Tilståelsesrabatt
Kandidatnummer: 227
Leveringsfrist: 10. november 2017 Antall ord: 39 366
i
Innholdsfortegnelse
1 INNLEDNING ...1
1.1 Oppgavens tema ...1
1.2 Rettskildebildet ...2
1.2.1 Straffeloven 2005 ...2
1.2.2 Straffeloven 1902 ...4
1.2.3 Straffeprosessloven ...5
1.2.4 Forarbeider ...6
1.2.5 Internasjonale kilder ...9
1.2.6 Rettspraksis ... 10
1.2.7 Riksadvokatens rundskriv ... 11
1.2.8 Teori ... 12
1.3 Begrepsavklaring ... 13
1.3.1 Hva er en tilståelse? ... 13
1.3.2 Tilståelsesrabatt ... 13
1.4 Videre fremstilling ... 13
2 HISTORISK ... 15
2.1 Generelt ... 15
2.1.1 Ulovfestet tilståelsesrabatt ... 15
2.1.2 Straffeloven 1902 § 59 ... 16
3 STRAFFEUTMÅLING GENERELT ... 18
3.1 Innledning ... 18
3.2 Lovfestet i straffeloven 2005 ... 18
3.3 Prinsippene om straffeutmåling ... 19
3.3 Formildende og skjerpende omstendigheter ... 20
3.4 Former for strafferabatt ... 21
4 HENSYN ... 23
4.1 Innledning ... 23
4.2 Pro ... 25
4.2.1 Prosessøkonomiske hensyn ... 25
4.2.2 Hensyn til fornærmede ... 26
4.2.3 Hensynet til sakens oppklaring ... 27
4.2.4 Kriminalpolitiske hensyn ... 27
4.3 Contra ... 29
4.3.1 Uriktig tilståelse ... 29
4.3.2 Preventive hensyn ... 31
4.3.3 Likhetsprinsippet ... 33
4.3.4 Forholdsmessighetsbetraktninger ... 34
5 ULIKE FORMER FOR TILSTÅELSE ... 35
5.1 Innledning ... 35
ii
5.2 Uforbeholden tilståelse ... 35
5.3 Forbeholden tilståelse ... 37
5.3.1 Delvis tilståelse ... 40
5.4 Tilbaketrekking av anke over skyldspørsmålet ... 42
5.4.1 Generelt ... 42
5.4.2 Faller tilbaketrekking av anke under ”uforbeholden tilståelse” i straffeloven § 78 f? ... 42
5.4.3 Likestilling med en uforbeholden tilståelse ... 43
5.4.4 Når skal tilbaketrekking av anke føre til strafferabatt? ... 44
5.4.5 Uten anke ... 45
5.4.6 Uten avtale ... 46
5.4.7 Burde tilbaketrekking av anke over skyldspørsmålet kunne føre til strafferabatt? ... 46
6 TILSTÅELSESRABATTENS STØRRELSE ... 48
6.1 Innledning ... 48
6.2 Hensynet til fornærmede ... 49
6.2.1 Innledning ... 49
6.2.2 Gjennomgang av dommene i Riksadvokatens rundskriv ... 49
6.2.3 Gjennomgang av enkelte dommer avsagt etter Riksadvokatens rundskriv ... 52
6.2.4 Sammenfatning av praksis ... 55
6.3 Hensynet til sakens oppklaring ... 57
6.3.1 Innledning ... 57
6.3.2 Gjennomgang av dommer inntatt i Riksadvokatens rundskriv ... 57
6.3.3 Gjennomgang av dommer avsagt etter Riksadvokatens rundskriv ... 60
6.3.4 Sammenfatning av praksis ... 63
6.4 Prosessøkonomiske hensyn ... 65
6.4.1 Innledning ... 65
6.4.2 Gjennomgang av dommer inntatt i Riksadvokatens rundskriv ... 65
6.4.3 Gjennomgang av dommer avsagt etter Riksadvokatens rundskriv ... 67
6.4.4 Sammenfatning av praksis ... 75
6.5 Andre momenter som tillegges vekt ... 77
6.5.1 Tidsmomentet ... 77
6.5.2 Særlig om avtaler med påtalemyndigheten ... 81
6.5.3 Forbrytelsens alvorsgrad ... 87
6.5.4 Betydningen av manglende opplysninger ... 92
6.6 Oppsummering av vekten av de ulike hensynene ... 92
7 SYNLIGGJØRING AV TILSTÅELSESRABATTEN ... 95
7.1 Krav til domsgrunnene i straffeprosessloven § 40 ... 95
7.2 Hvordan skal rabatten angis ... 95
7.3 Synliggjøring i praksis ... 97
7.4 Bør tilståelsesrabatten synliggjøres i størst mulig grad? ... 98
8 FORBUD MOT SELVINKRIMINERING ... 100
8.1 Innledning ... 100
8.2 Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 6 ... 100
8.3 SP artikkel 14.3 bokstav g ... 104
iii
9 UTENLANDSK RETTSPRAKSIS ... 106
9.1 Innledning ... 106
9.2 Danmark ... 106
9.2.1 Gir Danmark tilståelsesrabatt? ... 106
9.2.2 Sammenlikning med norsk rett ... 107
9.3 Sverige ... 109
9.3.1 Gir Sverige tilståelsesrabatt? ... 109
9.3.2 Sammenlikning med norsk rett ... 111
9.4 USA ... 113
9.4.1 Innledning ... 113
9.4.2 Gir USA tilståelsesrabatt? ... 113
9.4.3 Sammenlikning med norsk rett ... 114
10 RETTSPOLITISK ... 116
10.1 Bør tilståelsesrabatt gis? ... 116
10.2 Virker tilståelsesrabatt etter sin hensikt? ... 116
10.3 Bør avtaler med påtalemyndigheten tillegges vekt ved utmåling av rabatten? ... 117
11 KONKLUSJON ... 119
12 KILDEHENVISNINGER ... 121
12.1 Lover ... 121
12.2 Konvensjoner ... 121
12.3 Utenlandske lover ... 121
12.4 Forarbeider ... 121
12.5 Domsregister ... 121
12.6 Litteraturliste ... 124
12.7 Artikler ... 124
12.8 Internett ... 124
1
1 Innledning
1.1 Oppgavens tema
Når noen begår en straffbar handling, er utgangspunktet at vedkommende skal dømmes etter straffebudet (eller straffebudene) som er overtrådt og straffen skal bli utmålt i tråd med straf- feutmålingsreglene. Utgangspunktet er videre at tiltalte ikke trenger å forklare seg, enn mindre tilstå. Dersom tiltalte likevel tilstår og avgir en forklaring som bidrar til sakens opp- klaring, skal det imidlertid belønnes. Hovedprinsippet er enkelt, men det er uklart hvordan det skal praktiseres.
