13 Biologisk mangfold (se også temakart 8 bak) s

INNHOLD

FORORD s. 2

SAMMENDRAG s. 3

INNLEDNING s. 5

REGISTRERING s. 7

Historiske spor (se også temakart 1 bak) s. 8

Bosettingsmønster (se også temakartene 2-6 bak) s. 11

Driftsformer i landbruket (se også temakart 7 bak) s. 13

Biologisk mangfold (se også temakart 8 bak) s. 18

Landskapsanalyse (se også temakart 9 bak) s. 20

Friluftsliv (se også temakart 10 bak) s. 22

Tekniske inngrep (se også temakart 11 bak) s. 25

ANALYSE

For å få svar må det først stilles spørsmål s. 27

Områdets særpreg s. 27

Er landskapskvalitetene truet? s. 27

Historiske trender s. 28

Hva er gjort for å ivareta kvalitetene? s. 35

Overskrider rekreasjonspresset landskapets tålegrense? s. 37

Manglende samarbeid? Manglende ressurser? s. 38

Samlet konklusjon m.h.t. trusler mot landskapskvalitetene s. 39

AKTUELLE TILTAK s. 40

Generelt s. 40

Kulturhistorisk utviklingsområde s. 41

Landskapet og dets muligheter for nye næringer. s. 42

Kommunen har en sentral rolle s. 43

Videre arbeid s. 43

KART

Temakart 1: Historiske spor Temakart 2-6: Bosettingsmønster

Temakart 7: Driftsformer i landbruket Temakart 8: Biologisk mangfold Temakart 9: Landskapsanalyse Temakart 10: Friluftsliv

Temakart 11: Tekniske inngrep

LITTERATURLISTE s. 44

VEDLEGG

1. Eldre bebyggelse. Kart, tabell og beskrivelse av enkeltobjekter. s. 47

1

FORORD

Bakgrunn og mandat

Prosjektet vedrørende kulturlandskapet ved Værne Kloster har vært gjennomført av en tverrfaglig arbeidsgruppe nedsatt i desember 1995 i h.h.t. mandat fra Rygge kommunestyre av 31.08.96.

Arbeidsgruppen har tilsammen hatt 7 møter og har hatt representanter fra:

Rygge kommune

Kommuneplanlegger Dag H. Næsje Jordbrukssjef Egil Holmsen Skogbrukssjef Gry Kolsrud Bjerketvedt Kultursjef Jan Erik Raanes

Arealplanlegger Lotte Næss Miljøvernrådgiver Gaute Walberg (sekr. / leder)

"Fylket"

Landskapsarkitekt Grethe Kongshaug, Fylkesmannen i Østfold Førstekonsulent Turid Bergerøy, Fylkesmannen i Østfold

Konservator/arkeolog Hilde Amundsen, Østfold Fylkeskommune Landskapsarkitekt Terje Pettersen, Østfold Fylkeskommune Konsulenter

Landskapsarkitekt MNLA Per André Hansen har vært engasjert som konsulent for prosjektet med bistand fra landskapsarkitekt MNLA Nils Skaarer.

Arbeidet er utført ved en sammenstilling av eksisterende materiale, supplert med delprosjekter av:

Hovedfagstudent i arkeologi David Vogt (fornminner og forhistoriske kulturspor) Lærer Nils Petter Johnsrud (kulturhistoriske bygninger)

Lektor Magne Berggren (historiske veier)

Biolog / lektor Jan Ingar Båtvik (sjeldne planter) Jordbrukssjef Egil Holmsen (jordbruket)

Skogbrukssjef Gry Kolsrud Bjerketvedt (skogbruket)

Landskapsarkitekt Grethe Kongshaug (virkemidler i kulturlandskapspolitikken) Vassdragsforvalter Torodd Hauger (registrering av dammer)

Ragnar Pettersen (registrering av høyspenningslinjer) Turid Bergerøy (miljøvernhistorikk)

Miljøvernrådgiver Gaute Walberg (miljøvernhistorikk, supplering av dammer, stier m.m.) Moss og Omegn Lokallag av Norsk Ornitologiske for. v/ L. Fløseth (utfyllende reg. av fuglefaunaen)

Landskapsarkitekt, dr.scient Nils Skaarer (biologisk mangfold)

Landskapsark. Per André Hansen (biologisk mangfold, landskapsanalyse, friluftsliv og tekn. inngrep)

Statens Kartverk v/Anders Kirkebø har stått for digitaliseringen av temakartene i rapporten.

Det har vært holdt flere orienteringsmøter for grunneiere og organisasjoner som har interesser i området, hvor de har vært invitert til løpende kontakt og medvirkning i arbeidet.

Ved siden av egne kommunale midler, har prosjektet fått betydelig støtte fra Stat og

Fylkeskommune, herunder tilskudd fra Fylkesmannens landbruksavdeling og miljøvernavdeling, Fylkeskommunens kulturavdeling og nærings- og ressursavdeling, samt NSB Bane, Region Øst.

Rygge kommune takker alle som har medvirket til prosjektets gjennomførelse.

Rygge, august 1996

Asbjørn Froholt Gaute Walberg

Ordfører Miljøvernrådgiver / sekretær

2

SAMMENDRAG

Kulturlandskapet fra Carlberg gård i nord til Årefjorden i syd (heretter kalt Værne Kloster-

landskapet) er utpekt av Miljøverndepartementet som ett av to kulturlandskap i Østfold som er av nasjonal verne-verdi. Landskapskvalitetene er også tidligere grundig dokumentert i ulike

rapporter, der særlig Nordisk Ministerråds Miljørapport 1987:3: "Natur- og kulturlandskapet i arealplanleggingen" bør fremheves.

Værne Kloster-landskapet kan sies å være kjerneområdet for et større "herregårdslandskap " på raets sydside - kjennetegnet som et åpent landskap med innslag av:

* store gårder,

* mange fornminner,

* rikelig innslag av store og gamle edelløvtrær,

* gamle veitracéer bevart (ofte med alléplantinger),

* stengjerder i eiendomsgrenser eller i teigskiller og

* lite forstyrret av nyere bebyggelse uten lokal tilknytning.

Det er et fruktbart landskap og innholdsrikt - både naturfaglig, historisk og estetisk. Når det i tillegg har få forstyrrende innslag i landskapsbildet, får landskapet en meget høy

opplevelsesverdi.

Målet med registreringsarbeidet var å sammenfatte alle tidligere, relevante registreringer som dokumenterer kvaliteter og potensiale innenfor naturvern, kulturvern, landskapsvern, landbruk og friluftsliv og kartfeste mest mulig av dette for å gjøre opplysningene mest mulig tilgjengelige.

I den grad prosjektets ramme tillot det var det i tillegg et mål å supplere tidligere registrerings- materiale der dette var ufullstendig.

Erfaringene etter at prosjektet er avsluttet viser at målet for registreringene i stor grad ble nådd.

Materialet er minst fullstendig m.h.t. ornitologisk registrering og til en viss grad også fornminner (se næ-mere i kapitel "Registrering"). Dersom disse manglene kan rettes opp i en eventuell senere fase av arbeidet, kan kartmaterialet i denne rapporten enkelt ajourføres siden det er digitalt. Dette vil da tilsammen danne en betydelig dokumentasjon - sannsynligvis mer omfattende enn for noe annet kulturlandskap i landet.

Mens registreringen var ment til å dokumentere kvaliteter, var målet med analysen å bedømme hvilke faktorer som truer kvalitetene i landskapet - og i hvilken grad, så som utbyggingspress, landbrukets effektivisering (økonomisk press), kommunikasjonslinjer, kraftlinjer, friluftsliv (slitasje), mangel på kunnskap (f.eks. i forbindelse med fornminner, sjeldne planter e.l.), manglende koordinert forvalting osv.

Resultatet av analysen overrasker kanskje noen ved at den største trusselen ser ut til å være utbyggings-press med tilhørende infrastruktur og trafikk, dernest manglende samkjørt og manglende målstyrt offentlig forvaltning. Landbrukets egen satsing på biologisk mangfold og flerbruk ser ut til å ha hatt en såvidt god effekt at manglende kunnskap og motivasjon hos grunneierne på dette feltet ikke lenger ser ut til å være et hovedproblem.

Aktuelle tiltak for å verne og videreutvikle kvalitetene må derfor starte hos ansvarlige myndig- heter. Stikkord er kompetanse, bevisstgjøring og samarbeid mellom administrasjon og politikere, mellom etater og mellom myndigheter og grunneiere. Samtidig er det viktig at landbrukets arbeid med kultur-landskapet ikke stagnerer, men videreføres, f.eks. ved å utarbeide miljø- og ressurs- planer for gårds-brukene innenfor prosjektområdet som en første prøvestart på et slikt arbeid.

3

Allerede i 1975 ble området vurdert som aktuelt landskapsvernområde på initiativ fra fylkes- mannen med hovedvekt på kulturlandskap og naturvern. Etter at generalplanutvalget hadde anbefalt et slikt formelt vern og bygningsrådet frarådet det, vedtok formannskapet den 11.11.75 at man allerede hadde tilstrekkelig regelverk til å sikre området og at grunneiernes forvaltning av arealene var tilfredsstillende.

20 år senere kan man godt si at formannskapet hadde rett, men viljen til å bruke tilgjengelige virkemidler kan ikke ha vært udelt tilstede når man f.eks. ser på bosettingsutviklingen (temakartene 1 - 6).

Det viktige nå er imidlertid å innse at det er et helt knippe av virkemidler som er aktuelle å bruke - ikke først og fremst lovpålagte restriksjoner, men mer opplysning, kompetanse,

holdningsdanning, samarbeid og bedre rutiner.

