Mai/2009
GOD OPPVEKST!
Handlingsprogram 2008 – 2018
Et felles løft for at barn og unge i Vestfold skal få gode oppvekstvilkår og kvalifiseres til videre utdanning eller arbeid
Rapport fra arbeidsgruppe 2
Forslag til tiltak som retter seg mot bedre gjennomføring av
opplæringen i ungdomsskoler og videregående opplæring
Forord
Denne rapporten er skrevet på oppdrag fra ”sentral gruppe” i God Oppvekst! Handlings- program 2008 – 2018. Rapporten redegjør for det arbeidet som en arbeidsgruppe har nedlagt i forbindelse med God Oppvekst – Tiltak 2: Utvikle opplæringstilbud for praktisk orienterte elever i ungdomsskoler og videregående opplæring. Handlingsprogrammet er initiert av KS Vestfold, Fylkeskommunen og Fylkesmannen, og involverer kommunale, fylkeskommunale og statlige etater, samt NHO og LO. Handlingsprogrammet er ment å være et felles løft for at barn og unge i Vestfold skal få gode oppvekstvilkår og bli kvalifisert til arbeidslivet.
I 2008/2009 har to arbeidsgrupper hatt hvert sitt oppdrag og skal levere hver sin rapport.
Lederne av de to arbeidsgruppene har hatt samarbeid for å drøfte utfordringer, samt avklare ulike områder som viste seg å være i skjæringsfeltet mellom de to gruppene.
Arbeidsgruppa har valgt å dele rapporten i to deler: innledning og forslag til tiltak. I innledningen gjøres det rede for mandat og sammensetning i arbeidsgruppa. Videre
omhandles det 13- årige opplæringsløpet og de forpliktelser og handlingsrom dette medfører, med særskilt fokus på ungdomsskolen og den videregående opplæringen. Det gis også innblikk i hva vi vet om frafall og gjennomføring i videregående opplæring.
I del 2, som tar for seg forslag til tiltak, foreslås innsats på syv områder – med konkrete forslag til tiltak for hvert område. Det kreves systematisk innsats både på ungdomstrinn og i videregående opplæring, og i samarbeidet mellom disse. Det er behov for strukturelle grep og gode systemer for å identifisere og følge opp målgruppen. Videre er det viktig å systematisere og intensivere samarbeid med næringsliv og NAV.
Arbeidsgruppen vil rette en takk til alle de som har bidratt og kommet med innspill til arbeidet med rapporten.
Tønsberg 18. mai 2009 På vegne av arbeidsgruppe 2 Erla H Jonsdottir
Rådgiver Vestfold fylkeskommune
Innholdsfortegnelse
Sammendrag... 4
Del A: Innledning... 6
1.0 Mandat og arbeidsgruppens sammensetning... 7
2.0 Den 13-årige grunnopplæringen... 8
3.0 Opplæringstilbudet i grunnskolen ... 9
3.1 Lovgrunnlaget ... 9
3.2 Tidlig innsats ... 10
3.3 Handlingsrommet i ungdomsskolen... 11
3.4 Fravær og frafall i ungdomsskolen... 12
4.0 Opplæringstilbudet i videregående opplæring ... 13
4.1 Lovgrunnlaget ... 13
4.2 Kompetanse på lavere nivå ... 14
5.0 Hva vet vi om gjennomføring og frafall i videregående opplæring? ... 15
5.1 Bortvalg og kompetanse... 15
5.2 Satsing mot frafall ... 16
5.3 Gjennomføringsprosjektet 2006-2011: Vi følger et årskull ... 16
6.0 Å fullføre videregående opplæring og bli kvalifisert til arbeidslivet ... 18
Del B: Forslag til tiltak... 19
7.0 Målgruppe og tolkning av mandatet... 19
8.0 Innsatsområder og forslag ... 20
8.1 Innsatsområde 1... 20
8.2 Innsatsområde 2... 25
8.3 Innsatsområde 3... 31
8.4 Innsatsområde 4... 34
8.5 Innsatsområde 5... 38
8.6 Innsatsområde 6... 42
8.7 Innsatsområde 7... 45
9.0 Konklusjoner og avslutning ... 47
Litteratur... 49
Vedlegg fra arbeidsgruppe 2 ... 50
Sammendrag
Fylkesmannen i Vestfold, KS og Vestfold fylkeskommune har sammen med statlige etater og partene i arbeidslivet utarbeidet God oppvekst: Handlingsprogram 2008 - 2018.
Handlingsprogrammet fikk full tilslutning på en oppstartskonferanse 20. oktober 2008.
Bakgrunnen for det høye engasjementet er bl.a. at Vestfold kommer svakt ut på
levekårsindeksen. Det er for mange som ikke fullfører videregående opplæring og for mange som ikke kvalifiserer seg til arbeid. Dette ser vi også i andelen unge uføretrygdede.
Handlingsprogrammet er en erkjennelse av at alle parter må jobbe langsiktig for en god oppvekst. Videre at det er behov for å starte allerede i tidlige barneår og ha et fokus på hele oppvekstløpet.
En bredt sammensatt styringsgruppe har holdt rundt programmet, sikret fremdrift i arbeidet og hatt en pådriverrolle. Høsten 2008 ble det nedsatt to arbeidsgrupper som fikk hvert sitt
mandat. Rapporten redegjør for innsats og forslag fra arbeidsgruppe 2.
Arbeidsgruppe 2 fikk i oppdrag å se på utfordringer og opplæringstilbudene for elever som er praktisk orientert. Disse skulle primært lede til kompetanse på lavere nivå. Dette på bakgrunn av undersøkelser som viser at mange av de elever som slutter har svakere forutsetninger for å gjennomføre og fullføre et opplæringsløp som munner ut i bestått studiekompetanse eller fag- /svennebrev.
Arbeidsgruppa har berørt forhold som gjelder skolegang og opplæring gjennom hele grunnskolen og den videregående opplæringen både i skole og i bedrift, men har lagt størst vekt på ungdomstrinn og videregående opplæring. Arbeidsgruppa valgte å tolke mandatet dit hen at det handlet om å få flest mulig unge til å fullføre grunnopplæringen – mot kompetanse på lavere nivå for de som har behov for slik målsetting, og mot full formell kompetanse for de som har forutsetninger for dette.
Det foreslås innsats på syv områder – og det lanseres konkrete forslag til tiltak innenfor hvert av disse. Til sammen 27 forslag. Arbeidsgruppa har i stor grad fokusert på tiltak som krever strukturelle og helhetlige grep og systemer, samt ser at det er summen av mange tiltak som danner en kjede fra barnehage igjennom grunnskolen til videregående opplæring og videre inn i arbeidsliv.
De syv områder som arbeidsgruppa mener er viktige å satse på er:
1. Videreutvikle og normalisere tilbud i videregående opplæring som fører til
kompetanse på lavere nivå. Utvikle og prøve ut nye modeller for opplæringsløpet.
2. Ungdomsskolen og den videregående skolen må kartlegge og identifisere sine pedagogiske utfordringer og initiere strukturelle tiltak for å lykkes bedre med opplæringen og oppfølgingen av elever i faresonen.
3. Næringslivet som medspiller i opplæringen i ungdomsskoler og den videregående opplæringen.
4. NAV som medspiller i gjennomføringen av videregående opplæring.
5. Systematisering av samarbeidet mellom ungdomsskoler og videregående opplæring.
6. Tiltak for å få flere unge til å fullføre og bestå med full formell kompetanse.
7. Systemer for forebyggende arbeid, tidlig innsats og snarlig intervensjon/beredskap.
Del A: Innledning
I God oppvekst! Handlingsprogram 2008-2018, drøftes planer for et felles løft for at alle unge i Vestfold skal kvalifiseres til arbeidsliv eller videre utdanning. Det redegjøres for bakgrunnen for arbeidet, og viktigheten av å få til bedre koordinering av innsats for barn og unge, samt hovedprinsipper for arbeidet, målsettinger, organisering og tiltak.
Handlingsprogrammet skal:
• Sikre et felles løft i Vestfold for god oppvekst
• Sikre at barn og unge mestrer livet
• Sikre at alle barn og unge i fylket får et tilpasset tilbud
• Forhindre frafall i skole
• Sikre at barn og unge blir rustet til å gå ut i arbeidslivet
• Sikre langsiktig innsats
Målsetting for arbeidet er at innen år 2018:
• skal 95 % som påbegynner videregående opplæring fullføre opplæringen
• skal leseferdigheten på 5. trinn i Vestfold være innenfor de fem beste fylkene i landet
• skal levekårsindeksen være over landsgjennomsnittet
En bredt sammensatt styringsgruppe, hvor alle partene er representert, sikrer fremdriften i arbeidet og har en pådriverrolle.
Det ble nedsatt to arbeidsgrupper som fikk hvert sitt oppdrag med sikte på å komme med forslag til tiltak for å bidra til å nå målsettingene. De startet høsten 2008 og arbeidet avsluttes med rapport i mai 2009.
