BISKOPENS ROLLE

Prosjekt kirkelig organisering – delutredning fra arbeidsgruppe 2

BISKOPENS ROLLE

Vedlegg 2 til Hovedutvalgets rapport

2 INNHOLD

0 INNLEDNING OG SAMMENDRAG ... 4

0.1 OM UTREDNINGSARBEIDET ... 4

0.1.1 BAKGRUNN FOR UTREDNINGEN ... 4

0.1.2 MANDAT OG SAMMENSETNING ... 4

0.1.3 MØTEVIRKSOMHET OG INTERESSENTHÅNDTERING ... 5

0.2SAMMENDRAG ... 6

0.3 BEGREPSAVKLARING ... 9

0.3.1 LEDELSE OG STYRING ... 9

0.3.2ARBEIDSGIVERS STYRINGSRETT... 9

0.3.3 KIRKELIG TILSYN... 10

1 STATUSBESKRIVELSE ... 12

1.1 BISKOPENS LEDELSE OG TILSYN I DEN NORSKE KIRKE ... 12

1.1.1 ET HISTORISK BAKTEPPE ... 12

1.1.2 EN SYNODAL, EPISKOPAL OG KONGREGASJONAL KIRKE ... 17

1.1.3 BISKOPENS TILSYN OG LEDELSE I DEN NORSKE KIRKE I DAG ... 18

1.1.4 BISKOPENS TILSYN MED MENIGHETENE OG RÅDENE ... 22

1.1.5 BISKOPENS TILSYN MED VIGSLEDE MED ANSETTELSE UTENFOR BISPEDØMMET ... 22

1.1.6 BISPEMØTET – ET KOLLEGIALT TILSYN ... 24

1.1.7 BISKOPENS TILSYNSANSVAR SETT OPP MOT STATLIG TILSYN ... 25

1.2 BISKOPENS ROLLE I SVENSKA KYRKAN OG DEN DANSKE FOLKEKIRKEN ... 27

1.2.1 SVENSKA KYRKAN ... 27

1.2.2 DEN DANSKE FOLKEKIRKEN ... 29

1.3 BISKOPEN I ØKUMENISKE AVTALER OG DOKUMENTER ... 30

1.3.1 PORVOO-AVTALEN ... 31

1.3.2 LEUENBERGKONKORDIEN ... 32

1.3.3 NÅDENS FELLESSKAP ... 32

1.3.4 DÅP, NATTVERD OG EMBETE ... 33

1.3.5 EPISCOPAL MINISTRY WITHIN THE APOSTOLOCITY OF THE CHURCH ... 33

2 KARTLEGGING ... 34

2.1 BISKOPENS TILSYNSANSVAR OG ARBEIDSGIVERANSVAR ... 34

2.1.1 TILSYNSOPPGAVER OG ARBEIDSGIVEROPPGAVER ... 34

2.1.2 KONSULTASJON MED BISPEMØTET ... 36

2.1.3 MER OM BISKOPEN SOM TILSYNSUTØVER OG ARBEIDSGIVER ... 37

2.2 BISKOPENS LEDELSESANSVAR ... 39

2.2.1 PASTORAL LEDELSE ... 39

2.2.2 KIRKEFAGLIG LEDELSE ... 40

2.2.3 STRATEGISK LEDELSE ... 41

3

2.2.4 INSTITUSJONELL LEDELSE ... 42

2.2.5 SYMBOLLEDELSE ... 42

2.2.6 ADMINISTRATIV LEDELSE ... 43

2.3 LEDELSE, TILSYN OG ARBEIDSGIVERANSVAR – EN VURDERING ... 44

3 UTREDNING ... 47

3.1BISKOP, PROST OG MENIGHETSPREST ... 47

3.1.1PROSTENS FUNKSJON OG OPPGAVER ... 47

3.1.2 RELASJONEN MELLOM BISKOP, PROST OG MENIGHETSPREST I DAG ... 50

3.1.3RELASJONEN MELLOM BISKOP, PROST OG MENIGHETSPREST DERSOM ARBEIDSGIVERANSVAR LEGGES ET ANNET STED ... 51

3.2 EMBETE OG RÅD I ET NYTT ORGANISATORISK MELLOMNIVÅ ... 52

3.2.1EMBETE OG RÅD – HVEM SKAL BESTEMME HVA – OG HVORFOR (1987) ... 52

3.2.2 FORHOLDET MELLOM EMBETE OG RÅD I DAG ... 54

3.2.3EMBETE OG RÅD I ET NYTT ORGANISATORISK MELLOMNIVÅ ... 55

3.3 BISKOPENS ROLLE I EN NY KIRKELIG ORGANISERING ... 57

3.3.1PROSTENS ROLLE SOM BISKOPENS MEDHJELPER ... 59

3.3.2LEDELSE AV VIGSLEDE VS. ARBEIDSGIVERS STYRINGSRETT ... 61

3.3.3 VIGSLING VS. TILSETTING ... 63

3.3.4OPPFØLGING AV BINDENDE PÅLEGG ... 64

3.3.5FAGLIG UTVIKLING OG ETTERUTDANNING FOR ALLE I VIGSLEDE STILLINGER ... 66

3.3.6VIRKNINGER FOR PROSJEKTETS MÅLBILDE ... 67

SÆRMERKNAD TIL KAPITTEL 1–3 ... 70

4 KONKLUSJON OG TILRÅDNING ... 73

4.1 KONSEKVENSER FOR BISKOPEN I DE ULIKE MODELLENE ... 73

4.1.1OPPSUMMERING AV DE ULIKE MODELLENE ... 73

4.1.2KONSEKVENSER AV MODELL A– PROSTIFELLESRÅD SOM UTGÅR FRA SOKNENE ... 74

4.1.3 KONSEKVENSER AV MODELL B– PROSTIFELLESRÅD SOM UTGÅR FRA RDNK ... 75

4.1.4 KONSEKVENSER AV MODELL C –PROSTIFELLESRÅDET MED DELT ARBEIDSGIVERANSVAR ... 75

4.2 KONKLUSJON ... 75 LITTERATUR ... I APPENDIX I - NOTAT OM BISKOPENS LEDELSE OG TILSYN FRA BISPEMØTET ... I APPENDIX II – KORT HISTORISK GJENNOMGANG AV LEDELSESFAGET ... I

4 0 INNLEDNING OG SAMMENDRAG

0.1OM UTREDNINGSARBEIDET 0.1.1 BAKGRUNN FOR UTREDNINGEN

Kirkemøtet vedtok i april 2019 å be Kirkerådet «om så snart som mulig i kommende

kirkemøteperiode å fremme et forslag til Kirkemøtet om fremtidig arbeidsgiverorganisering og den øvrige kirkeordning». Kirkerådets direktør har nedsatt et hovedutvalg til å utrede en fremtidig arbeidsgiverorganisering. Under hovedutvalget er det opprettet fire arbeidsgrupper, som skal levere delutredninger til hovedutvalget om følgende temaer:

1. Arbeidsgiverorganisering

2. Biskopens rolle – tilsyn og ledelse

3. Kirkelig demokrati – kirkelige organers sammensetning og valgordninger til disse 4. Forholdet kirke – kommune

Den overordnede målsettingen for arbeidet ble satt til å være å:

- frigjøre mest mulig ressurser til møter med folk lokalt og tilstrekkelige ressurser til å å få kirken til å henge godt sammen lokalt, regionalt og nasjonalt,

- legge til rette for at kirken når ut med evangeliet til flest mulig mennesker,

- legge til rette for at kirken oppfyller samfunnsoppdraget som en folkekirke for alle som vil være med og som tar vare på den kristne kulturarven,

- være enkel og funksjonell – den skal inneholde nasjonal regulering av det som er nødvendig og forenkle der det er mulig,

- inneholde en god balanse mellom embete og råd, folkevalgte og ansatte, - være fleksibel, ved å gjøre det mulig å tilpasse ordningene etter ulike behov,

- ivareta behovene til kirkens mange aktører: folkevalgte, ansatte, frivillige og dem som søker kirkens tjenester,

- gi økt mulighet for strategisk ledelse av kirkens virksomhet lokalt.

- ha fokus på kirkas oppgaver i soknet

- hvordan strategisk og faglig ledelse i soknet kan styrkes

- sikre at Den norske kirke skal være en attraktiv og rekrutterende arbeidsplass med god ledelse

0.1.2 MANDAT OG SAMMENSETNING

På bakgrunn av forslag til mandat som arbeidsgruppen selv utarbeidet, har hovedutvalget for Prosjekt kirkelig organisering vedtatt følgende mandat for arbeidsgruppe 2:

Fase 1: Statusbeskrivelse

• redegjøre for dagens ordning for biskopens ledelse og tilsyn i Den norske kirke

• redegjøre for ordninger for biskopens ledelse og tilsyn i andre nordiske land

• redegjøre for hva de økumeniske avtalene som Den norske kirke er forpliktet på, sier om bispetjenesten

5 Fase 2: Kartlegging

• gjennomgå innholdet i og relasjonen mellom ulike former for ledelse og tilsyn

• kartlegge biskopenes virkemidler for å utøve tilsyn i sammenheng med og ut over eventuelle arbeidsgiverfunksjoner

Fase 3: Utredning

• utrede forholdet mellom biskop, prost og menighetsprest, med særlig vekt på biskopens rolle og prosten som kirkefaglig leder

• utrede forholdet mellom embete og råd med utgangspunkt i et nytt organisatorisk mellomnivå

• utrede biskopens tilsynsfunksjon og rolle ved ansettelser ved ulike løsninger for arbeidsgiveransvaret

Fase 4: Konklusjon og tilråding

• synliggjøre konsekvensene av ulike alternative løsninger

• gjøre rede for sin vurdering av alternativene og om mulig gi tilråding til hovedutvalget om valg av løsning

Under arbeidet skal gruppen holde god kontakt med de øvrige arbeidsgruppene, særlig gruppe 1, vedrørende spørsmål av felles relevans.

