstaterte at det var uenighet om hvorvidt det var avklart at det faktisk var tale om et selvmord. «Selv om det i artikkelen er henvist til selvmord på en diskret måte, merker utvalget seg at forholdet ikke var avklart. Dermed burde redaksjonen ha avstått fra å påføre de nærmeste den ekstra belastningen det var å motta slik informasjon via avisen», avslutter PFU sin fellende uttalelse.

PFU-sak 193/06 – IKKE BRUDD Karsten Hytten mot VG

5. oktober 2006 publiserte VG en større reportasje om et selvmordsforsøk. Et selvmordsbrev til en 14 år gammel jente ble gjengitt. Det kom fram at jenta over lang tid var blitt utsatt for mobbing fra medelever.

PFU mente VG kunne ha brakt inn klare advarsler overfor andre unge i lignende situasjoner og informert om hvor man kan få hjelp ved selvmordsfare. Utvalget legger avgjørende vekt på hvor viktig det er at mediene får fram reelle historier som gir innblikk i unge menneskers van- skelige virkelighet.

PFU-sak 197/06 – BRUDD Grete S. Vaaland mot VG

Saken gjaldt omtale av et selvmordsforsøk som ble forhin- dret fra Tromsøbrua. VG publiserte 21. september 2006 en nyhetssak med hovedtittelen «Valgte livet». Klageren var talsperson for den omtalte kvinnen og hennes familie og klaget på muligheten for identifisering og på merbelast- ningen et menneske i livskrise ble påført.

PFU mener det er legitimt av VG å omtale den mulige selvmordsforebyggende effekten av brosikringen, men bildebruken blir krenkende, noe VG burde ha forstått. For PFU blir det her hensynet til kvinnen og hennes nærmeste som veies tyngst.

PFU-sak 176/06 – BRUDD

Helsetilsynet i Troms, Magnus P. Hald, Regionalt ressurs- senter (RVTS), Universitetssykehuset Nord-Norge og NN mot Tromsø

Saken gjaldt omtale av samme selvmordsforsøk som over – Bladet Tromsø omtalte hendelsen dagen før VG under tittelen «Overtalt til ikke å hoppe». PFUs uttalelse er nesten identisk med uttalelsen i VG-saken.

27. april 2006 hadde Aftenposten en nettsak om en 19-åring som var dømt til tvungent psykisk helsevern for å ha drept sin mor. Klagerne var avdødes foreldre og guttens besteforeldre, via advokat. Det reageres blant annet på opplysning om guttens etterfølgende selvmordsforsøk.

Utvalget mener at redaksjonen burde forstått at opplysningen om den dømtes forsøk på å ta sitt liv ville innebære en sterk tilleggsbelastning og viste til punkt 4.9 i VVP.

PFU-sak 039/06 – KRITIKK (DISSENS)

Regionalt ressurssenter om vold, traumer og selvmords- forebygging, Haukeland mot Stavanger Aftenblad

11. februar 2006 hadde Stavanger Aftenblad et intervju med Lars Chr. Sande som mistet kona mens hun var pasient ved Psykiatrisk klinikk i Stavanger. Klagen gjelder selvmordsmetoden. Et stykke ned i teksten heter det at en pleier fant henne «hengt i dusjen». Stavanger Aftenblad avviste klagen og mente den ikke var detaljert og at en viss kjennskap til metoden er vesentlig for å kunne vurdere graden av faglig svikt.

PFU mener avisen var i sin fulle rett til å omtale selvmordet. Etter PFU-flertallets mening burde avisen utelatt opplysningen om hvordan selvmordet skjedde. Samtidig legger flertallet vekt på at artikkel ikke har sensasjonspreg og er skrevet med både respekt og grundighet. Utval- gets flertall mener likevel at Stavanger Aftenblad her har opptrådt kritikkverdig.

Mindretallet i PFU argumenterer på samme måte, men konkluderer med at Stavanger Aftenblad ikke har brutt god presseskikk.

Denne aller første saken som PFU behandlet etter at nye punkt 4.9 i VVP ble vedtatt står i skarp kontrast til konklusjonen i en sak mot Dagbladet ett år tidligere, der PFU fri- kjente en artikkel med langt mer sensasjonspreg og detaljert metodebeskrivelse. Det kan også være et uttrykk for usikkerhet etter at metode kom inn som et sentralt poeng i nye 4.9, og at utvalgets flertall i saken mot Stavanger Aftenblad tolket metodepunktet mer bokstavelig enn PFU seinere har gjort.

Det unevnelige s-ordet

Et dykk inn i PFUs konklusjoner i saker om selvmord det siste tiåret vil fortelle noe om utviklingen, men slett ikke alt. Det er tilfeldigheter som gjør at noen saker blir klaget inn for pressens selvdømmeordning og andre ikke. Det er mange eksempler på omstridte selvmordsaker som aldri har blitt innklaget for PFU. I noen tilfeller handler debatten ikke om presseetiske brudd, men om at mediene er

(8)

for forsiktige i sitt møte med selvmord, og slike saker vil jo ikke bli innklaget. I andre tilfeller kan det handle om bekymring for avdødes ettermæle og detaljnivået knyttet til omtalen, men der de pårørende ikke ser på dette som et problem. Det skjedde for eksempel da datteren til tidligere SV-politiker Olav Gunnar Ballo tok sitt liv i 2008. Da fikk saken kritikk fra flere hold for overdreven detaljbruk rundt selvmordet og datterens sykehistorie.

Men PFU-statistikken er likevel viktig – det gir en oversikt over hvilke saker som pressens selvdømmeordning har gitt full behandling disse årene og hvilke saker som har utløst klager. Mange av dem handler nettopp om metodeomtale som kom inn som et nytt aspekt i ordlyden i Vær Varsom-plakaten fra 2006. I tillegg vet vi at oppslutningen om og tilliten til selvdømmeordningen er stor blant nor-

ske redaktører og journalister, seinest bekreftet i en undersøkelse lagt fram på Norsk Redaktørforenings høstmøte i 2015. Dermed vil uttalelser fra PFU bli vekt- lagt og danne grunnlag for etiske valg i redaksjonene i etterkant.