• Arbeidsgruppe 1 fikk i oppdrag å: utarbeide avtaler og rutiner for regionalt
samarbeid om forebyggende arbeid for å sikre at unge fullfører grunnopplæring eller annen liknende kvalifisering til arbeid.
• Arbeidsgruppe 2 fikk i oppdrag å: utvikle opplæringstilbud for elever som er praktisk orientert.
1.0 Mandat og arbeidsgruppens sammensetning
Arbeidsgruppe 2 fikk i mandat å: Komme med forslag til et bedre opplæringstilbud for de praktisk-orienterte elever i ungdomsskole og i videregående skole. Det er allerede iversatt en del tiltak for denne målgruppen og arbeidsgruppen skal bygge videre på dette arbeidet.
Arbeidsgruppen skal:
• Kartlegge eksisterende tilbud i videregående opplæring som fører fram til annen
kompetanse enn studiekompetanse eller bestått fagbrev, og foreslå nye tilbud. Tilbudene om annen kompetanse skal fremstå som legitime og fullverdige valg som kan gjøres som en del av det ordinære inntaket.
• Foreslå tiltak som kan føre til at grunnskolen og den videregående skole, på en bedre måte enn i dag, behersker arbeidsmetoder som kan brukes for å tilpasse opplæringen til praktisk-orienterte elever.
• Komme med forslag til hvordan næringslivet i større grad enn i dag kan trekkes inn som medspiller i grunnopplæringen. Dette kan for eksempel være bedrifter som alternativ læringsarena og bruk av ressurspersoner fra næringslivet. Utvalget skal utarbeide utkast til systematisering og avtalefesting av samarbeid mellom den enkelte bedrift og skole.
• Komme med forslag til hvordan samarbeidet mellom grunnskoler og videregående opplæring, blant annet karriereveiledning/rådgivning og overgang fra grunnskole til videregående opplæring, skal forbedres og systematiseres. Arbeidsutvalget skal lage utkast til avtaler og rutiner for samarbeidet.
Sammensetning i arbeidsgruppe 2
Erla H Jonsdottir, rådgiver Vestfold fylkeskommune (leder) Ingvild N. Holth, seniorrådgiver NHO
Øistein Trulsen, spesialpedagog Holmestrand videregående skole
Marianne Kristoffersen Egeland, studierektor Horten videregående skole Linda Bredesen, rådgiver NAV
Per-Kristian Finstad, distriktssekretær LO
Kari Evensen, utdanningsdirektør Fylkesmannen i Vestfold
2.0 Den 13-årige grunnopplæringen
Grunnopplæringen består av den 10-årige grunnskolen og den 3-årige videregående opplæringen. Grunnskolen er obligatorisk og det er kommunene som er skoleeiere og
ansvarlige for opplæringen. Å ta videregående opplæring er frivillig men alle som har fullført den tiårige grunnskolen har rett til inntak til ett av tre valgte utdanningsprogram på
videregående trinn 1 (vg1). Det er fylkeskommunen som er skoleeier og ansvarlig for opplæringen på videregående nivå. I tillegg kan private skoleeiere tilby grunnopplæring.
Grunnopplæringen er regulert i et felles lovverk - Opplæringslova med forskrift. Private skoler er regulert av Privatskoleloven. (Der hvor det i rapporten henvises til Opplæringsloven, så inkluderer dette også tilsvarende reguleringer i Privatskoleloven. Dette for enkelhetsskyld.)
Kunnskapsløftet er den nye reformen som gjelder hele grunnopplæringen i grunnskolen og den videregående opplæringen. Reformen startet i august 2006 og er fra 2008 innført for alle årstrinn. Kunnskapsløftet legger opp til en rekke endringer i skolens innhold, struktur og organisering. De viktigste er:
• Grunnleggende ferdigheter styrkes: å kunne lese, regne, bruke digitale verktøy og uttrykke seg skriftlig og muntlig
• Lese- og skriveopplæring vektlegges fra første årstrinn
• Nye læreplaner i alle fag, med tydelige mål for elevenes/lærlingenes kompetanse
• Nye fag: Utdanningsvalg i ungdomsskolen og Prosjekt til fordypning i videregående opplæring
• Ny fag- og timefordeling
• Ny tilbudsstruktur i videregående opplæring med 12 utdanningsprogrammer (9 yrkesfaglige og 3 studieforberedende)
• Lokal valgfrihet i arbeidsformer, læremateriell og organisering av opplæringen
Bakgrunnen for Kunnskapsløftet er blant annet internasjonale undersøkelser som viser at norske elever har svake faglige resultater, også sett i forhold til ressursbruk. Videre har det blitt påvist store sosiale forskjeller i elevenes prestasjoner, noe utdanningssystemet i liten grad har klart å kompensere for. Ulikheter i læringsutbytte i grunnskolen forplanter seg oppover i
skolesystemet og gir seg utslag i ulikheter i gjennomføring av videregående opplæring, og som videre gir ulike muligheter på arbeidsmarkedet.
Fra 1.januar 2009 fikk skolen en ny formålsparagraf som gjelder for hele grunnopplæringen.
Her heter det blant annet: Elevane og lærlingane skal utvikle kunnskap, dugleik og holdningar for å kunne meistre liva sine og for å kunne delta i arbeid og fellesskap i samfunnet. Dei skal få utfalde skaparglede, engasjement og utforskartrong. I den samme formålsparagrafen sies også at skolen og lærebedriften skal møte eleven, lærlingen og lærekandidaten med tillit, respekt og krav og gi de utfordringer som fremmer dannelse og lærelyst.
I Stortingsmelding nr. 16 (2006-2007) ”…og ingen sto igjen” er det satt fokus på tidlig innsats for livslang læring. Det konstateres at det i dag er for mange unge som går ut av grunnskolen uten tilstrekkelige ferdigheter og kompetanse. Dette resulterer i at mange ikke klarer å fullføre videregående opplæring. Samtidig vet vi at ikke alle vil nå de samme målene. Det er heller ikke et mål i seg selv, men det er et mål at alle skal få en solid grunnopplæring som et
utgangspunkt for å klare seg i arbeid og samfunn, og som grunnlag for livslang læring. Derfor synliggjør Opplæringsloven at det er tre former for sluttkompetanse i videregående
opplæring: studiekompetanse, fag-/svennebrev og kompetanse på lavere nivå.
Utdanningssystemet skal gi alle de samme mulighetene til å skaffe seg ferdigheter,
kunnskaper, verdier og holdninger som er viktige for et godt liv og aktiv samfunnsdeltagelse.
For å oppnå dette er det avgjørende at utdanningssystemet tidligst mulig hjelper, stimulerer, veileder og motiverer den enkelte til å strekke seg lengst mulig for å realisere sitt lærings- potensial og livsprosjekt – uavhengig av bakgrunn. Problemet med frafall er komplekst og må løses med et bredt spekter av tilnærminger – i førskolealder, i grunnskolen og i den videregående opplæringen.
3.0 Opplæringstilbudet i grunnskolen
3.1 Lovgrunnlaget
Den 10-årige grunnskolen er obligatorisk, det innebærer at barn og unge har rett og plikt til grunnskoleopplæring. Grunnskolen er delt i et barnetrinn (1.-7.årstrinn) og et ungdomstrinn (8.-10. årstrinn). Omfanget av grunnskoleopplæringen kommer fram av §2-2, mens innholdet
og vurderingen reguleres av §2-3, hvor det også heter: En del av undervisningstida etter §2-2 kan brukast til fag og aktivitetar som skolen og elevane vel, til leirskoleopplæring og til opplæring på andre skolar eller på en arbeidsplass utanfor skolen.”
Kompetansemål for opplæringen, og omfanget av opplæringen i fagene for hvert årstrinn, er gitt av Kunnskapsdepartementet i egne forskrifter. Kunnskapsløftet er en av disse forskriftene.
Mange barn og unge møter krav de ikke har forutsetninger for å innfri, og som dermed ikke fremmer lærelyst. Målet er at de skal mestre liva sine og skolen må i alle fall bidra til at de får mestringsopplevelser på skolen. For at elevene skal oppleve mestring, må skolen gi en
tilpasset opplæring. I Opplæringsloven § 1-3, Tilpassa opplæring, heter det: Opplæringa skal tilpassast evnene og føresetnadene hjå den enkelte eleven, lærlingen og lærekandidaten. Det heter videre i Kunnskapsløftet, Prinsipper for opplæringen: Felleskolen skal bygge på og ivareta mangfoldet i elevenes bakgrunn og forutsetninger. Opplæringen skal fremme elevenes allsidige utvikling og deres kunnskaper og ferdigheter. Fellesskolen skal ha ambisjoner på elevenes vegne, gi dem utfordringer og mål å strekke seg etter. Samtidig skal skolen og lærebedriften ta hensyn til elevenes ulike forutsetninger og progresjon, slik at alle kan oppleve gleden ved å mestre og nå sine mål. I Læringsplakaten heter det at skolen og lærebedriften skal: ...gi alle elever, lærlinger og lærekandidater like muligheter til å utvikle sine evner og talenter individuelt og i samarbeid med andre og /.../ fremme tilpasset
opplæring og varierte arbeidsmåter.
