Næringsrettet høgskolesatsing – nHS: Erfaringer og vegen videre

(1)

NIFU SKRIFTSERIE 17/2004

Marit Hubak Agnete Vabø

Næringsrettet høgskolesatsing – nHS

Erfaringer og vegen videre

(2)

NIFU skriftserie 17/2004 ISSN 0808–4572

For en presentasjon av NIFUs øvrige publikasjoner, se www.nifu.no

(3)

Forord

«næringsrettet HøgskoleSatsing – nHS» er en del av programmet Mobilisering for FoU-relatert innovasjon – MOBI, Norges forskningsråd. Den faglige utredningen av nHS er gjennomført av forsker dr.polit Agnete Vabø ved Norsk insti- tutt for studier av forskning og utdanning (NIFU) og forsker dr.polit Marit Hu- bak ved STEP- Senter for innovasjonsforskning, SINTEF Teknologiledelse. Ag- nete Vabø har vært prosjektleder. En referansegruppe ble nedsatt med formål å kvalitetssikre datagrunnlaget samt teste ut foreløpige konklusjoner. Gruppen bestod av Jan Petter Pettersen ved Hålogaland ressursselskap i Narvik, Sølvi Lyngnes, Handelshøyskolen BI, Leif Aage Eilertsen, Høgskolen i Telemark, Ot- tar Ohren, Høgskolen i Molde og Inger Marie Søyland, Høgskolen i Oslo. I tillegg til referansegruppen, retter vi også en takk til Håkon Finne, SINTEF Tek- nologiledelse IFIM og Per Hetland NIFU for konstruktive kommentarer.

Oslo, mai 2004 Petter Aasen

Direktør Karl Erik Brofoss

Forskningsleder

(4)

(5)

Innhold

Anbefalinger ... 7

1 Bakgrunn, målsettinger og problemstillinger ... 11

1.1 Metodisk tilnærming og fremgangsmåte ... 13

1.2 Leserveiledning ... 14

2 Høgskolenes rolle i en kunnskapsbasert økonomi ... 15

2.1 Innledning ... 15

2.2 nHS og endring i de statlige høgskolene ... 15

2.3 Barrierer... 17

2.4 Kvalitetsreformen som katalysator ... 19

2.4.1 Utdanning som formidlingskanal og samarbeidsarena ... 19

2.4.2 Noen praktiske og økonomiske aspekter ... 21

2.5 Insentiver som tilgodeser næringslivserfaring ... 22

2.5.1 Merittering? ... 22

2.5.2 Lønn ... 22

2.5.3 Institusjonell forankring ... 23

2.5.4 Veilederrollen ... 23

2.5.5 Finansieringsmodellen ... 24

2.6 Offentlig sektor har også behov for høgskolesamarbeid ... 25

2.7 Tverrfaglighet ... 26

2.8 Kombinere SHP og nHS? ... 27

2.9 Oppsummering ... 28

3 Felles satsing for universiteter og høgskoler? ... 29

3.2 En felles satsing for universiteter og høgskoler? ... 29

4 Nettverksbygging og involvering av bedrifter med liten FoU-erfaring ... 32

4.2 Hvordan styrke FoU engasjementet i næringslivet? ... 32

4.2.1 Oppsøkende virksomhet ... 35

4.2.2 Bruk av prosesskonsulenter ... 36

4.2.3 Eksempler på kompetansebehov, samarbeid og arenaer ... 37

4.3 Hvordan gjenspeile næringslivets engasjement internt i høgskolene? .. 38

4.4 Samarbeide med andre virkemidler ... 40

4.4.1 SkatteFUNN ... 40

(6)

5 Høgskolene i regionale partnerskap ... 42

5.2 Aktører og samarbeid ... 42

5.2.1 Roller i regionale partnerskap ... 43

5.3 Høgskolenes potensial ... 46

5.3.1 Samarbeid og rollefordeling ... 46

6 Organisering og forankring av nHS ... 48

6.2 Markedsføring og videre programutvikling ... 48

6.3 Tellekantene ... 49

6.4 Lokal organisering ... 50

6.5 nHS – et nasjonalt tilbud eller behovsprøvd? ... 51

Vedlegg ... 53

Referanser ... 55

(7)

Anbefalinger

Forskningsrådets program næringsrettet høgskolesatsing (nHS) har tre strategier. Institusjonsstrategien skal bidra til å stimulere institusjonelle og strategiske endringer internt i høgskolene slik at disse blir mer tilgjengelige for næringsli- vet. SMB-Kompetanse strategien innebærer at bedriften ansetter en kandidat med minimum to års høgskoleutdanning til prosjektarbeid i bedriften. Kandi- daten og bedriftsprosjektet har en faglig veileder ved høgskolen. Regional inno- vasjonsstrategi setter fokus på at de statlige høgskolene må styrke samhandlin- gen med andre aktører i regional næringsutvikling.

I denne rapporten har mandatet vært å gi en faglig analyse av nHS etter et drøyt års aktivitet. Analysen har som mål å gi innspill til videre satsing for programmet.

Det følgende er våre anbefalinger:

Utfordringer i høgskolen

• Næringslivet gir liten økonomisk støtte til næringsrettede aktiviteter ved høgskolene. Offentlig satsing og programmer som nHS er derfor et viktig ledd i å utvikle deres rolle i regional innovasjon.

• Satsingen må forankres i høgskolens toppledelse, fagstab og administrasjon og det må lages konkrete planer for både strategiske og operative mål.

• I likhet med forslagene i rapporten som omhandler Forskningsrådets utvikling av en næringsrettet satsing overfor universitetene og høgskolene (2004) vil vi foreslå at høgskolene kan utvikle sitt samarbeid med regionalt næringsliv ved å bruke studenter som bindeledd. Aktuelle tiltak er bachelor- og mastergradsstudenter under veiledning, bruk av praksisplasser eller sommerjobber, næringslivsaktører inn i høgskolen som gjesteforelesere og pro- fessor II.

• I tiden fremover bør iverksettingen av Kvalitetsreformen i høyere utdanning knyttes mot en videre utvikling av nHS. Reformen er særlig relevant med tanke på å utvikle næringsrettede studietilbud, grader, undervisnings- og evalueringsformer. Andre aspekter ved reformarbeidet, som insentivbasert finansieringsmodell og sterkere vekt på strategisk ledelse, vil på en indi- rekte måte kunne bidra til å utvikle nHS.

• Hensynet til utdanning i entreprenørskap må ikke overvurderes og gå på bekostning av behovet for innovasjon i etablerte næringer.

• Bedriftsrettet undervisning, kontakt- og dertil hørende veilederrolle er forhold som den enkelte høgskole kan være seg bevisst både gjennom rekrutteringspolitikk og personalpolitikk.

(8)

• Det er behov for å utvikle insentiver for faglig personale som tilgodeser næringslivserfaring. I likhet med undervisningserfaring, kan næringsrettede aktiviteter telle i ansettelsessammenheng. Høgskolenes interne budsjettfordelingsmodeller kan tilrettelegges for stimulans til næringsrettet atferd ved at individuelle insentiver innarbeides som del av den lokale lønnspolitikk.

Ledelsen kan foreta omdisponeringer ved fritak fra andre plikter, forskning og/eller undervisning, og erstatte læreren med vikar lønnet av inntekter fra de eksterne virksomhetene. nHS programmet kan også bidra med engangs- godtgjørelser som utbetales i tillegg til fast lønn, eksempelvis når det gjelder publisering om nHS og tilknyttede aktiviteter, men her bør det stilles visse kvalitetskrav. Institusjonell forankring, synliggjøring og prioritering av næringsrettede aktiviteter og tiltak er også en forutsetning for å oppnå bredere individuelt engasjement.

• Det bør rettes søkelys på tendenser til privatisering av næringsrettet virksomhet ved høgskolene. Konsulenttjenester kan gi et kjærkomment lønns- tilskudd for faglig ansatte, men slike aktiviteter kan også konkurrere med nHS.

• Organisering av tverrfaglig aktiviteter og felles næringsrettet problemorien- tering på tvers av miljøene internt i høgskolen kan være et viktig virkemiddel for økt samarbeid med næringslivet i regionene, og bør støttes gjennom nHS.

• nHS kan støtte initiativ for å se nærmere på mulighetene for samspill mellom høgskolene og offentlig sektor.

• Norges forskningsråd og den enkelte høgskole bør etterstrebe at de innovasjonsrettede miljøene har kjennskap til de mulighetene som ligger i strategisk høgskoleprogram (SHP). Å se de to programmene, nHS og SHP i sammenheng kan skape bedre institusjonell forankring av nHS, noe som er sær- lig viktig ved de høgskoler som har en sterk innovasjonsrettet profil- og forankring.

Felles satsing for universiteter og høgskoler?

• Et felles næringsrettet program for høgskoler og universitet kan gi bedre rom for en mer effektiv organisering av næringsrettede tiltak i høyere utdanning.

Men forholdet mellom høgskoler og universiteter er preget av asymmetri hva gjelder status og ressurser. Derfor foreslår vi at et eventuelt felles program utformes med separate budsjett for hver av sektorene. Et pilotprosjekt kan fungere som en mulighet for å prøve ut samarbeid.

