Dekning av overvannsskader

(1)

Dekning av overvannsskader

Kandidatnummer: 223 Leveringsfrist: 01.06.2017 Antall ord: 33 726

(2)

i

Innholdsfortegnelse

1 INNLEDNING ... 1

1.1 Tema og problemstillinger ... 1

1.2 Oppgavens aktualitet ... 3

1.2.1 Årsaker til overvannsproblematikk ... 3

1.2.2 Økonomiske konsekvenser av overvannsproblematikk ... 4

1.3 Metode og rettskildebruk ... 5

1.3.1 Metode ... 5

1.3.2 Forsikringsrettslige rettskildefaktorer ... 5

1.3.3 Erstatningsrettslige rettskildefaktorer ... 6

1.3.4 Materiale ved drøftelser de lege ferenda ... 7

1.4 Struktur... 8

2 FORSIKRINGSDEKNING AV OVERVANNSSKADER ... 9

2.1 Innledning ... 9

2.2 Tolkning av forsikringsvilkår ... 9

2.3 Vilkår i forsikringsavtaler som kan komme til anvendelse på overvannsskader ... 10

2.3.1 Innledning ... 10

2.3.2 Oversikt over vilkårene ... 10

2.3.3 Angivelse av farefeltet i de ulike vilkårene ... 11

2.3.4 Innendørs tilbakeslag ... 12

2.3.5 Vanninntrenging utenfra ... 14

2.3.6 Plutselig og/eller uforutsett ... 17

2.4 Egenandel ... 17

3 ERSTATNINGSDEKNING AV OVERVANNSSKADER ... 19

3.1.1 Oversikt ... 19

3.1.2 Kort om skadebegrepet og kravet om økonomisk tap ... 20

3.1.3 Årsakssammenheng ... 22

3.2 Forhistorien og hensyn bak forurl. § 24 ... 23

3.3 Innholdet i forurl. § 24 a ... 25

3.3.1 Ansvarsobjektet: «avløpsanlegg» ... 25

3.3.2 Ansvarssubjektet: «anleggseier» ... 30

3.3.3 Ansvar for skade som oppstår fordi kapasiteten ikke strekker til ... 32

3.3.4 Ansvar for skade som skyldes utilstrekkelig vedlikehold ... 35

3.3.5 Inneholder forurl. § 24 a et unntak ved force majeure? ... 39

(3)

ii

3.4 Anleggseiers ansvar for skader som ikke kan tilbakeføres til utilstrekkelig vedlikehold

eller kapasitet ... 42

3.5 Kommunale anleggseieres adgang til å fraskrive seg objektivt ansvar ... 45

3.5.2 Om kommuners adgang til å fraskrive seg objektivt ansvar for avløpsanlegg . 46 3.5.3 Særskilte erstatningsrettslige begrensninger i anleggseiers adgang til ansvarsfraskrivelse ... 48

3.5.4 Avtaleloven § 36 ... 52

4 BØR REGLENE FOR DEKNING AV OVERVANNSSKADER ENDRES? ... 54

4.1.1 Usikkerhetsmomenter ved dagens dekningsordninger ... 54

4.1.2 Presentasjon av problemstillingene i kapittel 4 ... 56

4.2 Hvordan sikre skadelidtes økonomiske trygghet ved overvannsskader ... 56

4.2.2 Forhold som kan påvirke forsikringsdekning av overvannsskader i fremtiden 56 4.2.3 Om naturskadeforsikring ... 60

4.2.4 Bør enkelte overvannsskader innlemmes i naturskadeforsikringen? ... 62

4.2.5 Konklusjon... 65

4.3 Er det behov for erstatningsregulering av overvannsskader i tillegg til forsikring? ... 65

4.3.2 Vil erstatningsregulering av overvannsskader ha en preventiv virkning? ... 70

4.4 Hvilket ansvarsgrunnlag bør gjelde for skader forårsaket av overvannsanlegg? ... 71

4.4.2 Ulike løsningsalternativer ... 72

4.4.3 Risikobetraktninger ... 74

4.4.4 Hensyn i valget mellom ansvarsgrunnlag ... 77

4.5 Avsluttende bemerkninger ... 86

5 REGISTRE ... 87

6 VEDLEGG ... 98

(4)

1

1 Innledning

1.1 Tema og problemstillinger

Tema for denne masteroppgaven er dekning av overvannsskader. Overvann er overflateavrenning som følge av nedbør eller smeltevann. Overvannsskader har de siste tiår økt i hyppighet og omfang, i all hovedsak som følge av klimaendringer og fortetting. Det er grunn til å anta at slike skader vil fortsette å øke i hyppighet og omfang.¹

Problemstillingene jeg vil forsøke å besvare i oppgaven, er for det første hvilke regler som kommer til anvendelse ved dekning av overvannsskader. For det andre vil jeg undersøke hvorvidt dekningssystemene av overvannsskader bør endres, og eventuelt hvilke endringer som kan tenkes. Sistnevnte problemstilling er særlig aktuell som følge av den forventede øk- ningen av overvannsproblematikk.

Med «dekning» av overvannsskader mener jeg hvordan skadelidte får kompensert sitt økono- miske tap som følge av skaden. Dekningsbegrepet avgrenser ikke mot forsikring, slik erstat- ningsbegrepet i norsk rett gjør. I oppgaven vil jeg behandle både forsikringsrettslige og erstatningsrettslige vilkår som kommer til anvendelse på overvannsskader. Jeg har besluttet å behandle begge disse rettsinstituttene da de hver for seg ikke gir et helhetlig bilde av hvordan overvannsskader dekkes.

Det forsikringsrettslige grunnlaget for å få dekket en skade som følge av overvann, er forsik- ringsavtalen inngått mellom en forsikringstaker og et forsikringsselskap. Et forsikringsselskap kan fritt velge å tilby dekning av slike skader, og det er ingen lovregler som bestemmer hvorvidt slike skader skal dekkes. Per i dag har huseiere gode muligheter til å få dekket overvannsskader, men ettersom forsikringsselskapene til enhver tid beregner risiko for skade, er det ikke sikkert overvannsskader vil dekkes på samme måte i fremtiden.

Det erstatningsrettslige ansvarsgrunnlaget for de fleste overvannsskader er forurensningsloven

§ 24 a.² Denne bestemmelsen gir anvisning på et objektivt ansvar for eier av avløpsanlegg, herunder anlegg for håndtering av overvann. At det gjelder et lovbestemt objektivt ansvar for slike anlegg skulle kanskje tilsi at de fleste overvannsskader dekkes av eiere av avløpsanlegg.

Tall fra norske kommuner og forsikringsbransjen viser imidlertid at skadelidtes forsikringsselskap svært sjelden får gjennomslag for sitt regresskrav mot anleggseier.³

1 Se punkt 1.2.

2 Lov 13. mars 1981 om vern mot forurensning og om avfall (forurensningsloven eller forurl.).

3 I 2015 rapporterte norske kommuner om 340 avsluttede saker om «kjelleroversvømmelse» der de hadde erkjent ansvar, jf. SSB (2016). Samme år registrerte Finans Norge 8121 skader med årsakskode «stopp i av- løp/tilbakeslag» og 8034 skader i kategorien «vanninntrenging utenfra» som følge av ytre påvirkning, jf. Fi-

(5)

2

Anlegg som skal håndtere overvann faller inn under legaldefinisjonen av «avløpsanlegg» i forurensningsloven § 21. Avløpsanlegg kan også være anlegg for håndtering av spillvann.

Spillvann er sanitært og industrielt avløpsvann. Rene spillvannsanlegg er ikke tema for denne oppgaven, da disse ikke skal håndtere overvann. Når jeg i det videre bruker uttrykkene «av- løpsanlegg» eller «overvannsanlegg», mener jeg anlegg som skal håndtere overvann.

Overvannsproblematikk er mest aktuelt i byer og tettsteder hvor den naturlige jordoverflaten er forseglet av asfalt, hus og andre former for tette flater. Forseglingen medfører at infiltrasjo- nen av overvannet i bakken begrenses. I slike områder er omgivelsene særlig utsatt for overvann, og dette gjør at det må bygges anlegg for å håndtere overvannet. Overvannskader fra slike anlegg kan oppstå på ulike måter, men for skader på bygninger er det tre typetilfeller som er særlig praktisk.⁴

For det første kan det oppstå skade som følge av innendørs tilbakeslag. Tilbakeslag skapes ved overtrykk i avløpsledningene, altså når det kommer så store mengder vann inn i systemet at det ikke klarer å føre alt ut til renseanlegg eller resipient. Innendørs tilbakeslagsskader skjer når vannet presses opp gjennom et innendørs sluk, som oftest i en kjeller eller førsteetasje.