I dette arbeidet må kommunen begynne med seg selv - både internt - og ved å ta ansvar eksternt med å koordinere alle som på ulikt vis påvirker kulturlandskapet i dette området. Målet må bl.a.

være å komme fram til arbeidsmodeller som kan overføres til det generelle arbeidet med kulturlandskap.

Foto nr.1: Landskapet nord for Værne Kloster sett fra jordene på Carlberg. Jernbanen danner en grense mellom det frodige landskapsbildet på sydsiden og det mer innholdsfattige på nordsiden.

4

INNLEDNING

Bakgrunn.

Et nasjonalt utvalg med representanter fra landbruk- og miljøsiden har utpekt kulturlandskapet i Værne Kloster-området til å være av nasjonal betydning (Delrapport 4, 1994 fra Direktoratet for Naturforvaltning).

Landskapskvalitetene er også tidligere dokumentert i Nordisk Ministerråds Miljørapport 1987:3:

"Natur- og kulturlandskapet i arealplanleggingen" hvor Rygge kommune var modellområde.

Her benevnes området rundt Værne Kloster som et karakterlandskap med sin natur og kultur- historie. Andre karakteristikker i samme rapport er tradisjonspreget godslandskap med store jordbruksarealer og liten påvirkning av nyere bebyggelse og arealendringer.

Mandat.

Dette prosjektet vedrørende kulturlandskapet ved Værne Kloster har sin bakgrunn i følgende mandat gitt av Rygge kommunestyre den 31.08.1995:

"For området Carlberg, Værne Kloster, Husebyskogen og Årefjorden (avgrenset på kart) gjennom- føres en kartlegging og beskrivelse av verneinteressene (fornminner, kulturlandskap, natur m.v.).

Dette arbeidet legges til grunn for en vurdering av behovet for et formelt vern av hele eller deler av området. Utredningen skal være fullført innen 01.07.1996".

Kommunestyret vedtok senere (21.03.1996) å utvide den geografiske avgrensningen til også å omfatte områdene Dyre-/Festelandet og Dilling/Såstad, bl.a. for å styrke beslutningsgrunnlaget m.h.t. tracévalg for NSB´s dobbeltspor.

Problemstilling.

Det er overraskende at de betydelige landskapskvalitetene i så stor grad er bevart i Værne Kloster- området. Området ligger jo svært nært opptil Moss by og tettbebyggelsen i det sentrale Rygge og merker utbyggingspresset derfra - sist opplevd i forbindelse med rulleringen av kommuneplanens arealdel i 1995 - noe som var en vesentlig årsak til å starte dette prosjektet.

Det å unngå uønsket bebyggelse er noe som kan håndteres v.h.a. Plan- og bygningsloven (PBL).

Dette er imidlertid bare én av forutsetningene for at nåværende landskapskvaliteter kan opprettholdes.

Landbruket står overfor betydelige omstillinger der kravet til effektivitet p.g.a. økt konkurranse neppe blir mindre. Det er bøndene som forvalter de beskrevne landskapskvalitetene.

Myndighetene legger stadig større vekt på betydningen av flerbruk (produksjon og nærings- utvikling, nærrekreasjon, landskapsestetikk, kulturminner og biologisk mangfold). Samtidig reduseres de ordinære tilskuddsordningene til landbruket. Det kan derfor lett anes en konflikt mellom hensynet til bondens økonomiske hverdag og myndighetenes ønske om et samfunns- messig totalsyn som grunnlag for forvaltningen av et slikt verdifullt landskap.

Dette er bare to eksempler på konflikter. I tillegg er det en rekke andre som f.eks. veiutbedringer, nye høyspentoverføringer, nytt dobbeltspor for jernbanen osv. Disse tiltakene kommer ofte i konflikt med viktige elementer i landskapet (f.eks. gamle alléplantinger), fornminner, turveier, sjeldne plantesamfunn, verdifulle biotoper, o.l.

Kommunen bør være forberedt på å møte slike konflikter og kanskje aller helst tilrettelegge slik at de ikke oppstår i det hele tatt.

5

Hovedmål.

Prosjektets overordnede mål må være å sikre både et fortsatt levedyktig landbruk og en landskaplig skjøtsel basert på kunnskap om de betydelige kvalitetene som området inneholder og som er grunnlaget for en stadig voksende flerbruk.

Sammenhengen mellom nettopp bruken av landskapet og det landskapsbildet vi opplever er viktig å la befolkningen få forståelsen av.

Prosjektets innhold.

Dersom landskapskvalitetene skal bevares, er det ikke nok at de er beskrevet og dokumentert i ulike rapporter, samt at konfliktfylt, ny bebyggelse forhindres gjennom kommuneplan og bestemmelser.

Det er også behov for å analysere i hvilken grad og på hvilken måte kvalitetene også på andre måter er eller vil bli truet, samt å komme fram til egnede tiltak som sikrer kvalitetene på sikt.

Kommunen har derfor ment det er behov for å:

1. Sammenfatte foreliggende registreringer / dokumentasjon om områdets kulturlandskaps- kvaliteter - eventuelt å supplere disse om nødvendig.

2. Analysere i hvilken grad og på hvilken måte kvalitetene er eller vil bli truet.

3. Angi egnede tiltak som sikrer kvalitetene - både kortsiktige for å forhindre direkte øde- leggelse - og langsiktige som bl.a. omfatter en allsidig og hensynsfull skjøtsel.

I denne sammenheng vil det være naturlig å se på mulighetene for en næringsutvikling som kan muliggjøre en ønsket flerbruk, men som fortsatt er basert på grunneiernes skjøtsel av landskapet.

Denne rapporten forsøker å dekke de to første punktene som er nevnt ovenfor, samt trekke opp en skisse for et senere arbeid som vil omfatte punkt 3. Arbeidet er delt slik fordi del 1 og 2 er et rent faglig arbeid, mens del 3 må ende opp som et politisk dokument. Rapporten skal derfor legges fram for kommunens politikere som et grunnlag for å beslutte om prosjektet skal videreføres til å omfatte også punkt 3.

Organisering og samarbeid.

Prosjektarbeidet har skjedd ved et utstrakt samarbeid mellom kommune, fylke, fylkeskommune, grunneiere, beboere og organisasjoner for å sikre størst mulig kildetilfang til prosjektet og slik at flest mulig kan få kunnskap om og et "eierforhold" til området. Dette vil gjøre det enklere senere å komme fram til en forvaltningsform som er både sektor- og nivåovergripende, der grunneieren er den sentrale aktøren, men hvor det klargjøres hvilket ansvar ulike myndigheter har og hvilke muligheter det er for at frivillige organisasjoner kan bidra med verdifull innsats.

Dette har skjedd ved at de offentlige etater har deltatt i en arbeidsgruppe med sekretærfunksjonen lagt til kommunen, mens kontakten med grunneierne og beboerne har skjedd ved ulike, separate møter. Grunneierne har i tillegg hatt anledning til individuelle møter med sekretæren.

Alle er dessuten gitt anledning til å komme med innspill til arbeidet - både i form av fakta (registreringer), ønsker og meningsytringer.

Kommunen har opplevd samarbeidet med grunneiere og beboere som positivt. Det har vært meget god deltagelse ved annonserte møter, og det har også kommet mange innspill - både muntlig ved møtene og senere skriftlig.

6

REGISTRERING

Mål.

Målet var å sammenfatte alle tidligere, relevante registreringer som dokumenterer kvaliteter og potensiale innenfor naturvern, kulturvern, landskapsvern, landbruk og friluftsliv og kartfeste mest mulig av dette for å gjøre opplysningene mest mulig tilgjengelige. I den grad prosjektets ramme tillot det var det i tillegg et mål å supplere tidligere registreringsmateriale der dette var ufullstendig.

Evaluering.

Erfaringene etter at prosjektet er avsluttet viser at målet for registreringene i stor grad ble nådd.

Materialet er minst fullstendig m.h.p. ornitologisk registrering. Eksisterende registrerings- materiale er ikke dårlig, men burde vært fulgt opp med nye feltregistreringer i hekkesesongen 1996. Dette ble det ikke tid til a.h.t. tidsfristen for ferdigstillelsen av materialet.

Også fornminner er noe ufullstendig kartlagt. Innenfor den opprinnelige prosjektavgrensingen ble det utført supplerende registrering og kartlegging, men ikke innenfor områdene Dyre / Feste og Dilling / Såstad som prosjektområdet senere ble utvidet med, dvs. jernbanekorridoren for NSB´s nye dobbelt-spor. Fornminneregistreringen her vil bli supplert gjennom

tilleggsutredningen for kulturminner og kulturmiljø som NSB er pålagt i forbindelse med sitt konsekvens-

utredningsarbeid. Kartfestingen av dette kan senere enkelt overføres til temakartet for "historiske spor" som lett ajourføres siden det er digitalt. Alle temaregistreringer vil da tilsammen danne en betydelig dokumentasjon - sannsynligvis mer omfattende enn for noe annet kulturlandskap i landet (jfr. bl.a. litteraturlisten).

Nærmere omtale av registreringene finnes i den følgende beskrivelsen av temakartene.

Foto nr. 2: Kulturlandskapet er sammensatt av svært mange ulike elementer, så som topografi, jordsmonn, flora, fauna, bosettingsstruktur, arkitektur, driftsformer i landbruket, ferdselsårer,

historie m.m. Her et motiv fra Bakke gård sett fra Telemarkslunden.

7

HISTORISKE SPOR (temakart 1)

Kilder.