Tema for oppgaven er i hvilke tilfeller det er aktuelt med tilståelsesrabatt, og i hvordan en til- ståelse vektlegges ved straffutmålingen. Hovedformålet med oppgaven er å beskrive hvilke momenter som har betydning ved utmåling av tilståelsesrabatt, og hvor stor rabatt tiltalte får hvis de foreligger, herunder om praksis samsvarer med retningslinjene i Riksadvokatens rund- skriv.1
Det er særlig tre momenter som skal vektlegges; (i) hensynet til fornærmede, (ii) hensynet til sakens oppklaring og (iii) prosessøkonomiske hensyn. Jeg vil ta for meg hvert enkelt moment og peke på hvordan akkurat dette momentet vektlegges i rettspraksis.
Det er relativt lite litteratur om tilståelsesrabatt, til tross for at temaet er svært praktisk, til dels omstridt og det fremdeles er uavklarte spørsmål.
Det vil bli foretatt en redegjørelse for relevante lovbestemmelser, lovforarbeider, juridisk teori og et utvalg av den omfattende rettspraksisen knyttet til straffeloven 2005 § 78 bokstav f og § 80 bokstav a og dens forgjenger i straffeloven 1902 § 59 annet ledd. Jeg vil også gi en kort historisk fremstilling av rettstilstanden, og sammenlikne norsk praksis med utenlandsk prak- sis.
1 Riksadvokatens rundskriv nr 3/2007
2
Oppgavens rettslige plassering er innenfor reaksjonslæren i strafferetten. Videre berører problemstillingene deler av straffeprosessen, da straffeprosessen blant annet regulerer de pro- sessrettslige konsekvenser ved en uforbeholden tilståelse.
1.2 Rettskildebildet
1.2.1 Straffeloven 2005
Etter straffeloven 2005 §§ 78 bokstav f er tilståelse et straffeutmålingsmoment som skal tas i betraktning i formildende retning, og § 80 bokstav a gir domstolene adgang til å gå under en fastsatt minstestraff ved tilståelse. Når begrepet tilståelsesrabatt anvendes, er det med andre ord både en henvisning til straffutmålingsmomentet, og muligheten for en fastsettelse av en straff under den aktuelle strafferammen.
Loven fastslår et nokså overordnet prinsipp, og det foreligger ingen forskrift med nærmere re- gulering av for eksempel hvor stor vekt som skal legges på tilståelsen i ulike situasjoner. Lov- giver har med andre ord overlatt løsninger av grensetilfellene til rettspraksis, med retningslin- jer i forarbeidene.
Tilståelsesrabatt er et prinsipp vi har hatt lenge i Norge. Alle straffbare forhold begått fra og med ikrafttredelsen 1. oktober 2015, vil kunne påberope seg at en uforbeholden tilståelse skal tas i betraktning ved straffeutmålingen, jf. straffeloven 2005 § 3. Endring av loven har for øv- rig begrenset praktisk betydning, jf. straks nedenfor.
1.2.1.1 Straffeloven 2005 § 78 bokstav f
Straffeloven 2005 § 78 bokstav f lyder som følger;
”Ved straffutmålingen skal det i formildende retning især tas i betraktning at: (…) [bokstav f]
lovbryteren har avgitt en uforbeholden tilståelse, eller i vesentlig grad bidratt til oppklaring av andre lovbrudd”
3
At bestemmelsen er tatt inn i en mer omfattende regulering av formildende omstendigheter (strl 2005), innebærer ikke noen endring i forhold til den praksis som er utviklet gjennom straffeloven 1902 § 59 annet ledd, første punktum.2
Ordlyden er generell ved at den omfatter enhver forbrytelse. Videre tilsier ordlyden at bestem- melsen kan anvendes uavhengig av hvilket straffebud som er overtrådt og uavhengig av hand- lingens alvorlighetsgrad. Det vil si at man i teorien kan få prosentvis like stor straffereduksjon for overlagt drap som for tyveri. Det presiseres imidlertid i forarbeidene at virkeområdet for bestemmelsen først og fremt er tiltenkt de mindre straffesakene, og at det ved de grove forbry- telser vil kunne bli mindre strafferabatt.3
I straffeloven 2005 ble det lagt til en tilleggsbestemmelse som ikke var inntatt i straffeloven 1902 § 59 annet ledd; dersom lovbryteren ”i vesentlig grad har bidratt til å oppklare andre lovbrudd” skal det legges vekt på det ved straffeutmålingen. Det understrekes her at det i disse tilfellene dreier seg om andre lovbrudd. Problemstillingen oppstår i grensetilfellene, der tiltalte gir en uforbeholden tilståelse for den aktuelle sak han er tiltalt for, i tillegg til at han tilstår og navngir medvirkere til andre lovbrudd. Rabatten blir da gitt etter en helhetsvurde- ring, og det kan i disse tilfellene være vanskelig å se nøyaktig hvor mye rabatt den uforbehol- den tilståelse ga sammenliknet med oppklaring av andre lovbrudd.
1.2.1.2 Straffeloven 2005 § 80 bokstav a Straffeloven 2005 § 80 bokstav a lyder som følger:
”Straffen kan settes under minstestraffen i straffebudet eller til en mildere straffart når lov- bryteren har avlagt en uforbeholden tilståelse.”
Bestemmelsen er en videreføring av straffeloven 1902 § 59 annet ledd, annet punktum.
Bestemmelsen gir adgang til å anvende en mildere straffart enn den som fremgår av straffebu- det. Det vil si at det for eksempel kan gis bot eller samfunnsstraff istedenfor fengselsstraff dersom vilkårene i § 80 bokstav a er oppfylt.