Ved nedbør er dette kun aktuelt i de tilfeller et hus er knyttet til en fellesledning for overvann og spillvann. For det andre kan det oppstå skade som følge av utendørs tilbakeslags. Her presses vannet opp av et utendørs sluk, slik at vannet ukontrollert flyter på overflaten. Dette vannet kan trenge inn i kjellere og forårsake skade. For det tredje kan det oppstå overvannsskader ved at vannet ikke tas opp av anlegget i det hele tatt, enten fordi kapasiteten er overbelastet, eller fordi slukene er blokkert av rusk og rask. I denne oppgaven vil jeg behandle alle disse typetilfellene.

Vannskader som følge av nedbør kan også oppstå på andre måter, for eksempel ved at nedbø- ren medfører at en elv renner over sine bredder og på den måten forårsaker skade. Slike skader vil ikke behandles i det videre. Tema for oppgaven er skader som oppstår fordi anleggene som er ment å håndtere vannet av ulike årsaker ikke klarer dette. Når jeg i det følgende bruker uttrykket «overvannsskader» sikter jeg til skader som oppstår på denne måten.

De siste årene har det politiske fokuset på konsekvensene av klimaendringer og overvannsproblematikk økt. I NOU 2010: 10 «Tilpassing til eit klima i endring» påpekte utvalget i relasjon til overvannsskader at «[…] det er behov for avklaring av kva slag ansvar som ligg hos

nans Norges vannskadestatistikk (VASK). Tallene kan ikke måles direkte mot hverandre, men er likevel en klar indikasjon på at kommunene dekker svært få overvannsskader, muligens rundt 5 %.

4 Med inspirasjon fra Taubøll (2010) s. 167.

(6)

3

kommunane og den enkelte abonnenten i møte med ekstreme vêrhendingar, blant anna som følgje av klimaendringar.»⁵ I 2014 fastsatte regjeringen et mandat for utvalget som i 2015 leverte NOU 2015: 16.⁶ Mandatet besto blant annet i å «tydeliggjøre ansvarsforhold» for overvannsskader.⁷ Problemstillingene jeg behandler i denne oppgaven var derfor delvis tema i NOU 2015: 16.⁸ Jeg vil løpende knytte kommentarer til utredningen i oppgaven, særlig i kapittel 4 hvor vurderer utredningens endringsforslag i relasjon til erstatningsansvar for overvannsanlegg. Utredningen har foreløpig ikke resultert i noen proposisjon eller signal om lov- endring i relasjon til dekningsspørsmålene.

Oppgaven avgrenser til å behandle direkte skader på private bygninger. Skade på infrastruktur eller offentlige bygg behandles ikke. Videre avgrenses det mot en behandling av rene for- muestap. Det er til dels andre regler, avtaler og hensyn som kommer til anvendelse ved slike skader.

1.2 Oppgavens aktualitet

1.2.1 Årsaker til overvannsproblematikk

Forskning viser at det generelt regner mer i Norge nå enn før. Den gjennomsnittlige årlige nedbøren har økt med rundt 18 % siden 1900, og den kraftigste økningen har skjedd etter 1980.⁹ Med fortsatt økende klimagassutslipp beregnes det at årsnedbøren i Norge vil øke med rundt 18 % frem mot slutten av dette århundret.¹⁰

Det er imidlertid særlig den kraftige nedbøren som skaper problemer med avrenningen i byer og tettsteder, og dermed også flere skader på bygninger. Dette beskrives i NOU 2015: 16.¹¹ Ved et høyt utslippsscenario antas det at antall dager med ekstremnedbør på lands- og årsbasis vil øke med 89 % innen år 2100.¹² Samtidig antas det at intensiteten ved kraftig nedbør vil stige med 19 % i løpet av samme periode.

Det er nettopp den kraftige nedbøren med høy intensitet som skaper flest skader i byer og tettsteder, og denne typen nedbør er også forventet å stige de kommende tiårene. I utredningen

5 NOU 2010: 10 Tilpasning til eit klima i endring s. 153.

6 NOU 2015: 16 Overvann i byer og tettsteder som problem og ressurs.

7 NOU 2015: 16 s. 21.

8 NOU 2015: 16 kapittel 19 og 20.

9 NOU 2015: 16 s. 27 med henvisning til Hanssen-Bauer m.fl. (2015).

10 NOU 2015: 16 s. 29 med henvisning til Hanssen-Bauer m.fl. (2015).

11 Bakgrunnen for økt overvannsproblematikk beskrives nærmere i NOU 2015: 16, kapittel 3.

12 NOU 2015: 16 s. 30. Med ekstremnedbør mener utvalget «ettdøgnsnedbør som ble overskredet i 0,5 prosent av dagene i referanseperioden 1971-2000. Dette tilsvarer i gjennomsnitt ca. 2 ganger per år» jf. NOU 2015:

16 s. 29.

(7)

4

illustreres det hvordan det som i dag er en «50-årshendelse» i Oslo kan bli en «10- årshendelse» i år 2100.¹³

Utviklingen av byer påvirker avrenningen av overvann. Arealer med harde overflater hindrer vannets naturlige infiltrasjon i bakken, og dette medfører økt skadepotensial. Overvannspro- blematikken i norske byer og tettsteder kan forklares ved hjelp av disse illustrasjonene. Illust- rasjonene viser hvordan fortettingen medfører langt større overflateavrenning, redusert infiltrasjon i grunnen og redusert fordamping.¹⁴

1.2.2 Økonomiske konsekvenser av overvannsproblematikk

Det er anslått at de totale skadekostnadene etter overvannsskader er mellom 1,6 og 3,6 milli- arder kroner per år.¹⁵ Disse omtrentlige tallene er ment å inkludere skade på bygninger (både private og offentlige), løsøre og infrastruktur, samt indirekte skader som for eksempel forsin- kelsesskader i transportsektoren ved overvann på veier og bane, tap av fortjeneste i nærings- virksomhet eller mulige helsevirkninger m.m. Av disse tallene antas det at direkte skader på bygninger utgjør ca. 800 millioner kroner per år.¹⁶

Overvannsskader må med andre ord sies å være av en relativt stor samfunnsøkonomisk betydning. Det er vanskelig å nøyaktig hvilke hvor mye de økonomiske konsekvensene av over-

13 NOU 2015: 16 s. 30-31.

14 Figurer fra www.mft.no. Miljø- og Fluidteknikk AS (MFT) er et firma som leverer produkter knyttet til behandling av overvann. Figurene er kun ment å illustrere overvannsproblematikk i byer og tettsteder. Talle- ne figuren oppgir er ikke tatt stilling til.

15 NOU 2015: 16 s. 43.

16 NOU 2015: 16 s. 41.

(8)

5

vannsproblematikk vil øke i fremtiden, men i utredningen legges det til grunn at de totale skadekostnadene som følge av klimaendringer vil kunne dobles de neste 40 årene.¹⁷

1.3 Metode og rettskildebruk 1.3.1 Metode

I kapittel 2 og kapittel 3 søker avhandlingen å analysere rettstilstanden hva gjelder dekning av overvannsskader gjennom henholdsvis forsikring og erstatning. Metoden i disse kapitlene vil derfor være rettsdogmatisk. I kapittel 4 vil jeg foreta en vurdering av gjeldende rett, samt vurdere dekning av overvannsskader de lege ferenda.

I det følgende vil jeg gi et kort omriss av det mest sentrale rettskildematerialet jeg benytter for å besvare problemstillingene i oppgaven. Ettersom rettskildefaktorene som kommer til anvendelse ved tolkning av forsikringsvilkår skiller seg fra rettskildefaktorene ved lovtolkning, vil jeg behandle disse hver for seg. Avslutningsvis vil jeg knytte noen bemerkninger til materialet jeg bruker ved de lege ferenda-drøftelsene i kapittel 4.

1.3.2 Forsikringsrettslige rettskildefaktorer

I kapittel 2 er utgangspunktet for drøftelsen forsikringsvilkår hos tre ulike forsikringsselskap.

Drøftelsene i dette kapittelet vil basere seg på avtaletolkning. Jeg har besluttet å se nærmere på vilkårene til Gjensidige Forsikring ASA (Gjensidige), If Skadeforsikring NUF (If) og KLP Skadeforsikring AS (KLP).¹⁸ Vilkårene er ensidig fastsatt av selskapene. Ved tolkning av forsikringsavtaler kommer enkelte særlige tolkningsregler til anvendelse, se punkt 2.2. I det følgende vil jeg si noe om rettskildene som anvendes ved tolkningen.

Det finnes ingen offentlig tilgjengelige forarbeider til forsikringsvilkårene som skal behand- les. Samtaler, korrespondanse og forhandlinger forut for inngåelsen spiller normalt liten rolle, og det samme kan sies om de overveielsene som ble gjort av vilkårskonsipistene.¹⁹ Dette må ses i sammenheng med at forsikringsvilkårene normalt er standardiserte og ensidig fastsatt av selskapet, slik at det gis lite rom for forhandlinger mellom partene.

