BIOLOGISK MANGFALD I SOGNDAL KOMMUNE

(1)

BIOLOGISK MANGFALD I SOGNDAL KOMMUNE

Kartlegging og verdisetting av naturtypar, vilt og raudlisteartar

Nærare studiar av artsrike vegkantar i Sogndalsdalen

Eldrid Nedrelo

Cand. scient. oppgåve

(2)

Føreord

Denne hovudoppgåva er utført som Cand. scient. oppgåve ved Institutt for biologi og naturforvaltning, Norges Landbrukshøgskule, Ås.

Inspirasjonen til å skriva oppgåva har først og fremst kome gjennom alle dei fine naturopplevingane eg har hatt i heimkommunen min gjennom mange år. Arbeidet med oppgåva har vore særs lærerikt, og eg har lært naturtilhøva i Sogndal endå betre å kjenna.

Først vil eg rette ei stor takk til Jørn Erik Bjørndalen som har vore hovudrettleiar og til siderettleiar Inger Auestad; for god rettleiing, nyttig kritikk undervegs, og inspirerande samtalar!

Takk til Liv Norunn Hamre for god hjelp i samband med ordinasjonsanalysane og for utforminga av ordinasjonsdiagramma! Takk også til Halvard R. Pedersen for innføring i Arc View og tolmodig hjelp med datatekniske problem.

Ei spesiell takk til Johannes Anonby, Knut Kay Berget, Jørn Erik Bjørndalen og Gjert Heiberg for god informasjon, samt lærerike turar i felt, og til alle andre som har kome med nyttige opplysningar om naturtilhøva i Sogndal!

Takk også til Liv Kvåle Nedrelo som har lese korrektur, og til Sogndal kommune for økonomisk støtte og lån av kontor.

Elles vil eg takka sambuarane mine på Pentagon for eit triveleg og oppmuntrande miljø!

Takk til deg Halvard for interessante diskusjonar om biologisk mangfald, for di støtte når frustrasjonen har teke overhand, og ikkje minst for at du har fått meg til å gløyma

oppgåveskriving og biologisk mangfald innimellom!

Til slutt vil eg få retta ei stor takk til den næraste familien min heime på Loftesnes for all støtte som de har gitt meg i løpet av studietida!

Sogndal, september 2001

Eldrid Nedrelo

(3)

Samandrag

Oppgåva inneheld sensitive opplysningar, og dette eksemplaret er difor unnateke offentlegheit, med heimel i ”Lov om offentlighet i forvaltningen” av 19. juni 1970 nr. 69 § 5 og § 6 pkt. 2c.

St. meld. nr. 58 (1996-97) er ei direkte oppfølging av ”Rio-konvensjonen” om vern og

bærekraftig bruk av biologisk mangfald. I følgje denne stortingsmeldinga er alle kommunane i landet plikta å gjennomføre ei registrering av biologisk mangfald innan 2003.

Oppgåva tek føre seg kartlegging og verdisetting av biologisk mangfald i Sogndal med utgangspunkt i metoden som er skildra i DN-handbok 13-1999, ”Kartlegging av naturtyper.

Verdisetting av biologisk mangfold”. Opplysningane byggjer hovudsakleg på eksisterande informasjon om naturareala i kommunen, men tidlegare uskildra lokalitetar er også registrerte.

Til saman er 92 naturtypeområde klassifiserte, kartlagde, skildra og verdisette. Desse lokalitetane er fordelte på følgjande hovudnaturtypar: 2 område med myr, 2 område med rasmark, berg og kantkratt, 2 område med fjell, 44 område med kulturlandskap, 5 område med ferskvatn/våtmark, 30 område med skog og 7 område med havstrand/kyst. 26 naturtype- område har fått verdi A som svært viktige, 46 naturtypeområde har fått verdi B som viktige, og 20 naturtypeområde har fått verdi C som lokalt viktige. Utanom dei 92 naturtypeområda er det registrert totalt 19 punktførekomstar av raudlisteartar. 14 av desse punktførekomstane har fått verdi A som svært viktige, og dei resterande 5 punktførekomstane har fått verdi B som viktige.

Vegkantar er nærare studerte i eit avgrensa område i Sogndalsdalen. Dette for å sjå kva tyding naturtypen artsrike vegkantar har for biologisk mangfald. Vegetasjonen i vegkantane er

undersøkt ved transektanalysar. Vegkantane i Sogndalsdalen er artsrike, og førekomst av ulike økologiske artsklassar viser at vegetasjonen er heterogen. Skogsvegkantane viser høgst

artsdiversitet, og dei har ein verdi med omsyn til bevaring av biologisk mangfald på lokalt nivå. På regionalt og nasjonalt nivå er det derimot viktigast å kartleggja tørrengvegkantane fordi dei husar sårbare og sjeldne slåtteengartar. Dette er i tråd med prioriteringane i DN- handbok 13-1999.

DN-handbok 13-1999 har i seg ulike metodar for kartlegging av biologisk mangfald, og ser difor ut til å vera både føremålstenleg og brukarvennleg. Likevel er det behov for

konkretisering av skjønnsmessige kriterium og presisering av relative omgrep som ligg til grunn for naturtypeklassifisering og verdisetting av biologisk mangfald.

I utgangspunktet skal kartlegginga baserast på eksisterande informasjon, men feltarbeid viser seg å vera naudsynt for å kvalitetssikra opplysningane. I tillegg til registrering av

raudlisteartar bør viltkartlegging integrerast i naturtypekartlegginga for å få ei meir grunngitt prioritering, eit betre grunnlag for forvaltning, samt skjøtsel av dei avgrensa områda.

For å bevara biologisk mangfald må informasjonen om verdifulle lokalitetar nå forvaltarane

(4)

Abstract

Nedrelo, E. 2001. Biodiversity in Sogndal Municipality, Norway. Habitats, Wild Animals, Threatened Species. Thesis, Institute of Biology and Nature Conservation, Agricultural University of Norway.

This thesis contains sensitive information, and in accordance with ”Act of 19 June 1970 No. 69 relating to public access to documents in the public administration (Freedom of Information Act), § 5 and § 6 pt. 2c, it is not available for the publicity.

Norway has ratified the Convention on Biological Diversity, Rio de Janeiro 1992. In accordance with the aim of this convention, all Norwegian municipalities are obliged to map and valuate areas

important to biodiversity within 2003.

The subject of this thesis is mapping and valuating biodiversity in the municipality of Sogndal by using a manual prepared by The Directorate for Nature Management, DN Manual 13-1999. The thesis includes a collection of formerly recorded locations that are valuable for biodiversity in Sogndal, but it also includes records of areas earlier unknown.

A total of 92 habitats have been classified, mapped, described and valuated. These were 2 mires, 2 scree and rock areas, 2 alpine areas, 44 cultivated areas, 5 areas of freshwater and wetland, 30 forest areas and 7 coastal and seashore areas. 26 areas are valuated as “extremely important”, termed “A”, 46 areas are valuated as “important”, termed “B”, and 20 areas are valuated as “locally important”, termed C. In addition to the 92 habitats, 19 point-occurrences of threatened species are recorded. 14 point-occurrences are valuated as “extremely important”, termed “A”, and 5 point-occurrences are valuated as “important”, termed “B”.

A more detailed study of road verges was conducted in Sogndalsdalen to evaluate the importance of these habitats to biodiversity. The floristic composition was studied by transect analysis. The study revealed that road verges in Sogndalsdalen are species-rich habitats, and the occurrence of species with different ecological adaptations within limited ranges indicates the diversity in these habitats.

Different vegetation types are registered, and forest verges are the most species-rich road verges, thus regarded as important road verges to biodiversity on a local scale. On regional and national scales, dry meadow-like road verges are regarded as the most vulnerable, due to their content of vulnerable and rare species, i.e. light-demanding species associated with semi-natural vegetation types. This is in accordance with the criteria for classification and valuation of road verges in the DN Manual 13-1999.

The guidelines on mapping of habitats in DN Manual 13-1999 seem suitable for the purpose.

Nevertheless there is a need of more specific definitions of approximate criterions, and precisely definitions of relative concepts used for classifying areas and valuating their importance to biodiversity.

Primarily the mapping is based on existing information, but the actual localities also should be inspected to verify the information. In addition to recording threatened species, wildlife should be an integrated part of the mapping to ensure a well-founded valuation, and also a more reliable

management of the areas.

To preserve biodiversity, information about valuable areas must be accessible to the managers. The principal objective of the mapping is to provide local authorities with a tool for considering

biodiversity. This tool might enable the authorities and other actors to consider biodiversity in land- use planning, in both long and short terms.