Læringsplakaten fremhever videre tilpasset opplæring og likeverdige muligheter som utdyper og forklarer begrepet. Ut fra dette kan det slås fast at skolen ikke bare har muligheter for å gjøre tilpasninger, men også er forpliktet av det. Elever som ikke får tilfredsstillende utbytte av det ordinære opplæringstilbudet, har rett til spesialundervisning. Disse elevenes rettigheter framkommer av kapittel 5 i Opplæringsloven.
3.2 Tidlig innsats
Arbeidsgruppens mandat er å ha fokus på ungdomstrinnet og videregående opplæring.
Det kan likevel ikke understrekes sterkt nok at i den13-årige grunnopplæringen må det tidligst mulig fokuseres på de grunnleggende ferdighetene. Å intensivere leseopplæringen og skape
funksjonelle lesere er av avgjørende betydning. Lesing er ikke bare en egenaktivitet, det er en forutsetning for å gripe alle andre fag, og for å utvikle begreper og språk. Skal skolen lykkes bedre med elevenes leseferdigheter, må alle som underviser i både grunnskolen og den videregående skolen prioritere å fremme tekstforståelsen i sine respektive fag.
Leseforberedende aktiviteter starter allerede i barnehagen med hensiktsmessig språkstimulering, og når barnet begynner på skolen, skal lesing ha høyeste prioritet.
Skal skolen lykkes bedre i å skape dyktige lesere, må alle fag brukes til å styrke elevenes leseferdigheter, slik reformen legger opp til. Mange barn mangler begreper og har for dårlig ordforståelse. I alle sammenhenger bør lærere i grunnskolen være dette bevisst, og i større grad enn i dag, jobbe med barns språk også i utradisjonelle sammenhenger som eksempelvis i kroppsøvingstimer, når det er uteaktiviteter, når barna tegner og lignende. Ut fra det vi vet om minoritetsspråklige som spesielt frafallsutsatte, må barnehage og skole rette en ekstra
språkinnsats inn mot denne gruppen.
3.3 Handlingsrommet i ungdomsskolen
Ut fra de henvisninger som er gjort til gjeldende lov og planverk i grunnopplæringen og grunnskolen spesielt, er det, med unntak av elever som får spesialundervisning, ikke anledning til i særlig grad å fravike fag- og timefordeling. Det er allikevel viktig å se det handlingsrommet som foreligger. Kompetansemålene er klare og entydige, men det er metodefrihet i grunnskolen. Det vil si at skolen og den enkelte lærer står fritt til å velge hvordan en skal hjelpe elevene å nå sine mål. Mange elever trenger en mer praktisk
tilnærming for å forstå lærestoffet. Skolen er forpliktet av tilpasset opplæring, og dermed også forpliktet til å anvende mer praktisk tilnærming. Det kan foregå i eller utenfor klasserommet, i tilknytning til en arbeidsplass, eller i samarbeid med andre aktører.
Vi vet at det er klar sammenheng mellom prestasjoner i ungdomsskolen og graden av gjennomføring av videregående opplæring. Svake læringsresultater i ungdomsskolen har kanskje større konsekvenser for elevenes fremtid og livskvalitet enn de selv kan forutse. Fra høsten 2008 er et nytt fag Utdanningsvalg innført i ungdomsskolen. Utdanningsvalg skal bidra til å skape helhet og sammenheng i grunnopplæringen og knytte grunnskole og
videregående opplæring bedre sammen. Å få prøve ut interesser og bli bevisst egne evner og anlegg kan bidra til at flere foretar mer kunnskapsbaserte valg av utdanning og yrke.
Opplæringen skal legge til rette for bruk av hensiktsmessige arbeidsformer, både i skole og arbeidsliv, og for bruk av ulike læringsarenaer som kan gi bred faglig tilnærming gjennom kontakt og samarbeid med videregående skoler og arbeids- og næringsliv. Faget skal legge grunnlag for videre opplæring, arbeid og livslang læring.
For elever i ungdomskolen som har behov for en mer praktisk tilnærming til opplæringen kan det være viktig å få deler av opplæringen lagt til ulike bedrifter i det faget/yrket som eleven sikter mot i videregående. Dette kan variere i omfang, men kan knyttes til Utdanningsvalg.
I tilknytning til Utdanningsvalg er det viktig også å understreke retten til rådgivning og behovet for at de unge gradvis blir bevisst sine egne interesser, evner og verdier, og får kunnskap, selvinnsikt og evne til å kunne ta avgjørelser om yrkes- og utdanningsvalg. Faget fokuserer på elevenes ønsker og behov for framtidsorientering og identitetsdannelse.
3.4 Fravær og frafall i ungdomsskolen
Ungdomsskolen er obligatorisk og har i prinsippet ikke frafall som en problemstilling. Men for å få til en vellykket gjennomføring av hele grunnopplæringen må også frafallsforebygging være et tema i ungdomsskolen. Med vår kunnskap om ungdom som står i faresonen for å slutte/ikke fullføre så vet vi at det handler om faktorer som også er til stede i grunnskolen.
I St. meld nr 16 (2006-2007) ”…og ingen sto igjen” sier at enkelte elever kan ha så høyt ureglementert fravær i ungdomsskolen at de i praksis ikke deltar i opplæringen. Det finnes beregninger av fravær blant 15-åringer basert på PISA-undersøkelsen fra 2000. Disse tyder på at rundt 10 % av elevene har svært høyt fravær noe som tyder på at skjult frafall i grunnskolen kan være et omfattende problem. Det er behov for at flere enn bare skolen er i beredskap og utvikler tiltak som møter dette.
Høyt fravær er et tydelig signal om at ikke alt er som det skal hos eleven. I forsknings- prosjektet Bortvalg og kompetanse (NIFU STEP) har vi sett at de elever som falt ut av opplæringen første året i videregående skole hadde høyt fravær i tiendeklasse. Forhold som
varsler om mulig fremtidig frafall virker selvsagt sjelden alene, men virker ofte sammen. Jo flere kjennetegn og bakgrunnsforhold vi ser hos en elevene, jo større grunn er det til å være på vakt og være i beredskap.
4.0 Opplæringstilbudet i videregående opplæring
4.1 Lovgrunnlaget
All ungdom i Norge har rett til tre års videregående opplæring. Søkerne skal tas inn til et av utdanningsprogrammene i tilbudsstrukturen, jfr forskrift til opplæringsloven.
Opplæringsstrukturen har 12 innganger, hvor ni leder til yrkesfaglig kompetanse og tre til studiekompetanse. Elevene skal få sin opplæring etter gjeldende læreplaner for det aktuelle utdanningsprogrammet.
Opplæringsloven definerer tre ulike former for sluttkompetanse (jfr § 3 - 3):
1. Studiekompetanse m/vitnemål (3 år i skole)
2. Yrkeskompetanse m/fag-/svennebrev (hovedmodellen er 2 år i skole og 2 år i bedrift) 3. Kompetanse på lavere nivå m/kompetansebevis.
Ungdom under opplæring i skole er elev, ungdom som har tegnet en lærekontrakt i bedrift med sikte på fullt fag-/svennebrev er lærling, og ungdom som har tegnet en opplærings- kontrakt i bedrift med sikte på kompetanse på lavere nivå er lærekandidat.
Når all ungdom har rett til videregående opplæring sier det seg selv at det er stor variasjon og mangfold i elevgruppen, og som den videregående opplæringen må ta høyde for. Dette gjelder så vel innhold, metoder og mål for sluttkompetanse. Opplæringsloven byr på ulike muligheter og alternativer, både i uttak av retten og hva gjelder organisering, omfang, tempo og
læringsarenaer. Opplæringslovens § 1 – 3 sier at opplæringen skal tilpasses elevens,
lærlingens og lærekandidatens evner og forutsetninger. For elever og lærekandidater som ikke får tilfredsstillende utbytte av opplæringen skal det vurderes om de har rett til spesial-
undervisning etter § 5 – 1.
Etter fylte 25 år har mange voksne rett til videregående opplæring, spesielt tilrettelagt for voksne, hvor de også vil få vurdert sin realkompetanse. Med utgangspunkt i økt satsing på livslang læring er det lagt til rette for at unge og voksne kan komme tilbake og ta utdanning – eller fullføre det de en gang begynte på.
4.2 Kompetanse på lavere nivå
Studiekompetanse med vitnemål gir innpass til høyere utdanning. Yrkeskompetanse med fag- /svennebrev gir adgang til å begynne å jobbe i det yrket/faget man har fått opplæring i. Ifølge opplæringsloven og forarbeidene til loven fremgår det at med kompetanse på lavere nivå menes den kompetansen som er oppnådd når man ikke har fått studie- eller yrkeskompetanse.
I motsetning til de øvrige former for sluttkompetanse, som beskriver hvilken kompetanse som oppnås, sier altså loven hva kompetanse på lavere nivå ikke er.