Etter skuespillerens Robin Williams selvmord i 2014 oppsto en debatt om detaljnivå og mulig smitteeffekt. Flere norske medier tok selvkritikk i etterkant av publiseringen.

Det har også vært eksempler på saker der mediene har fått kritikk for ikke å ha gått langt nok i omtale av selvmord. Da forretningsmannen Svein Erik Bakke tok sitt liv i november 2006, fikk dødsfallet stor medieoppmerksom- het. Men ingen nevnte at det var mistanke om selvmord.

Flere medier trakk fram et tidligere selvmordsforsøk og fortalte at Bakke ble funnet død bak låst dør. «Er det ennå så mye tabu igjen i det unevnelige s-ordet», spurte medie- kommentator i Stavanger Aftenblad, Svein Egil Omdal i en kronikk like etter Bakkes død.

I februar 2014 kritiserte professor i rettsvitenskap ved Universitetet i Bergen, Terje Einarsen norske medier for å gi en urovekkende ensidig og ufullstendig fremstilling av straffesaken og dommen mot Joshua French for drapet på Tjostolv Moland. Flere støttet han og advarte mediene mot å se seg blinde på punktet om selvmord i Vær Var- som-plakaten og la varsellampene overskygge behovet for å bringe fram nyanser i saken.

Det behøver ikke bare handle om medienes unnla- telsessynder. Tabuet rundt selvmord kan føre til at man ikke blir gjennomgått med den grundigheten den fortjener. Monika-saken i Bergen er et nærliggende eksempel.

Kanskje burde flere enn politiet ta selvkritikk her? Kan- skje burde også mediene stilt flere kritiske spørsmål rundt henleggelsen og påstandene om at en åtte år gammel jente hadde tatt sitt liv?

Bare i forbifarten

Det er forsket forsvinnende lite på norske mediers selvmordsomtale. I forbindelse med nytt 4.9 i VVP tok Norsk Journalistlag initiativ til en utredning om selvmordsom- talen det første året etter endringen. I rapporten «Selv- mord i forbifarten» (Lamark et al., 2007) konkluderte forskerne med at ordet selvmord i mange sammenhen-

ger brukes som kraftuttrykk, at mediene ofte kun sneier innom temaet og at selvmord omtales på en fordekt måte.

De undersøkte 865 saker samlet inn fra 47 aviser, fire net- taviser og et utvalg nyhetsprogrammer fra radio og tv.

Forskerne fant også at små lokalaviser omtaler selvmord i langt mindre grad enn større lokalaviser og regionavi- ser, at metode nevnes noen ganger, men beskrives svært sjelden. Forskerne tok til orde for en debatt om punkt 4.9 og mente setningen «unngå beskrivelse av metode eller andre forhold som kan bidra til å utløse flere selvmordshandlinger» er problematisk fordi den henter sin begrun- nelse utenfor presseetikken. Man må ha en annen type kunnskap for å gjøre vurdering om hvorvidt omtalen kan utløse flere selvmordshandlinger. Det tyder på at noe er galt med ordlyden, mente forskerne.

Dette er en debatt som i liten grad har blitt tatt, kanskje fordi den blir ansett for smal og for sær. Kanskje fordi mange mener at det er uklokt å utfordre en mulig risiko på et felt der det er for lite empiri – i alle fall fra norske forhold. Dette er en del av en større og svært interessant debatt – i hvor stor grad skal mediene forholde seg til even- tuelle skadevirkninger av medieoppslag? Det er selvføl- gelig en stor fordel for samfunnet dersom det produseres journalistikk som kan virke forebyggende mot selvmord, men det er jo ikke kjernen i medienes samfunnsoppdrag å redde liv.

På tur til Sveits

I aktiv dødshjelp-debatten har metodebeskrivelse stått helt sentralt. I januar 2015 ble TV2.no klaget inn for PFU for å ha vist dokumentaren «The suicide tourist». Orga- nisasjonen Menneskeverd og lege Morten Horn var sterkt kritisk til den detaljerte beskrivelsen av selvmordet. TV2s nyhetsredaktør Jan Ove Årsæther avviste kritikken og mente at det var ikke denne typen metodebeskrivelse 4.9 i Vær Varsom-plakaten var ment å fange opp. Klagen ble ikke tatt opp til full klagebehandling i PFU, men fikk for- enklet behandling siden utvalget og sekretariatet mente at det ikke forelå et brudd på god presseskikk.

Overfor flere medier og i en egen kronikk publisert på Vårt Lands verdidebatt.no argumenterte undertegnede for at assistert selvmord også er selvmord og at saken burde vært tatt opp til full PFU-behandling. Det er viktig at vi som journalister og redaktører ikke blir så andektige i møtet med liv og død at vi glemmer å stille kritiske spørs- mål og være kildekritiske. Da svikter vi samfunnsoppdra- get vårt.

Noen få måneder seinere publiserte NRK Brennpunkt dokumentaren «Den siste reisen» som raskt ble klaget inn til PFU fra flere hold. Denne fikk full behandling i PFU, men konklusjonen både her og debatten i Kringkastingsrådet like etter viser hvor store og krevende etiske spørsmål temaet setter i gang. For PFU var delt i tre i konklusjonen.

Flertallet endte på kritikk til NRK. Kringkastingsrådets uttalelse var mindre kritisk, selv om rådet også mente at enkelte elementer i programmet kunne virke unødig romantiserende.

Historier om håp

Så langt har denne artikkelen i stor grad handlet om områder pressetikken er utfordret av omtale av selvmord.

Men dette omhandler bare en liten del av journalistikken

Det er forsket forsvinnende lite på norske mediers selvmordsomtale

Fra skam og stigma til historier om håp. Av Reidun Kjelling Nybø

(9)

Adresseavisen en serie om selvmord i psykiatrien. Også de var nøye på å ikke gå for langt i detaljbruken. Adressa opprettet også en database av lesernes håp-historier som motvekt mot alle de triste historiene serien tvang frem.