Det foreligger begrenset med rettspraksis som gir veiledning ved tolkningen av vilkårene i denne oppgaven. Det finnes imidlertid noe nemndspraksis fra Finansklagenemnda som kan

17 NOU 2015: 16 s. 43.

18 Gjensidiges vilkår for husforsikring, Ifs vilkår for bygningsforsikring, KLPs forsikringsvilkår for hus. Gjen- sidiges vilkår ligger vedlagt (vedlegg 1), mens If og KLPs vilkår ligger på deres nettsider. Det er link til disse i kilderegisteret, under «avtaler».

19 Bull (2008) s. 145.

(9)

6

tillegges vekt ved tolkningen. Høyesterettspraksis viser at nemndspraksis blir ansett som en relevant rettskildefaktor.²⁰

Det finnes lite juridisk teori om konkrete forsikringsvilkår. Arntzens Forsikringsrett fra 1995 omhandler «de standardvilkår for villaeier- og hjemforsikring som er utarbeidet av Norges Forsikringsforbund».²¹ I den grad uttalelsene i boken kan kaste lys over forståelsen av vilkå- rene som behandles her, bruker jeg boken som inspirasjon.

Selskapspraksis kan avspeile hvordan selskapene selv mener at vilkårene skal tolkes.²² Praksis fra Høyesterett viser at slik praksis kan tillegges noe vekt ved tolkningen.²³ For å kunne til- legge slik praksis vekt må den kunne dokumenteres, noe som ofte vil være vanskelig. Dersom praksisen er til gunst for forsikringstageren, er det lagt til grunn at den kan tillegges større vekt.²⁴ Jeg har vært i kontakt med et selskap vedrørende et tolkningsspørsmål, og fikk da bekreftet en praksis i selskapet som er til kundens fordel.²⁵ Denne praksisen har jeg derfor tillagt noe vekt.

1.3.3 Erstatningsrettslige rettskildefaktorer

I kapittel 3 er utgangspunktet for drøftelsen forurensningsloven § 24 a. Bestemmelsen ble tilføyd i forurensningsloven 24. november 2000. Drøftelsene i dette kapittelet vil i stor grad basere seg på lovtolkning.²⁶ I det følgende vil jeg redegjøre for rettskildematerialet jeg vil bruke i dette kapitlet.

Forarbeidene til forurl. § 24 a er NOU 1994: 12 og Ot.prp. nr. 39 (1998-1999).²⁷ Av disse to dokumentene er utredningen den som sier mest om hensynene bak bestemmelsen, samt hvordan vilkårene skal tolkes. Proposisjonen er i relasjon til forurl. § 24 a kortere, og gir ikke like mye informasjon.

20 Se for eksempel Rt. 1987 s. 744 s. 748.

21 Arntzen (1995) s. 24.

22 Arntzen (1995) s. 65.

23 Arntzen (1995) s. 65 med henvisning til Rt. 1964 s. 704.

24 Arntzen (1995) s. 65.

25 Punkt 2.3.4.

26 Med lovtolkning mener jeg her tolkning i vid forstand, jf. Eckhoff (2001) s. 35-36.

27 NOU 1994: 12 Lov om vassdrag og grunnvann og Ot.prp. nr. 39 (1998-1999) Lov om vassdrag og grunnvann.

(10)

7

Det foreligger rikholdig rettspraksis knyttet til forurl. § 24 a. Høyesterett har de siste ti år av- sagt fire dommer som gir veiledning i tolkningen av bestemmelsen.²⁸ I tillegg foreligger det underrettspraksis. Hvilken status dommer fra underrettene har er noe omdiskutert. I utgangspunktet bruker jeg praksis fra underrettene som inspirasjons- eller opplysningsmateriale, og ikke som rettskilde.²⁹

Forurl. § 24 a er lite behandlet i juridisk teori. I den grad noen forfattere har skrevet om be- stemmelsens innhold, har jeg brukt dette som kilde til opplysning.³⁰ I de delene av kapitlet hvor jeg skriver generelt om erstatningsrettslige vilkår har jeg også sett hen til teori om alminnelig erstatningsrett.³¹

Forurl. § 24 a kan begrenses av ansvarsfraskrivelser. Adgangen og rekkevidden til slike fra- skrivelser behandles i punkt 3.5. I dette punktet vil jeg også vise til abonnementsvilkår, som er et avtalerettslig verktøy kommunene benytter ved fraskrivelse fra det objektive ansvaret i forurl. § 24 a.

I NOU 2015: 16 har utvalget både redegjort for gjeldende rett ved dekning av overvannsskader, og fremmet forslag om endring av ansvarsgrunnlaget. Utredningen behandles nå av Kli- ma- og miljødepartementet, og har ikke resultert i noen lovendringer. I den grad utredningen sier noe om hva utvalget anser som gjeldende rett, bruker jeg denne som en kilde til opplysning. Dette gjøres enkelte steder i oppgaven.

1.3.4 Materiale ved drøftelser de lege ferenda

Vurderingene i kapittel 4 baserer seg på betraktninger de lege ferenda. I denne delen av oppgaven søker jeg ikke å avklare hva som er gjeldende rett, men vurdere hvordan overvannsskader bør dekkes. Ved slike vurderinger er jeg ikke bundet av rettskildefaktorene på samme måte som ved rettsdogmatiske drøftelser. I de lege ferenda-drøftelsene har jeg sett hen til annet materiale som inspirasjon til hvilken løsning lovgiver bør velge i forbindelse med den på- gående endringsprosessen.

28 Rt. 2007 s. 431 (heretter Stavanger-dommen), Rt. 2011 s. 1304 (heretter Alta-dommen), Rt. 2012 s. 820 (heretter Fosen-dommen) og Rt. 2014 s. 656 (heretter Molde-dommen).

29 Skoghøy (2002) s. 332.

30 Taubøll (2010), Jakobsen (2010), Hagland (2012) og Thorson (2012), Hagland (2014), Wang (2015).

31 Jeg har i all hovedsak sett hen til Nygaard (2007), Hagstrøm og Stenvik (2015) og Wilhelmsen og Hagland (2017).

(11)

8

For det første vurderer jeg hvorvidt lovgiver bør sikre enkelte dekning av enkelte overvannsskader ved å innlemme disse i naturskadeforsikringsloven. I denne drøftelsen bruker jeg naturskadeforsikringsloven og rettskilder knyttet til denne som materiale for drøftelsen.

Videre har jeg sett hen til utenlandsk rett i vurderingen av alternative løsninger ved dekning av overvannsskader. Særlig Danmark blir brukt som illustrasjon på alternative forsikringsrettslige og erstatningsrettslige måter å dekke slike skader. Fransk rett blir også trukket frem som et komparativt eksempel.

I kapittel 4 delen av oppgaven vil jeg også bruke NOU 2015: 16 som et utgangspunkt for drøftelsen av hvilket ansvarsgrunnlag som bør gjelde for overvannsanlegg. Utvalgets endringsforslag danner utgangspunktet for drøftelsen ettersom det er disse forslagene som nå behandles av departementet.

1.4 Struktur

Foruten innledningskapittelet har oppgaven tre kapitler.

I kapittel 2 vil jeg beskrive hvordan overvannsskader kan dekkes gjennom forsikring. Hoved- delen av dette kapittelet er en analyse av forsikringsvilkår, der jeg vil belyse hvordan vilkåre- ne kommer til anvendelse på overvannsskader. Jeg vil avgrense til å behandle vilkårenes fare- felt, og behandler ikke spørsmål om årsakssammenheng og hvilke typer av tap forsikringen omfatter.³²

I kapittel 3 vil jeg foreta en analyse av de erstatningsrettslige reglene som gjelder for overvannsskader. Hovedvekten i dette kapittelet vil være ansvarsgrunnlaget for slike skader. Jeg vil knytte enkelte bemerkninger til årsakssammenheng og skadebegrepet. Hovedfokus i dette kapittelet er imidlertid ansvarsgrunnlag, ansvarssubjekt og ansvarsobjekt..

I kapittel 4 vil jeg forsøke å besvare oppgavens andre problemstilling: Bør dekningssystemene for overvannsskader bør endres, samt vurdere alternative endringer.

32 Bull (2008) s. 205.

(12)

9

2 Forsikringsdekning av overvannsskader

2.1 Innledning

Forsikring er en risikooverføring fra en person eller et selskap til et forsikringsselskap mot et vederlag.³³ Problemstillingen i dette kapittelet er i hvilken grad huseiere kan forsikre seg mot overvannsskader. For å besvare denne problemstillingen vil jeg analysere forsikringsvilkårene hos tre ulike forsikringsselskaper.

Huseiere kan forsikre huset ved ulike skader på bygningen ved kjøp av forsikring. Som avgrenset innledningsvis, vil oppgaven handle om direkte skade på bygninger. Forsikring av ting inngår normalt i kombinerte forsikringer. Tingsskadeforsikring gir dekning mot tap eller skade på en eller flere ting, herunder hus.³⁴ I det følgende skal jeg behandle tingsskadeforsikring for hus.