2 Ot.prp.nr. 8 (2007-2008) s. 275
3 Ot.ptp.nr. 81 (1999-2000) punkt 9
4
Når vilkårene i § 80 bokstav a foreligger kan nedre strafferamme fravikes. Dette må ses i sam- menheng med straffnedsettelsesmomentene som er listet opp i § 78.
Tidligere kunne samfunnsstraff ikke anvendes dersom strafferammen overskred fengsel i seks år. Høyesterett kom imidlertid til at dersom det forelå en straffnedsettelsesgrunn, kunne det likevel anvendes samfunnsstraff om tiltalte var under 18 år, jf. Rt. 2003 s. 1455. I en tilsva- rende situasjon i fremtiden vil det samme måtte gjelde.
Det er ikke adgang til å sette straffen under 14 dager som er den generelle minstestraffen i § 31 annet ledd, jf. Rt. 1907 s. 355
Ved overtredelse av to straffebud som kan pådømmes i konkurrens eller som kan pådømmes samlet kommer straffeloven § 79 første ledd bokstav a til anvendelse. Om tiltalte tilstår en overtredelse er det likevel ikke rom for å anvende § 80 for den overtredelsen tilståelsen dek- ker, jf. § 1973 s. 352. Ved flere overtredelser vil det ikke være aktuelt å gå under minstestraf- fen.
Etter § 80 bokstav a nummer 2 kan straffes settes under minstestraffen i straffebudet eller til en mildere straffart når lovbryteren har avlagt en uforbeholden tilståelse.
Adgangen til å anvende § 80 forutsetter at tilståelsen opprettholdes. Dersom en tilbakekalt til- ståelse har gitt et bidrag til sakens oppklaring, kan den likevel ha betydning, jf. Rt. 2002 s. 4 og Rt. 2004 s. 1974.
1.2.2 Straffeloven 1902
I 2001 ble betydningen av en uforbeholden tilståelse lovfestet i straffeloven 1902 § 59 annet ledd:
På grunn av at straffeloven 2005 er videreføring av denne bestemmelsen, vil rettspraksis knyt- tet til straffeloven 1902 § 59 annet ledd være meget relevant ved tolkningen av straffeloven 2005 §§ 78 bokstav f og 80 bokstav a.
5 1.2.3 Straffeprosessloven
En uforbeholden tilståelse kan ha betydning ikke bare for straffutmåling, men for også for prosessen. Det åpner for en enklere pådømmelse, således en enklere måte å få avgjort saken på.
De materielle spørsmålene om straffens lengde og straffens art beror på en tolkning av straffe- loven, mens straffeprosessloven regulerer de prosessuelle sidene ved en tilståelse. En uforbe- holden tilståelse er et nødvendig vilkår for å idømme tilståelsesdom, jf. straffeprosessloven § 248. Etter rettspraksis skal begrepet uforbeholden tilståelse forstås på samme måte i straffe- prosessloven § 248 som i straffeloven.4
Ved en uforbeholden tilståelse før hovedforhandling, kan påtalemyndigheten utforme en sik- telse og begjære saken pådømt i tingretten som tilståelsessak etter straffeprosessloven § 248.
Når skyldspørsmålet regnes som klart på grunn av en tilståelse, og domstolen anser det som ubetenkelig å pådømme saken, er dette en forenklet behandling som lovgiver anser som for- svarlig. En stor forskjell på tilståelsessaker og vanlige straffesaker, er at dommeren får alle sakspapirene fra påtalemyndigheten. I straffesaker med meddommere har finnes det kun en tiltalebeslutning og en bevisoppgave. I en narkotikasak vil for eksempel dommeren få en ana- lyserapport som viser at funnet i leiligheten faktisk var narkotika. I en tilståelsesdom vil ty- pisk fremgå at siktede har gitt en uforbeholden tilståelse og forklart seg i tråd med siktelsen, samt at siktedes forklaring støttes av de øvrige bevisene i saken (for eksempel analyserappor- ter, illustrasjonsbilder, vitneforklaringer etc). Ytterligere bevisføring om skyldspørsmålet, her- under subjektiv skyld, er ikke nødvendig og retten kan settes med én fagdommer, uten med- dommere.
Det forutsettes at siktede samtykker for å kunne avsi en tilståelsesdom, og at straffebudet til- ståelsen gjelder ikke kan ha høyere strafferamme enn 10 år, jf. straffeprosessloven § 248. Gir siktede klart uttrykk for at han ikke er skyldig, kan pådømmelse etter § 248 ikke skje. Det kan foreligge uforbeholden tilståelse uten at det erkjennes straffeskyld, jf. Rt. 1975 s. 459. Det er ikke sjeldent at påtalemyndigheten lar være å begjære saken pådømt etter straffeprosessloven
§ 248, til tross for at det foreligger en uforbeholden tilståelse. Dette vil typisk være tilfellet i
4 Se blant annet Rt- 2011 s. 364 og Rt 2011 s. 514 og Ot. prp. nr. 81 (1999-2000) s 43.
6
de alvorlige sakene (kroppskrenkelser mv.) hvor hensynet til at fornærmede blir hørt veier tyngre enn den prosessøkonomiske gevinsten.
En annen kobling mellom straffelovens bestemmelser om tilståelsesrabatt og straffeprosesslo- ven fremgår av straffeprosessloven § 40 annet ledd tredje punktum, der det fremgår at det skal opplyses i domsgrunnene hvorvidt straffeloven § 78 bokstav f er blitt anvendt. Det fremgår også av § 40 at dommen burde si noe om hvilken betydning tilståelsen har hatt for straffeut- målingen. Dersom bestemmelsen følges opp lojalt av domstolene, blir det enklere å se opp om lovgivers intensjoner blir fulgt i praksis.5
1.2.4 Forarbeider
Straffeloven 2005 er en videreføring og modernisering av straffeloven 1902. Forarbeidende til straffeloven 2005 henviser til endringsforarbeidene6 i straffeloven 1902 § 59 annet ledd, og det vil derfor være naturlig å legge vekt på disse.