Arbeidsgruppe 2 har bestått av følgende personer:

Brit Skjelbred, leder, Nidaros bispedømmeråd (leder av arbeidsgruppen) Aud Tønnessen, dekan, Teologisk fakultet v/Universitetet i Oslo

Jorunn Fliid, kirkeverge, Skien kirkelige fellesråd

Jorunn Kraft Vistnes, stiftsdirektør, Stavanger bispedømme Jostein Vist, avdelingssjef, Juridisk avdeling, Sykehuset Østfold

Nils Terje Lunde, nestkommanderende, Forsvarets tros- og livsynskorps Randi Sollie Denstad, fellesrådsleder, Indre Fosen kirkelige fellesråd Stein Reinertsen, biskop, Agder og Telemark bispedømme

Øystein Dahle, avdelingsdirektør, KA – Kirkelig Arbeidsgiverorganisasjon

Rådgiver i Bispemøtet, Helge Nylenna, har fungert som sekretær for arbeidsgruppen.

0.1.3 MØTEVIRKSOMHET OG INTERESSENTHÅNDTERING Arbeidsgruppen har hatt åtte møter i løpet av sin virksomhetsperiode:

17.12.2019, 16.01.2020, 05.02.2020, 22.04.2020 (møtet ble gjennomført digitalt), 28.05.2020, 23.06.2020, 25.08.2020, 21.09.2020

Arbeidsgruppa deltok på konsultasjon med Bispemøtet 12. februar, og har stått i kontakt med førsteamanuensis Thomas Ekstrand ved Uppsala Universitet. Videre har gruppen fått innspill på tekst fra professor Ulla Schmidt ved Aarhus universitet som har fungert som en veileder for hele

organisasjonsutviklingsprosjektet.

Arbeidsgruppen står alene ansvarlig for innholdet i denne utredningen.

6 0.2 SAMMENDRAG

Biskopen har i dag to hovedoppgaver som er hhv hjemlet i Tjenesteordning for biskoper (TOB) § 1 og

§ 2. § 1 fastsetter biskopens tilsynsansvar, mens § 2 hjemler biskopens rolle som arbeidsgivers representant overfor prester som er tilsatt av bispedømmerådet. Når Prosjekt kirkelig organisering skal tegne ut en ny organisering av den kirkelige organisasjon er det et mål at arbeidstakere lokalt i menighetene skal ha felles arbeidsgiver. Dette kan innebære at arbeidsgiveransvaret blir lagt et annet sted enn hos biskop og at § 2 derfor må endres. Denne utredningen søker å tydeliggjøre hva som ligger til biskopens tilsynsansvar (§ 1) og hva som ligger til rollen som arbeidsgiver (§ 2) og hva slags verktøy biskopen vil behøve for å utøve et godt tilsyn dersom arbeidsgiveransvaret for menighetsprester legges et annet sted.

Kapittel 1 gir en historisk gjennomgang av biskopsrollen. Vi viser der at biskopsrollen har

gjennomgått store endringer gjennom historien, men at ansvaret som ligger til tilsynet, om å ta vare på den apostoliske lære og fremme kirkens enhet, har stått fast. Biskopsrollen i Den norske kirke har de siste tiårene styrket seg, særlig gjennom fastsettelsen av tjenesteordningene for biskop, prost og menighetsprest og gjennom arbeidsgiveransvaret. Dette har skjedd samtidig som den demokratiske strukturen også har blitt styrket.

Etter den historiske gjennomgangen gis det en presentasjon av hvordan biskopens rolle som tilsynsperson og arbeidsgiver for prester fungerer i DNK i dag. Her presenteres vigsling og visitasjon som grunnleggende oppgaver for tilsynet. Til tilsynet ligger det også å oppmuntre bispedømmets menigheter, kirkelige tilsatte og øvrige medarbeidere. Biskopen har gjennom sitt tilsyn mulighet for å gi bindende pålegg på alle tilsattes tjenesteutøvelse og gi henstilling til rådene. Det tydeliggjøres at det meste av biskopens tilsyn skjer gjennom oppmuntring og inspirasjon, men at det også finnes virkemidler for å gripe inn i situasjoner hvor tilsynet har behov for å kunne gjøre det.

Til arbeidsgiveransvaret skriver vi at biskopen i dag har et overordnet arbeidsgiveransvar i sitt bispedømme for prester som er tilsatt i rettssubjektet Den norske kirke. Prosten har den daglige arbeidsledelsen av prestene i sitt prosti. Biskopen er, gjennom sete i bispedømmerådet, delaktig i tilsettinger og andre vedtak i bispedømmerådet som angår prestetjenesten. Videre fastsetter biskop støtte til etter- og videreutdanning for prestene basert på budsjett fastsatt av bispedømmerådet, deltar i søknadsprosesser etter Personalreglementet § 11 med mer. Som prostens nærmeste overordnede kobles biskopen på saker der prosten anser det som nødvendig.

Vi viser at det i visse situasjoner er en uklar grenseoppgang mellom hva som ligger til tilsynet og hva som ligger til arbeidsgiveransvaret, og at det er primært for utredningen å gå opp denne

grenseoppgangen og tydeliggjøre hva som er hva. Som et pedagogisk grep beskriver vi at en vigslet medarbeider inngår to kontrakter: Det ene er en kontrakt med arbeidsgiver som regulerer alle sider ved arbeidsforholdet. Den andre kontrakten er den som inngås med biskop gjennom vigslingen. I denne siste kontrakten gir biskop den vigslede de fullmakter som ligger til den vigslede tjenesten mens den vigslede gir sin tilslutning til å stå under et særlig personlig tilsyn.

Videre retter vi blikket mot relasjonen mellom den kirkelige tilsynsforståelse og en statlig tilsynsforståelse. Vi skriver at selv om det er enkelte likheter, som for eksempel mulighet til å gi

7 bindende pålegg, vil det statlige tilsynet være mer avgrenset og bundet enn biskopens tilsyn. Særlig gjelder dette relasjonen mellom biskop og tilsynsobjektet. Der hvor det er sentralt i statlig tilsyn at det skal være en distanse mellom tilsyn og objekt for tilsyn, vil biskopen i et kirkelig tilsyn ha en klar identitetstilknytning til tilsynsobjektet og definere seg selv som en del av den virksomhet som det skal føres tilsyn med.

Blikket på biskopsrollen utvides videre i kapittel 1 ved at det vies plass til en gjennomgang av hvordan biskopen fungerer i våre svenske og danske søsterkirker og ved å se på økumeniske avtaler og

dokumenter som er spesielt relevante for Den norske kirke. Disse utblikkene viser at det er et stort handlingsrom for hvordan biskopen kan plasseres i den kirkelig organisasjon så lenge hensynet til biskopens rolle som tilsynsperson ivaretas.

I kapittel 2 går utredningen inn i biskopens konkrete oppgaver og forsøker å skille mellom hvilke av disse oppgavene som tilhører tilsynsansvaret og hvilke som tilhører arbeidsgiveransvaret, og hvor dette kan være mer sammenfallende. Vi redegjør også for konsultasjon mellom arbeidsgruppa og Bispemøtet i februar 2020 hvor biskopene ga uttrykk for hva de definerer som sine viktigste redskaper for å kunne utøve tilsynet på en tilfredsstillende måte. Biskopene ga der signal om at arbeidsgiveransvaret ikke anses som nødvendig, men at det har blitt opplevet som et nyttig verktøy.

På bakgrunn av gjennomgangen av biskopens oppgaver ser vi at en endret organisering av arbeidsgiveransvaret vil ha direkte konsekvenser for biskopens utførelse av følgende oppgaver:

- ledelse av prestetjenesten - bindende pålegg for prester - kompetanseutvikling for prester

- tilsetting og disiplinærtiltak/avskjedigelse av prester

Arbeidsgruppa var bedt om å utrede «..det nærmere innhold av biskopens ledelse og tilsyn dersom biskopen ikke lenger skal lede prestetjenesten slik som i dag», jf Kirkerådet 59/19. Med utgangspunkt i ledelsesteori går vi igjennom ulike former for ledelse som biskopen i dag utøver for å tydeliggjøre hvordan biskopen fremstår som kirkelig leder i dag. Ledelse er et komplekst begrep og kan brukes både om formell arbeidsledelse og mer uformell relasjonell ledelse. Vi ser at biskopen er leder på flere vis og at den formelle ledelsen har blitt styrket gjennom arbeidsgiveransvaret. Biskopens ledelse er hjemlet både i TOB § 1 og § 2.

I kapittel 3 utredes relasjonen mellom biskop, prost og menighetsprest. Arbeidsgruppa forstår prosten og dennes relasjon både til biskop og til prester som sentralt i utformingen av en ny kirkelig organisering. Prosten har i dag to hovedoppgaver: Å lede prestetjenesten og å være biskopens medhjelper i utførelsen av tilsynet. Begge disse områdene utføres i dag i rammen av biskopens overordnede ansvar. Vi drøfter hvordan, og om, prosten kan ivareta begge disse rollene dersom biskopen ikke lenger skal ha arbeidsgiveransvar for prestene. Det vil her være ulike forståelser av hva som er mulig og tjenlig. Særlig gjelder dette om prosten kan tilsettes i bispedømmet og fremdeles være arbeidsleder for prestene dersom de tilsettes i et prostifellesråd. Vi forstår prosten som sentral for at biskop skal kunne utøve tilsynet på en tilfredsstillende måte.