Fornminner er registrert av David Vogt (1996) med unntak av områdene Dyre / Feste og Dilling / Såstad. Her er kun anvist fornminner etter økonomisk kartverk.

Historiske veier er overført fra gamle kart av Magne Berggren (1996).

Eldre bebyggelse er registrert av Nils Petter Johnsrud (1996).

Stengjerder er lagt inn etter økonomisk kartverk uten korrigerende synfaring i marken.

Generelt.

Alle historiske registreringer er forsøkt samlet på ett kart - for å gi et grafisk bilde av mengden av historisk materiale i landskapet - og fordelingen av dette innenfor prosjektområdet.

Historiske veier.

Historiske veier er overført fra gamle kart (1775-1899) av Magne Berggren (1996). Resultatet er et meget tett nettverk av veier, og det bemerkelsesverdige er at de aller fleste tracéer finnes idag - enten som kjøreveier, gårdsveier, traktorveier eller stier. Kartet viser imidlertid ikke hva som er bevart eller ikke.

Av gamle veifar som ikke lenger har samme praktiske betydning kan som eksempel nevnes veien fra Feste til Huseby og videre til Gunnarsby. Denne går gjennom et landskap med mange forn- minner, høyt biologisk mangfold og betydelige landskapskvaliteter. Tracéen har derfor idag meget stor rekreasjonsverdi som turvei.

Fornminner.

Ut fra erkjennelsen av at avmerkingen av fornminner på økonomisk kartverk er mangelfull - spesielt i et så rikt område som dette - ble David Vogt engasjert til en mer nøyaktig registrering.

Resultatet viser en forsterket ansamling av fornminner i to akser: Carlberg - Huseby - Værne Kloster - Årefjorden og Krokstad/Dilling - Smedhusåsen.

Samme nøyaktige registrering er ikke utført i Dyre/Feste-området og Løken/Holter-området fordi prosjektet ble utvidet etter at Vogt hadde foretatt sitt arbeid. Her er derfor i stedet vist med en rune-R de fornminnene som fremgår av økonomisk kartverk (ufullstendig). Som nevnt forut- settes registreringen fullført av NSB i forbindelse med arbeidet med en fornyet konsekvensut- redning av kulturminner og kulturmiljø for nytt dobbeltspor Moss-Dilling.

Eldre bebyggelse.

Eldre bebyggelse er registrert og kartfestet av Nils Petter Johnsrud (1996) med utgangspunkt i foreliggende SEFRAK-register og supplert med egen lokalkunnskap. En nærmere beskrivelse av hvert objekt er gjengitt som vedlegg 1 bak i rapporten sammen med kart og tabellarisk oversikt over registreringsobjektene. Johnsruds registrering omfatter også noe bebyggelse litt utenfor prosjektgrensen, men dette fremgår klart av kartet.

Forøvrig er teksten i dette avsnittet en til dels sterk forkortelse av et manus utarbeidet av Johnsrud (1996).

Bygningsbeskrivelsen er rent deskriptiv. Objektenes historiske verdi er dermed ikke vurdert og gradert, men all bebyggelse fra før 1900 er i utgangspunktet ansett som verdifull fordi den bidrar til en sterkere stedsidentitet og et økt opplevelsesmangfold. I tillegg har Johnsrud tatt med noen få bygninger fra etter 1900. De er som oftest del av en samlet bygningsmasse der det finnes an- dre eldre bygg.

Begrepsavklaring og historikk.

Det er i prinsippet tre typer vern av bygninger:

8

1. Automatisk fredning (bygninger eldre enn 1537. Kulturminneloven) 2. Vedtak om fredning etter kulturminneloven

3. Vedtak om vern etter plan- og bygningsloven (Spesialområde/bevaring)

Rygge kirke er fra før 1537 og dermed automatisk fredet. Ingen andre bygg i Rygge er fredet eller vernet.

I 1989/1990 ble tilnærmet alle bygg i Rygge fra før 1900 registrert i det såkalte SEFRAK-registeret.

Arbeidet ble utført av ulike personer og har derfor også varierende kvalitet. De byggene som ble utelatt, men som er med her, er merket med en liten stjerne i tabelloversikten. Det er viktig å merke seg at SEFRAK-registeret kun er et register og ikke gir noe vernestatus.

Bebyggelsens plassering i landskapet.

På Feste ligger all bebyggelse i et smalt belte langs sjøen. Feste var det første stedet i Rygge hvor sommergjestene bygget sine egne sommerhus. Bebyggelsen er derfor en blanding av

gårdsbruk og sommerhus. I tillegg finner vi også strandsitterbebyggelse, men denne er det mer av i Evjesund og Larkollen (utenfor prosjektområdet).

I Dyre-området ligger den eldste bebyggelsen langs Dyreveien, mens den yngre ligger øverst i overgangen mellom åkerlandet og skogen bak. Den sistnevnte bebyggelsen består av flere prek- tige bygg, men de får ikke hver for seg like stor landskapsmessig betydning som f.eks.

herregårdene. Til det er det er for lite ubebygd areal rundt dem slik at de konkurrerer med hverandre om oppmerksomheten.

Dyre/Feste danner tilsammen ett landskapsrom med tre klare vegger og med åpning og dermed en klar orientering mot fjorden. En noe uklar grenselinje mellom tettbebyggelsen og den rene gårdsbebyggelsen svekker imidlertid identiteten til området noe.

I prosjektområdet forøvrig er den eldre bebyggelsen plassert etter et klarere topografisk og jord- bunnsmessig mønster enn i Dyre/Feste-området. Gårdene er enten plassert på grunnlendte partier som hever seg svakt over slettelandet (Baug, Huseby, Ekeby, Bakke, Værne Kloster, Grystad og Løken/Lyby) eller etter en tilnærmet linje på rakanten - mellom den oppdyrkede skråningen og skogen på selve ratoppen (Ekholt, Krokstad og Dilling). Dette mønsteret kan forstås både ut fra ønsket om god byggegrunn og veldrenert tomt, vern av dyrka og dyrkbar mark og ikke minst på basis av en meget gammel bosettingshistorie der dette var tørt land mens dagens sletter lå under vann. Idag gir dette et landskapsbilde der gårdsanleggene har en god forankring i terrenget og danner et fattbart og logisk bebyggelsesmønster som det er svært viktig å ikke viske ut.

Foto nr. 3: Dilling gård er en av de eldste boplassene i Rygge. Den ligger strategisk plassert på rakanten med vidt utsyn utover landskapet. Hovedhus, uthus, stengjerde og tun danner et helhetlig anlegg med historien respektfullt bevart.

9

Den samlede registreringen av eldre bebyggelse viser et lignende mønster som for fornminner, men i tillegg til de to aksene Carlberg - Årefjorden og Krokstad/Dilling - Smedhusåsen er det en konsentrasjon av objekter også langs kysten ved Feste og ved klyngetunet Løken-Lyby.

Stengjerder.

Forekomsten av stengjerder er stedstypisk for ra-landskapet og samtidig et landskapstrekk med historisk verdi. Registreringen er skjedd ved direkte overføring fra økonomisk kartverk.

Resultatet som fremkom er ikke helt som forventet, dvs. med en klar dominans på raet. Dette er bare delvis tilfelle, idet også andre områder som f.eks. Bakke i syd har mye stengjerder.

Mønsteret ser ut til å være at de opptrer på raet og på grunnlendt mark mot høydedrag og skog.

Driftsformene har sikkert også spilt inn slik at mange gjerder er fjernet der det er korndrift og store teiger, mens de i større grad er bevart der det drives grønnsak- og potetproduksjon på mindre arealer.

Kartet.

Muligheten til å lese historien i landskapet utgjøres av summen av historiske elementer og kalles ofte den historiske dybden i et landskap. Kartet viser at denne er klart størst i aksen Årefjorden - Carlberg og dernest Rød - Smedhusåsen - Dilling dersom man tar utgangspunkt i registrerte forn- minner, gammel bebyggelse, historiske veifar og stengjerder.

Også gammel vegetasjon hadde vært ønskelig å kartfeste, fordi også denne er med på å gi land- skapet historisk dybde. Dette har det ikke vært kapasitet til, men arbeidsgruppas lokalkjennskap til området tilsier at dette bare ville forsterket den samme tendensen i temakartet.

Foto nr. 4: Stengjerder er viktige både som landskapselement og for det biologiske mangfoldet.

10

BOSETTINGSMØNSTER (temakart 2 - 6)

Kilder.

Utviklingen i bosettingsmønsteret er illustrert v.h.a. GAB-registeret som inneholder bl.a. data om bygningstype og byggets alder og geografiske plassering.

Tidlig bosetting.

Ryggelandskapet har vært benyttet til bosetting nærmest helt fra det stakk opp av havet. Funn fra nesten 6.000 år gamle fangstboplasser (3.800 f.Kr.) vitner om det (eldre stenalder) . De eldste funnene innenfor prosjektområdet er ved Bogsåsen, Grystad og Krokstad. Havet stod da ca. 30 meter høyere enn idag. 500 år senere stod havet ca. 5 meter lavere og funn viser nå en fangst- boplass også på Lyby.

Ytterligere 500 år senere stod havet ca. 20 meter over dagens nivå, og nå opptrer de første bo- plassene som vi kan kalle gårder, dvs. etter at jordbruket kom (yngre stenalder). De eldste fun- nene er fra Dilling. Først senere kom Dyre og så Huseby.

1945.

Dersom vi deretter gjør et stort hopp fram til 1945, ser vi at tettstedsveksten fra Moss ennå ikke har nådd Rygges grense. Kartet viser et dominerende jordbrukslandskap med litt spredt rand- bebyggelse langs Ryggeveien, Larkollveien og Dyreveien. I tillegg var det overraskende mye fritidsbebyggelse langs kysten.