Kompetanse på lavere nivå er en samlebetegnelse for et opplæringsløp og en sluttkompetanse som består i hovedsak av fire elevkategorier:
• De som følger et alternativt opplegg med spesialundervisning og individuell opplæringsplan (IOP), med hovedtyngden av opplæringen på grunnleggende allmennopplæring og ferdigheter.
• De som følger et planlagt løp mot kompetanse på lavere nivå, først i skole og siden som lærekandidat i bedrift.
• De som fullfører men ikke består og/eller mangler fag.
• De som slutter i videregående opplæring uten å fullføre.
Innenfor hver av disse kategoriene er det store variasjoner i omfang og innhold i den kompetansen som er oppnådd.
Når det gjelder opplæring i bedrift for lærekandidater er dette regulert i Opplæringsloven.
Opplæringsloven gir for øvrig i liten grad retningslinjer for opplæring i skole (vg1 og vg2) hvor siktemålet er kompetanse på lavere nivå. Av Rundskriv: Udir-4-2009 fremgår det videre at all opplæring i videregående skole som sikter mot kompetanse på lavere nivå skal defineres som spesialundervisning i motsetning til ordinær opplæring.
5.0 Hva vet vi om gjennomføring og frafall i videregående opplæring?
Nesten all ungdom i Vestfold søker videregående opplæring etter ungdomsskolen. For ungdommen er videregående opplæring et naturlig valg, og fra samfunnets side er det ønskelig at flest mulig fullfører opplæringsløpet og blir kvalifisert til arbeidsliv eller videre utdanning, samfunnsdeltagelse og voksenliv.
De siste årene har forebygging av frafall vært et tema i en rekke prosjekter, tiltak og
satsingsområder, både nasjonalt og lokalt. Dette har gitt mye kunnskap om gjennomføring av opplæringen, utdanningsvalg, frafall og kompetanseoppnåelse og om hvilke tiltak som virker.
5.1 Bortvalg og kompetanse
Forskningsprosjektet Bortvalg og kompetanse fulgte et årskull i 7 Østlandsfylker, ut av ungdomsskolen og igjennom eller på siden av videregående opplæring fra 2002 til 2007. Det er forskningsinstituttet NIFU STEP som gjennomførte undersøkelsen. Hensikten var å få bedre kunnskap om gjennomføringen, herunder frafall, prestasjoner og kompetanseoppnåelse, og forsøke å forklare hvilke forhold som har betydning. Resultatene fra prosjektet viser at det forhold som i sterkest grad kan forutsi utfallet i videregående opplæring er karakterene i ungdomsskolen. I tillegg ser vi at det er flere forhold knyttet til de unges sosiale bakgrunn som påvirker gjennomføringen; foreldrenes utdanningsnivå, synet på verdien av utdanning og sosioøkonomiske forhold. Det er flere gutter enn jenter som slutter, minoritetsspråklige er overrepresentert, de fleste har valgt yrkesfaglig retning, og vi ser også at de som står i faresonen for frafall i langt mindre grad deltar i organiserte fritidsaktiviteter.
Sluttrapporten til Bortvalg og kompetanse (Markussen m.fl: 2008) sier at norske 16 åringer har så ulikt utgangspunkt at en ikke ubetydelig andel av årskullene mangler de nødvendige forutsetningene for å klare kravene til studie- eller yrkeskompetanse. Dette skyldes i stor grad at de unge gjennom oppveksten har fått svært ulik påvirkning, stimulans eller tilpasning av opplæringen både fra hjem og skole. Rapportens klare konklusjon er at flere bør veiledes inn i opplæring som sikter mot kompetanse på lavere nivå. Dette vil være riktig og realistisk for
mange av de elevene som i dag faller fra i opplæringsløpet. På den måten vil de oppleve mestring og de vil kunne avslutte grunnopplæringen med et kompetansebevis som viser hva de kan, og som gir innpass til ulike jobber i arbeidslivet, samt gir grunnlag for videre
opplæring senere i livet. Videre vet vi at mange unge som enten har sluttet eller gjennomført uten å bestå, mangler kun ett eller noen få fag. Med godt tilpasset opplæring, tett oppfølging og veiledning er det mulig for mange av disse unge å avslutte grunnopplæringen med studie- eller yrkeskompetanse.
5.2 Satsing mot frafall
Med utgangspunkt i Fattigdomsmeldingen igangsatte Utdanningsdirektoratet i 2004 en nasjonal Satsing mot frafall. Det ble utarbeidet fylkesvise tiltaksplaner for utprøving av ulike tiltak for å forebygge frafall og fange opp ungdom som hadde sluttet, og bringe tilbake disse til utdanning eller arbeid. SINTEF gjennomførte en evaluering av tiltakene. En av
konklusjonene er viktigheten av å dreie innsatsen fra å tenke ulike enkeltstående tiltak, til heller å anlegge et helhetssyn på å bedre gjennomføringen av opplæringsløpet. Det er summen av mange ulike tiltak som må til.
Videre så uttales det slik: ”Mye fokus har vært rettet mot elever som ikke kan klare å oppnå full kompetanse. /…/ Hovedpoenget her har vært å skape alternative løp som kan gi de
elevene det gjelder mestringsopplevelser, og dermed stimulere til økt gjennomføring. Et viktig poeng er at dette må være planlagte og søkbare løp og ikke bare nødløsninger når alt annet har vært mislykket” (Buland m.fl: 2007: s.vi)
5.3 Gjennomføringsprosjektet 2006-2011: Vi følger et årskull
Gjennomføringsprosjektet: Vi følger et årskull! er Vestfold fylkeskommunens egen studie hvor vi følger et årskull fra hver av de 37 ungdomsskolene i Vestfold i 2006, og gjennom og/eller på siden av videregående opplæring. Vi ser på status om bestemte forhold på ulike tidspunkt i opplæringsløpet; gjennomføringsgrad, frafall, omvalg, kompetanseoppnåelse etc.
Så langt ser vi også her at ungdom som slutter er de som har de svakeste resultatene fra ungdomsskolen.
Skoleåret 2006/2007 søkte 99,5 % av ungdommen videregående opplæring og 98 % begynte ved skolestart. Nedenfor er oversikt over status for årskullet ett år etter ungdomsskolen (rapport okt/2007):
Status gjennomføring juni 2007 for årskullet Antall %
Gjennomført og bestått i alle fag vg1 2240 80,5 %
Alternative opplæringsløp/spesialundervisning 62 2,2 % Ikke vurdert/ikke bestått (ett fag eller flere) 344 12,4 %
Sluttet i løpet av skoleåret 137 4,9 %
2783 100%
I oktober 2008 forelå den andre rapporten i prosjektet, med status for årskullet i Vestfold to år etter ungdomsskolen:
Status gjennomføring juni 2008 for årskullet Antall % Gjennomført vg1 og vg2 m bestått i alle fag 1827 64,9 %
Alternativ opplæring med IOP 22 0,8 %
Ungdom i lære 47 1,7 %
”I rute” pr juni 2008 – normert progresjon 1896 67,3 % Fullført vg2 – med ett eller flere stryk/mangler fag 489 17,4 %
Elev vg1 med bestått resultat 108 3,8 %
Fullført vg1 - med ett eller flere stryk/mangler fag 62 2,2 % I opplæring men forsinket/ikke bestått 659 23,4 %
Utenfor opplæring* 261 9,3 %
Sum 2816 100 %
*noen av disse har senere vist seg å være under opplæring. Det reelle tallet over ungdom utenfor opplæring er dermed på rundt 230.
Resultatene i prosjektet så langt viser viktigheten av å forebygge frafall og legge til rette for meningsfull opplæring som gir mestring. Nærmere 60 % av elevene som sluttet første året i videregående opplæring – enten det var for å begynne på nytt, eller foreta omvalg – sluttet også andre året. Altså må vi se på det som svært viktig å ”holde på” elevene og søke å finne ulike og meningsfulle opplæringsveier fremfor at de slutter. For mange vil opplæring innenfor rammen av kompetanse på lavere nivå, med redusert fagkrets, praktisk tilnærming og/eller ulike opplæringsmodeller i kombinasjonen skole og bedrift, være en farbar vei å gå. Dette er
en utfordring som primært retter seg mot elever som velger en yrkesfaglig retning og må relateres til arbeidslivets behov for kompetanse.
6.0 Å fullføre videregående opplæring og bli kvalifisert til arbeidslivet
I God oppvekst! er en av hovedmålsettingene at innen år 2018 skal 95 % av de som begynner i videregående opplæring fullføre denne. Med dette menes å fullføre mot en planlagt og/eller definert sluttkompetanse, det være seg studiekompetanse, yrkeskompetanse med fag-
/svennebrev eller kompetanse på lavere nivå. Altså betyr ikke dette en forventning om at 95 % av ungdommen skal avslutte opplæringen med bestått og vurdert i alle fag, men at de får en formell avslutning av det tre-årige opplæringsløpet og får et sluttdokument i hånden som gir grunnlag for arbeid eller videre utdanning.