(5)

Biologisk mangfald i Sogndal kommune Innhald

Innhald

Innhald ... 1

1 Innleiing... 4

1.1 Kva er biologisk mangfald?... 4

1.1.1 Kva finst av biologisk mangfald ? ... 4

1.1.2 Raudlista ... 5

1.2 Truslar mot biologisk mangfald... 6

1.2.1 Truslar mot biologisk mangfald i Sogndal... 8

1.3 Korleis ta vare på biologisk mangfald? ... 8

1.4 Kvifor ta vare på biologisk mangfald? ... 9

1.4.1 ”Riokonvensjonen” om biologisk mangfald og Lokal Agenda 21... 10

1.4.2 Nasjonal oppfølging av ”Riokonvensjonen”... 10

1.4.3 Lokal oppfølging av ”Riokonvensjonen” og LA 21 ... 11

1.5 Målsetting og avgrensing ... 12

Målet med oppgåva: ... 12

Avgrensing ... 12

2 Områdeskildring ... 14

2.1 Arealfordeling og busetnad ... 14

2.2 Topografi ... 14

2.3 Berggrunn og lausmateriale ... 16

2.3.1 Berggrunn ... 16

2.3.2 Lausmateriale ... 17

2.4 Klima... 17

2.5 Vegetasjon og naturgeografisk tilhøyr ... 18

2.5.1 Vegetasjonssoner ... 18

2.5.2 Vegetasjonsseksjonar... 19

2.5.3 Naturgeografisk regioninndeling ... 19

2.6 Hovudtrekk i vegetasjonen ... 20

2.7 Flora ... 21

3 Materiale og metodar ... 22

3.1 Innsamling av data ... 22

3.1.1 Oversikt over naturtilhøva i kommunen ... 22

3.1.2 Søk i litteratur ... 22

3.1.3 Kontakt med fagfolk/institusjonar ... 22

3.1.4 Bruk av lokal kunnskap ... 22

3.2 Utval, synfaring og klassifisering av naturtypeområde... 23

3.2.1 Utval av naturtypelokalitetar ... 23

3.2.2 Punktførekomstar... 23

3.2.3 Feltarbeid... 23

Nyregistrering – utval av uskildra lokalitetar... 24

3.2.4 Klassifisering av naturtypar ... 24

3.3 Avgrensing og kartfesting av lokalitetar ... 25

3.4 Verdisetting av kartlagde lokalitetar... 25

3.4.1 Verdisetting naturtypeområde... 25

3.4.2 Verdisetting av lokalitetar med førekomst av raudlisteartar ... 26

3.4.3 Verdisetting av naturtypeområde med førekomst av viltartar ... 26

3.5 Skildring av lokalitetane ... 27

3.6 Lokalitetsoversikt ... 27

3.7 Bilete... 28

3.8 Oppsummering... 28

4 Naturtypar i Sogndal kommune... 30

(6)

4.4 Kulturlandskap ... 32

4.4.1 Slåtteenger ... 32

4.4.2 Artsrike vegkantar ... 34

4.4.3 Naturbeitemark ... 34

4.4.4 Hagemark ... 34

4.4.5 Skogsbeite... 34

4.4.6 Parklandskap... 34

4.4.7 Erstatningsbiotopar ... 35

4.5 Ferskvatn/våtmark... 35

4.5.1 Deltaområde ... 35

4.5.2 Fossesprøytsoner ... 35

4.5.3 Viktige bekkedrag... 35

4.6 Skog ... 36

4.6.1 Rik edellauvskog ... 36

4.6.2 Kalkskog... 36

4.6.3 Bjørkeskog med høgstauder... 36

4.6.4 Gråor-heggeskog ... 37

4.6.5 Gamal lauvskog ... 37

4.6.6 Urskog/gamalskog ... 37

4.6.7 Bekkekløfter ... 37

4.7 Havstrand/kyst ... 38

4.7.1 Strandeng og strandsump... 39

4.7.2 Brakkvassdelta... 39

4.7.3 Andre viktige førekomstar - Holmar/skjer... 39

5 Biologisk mangfald i Sogndal kommune ... 40

5.1 Naturtypelokalitetar ... 40

5.1.1 Oppsummering ... 222

5.1.2 Oversikt over registrerte raudlisteartar i naturtypeområda... 224

5.2 Punktførekomstar av raudlisteartar i Sogndal kommune ... 226

5.3 Natur2000 ... 229

6 Artsrike vegkantar i Sogndalsdalen... 230

6.1 Innleiing og problemstilling... 230

6.1.1 Områdeskildring ... 232

6.2 Materiale og metode... 234

6.2.1 Studieområde ... 234

6.2.2 Metodar ... 235

6.3 Resultat ... 238

6.3.1 Artsmangfald og vanlege artar... 238

6.3.2 Økologisk klassifisering av planteartar... 239

6.3.3 Sonering... 240

6.3.4 DCA-ordinasjon: hovudgradientar... 242

6.3.5 Klassifisering av vegkanttypar... 246

6.3.6 Artsdiversitet i ulike vegkanttypar... 249

6.4 Diskusjon ... 250

6.4.1 Vegkantar, artsrike og mangfaldige biotopar... 250

6.4.2 Økologiske og antropogene faktorar påverkar vegetasjonen i vegkantane ... 250

6.4.3 Engprega vegkantar ... 251

6.4.4 Kva vegkanttypar er viktigast for biologisk mangfald? ... 252

6.5 Konklusjon... 253

7 Generell diskusjon ... 254

7.1 DN-handbok 13-1999 vurdert i høve til andre kartleggingsmetodar ... 254

7.1.1 Landskapsnivå; fjernanalyse... 254

7.1.2 Økosystemnivå ... 255

7.1.3 Artsnivå ... 255

7.2 Erfaringar frå kartlegging av biologisk mangfald i Sogndal kommune ... 258

7.2.1 Vurdering av datagrunnlag og status ... 258

7.2.2 Viktige naturtypar og førekomstar i Sogndal kommune ... 260

7.2.3 Kommentarar til klassifikasjon og kartlegging ... 263

7.2.4 Naturtypekartlegging supplert med viltkartlegging ... 266

7.3 Ulike metodar for verdisetting av naturtypelokalitetar i Norge... 267

7.3.1 Verdisetting av naturtypelokalitetar i Sogndal... 268

7.4 Forvaltning av biologisk mangfald i Sogndal... 272

(7)

7.4.2 Kommunalt ansvar å ta vare på og forvalta biologisk mangfald... 273

7.4.3 Bruk av GIS i kommunen ... 273

7.4.4 Kva kan Sogndal kommune gjera for å ta vare på det biologiske mangfaldet?... 274

7.5 Oppfølging, oppdatering og vidare kartlegging av biologisk mangfald i Sogndal ... 275

7.5.1 Naturtypar og organismegrupper ... 275

7.5.2 Status ... 276

7.5.3 Vegen vidare... 276

8 Omgrep og definisjonar ... 279

9 Litteratur... 282

VEDLEGG 1 Område med verdi for biologisk mangfald i Sogndal som er omfatta av nasjonalt vern... 293

VEDLEGG 2 Oversikt over hovudnaturtypar og naturtypar som er viktige for biologisk mangfald... 294

VEDLEGG 3 Liste over alla artar som er nemnde i oppgåva... 295

VEDLEGG 4 Oversikt over vegetasjonstypar som er nemnde i oppgåva... 305

VEDLEGG 5 Skjermbilete, Natur2000... 307

VEDLEGG 6 Oversikt over kartlagde naturtypar som er viktige for biologisk mangfald i Sogndal kommune... 308

VEDLEGG 7 Oversikt over undersøkte vegkantstrekningar i Sogndal kommune... 310

VEDLEGG 8 Artsliste med inndeling i økologiske artsgrupper... 312

VEDLEGG 9 Total artsliste for artane som vart registrerte i vegkantstrekningane... 317

VEDLEGG 10 Munnlege kjelder... 322

VEDLEGG 11 Oversiktskart; tema naturtypar, tema raudlisteartar... 324

(8)

Biologisk mangfald i Sogndal kommune Innleiing

1 Innleiing

I den seinare tida har biologisk mangfald vorte eit stadig meir aktuelt omgrep. Artar av planter og dyr, og vegetasjonstypar representerer delar av det biologiske mangfaldet. Auka merksemd kring miljø-øydeleggingar og tap av artar og økosystem i 70-åra førde til felles handling, og Miljøprogrammet til FN, United Nations Environment Programme (UNEP), vart etablert på ein miljøkonferanse i Stockholm i 1972 (Convention on Biological Diversity 2001). UNEP har som oppgåve å registrera og overvaka den globale miljøtilstanden, føreslå tiltak og vidareutvikla internasjonal miljørett (Miljøverndepartementet 1997a). Eit viktig mål for miljøforvaltninga dei siste åra har difor vore å sikra ei økologisk forsvarleg utnytting av naturressursane. Dette har ført til auka merksemd kring ivaretaking og forvaltning av biologisk mangfald.

Omgrepet biologisk mangfald har ein kort tidshorisont. Første gongen temaet vart teke opp i internasjonal forskingssamanheng var på konferansen "National forum on Biodiversity" i Washington D.C., september 1986 (Wilson 1988). Vern og berekraftig bruk av biologisk mangfald er i dag eit høgt prioritert satsingsområde både i Norge og internasjonalt. Under FN- konferansen om miljø og utvikling i Rio de Janeiro i 1992 vart det lagt fram ein konvensjon med føremål å sikra det biologiske mangfaldet (Rio-konvensjonen). Norge ratifiserte konvensjonen i 1993.

1.1 Kva er biologisk mangfald?

I følgje Biokonvensjonen av 22. mai 1992, artikkel 2, betyr: Biologisk mangfald

”variabiliteten hos levende organismer av alt opphav, herunder bl.a. terrestriske, marine og andre akvatiske økosystemer og de økologiske komplekser som de er en del av” (St. prp. nr.

