Rapport 11/92
Norske universitets-
forskere - kosmopolitter i forskningen?
Faglig internasjonal kontakt blant vitenskapelig ansatte ved universitetene
Ingvild Marheim Larsen
Rapport 11/92
Norske universitets-
forskere • kosmopolitter i forskningen?
Faglig internasjonal kontakt blant vitenskapelig ansatte ved universitetene
Ingvild Marheim Larsen
Oversikt over tidligere publikasjoner om internasjonale forhold
Bie, Karen Nossum (1985): Internasjonal kontakt blant universitetsforskere. Oslo, NAVFs utredningsinstitutt, Melding 1985:6.
Luukkonen, Terttu, Olle Persson & Gunnar Sivertsen (1991): Nordic Collaboration in Science - a bibliometric study. København, Nordic Council of Ministers, Nord 1991:28.
Sivertsen, Gunnar (1991): Norsk forskning på den internasjonale arena. En sammenligning av 18 OECD-lands artikler og siteringer i Science Citation Index 1973-86. Oslo, NAVFs utredningsinstitutt, Rapport 1/91.
Sivertsen, Gunnar (1991 ): lnternationalization via Journals -scientific and scholary journals edited in the Nordic countries. København, Nordic Council of
Ministers, Nord 1991 :49.
Wiig, Ole (1990): Forskning og utviklingsarbeid i Norge og andre OECD-land. En sammenligning av FoU-ressursenes omfang og utvikling på grunnlag av inter- nasjonale utgiftsdata. Oslo, NAVFs utredningsinstitutt, Rapport 7/90.
ISBN 82-7218-286-6 ISSN 0802-9342
GCS AS - Oslo
Forord
Denne rapporten er basert på en spørreskjemaundersøkelse blant fast vitenskapelig personale ved våre fire universiteter. Undersøkelsen ble foretatt våren 1992 og tar sikte på å belyse en rekke forhold knyttet til forskning og undervisning.
Ulike sider ved universitetspersonalets internasjonale kontakt er tema for denne rapporten, som i stor grad er en oppfølgning av tidligere undersøkelser på feltet.
Rapporten er utarbeidet av utredningskonsulent Ingvild Marheim Larsen.
Utredningsleder Svein Kyvik har vært prosjektleder og har bistått i arbeidet med kapittel 10. Mari Teigen har gitt nyttige kommentarer til rapportutkast.
Oslo, desember 1992
Johan-Kristian Tønder
Hans Skoie
Innhold
TABELLOVERSIKT . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 7
FIGUROVERSIKT . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 9
SAMMENDRAG . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 11
INNLEDNING . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 13
1.1 Bakgrunn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 13
1.2 Problemstillinger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 16
1.3 Datamateriale og metode . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 18
2 UTDANNING OG ARBEID I UTLANDET .. . . .... 22
2.1 Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 22
2.2 Utenlandsk utdanningsbakgrunn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 22
2.3 Endringer i løpet av det siste tiåret? . . . . . . . . . . . . . . . . . 24
2.4 Utenlandske eksamener - fra hvilke land? . . . . . . . . . . . . . . . . . . 24
2.5 Utenlandske doktorgrader - fra hvilke land? . . . . . . . . . . . . . . 26
2.6 Arbeid i utlandet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 26
2.7 Hovedfunn .. .. ... . . .. .... . . 27
3 FAGLIGE UTENLANDSREISER I 1991 . . . .. . . 28
3.1 Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 28
3.2 Andelen med faglige utenlandsreiser . . . . . . . . . . . . . . . . . . 29
3.3 Omfanget av ulike typer faglige utenlandsreiser . . . . . . . . . . . . . . 30
3.4 Reisemønsteret innen de ulike fagområdene . . . . . . . . . . . . . . . . . 32
3.5 Faglig utenlandsreiser og stilling . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 33
3.6 Faglige utenlandsreiser og kjønn . . . . . . . . . . . . . . . . . 33
3. 7 Forskere med flere faglige utenlandsreiser i 1991 . . . . . . . . 34
3.8 Reisemål . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 35
3.9 Hovedfunn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 38
4 FAGLIG REISEVIRKSOMHET OVER TID . . . 39
4.1 Vekst i faglige utenlandsreiser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 39
4.2 Endringer innen de enkelte stillingsgruppene . . . . . . . . . . . 41
4.3 Økningen fordelt på kjønn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 41
4.4 Flere med flere reiser pr. år? . . . . . . . . . . . . . . . . 41
4.5 Endringer i geografiske reisemål? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 42
4.6 Hovedfunn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 43
5 KONFERANSEDELTAKELSE - MED ELLER UTEN PRESENTASJON AV FAGLIGE ARBEIDER? ... .. .. . . ... .. . . 44
5 .1 Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 44
5.3 Etterspørselen etter foredrag . . . . . . . . . . . . . . 47 5.4 Endringer i aktivitet? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 49 5.5 Hovedfunn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 50 6 STUDIE- OG FORSKNINGSOPPHOLD I UTLANDET . . . . . . . . . 53 6.1 Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 53 6.2 6 av 10 med langvarige utenlandsopphold . . . . . . . . . . . . 53 6.3 Utenlandsopphold fordelt på verdensdeler . . . . . . . 55 6.4 Aktuelle vertsland for norske universitetsforskere . . . . . . . . . 57 6.5 Finansieringsmønsteret for lengre faglige utenlandsopphold . . . . . . 58 6.6 Langvarige faglige utenlandsopphold før og nå . . . . . . . . . . . 59 6.7 Endringer i finansieringsmønsteret? . . . . . . . . . . . 62 6.8 Hovedfunn . . . . . . . . . . . . . . . . 63 7 DE SOM IKKE REISER UT . . . . . . . . . . . . . . 65 7 .1 Hindringer for å reise ut . . . . . . . . . . . . . . . 65 7 .2 Hindringer og fagområde . . . . . . . . 65 7 .3 Hindringer og stilling . . . . . . . . . . . . . . . . 67 7.4 Hindringer og kjønn . . . . . . . . . . . . 67 7 .5 Hovedfunn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 69 8 INTERNASJONALT FORSKNINGSSAMARBEID ... .. . . 70 8.1 Omfanget av forskningssamarbeid . . . . . . . . . . 70 8.2 Uformalisert forskningssamarbeid er mest utbredt . . . . . 72 8.3 Organisert internasjonalt forskningssamarbeid . . . . . . . . 74 8.4 Hovedfunn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 74 9 DE ENKELTE UNIVERSITETENE .. .. . . .... 76 9.1 Forskjeller universitetene imellom? . . . . . . . . . . . . . . . . . 76 9.2 Humaniora . . . ... ... ... ... . 79 9.3 Samfunnsvitenskap . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 80 9.4 Naturvitenskap . . . . . . . . . . . . . . . . . 81 9 .5 Medisin . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 82 9.6 Utviklingen over tid ved de enkelte lærestedene . . . 83 9.7 Hovedfunn . . . .. . . 87 10 INTERNASJONAL KONTAKT OG VITENSKAPELIG PUBLISERING 88 10. l Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 88 10.2 Empirisk analyse . . . . . . . . . . . . . . . . 91 LITTERATUR . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 97 VEDLEGG 1 TABELLER - OVERSIKT . . . . . . . . . . . . 99 VEDLEGG 2 SPØRRESKJEMA . . . . . . . . . . . . . . . 117
Tabelloversikt
Tabell 1.1 Antall svar (N) og svarprosent (%) etter universitet og stilling . . 19 Tabell 3.1 Fast vitenskapelig personale med minst en faglig utenlandsreise
fordelt etter fagområde og type reise. Prosent . . . . . . . . . . . . . 32 Tabell 4.1 Fast vitenskapelig personale med minimum en faglig utenlands-
reise i 1981 og 1991, fordelt etter type reise og fagområde.
Prosent . . . .. ... . . ... .. .. . 40 Tabell 4.2 Faglige reiser i 1981 og 1991 fordelt på verdensdel og fagom-
råde. Prosent . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 43 Tabell 6.1 Fast vitenskapelig personale med faglig utenlandsopphold av
minimum ett semesters varighet i perioden 1982 til 1991.
Fordelt etter antall opphold og fagområde. Prosent . . . . . . . . 54 Tabell 6.2 Langvarige faglige utenlandsopphold fordelt etter verdensdel og
etter fagområde. Prosent av antall opphold . . . . . . . . . . . . . . . 56 Tabell 6.3 Langvarige faglige utenlandsopphold i perioden 1982-91 fordelt
på land og fagområde. Prosent av antall utenlandsopphold . . . . 57 Tabell 6.4 Finansieringskilder for langvarige studie-/forskningsopphold til
fast vitenskapelige personale med utenlandsopphold i perioden 1982-91. Fordelt etter fagområde. Prosent . . . . . . . . . . . . . . 59 Tabell 6.5 Fast vitenskapelige personale med faglig utenlandsopphold av
varighet ett semester eller mer, i perioden 1972-81 og 1982-91.