(9)

Nettverksbygging og involvering av bedrifter med liten FoU erfaring

• Høgskolene bør arbeide videre for å synliggjøre institusjonenes og fagmiljø- enes potensial for næringslivet eksempelvis ved et mer profesjonelt informasjons- og kontaktarbeid.

• Vi anbefaler at høgskolene mobiliserer både bedriftsveiledere (administrativt fungerende fagansatte) og eksperter (fagansatte) for å styrke kompetan- seoverføring mellom høgskole og bedrift (er). Bedrifter kan ha en utvik- lingsansvarlig som kan fungere som et mottak for henvendelser fra kunn- skapsmiljø, forhandle kompetansebehov og spredning av ny kompetanse i bedriften.

• Dynamikken i samarbeidet og resultatet i form av samskapt læring mellom bedrift og høgskole bør fremheves i nHS

• nHS må fortsette som et viktig supplement til SkatteFUNN.

• Høgskole/enkeltbedriftsrelasjon bør knyttes opp til høgskole/ bedrifter i nettverksrelasjoner.

Høgskolene i regionale partnerskap

• nHS er et forholdsvis lite program. Det er derfor begrenset hvor mye støtte som kan gis til institusjonelle strategier for å fremme høgskolenes rolle i regional innovasjon. Dette ansvaret påhviler en rekke instanser, ikke minst de relevante departementer. nHS midler må utløse regionale virkemidler i tillegg. Vi foreslår en delt finansieringsmodell og styringsmodell mellom Inno- vasjon Norge (bedriftsvirkemidler), Fylkeskommunen (for regionale utvik- lingskoalisjoner) og Norges forskningsråd (institusjonsvirkemidler for høg- skolene).

• Forholdet til andre kunnskapsinstitusjoner i høgskolens omgivelser bør avklares med tanke på å utvikle samarbeid og arbeidsdeling mellom høgsko- len og inkubatorer, forskningsparker, forskningsinstitutter, næringshager, kunnskapsparker, regionale myndigheter og finansmiljøer.

• I arbeidet for å utvikle innovative regionale partnerskap bør det taes hensyn til funksjonelle og ikke nødvendigvis administrative grenser. Fylkesgrenser er ikke alltid de naturlige grenser for kunnskapssamarbeid.

(10)

Organisering og forankring av nHS

• Vi anbefaler at programmet gjøres mer fleksibelt. Bak «tellekantene» finnes interessante prosesser som bør vektlegges mer i dokumentasjonen. Midler bør bevilges for mer enn to år av gangen

• I tiden fremover kan det med fordel vurderes hvorvidt programmet kan bli mer fokusert på de tiltakene som tydeligst gir de beste resultatene. Ikke minst gjelder dette SMB – Kompetansestrategien og utvikling av nye studietilbud og læringsformer som bidrar til mer samarbeid mellom høgskolene og næringslivet i regionen.

• Det bør utarbeides en håndbok med gode eksempler og fremgangsmåter for å praktisere nHS

(11)

1 Bakgrunn, målsettinger og problemstillinger

Gjennom programmene RUSH (1995–98), SMB-Kompetanse (1998–2002) og SMB-Høgskole (1999–2002) styrket Divisjonen for Innovasjon Norges forsk- ningsråd innsatsen rettet mot de statlige høgskolene. Med ulike tilnærminger og virkemidler stimulerte disse programmene høgskolene til å styrke samspillet med bedrifter og andre aktører som var involvert i regionale innovasjonsprosesser. En sentral utfordring var å gjøre høgskolene mer attraktive og tilgjengelige for næringslivet slik at bedrifter så det som naturlig å ha den nærliggende høg- skolen som samarbeidspartner innen FoU og kompetanseutvikling. Man antok at høgskolene hadde uforløste ressurser i forhold til det å kunne være en sentral bidragsyter i regional innovasjon. Som et ledd i videreutviklingen av satsningen overfor høgskolesektoren ble de sentrale elementene i SMB-kompetanse og SMB-Høgskole videreført i programmet næringsrettet HøgskoleSatsning -nHS (2003–2004). Etter en overgangsordning i siste halvdel av 2002 ble nHS fra 2003 realisert som et eget delprogram under programmet Mobilisering for FoU-relatert innovasjon – MOBI. MOBI skal gjennom sine delprogrammer legge spesiell vekt på å stimulere regionale innovasjonsprosesser som mobiliserer bedrifter og FoU-miljøer til økt satsing på kompetanseutvikling og FoU-samarbeid.

nHS har tre strategier som gjenspeiles i prosjektene ved de involverte høg- skolene:

Institusjonsstrategien skal bidra til å stimulere institusjonelle og strategiske endringer internt i høgskolene slik at disse blir mer tilgjengelige for næringsli- vet. Her støttes prosjekter i regi av høgskolene som både kan være av organisatorisk art, utvikling av nye kreative arbeidsformer og nye FoU- og kompetansetilbud som er rettet mot bedrifters FoU-utfordringer.

SMB-Kompetansestrategien (SMB-Kompetanse) skal mobilisere bedrifter til økt satsing på forskning og utviklingsarbeid. Bedriften får gjennom SMB-Kom- petanse økonomisk støtte til å ansette en kandidat med minst to års høyere utdanning. Kandidaten skal sammen med andre i bedriften gjennomføre et FoU- prosjekt over ett år med faglig veiledningsstøtte fra en statlig høgskole. Det er et mål at over halvparten av bedriftsprosjektene i SMB-Kompetanse skal få skatte- fradrag gjennom SkatteFUNN¹. SMB-Kompetanse er et viktig element i høg- skolenes arbeid med å komme i konstruktiv dialog med bedrifter.

1 SkatteFunn er en finansieringsordning for utviklingsarbeid og forskning i bedrifter. Nærmere informasjon om ordningen finnes på: www.skattefunn.no

(12)

Regional innovasjonsstrategi setter fokus på at de statlige høgskolene må styr- ke samhandlingen med andre aktører i regional næringsutvikling. nHS støtter prosjekter og aktiviteter som fokuserer på etablering og drift av regionale arenaer for samspill mellom ulike regionale utviklingsaktører. Det legges særlig vekt på at høgskolene inngår i strategisk og operativt samarbeid med fylkeskommunene sammen med andre FoU-miljøer og det næringsrettede virkemiddelapparatet.

Eksempler på institusjonsstrategien er utvikling av fag og studieretninger, etter og videreutdanning tilpasset behovene i regionalt næringsliv, etablering av styringsgrupper for eksternt rettet aktivitet, utvikling av veilederkorps med felles samlinger, tiltak for stimulering av gründeraktivitet og kommersialisering av kunnskap.

SMB-K strategien har bidratt med kandidater med veiledere. Ingeniørfagene dominerer fortsatt denne prosjekttypen. Eksempler på næringsfelt er IKT, havbruk, skipsindustri, elektronikk, avfallshåndtering, miljøledelse, industridesign, næringsmidler, husdyrhold, reiseliv, underholdning. Det er igangsatt prosjekter både innen tjenesteyting, industriell produksjon og kombinasjoner av disse. Bi- dragene spenner fra kompetansetilbud på prosjektstyring, via laboratorieetab- lering til bruk for industrien og til effektivisering av produksjon og salg av varer tjenester innen elektronisk handel.

Arbeidet med Regional innovasjonsstrategi kan vise til etablerte partnerskap med deltakelse fra bedrifter, næringslivskonferanser med offentlige myndighet, bedrifter og kunnskapsmiljø. Flere av høgskolene har god kontakt med og finansiering fra Fylkeskommunen, Innovasjon Norge, og har etablert relasjoner til forskningsinstitutt og andre randsoneinstitusjoner. Vi finner også eksempler på høgskolesamarbeid og næringssamarbeid på tvers av fylkene med finansiering over programmet fra Norges forskningsråd.

nHS har i 2003 et budsjett på 23,5 MNOK, og blir finansiert av Kommunal- og regionaldepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Utdannings- og forskningsdepartementet.

Igangsetting av SkatteFUNN-ordningen har fått budsjettmessige konsekvenser for nHS. Det antas at SkatteFUNN kan avlaste en del av nHS sin finansiering av FoU-prosjekter i involverte bedrifter. I 2003 var det et mål at ca. 50 prosent av bedriftsprosjektene skulle finansieres gjennom SkatteFUNN. Det var ambisjoner om at en tett kopling til SkatteFUNN ville kunne bidra til at det ble initiert nye FoU-prosjekter hvor bedrifter og høgskoler samarbeidet om prosjekter utover SMB-kompetanse.

Den sentrale programledelsen i Forskningsrådet har ansvaret for den samle- de drift og faglige utvikling av nHS. Midler til prosjektene i nHS stilles til dispo-

(13)

sisjon etter søknad fra de statlige høgskolene i tråd med vanlig søknadsopplegg i Forskningsrådet. Involverte høgskoler inngår kontrakt med Forskningsrådet og involverte bedrifter inngår kontrakt med høgskolene. Ved hver høgskole er det utpekt en prosjektleder og en styringsgruppe med deltakelse fra høgskolens ledelse, fagmiljø og eksterne representanter fra f.eks. SNDs distriktskontorer, fylkeskommunen, NHO, LO og regionale forskningsinstitutter.