I november 2014 publiserte VG historien om Odin Olsen Andersgård som tok sitt liv bare 13 år gammel. Takket være god planlegging, stor åpenhet og klok virkemiddelbruk klarte VG å gjøre dette til en viktig inngang til en debatt om mobbing, ikke en diskusjon om etiske overtramp.

I november 2015 publiserte NRK en serie om selvmord på veiene. Her gikk de inn i statistikken og omtalte en rekke enkeltselvmord, men var svært bevisst på detalj- nivå og effektbruk. I likhet med VG i Odin-saken var NRK svært åpne om sine etiske valg og dilemmaer.

En stor del av sakene omkring selvmord i psykiatrien har handlet om pårørende som står frem og forteller om at de har mistet sine kjære mens de var pasienter under behandling. De seinere årene har vi i tillegg fått kil- der som åpent forteller om sine personlige erfaringer med psykisk sykdom og selvmordstanker. Høsten 2014 skrev artisten Lene Marlin i en kronikk i Aftenposten om hvordan hun på et tidspunkt ikke orket å leve. Og formidlet det viktige budskapet om at livet blir lettere å leve, bare man holder ut.

Etter å ha fulgt norske mediers omtale av selvmord tett i nærmere 15 år, er mitt inntrykk at norske medier i hovedsak omtaler temaet på en ansvarlig, varsom måte. Det er få stygge overtramp, og overtrampene skjer sjelden i saker der mediene har forberedt seg godt. Men fortsatt vies ikke selvmord den oppmerksomhet som samfunnsproblemet fortjener. Fortsatt følger mediene vante, trygge spor når selvmord skal omtales. Og fortsatt aner vi blant norske journalister et ubehag i møtet med temaet. Det nye punkt 4.9 i VVP har ikke ført til en strøm av artikler om selvmord som samfunnsproblem. Spørsmålene vi nå bør tørre å stille er hvorvidt advarselen mot metode og henvisnin- gen til smitteeffekt kan ha hindret større åpenhet. I hvilken grad har mediene et ansvar for å motvirke selvmord?

Blir presseetikken for utydelig når vi tar inn spørsmålet om imiterende selvmordsadferd? Blir metode-advarselen tolket for bokstavelig når den leses sammen med presseforbundets veileder? Bør ordlyden i punkt 4.9 endres nok en gang? I tiden som kommer bør vi våge å gå lenger inn i denne debatten.

Ytring

Hjeltnes, G., Brurås, S. & Syse, H. (2003) 3 uker i desember, En kritisk gjennom- gang av medienes rolle i den såkalte Tønne-saken, Norsk Presseforbund Horn, M. (2015,08.31). PFU henla TV 2, felte NRK. Journalisten, kommentar Johansen,G.S. (2014,08.14). Advarer mot selvmordsdetaljer. Journalisten, nyhet, publisert her:

Kringkastingsrådets uttalelse (2015,08.27) om «Den siste reisen»

Lamark, H. & Andreassen J. (2007) Selvmord i forbifarten. En undersøkelse om norske mediers omtale av selvmord i 2006, Norsk Journalistlag

Lesernes håp-historier (2014,06.01) Adresseavisen, serie om selvmord Lorentzen,T. (2010,05.08) Mamma er død. Frivillig. Dagbladet Magasinet, magasinartikkel

Marlin, L. (2014,09.01) Jeg ville ikke leve lenger. Aftenposten, kronikk Nybø, R.K. (2007) Fra tabu til tema. Selvmord i mediene. Kristiansand: IJ-for- laget

Nybø, R.K. (2015,02.22) Assistert selvmord er også selvmord. Vårt Land, kro- nikk

Nybø, R.K. (2015,07.12) Mye å lære av VG. Dagens Næringsliv, kronikk Omdal, S.E. (2006,11.25). Ordet vi ikke tør bruke. Stavanger Aftenblad, Medie- blikk

Pedersen, T. (2014,11.08). Derfor trykker vi historien om Odin. VG, kommentar Recommendations for Reporting on Suicide (2015), new US media guidelines for the reporting on suicide

Rognsvåg. S. (2015,01.21). TV2 klages inn for PFU for å vise selvmord. Dagen, nyhetsartikkel

Veileder for omtale av selvmord (2014). Norsk Presseforbund

Levert: 15.02.16 Revidert: 27.05.16 Godkjent: 07.06.16

REIDUN KJELLING NYBØ er assisterende generalsekretær i Norsk Redaktørforening. Hun har bakgrunn som journalist og redaktør i Nord- landsposten, Nordlands Framtid og Avisa Nord- land. Hun deltok i utvalget som i 2005 kom med forslag til nytt punkt om selvmord i pressens Vær Varsom-plakat. Hun har utarbeidet Norsk Presseforbunds veileder om selvmordsomtale og har også skrevet boken «Fra tabu til tema» om selvmord i media.

I hvilken grad har mediene et ansvar for å motvirke selv- mord?

eidun Kjelling Nybø

(10)

Tørre der andre må tie

– fritt frem for selvmords - skildringer i litteraturen?

Av Kari Wille Rekdal

(11)

I 1774 kom det ut en bok i Tyskland. Den hadde tittelen Den unge Werthers lidelser og var skrevet av Johann Wolfgang von Goethe. Romanen følger jeg-personens ulykkelige forelskelse i Lotte, og den ender med at han skyter seg. Boken skal ha ført til en bølge av selvmord blant unge menn, som ønsket å kopiere hovedpersonen.

Romanen ble først forbudt i Danmark-Norge nettopp av den grunn, og den kom ikke ut på norsk før i 1820, altså nesten femti år senere. Goethe selv la til et forord i andre opplag der han skrev følgende: «Vis deg som en mann, og ikke følg meg etter.» Som forfatter følte han altså et ansvar for hvilken effekt verket hans fikk.

