Hvor travelt er det på jobben?

Dag Olberg

Hvor travelt er det på jobben?

Arbeidspress og intensivering av arbeidstiden

Dag Olberg

Hvor travelt er det på jobben?

Arbeidspress og intensivering av arbeidstiden

© Fafo 2012 ISSN 0804-5135

Innhold

Forord ... 4

Hvor travelt er det på jobben? ... 5

1 Bakgrunn — tema og problemstillinger ... 5

2 Perspektiver på tidspress ... 9

3 Arbeidstid og arbeidspress — endring og stabilitet ... 11

4 De som opplever tidspress ... 26

5 Avslutning... 31

Forord

Denne underveisrapporten inngår som del av et rammeprosjekt om utvik- lingen på arbeidstidsområdet. Prosjektet utføres med støtte fra LO. Hensik- ten med prosjektet er å gi en overordnet beskrivelse av utviklingstrekk på arbeidstidsområdet – med hovedvekt på forhold som innebærer utfordring- er for fagbevegelsen når det gjelder rammene for kollektiv ivaretakelse av arbeidstakerinteresser. Takk til Ellen Horneland og Wenche Thomsen i prosjektets referansegruppe for kommentarer til en tidligere versjon av no- tatet. Takk også for kommentarer fra Kristine Nergaard og Sissel Trygstad.

Tolkningene er som vanlig mine egne. Det gjelder også med hensyn til feil som fortsatt ikke måtte være luket ut.

Fafo, november 2012 Dag Olberg

Hvor travelt er det på jobben?

Tidspress omtales på ganske forskjellige måter i samfunnsdebatten og i me- dia. Blant tilfeldige illustrasjoner er overskrifter som «Trives med tidspress»

– der ingressen utdyper med at «Selv om mange nordmenn opplever at det er et høyt arbeidspress på jobben, så er det kun én av ti som synes det er for mye jobbpress». Det har også blitt pekt på sammenhenger mellom stress og helse; «Stress på jobb farligst for unge. Stress på jobb øker risikoen for hjer- tesykdom, og personer under 50 år er mest utsatte». Arbeidspress er heller ikke noe som alltid er pålagt, «Heltent og utbrent. Det nye vi ser i dag er at jobben er stimulerende og stressende, utviklende og utmattende på samme tid (-)». Det kan se helt annerledes ut for noen yrkesgrupper, som renholde- re. I én reportasje ble tidspresset fremstilt slik: «Det er forferdelig å hele tiden vite at jeg ikke kommer til å rekke alt, (-) - Vi er slitne og flere og flere av oss blir syke». Problemstillinger som dreier seg om tidspress er viktige og omfattende. Omtalene i media er sprikende. Det kan reises nye spørsmål om omfanget av tidspress og i hvilken forstand tidspress utgjør et problem eller ikke. Her inngår både spørsmål om arbeidstidens lengde og spørsmål om intensivering av arbeidstiden. Intensivering av arbeidstiden er vanskelig å måle. I dette notatet ser vi på lange arbeidsuker som vanlig arbeidstid og andelen arbeidstakerne som mener de ofte har for mye å gjøre, i hovedsak med bakgrunn i data fra levekårsundersøkelsen 2009.¹

1 Bakgrunn — tema og problemstillinger

Den internasjonale debatten om arbeidsintensitet utgjør et omfattende og komplisert område (jf. bl. a. Green 2001; Green & McIntosh 2001; Burcell

& Fagan 2004; Eurofound 2007; Albertsen 2007, Burke et al. 2009).² Her

1 En del av de dataene som er benyttet her, er hentet fra Statistisk sentralbyrås (SSB)

«Samordnet levekårsundersøkelse 2003, 2006 og 2009 – Tverrsnitt Tema: Arbeidsfor- hold». SSB er ansvarlig for datainnsamlingen, og undersøkelsene er finansiert av Nor- ges forskningsråd (NFR). Data er tilrettelagt og stilt til disposisjon i anonymisert form av Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste AS (NSD). Verken SSB, NFR eller NSD er ansvarlig for analysen av dataene eller de tolkninger som er gjort her.

2 En god del av litteraturen om arbeidsintensivering omhandler europeiske land på konti- nentet, Storbritannia og andre engelskspråklige land. Arbeidslivet i disse landene kan ha andre kjennetegn enn norsk arbeidsliv. Det gjelder blant annet arbeidstakerorganisering og partssamarbeid. Likevel kan nye organisasjonsmodeller og ledelseskonsepter også prege norsk arbeidsliv. Men det er også vist til at innføring av nye organisasjonskonsepter i Nor- ge ikke foregikk umodifisert; de nye konseptene møtte, og ble preget av, et arbeidsliv som

inngår en rekke problemstillinger knyttet til helse, arbeidsmiljø og sikkerhet, til arbeidsorganisering og medbestemmelse, i tillegg til spørsmål om pro- duktivitet og effektivitet i arbeidslivet.³ Hvor hektisk arbeidstiden er, kan ha sammenheng med arbeidsmengde og arbeidstidens lengde, med organise- ringen av arbeidstiden og organiseringen av arbeidet og virksomheten. Vi- dere inngår spørsmål om sammenhenger mellom arbeidstid og tid utenfor arbeidet, som sosial tid og familietid. Til spørsmål om hvor intenst arbeidet er, kan det knyttes både positive og negative vurderinger.⁴ Arbeidstidsorga- niseringen og innholdet i arbeidstiden kan føre til helsebelastninger og fra- vær, men deltakelse i arbeidslivet regnes også som helsefremmende – mens fravær fra arbeid kan være helsebelastende.

Arbeidspress kan ha sammenheng med arbeidsmengden, målt i timer, og med hvor intens arbeidstiden er. Arbeidsintensitet er vanskelig å måle ob- jektivt, virkningene kan være ulike og de kan oppleves forskjellig av ulike arbeidstakere. Videre er det ofte komplisert å forklare både hvilke faktorer som påvirker arbeidsintensitet og hva slags virkninger endringer i arbeidsin- tensitet kan ha (Green 2004).

Tema – problemstillinger

Dette notatet diskuterer perspektiver på tidspress – hva forstås med økt arbeidspress og intensivering av arbeidstiden? Her inngår både spørsmål om ideer/fortolkningsrammer, og spørsmål om hva slags indikatorer som bru- kes for å måle arbeidspress.

Videre reises spørsmål om status og utvikling når det gjelder vanlig ar- beidstid. Blant undertema inngår spørsmål om eventuelle forskjeller og lik- heter etter næring, yrke, og kjønn. Den avtalte arbeidstiden har ikke økt.

«Vanlig» arbeidstid kan likevel være forskjellig fra avtalt tid om man ofte arbeider overtid eller har ekstraarbeid som utføres hjemme (jf. avsnitt 3 nedenfor for diskusjon). Er lengden på den vanlige arbeidstiden stabil, re- dusert, eller har den økt? Lengden på arbeidstiden måles på litt forskjellig måte i ulike undersøkelser.

allerede var preget av kollektive organisasjoner og institusjonelt partssamarbeid (Olberg &

Trygstad 2007).

3 Det har for eksempel blitt stilt spørsmål om hvorvidt produktivitetsveksten i britisk

økonomi i 1980-årene ikke først og fremst skyldtes bedre arbeidsorganisering, økt kompetanse m.m., men heller at de ansatte måtte jobbe hardere (Green 2001).

4 Jf. bla. Allvin et al. 2011.

Hva «tidspress» er, kan diskuteres. Tidspress kan dreie seg om at arbeids- tempoet er høyt og at arbeidsmengden er omfattende. Begge deler kan opp- fattes som noe som kan være både positivt og negativt. I dette notatet er tema i hovedsak indikatorer på tidspress der presset vurderes som negativt.

I hvilken grad vi kan sammenlikne graden av arbeidsintensitet over tid, var i utgangpunktet en av problemstillingene i notatet. Legger vi til grunn data fra surveyundersøkelser over flere år, er vi avhengig av at indikatorene er de samme. Det viste seg ikke å være tilfellet når det gjelder flere av spørsmålene som stilles. Notatet kommenterer derfor noen grunner til at sammenlikning av levekårsdata over tid er problematisk om man vil under- søke endringer hva gjelder arbeidsintensitet. Ut fra dette brukes i hovedsak data fra levekårsundersøkelsen 2009. Blant relevante spørsmål her, er hvor stor andel av arbeidstakerne som mener de ofte har for mye å gjøre. Et annet spørsmål er hvor stor del av arbeidstakerne som i tillegg opplever at det ofte ikke er nok tid til å utføre arbeidsoppgavene skikkelig. Tema er også sammenhenger denne typer negativt tidspress inngår i. Blant relevante spørsmål her, er hvorvidt de som opplever tidspress, opplever at de generelt får hjelp og støtte fra nærmeste leder og kolleger, og om de trives på job- ben.