I en undersøkelse som NIFU STEP gjennomførte på oppdrag fra Østfold fylkeskommune (Frøseth: 2008) rettes søkelyset mot overgangen fra videregående opplæring til videre studier og arbeidsliv og status tre år etter. Ikke uventet ser vi at de unge som sluttet uten å ha fullført opplæringen, har de største problemene i overgangen til videre utdanning eller arbeidsliv. Så mange som tre av ti stod utenfor utdanning eller arbeidsliv tre år etter. Undersøkelsen viser videre at den gruppen som avsluttet videregående opplæring med kompetanse på lavere nivå, enten dette var planlagt eller ved at de ikke bestod i et eller flere fag, hadde en betydelig bedre posisjon i arbeidslivet eller videre utdanning enn de som hadde sluttet før de var ferdige.
I en annen kartlegging foretatt av Akershus fylkeskommune (2008), blant 231 bedrifter i Oslo og Akershus, ble det stilt spørsmål om behovet for arbeidskraft på nivå under fag-
/svennebrev. Kartleggingen viser at 80 % av bedriftene har behov for arbeidskraft med kompetanse under fag-/svennebrev. Om hvilken type kompetanse som blir mest vektlagt svarer de langt fleste at dette er sosial kompetanse. Det interessante er også at 93 % av bedriftene (215 bedrifter) er positive til å ha elever fra videregående skole i utplassering.
Vi har ingen grunn til å tro annet enn at bedrifter i Vestfold har den samme innstillingen.
Del B: Forslag til tiltak
Forslag til tiltak som retter seg mot bedre gjennomføring av opplæringen i ungdomsskoler og videregående opplæring.
7.0 Målgruppe og tolkning av mandatet
Overskriften på mandatet til arbeidsgruppe 2 var å utvikle opplæringstilbud til elever som er praktisk orientert. Arbeidsgruppa har utvidet målgruppa til å gjelde elever som er i faresonen for frafall både i ungdomsskoler og i videregående opplæring, inklusiv de som er praktisk orientert. Det som i hovedsak kjennetegner elever som slutter, eller som står i fare for å slutte, er svake karakterer fra grunnskolen, samt ulike forhold som knytter seg til psykososiale forhold og familie- og hjemmebakgrunn. Mange av disse har et for dårlig grunnlag til å kunne fullføre og bestå videregående opplæring og bør sikte på kompetanse på lavere nivå. Men det er også en betydelig andel av de unge som fullfører men har ikke bestått og/eller ikke vurdert i ett eller flere fag. Videre vet vi at i denne gruppen befinner det seg mange hvor det dreier seg om kun ett fag. Det er derfor viktig å identifisere denne gruppen på et tidlig tidspunkt og iverksette tiltak slik at disse kan fullføre med bestått og vurdert i alle fag, dersom
forutsetningene for dette foreligger.
Fokus er rettet mot ulike sider ved gjennomføring av elevenes opplæring og opplæringstilbud, og forslag til tiltak, avtaler og rutiner er konsentrert om dette. I mandatet er det fremhevet at det allerede er iverksatt en del tiltak for målgruppen og at arbeidsgruppen skal bygge videre på dette. Vi vet at det er mange positive tiltak som pågår. Det er ikke meningen å liste opp alle disse, men snarere å komme med forslag til tiltak som kan supplere og/eller bygge videre på disse, samt ha fokus på eventuelle nye tilnærmingsmåter.
Arbeidsgruppa ser at hele det 13-årige opplæringsløpet er av vesentlig betydning for å oppnå hovedmålsettingen om at alle barn og unge i Vestfold skal få gode oppvekstvilkår og bli kvalifisert til arbeidslivet, men i tråd med mandatet er fokus på opplæringen i ungdomsskoler og i den videregående opplæringen. Arbeidsgruppa mener at hovedutfordringene er:
• Å få flest mulig ungdommer til å mestre og gjennomføre grunnskolen/ungdomsskolen slik at de kan fullføre videregående opplæring som munner ut i fullført og bestått studiekompetanse eller yrkeskompetanse med fag-/svennebrev.
• Å utvikle praktisk rettede opplæringsløp innenfor de yrkesfaglige
utdanningsprogrammene i videregående opplæring, med sikte på kompetanse på lavere nivå. Målsettingen med opplæringen må være å utruste elevene med de ferdigheter og kunnskaper som gir muligheter for arbeid hvor det ikke kreves fag- /svennebrev eller høyere utdanning.
Tiltak rettet mot ungdomsskolen og den videregående opplæringen må rettes mot å få realisert disse to hovedmålsettinger samtidig.
Med dette som utgangspunkt foreslås syv innsatsområder med konkrete forslag til tiltak innenfor hvert av områdene, til sammen 27 forslag. Det gis eksempler på noen utvalgte tiltak og god praksis. De strategier og tiltak som foreslås retter seg i stor grad mot behovet for å identifisere og avklare de pedagogiske utfordringer, utvikle helhetlige systemer for god opplæring, læring og utvikling som tar høyde for mangfoldet i elevgruppen. Dette gjelder i prinsippet alle elever – men arbeidsgruppa har konsentrert seg om elever i ungdomsskoler og videregående opplæring som er i risikosonen for frafall.
8.0 Innsatsområder og forslag
8.1 Innsatsområde 1
Videreutvikle og normalisere tilbud i videregående opplæring som fører til kompetanse på lavere nivå. Utvikle og prøve ut nye modeller for opplæringsløpet.
Bakgrunn
Alle søkere til videregående opplæring tas inn til ett av de 12 utdanningsprogrammene som er fastsatt i den offisielle tilbudsstrukturen. I utgangspunktet skal opplæringen følge fastsatte læreplaner og fastsatt (minstenorm for) fag- og timefordeling. Den videregående opplæringen skal føre fram til studiekompetanse, yrkeskompetanse eller kompetanse på lavere nivå. Lavere
nivå betyr i denne sammenheng all opplæring som ikke resulterer i full studie- eller yrkeskompetanse.
Med utgangspunkt i kartleggingen som arbeidsgruppa har foretatt i den videregående opplæringen kan eksisterende opplæringstilbud i Vestfold deles inn i fire hovedkategorier:
1. Ordinær opplæring med bestått og vurdert i alle fag. Gir studiekompetanse med vitnemål eller yrkeskompetanse med fag-/svennebrev.
2. Opplæring til praksisbrev (forsøksordning). Et 2-årig opplæringsløp med vekt på praktisk opplæring, primært som praksisbrevkandidat i bedrift. Egne forsøks- læreplaner.
3. Opplæring til grunnkompetanse i yrkesfagene (prøveordning i Vestfold) med sikte på kompetanse på lavere nivå. Et synlig, standardisert og praktisk rettet opplærings- tilbud hvor hovedvekten legges på opplæring i programfagene. Fellesfagene integreres i programfagene og yrkesrettes. Stort fokus på grunnleggende ferdigheter. Hoved- modellen er 2 år i skole og 2 år i bedrift som lærekandidat.
4. Ulike individuelle og skreddersydde opplæringstilbud for elever som planlegger og/eller endrer målsetting underveis til kompetanse på lavere nivå. Nedfelles i en individuell opplæringsplan. Hovedsakelig 2 + 2 modell. Ulike måter å gjennomføre og organisere på: for enkeltelever og/eller grupper, både i skole og utplassering i bedrift.
De to sistnevnte kategoriene er rettet mot elever som sikter mot kompetanse på lavere nivå.
Praksisbrev: Forsøksordning i Oslo, Rogaland og Vestfold.
Opplæring til praksisbrev er en forsøksordning i videregående opplæring. Ordningen har egne forsøkslæreplaner som tar utgangspunkt i gjeldende læreplaner for faget. Praksiskandidatene går opp til en prøve etter to års opplæring. Denne kompetansen kan de bygge videre på til fullt fag-/svennebrev ved å ta resten av fagene som kreves. Ordningen er i utgangspunktet åpen for alle, men er særlig rettet mot de som etter avsluttet grunnskole ønsker en mer praktisk opplæring og vil kunne ha nytte av å arbeide mot et nærmere mål enn et fire års løp.
Det pågår for tiden evaluering av ordningen med Praksisbrev. Første delrapport vil foreligge 1.
juni 2009, andre delrapport 1. juni 2010 og sluttevaluering kommer 1.desember 2010.
Vi ser at det er mye positivt som foregår på de enkelte skolene og i fagopplæringen. Det er stor vilje til å tilpasse og tilrettlegge opplæringen til elever som ikke har forutsetninger til å fullføre et opplæringsløp med studie- eller yrkeskompetanse. Alternative metoder er tatt i
bruk, stor grad av praktisk tilrettelegging, godt samarbeid med arbeidslivet, utplasseringer i bedrift, samordning av elementer fra ulike utdanningsprogram, fokus på sosial kompetanse, avklaring av muligheter og interesser, fokus på karriereveiledning osv. I Vestfold er det utstrakt bruk av lærekandidatordningen, i tillegg deltar fylkeskommunen i forsøk om praksisbrev.