Fordelt på antall opphold og fagområde. Prosent. . . . . . . . 61 Tabell 6.6 Finansieringskilder for vitenskapelig personale som har hatt
minimum ett faglig utenlandsopphold av varighet ett semester eller lenger 1 perioden 1972-81 og 1 perioden 1982-91.
Prosent .. .... .. . . .. . . .. . . 63 Tabell 7 .1 Årsaker til manglende faglig utenlandsopphold blant fast viten-
skapelig personale fordelt etter fagområde. Prosent av de uten utenlandsopphold . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 66 Tabell 7.2 Årsaker til manglende faglig utenlandsopphold fordelt etter
kjønn. Prosent av de uten utenlandsopphold . . . . . . . . . . . . 68 Tabell 8.1 Fast vitenskapelig personale med uformalisert forskningssam-
arbeid med forskere i andre land i 1989, 1990 eller 1991, fordelt på geografisk område og fagområde. Prosent . . . . . . . . 73 Tabell 8.2 Fast vitenskapelig personale med formalisert forskningssam-
arbeid med forskere i andre land i 1989, 1990 eller 1991, fordelt etter geografisk område og fagområde. Prosent. . . . . . . . . 74 Tabell 9 .1 Fast vitenskapelig personale med minimum en fagreise i 1991
fordelt på type reise og universitet. Prosent . . . . . . 77 Tabell 9.2 Fast vitenskapelig personale fordelt på aktivitet i internasjonale
sammenhenger og universitet. Prosent . . . . . . . . . . . . . . 78
Tabell 9.3 Fast vitenskapelig personale i humaniora med mm1mum en faglig utenlandsreise i 1991, fordelt på type reise og universitet.
Prosent . . . 79 Tabell 9.4 Fast vitenskapelig personale i humaniora fordelt på type aktivitet
i internasjonale sammenhenger og universitet. Prosent. . . . . . . . 79 Tabell 9 .5 Fast vitenskapelig personale i samfunnsvitenskap med minimum
en faglig utenlandsreise i 1991 fordelt på type reise og universi- tet. Prosent . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 80 Tabell 9 .6 Fast vitenskapelig personale i samfunnsvitenskap fordelt på type
aktivitet i internasjonale sammenhenger og universitet.
Prosent. . . . .. . . 80 Tabell 9.7 Fast vitenskapelig personale i naturvitenskap med minimum en
faglig utenlandsreise i 1991 fordelt på type fagreise og universi- tet. Prosent . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 81 Tabell 9.8 Fast vitenskapelig personale i naturvitenskap fordelt på type
aktivitet i internasjonale sammenhenger og universitet. Prosent 81 Tabell 9.9 Fast vitenskapelig personale i medisin med minimum en faglig
utenlandsreise i 1991 fordelt på type fagreise og universitet.
Prosent . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 82 Tabell 9.10 Fast vitenskapelig personale i medisin fordelt på aktivitet i inter-
nasjonale sammenhenger og universitet. Prosent . . . . . . . . 82 Tabell 10.1 Sammenhengen mellom internasjonal kontakt og publisering
fordelt på fagområde (Pearson's r) . . . . . . . . . . . . . . . . . . 91 Tabell 10.2 Antall artikkelekvivalenter pr. vitenskapelig ansatt i perioden
1989-91 etter faglige utenlandsopphold av minimum et semes- ters varighet etter embetseksamen eller ikke, og etter fag- område . . . 96
Figuroversikt
Figur 2.1 Figur 2.2 Figur 2.3 Figur 2.4 Figur 3.1 Figur 3.2 Figur 4.1 Figur 5.1
Figur 5.2 Figur 5.3 Figur 5.4 Figur 5.5 Figur 6.1
Figur 6.2 Figur 6.3
Figur 6.4
Figur 8.1
Fast vitenskapelig personale med universitets-/høyskoleeksamen og/eller doktorgrad fra utlandet fordelt på fagområde. Prosent. 23 Fast vitenskapelig personale med universitets-/høyskoleeksamen og/eller doktorgrad fra utlandet fordelt på stilling. Prosent . . . . 24 Fast vitenskapelig personale i 1981 og 1991 med eksamener fra utlandet fordelt etter fagområde. Prosent . . . . . . . . . . . . . . . . . 25 Fast vitenskapelig personale i 1981 og 1991 med doktorgrad fra utlandet fordelt etter fagområde. Prosent. . . . . . . . . . . . . . 26 Fast vitenskapelig personale fordelt etter antall faglige uten- landsreiser i 1991. Prosent. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 34 Faglige utenlandsreiser i 1991 fordelt på verdensdel. Prosent. . . 35 Fast vitenskapelig personale med minimum en faglig utenlands- reise i 1981 og 1991. Prosent. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 39 Fast vitenskapelig personale uten konferansedeltakelse, konfe- ransedeltakere uten paper, konferansedeltakere som la fram paper på eget initiativ og konferansedeltakere med bestilte paper. Fordelt på fagområde. Prosent. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 46 Konferansedeltakere med foredrag bestilt av arrangøren i 1991, fordelt på fagområde. Prosent. . . . . . . . . . . . . 48 Konferansedeltakere med presentasjon av egne faglige arbeider i 1981 og 1991 fordelt etter fagområde. Prosent. . . . . . . . . . . . 50 Konferansedeltakere med presentasjon av egne faglige arbeider i 1981 og 1991 fordelt etter stilling. Prosent. . . 51 Konferansedeltakere med presentasjon av egne faglige arbeider i 1981 og 1991 fordelt etter kjønn. Prosent. . . 52 Fast vitenskapelig personale med minimum ett faglig utenlands- opphold av varighet ett semester eller lenger etter embets- eksamen, fordelt på fagområde. Prosent. . . . . . . . . . . . . . . . . . 54 Langvarige faglige utenlandsopphold fordelt etter verdensdel.
Prosent av antall opphold. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 56 Fast vitenskapelig personale med minst ett faglig utenlands- opphold av minimum ett semesters varighet etter embets-
eksamen i 1981 og 1991, fordelt på fagområde. Prosent. . . . . . . 60 Fast vitenskapelig personale med utenlandsopphold av varighet ett semester eller lenger i perioden 1972-81 og 1982-91. Pro- sent. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 61 Fast vitenskapelig personale som hadde forskningssamarbeid med forskere i andre land i 1989, 1990 eller 1991, fordelt på fagområde. Prosent. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 70
Figur 8.2 Fast vitenskapelig personale med forskningssamarbeid med forskere i andre land i 1989,1990 eller 1991, fordelt på geo- grafisk område. Prosent . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 72 Figur 8.3 Fast vitenskapelig personale med forskningssamarbeid med
forskere i andre land i 1989, 1990 eller 1991, fordelt etter type forskningssamarbeid og fagområde. Prosent. . . . . . 73 Figur 9.1 Fast vitenskapelig personale ved UiO med minimum en av de
ulike typene faglige reiser i 1981 og 1991. Prosent . . . . 83 Figur 9.2 Fast vitenskapelig personale ved UiB med minimum en av de
ulike typene faglige reiser i 1981 og 1991. Prosent . . . . . . . 84 Figur 9.3 Fast vitenskapelig personale ved AVH med minimum en av de
ulike typene fagreiser i 1981 og 1991. Prosent . . . 85 Figur 9.4 Fast vitenskapelig personale ved UiTø med minimum en av de
ulike typene faglige reiser i 1981 og 1991. Prosent . . . . . . . . . 86 Figur 10.1 Antall artikkelekvivalenter pr. vitenskapelig ansatt i perioden
1989-91 etter type konferansedeltakelse i 1991 . . . . . . . . . . . . 92 Figur 10.2 Totalt antall ekvivalenter pr. vitenskapelig ansatt i perioden
1989-91 etter type konferansedeltakelse og fagområde . . . . . . . 94 Figur 10.3 Antall artikkelekvivalenter på fremmedspråk pr. vitenskapelig
ansatt i perioden 1989-91 etter type konferansedeltakelse og fagområde . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 94
Sammendrag
Rapporten tar for seg ulike forhold knyttet til internasjonal kontakt blant viten- skapelig personale ved våre fire universiteter. Opplysningene er hentet inn ved spørreskjema i 1982 og 1992 (vedlegg 2). Det blir spesielt fokusert på endringer i internasjonal kontakt i denne tiårsperioden.
