En pandemisk technofix: Fortellingen om brukerens møte med Smittestopp
Kristofer Tøen Nielsen
Masteroppgave ved
TIK Senter for teknologi, innovasjon og kultur Universitetet i Oslo
Vår 2021
© Kristofer Tøen Nielsen
En pandemisk technofix: Fortellingen om brukerens møte med Smittestopp
Nøkkelord: Smittestopp, skript, bruker, betraktninger, praksiser
Masteroppgave, TIK Senter for Teknologi, Innovasjon og Kultur Samfunnsvitenskapelig Fakultet, Universitetet i Oslo
Sammendrag
Koronaviruset stormet inn over våre landegrenser i starten av februar 2020. Snaue to uker etter det første bekreftede tilfellet i Norge, erklærte Verdens Helseorganisasjon det for en global pandemi.
På bakgrunn av agressitivieten til viruset, smittet det raskt. Slik vi mennesker var vandt med å leve og ferdes var ikke forenlig med å strupe den herjende fienden. I lys av dette har flere tiltak blitt innført for å dempe smittespredningen, applikasjonen Smittestopp var en av dem.
Denne avhandlingen vil fokusere inn på de forventninger som var tilknyttet brukeren og bruken ved lanseringen av Smittestopp, og se på hvorvidt disse forventningene utspilte seg i praksis da applikasjonen møtte brukeren. For å svare på dette benytter avhandlingen teoretiske tilnærminger fra feltet brukerstudier innenfor fagtradisjonen teknologi- og vitenskapsstudier. Hovedtilnærmingen som blir brukt er skript, som muliggjør for en forståelse av forholdet mellom designeren og teknologien, opp mot mennesket og bruken. Empirien som avhandlingen trekker sine slutninger på, er en kvalitativ kombinasjon av semistrukturerte og ustrukturerte intervjuer med 13 tidligere brukere og ikke-brukere.
Samt innsamling av data fra internett hvor de sosiotekniske relasjonene som var forventet at skulle oppstå via skriptet til Smittestopp, lar seg belyse.
Avhandlingens hovedfunn presenteres langs linjene av hva som var forventet av brukeren, og bruken. Det fremkommer tydelig at det å forutse en bruker og bruk ved introduksjon av en teknologi som Smittestopp ikke var en enkel oppgave. Dette ved at teknologien virket som langt fra «klar» til å ta på seg oppgaven med å håndtere pandemien, slik det var forventet. Smittestopp sin introduksjon bar dermed preg av en lite gjennomtenkt og uferdig teknologi, basert på brukernes betraktninger etter en stund med bruk. Dette representeres ofte gjennom store spørsmål knyttet til nytten som bruken av et slikt verktøy evnet å gi brukeren. Dette førte til at flere fritok seg fra den rollen de var tildelt ut fra Smittestopp sitt skript.
Forord
Reisen mot ferdigstillelse av denne avhandlingen startet for snaut to år siden. Usikker på hva som skulle komme meg i møte tok jeg mine første skritt i femte etasje på Eilert Sundts Hus den 19. august 2019. I løpet av min tid som student ved Universitetet i Oslo har jeg tilegnet meg mye kunnskap som jeg akter å ta med meg videre på ferden. Jeg har møtt mange mennesker som jeg håper at også vil følge med meg videre. Takk til alle for en fin tid.
En spesiell takk vil også rettes til de som har fulgt meg tett gjennom det siste året med arbeidet som i denne avhandlingen skal presenteres. Takk til alle mine informanter som tok seg tid til å stille opp, hovedsakelig bak skjermen, og beroligget meg med at «dette var intressant å få være med på, så takk selv!». Takk til min veileder Ana Maria Delgado Aleman som med sin stødighet har loset meg gjennom denne berg- og dalbanen av et masterprosjekt. Uten din innsikt, dine råd og hjelpsomme kommentarer ville ikke resulatet av denne avhandlingen vært det samme. Takk til alle mine nære relasjoner som har stått ved min side i det som også har vært en berg- og dalbane rent emosjonelt. Familie, venner, og samboer som har bidratt med motivasjon og oppmuntrende ord.
Oslo, 3. mai 2021
Innholdsfortegnelse
1 Innledning: En teknologisk løsning ... 1
1.1 Problemstilling ... 3
1.2 Avhandlingens struktur ... 5
2 En introduksjon til Smittestopp ... 6
2.1 Smittestopp sitt teknologiske skript... 6
2.2 Tekniske løsninger, tiltenkte scenarioer ... 9
2.3 Kontroversene ved appliksjonen ... 11
2.4 Smittestopp avvikles ... 14
3 Teoretisk tilnærming ... 15
3.1 Brukeren, skript og ikke-brukeren ... 16
3.2 Tidligere akademiske bidrag ... 21
3.3 Fylle et kunnskapsgap ... 26
4 Metodisk tilnærming ... 27
4.1 Empiriske kilder ... 28
4.2 Design av intervjustudiet ... 29
4.2.1 Avveininger knyttet til utvalg ... 29
4.2.1.1 Informantene ... 30
4.2.2 Intervjuspørsmål, intervjuguide og pilotintervju ... 31
4.3 Datainnsammling og transkribering ... 32
4.4 Koding av datamaterialet... 33
4.5 Etiske avveininger og refleksivitet ... 35
5 Empirisk Analyse ... 36
5.1 Forventninger til brukeren og bruken av Smittestopp ... 38
5.1.1 Formål og nytteverdi over eget personvern... 38
5.1.2 Forventingene om et digitalt samfunn... 41
5.1.3 Forventinger om tillit til de offentlige institusjonene ... 44
5.1.4 Ulike tillitsveier, handlings- og dugnadsvilje ... 46
5.1.5 Oppsummering ... 48
5.2 Brukernes betraktninger: Veien til nedlastning ... 48
5.2.1 Personvern og den gode borger ... 49
5.2.2 Tillit til myndighetene i Norge ... 55
5.2.3 Den eksepsjonelle situasjonen ... 59
5.2.4 Etterfølgelsen av et dugnadsskript ... 62
5.2.5 De som motstred nedlastning ... 64
5.2.6 Oppsummering ... 69
5.3 Brukernes betraktninger: Bruken av Smittestopp ... 70
5.3.1 Registrering, aktivering og personvernerklæringen ... 71
5.3.2 Deling av posisjon... 76
5.3.3 Kjedelig, glemt og ikke-brukende Smittestoppbrukere ... 82
5.3.4 La oss igjen ta en titt på nytteverdien... 88
5.3.5 Det ultimate antiprogram ... 93
5.3.6 Oppsummering ... 97
6 Konklusjon: En technofix uten synlig nytte ... 98
6.1 Begrensninger og muligheter for videre forskning ... 102
Tabeller
Tabell 1: Informantene til de semistrukturerte intervjuene med brukere Tabell 2: Informantene til de ustrukturerte intervjuene med ikke-brukere
Vedlegg
Vedlegg 1: Samtykkeskjema
Vedlegg 2: Intervjuguide til intervju med brukere
1
1 Innledning: En teknologisk løsning
Den 11. mars 2020 erklærte Verdens helseorganisasjon koronaviruset for en pandemi (Forskning.no 2020). Ikke lang tid skulle ta før en ny type betegnelse ble introdusert for verden:
Smittesporingsapplikasjoner. Betegnelsen kunne på daværende tidspunkt betraktes som noe relativt nytt for mange. Det samme kan dog ikke sies for arbeid med smittesporing på generell basis.
Smittesporing kan, som et utgangspunkt, defineres som identifikasjon og monitorering av personer som har vært i kontakt med en potensiell smittet (Perscheid m.fl 2018). Slike teknikker for å bremse spredning av smittsomme sykdommer kan spores over 80 år tilbake i tid, og ble blant annet brukt for å holde kontroll på utbruddet av Syfilis i 1930 (Mclachlan m.fl 2020, 2).
Selvforklarende nok, har det «tradisjonelle» smittesporingsarbeidet vært tuftet i høyst manuelle prosesser. Identifisering av smitteveier blir ved slik tilnærming kartlagt gjennom arbeid med å intervjue pasienter som har blitt bekreftet smittet, og de personene som denne pasienten har vært i kontakt med. I tråd med mulighetene som eksisterer i nåtidens digitale løsninger (les; smarttelefonen) har et stort spørsmål under pandemien vært om den hittil brukte fremgangsmåten, faktisk var best med hensyn til mulighetene som eksisterer for skalering. Dette spørsmålet kan understøttes gjennom en oppramsing av alle «ulempene» manuell smittesporing kan bringe med seg: (1) høye kostnader for helsemyndigheter og stor arbeidsmengde på helsearbeidere, (2) fare for å feilinformasjon grunnet en tidvis vanskelig oppgave med å huske nærkontakter, (3) den manglende evnen til å spore potensiell smitte hos personer man har møtt i samfunnet, men ikke har noen relasjon til og (4) tidsaspektet dette medfører ved å først gjennomføre et slikt nitidig intervju, for deretter å komme i kontakt med de som potensiell har blitt smittet av vedkommende (Alsdurf m.fl. 2020, 3).
