Sjakk, strikking og vedkubber
Oddbjørn Johansen Dosent helsefag HiNT
Hva er det med oss mennesker når så mange av oss lar seg fasinere og styre av informasjon fra massemedia. For en tid siden hadde vi et tv-innslag om fyring og ved. For en måned siden et som handlet om strikking. I forrige uke ble VM i sjakk avsluttet med Carlsen som deltaker og vinner. Hva har disse innslagene til felles? Jo, de har det til felles at de starter en folkebevegelse, de sørger for at vi blir fasinert og engasjerte. Kort sagt vi lar oss rive med og starter selv. Vi blir opptatt av å hogge stable og fyre med ved. Legger flid i tillagingen av vedstabler snakker om ulik brennkvalitet på ulike vedtyper. Eller vi går i forretningen kjøper garn oppskrifter og pinner setter oss i godstolen og stikker rett, vrang. Leser oppskrifter diskuter garntyper strikkefasthet, pinnestørrelse, fordelen med strikke pinner av tre fremfor metall eller plast. Den siste uken har det vært umulig å få kjøpt et sjakkbrett i butikkene, antageligvis fordi vi mener at i alle dannede hjem bør det minst være et sjakkbrett.
Hva handler dette om? Handler det om medias makt over oss, at vi viljeløst lar oss styre av hva andre setter på dagsorden og gir plass? Dette var min først innskytelse. Men kan slike interesser som etableres av massemedia også være et tegn på en trend på hva vi bruker vår fritid og engasjement på?
Vår måte å engasjere seg på har de siste ti år endret karakter. Fra å ha et kollektiv utgangspunkt for engasjementet til et individualisert. Der det kollektive har stått for solidaritet, medmenneskelighet, ansvar og rettferdighet. Til det individualiserte hvor hovedfokuset er, hva er det i dette for meg og mine.
Forskningen viser at vi er mindre engasjert i politikk en før og vi er mindre aktive i andre former kollektivt dugnad, hvor målet er å påvirke politikken via en folkebevegelse. Dette er i større grad overlatt til profesjonelle aktører i form av lobbyister og kommunikasjonsrådgivere. Som regel representerer disse særinteressene i samfunnet og i mindre grad folket eller kollektivet.
Medlemstallet og engasjementet i de politiske partiene er synkende. Samtlige politiske partier har hatt en nedgang i medlemstallet selv om antall innbyggere har økt. La meg illustrere dette med to eksempler. I 1950 hadde Arbeiderpartiet over 200.000 medlemmer i 2012 var medlemstallet i underkant av 53.000. Siden 1980 har de politiske partiene mistet 30 prosent av side medlemmer og det er i dag rundt fem prosent av den norske befolkning som er medlem av et politisk parti.
Det samme fenomenet viser seg i de store og kjente humanitære organisasjoner som Norske Kvinner Sanitetsforening, Nasjonalforeningen for folkehelse, Norsk Folkehjelp osv. Foreninger som på mange måter har bidratt til å bygge opp det Norske velferdssamfunnet.
Ved siden av det arbeidet de ulike organisasjonene driver, har disse organisasjonene også en annen viktig oppgave. Det å ivareta demokratiet og lære oss hvordan demokratiet virker. Disse
organisasjonene gir medlemmene kunnskaper om demokratiske verdier og en opplæring i praktisk demokrati. Når færre personer er aktive medlemmer i slike organisasjoner kan en risikere at
kunnskapen om demokratiet og interessen for hvordan demokrati fungerer blir mindre i befolkningen og spesielt hos den oppvoksende slekt.
Vi dyrker våre interesser, men det er en trend at våre interesser i større grad handler om sosial aktivitet og utfoldelse av personlige interesser, enn av generell samfunns nytte. Dette står i stor kontrast til de store folkebevegelsene som hadde som mål og «forandre» eller opplyse samfunnet generelt. Våre nye interesseorganisasjoner er i større grad opptatt av uforpliktende og uformell aktivitet knyttet til nærmiljøet og vår egen fritid. Konsekvensen av en slik dreining fra kollektivisme til mer individrettet og her og nå nyttebaserte aktiviteter er at det skjer en forvitring av de kollektive verdiene. Med andre ord et organisasjonssamfunn som har som motto «Skidt i verden - Leve Toten ».
Vi er langt mer opptatt av våre private liv. Vår fritid egnes i hovedsak til å realisere det gode liv for oss selv og vår familie. Dette faller sammen med en utvikling hvor vi i samfunnet i økende grad har forbruk som en måte å uttrykke oss på og som indikator på det gode liv. En slik dreining av frivillighet har også støtte fra sittende regjering som skriver i sin regjeringsplattform: Innholdet i det frivillige engasjementet har endret seg fra å være medlemskapsbasert til å bli mer aktivitetsbasert. For at frivilligheten fremover skal kunne utvikle seg på egne premisser, må rammebetingelsene tilpasses en ny virkelighet.
Dette er et paradoks når vi ser hvilke store utfordringer vi overfor. Enten en ser på det norske samfunnet isolert sett eller verden generelt. Dette er utfordringer som handler om å ta vare på hverandre, bry seg bygge gode og solide sosiale nettverkverk hvor fokuset er på å ha det bra sammen i større grad en at jeg skal ha det bra. Globalt sett står vi ovenfor en klimakrise, og ut fra resultatet i Warszawa, er det ingen som klare å gjøre noe med utfordringene, fordi ingen vil gi eller redusere det de oppfatter som sitt samfunns «gode liv». Vi klarer ikke å ta inn over oss at vi må gjøre noe. At vi må ta ansvar.
Jeg vil gjerne at folk både strikker, stabler ved og spiller sjakk. Det er viktig at folk har det bra og gjør noe en trives med. Men det er betenkelig at det som virkelig gjelder klarer vi ikke å gjøre noe med – vår alles fremtid. Vi blir oss sjøl nok.