Alle landets statlige høgskoler inviteres til å delta i programmet. Prosjekt- midlene til høgskolene blir stilt til disposisjon etter en konkurranse mellom prosjektsøknader fra høgskolene.

Til sammen 17 høgskoler har vært involvert i nHS i 2003. Dette er Høgskolen i Bergen, Høgskolen i Buskerud, Høgskolen i Harstad, Høgskolen i Østfold, Høg- skolen i Ålesund, Høgskolen i Sogn og Fjordane, Høgskolen i Finnmark, Høg- skolen i Tromsø, Høgskolen i Bodø, Høgskolen i Stord/Haugesund, Høgskolen i Molde, Høgskolen i Narvik, Høgskolen i Sør Trøndelag, Høgskolen i Nord Trøn- delag, Høgskolen i Akershus, Høgskolen i Telemark og Høgskolen i Gjøvik.

Av disse har tolv høgskoler deltatt med hovedprosjekter. Elleve søknader ble avslått, men av disse fikk fem høgskoler delta med delprosjekter.

I tillegg involverer nHS også nettverksprosjektet «InnovationNet» hvor 19 høgskoler deltar. Hovedprosjektene i nHS går over 2 år og avsluttes i 2004. Bud- sjettrammen i 2003 var på 23,7 MNOK, inkl. overføringer fra 2002. Høgskole- prosjektene i 2003 har hatt en størrelsesorden på rundt 1, 5 MNOK.

1.1 Metodisk tilnærming og fremgangsmåte

Målet med utredningen er å få en faglig kvalifisert vurdering og anbefaling i forhold til en videreføring og videreutvikling av nHS fra 2005. Den faglige utredningen er basert på kompetanse og erfaringer med Forskningsrådets høgskole- satsing så langt, og må ses i lys av de utfordringer som de statlige høgskolene står overfor for å kunne styrke samspillet med næringslivet og andre utviklingsak- tører i regional innovasjon.

Utredningen skal gi innspill i forhold til følgende områder:

1. Institusjonell endring i de statlige høgskolene

2. Nettverksbygging og involvering av bedrifter med liten FoU erfaring 3. Høgskolene i regionale partnerskap

4. Organisering og forankring av nHS

Den faglige vurderingen bygger på analyser av skriftlig materiell, årsrapporter, statistikk, nettbasert informasjon, utvalgte case studier og dybdeintervjuer.

(14)

I valg av case la vi vekt på å få med høgskoler både med mye og med lite erfaring i forhold til næringsrettet satsing. Dessuten skulle casene ha ulike næ- ringsmessige omgivelser. Vi la videre vekt på ikke å dublere case fra midtvegsevalueringen til Møreforskning Molde i 2000.² Evalueringen var case-orientert og omfattet dybdestudier av høgskoler og involverte bedrifter i regionene Finn- mark, Trøndelag og Telemark. Vi valgte derfor ut fire høgskoler; Harstad, Nord-Trøndelag, Østfold og Ålesund med omkringliggende regioner. Mens en av disse regionene, Hålogaland, har et nokså variert næringsgrunnlag med fiske, turisme/reiseliv, preges Høgskolen i Ålesund av sitt samarbeid med verftsindustri og fiskeoppdrettsnæringen, Østfold av kontakten med nærings- og nytelses- middelindustri bl.a. I Nord-Trøndelag preges næringsgrunnlaget av jordbruk og husdyrhold, industri, havbruk og oppdrett, samt en del bedrifter innen IKTi.

Representanter fra høgskolen; faglig og administrativ ledelse, prosjektledere for nHS, veiledere, bedriftskontakter og kontaktpersoner ved samarbeidende bedrifter, i alt 30 personer, ble intervjuet. I tillegg fikk vi tilbakemeldinger fra de fleste prosjektlederne og andre involverte i nHS ved at vi deltok på en prosjekt- ledersamling i Bergen. I den forbindelse organiserte vi gruppearbeid rundt to hovedspørsmål. Den ene var hvilke forhold som hemmer nHS internt ved Høg- skolen, både sett fra ledelsens og fagpersonalets side og hvilke tiltak som kunne bidra til bedre institusjonell forankring av nHS. Det andre gjaldt høgskolene i de regionale partnerskap; hvilken styringsstruktur som var egnet og hvordan samarbeidet mellom ulike aktører best kunne organiseres.

1.2 Leserveiledning

I kapittel 2. drøfter vi hvilke nye virkemidler som kan igangsettes og utprøves under nHS slik at programmet blir en mer fokusert satsing rettet mot institusjonell endring i høgskolesystemet. I kapittel 3. drøfter vi hvorvidt det er hensiktsmessig å etablere en felles satsing mot UoH sektoren som involverer både universiteter og høgskoler. I kapittel 4. ser vi nærmere på grep for (a) å styrke kompetansen og FoU engasjementet innen næringslivet, (b) å gjenspeile næringslivets FoU engasjement internt i høgskolene og (c) hvordan strategiene i nHS best spiller sammen med andre virkemidler Både gode og dårlige sider ved ulike modeller og vurdering av prosessene som skaper de regionale partnerskap vil bli drøftet i kapittel 5. I kapittel 6. ser vi nærmere på mulige utviklingsretninger for nHS som program.

2 Gammelsæter, H. M.fl. (2000) ”Bedriftsutvikling eller stimulering av innovasjonsmiljø? – Midtvegseval- uering av SMB-Kompetanse, Møreforsking.

(15)

2 Høgskolenes rolle i en

kunnskapsbasert økonomi

2.1 Innledning

Ifølge Norges forskningsråd har høgskolene «uforløste ressurser som bidrags- ytere til regional innovasjon». Institusjonsstrategien skal bidra til å stimulere institusjonelle og strategiske endringer internt i høgskolene slik at disse blir mer tilgjengelige for næringslivet. Her støttes prosjekter i regi av høgskolene som både kan være av organisatorisk art, utvikling av nye kreative arbeidsformer og nye FoU- og kompetansetilbud som er rettet mot bedrifters FoU-utfordringer.

I dette kapittelet skal vi drøfte hvilke nye virkemidler som kan igangsettes og utprøves under nHS slik at programmet blir en mer fokusert satsing rettet mot institusjonell endring i høgskolesystemet. Vi vil begrunne våre forslag på bakgrunn av de erfaringer som er høstet i nHS så langt. Videre har vi lagt vekt på å foreslå virkemidler som harmonerer med relaterte endringsprosesser av stor betydning for høgskolesektoren, og da særlig Kvalitetsreformen.

2.2 nHS og endring i de statlige høgskolene

I 1994 ble 98 høgskoler slått sammen til 26 statlige høgskoler. De statlige høg- skolene har hovedansvar for kortere profesjonsrettet utdanning som ingeniør- utdanning, lærerutdanning, økonomisk-administrativ utdanning, sykepleieut- danning og sosialarbeiderutdanning. De tilbyr også grunnutdanning i en rekke fagdisipliner med mulighet for videre påbygging i universitetssektoren. I dag består en statlig høgskole gjerne både av akademisk rettede miljøer fra tidligere distriktshøgskoler og profesjonsutdanninger.

Etter anbefalinger fra Hernes-utvalget (NOU 1988: 28) har det skjedd endringer i høgskolesystemets stillings- og belønningsstruktur i løpet av 1990- tallet som har bidratt til akademisering, bl.a ved at høgskolene fikk anledning til å opprette professorater. Økt betydning av akademisk kompetanse har også bidratt til at meritterende arbeid i sterkere grad har blitt prioritert blant fagpersonalet. En økning av FOU innsatsen har blitt gitt høyere prioritet enn økt næ- ringslivsorientering (Berge og Gammelsæter 2002: 155). Berge og Gammelsæter hevder derfor at «motsetninger mellom statens ulike politikkfelt bidrar til å re-

(16)

produsere tvetydigheter og motsetninger i høgskolenes egne mål – ikke minst når det gjelder forholdet til næringslivet» (2002: 137). Selv om høgskolene har blitt tildelt en mer betydingsfull rolle i regional innovasjon har de samtidig blitt møtt med politiske forventninger om å heve sitt faglige kvalitetsnivå etter (tra- disjonelle) akademiske kriterier: Slike «motsetningsfylte politiske grep» reiser spørsmål om hvordan høgskolene håndterer de mange dilemma mellom en næ- ringsrettet innovasjonsorientering og en akademisk orientering?