Flere av de nevnte ulempene ved den manuelle metoden har dannet grunnlaget for det som kan bli et nytt paradigme (Kuhn 1962) innenfor arbeid med smittesporing: Bruk av digitale applikasjonsteknologier. For mange innenfor teknologiverdenen har dette blitt omtalt som et av de mest lovende bidragene i kampen mot pandemien (Time 2020). Digital smittesporing med bruk av teknologi som i høy grad allerede eksisterer i dagens smarttelefoner, har derfor blitt fremlagt som en
«løsning» på problemet (Kleinman og Merkel 2020). Det som muliggjør for en spennende akademisk innfallsvinkel når det kommer til slike teknologier er at det, til tross for tilsynelatende positive aspekter, oppleves som vanskelig å oppnå ønsket antall brukere, og ikke minst ønsket bruksmønster ved introduksjon (Mclachlan m.fl 2020; Amann, Sleigh og Vayena 2021). Denne avhandlingen ønsker å
2 belyse Norge sitt svar på digital smittesporing, i form av en kvalitativ analyse av applikasjonen Smittestopp (den første versjonen), og ved bruk av konseptuelle rammeverk innenfor fagtradisjonen Vitenskaps- og teknologistudier (STS).
For mange har Norge som nasjon fremstått forbilledlig i sin håndtering av den nye «fienden», og kan anses som en suksesshistorie (Sandvik 2020). Omfattende tiltak har blitt raskt besluttet for å hindre at smitten kom ut av kontroll, og myndighetene har med stort pådriv og iver evnet å begrense spredningen av viruset i stor grad. De raske beslutninge som vi har vært vitne til under pandemien kan heller ikke betraktes som noe annet enn «ekstraordinært». Herunder har vi tidvis vært vitne til hvordan fravikelser fra tradisjonelle demokratiske prosesser har forekommet. Dette representeres blant annet gjennom forskriften som ga Smittestopp sin «livsrett», nemlig «Forskrift om digital smittesporing og epidemikontroll i anledning utbrudd av Covid-19». Grunnet tidspresset for innføring av forskriften, ble ikke de tradisjonelle høringsrundene gjennomført. I stedet ble forskriften vedtatt under den såkalte
«Midlertidig lov om forskriftshjemmel for å avhjelpe konsekvenser av utbrudd av Covid-19 mv.», for mange bedre kjent som «koronaloven» (opphevet 27. mai 2020) (Regjeringen 2020b). Loven har, blant annet, blitt referert til som en muliggjøring av omfattende maktoverføring fra Stortinget til Regjeringen (Sosiologen 2020). På bakgrunn av blant annet dette ble Smittestopp innført drøyt to uker etter at forskriften ble vedtatt, og samtidig som en av de første digitale smittesporingsapplikasjonene i Europa (FHI 2020g).
Utviklingen av applikasjonen var fasilitert med støtte fra ulike offentlige institusjoner, som alle bidro til å sette sitt preg på utviklingen og kommunikasjonen av den. Selv om lanseringen av Smittestopp la til rette for oppnåelse av de mange fordelene slike teknologier fører med seg, bar mottakelsen av den preg av noe som kan anses som en delvis polarisert debatt: Alt fra lovord knyttet til en potensiell teknologisk «løsning» på en høyst usikker situasjon, til kritikk grunnet for rask utvikling og mangel på vurderinger opp mot hva som faktisk var ønsket av en slik teknologi, var noen av diskusjonene som preget Smittestopp under sin tidlige eksistens.
Denne avhandlingen ønsker å bidra på veien mot å nøytralisere disse polariserte forholdene, gjennom en studie på brukernes betraktninger som ledet ut til nedlastning, eller ikke nedlastning, og bruk, eller ikke-bruk, av Smittestopp. Samtidig vil fokuset være å belyse hva som dannet grunnlaget for de offentlige institusjonenes beslutning om å innføre Smittestopp, og hvilken forventninger de hadde til dens adopsjon, utbredelse og bruk. Det vil dermed bli fremlagt en dyptgående fortelling om brukernes møte med disse forventningene, og ikke minst, selve teknologien.
3 Avhandlingen vil i sin helhet se på hvordan Smittestopp ble brukt som en del av arsenalet av tiltak for å bremse den herjende pandemien, og som et bidrag til en normalisering av samfunnet.
Sistnevnte vil også løftes som et argument for at denne avhandlingen bidrar til viktig kunnskap, ved at koronapandemien er et samfunnsproblem som «skriker» etter en løsning. Det blir av mange omtalt som den største globale krisen siden andre verdenskrig (Independent 2020; BBC News 2020; The World Bank 2020). Digitale teknologier som kan bidra til å dempe eller forhindre potensielt katastrofale utfall på både mikro- og makronivå, er med andre ord verdt en grundig analyse. Det er dermed viktig at forskning bidrar til svar på dannelsen, adopsjonen og utbredelsen av teknologier innenfor konteksten av pandemien, for å øke forståelse for hvordan disse verktøyene kan bidra i kampen mot en av den moderne tids største fiender. Denne avhandlingen vil dermed rette søkelyset mot dette, innenfor den norske konteksten, med Smittestopp som hovedfokus.
1.1 Problemstilling
Avhandlingen vil ha et todelt fokus når det kommer til analyse av Smittestopp, og utføres derav med utgangspunkt i en todelt problemstilling. Det er både av interesse å se hva som ledet til bruk, og gitte bruksmønstre hos brukeren, samt hvorvidt dette stemte overens med de forventninger som ble gjort fra ulike offentlige institusjoner. Det var dermed nærliggende å starte analysen med å se forventinger om hvem brukeren var planlagt å være, for å videre se dette opp mot hvem vedkommende faktisk var, og hvordan vedkommende handlet i møte med teknologien. Problemstillingen lyder dermed som følger:
Hva var de offentlige institusjonenes forventninger til brukeren og bruken av Smittestopp, spesielt med hensyn til personvern? Var dette sammenfallende med de betraktninger som oppstod når det kom til bruken av Smittestopp?
Før en mer utfyllende begrunnelse for valgt problemstilling fremlegges, vil en avklaring knyttet til ordvalg i problemstillingen være nødvendig. Først, med bakgrunn i betegnelsen «offentlige institusjoner». Institusjonene, innenfor konteksten av hva denne avhandlingen ønsker å berøre, belyser de som har vært pådrivere for Smittestopp, utviklet den, samt bidratt til dens kommunikasjon og dermed tilhørende budskap før, under og etter lansering. Herunder vil Simula, Folkehelseinstituttet (FHI) og Regjeringen fungere som sentrale aktører. Videre, vil en presisering også gjøres av betegnelsen «betraktninger» som her benyttes. Anledningen for valget av denne formuleringen ligger i mangel på bedre oversettelser av det engelske ordet «concerns» – som antakelig ville bidratt til en
4 bedre ordlyd ut fra hva som ønskes belyst. Formuleringen har blitt benyttet underveis i intervjuene for å synliggjøre de hensyn-, vurderinger-, bekymringer og beregninger som var med på å forme de praksisene for bruk som oppstod i relasjonen mellom Smittestopp og brukeren. Til slutt bør det også presiserer at problemstillingen baserer sin studie på den første av nå to lanserte Smittestopp- applikasjoner. Den tar med andre ord ikke utgangspunkt i den Smittestopp-applikasjonen som fortsatt er aktiv.
Første del av problemstillingen synliggjør forutantagelser, forventinger og visjoner fra de som har vært bidragende til utviklingen av Smittestopp, samt lanseringen og kommunikasjonen av den.
Med bakgrunn i alt oppstyr rundt personvernet i applikasjon, ville det ikke vært levbart for denne avhandlingen å utelate dette fra denne delen av formuleringen. Personvern vektlegges dermed som et viktig element når det kommer til forventningene som Smittestopp ble levert med. Likevel, ønsker ikke denne delen av problemstillingen å ta forventninger knyttet til personvern som a priori. Andre typer forventninger til den kommende brukeren vil dermed også prioriteres underveis. Dette er antatt å være i tråd med at situasjonen samfunnet befant seg i, antageligvis setter andre tanker i spill enn muligens rene vurderinger av personvern opp mot lov ved lansering og utvikling, men også bruk. Det som dermed presiseres ved denne vinklingen er at personvern nødvendigvis ikke var bærende for bruken, men at flere av forventningene mest sannsynlig beregnet det som viktig for brukeren.
Andre del av problemstillingen vil kartlegge den generelle bruken av applikasjonen Smittestopp, og se på praksisene som oppstod. Fokuset vil være å se teknologien som en helhet. Flere aktive valg måtte blant annet tas fra brukeren da applikasjonen skulle lastes ned, og i tillegg opprettholdes i etterkant av nedlastning for at teknologien skulle betjene sitt formål. Her vil det dannes et grunnlag for tolkning av betraktningene som ledet ut i bruken av Smittestopp, og om det var i tråd med de forventninger som var satt fra de ulike offentlige institusjoner ved utvikling, kommunisering og lansering. Det gjøres et forsøk på å unngå en teknologideterministisk tankegang, ved at avhandlingen ser på de faktiske praksiser som utspilte seg, knyttet til de betraktninger som oppstod. Derav kan det også nå presiserer at rammeverket som avhandlingen vil bygge sin analyse på er «skript» av Madeleine Akrich (1992). En grundig redegjørelse for dette rammeverket vil, selvfølgelig, gis i påfølgende kapitler. Det ble likevel oppfattet som nyttig for leseren å ha kjennskap til dette nå som avhandlingen innledningsvis vil introdusere Smittestopp, og blant annet dens tekniske «innhold».
