Store Milde, 20.oktober 2014 Vår ref.: 19/ARB/2014 Deres ref.: 2014/7968 Miljødirektoratet
Postboks 5672, Sluppen 7485 TRONDHEIM
Høringsuttale om «Forskrift om fremmede organismer» fra Stiftelsen det norske arboret, Milde.
Det vises til invitasjon fra Miljødirektoratet av 11. juli 2014 om å komme med innspill til høringen av forslaget til forskrift (http://www.miljodirektoratet.no/no/Horinger/Horing-av-forslag-til-forskrift-om-fremmede- organismer-20147968/).
Innledning
Arboretet på Milde ble opprettet i mars 1971 som en stiftelse der Landbruks- og matdepartementet, Universitetet i Bergen og Bergen kommune er parter. Stiftelsen har følgende formål nedfelt i vedtektene:
a) Arboretet skal yte et praktisk bidrag til øket utbytte av trevekst på grunnlag av den mest fullstendige representasjon av arter og varianter av trær og busker som egner seg for norske forhold.
b) Arboretet skal yte bidrag til forskning og undervisning innen sitt virkefelt, og inngår som et ledd i en internasjonal dendrologisk forskningskjede.
c) Arboretet skal virke som en integrerende faktor som bl.a. skal bringe botanikk, hagebruk, skogbruk og arvelære nærmere sammen.
d) Arboretet skal gjennom sin utforming yte bidrag til folkeopplysning, naturforståelse og friluftsliv.
Stiftelsen samarbeider nært med Universitetet i Bergen, som har ansvar for den vitenskapelige forvaltning av Arboretets plantesamlinger. Arboretets formål a) innbefatter dyrking av en lang rekke eksotiske arter av busker og trær med tanke på å finne fram til planteslag som kan egne seg for bruk i grøntanlegg i våre byer og tettsteder, så vel som i skogbruket. I dette arbeidet samarbeider vi særlig med Norsk institutt for Skog og Landskap og med Institutt for plantevitenskap ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet. Arboretet har bidratt med egne innsamlinger og leveranser av en betydelig del av det plantemateriale som i dag er til utprøving på Ås, spesielt av norsk rogn og asal (Sorbus). Vi samarbeider dessuten med en rekke institusjoner internasjonalt, spesielt i Norden gjennom Nordisk arboretutvalg, og bidrar i frøbytte med disse ved å levere frø samlet i våre plantebestander og i norsk natur. Vi har i alle år også samarbeidet nært med
planteskolenæringen i Norge, særlig på Vestlandet om å finne fram til egnete planter for norsk produksjon og omsetning. Dette har resultert i at utvalget av arter som produseres lokalt er stort, og Arboretet har fra sine samlinger bidratt med materiale til handelen, særlig av Rhododendron, men også av en lang av rekke treslag som egner seg til bruk i hager og parker.
Vår uttalelse er formulert etter konsultasjoner med nøkkelpersoner ved Institutt for plantevitenskap ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet, E-plant Norge, Rogaland arboret og Agder naturmuseum og botaniske hage. Arboretets Fagråd har behandlet uttalelsen i møte 14. oktober. I Fagrådet er følgende organisasjoner representert: Bergen kommune ved Grønn etat, Arboretets venner, Bergen og Omland Friluftsråd, Hageselskapet i Hordaland, Norsk institutt for skog og landskap og Norske Landskapsarkitekters forening. Arboretet vil på denne bakgrunn gi sine merknader og innspill til følgende punkter som i hovedsak angår landlevende planter i Forslag til Forskrifter om fremmede organismer:
• Forslaget hensyntar i for liten grad plantenes betydning generelt for menneskehetens historie i et globalt perspektiv, både i nåtid og fortid.
• Det er ikke tatt behørig hensyn til at mange arter som er oppført i Norsk svarteliste 2012, hvorav enkelte nå forbys, har lang historie i bruk i vårt land. Enkelte er å betrakte som genressurser tilpasset norske forhold og dermed ut fra et kulturhistorisk og genetisk perspektiv verd å ta vare på.
• Arboretet er betenkt over at forslaget som hovedgrep velger å gi rommelige vilkår for private hageeieres innførsel og bruk av fremmede plantearter, mens det legges strenge restriksoner på offentlige og profesjonelle institusjoners og organisasjoners plantebruk.
• Arboretet er betenkt over at det legges sterke restriksjoner på utplanting og omsetning i Norge, mens innførsel av landplanter ikke restriksjonsbelegges, da dette vil kunne vanskeliggjøre opprettholdelse av norsk virksomhet og kompetanse til fordel for utenlandske aktører.
• Vi har også merknader til noen av forskriftens definisjoner og bruk av begreper, som vi finner dels uklare og dels vanskelige å forholde seg til.
Ifølge Artsdatabanken utgjør fremmede arter en alvorlig trussel mot det stedegne naturmangfoldet i global skala. Det er imidlertid kjent at den alvorligste trusselen mot naturmangfold er predatorer og patogener – særlig på øyer, mens det er svært få eksempler på utryddelse som følge av konkurranse og innførte planter.
Dette er viktig å ha in mente i risikovurderinger og ved utarbeidelse av lovverk, slik at innsatsen rettes mot de virkelige problemartene. Planter er generelt ikke blant disse, og det bør reflekteres i forskriften som nå er på høring.
I det følgende er Forslag til forskrifter kommentert etter malen gitt i høringssaken fra Miljødirektoratet.
Med vennlig hilsen
Per H. Salvesen
direktør
I. Generelle kommentarer, herunder til disposisjon, oppbygging av forskriften med vedlegg mv.
Grunnleggende forutsetninger
Utgangspunktet for «Forskrift om fremmede arter» er påstanden om at «i global skala er spredningen av fremmede arter betraktet som en av de største truslene mot naturmangfoldet» (Norsk svarteliste 2012, s.1).
I et globalt perspektiv vil det likevel være vanskelig å se bort fra at plantene i hele menneskehetens historie har vært den kanskje viktigste primære kilde til vårt livsopphold, enten direkte (byggematerialer, fiber, brensel, verktøy, mat, medisin osv.) eller indirekte, først ved jakt på planteetere og senere
domestisering av slike. Uten planter ville en jordbruksbasert kultur som vår europeiske neppe ha eksistert.
Et generelt trekk ved relasjonen mellom menneskene og plantene som de utnyttes har siden jordbruket oppsto (for kanskje 100.000 år siden i det sørlige Afrika) vært at nyttige vekster er blitt domestisert og dyrket. Frukter og frø har bevisst vært brakt med og plantet på nye steder som er erobret og tatt i bruk.
Plantene har i denne prosessen endret seg ved tilpasninger som økt vegetativ spredningsevne favorisert ved menneskets formering av de mest nyttige/ønskete individene ved deling (stikking, poding, avlegging osv.) eller de mest fertile eksemplarene for sin gode og sikre frøproduksjon, treskbarhet og spireevne. Etter som mennesket har erobret verden og særlig siden 1400-tallet, har således mange arter fått en mer eller mindre global utbredelse. Denne medflyttingen har vært helt avgjørende for at nyttevekstene skal kunne unnslippe sine naturlige skadegjørere (sykdommer, parasitter osv.). For å holde sunne kulturer har mennesket derfor mer eller mindre ubevisst utnyttet et helt generelt biologisk faktum, nemlig at spredning til nye områder gir redusert smittepress. Enkelte av artene som behandles i dokumentene som følger forslaget til forskrifter er gamle nyttevekster, eksempelvis marsfiol (gammel medisinplante), spansk kjørvel (kryddervekst,
søtningsmiddel), kalmusrot (gammel medisinplante), vassnøtt (eldgammel matplante) og i noe mindre grad andre arter nevnt i vedlegg IV. En meget betydelig andel av artene som i «Norsk svarteliste» er vurdert å være «fremmede», men foreløpig ikke klassifisert i kategorien «Svært Høy Risiko (SE)» eller tatt med i forskriften blant arter som er forbudt å dyrke (vedlegg IV) er dessuten av denne typen. Vi frykter at selve tankegangen som er etablert i de forordningene som legges til grunn for forslaget til forskrift, vil føre til at stadig flere arter blir å oppfatte som skadelige. I så måte er det symptomatisk at eple, grasløk og hagerips oppfattes som skadelige, men likevel ved særskilte unntak tillates dyrket under strenge aktsomhetskrav. Å kalle slike arter «fremmede», gir ikke mening, verken i sin alminnelighet eller i et globalt perspektiv. De er så absolutt del av menneskehetens repertoar av nyttevekster, og er derfor tvert imot «ikke-fremmede». Å sette opp en så snever definisjon av «fremmed» som forskriftsforslaget gjør, er overraskende og bidrar kun til å skape frykt og uro for arter som er nært knyttet til vår arts, Homo sapiens’ historie. Vi vil også mene at denne unødig snevre definisjonen er i strid med formålet i Naturmangfoldloven der det er presisert at den skal anvendes «…slik at den gir grunnlag for menneskenes virksomhet, kultur, helse og trivsel, nå og i fremtiden…».
Sammen med kulturvekstene er en rekke arter som mennesket ikke har nyttet, blitt menneskets
«følgesvenner» (eller «uvenner» om man vil) ved å tilpasse seg de forhold menneskelig aktivitet skaper (sviebruk, hakkebruk, pløying, gravemaskin-/bulldozer-kultur, husdyrhold, bosettinger, avfallsmasser, transportsystemer osv. osv.). Dette gjelder også de organismer som vi oppfatter som «plagsomme» fordi de opptrer som «ugras», gir «sykdommer» eller på annen måte virker negativt inn på (utbyttet av) vår kultur.