Utdanning fra utlandet
12 prosent av personalet har universitets-/høyskoleeksamen fra utlandet og 13 prosent har utenlandsk doktorgrad. Andelen med utenlandske eksamener har gått litt tilbake i tiårsperioden, mens andelen med utenlandsk doktorgrad er uendret. 1/3 av universitetsforskerne har minst ett års arbeidspraksis fra utlandet.
Faglige reiser
Omlag 80 prosent av universitetsforskerne hadde minst en faglig utenlandsreise i 1991. 65 prosent deltok på minst en fagkonferanse i utlandet i 1991, mens 30 prosent hadde studie-/forskningsopphold i et annet land. 26 prosent holdt gjestefore- lesning i utlandet, mens 9 prosent hadde reiser knyttet til bedømmelsesarbeid. 31 prosent av universitetspersonalet hadde reiser i forbindelse med forskningssamarbeid i utlandet.
Sammenlignet med 1981 er det en større andel som hadde minst en faglig reise i t 991. Vi har registrert en klar økning innen alle typer reiser. Det har vært en økning innen alle fagområdene på så godt som alle reisetypene. Størst vekst var det blant humanister og naturvitere. Det var også en økning i andelen som hadde flere reiser pr. år.
Presentasjon av faglige arbeider på konferanser
Presentasjon av egne faglige arbeider på konferanser i utlandet kan brukes som indikator på aktivitet i det internasjonale forskersamfunnet. Nær 80 prosent av de som deltok på konferanse i 1991 presenterte faglige arbeider. Betydelig flere la fram paper sammenlignet med t 98 t og det er dermed grunnlag for å slutte at norske universitetsforskere er blitt mer aktive på internasjonale fagkonferanser.
På samme måte som presentasjon av faglige arbeider forteller oss noe om aktivitetsnivå og motivasjon for deltakelse i internasjonale fora, sier graden av bestilte paper noe om norske universitetsforskeres attraktivitet blant utenlandske fagfeller. Av de som holdt innledning, svarte 58 prosent at ett eller flere av foredragene var bestilt av konferansearrangøren.
Langvarige faglige utenlandsopphold
Nærmere 60 prosent har hatt minst ett faglig utenlandsopphold av minimum ett semesters varighet etter embetseksamen. 31 prosent av de universitetsansatte kunne vise til minimum ett slikt opphold i perioden 1972-81, mens andelen hadde økt til 43 prosent for perioden 1982-91. Alle fagområdene kan her vise til vekst. Økningen er størst i samfunnsfagene og minst i medisin. USA er "vertsland" for over 50 prosent av langvarige utenlandsopphold blant norske universitetsforskere. Norske kilder finansierer flest langvarige utenlandsopphold. Universitetene og NAVF er de to viktigste finansieringskildene. Støtte fra utenlandske kilder er gått tilbake i løpet av 1980-tallet, både relativt og i antall bidrag.
Hva skyldes manglende utenlandsopphold?
Men hva med dem som ikke har et langt studie-/forskningsopphold bak seg etter embetseksamen? Hva skyldes det? Hovedtyngden av dem som ennå ikke har hatt et slikt opphold, oppgir familiehensyn som hovedbarriere for utenlandsopphold.
Både blant kvinner og menn er dette den viktigste årsaken, men familiehensyn blir betonet sterkere av kvinnene enn av deres mannlige kolleger. Finansierings- problemer er den nest viktigste årsaken.
Forskningssamarbeid
65 prosent av de universitetsansatte oppgir å ha deltatt i samarbeidsprosjekter med forskere i andre land i 1989, 1990 eller 1991. De fleste deltar i prosjektsamarbeid på uformell basis, mens færre deltar i forskningssamarbeid under internasjonale avtaler. Teknologene og naturviterne deltar i størst grad i formaliserte vest- europeiske avtaler om forskning, noe som gjenspeiler avtalenes faglige profil.
Rapporten gir grunnlag for å konkludere med at universitetsforskere er blitt mer internasjonalt orientert i løpet av perioden 1981 til 1991.
1 Innledning
1.1 Bakgrunn
Kontakt mellom forskere på tvers av landegrensene har alltid funnet sted, men er kanskje viktigere i dag enn tidligere. Stadig flere av problemene vi står overfor er felles for hele verden samtidig som løsningene på problemene i stor grad vil baseres på forskningsbasert kunnskap (jf. utfordringene omkring globale miljøspørsmål og AIDS-problematikken). Disse kjennetegnene ved dagens situasjon illustrerer betydningen av internasjonal kontakt i forskersamfunnet. Moderne kommunikasjons- midler gjør det også enklere å pleie kontakt med utenlandske forskerkolleger.
Muligheten til å reise utenlands er en annen nå enn i tidligere tider. Dagens kommunikasjonsmidler gjør det enklere å pleie kontakt, men heller ikke nødvendig å reise for å holde kontakt med fagkolleger i utlandet. Å treffes ansikt til ansikt vil imidlertid ofte være en forutsetning for å opprette kontakt, men kontakt kan opprettholdes uten å reise.
Den underliggende tankegang om fordelen ved internasjonal kontakt blant forskere er ikke bare at dette er et gode for forskere og forskningen, men for hele samfunnet som sådan. Kunnskap betraktes som en viktig ressurs for samfunnet. Jo mer sa.marbeid og åpnere kunnskapsstrøm, jo større vil den totale kunnskaps- produksjonen være. Framfor at alle forskere skal forsøke å "finne opp hjulet på nytt" gis det gjennom internasjonale forskernettverk mulighet til å bygge på eksisterende kunnskap. Kontakt og samarbeid mellom forskere på tvers av landegrenser kan betraktes som god ressursutnytting.
Behovet for spesialisert teknisk utstyr innen de enkelte fagmiljøene blir stadig større. Slike hjelpemidler er ofte kostbare og brukes også bare av et fåtall personer.
Det er derfor utenkelig at alle land kan ha alt ønskelig utstyr. Eksistensen av internasjonale nettverk kan bøte på dette problemet ved at flere kan dele på kostnadene ved innkjøp av spesialutstyr. Gjennom opphold på utenlandske forskningsinstitusjoner får man tilgang til avansert teknisk utstyr og spesiallitteratur som finnes på gode biblioteker utenlands. Bruk av spesialutstyr på tvers av landegrensene blir dermed også et eksempel på god utnytting av forskningsressurser.
Internasjonal kommunikasjon er dessuten en av flere kvalitetssikringsmekanismer innen vitenskapen. Kravet om kvalitet innen forskningen er primært, og ved å presentere sin forskning for utenlandske kolleger vil man stille forskningen åpen for kritikk fra andre. Forskning som er bifalt av det internasjonale forskersamfunnet har oppnådd et "kvalitetsstempel" som bidrag som ikke har vært utsatt for den samme kritikken, ofte mangler. Sammenhengen mellom internasjonal kontakt og forskningens kvalitet er også framhevet i forskningspolitiske sammenhenger. I
forskning at vi har best mulig kontakt med gode fagmiljøer i andre land og at vår forskning prøver å være en mest mulig integrert del av forskningen i det inter- nasjonale forskersamfunnet"(s.6).
Internasjonal kontakt kan videre begrunnes med at disiplinene stadig gjennomgår en oppsplitting til nye spesialiteter. En slik spesialisering vil ofte medføre at fagmiljøene i hvert enkelt land blir små. For å få en viss størrelse på fagmiljøene må det være etablert kontakt på tvers av landegrensene. Behov for bredde på fagmiljøene bringer oss over til et aktuelt tema for Norge sin del: Det lille lands problem.
For Norge, som et lite land, blir kontakt med forskere i andre land ekstra betyd- ningsfullt. Internasjonal kontakt er nødvendig for å unngå å bli vitenskapelige provinser (Ben-David 1962). Norske forskere trenger kontakt med kolleger i utlandet for å få impulser til egen forskning og for å bli oppdatert innen nyere forskningsresultater. Internasjonale fora blir også en viktig arena for å presentere egen forskning for å få tilbakemelding om den holder mål sett i lys av inter- nasjonale standarder.
Ben-David (1962) har hevdet at storparten av forskningen i et lite land nødvendigvis vil være middelmådig. Små land med begrensede intellektuelle og økonomiske ressurser som forsøker å dekke alle fagområder kan ikke være
"flinkeste gutten i klassen" på alle felt. Men problemer knyttet til å være et lite land blir først alvorlige hvis man er isolert fra de vitenskapelige sentra. Ben-David har følgende løsning på de små lands problem:
"""small countries can on ly become intellectually equal to large countries by attaching themselves to metropoles." (l 962: 16).
