Visning av Vol 21 Nr 1 (2016): Samfunnsperspektiv på selvmord og suicidal atferd

(1)

Vol 21 nr 1/2016

perspektiv på

selvmord og

suicidal atferd

(2)

Tidsskriftet utgis med støtte fra Helsedirektoratet og Universitet i Oslo. Suicidologi indekseres i Svemed+ og DOAJ – Directory of Open Access Journals, Lund Universitet.

Utgiver: Universitet i Oslo, Det medisinske fakultet, Institutt for klinisk medisin, Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging. Senteret har sine lokaler ved Oslo universitetssykehus Aker, Klinikk psykisk helse og avhengighet. Adresse: Sognsvannsvn. 21, Bygning 12, 0372 Oslo.

Tlf: 22 92 34 73, faks 22 92 39 58. E-post: [email protected]. Internett: www.selvmord.no Suicidologi epost: [email protected], [email protected].

Redaktør: Lars Mehlum. Assisterende redaktører: Erlend Mork og Ping Qin.

Redaksjonssekretær: Hanne Holmesland. Redaksjonskomité: Kim Larsen, Arne Thorvik og Anita J. Tørmoen.

Form+layout: Millimeterpress/Lise Myhre. Trykk: Rolf Ottesen. ISSN: 1501-6994. Forsidefoto: Shutterstock

(3)

Leder

Kjære leser

Det er 20 år siden Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging ble opprettet ved Universitetet i Oslo. Det er også 20 år siden første nummer av tidsskriftet Suicidologi utkom under navnet

«Nytt i Suicidologien». Vi markerer denne milepælen ved å trykke et gjentrykk av Magne Raundalens artikkel «Hva skal vi si til barn om selvmord?» fra Suicido- logi nr. 2, 2000. Den har hjulpet mange barn og voksne til å finne ordene og motet til å snakke sammen om selvmord og vi er glad for å kunne bringe denne artikkelen frem for nye lesere. Milepæler gir også en anledning til å stoppe opp og reflektere. Kronikkene til Torbjørn Haugen og Yngve Hammerlin utfordrer oss til å se på feltets nære historie og på hvor vi kan gå fremover.

Alle bidragene i dette nummeret berører på ulike måter samspillet mellom den enkelte og den større sammenhengen hver enkelt står i. Arne Thorvik skriver om hvordan en stor samfunnsomveltende hendelse som andre verdens- krig påvirket selvmordsratene i Norge og Sverige. Eivind Normann-Eide viser hvordan fortellinger om selvmord i skjønnlitteraturen kan utvide vår forståelse av oss selv, den andre og den sammenhengen vi står i. Og Kim Lar- sens bokanmeldelse av Marzio Barbaglis bok «A history of suicide», tematiserer hvordan religion, kultur og historisk kontekst påvirker synet på selvmord. Alle bidragene min- ner oss på ulikt vis om hvor komplekst menneskelig samspill og dermed også suicidal atferd er.

Å drive et spesialisert tidsskrift som Suicidologi i en liten språkgruppe som de skandinaviske landene forutsetter et sterkt islett av dugnadsånd. Vi vil derfor benytte anledningen til å takke lesere, fagfeller, skribenter og redaksjons- medlemmer for bidragene til Suicidologi gjennom 20 år. Vi ser frem til samarbeidet videre.

Erlend Mork

Assisterende redaktør

Tidsskriftet utgis med støtte fra Helsedirektoratet og Universitet i Oslo. Suicidologi indekseres i Svemed+ og DOAJ – Directory of Open Access Journals, Lund Universitet.

Utgiver: Universitet i Oslo, Det medisinske fakultet, Institutt for klinisk medisin, Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging. Senteret har sine lokaler ved Oslo universitetssykehus Aker, Klinikk psykisk helse og avhengighet. Adresse: Sognsvannsvn. 21, Bygning 12, 0372 Oslo.

Tlf: 22 92 34 73, faks 22 92 39 58. E-post: [email protected]. Internett: www.selvmord.no Suicidologi epost: [email protected], [email protected].

Redaktør: Lars Mehlum. Assisterende redaktører: Erlend Mork og Ping Qin.

Redaksjonssekretær: Hanne Holmesland. Redaksjonskomité: Kim Larsen, Arne Thorvik og Anita J. Tørmoen.

Form+layout: Millimeterpress/Lise Myhre. Trykk: Rolf Ottesen. ISSN: 1501-6994. Forsidefoto: Shutterstock

Dialektisk atferdsterapi som er tilpasset ungdom (DBT-A), gir betydelig redusert hyppighet av selvskading også ett år etter behandling. En studie som nylig er publisert av forskere ved NSSF viser at ungdom- mer som får DBT-A får raskere bedring enn ved vanlig behandling på en rekke områder, slik som selvmordstanker, depresjonssymptomer og borderlinesymptomer, og bedringen varer over tid. Mehlum L, Ramberg M, Tørmoen AJ, Haga E, Diep LM, Stanley BH, Miller AL, Sund AM, Grøholt B. Dialectical behavior therapy compared with enhanced usual care for adolescents with repeated suicidal and self-harming behavior: outcomes over a one-year follow-up. Journal of the American Academy of Child & Adolescent Psychiatry, 2016 Apr;55(4):295-300.

EAAD – Den europeiske alliansen mot depresjon: Nå er NSSF og Norge med!

I alt 18 land og 100 regionale nettverk i Europa samarbeider i Den europeiske alliansen mot depresjon (EAAD), og målsettingen er å iverksette kunnskapsbaserte intervensjoner mot depresjon og suicidalitet på flere nivå i lokalsamfunnet. NSSF har blitt part- ner i EAAD for å styrke innsatsen i det selvmordsforebyggende arbeidet rettet mot personer som ikke er brukere av spesialiserte helsetjenester.

Utviklingen i selvmord med ulike metoder i Norge 1969–2012

Quirino Puzo og kolleger ved NSSF har undersøkt trender i selvmord med ulike metoder i Norge i perioden 1969-2012. Studien viser en betydelig reduksjon i selvmord ved skytevåpen, drukning og forgiftning, etter toppen i selvmordsrate i Norge på slutten av 1980-tallet. Selvmord med henging som metode har økt for begge kjønn og fremstår som en viktig folkehelseutfordring. Studien bidrar til å øke vår forståelse av langsiktige trender i selvmordsmetoder som grunnlag for selvmordsforebyggende strategier og tiltak. Puzo Q, Qin P, Mehlum L. Long-term trends of suicide by choice of method in Norway: a joinpoint regression analysis of data from 1969 to 2012.

BMC Public Health. 2016 Mar 11;16(1):255.

Dialektisk atferdsterapi har betydelig effekt, også ett år etter behandling

Abonner på NSSFs nyhetsbrev

Meld deg på og bli oppdatert på forskning ved NSSF og andre saker.

Se www.selvmord.no Følg oss på facebook

Ønsker dere å lære metoden og tilby pasienter DBT-behandling?

Neste kull starter i Oslo 16. januar 2017. Søknads- frist 1. november 2016.

Les mer på www.dbt.no

(4)

Hva skal vi si til barn om selvmord?

Av Magne Raundalen

Hvert år rammes mange barn av foreldres selvmord.

Hvordan skal vi snakke med

dem om det som har skjedd

på en måte som barn kan forstå

og som kan være til hjelp, både

på kort og lang sikt? Suicidologi

bringer her påny en artikkel som

gjennom årene har hjulpet mange

barn og voksne til å finne ordene

og motet til åpenhet om noe av

det vanskeligste som fins.

(5)

INNLEDNING – EKSEMPLER Datter på seks år

Etter en forelesning om barn i krise kommer en mor og ber om råd. Hun har en datter som nå er seks år. Hun forteller at hennes mann, som var datterens pappa, gjorde et planlagt og lenge varslet selvmord for halvannet år siden;

da datteren altså var fire og et halvt år. Han hadde tatt en overdose, og han ble funnet mens han ennå var i live. Han døde først en uke senere på sykehuset. Akkurat i denne situasjonen syntes moren at hun hadde gjort alt rett. Etter grundige forberedelser hadde datteren fått se sin far tre ganger på sykehuset. Hun var blitt fortrolig med at han kom til å dø før han døde, og hun hadde deltatt i begra- velsen. Det som er morens uro nå er at hun, etter råd fra faglig hold den gang, så bort fra sin egen «magefølelse» og unnlot å fortelle barnet at hennes pappa gjorde det slutt selv. Om dødsårsaken hadde hun kun sagt at hjertet hans hadde sluttet å slå – hvilket jo var «sant». Datteren beskri- ves nå av mor som en livsfrisk og aktiv skolejente. Skulle hun ha fortalt alt den gang? Mitt svar på det var ja – hun skulle ha stolt på sine egne «instinkter». Bør hun fortelle det nå? Mitt svar er ja.