8 I kapittel 3.2 går utredningen inn i relasjonen mellom embete og råd. Med utgangspunkt i

utredningen Embete og råd – hvem skal bestemme hva – og hvorfor fra 1987 skriver vi at det er mange sider ved den utredningen som ikke lenger er like relevant ettersom kirkeorganisasjonen har endret seg mye de siste 30 årene. Det vil allikevel være tre prinsipper som fremdeles må være gjeldende:

1. Embete (prestetjenesten) og råd (de valgte organer) er et samvirke som ikke kan eller bør sees separat fra hverandre.

2. Rådene er det beste uttrykk for kirkens styringsansvar, også hva gjelder kirkens åndelige liv.

3. Embete har en frihet i lære og sakramentsforvaltning som ikke er styrt av rådene.

Konsekvensene av embete og råd-prinsippene for ny kirkelig organisering vil være å holde fast i disse tre punktene og fortsatt sikre embetet en plass i rådsstrukturen. Gruppa har ikke en bestemt mening om hvem dette skal være i et eventuelt prostifellesråd, men viser at prostens øvrige plassering i den kirkelige organisasjon kan ha konsekvenser for hva slags rolle han/hun kan ha i rådet.

I kapittel 3.3 gis det en gjennomgang av biskopens rolle i en ny kirkelig organisering. Utredningen tar her utgangspunkt i tre tenkte modeller for å forankre et nytt organ på prostinivå, kalt prostifellesråd.

I modell A er prostifellesrådet er organ for soknene, i modell B for rettssubjektet Den norske kirke og modell C innebærer et fortsatt delt arbeidsgiveransvar. I utredningen tar arbeidsgruppa

utgangspunkt i de momentene man ser det mest nødvendig å belyse:

1. Prostens rolle som biskopens medhjelper

2. Ledelse av prestetjenesten vs. arbeidsgivers styringsrett 3. Vigsling vs. tilsetting

4. Oppfølging av bindende pålegg

5. Faglig utvikling, veiledning og etterutdanning for alle i vigslede stillinger

I kapittel 4 gir arbeidsgruppen sin konklusjon og tilrådning, og oppsummerer kort gjennomgangen av de tenkte modellene. Arbeidsgruppa mener at TOB §1 i prinsippet burde kunne stå uendret i en ny kirkelig organisering selv om det vil komme endringer i § 2. I stedet for å peke på en bestemt organisering som mest formålstjenlig velger heller gruppa å tydeliggjøre de punkter man mener vil være sentrale for å sikre biskop de verktøy som behøves for at tilsynet skal kunne fungere på en tilfredsstillende måte. Gruppa foreslår at:

1. Det må etableres en tydelig forbindelse mellom biskop og prost som sikrer prostens rolle som biskopens medhjelper

2. Biskopen må sikres en faglig kompetent stab 3. Biskopen må sikres en rolle i tilsettingssaker

4. Biskopen må kunne innkalle medarbeidere til fagsamlinger og kompetansehevende tiltak.

5. Forutsetning om at arbeidsgiver følger opp biskopens bindende pålegg må formaliseres.

9 0.3 BEGREPSAVKLARING

0.3.1 LEDELSE OG STYRING

Dag Ingvar Jacobsen og Jan Thorsvik gir følgende definisjon av ledelse i boka Hvordan organisasjoner fungerer (2015): Ledelse er en spesiell atferd som mennesker utviser i den hensikt å påvirke andre menneskers tenkning, holdning og atferd.

De skriver videre at denne definisjonen fokuserer på tre aspekter ved ledelse:

1. Ledelse er en rekke handlinger som utøves av en eller flere personer 2. Ledelse har til hensikt å få andre mennesker til å gjøre noe

3. Ledelse skal bidra til at organisasjonen når sine mål

Med dette tydeliggjør de at det går en skille mellom å være leder og å utøve ledelse. Tittel leder er gjerne en formell stillingsbetegnelse, mens ledelse også kan utøves av flere. En leder vil per definisjon lede, men også andre kan utøve ledelse.

Vi vil i kapittel 2.2. se nærmere på ulike former for ledelsesteorier som er relevante for biskopen.

Gro Ladegård og Signy Irene Vabo skriver at et viktig prinsipielt skille mellom styring og ledelse ligger i at ledelse er personorientert, mens styring - på samme måte som administrasjon - er

systemorientert¹.

Styring viser altså til å påvirke en organisasjon gjennom strukturer, prosedyrer og systemer. For å kunne utøve direkte styring trengs det en hjemmel for å kunne utøve den. Der ledelse kan være både formell og uformell, er altså styring kun formell. Der ledelse er fundert i relasjoner og mennesker er styring fundert i systemer og verktøy.

Styring og ledelse kan forstås som ulike sider av en leders virkemidler for å oppnå organisasjonens mål, men det vil allikevel være vanskelig å gjøre et strengt skille mellom disse to: En organisasjons leder benytter selvsagt både styring og ledelse som virkemidler - det ene er ikke tenkelig uten det andre.² I den videre teksten vil det derfor være vanskelig å kunne skille disse to begrepene helt fra hverandre. Særlig aktuelt vil dette bli i møte med biskopen som leder av prestetjenesten. I dag skjer denne ledelsen gjennom arbeidsgiveransvaret som innehar en stor grad av styringselementer ved seg. Det vil derfor også være nødvendig å definere hva som ligger i begrepet arbeidsgivers styringsrett.

0.3.2 ARBEIDSGIVERS STYRINGSRETT

Biskopen er i dag arbeidsgiver for prester ansatt av bispedømmerådet i rettssubjektet Den norske kirke. Bispedømmerådet har myndighet til å tilsette og å si opp, men forøvrig er det biskopen som har arbeidsgiveransvaret i bispedømmet. I dette har biskopen arbeidsgivers styringsrett.

1 Ladegård og Vanebo 2011

2 Ladegård og Vanebo 2011

10 Begrepet arbeidsgivers styringsrett er ikke å finne i arbeidsmiljøloven, men ligger til grunn i alle arbeidsforhold og gjennom rettspraksis. Arbeidsgivers styringsrett formuleres tradisjonelt som retten til å lede, fordele og kontrollere arbeidet i virksomheten³. Helt kortfattet kan vi si at styringsretten gjør at arbeidsgiver kan bestemme hva arbeidstakeren skal bruke tiden sin på.

Det finnes imidlertid rammer for hva som begrenser denne styringsretten. Dette er lover, rettspraksis, avtaler, sedvane og såkalte «allmenne saklighetsnormer» og demokratisering av arbeidslivet generelt⁴. I praksis vil dette for eksempel være arbeidsavtaler, hovedtariffavtaler, ferielov og arbeidstakers rettigheter for medbestemmelse etc.

0.3.3 KIRKELIG TILSYN

Tilsyn i en kirkelig sammenheng skiller seg fra tilsynet slik vi kjenner det fra offentlige tilsynsorganer.

Vi vil i kapittel 1.1.7 gå nærmere inn på relasjonen mellom disse to størrelsene, men opplever det som nyttig allerede nå å gi en beskrivelse av et kirkelig tilsyn.

Ordet episkopé, å se til, blir brukt flere ganger i Det nye testamentet og forstås som en særlig tjeneste innenfor menighetens fellesskap. Det er i Bibelen ikke gitt noen særlig beskrivelse av hva denne tjenesten går ut på, men den har blitt definert i et samspill mellom teologi og praksis gjennom kirkens historie.

Biskopens rolle og tilsynsfunksjon kan variere fra kirkesamfunn til kirkesamfunn, men i den lutherske konteksten Den norske kirke operer i vil særlig dokumentet Episcopal Ministry within the Apostolicity of the Church fra Det lutherske verdensforbund (LVF) være sentralt i å skape en forståelse. I

dokumentets punkt 43 heter det:

The communion of local churches requires supervision for the sake of the faithfulness of the church. It is a regional ministry that oversees several parishes or congregations. It serves the purpose of caring for the life of a whole church. Its faithful exercise in the light of the gospel is of fundamental importance to the church’s life. Lutheran churches generally have a regional ministry of episkopé within the one office of word and sacrament, even though this ministry is structured in different ways and is exercised by persons with different titles.⁵

Biskopstjenesten er forstått og praktisert ulik på tvers av de lutherske kirkene. I vår sammenheng ser vi dette særlig i våre naboland, hvor biskopen forstås svært forskjellig i Svenska kyrkan og i Den danske folkekirken. Sammenfattende kan en allikevel si at følgende elementer står sentralt i en luthersk tradisjons oppfattelse av bispeembetet og episkopé som tilsyn:

• Den er forankret i og begrunnet ut fra tjenesten Gud har innsatt for og med Ord og sakrament, til å skape og styrke troen,

• men med særlige oppgaver eller kall som er særskilt for denne, knyttet til tilsyn, som med forankring i den tidlige kirke forstås som ansvar for å representere kirkens enhet og den lokale gudstjenestefeirende forsamlings tilknytning til andre forsamlinger og den verdensvide

3 Arntsen 2015

4 Arntsen 2015

5 Avsnittet er ikke oversatt til norsk da en del viktige språklige nyanser kan forsvinne i oversettelsen

11 kirke; representere og verne om den apostoliske tro og evangeliets sanne forkynnelse, og oppmuntre, støtte, veilede og vise til rette menighetene,

• og i dette hviler på to former for autoritet: guddommelig autoritet, «de iure divino», forbundet med og virksom gjennom evangeliets forkynnelse og sakramentenes forvaltning, og en verdslig, menneskelig rett, knyttet til og virksom gjennom kirkelige og rettslige ordninger og regler.

Tilsyn og ledelse som begreper glir fort over i hverandre når vi videre skal drøfte biskopens rolle i den kirkelige organiseringen. Det er her viktig å presisere at selv om det kirkelige tilsyn og ledelse slik det blir forstått til dels overlapper hverandre hva gjelder oppgaver, skiller de seg både i begrunnelse og formål: Ledelse er et virkemiddel for å nå en organisasjons mål, kirkelig tilsyn skal fremme kirkens enhet, verne om troen og oppmuntre kirkens menigheter og ansatte til å leve i denne. Samtidig forstår vi sider ved tilsynet som så tett opp til ledelse slik det forstås i samfunnet for øvrig at det kan virke tilslørende ikke å benevne det som ledelse.