5
1.2 Avhandlingens struktur
Kapittel to ønsker å synliggjøre elementer ved Smittestopp som blir oppfattet som viktig for forståelsen av hva som vil fremlegges under avhandlingens kommende redegjørelser. Kapittelet gir først et overblikk på funksjonaliteten til Smittestopp, dens «teknologiske skript». Det ble oppfattet som viktig for leser å ha et klart bilde av valg som møtte brukeren i applikasjonen, siden mye av fortellingene til brukerne fra analysen bygger på nettopp dette. Videre vil applikasjonens teknologiske løsninger redegjøres for, og deres «scenarioer». Mange av de teknologiske løsningene dannet fundamentet for mye av kritikken som Smittestopp opplevde, og begrunnelsen for disse valgene antas dermed å være sentralt for å kunne se teknologien fra et helhetlig perspektiv. Kontroversene som oppstod i etterkant vil deretter belyses, med et hovedfokus det som dukket opp i mediebildet. Flere av mine informanter viste til flere ganger til det de hadde sett, hørt og lest via ulike kanaler, og det ble dermed oppfattet som viktig for leseren å ha en oversikt på de mest sentrale kontroversene som florerte i forkant, og i etterkant, av lansering. Til sist i kapittelet vil prosessen som ledet ut i nedstenging av applikasjonen gis et overblikk på, for en forståelse av argumentene mot Smittestopp fra et institusjonelt hold, og hvordan vurderinger av brukeren har vært sentralt for denne diskusjonen.
Kapittel tre vil fremlegge hvilken teoretisk tilnærming som har blitt tatt i avhandlingens søken etter svar på problemstillingen. Innledningsvis i kapittelet vil det redegjøres det for STS-konsepter som analysen bygger sine forståelsesrammer på, sammen med refleksjoner til deres egnethet for bruk.
Deretter vil tidligere akademiske bidrag knyttet til smittesporingsapplikasjoner redegjøres for, sammen med en studie hvor skript blir benyttet opp mot mer kommersielle typer sporingsteknologier. Det vil her argumenteres for hvordan disse har bidratt til å forme avhandlingens innfallsvinkel og problemstilling. Deretter fremlegges det, på bakgrunn av tidligere bidrag, et kunnskapsgap mellom brukere og smittesporingsteknologier som Smittestopp. Dette kunnskapsgapet legger til rette for argumentasjon vedrørende bruk av STS som tilnærming, noe som i tillegg belyses opp mot valgt problemstilling.
Kapittel fire fremmer de metodiske avveininger som er gjort i forkant av avhandlingens påbegynte datainnsamling. Det redegjøres for hvilke empiriske kilder som analysen bygger på, hvordan det har blitt gått frem for innhenting av dette materiale, samt hvordan avhandlingen har forsøkt å danne en forståelse av det. Kapittelet avsluttes med noen kritiske refleksjoner knyttet til fremgangsmåten som det har blitt kartlagt for, og hvilke etiske hensyn som har blitt tatt underveis i prosessen.
Kapittel fem er analyse av det innsamlede empiriske materialet. Kapittelet er delt opp i tre delkapitler. Første delkapittel vil bidra til en klarhet til de institusjonelle forventningene ved lansering,
6 og de to påfølgende delkapitlene vil være rettet mot brukernes betraktninger i forkant og etterkant av nedlastning. Ytterligere begrunnelse for valgt oppdeling er nevnt innledningsvis under kapittel 5 i analysen.
Kapittel seks konkluderer på bakgrunn av funn fra forrige kapittel, og forklarer hovedfunn langs linjene av valg problemstilling. Veien videre for studier av Smittestopp vil også fremlegges.
2 En introduksjon til Smittestopp
Applikasjonen Smittestopp så dagens lys den 16. april 2020, og var et av tiltakene iverksatt av Folkehelseinstituttet for å bekjempe den herjende koronapandemien. Smittestopp skulle bidra til rask oppsporing av potensielt smittede og formidling av råd til disse, tillegg til at overvåkning på befolkningsnivå ville synliggjøre effekten av tiltak mot smitteutbredelse (Tennøe og Lovett 2020, 2).
I de påfølgende avsnitt skal Smittestopp redegjøres for.
2.1 Smittestopp sitt teknologiske skript
For å danne et utgangspunkt forståelse av hvordan brukeren skulle bruke Smittestopp, oppfattes det som viktig å redegjøre for den grunnleggende funksjonaliteten i applikasjonen. Herunder de rent teknologiske valgene og handlingene brukerne ble møtt av i designet (skriptet) til Smittestopp.
Smittestopp som et verktøy i kampen mot koronaviruset var Smittestopp utviklet slik at et sett med valg måtte utføres (riktig) ved oppsett for at tjenesten skulle fungere som intendert. Fokuset vil dermed ligge på hva som møtte brukeren av valg og skjermbilder ved nedlastning, aktivering og bruk. Dette vil fungere som et bakteppe for forståelsen av hva skal diskuteres nærmere under den kommende empiriske analysen.
Først og fremst, for å få tilgang til tjenesten måtte brukeren laste ned applikasjonen på sin smarttelefon. Den var både tilgjengelig for både Apple- og Androidtelefoner (Tek.no 2020a).
Nedlastning av applikasjoner på disse to plattformene utføres henholdsvis i Play Store for Android, og App Store for iOS. Etter ferdig nedlastning kunne brukeren åpne applikasjonen, og ble møtt av informasjon via seks skjermbilder vedkommende måtte klikket seg gjennom. Først fikk brukeren beskjed om at vedkommende tok del i arbeidet med å forhindre smittespredning. Deretter fulgte et
7 skjermbilde med en kort beskrivelse av applikasjonens funksjonalitet. Brukeren ble så møtt med noen korte tekster om hvordan applikasjonen behandlet personvernet (Tek.no 2020a). Deretter ble brukeren tvunget til å lese, eller i det minste «å bla», seg gjennom en personvernerklæring, før videre bruk av tjenesten ville muliggjøres (Digi.no 2020b).
Skjermbilder av Smittestopp fra egen telefon (2021)
Brukeren var så nødt til å gi Smittestopp visse tillatelser for at den skulle fungere i henhold til det intenderte formålet. Tillatelsene baserte seg på at applikasjonen skulle få tilgang til lokasjonsdata (GPS), blåtann og ha muligheten til å sende varslinger. Under et eget skjermbilde, som en del av oppsettet, ble brukeren møtt av disse tre kategoriene for tillatelser som måtte gis (Tek.no 2020a). Alle måtte som sådan tillates for før applikasjonen kunne brukes, eller i det minste, ha noen som helst nytte for brukeren. Ved «ujevne» mellomrom krevde også telefonen en godkjennelse til fra en «pop-up»
etter at valget med godkjennelse for sporing av lokasjon var gjort, her var det viktig at brukeren valgte å alltid tillate for posisjonsdeling for at applikasjonen skulle oppnå sin hensikt (Tek.no 2020a, Digi.no
8 2020b). Ved slutten av selve registreringen, og oppsettet av applikasjonen, måtte det også bekreftes at det var registrert riktig mobilnummer på den respektive bruker.
Skjermbilder av Smittestopp fra egen telefon (2021)
Smittestopp var kun ment for å benyttes til sporing av brukerens mobiltelefon, og var veldig begrenset hva det gjaldt annen type funksjonalitet etter at applikasjonen var ferdig aktivert (Tek.no 2020a, Digi.no 2020b). Det var blant annet ingen oppdatering på smittetall, eller generelle smittevernråd som ble publisert via appen. Etter at du hadde gjennomført registrering, godkjennelse av personvernerklæring, gitt tillatelser og bekreftet telefonnummer skulle applikasjonen kun operere stille i bakgrunnen på din mobiltelefon. Hensikten med å ha den nedlastet og aktiv kan sies å kun være for at den skulle eksistere som en del av hverdagen med smarttelefonen til brukeren. Etter nedlastning var det derav kun tre tilgjengelige skjermbilder som brukeren kunne bevege seg i (Tek.no 2020a).
Disse bestod av en «info»-side med linker til informasjonssider på nett om koronaviruset. Det var også en side som ble kalt «oppfølgning» hvor bruker ble takket for å delta, og gitt informasjon om at varsling ville forekomme ved potensiell smitte. Det fantes også her en knapp for å tipse andre og «dele appen».
I tillegg var det en side kalt «innstillinger», hvor bruker kunne velge å slette innsamlet data ved å
9 trykke på en knapp, eller skru av sporing og oppfølging ved å «huke» av visse bokser. Det teknologiske skriptet til Smittestopp vil senere under avhandlingens empiriske analyse knyttes opp mot det som var forventet av brukeren og bruken (se kapittel 5).
2.2 Tekniske løsninger, tiltenkte scenarioer
I dette delkapittelet vil det redegjøres for de ulike tekniske elementene ved Smittestopp, som blant annet dannet grunnlaget for applikasjonens funksjonalitet. Fokuset i dette delkapittelet vil være å kartlegge hva som var hensikten til at disse tekniske løsningene som ble inkorporert i teknologien.
Avhandlingen ønsker dermed å se nærmere inn på hva som var de planlagte scenarioene som skulle utlede fra Smittestopp sine tekniske løsninger. Det blir gjort et forsøk på å danne et mer helhetlig bilde på hva utviklerne faktisk forestilte seg gjennom teknologien. Flere av løsningene som ble valgt i designet, dannet også grunnlaget for flere av kontroversene som oppstod etter dens lansering. Dermed er det også av interesse å se hva disse løsningene faktisk skulle betjene. Det har senere i avhandlingen vært av interesse å forsøke å avdekke brukernes forhold til disse utviklingsvalgene, og hvorvidt disse elementene potensielt påvirket brukeren i møte med Smittestopp (se blant annet delkapittel 5.1 og 5.2).