Barnebarn på fem

Samme uke ringer en mormor meg og ber om råd fordi hennes barnebarn på fem fortsatt holder på å snakke om hvordan pappaen hans døde for et halvt år siden. Han satte fyr på seg selv i psykotisk rus og døde av skadene. De har ikke gått i detalj om selvmordet, fordi det var gått flere måneder siden han hadde sett sin far da dette skjedde, dessuten døde faren på sykehuset to dager etter. De har skjermet barnet, men kan de fortsette slik når han er så pågående på temaet? Svaret mitt er nei, det kan de ikke.

Tre år etter

På en flyplass en uke etter kommer en mor bort til meg og forteller at hennes mann plutselig og uten forvarsel – bortsett fra at hun hadde opplevd ham som noe nedtrykt og deprimert gjennom lengre tid – hengte seg i garasjen.

Det er tre år siden, og ingenting ble forklart barna på seks og åtte år – «de var for små». Hva nå når de er ni og elleve;

er det rett å holde dette hemmelig for dem? Hva skal hun gjør med fars dagboksnotater som klart avslører at dette var noe han hadde tenkt og grublet på lenge? I disse nota- tene dveler han stadig ved spørsmålet om han kan gjøre dette mot sine barn. Jeg sier at hennes barn må få klar beskjed om hva som hendte, og de må få se fars etterlatte skrifter. Jeg gir henne min e-postadresse slik at vi kan kommunisere videre om hva hun skal si, og hvordan hun skal gjøre det.

Selvmord i barnehagen

En barnehagestyrer ringer og beretter at en homofil, mannlig førskolelærer på avdelingen for de største barna, de mellom fire og seks år, har hengt seg i sitt hjem. Hun har nettopp fått vite dette av førskolelærerens foreldre, som blant annet forteller at det kommer til å gå fram av dødsannonsen at «livet ble for tungt å bære»; dette for å unngå alle former for rykteskaping og fordi, som de selv uttrykte det: «Tiden er inne for åpenhet om selvmord».

Styreren har klart for seg at hun skal innkalle til for- eldremøte. Det hun vil spørre meg om er følgende: Skal vi fortelle til barna at det var selvmord? Svaret mitt er ja.

Vedkommer det barna at han i sitt avskjedsbrev angir sin homofile legning som årsak til depresjon og selvmordet?

Jeg svarer at den avgjørelsen må hun overlate til foreldrene å ta, men jeg gir henne det råd at de forbereder seg på spørsmål fra enkelte foreldre som vil være forberedt på å bringe homofilitemaet på bane.

Åpenhet om selvmord

Som eksemplene ovenfor viser, har et langvarig arbeid for større åpenhet om selvmord nådd overflaten. Såvel modige pårørende som journalister og fagfolk kan dele fortjenesten for det som jeg absolutt ser som et viktig steg framover. Et steg som innebærer at barn kan få klar melding i en krisesituasjon i stedet for å leve i en tåkeheim av fortielser, omskrivninger og angstskapende uvitenhet.

Ny organisasjon for pårørende

Stiftelsen av en ny organisasjon for pårørende etter selvmord er et sterkt og viktig signal om at mange etterlatte ikke vil leve alene med sorg og selvbebreidelser når noen

Hva skal vi si til barn om selvmord? Av Magne Raundalen

(6)

i deres nære nettverk har tatt sitt eget liv. Denne åpen- heten kommer ikke overraskende på oss. Det er allerede gått 15 år siden Solveig Bøhle laget sine skjellsettende radioprogram med pårørende i NRK. Senere fulgte hun dem opp med den sobre og velskrevne boken «Noen blir tilbake». For mer enn ti år siden kom tv-programmene hennes som rystet Det Tause Norge.

Er vi forberedt på åpenhet til barn?

Dette til tross, er vi likevel ikke skikkelig forberedt på hvordan vi skal praktisere åpenhet når barn blir tilbake etter selvmord i familien. Gjennom årene, når jeg har gitt råd om full åpenhet overfor barna, har jeg jevnlig møtt den samme motstand. Først kommer påstandene om at vi skal vente til barna spør. Dernest at det ikke går an å lage en oppskrift på hvordan vi skal gjøre det, det får komme naturlig hvis det er naturlig. Meget ofte fikk jeg også høre at de ville vente til barna ble store nok til å forstå det som hadde hendt. Noen av disse barna ble over 30 år før de våget å begynne å finne ut av det som hadde hendt på egen hånd. Noen sa det som det var: Jeg klarer det ikke selv, jeg vet ikke hva jeg skal si og hvordan jeg skal få sagt det.

Den første motstanden kunne ofte reduseres ved en dialog om faren for at «vente-til-de-spør»- strategien oppfattes som et klart signal om at de ikke skal spørre.

Når det gjaldt innvendingen om at man ikke kunne lage en oppskrift, kunne jeg delvis slutte meg til den påstanden. Hvert enkelt barn og hvert enkelt selvmord hadde sin egen, unike historie. Deretter ledet jeg samtalen over på hvordan vi i alle andre sammenhenger drar nytte av andres erfaringer i vanskelige spørsmål som gjelder barn. Svært mange begynte å utforme sin egen tilnærming bare ved å lytte til et par eksempler på hvordan det kunne gjøres.

En far sa følgende helt spontant: «Før vi snakket sammen, forekom det meg helt umulig å fortelle en 6-åring hvorfor og hvordan hennes storebror (15) tok livet sitt. Nå kan jeg nesten ikke vente. Nå forstår jeg at mye av det som har plaget henne, skyldes all uklarheten og våre febrilske for- søk på å avlede og omgå hennes spørsmål.»

HVA SKAL VI SI TIL BARNA

Hva skal vi si til de små barna om at noen ikke orker å leve lenger? Hvorfor skal vi si noe til dem om selvmord i det hele tatt? Er det ikke nok at de har mistet en av sine nær- meste om de ikke skal bære på en ekstrabyrde av medli- denhet og kanskje skyldfølelse? Om vi nå forteller de små barna at noen ikke orket å bære det tunge livet, skal de i tillegg være med på bære vår voksne skyld for utstøtingen av de homofile – går det ingen grenser?

Vi må si sannheten

Det vi sier til barna må være sant. Viktigst med sannheten er at de ikke gradvis opplever at fakta blir verre og verre etter som tiden (årene) går og versjonen av det som skjedde utvides. De må få vite at det var hengning og hva hengning er. De må få vite om drukning, overdose, skyting og overskårne pulsårer. Hvorfor må de få vite det

nå? En sentral begrunnelse er den negative virkningen av hemmeligheter i familien. Med slike hemmeligheter i familien blir mange hendelser og reaksjoner uforståe- lige for barna. Hvorfor gikk pappa ut når jeg begynte å snakke om det, hvorfor ble mamma nesten sint når jeg spurte, hvorfor begynte de å snakke om noe helt annet?

Når barna ikke kan være med i noen form for kommunikasjon om det alle tenker på, får de likevel vite noe, og de opplever at mange arenaer for samtale, spørsmål og kommunikasjon er fulle av snubletråder som er usynlige og angstskapende. I tillegg, når de en gang får vite, er det oppstått en troverdighetskløft fylt av angst og spenning mellom dem og de voksne. Når de kunne bære på slike forferdelige hemmeligheter over så lang tid uten å fortelle meg om dem, hva bærer de på av andre ubehagelige sjokkmeldinger nå? Og egentlig er det ikke bare en brist i tilliten til voksne som blir følgen av tausheten. Barna blir regelrett satt utenfor i sin egen familie. Det blir opprettet en glassvegg mellom enkeltbarn, fordi de er så små, og resten av familien. Derfor kan en nesten si som en regel at jo kortere tid det går mellom de forferdelige hendelsene og informasjonene til barna, desto bedre. Jo dårligere forberedt, desto verre.

Depresjon – tankesykdommer

I de tre første eksemplene var det helt åpenbart at de per- sonene som hadde tatt sitt eget liv, ikke var friske. Jeg sier ikke at de var syke. Til de små barna sier jeg at de hadde tankesykdommer. Jeg har blyant og papir og jeg begynner å tegne tankene som friske, grønne, lange og loddrette streker; noen ganger med blomster på. Disse frodige, grønne og friske tankene er inne i hodet, i hjernen. Hjer- nen trenger lys og varme for at tankene skal holde seg friske. Når man får en tankesykdom som heter depresjon, blir det mørkt og kaldt der inne hvor tankene skal vokse og gro. Da begynner de å visne. Men det er noen tanker som ikke har visnet helt. De tenker: «Jeg må få hjelp, jeg må snakke med noen som kan hjelpe meg med tankesykdommene, jeg må få medisin». Men dersom de ikke får hjelp, blir det veldig kaldt og mørkt inne hos tankene, snart visner også tanken om å gå til noen og få hjelp.