Det var delte meninger om lovfestingen av den uforbeholdne tilståelses betydning ved straffe- utmåling. Barneombudet uttalte på sin side at en slik ordning kan stimulere til åpenhet og gi mennesker mulighet til å gjøre opp for seg7. De på pekte videre at det ville bidra til egen reha- bilitering og viste til individualpreventive hensyn. Borgarting lagmannsrett, Oslo statsadvoka- tembeter og Oslo, Bergen og Trondheim politidistrikt var imot forslaget om lovfesting. Borg- arting lagmannsrett viste til at en slik regel vil representere et markert brudd med etablert straffeutmålingspraksis8. De var imot lovfesting, men for at en tilståelse kunne trekkes inn som et vesentlig moment ved fastsettelsen av straff. De uttalte at en slik lovfesting kunne svekke straffens preventive funksjon, særlig ved lovbrudd som ran og planlagt alvorlig narko- tika virksomhet ville dette kunne by på problemer.
Statsadvokatembetene uttalte at de til en viss grad så at en slik ordning ville spare ressurser, men påpekte at dette ikke var tungtveiende. Det var fler som så at forslaget ville gi prosess-
5 Prop. 141 L (2009-2010) kap 11.4 (merknad til § 40).
6 Ot.prp.nr. 81 (1999-2000)
7 Ot.prp.nr.81 (1999-2000)
8 Ot.prp.nr.81. (1999-2000)
7
økonomiske gevinster og at forskjellen på tilståelsessaker og ikke-tilståelsessaker før lovfes- tingen var for liten. Videre ble det påpekt at prosessøkonomiske hensyn bør i straffesaker ha begrenset vekt, i fare for at det vil komme i veien for ”riktig straff”.
Høyesterett viste til at prinsippene for straffeutmåling i all hovedsak ikke er lovfestet i Norge.
Hvor vidt det burde lovfestet ble drøftet i Innst.S.nr. 175 (1979.1980) s. 37-38 og BOU 1983:57 s. 240-242. Videre uttalte Høyesterett at straffekommisjonen ikke ville foreslå gene- relle lovregler om skjerpende og formildende omstendigheter ved straffeutmålingen i forsla- get til alminnelig bestemmelser, og at spørsmålet i tilfelle bør forelegges for Straffelovkom- misjonen på ny sammen med forslaget om endring av straffeloven § 59.
Departementet påpekte at man har sett et behov for nærmere lovregulering av tilståelser, fordi tilståelsen ble tillagt for liten vekt i mange saker. De fleste høringsinstansene var enige i at straffen i tilståelsessaker ofte ikke skiller seg nevneverdig fra den straff som utmåles i andre saker9.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, var enige om at en rekke hensyn tilsier at tilståelser burde tillegges større vekt ved straffeutmålingen enn det som tidli- gere ble gjort. Det ble videre fastslått at både prosessøkonomiske hensyn og hensynet til for- nærmede var viktig å vektlegge. Flertallet delte Justisdepartementets syn om at det var større skepsis til å lovfeste straffeutmålingsregel i tilfeller av bistand til politiet, enn ved tilfeller av tilståelse. Dette ble senere endret og inntatt i straffeloven 2005.10 Flertallet påpekte at straffe- loven 1902 § 59 ikke må tolkes slik at en tilståelse automatisk fører til straffereduksjon, og at det fremdeles er opp til rettens skjønn å vurdere hvilken betydning en tilståelse skal ha for straffeutmålingen.11 Det samme er videreført i straffeloven 2005 § 78; tilståelsen fører ikke automatisk til straffereduksjon, men pålegger domstolen å ta den i betraktning i den skjønns- messige vurderingen.
9 Innst.O.nr.45 (2000-2001)
10 Ot.prp.nr.90 (2003-2004)
11 Innst.I.nr.45 (2000-2001)
8
Departementet var enig med Straffelovkommisjonen i at straffutmålingsregelen ved tilståelse skulle videreføres i den nye straffelov, jf. ot.prp.nr.90 (2003-2004)12. Straffeloven 2005 er en videreføring og modernisering av straffeloven 1902. Forarbeidende til straffeloven 2005 hen- viser til endringsforarbeidene13 i straffeloven 1902 § 59 annet ledd, og det vil derfor være na- turlig å legge vekt på disse. Som ledd i arbeidet under utarbeidelse av ny straffelov ble det konstatert at det hadde skjedd en ikke ubetydelig omlegging av dommernes praksis av å legge større vekt på tilståelser ved straffeutmålingen, men at det likevel var et stort antall saker hvor tilståelsen ikke har gitt utslag i strafferabatt.14 Dommerne var av den oppfatning at aktor i li- ten grad tok hensyn til tilståelsen i påstander og prosedyre. Lovgivers ønske om at rabatten ble synliggjort i domspremissene ble heller ikke fulgt opp, særlig ikke ved pådømmelse i første instans.
Departementet foreslo derfor at det skulle tas inn en bestemmelse i straffeprosessloven § 40 annet ledd nytt tredje punktum, om at det skal opplyses i dommen hvorvidt straffutmålingsre- gelen om tilståelse er anvendt, og at det bør angis hvilken betydning tilståelsen har hatt.15 Be- stemmelsene kan ha den virkning at domstolene allerede under rettsforhandlingene er opp- merksom på at dette må belyses, og at det krever at aktor i sin prosedyre berører spørsmålet.
Etter departementets synspunkt burde det overveies å ta inn uttrykkelig bestemmelser i påtale- instruksen §§ 21-2 og 26-1 første ledd om at påtalemyndigheten skal uttale seg om anvendel- sen av tilståelsesrabatt ved straffutmåling og eventuelt også om tilståelsen som straffnedsettel- sesgrunn. Departementet ønsket med dette at påtalemyndigheten i langt større utstrekning skulle anslå nivå på sannsynlig straffepåstand i forkant.
Lovgiver har bevisst ikke konkretisert hvilken betydning den enkelte tilståelse skal ha, da straffutmålingen skal vurderes konkret i den enkelte sak. Det er et viktig prinsipp at betyd- ningen av en uforbeholden tilståelse skal vurderes konkret i den enkelte sak, men prinsippet om at like tilfeller skal dømmes likt er også et viktig prinsipp etter norsk strafferett. Det har ble gitt uttrykk for at straffeutmålingen for ulike typer forbrytelser generelt burde skjerpes.
Komiteen påpekte derfor i forarbeidene at størrelsen på en eventuell tilståelsesrabatt må tas
12 kap. 27.5.2.3.