Bakgrunn

Store deler av forskningen om arbeidstid har dreid seg om arbeidstidens lengde og plassering. I Anne Lise Ellingsæters Vår tids moderne tider anbefales mer oppmerksomhet på arbeidstidens innholdsmessige sider, også ut fra sammenhenger mellom arbeidstid og velferd, jf. begrepet om tidsvelferd.

Bakgrunnen er blant annet antakelser om at innen flere områder skal flere arbeidsoppgaver gjøres på kortere tid enn tidligere. Det beskrives som

«denne økonomiske rasjonalitetens gjennomtrengning av arbeidslivet, sam- men med innføring av ny teknologi, fører til et effektivitetsjag og tidsmessig speed-up» (Ellingsæter 2009:119). Økt arbeidspress kan føre til arbeidsrelatert stress og endre balansen mellom arbeidstid og annen tid (tid sammen med familie, tid til sosiale aktiviteter, og tid for seg selv og egne aktiviteter). Slik sett kan arbeidstidens innholdsmessige aspekter, sammen med arbeidstidens lengde og plassering, også ha konsekvenser for arbeidsmiljø og helse.

Det er publisert færre studier om kvalitative sider ved arbeidstid.⁵ Det er blant annet behov for mer kunnskap om tidspress og intensivering av ar-

5 Arbeidspress – eller «working hard» – omfatter både en tidskomponent, som i antall

timer, og en intensitetsdimensjon, som angår hvor intens arbeidsinnsatsen («effort») er

beidstid. Her inngår fortolkningsrammer på den ene siden, og diskusjon om indikatorer som brukes i slike studier på den andre.

Statens arbeidsmiljøinstitutt har med bakgrunn i data fra levekårsunder- søkelsen 2009, publisert en omfattende oversikt over status og utviklings- trekk når det gjelder arbeidsmiljø og helse, der også spørsmål om arbeids- press inngår (Stami 2011). Elisabeth Rønnings studie (2006) Få indikasjoner på økt arbeidspress generelt i arbeidslivet er også blant de kvantitative analysene av arbeidspress i norsk arbeidsliv.⁶ Økt arbeidspress er diskutert i flere andre norske studier. En studie av kommunal eldreomsorg – Hjemmesykeplei- en som grådig organisasjon – har analysert intensivering av arbeidet som resultat av desentralisering av ansvar for pleietjenestene til de ansatte, men uten desentralisering av makt over ressurser og rammebetingelser (Rasmussen 2000).⁷ Noen studier viser at statlig ansatte generelt svarer at de har fått økt arbeidsmengde, og at dette særlig gjelder ansatte som har vært berørt av omorganisering. Blant disse ansatte rapporterte nærmere syv av ti om økt arbeidsmengde. Økningen i arbeidsintensitet (ikke tid til å utføre arbeids- oppgavene skikkelig) blant ansatte i omstillingspresset, så imidlertid ut til å være størst i kommunal sektor (Trygstad et al. 2006:153, 154).⁸

Andre studier viser at det ikke ser ut til at den antatt lange arbeidstiden blant «de nye yrkesgruppene» er blitt kopiert og har «smittet» over til det mer tradisjonelle arbeidslivet: «Tvert i mot finner vi at ’smitteretningen’ har gått den andre veien» (Pettersen, Kjeldstad, Nymoen 2007:184).

i løpet av arbeidstiden. I arbeidslivsforskningen er det lengden på arbeidstiden som er viet mest oppmerksomhet (Burke et al. 2010: 348, f.)

6 Konklusjonen sto i motsetning til det som da var den allmenne oppfatningen. I Rønnings studie ble det likevel innen noen områder også rapportert om en økning i andelen arbeidstakere som opplevde at de ikke hadde tid til «å utføre arbeidet skikke- lig» innenfor næringene undervisning og i helse- og sosialsektoren. Videre skilte kon- toryrker og salgs- og serviceyrker seg ut ved at de ansatte i større grad enn andre svar- te at de bestemte mindre over tidsfrister og eget arbeidstempo i 2003 enn i 2000 (Rønning 2006).

7 Andre studier har også fokusert på autonomi, men har sett høyt arbeidstempo mer som resultat av at arbeidstakere både har høy grad av selvstendighet og er i posisjoner der de har ressurser og der andre arbeidstakere er avhengige av dem (Svalund 2003).

8 Undersøkelser innen kommunal pleie- og omsorgssektor har vist at knapphet på tid er blant faktorene som har betydning for trivsel, mestring og sykefravær (Sollund, Trygstad, Johansen 2004:124–125).

Flere HMS-undersøkelser fokuserer på andelene ansatte som ser høyt arbeidstempo, bruk av overtid, og manglende medvirkning som problema- tisk (jf. bl. a. Bråten et al. 2008). Trygstad et al. (2011) viser til den store vekten som allerede i første halvdel av 1990-årene ble lagt på konsekvense- ne av arbeidsintensivering for ansatte i renholdsbransjen (jf. NOU 1993:

10).⁹

2 Perspektiver på tidspress¹⁰

For få år siden publiserte et dansk tidsskrift for arbeidslivsforskning en ut- gave der temaet var «Æder det fleksible arbejde sjæle op?»¹¹ Spørsmålet var verken dumt stilt eller enkelt å besvare. Fleksible arbeidstidsordninger kan være på arbeidsgivers premisser, eller arbeidstakers premisser – eller handle om en balanse mellom begge parters interesser. Problemstillinger om økt arbeidspress berører både arbeidstidens kvantitative og kvalitative aspekter.

En del av de lokale byttene med redusert arbeidstid, innebærer en kompri- mering av arbeidstiden i den forstand at det er avtalt eller forutsettes at ting man tidligere hadde formelt eller uformelt rett til i arbeidstiden (som lege- besøk, tannlegebesøk, pauseaktiviteter m. m.), i større grad skal legges uten- for arbeidstid. Komprimert arbeidstid er slik sett også intensivert arbeidstid (Olberg 2008:51; Tucker 2006:1; Eurofound 1996:7). Eller sagt på en annen måte – det samme arbeidet utføres på kortere tid, eller mer arbeid utføres på samme tid, og arbeidstiden skal i større grad bare brukes på arbeidsopp- gavene.

Arbeidstid som flyter utover annen tid – autonomiparadokset

I noen situasjoner kan det være slik at arbeidstiden «flyter ut» over det som er den avtalte tiden, uten at intensiveringen oppleves som noen «brutalise- ring» – selv om det også kan være tilfellet. Den ikke avtalte, men kanskje implisitt forutsatte, arbeidstiden glir inn i, og preger, andre tidssfærer. Det kan gjelde den sosiale tiden, familie- og omsorgstiden, og den egne fritiden

9 Flere av deres informanter oppga at de var pålagt å rengjøre opptil 1000 kvadratme-

ter pr. time, mens antall kvadratmeter tilsvarende ble angitt som 600 i begynnelsen av 1990-tallet og 350 kvadratmeter tidlig på 1980-tallet (Trygstad et al. 2011:36).

10 Deler av dette avsnittet bygger på Arbeidstidsdilemmaer (Olberg 2011).

11 Tidsskrift for arbejdsliv, nr. 3 september 2003.

(illustrasjoner finnes blant annet i HMS-undersøkelsen til Bråten et al.

2008).

Et arbeidsmarked som i større grad er preget av moderne former for fleksibilitet og i mindre grad av standardiserte arbeidskontrakter og arbeids- tidsavtaler, kan føre til nye typer av «tidspakker». Nye former for arbeidsor- ganisering preget av prosjektarbeid og desentralisering av ansvar til arbeids- takerne, av fokusering på at oppgavene utføres på en selvstendig måte mer enn på tradisjonell tidskontroll, kan også føre til et misforhold mellom fak- tisk arbeidstid og ønsket arbeidstid. Det kan typisk gjelde situasjoner der arbeidstakerne selv bestemmer arbeidstid, samtidig som de arbeider mer enn tiden som er avtalt. Konstellasjonen er omtalt som «autonomi- paradokset».¹²

I begynnelsen av tiåret ble det pekt «på at den moderne arbeider» fantes, men at det ikke var så mange av dem (Rønning 2002). Ti år etter er det an- takelig flere, og bildet av «den moderne arbeider» har fått flere fasetter.