12 1 STATUSBESKRIVELSE

1.1 BISKOPENS LEDELSE OG TILSYN I DEN NORSKE KIRKE

Biskopens rolle i Den norske kirke er fastsatt gjennom Tjenesteordning for biskoper (TOB). I de to første paragrafene synliggjøres biskopens to primære oppgaver: Å føre tilsyn (§ 1) og å lede prestetjenesten (§2). Før vi går nærmere inn på hvordan disse to oppgavene kommer til syne i dagens kirkelige organisering, vil det gis en historisk beskrivelse av utviklingen av biskopens rolle og funksjon i Den norske kirke.

1.1.1 ET HISTORISK BAKTEPPE

Selv om bisperollen har endret seg og endrer seg gjennom historien, er kontinuiteten påfallende. Vi snakker om innhold og organiseringsformer som har fulgt tjenesten fra tidlig kristen tid til i dag. Selve ordet biskop kommer av det greske episkopé, som betyr å se til. I Det nye testamentet forekommer ordet episkopé flere ganger, og blir tradisjonelt oversatt med tilsyn (bl.a. Apg 20,28; Fil 1,1). De nytestamentlige tekstene viser til en rekke ulike tjenester innenfor det første kristne fellesskap, som apostler, profeter, lærere, evangelister, hyrder, eldste, diakoner og tilsynsmenn. Det angis ingen enhetlig organisering av tjenestene i forhold til hverandre, og det er ikke mulig å avlede én bestemt menighetsmodell ut fra de nytestamentlige tekstene.⁶ Imidlertid skjer det allerede i etter-apostolisk tid en konsolidering av visse embeter, først og fremst biskop, presbyter og diakon.

1.1.1.1 OLDKIRKE OG MIDDELALDER

Den synlige kirke trådte frem gjennom nattverden, og i utgangspunktet var utvalgte presbytere betrodd episkopatet, å lede de gudstjenestelige handlinger og nattverden. Ut av dette utviklet det monarkiske episkopatet seg, med biskopen som leder av menigheten og med presbytere og diakoner som assistenter og underordnede medhjelpere. Presbyterne ledet gudstjenesten lokalt og var biskopens rådgivere, mens diakonen assisterte ved nattverd, hadde ansvar for den karitative virksomheten og var administrativ støtte. Det monarkiske episkopatet slo igjennom i det annet århundre og ble konsolidert i det tredje. Gjennom den apostoliske suksesjon sto biskopene i forlengelsen av apostlene, og som var gitt oppdraget fra Kristus å holde kirken sammen og utbre dens lære. Biskopen førte tilsyn med menigheten og sørget for at tradisjonen fra apostlene ble bevart mot vranglære. Det innebar også en forflytning av ansvar for kirkens hellighet, fra menighet til biskop. Samtidig bidro middelalderens konsiler til at dogmatiske spørsmål ble diskutert i

sammenhenger med både ordinerte og leke, selv om det var biskopene som hadde stemmerett.

Biskopen ble valgt av og blant presbyterne, et valg som også skulle godkjennes av menigheten, og han ble ordinert av nabobiskopen. Presbytere og diakoner ble utpekt av biskopen som vigslet dem til tjeneste. Med faste embeter fikk kirken også en mer enhetlig organisering. I store menigheter ble det innført sognedeling, hvor presbytere på vegne av biskopen sto for gudstjenesten. Bispedømmer ble etablert på 200-tallet ved at nye menigheter ble lagt til biskopens ansvar.

6 Fremstillingen i dette kapitlet bygger på Torben Christensen og Sven Göransson (1978): Kyrkohistoria I. Lund, Berlings og Everett Ferguson (red.) (1999): Encyclopedia of Early Christianity. Second edition, Oxfordshire, Routledge.

13 Middelalderens biskoper hadde stor makt både kirkelig og politisk. Romas biskops krav på primat og utviklingen av en kirkelig sentralorganisasjon var medvirkende til at kirken frem mot

høymiddelalderen etablerte seg som en stormakt. Makten ble flyttet oppover, og med paven forstått ikke bare som Peters etterfølger, men Kristus stedfortreder (vicarius Christi) ble også en sentralisert styring gjennomført. Fra begynnelsen av 1200-tallet ble biskopsutnevnelsene godkjent av paven.

Alliansen mellom keisermakt og kirke frem mot 1100-tallet bidro til utviklingen av en vestlig

katolisisme som strakte seg nordover. Samtidig tiltok maktkampen mellom pave og kongemakt. Det pavelige teokratiet som hvilte på ideologien om at paven, som Kristi stedfortreder, lånte bort makt til kongen, bøt sammen. Med sammenbruddet økte nasjonal kongemakt på bekostning av kirkens, og det styrket også lokale biskopers makt. For eksempel hadde fyrstbiskopene i det tysk-romerske riket stemmerett i riksdagen.

1.1.1.2 REFORMASJONEN

Det er på bakgrunn av spenningene mellom kirkens åndelige og verdslige makt at reformasjonen tar form. Kritikken rettet seg også mot bisperollen, og den må forstås på bakgrunn av den lutherske toregimentlærens skjelning mellom verdslig og åndelig øvrighet. Avviklingen av det kirkelige hierarki satte bisperollen inn i en annen sammenheng. På mange måter grep man tilbake til oldkirkelige idealer om et episkopat som var forankret nedenfra og ikke ovenfra. Det treleddede embetet ble avskaffet (biskop, prest og diakon), og likedan vigslingen som sakrament. Biskopen skulle ikke lenger vigsles, bispeembetet sprang ut av presteembetet. Biskopen var prest og skulle være prestenes prest.

Biskopen skulle føre tilsyn med prester og menigheter, være rådgiver og veilede i saker om

samvittigheten og fortolkningen av Guds ord. Han var også forsvarer av kirkens tro, og hadde ansvar for å bedømme om prestene var skikket for sitt embete. Myndigheten skulle samtidig avgrenses til det åndelige. Kirkens enhet var heller ikke knyttet til embetet, men til den rette forkynnelse av ord og sakrament (CA VII).

I Den augsburgske bekjennelse fra 1530, i artikkel XXVII het det at:

Ifølge evangeliet eller, som det heter, etter guddommelig rett tilkommer det ikke bispene som bisper, dvs. som dem hvem tjenesten med ord og sakramenter er betrodd, noen annen myndighet enn den å forlate synder, undersøke læren, forkaste den lære som avviker fra evangeliet, og utelukke de åpenbart ugudelige fra kirkens samfunn, ikke ved menneskelig makt, men ved ordet.⁷

Reformasjonen ble innført i Danmark i 1536 og i Norge i 1537. I Norge skjedde det uten noen teologisk forberedelse, og den manglet den folkelige oppslutningen som hadde vært til stede i Tyskland, og den ble innført ved et statskupp. Norge ble underlagt Danmark. Bisperollen kom til å bli en del av kongemaktens styring. I Danmark-Norge het det ikke biskop i det drøyt første hundreåret etter reformasjonen av Danmark og Norge i 1536/37, men superintendent (fra den latinske

oversettelsen av det greske episkopé), altså å føre tilsyn. Det understrekte bruddet med

middelalderens bispeembete. Superintendenten, skulle føre tilsyn over det åndelige livet, men ikke blande seg i det politiske. Med reformasjonen ble også kongen (eller fyrsten) kirkens overhode.

Superintendenten ble utnevnt av kongen, mens prestene ble valgt av menigheten og utnevnt av

7 Brunvoll, Arve: Den norske kirkes bekjennelsesskrifter – Confessio Augustana

14 superintendenten som foresto vigslingen. I England og Sverige ble den apostoliske suksesjon

videreført etter reformasjonen, mens den ble brutt i Danmark og Norge.

Med kirkegodset overdratt til kongen fulgte det også et ansvar som tidligere var blitt akslet av klostre og kirker. Det handlet blant annet om omsorgen for syke og gamle, og tidlig ble det i de lutherske byer laget regler for hvordan dette skulle skje. Her fikk biskop og prest delegert sentrale roller av fyrsten/kongen. Ifølge Kirkeordinansen av 1537 skulle superintendenten sammen med lensmenn, proster, prester og offentlige representanter blant annet sørge for at det ble etablert kister for innsamling til de fattige. Dette hørte sammen med hans plikt til forkynnelse, undervisning, forbønn for menighetene, opplæring og ordinasjon av prestene, og å øve tilsyn med prestenes utøvelse av tjenesten. Som kongens embedsmenn ble biskopens ansvarsområde derfor gradvis mer omfattende i takt med kongens økende evne og vilje til å styre, og i en pre-sekulær verden var det ikke noe tydelig skille mellom de åndelige og verdslige oppgaver; alt sto under Guds dom og skulle tjene Gud.

Eneveldets innføring i 1660 førte til at også prestene ble statlige embetsmenn, i likhet med biskopene, og kirken ble integrert i det statlige styret. Den kanoniske rett var blitt avviklet ved reformasjonen. I stedet ble kirken omfattet av den alminnelige lov, som Christian Vs danske lov fra 1683 og den norske fra 1687. Integreringen av kirke og stat, av teologi og rett, er et trekk ved norsk orden gjennom eneveldet og frem til moderne tid. I Christian Vs Norske lov het det at

superintendenten skulle lære andre den hellige skrift, forkynne Guds ord, foreta visitaser, føre oppsyn med skole og hospitaler, samt sørge for å «holde Kongens Undersaatter til at være

fredsommelige og lydagtige med den Undervisning, som de skulle giøre i deris Prædiken om Herskab, og den Lydighed mand dem pligtig er».⁸ Det inngikk altså til biskopen som en av kongens øverste myndighetspersoner å føre tilsyn med befolkningen og bidra til statens opprettholdelse av ro og orden, ikke med verdslige dommer, men ved sin lære og forkynnelse.