Hvilke arter som til enhver tid har denne rollen vil variere med historie, klima, osv., også i Norge. Å kalle dem
«fremmede» gir likevel ikke særlig mening i et globalt perspektiv. De er til overmål ved sin tydelige og konstante tilstedeværelse, absolutt en integrert del av våre samfunn, i tidligere tider som i dag.
Vi vil på denne bakgrunn stille et stort spørsmål ved de grunnleggende forutsetninger for begrepsdannelsen i de foreliggende dokumenter. Fremmedhetsbegrepet er, foruten de uklarheter som vist til over, ikke entydig definert. Det gjelder dels arter som er å oppfatte som «ikke norske», dvs. ikke tilhørende norsk område eller under kontroll av norske myndigheter. Eller det gjelder arter eller populasjoner av en art som ikke er
«stedegne», dvs. utbredt kun i deler av det norske området og dermed «fremmede» i andre deler. I tillegg er det satt opp en forutsetning om at arter som spres av mennesket med hensikt, tilfeldig som følge av
menneskelig aktivitet eller under medvirkning av dette, er å oppfatte som fremmede. Hvordan dette skal skilles fra en arts spredning «på egenhånd» i en verden som i stor grad og over århundrer er mer eller mindre sterkt påvirket av menneskelig aktivitet, er ikke innlysende.
Forslaget til forskrifter bygger på en tydelig normativ synsmåte i vurderingen av ikke-norske arter, der det gis lite rom for nyanser. Vi mener dette gjør det vanskelig å skille mellom arter som virkelig er å anse som alvorlige problemarter, der tiltak vil være påkrevde, og arter som ikke gir grunn til bekymring i samme grad.
Dette har også en tydelig geografisk dimensjon, siden en art som kan være problematisk i ett område, ofte ikke vil være dette i et annet område. Forskriftene gir derfor etter vår oppfatning ikke tilstrekkelig klare anvisninger for tiltak som bør prioriteres i forvaltning av artene som omhandles.
Norsk artsmangfold av trær sammenliknet med verden for øvrig
I forslag til forskrift med vedlegg og følgedokumenter savnes en vurdering av Norges biologiske mangfold sammenliknet med verden for øvrig. Mange arter som i vårt land er sjeldne og her anses som
bevaringsverdige, er i andre land høyst ordinære og vidt utbredte. Generelt sett er norsk flora og fauna svært ung, stort sett ikke mer enn 10.000 år, som følge av siste istids utradering av de fleste organismer. I land som ikke har vært nediset og som har tilsvarende topografi og klima som oss (Japan og S-Korea er relevante eksempler), er antall arter av de fleste organismegrupper svært mye høyere. Trærne, som er Arboretet på Mildes hovedsaklige interesse, omfatter i Norge 49 arter dersom en definerer et tre som en én- til fåstammet vedaktig plante som kan nå tre meters høyde. Japans og Koreas floraer omfatter henholdsvis mer enn 320 og 340 arter. Vi vil derfor påstå at Norges område har potensial for flere hundre arter av trær, og at et
hundretalls arter naturlig vil kunne etablere seg i våre områder. Som følge av endret klima vil forholdene for trevekst høyst sannsynlig endres i retning av at et større antall arter kan finne nisjer i vårt område. Allerede i dag er nærmere hundre arter av trær naturalisert eller i ferd med å naturaliseres i deler av vårt land. Dette må sies å være en helt naturlig følge av det underskudd vår flora har på arter. De trærene som er i ferd med å etablere seg kommer fra områder med klima som mer eller mindre likner vårt. De er i større eller mindre grad forhåndstilpasset forholdene de møter hos oss. De fleste artene er innført bevisst av mennesket i skog-, park- og hagebruk, oftest ved import gjennom internasjonal handel gjennom flere hundre år.
I tertiær tid, før istidene (1,6-5 mill. år før nåtid), var Den nordlige halvkule dekket av artsrike skoger, og en rekke arter av til sammen 63 nålevende slekter av trær fantes i Nord-Europa. Brorparten av den tertiære floren overlevde i Nord-Amerika og Øst-Asia, der henholdsvis 33 og 34 slekter av trær fortsatt finnes. I Nord- Europa finnes idag kun 19 slekter tilbake, mens 11 slekter er begrenset til refugier i Middelhavsområdet.
Brorparten av artene ble altså utslettet av istidene i nord. Vi kan derfor gå ut fra at de fleste av de artene som i moderne tid er innført til Norge, hører til slekter som tidligere har vært tilstede i Nord-Europa, og mange av dem sikkert i Norge. Når enkelte av disse treslagene nå naturaliseres i vårt land, kan det ses som en fase i en forventet langsiktig utvikling. Blant disse treslagene finnes en lang rekke arter som i sine naturlige utbredelsesområder er sjeldne og truete (jfr. IUCNs globale rødliste). Arboretet ser det som et mål å fremme disse ved å sørge for at de blei tatt i bruk også i Norge. Velkjente eksempler på slike arter er serbergran (Picea omorika) og hestekastanje (Aesculus hippocastanea). Disse er vurdert i Norsk svarteliste, men vi kan ikke se at de globale aspekter ved slike arter er tatt hensyn til i Artsdatabankens arbeid.
Arboretets anliggende er generelt å bidra til variasjon i plantevalg for bruk i offentlige og private anlegg, og dermed å bevirke at de arter som innføres og eventuelt tillates å etablere seg, skaper minst mulig problemer for forvaltningen av norsk flora. Vi vil bidra praktisk til å unngå de artene som har størst spredningsevne og utpreget evne til å dominere annen vegetasjon. Vi ønsker også å fremme en langsiktig bærekraftig
forvaltning ved å fremme variasjon i plantevalg basert på arter og utvalg av provenienser som i størst mulig grad er utprøvd under norske forhold før de tas i vanlig bruk gjennom norske planteskoler og -produsenter.
Vi har imidlertid liten tro på den type forbud som foreskrives i foreliggende høringsdokumenter, og vil i stedet peke på behovet for å bygge opp egen, norsk kompetanse og rådgivingstjeneste der en satser på
Arboreter, Botaniske hager og vitenskapelige institusjoner som kan bidra til den nødvendige forhåndstesting og -godkjenning av plantemateriale.
Norsk planteproduksjon og kontroll med spredning av uønskete organismer
En viktig forutsetning i vår vurdering av foreliggende forslag til forskrifter vil være at det legges best mulig til rette for at dette arbeidet får fortsette, slik at lokal norsk planteproduksjon fremmes og ikke hindres. Dette vil ikke bare sikre lokalt tilpassete, friske bruksplanter, men også være med på å sikre de beste forutsetninger for kontroll med import og spredning av uønskede organismer, så vel planter man bruker i grøntanlegg, som utilsiktede følgearter.
I denne forbindelse er det betenkelig at et av hovedgrepene i forskriften er at man ikke legger restriksjoner på import av planter, men kun på omsetnings- og utplantingsleddet. Dette vil kunne føre til at forskriftene legger unødige hindringer i veien for norsk egenaktivitet med utprøving, foredling og produksjon av planter, slik at lokale aktører finner å måtte legge ned virksomheten. Dermed vil den eneste tilgjengelige mulighet for å skaffe bruksplanter være import. Når det samtidig legges restriksjoner på profesjonelle aktørers aktivitet, mens private hageeieres innførsel og bruk av planter i mindre grad reguleres, vil dette øke faren for at norske fagmiljøer forvitrer og norske virksomheter blir marginalisert sammenliknet med utenlandske aktører.
Utprøving av hardførhet mm. og kontroll med produksjon vil dermed ikke lenger kunne utøves like effektivt, og en står i fare for å skape en situasjon som er den motsatte av det som er uttrykt som formål, nemlig å hindre spredning av uønskede fremmede arter.
Genressurser og levende kulturminner
Arboretet deltar sammen med Botanisk hage ved Universitetet i Bergen i arbeidet med bevaring av norske genressurser, og er i den forbindelse sterkt engasjert i det arbeid som drives av Norsk genressurssenter. Vi har bidratt med inventeringer av norske hager etter plantemateriale som ved å ha overlevd i mange år, har vist sin egnethet i vårt klima, og som dermed både er vel verd å ta vare på og som fortjener å komme ut i bruk. Det er stor interesse fra kulturhistorisk hold for å skaffe og benytte slike «levende kulturminner» i restaurering av historiske hageanlegg og andre sammenhenger. Nærmere studier, også molekylærgenetiske, av materiale vi har i kultur av buksbom, roser, tulipaner, krokus, snøklokker, georginer o.fl. samlet i Norge, viser at vi har unike forekomster av hageplanter som enten for lengst er forsvunnet i andre land, eller som er utviklet her hos oss ved naturlig seleksjon i naturaliseringsprosessen.
Vi har derfor et ansvar i internasjonal sammenheng for å ta vare på slike forekomster både fra et kulturhistorisk og et genetisk perspektiv.
Vi kan ikke se at slike hensyn er tatt med i vurderingen av plantene i forskriften. Mange arter som er aktuelle for vern ut fra kulturhistoriske kriterier, vil trolig bli å finne i denne forskriftens vedlegg VI dersom en ensidig vurdering av deres spredningsevne blir gjort gjeldende.