Intensivering og kontroll

Intensivering av arbeidstiden innebærer forskjellige ting i ulike sektorer og bransjer, og kan ha en rekke forklaringer. Forklaringene kan ha sammen- heng med styringsformer og kontrolltyper som brukes i virksomheten, og kjennetegn ved arbeidstakerne og deres situasjon. Forskjellige grupper ar- beidstakere har ulik grad av selvstendighet og kontroll i arbeidssituasjonen.

Flere har pekt på utfordringer knyttet til utviklingen i retning av mer brukerorienterte tjenester innen helse- og sosialtjenesten og betydningen av økt kontroll i arbeidet (jf. bl. a. Vabø 2002; Dahle & Thorsen 2004; Vike et al. 2002; Pettersen & Olberg 2008).

Det nyere og omfattende forskningsprosjektet Nordiske omsorgsstater i for- andring har belyst endringsprosessene i forbindelse med de senere årenes effektiviserings- og omorganiseringsbølge knyttet til New Public Manage- ment. Prosjektet har studert prosessene både fra et styringsperspektiv og fra ansattes perspektiv.¹³ Her inngår også analyser basert på kvantitative studier

12 Jf. van Echtelt et al. 2006:497; Rønsen & Kitterød 2010:3; van Echtelt et al.

(2006:497) formulerer autonomiparadokset slik: «Jo flere ansatte som jobber i post- fordistiske arbeidsorganisasjoner (som også innebærer frihet til å velge egen arbeids- tid), desto mer vil de være fokusert på å sluttføre oppgaver og å vise forpliktelse, og i desto mindre grad vil de ta hensyn til inntekt og fritid når de vurderer i hvilken grad de vil engasjere seg i arbeidslivet» (min oversettelse).

13 Jf. M. Vabø, Sluttrapportering prosjektnr. 168212, Norges forskningsråd, 2008.

(NordCare). Blant resultatene er at ansatte i omsorgsyrkene i Danmark og Finland i større grad rapporterer om forverring enn hva tilfellet er når det gjelder Norge. Men det er også rapportert om tøffere arbeidsforhold for kvinnelige helsearbeidere i Norge (jf. bl. a. Rønning 2010).

3 Arbeidstid og arbeidspress — endring og stabilitet

Undersøkelser som bygger på data fra levekårsundersøkelsene, har konklu- dert med at når det gjelder arbeidslivet som helhet, var utviklingen i perio- den 1996–2003 preget av stabilitet med hensyn til tidspress (Rønning 2006).

I forbindelse med data fra tidsbruksundersøkelser er det pekt på at øk- ningen i tid brukt til fritidsaktiviteter siden begynnelsen av 1970-tallet, står i kontrast til utbedte oppfatninger om at samfunnet er preget av større tids- press og travelhet (Kitterød 1999).

I dette avsnittet ser vi først på om arbeidsmengden målt som «vanlig»

ukentlig arbeidstid er stabil, og det stilles spørsmål om det ofte er nødven- dig å arbeide i et høyt tempo. Arbeidsintensitet kan belyses mer direkte gjennom spørsmålene om hvor ofte det eventuelt er for mye å gjøre og spørsmålet om hvorvidt det er tilstrekkelig tid til å utføre arbeidsoppgavene skikkelig (som handler om krav i jobben). Levekårsundersøkelsene har også med en rekke spørsmål om selvbestemmelse og støtte (som er blant spørs- målene om kontroll i arbeidet), dessuten spørsmål om belønning og aner- kjennelse. Begge er interessante i forbindelse med arbeidspress.¹⁴

Lengden på den vanlige ukentlige arbeidstiden

Hvorvidt arbeidspresset øker eller ikke, kan ha sammenheng med mengden arbeid målt i arbeidstidens lengde, og hvor intens arbeidstiden er. Vi ser i første omgang på lengden på den vanlige arbeidstiden. Her gir levekårsun- dersøkelsene nyttig informasjon fordi det spørres etter respondentenes van- lige arbeidstid per uke, ikke bare etter hva som er avtalt arbeidstid.¹⁵

14 I den internasjonale litteraturen peker både «krav-kontroll»-modellen (Karasek 1979) og

«innsats-belønning»-modellen (Siegrist et al. 2004) på at misforhold (ubalanser) mellom disse elementene kan føre til arbeidsrelatert stress, som igjen kan innebære helsebelast- ninger og føre til sykdom. Den omfattende oversikten over SSBs Levekår 2009 som er laget av Stami/Noa, har illustrasjoner som refererer til begge modellene (jf. Stami 2011:103–106).

15 Levekårsundersøkelsene er landsomfattende utvalgsundersøkelser. Antall intervjuer i undersøkelsen for 2009 var 9275, i 2006-undersøkelsen 9960 intervjuer, og 2561 intervjuer i 2003. I dette notatet er det i hovedsak 2009-undersøkelsen som legges til grunn.

Spørsmålsstillingen var identisk i levekårsundersøkelsene i 2003, 2006, og 2009: «Hvor mange timer pr. uke arbeider du vanligvis i alt i ditt hovedyrke? Regn også med betalte overtidstimer og ekstraarbeid hjemme i forbindelse med dette arbeidet». De- finisjonene av hva som er lang arbeidstid, varierer. I Norge er det vanlig å definere de lange arbeidsukene som mer enn 45 timer per uke, mens man tilsvarende i EU vurderer ukentlig arbeidstid på over 48 timer som lange uker (Stami 2011:63).¹⁶ I dette notatet er det i første omgang valgt en innde- ling som skiller mellom dem som har en vanlig ukentlig arbeidstid på 40 til 54 timer, og mer enn 54 timer (i tråd med inndelingen som brukes av Røn- ning 2006), senere følger en inndeling med kortere intervaller.¹⁷

Andelen som arbeidet under 40 timer i uken, økte noe fra 2000 til 2003, dessuten gikk andelen som jobbet 40 til 54 timer i uken, tilsvarende ned.

Endringene var små. Om lag fem prosent hadde en ukentlig arbeidstid på 55 timer eller mer (flest menn), det hadde ikke skjedd endringer. Hovedinn- trykket var stabilitet når det gjaldt arbeidsmengden målt som vanlig ukentlig arbeidstid i perioden 2000 til 2003 (Rønning 2006:38). Er bildet preget av like stor stabilitet om vi ser på utviklingen etter 2003?

Fig. 1 Vanlig ukentlig arbeidstid. Prosent. Levekårsundersøkelsene 2003, 2006, 2009.

16 Valg av definisjoner har betydning for hvor mange og hvem som omfattes av de lange arbeidstidene. Velger man å sette grensen høyt, arbeider en god del færre lang arbeidstid i Norge sammenliknet med EU-landene. «I Norge er det vanlig å definere en arbeidsuke som lang når den overstiger 45 timer per uke, og ifølge tall fra LKU 2009 gjelder dette ca. 17 prosent av alle yrkesaktive, eller nærmere 400 000 personer.

Om lag halvparten av dem som oppgir å jobbe 45 timer eller mer per uke oppgir at det er overtid som de ikke får kompensert for i form av lønn eller avspasering» (Stami 2011:63).

17 Grensen i arbeidsmiljøloven er 40 timer, i tariffavtalene vanligvis 37,5 timer.

0 20 40 60 80 100

Alle Menn Kvinner Alle Menn Kvinner Alle Menn Kvinner

2003 2006 2009

Under 40 timer 40 - 54 timer 55 timer eller mer

Fordelingene i figuren over viser at den lange vanlige arbeidstiden har økt noe – målt på denne måten, som respondentenes generelle vurdering av lengden på den faktiske arbeidstiden, inkludert overtid og ekstraarbeid i tilknytning til hovedyrket. I 2009 er det noen færre som jobber mindre enn 40 timer i uken som vanlig arbeidstid sammenliknet med 2003 (66 prosent mot 73 prosent). I 2009 oppga flere at de jobbet lange dager, det vil si en ukentlig arbeidstid på 40–54 timer, sammenliknet med 2003 (31 prosent mot 23 prosent). Andelene som jobbet de lengste arbeidsdagene var om lag de samme (4–5 prosent).