Som i andre land ser vi også i Norge en sterk tendens til å betrakte samspillet mellom universiteter, høgskoler og samfunn som en vesentlig faktor i innovasjon. I likhet med en rekke andre tiltak reflekterer nHS at innovasjon i større grad involverer aktører fra tre sentrale samfunnssfærer; universitet/høgskoler, næringsliv og myndighetene (Gulbrandsen 2003). Særlig eksplisitte er kravene til høgskolene, hvor forskningen skal være «handlingsorientert» og «rettet inn mot regionale behov» (St.meld nr. 39 (1998–99). I regjeringens plan for en helhetlig innovasjonspolitikk, Fra idé til verdi (2004: 30) nevnes også Forsknings- rådets høgskolesatsing som eksempel på virkemiddel for å øke samarbeid mellom forskning og næringsliv. Slike og andre relaterte utviklingstrekk reiser spørsmålet om hvilken rolle høgskolene skal innta i regionale partnerskap? Selv om diskursen rundt høgskolene i dag preges av deres ambisjoner om å være regionale innovatører, er det også viktig å ha in mente at dette også kan være utrykk for nødvendige institusjonelle strategier for å legitimere tilgang på friske ressurser. I realiteten må nok kravet om nytte for regionen balanseres opp mot hensynet til å bidra til den kunnskapsutvikling som er nødvendig for å utdanne og sertifisere kandidater på et akseptabelt nivå. Samtidig er det viktig å ta i betraktning at nHS er et av flere tiltak som vitner om at høgskolene står i en institusjonell omdanning – som kan forstås i lys av økt etterspørsel etter forskning og høgere utdanning i kunnskapssamfunnet, noe som innebærer at disse aktivitetene integreres mer i samfunnet (Nowotny 2001). Spørsmålet om høgskole- nes rolle i forhold til regionale partnerskap må ikke bare sees i lys av at høgsko- lene må omstille seg til å bli mer fleksible i forhold til mer differensiert etter- spørsel, som nye og mer anvendelige former for kunnskap, utdanning og forskning. Kjernen i deres virksomhet, forskning og undervisning, tilsier også at de kan innta rollen som en allmenn kunnskapsbase og læringsarena, noe som ikke minst er viktig med tanke på at grunnforskning er viktig for innovasjon.

Gitt en stadig mer kunnskapsbasert økonomi har høgskolene fått en viktigere betydning i den regionale innovasjonspolitikken. Dette reflekteres også gjennom at forsknings-, universitets- og høgskolepolitikken siden begynnelsen av 1990- tallet, gradvis ble en viktigere del av næringspolitikken. De fleste høgsko-

(17)

lene har etablert mål, strategier og tiltak for å bidra til regional utvikling med vekt på å være en sentral regional innovasjonsaktør. For mange av de høgskole- ne som i dag mottar støtte fra nHS representerer de aktuelle tiltakene en vide- reføring av tidligere SMB-H prosjekter og SMB-K konseptet. Hovedfokuset er på segment innenfor tjenesteyting og industri; næringsmiddelindustri, natur- gass/olje, primærnæring som landbruk/havbruk, verftsindustri, reiseliv, mar- kedsføring, bruk av IKT i næringsutvikling, og endelig, fokus på entreprenør- skap, produktdesign, kommersialisering, og forretningsutvikling. Det er blant annet opprettet nye praktisk rettede studietilbud, praksisplasser i næringslivet og bruk av praktikere som forelesere. Det er tatt i bruk økonomiske insentiver for å få høgskolekandidater ut i næringslivet med konkret prosjektarbeid og godtgjøring for kandidatens faglige veileder ved høgskolen. Likevel hevdes det gjerne at høgskolemiljøene preges av en manglende kultur og holdning for eksternt rettet virksomhet.

2.3 Barrierer

Over tid har altså mange høgskoler gjennomgått en akademiseringsprosess, ofte kalt «akademisk drift» (Jerdal 1996). Flesteparten av fagpersonalet er akademisk orientert, de har stor personlig frihet til å organisere sin forskning og undervisning. Prosjekt- og teamarbeid, som regnes som en forutsetning for samarbeid med næringslivet, er lite utviklet. Store deler av fagmiljøene uteblir fra nærings- rettede aktiviteter. Ifølge et av resultatmålene for nHS skal minst fem prosent av de ansatte ved de deltakende høgskolene i 2003 ha deltatt i samarbeidsprosjek- ter med bedrifter og/ eller andre regionale utviklingsaktører med mer enn 100 timer i året. Resultatene viser at dette gjelder for i gjennomsnitt 15 prosent av de ansatte ved høgskoler som deltar. Det er imidlertid verd å merke seg at det er svært store variasjoner mellom høgskolene, fra tre til 56 prosent som er involvert i denne type arbeid.

Når vi skal identifisere særegne trekk ved høgskolene som fungerer som barrierer for høgskolenes intensjoner om økt næringslivsengasjement, er det nær- liggende å forutsette at nHS griper inn i et spenningsforhold internt i høgskole- ne: Mellom de interesser og prioriteringer som knytter seg til et akademisk verdsettingshierarki på den ene siden og høgskolenes ansvar for å være pådri- vere for kompetanseoppbygging i regionen på den andre. Her må også tas i betraktning at mange høgskoler har en dobbeltrolle, ved at de kombinerer en na- sjonal rolle som kunnskapsleverandør med den regionale rollen (Gulbrandsen og Larsen 2000).

(18)

Høgskolenes utfordringer og barrierer mot næringsrettet samarbeider også påpekt i andre sammenhenger.³ Ifølge Arbo (2001) bør høgskolene arbeide mot å styrke og komplettere de regionale FoU-miljøene, bl.a gjennom å synliggjøre institusjonenes og fagmiljøenes betydning, markere forskjellighet, legge vekt på kvalitet, utnytte synergier, skape relevans gjennom tverrfaglighet, strategier for å bygge nettverk internt og eksternt. Den eksterne kontaktflaten kan forbedres ved profesjonalisering av informasjons- og kontaktarbeidet, ved bruk av utdan- ningene som formidlingskanal og samarbeidsarena og ved å finne nye måter å engasjere interessenter på i forskningsprosjektene.

Det er ellers blitt påpekt at det gjennomgående er vanskelig å konkretisere næringslivets kompetansebehov. Ikke minst gjør økende spesialisering i næ- ringslivet det vanskelig for høgskolene å tilfredsstille bedriftenes behov for spisskompetanse.⁴ En av våre informanter ved en større kunnskapsintensiv bedrift uttalte for eksempel at det mindre høgskolemiljøet i deres hjemmeregion først og fremst hadde noe å lære av å ha kontakt med forsknings- og utviklings- arbeidet i denne bedriften.

Et gjennomgangstema hos våre informanter ved høgskolene var at tid er en knapp ressurs. De ansatte har stor arbeidsbelastning i form av forsknings- un- dervisnings- og veiledningsoppgaver og dermed liten kapasitet til å drive næ- ringsrettet virksomhet i tillegg. Fagpersonalet har i regelen arbeidsplanen fullt opp, «full ordrebok» som det ble sagt, og høgskoler må derfor også si nei til bedrifter som henvender seg til høgskolene.

Videre fremgår det at det regionale næringslivet bidrar i liten grad økono- misk til de næringsrettede aktivitetene ved høgskolene. Det ble også påpekt at offentlige satsinger og programmer som nHS derfor er sårt tiltrengt for å videre utvikle høgskolenes rolle i regional innovasjon.

Gjennom institusjonsstrategien støttet av nHS er det imidlertid igangsatt en rekke aktiviteter som bidrar til å gjøre høgskolene mer tilgjengelige for regionalt næringsliv. Ifølge årsrapporten gjelder dette eksempelvis arenabygging, herun- der motivasjonsseminarer for faglig ansatte, næringslivskonferanser med deltakelse fra høgskolene og eksterne samarbeidspartnere. Kursvirksomhet og andre kompetansebyggende tiltak for ansatte innen tema som innovasjonsteori, produktutvikling, entreprenørskap etc. Utvikling og gjennomføring av skredder-

3 Arbo, Peter (1997) Hvordan kan de statlige høgskolene spille en sterkere rolle i regional innovasjon?

Foredrag på seminar i SMB-Høgskole, Norges Forskningsråd, Scandic Hotell St. Olav, Oslo, 28. august 2001.

4 Samspillet mellom høgskole og regionalt næringsliv – Erfaringer fra RUSH-programmet. Norges fors- kningsråd. Område for Industri og Energi. Oppfølgingsrapport fra høgskoleseminaret 9. og 10. septem- ber 1999.

(19)

sydde etter- og videreutdanningstilbud for bedrifter. Initiering og drift av nettverk som retter seg mot bedrifter innen enkelte bransjer. Etablering av nettverk innen høgskolen som har til hensikt å øke kontakten med regionalt næringsliv.

Utvikling av internt organisatorisk apparat som initierer og koordinerer prosjekter/tiltak. Kartlegging og systematisering av næringsrettet kompetanse ved høgskolen sammenfattet med kartlegging av regionale bedrifters behov for FoU-kompetanse. Flere av høgskolene har gjennomført slike aktiviteter og fulgt opp med samarbeid om FoU-oppgaver og etter- og videreutdanning.

Programmer som nHS, etter- og videreutdanningsreformen (EVU), sentralt politisk påtrykk, nedgang i studentantallet og konkurranse fra nye tilbydere av utdanning, har dessuten bidratt til økt bevissthet ved høgskolene om egen rolle i innovasjonspolitikken. Men selv om høgskolene tar stadig flere initiativer, preges de av svak evne til rask og kraftfull handling (Berge og Gammelsæter 2002:

156). Å gjøre forskningspolitikk til innovasjonspolitikk med høgskolene som aktive aktører er derfor en tidkrevende prosess.