Forskriften synes å bygge på et gjennomgående negativt syn på menneskets aktiviteter i naturen. Selv om hagebruk (med landlevende planter) er unntatt fra krav om tillatelse for innførsel og i noen grad for utsetting, preges dokumentet av en holdning til den aktivitet mennesket står for i dyrking av jorda. En slik holdning synes lite egnet til en positiv dialog med utøvere av skog-, hage- og åkerbruk fra Miljødirektoratet.
Det er tross alt en mer enn 10.000-årig kultur vi snakker om, som så udiskutabelt er den historiske
forutsetning for det vi vil kalle våre siviliserte samfunn her i Vesten. Inntrykket i så henseende understrekes ved publikasjoner MD legger ut på sine nettsider (Svartelistene, DN-rapport 1-2013, «Anbefalte tiltak mot fremmede prydplanter som gjør skade i norsk natur»). Utgangspunktet «Fremmede arter er en av
hovedtruslene mot biologisk mangfold i verden i dag» bør drøftes både i forhold til vår norske postglasiale historie og vår kulturhistorie. Vi vil mene at det også i mennesket bor evne til positiv aktivitet, men har erfaring for at den har en tendens til å forsvinne i møtet med rigide krav og forskrifter.
Forslaget til forskrift baserer seg i sine vurderinger på klassifikasjon i naturtyper, særlig «Rødliste for Naturtyper» (DN 2011), der en vesentlig del av typene de facto er kulturmarkstyper. Flere av disse er i stor
grad og for enkeltes vedkommende i all hovedsak, dannet og holdt i hevd av mennesket gjennom århundrer.
Lyngheiene langs kysten tør være et velkjent eksempel. Et annet og tilsvarende er sanddynemark som er etablert langs Jæren og andre steder som følge av storstilt tilplanting med marehalm (Ammophila arenaria). I slike menneskeskapte landskap skulle forskriften etter det vi kan se av § 1, ikke kunne gjøres gyldig, men anvendes likevel på avgjørende vis.
Dette er svært tydelig i vurderingene av forbudsartene («Vedlegg til høringsnotat...») som følger saken. Her beskrives spansk kjørvel (Myrrhis odorata) som en gjengroingsart med særlig høy risiko for «naturtypen»
kulturmarks-eng. Etter forskriftens formål § 1 er det høyst tvilsomt om dette er en relevant vurdering.
Kulturmarks-eng er først og fremst en kulturmarkstype, slik navnet sier, og den vil spontant forsvinne ved gjengroing når den tradisjonelle bruk opphører. Dette er også et hovedpoeng i vurderingen av trusselbildet for denne vegetasjonen i «Rødliste for Naturtyper» (DN 2011). Det er mer eller mindre tilfeldig hvilke arter som vil ta føringen i gjengroingen, avhengig av hvor man er i Norge. I Hordaland er spansk kjørvel en viktig art av historiske årsaker, andre steder vil andre arter være viktigere. Denne kulturmarkstypen er i all hovedsak resultat av menneskers hold av beitedyr, og må opprettholdes ved fortsatt menneskelig aktivitet.
Den samme «kortslutning» gjøres om platanlønn (og om tromsøpalme og kanadagullris, som vi for så vidt er enig i bør bekjempes). Dette er et argument som etter vårt syn ikke holder, og i tilfellet spansk kjørvel synes det å være det eneste som framføres. Etter vår vurdering av denne artens kulturhistorie, er den av stor interesse å verne som levende kulturminne, særlig i Hordaland.
Forskriftenes kompleksitet skaper problemer
Det apparat av bestemmelser som legges fram er svært komplekst og har etter det vi kan forstå, tildels motstridende bestemmelser.
Definisjonsmessig skiller forslaget til forskrift seg eksempelvis fra «Forskrift av 25. mai 2012 nr. 460 om utsetting av utenlandske treslag til skogbruksformål». I forskriften som her er til høring har man lagt inn en svært mye snevrere definisjon av hvilke arter forskriften omfatter ved å bruke begrepet «fremmed art» i stedet for «utenlandske arter». For skogstrær til skogbruksformål begrenses forskriftens virkeområde til arter som ikke er eller historisk har vært naturlig forekommende innenfor landets grenser. I de foreliggende forskrifter legges til grunn at «en organisme som ikke hører til noen art eller bestand som forekommer naturlig på stedet» er å betrakte som fremmed og vil enten være forbudt å sette ut eller det vil kreves tillatelse å sette den ut. Det betyr at det (med mulig unntak for privathager) kreves tillatelse for å flytte planter som naturlig finnes i Norge. Det betyr videre at en lang rekke planter som hører til den systematiske kategorien Landplanter (Klasse Embryophytae), men lever i fersk-, brakk- eller saltvann, blir umulige å håndtere innenlands uten gyldig tillatelse fra Miljødirektoratet, med det apparat av søknader på godkjent skjema, frister, krav om internkontroll, tiltaksbeskrivelse osv. som søkes etablert. Det vil i praksis si at enhver bruk av vannlevende planter i grøntanlegg trolig vil måtte opphøre. For Arboretet vil dette i praksis ikke skape store problemer, men for botaniske hager vil det bli svært problematisk å opprettholde beplantninger i damanlegg eksempelvis i anlegg for å vise plantenes naturlige system, der en rekke vannlevende landplanter er sentrale i demonstrasjon av viktige familier i Landplantenes utvikling (de fleste arter listet i forskriftenes vedlegg III).
II. Kommentarer til de enkelte bestemmelsene i forskriften
§ 1. Formål
Formålet med forskriften er å hindre innførsel, utsetting og spredning av fremmede organismer som medfører, eller kan medføre, uheldige følger for naturmangfoldet.
«Fremmed» defineres så snevert (§4 c) at enhver organisme som flyttes av et menneske, må regnes som fremmed på det sted den flyttes til.
«Uheldige følger for naturmangfoldet» er ikke nærmere definert, men «naturmangfold» er presisert i §3 g) til å omfatte «biologisk mangfold, landskapsmessig mangfold og geologisk mangfold, som ikke i alt vesentlig er resultat av menneskers påvirkning». Dermed vil det være opp til skjønn i praktiseringen av forskriften.
Vi vil hevde at landskap som lyngheiene, setervollene i fjellet, slåttemarker og beiter må oppfattes som i det alt vesentlige resultat av menneskets påvirkning. Slike kulturmarkstyper er av Artsdatabanken og
Direktoratet klassifisert som «naturtyper», men er framkommet som resultat av menneskets virke gjennom 4-5000 år med brenning, hogst, fôrhøsting og husdyrbeite. Bekreftelsen på at det er slik, kan en ved selvsyn følge i etableringen av skog og kratt i mark som ikke lenger drives. Denne spontane prosessen er ikke mulig å stoppe uten å gjeninnføre klassiske driftsformer. Å sette på utgangarsau eller maskinell rydding, vil ikke gjenskape det gamle kulturlandskapet, men en åpen variant av et (igjen) i prinsippet menneskeskapt landskap. Slik teksten ellers framstår, synes ikke dette poenget å være tatt hensyn til. Ifølge denne synes enhver etablering av en organisme på et nytt sted å være potensielt «uheldig», siden den pr. definisjon vil oppta et areal en «stedegen bestand» (potensielt) kunne innta. Dette punktet er ytterligere problematisk sett på bakgrunn av § 3, pkt (3), der det framgår at vurdering av «uheldige virkninger» etter denne forskriften ikke skal omfatte hensyn til planters, dyrs og menneskers liv og helse (ivaretas av Smittevernloven og
Matloven), men kun forhold knyttet til spredningsevne, (vegetasjons)økologiske effekter og eventuelle muligheter for hybridisering med nære (ville) slektninger. Det skal også vises aktsomhet i tråd med «føre var»-prinsippet, og dermed vil enhver organisme som viser evne til spredning i norsk natur potensielt utgjøre en risiko og få dette stemplet på seg. For hage- og skogbrukets del vil det uvegerlig føre til at all bruk av ikke stedegne, det være seg norske eller utenlandske planter, blir å anse for å utgjøre en fare.
§ 3. Saklig virkeområde (2) Forskriften gjelder ikke ved
a) utsetting som reguleres av forskrift 25. mai 2012 nr. 460 om utsetting av utenlandske treslag til skogbruksformål.
Her defineres (i § 2 d) utenlandske treslag som «arter, underarter eller sorter av trær som ikke har sitt nåværende eller historiske naturlige utbredelsesområde i Norge»
Forskriften innfører søknadsplikt for utplanting av slike treslag. Formålet med forskriften er som i den foreliggende høringssak. Saklig virkeområde gjelder skogbruksformål. Søknad må fremmes på godkjent skjema senest to måneder før utplanting (§ 5). Den skal inneholde dokumentasjon av internkontroll og plan for tiltak som skal hindre spredning av treslaget og en vurdering av virkningen utsettingen kan ha for det biologiske mangfoldet.
NB: Her snakkes det ikke om «fremmede», men «utenlandske» arter. Det er en stor forskjell i skjerpende retning i foreliggende forslag til forskrift sammenliknet med forskriften for utenlandske trær til
skogbruksformål. Av «Vedlegg til høringsnotatet vurdering av forbudsarter» som følger høringssaken, framgår at en legger Norsk svarteliste 2012 til grunn, og dermed finner at 40 landlevende plantearter tilfredsstiller kriteriene for å bli oppført på «Nasjonal forbudsliste». Av disse er tre unntatt som så viktige at de likevel tillates: eple, matgrasløk og hagerips. De andre vil etter en overgangsperiode på 5 år bli forbudt.