1.1.1.3 FRA KONFESJONELL STAT TIL LIBERALISTISK RELIGIONSPOLITIKK

Den norske Grunnloven av 1814 førte videre eneveldets lovregulering på det kirkelige området. Den evangelisk-lutherske bekjennelse skulle forbli statens religion (§2). Det fantes ikke religionsfrihet, og alle statens embetsmenn måtte bekjenne seg til denne religion. Biskopens rolle forble uendret.

Det skjedde imidlertid samfunnsmessige endringer som påvirket bisperollen og selvforståelsen til biskoper. Opphevingen av konventikkelplakaten (1842) åpnet for frie forsamlinger, mens

dissenterloven (1845) åpnet for religionsfrihet. Den konfesjonelle lutherske embetsmannsstaten utviklet seg i løpet av 1800-tallet til en liberal, protestantisk stat. På den ene siden forble biskopen statlig embetsmann på øverste nivå med lovregulerte oppgaver gitt av Kongen. På den andre siden bidro liberaliseringen av samfunnet til en teologisk bevissthet om betydningen av å etablere en kirkeforfatning på kirkens egne premisser. Det ga støtet til et reformarbeid som riktignok ikke førte til nevneverdige endringer i første omgang, men som var uttrykk for en ny kirkelig selvforståelse, der kirken som en selvstendig, åndelig størrelse ble forstått som noe annet enn statens offentlige religionsvesen. Også flere av biskopene støttet denne tenkningen. Stat og kirke ble ikke lenger oppfattet som overlappende.

8 Christian Vs Norske Lov (1687).

https://www.hf.uio.no/iakh/tjenester/kunnskap/samlinger/tingbok/kilder/chr5web/chr5register.html

15 Med innføringen av parlamentarismen i 1884 ble lovgivningen flyttet til Stortinget, slik at Kongens personlige øvrighetsutøvelse fikk en annen karakter. En gradvis sekularisering førte til at

embetsmannsstandens konfesjonsplikt ble løsnet. Sekulariseringen bidro også til at allmenne rettslige og politiske reguleringen av forhold mellom menn og kvinner i økende grad ble unndratt geistlig og teologisk påvirkning. Innføringen av folkeskolen i 1889 betød en avvikling av skolen som kirkeskole, og både biskopen og den lokale sokneprests innflytelse ble svekket. Sekularisering og fremveksten av indremisjonsbevegelsen og dens organisasjoner bidro til over tid til å endre

biskopens autoritet og innflytelse, men ikke uten videre til en endring av rollen og dens regulering.

1.1.1.4 KIRKELIG DEMOKRATI OG STYRKET BISPEEMBETE

Det er først på 1900-tallet det skjedde en utbygging av demokratiske organer innenfor rammen av statskirken. Samtidig fant det sted en formalisering av kollegiale organer. Lov om menighetsråd og menighetsmøte ble vedtatt i 1920. Bispedømmeråd ble vedtatt ved lov i 1933. Rådet besto av biskop, en prest valgt av bispedømmets prester og tre lekmenn valgt av menighetsrådene. Både menighetsråd og bispedømmeråd hadde administrativt og åndelig ansvar. Menighetsrådet skulle føre forhandlingsbok som skulle legges frem ved visitaser, forberede og avgi innstilling i saker som skulle til menighetsmøtet, avgi erklæringer om reparasjoner av kirker, utvidelser av kirkegård mm. Videre het det at «(d)et er menighetsraadets plikt at ha sin opmerksomhet henvendt paa alt som kan gjøres for at fremme det kristelige liv i menigheten, særlig sørge for at Guds ord kan bli rikelig forkyndt syke og døende betjent dermed, ungdommen samlet om gode formaal, og legemlig og aandelig nød avhjulpet».⁹ Bispedømmerådet skulle «ha sin opmerksomhet henvendt på alt som kan gjøres for å fremme kirkelig virksomhet og kristelig liv i bispedømmet», noe som blant annet innebar å sette i gang forkynnelse og gi støtte til kristelig arbeid og formidle utveksling av prester mellom

menigheter.¹⁰ Bispemøtet ble et eget lovfestet organ i 1934, men biskopene hadde møttes jevnlig til bispemøter fra 1917.

Spørsmålet om biskopens myndighetsområde innenfor statskirkeordningen ble reist i forbindelse med flere tilsettingssaker i mellomkrigsårene. Ved flere tilfeller nektet biskoper å gi kollas (kallsbrev) til liberalteologiske prester. Kirkedepartementet ga da prestene fullmakt til å innsette seg selv. Ifølge biskop Berggrav måtte ordinasjon og kallsbrev ses i sammenheng, og da kunne ikke

Kirkedepartementet overprøve biskopens personlige myndighet: «Ifølge vår kirkes ordning er biskopen kirkens dørvokter, og ikke Departementet. Kommer en mann til kirkens dør for å få komme derinn som dens tjener, da møter han en biskop, og verken en politiker eller en jurist».¹¹ Imidlertid hadde en biskop få formelle virkemidler, dersom han bestred en presteutnevnelse. Han uttalte seg om søkerne, men deltok ikke i tilsettingsprosessen.

Å nekte kollas var et sterkt symbolsk uttrykk, men hadde ingen reell betydning når det kom til stykket. Biskopen utøvde på vegne av Kirkedepartementet det som vi i dag vil kalle

personaloppfølging av prestene og ansvar for ledelsen av prestetjenesten. At myndigheten var

9 Lov om menighetsraad og menighetsmøter, datert 3dje december 1920. I Stortingstidende. Niogsekstiende ordentlige Stortings forhandlinger. II. Forhandlinger i Lagtinget. Kristiania 1921: Sentraltrykkeriet, s. 64.

10 Lov om bispedømmeråd for den norske kirke, datert 16. juni 1933. I Love vedtatt på det toogåttiende ordentlige Storting. Oslo: J.Chr. Gundersens Boktrykkeri, s. 59.

11Eivind Berggrav (1928): ”Ved kirkedøren” i Kirke og Kultur, s. 193-212

16 delegert ga begrensninger. Det fins eksempler på at en biskop ble pålagt av Kirkedepartementet å gi en prest irettesettelse, uten at biskopen i utgangpunktet hadde tatt initiativ til det.

I senere tid har liknende problemstillinger flyttet inn i den kirkelige rådsstruktur og skapt spenning mellom råd og embete, som når et bispedømmeråd har tilsatt en prest som lever i et homofilt samliv og biskopen ikke har villet gi kollas. Selv om disse sakene ikke nødvendigvis har utfordret biskopens tilsynsfunksjon, viser det at spenningen mellom biskop og demokrati ikke er løst med skillet mellom stat og kirke, men forskjøvet seg til å bli en indrekirkelig tematikk.

Utredningen Kirkens embete og råd fra 1987 søkte å sette ord på og avklare relasjonen mellom disse to strukturer, embetsstrukturen og rådsstrukturen.¹² Et tema som ble behandlet var forholdet mellom biskopen som tilsynsmann og arbeidsgiver. Biskopen var bemyndiget, slik det er kort beskrevet over, av Kirkedepartementet til å utøve arbeidsgiveransvar. Ved en overføring av vesentlige arbeidsgiverfunksjoner til bispedømme, burde man etablere en liknende ordning, anbefalte man. I etterkant av utredningen fikk bispedømmerådene i 1989 overdratt fra staten arbeidsgiveransvar for prester og andre kirkelige ansatte. Biskopen hadde frem til da, ved søknader til prestetjenesten, avgitt uttalelse til Kirkedepartementet om søkerne. Som medlem av

bispedømmerådet fikk biskopen en stemme i tilsettingsavgjørelsene. Tjenesteordningen for biskop av 1997 styrket bisperollen, både teologisk og forvaltningsmessig. Det teologiske ble forsterket ved at bispeembetet ble tillagt et særlig ansvar for kirkens enhet. Forvaltningsmessig ble det styrket

gjennom en fastere sammenkobling av arbeidsgiveransvar og tilsynsfunksjon, og det ble understreket at «Skal kirken kunne verne om sitt sanne vesen, må tilsynsforholdet også i siste instans kunne få konsekvenser for kirkelig tilsattes tilsettingsforhold».¹³ Denne måten å koble den teologiske tilsynsfunksjonen sammen med forvaltningen av arbeidsgiveransvar medførte at biskopenes

innflytelse over presters teologi ble forsterket. Det var imidlertid først i 2017 at Kirkedepartementet overførte det overordnede arbeidsgiveransvar for prestene til Kirkemøtet.

Med etableringen av Kirkelig fellesråd i 1997 ble arbeidsgiveransvaret for alle kirkelige ansatte utenom prestene som er ansatt i bispedømmene lagt til disse. Menighetsrådene ivaretar den strategiske ledelsen av soknets virksomhet. Kirkelig fellesråd skal «ivareta administrative og

økonomiske oppgaver på vegne av soknene»¹⁴. Den daglige ledelsen av lokalkirkens virksomhet ligger dermed utenfor biskopens ledelsesansvar. I bispedømmerådet samvirker embete og råd i styringen av bispedømmet. Biskopens rolle som leder er her avhengig av det mulighetsrom som gis. Samtidig har vi sett at biskopens tilsyn, som ikke kan delegeres til andre, har fått en skarpere innretting gjennom å kobles sammen med arbeidsgiveransvar.