Senere har det vist seg at også medieomtaler av selvmord har hatt en tilsvarende smitteeffekt og utløst ytterligere selvmord i kjølvannet av slik omtale. Denne smitten har fått navn fra Goethes roman og kalles Wert- her-effekten. En følge av denne Werther-effekten er at vi i Norge har en bestemmelse i Vær varsom-plakaten om selvmords omtale i pressen. Vær varsom-plakaten er etiske normer for pressen (dvs. trykt presse, radio, fjernsyn og nettpublikasjoner). Overskridelse av bestem- melsene her kan klages inn for Pressens faglige utvalg.

Punkt 4.9 lyder slik:

Vær varsom ved omtale av selvmord og selvmordsforsøk.

Unngå omtale som ikke er nødvendig for å oppfylle all- menne informasjonsbehov. Unngå beskrivelse av metode eller andre forhold som kan bidra til å utløse flere selv- mordshandlinger.

Verdens helseorganisasjon har også laget en veileder for medieomtale av selvmord, så at det kan oppstå selv- mordsfarlig smitteeffekt av medieomtaler, er interna- sjonalt anerkjent. Pressen er underlagt begrensninger i hvordan den skal skildre selvmord. Problemet med medienes håndtering av selvmordsomtale er stadig oppe til debatt. En tilsvarende debatt har vi ikke når det gjelder kunstens bruk av selvmord som motiv eller tema. Og det er egentlig litt underlig, ikke minst med tanke på at det nettopp var skjønnlitteraturen som sto fadder til Werth- er-effekten. Så kan man spørre, kan og skal vi akseptere direkte og eksplisitte beskrivelser av selvmordstanker

og -metoder i kunsten, med andre ord skal kunsten være et felt uten regler for selvmordsomtale, der pressen og andre medier er underlagt restriksjoner?

Når jeg i det videre bruker ordet kunst, er det i betydnin- gen skjønnlitteratur og dramatikk. Andre kunstneriske uttrykksformer er ikke med i betraktningene her.

Bortsett fra Den unge Werthers lidelser kjenner jeg ikke til andre tilfeller fra litteraturhistorien der skjønnlitteratur har hatt en så direkte effekt på menneskers selvmordsat- ferd. Betyr det at litteraturen uten frykt kan være en frisone for selvmordsomtale?

Vil det være uproblematisk for en forfatter å skildre et selvmord så nært og detaljert at en tilsvarende fea- ture-artikkel i en helgea- vis ville blitt felt i Pressens faglige utvalg? Spørsmålene har ingen åpenbare eller enkle svar, men det kan være fruktbart å sirkle rundt dem og belyse dem fra flere sider. I denne sammenheng kan også kanskje Schmidtke og Häfners studie fra 1988 The Werther effect after television films: new evidence for an old hypothesis være av interesse. Studien undersøker sammen- hengen mellom økning av metodespesifikk selvmordsrate i Tyskland (togselvmord) i forbindelse med visninger av en seks episoders dramatv-serie som skildrer togselvmordet til en 19-årig student.

Skjønnlitteraturen har noen begrensninger for hva som kan utgis. Straffeloven § 317 definerer hva som er straffbar pornografisk skildring, og nevner eksplisitt at kjønnslige skildringer som må anses forsvarlige ut fra blant annet et kunstnerisk formål, ikke regnes som pornografi. Vi ville således i dag aldri kunnet få tilsvarende rettssaker som etter den forrige straffeloven mot Agnar Mykles Sangen om den røde rubin i 1958 og Jens Bjørneboes Uten en tråd i 1967. I tillegg kan det (heldigvis) synes som om påtale- myndigheten har mistet interessen for skriftlige seksual- skildringer. Straffeloven har også bestemmelser om vern av privatlivets fred, § 367, men det skal nok litt til før en litterær skildring vil rammes av denne. Er det da fritt frem for litterær behandling av alt annet?

Hva er det litteraturen gjør som ikke pressen gjør?

Tørre der andre må tie – fritt frem for selvmords skildringer i litteraturen? Av Kari Wille Rekdal

(12)

Dypest sett er det to sider her: Skal det være begrensninger for hva kunsten kan skildre der hvor pressen må trå varsomt? Og skal forlag og forfatter ha ansvaret for at de ikke utgir skildringer som påvirker leseren til selv- mordsatferd, eller skal et annet organ ha det? Et forlag har utgiveransvar for den skjønnlitteraturen og dramatikken det gir ut, så det foregår nok noen debatter og kanskje drakamper på forlagsredaktørenes kontorer innimellom.

Men utover det, er det eller bør det være en generell plikt for forlaget til å vurdere om selvmordsskildringen kan føre til smitteeffekt?

Kanskje vi skal se litt nærmere på forskjellen mellom presseomtale og skjønnlitteratur. For hva er det litteraturen gjør som ikke pressen gjør? Og hvilken oppgave har pressen som ikke skjønnlitteraturen har?

Når det gjelder hva de to sjangrene gjør: I utgangspunk- tet er presseomtale beskrivelse, til dels analyse, av faktiske hendelser, som skildres innenfor den tiden og det rommet de utfolder seg i. Litterære beskrivelser er fiksjon, de kan også være omtale av faktiske hendelser, men i et litterært språk som løfter hendelsene ut av det vante og dagligdagse, viser frem en virkelighet som trer frem for oss filtrert gjennom et kunstnerisk sinn, og som gir et annet blikk på oss selv og verden, nærmere emosjoner og persepsjoner enn rasjonell analyse. Derfor kan skjønnlitteraturen virke så mye sterkere på oss enn en avisartikkel. Og nettopp derfor er det viktig at litteraturen tar opp både de små og de store spørsmålene i livet, det allmennmenneskelige, deriblant også selvmord og selvmordstanker.

Når det gjelder hvilken oppgave disse to sjangrene har, er det vanskeligere å definere konkret og uttømmende. En fri og uavhengig presse er grunnlaget for et fritt demo- krati. For å kunne utøve sine demokratiske rettigheter må borgerne ha kunnskap om samfunnet. Der ligger mye av pressens oppgaver. Kunsten har ingen slik oppgave. Den skal og må være autonom. Det er grunnleggende for all skapende kunst, på samme måte som kunstneren må stå fritt i valg av tema, motiv, form og så videre. Kunsten kan skildre incest og barnearbeid, mishandling og drap, på måter pressen ikke kan. Forfatteren eier også sin egen biografi og må kunne bearbeide den skjønnlitterært eller dramatisk uten krav til hva som for eksempel er «sant»

eller «vakkert». Men en forfatter har et ansvar for hva hun skriver, og forleggeren for hva hun utgir, og det ansvaret må gå lenger enn straffelovens begrensninger for hva som kan utgis.