Det «teknologiske fundamentet» for Smittestopp representeres ved to typer teknologier: Blåtann og GPS. Applikasjonen hadde blitt designet for å samle data fra begge disse kildene. Anledningen for dette tospannet av datakilder var tuftet i ønsker om kunne gjøre analyser av befolkningens bevegelsesmønster og vurdere effekt av smitteverntiltak. I tillegg til den mer «selvfølgelige» hensikten med å kunne detektere hvem som hadde vært i kontakt med hvem, og potensielt varsle ved mistanke om smitte (FHI 2020e). De teknologiske løsningene til Smittestopp var dermed tuftet i et scenario som skulle forbigå det mange hadde tenkt at applikasjonen var satt ut for å gjøre, nemlig kun smittesporing.
Ser vi først til GPS-teknologien, eller «Global Positioning System» som det egentlig navnet lyder, er dette en teknologi som via et satellittnettverk mottar signaler om hvor enheten befinner seg (Tek.no 2011). GPS’en fungerer under to forutsetninger: (1) den trenger å motta informasjon fra et flertall av satellitter, og med det (2) vite avstanden mellom hver satellitt (Tek.no 2011). Disse opplysningene legger grunnlaget for at GPS-mottakeren (mobiltelefonen med Smittestopp installert, i dette tilfellet) kan regne ut sin egen posisjon. Dermed så kan vi se at GPS-funksjonaliteten var designet inn i Smittestopp for å betjene et scenario hvor de offentlige institusjonene skulle kunne gjøre analyser av befolkningens bevegelsesmønster, samt effekten av smitteverntiltak. Dette ved at lokasjonen til bruker måtte synliggjøres for at disse scenarioene skulle kunne settes til liv.
10 Om vi deretter ser nærmere på blåtann-teknologien er dette en «radioteknologi» som muliggjør trådløs kommunikasjon mellom to eller flere enheter (Tek.no 2006). Det finnes også to forutsetninger for at blåtann-teknologi skal fungere: (1) at enhetene som skal kommunisere er utstyrt med blåtann og (2) at den er aktivert i øyeblikket kommunikasjonen skal finne sted (Tek.no 2006). Det vi altså ser her er at blåtann-teknologien skulle betjene det mange kanskje vil anse som Smittestopp sin grunnleggende funksjonalitet: å detektere hvorvidt en person har vært i kontakt med en smittet person. Når to, eller flere aktiverte blåtann-enheter er innenfor en gitt radius til hverandre vil de altså kunne
«kommunisere». For å ta et enkelt eksempel kan vi si at to venner skulle møtes på middag, begge hadde lastet ned Smittestopp, og gitt den alt av tillatelser. Enhetene til disse to personene vil dermed kommunisere med hverandre, møtet mellom dem ville så blitt «lagret». Hadde én av vennene senere blitt bekreftet smittet ville diagnosen blitt sendt til en database som kalles for «MSIS», eller
«meldingssystem for smittsomme sykdommer» (FHI 2020a). Denne databasen «snakker» på sin side med Smittestopp og gir beskjed om at en av dens brukere har blitt registrert smittet. Smittestopp på sin side vil dermed handle. Den vil se hvem denne smittede personen hadde vært i nærkontakt med, og sendt en varsling om potensiell smitte. For øvrig, ble man ikke informert om hvem en hadde vært i nærkontakt med (Tek.no 2020a). Definisjonen på en nærkontakt er, i følge FHI, å oppholde seg med en en smittet person, innenfor to-meters radius, i mer enn 15 minutter (2021).
Dataene som ble samlet inn via Smittestopp ble lagret i det som henvises til som «skyen», mer spesifikt så ville genererte personopplysninger om brukeren fra Smittestopp krypteres og havne hos Microsoft Ireland Operations Ltd for lagring i Microsoft Azure (MS Azure) (FHI 2020a). Ved lagring av slike data hos MS Azure benyttet Smittestopp seg av det som blir definert som en sentralisert form for lagring. Det finnes i hovedsak to tilnærminger til lagring av informasjon om individers bevegelsesmønster i samfunnet som genereres fra smittesporingsapplikasjoner. Den ene lagringsløsningen er den sentraliserte løsningen som Smittestopp valgte å benytte seg av, her lagres alt data på «en plass». Med det ansvarliggjøres myndighetene i varsling av potensielle smittede, samt for å følge med på utviklingen av pandemien i større grad (Tennøe og Lovett 2020, 3). Hensikten bak denne lagringsformen ble dermed de nevnte formålene til Smittestopp om muliggjøring av analyser av bevegelsesmønster og smitteverntiltak. Motpolen til en sentralisert form for lagring, er en desentralisert. Denne tilnærmingen står i kontrast til den sentraliserte formen ved at dataene generert i applikasjonen ved bruk lagres anonymt og kryptert i hver enkelt brukers smarttelefon. Istedenfor såkalt skylagring, utføres da en «lokal-lagring». Den betjener i utgangspunktet samme hensikt ved at systemet beregner hvem som skal varsles, men da uten at såkalte «tredjeparter» (FHI, helsemyndigheter, et cetera) får tilgang til dataene og kan benytte det til «egne» formål. Scenarioet
11 som den sentraliserte formen evner å betjene lar seg dermed ikke utspille om valget med en desentralisert lagringsform hadde blitt valgt. Ved gjennomlesning av personvernerklæringen i Smittestopp fremkommer det videre at brukerens data, som lokasjon via GPS og opplysninger knyttet til hvilke andre mobiltelefoner en hadde vært i kontakt med gjennom blåtann, ble lagret og oppbevart i 30 dager før automatisk sletting forekom. De faste opplysningene som telefonnummer, UUID (en generert unik ID fra Smittestopp som følger telefonnummeret) og versjonsnummer på mobiltelefonens operativsystem ble lagret så lenge man brukte appen, hevdet personvernerklæringen (lest i personvernerklæringen i Smittestopp).
2.3 Kontroversene ved appliksjonen
Kontroversene florerte når det kom til Smittestopp, og kan sies at bidro til en storm i den offentlige debatten, både i forkant og etterkant av lanseringen. I dette delkapittelet vil avhandlingen belyse noen av disse kritikerne, og hva Smittestopp som teknologi har blitt kritisert for. Avhandlingen fant det som relevant å inkludere noen av meningene som har blitt fremmet via mediene. Som leseren senere vil oppdage var ofte mange av betraktningene til informantene tuftet på hva de hadde ervervet seg av informasjon fra ulike medier. Dette virket, som den empiriske analysen vil fremlegge, delvis formende på mange av brukernes meninger og handlinger i Smittestopp. En sammenstilling av de mest sentrale kontroversene ved Smittestopp, vil i tillegg bidra til et høyst interessant utgangspunkt for diskusjonen som kommer senere under avhandlingens analyse, og vil bidra til å danne et bilde av hva som potensielt var hindre for aksept og bruk av Smittestopp som en teknologi kommunisert som en del av «løsningen» på koronaviruset.
Digi.no, Norges ledende publikasjon innenfor nasjonale og internasjonale IT-trender (Teknisk Ukeblad Media 2020), var raskt ute med å belyse ulike kritikkverdige aspekter fra et brukerperspektiv i Smittestopp under tidlig lanseringsfase (Digi.no 2020b). Det ble først og fremst påpekt hvordan artikkelforfatter, i et forsøk på å foreta aktivering av Smittestopp, opplevde problemer. Blant dette var stans i prosessen med aktivering, og at inntasting av engangskoden som skulle mottas på SMS ikke førte brukeren videre i registrering, nevnt. Det ble også reist spørsmål rundt avsenderne av aktiverings SMS’en som ble sendt da brukerne skulle aktivere tjenesten, denne kom fra flere ulike avsendere.
Personvernerklæringen ble også vist til som for lang til at den jevne nordmann skulle orke å lese seg gjennom den. Den største (potensielle) fallgruven til Smittestopp var dog at applikasjonen i etterkant av nedlastning viste seg å benytte store mengder med batteri på telefonen (Digi.no 2020b).
12 To dager etter lansering publiserte også Dagsavisen en artikkel hvor de redegjorde for undersøkelser de hadde gjort knyttet til brukeranmeldelser av Smittestopp i Play Store og App store (2020b). Her fremkom det at applikasjonen lå på topp hva det gjaldt antall nedlastinger på henholdsvis begge plattformer, men at tilbakemeldingene etter nedlastning var generelt kritiske. I Play Store hadde Smittestopp oppnådd kun to av fem mulige stjerner på bakgrunn av totalt 1500 anmeldelser (Dagsavisen 2020b). Brorparten av de som hadde kommet med en begrunnelse for kritikken virket å attribuere det til strømforbruket som ble opplevd etter nedlasting.