Bispemøtet har i samme periode styrket sin rolle som kollegium. Kirkeloven av 1996 etablerte Bispemøtet som et selvstendig organ i Den norske kirke. Fra å møtes én gang i året, slik tilfelle var da møtet ble fast ordning i 1934, skjer det tre ganger i året. Fra 2007 har sekretariatet blitt utbygd.

Forholdet mellom Bispemøtet som kollegium og den enkelte biskops ansvar er imidlertid en

12 Kirkens embete og råd. Hvem bestemmer hva – og hvorfor? Utredning fra en arbeidsgruppe oppnevnt av Kirkerådet (1987). Oslo: Kirkerådet.

13 Tilsynsmodeller. En utredning for Bispemøtet 2000. Oslo: Den norske kirke, s. 9.

14 Lov om Den norske kirke §14. https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1996-06-07-31/KAPITTEL_2#§7 (besøkt 10.09.2020).

17 problemstilling som innimellom kan skape spenning. Et eksempel på det var da biskop Rosemarie Køhn valgte å gjeninnsette Siri Sunde i prestetjenesten på tvers av en enighet som var blitt presset frem i Bispemøtet tidligere.

1.1.1.5 OPPSUMMERING

Hvorvidt biskopen har fått redusert sitt ansvar og svekket sin rolle på grunn av utviklingen av det kirkelige demokratiet kan diskuteres. Det er ingen tvil om at dersom vi ser det i et historisk perspektiv på omtrent hundre år, har bisperollen endret seg og mistet mye av den samfunnsbetydning som tillå den tidligere. Det handler blant annet om endringer i staten, det statlige embetsverk, sekularisering og kirkens plass i samfunnet mer generelt. Utviklingen av en mer demokratisk rådsstruktur og en mer kompleks tjenestestruktur har også bidratt til at oppgaver som lå til biskopen for hundre år siden, nå ivaretas av andre organer og tjenester. En gang lå for eksempel fattigomsorg og skole til biskopen og prestene. I dag har vi for eksempel kateketer, trosopplærere og diakoner som ivaretar tjenester knyttet til det sosiale og undervisning. Samtidig har biskopen styrket sin rolle gjennom

arbeidsgiveransvaret for prestetjenesten. Også Bispemøtet bidrar til å understreke biskopens ledende posisjon i Den norske kirke. I Kirkerådets utredning Kjent inventar i nytt hus la man vekt på at arbeidsgiverrollen til biskopene var «betydelig styrket siden begynnelsen av 1990-tallet».¹⁵ Det samme gjaldt tilsynsrollen, «forstått som en selvstendig rolle uavhengig av arbeidsgiverfunksjonen», også den var «betydelig styrket». I tillegg til styrkingen av forvaltningsmyndigheten knyttet til rollene, påpekte man i utredningen at organene som biskopen var medlem av, hadde fått større myndighet.

Det er altså kontinuitet, brudd og utvikling når det gjelder bisperollen i et lengre historisk perspektiv.

De mest påtakelige trekk i dag synes for det første å være at fortolkningen av bispetjenesten som en tilsynstjeneste knytter den til etter-apostolisk tid og oldkirken og plasserer den inn i en økumenisk sammenheng. Samtidig bidro den lutherske reformasjonen og etterhvert det dansk-norske eneveldet til at biskopen ble en del av det statlige styringsapparat med omfattende oppgaver for folk og

samfunn og staten en konfesjonell embetsmannsstat. Det innebar at tilsynsansvaret omfattet enhetsstaten. Med liberaliserende endringer på 1800-tallet legges det gradvis til rette for en avgrensning av biskopens rolle i samfunnet, noe som forsterkes gjennom demokratisering og sekulariseringen på 1900-tallet. Tilsynet overfor prestene synes imidlertid å styrkes. Det skjer ikke minst ved fastsettelse av tjenesteordninger for prest, prost og biskop som gir biskopen klarere verktøy for å utøve tilsyn og i at biskopen på 1990-tallet får overdratt ansvaret som øverste ledet av prestetjenesten, samtidig som bispedømmeråd og bispemøtet styrker sin stilling. Den interne posisjonen i kirken er derfor sterk og styrket.

1.1.2 EN SYNODAL, EPISKOPAL OG KONGREGASJONAL KIRKE

I ekklesiologien, læren om kirken, er en av måtene å dele inn kirkeforståelse på, å forstå et

kirkesamfunn som enten synodal, episkopal eller kongregasjonal. Den norske kirke har trekk fra alle disse ekklesiologiene. I arbeidet med å utrede biskopens rolle i kirkeorganisasjonen vil det være viktig å ha med seg den overordnede kirketenkningen som gir grunnlag for den konkrete utformingen av organisasjonen, også for relasjonen mellom biskop og rådsstrukturen. Slik vi ser nedenfor er Den norske kirke en synodal kirke med episkopale og kongregasjonale trekk.

15 Kirkerådet (2011), Kjent inventar i nytt hus. Hefte 2. Prinsipper og premisser. Oslo, Kirkerådet.

18 Synodal kommer fra gresk og betyr forsamling, og viser til at et kirkesamfunn har styrende organer med representanter valgt av menighetene. Innføringen av parlamentarismen i 1884, og etableringen av Kirkemøtet 100 år senere, og forståelsen av Kirkemøtet som kirkens øverste organ etter skillet mellom stat og kirke viser at Den norske kirke har et tydelig synodalt preg. Dette står i kontrast til tidligere hvor Kongen var øverste organ som fastsatte kirkens liturgier mm.

Episkopal viser til biskop, og en episkopal kirke er en kirke styrt av biskopene. Dette er en modell som er tydelig hierarkisk i det man har én linje fra biskopen som den øverste leder og ned til prestene gjennom mellomledere (f.eks. prost). I Den norske kirke har det vært, og er, episkopale trekk som har blitt utviklet parallelt med den synodale strukturen. Biskopen leder prestetjenesten, og med

innføringen av bispedømmet og biskop som arbeidsgiver, kan det synes som man har fått en tydeligere episkopal hierarkisk styring av kirken.

Kongregasjonalisme viser til menighetens selvråderett. Den norske kirke har også trekk fra en slik ekklesiologi. Soknet forstås som den grunnleggende enhet i kirken, og etableringen av

menighetsmøte på slutten av 1800-tallet og menighetsråd i 1920 har gitt menighetene større innflytelse enn tidligere. I Kirkelovens § 9 er menighetsrådets oppgaver nevnt. Her heter det at menighetsrådet skal ha sin oppmerksomhet henvendt på alt som kan gjøres for å vekke og nære det kristelige liv i soknet og oppgavene som er lagt til rådet inkluderer blant annet ansvar for kirkelig undervisning, kirkemusikk og diakoni. I Kirkelovens § 11 er Menighetsmøtets oppgaver nevnt, og handler blant annet om innføring av gudstjenestelige bøker. Samtidig er det klare begrensninger for menighetenes, og prestens, selvstyre: Soknet kan ikke løsrives fra Den norske kirke, liturgier blir vedtatt av Kirkemøtet og prester ansatt i bispedømmet.

1.1.3 BISKOPENS TILSYN OG LEDELSE I DEN NORSKE KIRKE I DAG

Biskopens oppgaver knyttet til tilsyn og ledelse er hjemlet i Tjenesteordning for biskop, §1 og §2.

Ettersom disse paragrafene er særlig relevante i denne utredningen, gjengir vi de i sin helhet:

§ 1.Biskopen skal gjennom forkynnelse og sakramentsforvaltning ta vare på den apostoliske lære etter Guds ord og vår kirkes bekjennelse, fremme og bevare enheten i Guds kirke og rettlede og oppmuntre bispedømmets menigheter, kirkelig tilsatte og øvrige medarbeidere.

For å ivareta dette tilsynsansvar kan biskopen gi råd og veiledning, og også gi bindende pålegg vedrørende presters og andre kirkelig tilsattes tjenesteutøvelse.

Biskopen ser til at prestene forvalter sakramentene, forkynner og selv lever i overensstemmelse med den kristne tro, slik den er uttrykt i vår kirkes bekjennelse og ordninger, og at også andre som er vigslet til tjeneste i kirken virker og lever i samsvar med vigslingens formaning og løfte.

Biskopen fører tilsyn med at de kirkelige råd i bispedømmet utfører sitt arbeid i lojalitet med den evangelisk-lutherske lære.

§ 2.Biskopen er den øverste leder av prestetjenesten i bispedømmet og sørger for den nødvendige samordning med de kirkelige rådenes virksomhet.

19 Biskopen er forpliktet på de mål og strategier som er fastsatt for virksomheten i Den norske kirke, og skal støtte opp om tiltak som fremmer disse.

Biskopen sørger for at ledige prostestillinger blir betjent.

Biskopen kan delegere myndighet etter denne bestemmelsen til stiftsdirektøren.

1.1.3.1 BISKOPENS TILSYN

TOB § 1 fastsetter biskopens tilsynsansvar, og kan forkortes til å omfatte disse punktene:

• Ta vare på den apostoliske lære og vår kirkes bekjennelse

• Fremme og bevare enheten i kirken

• Rettlede og oppmuntre bispedømmets menigheter, kirkelige ansatte og øvrige medarbeidere Av pedagogiske hensyn vil vi nedenfor bruke begrepene proaktivt og reaktivt tilsyn. Det proaktive viser til at biskopen selv tar initiativ til tilsynets virke mens reaktivt viser til de tilfeller hvor biskopen utøver tilsyn basert på saker som blir fremlagt ham/henne.

Biskopens tilsyn skjer i stor grad gjennom vigsling og visitasjon. Det er kun biskop som kan vigsle til prestetjeneste, mens det i utgangspunktet er åpnet for at vigsling til andre kirkelige stillinger kan delegeres til prost. Bispemøtet har i 2019 opprettholdt forståelsen av at vigsling til kirkelig tjeneste er et så sentralt uttrykk for biskopens tilsynsansvar at det ikke bør delegeres.