Trenger samfunnet flere lovbestemmelser for å sikre at vi som lesere ikke utsettes for skadelig påvirkning fra litteraturen? Tanken er lett lattervekkende, dessuten ligger et sånt standpunkt farlig tett opp til land vi absolutt ikke vil sammenlignes med. Norsk rettshistorie inneholder som nevnt noen eksempler på at påtalemakten har vil- let definere hva som er kunstneriske skildringer. Det var ikke noe vakkert skue. Men Den unge Werthers lidelser ble forbudt i Danmark-Norge da den kom ut. Kunne noe slikt vært tenkelig i våre dager?

Som lesere innehar vi sjangerforståelse, det vil si at mennesker kulturelt på et vis er utstyrt med et filter som gjør at vi ubevisst skiller mellom den skjønnlitterære fik-

sjonen og medienes virkelighetsrapportering. Men hva skjer når disse to sjangerne begynner å nærme seg hverandre; fiksjon med et så tydelig utgangspunkt i forfatterens eget liv at det kan være vanskelig å skjelne mellom fiksjon og fakta, og avissjangre som bruker skjønnlitte- rære virkemidler. Fortsatt vil avisartikkelen være underlagt begrensninger med hensyn til omtalen, fiksjonen ikke.

Det kommer stadig ut romaner der handlingen i for- tellingen ligger så tett opptil forfatterens egen biografi at skillet mellom fiksjon og virkelighet nesten hviskes bort.

Eksempler fra de siste årene er Beate Grimsrud En dåre fri, Karl Ove Knausgårds seksbindsverk Min kamp, og Linn Ullmanns De urolige. Alle disse tre forfatterne insisterer på at de skriver skjønnlitterær fiksjon, ikke selvbiografi. Før- ste bind av Min kamp åpner med en beskrivelse av et døds- fall; det er Knausgårds far som er død. Skildringen ble møtt med stor motstand av Knausgårds onkel, farens bror, og forfatteren måtte gjøre noen tilpasninger i teksten som følge av det. Hva om faren til Knausgård hadde tatt livet sitt? Det er vel ikke helt utenkelig at det ville lagt andre begrensninger på forfatterens beskrivelse. En forlagsre- daktør jeg kjenner, sa at han ville tatt noen ekstra runder med forfatteren i en slik situasjon, i tillegg til å kontakte alle involverte. Så det er all grunn til å tro at en litterær skildring av et virkelig selvmord ville bli underlagt nøye gransking fra et forlags side før en eventuell utgivelse,

Kunsten skal og må være autonom

(13)

ren er så langt fra kunstens autonomi som man kan komme, en slik regulering ville strupe selve kunstfel- tet. Dessuten er omtale av selvmord og selvmordstanker viktig fordi slike skildringer bidrar til å svekke tabu og stigma. Fortielse vil bare forsterke dem. Så det er av vesentlig betydning at både medier og skjønn- litteraturen omtaler selvmord. Det jeg leter etter, er en balanse mellom en åpen og fordomsfri offentlig sam- tale, som inkluderer blant andre skjønnlitteraturen og dramatikken, kontra ivare- takelse av smitteproblema- tikken. Om en slik balanse i det hele tatt kan skapes.

Når vi ser tilbake på litteraturhistorien, er det i grun- nen underlig at bare Den unge Werther har hatt en slik voldsom innvirkning. Lit- teraturhistorien er om ikke fullastet så i hvert fall små- lastet med beskrivelser av selvmord. Kjente romaner som inneholder selvmord, er eksempelvis Tolstojs Anna Karenina, Hamsuns Myste- rier, Plaths Glassklokken. I verdensdramatikken finnes Shakespeares Romeo og Julie, Ibsens Vildanden og Hedda Gabler. Alle helt forskjellige verk og fra ulike tider og ste- der, men de har det til felles at sentrale karakterer tar sitt eget liv i løpet av handlingen, og at handlingen til dels er eksplisitt skildret, i alle fall er metoden beskrevet. Men det finnes ikke noen dokumentasjon på at

forutsetninger som leses inn i et verk. Begrepet resep- sjonshistorie overlapper med den tyske hermeneutike- ren Hans-Georg Gadamers begrep virkningshistorie, som gjelder et verks innflytelse og påvirkningskraft gjennom tidene.

Den unge Werthers lidelser tilhører den perioden i littera- turhistorien som heter romantikken, og er det mest kjente

verket innenfor den roman- tiske litterære bevegel- sen som kalles Sturm und Drang. Denne kjennetegnes av mange sterke emosjoner, og noe av forklaringen på den voldsomme påvir- kningskraften Den unge Werther fikk, ligger nettopp her. Kombinasjonen av at romantikken generelt var de store følelsers tid, romanens tematisering av grubling, ulykkelig kjærlighet og selvmord, i tillegg til at jeg-formen gir en sterkere innlevelse og identifikasjon med den litterære hovedpersonen, ble en uforutsett sprengkraft.

«Det, at en litteratur i vore dage lever, viser sig i, at den sætter problemer under debat», proklamerte den danske litteraturviteren Georg Brandes i sin forelesningsrekke

«Hovedstrømninger i det 19. Aarhundredes Litteratur» i 1871 og innledet dermed realismen i litteraturhistorien.