2.4 Kvalitetsreformen som katalysator

Kvalitetsreformen (Se St.meld.nr.27 (2000–2001)) i høyere utdanning bør kunne bidra til en videre utvikling av nHS. Hvordan Kvalitetsreformen tolkes og gjennomføres i praksis, er dessuten påvirket av andre relaterte endringsprosesser, ikke minst et sterkere fokus på innovasjon og strategisk ledelse i UoH sektoren. Det er her viktig å tenke langs mange relasjoner siden Kvalitetsreformen omfatter både studier, undervisning og gradsstruktur, forskning, faglig ledelse, organisasjon og styring. I denne utredningen skal vi først og fremst legge vekt på mulighetene for å videre utvikle utdanning som formidlingskanal og samarbeidsarena mellom høgskolen og det regionale næringsliv.

2.4.1 Utdanning som formidlingskanal og samarbeidsarena Kvalitetsreformen har åpnet for større institusjonell autonomi i etableringen av nye studietilbud og grader. Det er også innført nye metoder for læring og eva- luering av studentene som er fordelaktige for samarbeidet mellom høgskole og næringsliv. Vi tenker særlig på en mer utstrakt bruk av problembasert læring med utgangspunkt i eksempler fra virkeligheten; «bedriftscase». I likhet med forslag som fremkommer i utredningen om næringsrettet universitetssatsing vil vi foreslå at høgskolene i større utstrekning enn hva som er tilfellet i dag, kan utvikle sitt samarbeid med regionalt næringsliv ved å bruke studenter som bin-

(20)

deledd (Hetland (red.) 2004: 26–29). At oppgavetema velges i relasjon til næ- ringslivets behov øker praksisrelevansen av et studium. At høgskolene gir veiledning kan gi bedre vilkår for at de tar innover seg næringslivets rammebetin- gelser. Forhåpentligvis vil slike tiltak bidra både til å redusere mulige barrierer mellom høgskoler og næringsliv og fungere konstruktivt for regional vekst og utvikling. Som det fremgår av nevnte rapport kan en rekke tiltak være aktuelle, bl.a bachelor- og mastergradsstudenter under veiledning, bruk av praksisplasser eller sommerjobber.

Som eksempel kan Stabburet og Mills fabrikker Fredrikstad fremheves. De er begge samarbeidsbedrifter for dataingeniørstudiet i regi av nHS ved HiØ. Mills avdeling i Fredrikstad (som i hovedsak produserer juice og margarin) er en ty- pisk næringsmiddelprodusent. Bedriften har god mottakerkompetanse, noe som i dette tilfellet betyr at de er av en slik størrelse at de har en IT infrastruktur som de drifter selv, og har forståelse for at bruk av industriell IT kan være et virkemiddel for å øke bedriftens konkurransekraft. Utfordringen for Mills var, og er, informasjonsinnhenting og informasjonsbearbeiding for å oppnå bedre pro- sessoptimalisering. Tanken var at studentprosjekt i regi av dataingeniørutdan- ning ved HiØ skulle bidra til å utvikle en bro i Mills informasjonsnettverk mellom produksjonsavdelingen og administrasjonen. Bedriften ønsket informasjon om stopp i produksjonen, flaskehalser i produksjonen, forskjellige produksjons- analyser, manuell eller automatisk innhenting av data fra prosessen, utnyttelse av produksjonskapasitet. For øvrig er dette generelle problemstillinger som de fleste bedrifter er opptatt av for å overleve i den globale konkurransen.⁵

Ifølge nHS årsmelding for 2003 er involverte bedrifter positive til å ta imot studenter i forbindelse med prosjektoppgaver hvor problemstillinger i bedriftene blir utredet av studenter i samarbeid med bedriftsansatte. Nettverket av SMB-K bedrifter forsyner fagpersoner og studenter med faglig relevante problemstillinger som brukes i hovedoppgaver. De er involvert i høgskolenes arbeid med å utvikle nye studie- og utdanningstilbud. I 2003 hadde til sammen 191 bedrifter vært aktivt involvert i å utvikle næringsrettede tilbud og/eller studieretninger ved de 17 høgskolene som deltok.

Som en del av informantene også bekreftet, har Kvalitetsreformen lagt for- holdene godt til rette for at institusjonene kan utvikle sine studietilbud på en slik måte at de kan bidra til regional innovasjon. Det er lagt opp til større grad av modulisering og valgfrihet i fagkombinasjoner for å gjøre studietilbudene mer fleksible med hensyn til spesialiseringsmuligheter.

5 Per Gunnar Fyhn ”Industribedrifter som læringsarena for Dataingeniørstudenter”. Høgskolen i Østfold.

Udatert internt notat.

(21)

Selv om det ikke er foretatt noen systematisk analyse av studietilbudsprofilen etter iverksettingen av Kvalitetsreformen, er vårt inntrykk at hensynet til regional innovasjon har vært sentralt ved mange av høgskolene. Eksempelvis er det ved Høgskolen i Ålesund i tillegg til Bachelor i «produktutvikling og design», i likhet med en rekke andre læresteder opprettet Bachelor i «Innovasjon og en- treprenørskap». For vår del vil vi imidlertid tilføye at hensynet til «entreprenør- skapsbølgen»; de sterke signaler fra de sentrale myndigheter om å satse på skolering i entreprenørskap på alle skole- og studietrinn, ikke må overvurderes og gå på bekostning av behovet for innovasjon i etablerte næringer. Som vi også skal utdype i kapittel fire, er ikke aktører i næringslivet alltid tilfreds med inn- holdet i høgskolens studietilbud, og det knytter seg en rekke utfordringer og permanente dilemmaer til hvordan samarbeid næringsliv – høgskole skal forankres på utdanningssiden.

Men her kan høgskolene også bedrive internt utviklingsarbeid som sammen- faller med målene i nHS og Kvalitetsreformen. Ikke minst kan dette gjelde pedagogiske utviklingsprosjekt, som betydningen av nye pedagogiske metoder for utviklingen av innovasjonsrettede egenskaper hos kandidatene slik det bl.a blir etterstrebet i ordningen «Eksperter i team» ved NTNU. Slike former for utviklingsarbeid kan også støttes av nHS.

2.4.2 Noen praktiske og økonomiske aspekter

Selv om bedriftsrettet undervisning, til forskjell fra eksempelvis praksisplasser i helsefagene, er gratis, er det viktig å ta i betraktning noen praktiske og kostnads- messige aspekt ved denne undervisningsformen.

En faglærer vi var i kontakt med har eksempelvis erfart at bedriften bør ligge maks 30 min. kjøring fra skolen og betingelser for dekning av reiseutgifter må avklares med studentene på forhånd.

Det synes lettere å få frigjort ressurser til undervisning av studenter fra aktuelle samarbeidsbedrifter hvor høgskolen kjører prosjekter.

Undervisningen bør ikke avhenge av en bedrift – alternative løsninger bør finnes i forkant av kurset/undervisningen.

Tre grupper med totalt tolv studenter er passende pr. bedrift (noe avhengig av bedriftens størrelse). Større klasser krever mer enn en bedrift og blir mer res- surskrevende.

Fra bedriftssiden ble det påpekt at de har begrenset tid og ressurser til rådig- het til å informere og følge opp den enkelte student. Det er derfor viktig at be- driftsbasert undervisning organiseres så rasjonelt som mulig, eksempelvis ved felles innføringsmøter.

(22)

2.5 Insentiver som tilgodeser næringslivserfaring

Ifølge midtvegsevalueringen av SMB-K har dette tiltaket hatt positive effekter på samarbeidet mellom høgskolene og næringslivet i regionene, men mange av aktivitetene er i en startfase, og det er for tidlig å si noe substansielt om utfallet (Gammelsæter m.fl 2000, Berge & Gammelsæter 2002).

Et av funnene med ordningen var at høgskolene var for lite dynamiske til å spille en tilstrekkelig rolle som kunnskapsleverandør etter næringslivets behov Forklaringen lå blant annet i for liten administrativ kapasitet til å lede ordningen.

Til tross for at det var åpnet for mer strategisk ledelse var det vanskelig å se at styringsstrukturen, preget av kollegial ledelse med stor vekt på individuell autonomi, kunne kompensere for de manglende insitament i stillings- og beløn- ningsstrukturen. Ledelsen gav utrykk for at de bare kunne forsøke å styre gjennom påvirkning av de ansattes holdninger.

Arbeidsplaner for de vitenskapelig ansatte viste seg heller ikke særlig betyd- ningsfulle som strategisk virkemiddel, sett bort fra en kontrollerende funksjon.

2.5.1 Merittering?

Ettersom de ansattes erfaring fra næringslivet og deltakelse i ekstern virksomhet ikke gir grunnlag for akademisk opprykk, og det er FoU virksomheten og vitenskapelig produksjon som gir grunnlag for akademisk merittering, kan meritte- ringskriteriene medvirke til at det ikke er attraktivt for høgskoleansatte å engasjere seg i oppdragsvirksomhet. De fleste av våre informanter mente at det er behov for å utvikle insentiver som tilgodeser næringslivserfaring. Som Gulbrandsen (2003: 34) påpeker, er det noe dobbeltmoralsk av institusjonene ikke å belønne faglig personale som engasjerer seg i næringsrettede aktiviteter så lenge de så sterkt oppfordrer dem til å gjøre det. Men å forfremme på annet enn streng fagfellevurdering og faglig grunnlag vil samtidig være omdiskutert.