56 1992-1993). Biologisk mangfald er såleis knytt til variasjon i tre biologiske organisasjonsnivå:

x Genetisk mangfald x Artsmangfald

x Habitatmangfald (variasjon av naturtypar)

I internasjonal litteratur vert det i tillegg operert med eit fjerde nivå, funksjonelt mangfald (Noss 1990, Meffe & Carroll 1997). I følgje Noss (1990) inkluderer funksjon klimatiske, geologiske, hydrologiske, økologiske og evolusjonære prosessar som fremjar biologisk mangfald. Men det har vorte stilt spørsmål ved tydinga av funksjonelt mangfald, fordi ein meinar det vert dekka ved bevaring av biologisk mangfald mellom anna på naturtypenivå (Lamont 1995). Omgrepet naturtype er nøkkelen til kartlegging av biologisk mangfald etter DN-handbok 13-1999. Naturtype vert definert som ”en ensartet, avgrenset enhet i naturen, som omfatter plante-og dyreliv og miljøfaktorer” (Direktoratet for naturforvaltning 1999a).

1.1.1

Kva finst av biologisk mangfald ?

Det er uvisst kva som finst av tal artar dyr og planter i verda. Endå større er uvissa om kva som finst av genetisk variasjon innan artane. I følgje raudlista (jfr. kap. 1.2.1) til IUCN (IUCN 2000) er om lag 1,75 millionar artar identifiserte så langt. I dag reknar ein med at det finst om lag 13 millionar artar, men estimata varierer mellom 3 og 30 millionar artar (Convention on Biological Diversity 2001). På verdsbasis er om lag 60% av artane insekt, deretter følgjer planter som den nest artsrikaste gruppa med ca. 300 000 planteartar (Global Environment

(9)

Generelt minkar tal artar jo lenger syd og nord vi går frå ekvator (Begon et al. 1996).

Eksempelvis dekker tropiske skogar ca. 8% av jordoverflata og husar samstundes meir enn 90% av artane på jorda (Global Environment Outlook 2000), medan Norge har relativt få artar i høve tropiske land. Forklaringa på dette er vår nordlege lokalisering og at det berre er 10 000 – 12 000 år sidan Norge låg under isen (Direktoratet for naturforvaltning 1999a). Til no er om lag 41500 artar registrerte i Norge (Hågvar & Berntsen 2001). Men ein reknar med at det finst rundt 60.000 artar (Direktoratet for naturforvaltning 1999a). Registrert tal artar for dei ulike organismegruppene fordeler seg som vist i tabell 1.

Tabell 1. Tal artar registrerte i Norge slik fordelinga er i dei ulike organisme-gruppene pr. 2001 (Etter Hågvar &

Berntsen 2001).

Gruppe Registrert tal

Sopp Lav Algar Mosar Karplanter Dyr

6100 1800 4000 1100 2500 26000

I følgje Hågvar & Berntsen (2001) er insekta den mest talrike dyregruppa også i Norge, med om lag 14800 registrerte artar. Artane som enno ikkje er påviste, fordeler seg stort sett i gruppene sopp, algar, midd og insekt (Hågvar 1995a, Hågvar & Berntsen 2001). I verdssamanheng er Norge eit artsrikt land på mosar, sopp og lav (Direktoratet for

naturforvaltning 1999a). Medan tal karplanter og dei fleste grupper dyr minkar frå ekvator mot polane, ser ikkje dette ut til å vera tilfelle med mosar (Hågvar 1995a).

1.1.2

Raudlista

I DN-handbok 13-1999 er kartlegging av økosystem prioritert, men naturtypekartlegginga bør i følgje handboka supplerast med førekomst av viktige einskildartar og deira

funksjonsområde. I praksis tyder det først og fremst raudlista artar.

Ei raudliste er ei oversikt over plante- og dyreartar som på ein eller annan måte er trua av utrydding eller er utsette for sterk tilbakegang (Direktoratet for naturforvaltning 1999b).

Raudlista femner òg om artar som er naturleg sjeldne og av den grunn er sårbare for menneskeleg aktivitet. Dei trua artane er vurderte å tilhøyra ein av fleire nærare definerte kategoriar (jfr. tabell 2), utarbeidd av Verdens naturvernunion –IUCN (International Union for Conservation of Nature and Natural Resources). Kategoriane femner om artar som allereie er utrydda eller som er i fare for å bli utrydda, samt artar som bør overvakast på grunn av pågåande eller tidlegare negativ bestandsutvikling. Den gjeldande norske raudlista byggjer på desse kategoriane definerte i ”Red List of Threatened Animals”, IUCN (1988), og Højer (1995): ”Hotade djur och växter i Norden” (Direktoratet for naturforvaltning 1999b).

(10)

Tabell 2. Kategoriane for trua artar i den nasjonale raudlista (Direktoratet for naturforvaltning 1999b).

Kategori Nemning Forklaring

Utrydda Ex (Extinct) Artar som er utrydda som reproduserande i landet for meir enn 50 år sidan.

Direkte trua E(Endangered) Artar som er direkte trua og som står i fare for å dø ut/utryddast i næraste framtid dersom dei negative faktorane held fram å verka.

Sårbar V (Vulnerable) Sårbare artar med sterk tilbakegang, som kan gå over i gruppa direkte trua dersom dei negative faktorane held fram å verka.

Sjeldan R(Rare) Sjeldne artar som ikkje er direkte trua eller sårbare, men som likevel er i ein utsett situasjon på grunn av liten bestand eller med spreidd og sparsam utbreiing.

Omsynskrevjande DC(Declining, care demanding species)

Omsynskrevjande artar som ikkje tilhøyrer kategori E, V, eller R, men som på grunn av tilbakegang krev spesielle omsyn og tiltak.

Bør overvakast DM(Declining, monitor species)

Kategorien femner om artar som har gått tilbake, men som ikkje vert rekna som trua. For desse artane er det grunn til å overvaka situasjonen.

Raudlista omtalar også levestad og truslar mot dei vurderte artane. Bevaring av levestadane til artane er skildra som det viktigaste tiltaket for å bevara artane. Dette gjeld særleg sjeldne, spesialiserte artar, som er heilt avhengige av sjeldne naturtypar. Blant dei 3062 artane som er med i raudlista lever heile 46% i skog, og 28% er knytte til kulturlandskapet.

1.2 Truslar mot biologisk mangfald

Det er naturleg at artar døyr ut, men på grunn av menneskeskapte naturinngrep og naturpåverknader går det biologiske mangfaldet på jorda i vår tid tapt i eit stadig raskare tempo. Utryddingsraten til mange artar er 50-100 gonger den naturlege, og denne er venta å auka dramatisk (Secretariat of the Convention on Biological Diversity 2000). Dersom ikkje trenden snur, vil vi mista mellom 10 og 20% av artane på jorda innan 25-30 år (Meffe &

Carroll 1997). Hovudårsaka til dette er fragmentering, degradering, og direkte tap av skogar, våtmarker og andre økosystem (Convention on Biological Diversity 2001), men alle land i verda har sine utfordringar på dette området. Utryddinga av artar vert i dag sett på som eit av dei viktigaste og største miljøtrugsmåla (Hågvar 1998). Om lag 103 kjende artar er utrydda frå norsk natur i løpet av dei siste femti åra, og nærare 864 artar er i dag rekna som trua eller sårbare (Direktoratet for naturforvaltning 1999b).

(11)

Truslane artane står overfor i Norge er mange:

Habitatøydelegging, nedbygging og bruksendring

Endring av leveområda på grunn av fysiske inngrep og endra arealbruk er den viktigaste negative hovudfaktoren for artsmangfaldet i Norge (Miljøverndepartementet 1999a). Dette gjeld særleg arealutnyttinga i jord- og skogbruket, som intensivering og opphøyr av

tradisjonell bruk som slått og beite.

Forureining

Forsuring i vatn og vassdrag er eit problem i sørlege delar av landet. Temperaturauke på grunn av utslepp av klimagassar fører til endringar i plante- og dyrelivet. Tsjernobylulukka i 1986 gav eit radioaktivt nedfall over Norge, og nedfallet kan målast i naturen i mange år framover enno. Miljøgifter var eit alvorleg problem for einskilde artar for nokre tiår sidan.

Men om det finst tilfelle av regionalt reduserte bestandar av dyr som følgje av miljøgifter, er uvisst (Miljøstatus i Norge 2000).

Overutnytting av bestandar

Overutnytting av bestandar kan omfatta utilsikta bifangst (til dømes i garn), faunakriminalitet og overdriven innsamling til samlingar. Ulovleg jakt på t.d. ulv og bjørn, og fangst eller røving av egg av t.d. rovfugl (Samarbeidsrådet for bevaring av biologisk mangfold 1998) er andre slike truslar mot biologisk mangfald. I dag er overutnyttinga hovudsakleg knytt til nokre marine fiskebestandar.

Spreiing av ”nye” og framande organismar

Innføring og spreiing av ikkje-heimlege artar til Norge eller innan delar av landet, kan føra til konkurranse med, og predasjon på heimlege artar. Spreiing av framande sjukdomar og

parasittar, samt genmodifiserte organismar, kan vera eit problem. Somme laksestammar er sterkt skadde av innførde parasittar og sjukdommar, som Gyrodactylus salaris og

furunukulose bakterie (Direktoratet for naturforvaltning 2001a, Direktoratet for

naturforvaltning 2001b). Almesjuka kan føra til at artar knytte til alm forsvinn. Norge har ulike typar artsfattige økosystem som er spesielt sårbare mot nye, miljøframande organismar (Miljøstatus i Norge 2000).