Aller sist visner tanken på barna

Mens jeg snakker om dette, bruker jeg brunfargen og viser hvordan tankene faller sammen og visner. Samtidig benytter jeg anledningen til å si at ingen med tankesykdommer kan få hjelp av barn. De må få hjelp av doktor eller psykolog som har gått på mange skoler og lært om tankesykdommer. Hvis den som får tankesykdommer har barn, er tankene på dem de aller siste som visner. Da kan det hende jeg tegner to sterke, grønne streker blant alle de brune som har falt sammen. Jeg skriver barnas navn på de to gjenlevende, friske og grønne tankene. Jeg bruker også svartfargen og tegner mørke rundt alle tankene som har visnet og falt sammen. Men så blir også de aller siste tankene syke. De tenker: «Jeg klarer jo ikke å ta vare på meg selv, hvordan skal jeg da klare å være mor/far for mine barn?» Nå blir det helt mørkt der inne.

Reisen til døden

Da er det bare en eneste tanke igjen, og den er syk. Det er en svart tanke inne i mørket, og den sier: «Jeg må dø. Jeg

Gjennom åre- ne, når jeg har gitt råd om full åpenhet overfor barna, har jeg jevnlig møtt den sam- me motstand

(7)

må reise til døden. Det er det eneste sted for meg nå.» Og for å dø må en slutte å puste, og for å slutte å puste må en ta et tau rundt halsen og det heter å henge seg. Eller for å slutte å puste må jeg fylle lungene med vann. Det heter å drukne seg. Eller for å dø må jeg tappe ut alt blodet. Det kan gjøres ved å skjære over pulsårene eller stikke kniv i hjertet. For å dø må en stanse hjerteslagene, og det kan gjøres med veldig sterke medisiner. Eller for å dø må en ta bort alle tankene. Det kan gjøres ved å skyte skudd inn i hodet.

Jeg råder selvsagt ikke foreldrene til å liste opp all verdens selvmordsmåter. Jeg bruker bare den som er aktuell i det enkelte tilfellet. Om jeg råder foreldre i en familie hvor en har hengt seg eller tatt overdose, kan jeg likevel fortelle hva jeg har sagt til barn som har mistet noen som har skutt seg eller drept seg selv med kniv. Slik at de forstår prinsippet. Ikke sjelden synes de at det de skal snakke med barna om, er litt «lettere». Ofte er de i full gang med selv å utforme ordbruken når de skal fortelle sine barn om det forferdelige som har hendt dem. For- klaringen om tankesykdommer er den mest alminnelige, fordi den kan anvendes på depresjon, mørke og kulde som gjør at tankene visner, psykose og rus/overdose som gjør at tankene ikke kan styres fordi alt roter seg til. Når det gjelder voldsomme selvmord som skyting, smadring i bil, hopping fra bru, fjell, ut i foss, fra 15. etasje, snakker jeg noen ganger om sinne og sinte tanker. Tankene blir så sinte og triste samtidig, de tenker at de skal hevne seg, og så vender sinnet seg innover og personen blir sint på seg selv og vil derfor drepe seg selv.

Er alle tankene syke?

Noen barn kjenner umiddelbart igjen signaler på tanke-

sykdommer, som de oppfattet mens den nå døde person begynte å bli syk. Andre barn kan si: «Men jeg merket ingenting. Han var akkurat som før. Den siste kvelden kom han inn til meg og ga meg en ekstra klem.» Da kan jeg snakke om at de daglige tankene, de som gjør at vi vasker oss, kler på oss, spiser og snakker med andre, var ganske friske. De tankene som var blitt syke, var de lenger inne. Tankene om meg selv. For noe større barn kan jeg også snakke om at tankene kan visne, og man kan få depresjon fordi hjernen får for lite av noen spesielle «vita- miner» som heter serotonin. Det krever imidlertid en del planlegging for valg av tidspunkt og ordbruk. Slik at barna ikke havner i en endeløs grubling og tristhet over at den døde ikke fikk slike medisiner.

Det finnes ingen oppskrift

Det finnes ingen universaloppskrift. Derfor har jeg heller ikke forsøkt å få det jeg har skrevet her, til å ligne en stan- dardmal. Jeg har villet dele eksempler på forklaringsmå- ter som jeg selv enten har brukt overfor små barn, eller som jeg har anvendt for å hjelpe foreldrene til å komme videre. Det er mulig å fortelle små barn sannheten på en for dem forståelig måte. I seg selv bedrer ikke det på den faktiske situasjonen. Det som har hendt har hendt, og den som er dø kan aldri komme tilbake. Men slike samtaler som jeg her har gitt eksempler på, hjelper barnet til å sørge og til å dele sorgen med andre, fordi de nå er på samme sted som resten av familien.

En spesiell metode

Men hva med fireåringer? For dem har jeg ofte anvendt en spesiell metode jeg har utviklet i samarbeid med fami-

(8)

lier med barn som velger å være åpne og snakke om for- ferdelig hendelser; i stedet for å gjøre dem til forferdelige hemmeligheter. I tillegg til ved selvmord har jeg gitt råd til familier med små barn hvor pappa, eller andre nære familiemedlemmer, sitter i fengsel etter drap, voldtekt, incest, mordbrann eller narkotikaforbrytelser, for å nevne noen av de verste og mest «alminnelige» katastrofene en familie med små barn kan bli nødt til å forholde seg til.

I slike situasjoner har jeg hjulpet de fungerende voksne til å skrive en liten «bok» beregnet på barn i alderen sju til åtte år. Her har de med enkle ord skrevet ned fakta og forklaringer på det som har hendt, inkludert rettssak, nyhetsoppslag og fengsling. I tillegg har vi trenet på det de skal si til fireåringen her og nå. Deretter har de latt barnet få se og bla i den lille boken, og fått vite at alt er skrevet opp her. Denne boken skal de voksne lese fra og forklare etter hvert som barnet blir større. Her står alt som har hendt. Det er imidlertid viktig at den første versjonen inneholder alle hovedelementene, og at historien ikke blir verre og verre etter hvert, med stadig nye og skremmende opplysninger. En for- klaring til en fireårig sønn av en drapsdømt far, et barn som fortsatt har jevnlig kontakt med farmor, kan begynne slik: «Pappa er i fengsel. Der har han stol, seng, bord og noen av tingene sine. I et fengsel er man låst inne på et rom. De som passer på i fengselet, er ikke slemme. De kommer med mat tre ganger om dagen, og en gang om dagen får pappa gå ut i fengsels- gården. Der er det høye murer, slik at ingen kan komme ut. Der ute kan han være sammen med andre.

Pappa er i fengsel fordi han gjorde noe veldig galt.» Deretter kommer historien om de tankesykdommene som pappa fikk fordi han tok noen sprøyter som gjorde tankene veldig farlige. Så kommer knivstik- kingen, om alt blodet som rant ut, slik at personen døde.

Det er mange elementer som jeg ikke går inn på her, i og med at de må tilpasses det enkelte barn og den enkelte situasjon. I denne situasjonen ga jeg råd til mor og farmor samtidig, og ga også det råd at de sammen skulle snakke med gutten. De skulle ikke snakke lenge ad gangen, de skulle gi rom for spørsmål og reaksjoner, og de skulle tegne og forklare. De skulle fortelle om boken de har foran seg, og de skulle også si til barnet at dette skulle de snakke om flere ganger. Jeg gir også det råd at de sier til barnet at dette er så vanskelig at det bare skal snakke med voksne om det. Og bare de voksne som vet det. De som vet det, er mamma, mormor, morfar, farmor og tante Else. En mor hadde klippet ut bildene av dem som de kunne snakke med fordi de visste det, og limte dem inn i den lille boken.

Hva skal vi si om homofili?

Men hva med homofili som årsak til selvmord? På forel- dremøtet i barnehagen hvor den homofile førskolelære- ren hadde tatt sitt eget liv, tok styreren dette opp med foreldrene. De var innstilt på å snakke med barna om selvmord og årsaker til selvmord – det vil si depresjon.

Stemningen blant dem var negativ når det kom til spørs-

målet om de skulle snakke med barna om homofili, som førskolelæreren selv hadde skrevet om i avskjedsbre- vet. Foreldrene var likevel meget interessert i å snakke om hvordan dette eventuelt kunne gjøres. Styreren tok utgangspunkt i at han hadde fått en tankesykdom som het depresjon. Deretter fulgte forklaringen med tankene som visnet og at alt ble mørkt, og til slutt tenkte han bare på reisen til døden. For å dø valgte han å stoppe å puste.

For å stoppe pusten bestemte han seg for å henge seg. Han fikk disse tankesykdommene fordi han ble så trist når alle syntes han var dum, fordi han ville ha en mann til kjæ- reste i stedet for en dame – slik som alle de andre men- nene hadde. To foreldrepar hadde bedt om samtale med styreren for å gå igjennom dette en gang til etter at det var gått en stund. Grunnen var at guttene deres hadde begynt å snakke om at «han hengte seg fordi han var homo».