1965.

Går vi fram til 1965 viser kartet at det har skjedd store forandringer. Mye av Ekholt-området er bygd ut, men med en blanding av ubebygd dyrka mark og næringsbebyggelse mot tettbebyg- gelsen i Moss (som idag). De to boliggruppene sydvest for Smedhusåsen (ved Rød) er etablert. I tillegg er randbebyggelsen langs hovedveiene forsterket.

Foto nr. 5: Nyere boligbebyggelse som er innplantet i kulturlandskapet uten tilknytning til eksisterende infrastruktur eller lokalsamfunn. Sett mot øst fra Telemarkslunden.

11

1980.

I 1980 er bebyggelsen utfylt ytterligere på Ekholt, Kallum og Dyre. Boliggrupper har kommet ved Bogsåsen ,mellom Bog og Huseby og ved Fuglevik. Utbyggingen av Øreåsen er startet.

1995

Fram til 1995 skjedde det boligutbygging på Bredsand, Årvoll, Øråsen, Smedhusåsen, Ekeby og Fuglevik. Samtidig skjedde det flere næringsetableringer på jordbruksarealene mot Moss.

2006.

I kartet over mulig bosettingsmønster i år 2006 er kartet fra 1995 supplert med både godkjente utbyggingsplaner og omsøkte planer som ikke er realitetsbehandlet ennå.

Dette viser en klar fortsettelse av tendensen i de foregående epokene: At en byggegrense mot

kulturlandskapet er i ferd med å feste seg i nord (linjen Krokstad - Ekholt - Dyre) og at det istedet opprettes stadig tyngre boligsatelitter som øyer i kulturlandskapet (Fuglevik, Smedhusåsen o.l.).

12

DRIFTSFORMER I LANDBRUKET (temakart 7)

Kart og tekst for dette temaet er utformet av Egil Holmsen (7 første avsnitt) og Gry Kolsrud Bjerketvedt (5 neste avsnitt) med unntak av avsnittet som heter kartkommentar. Temaet er viet mye plass fordi forståelsen av landbrukets rolle i forvaltningen av landskapet er helt grunn- leggende i dette prosjektet.

Jordbruksarealene.

Eiendomsstruktur og arealbruk.

Prosjektområdet omfatter 34 gårdsbruk med jordbruksareal. På grunn av forpaktninger utgjør disse til sammen 25 driftsenheter med jordbruksproduksjon. I alt 5.400 dekar dyrket mark ligger innenfor prosjektområdet. De to største eiendommenene, Carlberg og Værne Kloster, har

henholdsvis 930 og 1.030 dekar.

Plantedyrking er den viktigste driftsformen, med hovedvekt på poteter og grønnsaker. Areal- bruken er relativt stabil fra det ene året til det andre, men vekstskifte gjør at de forskjellige kul- turene flytter innen hver eiendom eller driftsenhet fra år til år. Bare to av gårdsbrukene har husdyrhold - Værne Kloster som har startet med storfe (kjøttfe) og Nøysom som har slaktegris.

Ca. 50% av jordbruksarealet er korn (1995), hvorav 1/4 er høstsådd (rug og høsthvete).

Såkorndyrking har inntil de siste årene vært vanlig på de største eiendommene. Poteter står for 30% av arealet og grønnsaker 14 %. Arealet med bær er ca. 70 da, eng 180 da og gressplen for salg ca. 60 da.

Det dyrkes både tidlige og senere potetsorter. Den største andelen utgjør kontraktdyrking av halvsene poteter til fabrikk (Maarud). Når det gjelder grønnsaker, er det hodekål , gulrot og løk som står for det største arealet, men det dyrkes også mais, kinakål, blomkål, purre, issalat, dill m.m.

Bærdyrkingen består i hovedsak av jordbær og solbær. Fram til 1970 -tallet var det planteskole- drift på flere av eiendommene.

15 brukere driver som heltidsbønder på egen og/eller leid jord.

Jordsmonn.

Jorda mellom raet og Oslofjorden har høy jordbruksmessig kvalitet og er velegnet for allsidig planteproduksjon. Det er lange tradisjoner for dyrking av frilandsgrønnsaker og poteter, og på grunn av tidlig og varm jord har tidligproduksjon av poteter og grønnsaker vært en viktig del av jordbruket i prosjektområdet.

Jordarten varierer noe, men består overveiende av sandholdig moldjord. Den mest steinrike og sandholdige jorda er nærmest raet og fjorden (Ekholt, Carlberg, Årefjorden). På de laveste arealene finner en også noe myrholdig - og en del leirholdig jord. Så og si all dyrket mark i prosjektom- rådet er systematisk drenert med 8 m. grøfteavstand. Deler av den mest sandholdige jorda er selvdrenerende.

Vanning.

Mer enn 90 % av jordbruksarealet har vanning gjennom 3 fellesanlegg med vannforsyning fra Vansjø. Anleggene ble bygget på 1970- og 1980-tallet . Vanningen skjer hovedsakelig med vanningsvogner (vannkanoner), men også med noe bruk av småspredere. Det er kapasitet til å dekke både korn, eng, potet- og grønnsakarealene.

13

Arbeidskraft. Mekanisering.

På grunn av mekanisering og modernisering av driftsformene har sysselsettingen i jordbruket gått drastisk ned de siste 30 år. Dette gjør seg også gjeldende for jordbruket i prosjektområdet. Ingen av landbrukseiendommene, selv ikke de to største, har fast ansatt arbeidshjelp på helårsbasis i dag.

Det er likevel vanlig med noe innleid arbeidshjelp under våronn og innhøsting. Utviklingen når det gjelder mekanisering har gått mot stadig mer bruk av spesialmaskiner både når det gjelder korn-, potet- og grønnsakproduksjon. Strengleggerutstyr (for potetdyrking i steinfri jord) og

«Asa-lift» grønnsakhøstemaskiner er eksempler på dette. Høye maskinkostnader har bidratt til at maskinsamarbeid er blitt mer vanlig. Særlig gjelder dette strengleggerutstyr, spesialhøste- maskiner og skurtreskere.

Bygninger

Felles for mange av gårdene i prosjektområdet er at bygningene er oppført på en tid da drifts- formen og sysselsettingen i landbruket var en helt annen enn i dag. Bygningsmassen er derfor stor både i volum og antall, og lite egnet for moderne driftsformer. Dette innebærer at bygningene er urasjonelle og medfører store vedlikeholdskostnader for dagens eiere. I særlig grad gjelder dette Carlberg og Værne Kloster. Noen av de gamle driftsbygningene er ombygget fra husdyrformål til potet- og grønnsaklager eller korntørkeanlegg. Andre er ute av bruk eller bortleid til andre formål enn jordbruk.

Også når det gjelder bolighusene skyldes størrelsen og antallet at de stammer fra en tid da det var vanlig at flere generasjoner bodde på gården samtidig, og i tillegg at ansatte bodde på gården med sin familie.

Nye jordarbeidingsmetoder.

Det er blitt mer vanlig å ikke høstpløye kornarealene de siste årene. Årsaken er at en ønsker å redusere faren for erosjon og avrenning i vinterhalvåret. På arealer hvor det er dyrket tidlig- poteter og tidliggrønnsaker er det aktuelt å så fangvekster (raigras) for å samle opp næringsstoffer og hindre erosjon. Ved dyrking av halvsene og sene potet- og grønnsaksorter er det derimot for kort del av vekstsesongen igjen til å kunne etablere fangvekster etter høsting. På enkelte arealer dyrkes det også 2 ganger pr. år, slik at ledig vekstsesong for fangvekster blir for kort.

Når det gjelder tidligkulturene er det avgjørende å få til en tidlig våronn. På de fleste jordarter har høstpløying positiv effekt i så måte. Disse forholdene gjør at en stor del av jordbruksarealene i prosjektområdet overvintrer høstpløyd eller urørt etter innhøsting.

Værne Kloster har droppet høstpløying på kornarealene i flere år og lar derfor en stor del av sine arealer overvintre med kornstubb eller stubbharvet. Flere av gårdene, blant annet Carlberg, har en betydelig andel høstsådd korn de siste årene (rug og hvete). I forhold til høstpløyd mark gir begge disse driftsmåtene et langt triveligere bilde enn høstpløyde jorder i snøfattige vintre.

Fremtidige driftsformer.

Rammebetingelsene for jordbruket, både fysiske og politiske, har stor betydning for fremtidige driftsformer. Fysiske rammebetingelser som gunstig klima, jordsmonn og vanningsmuligheter tilsier at dagens planteproduksjon med hovedvekt på poteter og grønnsaker også vil være

dominerende i tiden som kommer. Landbrukspolitikken kan ha noe mindre innvirkning her enn hva som er tilfelle ellers i norsk landbruk. Årsaken er at potet- og grønnsakproduksjon har svært beskjedne tilskuddsordninger, og at vårt område i tilskuddssammenheng ligger i 0-sonen.

På den annen side kan det skje betydelig omlegging av potet- og grønnsakdyrkingen dersom Stabburet og Maarud velger å flytte sine kontraktproduksjoner geografisk. Eksempler på dette har en hatt i Rygge tidligere , hvor f.eks. omfattende dyrking av blomkål og konserveserter forsvant fra ett år til et annet.

14

Markedsmessig ligger Rygge gunstig til i forhold til Oslo-området når det gjelder poteter og grønnsaker til konsum. Det er økende konkurranse som følge av omleggingen av importreglene og tilpasningen til EU. For mange av produktene ligger nivået på norsk produsent-pris på EU- nivå eller lavere. Utsiktene for fortsatt produksjon i vårt område er derfor gode.