Ser vi et steg videre i kritikken har interaksjonsdesigner, Ida Aalen, skrevet et debattinnlegg i Aftenposten i etterkant av Smittestopp sin lansering, med en redegjørelse for hvordan Smittestopp potensielt ikke var egnet for brukerne. Innlegget inkluderte en omfattende redegjørelse for hvor Smittestopp potensielt kom til kort (Aftenposten 2020b). I innlegget blir det nevnt hvordan det eksisterer en lang rekke faktorer som kan bidra til at Smittestopp aldri ville evnet å bli en type
«allestedsnærværende» teknologi, som det var ønsket, og kanskje forventet fra helsemyndighetenes perspektiv. Elementer rundt kompleksiteten i nedlastingsprosessen, som nevnt over, ble løftet, tvilsomhet til Smittestopp sin evne for å detektere potensiell smitte ble nevnt, og dermed hvorvidt den potensielt bidro til å skape unødvendig bekymring gjennom såkalte «falske positive» (at man blir varslet om potensiell smitte, uten å faktisk være smittet) (Aftenposten 2020b).
Ser vi til den videre bruken i etterkant av lansering, har det også forekommet flere kritiske synspunkter til akkurat dette. Forbundsleder i It Forbundet i Delta, Leila Langø presenterte et kritisk blikk mot blant annet tendensene i samfunnet til å tro at teknologien som ligger i Smittestopp ville være bidragende til å bedre arbeidet med bekjempelsen av koronaviruset i særlig grad (Delta 2020).
Det å benytte blåtann-teknologi i slikt arbeid blir nevnt, noe som også har blitt kritisert fra selveste skaperen av teknologien, Jaap Haartsen (NRK Beta 2020b). Ifølge ham ville unøyaktigheten ved blåtann-sporing kunne lede til upålitelige resultater med bakgrunn i at teknologien ikke gir en konkret nok avstandsmåling mellom enhetene. GPS-teknologien har, ifølge førsteamanuensis ved Institutt for Informatikk ved UiO, Espen Andersen, også sine ufullstendigheter (Digi 2020g). Her spilles det inn faktorer knyttet til at personer kan oppholde seg i bygninger med adskilte rom, etasjer og lignende, noe som teknologien vil slite med å skille på. Det har dermed blitt stilt spørsmål ved om Smittestopp potensielt kun var et resultat av utstrakt «teknologioptimisme» i jakten på trygghet under de rådende omstendighetene (Delta 2020).
Det har videre blitt løftet av Leila Langø at mengden data en slik teknologi fordrer for å være et troverdig instrument i kampen mot smittespredning, er enorm. En relevant og pålitelig mengde med data ble fremhevet som vanskelig, om ikke umulig, å oppdrive. Det fremheves også hvordan man kun
13 vet om individets smittesituasjon i øyeblikket hvor det testes for Covid-19, men at denne «sikkerheten»
forlater likningen med en gang vedkommende forlater testlokalet (Delta 2020). Til tross for et potensielt behov fra Smittestopp for mer data om brukeren, har fortsatt flere vært kritiske til hvordan applikasjonen potensielt var i strid med et av hovedprinsippene i personvernforordningen (GDPR), nemlig dataminimering (Datatilsynet 2020a, Thommesen 2020, Haavind 2020). Prinsippet om dataminimering baserer seg på å kun samle inn personopplysninger til det som er nødvendig for å tjene formålet med innsamlingen (Datatilsynet 2019). Dette har trolig fungert som det «heteste» tema innenfor havet av kontroverser. Kritikken mot Smittestopp baserte seg på at applikasjonen sporet brukerens bevegelsesmønster i samfunnet gjennom to datakilder, som tidligere nevnt blåtann og GPS, og dette ble til en sentral database for lagring. Som et utgangspunkt innebærer dette at brukerens plassering i samfunnet kunne redegjøres for til enhver gjeldende tid ved at informasjonen ble lagret sentralt, uavhengig om vedkommende hadde vært i kontakt med en potensiell smittet person, eller ikke
(Haavind 2020). Den verdensomspennende menneskerettsorganisasjonen, Amnesty International, tok del
i denne kritikken og redegjorde i kjølvannet av lansering av Smittestopp for at applikasjonen var en av de mest «personverninntrengende» i verden. De viste til andre land som har tatt i bruk mer
«personvernvennlige» teknologier ved en desentralisert tilnærming. Gjengs blir den desentraliserte tilnærming med lagring av data lokalt på brukerens mobiltelefon ofte trukket frem som den riktige (Amnesty International 2020).
NRKbeta, som er en egen redaksjon i NRK som fokuserer på hvordan nye teknologier vil fungere med brukeren i fokus, gikk også hardt ut mot lanseringen av Smittestopp. Artikkel med titellen «- Jeg vil egentlig ikke anbefale noen å bruke appen slik den er nå» (NRK Beta 2020c), tok for seg betraktningene fra flere teknologi- og personverneksperter knyttet til funksjonene i Smittestopp. I artikkelen uttalte blant annet advokat og personvernekspert Jon Wessel Aas seg om hvordan funksjonaliteten til applikasjonen var uforholdsmessig inngripende på folks privatliv. Wessel Aas kritiserte også den marginale graden av åpenhet under utviklingsfasen. Et kontroversielt aspekt ved Smittestopp var nemlig at kildekoden som den bygget på var lukket. Det er ofte en kjensgjerning i utviklingsmiljøer av nye teknologier at kildekoden som teknologien bygger på er åpen for at allmennheten skal kunne vurdere dens funksjon, gjøre forbedringer eller avdekke sikkerhetshull.
Simula på sin side tuftet denne avgjørelsen som nødvendig av sikkerhetsgrunner (Simula 2020a).
For å dempe kontroverser og imøtekomme kritikerne, ble det etablert en «ekspertgruppe», etter føringer fra Helse- og omsorgsdepartementet (FHI 2020b). Resultatene fra rapporten evnet dog ikke å konkludere med noen direkte anbefalinger til hvorvidt Smittestopp skulle bli gitt sin rett til liv, annet
14 enn generelle anbefalinger knyttet til mindre justeringer på kildekoden, og oppfordringer til å teste ut løsningen i utvalgte kommuner før full utrulling (Regjeringen 2020c, 4-5).
2.4 Smittestopp avvikles
Smittestopp var per 16. juni 2020 ikke en «aktiv» applikasjon lenger, og den 28. september 2020 ble det endelig vedtatt at den skulle fullstendig avvikles. Utfallet med nedstengingen av applikasjonen var et resultat av en kontroll som Datatilsynet hadde startet av Smittestopp den 27. april 2020 (Datatilsynet 2020c). Det vil i dette delkapittelet redegjøres for denne prosessen, fra kontrollen av applikasjonen startet til dens avvikling. Etter gjennomgang av vedtak fra Datatilsynet (Datatilsynet 2020d), og svar fra FHI på dette (FHI 2020c), har avhandlingen fått en klarhet i hvilke vurderinger som har vært sentrale i avgjørelsen for nedstengingen av applikasjonen. Det oppfattes som viktig for avhandlingen å nevne det som ble brukt av argumentasjon for at Smittestopp skulle bli fratatt sin rett til liv.
Kontrollen av Smittestopp som ble påbegynt den 27. april 2020 ledet til at Datatilsynet den 12.
juni 2020 leverte et varsel om vedtak av midlertidig forbud mot å behandle personopplysninger i applikasjonen. Meningen med varselet var at FHI skulle kunne benytte den påfølgende perioden frem til 23. juni 2020 på å dokumentere nytten av Smittestopp og foreta nødvendige endringer for å imøtekomme kravene stilt fra Datatilsynet (Datatilsynet 2020d, 5). Datatilsynets begrunnelse for den korte svarfristen var oppfatningen av at behandlingen av personopplysninger i Smittestopp var å anse som ulovlig (Datatilsynet 2020d, 20). I varselet levert den 12. Juni 2020 redegjorde Datatilsynet for at de tok utgangspunkt i hvordan de oppfattet Smittestopp som et inngrep i personvernet til brukeren. Det vises til hvordan Covid-19 pandemien har ført til en unntakssituasjon i samfunnet, hvor fokuset har ligget på å begrense skadevirkningene av pandemien.
Det ble i varselet vist til hvordan «dagens situasjon» ikke argumenterte for forholdsmessigheten med bakgrunn i «(...) lav smitteutbredelse (...) og mangelfull oppnåelse av formålene om smittesporing og evaluering av smitteverntiltak (...)» (Datatilsynet 2020d, 2). Den tidligere nevnte kombinasjonen av GPS- og blåtann, og de ulike formålene de betjente, blir løftet som «synderen». Det ble redegjort for at én applikasjon med to tiltenkte formål, likt Smittestopp, kunne være problematisk ved at visse brukere i større grad kun ønsker å bidra inn i kontaktsporing, enn nødvendigvis arbeidet med å samle inn data for analyse- og forskningsformål. Dette kunne få uheldige konsekvenser ved at visse potensielle brukere ikke ville ønske en applikasjon med slikt kombinert formål. De presiserte at potensielt flere ville lastet ned applikasjonen om man fikk valget om å godkjenne kun et av formålene.
15 Det ble dermed vist til hvilken utbredelse Smittestopp burde hatt for å kunne tjene begge formålene, og at det ikke var tilfellet da vedtaket ble fattet (Datatilsynet 2020d, 12). Med bakgrunn i erfaringsgrunnlaget som eksisterte rundt smittesporing med bruk av smarttelefoner var også Datatilsynet tvilsom til effekten av teknologien. Som en konsekvens av varselet valgte FHI å stanse all innsamling av data i applikasjonen per 16.juni 2020, inkludert sletting av alle personopplysninger og deaktivering av applikasjonen (FHI 2020c, 1).