Et lite land som Norge vil alltid være netto-importør av vitenskapelig kunnskap.
Nye resultater, metoder og teorier vil ofte være bidrag fra utenlandske forsknings- miljøer. Men internasjonale forskernettverk er forum for å gi og ta, og for å få innpass her er det en forutsetning at også norske forskere oppfattes som attraktive samarbeidspartnere, basert på høy faglig standard. For at kontakt skal etableres mellom forskere fra ulike land må begge parter ha felles interesse av samarbeidet.
Internasjonale utvekslingsnett kan betraktes som et marked hvor vitenskapelige resultater, ideer og respons byttes (Olsen og Svåsand 1971 ). Det er krav om gjenytelser, og forskere som ønsker å være med i internasjonale samarbeids- prosjekter må ha noe å bidra med, ikke bare tappe andre for kunnskap. Andre forskere må finne ens forskningsarbeider interessante, det holder m.a.o. ikke bare å være motivert for slik kontakt. Motivasjon er selvsagt en forutsetning for deltakelse i internasjonale forskernettverk, men utenlandske forskere må også oppfatte norske forskere som attraktive byttepartnere.
Norske forskere vil bli synlige for utenlandske forskningsmiljøer i den grad deres egen forskning publiseres i internasjonale fagtidsskrifter og holder et høyt faglig nivå. Deltakere i internasjonale forskernettverk får adgang til ny viten på et tidlig tidspunkt og før den er allment tilgjengelig. "Invisible colleges" er et uttrykk som er mye brukt for å illustrere det uformelle nettverket blant ledende forskere (Price 1966). For å være med her må man selv bidra med interessante viten- skapelige arbeider.
Begrepene motivasjon, synlighet og attraktivitet vil være sentrale i analysen av datamaterialet om faglig internasjonal kontakt blant norske universitetsforskere.
Når det framheves at det er spesielt viktig for Norge som et lite land å ha gode kontakter utad, er den underliggende tankegang at "de" er bedre enn "oss". Dette vil i mange tilfeller være en korrekt beskrivelse av situasjonen. Men også der hvor norske forskningsmiljøer gjør seg godt gjeldende i den internasjonale teten, er det viktig å ha kanaler ut for å markere norsk forskning. Kontakt mellom norske og utenlandske forskere kan også skape positive ringvirkninger for andre her hjemme.
Ved at det internasjonale forskersamfunnet får kjennskap til gode norske forskere og forskningsmiljøer, vil det kunne skape åpninger for norske studenter og forskerrekrutter som ønsker opphold ved en utenlandsk forskningsinstitusjon.
Norske forskere som hevder seg godt i internasjonale sammenhenger kan også fungere som "trekkplaster" ved at utenlandske forskere kan finne det interessant å besøke norske forskningsmiljøer som gjesteforskere/-forelesere. En slik sideeffekt kan virke stimulerende på andre vitenskapelige ansatte og studenter. Norske forskere som hevder seg internasjonalt blir på denne måten ambassadører for norsk forskning generelt.
Forskere har felles interesse av å samarbeide på tvers av landegrensene også fordi man på denne måten får et større publikum og dermed muligheter for å oppnå anerkjennelse for sin forskning. Positiv respons på egen forskning er ofte en viktig forutsetning for å utvikle vitenskapelig kompetanse. Samarbeidspartnere bruker videre hverandres forskningsmateriale i undervisningen, og får dermed en formidlingsrolle for hverandre.
Undervisningen ved universiteter og vitenskapelige høyskoler er forutsatt å være forskningsbasert, og forskning som er preget av kontakt med gode internasjonale forskningsmiljøer vil også være et godt undervisningsgrunnlag. Ut ifra den rolle som vitenskapelige ansatte har som formidlere av kunnskap til studenter, blir derfor ekstern kontakt ekstra viktig for denne gruppen (Forskerforbundet 1989:4).
Vitenskapelig personale ved universitetene har undervisningsforpliktelser i tillegg til forskningsoppgavene. Denne doble rollen kan i perioder oppleves som vanskelig ved at de to oppgavene kommer i et konkurranseforhold til hverandre. Et forskningsopphold i utlandet kan gi mulighet til fordypning og konsentrasjon om
støtteapparat i form av laboratorieutstyr og bibliotek. Slike perioder kan igjen indirekte komme studentene til gode ved at nye forskningsarbeider legges til grunn for innholdet i undervisningen.
Betydningen av og behovet for internasjonalt forskningssamarbeid er framhevet fra politisk hold gjentatte ganger. Blant annet har temaet vært behandlet i ulike forskningspolitiske meldinger og uttalelser. I Stortingsmelding nr. 28 (1988-89) Om forskning heter det: "Regjeringen mener at sikring og videreutvikling av inter- nasjonalt samarbeid må være en høyt prioritert oppgave. Regjeringen regner med at nye samarbeidstiltak innenfor sentrale fagområder vil kreve nye midler over statsbudsjettet de kommende år, ( ... ) (s.59).
Så langt har vi grunngitt hvorfor det er viktig at norske universitetsforskere søker til forskningsmiljøer i utlandet, men er det så bare et gode at norske forskere orienterer seg mot utenlandske forskningsmiljøer? Risikoen for at attraktive forskere som har gode eksterne kontakter får jobbtilbud fra velrenommerte utenlandske forskningsinstitusjoner og forblir i utlandet - såkalt "brain drain" er selvsagt til stede. Men dette er ikke bare negativt - gode norske forskere som arbeider utlandet kan fungere som gode ambassadører for norsk forskning generelt.
1.2 Problemstillinger
Ut ifra de politiske signalene om satsing på internasjonalt forskningssamarbeid kan man forvente en økning i norske forskeres kontakt med utenverden. Et sentralt formål her blir derfor å sammenligne hyppigheten og omfanget av internasjonal kontakt blant forskere i 1991 med data fra tidligere undersøkelser. Særlig vil resultatene fra en tilsvarende undersøkelse i 1981 stå sentralt.'
Internasjonal kontakt i forskning kan skje på ulike nivå og anta ulike former. Vi kan skille mellom personorientert samarbeid, organisasjonsorientert samarbeid og forskningspolitisk samarbeid (St.meld.nr.28, 1988-89). Mens den første kategorien stort sett vil være uformell, er de to sistnevnte av mer formalisert karakter. Norsk deltakelse i internasjonale forskningsprosjekter og -programmer har økt sterkt siden 1985. Forskningssamarbeid på organisasjonsnivå er i første rekke vendt mot Europa.
På forskningspolitisk nivå er det særlig deltakelse i OECD som har vært viktig.
Selv om formalisert forskningssamarbeid er viktig og har fått større betydning, er det personorienterte samarbeidet grunnlaget for all internasjonalisering av forskningen. I hovedsak vil vi fokusere på internasjonalt forskningssamarbeid på individnivå i denne undersøkelsen, men også samarbeid av mer organisert karakter vil bli berørt.
Se Karen Nossum Bie: Internasjonal kontakt blant universitetsforskere. NAVFs utrednings- institutt, Melding 1985:6.
I kapittel 2 vil vi undersøke i hvilken grad nåværende universitetsansatte har utenlandsk universitets-/høyskoleutdanning og/eller utenlandsk doktorgrad. Vi vil også kartlegge hvilke land de i så fall har utdanningen fra. Hvorvidt dagens universitetsansatte har arbeidserfaring fra utlandet etter endt embetseksamen vil også belyses her. Både utenlandsopphold med faglig tilknytning og andre typer arbeidsforhold vil bli registrert.
I kapittel 3 skal vi kartlegge årlig faglig reisevirksomhet blant vitenskapelig personale ved universitetene og vil særlig fokusere på følgende former for deltakelse i utenlandske forskningsmiljøer:
- konferanser, seminarer - gjesteforelesninger
- opphold i studie-eller forskningsøyemed - bedømmelsesarbeid
- forskningssamarbeid
Er enkelte typer kontakt mer utbredt enn andre? Hvilke geografiske områder oppsøker universitetsansatte når de skal ha faglige utenlandsopphold? Er det slik at enkelte land er dominerende reisemål uavhengig av type kontakt eller er valg av reisemål avhengig av om man deltar på konferanser eller skal ha et lengre studieopphold? Eventuelle forskjeller mellom fagområdene i reiseomfang og reisemønster vil også bli belyst.
