113 tikk for museer, basert på spørrelister sendt til museer i Norge. I følge Kulturrådets statistikk er Oslo det fylket i Norge som har flest mu- seumsbesøk pr innbygger (6,6 besøk mot 2,1 besøk på landsbasis) og Oslo har også noen av de største og mest besøkte museene, som Na- turhistorisk museum (UiO), Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design og Norsk Folke- museum, som er de tre mest besøkte museene i Norge.2 Denne statistikken har lite å fortelle om hvem som går på museum, annet enn at en viss andel utgjøres av barn og unge. Har muse- ene i Oslo klart å tilpasse seg de demografiske endringene i byens befolkning? Er museene til for en hvit, norsk middelklasse, eller er muse- ene i ferd med å skape et nytt, globalisert og kosmopolitisk publikum? Derom tier stati- stikken. Dette er imidlertid noe Peggy Levitt er opptatt av i sin bok.
Peggy Levitt er professor i sosiologi ved Wel- lesley College og co-director av Transnational Studies Initiative ved Harvard University. Hun arbeider innenfor forskningsfeltet transnasjo- nale studier, og har tidligere blant annet gitt ut boken The Transnational Villagers (2001), og har vært redaktør for Routledge’s The Transna- tional Studies Reader. Intersections and Innova- tions (2007).
Levitt er opptatt av globalisering og effek- tene av dette. I følge Levitt har verden aldri sett maken til folkeforflytninger og transna- sjonalisme som i dag.3 Mer enn 220 millioner mennesker lever i dag i ett land som ikke er de- res opprinnelige hjemland. Dette er en meget sammensatt gruppe, men denne transnasjona- le gruppen er i ferd med å bli den femte største
”nasjonen” i verden. I en verden hvor stadig flere er på vandring mellom ulike land, hvor mennesker bor og/eller arbeider i et annet land enn fødelandet: Hvordan påvirker dette den enkelte persons plikter og rettigheter i forhold til fellesskapet, plikter og rettigheter som tradi-
Materiell kultur og kulturens materialitet. Oslo:
Novus forlag.
Olsen, Bjørnar 2010. In Defense of Things. Archaeology and the Ontology of Objects. Lanham, MD:
AltaMira Press.
Stoklund, Bjarne 2003. Tingenes kulturhistorie.
Etnologiske studier i den materielle kultur.
København: Museum Tusculanums forlag.
Anne-Sofie Hjemdahl
Seniorrådgiver, Statens vegvesen as.hjemdahl@gmail.com
Peggy Levitt. Artifacts and Allegiances. How Museums put the Nation and the World on Display. Oakland, CA: University of Cali- fornia Press. 2015. 244 s. ISBN 978-0-520- 28607-8.
På Oslo kommunes websider publiseres statis- tikk om blant annet byens befolkning og be- folkningens sammensetning. Her kan jeg lese at i Oslo bodde det ved utgangen av 2015 658 390 personer. Av disse er 206 689 innvandre- re eller norskfødte med innvandrerbakgrunn.
Innvandrerbefolkningen utgjør altså 32 pro- sent av byens befolkning.1 For ti år siden ut- gjorde innvandrerbefolkningen 22 prosent av byens befolkning. Det er altså en økende andel innvandrerbefolkning i Oslo, og 25 prosent av denne gruppen har vært i Norge i fem år el- ler mindre. Dette er for så vidt ingen bombe, men etter å ha lest Peggy Levitts bok Artifacts and Allegiances. How Museums put the Nation and the World on Display er jeg sugen på mer statistikk. Går innvandrere i Oslo på museer? I så fall, hvem er de, hvor mange er de og hvor går de? Kulturrådet publiserer hvert år statis-
114 seenes rolle i nasjonsbygging. Hun viser også til museologiske debatter om hvorvidt museer er i stand til å forandre seg, eller om de kun kan opprettholde status quo. Å se museer kun som en-dimensjonale instrumenter for sosial reproduksjon er ifølge Levitt et forenklet syn på museer. Museer er i stand til å forandre seg, faktisk så har mange museer forandret seg drastisk i løpet av de siste tiårene. Kan museer bidra til å skape gode borgere av både nasjonen og verdenssamfunnet?