Utsiktene for hagebruket er nedslående dersom denne tankegangen skal vinne fram. I neste omgang, når en
ny revidert svarteliste en gang måtte foreligge, vil samme krav ventelig bli gjort gjeldende for mange hagebruksvekster som i dag er ført opp i kategoriene «Høy risiko» eller «Potensielt høy risiko» i svartelisten av 2012. Den stigmatisering som ligger i dette vil neppe være til å leve med for norske planteprodusenter og hagebruksrelaterte virksomheter.
§ 4 Definisjoner
b) biologisk mangfold: mangfoldet av økosystemer, arter og genetiske variasjoner innenfor artene, og de økologiske sammenhengene mellom disse komponentene,
Vi merker oss forskjellen på «biologisk mangfold» og «naturmangfold». Forskriftens formål gjelder naturmangfoldet, der biologisk mangfold er inkludert. Dette betyr at ikke bare de biologiske effekter på økosystemer, arter og genetiske variasjoner, men også virkninger for det man har klassifisert som naturtyper vil bli tatt med i betraktningen. Se nedenfor under pkt. g) definisjon av «naturmangfold». Gjengroing av tidligere åpne habitater som lynghei, slåttemark og beiter (klassifisert som naturtyper) vil dermed i seg selv være en negativ effekt, og en ikke stedegen art som deltar i denne, vil automatisk bli ansett som en
skadegjører og vurderes som en risiko. Det springende punktet er her i hvor stor grad vegetasjonen det er snakk om, er menneskeskapt eller ikke. Vi vil hevde at de nevnte landskapselementene i all hovedsak er blitt til ved menneskelig aktivitet gjennom århundrer og årtusener, og vil forsvinne når bruk legges ned og skjøtselen opphører. Forskriften som er ute til høring, bør etter forskriftens eget formål (§ 1) ikke kunne gjøres gjeldende for slike situasjoner.
Arealene Arboretet disponerer på Milde vil etter vårt syn falle utenfor rekkevidden av forskriftens formålsparagraf, da Arboretet etter forskriften må ses som del av det som menes med «parker og andre dyrkete områder». Dessuten vil de gamle hagemarkene og åkerlappene med spredte gamle eiker være å anse for kulturmark i stor grad. Også for furuskogene som i stor grad var uthogde på 16-1700-tallet, vil kulturpåvirkning være relevant, særlig må de mange plantefeltene for gran og andre plantete treslag være å anse som i hovedsak menneskeskapte og forskriften kan derfor ikke gjøres gjeldende her.
c) fremmed organisme: en organisme som ikke hører til noen art eller bestand som forekommer naturlig på stedet,
Dette er en svært snever definisjon av «fremmed organisme». Den gjelder ikke bare arter som ikke forekommer naturlig i Norge, men også bestand som finnes på ett sted til forskjell fra bestand på et annet sted i Norge. Dette vil i praksis inkludere all flytting av norske organismer innen landet.
Siden «utilsiktet utsetting» også er omfattet av forskriften, vil den kunne gjøres gjeldende for spontan spredning av innenlandske arter og bestand fra en del av landet til en annen, der mennesket muliggjør (faciliterer) slik spredning. Eksempelvis: spredning av «ugras» som følge av utbygging av vindmølleparker, veier, jernbane osv. Det vil etter denne definisjonen også være problematisk (i strid med regelverket?) å plante inn arter fra norsk natur til arboreter og botaniske hager (jfr. «stedegen stamme» og «lokal bestand» i pkt. i).
d) hagedam: kunstig dam hvor organismer holdes utelukkende for prydformål, som er fysisk adskilt fra, og uten avløp til, andre vassdrag, og som er innrettet og plassert slik at vann og organismer ikke kan slippe ut i andre vassdrag,
Det er tillatt å holde vannlevende planter i kunstig hagedam. Formuleringen «kun prydformål» utelukker dyrking for medisinske formål, undervisning, folkeopplysning o.l. Dette gjør det vanskeligere å bygge opp samlinger av vann- og sumpplanter.
e) innførsel: kryssing av grense på land mot nabostat eller ilandføring fra områder utenfor forskriftens virkeområde,
Innførsel gjelder statsgrense eller ilandsetting på kysten. Det gis ingen mulighet for å vurdere om en
organisme har vært her tidligere, slik det åpnes for med skogstrærne. Et særlig problem gjelder å avgjøre om fremmede planter en finner i utmark, er innførte eller kommet spontant fra frø brakt til landet med
havstrømmer, vind, fugl eller andre spredningsagenser. Eksempler er spredning av rosenyper med
havstrømmer, vindspredt platanlønn, fuglespredt svensk asal osv. Kan det utelukkes at enkelte eksemplar er kommet til landet «på egenhånd»?
g) naturmangfold: biologisk mangfold, landskapsmessig mangfold og geologisk mangfold, som ikke i det alt vesentlige er et resultat av menneskers påvirkning,
Formuleringen «ikke i det alt vesentlige er et resultat av menneskers påvirkning» er en kjerneformulering, siden forskriftens formulering av formålet i § 1 dermed sier at alt mangfold i biologi, landskap og geologi som kan sies «i det alt vesentlige å være resultat av menneskers påvirkning» faller utenfor forskriften. Det betyr at alle arealer av gammelt kulturlandskap som vi steller, eller gamle hager der vi finner mye materiale, må være utenfor formålet for forskriften. Det er mulig Direktoratet vil se dette annerledes, men vi kan vanskelig lese denne bestemmelsen på annen måte. Det bør gis en nærmere avklaring på dette og dertil anvisning på hvordan en skal måle i hvor stor grad biomangfoldet i skog og mark skyldes menneskelig aktivitet. Hva med alle ugrasartene som finnes i strendene, kom de fra jordene eller omvendt? Enn veikantfloraen, hvor mye er resultat av ikke-menneskelig aktivitet der?
i) organisme av stedegen stamme: organisme som har sitt opphav fra den opprinnelige, lokale bestanden på stedet,
Formuleringene «stedegen» og «lokal» medfører problemer. Hvor snevert tenker en å håndheve dette? Selv om landplanter i stor grad er unntatt, er det noe ved tankegangen som gir grunn til bekymring.
Dessuten: hvordan har en tenkt å agere dersom det ikke er endelig fastslått om en organisme har sitt opphav i den opprinnelige, lokale bestand på stedet? Definisjonen vil kunne virke sterkt begrensende på utvikling av norsk materiale til hager og revegetering fordi det er uklart hvor strengt kravet til stedegenhet skal være.
j) utsetting: utsetting, bevisst utslipp eller deponering som avfall av organismer i miljøet, eller i et innesluttet system der rømming ikke er utelukket,
Å plante og dyrke planter i en hage sammenliknes her implisitt med «bevisst utslipp eller deponering som avfall av organismer i miljøet eller i et innesluttes system der rømming ikke er utelukket», jfr. § 9, 11 og 12, der formuleringen «utsetting» også omfatter å plante planter i hager, parker mm. Dette gir assosiasjoner som er helt fremmed for alle som arbeider med hage- eller skogbruk, for ikke å snakke om private hagedyrkere. Dersom den aktiviteten mennesket har bedrevet med dyrking av jord og flytting av planter gjennom de siste 12.000 år er å betrakte som en gedigen forsøplingsprosess, betyr det i stor grad å benekte menneskehetens (vår egen) historie og sivilisasjon.
Kapittel II. Innførsel av organismer
§ 5. Forbud mot innførsel
Det er forbudt å innføre organismer som er oppført i vedlegg I.
Landlevende planter er unntatt for krav om tillatelse for innførsel (§ 7 (1) b)) så fremt de ikke er nevnt i vedlegg I. Foreløpig er kun to arter av vannlevende planter (vasspest, slekten Elodea) ført opp her. Dette er vannlevende planter som har etablert seg vegetativt i enkelte vassdrag, der de ved vegetativ spredning danner tette monobestander og skaper alvorlige problem. Dersom en i fortsettelsen holder seg til
vannplanter, men tillater innførsel av landlevende arter vil dette lette arbeidet i Arboretet, dersom vi virkelig skulle få anledning til å innføre det vi har behov for.
For næringsaktører vil situasjonen kunne bli en annen. Det framstilles som en forenkling at man ikke setter krav om tillatelse for innførsel, men legger hovedvekten på kravet til den som «setter ut» planter i Norge.
Konsekvensen vil, muligens utilsiktet, kunne bli at man gjør forholdene lettere for eksportører i utlandet mens man øker problemene for lokale, norske aktører, som får alt arbeidet med dokumentasjon,
rapportering og kvalitetssikring mm. Dersom man så også godtar en eventuell sertifisering fra leverandøren om materialets spredningsevne og effekt på omgivelsene, vil det bli svært vanskelig å opprettholde noen fornuftig virksomhet på dette området i Norge. Markedet for hagebruksvekster vil i enda større grad enn i dag bli overlatt til store, multinasjonale aktører.
§ 6. Krav om tillatelse ved innførsel
Det kreves tillatelse for innførsel av organismer som ikke er omfattet av forbudet i § 5 eller unntakene i § 7.