Arbeidsgruppa ser det som særdeles viktig at elevene i videregående opplæring har en klar forståelse av målsettingen med videregående opplæring og hvilken sluttkompetanse de sikter mot. Opplæringen må være synlig og tydelig, og eleven må vite hvilken sluttkompetanse og muligheter for arbeid, eller eventuelt videre utdanning, som er mulig. Dette må være forankret i karriereveiledningen i ungdomsskolen og som videreføres ved overgangen til videregående opplæring.
Arbeidsgruppa etterlyser en klarere og mer helhetlig profil på målsettingen med videregående opplæring for de elever som sikter mot kompetanse på lavere nivå, samt normalisering av ordningen. Dette er også i tråd med handlingsprogrammet hvor målet er at alle unge skal kvalifiseres til arbeid eller videre utdanning.
Forslag 8.1.1
Tilbud innenfor kompetanse på lavere nivå skal i hovedsak vektlegge opplæring innen programfagene i det aktuelle utdanningsprogram eleven tilhører. Opplæringen skal være praktisk orientert, yrkesrettet og med stort fokus på de grunnleggende ferdigheter.
Læreplanene i videregående opplæring er delt i programfag og fellesfag. Det er primært kompetanse innenfor programfagene, sosial kompetanse og kunnskap om arbeidslivet som vil være attraktivt for arbeidsmarkedet. Elever på yrkesfag som har svake karakterer fra
ungdomstrinnet strever ofte med fellesfagene, men er motivert for programfagene. Ved å vektlegge programfagene får elevene opplæring innenfor sitt valgte fagområde og
opplæringen vil gi bedre forutsetninger for kunnskaper og ferdigheter som fører fram til arbeid. Fellesfagene kan inngå i programfagene og yrkesrettes, samt at fokus på de
grunnleggende ferdighetene vil sikre at eleven har basiskunnskap i lesing, skriving, regning, muntlig fremstilling og bruk av IKT. Det er viktig at tilbudene i videregående opplæring er synlige for ungdommen og deres foresatte, og at det foreligger en plan for hele
opplæringsløpet. Videre må arbeidsmarkedet kjenne til hva kompetanse på lavere nivå
innebærer. Ungdomsgruppa som sikter mot kompetanse på lavere nivå har ulike interesser og forutsetninger og det må være rom for ulike tilpasninger i innhold, omfang og organisering.
Grunnkompetanse
En prøveordning i Vestfold 2008/2009 – videreføres skoleåret 2009/2010
Målgruppen er praktisk orienterte elever og som ikke har forutsetninger for å fullføre med studiekompetanse eller fag-/svennebrev.
• Et synlig og standardisert opplæringstilbud med målsetting om grunnkompetanse i det enkelte utdanningsprogram/fag.
• Et fullverdig og likeverdig opplæringstilbud med hovedfokus på opplæring i programfagene og stor grad av praktiske og yrkesrettede arbeidsmetoder
• Opplæring i programfagene med de kompetansemål som ligger til utdanningsprogrammet.
Vurderes med karakterer og med avsluttende eksamen.
• Fellesfagene integreres i programfagene og vurderes ikke for seg. Fokus på grunnleggende ferdigheter som en del av programfagene.
• 2 + 2 løp: 2 år i skole etterfulgt av 2 år som lærekandidat i bedrift
• Ordinært timetall (35 timer), kontaktlærer og faglærere
• Prosjekt til fordypning (6 t vg1 - 9 t vg2) spisser utdanningen. Første året er det i liten grad lagt opp til utplassering. Andre året mer vektlegging på utplassering som et ledd i Prosjekt til fordypning. Rom for ulike modeller i gjennomføringen.
• Fokus på arbeidslivets behov for grunnkompetanse/kompetanse på lavere nivå
• Kvalifiserer til arbeid som ikke krever studiekompetanse eller fag- eller svennebrev
(Prosjektbeskrivelse: Vestfold fylkeskommune 2008)
Forslag 8.1.2
Sentrale aktører i Vestfold arbeider mot nasjonale myndigheter for å få til en
standardisert, likeverdig og ordinær opplæringsstruktur innenfor kompetanse på lavere nivå. Opplæringstilbudet skal vektlegge og verdsette praktiske ferdigheter og
kunnskaper.
Kompetanse på lavere nivå må fremstå som en fullgod, likeverdig og ordinær målsetting. Av opplæringslovens § 3 – 3, som omhandler opplæringsordningen for den videregående
opplæringen, fremgår at den har tre former for sluttkompetanse: studiekompetanse,
yrkeskompetanse eller kompetanse på lavere nivå. I praksis tolkes dette imidlertid dit hen at all opplæring i videregående skole som ikke følger fastsatte læreplaner og fastsatt
(minstenorm for) fag- og timefordeling skal defineres som spesialundervisning og følge saksbehandlingsreglene for dette (kap 5), jfr Rundskriv Udir-4-2009. Med en slik definisjon er det mange som blir stigmatisert, både i opplæringsløpet og i arbeidslivet, hvor det til alle
tider har vært behov for arbeidskraft som ikke har høyere utdanning eller fag-/svennebrev.
Det foreslås at den statlige og regionale ledelsen i fylket, sammen med partene i arbeidslivet, retter en henvendelse til sentrale myndigheter med tanke på å foreslå en endring på dette området, også i forhold til å bevilge nødvendige ressurser til dette utviklingsarbeidet.
Forslag 8.1.3
To videregående skoler prøver ut en ny modell for yrkesfagsopplæringen hvor strukturen i de tre opplæringsårene løses opp og veksles mellom opplæring i skole og opplæring i bedrift. Eksempelvis tre måneder ad gangen.
Dette er en modell som vil utfordre samarbeidet mellom videregående skole, lærebedrift og fagopplæringsseksjonen. Dette vil kunne gi elevene/lærlingene/lærekandidatene en større sammenheng mellom opplæring i skole og opplæring i bedrift, samt at kunnskap om
arbeidslivet tilegnes fortløpende. De vil kunne oppleve hvordan teoretisk kunnskap anvendes i praksis. Dette vil være et godt tiltak for å øke motivasjon for læring og derigjennom øke gjennomføringsgraden. Skolen må samarbeide tettere med næringslivet og fagopplærings- seksjonen. Et tett samarbeid blant de involverte etater og organer vil ivareta elevens helhetlige opplæring. I denne modellen vil elevens kompetanseoppnåelse tilegnes ved å tettere koble sammen opplæring i skole og arbeidsliv.
Forslag 8.1.4
Elever som ikke får tilbud om opplæringsplass/læreplass etter Vg2 får rett til to-årig Vg3 i skole. Dette bør være et yrkesrettet og praksisnært opplæringsløp, og som i størst mulig grad har både bedrift og skole som læringsarena.
Elever som har fullført to år i skole og som ikke får læreplass har i dag rett til vg3 i skole.
Mange av disse velger å vente på læreplass eller de søker et påbygningsår i skolen, noe som gir dem studiekompetanse. Det er svært mange av disse som slutter og/eller ikke består.
Innenfor noen bransjer er det mangel på læreplasser, noe som kan variere fra år til år. Videre så er ikke alle ungdommer like ”attraktive” for lærebedriftene. Dette gjelder i hovedsak elever som har mye fravær og ulike personlige og sosiale vansker. Det er viktig at elever som har påbegynt et yrkesfaglig løp kan få fullført som planlagt. For søkere som ikke får læreplass, og som er motivert for å komme i gang med opplæring i bedrift er det viktig at opplæringen er mest mulig praksisnær. I et to-årig Vg3 i skole vil eleven ha elevstatus og skolen må ha et
systematisk og omfattende samarbeid med næringslivet og eventuelt NAV. For at dette skal lykkes er det avgjørende at skolen organiserer tilbudet i samarbeid med næringsliv og bedrift, eventuelt bruker lærere/instruktører fra aktuelle bedrifter inn i skolen. Å utvide retten for vg3 i skole fra ett til to år, krever ekstern finansiering.
Forslag 8.1.5
Det foreslås at samarbeidet mellom fylkeskommunen og attføringsbedriftene i fylket videreutvikles og systematiseres.
Det er i dag et godt samarbeid mellom Vestfold fylkeskommune og Velle utvikling A/S om gjennomføring av opplæring i bedrift. Dette gjelder også andre attføringsbedrifter, men dette er ikke i like stor grad systematisert. For lærlinger og lærekandidater som trenger ekstra tett oppfølging representerer attføringsbedriftene i fylket et godt læringsmiljø, noe som kan være et vesentlig bidrag til at disse kommer i mål og oppnår henholdsvis fagbrev, svennebrev eller kompetansebevis.
Samarbeid med Velle utvikling A/S
Velle utvikling A/S er en attføringsbedrift i Tønsberg. Vestfold fylkeskommune og Velle har i noen år samarbeidet om gjennomføring av opplæring i bedrift for lærlinger og lærekandidater, og nå også praksisbrevkandidater. Samarbeidet videreutvikles for hvert år. Omhandler
opplæring innenfor: Mediegrafiker, kontor og administrasjon, logistikk, kokk, barne- og ungdomsarbeider, CNC-maskineringsfaget, sveis og platearbeider (HS, TP, RM og SS).