I etterkant av stans på datainnsamling i Smittestopp valgte FHI å svare Datatilsynet på sitt varsel.
FHI på sin side signaliserte tydelig at de ikke var enige i Datatilsynets beslutning om at Smittestopp ikke var et forholdsmessig inngrep i personvernet ut fra den daværende situasjon. FHI stilte seg dermed i opposisjon til argumentene som datatilsynet la frem om at det var for lav oppslutning av brukere til at det kunne vises til noen konkret nytteverdi. FHI skrev at selv om oppslutning var lav ville det gi et bidrag i bekjempelsen av smitte kombinert med andre tiltak (FHI 2020c, 3).
Til tross for FHI sitt argument for å la Smittestopp forbli slik den var, kom det den 6. Juni 2020 et endelig vedtak om stopp av all datainnsamling i Smittestopp fra Datatilsynet. Dette vedtaket oppsummerte Datatilsynets helhetlige vurdering, og viste i stor grad til tidligere vurderinger rundt forholdsmessigheten som ble foretatt i varselet om vedtak datert den 12.juni 2020 (Datatilsynet 2020e, 10). Den 28. september 2020 kunngjorde Regjeringen på en pressekonferanse at de fullstendig avviklet all fremtidig utvikling av Smittestopp. Folkehelseinstituttet hadde fått i oppdrag å anskaffe den nye applikasjonen som vil være erstatteren til Smittestopp, og som skulle basere seg på kun smittesporing og et internasjonalt rammeverk for gjennomføring av dette satt av Google og Apple. Det vises til at den nye applikasjonen ville være mindre inngripende enn den første, da den blant annet baserer seg på å ikke lagre data sentralt (NRK Beta 2020d).
3 Teoretisk tilnærming
Dette kapittelet vil først redegjøre for bruken av STS-tilnærmingen «skript» (Akrich 1992), og begrunne anledningen for at dette innlemmes som hovedbegrepet innenfor dens teoretiske tilnærming.
Deretter vil tidligere akademiske bidrag til smitteoppsporende teknologier belyses, sammen med en studie hvor skript blir benyttet opp mot mer kommersielle typer sporingsteknologier. I lys av mangelen på relevant litteratur på smittesporingsapplikasjoner innenfor feltet vitenskaps- og teknologistudier (STS) fant avhandlingen sistnevnte som nyttig for å fremheve verdien av STS-konsepter i studier av
16 teknologier som sporer brukeren, likt Smittestopp. Til slutt vil kapittelet redegjøre for at det på bakgrunn av tidligere studier på smittesporende teknologier eksisterer et kunnskapsgap mellom bruker og teknologi, som kan tettes med en dyptgående STS-analyse.
3.1 Brukeren, skript og ikke-brukeren
Innenfor forskningsfeltet STS har det lenge vært forsket på blant annet hvordan teknologier inngår i å bidra til både endring og stabilisering av gitte konstellasjoner (Asdal m.fl. 2007 sitert i Skjølsvold 2017). Denne avhandlingen vil benytte den teoretiske tilnærmingen «skript» av Akrich (1992) for å forstå teknologien Smittestopp i møte med brukerne.
Tanken om relasjonen mellom bruker og teknologi drar mye av sin innsikt fra en utvidet forståelse av konseptet semiotikk, som baserer seg på studier av hvordan meninger blir bygget, fra tegn til ting (Oudshoorn og Pinch 2003, 7). Betydningen av den tradisjonelle semiotikken forflytter seg dermed over til materiell semiotikk. Materiell semiotikken består av en samlig av verktøy som muliggjør for å utforske hvordan praksiser i den sosiale sfære er «vevet sammen» danner formasjoner som både er semiotiske (herav relasjonelle eller bærer mening), samtidig som de er materielle (herav en fysisk gjenstand som er ledet ut av disse meningene eller relasjonene) (Law 2019, 1). Dette vil bety at det ikke handler om meningen med tingen i seg selv, men hvordan mening er bygget inn i den. I lys av skript kan dette betraktes som å designe disse meningene og relasjonene i form av praktiske aspekter i teknologiens funksjonalitet.
Michel Callon lot seg inspirere av den materiell semiotiske tradisjonen i 1987, og introduserte med det konseptet scenario. Konseptet ble utviklet med bakgrunn i en analyse av elektriske «VEL»- biler som ble innført i Frankrike tidlig på 1970-tallet (Callon 1987). Argumentet til Callon var at ingeniørene under utviklingsfasen tok på seg jobben med å konstruere en ny virkelighet hos denne innovasjon, de inntok ikke kun rollen som ingeniører, men også sosiologer (Callon 1987, 83).
«Ingeniør-sosiologene» bygget hypoteser, eller «scenarioer», inn i teknologisk form. Scenarioet fremhever dermed visjoner om fremtiden, om hvordan innovasjonen skulle bidra til at etablerte sosiale strukturer ble radikalt endret (Callon 1987, 84). Visjonen for disse bilene var at forbrukerne skulle forflytte seg fra tradisjonell konsumpsjon av kjøretøy underlagt det eldre industrielle samfunnet, og heller fatte beslutninger for bruk på bakgrunn av nye idealer tilknyttet det post-industrielle, blant annet tuftet på miljøvennlige verdier (Callon 1987).
Steve Woolgar var på samme bølgelengde som Michel Callon da han i 1991 introduserte hvordan karakteristika ved brukere av teknologier var gjenstand for konfigurasjoner foretatt under
17 utviklingsfasen. En metafor som Woolgar (1991) benyttet innenfor denne tankegangen, var å se på teknologi som tekst. Dette ved at den utvikles gjennom å «skrives», og brukes gjennom å «leses»
(Woolgar 1991, 70). Mer spesifikt så Woolgar (1991) på tilegnelsen av kunnskap om brukere for en bedrift som produserte datasystemer. Woolgar stresset at det i dette prosjektet ble skrevet inn en bruker kun på bakgrunn av de som utviklet den sine oppfatninger om hvordan brukeren var (Woolgar 1991, 74). Ifølge Woolgar (1991) kan dette lede til implikasjoner når teknologien skulle leses av den virkelige brukeren, og presiserer med dette også viktigheten av å ha med korrekte representasjoner av fremtidige brukere basert på de som faktisk skal bruke løsningen. Ved tanken om adopsjon av teknologi gjennom en prosess med lesing, bygger i tillegg Woolgar (1991) på tanken om teknologier som fortolkningsmessig fleksible. Dette tilsier at det eksisterer en fleksibilitet i det å forstå og adoptere dem. Pinch og Bijker (1984) har vært bidragende innenfor denne tankegangen. De åpnet for at den fortolkningsmessige fleksibiliteten også finner sted på «begge sider av bordet»: Hos utvikleren, så vel som hos den som skal bruke teknologien (Pinch og Bijker 1984, 421). Deres empiriske eksempel baserte seg på utviklingsprosessen som har ledet ut i det som er den moderne sykkelen. Med utgangspunkt i at sykkelen som først ble introdusert i 1880-årene hadde store forhjul uten luft i dekkene, har den gjennom en årrekke vært gjenstand for videreutvikling. Luft i dekkene fremlegges som en tydelig indikasjon på den fortolkningsmessige fleksibiliteten, da det representerte ulike betydninger for ulike «sosiale grupper». Noen fant det nyttig siden det muliggjorde for mer fart i syklingen, andre fant det nyttig da det bidro til det opprinnelige formålet om å øke sikkerheten (Pinch og Bijker 1984, 427-428).
Om vi beveger redegjørelse videre inn i samhandlingen og samspillet som oppstår når teknologier introduseres for mennesket, kan vi også besøke en avhandling fra Latour (1988). Her skrev Latour (under pseudonymet Jim Johnson), at teknologien og mennesket opererer i et samspill hvor ulike oppgaver delegeres mellom hver av dem. Latour benyttet her eksempelet med åpning av dører (1988, 300-301). Utgangspunktet for fortellingen til Latour er at døren besitter et signifikant problem:
Den holder seg oftest åpen med mindre noen lukker den. For å unngå at varmen ikke slipper ut av rommet på bakgrunn av at døren ikke lukkes, må det delegering av ansvar til. I henhold til avhandlingen til Latour vil et alternativ være å delegere dette ansvaret til en ikke-menneskelig aktør.
Nærmere bestemt en automatisk døråpner. Her kommer samtidig et samspill mellom mennesket og teknologien til syne. Dette ved at døren ikke nødvendigvis vil forholde seg til hvordan mennesket beveger seg gjennom den, og dermed må mennesket ta på seg ansvaret med å passere slik at man ikke får døren i ansiktet (Latour 1988, 301). Det vil også kunne oppstå andre problemer ved en automatisk døråpner enn kun det førnevnte. Den kan blant annet slutte å virke, gå i lås, et cetera. På den måten
18 kan oppgaven som så fint er delegert til maskinen, også feile, og må dermed delegeres til tilbake til en menneskelig aktør for en løsning. Hovedpoenget til Latour (1988) blir dermed at det ikke finnes en gitt retning for delegering av ansvar, da dette vil delegeres frem og tilbake mellom den menneskelige og den ikke-menneskelige aktøren. Her kan vi blant annet se til skript som utgangspunktet for beskrivelse av hva som er forventet med hensyn til delegeringen av ansvar.