13 Ot.prp.nr. 81 (1999-2000)
14 Domstolsadministrasjonens rapport fra mars 2004
15 Ot.prp.nr.90 (2003-2004)
9
utgangspunkt i at straffenivået generelt måtte heves, og at lovendringen ikke skulle forstås som en reduksjon i straffenivået.16
Videre angir forarbeidene de viktigeste momentene ved utmåling av tilståelsesrabatt; betyd- ningen for fornærmede, den prosessøkonomiske gevinst, tidsmomentet og sakens oppklaring.
I tillegg påpekes det at domstolen skal drøfte rabattens betydning for effektiviteten av straffe- budet, hvis straffenivået reduseres ved tilståelse.
1.2.5 Internasjonale kilder
Det har vært diskutert om tilståelsesrabatt er i strid mot selvinkrimineringsforbudet i den euro- peiske menneskerettskonvensjonen (EMK) art. 6, eller om det er i strid med forbudet i FNs konvensjon om sosiale og politiske rettigheter (SP) artikkel 14 mot å bli tvunget til å vitne mot seg selv eller til å erkjenne seg skyldig. I tilfelle av direkte motstrid mellom EMK eller SP og straffeloven, vil konvensjonene ha forrang, jf. menneskerettsloven § 2. Det er derfor naturlig å ta opp problemstillingen og vurdere om det er konflikt mellom reglene, se punkt 7.0.
Når man er utenfor de konvensjoner Norge har inkorporert, mener Erik Boe at utenlandsk rett for øvrig rettslig sett ikke er en relevant rettskilde i norsk rett. Dette begrunner Boe med at slike kilder ikke er del av det norske rettssystemet, og at det vil være i strid med legalitetsprin- sippet å anvende det som gjeldende rett i Norge, jf. Grunnloven § 96. Thorstein Eckhoff me- ner på den andre siden at utenlandsk rett og rettspraksis kan tjene som illustrasjon, og brukes som argument for at rettsspørsmålet burde løses på tilsvarende måte i det norske rettssyste- met. Det er først og fremst privatrettslige tvister Eckhoff sikter til, og påpeker at man er noe mer tilbakeholden på å bruke utenlandsk rett som argument i straffesaker. Dette igjen for å ivareta legalitetsprinsippet. Han viser til Rt. 1952 s. 1217 der domstolen anvender utenlandske rettskildefaktorer som relevant moment og argument for resultatet. I praksis har uenigheten mellom Boe og Eckhoff liten betydning. Som jeg skal komme tilbake til, tjener utenlandske kilder kun som illustrasjon for temaet strafferabatt, og vil ikke bli tillagt selvstendig rettskil- demessig vekt, jf. kapittel 8 nedenfor.
I Torstein Eckhoff, Rettskildelære, 5 utgave, på side 284 siste avsnitt uttales følgende:
16 Innst.Onr.45 (2000-2001)
10
”I andre tilfeller er det rettsvitenskap og rettspraksis som har trukket inn stoff utenfra. I juri- disk litteratur gjøres det ofte rede for hvordan de spørsmål som behandles er løst i andre land. Og i drøftelser av norsk rett henvises det ofte til utenlandsk litteratur, lovgivning og rettspraksis. Slike henvisninger kan dels tjene som illustrasjonsmateriale og dels som argu- menter for at spørsmål bør løses likedan hos oss. Dansk og svensk stoff er nok det som refere- res oftes. Særlig står dansk rett i en særstilling på grunn av dens nære slektskap med norsk.”
Videre står det at ”etter krigen er USA og England kommet sterkere inn i bildet. Jeg har tidli- gere nevnt eksempler på at impulsene fra disse land, via rettsvitenskaå og rettspraksis, har fått innpass i norsk rett.”
Norge, Sverige og Danmark har nokså like rettssystemer. Dette stammer fra unionstidene, men bygger også på det samarbeidet som er opprettet mellom de skandinaviske landene, blant annet ved utvikling av lover og regler. Svenske og danske lover og forarbeider vil derfor være av interesse for å se på likheter og ulikheter ved bruk av tilståelsesrabatt.
I USA praktiseres tilståelsesrabatt på en litt annerledes måte enn i Norge. Det nærmeste man kommer tilståelsesrabatt i USA er ”plea bargaining”. Da forhandler påtalemyndigheten og forsvarer/tiltalte om en passende straff mot en tilståelse. Dommeren vil da i prinsippet ikke ha noe innvirkning. USA har et vesentlig høyere straffenivå enn Norge, og det kan tenkes at det er større press for tiltalte for å tilstå til tross for sin eventuelle uskyld, fordi man ikke stoler på systemet. Dette skal jeg se nærmere på i punkt 8.4, og sammenlikne med rettssystemet i Norge, der avtaler med påtalemyndigheten er et omstridt emne.
1.2.6 Rettspraksis
Før lovendringen i straffeloven § 59 ved lov 2. mars 2001 nr. 7 var tilståelsesrabatt et ulovfes- tet prinsipp, skapt av domstolene. Rettspraksis var derfor av avgjørende betydning. Et av for- målene med lovfestingen i 2001 var imidlertid at tilståelsesrabatten skulle bli mer synlig.
Rettspraksis har derfor ikke mistet sin betydning etter lovfestingen. Det var ikke lovgivers
11
formål å endre noe av praksisen.17 Endringen var ledd i prosjektet om hurtigere straffesaksbe- handling, og formålet med lovfestingen var at tilståelsen skulle tillegges større vekt ved straf- feutmålingen.
Fordi litteraturen er begrenset om tema blir mye av oppgaven å samle informasjon fra retts- praksis og se etter faste mønstre i straffutmålingen der det er avgitt tilståelse.
Når det gjelder praksis fra tingrettene og lagmannsretten, skrev domstolsadministrasjonen i 2010 en rapport om bruk av tilståelsesrabatt. Der ble det konkludert med at det ikke alltid oppgis hvor stor tilståelsesrabatt som blir gitt.18 Dette viser at det i enkelte tilfeller kan være vanskelig å trekke ut konkret størrelse på rabatten som er gitt, og hvor mye vekt tilståelsen alene hadde. Det er dette jeg skal forsøke å besvare i denne oppgaven. Slike avgjørelser vans- keliggjør en fullgod analyse av mye av den rettspraksis fra ting- og lagmannsrett som forelig- ger.