En av fedrene som hadde snakket med sin sønn, hadde gitt tilbakemelding om at det hadde gått mye bedre enn han trodde. Gutten hadde lyttet interessert, spurt inni- mellom, og til slutt sett på far og sagt. «Jeg vil ikke henge meg hvis jeg får en gutt til kjæreste fordi du ikke synes det er dumt.» Far hadde da sagt at han trodde gutten kom til å finne seg en dame og bli kjæreste med henne slik som pappa hadde blitt glad i mamma, men om han ville bo sammen med en mann, ville ikke pappa si at han var dum. Hvorpå gutten hadde hoppet ned av fanget og sagt:

«Da trenger vi ikke å snakke mer om det.» Det trengte de sikkert, men ikke der og da.

Oppsummering

Vi kan ikke holde barna utenfor den nye åpenheten om selvmord. Når vi forteller dem om det tragiske faktum at noen ikke klarer å «bære det tunge livet», men avslutter det selv, kommer vi ikke utenom årsakene. Hvis vi bare beretter om det forferdelige uten å formidle en forståe- lig forståelse, risikerer vi at åpenheten påfører barnet ekstra angst og spenning. Jeg sier ikke med dette at det er bedre med taushet dersom vi ikke synes vi kan si noe om årsaken til selvmordet. Det jeg sier er at vi må bestrebe oss på å formidle vår egen forståelse, den være seg både stykkevis og delt, på en slik måte at den kan begripes av barn; endog av små barn. Har vi lagt et grunnlag som er så forståelig og sannferdig som mulig umiddelbart etter at selvmordet fant sted, har vi noe å bygge videre på når barna vil vite mer fordi de er blitt eldre og kan forstå mer.

Det finnes ingen oppskrift, men praktisert åpenhet har etter hvert gitt oss mange erfaringer og eksempler som vi trenger å dele med hverandre. Gjennom dette vil vi bli bedre forberedt til å møte de vanskeligste spørsmålene barna trenger voksenhjelp til å få svar på.

MAGNE RAUNDALEN er spesialist i klinisk psykologi, barn, og har hovedsakelig arbeidet med barn, unge og familier i krise og krigs- situasjoner. Han har blant annet arbeidet på Barneklinikken for familier til barn med kreft og vært knyttet til Senter for Krisepsykologi fra 1990 til denne dato. Raundalen er internasjonalt anerkjent for sitt arbeid med å utvikle hjelp til krigsrammede barn, hjemme og ute.

Vi må bestre- be oss på å formidle vår egen forståel- se på en slik måte at den kan begripes av barn; en- dog av små barn

(9)

Spesialistkurs

i klinisk suicidologi

21.–23. oktober 2015

Selvmordsforebyggende arbeid i klinisk praksis. Bli en sikrere og bedre behandler i møte med pasienter med suicidal atferd.

Deltakerne vil få presentert oppdatert kunnskap i klinisk suicidologi med undervisning i kunnskapsbasert vurdering av selvmordsrisiko, sikkerhetsplanlegging, viktigheten av organisatorisk forankring av selvmordsforebyggende arbeid i klinisk praksis samt bruk av medikamentell behandling og psykoterapeutiske tilnærminger til pasienter med kronisk suicidalitet.

Med basis i intervensjoner hentet fra dialektisk atferdsterapi vil vi i andre del av kurset arbeide med hvordan engasjere og motivere pasienter med suicidal atferd i en endringsorientert behandling. Vi vil også arbeide med behandlerens holdninger til pasienten, intervjuteknikk, hvordan takle dysfunksjonell atferd, spesifikke inter- vensjoner og hvordan engasjere pasienten i behandlingen. Det legges opp til drøfting av kasus fra egen praksis og arbeid med ferdigheter gjennom trening på spesifikke intervensjoner.

Målgruppe: Leger og psykologer. Spesialister i psykiatri og klinisk psykologi vil bli prioritert.

Forkunnskaper: Grunnleggende kunnskap om og ferdighet i vurdering av selvmordsrisiko.

Tid og sted: 21.–23. oktober 2015 på Clarion Hotel Royal Christiania i Oslo Deltakeravgift: NOK 5.400,- som inkluderer kaffe/te/frukt og lunsj hver dag Påmelding via nettskjema: Innen 1. september 2015

https://nettskjema.uio.no/answer/64381.html KURSET VIL SØKES GODKJENT I

Den norske legeforening Norsk Psykologforening

Fra selvmordsrisikovurdering til behandling av kronisk suicidalitet

Spesialistkurs

i klinisk suicidologi 17.–19. oktober 2016

Selvmordsforebyggende arbeid i klinisk praksis. Bli en sikrere og bedre behandler i møte med pasienter med suicidal atferd.

Deltakerne vil få presentert oppdatert kunnskap i klinisk suicidologi med undervisning i kunnskapsbasert vurdering av selvmordsrisiko, sikkerhetsplanlegging, viktigheten av organisatorisk forankring av selvmordsforebyggende arbeid i klinisk praksis samt bruk av medikamentell behandling og psykoterapeutiske tilnærminger til pasienter med kronisk suicidalitet.

Med basis i intervensjoner hentet fra dialektisk atferdsterapi vil vi i andre del av kurset arbeide med hvordan engasjere og motivere pasienter med suicidal atferd i en endringsorientert behandling. Vi vil også arbeide med behandlerens holdninger til pasienten, intervjuteknikk, hvordan takle dysfunksjonell atferd, spesifikke intervensjoner og hvordan engasjere pasienten i behandlingen. Det legges opp til drøfting av kasus fra egen praksis og arbeid med ferdigheter gjennom trening på spesifikke intervensjoner.

Underviserne på kurset er erfarne behandlere og forskere med spesialkompetanse innenfor psykiatri, psykologi og suicidologi:

Spesialist i psykiatri professor dr med Lars Mehlum Spesialist i klinisk psykologi førsteamanuensis Erlend Mork

Spesialist i pedagogisk-psykologi og DBT-terapeut forsker Anita J. Tørmoen Spesialist i klinisk psykologi forsker Fredrik A. Walby

Spesialist i barne- og ungdomspsykiatri stipendiat Ruth-Kari Ramleth

Målgruppe: Leger og psykologer. Spesialister i psykiatri og klinisk psykologi vil bli prioritert.

Forkunnskaper: Grunnleggende kunnskap om og ferdighet i vurdering av selvmordsrisiko.

Tid og sted: 17.–19. oktober 2016 på Thon Hotel Opera i Oslo.

Deltakeravgift: NOK 5.400,– som inkluderer kaffe/te/frukt og lunsj hver dag.

Påmelding via nettskjema: Innen 1. september 2016 https://nettskjema.uio.no/answer/70096.html

Kurset er søkt godkjent i Den norske legeforening og Norsk psykologforening.

NSSF

Nasjonalt senter for

selvmordsforskning og -forebygging

(10)

Skjønnlitterære selvmord AV Eivind Normann-Eide

Fortellinger om selvmord kan med

klokskap formidle en innsikt i det

komplekse samspill av risikofaktorer

som virker inn når et menneske står

på kanten av sitt liv.

(11)

Selvmord og selvmordsforsøk har antakelig alltid vært så rystende for de som opplever det, enten det gjelder en selv eller pårørende, at fortellingene om det er like gamle som handlingen selv. Du finner beskrivelser av selvmord i religiøse skrifter, i nedtegnelser fra kirkemøter 500 e.kr., i norrøn mytologi, og i ulike arbeider av filosofer og kir- kelige ledere. I skjønnlitteraturen opptrer selvmordet så tidlig som i Homers Odysseen, og senere i Dantes Den guddommelige komedie, Shakespeares Hamlet og Romeo og Julie, Goethes Unge Werthers lidelser, flere av skuespillene til Ibsen, Tolstojs Anna Karenina, og Hamsuns Mysterier kul- minerer ved at Nagel hopper i sjøen som følge av et siste personlig nederlag.

Heller ikke studiet av selvmord er en ny disiplin. Hos greske filosofer som Pythagoras og Platon finner man uttalelser og fordømmelser av selvmordet, mens senere filosofer som Schopenhauer og Camus vektla menneskets individuelle rett til å bestemme over sitt eget liv, herunder retten til å begå selvmord. Filosofien representerte med det et alternativ til religionens og kirkens fordømmende holdning.

Den kristne kirke hevdet lenge, til skrekk og advarsel, at en ved selvmord ikke fikk noen vigslet begra- velse, hvor det en etterlot seg av verdier tilfalt kongen, fremfor egen familie.

Kirkens syn har endret seg, men selvmord utgjør fortsatt et av våre kulturelle tabuer, som de fleste synes det vanskelig å snakke om.