Andre truslar mot biologisk mangfald

Faktorar som påverkar artane utanfor grensene til Norge, anten i trekkområde eller i overvintringsområde, utgjer eit trugsmål mot det biologiske mangfaldet. Reduksjon av ozonlaget og klimaendringar, er truleg dei største potensielle truslane mot artsmangfaldet på lang sikt fordi dei grunnleggjande økologiske tilhøva vert endra. Forstyrringar ved reir- og hi plassar kan vera eit lokalt problem. Mangel på kunnskap kan òg vera ein alvorleg

trusselfaktor (Miljøstatus i Norge 2000).

I tillegg følgjer sekundære effektar og synergiske interaksjonar. Med sekundær effekt meiner vi at tapet av ein art fører til tap av fleire andre artar, til dømes i eit byttedyr-rovdyr forhold

(12)

1.2.1

Truslar mot biologisk mangfald i Sogndal

Når ikkje anna er nemnt er følgjande basert på eigne observasjonar:

Habitatøydelegging, nedbygging og bruksendring

Sogndal kommune er eit ekspanderande regionsenter i rask utvikling. Byggjeaktiviteten i kommunen har vore, og er framleis stor, særleg i dei sentrumsnære områda. Før kommunen vart utvida i 2000, låg over halvparten av totalarealet nærare enn 1 km frå utbygd areal eller tekniske anlegg, og berre 0,6 % av arealet er såkalla kvalifisert villmark, det vil seia meir enn 5 km frå næraste bygg/teknisk anlegg (Sogndal kommune 1996a). Areal som ligg langt frå tekniske inngrep har minka sterkt etter at Fimreitevegen, Fjærlandsvegen og Manhellervegen vart bygde. I tillegg har bygging av skogsvegar ført til reduksjon av slikt areal. Også i

inngrepsfrie område førekjem aktivitet som kan vera ein trussel mot biologisk mangfald, t.d.

hyttebygging og motorisert ferdsel i utmark. Det har vorte eit auka press på strandsonene i kommunen, spesielt soner knytte til hyttebygging/turistanlegg. Endra driftsformer i

landbruket har ført til større endringar i kulturlandskapet. Større område som tidlegare var i aktiv bruk har gått ut or drift og gror att. Mange av områda er tekne vare på, men ein del er prega av attgroing og forfall.

Forureining

Vasskvaliteten i fjorden ved Sogndalsfjøra og i Amlabukti har vore prega av kloakk-utslepp og utslepp frå næringsmiddelindustrien (Dale & Hovgaard 1993). Høge verdiar av tungmetall har vore eit problem i Kaupangerelvi og i Amlabukti (Dale 1995). Lokal biltrafikk er i følgje ulike trafikkundersøkingar, den største kjelda til luftforureining i Sogndal kommune

(Byrkjeland 1991). Bråtebrenning kan til tider medføra lokale luftforureiningar. Bruk av kunstgjødsel fører til endringar i artssamansetjinga fordi dei nitrogenelskande planteartane blir favoriserte, og truar særleg dei gamle slåtteengene. Konsentrasjonane av radioaktivt nedfall etter Tsjernobylulukka har vore høge i nokre område av kommunen, og kan vera ein trussel mot til dømes ferskvassfisken i fjellvatna (Miljøstatus i Norge 2000).

Andre truslar mot biologisk mangfald i Sogndal

Miljøkriminalitet som til dømes forstyrring ved reir- og hi plassar, kan lokalt vera eit problem.

I tillegg kan mangel på kunnskap også vera ein alvorleg trusselfaktor.

1.3 Korleis ta vare på biologisk mangfald?

Regjeringa har eit strategisk mål, at naturen skal forvaltast slik at artar som finst naturleg vert sikra i levedyktige bestandar, og slik at variasjonsbreidda av naturtypar og landskap vert haldne oppe og gjer det mogleg å sikra utvikling av det biologiske mangfaldet også i framtida (Miljøverndepartementet 1999a). Dette målet kan ein nå ved å nytta ulike verkemiddel:

Biologisk mangfald er gitt eit visst formelt vern gjennom fleire ulike lover. Dei viktigaste lovene er: Naturvernlova (”Lov om naturvern” av 19.juni 1970, nr.63), Plan og bygningslova (Lov av 14. juni 1985, nr. 77), Vassdragslova (”Lov om vassdragene” av 15. mars 1940, nr.

3), Viltlova (”Lov om viltet” av 29. mai 1981, nr. 38) og Skogbrukslova (”Lov om skogbruk og skogvern” av 21. mai 1965).

Det er særleg viktig å erkjenna den tette samanhengen mellom arealbruk og reduksjon i det biologiske mangfaldet (Alm & Often 1998, Miljøverndepartementet 1999a). Dei lokalitetane

(13)

som ikkje vert verna etter naturvernlova, må først og fremst den kommunale arealforvaltninga ta vare på gjennom Plan- og bygningslova (pbl.) (Miljødepartementet 1996). I følgje Hågvar (1995b) har kommunane dermed ein nøkkelposisjon, og kan følgje ein av tre strategiar i eit forsøk på å ivareta det biologiske mangfaldet:

x Aktiv sikring x Frivillige avtalar x Passiv sikring Aktiv sikring

Plan- og bygningslova er det viktigaste verktøyet kommunen har til aktivt å sikra område som er viktige for biologisk mangfald. Landbruk-, natur- og friluftsområde (LNF-område) er skåna mot umiddelbare utbyggingsplanar, og gir sikring på kort sikt. Men LNF- kategorien gir ingen garanti for at naturverdiane vert prioriterte framfor jord- og skogbruksinteresser. Det beste verkemiddelet for kommunen er difor å sikra eit naturområde ved å regulera det til

«Spesialområde naturvern» etter pbl. §25 første ledd nr. 6. Men dersom vernet er til vesentleg ulempe for grunneigaren, kan kommunen pådra seg erstatningsansvar. Etter pbl. § 20-4 første ledd nr. 4, jfr. § 20-6 andre ledd, kan kommunen også oppretta midlertidig vern ved å

bandlegga eit område til naturvernføremål i fire år. Dersom kommunen planlegg å regulera eit område etter pbl. § 25, og det er fare for inngrep innan reguleringa finn stad, kan pbl. § 33 om

”Midlertidig forbud mot deling og byggearbeid” nyttast. Dette forbodet kan gjelda inntil to år.

Frivillige avtalar

Ved fleire høve har kommunar klart å sikra verdifulle naturområde gjennom frivillige avtalar med grunneigarane. Slike ”intensjonsavtalar” er ein mjukare veg til målet enn

reguleringsplanar, og ein kan unngå konfliktar. Erfaringar frå t.d. Gausdal og Ski kommune, viser at grunneigarane gjerne har forståing for at nokre område er verneverdige, og at dei difor bør sikrast (Hågvar 1995b, Sigmund Hågvar pers. medd.). Men på lang sikt er slike

privatrettslege avtalar usikre, mellom anna i samband med skifte av grunneigar og ved endra økonomiske vilkår.

Passiv sikring

Med ei god oversikt over viktige område for biologisk mangfald kan kommunen styra unna desse lokalitetane når det skal gjerast naturinngrep. Når vegar og bustadfelt skal byggast, har ein gjerne fleire alternativ å velja mellom, og ein kan unngå å forringa område som er

kartlagt. ”Biologisk mangfald karta” (jfr. vedlegg 11) viser kva for alternativ som ikkje-/i minst mogleg grad er i konflikt med omsynet til biologisk mangfald, og ein kan såleis unngå å forringa område som er av verdi for biologisk mangfald. For at vern av biologisk mangfald gjennom passiv sikring skal fungera, er det viktig at politikarane også vert informerte og må ta ansvar gjennom sine avgjerder.

1.4 Kvifor ta vare på biologisk mangfald?

(14)

Økologiske argument: Alle livsformer har ulike funksjonar i naturen. Ein må difor ta vare på mangfaldet for å oppretthalda samspelet i naturen. Nytteargument: Svært mange artar er til nytte for mennesket allereie. På same måte kan artar koma til nytte for oss i framtida, til dømes gjennom mat og medisinar. Etiske argument: Alle livsformer og økosystem har ein eigenverdi. Framtidige generasjonar bør få overta ei jord med same moglegheit for å nytta ressursar og oppleva naturen som oss.

1.4.1

”Riokonvensjonen” om biologisk mangfald og Lokal Agenda 21

Norge har ratifisert fleire internasjonale avtalar som omhandlar naturvern. Slike konvensjonar er ikkje automatisk del av norsk lov, men må innarbeidast ved ei særskild innarbeidingsakt, eller dei vert gjennomførde som forvaltningsvedtak innan vilkåra for gjeldande lovgjeving (St. prp. nr.12, 1985- 86). Ulike konvensjonar knytte til biologisk mangfald er: Konvensjonen om biologisk mangfald, Bernkonvensjonen, Ramsar konvensjonen,Washinton-konvensjonen og Bonn-konvensjonen (Miljøverndepartementet 1997a).

Konvensjonen om biologisk mangfald , ”Riokonvensjonen”, er den første globale avtalen om vern og bærekraftig bruk av alt biologisk mangfald (Direktoratet for naturforvaltning 1999a).