Ikke minst er dette vanskelig med tanke på at Norge må forholde seg til standar- den i den internasjonale forskningsverden på dette punkt. Det burde imidlertid ikke være noe i vegen for at næringsrettede aktiviteter, i likhet med undervisningserfaring, burde telle i ansettelsessammenheng.

2.5.2 Lønn

Lønn er et viktig virkemiddel. Høgskolenes interne budsjettfordelingsmodeller kan tilrettelegges for stimulans til næringsrettet atferd ved at individuelle insen-

(23)

tiver innarbeides som del av den lokale lønnspolitikk. nHS programmet kan også bidra med engangsgodtgjørelser som utbetales i tillegg til fast lønn, eksempelvis når det gjelder publisering om nHS og tilnyttede aktiviteter, men her bør det stilles visse kvalitetskrav.

Det kan etableres spesielle belønnings- og stimuleringsordninger for nærme- re definerte formål. Gitt et visst omfang av ansattes eksterne virksomhet kan ledelsen foreta omdisponeringer som gir fritak fra andre plikter, forskning og/eller undervisning, og erstatte læreren med vikar lønnet av inntekter fra de eksterne virksomhetene.

Gjennom intervju med informantene har vi fått bekreftet at høgskolens eksterne virksomhet preges av enkeltpersoner som samarbeider med eksterne part- nere uavhengig av ledelsen og den øvrige organisasjonen (Se også Arbo 2001, Berge og Gammelsæter 2002).. Men denne praksis må også ses i lys av at opp- dragsreglement ikke gir gode nok insentiver for fagpersonale som engasjeres i oppdragsvirksomhet.

2.5.3 Institusjonell forankring

Interessante arbeidsoppgaver som gir mulighet til faglig og personlig utvikling er kanskje den viktigste ikke-økonomiske innsatsfaktor. I følge våre informanter bør insentiv for å fremme deltakelse i næringsrettede aktiviteter (nHS) ikke bare handle om belønning på individnivå, i form av penger, tid, og at det skal telle i meritteringssammenheng. For å oppnå bredere individuelt engasjement er en også avhengig av det legges større vekt på institusjonell forankring, synlig- gjøring og prioritering av næringsrettede aktiviteter og tiltak. Ved HiÅ ble det påpekt at den interne infrastruktur som der var utviklet med tanke på å fremme næringslivssamarbeid, også fungerte legitimerende for dem som ønsket å engasjere seg i denne type arbeid. Mangel på en dedikert og stabil ledelse ble av noen fremhevet som hemmende for arbeidet. Man etterlyste en ledelse som var villig til å synliggjøre nHS. Det må være planer, handlingsrom, kompetanse og administrative rutiner som støtter opp om næringsrettete aktiviteter. Behovet for intern kompetanseutvikling ble også understreket. Eksempelvis at flere faglig og administrativt ansatte burde ta kurs i regi av Innovation net.

2.5.4 Veilederrollen

Veilederrollen er også et kritisk aspekt med tanke på institusjonell forankring.

For det første bygger den enkelte høgskole i regelen sitt næringslivsengasjement på det bedriftskontaktnett som ivaretas av enkelte faglærere. Det er sårbart fordi

(24)

det er avhengig av enkeltpersoner og den tillit de har bidratt til å bygge opp re- lasjonen mellom høgskole og bedrift. Det dreier seg gjerne om ganske få personer som besitter denne type ressurser. Veilederrollen er mangesidig, bl.a skal studentene gis omtanke og tett oppfølging undervegs, det skal gis innføring i bedriften og dens problemstillinger, prosjekt skal utvikles og defineres og det skal etableres kontakt med flere bedrifter. Veilederkorpset i SMB-K har også bidratt til å skape tverrfaglige nettverk internt i høgskolene.

På den ene siden må veilederne få noe tilbake for denne ekstra innsatsen, i form av tid til FoU eller økonomisk uttelling. Mange utrykte at det var fornøyd med veileder honoraret på 40 000 som ble gitt innenfor rammen av nHS prosjekter. Dette kan også forebygge at noen tar for lett på veilederrollen ble det sagt. Vi har for eksempel observert at enkelte høgskoler hvert semester arrange- res et felles forum for veiledere for å utveksle erfaringer. Slike fellestiltak har også vært viktige for å utvikle næringsrettede tverrfaglige allianser internt rundt felles interesseområder. Dette vil forebygge tendensen til at næringsrettede aktiviteter individualiseres på en slik måte at enkelte ansatte fungerer som sine egne små bedrifter uavhengig av en videre institusjonell forankring og satsing.

Bedriftsundervisning og veilederrollen er forhold som den enkelte høgskole kan være seg bevisst både gjennom rekrutteringspolitikk og personalpolitikk. Et all- ment poeng er at rekrutterings- og personalpolitikk er styringsverktøy ledelsen kan være seg bevisst om de ønsker å få til endring i høgskolen (Marheim Larsen og Stensaker 2002). Med tanke på å styrke høgskolenes bidrag til regional innovasjon kan det eksempelvis legges vekt på å rekruttere personer til faglige stillin- ger med erfaring fra næringslivet og som kan bidra til å bygge bro mellom sektorene. Men næringslivsorientering må også følges opp og vedlikeholdes gjennom en personalpolitikk som verdsetter denne type aktivitet.

2.5.5 Finansieringsmodellen

Finansieringsmodellen som lanseres som en del av Kvalitetsreformen er utviklet etter idéer om insentivbasert finansiering. I likhet med den internasjonalise- ringsstrategi som i dag er utviklet ved universiteter og høgskoler, og som en føl- ge av UFD satsning også omfatter kr. 5000,- pr. student som har et semester utenlands, er det rimelig å tenke seg at de enkelte avdelinger på høgskolene kan få økonomisk tillegg av UFD for de studenter som får praktisk erfaring i løpet av studiet. Et slikt tiltak vil sannsynligvis også være effektivt i forhold til å kunne trekke flere av avdelingene med i næringsrettede aktiviteter.

Finansieringsmodellen innebærer bl.a at institusjonene premieres økono- misk etter evne til å skaffe eksterne inntekter på egen hånd. Men som Berge og

(25)

Gammelsæter understreker (2002: 149), vil ikke forventningene om markeds- og innovasjonsorientering automatisk bidra til den type interaksjon som det legges vekt på innenfor innovasjonspolitikken, eksempelvis veiledning, pro- sjektdeltakelse, analyser og konsulenttjenester. Delvis fordi slike aktiviteter ligger noe på siden av høgskolenes kjernekompetanse, og delvis fordi de betinges av markedets eventuelle betalingsvillighet. Våre funn tyder også på at bedriftene forventer at høgskolenes utdanningstilbud og spesielle tjenester i form av etter- og videreutdanningstilbud, skal være gratis.

2.6 Offentlig sektor har også behov for høgskolesamarbeid

Helt fra starten i 1997 har kandidater med teknologisk utdanning representert den største gruppen i SMB-K. Dette gjelder også for 2003. Dersom vi i tillegg til dem som er registrert som ingeniører/teknisk utdannet også tar med nærings- middelutdanning og IT-utdanningen som en teknisk utdanning, så har ca 75 prosent av kandidatene i SMB-K teknisk utdanning i 2003.

1 Årsrapport nHS 2003. Norges forskningsråd.

Tabell 2.1 Antall rekrutterte kandidater til SMB-K fordelt etter kandidatens kompetanse, 1997–2003¹

Ing/Tekn Øk/Adm Næringsm. Merkantil Reiseliv Annet Sum

1997 62 31 8 6 107

1998 54 47 13 5 119

1999 63 29 9 12 15 128

2000 60 51 7 1 5 6 130

2001 57 25 8 1 3 2 106

2002 58 23 9 5 4 10 109

2003 47 17 1 0 0 11 76

Sum 401 223 55 7 35 44 775

(26)

Høgskolenes til dels svake engasjement i forhold til næringslivet er også et re- sultat av at en stor del av sektoren utdanner kandidater til offentlig sektor. Men vi vil også utfordre en snever oppfatning av regionale innovasjonsprosesser, og spørre hvorfor ikke deler av offentlig sektor også kan tenkes på som et relevant næringsliv for samarbeid med enkelte høgskolemiljøer. Eksempelvis er helse- og sosialfagene i dag stilt overfor store utfordringer i å utvikle sitt innhold i pakt med de endrede krav til kvalitet og effektivitet bl.a som følge av kommunenes endrede organisering av slike tjenester (Se eks. Strömberg & Tydén 1999).