Landlevende planter er unntatt for krav om tillatelse for innførsel (§ 7 (1) b)), men ikke planter nevnt i vedlegg III. Her er det listet opp svært mange planter som er interessante for botaniske hager og mange som er helt nødvendige å kunne vise i en systematisk hage. Man må altså søke om å få lov til å skaffe dem om vi ikke da kan hente fra egen natur eller hager i nærheten. Dette gjelder en lang rekke vannlevende planter (som det må søkes om tillatelse for innførsel av). For øvrig er all innførsel underlagt kravene om aktsomhet i kap. V.
§ 7. Unntak fra krav om tillatelse ved innførsel (1) Det kreves ikke tillatelse ved innførsel av b) landlevende planter,
(2) Unntak fra kravet om tillatelse i første ledd bokstav b, c, d, e og g gjelder ikke for organismer som er oppført i vedlegg III.
For generell bruk av planter betyr dette at planter fritt kan importeres, omsettes og plantes i hager,
parkanlegg og andre dyrkete områder, transport- og næringsutbyggingsområder, så lenge en anser faren for spredning og uheldig virkning på biologisk mangfold som liten.
For utenlandske produsenter vil det bety garantert tilgang til det norske markedet og svært små muligheter for å bli rammet av restriksjoner og straffetiltak dersom det skulle vise seg at plantene de leverer, likevel sprer seg eller har med seg uønskede følgeorganismer som får negative konsekvenser for biologisk mangfoldet.
For norske produsenter vil forholdet bli langt mer problematisk, siden man er underlagt aktsomhetskravet i punkt (3) for planter man måtte formidle og videreomsette, i tillegg til at man også vil bli ansvarlig om noe tilsvarende skjer med norskproduserte planter. Dette vil neppe gjøre forholdene lettere for den allerede sterkt pressete norske planteskolenæringen.
(3) Innførsel etter første ledd skal utføres i samsvar med kravene til aktsomhet i kapittel V.
Dette gjelder for alle planter og all innførsel, og dermed er man underlagt kravene til merking osv. ved import, og til dokumentasjon, skriftlig risikovurdering ved nyetablering, melding om avvik, opplæring av personell osv. som omhandles i §§ 18 – 24 (se nedenfor).
Kapittel III. Utsetting og omsetning av fremmede organismer
§ 9. Forbud mot utsetting og § 10. Forbud mot omsetning
Det er forbudt å sette ut og omsette organismer som er oppført i vedlegg IV.
Dette gjelder stort sett landlevende planter, mange gamle hageplanter. Her er flere konfliktfylte vurderinger fra forslagsstiller.
§ 12. Unntak fra krav om tillatelse ved utsetting (1) Det kreves ikke tillatelse ved utsetting av
a) organismer som er oppført i vedlegg V når utsettingen tilfredsstiller de vilkår som følger av vedlegget.
Her nevnes tre viktige hagevekster. Om en først skal operere med slike lister, burde den vært gjort mye lengre.
b) landlevende planter i i. private hager,
ii. parkanlegg og andre dyrkete områder, hvis plantene i liten grad kan påregnes å spre seg utenfor området, og spredningen ikke kan påregnes å medføre fare for uheldige følger for det biologiske mangfold,
iii. transport- og næringsutbyggingsområder, hvis plantene kun kan påregnes å spre seg innenfor slike områder eller områder som nevnt i romertall i og ii, og utsettingen ikke kan påregnes å medføre fare for uheldige følger for det biologiske mangfold,
Siden Arboretet må være å betrakte som «parkanlegg og andre dyrkete områder» etter forskriften vil utsetting av planter være tillatt uten søknad og forhåndstillatelse (forutsatt at de ikke vil kunne spre seg utenfor dette og der gi skadelige virkninger for biologisk mangfold).
Men hvem tør skrive under på at ikke en plante skal kunne spre seg, særlig uten at planten er prøvet under norske forhold først? Dette er ett av de aspektene vi i Arboretet har kompetanse på, og som vi stadig forsøker å finne svar på og gi råd om. Dersom en art viser stor evne til å spre seg i omgivelsene under vår prøvedyrking, vil vi advare mot bruk av den, i alle fall utenfor urbane områder. Sannsynligheten for høy spredningsevne øker generelt i den grad vi lykkes med å finne fram til hardføre og klimatilpassete planter, men dette er ikke entydig. Dessuten vil det være viktig å finne fram til arter og kultivarer som kan erstatte planter som lenge har vært i bruk, både for å skape variasjon og hindre for stort spredningspress fra plantebestander i hager, parker og andre anlegg.
Arboretet på Milde må i likhet med andre institusjoner som arbeider med denne og liknende
problemstillinger, gis unntak fra i regelverkets bestemmelser slik at vår rolle som aktør blir muliggjort og styrket. Vi bør kinne bli gitt særlige oppgaver og fullmakter til utprøving og rådgivning om planter som kan egne seg i vanlig bruk.
c) norske treslag,
Det kan se ut som om norske treslag med dette fritt kan plantes også utenom hager og parker og av andre enn private hageeiere. Arboretet synes dermed fritt å kunne arbeide med norske trær, eksempelvis å plante Sorbus samlet i Norge (av norske arter).
Vi er redd denne friheten kun er tilsynelatende. Også norske treslag vil utenfor sitt utbredelsesområde i Norge etter forskriftens definisjon anses som fremmede (§ 4 c). Slik dette må tolkes, vil flytting av norske busker og urter kreve søknad etter § 11 c og for norske treslag gjelder aktsomhetsplikten (§§ 18-24), selv om en ikke må søke om tillatelse. Seksuelle arter av Sorbus hybridiserer lett. I Norge vil dette si rogn, S.
aucuparia og sølvasal, Sorbus aria hentet fra øyene i Indre Oslofjord, der den regnes som spontan og er rødlistet (men ikke fra forvillete forekomster i andre deler av landet, der den er innført og må anses som ikke norsk etter forskriftenes definisjoner). Selv for rogn, som forekommer over praktisk talt hele landet, vil det neppe heller være fritt fram, siden det etter definisjonene i forskriften vil kunne kreves kun å anvende stedegen rogn (dvs. plantemateriale fra samme populasjon som den som finnes der man vil plante). For de apomikte artene av Sorbus vil saken stille seg noe annerledes, de vil i liten grad kunne hybridisere med andre arter. Men siden de fleste av dem har en svært liten naturlig utbredelse i vårt land, vil de nesten alltid bli å
oppfatte som «fremmede» dit de eventuelt flyttes og plantes. Dermed vil man også her bli hemmet av forskriftens snevre definisjoner og strenge forordninger.
(2) Unntak fra kravet om tillatelse i første ledd bokstav b ii og iii, og bokstav e, gjelder ikke for organismer som er oppført i vedlegg VI.
Her nevnes ingen arter foreløpig, men 37 arter grøntanleggsplanter, hageplanter, kulturvekster og andre bruksplanter som vurderes i Norsk svarteliste 2012 og som tilfredsstiller kravene til forbud, vil om fem år bli ført opp i denne listen. Dersom MDs oppfølging av svartelistearbeidet skulle vise at flere arter tilfredsstiller kravene, vil de antagelig bli listet opp her i neste omgang. I første omgang gjelder det 67 arter vurdert til
«Høy Risiko» og 157 arter i kategorien «Potensielt høy risiko» i svartelisten av 2012. De vil da bli
søknadspliktige for å kunne plantes (utenom i private hager) og omsettes. Dette er riset bak speilet som får alle som arbeider innen grøntanleggssektoren til å føle avmakt (om de ikke allerede har lagt ned).
(4) Utsetting etter første og tredje ledd skal utføres i samsvar med kravene til aktsomhet i kapittel V.
Krav om aktsomhet er bra. Arboretet vil bestrebe seg på å hindre spredning av uønskede, invasive arter. Men de rutiner det legges opp til, vil bli svært krevende for oss som offentlig intstitusjon.
§ 13. Krav om melding ved utsetting i hagedam
Den som setter ut vannlevende fremmede organismer i hagedam, som etter § 12 første ledd bokstav a er unntatt fra kravet om tillatelse, jf. vedlegg V, skal gi melding til Miljødirektoratet i samsvar med § 16.
Brønnloven stiller strenge krav til anlegg av dammer med åpent vann. De omstendelige rutiner og krav om melding og rapportering med eventuelle påfølgende inspeksjoner, som det legges opp til i denne
bestemmelsen, vil temmelig sikkert bidra ytterligere til å få slutt på damanlegg i norske hager og parker.
Hvordan arboreter og botaniske hager skal kunne fortsette å vise viktige planteslag i undervisningen knyttet til vann, er uvisst.
Kapittel IV. Søknad, søknadsbehandling og melding
§ 14. Krav til søknaden
(1) Søknad om tillatelse til innførsel eller utsetting av organismer skal rettes til Miljødirektoratet på fastsatt skjema.
(2) Søknaden skal inneholde følgende opplysninger:
a) søkers og eventuell eksportørs navn, adresse, e-postadresse og telefonnummer samt organisasjonsnummer dersom søker er en virksomhet,
b) organismens vitenskapelige og eventuelle norske eller engelske navn, naturlig utbredelsesområde samt informasjon om hvor organismen er hentet fra,
c) formålet med innførselen eller utsettingen,
d) antall eller annen angivelse av mengde organismer det søkes tillatelse til innførsel eller utsetting av, e) ved søknad om utsetting; kartfesting eller annen angivelse av stedet der utsettingen er planlagt, grunneiers navn og adresse, planlagt tidsrom for utsettingen, angivelse av arter og naturtyper som finnes i og rundt området der utsettingen er planlagt, samt en angivelse av eksisterende og framtidige påvirkninger på arter, naturtyper og økosystemer der utsettingen er planlagt,
f) en klargjøring av de virkninger innførselen eller utsettingen kan ha for det biologiske mangfold, herunder vurdering av organismens og eventuelle kjente følgeorganismers evne til overlevelse, reproduksjon og spredning under norske forhold, samt risiko for uheldige følger for arter, naturtyper og økosystemer, og g) en beskrivelse av planlagte tiltak for å forebygge eventuell risiko for uheldige følger for det biologiske mangfold.