Riokonvensjonen har eit mål å ivareta variasjonsrikdomen av alt liv på jorda, og er eit felles forsøk frå verdssamfunnet på å møta problema som gjeld både økosystem, artar og gen.

Konvensjonen er basert på tre ansvarsområde: Bevaring av biologisk mangfald, bærekraftig bruk av biologisk mangfald og rettferdig fordeling av biologisk mangfald. ”Føre-var

prinsippet” står i fokus, og i følgje artikkel seks i Rioavtalen pliktar kvart einskild land å laga nasjonale handlingsplanar der konkrete mål vert definerte (Alm & Often 1998,

Miljøverndepartementet 1997a). Stortingsmelding nr. 58 1996-97 om ”miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling” er eit resultat av dette arbeidet i Norge.

Lokal Agenda 21 (LA 21) er eit anna viktig resultat av Riokonferansen. Lokal Agenda 21 er ein handlingsplan for å løysa miljø- og utviklingsproblema i det 21. hundreåret. Fredrikstad- erklæringa,ein invitasjon til alle kommunane i landet om å slutta seg til ei erklæring der dei pliktar å handla berekraftig på alle plan, er ei direkte oppfølging av LA 21 i Norge. Under punkt 5e) er det sagt at ”innsatsen særlig skal rette seg mot å sikre en lokal ressursforvaltning som både bevarer det biologiske mangfoldet og gir grunnlag for livskraftige lokalsamfunn”

(Hansen 1998). Sogndal kommune har skrive under og slutta seg til denne erklæringa.

1.4.2

Nasjonal oppfølging av ”Riokonvensjonen”

Regjeringa har følgt opp ”Riokonvensjonen” gjennom fire stortingsmeldingar. I St. meld. nr.

58 1996-97 Miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling (Miljøverndepartementet 1997a) finn vi følgjande: ”Regjeringen vil styrke beslutnings-grunnlaget om det biologiske

mangfoldet for å sikre en effektiv og økologisk forsvarlig utvikling av samfunnet”. Dette inneber at det skal satsast på kartlegging, verdiklassifisering og overvaking av biologisk mangfald gjennom eit femårig statleg-kommunalt utviklings-program.

St. meld. nr. 29 1996-97 Regional planlegging og arealpolitikk (Miljøverndepartementet 1997b) viser til at berre ein liten del av det biologiske mangfaldet i Norge vil bli omfatta av vernetiltak, og at arealplanlegging i kommunane difor vil vera eit svært viktig verktøy for å ta vare på dei resterande verdifulle områda.

St. meld. nr. 8 1999-2000 Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand

(Miljøverndepartementet 1999a) understrekar at Regjeringa vil vidareføra den kommunale

(15)

kartlegginga og verdiklassifiseringa av biologisk mangfald med sikte på avslutning i 2004, og sikra at eksisterande databasar kommuniserer og er lett tilgjengelege for brukarane, samt etablera eit overvakingsprogram for biologisk mangfald innan 2003.

St. meld. nr. 33 1999-2000 Tilleggsmelding til St.meld. nr. 8 (1999-2000) Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand (Miljøverndepartementet 1999b) utdjupar og gjer framlegg om mellom anna å styrke innsatsen når det gjeld det internasjonale

miljøvernarbeidet og forvaltninga av villaksen. I tillegg vert det informert om at Regjeringa årleg vil leggja fram ei stortingsmelding om Regjeringa sin miljøvernpolitikk og

miljøtilstanden i riket.

1.4.3

Lokal oppfølging av ”Riokonvensjonen” og LA 21

Forvaltninga av dei ulike areala påverkar det biologiske mangfaldet. Kommunane er ein av dei viktigaste arealforvaltarane i landet. Gjennom arealplanane legg dei premissane for korleis dei ulike områda kan nyttast, til dømes til utbygging, vegar, bustader, industri eller andre føremål. Sogndal kommune har difor eit spesielt ansvar når det gjeld å ta omsyn til biologisk mangfald, og er plikta å kartleggja og verdiklassifisera sitt biologiske mangfald i løpet av 2003 (Miljødepartementet 1997b). DN-handbok 13-1999: ”Kartlegging av naturtyper – verdisetting av biologisk mangfold” (Direktoratet for naturforvaltning 1999a) er ei direkte oppfølging av LA 21 og stortingsmeldinga om ”miljøvernpolitikk for en bærekraftig

utvikling”. Handboka gir retningslinjer for kartlegging og verdisetting av biologisk mangfald i kommunane, samt eksempel på korleis kunnskapen i neste omgang kan nyttast i samband med arealplanlegging.

Miljøplan/Lokal Agenda 21 er vist som ein eigen del av sjølve kommuneplan i Sogndal (Sogndal kommune 1998a). Gjennom LA 21 er det ei hovudmålsetjing å utvikle

kommuneplanlegginga til å gi kommunen langsiktig styring med miljøverdiar i Sogndal. Som ei oppfølging av denne målsetjinga vil kartlegging og systematisering av data om biologisk mangfald i kommunen auka kunnskapen og gi eit godt verktøy for å ivareta naturkvalitetane på lokalt nivå.

(16)

1.5 Målsetting og avgrensing

Målet med oppgåva:

Det overordna målet med oppgåva er å identifisera område i Sogndal kommune som er viktige for biologisk mangfald. Gjennom verdisetting og prioritering av slike område er målet å hjelpa kommunen til å driva ei betre arealplanlegging, og til å gjennomføra meir målretta tiltak for å ta vare på verdifulle naturtypar.

Ut frå hovudmålsettinga er desse delmåla sette opp:

x Samla og samanstilla all tilgjengeleg informasjon om verdifulle naturområde i Sogndal kommune, og inkludera nye opplysningar som kjem til gjennom arbeidet med oppgåva.

x Klassifisera opplysningane i ulike naturtypar i samsvar med gjeldande retningslinjer i DN- handbok 13-1999.

x Samanfatta opplysningar om raudlisteartar og vilt. Der raudlisteartar ikkje fell saman med naturtypelokalitetane skal dei registrerast som punktførekomstar.

x Leggja alle relevante data inn i eigenskapsdatabasen Natur2000 for å betra oversikta og tilgangen på desse opplysningane for Sogndal kommune.

x Digitalisera naturtypeområda, samt punktførekomstane av raudlisteartar, slik at

opplysningane om biologisk mangfald i kommunen kan etablerast i kommunen sitt GIS, og for at opplysningane skal kunna nyttast i den kommunale arealforvaltninga.

x Verdisetja naturtypelokalitetane og punktførekomstane av raudlisteartar etter retningslinjer gitt i DN-handbok 13-1999.

x Kartleggja biologisk mangfald i vegkantar i eit avgrensa geografisk område i Sogndal, og diskutera vurdering/verdisetting av vegkantar.

x Med utgangspunkt i DN-handbok 13-1999, diskutera denne metoden for kartlegging av biologisk mangfald i forhold til andre metodar for kartlegging av biologisk mangfald.

x Presentera erfaringar frå kartlegging av biologisk mangfald i Sogndal.

x Sjå på tre metodar for verdisetting av biologisk mangfald i Norge, og ut frå desse, samt eigne erfaringar diskutera verdisetting av biologisk mangfald etter DN-handbok 13-1999 og DN-handbok 11.

x Gi retningslinjer for korleis opplysningane om biologisk mangfald i Sogndal kan koma forvaltninga til gode, slik at ein kan unngå konfliktar mellom biologisk mangfald og naturinngrep.

Avgrensing

x Det er ikkje gjennomført ei systematisk kartlegging av biologisk mangfald i Fjærland, og delane av Jostedalsbreen nasjonalpark som ligg i Sogndal er ikkje med.

x Biologisk mangfald i ferskvatn er ikkje kartlagt.

x Det er ikkje gjennomført ei sjølvstendig viltkartlegging.

x Ved kartlegging av biologisk mangfald i Sogndal, er det særleg fokusert på biologisk mangfald i vegkantar.

Kommunegrensa har vorte endra etter at arbeidet med kartlegging av biologisk mangfald i Sogndal vart sett i gang. Fjærland, som tidlegare høyrde til Balestrand, vart del av kommunen frå 01.01.00. Sogndal kommune har ikkje fått oversendt startpakke for Fjærland frå

Fylkesmannen i Sogn og Fjordane. Og på grunn av tidsavgrensingar, har det ikkje vorte utført systematiske søk i kjelder, eller vorte utført feltarbeid i denne ”nye” delen av kommunen.

(17)

Men det har kome fram interessanne opplysningar om Fjærland undervegs i arbeidet med hovudfagsoppgåva, og desse opplysningane er ein del av oppgåva.

Handboka for kartlegging av biologisk mangfald i ferskvatn, DN-handbok 15 (Direktoratet for naturforvaltning 2000a), vart først gjort tilgjengeleg i nettversjon hausten 2000. Det er difor ikkje innanfor ramma i denne oppgåva å kartleggja biologisk mangfald i ferskvatn. Men erfaringane frå arbeidet med kartlegging av biologisk mangfald i Sogndal, kan gi

opplysningar om potensielle lokalitetar for ei komande ferskvasskartlegging. Desse lokalitetane skal presenterast.

Ikkje alle opplysningane om viltregistreringar føreligg på ei slik form at det kan

gjennomførast ei sjølvstendig viltkartlegging i Sogndal. Det kan såleis ikkje presenterast eit eige viltkart i oppgåva.