Samtidig er selvmordstanker relativt vanlig og kan til- høre selve livet. Det er mange, også uten tegn til psykisk sykdom, som har tenkt tanken på å ta sitt eget liv. Som Nietzsche har sagt det: «Tanken på selvmord er en stor trøst: med den kan man komme seg velberget gjennom mang en tung natt.» Gjennomførte selvmord er mindre vanlig, men like fullt, i overkant av 500 nordmenn tar sitt eget liv hvert år. Når selvmord summeres opp blir de imidlertid til statistikk, og statistikken sier lite eller ingenting om det enkelte individ som avslutter sitt eget liv. Og for den som går med planer om selvmord, eller de som opplever å være etterlatt, er selvmord alt annet enn statistikk.

Gjennomførte selvmord har mange årsaker, som gjerne opererer sammen som en strøm av risikofaktorer. Psy-

kiske lidelser regnes like fullt som en nøkkelfaktor, med hovedvekt på depresjon og bipolar lidelse, schizofreni og psykose, og personlighetsforstyrrelser. Samtidig ser vi at utvikling av en psykisk lidelse skjer i samspill med andre risikofaktorer, som ved misbruk av rusmidler, personlig ruin, somatisk sykdom, krenkelse og tap av anseelse, avvisning i viktige relasjoner og ved fravær av sosi- alt nettverk. Tidligere selvmordsforsøk, selvmord i nær familie og forekomst av selvmord i omgivelsene forbindes også med økt risiko. Det er like fullt vanskelig å forutse hvem som gjennomfører et selvmord. Det skyldes blant annet at personer som kjennetegnes ved én eller flere av risikofaktorene, av ulike årsaker som regel unngår selv- mordsforsøk. Men ikke minst, det skyldes at det er vanskelig å få tilgang på den andres sinn, det mørke, eller hvordan det er å være den som er i ferd med å begå selvmord.

På sitt beste kan imidlertid skjønnlitteraturen gi oss tilgang på andres sinn. Som den norske forfatteren Kjersti A. Skomsvold skriver i sin roman Monstermenneske; Dar- win kan fortelle oss hvordan vi er blitt mennesker, hva et menneske er, men det er Dostojevskij som kan si hvordan det er å være et menneske. For hvordan er det å være en ung mann, som til tross for at han har livet foran seg plutselig velger å avslutte det? Hvordan er det å være en som tilsynelatende har alt, og like fullt faller slik at hun mister alt i fallet?

Spørsmålene er flere enn svarene som følger. Men som Oscar Ekdahl sier i Bergmans spillefilm Fanny og Alexan- der: Der ute finnes den store verden, og av og til lykkes den lille verden å speile den store verden, slik at vi forstår den litt bedre. Skjønnlitteratur kan bestå av nettopp slike fortellinger, om den store verden, i form av en liten pakke av en bok, som ikke bare speiler våre liv, men også utvider vår forståelse av oss selv, av andre, og de sammenhenger som omgir oss.

Mange romankarakterer har begått selvmord opp gjennom litteraturhistorien. Flere av dem har også med god margin foregrepet faglitteraturen, overlevd reviderte og mer flyktige diagnosesystemer, hvor nyanser i karakte- rens psykologi går utenpå enhver journal, enhver artikkel. Der en i selve livet kan fornekte både dets ubehag og kompleksitet kan en roman derfor vekke oss til live, med beskrivelser og perspektiver som språkliggjør det språk- løse, slik at vi forstår mer av oss selv og verden rundt oss.

Kirkens syn har endret seg, men selv- mord utgjør fortsatt et av våre kulturelle tabuer

Skjønnlitterære selvmord. Av Eivind Normann-Eide

(12)

Spørsmålet er således om skjønnlitterære selvmord evner å berøre det vi i dag vet om risikofaktorer, og samtidig overskride faktakunnskapen ved å vekke oss med kunnskap som setter seg i ryggmargen, ikke kun i pannebras- ken. I form av en betydningsfull følelsesmessig erfaring og innsikt som kaster lys over det som for mange er så vanskelig å forstå: Hvorfor noen mennesker selv avslutter sitt eget liv?

Glassklokken – Sylvia Plath (1963)

Jeg visste at det var noe i veien med meg den sommeren… alle de små seirene jeg så fornøyd hadde samlet opp på college, skrumpet inn til ingenting, som punkterte ballonger, utenfor de glatte fasadene av marmor og speilglass langs Madison Avenue (s. 5-6).

Da den amerikanske poeten og forfatteren Sylvia Plath i 1963 begikk selvmord etterlot hun seg to små barn og den helt nylig utkomne romanen Glassklokken. Plath var da tretti år gammel, hun hadde så langt rukket å få heder- lig omtale for diktsamlingen The Colossus, men hun hadde på ingen måte slått gjennom som en berømt forfatter, slik hun hadde ambisjoner om. Selvmordet og romanen endret på dette, og hun ble i løpet av kort tid kanonisert som en av samtidens store forfattere.

Esther, hovedpersonen i Glassklokken, er på lik linje med forfatteren en ung kvinne som i oppveksten blir oppfattet som et helt spesielt litterært talent. Hun har tidlig opplevd et alvorlig tap da faren dør, men på skolen inn- kasseres toppkarakterer, hun mot- tar både priser og stipender, og hun planlegger å bli en berømt og rik forfatter. Etter å ha deltatt i en skrivekonkurranse tilbys hun et sommerengasjement i et magasin i New York, hvorpå hun ung, uer- faren, ensom og ambisiøs reiser inn til storbyen for å vise seg frem som den skribenten hun ønsker å være. Det er imidlertid vanskelig å leve opp til egne og andres ambisjoner. Esther møter motgang, både personlig og profesjonelt, og snart begynner nye forestillinger å domi- nere tankene hennes.

Det eneste jeg var flink til, var å få sti- pend og priser, og den æraen nærmet seg slutten (s. 70).

New York er på ingen måte det Esther har sett for seg, hun finner seg ikke til rette og hun er sårbar for storbyens mange dragninger og personlighetstyper. Hun sier til seg selv at hun vet hva hun vil, men når andre spør henne fremkommer det tanker og ambisjoner uten retning, uten substans. Esther reiser derfor hjem uten å ha overbevist noen om at det i akkurat henne bor en fremtidig forfatter.

Hun har samtidig søkt på et skrivekurs, men hun som all-

tid har kommet inn på det hun søker seg til, kommer nå ikke inn på kurset. Hun reagerer umiddelbart med resig- nert skuffelse, før det hele snus til vyer og vidløftighet.

Hun begynner å skrive på en roman, men innser at hun ikke kan skrive en roman før hun har opplevd livet, reist til Europa, lest noen nye romaner, skrevet en hovedopp- gave, og lært seg flere språk.

Så begynte den ene planen etter den andre å hoppe gjennom hodet mitt som en familie forstyrrede kaniner (s. 112).

Esther legger merke til at natten forsvinner, hun er oppe hele tiden og hun later som hun sover når moren går ut om morgenen. Hun endrer planer, legger nye planer, opp- søker familielegen og ber om sovepiller. Men selv med sterke sovemedisiner klarer hun ikke å sove. Hun klarer heller ikke å lese. Tankene farer altfor hurtig gjennom hodet. Hun assosierer fra det ene tema til det andre, før stemningen gradvis endres fra optimisme til fortvilelse.

Esther har begynt reisen inn i glassklokken.

«for hvor jeg enn satt – på et skipsdekk eller på en gatekafé i Paris eller Bangkok – ville jeg sittet under den samme glass- klokken, omgitt av min egen sure luft. (…) Luften i glassklokken presset mot meg på alle kanter, og jeg kunne ikke røre meg»

(s. 167).

Esther henvises av familielegen til en psykiater, hvor hun får samtaler, og etter hvert også elektrosjokkbe- handling. Begge deler er smertefullt, og ingenting virker. Esther klarer ikke å føle noe som helst. Hun kan fortsatt ikke å sove, lese eller spise, og hun føler seg ikke forstått, verken av sin behandler eller av sin mor. Sam- tidig begynner hun å legge merke til avisoverskrifter og andre historier om selvmord. Forestillinger om døden utvikler seg, og hun ser nå for seg ulike metoder for å ta sitt eget liv. Først ved å kutte pulsåren, deretter legger hun til rette for hengning, men kroppen stritter imot og hun klarer ikke å gjennomføre forsøket. Siden legger hun ut på en svømmetur og forsøker å synke ned i mør- ket, men «før jeg visste ordet av det, hadde vannet spydd meg opp i solen». Etter å ha brukt sine siste stipendpen- ger på en regnfrakk oppsøker hun farens grav, og her, i regnet, brister den følelsesmessige likegyldighet. Alene, ved farens grav, gråter hun ut både savn og fortvilelse, før hun bestemmer seg for å begå selvmord ved medikamenter. Esther skriver et brev til sin mor om at hun er ute og går en lang tur, og finner seg et skjult avlukke i kjelleren hvor hun inntar pillene. Sikker på at her vil ingen finne henne.