Inndelingen av lang vanlig arbeidstid (40 til 54 timer) gir flere med lange arbeidsuker enn om man bare tar hensyn til de lengste arbeidsukene (som er mer enn 48 timer eller mer enn 54 timer). Både flere menn og flere kvinner jobbet i 2006 og 2009 lange arbeidsdager i vanlige arbeidsuker, her 40–54 timer per uke. 40 prosent av mennene oppga dette som vanlig arbeidstid i 2009, i 2003 gjaldt dette om lag 33 prosent av mennene. 20 prosent av kvinnene oppgir denne typen lange arbeidsuker i 2009, i 2003 gjaldt det om lag 12 prosent av kvinnene, altså om lag en fordobling.

Det er likevel fortsatt flest menn som jobber de lengste arbeidsdagene, med 55 timer eller mer per uke. Her har det heller ikke skjedd noen økning.

Det har skjedd mindre endring når de gjelder de lengste arbeidsukene på 55 timer eller mer.

Vanlige arbeidsuker på 40 timer eller mer – hvor lange, og hvem har vanligvis slik ar- beidstid?

Som pekt på over, er 40–54 timer et langt intervall. Det er nødvendig å dele det opp, og spørre hvem det er som oppgir at de vanligvis har lange ar- beidsuker og hvor lange de er. En mer fingradert inndeling når det gjelder dem som oppga lange arbeidsuker, viser at det dreide seg om relativt «mo- derat» utvidet tid både i 2003 og 2009. Det vanligste var 40–42 timer og 43–

45 timer. Mens 11 prosent oppga mellom 40 og 42 timer som vanlig ukent- lig arbeidstid i 2003, oppga 15 prosent det samme i 2009.

Fig. 2 Vanlig ukentlig arbeidstid. Prosent. Levekårsundersøkelsen 2003, 2009.

Hvem er det som oppgir at de har lange arbeidsuker som vanlig arbeidstid?

Lange arbeidsuker er vanligst blant personer i lederstillinger. I 2009 oppga en tredjedel av lederne at de hadde mellom 40 og 45 timers uke som vanlig arbeidstid. Nærmere to av ti ledere oppga mer enn 45 timer. Utvidete ar- beidsuker som vanlig arbeidstid er likevel ikke noe som bare kjennetegner ledere. Tilsvarende rapporterte nærmere to av ti personer som ikke hadde lederstillinger at de vanligvis arbeidet mellom 40 og 45 timer per uke.

I 2003 oppga 28 prosent av lederne mellom 40 og 45 timer som vanlig arbeidstid, 16 prosent jobbet lengre uker. Blant dem som ikke var i lederstil- linger i 2003, hadde drøyt en av ti (13 prosent) mellom 40 og 45 timer van- lig arbeidstid. Hovedmønsteret er det samme i 2003 og 2009, men noen flere blant både ledere og arbeidstakere som ikke hadde lederstillinger hadde (moderat) lange arbeidsuker som vanlig arbeidstid. Økningen i andelen lede- re med mellom 40 og 45 timer som vanlig arbeidstid, var 5 prosentpoeng, som tilsvarer økningen blant personer som ikke var ledere.

Det går frem av figur 3 nedenfor at når vi spør hvor i arbeidslivet det er mest vanlig med utvidete arbeidsuker (her mellom 40 og 45 timer), dreier det seg i størst grad om administrative ledere, akademiske yrker og yrker med utdanning på høyskolenivå.¹⁸ Også håndverkere og prosess- og ma-

18 En nyere kartlegging fra AFI viser at vitenskapelig ansatte i heltidsstillinger ved norske universiteter og høyskoler i 2010 arbeidet i gjennomsnitt 47,6 timer per uke (Egeland &

Bergene 2012:33).

0 10 20 30 40 50 60 70 80

Under 40 timer

40-42 43-45 46-48 49-54 55 timer

eller mer 2003 2009

skinoperatører rapporterer om moderat lange uker som «vanlig» arbeidstid, og blant dem som gjør det, oppgis 40–42 timer mest hyppig.

Fig. 3 Vanlig ukentlig arbeidstid. Yrkesgrupper. Prosent. Levekår 2009

Illustrasjonene over refererer i hovedsak til «moderat» lange arbeidsuker som vanlig arbeidstid (40–45 timer). Statens arbeidsmiljøinstitutt (Stami 2011) har oppsummert data fra levekårsundersøkelsen om dem som oppgir at de har 45 timer eller mer som vanlig arbeidstid:

«Data fra LKU 2009 viser at lange arbeidsuker er mest vanlig blant ulike grupper av ledere, men også i primæryrkene og i ulike sjåføryrker (-). Også yrkesgruppene advokater og leger, psykologer, tannleger etc.

har forholdsvis lange arbeidsuker. Innenfor disse gruppene oppgir mellom 33 og 44 prosent at de jobber lange uker. Klassifisert etter næring er lange arbeidsuker mest utbredt innen jordbruk/ skogbruk/

fiske, omsetning/drift av eiendom og faglig vitenskapelig/ teknisk tje- nesteyting, hvor mellom 30 og 36 prosent oppgir dette. Tar vi hensyn til størrelsen på næringsgruppene, ser vi imidlertid at det er flest per- soner med lange arbeidsuker som jobber innen industri og innen va- rehandel/reparasjon av motorvogner (i overkant av en av fire)» (Stami 2011:63).

0 5 10 15 20 25 30 35 40

Alle Yrker uten krav til utdanning Prosess- og maskinoperatører,…

Håndverkere o.l.

Jordbruk,skogbruk og fiske Salgs-, service- og omsorgsyrker Kontor og kundeserviceyrker Høyskoleyrker Akademiske yrker Administrative ledere

40-42 timer 43-45 timer

Hvordan tolker vi dataene om vanlig arbeidstid?

Data om «vanlig» eller «faktisk» arbeidstid i levekårsundersøkelsene kan diskuteres på flere måter, også når det gjelder utvikling over tid.¹⁹ Her inng- år også spørsmål om i hvilken grad konjunktursvingninger og strukturend- ringer spiller inn. En omfattende drøfting faller utenfor rammene for dette notatet, men det kan nevnes at i Norge var arbeidsmarkedet i 2003 preget av lavkonjunktur, mens perioden 2006 frem til 2008 var kjennetegnet av høykonjunktur. Også Norge var i perioden 2008/2009 preget av virkingene av den internasjonale finanskrisa. Videre har yrkesstrukturen vært under endring, med vekst innen administrasjon, akademiske yrker og høyskoleyr- ker.

Indikatoren «vanlig» arbeidstid kan også problematiseres, blant annet fordi subjektive vurderinger av hva som er vanlig arbeidstid, kan variere. I sammenhengen over er spørsmålet om «vanlig arbeidstid» imidlertid vurdert som et interessant mål, fordi det kan fange inn generelle vurderinger av fak- tisk arbeidstid på en annen måte enn det som gjøres i andre undersøkelser.

Én problemstilling dreier seg om hvorvidt andre undersøkelser også vi- ser at det har skjedd en viss økning i andelen som oppgir at de har (relativt) lange arbeidsuker som vanlig arbeidstid. Data fra tidsnyttingsundersøkelsen og arbeidskraftundersøkelsen tyder ikke på det. Den siste tidsnyttingsunder- søkelsen fra SSB rapporterer ikke om entydig endring i tiden som brukes til inntektsgivende arbeid (Vaage 2012:5). Innenfor rammene av dette notatet er det ikke undersøkt om arbeidskraftundersøkelsen (AKU) registrerer til- svarende endring i vanlig arbeidstid i perioden 2003–2006/2009, men så vidt vites, er det ikke tilfelle. Som allerede nevnt har de forskjellige undersø- kelsene ulike mål for arbeidstidens lengde.

Hvor ofte høyt tempo?

Burcell og Fagan (2004) har brukt Eurofound-undersøkelsen European Wor- king Conditions Survey i sin studie av utviklingen når det gjelder arbeidsinten- sitet i Europa i perioden 1991 til 2000. De fant at økningen var størst i pe- rioden 1991 til 1995/96. I 1991 oppga om lag 37 prosent av mennene og 33 prosent av kvinnene at det var nødvendig å arbeide i et høyt tempo halvpar-

19 Levekårsundersøkelsene er endret flere ganger, både når det gjelder omfang og spørsmålsstilling (jf. nedenfor). Spørsmålet om vanlig arbeidstid er imidlertid stilt på samme måte i de undersøkelsene som er referert til ovenfor. Arbeidskraftundersøkel- sene har spørsmål om avtalt og faktisk arbeidstid, men har ikke med levekårsundersø- kelsenes spørsmål om «vanlig» arbeidstid, som brukes i dette notatet.

ten av tiden eller mer. I 1995/96 svarte nærmere 43 prosent av mennene og om lag 41 prosent av kvinnene det samme. Kjønnsforskjellene hadde altså minsket. I perioden frem til 2000 stabiliserte utviklingen seg for begge kjønn, med bare svak økning i andelen som oppga at det var nødvendig å arbeide i et høyt tempo halvparten av tiden eller mer (Burcell & Fagan 2004:630).²⁰

I forhold til de tidligere European Working Condition-undersøkelsene er arbeidstempoet, målt på denne måten, langt høyere i Norge i 2006 og 2009.