Avhandlingen vil som nevnt plassere skript (Akrich 1992) i «front» for å kunne bygge kunnskap rundt brukernes møter med Smittestopp. Skript, med sitt sterke fotfeste innen tradisjonen aktør-nettverksteori, fordrer først en avklaring innenfor de rammene av hva som skal studeres i denne avhandlingen. Law (2007, 2) presiserer hvordan aktør-nettverksteori ikke vil evne å forklare hvorfor noe skjer ved å putte funn i «bokser». Derav opptrer dette mer som en «verktøykasse» for å forstå praksiser som oppstår på bakgrunn av det relasjonelle og materielle. Avhandlingen benytter dermed ikke skript som en teori som sådan, men heller en tilnærming for å bygge interessante historier om Smittestopp sin utbredelse og bruk i lys av forventningene den bar med seg inn i verden.
Kapittel to har fungert som bekreftende for valget om å benytte seg av skript-tilnærmingen for analyse av Smittestopp, spesielt med hensyn til mange av kontroversene som oppstod i etterkant av dens lansering. Det ble ofte argumentert mot Smittestopp som egnet for brukerne og formålene den skulle betjene (se punkt 2.4). Akrich (1992) har fremhevet at designere vil programmere inn et sett med forutantagelser om brukerne og verden teknologien teknologien skal eksistere i. Resultatet av dette for Smittestopp var funksjonaliteten fremhevet i delkapittel 2.1 og 2.2. Skript som et konseptuelt rammeverk for denne avhandlingen vil kunne vise seg som et fruktbart verktøy for å forstå seg på budskapet, fortellingene og historiene fremmet av teknologiens talspersoner under lanseringen. Som leseren vil bevitne senere i avhandlingen vil dens empiri også baseres på de forventninger som ble frontet av de offentlige institusjonene (se delkapittel 4.1) På den måten vil tanken om skript muliggjøre for å se det «kommuniserte», derav forventede, opp mot hvordan brukeren fortolket teknologien, hva de forventet av den og hvordan den ble brukt. Akrich beskriver i sin avhandling et eksempel på et
«feilaktig» skript, hvor den fremtidige brukeren og miljøet teknologien skulle fungere i, ikke stemte overens med de rollene teknologien tildelte brukeren (1992, 210). Hun fremhevet at det lite suksessfulle utfallet med inkorporering av denne teknologien, ikke var med bakgrunn i neglisjering av den fremtidige brukeren, men på bakgrunn av avveininger gjort innenfor de forståelsesrammer som eksisterte der den ble utviklet (Akrich 1992, 211). Dette utfallet var på ingen måte forventet da teknologien forlot fabrikken, og understreker dermed behovet for analyser av den forventede brukeren, konfrontert med den ekte brukeren. Som Akrich selv beskriver:
19
“Instead we have to go back and forth continually between the designer and the user, between the designer’s projected user and the real user, between the world inscribed in the object and the world described by its displacement” (Akrich 1992, 209)
Dette sitatet har blant annet fungert som formende for avhandlingens problemstilling (se delkapittel 1.1), og innlemmet hvorvidt «institusjonenes» forventinger representeres i tolkningene iog bruken som ble gjort utført brukerne i møte med Smittestopp. Det er nærliggende å presentere Smittestopp som en potensiell «løsning» på et høyst uhåndterlig problem. Som et verktøy kun egnet for den konteksten den ble introdusert innenfor (Dagsavisen 2020a). Forklaringer utover dette bør forankres i de praksiser som oppstod da applikasjonen møtte brukeren.
For å danne en forståelse av prosessen som tar plass ved teknologiutvikling, foretar Akrich en analogi til filmverdenen: “Like a film script, technical objects define a framework of action together with the actors and the space in which they are supposed to act.” (Akrich 1992, 208). Smittestopp var designet som relativt enkel, og var i hovedsak kun ment for sporing av brukerens mobiltelefon (se delkapittel 2.1). Det tiltenkt enkle bruksmønsteret «skrevet» inn som et manus i Smittestopp, vil i denne avhandlingen sees opp mot hva som oppstod da den ble tatt i bruk. Skript-tilnærmingen vil dermed kunne belyse effektene som ledet ut av funksjonaliteten, i lys av hvilken «realitet» den var satt til å betjene. Ved denne tilnærmingen tas ingen aspekter ved introduksjonen av teknologien for gitt.
Det anerkjennes med det en samproduksjon mellom det menneskelig og det teknologiske. Dette baner veien for å tenke om teknologier som noe mer enn kun handlingsløse objekter, og mennesker som mer enn passive mottakere av hva den bringer med seg (Skjølsvold 2017).
Bestemte handlings- og bruksmønstre kan dermed lede ut av teknologiens skript, men den egentlige virkningen av det vil ikke vise seg før teknologien settes ut i verden, og blir brukt innenfor den konteksten det var ment at den skulle brukes. Relasjonen mellom teknologiens bruker og selve teknologien vil deretter formes på bakgrunn av denne egnetheten som viser seg (Akrich 1992, 209).
Gjennom beskrivelsen av enkle skjermbilder avdekkes potensielt en oppfordring til gitte handlinger (se delkapittel 2.1). De teknologiske løsningene valgt i Smittestopp ved utvikling (se delkapittel 2.2), skulle på sin måte være egnet ut fra brukerens ønsker for hvordan en slik teknologi var tenkt til å fungere. Skriptets stryker eller svakheter viser seg ofte med en utvidet forståelse av skript-begrepet:
«antiprogram» (Oudshoorn og Pinch 2003, 11). Dette representerer de handlinger som er i strid med hva som var forventet fra startpunktet i analysen av teknologien (Akrich og Latour 1992, 259). Et antiprogram blir ofte reflektert over fra brukeren sitt perspektiv, men kan også gjelde i omvendt forstand, hvor handlingsmønsteret som forekom ved bruk av teknologien ikke var representert i utgangspunktet til brukeren. Hva det gjelder Smittestopp, kan vi her bruke tillatelser for deling av
20 posisjon som eksempel (se punkt 2.1). Et antiprogram kan her utspille seg ved at brukeren hadde valgt å ikke godta for dette. Med bakgrunn i viktigheten av brukerens posisjon for Smittestopp sine formål, er det nærliggende å tro at skriptet ønsket å oppfordre til at den riktige handlingen ble foretatt i henhold til «programmet». I henhold til antiprogrammene viser man seg dermed tilbøyelig for, eller motstrider seg det som fremlegges, ofte gjennom en prosess som inngår i forhandlinger (Akrich og Latour 1992, 259).
Den, kanskje, ultimate formen for antiprogram, kan antas å være valget om å ikke bruke tjenesten i det hele tatt. Mennesker i samfunnet kan innta roller som «ikke-brukere». Avhandlingen fremmer tanken om å innlemme denne gruppen sine meninger inn under den overordnede skript-analysen av Smittestopp. Innenfor betegnelsen ikke-bruker er det viktig å fremheve at det eksisterer ulike måter å definere disse på. Wyatt, Thomas og Terranova (2002, 36) redegjorde for fire typer ikke-brukere:
Motstanderne (resisters) som ikke bruker teknologien fordi de ikke vil, de avvisende (rejecters) som stoppet å bruke teknologien frivillig, de ekskluderte (excluded) som ikke har brukt teknologien i mangel på tilgang eller av andre grunner, og de utviste (expelled) som aktivt har blitt utelatt fra bruk av teknologien som en gruppe. Wyatt (2003) påpeker at å kun se de som brukte løsningen sine perspektiver, potensielt leder til implikasjoner for vår forståelse av teknologiens kraft til å feie inn over samfunnet og skape endring. Med bakgrunn i argumenter frontet fra delkapittel 2.3 og 2.4 er det viktig å studere nærmere hva som potensielt ledet til ikke-bruk av Smittestopp, som på sin side dannet argumenter for lav oppslutning og dermed nedstengning av applikasjonen. Man bør unngå å basere dette på antagelser med bakgrunn i kunnskap produsert av «eksperter» (se delkapittel 3.3), samt de som har akseptert verdensbildet hvor adopsjon av ny teknologi er normen (Wyatt 2003, 78). Bruken av Smittestopp ble kanskje sett på som normen av noen, men tydeligvis ikke av alle. Om ikke-bruk blir sett på som avvikende atferd, som noe som burde gjøres noe med, er det fundamentalt å inkludere de som tok valget om ikke-bruk som en relevant sosial gruppe, siden de er aktører som også påvirker hvordan verden utformes (Wyatt 2003, 78).
Flere avveininger ble foretatt opp mot valget av teoretisk tilnærming for denne avhandlingen.
Dette med hensyn til hvorvidt andre konseptuelle rammeverk innenfor STS potensielt ville bidra til en mer fruktbar diskusjon. Tanken om domestisering (Silverstone og Hirsch 1993) av teknologier var én av de vurderte rammeverkene. Forkjempere for domestisering, har talt for at skript i for stor grad legger fokuset på verdenen til designere, og de teknologiske objektene, ved analyse av virkningen teknologien har når den slippes løs i samfunnet (Oudshoorn og Pinch 2003, 11).