8.2 Innsatsområde 2
Ungdomsskolen og den videregående skolen må kartlegge og identifisere sine pedagogiske utfordringer og initiere strukturelle tiltak for å lykkes bedre med opplæringen og oppfølgingen av elever i faresonen.
Bakgrunn
Alle elever skal gjøres best mulig i stand til å avlegge grunnskoleeksamen med best mulig resultat, noe som gjør dem bedre rustet for å gjennomføre og fullføre videregående opplæring.
Det er ikke innenfor denne arbeidsgruppens mandat å lage et nytt opplæringstilbud, eller utvikle særskilte praktiske løp på ungdomstrinnet. For at ungdomsskolen skal lykkes med å
forberede elevene til å klare å gjennomføre den videregående opplæringen må det
handlingsrommet som Kunnskapsløftet faktisk gir, og det lovverket skolen er forpliktet til å følge, i større grad benyttes og settes i system. Dette gjelder alle elever, men er spesielt viktig for elever i målgruppen.
Selv om alle elevene i ungdomskolen skal opp til samme grunnskoleeksamen, betyr ikke dette at alle skal følge den samme veien. I motsetning til ungdomsskolen skal den videregående opplæringen lede til tre ulike former for sluttkompetanse, noe som i utgangspunktet gir et større handlingsrom i valg av bl a praktiske metoder. Ungdomsskolen og den videregående skolen må ha et kontinuerlig fokus på mestring, måloppnåelse, læringsresultater og
progresjon, og sikre at elevene når lengst mulig faglig sett. Dette gjelder både de nødvendige systemrettede og individrettede tiltak. I de tiltak som settes inn for målgruppen, er det viktig å sikre medvirkning fra elevene/ungdommen selv.
Rådgivning i ungdomsskoler og videregående skoler, både av sosialpedagogisk karakter og utdannings- og yrkesrådgivning er av vesentlig betydning for at eleven skal utvikle seg videre og bli seg bevisst og utnytte sine ressurser.
Forslag 8.2.1
Ungdomsskoler: Det utvikles/videreutvikles systemer ved den enkelte ungdomsskole for å identifisere, kartlegge og følge opp elever som har vansker med å gjennomføre
opplæringen.
Ungdomsskolen har et viktig og eksplisitt ansvar for å identifisere målgruppa. Arbeidet med å identifisere og kartlegge elever som trenger tett oppfølging er avgjørende for at skolen skal raskt kunne sette inn tiltak som kan bidra til at skolehverdagen gir mestringsopplevelser og motivasjon for innsats og videre utdanning og som vil lede til arbeid. Dette er noe skolene er forpliktet til fra 1. årstrinn og gjennom hele barneskolen. For ungdomsskolens del må dette arbeidet starte allerede ved overgangen fra barneskolen og fortsette kontinuerlig til
overgangen til videregående opplæring.
Videregående skoler: Det utvikles/videreutvikles systemer ved den enkelte videregående skole for å identifisere, kartlegge og følge opp elever som har vansker med å
gjennomføre den planlagte opplæringen.
I den videregående opplæringen har elever, lærlinger og lærekandidater ulike mål for
sluttkompetanse. Dette gjelder både type utdanningsprogram/fag og mål for sluttkompetanse, noe som for de fleste stakes ut allerede i søknadsprosessen. Men det er viktig å legge opp til gode systemer for å identifisere og fange opp signaler hos den enkelte, samt iverksette tiltak, dersom det viser seg at elevene har vansker med det planlagte løpet.
Prosjekt i Akershus fylkeskommune – fra ord til handling: Redusert bortvalg i en lærende organisasjon
Bakgrunn:
• Arbeidslivet meddeler at sosial kompetanse er viktigst hos medarbeidere med kompetanse på lavere nivå
• Behov for kompetansegivende opplæringsmodeller
• Behov i opplæringen for systematisk, strukturert og tett oppfølging, samt operasjonaliserte mål
IKO-modellen: Modell for identifisering, kartlegging og oppfølging I ungdomsskolen:
Identifisering 9.trinn:
• På bakgrunn av karakterer og fravær Kartlegging og dokumentasjon på 9. og 10. trinn
• Hvilke elever bør gå mot full kompetanse
• Hvilke elever bør gå mot kompetanse på lavere nivå Oppfølging 10. trinn:
• Tiltak i ungdomsskolen
• Samarbeid mellom ungdomsskole og videregående skole I videregående skole:
Identifisering før skolestart – kartleggingsintervju i august Fravær og resultatoppfølging for avdekking gjennom skoleåret
• Elever setter mål for hvert fag (i elevsamtale)
• Midtterminføring av karakterer
• Rutiner for fraværsoppfølging
• Gruppediskusjoner om stryk, ikke-vurdert og høyt fravær
• Iverksetting av tiltak ved høyt fravær, fare for stryk og ikke vurdert
• Arenaer for pedagogisk og didaktisk refleksjon
(www.ostsam.no)
Forslag 8.2.2
Ungdomsskolene og de videregående skolene må gjennomgå, avklare og synliggjøre hvilke metoder for tilpasset opplæring, arbeidsmåter og pedagogisk tilnærming som benyttes for å gi best mulig opplæring til elever i målgruppen.
Alle elever har rett til tilpasset opplæring (§ 1 – 3 i opplæringsloven). Tilpasset opplæring er et av de mest sentrale begrepene i Kunnskapsløftet, men det er like fullt diffust hvordan dette tenkes gjennomført i den praktiske skolehverdagen. Derfor påhviler det skolene et ansvar å avklare og synliggjøre hvilke metoder som brukes i opplæringen av en mangfoldig elev- gruppe. Skolene må ta i bruk ulike pedagogiske tilnærmingsmåter og arbeidsmetoder for å støtte opp om elevenes kunnskapsutvikling og læringsutbytte. Det finnes mye forskning på området som dokumenterer positiv effekt, samt erfaringer fra ulike skoler.
Alle elever har behov for variasjon i arbeidsmetoder, kjennskap til og utprøving av ulike metoder for læring. Dette må også være et bærende prinsipp for frafallsutsatte elever. Ikke minst er det viktig at man viser sammenhengen mellom skolens kunnskaper og læreplaner og arbeids- og samfunnsliv. For å oppnå handlingsprogrammets målsetting, er det viktig at skolene har et bevisst forhold til hvordan den pedagogiske tilnærmingen best kan bidra til optimal gjennomføring for alle – og for elever i faresonen spesielt.
Forslag 8.2.3
Ungdomsskoler og videregående skoler må øke sin kompetanse i forhold til ulike pedagogiske innfallsvinkler og arbeidsmetoder i skolen.
For å møte nye utfordringer trengs også ny og mer kompetanse. Det hevdes at både
ungdomskolen og de yrkesfaglige utdanningsprogrammene i videregående opplæring er blitt mer og mer teoritunge, og at skolene vektlegger i uforholdsmessig stor grad de teoretiske tilnærmingsmåter. I utgangspunktet skal alle elever igjennom de samme fag og læreplaner, og oppnå de samme kompetansemålene som tilhører det aktuelle opplæringstrinn og -retning.
Samtidig har vi en klar erkjennelse av at elevene møter skolen med forskjellige forutsetninger og interesser, samt ulik ballast hjemmefra, identitet og fremtidsplaner. Dette blir derfor en stor utfordring i skolen og utfordrer dermed også den pedagogiske tilnærmingsmåten.
Opplæringsloven gir klare føringer i forhold til kompetansemål, men også stor grad av handlingsrom for metodefrihet og ulike arbeidsmåter i skolen. Organiseringen og
arbeidsmåter i skolen må søke å finne en god balanse i vektingen av de ulike tilnærmings- måter for læring; av teoretisk, kreativ, teknisk og praktisk karakter. For å utnytte dette handlingsrommet er det behov for et kompetanseløft.
Ungt Entreprenørskap – Elevbedrifter og ungdomsbedrifter
Ungt Entreprenørskap (UE) ble etablert i 1997. Hovedhensikten bak ideen er å inspirere unge til å tenke nytt og til å skape verdier. UE i Norge har som formål – i samspill med skoleverket, næringslivet og andre aktører – å:
• utvikle barn og ungdoms kreativitet, skaperglede og tro på seg selv
• gi barn og ungdom forståelse for betydningen av verdiskaping og nyskaping i næringslivet
• fremme barn og ungdoms samarbeidsevne og ansvarsbevissthet
• gi forståelse for og kunnskap om etikk og regler i nærings- og arbeidslivet
• styrke samhandlingen i lokalsamfunnet mellom nærings- og arbeidslivet og skolene
• stimulere til samarbeid over landegrensene
• inspirere til framtidig verdiskaping i en sosial, kulturell og økonomisk sammenheng
For å få til dette, er det avgjørende med et godt samarbeid mellom de ulike sektorene, privat og offentlig, og mellom utdanningssektor og næringssektor.
(www.ue.no)
Forslag 8.2.4
Alle ungdomsskoler og videregående skoler skal ha systemer og planer for å sikre at rådgivningstilbudet til elevene er tilfredsstillende.