Det gjelder både kvinner og menn. I levekårsundersøkelsen i 2006 oppga 68 prosent av respondentene at det var nødvendig å arbeide i et høyt tempo et par ganger i uken eller daglig (menn 67 prosent, kvinner 70 prosent). I 2009 mente 60 prosent at det var nødvendig å arbeide i et høyt tempo nokså ofte, meget ofte eller alltid (menn 57 prosent, kvinner 64 prosent).

Fra 2005 inneholder den europeiske arbeidslivsundersøkelsen også tall for Norge. Disse viser at sammenliknet med andre europeiske land, er ar- beidsintensiteten høy i Norge og i de andre nordiske landene. I 2010 svarer for eksempel åtte av ti norske respondenter at det er nødvendig å arbeide i svært høyt tempo («at very high speed») minst en fjerdedel av tiden. Her er gjennomsnittet for EU-landene om lag seks av ti. Nærmere syv av ti norske respondenter oppgir i 2010-undersøkelsen at arbeidet innebærer knappe tidsfrister («tight deadlines») minst en fjerdedel av tiden. Gjennomsnitt for EU-landene er drøyt seks av ti.²¹

20 Spørsmålsformuleringene i Eurofound-undersøkelsene og Levekår er litt forskjelli- ge, det samme gjelder Levekårsundersøkelsene i 2006 og 2009. Det er likevel mulig å gjøre noen sammenlikninger.

21 Europeiske analyser av arbeidsforhold og arbeidsmiljø (European Working Condi-

tions Survey) beskriver økningen i arbeidsintensitet som en av de klareste trendene siden disse undersøkelsene ble startet for 15 år siden. Dette gjelder nesten alle de tidli- gere EU15-landene. Økningen utgjorde en trend allerede i 2000, og liknende resultater er også dokumentert i nasjonale surveyundersøkelser. Foreløpige resultater fra den femte europeiske arbeidslivsundersøkelsen fra 2010 oppsummerer også med et høyt nivå hva gjelder arbeidsintensitet. Det vises til at i de fleste europeiske landene har arbeidsintensiteten økt de siste 20 årene, men at samtidig synes intensiteten å ha blitt stabilisert på et høyt nivå siden 2005 (Eurofound 2011:6). Analyser av den europeiske arbeidslivsundersøkelsen tyder på at det er store variasjoner mellom EU-landene når det gjelder arbeidsintensitet. Blant landene med høyest arbeidsintensitet, nevnes i tidli- gere undersøkelser de tre nordiske EU-landene Danmark, Finland og Sverige, dess- uten Østerrike, Kypros, Hellas, og Slovenia. Gruppen med lavest arbeidsintensitet utgjøres av land som Bulgaria, Latvia, Litauen og Polen (Eurofound 2007:57–58).

Spiller det inn at kvinner i Norge oftere jobber deltid? Det kunne tenkes at deltid påvirker arbeidsintensiteten, for eksempel slik at kvinner med redu- sert tid i større grad enn de med heltid opplever at de oftere må jobbe i et høyt tempo. Data fra levekårsundersøkelsene tyder ikke på det. Jo flere ti- mer de arbeider, desto flere er det som oppgir at det daglig er nødvendig å arbeide i et høyt tempo. Det gjelder i både 2006 og i 2009.

Det kan imidlertid diskuteres hva spørsmålet om høyt tempo sier om ar- beidspress eller arbeidsintensitet. Som når det gjelder andre vurderings- spørsmål i levekårsundersøkelsene, er svarene subjektive, slik at hva en per- son regner som høyt tempo, kan være forskjellig fra andres oppfatning.

Oppfatninger om høyt tempo kan også endres over tid om tempoet øker og blir normalisert. Slik kan arbeid i høyt tempo nokså ofte eller meget ofte (et par ganger i uken, eller daglig?) bli oppfattet som vanlig. Jobber hvor det sjelden eller aldri er nødvendig å arbeide i et høyt tempo, vil vel i dag heller bli oppfattet som uvanlige i Norge.

Hvor ofte er det for mye å gjøre?

Mens spørsmål om høyt tempo mer nøytralt sier noe om jobben er hektisk (eller om det jobbes effektivt?), dreier spørsmålet om hvor ofte det er for mye å gjøre seg mer direkte om arbeidspress. Sammen med spørsmålet om det er tilstrekkelig tid til å gjøre jobben skikkelig, er det blant de mest rele- vante indikatorene på arbeidspress i de senere levekårsundersøkelsene.²²

Spørsmålet om hvor ofte det er for mye å gjøre, er sentralt, fordi det in- neholder en vurdering om at arbeidet ikke bare er hektisk eller tempoet høyt. Spørsmålet dreier seg om vurdering av arbeidsmengde, om hvor ofte det er for mye å gjøre. I levekårsundersøkelsen 2009 oppga snaut halvparten (49 prosent) at de ofte hadde for mye å gjøre – det gjaldt enten nokså ofte (29 prosent) eller meget ofte eller alltid (20 prosent). Menn og kvinner var om lag like travle.²³

22 Spørsmålet om hvor ofte det er for mye å gjøre, var ikke med i 2003-undersøkelsen,

som hadde et spørsmål om hvor fornøyd man var med arbeidsmengden (som ikke er med i 2006 og 2009). Da var 12 prosent svært, eller ganske, utilfreds med arbeids- mengden sin, en nedgang fra 17 prosent i 1996 (jf. Rønning 2006).

23 Fordi svaralternativene på dette spørsmålet i levekårsundersøkelsene er endret fra 2006 til 2009, er 2009-undersøkelsen lagt til grunn.

Fig. 4 Hvor ofte har du for mye å gjøre? Prosent. Levekår 2009.

Vi kan ikke her si noe om endring i forhold til tidligere undersøkelser, men vi kan si noe om nivå – at nærmere halvparten mener de ofte har for mye å gjøre, må kunne kalles høyt nivå hva gjelder tidspress i norsk arbeidsliv.

Travelhet og arbeidspress kan virke forskjellig i ulike næringer. Arbeids- takere i en rekke næringer gir uttrykk for at de ofte har for mye å gjøre.

Fig. 5 Hvor ofte har du for mye å gjøre? Utvalg næringer. Prosent. Levekår 2009.

Det å ha det hektisk – og oppleve at man ofte har for mye å gjøre – ser ut til å ha blitt en normaltilstand for mange. Det gjelder særlig de som jobber innen undervisning, finans, offentlig forvaltning og med faglig, vitenskapelig og teknisk tjenesteyting, men også innen en rekke andre næringer rapporte- rer respondentene om denne typen tidspress.

0 10 20 30 40

Alle Menn Kvinner

Meget ofte eller alltid Nokså ofte

0 10 20 30 40 50 60

Alle næringer Forretningsmessig tjenesteyting Offentlig administrasjon, forvaltning Undervisning Helse og sosialtjenester Kultur, underholdning, fritid Annen tjenesteyting Faglig, vitenskapelig, teknisk…

Finans, eiendom Informasjon og kommunikasjon Overnattings- og severingsvirksomhet Transport og lagring Varehandel, reparasjon av motorvogner Bygge- og anleggsvirksomhet Elektrisitet, vannforsyning m.m.

Industri

Nokså ofte Meget ofte eller alltid

Yrke og arbeidspress

Yrker der flere enn gjennomsnittet oppgir å ha for mye å gjøre nokså ofte eller meget ofte, er lederstillinger i både private bedrifter og offentlig admi- nistrasjon, høyere saksbehandlerstillinger innen offentlig forvaltning og un- dervisningsyrker. Blant administrative ledere og politikere dreier det seg om drøyt seks av ti, blant personer med akademiske yrker har drøyt halvparten ofte for mye å gjøre, mens det blant personer med høyskoleyrker dreier seg om halvparten.

Fig. 6 Hvor ofte er det for mye å gjøre? Yrker. Prosent. Levekår 2009.