Utviklingen i faglige reiser over tid er tema for kapittel 4. Er det flere som reiser i 1991 enn hva som var tilfelle ti år tidligere? Reiser forskerne til andre områder enn de gjorde før?
I kapittel 5 skal vi se nærmere på konferanse- og seminardeltakelse. Deltakere på konferanser og seminarer i utlandet kan splittes opp i to kategorier: De som presenterer egne faglige arbeider og de som ikke gjør det. Hyppigheten blant norske universitetsforskere som legger fram papers på konferanser kan fortelle oss noe om deres motivasjon for å bli synlige i det internasjonale landskapet og om de er villige til å få vurdert nivået på sin egen forskning av det internasjonale forskernettverket.
Blant de som holder foredrag er vi også opptatt av hvorvidt innleggene var bestilt av arrangøren. Svarene her kan gi oss en pekepinn på norske forskeres synlighet og attraktivitet i det internasjonale fagmiljøet. Vi må anta at forskere som blir oppfordret til å legge fram faglige arbeider har en viss anseelse blant internasjonale forskerkolleger.
Utbredelsen av utenlandske studie-/forskningsopphold av varighet ett semester eller lenger vil bli undersøkt i kapittel 6. Her vil vi også se om det har skjedd endringer over tid. Data fra 1981 viste at det var en nedgang i andelen med
Vi stiller videre spørsmålet om hvordan universitetsansatte finansierer forsknings- opphold i utlandet. Tidligere undersøkelser har vist at mange forskere har fått støtte fra utenlandske kilder til sine opphold i utlandet. Har det skjedd noen endringer i finansieringsmønsteret det siste tiåret?
Vi har gått inn på flere problemstillinger knyttet til studieopphold i utlandet, men hva med dem som ikke har hatt et slikt besøk i løpet av sin forskerkarriere?
Hva skyldes det? I kapittel 7 skal vi undersøke nærmere om det f.eks. er problemer med finansieringen som setter en stopper for et langvarig utenlandsopphold eller om det ikke har vært et ønske eller behov hos den enkelte med et slikt opphold. I fall vi finner klare forskjeller mellom fagområdene med hensyn til reisehyppighet - hva kan et slik forhold skyldes? Ulike faglige tradisjoner, behov eller muligheter innen ulike fagområder?
I kapittel 8 vil vi gå nærmere inn på internasjonal kontakt av typen forsknings- samarbeid. I hvilke land har norske universitetsansatte så nære forbindelser med fagkolleger at det utkrystalliserer seg i prosjektsamarbeid? Videre vil vi kartlegge om slike fellesprosjekter er en del av en internasjonal samarbeidsavtale eller basert på uformalisert samarbeid mellom enkeltforskere. Resultatene her vil gi oss svar på om Norges formelle tilknytning til europeisk forskningssamarbeid fører til at norske universitetsforskere fatter interesse for og får innpass i disse programmene og prosjektene. Eller er det snarere slik at felles prosjekttilknytning er basert på uformelt samarbeid?
Eventuelle forskjeller mellom de ulike lærestedene i en del av de forholdene som er nevnt ovenfor vil bli behandlet i kapittel 9.
Publisering av vitenskapelige arbeider en den mest meritterende arbeidsmåte for forskere. I kapittel 10 vil vi undersøke om det er noen sammenheng mellom internasjonal kontakt blant forskere og deres produktivitet i form av skriftlige arbeider. Har forskeres internasjonale kontakt noen betydning for publiserings- mønsteret? Publiserer forskere som deltar i internasjonale forskernettverk mer enn andre forskere og publiserer de mer internasjonalt?
Vi vil oppsummere hovedfunnene avslutningsvis under hvert kapittel.
1.3 Datamateriale og metode
Materialet i undersøkelsen er hentet fra en spørreskjemaundersøkelse blant det faste vitenskapelige personalet ved våre fire universiteter våren 1992.
Svarprosent
Til sammen 2648 personer utgjør populasjonen for undersøkelsen. Av disse besvarte 1815 personer spørreskjemaet. Det gir en svarprosent på 69 prosent. Tabell 1. l gir en oversikt over antall svar og svarprosent ved de ulike universiteter og stillings- grupper.
Tabell 1.1 Antall svar (N) og svarprosent (%) etter universitet og stilling.
Professor I .amanuensis Amanuensis Total
N % N % N % N %
UiO 311 76 328 69 85 52 724 69
UiB 174 74 180 68 69 62 423 70
AVH 72 86 71 65 38 60 181 71
NTH 152 68 107 65 27 46 286 64
UiTø 77 73 74 69 50 64 201 70
Total 786 74 760 68 269 57 1815 69
Med unntak av NTH med 64 prosent, er svarprosenten rundt 70 prosent for de andre universitetene. Tabellen viser også at svarprosenten varierer betydelig etter stillingsgruppe (74% av professorene, 68% av førsteamanuensene og 57% av amanuensene). Den lave svarprosenten blant amanuensene kan delvis skyldes at mange har sluttet i perioden fra registreringstidspunktet til undersøkelsen var gjennomført.
Av tabell V .1 i tabell vedlegget går det fram at svarprosentene også varierer mellom fagområdene. Innen det naturvitenskapelige fagområdet besvarte 76 prosent spørreskjemaet, innen humaniora og medisin 67 prosent, innen samfunnsvitenskap 63 prosent og innen teknologi 60 prosent. Det er ingen forskjeller mellom menn og kvinner eller mellom ulike aldersgrupper.
Inndeling av personalet
Personalet er delt inn etter følgende stillingsgrupper:
I . Professor
2. Førsteamanuensis (førsteamanuensis, førstelektor, førstekonservator, laboratorie- ingeniør I, spesialtannlege, førsteavdelingstannlege)
3. Amanuensis (amanuensis, universitetslektor, konservator, laboratorieingeniør Il, avdelingstannlege)
Også personer som var midlertidig ansatt disse stillingene er inkludert undersøkelsen.
Følgende personalgrupper er holdt utenfor undersøkelsen:
l. Legepersonale ved universitetssykehusene som ikke hadde fast undervis- ningsstilling, eller som ikke var lønnet av spesielle forskningsmidler
2. Vitenskapelig personale ved universitetsbibliotekene 3. Professor Il
4. Instruktørtannleger
5. Rektorene ved universitetene, AVH og NTH
6. Personale som gikk av med pensjon i tidsrommet 01.11-91 - 29.02.92
7. Personalet tilknyttet Spesiallærerhøgskolen ved Universitetet i Oslo, Institutt for sykepleievitenskap ved Universitetet i Oslo, Idrettshøgskolen ved Universitetet i Trondheim, samt personalet ved de pedagogiske seminarene. (Svarprosenten var her meget lav).
I de sammenhengene hvor vi skiller lærestedene fra hverandre, har vi for Universi- tetet i Trondheims vedkommende valgt å skille mellom A VH og NTH. Det medisinske fakultet og Vitenskapsmuseet er gruppert under A VH.
Personalet er videre delt inn etter følgende fagområder på grunnlag av institutt- tilhørighet:
Humaniora
Samfunnsvitenskap Naturvitenskap Medisin Teknologi
Instituttene er klassifisert etter hovedbeskjeftigelse, og inndelingen er i samsvar med de tilsvarende kategorier i den nasjonale forskningsstatistikken. I store trekk følger grupperingen i fagområder fakultetsinndelingen ved universitetene med følgende hovedmodifikasjoner:
Teologiske fag er gruppert under humaniora Juridiske fag er gruppert under samfunnsvitenskap Odontologiske fag er gruppert under medisin
Personalet ved Vitenskapsmuseet, Universitetet i Trondheim og personalet ved Institutt for museumsvirksomhet og Institutt for fiskerifag ved Universitetet i Tromsø er gruppert under ulike fagområder på grunnlag av de enkelte underavdelingenes fagtilknytning
Ved Universitetet i Trondheim - NTH er de fleste avdelinger og institutter gruppert under teknologi (dvs. 53 prosent av personalet), med følgende unntak:
*
Avdeling for fysikk og matematikk (naturvitenskap)*
Avdeling for økonomiske og administrative fag (samfunnsvitenskap)*
Arkitektavdelingen (med unntak av Institutt for bygningsteknologi) (humaniora)*
Instituttene for datateknikk og telematikk, uorganisk kjemi, organisk kjemi, fysikalsk kjemi og bioteknologi (naturvitenskap)Som nevnt vil vi se utviklingen i internasjonal kontakt blant vitenskapelig personale ved universitetene over tid. Data fra en tilsvarende undersøkelse i 1981 er det primære sammenligningsgrunnlaget. For Universitetet i Oslo (UiO) har vi også data fra 1971 og vi vil se om utviklingen vi finner for perioden 1981-91 følger eller bryter med tendenser fra forrige tiårsperiode. I sammenligningene vil vi utelate hele NTH uansett fagområde fordi um;lersøkelsen fra 1981 ikke omfattet dette lærestedet.