Like fullt, Esther blir funnet etter en leteaksjon, med innleggelse, lengre terapi, og en ny runde med elektro- sjokk til følge. Esther overlever, men hennes intensjon om å dø er sterk, og symptomatisk nok føler hun ingen lettelse da hun innser at hun har overlevd. Det som skiller Esther fra mange av de som dør ved selvmord er val- get av metode. Overdose av medikamenter gir en større sjanse for å overleve.

Dødelig fortvilelse

Glassklokken illustrerer hvordan én risikofaktor leder til en annen, som igjen forsterker en tredje, for så til slutt

Der en i selve livet kan for- nekte både dets ubehag og komplek- sitet kan en roman vekke oss til live, med beskri- velser og per- spektiver som språkliggjør det språk- løse, slik at vi forstår mer av oss selv og verden rundt oss

Skjønnlitterære selvmord. Av Eivind Normann-Eide Foto: https://en.wikipedia.org/wiki/File:Sylvia_plath.jpg

(13)

å ende med selvmord. Esther har sett for seg en lysende karriere som berømt kunstner, og hennes selvfølelse og verdi er i stor grad koblet opp mot prestasjoner som bringer henne nærmere dette målet. Når hun kanskje for første gang opplever virkelige nederlag blir hun derfor spesielt sårbar. I kjølvannet av en rekke skuffelser, både over oppholdet i New York, og det at hun ikke kommer inn på skrivekurset, utvikler Esther en reaksjon preget av at hun ikke har behov for søvn, en markert økning av ambisjoner, et kaos av ideer, tankekjør, og stadige nye og skiftende planer.

Det er nærliggende å forstå dette som en manisk episode, en tilstand som for Esther sin del gradvis beveger seg i retning av maniens depressive motpol, kjenneteg- net ved nedstemthet og passivitet, mangel på energi og glede, skyldfølelse og fordømmelse av seg selv, sosial tilbaketrekning og en opplevelse av å være verdiløs og håpløs. Esther klarer fortsatt ikke å sove, hun mangler appetitt, og hun klarer ikke å konsentrere seg om det å skrive, som igjen gir næring til nye nederlag ettersom litteraturen skulle være hennes bærebjelke her i livet.

Hun er nå følelsesmessig helt flat og likegyldig, preget av tilstanden som gir utgangspunktet for romanens tittel.

Men én risikofaktor kommer sjelden alene. Det mis- lykkede oppholdet i New York, avslag fra skrivekurset, terapien og elektrosjokkbehandlingen innebærer for Esther et betydelig personlig fall og kontrast til det livet hun har sett for seg. En fallhøyde som i seg selv øker

risikoen for selvmord.

Glassklokken illustrerer her hvordan en per- sons nederlag og tapt anseelse må vurderes i forhold til opprinne- lig status og forvent- ning den enkelte har hatt til seg selv.

Som en tredje faktor illustreres også hvordan medi- enes omtale av selvmord kan virke smittende på den som allerede går med tanker eller planer om å avslutte livet. Esther legger merke til avisoppslag, nyheter og beskrivelse av andres selvmord (merk at Glassklokken ble skrevet før media endret sine retningslinjer for omtale av selvmord). Dette er inntrykk som bringer døden nær- mere, som en reell mulighet. Tidligere selvmordsforsøk utgjør en fjerde risikofaktor. Esther nærmer seg selv- mordsforsøket først ved forestillingen om ulike metoder, før hun forsøker å gjennomføre selvmord ved hengning, og deretter ved å svømme ut på sjøen med en plan om å la seg synke mot dypet, uten å vende tilbake. Personer som har erfaring med enten alvorlige selvmordsplaner, selvskading eller alvorlige selvmordsforsøk flytter grenser hva gjelder å utsette seg for farlige handlinger. De vender seg både til risiko og smerte, og øker sannsynligheten for at de på et senere tidspunkt evner å gjen- nomføre et selvmord. For Esther sin del er dette planer

Foto: https://en.wikipedia.org/wiki/File:Sylvia_plath.jpg

(14)

som får utvikle seg i det skjulte, og vi ser hvordan et selvmord som for andre kommer overraskende, for den enkelte kan være en handling som har utviklet seg over lengre tid.

En siste, men alvorlig, risikofaktor er Esthers proble- mer med å knytte seg til andre, med påfølgende behand- lingspessimisme og ensomhet, uten tilgang på tilhø- righet, trøst eller støtte. Tidlig i livet, da Esther mistet sin far, erfarte hun at det hos mor verken var rom for å uttrykke sorg eller å motta trøst. Relasjonen til mor for- blir vanskelig gjennom livet, og dette kompliserer hennes evne til å nyttiggjøre seg andre som en beskyttelse

mot selvmord, og det kompliserer hennes evne til å nyttiggjøre seg terapi, da det betyr å forholde seg til andre på en ny og ukjent måte.

Terapi er så visst mulig, men det krever tid og stabilitet, ikke kun kortvarige relasjoner og elektro- sjokk. Da Esther overveldes av følelsene som bryter gjennom ved farens grav, har hun ingen relasjoner å støtte seg til. Hun er overlatt til seg selv, som om hun befinner seg i en psykologisk rundkjøring uten avkjøringer, med en uhånd- terlig smerte som i hennes forestilling kun kan elimineres ved døden.

Ubeskyttet

Sosial integrasjon og tilhørighet har vært fremhevet som beskyttende faktorer for selvmord fra den tidlige sosiologien med Émile Durkheim til den nyere psykologien. Durk- heim hevdet blant annet at det var religionens fellesskap i form av sosial støtte, identifikasjon og mening som gav beskyttelse, ikke dens ulike sanksjoner ved selvmord.

Hva er det så med fellesskap og sosial støtte som virker beskyttende? Psykolog og professor Thomas Joiner mistet sin far ved selvmord da han var tjuefem år gammel, og han har over en årrekke skrevet om selvmord, som forsker, kliniker og som pårørende. I sin bok Why people die by suicide beskriver han alvorlig selvmordsatferd som betinget av tre hovedfaktorer; 1) fravær av sosial tilhø- righet og 2) forestillingen av å være til byrde for andre, kombinert med 3) tilgang til metode og evne til å utføre en dødelig handling.

I henhold til dette vil en person som ikke lenger opplever å høre til, eller være inkludert, lagt merke til, regnet med, og samtidig oppfatter seg som en byrde for andre, og følgelig lite verdifull, gjerne ha et ønske om å dø. Joi- ners teori synliggjør forhold som kjennetegner Esther i det øyeblikk hun bestemmer seg for å begå selvmord.

Hun preges av en mer eller mindre reell forestilling av å være forlatt, uten tilhørighet, uten verdi for andre, og i henhold til tredje faktor i Joiners modell; hun har en dødelig metode tilgjengelig, og hun har evne til å gjen- nomføre selve handlingen. Ved tilstedeværelse av disse faktorene vil selvmordsfaren, i følge Joiner, være overhengende.

Hva så med rus og psykiske lidelser? Til tross for at

Joiner faller inn blant dem som mener at spesielt psykiske lidelser inngår som en faktor ved de aller fleste selvmordsforsøk, kommer ikke psykiske lidelser opp blant topp tre i hans modell. Tatt i betraktning at de fleste med psykiske lidelser verken utfører selvmords- forsøk eller begår selvmord kan dette umiddelbart synes rimelig. Joiner fremhever imidlertid at ved enkelte psykiske tilstander, som alvorlig depresjon og psykose, kan det følge en høyst subjektiv opplevelse av å være uten sosial tilhørighet, og ikke minst, en overhengende fore- stilling av å være til byrde eller til fare for andre. Alvor- lig psykisk lidelse øker derfor sannsynligheten for de sentrale faktorene i Joiners modell. Illustrert ved Esther, som i det øyeblikk hun bestemmer seg for å gjennom- føre selvmordsforsøket befinner seg nettopp her, inni glassklokken, i en depressiv tilstand, ubeskyttet, med en gjennomgripende opplevelse av å være uten tilhørighet, uten verdi for andre, uten forankring i det livet hun har sett for seg. Overlatt til seg selv, med tidligere forsøk og intensjon om selvmord bak seg, gjentatte påminnelser om andres selvmord og medikamenter tilgjengelig, er terskelen for selvmord nå senket tilstrekkelig til at hun kan bevege seg over.

Glassklokken gjør inntrykk både som en personlig histo- rie og som en pasientbeskrivelse, med et tankevekkende og ubehagelig portrett av møtet med behandlingsappa- ratet. Som nevnt er romanen også selvbiografisk. I følge litteraturforsker og biograf Marianne Egeland hadde Sylvia Plath trekk som tydet på bipolar lidelse, og selv- mordsforsøket beskrevet i Glassklokken er identisk med et selvmordsforsøk hun selv utførte ni år før romanen utkom. Det er derfor nærliggende å anta at Sylvia Plath her benytter fiksjon i form av skjønnlitteratur, med dens mangfold og nyanser, til å beskrive sin egen virkelighet.