Sogndal er ein typisk vestlandskommune med eit allsidig kulturlandskap som gir viktige tilskot til det totale biologiske mangfaldet. Sidan artsrike vegkantar er ein naturtype med dårleg kartleggings- (Direktoratet for naturforvaltning 1999a) og kunnskapsstatus

(Fylkesmannen i Møre og Romsdal 2001), vil det vera viktig å ta stilling til kva merksemd ein skal vie til sannsynlegvis viktige areal som vegkantar. Det er difor gjennomført eit meir omfattande studium av ulike vegkanttypar innan eit avgrensa område i kommunen, jfr. kap. 6.

Hovudoppgåva vil ikkje vera ei fullstendig oversikt over biologisk mangfald i kommunen, men skal leggja grunnlag for oppfølging og vidare kartlegging av biologisk mangfald i Sogndal.

(18)

Biologisk mangfald i Sogndal kommune Områdeskildring

2 Områdeskildring

Sogndal kommune ligg i austre del av Sogn og Fjordane fylke, på nordsida av Sognefjorden i Indre Sogn (figur 1). Kommunen har ei utstrekning på begge sider av Sogndalsfjorden og kring inste del av Fjærlandsfjorden. Arealmessig gir dette ei tredeling av kommunen.

Sogndalsfjorden og Barsnesfjorden deler kommunen i to, med Kaupangerhalvøyi i sør og Sogndalsdalen som dominerande dalføre i nordleg retning. Det nordvestlege området er Fjærland som tidlegare høyrde til Balestrand kommune. Nabokommunane til Sogndal er Leikanger og Balestrand i vest, Førde og Jølster i nordvest, Luster i nord og aust, samt Lærdal i søraust. Kommunegrensa strekkjer seg frå fjord til fjell. Vestgrensa mot Leikanger går frå fjorden i Fatlaviki innetter Hangsetedalen, og mot Balestrand vidare over Meneseggi og Menesnipa (1547moh.). Lengst i nordvest, i grenseområda til kommunane Førde og Jølster, går grensa gjennom høgfjells- og breområde, over Jostedalsbreen, og til Luster kommune i aust. Deretter går grenselina sørover, over Steindalsbreen og Torstadnakken (1553 moh.).

Mellom Sogndal og Hafslo går den i lågare og jamnare fjellterreng mot Årøy.

Kaupangerhalvøyi grensar mot Luster om lag i høgderyggen, der fjella stuper bratt ned mot Lustrafjorden.

2.1 Arealfordeling og busetnad

Sogndal kommune har 6666 innbyggjarar pr. 01.01.2000. Arealet er på 745 km², om lag 4%

av landarealet i Sogn og Fjordane fylke (Statistisk Sentralbyrå 2000), med 95 km strandlinje (Sogndal kommune1997). Strandlinja i Fjærland kjem i tillegg. Busetnaden er konsentrert i fire mindre distrikt: Norane i ytste del av Sogndalsfjorden, Kaupanger på Kaupangerhalvøyi, Sogndal som òg femner om Sogndalsdalen og området kring Barsnesfjorden, samt Fjærland.

Utvidinga av kommunegrensa har gitt endra arealfordeling i Sogndal. Men oppdatert informasjon på dette området er per 12.03.01 ikkje tilgjengeleg. Når ikkje anna er nemnt, gjeld difor følgjande tal opplysningar for gamle Sogndal kommune. Inntil 1999 var 20 km² jordbruksareal i drift. Sogndal har etter gamalt vore den beste skogkommunen i fylket. Etter Økonomisk kartverk er 208 000 daa klassifisert som skogareal. Av dette er 168 000 daa produktiv skog, og 130 000 daa av den produktive skogen er rekna å vera økonomisk driveverdig (Sogndal kommune 1991). Dei drivne skogareala er først og fremst lokaliserte i sørlege og søraustlege delar av kommunen, på Kaupangerhalvøyi.

2.2 Topografi

Sogndal høyrer til indre fjordstrøk, og karakteristisk for regionen er dei store høgderelieffa.

Området er eit typisk fjordlandskap forma og skapt av breisen som har vore aktiv i fleire periodar. Her er djupe fjordar, kupert terreng med bratte lisider og mange småe og store vatn.

Høgste fjellet ligg nord i kommunen, i Fjærland, Supphellenipa, 1734 moh. Fjella er generelt høgre og brattare i denne nordlege delen av kommunen. I Sogndalsområdet er rundare former meir karakteristiske.

(19)

N

0 30 60 90 KilometersKm

Fjærland

Kaupanger Barsnes Sogndals-

dalen

Sogndalsfjorden

Leikanger Balestrand

Førde Jølster

Luster

Lærdal Sogndal

Norane

Sogndal

(20)

2.3 Berggrunn og lausmateriale

2.3.1

Berggrunn

Berggrunnen er gjennomgåande fattig i kommunen, dominert av harde, sure og fattige

bergartar, gneis og granitt (figur 2). Gneisgranitten er utforma som runde, jamne sva og bratte småskrentar der det er lite jord og vekstar (Bryhni et al. 1986). Dette ser ein klart langs grensa mellom Hermansverk og Sogndalsdalen, samt vest for Barsnesfjorden og nordover mot Hafslo, der massiv granitt syner seg som tjukke benkar i terrenget (Hafslogranitt). Oppå grunnfjellet ligg skifer som strekker seg på tvers av Sogndalsdalen i ei linje frå Hermansverk til Hafslo (Bryhni et al. 1986). Skifer og gneis forvitrar lettare og kan gi opphav til noko rikare berggrunn og jordsmonn, avhengig av mineralinnhaldet og typen skifer (Ve 1968, Brady & Weil 1996). Somme stader i denne sona finst det ein del kalk i fyllitten, og nokre stader finn ein reine lag av marmor og kvartsskifer (Bryhni et al. 1986). Kalkinnhaldet fører til rikare plantevekst, til dømes reinroselokalitetar kring Reppanipa og ved Kleberg. Slike kalkrike bergartar er sjeldne på Vestlandet, og basekrevjande artar manglar sjølv om dei klimatiske forholda er gunstige (Moen 1998).

Figur 2. Berggrunnskart over Sogndal kommune, unnateke Fjærland (etter Bryhni et al. 1986).

(21)

Eit område med granodiorittiske bergartar strekkjer seg vestover forbi Kaupanger (Ve 1968).

Nær heile Kaupangerhalvøyi (mellom Sogndalsfjorden og Lustrafjorden) er bygd opp av meir eller mindre rein anorthositt (Bryhni 1979, Bryhni et al. 1986). Dette er bergartar som i dei fleste tilfelle forvitrar seint og gir dårleg jord.

2.3.2

Lausmateriale

Landskapsformene i Sogndal er i hovudsak bestemde av fjelloverflata, men lausmaterialet verkar utjamnande på topografien. Lausmaterialet over berggrunnen i kommunen er varierande, og gir grunnlag for variasjon i plantedekket. I følgje Moen (1998) kan

lausmaterialet i området delast i fire hovudgrupper etter måten dei er danna på (transportform og kornstorleik): morenejord, breelveavsetningar, elveavsetningar/sediment og skredjord.

Både breisen og den tidlegare høgare havoverflata har samla større mengder morenemateriale i dalane, men på oppstikkande berg er morenematerialet vaska eller skurd av. Elveavsetningar finn ein under den marine grensa og langs vassdrag.

Av lausmasseavsetningar i kommunen har morenar størst utbreiing. Det er tjukke og samanhengande avsetningar som finst i dei største dalane, Øvstedalen og Sogndalsdalen, i Kaupangerområdet (Bryhni et al. 1986), og i Fjærland (Hauge et al. 1992). I Kaupanger ligg det særleg mykje botnmorene rundt Amlabukti. I dalbotnane i Bøyadalen og Supphelledalen er eit typisk morenelandskap med markerte ryggar. Botnmorene dekkjer store delar av arealet i kommunen og dannar naturgrunnlag for storparten av jord- og skogbruksnæringane. I øvre del av Sogndalsdalen finn ein tydelege og mange spor etter breaktivitet. Morenar demmer opp både Dalavatnet og Anestølsvatnet (Ve 1968). I Fjærland er desse kreftene framleis i sving. I Bøyadalen og Supphelledalen heng bretungene nedover fjellsidene. Landskapet er stadvis ungt og nydanna. Rørsle i breen fører til at lausmassane vert avsette som små randmorenar.

Her er alt frå små pionersamfunn til meir etablerte vegetasjonssamfunn representerte.

Elveavsetningar finst blant anna som terrassar. Den største bre- og elveavsetninga i Sogndal finn ein i munninga av Sogndalsdalen der den marine grensa er på 130–135 moh. (Bryhni et al. 1986). Tilsvarande fekk ein større og mindre terrassar til dømes ved Årøy, Fardal,

Ølmheim, Kaupanger og Amla. Det store og markerte elvedeltaet på Bøyaøyri i Fjærland er eit resultat av at breelvane har ført med seg store mengder lausmasse. Lausmasse frå

breelvane i sidedalføra har danna breelvevifter. Desse lausmassane dannar tydelege tersklar i landskapet. Utløpet av Supphelledalen er til dømes markert av ein terskel.

Skredjord i bratte, sørvendte berg og dalsider, til dømes i Fatlaberget, Stedjeberget, ved Fagersand og innetter Fjærlandsfjorden, gir opphav til varmekjær og dels krevjande flora. I Fjærlandsområdet er snøskredvifter framleis aktive. Fjellskredene dannar markerte ryggar og kjegler, og gir såleis eit særprega landskap.