Viktigheten av rådgivning og veiledning i ungdomsskoler og videregående skoler har de siste årene fått stadig større politisk oppmerksomhet som et virkemiddel for å få flere til å
gjennomføre og fullføre utdanningsløpet. Fra 1. januar 2009 er trådt i kraft ny forskrift til opplæringsloven som gjelder rådgivningsfeltet. Forskriften presiserer elevenes rett til en nødvendig rådgivning og skoleeiers ansvar for å oppfylle elevenes rettigheter. Forskriften presiserer bl a elevenes rett til individuell rådgivning, samt at tilbudet skal ha et helhetlig perspektiv. Det fremgår tydelig av forskriften at skolen skal arbeide systematisk og
planmessig for å sikre et tilfredsstillende tilbud. Skolen, under ledelse av rektor, har ansvar for organiseringen av rådgivningstilbudet og for å formalisere dette. Skoleeiers ansvar innebærer også at både den sosialpedagogiske rådgivningen og utdannings- og
yrkesrådgivningen skal utføres av personale med relevant kompetanse.
Veilednings- og rådgivningssystemet må synliggjøre hvordan skolen møter elever som er i faresonen for frafall, og som har behov for en bevisst, aktiv og oppsøkende rådgivnings-
tjeneste, med tanke på forhold i skolehverdagen og i forhold til fremtidsplaner og -muligheter.
Forslag 8.2.5
Det gjøres forsøk i en eller flere kommuner om utprøving av en modell hvor det anvendes et helhetssyn på tvers av sektorene i bruken av ressurser til forebyggende aktiviteter, opplæring og oppfølging av barn og unge i grunnopplæringen.
Barn og unge tilbringer store deler av dagen på skolen. Utenfor skolesystemet er det mange etater og ressurspersoner som jobber med og for barn og unge. Dette kan være i form av bistand fra ulike sektorer i hjelpeapparatet som sosialtjeneste/barnevern, støttekontakt,
helsesøster, PPT og spesialisthelsetjenesten. Både av forebyggende karakter og konkrete tiltak for den enkelte, og de mer systemrettede grep. Videre deltar de unge i ulike kultur-, idretts- og fritidsaktiviteter. Vi vet at for målgruppen er det spesielt viktig å delta i organiserte
fritidsaktiviteter, noe som gir positive opplevelser og mestring, integrering og tilhørighet, samt god struktur på hverdagen.
Forslaget innebærer at det må etableres et tett og systematisk samarbeid mellom alle sektorer og aktuelle eksterne etater som har et ansvar og medansvar for barns oppvekst og opplæring.
Kommunens tjenester, sektorinndeling og ressursbruk må gjennomgås med tanke på en mer helhetlig tilnærming, samt at ressurser settes inn tidligst mulig. For å ta forebygging, tidlig innsats og tidlig intervenering på alvor kan nettopp en slik modell være et viktig virkemiddel.
Rinkebyskolan i Stockholm
Rinkebyskolens viktigste oppgave er læring. Elevene skal tilbys all den innsats som trengs for at hver og en skal kunne delta i skolens virksomhet med godt læringsutbytte. Skolens ledelse ser på det som sitt primære mål å se til at elevene kjenner trygghet, trivsel og lyst til å lære på skolen. Skoledagen skal ha tydelig struktur, høye forventninger, samt gjennomtenkt og variert innhold. Elevenes interesser skal tas vare på og erfaringer og kunnskaper skal utvikles og utfordres.
De elever som har gått på Rinkebyskolen skal være vinnere på det fremtidige arbeidsmarkedet.
Elevene skal kunne samarbeide i team med ulike språk, kulturer, etnisitet, religioner, alder og kjønn. Elevene skal få gode kunnskaper, høy sosial kompetanse og god helse.
Det skal anvendes et helhetssyn på bruken av ressurser rundt barnets oppvekst og opplæring igjennom samarbeid mellom skolen, foreldre, fritid, kultur, sosialtjenester/barnevern,
foreninger, høyskoler, arbeidsmarkedsmyndigheter, foretak og religiøse samfunn.
Rinkebyskolen er en åpen skole 365 dager i året - fram till 24.00 hver dag. Skolen anvender et emneovergripende arbeid og helhetssyn for å frigjøre ressurser.
(www.rinkebyskolan.se)
Prosjekt Aktiv i Re
Målgruppe: elever på 1. – 10. trinn i grunnskolen
Aktiv i Re (AiRe) er underlagt en avdeling innenfor Kulturtjenesten i Re kommune som jobber med forebygging av atferdsproblemer inn mot barn og unge i grunnskolen. Gjennom tilbudet Aktiv skoledag tas små grupper av elever med ut på aktiviteter som har som mål å gi elevene sosial trening, mestringsopplevelser og fysisk aktivitet. I løpet av en uke er 30 - 40 elever med på opplegget Aktiv skoledag.
Aktivitetene kan være f.eks skogsturer/fisketurer, gårdsbesøk, huletur, ulike
idrettsaktiviteter, forming, matlaging, mekking, firhjulskjøring og annet. Aktiv i Re kurser også lærere og barnehageansatte i ART – metoden (Agression Replacement training), et program for utvikling av sosial kompetanse. ART er et uttalt satsningsområde i kommunen. Aktiv i Re driver også med helgeavlastning for en gruppe barn/unge som har vedtak på dette.
Forslag 8.2.6
Samarbeidet med foresatte skal ha en tydelig plass i skolens planer. Målet med
samarbeidet må være å fremme elevenes læring og evne til å gjennomføre opplæringen.
Foreldre er viktige støttespillere for sine barn og bør dermed også være en ressurs for skolens arbeid. Dette gjelder både ungdomsskoler og de videregående skolene. I det tette
foreldresamarbeidet som må skje, bør tematikk knyttet til mestring og gjennomføring av opplæringen være et hovedfokus. Fra flere undersøkelser vet vi at foreldre, og særlig mor, er den viktigste samtalepartner for sine barn når de velger utdanning. Det er viktig å ha et særskilt fokus på samarbeid med foreldre til minoritetsspråklige, da disse ofte ikke har god nok kjennskap til mulighetene i det norske opplæringssystemet. Foreldresamarbeid bør arbeides systematisk inn i skolens planer. Foreldresamarbeid og medvirkning bør foregå både på et individ- og systemnivå.
8.3 Innsatsområde 3
Næringslivet og offentlig virksomhet som medspiller i opplæringen av elever i ungdomsskoler og den videregående opplæringen.
Bakgrunn
Utplassering er et viktig ledd i utdanningen for mange elever som trenger mer praktisk og arbeidslivnær opplæring, og det eksisterer allerede i dag et utstrakt samarbeid mellom begge
skoleslag og næringslivet/arbeidslivet. Dette ser vi i utplassering i bedrift for enkeltelever i ungdomsskoler og videregående skoler i fagene Utdanningsvalg og Prosjekt til fordypning, samt ved ulike samarbeidsmodeller mellom skolene og det lokale arbeidsliv om utplassering som en del av opplæringen i skole. I tillegg medfører lærling- og lærekandidatordningen i videregående opplæringen et omfattende samarbeid med næringsliv og bedrifter.
Opplæring er skolens ansvar, men et strukturert og nært samarbeid med næringslivet er en forutsetning for vellykket læring og gjennomføring. Arbeidsgruppa ser ikke at samarbeidet om selve opplæringen i noen særlig grad bør utvides men heller at det satses mer på struktur og systematisering og tettere samarbeid, hvor målsetting, oppfølging og vurdering er klarlagt – og at avtaler om dette er tydelige.
For å lykkes med dette samarbeidet er det viktig at skolene legger forholdene til rette i forhold til å ta imot næringslivet, LO, NHO og offentlige og private bedrifter i skolen. Like viktig er det å følge opp elever som er utplassert. Næringslivet må også ta initiativ overfor skolene og tilby ressurspersoner både inn i skolen eller ta imot elever på arbeidsplassene.
Forslag 8.3.1
Det foreslås at det inngås avtaler mellom bedrifter og den enkelte ungdomsskole/
videregående skole når det gjelder samarbeid om opplæring av enkeltelever. Avtalen skal kvalitetssikre, synliggjøre og systematisere samarbeidet om opplæringen.
En avtale mellom skole og bedrift vil kvalitetssikre og systematisere samarbeidet, unngå tilfeldige utplasseringer og sikre at alle parter vet hva som forventes av dem. Ikke minst vil eleven og foresatte vite hva det handler om. Utplassering i bedrift skal knyttes opp til mål i læreplanen/den individuelle opplæringsplanen. Utkast til mal for avtale følger vedlagt. Videre følger vedlagt forslag til innhold og punkter i et praksishefte.
Forslag 8.3.2
Det foreslås at alle ungdomsskoler og videregående skoler har en næringslivskontakt, som skal rekruttere og vedlikeholde kontakt med bedrifter som tar imot elever.
Som tidligere nevnt har skolene et omfattende samarbeid med bedrifter. Både som et ledd i fagene utdanningsvalg og prosjekt til fordypning, men også innenfor ulike hospiterings-