Hvorvidt husdyrholdet i området kan ventes å øke er vanskelig å si, og vil sannsynligvis av- henge av prisnivået på korn. Så lenge lønnsomheten er større ved korndyking fremfor

fôrproduksjon / beite, må en anta at korn foretrekkes som vekselvekst til poteter og grønnsaker.

Faller kornprisen ytterligere, og med samme tempo som de siste årene, er det sannsynlig at fòrproduksjon og beiter vil erstatte en del av kornarealene, særlig på Værne Kloster. At enkelte andre gårder også kan tenkes å gjenoppta husdyrhold kan ikke utelukkes.

Melkeproduksjon, svinehold og fjørfeoppdrett i større omfang er mindre sannsynlig, fordi dette er husdyrproduksjoner som eksisterende driftsbygninger er lite egnet til.

Generelt er det en utvikling i retning av færre og større enheter i jordbruket. Dette gjelder også i vårt distrikt og skjer i første rekke ved leie av tilleggsjord, men også ved sammenføyning av gårdbruk, samtidig som gårdsbebyggelse skilles ut. Landbruksmyndighetene har gjennom endringer i jord- og konsesjonslovene lagt forholdene til rette for en slik strukturrasjonalisering.

Odelsloven fungerer på den annen side som en effektiv brems når det gjelder sammenføyning av landbrukseiendommer.

På grunn av den sentrale og attraktive beliggenheten vil gårdsbruk i prosjektområdet neppe bli nedlagt, verken jordbruksmessig eller som bosted, hvis en ser bort fra eventuell utbygging av jordbruksareal til boligformål.

Foto nr. 6: Produksjon av ferdiggress er en ny driftsform som ikke representerer noen konflikt med

landskapsbildet, men det biologiske mangfoldet er lavt. Her et parti syd for Telemarkslunden.

Skogarealene.

15

Generelt.

Det totale skogarealet innen området Carlberg, Feste, Værne Kloster, Årefjorden, Husebyskogen og Såstad er ca 1690 dekar (ca 7% av skogarealet i kommunen). Det er 9 skogeiendommer, og skogen kan deles inn i fem hovedområder:

Husebyskogen/Baugsåsen: ca 630 dekar

Dyreskogen/Carlbergåsen: ca 800 dekar Gullfunnet/Hildesheimskogen ca 60 dekar

Telemarkslunden ca 14 dekar

Dilling/Såstad ca 185 dekar

Vilkårene for skogproduksjon.

Områdene mellom raet og kysten har både klima og jordbunnsmessige forhold som gjør det godt egnet til skogproduksjon. Der er det gode muligheter for å etablere bestand av varmekjære løv- trær. Boniteten er høy. Mellom 70 og 80% av arealene kommer i denne klassen, og hovedtreslaget er gran, men med betydelig innblanding av ulike løvtreslag og noe mindre furu.

Sunnhetstilstanden i den eldre produksjonsskogen og gammelskogen (hogstklasse IV og V) varierer en del. Granskog på høy bonitet har lett for å bli svekket p.g.a. råte, det samme gjelder ikke for furu og løvskog. Driftsforholdene er gode i det meste av skogområdene.

Skogen i dette området har en viktig betydning som vinddemper i det eksponerte landskapet mot Oslofjorden. Den gir også tilhold og leveområder for en rekke arter som søker næring ved sjøen og i jordbrukslandskapet nær ved. Den er også viktig som vinteroppholdsområde for rådyr.

Bruken av skogarealene nå og framover.

Skogarealene i prosjektområdet representerer verdier både for eierne og andre brukere av skogen og skal i en slik sammenheng fylle flere funksjoner. De er:

* en økonomisk ressurs (for eieren og samfunnet),

* viktige rekreasjonsområder for befolkningen,

* viktige leveområder for planter og dyr.

Dette stiller forvalterne av disse skogområdene overfor andre utfordringer enn de ville møtt i et mer perifert og rendyrket skogdistrikt. Med den økte bevisstgjøringen omkring biologisk mang- fold og flerbrukshensyn i skogbruket ligger forholdene godt til rette for en bærekraftig utnyttelse av skogressursene.

Når det gjelder den framtidige utviklingen i skogbruket går nok denne mot en mer nyansert skogbehandling og et større spekter av sortimenter, særlig når det gjelder utnyttelsen av løv- ressursene. Skogproduksjonen i området er som nevnt høy pr. arealenhet, og en variert treslagssammensetning er et gunstig utgangspunkt for framtida.

Vernede skogområder

Bogslunden edelløvskogreservat ble fredet ved kongelig resolusjon i 1973. Det fredede arealet er på 61 dekar og er karakterisert som en av de mest representative forekomstene av edelløvskog i Østfold. Området er delt inn i fem enheter: Gråor - askeskog, svartor- sumpskog, alm - lindeskog, potensiell lågurt - granskog og lågurt - granskog. Det ble utarbeidet en skjøtselsplan for reservatet i 1976 av Institutt for naturforvaltning ved NLH. Denne ble revidert i 1987 (Rapport nr. 2 - 1988 Fylkesmannen i Østfold, miljøvernavdelingen).

Telemarkslunden naturminne / Gunnarsbybekken ble fredet i 1985 ved en frivillig fredningsavtale mellom grunneierne og fylkesmannens miljøvernavdeling. Telemarkslunden er på 14 da, og

16

arealet av Gunnarsbybekken som går gjennom Ekeby er 9 da. Telemarkslunden ble i 1995 vernet etter Naturvernlovens §11 som naturminne, og det er utarbeidet skjøtselsplan for området.

Grunneiere.

Følgende oversikt viser hvem som er skogeiere innefor prosjektområdet og tilhørende skogareal.

Gnr./bnr Skogareal Eiendom Eier

89/2 384 Calberg Tor J. Sibbern

89/1 355 Værne Kloster Lars Sundt Jensen

92/8 103 Dyreskogen Anne Marie Raade

92/1 84 Dyre Søndre Hans Th. Mollatt

92/4 182 Nordskogen Kristian Arvesen

89/143 14 Telemarkslunden Ingrid Sundt

86/19 20* Ekeby Finn Blakstad

60/3 110** Holter Vigdis Utne

69/1 76 Dilling Arne Pollestad

*) 600 m kantsone langs Gunnarsbybekken i tillegg

**) Eiendommen deles av plangrensen.

KONKLUSJON.

Sammenholdt med temakartene "Biologisk mangfold" og "Friluftsliv" fremgår det her at om- rådene med driftsformen korn/poteter har både lavest biologisk mangfold og lavest

opplevelsesverdi i friluftslivssammenheng.

Det motsatte er tilfelle for driftsformer med husdyr eller grønsakproduksjon. Husdyrbruk fordrer flere kulturer, beiting fremmer en rekke arter (flora og fauna) og utvikler særskilte land- skapstyper over tid.

Grønnsakproduksjonen kan være lite vekslende, men krever ikke så store arealer. Dette gir bl.a.

muligheter for å bevare flere linjedrag i landskapet (bekker, trerekker og stengjerder).

Et begrenset skogareal med sterke rekreasjonsinteresser stiller store krav til fremtidig forvaltning.

Foto nr. 7: Arealene ved bl.a. Løken nyttes til ensidig kornproduksjon - noe som gir et lavt biologisk mangfold og mindre opplevelsesverdi enn landskap som inneholder flere elementer.

17

BIOLOGISK MANGFOLD (temakart 8)

Kilder.

De viktigste kildene for registreringen av biologisk mangfold har vært (tema : kilde):

- Åpne bekkedrag med velutviklet kantvegetasjon: Økonomisk kartverk og egne registreringer.

- Dammer: Borlaug, C. 1994. Supplert av Hauger,T. og Walberg, G.

- Skogsbryn, alléer og lunder: Asheim/Bratterud (Treets Venner/ Det norske hage- selskap) 1984, økonomisk kartverk og egne registreringer.

- Stengjerder: Økonomisk kartverk.

- Sjeldne og hensynskrevende karplanter: Båtvik, J.Ingar I. 1994 (miljøv.avd.)og 1995.

- Fugleliv: Norsk ornitologisk forening, avd. Moss og Omegn Lokallag v/ Fløseth, L. 1996.

Hva betyr biologisk mangfold og hvorfor er det så viktig ?

Med biologisk mangfold mener vi mengden av arter innen flora og fauna. Jo flere arter - jo høyere biologisk mangfold. Verdien ved et høyt biologisk mangfold er mangesidig, og her skal bare nevnes noe av det viktigste.

Høyt biologisk mangfold gir:

* stabilitet i økosystemer

* høy biologisk produksjon på lang sikt

* bevaring av arter og derved verdifullt genmateriale

* høy opplevelsesverdi Metode.

Det foreligger ikke noe tidligere registreringsmateriale som har forsøkt å gi noe mål på det biologiske mangfoldet innenfor prosjektområdet. Mangfoldet er heller ikke nå kvantifisert, men det er forsøkt illustrert v.h.a. ulike indikatorer og det vi kan kalle bekreftelser.

I kulturlandskapet er biotopene med det høyeste biologiske mangfoldet knyttet til vannsystemene, velutviklede løvskogsbryn, skog med innslag av gammel vegetasjon og stengjerder med busk- kratt ute i det åpne åkerlandskapet.

Det er stor forskjell på en åpen bekk som bare er en grøft i en åker med gressvekst på kantene og en bekk med både tre- og busksjikt på sidene. I den sistnevnte typen gir vegetasjonen bedre kår for bl.a. fisk, gnagere, insekter og fugl.