(3) Opplysningene som nevnt i andre ledd bokstav f skal, så langt det er rimelig, underbygges med dokumentasjon.
§ 15. Søknadsbehandlingen
(1) Miljødirektoratet skal vurdere om søknaden oppfyller de krav som stilles i § 14. Hvis opplysningene i søknaden ikke i tilstrekkelig grad klarlegger de virkninger innførselen eller utsettingen kan ha for det
biologiske mangfold, kan Miljødirektoratet kreve ytterligere opplysninger og dokumentasjon fra søker, og ved behov igangsette nødvendige tilleggsutredninger.
(2) Kostnader som måtte oppstå i forbindelse med frambringelse av opplysninger, dokumentasjon og tilleggsutredninger etter første ledd, skal dekkes av søker, så langt det ikke er urimelig.
(3) Ved vurderingen av søknaden, skal det særlig legges vekt på om den omsøkte organismen og eventuelle følgeorganismer kan medføre risiko for uheldige følger for det biologiske mangfold. Det kan ikke gis tillatelse hvis det er grunn til å anta at innførselen eller utsettingen vil medføre vesentlige uheldige følger for det biologiske mangfold.
(4) Miljødirektoratet skal vurdere og fastsette de vilkår som anses nødvendige for å hindre uheldige følger for det biologiske mangfold.
For arter som gjøres søknadspliktige vil dette bety kraftig økning i byråkratiet, og ut fra den tankegang som ligger i forslaget, vil vi anse det for sannsynlig at det skal svært lite til før Direktoratet vurderer at de omsøkte artene eller mulige følgearter «kan medføre risiko for uheldige følger for det biologiske mangfold». Det kan se ut som om man her tar høyde for å kunne avslå søknader om å forsøke nye arter eller provenienser av arter man ikke har kunnskaper om hvordan den vil opptre. Vi frykter også at man vil oppfatte det som tilstrekkelig for avslag at en art i det hele tatt er i stand til å etablere seg i Norge og dermed oppta et areal.
MD er her suveren og det finnes ingen ankemulighet, og man står fritt til å ta seg betalt for
søknadsbehandlingen. Det er uvisst om Arboretet vil kunne ta på seg å søke under slike forutsetninger.
§ 16. Krav til melding om innførsel og utsetting
(1) Melding etter §§ 8, 13 og 35 første ledd skal gis til Miljødirektoratet på fastsatt skjema og skal inneholde følgende opplysninger:
a) meldepliktiges navn, adresse, e-postadresse og telefonnummer samt organisasjonsnummer dersom den meldepliktige er en virksomhet,
b) organismens vitenskapelige og eventuelle norske eller engelske navn, c) formålet med innførselen eller utsettingen,
d) ved utsetting, angivelse av hvor utsettingen skal finne sted.
(2) Melding etter §§ 8 og 13 skal gis før første gangs innførsel eller utsetting.
(3) Melding etter første ledd gjelder for ytterligere innførsler eller utsettinger på samme sted, av individer av meldte organisme, til samme formål, for en periode på tre år, med mindre betingelsene for innførsel eller utsetting endres i medhold av § 33.
(4) Kvittering for meldingen skal oppbevares hos den meldepliktige og kunne framvises ved kontroll.
Kravene om melding gjelder for Arboretet i praksis vannplanter som holdes i hagedam eller måtte havne i vedlegg V. Punkt (3) vil i tillegg gjøre vedlikehold av hagedammer tyngre og vanskeligere, siden det etter tre år kreves ny melding når en plante går ut og må erstattes. Det er et åpent spørsmål om noen har de ressurser som vil kreves for å følge opp med merking og kartfesting av individer.
§ 17. Endring og omgjøring av tillatelser
Miljødirektoratet kan, i samsvar med naturmangfoldloven § 67, oppheve, endre eller sette nye vilkår i en tillatelse gitt i medhold av forskriften, og om nødvendig kalle tillatelsen tilbake.
Det synes ikke som det i forskriften finnes noen ankemulighet.
Kapittel V. Krav til aktsomhet og til virksomheter og tiltak som kan medføre spredning av fremmede organismer
§ 18. Alminnelige krav til aktsomhet
(1) Den som er ansvarlig for innførsel, utsetting eller omsetning av organismer, eller som iverksetter tiltak som kan medføre utilsiktet spredning av fremmede organismer i miljøet, skal opptre aktsomt for å hindre at aktiviteten medfører uheldige følger for det biologiske mangfold, herunder
a) ha kunnskap om den risiko for uheldige følger for det biologiske mangfold som aktiviteten og de aktuelle organismene kan medføre, og om hvilke tiltak som er påkrevd for å forebygge slike følger, og
b) treffe forebyggende tiltak for å hindre at aktiviteten medfører uheldige følger for det biologiske mangfold, og for raskt å avdekke utilsiktet spredning av fremmede organismer.
(2) Utføres en innførsel eller utsetting i henhold til en tillatelse gitt i medhold av denne forskriften eller annet regelverk, anses aktsomhetsplikten som oppfylt dersom forutsetningene for tillatelsen fremdeles er til stede.
Begrepet «alvorlig skade på det biologiske mangfold» må presiseres om en skal kunne opptre aktsomt og iverksette tiltak (se under § 19).
Arboretet har som formål å vinne kunnskap og formidle denne videre. Vi vil også etter evne og kunnskap iverksette de tiltak som er nødvendige, evt. som vi pålegges, slik vi alltid har etterstrebet for å hindre spredning av uønskede følgeorganismer. Det er imidlertid et urimelig krav at man skal ha kunnskap om arter som ikke tidligere er utprøvd, og Arboretet må derfor unntas fra denne regel.
§ 19. Tiltaks- og varslingsplikt
Dersom det oppstår skade eller fare for alvorlig skade på det biologiske mangfold som følge av innførsel, utsetting eller utilsiktet spredning av fremmede organismer, skal den ansvarlige, med mindre tilsvarende tiltaks- og varslingsplikt følger av annet regelverk, umiddelbart
a) iverksette egnede tiltak for å avverge eller begrense skade, b) varsle Miljødirektoratet om det inntrufne, og
c) så langt det er mulig, gjenopprette den tidligere tilstanden for det biologiske mangfold ved fjerning av de fremmede organismene eller andre egnede tiltak.
Her savnes også en presisering av begrepet «alvorlig skade på det biologiske mangfold». Det er hevet over tvil at våre samlinger har virkning på det biologiske mangfold. Hvis man mener negativ virkning starter ved det faktum at enhver organisme opptar et areal, et volum, ressurser og dermed fortrenger stedegne arter, vil all vår virksomhet være å definere som negativ. Vår erfaring fra mange års virke, er imidlertid at
virkningen på det biologiske mangfold i all hovedsak er sterkt positiv som følge av at vi har et stort antall fremmede arter i kultur som gir føde, reirmateriale, skjul osv. for stedegen fauna og flora, slik at Arboretets områder er svært attraktive også fordi man her kan treffe på sjeldne arter av insekter, sopp, fugl osv.
Dersom man med «alvorlig skade» sikter til spredning av sykdom eller skadegjørere, kan vises til at vi i alle år har hatt et svært fruktbart samarbeid med det lokale Mattilsynet og ekspertise ved Bioforsk og
Universitetet på Ås knyttet til planteskadegjørere og patogener. Her har vi gjort noen erfaringer som både Arboretet og de nevnte miljøer har lært av og satt pris på. Vi ønsker å styrke og videreutvikle slike
relasjoner, også til å gjelde mer helhetlige økologiske problemstillinger. Dette er i vår egen interesse, ikke minst som ledd i den kunnskapsoppbygging vi driver i samarbeid med Universitetet i Bergen, og som er en del av vårt program for å finne fram til velegnete planter for bruk i Norge. Vi forutsetter at Direktoratet vil spille en positiv rolle i et slikt samarbeid og være mer opptatt av dialog om realiteter enn administrative forordninger og formaliserte forskrifter.
§ 23. Krav om skriftlig miljørisikovurdering ved etablering og utvidelse av parkanlegg og transport- og næringsutbyggingsområder
Før utsetting av fremmede landlevende planter som skjer i forbindelse med etablering eller utvidelse av parkanlegg eller transport- og næringsutbyggingsområder, skal den ansvarlige utarbeide en skriftlig vurdering, av rimelig omfang, av de aktuelle plantenes spredningsevne og den risiko for uheldige følger for det biologiske mangfold utsettingen medfører, der eventuelle forebyggende tiltak etter § 18 inngår.
Vurderingen skal ved forespørsel gjøres tilgjengelig for Miljødirektoratet.
Vi forutsetter at dette kun vil gjelde ved utvidelse av arealet Arboretet disponerer.