Hos enkelte forsikringsselskaper må hytter og fritidsboliger forsikres særskilt, mens hos andre selskaper skilles det ikke mellom fritidsbolig og primærbolig. Hovedtema for denne oppgaven er bygninger i byer og tettsteder, og da vil skade på primærbolig ansees for å være det mest aktuelle. Årsaken til dette er først og fremst at hytter ofte bygges i avsidesliggende strøk, gjerne med mye naturlig mark rundt, og lite asfalt og eller annen type for- segling av overflaten. Risikoen for overvannsskader er derfor mindre for slike eiendommer, enn eiendommer som ligger plassert i byer og tettbygde strøk.

Før jeg går over til å tolke de aktuelle forsikringsvilkårene vil jeg kort peke på hvilke regler som gjelder for tolkning av forsikringsvilkår.

2.2 Tolkning av forsikringsvilkår

Ved tolkning av forsikringsavtaler, herunder forsikringsvilkår, gjelder i utgangspunktet de alminnelige reglene om tolkning og utfylling av avtaler.³⁵ Ettersom forsikringsvilkårene normalt er standardiserte vilkår utarbeidet av selskapet vil reglene som gjelder for ensidig fastsatte standardvilkår ha særlig betydning ved tolkningen.³⁶ I norsk rett gjelder et objektivt tolk- ningsprinsipp, og det er derfor den naturlig språklige forståelsen som skal legges til grunn ved tolkningen.³⁷ Dette innebærer at for eksempel særoppfatninger eller forsikringspraksis som avviker fra den forståelse som vilkårene har ut fra en objektiv tolkning, ikke skal legges til grunn jf. blant annet Rt. 1987 s. 1358.³⁸ Et unntak fra denne regelen kan være særoppfatninger som er til gunst for kunden.

33 Bull (2008) s. 24.

34 Bull (2008) s. 28.

35 Bull (2008) s. 141.

36 Bull (2008) s. 138 og 140.

37 Bull (2008) s. 141.

38 Rt. 1987 s. 1358 s. 1365 og Bull (2008) s. 141.

(13)

10

En objektiv tolkning innebærer de at de enkelte ord og uttrykk ilegges et meningsinnhold som samsvarer med alminnelig språkbruk.³⁹ Dette blir mitt utgangspunkt ved tolkningen av de forskjellige vilkårene nedenfor. Ved siden av vilkårenes ordlyd, kan det også være naturlig å se hen til avtalereguleringen i sammenheng og formålsbetraktninger.⁴⁰

Foruten disse særlige tolkningsreglene har jeg i punkt 1.3.2 redegjort for rettskildene som kan komme til anvendelse ved tolkning av forsikringsvilkår.

2.3 Vilkår i forsikringsavtaler som kan komme til anvendelse på overvannsskader

2.3.1 Innledning

Det sentrale i kapittel 2 er å analysere vilkårene hos Gjensidige, If og KLP som kan komme til anvendelse ved overvannsskader. Selskapene har utformet vilkår for forsikring av hus til dels forskjellig, og noe av analysen vil derfor bestå i en sammenligning av de ulike vilkårene. Jeg har avgrenset analysen til tre selskaper fordi dette etter min mening gir et godt sammenlig- ningsgrunnlag, samtidig som det er overkommelig innenfor rammene av oppgaven. Det finnes mange forsikringsselskaper på det norske markedet som tilbyr forsikring av bygninger. Jeg har valgt ut Gjensidige og If fordi de er de største forsikringsselskapene i Norge med størst markedsandel innen skadeforsikring. Det er disse to selskapene som forsikrer flest private bygg i Norge. KLP er ett av de mindre selskapene på skadeforsikringsmarkedet, og jeg tar med disse vilkårene i analysen for å undersøke om dekningen er forskjellig fra store selskaper til et med langt mindre markedsandel.

Omfanget av den konkrete forsikringen refereres gjerne til som forsikringens dekningsfelt.⁴¹ Dekningsfeltet inneholder flere elementer. For det første hvilke typer av risikobegivenhe- ter/farer forsikringen skal dekke (farefeltet). For det andre hvilke typer av tap forsikringen omfatter (tapsfeltet). For det tredje omfattes reglene om årsakssammenheng.⁴² Hovedtema for analysen i det følgende er de ulike forsikringsvilkårenes angivelse av farefeltet.

2.3.2 Oversikt over vilkårene

Gjensidiges vilkår som kommer til anvendelse ved vannskader og som kan være relevant ved overvannsskader er formulert på følgende måte: Forsikringen dekker «plutselig og uforutsett skade» ved «lekkasje fra bygningens rørledning» og «vann som trenger inn i bygning fra

39 Bull (2008) s. 141.

40 Bull (2008) s. 143 og s. 146.

41 Bull (2008) s. 205.

42 Sammenlignet med vilkårene i erstatningsretten, kan tapsfeltet og reglene om årsakssammenheng sammen- lignes med de erstatningsrettslige grunnvilkårene om lidt skade og årsakssammenheng.

(14)

11

grunnen eller terreng når dette fører til vannspeil over laveste gulv» I tillegg dekker forsikringen «[a]ndre plutselige og uforutsette skader».

Ifs vilkår er formulert noe annerledes enn Gjensidiges. Av punkt A.1.4 nr 3. følger det at for- sikringen gjelder for skade ved vann som «plutselig trenger inn i bygningen direkte gjennom terreng, gjennom grunnen eller gjennom avløpssystemet, i slik mengde at det blir stående vann på gulvet.» If dekker også gjelder for annen skade enn de opplistede som inntreffer

«plutselig», jf. punkt A.1.6 nr. 1.

KLP dekker «plutselige og uforutsette skader» som inntreffer ved «lekkasje fra bygnings rør- ledning», «vann eller annen væske fra utvendig rørledning», «vann som trenger inn i bygning direkte fra terreng eller grunn, når dette fører til synlig vannspeil over laveste gulv» og «vann som trenger inn gjennom åpning eller utetthet oppstått ved erstatningsmessig bygningsskade»

jf. punkt 4.1. tredje kulepunkt. Videre dekker KLP «[a]ndre plutselige og uforutsette skader enn de som er nevnt over» jf. punkt 4.1. åttende kulepunkt.

I tillegg til at selskapene positivt har angitt hvilke skader de dekker, har de også listet opp spesifikke skader som ikke dekkes av vilkårene.

2.3.3 Angivelse av farefeltet i de ulike vilkårene

Som gjengivelsen av vilkårene i det foregående punktet viser er angivelsen av farefeltet vil de tre ulike forsikringsavtalene bygget opp på ulike måter. Ulik formulering og oppbygging kan innebære ulikt meningsinnhold, men ikke nødvendigvis. Det kan godt tenkes at dekningen er lik selv om ordlyden i vilkårene ikke er det. Dette beror på en nærmere tolkning av vilkårene.

I forsikringsrettslig teori omtales ytterpunktene i måten å beskrive farefeltet på som «all risks»-dekning og «named perils»-dekning.⁴³ Førstnevnte metode fastslår at forsikringen dekker mot alle typer farer, med mindre annet er uttrykkelig angitt, men sistnevnte tar utgangspunktet i en oppregning av farer som skal være dekket, og avgrenser mot farer som ikke er nevnt. Ytterpunktene har også blitt referert til med uttrykkene «ansvarsbærende» og «an- svarsbegrensende» klausuler. Mellom disse ytterpunktene er kombinasjoner av all risks- dekning og named perils-dekning.

Vilkårene hos alle de tre selskapene som behandles i denne oppgaven har både all risks- elementer og named perils-elementer i seg, ved at de både angir konkrete farer og dekker andre uforutsette og/eller plutselige skader. I juridisk teori blir all risks-elementet i slike kom-

43 Bull (2008) s. 210.

(15)

12

binerte forsikringer betegnet som en «sekkebestemmelse».⁴⁴ Det sentrale er de oppregnede farene fordi de gjerne beskriver de fleste praktiske tilfellene, mens sekkebestemmelsen er ment å fange opp forhold som «tilfeldigvis er falt utenfor de oppregnede farene» eller «situa- sjoner man ikke tenkte på da forsikringsvilkårene ble formulert».⁴⁵

I det følgende vil jeg undersøke i hvilken grad de ulike vilkårene kan komme til anvendelse på overvannsskader. Som redegjort for i punkt 1.1 kan overvannsskader oppstå på ulike må- ter, og det er særlig tre typetilfeller som er praktiske. Innendørs tilbakeslag, utendørs tilbakeslag og vannskader som oppstår fordi kapasiteten på anleggene er så presset at de ikke klarer å ta til seg mer vann. Ettersom virkningen av de to sistnevnte er identisk (vanninntrenging uten- fra), vil disse behandles samlet.

2.3.4 Innendørs tilbakeslag

Dersom det oppstår innendørs tilbakeslag hos en huseier blir spørsmålet om forsikringen dekker dette.

For det tilfellet at skadelidte er kunde hos If følger det av vilkårene at innendørs tilbakeslag i utgangspunktet dekkes. If dekker skader ved vann som trenger inn i bygningen «gjennom avløpssystemet». Forutsetningen er at det dannes et vannspeil på gulvet. At det har dannet seg et vannspeil innebærer at det har dannet seg en vannoverflate på gulvet.