En rennende bekk og en stillestående dam har begge gjerne høyt biologisk mangfold, men er samtidig ulike og bør registreres hver for seg.

Velutviklede skogsbryn, alléer og lunder med stort innslag av løvtrær har et betydelig høyere biologisk mangfold enn tett skog av gran og furu. Jo mer velutviklet brynet er m.h.t. å inneholde rike og varierte feltsjikt, busksjikt og tresjikt, jo høyere blir det biologiske mangfoldet.

Et velutviklet tresjikt vil ideelt si trær i alle aldre og med flest mulig arter. I denne registreringen har vi begrenset oss til å legge vekt på innslaget av løvtrær (spesielt edelløvtrær), gamle trær og forekomsten av busksjikt, dvs. det som er lettest å registrere. Likevel vil dette være en sikker og sterk indikator på høyt biologisk mangfold.

Gammel skog stimulerer visse typer insektliv (nedbryting) og dermed også faunaen. Gammel skog er dessuten viktig for hullrugende fuglearter. Innslaget av gammel skog er bare vurdert som én av ingrediensene i velutviklede skogsbryn, mens skogen forøvrig kun er vist som skog uten at innslaget av gammel vegetasjon er vurdert.

18

Stengjerder kan i utgangspunktet virke som døde områder fordi hovedmaterialet er dødt. De er imidlertid svært verdifulle som skjulested for insekter, krypdyr, smågnagere og enkelte småfugl- arter (f.eks. steinskvett). De har også evne til å magasinere varme og dermed utjevne temperatur- differanser.

Langs stengjerdene blir det alltid stående igjen en smal stripe med upløyd mark som grobunn for ulike vekster. Hvilken betydning stengjerdene har for det biologiske mangfoldet må nok sees nøye i sammenheng med hvor mye vegetasjon og hvilken type vegetasjon som opptrer samtidig.

Det at stengjerdene ofte ligger ute i dyrka mark gjør dem enda viktigere, fordi de på den måten kan fungere som biologiske tråder eller nettverk (såkalte spredningskorridorer) i områder som ellers har et svært lavt mangfold.

Ut fra dette er det registrert 4 indikatorer på høyt biologisk mangfold (de 4 første nedenfor). I tillegg er 3 ulike bekreftelser på biologisk mangfold vist på kartet med ulike raster (de 3 siste).

Registrerte indikatorer og "bekreftelser" på biologisk mangfold:

* Åpne bekkedrag med tilhørende busk- eller tresjikt

* Dammer

* Løvskogsbryn/randsoner

* Stengjerder

* Forekomster av sjeldne eller hensynskrevende karplanter

* Viktige fugleområder

* Fredede områder.

Kartet.

Kartet viser at landskapsrommet rundt Værne Kloster har et svært høyt biologisk mangfold.

Spesielt aksen fra Årefjorden til Dyreskogen / Carlberg med Gunnarsbybekken som sentral nerve har markert høyere biologisk mangfold enn prosjektområdet forøvrig. Her er alle indikatorene og "bekreftelsene" representert og tildels i betydelig omfang.

I motsatt ende av skalaen finner vi åkerarealene på Carlberg og åkerarealene rundt Løken som har et svært lavt mangfold. Det er m.a.o. store lokale forskjeller innenfor prosjektområdet.

Foto nr. 8: Store monokulturer uten vegetasjon i teigskiller o.l. har et svært lavt biologisk mangfold.

Motivet er fra jordene på Carlberg (sett mot syd). Sammenlign f.eks. med motivene på s. 21

19

LANDSKAPSANALYSE (temakart 9)

Kilder.

Egne registreringer. Resultatet er etterpå sammenholdt med utredningen i Nordisk ministerråds Miljørapport 1987: 3.

Formål.

Vår sansing av omgivelsene skjer svært mye ubevisst. Det kan derfor være nyttig å systematisere dette noe slik at vi får en større forståelse av hvorfor vi opplever ulike områder på ulike måter.

Særlig verdifull vil en slik analyse være som underlag ved ulike utbyggingstiltak.

Eksempler på spørsmål som da bør stilles er: Vil den nye veien, jernbanelinjen eller høy- spenningslinjen (såkalte lineære elementer) følge de naturlige linjedragene eller krysse disse?

Vil det nye byggeområdet ligge innenfor ett landskapsrom og med god forankring i et rom- avgrensende element, eller vil det bryte grensen mellom to rom og dermed få en uklar og ustabil passering i landskapet?

Slike spørsmål vil en landskapsanalyse bidra til å kunne svare på. Den vil imidlertid også kunne være nyttig i vurderingen av områdets opplevelsesverdi. Store, åpne landskapsrom oppleves annerledes enn de som har en fininndeling i mange små, underordnede rom. Førstnevnte vil ofte virke storslåtte, men man opplever det meste av landskapsinnholdet med en gang. Landskaps- opplevelsen blir størst dersom man både kan oppleve den overordnede helheten i landskapet (det storslagne) og samtidig oppleve stadig nye landskapssituasjoner ved å gå inn i de enkelte delrom.

En landskapsanalyse vil også kunne gi svar på om det finnes landemerker som bør dempes fordi de oppleves som negative kontraster eller fordi de konkurrerer med mer verdifulle landemerker (f.eks. et silobygg nær en kirke).

Metode.

Som metode er benyttet en beskrivelse utarbeidet av Kevin Lynch. Denne tar utgangspunkt i at menneskene primært sanser omgivelsene ubevisst og ut i fra behovet for å kunne orientere seg.

Hans undersøkelse munner ut i en konklusjon som hevder at vi generelt legger mest merke til 5 orienteringselementer: Landskapsrom / romavgrensende elementer (f.eks. skogkant ), linjedrag (f.eks. bekkedrag), knutepunkt (der flere linjedrag møtes), landemerke (f.eks. dominerende bygning) og distrikt (skog, åpent kulturlandskap, villaområde o.l.). Her er de fire første benyttet fordi det er liten forskjell i distriktskarakterer.

Kartet.

Landskapsanalysen viser at prosjektområdet kan deles i 3 overordnede landskapsrom:

Dyre/Feste, Værne Kloster og Løken. De to første er sammensatt av flere mindre rom, mens Løkenområdet utgjøres av ett, stort, åpent rom uten intern inndeling.

Det viktigste linjedraget er skråningsfoten av raet som går gjennom alle tre landskapsrommene og som forsterkes av dagens jernbanelinje. To andre viktige linjedrag ligger i Værne Kloster-

området og utgjøres av Klosteralléen og forlengelsen sydover til Bakke samt Gunnarsbybekken som ligger i lavbrekket fra Bogslunnen til Årefjorden.

De to kraftigste knutepunktene finner vi ved Carlbergundergangen og ved Værne Kloster.

Eneste barriereeffekt utgjøres av jernbanen. Dette er mest merkbart der banen ligger som høy fylling og samtidig på tvers av landskapets orienteringsretning. Det er tilfelle ved Carlberg og Dyre/Feste.

20

Dyre/Feste-området har ingen utpregede landemerker, fordi flere store enkeltbygg på Dyre ikke ligger fritt nok og fordi landskapet orienterer seg fra disse og mot fjorden.

Heller ikke Løkenområdet har noen sterke landemerker, selvom hele klyngen av gårdsanlegg ut- gjør et tyngdepunkt på slettelandet og som øyet kan hvile på.

Værne Kloster-området har derimot flere kraftige landemerker, så som Værne Kloster, Carlberg og Trafostasjonen til Rygge el.verk.

Foto nr. 9: Den høyeste opplevelsesverdien finnes i aksen fra Årefjorden til Carlbergåsen - der hvor både biologisk mangfold og historisk dybde også er størst. Her et motiv fra stranda innerst i Årefjorden hvor Gunnarsbybekken renner ut,...

Foto nr. 10:... og her fra Telemarkslunden med betydelige kvaliteter innen flora, fauna, landskap og kulturminner.

21

FRILUFTSLIV (temakart 10)

Kilder.

Temakartet er basert på egne registreringer og vurderinger supplert med opplysninger (lokal- kunnskap) fra kommunens miljøvernrådgiver.

Hva kjennetegner et verdifullt friluftsområde?

Ved vurderingen av landskapets verdi som friluftsområde for befolkningen er det i dette prosjektet lagt vekt på to forhold: Opplevelsesverdi og tilgjengelighet.

Dersom et område har stor opplevelsesverdi, men ikke er tilgjengelig, har det liten verdi som friluftsområde. Det har imidlertid et stort potensiale - vel og merke dersom tilgjengeligheten kan bedres. Det er derfor nyttig å skille mellom disse to forholdene ved en registrering og ikke

"bake" dem sammen til én verdiskala.

Opplevelsesverdi / landskapskarakter.

Ved bedømmingen av opplevelsesverdien kan man med fordel nytte de samme fem kriteriene som gjerne benyttes for å beskrive karakteren til et landskap:

* Symbol- og identitetsverdien som det såkalte "herregårdslandskapet" er stor i hele land- skapsrommet fra Årefjorden til Carlberg. Det samme er bare delvis tilfelle med Dyre/

Feste-området og området øst for Carlberg gård (mot Larkollveien).

* Intensiteten er middels i hele prosjektområdet. Selvom landskapet er storslått i norsk kulturlandskapssammenheng, gir det ikke dramatiske landskapsopplevelser.

* Herregårdslandskapet er sjeldent i norsk sammenheng og spesielt aksen Årefjorden - Carl berg (samme avgrensing som under første stjerne).