1.2.7 Riksadvokatens rundskriv
Den 7. mai 2007 ble det utgitt et rundskriv med retningslinjer for påtalemyndigheten ved vur- dering av tilståelsesrabatten. Formålet med rundskrivet var å sikre at påtalemyndigheten la til rette for at bestemmelsen om straffereduksjon ved uforbeholden tilståelse (dagjeldende straf- feloven 1902 § 59 annet ledd) fikk den effekt som lovgiver har tilsiktet. Videre skulle rund- skrivet brukes til å sikre en ensartet påtalepraksis.
Rundskrivet i seg selv har begrenset rettskildemessig vekt, men den påtalepraksis som utvik- ler seg vil kunne få indirekte rettskildemessig vekt gjennom rettspraksis.
Dette er en av de få publiserte skrivene som systematisk angir hvor stor rabatt lovbryteren burde få i de ulike tilfellene. Jeg har derfor funnet det hensiktsmessig å ta utgangspunkt i de enkelte momentene som trekkes frem i rundskrivet.
17 Ot.prp.nr.8 (2007-2008) andre avsnitt siste punktum
18 Domstolsadministrasjonen, tilståelsesrabatt s. 10 figur 3
12
Den 17. Juni 2010 ble RA-2009-298 publisert. I dette rundskrivet gjennomførte riksadvokaten en evaluering av riksadvokatens direktiver, i dette tilfellet tilståelsesrabatt. Det skulle under- søkes om de retningslinjer som ble gitt i rundskrivet fra 2007 ble opprettholdt av påtalemyn- digheten, om samarbeidet mellom aktørene i straffesaker fungerer, og om ordningen virker etter sin hensikt.
Etter tilbakemelding fra statsadvokatene og politiet fungerer ordningen med tilståelsesrabatt etter sin hensikt, i tråd med de retningslinjer som er gitt. Oslo politidistrikt konkluderte klart med at lovfestingen ikke hadde innfridd forventingene og oppnådd et skuffende resultat. Det ble hevdet at domstolene i praksis tar begrenset hensyn til tidspunktet for tilståelse ved straff- utmålingen. Det ble lagt til påtalemyndigheten å bli flinkere til å påpeke når og hvorfor en er- kjennelse blir gitt. Det ble registrert at ordningen fungerte etter sin hensikt med hensyn til for- nærmede, men at prosessøkonomiske gevinst var begrenset på grunn av de sene tilståelsene.
For å fremme tidlige tilståelser, ble det lagt inn forslag om å endre straffeprosessloven § 99, for å utvide retten til forsvarer ved tilståelsesdom.
Det konkluderes med at RA-2007-3 videreføres, men med endringer om at påtalemyndigheten kan gi skriftlig tilsagn om den straffepåstand som vil bli nedlagt. Informasjonen til fornær- mede om tilståelsesrabatten kan, der det finnes hensiktsmessig, gis som en muntlig oriente- ring.
1.2.8 Teori
Det finnes mye teori innen strafferetten. Det som finnes av litteratur besvarer imidlertid ikke alle spørsmålene som reises ved den konkrete utmåling av tilståelsesrabatt. Behandlingen er som regel lite omfattende, og nøyer seg med å fastslå hovedreglene og momentene. Riksadvo- katens rundskriv nr. 3/2007 gir en kortfattet gjennomgang av retningslinjer vedrørende tilstå- elsesrabatt, og mye av utgangspunktet vil som nevnt bli tatt i det. Magnus Matningsdals kom- mentarutgave til straffeloven19 tar for seg tilståelsesrabatten på en liknende måte som riksad- vokatens rundskriv, men går litt mer i detalj. Både kommentarutgaven av straffeloven 2005 og riksadvokatens rundskriv tar for seg hvor mye rabatt som burde gis i enkelte tilfeller, hvilke
19 Straffeloven med kommentarer, Magnus Matningsdal, Oslo 2015.
13
momenter som skal vektlegges og henviser til en rekke viktige dommer som behandler en- kelte problemstillinger som gjerne dukker opp ved utmåling av tilståelsesrabatt, omtalt både generelt og konkret.
1.3 Begrepsavklaring 1.3.1 Hva er en tilståelse?
En tilståelse etter vanlig språklig forståelse er at siktede eller tiltalte erkjenner seg skyldig i det han er tiltalt for. Det vil si at vedkommende erkjenner å ha forholdt seg som beskrevet i straffebudet og utvist nødvendig skyld.
Et sentralt vilkår for å oppnå tilståelsesrabatt etter loven, er at tilståelsen er uforbeholden. At tilståelsen er uforbeholden vil si at den siktede/tiltalte tilstår fullt og helt det straffbare forhold han er siktet eller tiltalt for. En uforbeholden tilståelse kan bli gitt allerede på stedet dersom mistenkte for eksempel tas på fersk gjerning, når som helst før hovedforhandling eller under hovedforhandling og ankeforhandling. Tidspunktet vil kunne ha betydning for størrelsen på rabatten som gis. Temaet behandles nærmere i kapittel 3.
1.3.2 Tilståelsesrabatt
Begrepet tilståelsesrabatt benyttes for å benevne den reduksjonen i straffen eller idømmelsen av en mildere straffart, som lovbryteren eventuelt oppnår ved en uforbeholden tilståelse. Det kan resultere i kortere fengselsstraff, idømmelse av annen straffart som betinget fengsel, sam- funnsstraff, påtaleunnlatelse eller bot. Tilståelsen skal bli vurdert som en formidlende omsten- dighet ved straffeutmålingen. Begrepene tilståelsesrabatt og strafferabatt vil bli brukt om hverandre.
Tilståelsesrabatt er ikke et begrep som brukes i lovgivningen, men begrepet brukes i forarbei- der, rettspraksis og dagligtalen.
1.4 Videre fremstilling
I den videre fremstillingen under kapittel 2 vil jeg først gi en kort historisk oversikt. Under ka- pittel 3 vil det gis en generell oversikt over straffutmålingsprinsippene, hvor tilståelsesrabat- ten skal plasseres i dette generelle bildet, og i hvilke former tilståelsesrabatt forekommer. Un- der kapittel 4 vil de ulike hensynene som gjør seg gjeldende ved utmåling av strafferabatt drøftes.