KLP har ikke angitt dekning av innendørs tilbakeslag på en like klar måte. Forsikringen dek- ker vann eller annen væske «fra utvendig rørledning». Ordet «avløpssystem» er ikke nevnt i vilkårene. Etter min mening tilsier ordlyden av «utvendig rørledning» at avløpsrør fra huset til offentlig avløpsnett (stikkledninger) omfattes av vilkåret. Dette er ledninger som går inn i huset utenfra.

I Arntzen blir uttrykket «utvendige ledninger» behandlet særskilt. Arntzen behandlet vilkåret i relasjon til selve ledningen, og ikke skade som oppstod via ledningen på bygningen, slik jeg gjør. Uttalelsene kan likevel kaste lys over forståelsen av «utvendige ledninger». Han skriver at de deler av ledningene som er anbragt «i eller under bygningen, og som betjener denne, er en del av bygningen og dermed omfattet av bygningsforsikringen.»⁴⁶ Han nevner spillvanns- ledninger uttrykkelig som eksempler på ledninger som vil dekkes, forutsatt at de er tilknyttet bygningen. Spillvannsledning er en ledning som fører avløpsvann bort fra bygningen.

44 Bull (2008) s. 212.

45 Bull (2008) s. 212.

46 Arntzen (1995) s. 148-149.

(16)

13

Både ordlyden i vilkårene og uttalelsene i Arntzen tilsier at skader som følge av innendørs tilbakeslag fra avløpsnettet vil dekkes under KLPs vilkår.

Gjensidige har ikke likelydende vilkår som KLP og If når det kommer til dekning av innen- dørs tilbakeslag. Slik jeg leser Gjensidiges vilkår har de ikke inntatt et vilkår som åpenbart dekker innendørs tilbakeslagsskader, slik If og til dels KLP har. Gjensidige dekker «lekkasje fra bygningens rørledning». Spørsmålet er om innendørs tilbakeslagsskader fra avløpsnettet dekkes av dette.

Uttrykket «bygningens rørledning» kan forstås på ulike måter. På den ene siden kan det tenkes kun å omfatte rørledningene som befinner seg inne i en bygning. På den andre siden kan ordlyden også tolkes dithen at det også omfatter ledninger som er tilknyttet bygningen, herunder avløpsledninger. Uttalelser i Arntzen tilsier at den andre forståelsen har blitt lagt til grunn ved tidligere praksis, hvor det fremkommer at begrepet «bygningens rørledning» omfatter både innvendige og utvendige ledninger.⁴⁷

Hva som menes med «bygningens rørledning» har ikke blitt problematisert i Finansklage- nemnda, men i flere saker har det uten videre blitt lagt til grunn at utvendige ledninger som går inn i bygningen, er «bygningens rørledning».⁴⁸ Dette kan tilsi at selskapene oppfatter vil- kåret som at det gjelder også utvendige ledninger.

Spørsmålet blir imidlertid om innendørs tilbakeslag fra bygningens rørledning omfattes av ordet «lekkasje». Ordlyden gir etter mitt skjønn inntrykk av at det har oppstått en form for utetthet eller lignende. En naturlig språklig forståelse av «lekkasje fra bygningens rørledning- er» omfatter etter skader som oppstår hvis for eksempel ledningen til varmtvannsberederen eller oppvaskmaskinen får en sprekk eller et hull og det lekker vann ut. Lekkasje gir derfor assosiasjoner til at det har oppstått en form for skade på en ledning. Ved tilbakeslag av overvann behøver det ikke å ha skjedd en skade på selve ledningen. Etter min mening tilsier dette at tilbakeslag fra utvendig avløpsrør ikke omfattes av vilkåret.

I vilkårene Arntzen behandlet i sin bok fra 1995, var ordlyden «utstrømming» ved «brudd, lekkasje eller oversvømmelse.» (min kursivering).⁴⁹ Arntzen skriver at «oversvømmelses»-

47 Arntzen (1995) s. 295.

48 Se for eksempel FinKN-2015-46, hvor det hadde oppstått skade på en utvendig avløpsaledning. Selskapet hadde dekket skaden under vilkåret «bygnings rørledning», og spørsmål for FinKn var om det kunne gjøres aldersfradrag i oppgjøret. Saken har altså ikke direkte relevans, men illustrerer at vilkåret i praksis kan for- stås å omfatte også utvendige ledninger.

49 Gjengivelse av vilkårene Arntzen analyserte står på s. 293 i Arntzen (1995).

(17)

14

vilkåret innebærer at dekning ikke er betinget av at utstrømmingen skyldes skade på rørled- ningene. På side 306 skriver Arntzen at «hvis avløpsledninger er utilstrekkelig dimensjonert», og det derfor oppstår oversvømmelse, vil dette dekkes under vilkåret «oversvømmelse». Utta- lelsene i Arntzen støtter etter mitt skjønn forståelsen av at tilbakeslag fra avløpsledning er noe annet enn en «lekkasje».

Med utgangspunkt i ordlyden i Gjensidiges vilkår er det ikke umiddelbart åpenlyst at de dekker innendørs tilbakeslag. Gjensidige har imidlertid opplyst at de anser slike skader som en

«lekkasje fra bygningens rørledning».⁵⁰ Praksisen er derfor til gunst for kunden. Ordlyden kan imidlertid virke forvirrende for forbrukere som ønsker å kartlegge forsikringens dekningsfelt.⁵¹

2.3.5 Vanninntrenging utenfra

Som beskrevet i punkt 1.1. kan overvann også skape skader ved at det trenger seg inn i huset utenfra, og ikke gjennom avløpssystemet. Dette er tilfelle både ved utendørs tilbakeslag og når avløpsanleggene ikke klarer å ta til seg vannet i det hele tatt, slik at det renner på overflaten. Fra et samfunnsperspektiv er skadepotensialet ved slike årsaker større enn ved innendørs tilbakeslag, da ukontrollerte vannmengder som flyter på overflaten kan skape store skader på kort tid. Tall fra Finans Norge tyder på at det er flere skader som oppstår på denne måten enn ved innendørs tilbakeslag.⁵²

Både KLP, If og Gjensidige dekker skader ved vann som trenger inn i bygningen «fra terreng». KLP og If har som tilleggsvilkår at vannet må ha trengt inn i bygningen «direkte» fra terrenget. Jeg kommer tilbake til betydningen av dette tilleggsvilkåret om litt.

Ordlyden av «terreng» avgrenser mot skader som oppstår ved at nedbøren treffer for eksempel en balkong eller bygningens tak og renner inn i boligen derfra. Denne tolkningen støttes av en uttalelse fra Forsikringsskadenemnda i en sak hvor regnvann trengte inn i en leilighet fra balkongen.⁵³ Skadeårsaken var at sluket fra balkonggulvet var tett, slik at vannet steg og trengte seg inn under terskelen på balkongdøren. Nemnda uttalte at skaden ikke hadde oppstått «direkte fra terreng».

50 Olsen (2017).

51 Etter min tilbakemelding om dette har selskapet uttalt at de vil vurdere å endre ordlyden i vilkårene, jf. Olsen (2017).

52 I 2016 registrerte Finans Norge 8842 saker i kategorien «Inntrengning utenfra» med årsakskode «Ytre på- virkning». Dette er en økning på nesten tusen saker fra 2015 da det ble registrert 7487 saker under disse ko- dene. I 2016 ble det registrert 8721 skader under årsakskoden «Stopp i avløp. Tilbakeslag». Kilde: Finans Norges vannskadestatistikk (VASK). [sist sjekket 30.05.2017]

53 FSN-1452.

(18)

15

Ordlyden avgrenser ikke til naturlig terreng, selv om ordet terreng i seg selv gir assosiasjoner til noe naturskapt. Spørsmålet har ikke blitt behandlet i Finansklagenemnda, og heller ikke i juridisk teori. Etter min mening er det ikke nærliggende å ekskludere unaturlig terreng, som for eksempel asfalterte overflater, som vei eller gårdsplass. Særlig i byer og tettbygde strøk vil ofte terrenget rundt husene i stor grad bestå av forseglede overflater.

Kunder hos Gjensidige vil altså få dekket skader som oppstår når overvann trenger seg inn i bygget via terrenget. Spørsmålet blir så hvilken betydning «direkte»-vilkåret hos KLP og If har. Ordlyden av «direkte fra terreng» tilsier at det stilles skjerpende krav til måten vannet kommer inn i bygningen.

I 2015 tok Finansklagenemnda stilling til innholdet i «direkte»-kravet.⁵⁴ I forbindelse med kraftig nedbør i 2013 rant det regnvann ned en utendørs betongtrapp til kjelleren, og deretter inn i bygningen. If avslo skaden med den begrunnelse at vannet hadde rent «via kjellerap- pen», og derfor ikke «direkte fra terreng». På skadetidspunktet hadde imidlertid ikke If inntatt

«direkte»-kravet i sine vilkår. Formuleringen var kun «fra terreng» slik Gjensidiges formulering lyder i dag. Ifs argumentasjon bar preg av at «direkte»-vilkåret måtte innfortolkes selv om det ikke var nedfelt i vilkårene.