* Det samme landskapet må også sies å være relativt intakt, sett på bakgrunn av at slike frodige kulturlandskap som oftest ligger tett opptil de største befolkningskonsentra- sjonene. De mest markerte inngrepene utgjøres av høyspennnings-, lavspennnings-og tele- linjer, nyere bebyggelse uten lokal tilknytning og enkeltbygg med en særlig uheldig plassering eller utforming.

* Mangfoldet i landskapet er også størst i aksen Årefjorden - Carlberg med flere mindre landskapsrom og flest elementer (bl.a. innslaget av vann i landskapet, åkerholmer, lunder, velutviklede bryn med store løvtrær og fremtredende bygningsanlegg).

Summen av disse fem vurderingene viser at:

Landskapsrommet Årefjorden - Carlberg har en landskapskarakter som må rangeres meget høyt i opplevelsesverdi ut fra de fem nevnte kriteriene.

Dyre/Feste-området har en mindre tydelig karakter p.g.a forstyrrende innslag av bolig-

bebyggelse, barrierer (vei og jernbane) og for lite åpent landskap rundt de fineste gårdsanleggene til at de oppnår det beste samspillet med landskapet.

Ekholt og Dilling kommer også i en mellomstilling - fordi for mange elementer gjennom tiden er fjernet slik at mangfoldet blir lite.

Området mellom Carlberg og Larkollveien og arealet nord og øst for Løken har lavest opp- levelsesverdi, men er likevel et storslått og åpent landskap som i tillegg er typisk for ra-forma- sjonen. Dersom dette landskapet ikke berikes, forblir det dog et typisk "motorveilandskap", d.v.s.

et landskap som er i en skala som kan oppleves i stor hastighet eller "alt på en gang", men det har få elementer som i tillegg åpenbarer seg for den som har god tid.

22

Tilgjengelighet.

Tilgjengeligheten er god i områdets vestre del. Dette skyldes dels tilstedeværelsen av skog med rett til fri ferdsel og dels en rekke små, lokale blindveier som kan kombineres med friluftsliv uten stor sjenanse og trafikkfare (områdene Feste, Strandbakken, Bog, Huseby og Ekeby). Dessuten er det et uvanlig tettmasket nett av stier i Dyreskogen, Bogsåsen og Husebyskogen.

Resten av prosjektområdet har nesten ingen skog og dermed liten tilgjengelighet utenom lokal- veiene, og disse har tildels stor trafikk - flere steder kombinert med smal veibane og dårlig over- sikt. Dette fører til en kanskje uventet konklusjon, nemlig at kjerneområdet i herregårdslandska- pet (området rundt Værne Kloster) har en dårlig tilgjengelighet.

Verdi som friluftslivsområde.

Det er en stor tettstedsbefolkning som grenser helt inn til Dyreskogen i prosjektområdets nord- vestre del og som følgelig benytter området mye som nærrekreasjonsmråde. Dette forsterker betydningen av denne skogen og fortsettelsen over i Bogslunden, Bogsåsen og Husebyskogen som ett sammenhengende turområde. Gjennomføringen av en skiltet hovedturvei ("Blomsterveien") har styrket områdets betydning ytterligere.

Den desidert største ferdselen foregår således tilnærmet i den samme aksen som har det høyeste biologiske mangfoldet, høyeste opplevelsesverdi og største historiske dybde. Årsaken til dette er som nevnt at både opplevelsene og tilgjengeligheten er størst her. Det er her skogen finnes og danner kontakt med tettstedet, og det er et utstrakt vei- og stinett.

Samtidig viser registreringen at selve kjerneområdet i herregårdslandskapet er svært lite til- gjengelig p.g.a. konflikt med biltrafikk på smale og tildels uoversiktlige veier og kryssingspunkter.

De mest trafikkfarlige partiene for myke trafikkanter antas å være Dyreveien, Carlbergunder- gangen, Værne Kloster, Huseby, strekningen Smedhuset - Larkollveien, Lyby/ Løken,

Larkollveien og Dillingveien.

Foto nr. 11: Gammel kulturmark har ofte stor verdi som frilufts- og rekreasjonsområde. Her et motiv med beitepåvirket vegetasjonssamfunn i Hestehagen mellom Dilling og Holter.

23

Registreringen viser at flere av disse problemstedene rammer også hovedturveinettet ("Blom- sterveien"). Eksempler på dette er: Fra kryssingspunktet Gunnarsbybekken/ Vestre Årefjordsvei til sydenden av fylkesvei B-340 (Østre Årefjordsvei), fra østre ende av Dillingveien til Ekholt, et kort parti ved Dyreveien, Carlbergundergangen, et kort parti ved Huseby og problemet med blandet trafikk gjennom Lyby/Løken.

KONKLUSJON:

Summen av opplevelsesverdi og tilgjengelighet viser at:

Skogarealene Dyreskogen, Bogslunden, Bogsåsen og Husebyskogen er meget viktige som nær- rekreasjonsområde p.g.a. sin nærhet og tilgjengelighet og samtidig sitt naboskap med et særlig opplevelsesrikt kulturlandskap.

Kjerneområdet i herregårdslandskapet er attraktivt, men dårlig tilgjengelig p.g.a trafikkfor- holdene.

Eksisterende turveinett trenger forbedringer fordi sammenhengen enkelte steder er mangelfull, eller fordi enkelte partier med blandet trafikk er lite egnet til det.

24

TEKNISKE INNGREP (temakart 11)

Kilder.

Høyspenningslinjer er kartfestet av Rygge el-verk. Øvrige registreringer er basert på eget markarbeid.

Metode.

Formålet med å registrere tekniske inngrep var å få et bilde av i hvilken grad kulturlandskapet er intakt - eller motsatt - i hvilken grad det er preget av inngrep som reduserer opplevelsesverdien.

Ved utvelgelsen av hvilke tekniske inngrep som oppleves negativt eller ikke, er det lagt vekt på om inngrepet med sin form, farge og plassering er tilpasset landskapet eller ikke m.h.t. skala, romdannelser, linjedrag, distriktskarakter, kontrasterende virkning (positivt eller negativt lande- merke) eller barriereeffekt.

Ett eksempel: Veier er tekniske inngrep, men de består her nesten utelukkende av gamle bygde- veier med beskjeden veibredde, linjeføring knyttet til naturlige eller skapte linjedrag i landskapet og ubetydelige fyllinger og skjæringer. Det er derfor ikke naturlig å regne dem med blant de tekniske inngrepene som reduserer opplevelsesverdien i kulturlandskapet.

Derimot er det et betydelig innslag av ulike høyspennings- og lavspenningstracéer samt telefon- linjer. Av disse er bare høyspenning vist på kartet. Antall luftstrekk er m.a.o. mye større.

Disse luftstrekkene markerer seg sterkt uten at det oppleves som en berikende kontrast. Når linjene krysser åkerland, eksponeres de kraftig. Når de går gjennom skog, blir nærvirkningen desto sterkere p.g.a. uthugde gater. De uheldigste situasjonene oppstår der hvor linjen både eksponeres sterkt og samtidig kommer i silhuett, i nærføring med positive opplevelsesobjekter eller krysser på tvers av landskapets naturlige linjedrag.

Jernbanen er tatt med som teknsk inngrep - dels p.g.a. sin barrierevirkning fra Carlberg og vest- over (fysisk og visuelt) - og dels p.g.a. master og kabler på samme måte som høyspennings- linjer som er nevnt ovenfor. Selve linjeføringen til dagens jernbane er godt tilpasset landskapet ved at den konsekvent følger foten av raskråningen.

Forøvrig er det vist bebyggelse som med sin plassering enten har en dårlig forankring i land- skapet, som synes tilfeldig plassert eller som virker forstyrrende på tilliggende landskapskvaliteter og bebygglese som danner sterk negativ kontrast i landskapet p.g.a. sin utforming.

Kartet.

Området rundt trafostasjonen til Rygge el.verk har flest tekniske inngrep som reduserer opp- levelsesverdien i landskapet. Her har vi både den store trafostasjonen som står fristilt i det aller mest åpne landskapet - og alle høyspentlinjene som stråler ut i alle retninger. To av tracéene går også i forkant av verdifulle gårdsanlegg (Krokstad og Dilling) og reduserer noe av opplevelsen av disse. Høyspenningsanleggene er faktisk de eneste omfattende tekniske inngrepene i området.

Kartet viser også at planlagt ny bebyggelse rett vest for Smedhuset (øst for Værne Kloster) vil virke unødig fremtredende uten å være tilstrekkelig motivert. Nye boligsatelitter som er omtalt under temaet "Bosettingsmønster" ligger fortrinnsvis like utenfor prosjektgrensen.

25

Foto nr. 12: Trafostasjonen til Rygge el-verk og tilhørende linjestrekk som stråler ut i ulike retninger utgjør det sterkeste enkeltinngrep i Værne Kloster-landskapet.

Foto nr. 13: Her et parti fra Dilling mot Rygge kirke. 50 kV, 18kV og jernbane med master.

Virkningen av slike inngrep varierer sterkt med ståsted og hva som er synlig over horisonten eller ikke.

26

ANALYSE

FOR Å FÅ SVAR MÅ DET FØRST STILLES SPØRSMÅL.

Med utgangspunkt i det registrerte materialet er det naturlig å stille følgende spørsmål:

* Hva er områdets særpreg og dermed det aller viktigste å verne om ?

* Hva er det som kan true de beskrevne kvalitetene?

I en enkel analyse forsøkes det her å gi svar på noe av dette.

OMRÅDETS SÆRPREG.