For å forsvare skript som rammeverk, ble dette valget fattet for å bygge forståelse for evnen den nye teknologien ville ha til å påvirke både menneskene og verdenen det er ønsket at den skal spille en
21 rolle i, noe som var et overveiende fokus for denne avhandlingens studie av Smittestopp. En del av empirien som denne oppgaven bygger sin analyse på er nettopp med bakgrunn i uttalelser om forventninger fra de offentlige institusjonene til hvem som var egnet for å ta i bruk Smittestopp, og hvorfor det var et viktig og riktig verktøy for konteksten den ble satt til å operere i. Det skal, selvfølgelig, ikke tas for gitt at det kun var disse uttalelsene, forventningene og «føringene» som var bærende for bruksmønsteret som blir nevnt under avhandlingens empiriske analyse. Dette oppfattes, uavhengig, som ivaretatt gjennom innlemming av tanken om antiprogram innenfor det valgte skript- rammeverket.
Avhandlingen ønsker dermed unngå den teknologideterministiske fellen ved å analysere brukerens reaksjoner på Smittestopp, opp mot hva som var forventet. Samtidig den velger bort domestisering for å unngå å se teknologien gjennom en mer sosialkonstruvistisk linse (Akrich 1992, 206). Smittestopp og brukeren vil dermed fremstilles gjennom et resiprokt perspektiv, hvor objektet blir definert av subjektet, og subjektet av objektet (Akrich 1992, 222). Ved en tilnærming til avhandlingens problemstilling gjennom begrepet domestisering ville konsumpsjonen av teknologien, ifølge Lie og Sørensen (1996, 8), blitt fritatt antagelsen om at brukeren velger å tilpasse seg de retningslinjer som blir satt av utvikler og som dermed også tar plass innenfor «kapitalismens markedskraft». Teknologien som her studeres, Smittestopp, overfører betydningen av kapitalismens markedskraft til de offentlige institusjonenes evne for påvirkning av adopsjonen og bruken av Smittestopp. Den overførte betydning i denne avhandlingen sitt tilfelle, antas at i aller høyeste grad har hatt en innvirkning på brukerens ønsker om omfavning av teknologien, og vil derfor hensyntas.
3.2 Tidligere akademiske bidrag
Tidligere bidrag har fungert som formende for avhandlingens tilnærming til spørsmål omkring applikasjonen Smittestopp, og har blant annet bidratt til innsikt om at personvern kanskje ikke er altoverveiende innenfor denne diskusjonen. Avhandlingens problemstilling har med bakgrunn i dette blitt utformet ut fra definisjonen «betraktninger», noe som tenkelig vil gå forbi det rent personvernmessige ved teknologien. Forventninger fra myndighetene ses i relasjon til de fra brukerne, med personvern som en mulig faktor, men ikke en forhåndsbestemt føring for bruk. Det florerer ikke med akademiske bidrag omkring smittesporende teknologier i skrivende stund. Det er likevel noen fagfelt som har vært representert i den akademiske debatten, blant annet politisk vitenskap, informatikk, og markedsføring. Jeg skal nå belyse noen ulike bidrag innenfor akademia som har tatt for seg verktøy og implikasjonene ved dem under den pågående pandemien. Avslutningsvis vil det
22 også redegjøres for en studie på to «kommersielle» sporingsteknologier, hvor skript-tilnærmingen ble benyttet for å danne en forståelse av brukerens personvernspraksiser. Dette for å belyse hvilken egnethet skript kan medføre for denne avhandlingen.
Kelly D. Martin og Aaron R. Brough (2020) problematiserer i sin artikkel virkningene Covid-19 pandemien vil ha på fremtidens personvern gjennom redegjørelse for hvordan innsamling av flere typer data og nye overvåkningsverktøy har blitt introdusert via myndighets-initierte beslutninger (Martin og Brough 2020, 108). Det blir blant annet nevnt hvordan nasjonale myndigheter over hele verden har samarbeidet med teknologi- og helseorganisasjoner i privat sektor for iverksetting av sporings- og overvåkningssystemer som mulig truer individets personvern. Det blir videre fremlagt hvordan sensitive data knyttet til blant annet helseopplysninger kan bli brukt på ikke-tiltenkte måter i lang tid etter at pandemien er over (Martin og Brough 2020, 109). De viser videre til oppfordringer om at myndigheter og industrien som muliggjør infrastrukturen og plattformerne til disse smittesporende teknologiene bør ha en umettelig refleksjon omkring personvern når de designer disse løsningene.
Muligheten for å utøve større hensyn til personvern finnes ofte i de teknologiske løsningene som kan benyttes i applikasjoner for smittesporing. Flere plasser i debatten rettes også fokuset mot nettopp dette.
Fahey og Hino (2020) redegjør for teknologiske valg og staters myndighet i sin artikkel når det kommer til smittesporingsapplikasjoner. De fremhever hvordan digital smittesporing representerer et av de mest ambisiøse tiltakene noen gang iverksatt for masseinnsamling av data om befolkninger, og gjør et skille mellom to teknikker i innsamlingen. Disse teknikkene defineres utfra «privacy-first»- prinsipper eller «data-first»-prinsipper, tidligere benevnt som desentraliserte- og sentraliserte tilnærminger (se delkapittel 2.2). Det ville vært nærliggende å sette strategier for smittesporing opp mot politisk frihet i landene som introduserer applikasjonene, men det viser seg ikke å være en direkte korrelasjon her. I følge Fahey og Hino (2020, 3) har ofte den sentraliserte tilnærmingen vist seg utbredt i liberale demokratier, og kanskje mer selvsigende også i autoritære stater som Kina, Iran og Qatar.
Fahey og Hino (2020, 3) viser til at problemer knyttet til egenutviklede sentraliserte løsninger for smittesporing, har vist seg lite levbart i kampen mot pandemien. Dette gjennom blant annet motstand fra befolkningen.
Det har videre innenfor den akademiske debatten rundt smittesporingsapplikasjoner blitt løftet hvordan tidlige bidrag ikke har evnet å si noe konklusivt om de faktiske brukernes meninger knyttet til sentraliserte- vs. desentraliserte løsninger. Ofte foregår denne debatten blant «eksperter» på personvern, og hva de påpeker som viktig for brukerne (Redmiles 2020, 2). For en nærmere avklaring på nettopp dette har Redmiles (2020, 1) gjort et kvantitativt forskningsprosjekt med undersøkelser
23 blant 10 tusen amerikanere. Fokuset lå i å finne ut hva som bidrar til å danne en beslutning når det kommer til nedlastning av smittesporingsapplikasjoner. Her ble det tatt hensyn til flere attributter relatert til applikasjonene (Redmiles 2020,1). Dermed var det ønskelig å se et bredere perspektiv av brukernes betraktninger og potensielle fallgruver når det kommer til adopsjon, enn nødvendigvis det som kun var relatert til personvern (Redmiles 2020, 1). Avhandlingen påpeker hvordan et mangfold av viktigheter danner grunnlaget for brukerens endelige avgjørelse om nedlastning. Et av funnene i undersøkelsen var blant annet at kun 20 prosent av respondentene ikke var villige til å laste ned en smittesporingsapplikasjon av personvernhensyn. Det var likevel andre type elementer som scoret høyt relatert til brukerens personvernshensyn, i form av mer spesifikke formuleringer som blant annet
«lekkasje» av data til tredjeparter. Her fremkom det at 48 prosent var bekymret for at «noen» skulle kunne få informasjon om deres lokasjon (Redmiles 2020, 4). Det som likevel påvirket brukerens betraktninger mest når det kom til beslutning om nedlastning var, ifølge Redmiles, de rent tekniske kapabilitetene. Dette inkluderte blant annet hvordan slike applikasjoner påvirker telefonens batterilevetid, databruk, lagringsplass og ytelsen på andre mobiltjenester (Redmiles 2020, 5).
Det finnes i tillegg andre bidrag som viser til at rådene om å fravike fra å utvikle sentraliserte løsninger av personvernhensyn, ikke alltid samsvarer med brukerens egentlige betraktninger knyttet til hva som er ønskelig etter en totalvurdering. Horvath, Banducci og James (2020) viser til dette gjennom sin forskning på befolkningen i Storbritannia sine holdninger knyttet til smittesporingsapplikasjoner. Denne studien baserte seg på en hypotese om at brukerne verdsatte personvern høyt ved valget om å benytte en applikasjon for smitteoppsporing (Horvath, Banducci og James 2020, 3). Resultatene fra den kvantitative analysen viser til at det ikke nødvendigvis var noen konsensus blant respondentene som bekreftet denne hypotesen (Horvath, Banducci og James 2020, 10). Under de rådende omstendighetene som pågikk da deres prosjekt ble igangsatt, viste det seg at respondentene godtok en sentralisert tilnærming grunnet tiltro til nasjonale helsemyndigheter (Horvath, Banducci og James 2020, 16). Det er dermed tenkelig at personvern ikke fører til de «største»
bekymringene i møte med en myndighetsinitiert teknologi i vestlige demokratier, med heller at det dannes en «alternativ forståelse» av hva personvern faktisk er i møte med slike teknologier. Debatten i Norge har i stor grad vært fokusert inn på personvern (se delkapittel 2.4 og 2.5), og hvordan påstått dårlig håndtering av dette i Smittestopp vil kunne lede til et frafall i brukermassen som er ønsket for at en slik applikasjonen skal kunne oppfylle sitt formål.
I følge Naous m.fl (2020) bør det stilles krav til at vi som forsker på smittesporingsapplikasjoner også ser bort fra antagelser om at det kun er personvernet som har en innvirkning på deres suksess.
Det blir påpekt at introduksjonen av smittesporingsapplikasjoner til stadighet blir akkompagnert med