2.4 Klima

Store topografiske variasjonar medfører klimatiske skilnader også innan kommunegrensene.

Utrekningane nedanfor er baserte på temperaturmålingar og nedbørsmålingar frå to ulike

(22)

svakt oseanisk og eit svakt kontinentalt klima. Dei oseaniske områda har relativt høge

vintertemperaturar, og heller kjølege somrar (Moen 1998). Men i Sogndal er både vintrane og somrane relativt varme. Normale månadstemperaturar i Sogndal (normalperiode 1960-1990) er –3,3 ôC for januar, og 14,3ôC for juli som varmaste månad. For heile året er gjennomsnitts- temperaturen 5,1 ôC, noko som heng saman med dei relativt høge vintertemperaturane som er i kystområda (Moen 1998). Nedbørsmengdene varierer sannsynlegvis noko innan kommunen, og på Selseng er dei truleg høgare enn t.d. ved Sogndalsfjorden. Frå målestasjonen på Selseng er årsnedbøren for normalperioden målt til 1543 mm. Dette er noko over normalane for kontinentale område, men under mengdene målt i meir kystnære område (Moen 1998). April har minst nedbør (57 mm), og september har mest nedbør (208 mm) (Førland 1993). Også når det gjeld nedbørhyppigheit ligg Sogndal i grenseområdet mellom det som er vanleg for oseaniske og kontinentale område (Moen 1998), med 208 dagar der det fell 0,1 mm nedbør eller meir. Varigheita av snødekket, det vil seia tal dagar med heilt snødekt mark i

normalperioden, er 169 dagar.

Vekstsesongen si lengd er definert som tal døgn med gjennomsnittstemperatur over 5 ºC, fordi veksten til plantane er rekna å vera låg ved temperaturar under denne grensa (Moen 1998). I Sogndal har vekstsesongen til plantane ei lengd på ca. 170–200 døgn, eit

gjennomsnitt tilsvarande det vi finn i indre del av Austlandet (Moen 1998).

Respirasjonssummen er eit anna mål på plantane sitt vekstpotensiale i eit område. Denne verdien seier noko om kor stort overskot plantane har til vekst og reproduksjon. I Sogndal er respirasjonssummen på 5-6, tilsvarande som for kystområda (Moen 1998). På grunn av dette opptrer også sørlege og søraustlege artar i indre fjordstrøk på Vestlandet. Dermed viser også lengda på vekstsesongen og måla for respirasjonssummen at Sogndal kan ha innslag av artar med både kontinental og oseanisk utbreiing.

2.5 Vegetasjon og naturgeografisk tilhøyr

Variasjon i utbreiinga av planteartar og vegetasjonstypar vert i stor grad styrt av faktorar som klima, geologi, topografi og jordsmonn (Moen 1998), og desse påverkar også kvarandre.

Regional variasjon i plantedekket er i stor grad avhengig av dei klimatiske faktorane nemnde i førre kapittel, og kan skildrast ut frå omgrepa vegetasjonssoner, vegetasjonsseksjonar og vegetasjonsgeografiske regionar (Moen 1998).

Sogndal kommune er blant dei kommunane i landet som har størst regional variasjon, og som klart ligg høgare enn det ein finn i mange andre europeiske land (Asbjørn Moen pers. medd.) 2.5.1

Vegetasjonssoner

Vegetasjonssoner er vegetasjonsregionar som viser variasjon i vegetasjonen frå sør til nord og frå lågland til fjell (Moen 1998). Vegetasjonssonene er skilde ut på botaniske kriterium der utbreiinga til planteartar og vegetasjonstypar har vore avgjerande. Det europeiske

edellauvskogsbeltet er karakterisert av varmekjære treslag som eik, bøk, lind osv. og vert kallanemoral sone. Denne sona strekkjer seg frå Sør-Europa i sør til Sør-Norge (Sørlandet) i nord (Moen 1998), og førekjem altså ikkje i Sogndal. Men som følgje av den store

høgdeskilnaden og den topografiske variasjonen innan korte avstandar i kommunen, er temperaturen i vekstsesongen svært varierande. På grunn av dette er fleire vegetasjonssoner likevel representerte her.

Dei mest varmekjære lauvskogane som førekjem på Vestlandet vert ofte ført til boreonemoral

(23)

Sognefjorden dekker boreonemoral sone nordsida austover til Sogndal i eit relativt smalt band (Moen 1998). Typisk for denne sona er edellauvskog der alm, ask, lind, lønn og svartor er viktige treslag. Sams med store område i indre del av Vestlandet er det areal i kommunen som har få boreonemorale trekk, t.d. på Kaupangerhalvøyi der det er fattig og skrint jordsmonn.

Sørboreal sone karakteriserer dette området (Moen 1998). Denne vegetasjonssona finst i store delar av låglandet i kommunen der blanding av lauvskog og furu er vanleg. Den øvre grensa for sona i Sogndal er på om lag 400 moh. Velutvikla alm-lindeskogar stoppar i denne sona.

Vidare går mellomboreal sone opp til om lag 750 moh. (Moen pers. medd.), og førekjem til dømes i Sogndalsdalen der bregneliene har si utbreiing, og i området frå Svartahol og opp til Kyndilstjødni på Kaupangerhalvøyi. Furu, bjørk og gråor er vanlege treslag her. Nordboreal sone går opp til ca. 1050 moh. (Moen pers. medd.), og opptrer blant anna under Storehaugen utover mot Fimreiteåsen, kring Reppanipa, og elles i ei smal sone i tilsvarande høgdedrag (ca.

750 – 1050 moh.) nordover i kommunen. Dei alpine sonene dekker areala over den klimatiske skoggrensa (Moen 1998), t.d. områda kring Tylderingen.

2.5.2

Vegetasjonsseksjonar

Omgrepet vegetasjonsseksjon er nytta for einingar som er definerte ut frå plantedekket, og som viser geografisk variasjon mellom kyst og innland (Moen 1998), hjå oss stort sett ein gradient mellom vest og aust. Variasjonen i seksjonar heng saman med skilnader i klima, t.d.

oseanisk klima med mykje nedbør, relativt milde vintrar, samt kjølige somrar, og kontinentalt klima med stor temperaturskilnad mellom årstidene, og tørt klima. For å skilja mellom ulike vegetasjonsseksjonar vert førekomst av både vegetasjonstypar og einskildartar vurderte.

Store delar av den boreonemorale sona ligg i klart oseanisk seksjon (O2) (Moen 1998).

Edellauvskogar med innslag av vestlege og sørlege artar som myske, krossved og kransmynte (Berget 1989) er karakteristiske vegetasjonssamfunn her. Grensa mellom svakt oseanisk seksjon (O1) og overgangsseksjon (OC) går like aust for Sogndalsfjorden, men vest for Lustrafjorden i Sogndal kommune (Moen 1998). Karakteristisk for svakt oseanisk seksjon (O1) er bjørkeskogar med førekomst av vestlege artar som bjønnkam og smørtelg.

Bregneliene med sterk førekomst av smørtelg er dominerande i Sogndalsdalen, t.d. under Togga og i området kring Anestølen. Klimatisk representerer overgangsseksjonen (OC) ein overgangstype mellom oseanisk og kontinentalt klima (Moen 1998). I motsetning til seksjonane med oseaniske trekk er overgangsseksjonen (OC) derimot dominert av bærlyngskog og bjørkeskog med austlege trekk, t.d. med førekomst av tyrihjelm.

Tørrbakkevegetasjon er eit karakteristisk element for denne vegetasjonsseksjonen i låglandet, med karakteristiske artar som gulmaure, raudknapp, lintorskemunn og engtjæreblom.

2.5.3

Naturgeografisk regioninndeling

Soneinndelinga viser som tidlegare nemnt, variasjon i vegetasjonen frå sør til nord, og frå lågland til fjell, medan seksjonsinndelinga viser variasjonen mellom kyst og innland. For å skilja og forklara geografisk variasjon i vegetasjonen, er det viktig å sjå samanhengen mellom soneinndelinga og seksjonsinndelinga. Vegetasjonsgeografiske regionar er kombinasjonen av desse. Til saman er det skilt ut 26 naturgeografiske regionar i Norge (Moen pers. medd.). Den største regionale variasjonen er i område med stort sprang i høgdenivå innan korte avstandar,

(24)

Tabell 3. Kombinasjonen av vegetasjonssoner og vegetasjonsseksjonar som førekjem innan kommunegrensa gir førekomst av 8 vegetasjonsgeografiske regionar i Sogndal (Moen 1998).

Kombinasjon av vegetasjonssoner og vegetasjonsseksjonar Vegetasjonsgeografiske regionar Alpin vegetasjonssone

Svakt oseanisk seksjon A-O2

Nordboreal vegetasjonssone Svakt oseanisk seksjon Klart oseanisk seksjon

Nb-O1 Nb-O2

Mellomboreal vegetasjonssone Svakt oseanisk seksjon

Klart oseanisk seksjon

Mb-O1 Mb-O2

Sørboreal vegetasjonssone Overgangsseksjon

Svakt oseanisk seksjon

Sb-OC Sb-O1

Boreonemoral vegetasjonssone

Svakt oseanisk seksjon Bn-O1

Førekomsten av fem vegetasjonssoner, samt tre vegetasjonsseksjonar (tabell 3) og kombinasjonen av dei, viser at vegetasjonen i kommunen er variert og kan by på eit stort spekter av vegetasjonstypar og artar.