En følge av dette er at tallene vi opererer med når vi sammenligner 1991 med situasjonen i 1981 kan avvike noe fra resultatene vi kommer fram til for 1991 hvor NTH og det teknologiske fagområdet er inkludert. Forrige undersøkelse kartla heller ikke forskningssamarbeid på tvers av landegrensene og for denne typen inter- nasjonal kontakt har vi ingen mulighet for å si noe om utviklingen over tid.
Undersøkelsen fra 1981, som vi sammenligner med, hadde høyere svarprosent (79%) enn hva undersøkelsen fra 1991 oppnådde (70% eksklusiv NTH). Det kan derfor bli stilt spørsmål ved om endringer vi finner i perioden 1981-91 snarere skyldes forskjeller i svarprosent enn reelle endringer i internasjonal kontakt. For å få helt riktige gjennomsnittstall for 1981 og 1991 måtte resultatene fra hver enkelt stillingsgruppe og fagområde veies i forhold til svarprosenten for denne gruppen.
Vi har imidlertid funnet det unødvendig å presentere veide gjennomsnitt, da forskjellene mellom de veide og uveide resultatene er ubetydelige.
2 Utdanning og arbeid i utlandet
2.1 Innledning
Vi skal her fokusere på universitetsforskernes utdanningsbakgrunn og spesielt se i hvilken grad utdanningen er tatt i utlandet: Både eksamen på universitets- og høyskolenivå og doktorgrad vil bli kartlagt.2 Videre har vi spurt den enkelte om eventuell arbeidspraksis fra utlandet.
Utenlandske eksamener og doktorgrader vil innebære at man har hatt lengre studieopphold i utlandet og at kunnskapene er målt etter standarder i det landet man har avlagt eksamen/ doktorgrad. Et lengre opphold ved et utenlandsk lærested vil kunne påvirke både motivasjonen til å oppsøke internasjonale forskernettverk og ens attraktivitet blant potensielle samarbeidspartnere. Kulturelle og språklige barrierer brytes og gjør det lettere å oppdage og oppsøke mulige fora for internasjonal kontakt seinere. En slik fortid vil kunne gi kontakter som kan vise seg å være verdifulle seinere - kontakter som bidrar til at man blir "synlig" blant utenlandske forskerkolleger.
2.2 Utenlandsk utdanningsbakgrunn
Det alt overveiende flertallet av universitetsansatte har utdanningen sin fra Norge.
12 prosent av det faste vitenskapelige personalet har avlagt eksamener i utlandet.
13 prosent av respondentene oppgir å ha tatt doktorgrad i utlandet (figur 2.1)
Utdanning og fagområde
Spørsmålet her er om enkelte fagområder er mer internasjonale i sin orientering enn andre fag slik at det gir seg utslag i hyppigere utenlandsk utdanningsbakgrunn enn i andre fag?
Flest medisinere og humanister har eksamener på universitets-/ høyskolenivå fra utenlandske læresteder (figur 2.1 ). Andelen er noe mindre blant teknologene, mens det er færrest blant samfunnsviterne og naturviterne med eksamener fra utlandet.
Bildet av de ulike fagområdene blir noe endret når vi ser på andelen med doktorgrad fra utlandet (figur 2.1): Medisin, som ligger forholdsmessig høyt når det gjelder utenlandske eksamener, er det fagområde med lavest andel utenlandske doktorgrader (8%). Dette kan skyldes at det tradisjonelt har vært langt flere søkere enn studieplasser innen medisin og dermed svært vanskelig å komme inn på studiet.
Relativt mange har dermed søkt seg til utlandet for å få den ønskede utdanningen.
Undersøkelsen opererer ikke med noe skille mellom nordmenn med utenlandsk utdannings- bakgrunn og ansatte med utenlandsk opprinnelse med utdanning fra sine hjemland.
Figur 2.1
18% •Eksamen
~Doktorgrad
Humaniora Samt. vit. Naturvit. Medisin Teknologi Totalt
Fast vitenskapelig personale med universitets-/høyskoleeksamen og/eller doktorgrad fra utlandet fordelt på fagområde. Prosent.
Det har derimot ikke vært overskudd på medisinere, og muligheten til å få arbeid i Norge som det har vært mulig å kombinere med å ta doktorgrad har vært bedre. Innen humaniora snur også bildet seg: Det er flere med eksamen fra utlandet enn det er med doktorgrad fra utlandet. Humanistene befinner seg på nivå med samfunnsviterne når det gjelder utenlandske doktorgrader. Blant samfunnsviterne er andelen med utenlandske doktorgrader høyere enn andelen med utenlandske eksamener. Naturvitenskap som har lav forekomst av utenlandske eksamener, har høyest andel med utenlandske doktorgrader. Innen teknologi er forholdet mellom utenlandske eksamener og utenlandske doktorgrader jevnt.
Utdanning og stilling
Avlagt doktorgrad er et viktig kriterium for ansettelse og stillingsopprykk i universitetssystemet og det er derfor ikke uventet at andelen med avlagt doktorgrad i utlandet er høyest blant professorer. Går vi til eksamener tatt i utlandet endres bildet: Amanuenser er den gruppa hvor andelen med eksamen tatt i utlandet er høyest. Det er bare små forskjeller i graden av utenlandske eksamener mellom professorer og førsteamanuenser (figur 2.2).
Figur 2.2
20%
Professor 1.amanuensis
•Eksamen
~Doktorgrad
Amanuensis
Fast vitenskapelig personale med universitets-/høyskoleeksamen og/eller doktorgrad fra utlandet fordelt på stilling. Prosent.
2.3 Endringer i løpet av det siste tiåret?
I 1981 hadde 15 prosent av det faste vitenskapelige personalet universitets-/
høyskoleeksamen fra utenlandske læresteder, mens 12 prosent hadde tatt doktor- graden utenfor Norge. Når tallene for 1991 er henholdsvis 11 prosent og 13 prosent, ser vi at endringene i løpet av det siste tiåret er små (figur 2.3 og 2.4). Andelen med utenlandske eksamener har gått noe ned, mens andelen med utenlandske doktorgrader er stabil.
Alle fagområdene har i løpet av det siste tiåret hatt en svak tilbakegang i andelen med utenlandske eksamener (figur 2.3), mens når det gjelder doktorgrader fra utlandet er situasjonen relativt stabil innen alle fagområdene (figur 2.4).
2.4 Utenlandske eksamener - fra hvilke land?
Som vi har sett har 11 prosent avlagt eksamen ved utenlandske universiteter og høyskoler. Av disse har de fleste eksamen fra USA (28%) med Storbritannia på en god andreplass (22%) (tabell v2.). Deretter følger Danmark og Sverige; i hvert av landene har ca. l 0 prosent av de med utenlandsk utdanning tatt eksamen. Deretter følger Tyskland, Frankrike og Sveits. Av de resterende har nesten alle eksamen fra andre land i Europa. Dette innebærer at universitetsansatte med utenlandsk
Figur 2.3
• 1981 [211991
19% 19%
Humaniora Samt.vit. Naturvit. Medisin Totalt
Fast vitenskapelig personale i 1981 og 1991 med eksamener fra utlandet fordelt etter fagområde. Prosent.
opprinnelse i hovedsak kommer fra europeiske land eller USA eller at så godt som ingen nordmenn har eksamener fra andre steder enn USA og Europa. Sistnevnte skyldes nok i stor grad språkproblemer og kulturell ulikhet, men ikke bare det. At ingen har vært i land som Canada og Australia hvor det verken er større språk- problemer eller kulturelle barrierer enn i de vanligste reisemålene som USA og Storbritannia, skyldes nok i første rekke manglende tradisjoner for å oppsøke læresteder der. En annen nærliggende årsak kan være at lærestedene i Australia og Canada ikke har samme kvalitetsstempel som enkelte universiteter i USA og Storbritannia.
Figur 2.4
18% .1981 ~ 1991
Humaniora Samt.vit. Naturvit. Medisin Totalt
Fast vitenskapelig personale i 1981 og 1991 med doktorgrad fra utlandet fordelt etter fagområde. Prosent.