Grunnskolen er viktig for spredning av idéer om entreprenørskap, men har også gjennom andre programmer, som Comenius programmet, vist seg viktig for utvikling av nye innovative prosjekt og idéer (Vabø & Smeby 2002). Kultur- og kunstfagene må også forventes å ha et stort potensial for utviklingen av kultursektoren i regionene både med tanke på innovasjon og med tanke på å fremme regionenes attraktivitet, ikke minst for grupper med høgere utdanning (Wikhall 2003). Det reiser seg en rekke utfordringer knyttet til det å forvalte en by – en kommune. «City management» er ikke etablert i det norske språk, men her burde også ingeniørene ha gode forutsetninger for å bidra i samarbeid med andre fag, eksempelvis samfunnsvitenskapelige.⁶

I likhet med tendenser i næringslivet for øvrig, vil sannsynligvis deler av offentlig sektor ha ulik grad av absorpsjonsevne, både når det gjelder forutsetninger for å bedrive interne innovasjonsprosesser og for å gjøre nytte av høgskolenes kunnskap og kompetanse i slike prosesser. Igjen virker dette inn på høgskolene ulike muligheter til å drive samspill med den offentlige sektor i deres hjemmeregion.

Som disse eksemplene illustrerer, bør nHS støtte initiativ for å se nærmere på mulighetene for samspill mellom høgskolene og offentlig sektor. En slik strategi må ikke bare innebære å legge særlig vekt på å trekke med humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag med i satsningen, men representerer også en mulighet til å støtte og fremme tverrfaglig prosjektsamarbeid ved høgskolene. Liten aktivitet rundt næringsrettet forsknings- og utviklingsarbeid gjenspeiles nemlig også i lite tverrfaglig samarbeid internt, noe vi nå skal komme nærmere inn på.

2.7 Tverrfaglighet

Organisering av tverrfaglig aktiviteter og felles næringsrettet problemoriente- ring på tvers av miljøene kan være et viktig virkemiddel for økt samarbeid med næringslivet i regionene. Et viktig formål med sammenslåingene i 1994 var at

6 Magnus Gulbrandsen (NIFU STEP) i samtale.

(27)

man skulle få til en bedre integrasjon i høyskolesektoren, mellom institusjoner som tidligere hadde lite utviklede tradisjoner for å samarbeide, og mellom disse og universitetene (Bleiklie 2002). Et viktig aspekt ved høgskolesektorens sty- ringsproblem må sees i lys av at den enkelte høgskole er svært heterogen, særlig som følge av fusjonene i 1994. Internt er høgskolene fremdeles stilt overfor utfordringer mht. å bygge bro mellom miljøer som har få tradisjoner for samarbeid, siden de kom fra ulike høgskoler før sammenslåingen. Det skal imidlertid påpekes at her er betydelige forskjeller mellom høgskolene. Det er også grunnlag for å hevde at høgskolemiljøene i dag og i tiden fremover nok vil være mer modne for tverrfaglig samarbeid generelt og som et ledd i å styrke nærings- rettet satsing spesielt. Tverrfaglighet kan vanskelig forseres eller påtvinges oven- fra. Erfaringer, både fra nHS og andre sammenhenger, tilsier at tverrfaglig samarbeid fungerer mest konstruktivt hvis det bygger på reelle felles interesser fra alle involverte parter (Hubak og Vabø 2004). Det er særlig viktig at minst én fag- lærer støtter opp om hver komponent, ellers kan initiativet, eks et tverrfaglig studietilbud lett gå i stå. Vi fant eksempler på at UFDs pålegg om skolering i en- treprenørskap i lærerutdanning hadde bidratt til samarbeid på tvers av avdelinger, mellom ingeniør/økonomi- og lærerutdanning. Men tverrfaglig samarbeid er ingen enkel øvelse og krever ressurser i form av tid, penger og faglig mod- ning. nHS kan fremover være en pådriver til å realisere slike initiativ i form av økonomisk støtte til prosjektteam, seminarer, oppstartspakker.

I det følgende skal vi vurdere hvorvidt nHS og strategisk høgskoleprogram (SHP) kan komplettere hverandre.

2.8 Kombinere SHP og nHS?

Strategisk høgskoleprogram (SHP) er en FoU-satsing rettet mot de statlige høg- skolene for å styrke forskning og forskningskompetanse i sektoren. Satsingen skal ta hensyn til høgskolenes spesielle faglige og utdanningsmessige ansvar, og det er en forutsetning at prosjektene har klar forankring i institusjonenes strategiske planer eller andre institusjonelle vedtak for faglig utvikling.

I prinsippet kan man tenke seg at den kompetansen høgskolene utvikler gjennom SHP bør kunne utnyttes gjennom aktivitetene i regi av nHS. Vårt inntrykk er imidlertid at SHP og nHS prosjektene på den enkelte høgskole i svært liten grad kompletterer hverandre. Dette funnet samsvarer forøvrig med tidligere utredning som viser en svak integrasjon mellom innovasjon og akademisk virksomhet i høgskolesektoren (Berge og Gammelsæter 2002). Siden fagpersonalet til dels har dårlige betingelser for å drive forskningsarbeid og siden mange

(28)

av de næringsrettede aktivitetene er av en kortsiktig karakter, vil vi imidlertid påpeke at en viss autonomi for SHP bør opprettholdes. Samtidig bør Forsk- ningsrådet og den enkelte høgskole, bl.a i sitt informasjonsarbeid, etterstrebe at de innovasjonsrettede miljøene har kjennskap til de mulighetene som ligger i SHP. Å se de to programmene i sammenheng er særlig viktig ved de høgskoler som har en sterk innovasjonsrettet profil og forankring.

2.9 Oppsummering

Ikke minst med tanke på de mulighetene som knytter seg til Kvalitetsreformen i høyere utdanning kan høgskolene i enda større utstrekning enn hva som er tilfellet i dag, utvikle sitt samarbeid med regionalt næringsliv ved å bruke studenter som bindeledd, bl.a bachelor- og mastergradsstudenter under veiledning, bruk av praksisplasser eller sommerjobber.

Det er behov for å utvikle insentiver som tilgodeser næringslivserfaring. For å oppnå bredere individuelt engasjement er en også avhengig av det legges stør- re vekt på institusjonell forankring, synliggjøring og prioritering av næringsret- tede aktiviteter og tiltak. Bedriftsrettet undervisning og veilederrollen er forhold som den enkelte høgskole kan være seg bevisst både gjennom rekrutteringspolitikk og personalpolitikk.

Organisering av tverrfaglig aktiviteter og felles næringsrettet problemorien- tering på tvers av miljøene kan være et viktig virkemiddel for økt samarbeid med næringslivet i regionene. Mulighetene for samspill mellom høgskolene og offentlig sektor børe dessuten tas opp til nærmere vurdering.

(29)

3 Felles satsing for universiteter og høgskoler?

3.1 Innledning

Både UFD og NHD har etterlyst universitetenes rolle i næringsrettede satsinger og MOBI har derfor begynt en prosess for å vurdere en satsing rettet mot universitetene for å styrke en kopling mellom akademia og næringslivet. En ar- beidsgruppe nedsatt av Forskningsrådet har utarbeidet et innspill til prosess for næringsrettet universitetssatsing.⁷ I dette kapittelet skal vi drøfte hvorvidt det er hensiktsmessig å etablere en felles satsing mot UoH sektoren som involverer både universiteter og høgskoler. Hvilke konsekvenser og muligheter kan forventes for høgskolene dersom også universitetene inkluderes i nHS konseptet?

3.2 En felles satsing for universiteter og høgskoler?

Som tidligere nevnt kan det for universitets- og høgskolesektoren bli aktuelt med mange felles tiltak rettet mot å styrke deres rolle i regional innovasjon. Men det er også nærliggende å gå ut fra at en felles satsing kan bli møtt med skepsis fra høgskolemiljøene, noe som også ble bekreftet i prosjektledersamlingen. En viktig innvending var at universiteter og høgskoler har ulike forutsetninger for å konkurrere om de samme økonomiske midler. Høgskolene har ikke like høy status som universitetene. De har ikke samme grad av store og slagkraftige fag- miljøer som kan være attraktive leverandører av kunnskap og kompetanse til næringslivet. At de universitetsansatte gjennomgående har mer tid til forsknings- og utviklingsaktiviteter enn ansatte ved høgskolene ble også fremhevet som et konkurransefortrinn for universitetene. Det ble dessuten innvendt at høgskolene allerede har problemer med å gjennomføre nHS innenfor gitte res- sursrammer, og at en deltakelse fra universitetene bør vente med mindre res- sursrammene for et felles program utvides betraktelig.

I Finland betraktes høgskolenes rolle i innovasjon først og fremst som å skulle være komplementære til universitetene, med særlig ansvar for anvendt forsk-

7 Se Hetland, Per (red.) 2004: Høgskole – Universitet – Bedrift: Mobilitet og innovasjon (Hubro). Forslag til nytt program under Divisjon for Innovasjon, Norges forskningsråd.