Nemnda var uenig med If og uttalte at det ikke var grunnlag for å innskrenke dekningsfeltet til bare å gjelde skader hvor vann «direkte» hadde trengt seg inn fra terrenget. Videre uttalte nemnda at «dersom formuleringen hadde vært «direkte fra terreng», slik den var i tidligere vilkår, ville vannskade fra terreng via kjellertrappen vært unntatt». Nemnda forankret dette i en henvisning til juridisk teori (Arntzen)⁵⁵ og en avgjørelse fra Forsikringsskadenemnda fra 1991.⁵⁶

Arntzen behandler «direkte»-vilkåret kort i sin bok, hvor det står at «[u]ttrykket «overflate- vann… direkte fra terreng» innebærer at skade ved vann f.eks. fra tak, utvendig taknedløp, balkonger eller andre deler av bygningen, ikke er dekket.»⁵⁷ Etter min mening er vann fra tak eller balkong noe annet enn vann som renner over terrenget og inn i huset via et mellomledd.

Vann som treffer tak eller balkong ikke har vært «borti» terrenget i det hele tatt, men falt rett ned på taket eller balkongen. Som redegjort for tidligere mener jeg uavhengig av «direkte»- kravet at skader som oppstår når vann renner direkte fra terrasse og inn i huset, ikke faller inn

54 FinKN-2015-50.

55 Arntzen (1995) s. 308.

56 FSN-1288.

57 Arntzen (1995) s. 308.

(19)

16

under vilkåret «fra terreng». Uttalelsene i Arntzen gir derfor liten veiledning i spørsmålet om meningsinnholdet i «direkte»-kravet.

Både ordlyden av «direkte» og uttalelsene i FinKN-2015-50 tilsier etter mitt skjønn at «direkte»-vilkåret har selvstendig betydning,

Det kan spørres hvordan «direkte»-vilkåret skal tolkes i saker hvor skaden oppstår som følge av om utendørs tilbakeslag, altså hvor vann har presset seg opp fra et utendørs sluk eller en kum og deretter inn i bygningen. Kan dette sies å være vann «direkte fra terreng»? Så vidt jeg kan se har ikke dette blitt behandlet av Finansklagenemnda.

Jeg har fått innsyn i saksdokumentene i en sak som ble klaget inn til Finansklagenemnda, men avsluttet etter sekretariatet hadde uttalt seg i saken.⁵⁸ Saken gjaldt vanninntrenging i en kjeller. I forbindelse med nokså kraftig regnvær i august 2015 rant det vann ned i dreneringskummen på gårdsplassen foran skadelidtes hus. Grunnet de store nedbørsmengdene presset vannet seg opp et sluk nede i den utvendige kjellertrappen til skadelidte og derfra inn i kjelleren. Vannet kom derfor via et utvendig rørsystem, og ikke via et rørsystem knyttet til bygningen. If avslo skadelidtes krav og viste til at vannet ikke hadde trengt inn i bygningen «direkte fra grunn eller terreng».

På dette tidspunktet hadde ikke If inntatt «direkte»-kravet i sine vilkår. Av korrespondansen mellom skadelidte og Ifs kundeombud fremgår det imidlertid at If innfortolket et krav om at vannet kom «direkte» fra terreng og av denne grunn avviste dekning. Finansklagenemndas sekretariat var uenig med Ifs tolkning av vilkårene, og viste til nemndsuttalelsen fra 2015 som jeg redegjorde for ovenfor i sin begrunnelse.⁵⁹ Det er vanskelig å vite noe mer om sekretariatets begrunnelse, og årsaken til at If likevel valgte å dekke skadelidtes krav. Én mulig årsak kan være at If innfortolket et «direkte»-krav uten at dette fremgikk av ordlyden.

I ettertid av de to nevnte sakene har If som kjent inntatt et «direkte»-krav i sine vilkår. Hvorvidt dette har noen sammenheng med de to sakene er kun spekulasjon. Ettersom If i begge de nevnte sakene argumenterte som om de innfortolket et «direkte»-krav til tross for ordlyden, kan det hende If har inntatt kravet i vilkårene for å tyde- liggjøre dette.

Etter mitt syn kan «direkte»-kravet skape en nokså stor forskjell i dekningen til selskaper som har inntatt dette kravet og selskapet som ikke har gjort det. Skader som oppstår ved utendørs tilbakeslag skjer gjerne på følgende måte: Nedbøren treffer bakken (terrenget), før det renner ned i en kum eller sluk. Vannet føres et stykke i ledningen, men som følge av stort trykk presses det opp gjennom en annen kum eller sluk og deretter renner noe av vannet inn i et hus.

Vannet kommer i utgangspunktet fra terrenget, men trenger inn i huset via ett eller flere mel- lomledd (ledningene). Ettersom et slikt tilfelle ikke har blitt behandlet i Finansklagenemnda, er det vanskelig å avgjøre hvor vidtrekkende betydning «direkte»-kravet kan få.

58 Finansklagenemndas sekretariat forbereder saker for nemnda. Sekretariatet gjør en vurdering av om klager har et rettmessig krav. Dersom saken er klar og det foreligger fast nemndspraksis, kan sekretariatet treffe en realitetsavgjørelse. Hvis ikke, vil sekretariatet gjøre en vurdering av saken, eller komme med forslag til minnelig løsning, jf. FinKN.

59 FinKN-2015-50.

(20)

17 2.3.6 Plutselig og/eller uforutsett

I Ifs vilkår er det et krav for dekning at vanninntrengingen må ha skjedd «plutselig». Formu- leringen refererer til selve hendelsen, altså ikke til den bakenforliggende årsaken (nedbør eller smelting) eller den oppståtte skaden. I praksis forstås «plutselig» som et krav om at skaden ikke har oppstått gradvis over tid.⁶⁰ I nemndspraksis er det lagt til grunn at skader som utvik- ler seg over ca. én dag inntreffer «plutselig», men samtidig må det tolkes relativt i forhold til skadetypen og den konkrete situasjonen.⁶¹ I relasjon til innendørs tilbakeslag vil vanninntrengingen normalt skje plutselig, ettersom tilbakeslag etter sin art oppstår raskt, og ikke gradvis. Ved vanninntrenging utenfra kan det imidlertid tenkes tilfeller hvor selve inntreng- ningen av vannet inn i huset oppstår mer gradvis, ved at vannet over tid presser seg inn i huset.⁶² Dette vil imidlertid høre til unntakene, og i majoriteten av tilfellene vil antageligvis vanninntrengingen oppstå plutselig.

I KLP og Gjensidiges vilkår er det et krav for dekning av skaden må ha oppstått «plutselig»

og «uforutsett». Selve skaden må altså ikke ha oppstått gradvis over tid.⁶³ Ved inntrenging av overvann vil nok skaden normalt oppstå nokså umiddelbart, men enkelte særtilfeller kan nok tenkes.

Når det gjelder «uforutsett»-vilkåret har Finansklagenemnda uttalt at formuleringen betyr at skaden må være «overraskende eller upåregnelig», men at den ikke kan forstås dithen at skaden må være uforutsett «i forhold til sikredes mulighet til å unngå forsikringstilfellet».⁶⁴ Overvannsskader vil i de fleste tilfeller være overraskende og upåregnelig for huseiere, også i de tilfeller huset ligger utsatt til og tidligere har blitt utsatt for overvannsskader. Ved gjentatte skader har imidlertid enkelte av selskapene valgt å innføre en forhøyet egenandel.

2.4 Egenandel

I forsikringsoppgjøret kommer normalt skadelidtes egenandel til fradrag i erstatningssummen.

Egenandelen er vanligvis regulert i forsikringsavtalen. Dette er tilfelle i samtlige av de tre avtalene jeg har analysert.

60 Se for eksempel FinKN-2016-218.

61 FinKN-2016-218 med henvisning til LA-2014-164499.

62 I FinKN-2016-218 hadde skaden oppstått ved at grunnvann over tid steg og medførte at sikredes svømme- basseng flyttet på seg. Grunnvann er noe annet enn overvann, men saken illustrerer at det kan tenkes tilfeller hvor vanninntrenging oppstår over tid.

63 FinKN-2015-300.

64 FinKN-2015-300. Nemnda uttaler at sikredes mulighet til å unngå forsikringstilfelle er regulert i fal. § 4-9.

(21)

18

I utgangspunktet er egenandelen hos de tre selskapene relativt like. Gjensidige og If opererer med et utgangspunkt på kr 4 000, og KLP kr 5 000.⁶⁵ Ved enkelte vannskader, herunder overvannsskader, opererer imidlertid If og KLP med en spesiell egenandel som kan få nokså store økonomiske konsekvenser for skadelidte.