§ 24. Krav om tiltak rettet mot mulige vektorer og spredningsveier for fremmede organismer
(1) Den som er ansvarlig for innførsel, omsetning, formidling eller utsetting av organismer, skal, så langt det er rimelig, iverksette undersøkelser for å oppdage, og treffe forebyggende tiltak for å hindre spredning av følgeorganismer som kan medføre risiko for uheldige følger for det biologiske mangfold.
Vi anser i Arboretet å ha gode rutiner på dette feltet og har hittil hatt en god dialog med lokal
tilsynsmyndighet. Det springende punkt vil være hvordan praksis i framtida vil definere «så langt det er rimelig». Vi ser for oss at praktiseringen av regelverket vil kunne avstedkomme unødig arbeidskrevende rutiner. Det bemerkes at dette ikke bare gjelder fremmede eller utenlandske planter, men alle organismer som kan følge med plantematerialet og dets kultur.
(4) Før flytting av løsmasser eller andre masser som kan inneholde organismer, skal den ansvarlige, i rimelig utstrekning, undersøke om massene kan inneholde organismer som kan medføre risiko for uheldige følger for det biologiske mangfold dersom de spres, og treffe egnede tiltak for å forhindre slik risiko, slik som bruk av masser fra andre områder, tildekking, nedgraving, varmebehandling, eller levering til lovlig
avfallsanlegg.
En streng praktisering av reglene vil kunne vanskeliggjøre vanlig arbeid med jord, naturgjødsel og planter mm. I så fall vil bestemmelsen kunne bli vanskelig å leve med.
(6) Dersom det foreligger risiko for uheldige følger for det biologiske mangfold, kan Miljødirektoratet gi forskrift om krav til rengjøring eller annen behandling av mulige vektorer for utilsiktet spredning av
fremmede organismer, om krav til dokumentasjon for at slik behandling er gjennomført, og om forbud mot flytting av fiskeredskaper, båter eller annet utstyr til bruk i vassdrag.
Her gjelder vår kommentar under foregående punktene over. I tillegg må det ut fra siste ledd i siste setning spørres om denne bestemmelsen var tiltenkt kun vannlevende organismer. I så fall må det presiseres.
Dersom den skal gjøres gjeldende generelt, vil det kunne medføre store problemer ordinær jordbruksdrift.
Kapittel VI. Merking og internkontroll
§ 25. Merking av forsendelser
(1) Ved innførsel skal forsendelser med organismer være merket med organismenes vitenskapelige navn og eventuelle norske eller engelske navn, og antall eller annen angivelse av mengde organismer.
I frøbyttet (se de neste punktene) vil frøprøvene vi mottar ofte ikke være merket slik fra leverandørens side, men refere seg til en utførlig frøkatalog, slik at materialets identitet er enkelt sporbart. Vi forutsetter at dette er tilstrekkelig.
(2) Ved innførsel som krever tillatelse eller melding, skal forsendelsen merkes med referansen oppgitt i tillatelsen eller i kvitteringen for mottatt melding. Tilsvarende gjelder når det er gitt dispensasjon i medhold av § 31.
Arboretet deltar i et internasjonalt frøbytte med andre institusjoner i mange land. Dette er en viktig kilde til å skaffe plantemateriale som ellers er vanskelig tilgjengelig. Vi forutsetter at dette kan fortsette som nå.
(3) Krav om merking etter denne bestemmelsen gjelder ikke for forsendelser med fôrvarer, såvarer, samt andre planter og plantedeler som er underlagt krav om merking i forskrift gitt i medhold av matloven.
§ 26. Plikt til å føre internkontroll
(1) Virksomheter som driver med innførsel, omsetning, hold eller utsetting av fremmede organismer skal etablere og dokumentere internkontroll. Internkontrollen, og dokumentasjonen av denne, skal tilpasses virksomhetens art, aktiviteter og størrelse, og skal utføres i det omfang som er nødvendig for å etterleve bestemmelsene i eller i medhold av forskriften.
Dette vil gjelde Arboretet, og forutsettes tatt hånd om i samarbeid med Universitetet. Omfanget av kontroll og dokumentasjon gjenstår å fastsette.
(2) Internkontrollen skal sikre at virksomhetens ansatte har kunnskap om reglene i forskriften, herunder kravene i kapittel V, om vilkårene for tillatelser til innførsel eller utsetting, og om rutinene for etterlevelse av reglene.
Dette vil gjelde Arboretet, og forutsettes tatt hånd om i samarbeid med Universitetet. Vi ser for oss at dersom det gjøres gjeldende for sesonghjelpere, vil kravet til opplæring kreve relativt omfattende kursing.
(3) Internkontrollen skal som et minimum inneholde:
a) rutiner for å sikre at kravene i eller i medhold av forskriften blir overholdt,
b) rutiner virksomheten følger dersom avvik oppstår og for å hindre gjentakelse av avvik,
c) rutiner for å sikre at ansatte, eller andre som er involvert i virksomheten, overholder vilkår gitt i tillatelser, og
d) opplysninger om hvem som er ansvarlig for at rutinene blir overholdt.
Her er et springende punkt definisjonen av «avvik». Er frøspiring og etablering av avkom fra en fremmed art utenom i pottene i formeringsveksthuset å anse som et avvik? Eller vil avvik først være et faktum dersom en art observeres i spredning utenom det område som er definert som «park eller andre dyrket områder?»
Vi kan ikke se at forskriften gir noe klart svar, men frykter at det vil bli innført en unødig snever definisjon, og dermed at rutinene for internkontroll blir uhensiktsmessig omfattende.
(4) Virksomheten skal gjøre dokumentasjon av internkontrollen tilgjengelig ved kontroll.
Selvsagt.
Kapittel VII. Kontroll med innførsel
§ 28. Innførsel i strid med forskriften
(1) Dersom innførselen ikke tilfredsstiller forskriftens krav til tillatelse eller melding, eller består av organismer som er forbudt, jf. § 5, og det ikke er gitt dispensasjon til innførselen, kan tollmyndighetene holde organismene tilbake inntil Miljødirektoratet har truffet en beslutning om den videre behandling av innførselen, jf. § 32 første ledd.
(2) Ved fare for rømming eller spredning av organismer, jf. § 21, kan tollmyndigheten holde organismene tilbake inntil faren for rømming eller spredning er over, eller Miljødirektoratet har truffet en beslutning om den videre behandling av innførselen, jf. § 32 første ledd. Dette gjelder selv om innførselen for øvrig oppfyller kravene for innførsel etter forskriften.
Hvordan skal dette forstås for planter?
Kapittel IX. Avsluttende bestemmelser
§ 31. Dispensasjon
Når viktige samfunnsmessige hensyn tilsier det, kan Miljødirektoratet gjøre unntak fra bestemmelsene i forskriften, dersom dette ikke er i strid med forskriftens formål.
Arboretet har etter forskriftens § 12 1b anledning til å plante fremmede landlevende planter og norske trær. I den grad dette ikke er tilstrekkelig for å sikre vårt fortsatte virke og eventuelt arbeider med arter som er belagt med restriksjoner (oppført i vedlegg I-VI), vil vi anse at Arboretet er kvalifisert for
dispensasjoner etter § 31. Vårt virke gjelder mange aspekter av menneskers oppfatning av natur og plantekultur. Vi anser det er av største betydning – også for å kunne gjennomføre tiltak de foreliggende forskrifter sikter mot – at befolkningen har kunnskaper om og blir gitt muligheter til å forstå naturens prosesser og menneskenes plass i naturen. Vi ønsker å bidra til et positivt syn på dette, ikke til bekymring og skremmebilder som at «fremmede arter tar over vår natur».
Vi vil gå utfra at det kan gis unntaksbestemmelser for offentlige virksomheter slik som Stiftelsen Det norske arboret, som arbeider med samfunnsoppgaver innen forskning, undervisning og folkeopplysning, og som ikke er drevet av kommersielle interesser. Dersom dette ikke lar seg gjøre og det legges opp til en
detaljstyring der hvert tiltak som involverer fremmede arter må søkes om, vil dette bli uoverkommelig med de knappe ressurser vi rår over.
For øvrig kan dette punktet synes å inneholde en selvmotsigelse. Dersom en aktivitet strider mot
forskriftens formål er det vel umulig å gjøre unntak, og er aktiviteten i tråd med forskriftens formål, skulle det være unødvendig å gjøre unntak. Dispensasjoner gis vel helst når en aktivitet som isolert sett strider mot forskriften, likevel bør tillates ut fra en helhetlig vurdering, der samfunnsmessige hensyn tilsier det?
§ 34. Forskriftens ikrafttreden (1) Denne forskriften trer i kraft […].
(2) Krav om melding etter §§ 8 og 13 trer i kraft ett år etter forskriftens ikrafttreden.
(3) For planter innen slektene Amelanchier, Berberis, Cotoneaster, Laburnum, Lonicera, Populus, Salix, Sorbus og Swida som er oppført i vedlegg IV, trer forbudet mot utsetting og omsetting etter §§ 9 og 10 i kraft fem år etter forskriftens ikrafttreden. Det kreves ikke tillatelse for utsetting av disse plantene i områder som angitt i § 12 første ledd bokstav b ii og iii i overgangsperioden.