Mot slutten av romanen sier også Esther, med en stemme som kanskje først og fremst uttrykker forfatterens egen fortvilelse før hun i det virkelige liv selv begår selvmord:

Hvordan kunne jeg vite om ikke glassklokken en dag – på col- lege, i Europa, et eller annet sted, hvor som helst, ville senke seg igjen, med sine kvelende forvrengninger? (s. 216).

Legender om et selvmord – David Vann (2008)

Amerikaneren David Vann var fem år gammel da hans foreldre skilte lag, etter at faren hadde vært utro med sin sekretær. Åtte år senere skjøt faren seg mens han snakket med sin kone, Vanns stemor, på telefonen. En stemor som elleve måneder tidligere hadde mistet sine foreldre ved at hennes mor først drepte sin mann og så seg selv. Vann har aldri lagt skjul på at hans personlige familiedramaer ligger til grunn for debuten Legender om et selvmord, og man finner varianter av alle hendel- sene i teksten. Vanns originale grep er at han beskriver omstendighetene med fem korte noveller, og den lengre historien Sukkwan Island. Alle med ulike perspektiver, med ulike utfall.

«da skattemyndighetene pustet ham i nakken og han ikke kunne se for seg noen flere fluktmuligheter, tok han sin kali- ber 44 Magnum ut av lugaren, gikk ut og stilte seg opp på den blanke sølvhekken under himmelen som var tung og gråhvit» (s. 18)

Glassklokken gjør inntrykk både som en personlig his- torie og som en pasient- beskrivelse, med et tanke- vekkende og ubehagelig portrett av møtet med behandlings- apparatet

(15)

Barnets savn, tanker, spørsmål, og ikke minst lojalitet til en dysfunksjonell far, går som en ledetråd gjennom de ulike novellene. Det hele er tett sammenvevd, temaet er mørkt og dystert, sirklende rundt selvmord, relasjonen mellom far og sønn, og det å være etterlatt. Jim, faren til hovedpersonen Roy, er utro med sin tannlegesekretær.

Han etablerer seg i et nytt forhold, med en kvinne som selv har foreldre som dør ved drap og selvmord. Men også disse bryter opp, og vi får beskrevet en mann som verken mestrer sitt eget liv, eller rollen som far overfor Roy. Jim selger sin tannlegepraksis og følger en flyktig drøm om å reise ut i ødemarken i Alaska. Her kjøper han seg en fiskebåt, for med det å livnære seg som fisker, en plan som mildt sagt synker på dypt vann. Uten tilstrekkelig inntjening ender han opp forgjeldet og ensom. Med tapt anseelse og alvorlig krenket over at skattemyndighetene er ute etter ham skyter han seg for åpen båt ute på havet. Til makaber forlystelse for måkene som kretser rundt, til fortvilelse for sin etterlatte sønn.

Ødemark

Sukkwan Island er novellesamlingens bærebjelke. I denne historien har Roy sagt ja til å bli med faren ut i Alaskas ødemark, hvor han tror de kun skal tilbringe sommeren.

Men Jim har planer om å være der lengre enn som så. For ham er turen et desperat forsøk på å bevise for seg selv at han kan klamre seg til livet. Far og sønn tilbringer derfor sommeren med å sanke inn ved, fange fisk, og tørke kjøtt for vinterforrådet, samtidig som de passer seg for bjørn, storm og annet uvær. Tilforlatelig?

Det går raskt opp for Roy at faren ikke fungerer slik han skal. På dagtid er Jim opptatt av villmark og overlevelse, men han gråter seg i søvn hver natt, og han er uten evne til å sette seg inn i hva hans tilstand gjør med Roy. Under en tur faller Jim også ned en skrent, hvor Roy først blir redd for at faren dør i fallet, og etterpå lurer på om han faktisk gikk utfor med et ønske om å dø.

Roy lengter tilbake til sivilisasjonen, «[h]an visste at for- ferdelige ting kom til å skje med ham her ute hvis han ble», men han føler et overveldende ansvar for faren, som han for- står ikke vil overleve i ødemarken uten ham. Roy utsettes også for farens subtile anklager når han ønsker å reise hjem, og han lar seg overtale til å bli der over vinteren.

Sommeren og tosomheten går på et vis, så lenge de er sys- selsatt med å sanke mat og gjøre klart for vinteren. Men lediggang gjør det vonde verre, og når vinteren kommer begynner faren, i rastløshet og kjedsomhet, å kontakte sin ekskone via en radiobasert kortbølgesender. Kun for å møte gjentatte avvisninger og nye skuffelser.

Hun var en lengsel og anger som vokste i ham. Og hun gjorde det virkelig, hun forlot ham virkelig (s. 138).

Da Roy en dag kommer tilbake til hytta etter en tur ut, finner han faren foran radioen med en ladd revolver i hånden. Jim har nettopp avsluttet en samtale med eks-

kona, og sitter så fast i sin selvsentrerte lidelse at han uten å betenke seg legger fra seg våpenet med spent hane i hendene til Roy. Jim går frustrert går ut av hytta, og det neste han hører er et skudd. Roy har skutt seg, med umiddelbart dødelig utfall. Et selvmord som kommer så uven- tet at passasjen umiddelbart må leses på nytt, for å være sikker på at teksten er forstått riktig.

I Legender om et selvmord får vi altså beskrevet to selv- mord. Der far dør skjer det i en sammenheng. Han har satt livet sitt over styr ved å være glad i jakt på kvinner, penger og villmark, hvor ingen av jaktmarkene har vært bærekraftige. Delvis dreier det seg om nederlag og tapt fremtidshåp, slik vi også så hos Esther i Glassklokken, men til forskjell fra den depressive pregede Esther er Jim først og fremst en krenket og i egne øyne misforstått mann.

Han har kjørt relasjoner, økonomi og fremtidsutsikter i grøfta, hans forestilling om at han har mistet det meste i livet synes mer reelt enn depressivt betinget, og han har tilgang på våpen.

Roy får også en umiddelbar tilgang på våpen, men betingelsene er likevel ulike. Det dreier seg om en tretten år gammel gutt, låst fast til en følelsesmessig og konkret ødemark, med en dysfunksjonell far, preget av ensomhet, desperasjon og resignasjon over verken å få hjelp eller å være til hjelp.

Uløselig krise

Selvmord blant unge forekommer, men som det for eksem- pel fremgår i en metastudie av Bridge og kolleger fra 2006

Barnets savn, tanker, spørs- mål, og ikke minst lojalitet til en dysfunk- sjonell far, går som en lede- tråd mellom de ulike novel- lene

(16)

er det relativt sett få personer under 14 år som tar sitt eget liv. Roys alder tilsier derfor statistisk sett redusert selvmordsfare. Verken tegn til psykisk lidelse, selvmordstanker, eller dødsønske er beskrevet i forkant, og ved fravær av tydelige risikofaktorer skiller også selvmordet seg fra Esther i Glassklokken.

Frem til Roys selvmord er det fra hans perspektiv historien formidles. Som leser får man derfor en nær beskrivelse av både ensomhet og konflikten mellom egne behov og farens behov, med påfølgende forvirring og fortvilelse.

Roy er sterkt preget av farens tilstand, men faren er ikke i stand til verken å se eller ta hensyn til hva han gjør med sønnen. Dette forsterker Roys ensomhet. Faren har også ved én episode falt ned en fjellskrent. Det er for Roy uklart om han gjorde det med hensikt eller ikke, men det har bidratt til at han på et vis har forestilt seg muligheten for å dø ved egen hånd. Uten forberedelse får han så en ytterst dødelig metode lagt i hendende. Selvmordet skjer dermed impulsivt, og det er nærliggende å tenke at dette aldri kunne skjedd om ikke faren hadde gitt ham våpenet.

Beskrivelsen av selvmordet er både rystende og tro- verdig i seg selv. En troverdighet som forsterkes når man undersøker aktuell forskning på selvmord blant unge mennesker. Freuchen og kolleger publiserte i 2012 en norsk studie på selvmord blant barn under 16 år. I denne aldersgruppen fant de færre av de risikofaktorer man normalt sett finner hos voksne; færre tegn til depresjon eller annen psykisk sykdom. Det som derimot kjenneteg- net de unge var at de hadde opplevd tap eller selvmord i sine omgivelser, de var preget av sårbarhet og impulsivitet, og ikke minst at de stod i konfliktsituasjoner, med jevnaldrende, foreldre, eller andre autoriteter. Utsatt for alvorlige og i deres øyne uløselige kriser representerte selvmordet en umiddelbar løsning på et overveldende problem. Dette er alle faktorer som kjennetegner Roy i forkant av selvmordet. Han er preget av indre konflikt, uten plass til å utforske egne ønsker og perspektiver, løsrevet fra den rolle, tilknytning og tilhørighet han har i livet for øvrig, uten voksenpersoner som er i stand til å sette seg inn i og forstå hans verden. Roy står med dette fast i en uløselig krise, uten noen til å hjelpe seg. Da han får pistolen klargjort og plassert i hendene er loddet kastet. Ved å dø først kommer han seg unna ødemarken, skyldfølelsen og fortvilelsen over ikke å kunne redde sin far.