Dersom bygningen i løpet av de tre siste årene har vært rammet av skade som følge av «vanninntrenging fra terreng, gjennom grunnen eller gjennom avløpssystemet» økes egenandelen hos If «med kr 20 000».⁶⁶ En naturlig språklig forståelse tilsier altså at dersom det oppstår en overvannsskade mer enn én gang i løpet av en treårsperiode, vil skadelidte selv måtte dekke kr 24 000. Dersom skaden koster kr 24 000 eller mindre, vil ikke selskapet dekke denne. KLP opererer med den samme regelen.⁶⁷ Dette innebærer at skadelidte ved gjentatt overvannsskade i løpet av en treårsperiode må betale kr 25 000. Egenandelen hos de to selskapene øker med andre ord henholdsvis 500 % og 400 % ved gjentatt overvannsskade.

Gjensidige opererer ikke med en forhøyet egenandel ved gjentatt skade.⁶⁸ Etter mitt skjønn representerer den ulike praksisen rundt forhøyet egenandel en viktig forskjell mellom selskapene. Huseiere som bor i områder som er særlig utsatt for overvannsproblematikk, kan derfor få mye igjen for å lese bestemmelsene om egenandel grundig. Sett i sammenheng med prog- nosene som redegjort for i punkt 1.2, vil en slik egenandelsregulering kunne bli særlig byrde- full for enkelte forsikringstagere.

65 Gjensidiges vilkår for husforsikring («Hus»), innledningsvis, Ifs vilkår for bygningsforsikring, punkt A.5.6.3. KLPs forsikringsvilkår for hus, punkt 6.10.1.

66 Ifs vilkår for bygningsforsikring, punkt A.5.6.3.

67 KLPs forsikringsvilkår for hus, punkt 6.10.2, tredje kulepunkt.

68 Det står ikke noe om forhøyet egenandel i deres vilkår, og jeg har i samtale med en kunderådgiver fått dette bekreftet.

(22)

19

3 Erstatningsdekning av overvannsskader

3.1 Innledning 3.1.1 Oversikt

I kapittel 2 har jeg redegjort for forsikringsdekning av overvannsskader. I dette kapittelet skal jeg analysere vilkårene som må være oppfylt for at en eier av et anlegg som skal håndtere overvann kan bli erstatningsansvarlig for skade på en bygning. Perspektivet flyttes følgelig fra skadelidte til den ansvarlige, tradisjonelt omtalt som skadevolder. I relasjon til overvannsska- der er det anleggseieren som er «skadevolder». Objektet for ansvar er anlegget som er ment å skulle håndtere overvannet.

Tre grunnvilkår må være oppfylt for at en skadevolder skal bli erstatningsansvarlig overfor en skadelidt. Først og fremst må det ha oppstått en skade. Videre må det foreligge et ansvars- grunnlag som utpeker et ansvarssubjekt og en ansvarsbetingende risiko. Det må deretter kun- ne påvises en årsakssammenheng mellom den oppståtte skaden og den ansvarsbetingende risikoen.

Hovedtema i kapittel 3 er ansvarsgrunnlag ved overvannsskader. I norsk rett er det flere ulike ansvarsregler som kan tenkes å komme til anvendelse på overvannsskader, men det faller utenfor rammene av oppgaven å redegjøre for samtlige.

Den mest praktiske og viktigste bestemmelsen for overvannsskade, er forurensningsloven § 24 a. Av forurl. § 24 a første punktum følger det at «[a]nleggseieren er ansvarlig uten hensyn til skyld for skade som et avløpsanlegg volder fordi kapasiteten ikke strekker til eller fordi vedlikeholdet har vært utilstrekkelig.» «Avløpsanlegg» er anlegg for transport og behandling av sanitært og industrielt avløpsvann (spillvann) og overvann, jf. forurl. § 21. Det er først og fremst de anleggene som skal transportere og behandele overvann som er gjenstand for behandling i denne avhandlingen.

Forurl. § 24 a gir anvisning på et objektivt ansvar for anleggseier ved to spesifikke skadeårsa- ker: Utilstrekkelig kapasitet og utilstrekkelig vedlikehold. Av rettspraksis følger det at an- leggseier kan bli objektivt ansvarlig for også andre skadeårsaker fra et avløpsanlegg. Jeg kommer tilbake til dette i punkt 3.4.

Anleggseiers objektive ansvar etter forurl. § 24 a kan fraskrives til en viss grad i de tilfeller anleggseier er en kommune. Adgangen til og rekkevidden av slike ansvarsfraskrivelser vil behandles i punkt 3.5.

Stikkordet for analysen i det følgende er altså ansvarsgrunnlag knyttet til anlegg som skal håndtere overvann jf. forurl. § 21. Oppgaven avgrenser derfor mot en behandling av ansvar

(23)

20

for overvannsskade etter vannressursloven, naboloven eller plan- og bygningsloven jf. ska- deserstatningsloven § 2-1.⁶⁹ Dette er ansvarsgrunnlag som kan tenkes komme til anvendelse på visse typer overvannsskader, men som ikke vil behandles i det videre.

Ettersom hovedtema i kapittel 3 er ansvarsgrunnlag skal jeg ikke foreta noen inngående analyse av de to øvrige grunnvilkårene for erstatning: skade og årsakssammenheng. I det følgen- de vil jeg knytte noen bemerkninger til disse vilkårene, med formål å gi en kort oversikt over hvordan de kan komme til anvendelse på overvannsskader.

3.1.2 Kort om skadebegrepet og kravet om økonomisk tap

Ett av grunnvilkårene for erstatning er at det foreligger en erstatningsrettslig relevant skade.

Ved tingsskader, som er tema i denne oppgaven, er utgangspunktet at skadevolderen skal dekke skadelidtes «økonomiske tap», jf. skl. § 4-1. Den mest praktiske skadeformen ved overvannsskader på bygning er kjelleroversvømmelse. Normalt vil ikke en hendelse med overvann totalskade en bygning. Mer praktisk er det at bygningen blir delskadet, ved at overvann og eventuelt kloakkvann presses inn i bygningen og medfører fuktskader. I slike tilfeller vil erstatningen utgjøre det beløp som det koster å reparere skadene.⁷⁰ Videre må skaden ramme en vernet interesse. For skader på andres ting vil det som utgangspunkt være tale om en vernet interesse.⁷¹ Dette er et utslag av en alminnelig plikt til ikke å skade andres eiendom.⁷²

Et minstekrav til at en interesse har erstatningsrettslig vern er imidlertid at den er lovlig. Overvannsskade i bygninger oppstår ofte i kjellere. Innredning av kjeller er søknadspliktig etter plan- og bygningsloven, og innredning uten godkjenning av kommunale bygningsmyndigheter er i utgangspunktet ulovlig. I Rt. 2014 s. 656 (Molde), tok Høyesterett stilling til om skadelidte etter et innendørs tilbakeslag kunne kreve erstattet tapte leieinntekter knyttet til boligrom som manglet slik godkjenning. Høyesterett kom til at skadelidte ikke kunne dette med hjemmel i lempingsregelen i skl. § 5-2. I juridisk teori har det blitt tatt til orde for at Høyesterett like gjerne kunne stilt spørsmål om denne interessen var erstatningsrettslig vernet.⁷³

De fleste overvannsskader dekkes i første omgang av skadelidtes boligforsikring. Skadelidte vil etter oppgjør fra det aktuelle forsikringsselskap ikke lide noe økonomisk tap, med unntak

69 Lov 24. november 2000 nr. 82 om vassdrag og grunnvann (vrl.), lov 16. juni 1961 om rettshøve mellom grannar (naboloven), lov 27. juni 2008 nr. 71 om planlegging og byggesaksbehandling (pbl.). En oversikt over hvordan disse lovene kan komme til anvendelse på overvannsskader er gitt i NOU 2015: 16 s. 206-208.

70 Wilhelmsen og Hagland (2017) s. 320. Av forarbeidene følger det at både fukt- og forurensningsskader omfattes av § 24 a, jf. Ot.prp. nr. 39 (1998-1999) s. 374.

71 Hagstrøm og Stenvik (2015) s. 48.

72 Wilhelmsen og Hagland (2017) s. 59.

(24)

21

av den fastsatte egenandel.⁷⁴ Skadelidte kan fremsette erstatningskrav mot skadevolder for å få dekket egenandelen, såfremt de øvrige vilkårene for erstatning er oppfylt.