Gjennom vigslingen avlegger vigslingskandidaten vigslingsløfter. Disse er særlig rettet inn mot den enkeltes tjeneste og er ikke like på tvers av vigslingsgruppene. Men det første og siste løftet er felles for prester, kateketer og diakoner:

• at de forkynner Guds ord klart og rent (dette spesifiseres så inn mot de enkelte gruppenes tjeneste)

• at de også selv av hjertet legger vinn på å leve etter Guds ord, og i studium og bønn trenge dypere inn i de hellige skrifter og den kristne tros sannheter.

For kantorer er det siste løftet sammenfallende med de øvrige vigslede kategoriene.

Vigslingen forplikter både biskop og den som vigsles med tanke på liv og lære, og innebærer aksept av biskopens tilsynsmyndighet. Disse løftene er gyldige også selv om man ikke skulle stå i kirkelig tjeneste. Biskopen har derfor også et personlig tilsyn med vigslede som ikke arbeider i Den norske kirke. Vigslingen kan forstås som en kontrakt som inngås mellom biskop og den som vigsles til kirkelig stilling hvor vigslingskandidaten gir sin tilslutning til å stå under biskopens tilsyn samtidig som

biskopen myndiggjør kandidaten til kirkelig tjeneste.

Visitasjon utøves i henhold til visitasreglementet. Her heter det at hvert sokn skal visiteres minst hvert 8 år, og at visitasen skal inneholde:

• Gudstjeneste

• Møte med menighetsråd og fellesråd

• Møte med staben

• Møte med menighetsarbeidet

• Kontakt med kommune

• Kontakt med skole og barnehage

20

• Diakoni

• Kontakt med lokalsamfunnet

• Visitasrapport og visitasforedrag

Visitas kan etter TOB delegeres til domprost. Bispemøtet har i 2019 opprettholdt forståelsen av at visitas er et uttrykk for kjerneoppgaven til biskopen og bør derfor ikke delegeres.

Videre er også myndighet til å gi bindende pålegg og frata vigslingsfullmakter uttrykk for

tilsynsansvaret, i tillegg til biskopens ansvar for å oppmuntre/inspirere bispedømmets menigheter, kirkelige tilsatte og øvrige medarbeidere (jf TOB § 1).

Å frata en vigslet medarbeider vigslingsfullmaktene er det sterkeste virkemiddelet biskopen har i sin tilsynsutøvelse. Biskopens rett til dette er hjemlet i Kirkeloven §31, og vil også ha arbeidsrettslige konsekvenser ettersom vigsling og de fullmakter som følger av dette er nødvendig for å kunne gjøre kirkelig tjeneste (jf Tjenesteordning for kateketer, diakoner, kantorer, prester og proster). Biskopens vedtak om frata vigslingsfullmaktene kan påklages til Den norske kirkes klagenemnd. Regler for dette er fastsatt i TOB § 12. Her heter det at tap av fullmakter kan skje dersom vigslet medarbeider har gjort seg skyldig i grovt pliktbrudd eller annet vesentlig brudd på ordinasjonsforpliktelsene. Vilkårene som er satt for tap av vigslingsfullmakter er å anse på lik linje med å bli avskjediget, jf. Prop 55 L (2015-2026).

Bindende pålegg er en mildere form for biskopens reaktive tilsyn enn å frata vigslingsfullmakter. I TOB §1 heter det at biskopen kan gi bindende pålegg vedrørende presters og andre kirkelige tilsattes tjenesteutøvelse. Dette vil si at biskopen ikke har anledning til å gi menighetsråd, fellesråd o.l. slike pålegg, men at alle kirkelige tilsatte, ikke bare de vigslede, kan gis slike. Det er lite som er

skriftliggjort omkring praksisen med bindende pålegg, men kort oppsummert består ordningen i at biskopen gir et pålegg til en kirkelig ansatt inn i en bestemt situasjon, for eksempel å ikke delta i enn bestemt aktivitet. Pålegget må omhandle vedkommendes tjenesteutøvelse og kan ha konsekvenser for arbeidsoppgavene den ansatte vanligvis vil gjøre som en av sitt arbeid. Det kan dermed berøre arbeidsgivers styringsrett. For ansatte i bispedømmerådene vil det være biskopen som har denne styringsretten, mens dette ligger hos kirkevergen for ansatte i fellesrådene. Ordningen med bindende pålegg vil redegjøres og drøftes mer inngående i kapittel 1.1.5.1.

I et brev fra Kirkerådet til Stavanger biskop datert 21. november 2019 gjøres det rede for biskopens redskaper for tilsyn med rådene: Biskopen kan ikke gi bindende pålegg, men har derimot muligheten til å sende en henstilling til menighetsråd og fellesråd. Kirkerådet understreker at systemet bygger på den klare forutsetning at menighetsrådet følger biskopens henstilling. Rådene har gjennom sin forpliktelse på kirkens lære og bekjennelsesskrifter en indirekte plikt til å følge biskopens pålegg/henstilling ettersom biskopen har et særlig læreansvar innenfor sitt bispedømme.

Mye av biskopens tilsyn skjer i forbindelse med visitasene og ved øvrige samlinger for kirkelige ansatte og råd. Tilsynet i disse sammenhenger har normalt først og fremst preg av inspirasjon og oppmuntring. Det samme gjelder ved biskopens øvrige besøk, foredrag og annen virksomhet i bispedømmet. Disse er del av arbeidet med å inspirere og oppmuntre.

21 Videre har biskopen ansvar for å forordne gudstjenester, godkjenne lokale grunnordninger og trosopplæringsplaner. I TOB §4 heter det at biskopen utøver den myndighet som i liturgiens

bestemmelser er tillagt biskopen. Dette medfører blant annet at biskopen godkjenner sted for vielse utenfor kirken jf. alminnelige bestemmelser i vigselsliturgien. Også bruken av kirkebygg er underlagt biskopens tilsynsmyndighet, jf. Regler for bruk av kirkene § 4. Biskopen vil i flere tilfeller også være klageinstans.

1.1.3.2 BISKOPENS LEDELSE OG ARBEIDSGIVERANSVAR

Biskopen er gjennom Tjenesteordning for biskoper (TOB) § 2 den øverste leder av prestetjenesten i bispedømmet. Der bispedømmerådet har tilsettingsmyndighet for proster og prester, samt

vedtaksmyndighet for oppsigelse, suspensjon og avskjedigelse, har biskopen ansvaret for den øvrige arbeidsgivervirksomheten og ledelsen av disse. Den daglige ledelsen av prestetjenesten skjer ved prosten, som i Tjenesteordning for proster § 1 leder prestetjenesten i prostiet og bistår biskopen i dennes tjenesteutøvelse. Biskopens ledelse gjør seg også gjeldende på flere områder: Biskopen kobles på situasjoner der prosten vurderer det som nødvendig (blant annet konflikthåndtering), deltar på regionale kontaktmøter, fastsetter støtte til deltagelse i etter- og videreutdanning, sørger for arbeidsveiledning mm. Gjennom bispedømmerådet bidrar biskopen til den strategiske ledelsen av bispedømmerådets virksomhet.

Biskopen tar i dag del i ledelsen av den kirkelige virksomhet, både gjennom sitt tilsyn og sin arbeidsgiverrolle. Selv om tilsynet og arbeidsgiveransvaret ikke er uttrykk for det samme, kan det være vanskelig å skille mellom hva som er hva overfor prestene. I Kjent inventar i nytt hus skrives det om biskopens rolle som både arbeidsgiver og tilsynsmyndighet for prestene:

Siden det er samme person som ivaretar begge [tilsyn og arbeidsgiveransvar] i forhold til presteskapet, er det i praksis umulig å holde dem fra hverandre når det gjelder presteskapet – både for det subjekt som forvalter rollene og de objekter som er gjenstand for

myndighetsutøvelsen.

Vi vil forsøke å skille mellom hva som ligger til arbeidsgiverrollen og hva som ligger til tilsynet i kapittel 2, men som eksempel på dette kan særlig punktene om inspirasjon/oppmuntring og bindende pålegg trekkes fram.

Tilsynet som viser seg gjennom inspirasjonsarbeid kan bedre sammenlignes med arbeidsgivers behov for å gi retning for i arbeidet for sine ansatte i øvrige virksomheter enn med annen offentlig

tilsynsvirksomhet.

Videre vil bindende pålegg for prester kunne sammenlignes med arbeidsgivers styringsrett. Dersom en biskop gir en prest bindende pålegg om for eksempel å ikke delta i trosopplæringstiltak, kan det sammenlignes med arbeidsgivers rett til å instruere en ansatt i hvilke oppgaver vedkommende skal arbeide med.

Vi kan derfor si at biskopen har to ulike kontrakter for sin relasjon til prestene. Den ene er kontrakten som ligger til grunn gjennom vigslingen som nevnt i kapittel 1.1.3.1. Den andre er kontrakten som

22 gjelder i et arbeidstaker-arbeidsgiver-forhold. Tjenesteordningen for biskoper inneholder i dag en blanding av disse to, og de må sorteres fra hverandre i en ny kirkelig organisering.

Et forsøk på å skille mellom biskopens ansvar som arbeidsgiver, kirkelig leder og tilsynsutøver vil gjøres i kapittel 2.1.1.

1.1.4 BISKOPENS TILSYN MED MENIGHETENE OG RÅDENE

Biskopen har ikke bare tilsyn med personer, men også til menighetene. I TOB § 1 heter det at biskopen skal rettlede og oppmuntre bispedømmets menigheter.