For å unngå for mye gjentagelser kan områdets særpreg kort oppsummeres med følgende stikkord:

* Kulturlandskap med meget gode vilkår for landbruksproduksjon.

* Meget høyt biologisk mangfold i deler av området, men store interne forskjeller.

* Meget frodig og mykt landskapsbilde med høyt innslag av edelløvskog i deler av området.

* Meget stor historisk dybde (fornminner, eldre bebyggelse og gamle trær) i store deler av området

* Flere store gårder (3 herregårder innenfor et meget begrenset areal - den ene like utenfor prosjektområdet)

* Meget stor opplevelsesverdi i deler av området, men store interne forskjeller.

ER LANDSKAPSKVALITETENE TRUET?

Før man kan svare på om landskapskvalitetene er truet, er det nødvendig å se litt tilbake og trekke noen utviklingslinjer fram til idag. Det er da aktuelt å se på historiske trender for jordbruk,

skogbruk, udyrka restarealer, bebyggelse, trafikk, kraftoverføring og telekommunikasjon og jern- baneutbygging.

Som overgang til framtida er det deretter nyttig å se nærmere på mål og virkemidler i dagens kulturlandskapspolitikk, mål og virkelighet for kommunens miljøpolitikk, om den samlede forvaltningen av kulturlandskapet preges av tilstrekkelig kompetanse og samarbeid og om dagens rekreasjonspress overskrider landskapets tålegrense.

Foto nr. 14: Smedhusalléen sett mot vest (mot Værne Kloster). Den danner et sterkt definert rom, rammer inn åkerlandskapet i kvartaler, demper vind og gir mulighet for et økt artsmangfold i både flora og fauna.

27

HISTORISKE TRENDER

Kilder.

Avsnittet om "Jordbruket" er skrevet av Egil Holmsen, mens avsnittet om "Skogbruket" er skrevet av Gry Kolsrud Bjerketvedt. Sistnevnte avsnitt bygger bl.a.på bygdebok for Rygge, bind II (1957) av Lauritz Opstad og "Fra sigd til skurtreskeren - Landbruket i Østfold 1830-1980", Østfold

Landbruksselskap.

Avsnittene "Kulturlandskapspolitiske mål" og "Kulturlandskapspolitiske virkemidler" er skrevet av Grete Kongshaug. Avsnittet om "Hvita spøket" er skrevet av Nils Skaarer.

Generelt.

Foruten de naturgitte forutsetningene er landskapet et resultat av eiendomsstrukturen, drifts- formene og konjunkturene i landbruket - og selvsagt landbrukspolitikken over tid - men ikke bare det. I tillegg kommer utviklingen av annet bebyggelsesmønster, kommunikasjonslinjer o.l.

Jordbruket.

Omfanget og bruken av jordbruksarealene har variert gjennom historien. Jernverket, møllene, sagbrukene og brenneriene i Moss medførte at skogen i hele ditriktet ble hardt avvirket og mye av jordbruks- og slåttemarka ble benyttet til høy og havre til hestene som fraktet virke og råvarer til disse virksomhetene.

Frem til potetdyrkingen ble utbredt i løpet av 1700-tallet var arealbruken mer ensidig korn- dyrking. Mye av korn- og potetproduksjonen hadde sammenheng med de mange brenneriene som var i Moss på den tiden. Potetdyrking gikk imidlertid sterkt tilbake på grunn av tørråte- sykdom på 1800-tallet. Samtidig ble det vanlig å dyrke høy i vekstskifte med korn.

I løpet av 1800-tallet tok husdyrholdet seg kraftig opp, og melkeproduksjon ble vanlig på de aller fleste gårdsbruk i Rygge. Dette hadde sammenheng med at storfeholdet inne i selve byen opp- hørte og at jernbanen (1880) åpnet muligheter for større markeder.

Arbeidsledighet og økonomiske problemer i jordbuket rundt 1920 førte til jordloven som åpnet for større oppdeling av eiendommene (stikk motsatt formål i forhold til jordloven av 1955). Mange småbruk og husmannsplasser ble fradelt som selvstendige bruk på denne tiden. De fleste hadde ligget under Evje, Værne Kloster og Carlberg (sistnevnte ble fradelt Værne Kloster og bygget opp som egen herregård i 1850).

Disse "nye" gårdsbrukene var oftest i dårlig forfatning både når det gjaldt bygninger og jord, men ble nå bygget opp som familiebruk med husdyrhold, potet- og grønnsakdyrking og korn.

Systematisk drenering av jorda ble foretatt i langt større grad enn tidligere. Beitebruken var om- fattende, og både innmark og skog ble benyttet til storfe- og hestebeiter. Jordbruksbefolkningen var stor og husdyrholdet høyt, og det var vanlig at Rygge-bøndene drev torvhandel med grønn- saker, blomster og poteter i Moss, Fredrikstad og Oslo.

Det er derfor mye som taler for at en i perioden fra 1925 til 1955 hadde den mest omfattende og all-sidige arealbruken i Rygge, og at kulturlandskapet i Rygge var svært rikt i denne perioden.

Fra 1950-tallet frem til 1970 forsvant husdyrholdet gradvis fra gårdsbrukene, og en spesialisering innen plantedyrkingen har foregått fra 50-tallet til 1990-årene. Rygge har i dag kun 4 gårder med melkeproduksjon (ingen i prosjektområdet) og bare et par svinebesetninger (ingen fjørfe). Til en viss grad kan det synes som utviklingen nå har stagnert og til dels snudd, i og med at husdyrhold (kjøttfe) er blitt aktuelt, og at plantesykdommer og skadedyr gjør det nødvendig med et bedre vekstskifte i jordbruket.

28

Endringer i tiltakene fra landbruksmyndighetene gjør dessuten at oppdyrking av skogsmark nærmest har stanset, og at rasjonaliseringstiltak som bekkelukking og fjerning av steingjerder og markskiller er redusert til et minimum. Gjenåpning av tidligere bekker kan være aktuelt enkelte steder innenfor prosjektområdet. Enkeltgrunneiere har signalisert en viss interesse for dette.

Skogbruket.

Skogen i Rygge har vært utnyttet til flere formål opp gjennom historiene. Til tider har den vært kraftig uthogd.

Skogen begynte å få verdi allerede i senmiddelalderen, men det var i lensherretiden (1500-1800) utnyttelsen av skogressursene skjøt fart. Det meste av tømmer og trelast ble eksportert til Holland. Rygge lå gunstig til, både fordi skogressursen lå nær kysten og fordi foredlingen av tømmeret kom igang tidlig med vannsager langs Mosseelva. Flere av de første sagene tilhørte opprinnelig Rygge-gårder (Dyre sag, Huseby sag, og Klostersagene). Etterhvert som dette ble en virkelig gullgruve, ville Kongen sikre seg sin del. Inntil tidlig på 1500-tallet kunne enhver hogge fritt i kronens og kirkens skoger, men nå kom det strenge forordninger mot hogst, og sagene ble etterhvert sterkt beskattet med tiende.

Det var særlig eikeskogen som var attraktiv. Det var forbudt å hogge eiketømmer unntatt det kongens representant tok ut til skipsbygging. Til tross for forbudet ble det utført flere laster fra Evjesund til Holland.

Det var ikke bare eik som ble solgt. Furu- og granbjelker fra 6 til 10 alen var det vanligste i tillegg til ved til brensel. Tollregnskaper viser at nesten hver eneste gård i bygda solgte trelast til

hollenderne. Av dette var det lite som var skåret på vannsag. I tillegg foregikk det plikthogst etter kongens ordre. Alle disse hogstene var rene dimensjonshogster, det vil si at man tok de største og beste trærne uten å tenke på framtidig skogproduksjon. Dette gikk naturligvis hardt ut over skogen. På 1700-tallet hadde mange gårder ikke skog nok til å bygge egne hus, og det var lite brensel. Kullbrenningen til Moss jernverk fikk dermed mindre å si for Rygge-skogene. Det var rett og slett ikke noe å ta av. De mange steingjerdene ble bygget nettopp med tanke på å spare skogen, som erstatning for ulike tregjerder.

Jordtakseringskommisjonen av 1802 påsto at Ryggebøndenes kjøring ved sagene førte til at

gårdsdriften ble kraftig forsømt. Sagene i Mossefossen gled mer og mer over til borgerne i Moss. I 1870-80- årene kom cellulosefabrikkene, og gran og mindre dimensjoner ble salgsvare.

Beitebruken var omfattende og foregikk i stor grad i skogen. Dette gikk hardt ut over løvskog- foryngelsen og førte til at grana fikk overtaket. Det er interessant å merke seg at dagens dominans av gran dermed kan ha kommet svært sent i dette området - så sent som på 1800-tallet. Uten slik hard beiting ville det sannsynligvis vært en større utbredelse av løvskogsbestand enn hva vi har idag fordi særlig edelløvskogen har gunstige vilkår her.

Etterhvert utviklet kunnskapene om skogens vekst og foryngelse seg. De første fagfolkene var utdan-net i Tyskland, og den norske skogforskningen så dagens lys i 1917. Fram mot 1930-tallet gikk diskusjonenen høyt om hvordan man best kunne bygge opp tette, produktive bestand. Den såkalte bledningshogsten som bygger på det enkelte tre som behandlingsenhet sto mot flate- hogsten. Argumentene som ble brukt var vesentlig av biologisk art. Mange av disse er etterhvert blitt betydelig modifisert, og det er de driftsøkonomiske faktorene som i de senere tiår har dratt utviklingen i retning av bestands-skogbruk.

I dag ser vi igjen en forandring i oppfatningen av hva som er god skogskjøtsel. Skogbehandlingen

29