(30)

ning og særegne regionale behov (OECD, Polytechnic Education in Finland, 2003: 124). I norsk sammenheng har forholdet mellom universitetene og høg- skolesektoren tradisjonelt vært preget av konkurranse om studenter og offentlige bevilgninger, og da særlig mellom de gamle distriktshøgskolene og universitetene (Bleiklie, Høstaker og Vabø 2000). Problemer og spenninger oppstår særlig når høgskolene vil ha hovedfagsutdanning, doktorgradsutdanning og forskningspenger; universitetsstatus. Erfaring tilsier derfor at det er lettere å utvikle et konstruktivt samarbeid med høyskoler som har en profil som utfyller universitetenes (Bleiklie 2002). Dette ser vi eksempelvis mellom ingeniørutdan- ningen ved Høgskolen i Bergen og deler av det matematisk – naturvitenskape- lige miljøet ved universitetet der. Umiddelbart er det derfor nærliggende å fore- slå at et samarbeid om næringsrettede tiltak mellom universiteter og høgskoler best kan utvikles mellom universitetsmiljø og profesjonsorienterte høgskoler i universitetets hjemmeregion.

Samtidig er det viktig å ta i betraktning hvordan landskapet i norsk høyere utdanning er i ferd med å endres. Vi har tidligere vært inne på hvordan bl.a høg- skolereformen har bidratt til å heve den forskningsbaserte – og akademiske status til høgskolene, en utvikling som har gått forholdsvis raskt. Det er også relevant å ta i betraktning at enkelte høgskolemiljøer i flere år har arbeidet aktivt for å oppnå universitetsstatus, eksempelvis Høgskolen i Stavanger, som har som mål å være universitet innen 2005. Høgskolen i Bodø som nå kaller seg for et

«innovasjonsuniversitet», er et annet eksempel. Med Kvalitetsreformen ble kri- teriene for universitetenes status fastlagt, bl.a heter det at to av de fire doktor- gradsløp som det kreves for å få universitetsstatus skal være relevante for regionen, og flere høgskoler arbeider nå aktivt for å nå disse.

Av flere grunner er det umiddelbart nærliggende å tro at det på sikt bør legges til rette for at høgskoler og universiteter og ikke minst de vitenskapelige høgskolene kan samarbeide om næringsrettede tiltak.

Høgskolereformen, Kvalitetsreformen og internasjonal standardisering av høyere utdanning bidrar til en tilnærming mellom de to sektorene. Flere høg- skoler vil etter hvert få status som universitet. Som vi skal utdype i kapittel fem vil det i tiden fremover dessuten bli behov for å samordne ulike aktører i regionale partnerskap.

Høgskolenes kontaktnett mot SMB i regionene kan være et fortrinn som kan brukes i samarbeid med universitetene, som på sin side kan bidra med en tyngre faglig satsing mot bestemte næringer. Vi har også sett eksempler på at høgsko- lene kan tilby kunnskap som ikke er dekket godt nok i allerede eksisterende samarbeid med universitet. Slike forhold tilsier at høgskoler og universitet bør

(31)

kunne samarbeide om næringsrettede prosjekt, både når det gjelder forskning, utvikling og utdanning. Studiecase fra samme bedrift kan eksempelvis formid- les til ulike utdanningssammenhenger, både yrkesrettede og forskningsrettede.

Et felles næringsrettet program for høgskoler og universitet kan gi bedre rom for en mer effektiv organisering av næringsrettede tiltak i norsk høgere utdanning, ved at det kan arbeides systematisk med å utvikle og samle erfaring fra de tiltak som iverksettes. Det kan også gi et bedre fundament for en mer enhetlig koordinering i forhold til Forskningsrådet og relevante departementer.

Gitt de nevnte spenningsforhold mellom høgskoler og universiteter vil vi likevel foreslå at et eventuelt slikt program utformes med separate budsjett for hver av sektorene, slik at universiteter og høgskoler ikke konkurrerer om de samme midlene. I større grad enn hva som har vært mulig innenfor rammen av dette utredningsarbeidet, burde et evt. samarbeid trekke på erfaringer fra tidligere forsøk på næringsrettet samarbeid mellom universiteter og høgskoler. Ikke minst er det viktig å ta i betraktning det store spekter av høgskoler. Men ved å invitere universiteter og høgskoler til å samarbeide om søknader, kan et eventuelt pilotprosjekt også fungere som en mulighet for å prøve ut hvorvidt samarbeid kan bli mer enn et spark i løse luften.

(32)

4 Nettverksbygging og involvering av bedrifter med liten FoU-erfaring

4.1 Innledning

Bruk av uformelle nettverk må settes i system for å skape formålstjenelig nettverksbygging i regionene. Høgskolene må etablere en praksis med oppsøkende virksomhet overfor regionalt næringsliv (Hubak og Vabø 2004). Med nettverk forstår vi samhandling mellom ulike aktører; regionalt næringsliv, kunnskaps- miljøer, offentlig forvaltning og politisk-strategisk planlegging og næringsliv (Uhlin og Ragnes 2002, Hubak og Torvatn 1999) – samt eventuelt konsulenter/

meglere som knytter disse sammen ved å fungere som brobyggere (Hubak og Torvatn 1999, Hubak, Elvemo og Karlsen 2001). Det er viktig å skape en felles visjon mellom heterogene aktører og forankre denne godt både i strategisk og operativt arbeid. Som det også blir påpekt i regjeringens plan for en helhetlig innovasjonspolitikk, har vi lav mobilitet mellom næringslivet og FoU-miljø i Nor- ge. Dette fører til mindre kunnskapsoverføring mellom sektorene enn i mange andre land (NOU: 2001: 29, kap1.7). Utforming og implementering av offentlige virkemidler forsøker å bøte på dette. Imidlertid finner vi ulike kulturer, mo- tiver og oppfatninger om «de andre» – det være seg i SMBer, høgskoler eller i Forskningsrådet hvor virkemidlene utformes.

På denne bakgrunn skal vi i dette kapitlet se nærmere på grep for (a) å styrke kompetansen og FoU engasjementet innen næringslivet, (b) å gjenspeile næ- ringslivets FoU engasjement internt i høgskolene og (c) hvordan strategiene i nHS best kan fungere sammen med andre virkemidler f. eks skatteFUNN-ordningen.

4.2 Hvordan styrke FoU engasjementet i næringslivet?

MOBIs bedriftsmålgruppe er i hovedsak SMBer med lav formell kompetanse og liten eller ingen erfaring i å samhandle med FoU miljø. Disse SMBer antas å stå overfor tre utfordringer som høgskolene må ta inn over seg: (1) De er løsnings-

(33)

orienterte og opptatt av kortsiktig gevinst i en eller annen form – ofte økono- misk. (2) I det daglige arbeidet mangler de ressurser (tid, personell og penger) til å orientere seg mot langsiktig utvikling og (3) Mange SMBer har erfart eller antar at kunnskapsmiljø ikke har riktig eller konkret nok kunnskap å tilby.

Nå viser det seg i våre data at mange av de bedrifter som har prosjekter med høgskolene, har ansatte med relativt høy formell kompetanse (2–3-årig høgre utdanning). Dette har blant annet sammenheng med at stadig flere tar høgere utdanning. Flere av våre informanter påpeker at det er lettere å samhandle med bedrifter hvor ansatte har formell utdanning og at dette styrker samhandlings- evnen.

For mange bedrifter som er med i SMB-K prosjekter, er dette første gang de samhandler med et FoU miljø. Siden bare rundt 18 prosent av norske be- drifter har hatt kontakt med FoU miljø (Nås 2001), er SMB´ene sannsynligvis fortsatt lavt representert.

For å styrke kompetansen og FoU engasjementet i næringslivet trengs et langsiktig og tidkrevende samarbeid mellom personer i høgskole og bedrift. Ut- viklingsmålet i bedriftene er forståelig nok langt tydeligere enn forskningsmå- let. Mens bedriftenes motivasjon ligger i verdiskaping og vekst, ligger høgsko- lens motiv trolig i å skaffe empiri til forskning og til å kunne bygge relevante studietilbud.

Et eksempel på fagutvikling i tett kobling mot næringslivet finner vi fra et samarbeid mellom en norsk høgskole og musikkbransjen. Med høgskolens kompetanse på e-handel og web basert kommunikasjon har en musikkforret- ning utviklet et meget interessant marked fra en liten by i Norge. Ifølge våre data har ideene sprunget ut fra eieren, mens all realisering av disse har vært gjort i tett kobling med den statlige høgskolen. En engasjert faglærer og dyktige studenter har sammen med eierne av musikkforetningen laget en database og nett- steder som har gitt et verdensomspennende kundenett innen blant annet salg av musikkinstrumenter. God kundekontakt, kundeoppfølging og service forklares som kjernen i suksessen med nettstedet. I tillegg fungerer det som møtested for aktører innen musikk – for informasjons- og kunnskapsutveksling. To SMB-K kandidater har vært i bedriften. Den første har i dag fast ansettelse som pro- grammerer og nummer to vil etter all sannsynlighet få tilbud om fast ansettelse etter prosjektperiodens utløp. Faglig veileder benytter empirien i egen forskning.

Et annet eksempel på en lignende interessekombinasjon er utvikling av fag- tilbud i et tett samarbeid mellom aktører i reiselivsbransjen og en av høgskole- ne. Deler av hotell-, reiselivs- og kultursektoren er koblet sammen i et studium.