Ibsens realististe teaterstykker er typiske uttrykk for dette, de setter problemer under debatt, men gir ingen konkrete svar. Debatten hos Ibsen foregår ved at drama- tikeren viser hva disse problemene kan føre til. I Vildanden er det borgerskapets hemmeligheter og løgner som tematiseres, hvor ønsket om pen fremferd og fasade samt ro og hygge i hjemmet sammen med familien går foran sannhet og åpenhet. Når en sannhet avsløres, klarer ikke de involverte å håndtere dette, og Hjalmar Ekdals reaksjon fører til at den unge Hedvig skyter seg. I motsetning til i Den unge Werther er det for tilskueren eller leseren ingen identifika- sjon med Hedvig, selv om vi føler sterkt med henne. Men i likhet med Werther er selvmordet en uunngåelig følge av begivenhetene slik de skildres opp til selvmordet. Men ingen har, så vidt jeg vet, fulgt etter Hedvig i handling.

De romanene og skuespillene jeg har nevnt, har det til felles at selvmordet ikke er hovedtema. Mens Den unge Werther handler om en ung mann som tar sitt eget liv, handler ikke verken Mysterier eller Anna Karenina primært om en hovedperson som tar livet sitt. For de fleste av oss

Det er av vesentlg betydning at både medier og skjønn- litteratur omtaler selvmord

s skildringer i litteraturen? Av Kari Wille Rekdal

(14)

representerer Romeo og Julie selve kjærlighetshistorien, ikke selvmordshistorien. Der ligger noe av det som kan forklare forskjellen i påvirkning.

I Hedda Gabler er selvmordet til hovedpersonen en følge av altfor strenge konvensjoner for kvinnelig atferd, av at kvinner i litteraturen på den tiden stort sett hadde tre alternativer; flukt, galskap eller selvmord, fordi ideolo- gien ikke tillot kvinner noen reell frihet. Derfor kan Hed- das mangel på handlings- rom (og Anna Kareninas overskridende oppførsel) ikke ende noe annet sted enn i døden. Sånn sett tje- ner disse litterære selvmor- dene mer til å avskrekke enn å inspirere leseren. Måten de ble lest og mottatt og forstått på, var helt annerledes enn mottakelsen av den unge Werther.

Men kan resepsjonshistorien si oss noe om resepsjons- fremtiden?

En forsøksvis oppsummering: Konteksten er av vesentlig betydning for hvilken påvirkning et verk får, fordi vi forstår og tolker tekster ut fra den kulturelle konteksten vi handler innenfor. Antakelig gir det mer «påvirknings- effekt» å følge en indre fremfor en ytre beskrivelse. Hva teksten tematiserer, er sannsynligvis av stor betydning:

Der selvmord tematiseres, vil risikoen for smitteeffekt være større; der selvmord er et motiv eller en hendelse

blant flere, vil antakelig smitteeffekten være mindre. Men det medfører ikke at vi kan forby eller legge restriksjoner på kunstneriske skildringer med selvmord som tema.

Kanskje er det leseren som er løsningen. Kanskje opplyste lesere med sjangerforståelse ikke vil la seg forføre av litteratur. Men hva skjer da med litteraturens kraft til å under- liggjøre? En vingeklippet og tannløs litteratur er ikke lenger kunst, den er ikke lenger vesentlig, den vil verken virke eller bevege. Medfører det at kunsten skal og må være en frisone? Jeg vet ikke. Jeg vet bare at litteraturen kan stille de store spørsmålene i livet, inkludert døden, og slik kan gi oss mulighet til å reflektere og snakke om dem på en måte som presseomtaler aldri kan. Og den muligheten er nødvendig for oss.

KARI WILLE REKDAL er jurist og filolog og nestleder i LEVE – Landsforeningen for etterlatte ved selvmord

Litteraturen kan stille de store spørsmålene i livet, inkludert døden

Nationaltheatrets oppsetning av Hedda Gabler. På bildet: Mariann Hole, Andrea Bræin Hovig og Mattis Herman Nyquist. Foto: LP Lorentz

(15)

Minneord

Gunnar Gran var en profilert leder i Medie-Norge gjennom 40 år og vil særlig bli husket som nyhetsmann. Da han døde 16 juni i år var det hans innsats som leder i nyhets- avdelinger i Aftenposten og NRK radio som ble framhevet.

Mindre kjent er hans klarsyn og mot som var avgjørende for åpenhet om selvmord i det norske samfunnet. Det var i Gunnar Grans tid som radiosjef i NRK at radioen brøt tausheten om selvmord i Norge.

Sentrale personer i det psykiatriske fagmiljøet i Norge frarådet mediene å snakke om selvmord; bortsett fra litt statistikk var det stille i NRK og aviser fordi fagfolk var redd for at mediefokus på selvmord ville skape smitteeffekter, og flere selvmord ville skje.

Gunnar Gran brøt denne tausheten da han tidlig i 1980- årene ga klarsignal til å omtale selvmord i NRK radio:

”Men vi skal se det fra de pårørendes side”, var hans klare holdning.

Første radioserien kom på lufta i 1984. De pårørende sto fram anonymt. Det tok flere måneder å få kontakt med de første som ble intervjuet, men fordi pårørende ofte vet om hverandre var det snart flere familier som sa ja til å bli intervjuet.

Programmene i serien ble lyttet på av Gunnar Gran og andre ledere før de ble sendt på lufta og etter sendingene satt ti telefonvakter klare og lyttet til innringernes behov for selv å fortelle. Reaksjonene var entydig positive også fra fagfolk som hørte radioprogrammene. Noen pårørende fortalte at første reaksjonen da serien ble annonsert var:

”Slikt kan man ikke snakke om i radioen. Det er for vondt

og vanskelig for oss som har opplevd det samme”. Likevel, de bestemte seg for å lytte og følte fellesskap og takknem- lighet med alle som turte å stå fram: ”Det de fortalte er akkurat slik også jeg har det”, sa en kvinne, ”selv i dag, to år etter at mannen min tok sitt liv er jeg redd, og jeg har så mange spørsmål. Jeg og barna ber om svar på spørsmål som alltid vil stå ubesvart, men kanskje har vi funnet en løsning i det å være mer åpne og snakke sammen”.