I
2.5 Utenlandske doktorgrader - fra hvilke land?
Som vi har sett har 13 prosent av respondentene i undersøkelsen utenlandsk doktorgrad. Som for eksamener fra utlandet har USA vært oppholdssted for flest universitetsansatte med utenlandsk doktorgrad. 25 prosent av de med doktorgrad fra utlandet har tatt graden i USA (tabell v3). Deretter kommer Storbritannia med 23 prosent, mens 20 prosent har avlagt doktorgraden i Sverige. Enkelte har doktorgrad fra Danmark, Tyskland, Sveits og Frankrike. Det er kun et fåtall som har doktorgrad fra strøk utenfor Europa og USA.
2.6 Arbeid i utlandet
Omlag 1/3 av det vitenskapelige personalet har arbeidet i utlandet i minimum ett år (tabell v4). Flest (21 %) har i en periode vært tilknyttet et utenlandsk universitet eller høyskole. Videre har 6 prosent hatt arbeid ved et utenlandsk forskningsinstitutt.
Bare et fåtall har vært ansatt ved en regional høyskole, vært forsker i næringslivet eller hatt annen stilling i næringsliv eller i offentlig forvaltning.
Teknologene er de som i størst utstrekning har arbeidspraksis fra andre land (tabell v4). Teknologi er et fag med sterk anvendt profil og tette koplinger til
omverden, og det er derfor ikke overraskende at teknologene har mest allsidig utenlandsk arbeidspraksis.
Av de med arbeidserfaring fra utlandet har som nevnt størsteparten arbeidet i universitet- eller høyskolesektoren. Dette gjelder alle fagområdene. Blant humanistene og samfunnsviterne er det nesten ingen som har praksis fra andre sektorer enn universitetets-/høyskolesektoren - totalt er det også færrest innen disse fagområdene som har hatt jobb i utlandet.
2. 7 Hovedfunn
*
12 prosent av det faste vitenskapelige personalet ved universitetene har avlagt universitets- eller høyskoleeksamen i utlandet. Andelen med utdanningsbakgrunn fra utlandet har gått noe ned det siste tiåret.*
13 prosent av det faste vitenskapelige personalet ved universitetene har tatt doktorgraden utenfor Norges grenser. Andelen med doktorgrad fra utlandet har vært relativ stabil det siste tiåret.*
Blant de ulike fagområdene er det flest i medisin som har eksamener fra utlandet, mens det samme fagområdet har lavest andel med utenlandsk doktorgrad.*
Naturviterne har hyppigst forekomst av utenlandske doktorgrader, men ligger lavest når det gjelder utenlandske eksamener på universitets-/høyskolenivå.*
Professorer er den stillingskategori med størst andel doktorgrader avlagt utenfor Norge, mens det blant amanuenser er flest med utenlandske eksamener.*
Av de med utenlandsk utdanningsbakgrunn er det flest med eksamener fra USA og Storbritannia. USAs dominans holder seg når det gjelder doktorgrader.Sverige er "doktorgradsland" nummer to, med Storbritannia på tredjeplass.
*
Omlag 1/3 av det faste vitenskapelige personalet ved universitetene har arbeidet minst ett år i utlandet. Flertallet av disse har erfaring fra utenlandsk universitet/vitenskapelig høyskole. Teknologi skiller seg ut fra de andre fagområdene med størst grad av arbeidspraksis fra utlandet i samtlige sektorer, mens humanistene ligger lavest i så måte.
3 Faglige utenlandsreiser i 1991
3.1 Innledning
I dette kapitlet skal vi undersøke den faglige kontakten norske universitetsforskere har med utenlandske forskningsmiljøer gjennom reiser i løpet av ett år. Vi har innledningsvis skilt mellom ulike former for faglige utenlandsreiser så som konferansedeltakelse, gjesteforelesninger, studie-/forskningsopphold, bedømmelses- arbeid og forskningssamarbeid. Varigheten av de ulike reisene er ikke registrert i denne sammenhengen. Vi vil her undersøke omfanget av reisevirksomheten i tilknytning til disse kontaktformene i løpet av en ettårsperiode. Det er videre av interesse å se om enkelte av kontaktformene er mer utbredt innen visse fagområder og stillingsgrupper enn andre. Spørsmålet om forskjeller i reisegrad mellom kvinner og menn vil også bli belyst.
Våre data er fra 1991 og for den enkelte forsker vil reisevirksomheten kunne variere fra år til år. Også innen det enkelte fag vil reisehyppigheten kunne variere avhengig av om det arrangeres store internasjonale konferanser/møter i et bestemt år eller i bestemte sykluser. Men på aggregert nivå vil dataene gi et representativt bilde av den faglige internasjonale kontakten blant universitetsforskere ved begynnelsen av 1990-årene.
I innledningskapitlet brukte vi begrepene forskeres motivasjon for internasjonal kontakt og forskeres attraktivitet og synlighet i det internasjonale forskersamfunnet.
Ut fra disse begrepene vil vi dele de ulike typene reiser inn i to grupper: de som kan si noe om forskernes motivasjon for internasjonal kontakt og de som uttrykker norske forskeres synlighet og attraktivitet blant utenlandske forskerkolleger.
Deltakelse på internasjonale fagkonferanser og studie-/forskningsopphold i utlandet reflekterer i første rekke at forskeren er motivert for internasjonal kontakt med utenlandske forskningsmiljøer. I de fleste tilfeller er konferanser relativt åpne og man behøver nødvendigvis ikke være et kjent navn i fagmiljøet for å få adgang.
Likeså er studie-/forskningsopphold også noe som oftest skjer på eget initiativ. Faglige reiser av denne karakter er i hovedsak et resultat av at man selv søker internasjonal faglig kontakt. Tilsvarende vil jeg plassere gjesteforelesninger i utlandet, deltakelse i internasjonalt sammensatte bedømmelseskomiteer og deltakelse i samarbeidsprosjekter i en gruppe. Disse typene kontakt er også uttrykk for motivasjon for internasjonal kontakt, men viktigere er det at kontaktformene sier noe om norske forskeres synlighet utenfor landets grenser og i hvilken grad de oppfattes som attraktive samarbeidspartnere sett fra utlandet. Reiser i tilknytning til gjesteforelesninger, deltakelse i internasjonale bedømmelseskomiteer eller samarbeidsprosjekter skjer i hovedsak etter oppfordring og er et resultat av at man oppfattes som en kapasitet på sitt felt. De første kontaktformene handler i første
rekke om at norske forskere trekker veksler på forskningsmiljøer i utlandet, dvs. at de henter ressurser fra utenlandske forskningsmiljøer. Den andre typen kontakt innebærer derimot at norske forskere trekkes inn som ressurs. Spørsmål knyttet til denne innfallsvinkelen vil berøres i tolkningen av datamaterialet.
Til slutt i kapitlet vil vi fokusere på geografiske reisemål for faglige reiser. Vi vil først gi en oversikt over hvordan det totale antallet utenlandsreiser blant norske universitetsforskere fordeler seg på ulike verdensdeler. Her vil alle reiser telle likt, dvs. at en konferansereise på en dag eksempelvis har like stor betydning som et lengre forskningsopphold.
Vi vil så gå inn på ulike typer reiser for å se hvordan de fordeler seg geografisk.
Spørsmålet er hvilke verdensdeler eller land som er det mest vanlige reisemål når forskere reiser til utlandet på konferanser eller studie-/forskningsopphold, når de skal holde gjesteforelesning i utlandet eller når de deltar i bedømmelsesarbeid eller forskningssamarbeid. Er det enkelte reisemål som foretrekkes uavhengig av type reise eller er det heller slik at visse land peker seg ut som "konferanseland", mens andre land er stedet for forskningsopphold? Resultater her vil være en pekepinn på hvilke land som har forskningsmiljøer norske universitetsforskere ønsker å oppnå kontakt med, samt si noe om norske universitetsforskeres synlighet i disse landene.
3.2 Andelen med faglige utenlandsreiser
Omlag 8 av 10 av de universitetsansatte hadde en eller flere faglige utenlandsreiser i 1991. Denne andelen varierer lite mellom fagområdene: I medisin hadde 83 prosent minimum en faglig utenlandsreise, mens den tilsvarende andelen innen teknologi var 81 prosent, i naturvitenskap 78 prosent, i samfunnsvitenskap 75 prosent og i humaniora 71 prosent. Altså ingen store forskjeller mellom de ulike fagområdene i denne sammenhengen.