I en bredt anlagt studie plasserer Levitt mu- seer på en glidende skala fra nasjonalisme til kosmopolitisme. Museene i denne undersøkel- sen er primært store, nasjonale/statlige muse- umsinstitusjoner, men analysen begrenser seg ikke til én type museer og inkluderer kunstmu- seer, kulturhistoriske og etnografiske museer, universalmuseer og museer for bestemte om- råder eller bestemt grupper. Levitt har valgt tre nedslagsfelt eller case studies: Skandinavia ved København, Stockholm og Göteborg, USA ved Boston og New York, og Asia-Midtøsten ved Singapore og Qatar. Eksemplene er blant annet valgt ut for å vise land som er på ulike trinn i nasjonsbygging og selvhevdelse på den globale arenaen, for å se hvordan dette påvirker hvor museene plasseres på den nasjonalistisk-kos- mopolitiske-linjen. Danmark og Sverige er slik valgt fordi Levitt anser dette som tidlige- re stormakter, om enn i liten skala. USA kan sees som en supermakt på høyden av sin makt eller i nedgang, avhengig av hvordan man ser det, og Singapore og Qatar er valgt fordi de er små, sentraliserte og relativt nye stater som har ambisjoner om å bli internasjonale aktører til å regne med. Felles for alle er at de har eller er i ferd med å gå gjennom store demografiske endringer. I følge Levitt er dessuten områdene innfor hvert nedslagsfelt steder som ofte sam- menlignes med hverandre, som for eksempel Stockholm og København.
sjonelt har blitt regulert ut fra at man er borger i én nasjon? Peggy Levitt ser kosmopolitisme som en løsning på, eller tilpasning til, disse store demografiske endringene. Kosmopolitis- me kan kort fortalt beskrives som verdensånd og verdensborgerskap, som en forestilling om at hele verden tilhører ett enkelt moralsk felles- skap. Dette synet kan fort havne i konflikt med patriotisme og nasjonalisme. Levitts arbeids- definisjon på kosmopolitisme er ikke en liste over universelle verdier, som har blitt kritisert for å være vestlige, kulturimperialistiske verdi- er. Det er derimot villigheten, nysgjerrigheten, den kritiske tenkningen og motet som kreves for å engasjere seg åpent og med respekt i men- nesker som er annerledes enn seg selv. Denne nysgjerrigheten, kritiske innstillingen og åpen- heten muliggjør at man kan gå den smale sti mellom på den ene siden å ikke belære andre hva de skal gjøre, og på den andre siden ikke godta handlinger som man mener er moralsk forkastelig.
I denne boken tar Levitts utgangspunkt i teoretiske utlegninger om kosmopolitisme og undersøker hvordan, om i det hele tatt, dette faktisk gjøres: Hva er kosmopolitisk praksis?
Levitt etterlyser flere sosiologiske undersøkel- ser av hvordan kosmopolitisme faktisk utøves i verden i dag. Hun har selv valgt museer som en arena for å undersøke dette. Hvis museene tidligere bidro til å skape borgere av nasjonen, er det slik at de i dagens globale samfunn ska- per globale borgere også? Og hvordan gjøres eventuelt dette? Hvordan reagerer museene på at befolkningsgruppene forandrer seg, på at demografien i deres potensielle publikum er i endring? Det handler dels om å få flere folk inn av dørene på museene, men det hand- ler også om noe mer. Levitt viser til deler av en rikholdig museologisk litteratur som med utgangspunkt i Michel Foucaults teorier om disiplinerende institusjoner handler om mu-
115 mene til både de navngitte og de anonyme er tydelige i diskusjonene gjennom hele boken.
Innenfor hvert nedslagsfelt har Levitt sett seg ut et slags ”museumspar” som hun under- søker og sammenligner. Særlig i de to første tilfellene, Skandinavia og USA, settes ganske ulike museer og museumsorganisasjoner opp mot hverandre, og jeg spør meg om det kan- skje slik skapes et bilde av at motsetningene er større enn de egentlig er. Selv om også andre museumsinstitusjoner trekkes inn i diskusjo- nene bidrar denne to-delingen til en til tider vel polarisert diskusjon.
En bredt anlagt analyse som dette vil alltid stå lagelig til for hugg når det gjelder detalj- kunnskap og analysenivå. Slik kritikk imøtegår Levitt selv, blant annet med referanse til multi- sited ethnography. Levitt viser til en anekdote om at forskeren kan være enten et pinnsvin eller en rev. Pinnsvinet blir i sin hekk og kjen- ner denne inn og ut. Reven streifer rundt og ser sammenhenger. Levitt ønsker å være en rev, og argumenterer godt for at når man studerer menneskeforflytninger i stor skala, og når man vil forstå hvordan kosmopolitikk faktisk gjø- res i ulike deler av verden, så må man være en rev, på bekostning av pinnsvinets inngående detaljkunnskap. Hun vektlegger the analytics of assemblage over the analytics of structure.
Målet er å forsøke å forstå hva som skjer når migranter slår seg ned på et nytt sted, og hvor- dan sammensetninger (assemblages) av ulike størrelser og former forandrer og forandres av den lokale måten å gjøre ting på. Jeg mener at hun skal ha honnør for å male med bred pensel i store, sammenlignende strøk, og at hun langt på vei lykkes i sitt prosjekt.