Andelen personer som på denne måten oppgir at de ofte har for mye å gjø- re, er lavere blant personer i salgs-, service og omsorgsyrker (snaut fire av ti) og blant prosess- og maskinoperatører (om lag en tredjedel).

En mer fingradert inndeling viser at innen undervisningsyrker som kre- ver 1–3 års utdanning, oppgir nærmere seks av ti at de ofte har for mye å gjøre. Blant personer med yrker innen biologi og helsevesen med tilsvaren- de høyskolebakgrunn, har halvparten ofte for mye å gjøre. Blant lavere saksbehandlere innen administrasjon og forretningsyrker dreier det seg om nærmere halvparten (ikke vist).

Personer som arbeider i lederstillinger oppgir oftere enn andre at de ofte har for mye å gjøre, snaut seks av ti ledere oppgir dette. Andelen med denne

0 10 20 30 40 50 60 70

Alle Yrker uten krav til utdanning Prosess- og maskinoperatører,…

Håndverkere o.l.

Jordbruk,skogbruk og fiske Salgs-, service- og omsorgsyrker Kontor og kundeserviceyrker Høyskoleyrker Akademiske yrker Administrative ledere

Nokså ofte Meget ofte eller alltid

typen tidspress blant dem som ikke har lederstillinger, er lavere, drøyt fire av ti ikke-ledere oppgir at det nokså ofte eller oftere er for mye å gjøre.²⁴ De lange arbeidsukene går også sammen med en følelse av å ha for mye å gjøre. Blant dem med en vanlig ukentlig arbeidstid som er mindre enn 40 timer, er andelene som oppgir at det ofte er for mye å gjøre, lavere, men også blant disse oppgir om lag en av fire at det er for mye å gjøre nokså ofte, meget ofte eller alltid.

Fig. 7 Hvor ofte har du for mye å gjøre? Vanlig arbeidstid. Prosent. Levekår 2009

Selvbestemmelse – arbeidstempo

Det kan være lettere å arbeide i et høyt tempo om man kan bestemme tem- poet selv. Slik selvbestemmelse kan innebære større grad av kontroll over arbeidssituasjonen. De som oppgir å ha liten grad av selvbestemmelse når det gjelder arbeidstempo, oppgir noe oftere enn dem med høy selvbestem- melse at de ofte har for mye å gjøre (jf. neste figur).²⁵ Observasjonen kan tyde på at denne typen arbeidspress ikke ser ut til å være reservert ledere eller arbeidstakere i «det nye» arbeidslivet. Men også ledere kan være i en

24 I Trøtthetens tid analyserer Lilleaas og Widerberg (2001) ulike trøtthetsopplevelser blant lærere, ingeniører, servitører og hjemmehjelper.

25 Undersøkelsen til Rønning (2006) viste at det var en sammenheng mellom grad av

selvbestemmelse med hensyn til tidsfrister og arbeidstempo på den ene siden, og hvor fornøyd man var med arbeidsmengden. Dobbelt så mange med lav grad av selvbe- stemmelse var misfornøyd med stor arbeidsmengde, sammenliknet med dem med høy grad av selvbestemmelse, henholdsvis 13 og 6 prosent.

0 % 20 % 40 % 60 % 80 % 100 %

Totalt 55 timer eller mer 40 - 54 timer Under 40 timer

Vanlig ukentlig arbeidstid

Meget sjelden eller aldri, nokså sjelden Av og til

Nokså ofte, meget ofte eller alltid

situasjon der de ikke selv kan bestemme arbeidstempoet. Andelene som i liten grad, eller svært liten grad, kan bestemme arbeidstempoet selv, er imid- lertid ikke store i dette materialet, i underkant av to av ti oppgir dette. Blant ledere og høyere funksjonærer dreier det seg om en av ti.²⁶

Fig. 8 Hvor ofte har du for mye å gjøre? Selvbestemmelse arbeidstempo. Prosent. Levekår 2009.

Er det tid nok til å gjøre arbeidsoppgavene på en skikkelig måte?

Å arbeide ofte i høyt tempo, å ha en følelse av at man ofte har for mye å gjøre og ofte arbeide ekstra, kan på litt forskjellige måter indikere tidspress.

Det kan skje både ved at lengden på arbeidstiden øker og ved at arbeidsti- den intensiveres. Blant de ulike indikatorene er som nevnt kanskje spørsmå- let om hvor ofte det er «for mye» å gjøre, den indikatoren som mest direkte er et mål på subjektiv vurdering av arbeidsintensitet. «For mye» innebærer at arbeidsmengden vurderes negativt. En annen måte å måle arbeidsintensitet på, er å kople spørsmål om arbeidstid til spørsmål om arbeidet blir gjort på en tilfredsstillende måte. Dette er en ganske sterk negativ indikator. Det kan godt tenkes at tempoet er høyt, at arbeidstakere ofte synes arbeidsmengden

26 Når yrkene klassifiseres etter sosioøkonomisk status, går det frem at en av ti ledere, høyere funksjonærer eller selvstendige med større firma, i liten eller svært liten grad kan bestemme arbeidstempoet selv. Andelene som i liten grad eller svært liten grad kan be- stemme arbeidstempoet selv, er noe høyere når det gjelder yrker med kort høyere utdan- ning (17 prosent, funksjonærer på mellomnivå (23 prosent), håndverkere og prosessarbei- dere (14 prosent), gruppen andre ansatte (18 prosent) og blant kort deltidsarbeidende (21 prosent).

0 % 20 % 40 % 60 % 80 % 100 %

Totalt I svært høy grad, i høy grad I noen grad I liten grad, i svært liten grad

Selvbestemmelse arbeidstempo

Meget sjelden eller aldri, nokså sjelden Av og til

Nokså ofte, meget ofte eller alltid

er for stor og at de må arbeide ekstra, uten at det nødvendigvis innebærer at de mener det går ut over måten arbeidet utføres på. Men det kan også ten- kes at knapphet på tid gjør at arbeidsoppgavene ikke blir utført på en god måte.²⁷

Også denne indikatoren på tidspress kan diskuteres på flere måter. Som Rønning (2006) har pekt på, kan det være individuelle forskjeller mellom arbeidstakerne og mellom ulike arbeidsoppgaver når det gjelder vurderinger av hva det betyr å utføre arbeidet på en skikkelig måte. Likevel er spørsmål om arbeidstid og arbeidsutførelse sentrale i vurderinger av tidspress.²⁸ Fig. 9 «Det er vanligvis ikke tid til å utføre arbeidsoppgavene på en skikkelig måte»

Prosent. Levekår 2009.

To av ti mente i 2009 at påstanden passet godt eller svært godt. Flest mente påstanden passert godt (15 prosent), færre mente den passet svært godt (6 prosent). Samlet er ikke det en liten andel. Det er flere kvinner enn menn som oppgir at det ikke er tid til å utføre arbeidet på en skikkelig måte.

Vi kan ikke sammenlikne med tidligere undersøkelser. Grunnen er at svaral- ternativene i 2009-undersøkelsen er endret.²⁹

27 Spørsmålsformuleringen i Levekår 2009 er som følger: «Hvordan passer følgende beskri-

velse på din nåværende jobb? … Det er vanligvis ikke tid til å utføre arbeidsoppgavene på en skik- kelig måte», med svaralternativene «svært godt», «godt», «verken godt eller dårlig», «dårlig»,

«svært dårlig».

28 Jf. bl. a. oppslag i media, som «Slutter i protest mot sykehusledelsen. Sykepleier rekker ikke å gi smertestillende til pasienter» (Aftenposten 13.10.2011).

29 I 2003 og 2006 var spørsmålet stilt på samme måte, mens svaralternativene var at påstanden passer «svært godt, godt, mindre godt, dårlig». I 2009 var svaralternativene

0 2 4 6 8 10 12 14 16 18

Alle Menn Kvinner

Passer svært godt Passer godt

Antakelig er grunnene til at arbeidsoppgaver ikke blir gjort på en skikke- lig måte sammensatte, og ofte mer kompliserte enn bare mangel på tid. At respondentene i tidligere undersøkelser ble nødt til å velge mellom positive og negative svaralternativer, kan ha ført til overrapportering av tidspress i de tidligere levekårsundersøkelsene (metodologisk forklaring).³⁰

Fig. 10 «Vanligvis ikke tid til å utføre arbeidsoppgavene skikkelig» Yrker. Prosent.

Levekår 2009.