Ulikheter i omfanget av faglige utenlandsreiser fagområdene imellom har blitt forklart ut fra fagenes egenart (Bie 1985). Dvs. at enkelte fag er mer internasjonale i sin karakter enn andre og at den faglige utviklingen innen visse områder er så rask at det er behov for utstrakt internasjonal kontakt. I enkelte fagområder vil problemstillingene være de samme på tvers av landegrenser, mens de i andre vil være av mer lokal karakter. Men uavhengig av faglige problemstillinger vil teori og metode innen alle fagfelt være av felles interesse, og internasjonal kontakt blir derfor viktig for alle fagområdene. Alternative forklaringer på ulik reisehyppighet blant fagene kan være ulike faglige tradisjoner for å oppsøke utenlandske forskningsmiljøer og varierende muligheter til å finansiere slike opplegg. De små forskjellene mellom fagområdene i andelen med minimum et faglig utenlands-
opphold i 1991, indikerer at internasjonal kontakt blir betraktet som betydningsfullt for alle fagene. 3
Ser vi på reisehyppigheten innen de ulike stillingsnivåene ser vi at det er langt større andel av professorene enn amanuensene som har hatt en eller annen form for utenlandsreise. Mens 86 prosent av professorene har oppgitt en eller annen form for reise i faglig øyemed, gjelder dette for 74 prosent av førsteamanuensene og 48 prosent av amanuensene.
Det er ikke overraskende at faglige utenlandsreiser følger hierarkisk posisjon.
Stilling avspeiler faglig anseelse og til en viss grad ansiennitet i systemet og det er derfor ikke unaturlig at professorene har mest utbredt internasjonal kontakt og har størst muligheter til å foreta faglige reiser til utlandet. Faglig anseelse og ansiennitet i systemet gjør også sitt til at professorer er mer attraktive og synlige i det internasjonale forskningssystemet og lettere får finansiert faglige utenlandsreiser.
Samtidig som høyere plassering i hierarkiet stort sett følger faglig dyktighet, henger dette også til en viss grad sammen med tjenesteansiennitet og alder. Jo eldre og lenger man har vært i systemet, jo flere muligheter har man hatt for å skape kontakter som igjen vil medføre faglige utenlandsreiser av ulike slag.
Tilnærmet like stor andel av kvinner som menn i vitenskapelige stillinger hadde minimum en faglig utenlandsreise i 1991.
3.3 Omfanget av ulike typer faglige utenlandsreiser
Av de ulike typene faglig kontakt med miljøer utenfor Norge er det konferanse- deltakelse som skiller seg ut som det vanligste reiseformål. 65 prosent av de fast vitenskapelig ansatte oppgir at de deltok på minimum en konferanse i utlandet i 1991 (tabell 3.1). Forskningssamarbeid og studie-/forskningsopphold er de typer faglige reiser som dernest er mest vanlig: Omlag 30 prosent foretok reiser til utlandet i tilknytning til henholdsvis internasjonalt forskningssamarbeid og studie-/
forskningsopphold. Noen færre (26%) holdt gjesteforelesning i utlandet. Reiser i tilknytning til bedømmelsesarbeid var ikke særlig utbredt: 9 prosent foretok reiser i denne forbindelse.
Det er ikke overraskende at det er konferanse-/ seminardeltakelse som er det mest vanlige formål for faglige reiser til utlandet. Det er flere forhold som kan være med på å forklare en slik tendens. For det første er internasjonale konferanser ofte av en slik størrelse at de gir rom for relativt mange deltakere, og er av den grunn den type internasjonal virksomhet det er lettest å få innpass i. I motsetning til flere andre typer faglig aktivitet i utlandet vil ikke konferansedeltakelse i så stor grad
På en forespørsel til dekanene ved de ulike fakultetene ved Universitetet i Oslo tidlig på 80- tallet ga alle uttrykk for at internasjonale kontakter er viktig for fagene og en forutsetning for forskningen (Nytt fra Universitetet i Oslo, 4/83).
basere seg på invitasjon til den enkelte. Konferanser kunngjøres ofte i faglige tidsskrifter og det er åpent for alle å melde sin interesse. Som oftest vil det ikke være nødvendig å ha et kjent navn for å få delta. Profesjonstilhørighet, stilling og institusjonstilknytning vil i stor grad være bestemmende, og det vil derfor også være mulig for nyutdannede kandidater å delta. Som regel strekker konferanser seg over et begrenset tidsrom og er dermed enklere å innpasse i andre gjøremål. Videre følger det som oftest ikke uoverkommelige økonomiske byrder med konferanse- deltakelse. Sammenlignet med andre typer faglige reiser krever konferansedeltakelse også mindre forarbeid og egenaktivitet under selve oppholdet av den enkelte deltaker enn hva andre typer faglige reiser gjør. Ut ifra dette kan vi hevde at deltakelse på internasjonale konferanser og seminarer er den minst eksklusive av ulike typer faglige utenlandsreiser.
Som vi har sett er det ikke store forskjeller mellom andelen som deltar i forskningssamarbeid, holder gjesteforelesning eller har studie-/forskningsopphold i utlandet. For omlag 3 av 10 universitetsansatte var disse typer reiser aktuelle i 1991. Det er forståelig at faglige reiser av denne karakter ikke forekommer så ofte som konferansedeltakelse. Studie-/forskningsopphold vil ofte være av en så lang varighet at det krever relativt store økonomiske ressurser å få det til. Det skal gis gode faglige grunner for å oppnå finansiering av et slikt opphold. Andre oppgaver i hjemlandet må også tåle å vike i en periode. Gjesteforelesninger i utlandet eller reiser i tilknytning til forskningssamarbeid er mindre utbredt enn konferanse- deltakelse av den grunn at man må ha gjort seg bemerket blant utenlandske forskerkolleger for åta del i slikt arbeid. For å bli et "navn" i forskningsmiljøet og bli en aktuell gjesteforeleser eller samarbeidspartner, må man på forhånd ha markert seg i den internasjonale fagkretsen gjennom sine forskningsarbeider. En nyansatt på feltet vil sjelden ha kontakter som åpner for slike reiser. Det holder heller ikke å være en etablert forsker - forskningen må også være av en slik karakter at den vekker interesse ut over Norges grenser. Med en slik begrensning er det naturlig nok ikke flertallet av de universitetsansatte som har hatt denne type reiser.
Tabell 3.1 Fast vitenskapelig personale med minst en faglig utenlandsreise fordelt etter fagområde og type reise. Prosent.
Type faglig
utenlands- Human- Samfunns- Natur- Med i- Tekno-
reise i ora vitenskap vitenskap sin lo gi Totalt
Konferanser,
seminarer 56 63 64 75 71 65
Gjeste-
forelesning 22 25 28 28 24 26
Studie-/
forsknings-
opphold 30 32 33 23 27 30
Bedømmelses-
arbeid 7 8 9 9 17 9
Forsknings-
samarbeid 21 25 36 33 39 31
(N) (385) (310) (623) (331) (166) ( 1815)
3.4 Reisemønsteret innen de ulike fagområdene
Det mønsteret vi har sett ovenfor med hensyn til omfanget av ulike typer reiser, avspeiler seg også når vi splitter materialet opp på fagområder (tabell 3.1). Det betyr f.eks. at deltakelse på konferanser og seminarer dominerer bildet for alle fag- områdene. Tilsvarende er tilfelle med utenlandsreiser i forbindelse med bedømmel- sesarbeid - i alle fagområdene er utenlandsreiser med dette som formål minst utbredt. Men hyppigheten av de ulike typer faglige reiser varierer mellom de ulike fagområdene. Dersom et fagområde scorer lavt på en kategori reiser, ligger det også gjerne relativt lavt innen de andre typene faglige utenlandsreiser.
Med ett unntak har humaniora lavest reisehyppighet på alle kategoriene reiser.
Bare når det gjelder studie-/forskningsopphold kommer medisin og teknologi dårligere ut enn humaniora. 30 prosent av humanistene oppgir at de har vært på studie-/forskningsopphold i utlandet i 1991, mens 23 prosent av medisinerne og 27 prosent av teknologene har hatt tilsvarende opphold. Drøyt 30 prosent av både naturviterne og samfunnsviterne hadde studie-/forskningsopphold i utlandet i 1991.
Blant naturviterne, medisinerne og teknologene er det tilnærmet like utbredt å foreta faglige reiser til andre land. Naturvitenskap scorer høyt innenfor alle kategorier faglige reiser. Medisinerne har særlig høy aktivitet på området konferanser/seminarer. Hele 75 prosent av alle de fast vitenskapelig ansatte innen det medisinske fagområdet hadde vært på konferanse eller seminar i utlandet i 1991.
Teknologene skiller seg ut med relativt stor grad av reiser knyttet til bedømmelses-