De innringerne som ønsket det fikk snakke med psyki- ater Kåre Duckert, eneste fagperson som var intervjuet i selve radioserien. Samtalene ble tatt opp dersom innrin- ger sa det var greit, ingen samtaler gikk ut på lufta. Men disse opptakene og notater fra telefonvaktene ga et viktig kontaktnett med pårørende fra hele Norge og ble et verdi- fullt kildemateriell til neste radioserie og også boken Noen blir tilbake når et menneske tar sitt liv som kom i 1988.

Radioseriene, boken og dessuten fjernsynsserien Taus- heten etterpå som ble sendt på NRK 1 i 1990 var begyn- nelsen til større åpenhet om selvmord i Medie-Norge. Det begynte med Gunnar Grans klarsyn, en radiosjef som trodde på ansvarlig åpenhet og hvor viktig det var å se det det fra de pårørendes side.

Vi skal se det fra

de pårørendes side!

Av Solveig Bøhle

Det var i

Gunnar Grans tid

som radiosjef i

NRK at radioen

brøt tausheten om

selvmord i Norge

(16)

Dialectics Associated with

Implementation of Dialectical Behaviour Therapy in Canadian Federal

Correctional Institutions for Women By Gordana Eljdupovic, Dominique Lapierre and Joanie Reimer,

Correctional Service of Canada

(17)

In past decades, there has been growing evidence that Dialec tical Behaviour Therapy [DBT] is an effective treatment for behaviour and emotional dyscontrol (Linehan et al., 2006; Perroud et al., 2010; Woodberry & Popenoe, 2008;

Shelton et al., 2009). While initially developed for individuals with Borderline Personality Disorder [BPD] with histories of repeated suicide attempts and self-harm, it rapidly became an effective treatment for a vast range of disorders including depression, post-traumatic stress disorder, eating disorders and substance abuse (Koer- ner & Linehan, 2000; Steil et al., 2011; Axelrod et al., 2011;

Kroger et al., 2010). Moreover, DBT acknowledges high risk of staff burnout when wor- king with such clientele, and as a result, an integral treatment component, namely Consultation Team meetings, was developed to target issues specifically associated with burnout.

Given the high prevalence of complex cases of mental disorders among incarcerated populations (James & Glaze, 2006; Cunniffe et al., 2012; Australian Institute of Health and Welfare, 2010; CSC, 2009; Nee & Farman, 2007) as well as high levels of staff burnout in forensic and prison settings (McCann & Ball, 2000; Roy et al., 2010; Finney et al., 2013), it is not surprising to witness growing interest for DBT implementation in these settings. Several authors have reported positive results in such contexts while acknowledging the need for further and more robust studies (Thompson Wahl, 2010; Shelton et al., 2009; Nee & Farman, 2005; Nee & Far- man, 2007; Gee & Reed, 2013; Robertson et al., 2011). Howe- ver, the literature on implementing DBT in such settings is scarce, including the specific challenges which may not be found in an outpatient clinic or mental health agency (Shel- ton et al., 2009, p. 789; McCann & Ball, 2000; Van den Bosch et al., 2012).

This paper will describe the CSC DBT context and offer an analysis of the main challenges of DBT implementation in Canadian federal correctional settings for women. The

ABSTRACT

This article describes implementation of Dialectical Behaviour Therapy [DBT] in Correctional Service of Canada [CSC]’s institutions for women. A brief overview of the targeted population, outcomes of research studies pertaining to the effectiveness of DBT within the CSC context as well as a description of its current model will be presented. Prominent dialectics and challenges encountered in implementing DBT within this correctional setting will be discussed.

SAMMENDRAG

Artikkelen beskriver implementeringen av Dialektisk atferdste- rapi (DBT) i kvinnefengsler drevet av kriminalomsorgen i Canada (Correctional Services of Canada). Artikkelen gir en kort oversikt over populasjonen og forskningen på effekten av DBT for personer i kriminalomsorgen, samt en beskrivelse av modellen. Dialektiske dilemmaer og utfordringer man støter på ved implementering av DBT i kriminalomsorgens institusjoner diskuteres.

While initially developed for individuals with BPD, it rapidly became an

effective treatment for a vast range of disorders

BT

(18)

analysis is anchored in the fundamental ‘acceptance ver- sus change’ dialectic, which informs our strategies as we navigate this complex landscape and identify other dialectical polarities or challenges. As described by Robins et al. (2004), DBT holds synthesis of many dialectical polarities, acceptance and change being the most fundamental one since “the inability to accept one’s behaviour prohibits any ability to change” (p.31). Essentially, “dialectics should not be viewed as some dynamic balance or homeostatic environment…. Rather, dialectics involves the complex interplay of opposing forces” (p.34).

DBT Implementation in CSC and Targeted Population In 2001, CSC started implementing DBT in its institutions for women across Canada. Within a few years, its implementation was completed in all five regional institutions.

As has already been described by Berzins and Trestman (2004), the treatment model consisted of weekly skills training sessions, weekly individual therapy, in-milieu ongoing support (day-to-day scheduled and as needed coaching to facilitate skills acquisition) and staff meetings, as well as the provision of adapted DBT training to all staff. The overall philosophy and cha- racteristics of the implemented DBT model were almost identical at all institutions.

Federally sentenced women in Canada have been charged with violent crimes, offences against property and/or other violations of the Criminal Code. Sentences range from two years to life.

CSC data (2009) reveals that 29% of women in a federal institution had a mental health problem at admission. In addition, 43% engaged in self-injurious behaviour, and 75% attempted suicide. Women who were specifically targeted for DBT were those who exhibi- ted suicidal/self-injurious behaviors, adjustment problems related to mental health issues, difficulties with life skills/

daily activities, and/or other emotional or behavioral dysregulation.

In spite of the differences between forensic and correctional settings, Van den Bosch et al. (2012)’s statement that

“the focus of forensic psychiatry is not on effective treatment of BPD problems, but on the prevention of criminal recidivism” (p. 312) also applies to CSC’s overall approach.