Det er liten forskjell mellom yrkesgruppene i figur 10 når det gjelder ande- len som mener påstanden om at det ikke er tid til å utføre arbeidsoppgavene passer godt (i underkant av 15 prosent) eller svært godt (om lag fem pro- sent). Andelene som mener påstanden passer dårlig eller svært dårlig, er noe

som nevnt «svært godt, godt, verken godt eller dårlig, dårlig eller svært dårlig?». I 2009 fikk respondentene presentert en nøytral midtkategori som alternativ («verken godt eller dårlig»). Nær to av ti valgte dette alternativet i 2009.

30 Men selv om det er riktig at svaralternativene i 2009 har større validitet, har likevel

årsakssammenhengen mellom mangel på tid og måten arbeidsoppgavene utføres på, substansiell interesse. Og selv om endringene i spørreskjemaet gjør at det er vanskelig å måle endring over tid, er det i 2009 fortsatt så mange som to av ti som angir at det ikke er nok tid til å utføre arbeidsoppgavene på en skikkelig måte. Dette er et ganske kraftig og direkte mål på tidspress. Respondentene mener at knappheten på tid ikke bare går ut over dem selv, den går også ut over arbeidet.

0 % 20 % 40 % 60 % 80 % 100 %

Alle Yrker uten krav til utdanning Prosess- og maskinoperatører,…

Håndverkere o.l.

Jordbruk,skogbruk og fiske Salgs-, service- og omsorgsyrker Kontor og kundeserviceyrker Høyskoleyrker Akademiske yrker Administrative ledere

Svært godt Godt Verken godt eller dårlig Dårlig Svært dårlig

større i kontor- og kundeserviceyrker, salgs- og serviceyrker, og blant hånd- verkere og prosess- og maskinoperatører.

Undervisning og forretningsmessig tjenesteyting var blant næringene der flest ga uttrykk for tidspress på denne måten. Offentlig forvaltning og helse- og sosialtjenester lå også over gjennomsnittet.

Fig. 11 «Ikke tid til å utføre arbeidsoppgavene skikkelig». Næringer. Prosent. Levekår 2009.

Likevel, et stort flertall, om lag åtte av ti, mener ikke at mangel på tid går utover det å utføre arbeidet på en skikkelig måte. Som vi så ovenfor, oppga nærmere halvparten av respondentene i 2009 at det ofte var for mye å gjøre.

En tolkning er at disse har det hektisk, de vurderer det som «for mye», men de «henger med» og mener jobben blir gjort skikkelig – på tross av tidspres- set. En supplerende tolkning kan være at mange av dem som mener de får gjort arbeidsoppgavene skikkelig, også opplever at årsaken til dette har sammenheng med at de arbeider lange dager – eventuelt også at arbeidsgi- ver har lagt opp til en arbeidsdag som innebærer at det er tid til å gjøre det som skal gjøres.

0 % 20 % 40 % 60 % 80 % 100 % Alle

Annen tjenesteyting Kultur, underholdning, fritid Finans, eiendom Faglig, vitenskapelig, teknisk Industri Informasjon, kommunikasjon Bygge- og anleggsvorksomhet Varehandel, reparasjon av…

Transport og lagring Overnattings- og serveringsvirksomhet Elektrisitet, vannforsyning m.m.

Helse og sosialtjenester Offentlig administrasjon, forvaltning Undervisning Forretningsmessig tjenesteyting

Svært godt Godt Verken godt eller dårlig Dårlig Svært dårlig

4 De som opplever tidspress

Hvordan henger tidspress sammen med andre levekårsindikatorer? I dette avsnittet skal vi se nærmere på gruppen av arbeidstakere som i størst grad oppgir at de opplever tidspress. Nedenfor brukes de to spørsmålene i leve- kårsundersøkelsen 2009 som er kommentert tidligere. Det ene er spørsmå- let om hvor sjelden eller ofte det er for mye å gjøre. At det nokså ofte eller meget ofte er for mye å gjøre, kalles nedenfor for «tidspress I».³¹ Det andre er spørsmålet om hvor ofte det ikke er tid nok til å utføre arbeidsoppgavene på en skikkelig måte. Begge spørsmålene kan brukes som indikator på tidspress.

Det andre spørsmålet er som nevnt kanskje den sterkeste indikatoren.

Kombinasjonen av at det både ofte er for mye å gjøre og at det ofte ikke er tid til å utføre arbeidsoppgavene på en skikkelig måte, kalles her «tidspress II».³²

Hvem er de som opplever mest arbeidspress?

Vi har sett at det er en ganske vanlig situasjon å ofte ha for mye å gjøre, nærmere halvparten av utvalget mente dette (tidspress I). Langt færre svarte positivet på begge indikatorene, men andelen som gjorde det (15 prosent) er ikke ubetydelig (tidspress II). Tidligere har vi med utgangspunkt i stillings- struktur sett at ledere er blant dem som er mest presset på tid. Tar vi ut- gangspunkt i dem som på ulike måter angir tidspress, viser det seg at ingen av gruppene er ensartede når det gjelder kjønn, alder eller utdanning, og høyt tidspress er ikke noe som er forbeholdt ledere. Drøyt halvparten (54 prosent) av dem som ofte synes de har for mye å gjøre, har ikke en ledende stilling (tidspress I). Blant dem som i tillegg ofte ikke synes det er nok tid til å utføre arbeidsoppgavene skikkelig, har nærmere seks av ti (58 prosent)

31 På spørsmålet om hvor ofte det er for mye å gjøre, ble «nokså ofte» oppgitt av 28,8 prosent, mens 19,9 prosent svarte «meget ofte eller alltid».

32 Dette gjelder dem som både oppga at det «nokså ofte» eller «meget ofte eller alltid» er for mye å gjøre, samtidig som de svarte at beskrivelsen av at det ofte ikke var tid til å utfø- re arbeidsoppgavene på en skikkelig måte, passet enten «godt» eller «svært godt». Tabellen viser prosent av totaltall:

Ikke tid til arb.oppgaver på skikkelig måte

Svært godt Godt

Hvor ofte for mye å gjøre

Nokså ofte 1,2 5,5

Meget ofte eller alltid 2,7 5,2

ikke en ledende stilling (tidspress II). Mer enn en av fire er ledere, høyere funksjonærer eller selvstendige, men en like stor andel arbeider i yrker med kort høyere utdanning (tidspress I). Tre av ti blant dem som opplever mest tidspress er i yrker med kort høyere utdanning, en av fire er funksjonær på mellomnivå, mens en av ti er håndverker eller prosessarbeider (tidspress II).

I hvilken grad skiller de som opplever arbeidspress seg ut?

Selvbestemmelse

Spørreskjemaet i levekårsundersøkelsen inneholder flere spørsmål om selv- bestemmelse i arbeidsforholdet. Når det gjelder spørsmålet om i hvilken grad man selv kan bestemme i svært høy grad, eller i høy grad, hvilke opp- gaver man kan få, er det ingen forskjell mellom dem som ofte har for mye å gjøre (tidspress I) og totalutvalget.³³ En tredjedel kan i høy eller svært høy grad bestemme selv hvilke arbeidsoppgaver de skal få. Blant dem med mest tidspress (tidspress II), kan færre bestemme dette selv, men også blant disse kan en betydelig andel, en av fire, selv bestemme arbeidsoppgavene i høy eller svært høy grad (det er her også viktig å huske at slik selvbestemmelse ikke nødvendigvis samsvarer med yrkesstatus).

Det samme er tilfellet når det gjelder spørsmålet om i hvilken grad man selv kan bestemme hvordan arbeidet skal gjøres. Det er ingen forskjell mel- lom totalutvalget og dem som ofte har for mye å gjøre (tidspress I). I over- kant av seks av ti mener de selv kan bestemme i høy eller svært høy grad.

Også blant dem som i tillegg til å ofte ha for mye å gjøre mener det ofte ikke er nok tid til å utføre arbeidsoppgavene skikkelig (tidspress II), er det mange som sier de selv kan bestemme hvordan arbeidet skal gjøres. Det er likevel færre (nærmere seks av ti) som har høy grad av selvbestemmelse om vi sammenlikner med de andre gruppene.