Lovgiver har bestemt at skadevolder i enkelte tilfeller skal kunne «dra fordel» av skadelidtes forsikring.⁷⁵ Med dette bestemmer skl. § 4-2 at skadelidte i tilfeller hvor tapet kan dekkes av en forsikring, bare kan gjøre gjeldende erstatningskrav mot skadevolder dersom skaden er voldt ved «forsett eller grov uaktsomhet», eller i skadevolders «yrke, ervervsvirksomhet eller dermed likestilt virksomhet».⁷⁶ Dette innebærer at der skadevolder er en privatperson som utviser simpel uaktsomhet, kan ikke skadelidte velge å fremsette erstatningskrav dersom tapet kan dekkes av en forsikring. Det samme gjelder dersom privatpersonen er ansvarlig på objektivt grunnlag.⁷⁷ Dersom skadelidtes forsikringsselskap dekker skaden vil dette derfor beskytte de private anleggseierne mot erstatningsansvar, jf. § 4-2 nr. 1.⁷⁸

Som jeg kommer tilbake til i det følgende vil skadevolder i overvannssaker ofte være en kommune eller fylkeskommune.⁷⁹ Kommuner og fylkeskommuner vil ikke nyte beskyttelse av skl. § 4-2, jf. «dermed likestilt virksomhet».⁸⁰ Det kan imidlertid også tenkes private eiere av overvannsanlegg.

I praksis henvender skadelidte seg som oftest til sitt forsikringsselskap når det oppstår skade, uavhengig av regelen i skl. § 4-2. Det kan være flere årsaker til dette, blant annet at forsikringen gir et enklere og raskere oppgjør.⁸¹ I slike tilfeller har forsikringsselskapet i stor ut- strekning mulighet til å tre inn i skadelidtes krav og fremsette regresskrav mot skadevolder.

Regressadgangen til skadelidtes forsikringsselskap er regulert i skl. § 4-3. Forsikringsselska- pet kan etter denne bestemmelsen fremsette regresskrav mot skadevolder «så langt skadelidte kunne ha krevd erstatning hos skadevolderen etter § 4-2.» Av det som ble sagt i de foregående avsnitt innebærer dette at forsikringsselskapene i de fleste tilfeller hvor overvannsskaden kan tilbakeføres til en ansvarlig skadevolder har adgang til å fremsette regresskrav. Unntaket er de tilfeller hvor anleggseieren er en privatperson.

74 Se punkt 2.4 om skadelidtes egenandel under forsikringen.

76 Lov 13. juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning (skl.).

78 Dette gjelder ikke hvis den private anleggseieren har utøvet forsett eller grov uaktsomhet, jf. skl. § 4-2.

79 Se punkt 3.3.2 om ansvarssubjektet i forurl. § 24 a.

80 Uttrykket «dermed likestilt» tar først og fremst sikte på statlig og kommunal virksomhet, jf. Askeland (2013) note 280 med videre henvisning.

(25)

22

På bakgrunn av det ovennevnte følger det at erstatningsreglene i liten grad får betydning for skadelidte direkte. I de fleste tilfeller av overvannsskader er det ikke tale om et erstatnings- oppgjør, men et regressoppgjør. Det er imidlertid de samme materielle erstatningsreglene som gjelder, ettersom forsikringsselskapet trer inn i skadelidtes erstatningskrav.

3.1.3 Årsakssammenheng

Kravet til årsakssammenheng er bindeleddet mellom en skadevoldende handling, unnlatelse eller virksomhet, og den oppståtte skaden.⁸² Årsakskravet kan forankres i en helt grunnleg- gende rettferdsoppfatning: Ingen skal pålegges ansvar for en skade man ikke har noen tilknyt- ning til.⁸³

Spørsmål om årsakssammenheng beror dels på en faktisk vurdering og dels på en rettslig. Den faktiske vurderingen går ut på å fastlegge hva som har skjedd, og er i stor grad et spørsmål om bevis. Tvil om faktum avgjøres på grunnlag av prinsipper om bevisbyrde.

Utgangspunktet i erstatningsretten er at hver part må bevise sine anførsler, noe som innebærer at skadelidte har bevisbyrden for årsakssammenheng og lidt skade.⁸⁴ På enkelte områder er det innført omvendt bevisbyrde, som innebærer at skadevolder har bevisbyrden for at det ikke foreligger årsakssammenheng. Ved ansvar etter foruren- singsloven § 24 a har lovgiver bestemt at det skal gjelde en særlig regel om bevisbyrde i saker hvor det er flere mulige skadeårsaker, jf. forurl. § 59.⁸⁵

Forurensningsloven § 59 fastslår at den som «volder en forurensning som alene eller sammen med andre skade- årsaker kan ha forårsaket forurensningsskaden, regnes for å ha voldt skaden dersom det ikke blir godtgjort at en annen årsak er mer sannsynlig.», jf. første ledd. Ordet «forurensing» passer ikke alltid godt på overvannsskader, men siden forurl. § 24 a også omfatter fuktskader, vil også disse skadene reguleres av forurl. § 59.⁸⁶ For overvannsskader som ikke omfattes av forurl. § 24 a, kommer de alminnelige reglene om bevisbyrde til anvendelse.

Når det oppstår overvannsskade sender gjerne forsikringsselskapet ut en takstmann for å in- spisere skadestedet og avdekke skadeårsaken. Takstmann utarbeider en skaderapport som vil danne grunnlaget for selskapets regressvurdering. I mange tilfeller vil det være liten tvil om hva som er årsak til en skade. Særlig vil dette være tilfelle ved innendørs tilbakeslag. Ved overvannsskader som oppstår ved vann som flyter på overflaten og trenger seg inn i huset på denne måten, kan det faktiske årsakspørsmålet være vanskeligere å besvare.

I den rettslige vurderingen må det avgjøres om den faktiske årsakssammenhengen i rettslig forstand kan henføres til den skadevoldende handlingen eller virksomheten. I norsk rettsprak-

83 Hagstrøm og Stenvik (2015) s. 348.

84 Wilhelmsen og Hagland (2017) med henvisning til høyesterettspraksis.

85 Dette følger av forurl. § 24 a annet punktum, som henviser til forurl. § 59.

86 At forurl. § 24 a også gjelder fuktskader følger av Ot.prp. nr. 39 (1998-99) s. 374.

(26)

23

sis og teori tar spørsmålet om årsakssammenheng utgangspunkt i tre årsakslærer: betingelses- læren, uvesentlighetslæren og adekvanslæren.⁸⁷ Ettersom tema for kapittel 3 i all hovedsak er ansvarsgrunnlag ved overvannsskader, vil jeg ikke behandle årsakskravet mer inngående.

3.2 Forhistorien og hensyn bak forurl. § 24

Objektivt ansvar for vann- og avløpsanlegg har en lang historie i norsk rett. Allerede i 1905 påla Høyesterett Bergen kommune et objektivt ansvar for skade som oppstod da et kommunalt vannrør sprakk.⁸⁸

Den første høyesterettsdommen om ansvar for skade voldt av avløpsanlegg (herunder anlegg for overvann) kom i 1935. Denne omhandlet utendørs tilbakeslag som følge av mye regn og for liten kapasitet på avløpsnettet. Vannet presset seg opp av kummen og fløt nedover gaten og inn i en kjeller i Karl Johans gate. Høyesterett fant ikke grunnlag for å konkludere med at Oslo kommune hadde opptrådt uaktsomt, men kom til at kommunen var ansvarlig på ulovfes- tet objektivt grunnlag. Retten la vekt på at kloakkanlegget var «modent til fornyelse», og som på grunn av sin «manglende tidsmessighet» innebar en «særlig risiko for skade hvis uhellet var ute og et ekstraordinært voldsomt regnskyll plutselig satte inn».⁸⁹ Høyesterett viste også til Vannledningsdommen, samtidig som de understreket at den ikke var avgjørende for saken.

I 1940 ble erstatningsansvar for skader voldt av avløpsanlegg delvis kodifisert i vassdragsloven.⁹⁰ Vdrl. § 47 nr. 2 slo fast at dersom en «kloakkledning viser seg for liten til å føre alt avløpsvatnet, skal eieren svare erstatning etter skjønn for skade som blir voldt ved over- svømmelse.» Bestemmelsen lovfestet et objektivt ansvar for skade som oppstod fordi ledningen hadde for liten kapasitet. Av vassdragsloven § 115 nr. 1 fulgte det blant annet at kloakkanlegg som kan volde fare for annen manns eiendom «skal eieren til enhver tid holde forsvarlig vedlike». Vdrl. § 115 nr. 2 slo fast at «[f]or skade som skyldes feil eller mangler i den nevnte henseende er anleggseieren ansvarlig selv om det ikke foreligger forsett eller uaktsomhet fra hans side». Bestemmelsen påla anleggseier et objektivt ansvar for skader som oppstod dersom anlegget ikke var holdt forsvarlig vedlike.

88 Rt. 1905 s. 715 (Vannledning). Vannledninger er ikke tema i denne oppgaven, men dommen nevnes likevel fordi vann- og avløpsanlegg har flere likhetstrekk med hverandre.

89 Rt. 1935 s. 218 s. 220.

90 Lov 15. mars 1940 nr. 3 om vassdragene (vassdragsloven/vdrl.). Opphevet ved innføringen av vannressursloven av 2000, jf. Ot.prp. nr. 39 (1998-1999) Lov om vassdrag og grunnvann (vannressursloven) s. 11.