Peggy Levitt har ønsket å lage to bøker i ett:
En for den jevne leser og en for en leser som virkelig ønsker å fordype seg i emnet. Den jev- ne leser kan lese selve boken, mens den spesi- elt interesserte kan i tillegg lese de omfattende Levitt har inkludert mange museer i analy-
sen. Noen av dem er Nationalmuseum i Kø- benhavn, som sammenlignes med Historiska museet i Stockholm og Världskulturmuseet i Göteborg. Sistnevnte sammenlignes igjen med Etnografiska museet i Stockholm. I tillegg trekkes Bymuseet i København, Dansk immi- grasjonsmuseum og Mångkulturellt centrum i Stockholm inn i diskusjonen. I USA foregår diskusjonen først og fremst mellom Museum of Fine Arts (MFA) i Boston og Brooklyn Mu- seum i New York. Begge disse museene har relativt nylig ny-installert samlingen av ame- rikansk kunst. I tillegg trekkes flere mindre museer inn i diskusjonen, som Peabody Essex Museum i Salem, og Queens museum og El Museo del Barrio i New York. I Doha, ho- vedstaden i Qatar, var mellom tolv og femten museer på planleggingsstadiet da Levitt skrev boken. Museer fra Doha som omtales er Mu- seum of Islamic Art (MIA), det nye Nasjonal- museet som var planlagt å åpne i 2014, og Mat- haf – Arab Museum of Modern Art. Museer som omtales i Singapore er Asian Civilization Museum (ASM), Singapore Arts Museum (tid- ligere Raffels Museum and Library grunnlagt 1849), The Peranakan Museum og Singapores nasjonalmuseum, i tillegg til såkalte heritage centers.
Levitt legger stor vekt på museumskontek- sten i form av det enkelte land og den enkel- te bys historie. Sammen med historien til det enkelte museum, ofte supplert med historier om tidligere samlere og museumsmenn (de er alle menn), er dette interessant og spennende lesning.
Foruten å besøke steder og museer har Levitt intervjuet nesten 185 kuratorer, museumsdi- rektører, akademikere, museumsformidlere og mennesker som er involvert i politiske beslut- ninger vedrørende museer. Noen av de inter- vjuede har ønsket å være anonyme men stem-
116 helt fra starten av er bygget i takt med en nøye utvalgt kosmopolitisme – som ikke er for alle.
Levitts bok handler først og fremst om hvor- dan museene kan bidra til å skape borgere:
om hvordan museer fremmer kosmopolitiske verdier, kompetanser og prosjekter blant bor- gere som også er del av en nasjon, en region og en by. Men i dette prosjektet ligger også en interessant analyse av en egen ”museal stam- me” av transnasjonale: En gruppe kuratorer og andre museumsarbeider som arbeider interna- sjonalt, og som forflytter seg mellom museer i ulike land og bringer med seg et sett med ideer og teknikker om hvordan ting gjøres på mu- seer. Doha har foreløpig ikke selv den eksper- tisen som skal til for å lage museer eller fylle dem med innhold. Museene som springer opp i Doha er tegnet av stjernearkitekter som I.M.
Pei og Jean Nouvel, og ledes og bemannes av mennesker fra andre nasjoner. Levitt peker på at en slik internasjonalisering av museums- profesjonen kan lede til en standardisering.
Hun ser store likheter på tvers av nasjoner blant annet i hvordan museene formidler og i hvordan de bruker teknologi i utstillingene.
Internasjonale institusjoner som ICOM bidrar også i denne standardiseringen. Dette fører til at museer over hele verden på mange måter ser ganske like ut. Likevel vil hvert enkelt muse- um påvirkes av hvor det er. De internasjonale museumsideene som transporteres rundt har konkrete nedslagsfelt, og dette nedslagsfeltet, stedet, påvirker museets utforming og innhold.
Levitt viser til James Cliffords beskrivelse av museer som kontaktpunkter (contact points). I følge James Clifford er museene kontaktpunk- ter mellom materiell kultur og ulike mennes- ker. I Levitts analyse er museene kontaktpunk- ter mellom den globale, internasjonale måten museene drives og forstås på, og lokale måter å gjøre ting på.
Selv om Peggy Levitt plasserer de ulike mu- notene som følger hvert kapittel. Nå er det van-
skelig for meg å si hvordan den jevne leser vil oppfatte teksten, da jeg har lest både tekst og noter. Foruten ulempene dette gir med blaing mellom tekst, noter og litteraturliste, er det en fordel at dette systemet gir plass til omfattende utredning av begreper, og mange interessante diskusjoner i notene, som ellers kanskje måtte ha blitt skrellet bort i den løpende teksten.