However, CSC also recognizes that in some cases, targeting factors exclusively related to criminal recidivism is ineffective or impossible for at least two reasons. Firstly, in some cases, criminogenic factors are precisely the main presen- ting issues of individuals diagnosed with BPD and targeted by DBT (i.e. impulsivity). Secondly, for an inmate to effectively engage in correctional interventions, sufficient emotional and behavioural regulation needs to occur (for instance, repeated head banging precludes one from taking part in any type of correctional programming). Therefore, engaging in DBT may be necessary prior to an inmate’s par- ticipation in correctional programs.

Summary of CSC Research Studies on Implemented DBT Model

Following the implementation of DBT in CSC’s institutions for women, a preliminary evaluation of DBT was conducted utilizing qualitative research methods (Sly & Taylor, 2003).

Forty-two staff and 23 offenders from four institutions for women participated in semi-structured interviews, of which 20 staff also filled out a survey. This study intended to evaluate the understanding and attainment of DBT goals in offenders as well as in staff, the effectiveness of training, measurement tools, documentation associated with DBT, and general effectiveness of the treatment approach (Sly &

Taylor, 2003).

Preliminary results found that both staff and participants perceived the goal of DBT as helping participants decrease ineffective behaviours by teaching them more effective ways of managing their problems. Results indicated that both staff and participants set personal goals in DBT, with 59% of staff and 56% of participants reporting progress towards their identified personal goals. According to preliminary findings, a strong proportion of the staff and participants described finding the treatment tools and DBT language difficult to understand. Nevertheless, overall, the majority of staff interviewed found DBT to be a positive and worthwhile intervention, mostly providing feedback focu- sed on improving the current approach of DBT as it was in its early stages of implementation. Sly and Taylor (2003) concluded that all in all, “the preliminary evaluation of DBT provides support for the treatment approach and its value for the client population it serves” (p. 31).

Sly and Taylor (2003) identified three main limitations of this preliminary evaluation. One limitation recognized that due to the study’s nature and population, a true random sample of the study participants was not possible. The use of a semi-structured interview was the second limitation identified, since not all staff and participants answered every interview question and as such, there was lack of information in relation to some questions. A third limitation highlighted the possibility of overlap in staff that participated in an interview and completed an anonymous survey.

In conjunction with the preliminary qualitative evaluation, a follow-up evaluation utilizing quantitative methods was conducted in order to explore direct impacts of DBT intervention on participants (Blanchette et al., 2011).

More specifically, this study assessed pre-post changes in

“women’s psychological symptoms and well-being, their ways of coping, their institutional behaviour, and their post-release outcome” (p. 24).

The quantitative evaluation procedure included a file review of information related to participants’ behaviour while in the institution as well as following a release into the community. File information was reviewed at mul- tiple stages during the data collection period. In addition, the evaluation procedure included the administration of a comprehensive assessment battery, intended to assess the impact of DBT intervention on domains such as institutional functioning, symptomatology and coping strategies.

Ninety-four participants from four different institutions for women contributed data during the research period;

however, as a number of these participants did not complete an assessment battery at some time point, the data from 59 participants was included in the quantitative analyses.

Within a few years, its implementation was completed in all five regional institutions

Dialectics Associated with Implementation of DBT. By Gordana Eljdupovic, Dominique Lapierre and Joanie Reimer, Correctional Service of Canada

(19)

Therefore, participants of this study were likely not repre- sentative for all offenders who fulfilled inclusion criteria.

Data from the administered assessment battery was collec- ted between 2001 and 2004. The review of file information proceeded until 2009, allowing time for participants to be released into the community and information on post-release outcomes to be reviewed and included for analyses in this evaluation (Blanchette et al., 2011).

Quantitative findings in this study indicated that DBT participants showed moderate to high improvements on a variety of measures, including increased coping skills, increased institutional functioning, lowered rates of self-in- jury, and decreased psychological symptoms (Blanchette et al., 2011). Blanchette et al. (2011) concluded that overall, “the adaptation of DBT to the correctional environment seems to have resulted in a very strong program to meet the uni- que needs of women with mental health and emotional or behavioural dysregulation needs” (p. 28).

Although these evaluations suggested that the CSC DBT model appeared to be an effective intervention, a number of challenges emerged over time. Sustaining the model became difficult in view of high staff turnover, a growing incarcerated population, the need for extensive training across all institutions, and associated financial constraints.

Therefore, in 2011, CSC sought assistance from exter- nal DBT experts (Behavioural Tech and BPD Clinic, Cen- tre for Addictions and Mental Health [CAMH]) to provide recommendations pertaining to model sustainability and effectiveness. As a result, building on existing strengths, amendments to the CSC DBT treatment and training models were implemented.

Description of the Current CSC DBT Model

The current CSC DBT model consists of the following four main components. First, clinicians conduct weekly DBT individual therapy sessions in order to enhance and sustain motivation to practice and utilize skills, in order to reduce life threatening behaviours as well as those interfering with therapy or quality of life. This includes conducting a Behavioural Chain Analysis of the Key Crime with the goal of outlining deficit areas associated with committing the crime and relating them to treatment goals and skills training.

Second, skills training groups occur 1 to 3 times a week in order to target skills deficits and strengthen clients’ skills acquisition. Given the recruitment difficulties of licensed clinicians who are often unavailable for co-facilitation, these sessions are mainly provided by Behavioural Coun- sellors [BCs], who are unlicensed mental health workers.

Third, weekly DBT consultation team meetings are held in order to target staff burnout and enhance staff capabili- ties and motivation; they mainly involve clinicians and BCs, with other staff joining upon availability.

Fourth, ongoing in-milieu coaching is provided, mostly by BCs, to encourage individuals to utilize their skills. Howe- ver, other non-clinical staff also receives training to provide coaching as needed.

The CSC DBT training model varies in intensity depen- ding on the staff’s role in treatment. A greater level of involvement in treatment is paired with a greater involvement in training. As shown in Table 1, staff who have daily ‘on the fly’ interactions with offenders receive 2 days of training whereas clinicians who conduct and oversee treatment receive a total of 12 days of training.

CURTESY OF THE CORRETIONAL SERVICE OF CANADA

BT. By Gordana Eljdupovic, Dominique Lapierre and Joanie Reimer, Correctional Service of Canada