14
Under kapittel 5 vil jeg gå over på hoveddelen av oppgaven som tar for seg selve tilståelsen, og under kapittel 6 vektleggingen av momenter i de ulike tilfellene ved utmåling av straffera- batt. I kapittel 7 behandles bestemmelsen i straffeprosessloven § 40 om synliggjøring av til- ståelsesrabatten. Internasjonale kilder omtales i kapittel 8 (EMK og SP) og kapittel 9 (øvrig relevant/illustrerende utenlandsk praksis).
Avslutningsvis vil jeg i kapittel 10 oppsummere ved å gi en vurdering av om systemet funge- rer etter sin hensikt. Allerede her er det grunn til å peke på at lovgivers hensikt var å effektivi- sere strafferettspleien20. Videre ønsket lovgiver at det skulle legges større vekt på tilståelse i alminnelige saker, særlig i forhørsretten21. Det kunne også gis tilståelsesrabatt i de alvorlige sakene, men det er ikke først og fremst disse sakene reglene tar sikte på. Et spørsmål er i hvilke tilfeller domstolene er tilbakeholdne med å gi rabatt og i hvilke tilfeller gis det mye ra- batt, et annet spørsmål er om rettspraksis følger retningslinjene i Riksadvokatens rundskriv, og videre om det er noe å lære av utenlandsk rett.
20 Ot.prp.nr. 81 (1999-2000) s. 36
21 Ot.prp.nr. 81 (1999-2000)
15
2 Historisk
2.1 Generelt
Tidligere måtte tilståelsen bli gitt før lovbryteren visste at han eller hun var mistenkt, for at det skulle bli gitt tilståelsesrabatt. Dette gjelder ikke lenger i dag22, og en tilståelsesrabatt vil kunne få betydning uavhengig av når den kommer, men tidspunktet vil være med på å avgjøre hvor stor rabatt det gis.
2.1.1 Ulovfestet tilståelsesrabatt
Norge var i lang tid svært tilbakeholden med å lovfeste regler som skulle gjelde ved straffeut- måling.23 Før lovfestingen i 2001 var ikke domstolen pliktig til å ta en uforbeholden tilståelse i betraktning ved straffeutmålingen. Likevel var det vanlig at uforbeholden tilståelse ble vekt- lagt ved straffeutmålingen. Tilståelser hadde betydning for hvilken reaksjon domfelte skulle få i straffesaker. I Rt. 1931 s. 387 uttalte Høyesterett ”ved straffeutmaalingen tas i formil- dende retning hensyn til at de uforbeholdent har tilstaatt sin skyld”. Det kan være hensikts- messig å se bort ifra Høyesteretts ordvalg, jf skyld, da læren om tilståelsesrabatt var lite utvik- let. Uttalelsen viser at uforbeholden tilståelse hadde betydning ved straffeutmålingen også på 30 tallet. Den forbeholdne tilståelse falt tilsynelatende utenfor det domstolskapte prinsippet.
Straffutmålingen var i stor grad basert på ulovfestet rett. Uforbeholden tilståelse, og gjer- ningsmannens bidrag til oppklaring av saken, kunne tillegges vekt i formildende retning ved reaksjonsfastsettelsen.
I Rt. 1968 s. 256 ble tiltalte frifunnet for grovt tyveri. Etter dommen tilstod han at det var han som hadde stått bak tyveriet, og saken ble gjenopptatt. Straffen ble satt til fengsel i 120 dager.
Domfelte anket straffeutmålingen, men anførte ikke at tilståelsen var et moment som trakk i formildende retning og som burde bli vekt lagt ved straffutmålingen. Heller ikke Høyesterett nevner tilståelsen som et moment for strafferabatt. Dette kan tyde på at tilståelse ikke var noe som automatisk ble vurdert ved straffutmåling tidligere.
Det ble særlig gitt rabatt i de tilfellene tilståelsen omfattet mer enn politiet allerede hadde av- dekket. I Rt. 1984 s. 221 satt Høyesterett ned straffen fra 3 år og 6 måneder fengsel til 3 år
22 Ot.ptp.nr. 90 2003-2004 s- 371
23 Matningsdal 2002 s. 569
16
fengsel, for innførsel og bruk av narkotika samt innførsel av 75 000 kroner. Høyesterett la vekt på at tilståelsen kom på et tidlig tidspunkt og at tiltale i sin helhet ble tatt ut basert på sik- tedes egen forklaring. I Rt. 1999 s. 1895 ble det også tillagt vekt i formildende retning at til- talte hadde tilstått. Tilståelsen medførte at det ikke var tvil om lovovertredelse og politiets be- visførsel kunne være like omfattende. Begge disse dommene er eksempler på at det historisk ble gitt mye rabatt i de tilfellene tiltalte kom med opplysninger utover det politiet allerede visste/kunne bevise.
2.1.2 Straffeloven 1902 § 59
Før lovendringen i 2001 lød straffeloven 1902 § 59 slik;
”Hvad i foregaaende Paragraf er bestemt, kommer ogsaa til Anvendelse paa den, som, forin- den han endnu vidste sig mistænkt, har saavidt muligt og i det væsentlige forebygget Hand- lingens skadelige Følger eller gjenopprettet den derved forvoldte Skade eller selv angivet sig og aflagt fuldstændig Tilstaaelse.”
Det fremkom av straffeloven 1902 § 58 at dersom flere har samvirket til en straffbar handling, kan straffen nedsettes under minstestraffen eller til en mildere straffart som i utgangspunktet var gitt, jf. ”foregaaende Paragraf”. Straffeloven 1902 § 59 åpnet for at tilsvarende gjaldt dersom man utviste anger og forsøkte å rette opp de feil man har gjort. Det kan for eksempel være tilbake levering av en sykkel man har stjålet. Reglen må ikke blandes med § 50 om tilba- ketreden. Straffeloven 1902 § 50 omhandler forsøk, mens § 59 gjelder for fullbyrdet forbry- telse. Straffeloven 1902 § 50 er en regel som lovfester en straffefrihetsgrunn, mens § 59 gjel- der straffutmåling.
Bestemmelsen i straffeloven 1902 § 59 åpnet også for at dersom gjerningsmannen selv meldte seg og avga en fullstendig tilståelse, ville det kunne føre til mildere straff. I forarbeidene fremkommer det at han måtte ha meldt seg før han visste at han var mistenkt. Det avgjørende var om han visste at han var mistenkt, ikke om han faktisk var det. En fullstendig tilståelse av- sagt etter at han visste han var mistenkt hadde derfor ikke verdi etter lovens forstand. Dersom det skulle gis strafferabatt ved tilståelser som var gitt etter at gjerningsmannen var mistenkt, måtte det forankres i ulovfestet rett.