Foruten å analysere museene og utstillinge- ne, og intervju med kuratorene, er konteksten viktig for Levitt. Hun skriver at byer har et cul- tural armature. Det er en slags kulturell grunn- struktur som består av byens historiske og kul- turelle geografi, hvordan byen presenterer seg selv, hvordan den reagerer kulturelt på demo- grafiske skift, og hva som er den fremhersken- de holdningen til innvandrere, særlig i hvor- dan byens myndigheter forholder seg til inn- vandrere. Museenes kontekst i form av byen og dels også landets historie er viktig for å forstå hvordan museene plasserer seg på en glidende skala fra kosmopolitisk til nasjonalistisk. Her er det at jeg synes at Levitts pensel til tider ma- ler særlig beredt (eller at reven rasker over vel store områder) og for meg gjelder det særlig i det skandinaviske eksemplet, siden dette er det området jeg kjenner best. Likevel, det å skrive byhistorie er ikke Levitts prosjekt her, og kon- teksten er viktig for å forstå museene. I forhold til den glidende skalaen fra kosmopolitisme til nasjonalisme plasserer Levitt Danmark og Sve- rige som post-empire, de er tidligere stormak- ter, dog ikke så store, som bruker museene til å forstå sin plass i verden. USA kan sees enten som en supermakt på høyden av sin makt eller i nedgang, og på grunn av USAs innvandrings- historikk og interne diversitet ser USA først og fremst verden som seg selv. Bystatene Sin- gapore og Qatar er begge små og sentraliserte med ønske om å bli globale deltagere til å regne med, og bruker museer til å vise nasjoner som
117
til mer enn ett land, hvor migranter opprettholder sterke bånd til hjemlandet selv om de blir opptatt som en del av sitt nye hjemland.
Litteratur
EUNAMUS, European National Museums. Identity Politics, the Uses of the Past and the European Citizen (http://www.ep.liu.se/eunamus/index.
html), hentet 1 juni 2016.
Levitt, Peggy 2001. The Transnational Villagers.
Berkeley, CA: University of California Press.
Levitt, Peggy & Sanjeew Khagram (red.) 2007. The Transnational Studies Reader. Intersections and Innovations. London & New York: Routledge/
Taylor and Francis.
Silje Opdahl Mathisen, ph.d., magasinforvalter
Kulturhistorisk museum, Oslo s.o.mathisen@khm.uio.no
Inge Adriansen (red.). Kulturel nordisme i hundrede år. Skandinavisk Museumsforbund 1915–2015. Gylling: Narayana Press. 2015.
195 s. ISBN: 978-87-87385-32-0.
I 2015 feiret Skandinavisk Museumsforbund (nå Nordisk museumsforbund) 100-års- jubileum. For å markere jubileet ble det holdt en konferanse i København i august 2015, byen hvor forbundet ble etablert 100 år tidli- gere. Boken Kulturel nordisme i hundrede år.
Skandinavisk Museumsforbund 1915–2015 ble utgitt som en del av markeringen. Denne bo- ken har til hensikt å vise Skandinavisk Muse- umsforbunds historie fra ulike perspektiver, og det er tydelig at det er et ønske om at ”alle skal seene på en glidende skala fra nasjonalisme til
kosmopolitisme, så understreker hun at disse begrepene i virkeligheten er tett sammenvevd.
Det finnes ingen ”rene” former: kosmopolitis- me vil alltid ha et visst innslag av nasjonalisme og vice versa. Faktisk hender det også at et na- sjonalt narrativ er det beste utgangspunkt for å fortelle om kosmopolitiske verdier og prak- siser, litt slik jeg selv i forbindelse med lesing av denne boken begynte å lete etter statistikk over demografi og museumsbesøk i min egen hjemby Oslo.
I Artifacts and Allegiances gir Peggy Levitt et interessant og tankevekkende innblikk i hvor- dan museer formidler ideer om nasjonalisme og kosmopolitisme, med lokale tilpasninger. I tilknytning til denne diskusjonen finner Levitt også rom for å diskutere ulike praksiser knyttet til for eksempel tilbakeføring/repatriering, og hvorvidt etnografiske og historiske gjenstan- der skal stilles ut som kunst eller bruksting.
Foruten å være et velkomment eksempel på hvordan kosmopolitisk praksis kan stude- res i global skala, er boken Artifacts and Alle- giances et viktig bidrag til litteraturen om hvor- dan museer forsøker å tilpasse seg en endret verden med migrasjoner og globalisering. Som verdensborgere er dette endringer som angår oss alle.
Noter
1. Oslo kommune, Befolkningens landbakgrunn, https://www.oslo.kommune.no/politikk- og-administrasjon/statistikk/befolkning/
landbakgrunn/. Besøkt 18 mai 2016 2. Kulturrådet: Statistikk for museum 2014,
http://www.kulturradet.no/documents/10157/
d3103819-60ea-4c31-b663-82c47475fa88. Besøkt 18 mai 2016.
3. Transnasjonalisme kan kort fortalt forklares som en sosial prosess hvor migranter føler tilhørighet