De som i størst grad opplever høyt tidspress, skiller seg også ut når det gjelder spørsmålet om i hvilken grad man kan bestemme arbeidstempoet selv. Totalt oppgir drøyt halvparten av respondentene at de i svært høy grad, eller i høy grad, kan bestemme arbeidstempoet selv. Færre blant dem som ofte har for mye å gjøre (tidspress I) oppgir det samme, men det dreier seg likevel om nærmere halvparten. Vi finner også forskjeller når det gjelder å ha innflytelse på arbeidstempo når vi sammenlikner med dem med mest tidspress (tidspress II). Færre mener de selv kan bestemme arbeidstempo (en drøy tredjedel oppgir at de selv i høy eller svært høy grad kan bestem-

33 I dette notatet kommenteres bare signifikante sammenhenger.

me). Andelen som her oppgir liten grad av selvbestemmelse, utgjør drøyt to av ti, i totalmaterialet dreier det seg om snaut en av ti.

Fig. 12 Kan selv bestemme arbeidsoppgaver, hvordan arbeidet gjøres, tempo. Prosent.

Levekår 2009.

Støtte fra leder og kolleger – jobbkrav og tid utenfor arbeidet

Langt de fleste opplever at de får støtte fra kolleger og ledere. Men for noen kan manglende støtte være et problem. Gruppen som i størst grad oppgir høyt arbeidspress, skiller seg ut ved at flere oppgir at de får liten støtte og hjelp fra nærmeste sjef. I totalmaterialet opplever tre av ti støtte fra nærmes- te sjef, enten av og til, nokså sjelden, meget sjelden eller aldri. Blant dem med høyest opplevd arbeidspress, er det en større andel som oppgir liten støtte, i overkant av fire av ti (45 prosent). Mens drøye halvparten (53 pro- sent) i totalutvalget meget ofte eller alltid sier de kan regne med å få støtte og hjelp fra arbeidskolleger, oppgir drøyt fire av ti (42 prosent) av dem med mest arbeidspress det samme. Men legger vi til dem som kan få slik støtte nokså ofte, er forskjellene ikke så store. Figur 13 viser systematiske forskjel- ler i den forstand at selv om langt de fleste opplever at de nokså ofte eller meget ofte kan få støtte fra nærmeste leder eller fra kolleger, er andelene som oppgir det samme, noe mindre blant dem som oppgir at de har for mye å gjøre, eventuelt i tillegg mener de ofte har for lite tid til å utføre ar- beidsoppgavene skikkelig.

0 % 20 % 40 % 60 % 80 % 100 %

Tidspress II Tidspress I Alle Tidspress II Tidspress I Alle Tidspress II Tidspress I Alle

Selv bestemme tempo

Selv bestemme hvordan arbeidet gjøres

Selv bestemme arbeidsopp gaver

I svært høy grad I høy grad I noen grad I liten grad I svært liten grad

Fig. 13 Støtte – jobbkrav/familieliv/tid utenfor jobb. Prosent. Levekår 2009.

De som opplever høyest arbeidspress, oppgir også i større grad at jobbkrav forstyrrer hjemmeliv og familieliv. Nærmere en tredjedel opplever at dette skjer nokså ofte, meget ofte eller alltid.³⁴ I materialet som helhet utgjør til- svarende andel 14 prosent.

Respekt og anerkjennelse – belønning for innsatsen

Hvorvidt tidspress oppleves som et problem, kan også ha sammenheng med om arbeidstakeren opplever å få noe igjen for innsatsen. Manglende samsvar mellom innsats og belønning representerer en type ubalanse som ifølge litteraturen på feltet kan føre til stress.³⁵ Et av spørsmålene om be- lønning er formulert slik i levekårsundersøkelsen: «Hvor enig eller uenig er

34 I noen grad blir de også oftere kontaktet utenom arbeidstid om forhold vedrørende

arbeidet. En drøy fjerdedel blant de med høyt tidspress blir kontaktet hver dag eller et par dager i uken, mens to av ti i totalutvalget mottar slik kontakt. De som opplever høyt tidspress på jobben, rapporterer også i større grad at de er psykisk utmattet når de kommer hjem fra arbeidet. I totalutvalget er det 66 prosent som oppgir at dette forekommer sjeldnere enn et par ganger i måneden eller aldri, blant dem med høyt tidspress dreier det seg om 44 prosent (ikke vist).

35 Jf. bl. a. Siegrist et al. (2004)

0 % 20 % 40 % 60 % 80 % 100 %

Tidspress II Tidspress I Alle Tidspress II Tidspress I Alle Tidspress II Tidspress I Alle

Jobbkrav forstyrrer hjemme- familie

Støtte fra nærmeste sjef

Støtte fra kolleger

Meget sjelden eller aldri Nokså sjelden

Av og til Nokså ofte

Meget ofte eller alltid

du i følgende utsagn? Sett i forhold til min innsats og mine prestasjoner får jeg den respekt og anerkjennelse jeg fortjener på jobben.»

Fig. 14 Får respekt og anerkjennelse i forhold til innsats og prestasjoner. Prosent. Leve- kår 2009.

Blant dem som er helt eller delvis enig i at respekt og anerkjennelse står i forhold til innsats og prestasjoner, skiller de som mener de ofte har for mye å gjøre, seg lite fra totalutvalget. Én antakelse kunne vært at de som rappor- terer at de ofte har for mye å gjøre, i større grad enn hva tilfellet er, også mener det er et misforhold mellom innsats og belønning. Det kunne for eksempel dreie seg om at innsatsen førte til større grad av belønning, sam- menliknet med dem som er mindre travle, noe som ikke ser ut til å være tilfellet. Forskjellen er større blant dem som i tillegg ofte opplever at de ikke har tid til å utføre arbeidsoppgavene skikkelig (tidspress II). Denne gruppen skiller seg samtidig ut ved at nærmere to av ti er delvis eller helt uenig i at denne typen belønning står i forhold til arbeidsinnsatsen.

Alt i alt – hvor fornøyd med jobben?

Ovenfor er det pekt på noen likheter og forskjeller mellom totalutvalget og dem som rapporterer om ulik grad av tidspress i jobben. Her har vi sett på ulike områder, som selvbestemmelse og støtte i jobben. Nedenfor er spørsmålet om de som rapporterer om tidspress skiller seg fra totalutvalget når det gjelder hvor fornøyd de med jobben mer generelt. Norske arbeids- takere er generelt fornøyd med jobben sin. Det gjelder også dem som opp- lever at de ofte har for mye å gjøre. Alt i alt er likevel de som opplever størst arbeidspress, i noe mindre grad svært fornøyd med jobben (tre av ti

0 % 20 % 40 % 60 % 80 % 100 %

Tidspress II Tidspress I Alle

Helt enig Delvis enig Både/og Delvis uenig Helt uenig

oppgir dette, i totalutvalget dreier det seg om halvparten). Halvparten av dem oppgir at de er «ganske fornøyd».

Om vi ikke trekker inn andre forhold, ser det likevel ut til at de som opplever mest tidspress, er noe mindre entusiastiske. Eller uttrykt på en annen måte: flere er verken fornøyd eller misfornøyd, og noen flere er ganske eller svært misfornøyd.

Fig. 15 Hvor fornøyd med jobben? Prosent. Levekår 2009.

5 Avslutning

Det er vanlig å peke på at arbeidstiden i Norge generelt er blitt redusert.

Samtidig tyder data fra de siste levekårsundersøkelsene på at andelen som oppgir at de jobber lange arbeidsuker som «vanlig» arbeidstid, har økt noe.

Her inngår overtid og ekstraarbeid i forbindelse med hovedyrket. Denne økningen skjedde mellom 2003 og 2006 og stabiliserte seg i 2009. Økningen i vanlig arbeidstid, målt på denne måten, dreide seg ikke om svært lange arbeidsuker. Noen flere oppgir imidlertid at de har vanlig ukentlig arbeidstid på 40–42 timer og 43–45 timer. Somt nevnt, underbygges dette imidlertid ikke av andre undersøkelser, som tidsnyttingsundersøkelsen 2010 (Vaage 2012). Så vidt vites er heller ikke tilsvarende endringer registrert i arbeids- kraftundersøkelsen (ikke undersøkt innenfor rammene av dette notatet).

Her kan det spille inn at de ulike undersøkelsene måler arbeidstid på litt forskjellige måter.

Videre er svarene om vanlig arbeidstid i levekårsundersøkelsen åpne for flere tolkninger, blant annet når det gjelder hvorvidt konjunktursvingninger og strukturendringer virker inn.

Data fra levekårsundersøkelsen i 2009 viser at nærmere halvparten av respondentene mener de har for mye å gjøre nokså ofte eller oftere. Det må

0 % 20 % 40 % 60 % 80 % 100 %

Tidspress II Tidspress I Alle

Svært fornøyd Ganske fornøyd

Verken fornøyd eller misfornøyd Ganske misfornøyd Svært misfornøyd