Helt inntil slutten er faren ute av stand til å ta inn over seg sønnens perspektiv, og i en passasje kommer han frem til en erkjennelse av ansvar.

Roy hadde tatt sitt eget liv isteden, en klar byttehandel, og det var derfor Jim sto ansvarlig for hans død. Det var ikke sånn ting skulle ha vært, men fordi Jim hadde vært feig, fordi han ikke hadde hatt mot til å ta livet av seg før Roy kom tilbake, hadde han gått glipp av øyeblikket, det ene øyeblikket han hadde til å gjøre det rette, og den muligheten forspilte han for alltid og rakte pistolen til Roy og ba ham om å ordne opp på sin egen måte (s. 208).

En erkjennelse som symbolsk nok leder frem til at han selv blir drept, ikke for egen, men for andres hånd, hvor han til slutt forstår at Roy hadde elsket ham og at det burde vært tilstrekkelig.

[H]an visste da at Roy hadde elsket ham og at det skulle ha vært nok. Han hadde bare ikke forstått det i tide (s. 211).

Som leser aner en her forfatterens egen fortvilelse over at faren som begikk selvmord, i sin tilstand ikke var i stand til å se hvilken betydning han hadde for de etterlatte. En fortvilelse som her rammer både den etterlatte far og sønn i Legender om et selvmord. Fortvilelse, knyttet til alle de ubesvarte spørsmål, som legger grunnlaget for skyld- følelse, sinne, fortvilelse og savn.

Skjønnlitterære selvmord og virkelig overlevelse

Samlet sett berører både Glassklokken og Legender om et selvmord flere av det man i faglitteraturen regner som risikofaktorer for selvmord: alvorlig psykisk sykdom, tidligere selvmordsforsøk og selvmordsplaner, selvmord i omgivelsene, impulsivitet, tilgang på en farlig metode, opplevelse av å være uten tilhørighet, uten verdi, økono- misk ruin og krenkelse, tapt anseelse, avvisning og konfliktsituasjoner uten håp om løsning. Betraktet kun som skjønnlitteratur skaper både selvmordsforsøk og selvmord litterære klimaks, som for å understreke lidelse og fortvilelse. Et litterært grep blir imidlertid virkelig i form av beskrivelser leseren tror på, nyanser som skaper hele personer, i en sammenheng som gjør beskrivelsene både sannsynlige og troverdige.

Én årsak til at dette blir tydelig er at forfatterne gjør det som på engelsk heter «going into character». Det vil si at leseren får være med på innsiden av karakterene, slik at deres tenkning, utvikling og fall forstås innenfra.

Dette er skjønnlitterære selvmord, beskrevet som reelle kasuistikker, med nærhet til karakterenes kompleksitet, ambivalens og fortvilelse, som delvis har foregrepet aktuell forskning, som setter seg i ryggmargen og berører med en følelsesnær innsikt i hvordan den som vurderer selvmord kan ha det. En annen årsak til at dette er romaner som berører, kan knyttes til at begge forfatterne har vært nær selvmordet, av egen tilstand eller som pårørende.

Både i Glassklokken og Legender om et selvmord er det åpen- bart at deres egne erfaringer ligger til grunn for litteraturen. Forfatterne har således beskrevet virkeligheten ved å ta fiksjonen til hjelp. Et litterært utgangspunkt som viser hvordan virkelighet og fiksjon står i et dialektisk gjensi- dig forhold. Virkelighet beskrevet som skjønnlitteratur sender virkeligheten tilbake, renskåret, tydelig og brutal.

Helt sentralt, det dreier seg om mennesker som står fast i en uutholdelig smertefull situasjon, uten at de selv ser alternative utganger. Deres tenkning er blottet for livgi- vende perspektiver, de har en umiddelbar eller planlagt metode tilgjengelig, og de har evne til å gjennomføre selv- mordsforsøket. Dette er faktorer som også fremheves i faglitteraturen, men som for etterlatte gjerne er vanskelig å forstå, da det fra deres perspektiv kan være en rekke grunner til at den enkelte skulle holde seg i livet. Ideen om at døden er den beste, og kanskje eneste utvei, er imidlertid en individuell størrelse; dersom forestillingen om døden virker mindre belastende enn selve livet, vil døden gjerne være et nærliggende alternativ.

(17)

For å forstå betydningen og virkningen av personlige nederlag og fall, en manns krenkelse, en sønns fortvilelse, en alvorlig depresjon, må vi derfor inn i den enkeltes tenkning, inn i deres sinn. Hvordan kan vi så vite? Slik enkelte romaner bringer oss på innsiden av den som begår selvmord, må man også i det virkelige liv ha tilgang til hvordan den enkelte tenker om seg selv, om andre og om livet fremover. Dersom vi får adgang og slipper inn, vil vi også få mulighet til å forstå. For å oppnå dette må vi komme forbi tabuet og frykten knyttet til det å snakke om selvmord. Vi må våge å spørre, våge å lytte. Ved å snakke om selvmordstanker vil vi derfor, fremfor å bidra til økt selvmordsfare, ha en mulighet til å forstå den andre, vise frem alternative perspektiver, vise omtanke.

Studiet av skjønnlitterære selvmord kan kanskje ikke erstatte kunnskapen man får av snakke med enkeltmennesker. Men det kan vekke vår evne til å følelses- messig sette oss inn i og forestille oss den andres liv, til å se oss selv i dennes sko, med en klokskap og innsikt i det komplekse samspill av risikofaktorer som er i aksjon når et menneske vurderer å avslutte sitt eget liv.

Som igjen gjør oss som lesere bedre i stand til å snakke med hverandre, og med enkeltpersonene, når det virkelig gjelder at de har noen å snakke med.

Teksten er en forkortet og redigert utgave av essayet Skjønnlitterære selvmord, publisert i antologien Signatur – Nye norske stemmer (2014), Cappelen Damm.

REFERANSER:

Bridge, J.A., Goldstein, T.R. & Brent, D.A. (2006). Adolescent suicide and suicidal behavior. J Child Psychol Psychiatry, 47, 372-394.

Durkheim, É. (1897/2001). Selvmordet. Gyldendal Norsk Forlag.

Egeland, M. (1997). Sylvia Plath. Gyldendal Norsk Forlag.

Freuchen, A., Kjelsberg, E. & Grøholt, B. (2012). Suicide or accident?

A psychological autopsy study of suicide in youths under the age of 16 compared to deaths labeled as accidents. Child Adolesc Psychiatry Ment Health, 6:30 http://www.capmh.com/content/6/1/30

Joiner, T. (2005). Why People Die by Suicide. Harvard University Press.

Normann-Eide, E. (2014). Skjønnlitterære selvmord. I Åmås, K.O. (red.).

Signatur – nye norske stemmer. CappelenDamm.

Skomsvold, K.A. (2012). Monstermenneske. Forlaget Oktober.

Plath, S. (1963/2004). Glassklokken. Gyldendal Norsk Forlag.

Vann, D. (2008/2011). Legender om et selvmord. Gyldendal Norsk Forlag.

EIVIND NORMANN-EIDE er psykologspesialist ved Seksjon for personlighetspsykiatri, Oslo Universitetssykehus, hvor han jobber som gruppe- og individualterapeut og med forskning. Han har tidligere skrevet om kultur, litteratur og forskning for ulike tidsskrift og aviser og bidratt i antologien Signatur - nye norske stemmer.

Både i Glass- klokken og Legender om et selvmord er det åpenbart at egne erfa- ringer ligger til grunn for litteraturen

Kandidater til Olaf-prisen 2016

Olafprisen er etablert i 2011 og deles ut av Olaf- stiftelsen til forebygging av selvmord blant unge.

Prisen tildeles som en anerkjennelse til en person som har bidratt med fremragende vitenskapelig arbeid eller kunnskapsformidling innenfor feltet selvmordsforebygging blant barn og ungdom.

Prisen deles ut hvert år, fortrinnsvis i forbindelse med markering av Verdensdagen for selvmordsforebygging, den 10. september. Prisen består av en bronsestatue og et diplom.

Ett fagutvalg ledet at professor dr med Lars Mehlum, forestår innstillingsarbeidet av kandidater til prisen. For mer informasjon se www.olafstiftelsen.org.

Forslag til kandidater med navn på kandidaten, kort begrunnelse og navn på forslagstiller kan sendes på epost til Jon Schultz, [email protected] innen 30. mai, 2016.

Olafstiftelsen til forebygging av selvmord blant unge www.olafstiftelsen.org