I TOB § 1 heter det også at biskopen fører tilsyn med at de kirkelige råd i bispedømmet utfører sitt arbeid i lojalitet med den evangelisk-lutherske lære. Dette vil si at menighetsråd og fellesråd står under tilsyn av biskopen. Biskopen har rett til å delta på rådsmøtene uten stemmerett (Kirkeloven § 6 og § 12). Ordinært har sokneprest og prost fast sete i hhv menighetsrådet og fellesrådet, men biskop kan også utnevne annen representant for prestetjenesten til disse rådene.

Et hovedelement i tilsynet med menighetene er visitas, som er redegjort for ovenfor. Her møter biskopen alle sider av menighetens virksomhet og gis gjennom visitasforedraget både en mulighet til å rettlede og oppmuntre. Det ligger en forventning i at menighetene forsøker å følge opp de innspill biskopene har, og i visitasreglementet heter det at det 6-12 måneder etter visitasen skal

gjennomføres et møte med prost, stab og menighetsråd for å gjennomgå visitasforedraget.

Biskopen fastsetter antall forordnede gudstjenester og har gjennom gudstjenestereformen vært godkjennelsesmyndighet for lokal grunnordning. Når liturgien for hovedgudstjenesten nå er revidert skal ikke lenger biskop godkjenne den lokale grunnordningen dersom den holder seg innenfor de valgmulighetene som liturgien gir rom for, men dersom en menighet ønsker å avvike fra fastsatt liturgi skal biskopen fremdeles godkjenne. Biskop godkjenner også menighetenes

trosopplæringsplaner.

Videre deltar biskop ofte på kirkejubileer og andre arrangement i regi av menighetene, og inviterer selv til inspirasjonssamlinger og fagdager.

1.1.5 BISKOPENS TILSYN MED VIGSLEDE MED ANSETTELSE UTENFOR BISPEDØMMET Majoriteten av prester i Den norske kirke er ansatt i rettssubjektet Den norske kirke, mens de andre vigslede medarbeiderne er ansatt i fellesrådene eller menighetsrådene og har dermed ikke biskopen som arbeidsgiver. Også flere prester er ansatt i fellesråd eller menighetsråd. Dette innebærer at tilsynet av disse ikke vil kunne utøves innenfor de virkemidlene som medfølger arbeidsgivers styringsrett. I praksis vil dette si at biskopen kan invitere, ikke innkalle, til inspirasjonssamlinger, og stå i dialog med annen arbeidsgiver om oppfølging av f.eks. bindende pålegg. Samtidig er ofte prester ansatt i fellesråd i nær kontakt med prost, og dialogen mellom de to arbeidslinjene er god. Biskopens tilsyn operer her innenfor et felles indrekirkelig norm- og verdigrunnlag selv om det teknisk sett er to forskjellige arbeidsgivere. Fellesrådene er, som kirkelige organer, også underlagt biskopens tilsyn.

23 Fengselsprester og flere studentprester er tilsatt i bispedømmerådene, men har tjenestested i institusjon som ikke er underlagt biskopens tilsyn. Disse står imidlertid nært biskopens tilsyn og forholder seg til prosten, evt ledende studentprest, i det daglige.

Annerledes stiller det seg for de vigslede som utfører kirkelig tjeneste, men som ikke er ansatt i et kirkelig organ. Særlig gjelder dette feltprester og sykehusprester eller -diakoner, men også prester og diakoner ansatt som utfører tjenestelignende arbeid i kirkelige organisasjoner. Disse vil utøve sin tjeneste i en virksomhet som ikke er underlagt biskopens tilsyn.

Sykehusprestene er ansatt i helseforetakene. De står under tilsyn av den biskopen der sykehuset er lokalisert, og biskopen gjennomfører visitaser på sykehuset. Når biskopen gjennomfører slike visitaser er det prestens virksomhet, og ikke sykehusets, som er gjenstand for visitasjon.

Feltprestene er organisert i Forsvarets tros- og livssynskorps (FTLK). Feltprestene har fram til 2019 vært organisert i Feltprestkorpset som har vært ledet av feltprosten. Feltprosten har vært regnet som prost i Oslo bispedømme og har bistått Oslo biskop i tilsynet av feltprestene. Etter

omorganiseringen av Feltprestkorpset til FTLK er ikke lenger tittel på øverste leder av korpset prost, men så lenge vedkommende er ordinert prest fra Den norske kirke kan vedkommende fylle en lignende rolle som Feltprosten har gjort fram til nå. Organiseringen av feltprestene kan dermed minne mer om et prosti enn det organiseringen av sykehusprestene kan. Ved visitasjon er det allikevel likheter mellom felt- og sykehusprestetjenesten i det det er prestene og den virksomheten de utfører som er gjenstand for visitas, snarere enn selve Forsvaret og helseforetakene.

Biskopens virkemidler i sin utførsel av tilsynet for disse prestene er mindre enn for prester ansatt i bispedømmene, og kan heller ikke hvile på et indrekirkelig regelverk slik som for vigslede

medarbeidere ansatt i fellesråd eller menighetsråd. For å få et fungerende tilsyn overfor vigslede ansatte i virksomhet utenfor Den norske kirke kreves det derfor en særlig god og gjensidig kontakt mellom biskop, institusjon og vigslet medarbeider, og vil basere seg på relasjon heller enn lovverk.

Gjennom vigsling blir man stående under biskopens tilsyn også når man ikke er ansatt i kirkelig stilling. For de som ikke står i en kirkelig tjeneste har tilsynet få virkemidler, men biskopen vil kunne ha anledning til å frata en vigslet person vigslingsfullmaktene dersom vedkommende skulle ha sider ved livet som går utover det biskopen anser som uforenelig med vigslingsløftenes punkt om liv og lære. Det er imidlertid lite praksis for dette. Dersom en som er vigslet skulle melde seg ut av Den norske kirke mister man vigslingsfullmaktene.

For vigslede prester, diakoner etc. som har sitt virke i kirkelige organisasjoner er det ikke etablert en særlig praksis knyttet til tilsyn av disse, selv om flere i sitt arbeid utfører tjeneste som kan oppfattes som kirkelig tjeneste (eks. forrette nattverd på ungdomsleirer).

1.1.5.1BINDENDE PÅLEGG FOR ANSATTE I FELLESRÅDENE OG MENIGHETSRÅDENE

24 Biskopen har som både tilsynsmyndighet og arbeidsgiver for prester ansatt i bispedømmene

mulighet til å både gi, og følge opp, bindende pålegg gitt til dem. Her vil biskopens to ulike roller veves tett sammen. Dersom en prest ansatt i bispedømmet for eksempel har en forkynnelse

biskopen vurderer som i utakt med kirkens lære, kan biskopen utstede et bindende pålegg om å gå i veiledning for å få avklart sine meninger og holdninger knyttet til kirkens lære – og biskopen sørger selv for at slik veiledning finner sted.

Anledningen til å gi bindende pålegg gjelder alle kirkelige tilsatte, men det er kun for prestene det er biskopens oppgave å følge opp påleggene selv. Så dersom det skulle være sider ved en katekets forkynnelse som er i utakt med kirkens lære, kan biskopen gi bindende pålegg om å gå i veiledning.

Men det er arbeidsgiver som blir ansvarlig for å følge dette opp og stille med økonomiske midler. Slik det var nevnt i kapittel 1.1.3 er dialogen og samhandlingen mellom biskop og kirkeverge i all

hovedsak god og en slik oppfølging vil skje naturlig basert på det felles verdi- og normgrunnlaget.

Men dersom, i teorien, en arbeidsgiver ikke ønsker å følge opp biskopens pålegg vil biskopens eneste reelle virkemiddel være å ta fra kateketen dennes vigslingsfullmakter.

Å frata en vigslet medarbeider dennes vigslingsfullmakter er et radikalt grep, og kan ikke gjøres uten videre. I TOB § 12 heter det at biskopen kan frata en prest retten til å drive prestetjeneste dersom denne har gjort seg skyldig i grovt pliktbrudd eller annet vesentlig brudd på ordinasjonsforpliktelsene.

Det må dermed forstås slik at det er et stort rom i mellom det å få et bindende pålegg og det å gå til det skritt å begynne en prosess med å frata vigslingsfullmakter. I praksis fungerer denne ordningen godt i dag, men biskopen har i dag få muligheter dersom ikke kirkeverge eller fellesråd ønsker å følge opp. Biskopen kan skrive en henstilling til fellesrådet, og slik sett i praksis gi fellesrådet et pålegg om å følge opp det bindende pålegget, men dette avhenger av en felles lojalitet mot den kirkelige sedvane.

Kirkeloven har i dag ingen direkte bestemmelser om at fellesråd er pliktig til å følge opp bindende pålegg.

1.1.6 BISPEMØTET – ET KOLLEGIALT TILSYN

Biskopene har et særlig ansvar for kirkens enhet og kirkens lære, jf TOB § 1. På nasjonalt nivå uttrykkes dette ansvaret gjennom Bispemøtet som er et lovfestet organ som utgjøres av alle

tjenestegjørende biskoper. I Reglement for Bispemøtet heter det at Bispemøtet virker for samordning av de gjøremål som etter gjeldende regler tilligger biskopene, uten å binde den enkelte biskop i utøvelsen av egne tjenestefunksjoner.

Bispemøtet er dermed ikke overordnet biskopen, men et uttrykk for en kollegial samhandling i bispetjenesten. Dels gir det støtte til den enkelte biskop i dennes tjeneste, men dels ivaretar det også hensyn og oppgaver på vegne av kirken som fellesskap. Særlig blir sistnevnte gjeldende i saker som har med kirkens lære og enhet å gjøre, samt relasjoner til den verdensvide kirke.

Hva gjelder biskopens ansvar for kirkens lære synliggjøres dette blant annet i Bispemøtets behandling av liturgier. Slike saker skal til læremessig uttalelse i Bispemøtet før de kan vedtas av Kirkemøtet.

Bispemøtet ivaretar også kirkens lære ved sine uttalelser, i veiledere, samordning av praksis mm.