2.6 Hovudtrekk i vegetasjonen

Dei varierte naturforholda i kommunen gir store kontrastar i landskap og vegetasjon. Innan korte avstandar kan ein finne ei veksling mellom skogvegetasjon, salt- og

ferskvassvegetasjon, myrvegetasjon, rasmarkvegetasjon og fjellvegetasjon. I tillegg merkjer sterk kulturpåverknad både vegetasjon og landskap. Men vegetasjonen i kulturlandskapet har i seinare tid vorte sterkt prega av endra driftsformer.

Skogvegetasjonen i kommunen er i grove trekk todelt. Kaupangerhalvøyi og mindre småparti i Sogndalsdalen (Middalen) er dominerte av furuskog. Områda nord–nordvest for

Sogndalsfjorden, ved Barsnesfjorden og ved Fjærlandsfjorden er i stor grad dekka av lauvskog, ofte edellauvskog. Av edle lauvtre har spesielt ask stor utbreiing i visse område langs Sogndals- og Barsnesfjorden (Ve 1968). I lite soleksponerte dalsider og i noko høgareliggjande terreng, t.d. øvre del av Sogndalsdalen og i Fjærland, finn ein hovudsakleg blandingsskog av bjørk og gråor.

Sogndal har ei lang strandlinje, men strendene er bratte og strandsonene småe. Av større elvedelta kan ein nemna Årøydeltaet og deltaet ved Bøyaøyri i Fjærland. Ved utløpet av Årøyelvi er vatnet så fersk at typiske strandsamfunn er dårleg utvikla. Sogndalsfjøra er i dag sterkt utbygd og den naturlege vegetasjonen er stort sett borte. I Leirviki på Nornes veks det takrøyr, den einaste førekomsten av dette slaget i kommunen.

Av ferskvatn er Dalavatnet det største og mest næringsrike. Vatna elles i kommunen, er heller småe og næringsfattige.

Myrvegetasjonen er stort sett næringsfattig og finst hovudsakleg i høgare terreng. Men i område med glimmerskifer førekjem rikmyrar.

(25)

Fjellvegetasjonen vekslar med berggrunnsforholda. På Kaupanger dominerer fattig vegetasjon, medan det motsette er tilfelle i kambrosilurområda i Sogndalsdalen.

2.7 Flora

Sogndal kommune strekkjer seg frå fjorden og heilt opp i høgfjellet. Store variasjonar i berggrunn og klima gir ein variert flora. Som tidlegare nemnt ligg kommunen i grensesona mellom utbreiing av oseaniske artar og kontinentale artar, og ofte er begge floraelement representerte her. Eit spesielt innslag er kombinasjonen av det austlege floraelementet tyrihjelm og det vestlege floraelementet smørtelg (Berget 1989, Lid & Lid 1994, Odland 1991). Dette er nokså særeige for Sogndalsdalen (Moe 1983), og i Fjærland veks til dømes tyrihjelm saman med den klart vestlege arten revebjølle (Knut Kay Berget pers. medd.).

Tyrihjelm har si vestgrense i dette området (Fremstad & Moe 1982). Dei to sistnemnde artane veks sjeldan ved sidan av kvarandre (Knut Kay Berget pers. medd.). Det gunstige

sommarklimaet gir eit stort tal varmekjære artar, og Sogndal skil seg difor frå vestlege kyststrøk. Men samstundes er førekomsten av austlege artar klart mindre enn lengst aust i Sognefjorden (Moen 1998).

Dei oseaniske artane som finst i Sogndal er i stor grad svakt kystbundne, t.d. krattlodnegras, smalkjempe, knegras og blåknapp (Berget 1989). Særleg floraen langs Fjærlandsfjorden har eit relativt høgt innslag av kystartar som skogfaks, revebjølle og rome (Fremstad & Moe 1982). Mange av dei oseaniske artane finst berre i dalane eller i fjellet, t.d. smørtelg og bjønnkam. Desse to artane er vanlege i Sogndalsdalen og i Øvstedalen. Vivendel er ein typisk oseanisk art, funnen i Fatlaberget (Heiberg 1974). Pors og rome er tilsvarande artar registrerte på Kaupangerskogen (Berget 1989).

Mange artar innan det varmekjære, sørlege element førekjem i tørre sørvendte berg og rasmarker langs Sognefjorden, men dei er òg vanlege i sørvendte bakkar og berg i

Sogndalsdalen (Berget 1989). Gulmaure, raudknapp, bergmynte og engtjæreblom er eksempel på slike artar i Sogndal (Heiberg 1974, Berget 1989). Dei fleste av desse artane tilhøyrer kulturskapte vegetasjonstypar som er i ferd med å gro att, eller som er trua av gjødsel (Losvik 1996). Dei står no i fare for å bli reduserte i tal og utbreiing.

Austlege element er også del av floraen i Indre Sogn (Moen 1998). Med unntak av tyrihjelm som er vanleg i Sogndal, er dette likevel artar med sparsam utbreiing i kommunen (Berget 1989). Blystorr, fjellfiol, sauesvingel og turt er eksempel på slike artar (Berget 1989, Moen 1998).

Fjellfloraen i Sogndal er stort sett fattig på grunn av dårleg berggrunn i fjellet. Dei rikaste områda er bratte skråningar med glimmerskifer i grunnen. Slike område finst i områda kring Reppanipa–Bollesteinseggi og Tylderingen–Kleberg. Typiske artar er til dømes jåblom, flekkmure, raudsildre og gulsildre (Berget 1989). Av sjeldnare artar kan reinrose og fjelltjæreblom nemnast (Berget pers. medd.).

(26)

Biologisk mangfald i Sogndal kommune Materiale og metodar

3 Materiale og metodar

Arbeidet med oppgåva har hovudsakleg vore å samla eksisterande informasjon om naturen i Sogndal kommune, avgrensa områda på kartet, klassifisera innsamla informasjon i ulike naturtypar, og verdisetja dei ulike lokalitetane ut frå kriterium gitt i DN-handbok 13-1999

”kartlegging av naturtyper – verdisetting av biologisk mangfold”.

3.1 Innsamling av data

For å få ei oversiktleg og effektiv kartlegging var det naudsynt med gode førebuingar, først og fremst gjennom innsamling og systematisering av eksisterande kunnskap.

3.1.1

Oversikt over naturtilhøva i kommunen

For å få oversikt over naturtilhøva i kommunen vart tilgjengelege kart nytta: berggrunnskart (Bryhni 1979, Bryhni et al. 1986, Henry 1989), Økonomisk kartverk med innteikna

markslagsgrenser, grovt vegetasjonskart (Moen 1998), oversikt over ”skog, tre og buskeslag i Sogndal” (Ve 1968) og vegetasjonskart frå rapporten ”Fjærlandsvegen. Landskapsøkologiske vurderinger og tilrådninger i tilknytning til detaljplaner for Berge, Frudalen, Gunvordalen og Dalavatnet” (Austad & Heiberg 1990). I tillegg vart nokre kandidatoppgåver frå Høgskulen i Sogn og Fjordane (Dahle & Jacobsen 1998, Feyling & Gjelland 1998, Grove & Knutsen 1999) nytta som hjelpemiddel.

3.1.2

Søk i litteratur

DN legg opp til at miljøvernavdelinga hjå fylkesmannen skal overlevera ein ”startpakke” til kvar einskild kommune i startfasen av kartleggingsarbeidet. Starpakken skal innehalda relevant informasjon om område som har stor verdi for biologisk mangfald som kan

kartfestast (Direktoratet for naturforvaltning 1999a). Sogndal kommune fekk overlevert sin startpakke i 1999, og delar av materialet har vorte nytta.

EDNA-registeret (Fylkesmannen i Sogn og Fjordane 1992) og Naturbasen (Fylkesmannen i Sogn og Fjordane 2000) er kjelder med opplysningar som gir grunnlag for vidare søk i litteratur. Elles er alt frå omfattande fagrapportar i samband med ulike verneplanar til tilfeldige observasjonar av einskildartar gjennomgått. Ein del av det skriftlege materialet er spora blant anna gjennom arkivet og biblioteket til miljøvernavdelinga hjå Fylkesmannen i Sogn og Fjordane, ulike saksdokument i Sogndal kommune, og noko gjennom elektroniske søk i bibliotekdatabasen Bibsys. Oversikt over herbariebelegg av sopp og lav er henta frå Internett-sidene The mycological herbarium (Soppdatabasen 2001) og The lichen herbarium (Lavherbariet 1998).

3.1.3

Kontakt med fagfolk/institusjonar

Naturhistorisk museum i Bergen, botanisk og zoologisk institutt ved Universitet i Bergen, botanisk museum på Tøyen, Naturhistorisk institutt botanisk avdeling NTNU, Vitskapsmuseet i Trondheim, Høgskulen i Sogn og Fjordane, Miljøfaglig Utredning, NINA og Siste Sjanse vart kontakta for å få relevante opplysningar om naturtilhøva i Sogndal.

3.1.4

Bruk av lokal kunnskap

Representantar for den lokale ornitologiske foreininga, skogbrukssjefen, miljøvernleiaren,