Det gis svært snaue rammer for å etablere et administrativt apparat for å tilfredsstille forskriftenes krav om melding. Dette vil for Arboretet kunne bli en unødig stor belastning, siden Stiftelsen ikke pr. dato har noen slik administrasjon. En lang rekke arter forbys straks forskriften iverksettes eller etter en karantene på fem år, deriblant flere arter som dyrkes i Arboretet for forsknings-, utstillings- eller genressursformål (Myrrhis odoratus, Vinca minor, Berberis thunbergii, Lonicera caerulea, Sedum (Phedimus) hybridum, Sedum
(Phedimus) spurius, Amelanchier alnifolia, A. lamarckii, A. spicata, Cotoneaster dielsianus, C. divaricatus, C.
horizontalis, Rosa rugosa, Sorbus mougeotii, Salix ×fragilis, Viola odorata). Dersom disse ikke kan erstattes eller må fjernes, vil det forringe mulighetene til å nytte samlingene i forskning, undervisning og formidling.
Vi registrerer at svensk asal, Sorbus intermedia, som i Norsk svarteliste er gitt egen omtale (sammen med storlind) fordi en ikke kan avgjøre om den er stedegen eller ikke, er utelatt i vedlegg IV. Dette tror vi er klokt, og vi vil anbefale samme type vurdering for flere arter, eksempelvis blåleddved, Lonicera caerulea, som så vidt vi er kjent med, ikke uten videre kan utelukkes å ha spontane forekomster i Norge. Til og med platanlønn, Acer pseudoplatanus, er funnet i situasjoner der en ikke kan utelukke spontan spredning fra naboland. Vi vil derfor hevde at der det finnes tvil om artens spontanitet, bør en ut fra en føre var
betraktning, la tvilen komme arten til gode og ta den ut av forbudslistene. I den grad artene utgjør problem, bør de reguleres på annet vis, for eksempel ved skjøtselsplaner, der det gis rom for skjønn og fornuftige biologisk funderte tiltak.
Hva angår svensk asal, Sorbus intermedia, vil vi påpeke at de første belegg som med rimelighet kan antas å være samlet i Norge av Sorbus, fra Otto Sperlings reise fra Stavanger over Lista til Farsund tidlig på 1500- tallet, lar seg bestemme til Sorbus intermedia (rett nok under noe tvil). Det betyr at arten var innført allerede på 1500-tallet i Sør-Norge. I tillegg omtales en oxel (trolig S. intermedia) som plantet i store mengder ved Værnes i Trøndelag av Christian Gartner i 1696. Det er dermed lite som taler for at denne arten ikke fantes forvillet lenge før 1800 og den må derfor regnes som norsk. Vi anser her at tvilen er så sterk at den bør komme arten til gode. Det er derfor klokt at den tas ut av forbudlisten.
Det er neppe mulig å skille nyinnført svensk asal fra gammelt materiale i Norge. Arten er meget konstant i morfologi over hele sitt utbredelsesområde og har svært like vikarierende arter i fjellene i Øst-Europa. Man har mistenkt at den kan hybridisere med rogn mer enn unntaksvis, og dermed kan ha vært opphav til deler av de forekomstene av S. hybrida som vi har i Norge. Dette er ikke kritisk etterprøvd, og kan i så fall være svært gammelt, trolig fra før man på 1790-tallet begynte å pode keiserinnepærer på rognasal grunnstamme i Hardanger, der en form av rognasal som kunne mistenkes for å være oppstått fra S. intermedia ×
aucuparia er vanlig. Våre analyser av kloroplast-DNA (upublisert) viser at arten er lite variabel genetisk og har samme haplotype som er den vanlige i mange av Sorbus-artene i Norge (rogn, fagerrogn, rognasal, småasal, smalasal og nordlandsasal).
§ 35. Overgangsbestemmelser for hold av fremmede organismer i hagedam
(1) Den som er ansvarlig for hold av vannlevende fremmede organismer i hagedam som ble satt ut før denne forskriften trådte i kraft, og som etter § 12 første ledd bokstav a er unntatt fra kravet om tillatelse, skal gi melding til Miljødirektoratet i samsvar med § 16 innen to år etter forskriftens ikrafttreden.
(2) Hold i hagedam av vannlevende fremmede organismer som ikke er omfattet av unntaket fra kravet om tillatelse i § 12 første ledd bokstav a, og som ble satt ut i hagedammen før denne forskriften trådte i kraft, er tillatt i en overgangsperiode på fem år fra forskriftens ikrafttreden, såframt utsettingen ble gjennomført i henhold til de regler som gjaldt på utsettingstidspunktet, og holdet ikke kan påregnes å medføre risiko for uheldige følger for det biologiske mangfold i overgangsperioden.
Denne forskriftens pkt. (1) vil muligens kunne gjøres gjeldende for Mørkevatnet i Arboretet, der det på 1970-tallet ble satt ut en rødblomstret nøkkerose (Nymphaea alba ‘Escarboucle’) og bredt dunkjevle (Typha latifolia). Disse har nå etablert seg godt og utgjør en del av idyllen Mørkevatnet. Dersom denne forskriften blir gjort gjeldende for Arboretet, vil det bli vanskelig å forsette å demonstrere disse artene, da
opprettholdelse av beplantningene kan bli beheftet med så strenge krav og påfølgende byråkratiske forordninger at de blir vanskelige å holde etter forskriftens ikrafttreden.
III. Kommentarer til oppføringene i forskriftens vedlegg
Vedlegg III – organismer som ikke er omfattet av unntak fra kravet om innførselstillatelse i § 7 første ledd, jf. § 7 andre ledd.
Ricciocarpos natans (L.) Corda Svanemat Riccia fluitans L. Vassgaffelmose
Azolla filiculoides Lam. Andematbregne (Vi har (hatt?) den i veksthuset i Muséhagen, må evt. innføres. Viktig i systematikkundervisningen)
Salvinia molesta D.S. Mitchell Giant Salvina (Må evt. innføres, slekten viktig i systematikkundervisningen) Salvinia natans (L.) All. Floating Watermoss (Må evt. innføres, slekten viktig i systematikkundervisningen) Isoëtes spp. L. Alle arter brasmegras (Vi har to i Norge. Viktig i økologi- og systematikkundervisningen)
Acorus calamus L. Kalmusrot (finnes i gamle hager og gårdsdammer, viktig for utstillings- og undervisningsformål) Calla palustris L. Myrkongle (viltvoksende i Norge, men ikke på Vestlandet. Kan vi hente den til utstillingene i Norge?
Dersom ikke østlige provenienser fra Norge overlever, kan vi innføre den fra Europa lenger sørvest?)
Lemna spp. L. Alle arter i andematslekta (Flere viltvoksende i Norge, bl.a. i Mildevatnet. Viktig i systematikkundervisning)
Pistia stratiotes L. Vannsalat (Vokser i «Victoria-sjøen» i Muséhagen, må innføres om vi mister den, dersom vi ikke kan få fra andre botaniske hager i Norge. Viktig i systematikkundervisningen)
Spirodela polyrrhiza (L.) Schleid Stor andemat (Viltvoksende i Norge)
Wolffia arrhiza (L.) Horkel ex Wimm. (Må evt. innføres. Viktig i systematikkundervisningen)
Hydrocotyle vulgaris L. Skjoldblad (Rødlistet i Norge, strandplante langs kysten, vi har forsøkt å finne frø og plante den inn i Botanisk hage, nå må vi søke om lov?)
Ceratophyllum spp. L. Alle arter i hornbladslekten (C. demersun viltvoksende i Norge. Viktig å kunne demonstrere i undervisning, systematikk)
Crassula helmsii (Kirk) Cockayne Swamp Stonecrop
Eleocharis spp. R. Br. Alle arter i sumpsivaksslekten (Mange viltvoksende i Norge) Elatine triandra Schkuhr Trefelt evjeblom (Viltvoksende i Norge)
Myriophyllum spp. L. Alle arter i tusenbladslekten (Viltvoksende i Norge, bl.a. Mildevatnet) Stratiotes aloides L. Vassaloë
Egeria densa Planch. Brasiliansk vasspest
Elodea spp. Rich Alle arter i vasspestslekten Elodea nuttallii og E.canadensis er forbudt å innføre, jf. vedlegg I.
Hydrilla verticillata (L.f.) Royle Hydrilla
Hydrocharis morsus-ranae L. Froskebitt (Viltvoksende i Norge) Lagarosiphon major (Ridley) Moss Curly Waterweed
Najas spp. L. Alle arter i havfruegrasslekten (Flere viltvoksende i Norge) Vallisneria spiralis L. Tape Grass
Utricularia spp. L. Alle arter i blærerotslekten (Flere viltvoksende i Norge)
Trapa natans L. Vassnøtt (Utdødd i Norge, fantes i høgvarmetida. Viktig art å demonstrere i forbindelse med
undervisning i plantegeografi. Dessuten viktig matplante. Må innføres fra utlandet da den ikke finnes i Norge lenger!)
Nymphoides peltata (S.G. Gmel.) Kuntze Sjøgull (Viltvoksende i Norge)
Lysimachia nummularia L. Krypfredløs (Viltvoksende i Norge, men dette er en landlevende planteart, ikke vannlevende! Dessuten en gammel hageplante [feil for Lysimachia thyrsiflora?]) Nymphaea spp. L. Alle arter i hvitnøkkeroseslekten (Tre arter viltvoksende i Norge)
Littorella uniflora (L.) Aschers Tjerngras, Tjønngras (Viltvoksende i Norge) Eichhornia crassipes (Mart.) Solms Vannhyasint
Potamogeton spp. L. Alle arter i tjernaksfamilien (Mange viltvoksende i Norge) Ranunculus aquatilis L. Kystvassoleie (Viltvoksende i Norge)