Etter lovendringen i 2001 ble bestemmelsen endret til:
17
”Har siktede avgitt en uforbeholden tilståelse, skal retten ta dette i betraktning ved straffut- målingen. Retten kan nedsette straffen under det for handlingen bestemte lavmål og til en mil- dere straffart”.
Gjeldende rett i straffeloven 2005 er en videreføring av denne bestemmelsen.
18
3 Straffeutmåling generelt
3.1 Innledning
Straffutmåling er en del av reaksjonsfastsettelsen. Det reises fire hovedspørsmål ved straffut- måling; (i) hvilke strafferammer gjelder, (ii) hvilke momenter er relevante ved utmålingen, (iii) i hvilken retning trekker det enkelte moment og (iv) hvor stor vekt skal momentene tilleg- ges i forhold til hverandre.24 Innenfor de rammer loven fastsetter, er det domstolene som ut- måler straffen.25 Selv om det er domstolene som skjønnsmessig utmåler straff innenfor straf- ferammen, så er straffeutmåling et rettslig spørsmål der en rekke generelle og individuelle momenter tas i betraktning.
En uforbeholden tilståelse reiser særegne problemstillinger innenfor alle de ovennevnte ho- vedspørsmålene. En uforbeholden tilståelse innebærer at strafferammen i visse tilfeller kan fravikes, og er et moment som alltid skal tas i betraktning i formildende retning. Et av de vanskeligste spørsmålene, i tillegg til å bestemme vekten av en tilståelse generelt, er å be- stemme hvilken vekt en tilståelse skal gis i forhold til skjerpende momenter.
3.2 Lovfestet i straffeloven 2005
Man har som nevnt historisk sett vært forsiktig med å lovfeste straffeutmålingsregler i Norge.
Straffutmålingen skulle overlates til domstolene. Straffeloven 1902 kapittel 5 inneholdt like- vel generelle grunner til at straffen kunne settes ned eller forhøyes. De fleste momentene var opp til rettens frie skjønn om de ville anvende, jf. ordet kan.26 Høyesterett trekker opp en linje som i stor grad er styrende for lavere instanser innenfor de forskjellige straffebudene, og omfanget av veiledende høyesterettspraksis reduserer behovet for bindende generelle regler vedrørende straffutmåling. Det er også en vanskelig lovgiveroppgave å beskrive straffutmå- lingsmomentene i loven på en meningsfull måte. Straffutmåling er såpass konkret øvelse, at generelle retningslinjer lett blir enten for kantete eller for generelle og intetsigende. Det opp- rinnelige utgangspunktet for straffutmåling har vært at lovgiver fastsetter en strafferamme, og så har domstolene utmålt straff innenfor denne rammen. I 2001 ble derimot noen av reglene endret, og enkelte momenter skulle retten ta i betraktning, jf. for eksempel ordet skal i § 59 annet ledd vedrørende betydningen av en uforbeholden tilståelse.
24 Strafferett, Ståle Eskeland, 4. utgave, s. 422
25 Alminnelig strafferett, Johs. Andenæs, 6. utgave, s. 76
26 Straffeloven 1902 §§ 52, 53, 54, 55, 56, 57, 58
19
Straffeloven 2005 følger opp lovendringen fra 2001 og lovfester større deler av straffeutmå- lingen enn tidligere ved at en rekke momenter skal tas i betraktning. I straffeloven 2005 §§ 77 og 78 har lovgiver listet opp de viktigste momentene ved straffeutmålingen, men listen er ikke uttømmende. Det vil si at momenter som ikke er nevnt i loven, også vil kunne bli vektlagt.
Momentene er i hovedsak en kodifisering av gjeldende straffeutmålingspraksis, så endringene betyr lite i praksis utover signaleffekten fra lovgiver.
I visse tilfeller har lovgiver gått lenger og gitt signaler til domstolene gjennom for- og etterar- beider og tilkjennegitt konkrete ønsker om strengere straffer. Seksuallovbrudd er et eksempel på dette.27 Lovgiver tar for seg konkrete saker fra Høyesterett og gir til kjenne hva straffen burde være.28 En slik praksis bidrar til å forlate utgangspunktet om at lovgiver gir strafferam- men og domstolene fastsetter en passende straff innenfor strafferammen. En slik utvikling har definitivt noen uheldige sider ved seg, først og fremst at domstolens skjønnsutøvelse inn- skrenkes.
3.3 Prinsippene om straffeutmåling
Det er særlig tre hensyn som gjør seg gjeldende generelt ved straffutmålingen; (i) hensynet til prevensjon29, (ii) likhetsprinsippet30 og (iii) forholdsmessighetsprinsippet31. I det følgende vil strafferabatten kort vurderes opp mot de enkelte hensynene.
Individual- og allmennpreventive hensyn er hovedargumentene for å straffe generelt. I det tidsrom domfelte sitter i fengsel blir individualpreventive hensyn ivaretatt. Allmennpreventive hensyn retter seg mot den generelle befolkningen ved at straff virker avskrekkende. De pre- ventive hensyn taler isolert sett imot strafferabatt. Både straffens avskrekkende effekt, og selve straffen, begrenses ved at det er mulig å oppnå lavere straff ved å tilstå.32
27 Ot. prp. nr. 22 (2008-2009) kapittel 7 og Prop 97 L (2009-2010) kapittel 5.
28 Prop 97 L (2009-2010) kapittel 5.1.2.
29 Strafferett, Ståle Eskeland, 4. Utgave, s. 426
30 Strafferett, Ståle Eskeland, 4. Utgave, s. 429
31 Strafferett, Ståle Eskeland, 4. Utgave, s. 428
32 Oslo statsadvokatembeter uttaler om dette i Ot. prp. nr. 81 s 34: «Hvis man i tillegg til muligheten for stor vin- ning og begrenset sjanse for [...] å bli tatt også kan forutse at straffen vil bli dramatisk redusert ved tilstå- else, kan terskelen for å begå forbrytelsen bli lavere. Skadevirkningene for ofrene og for samfunnet vil imid- lertid være den samme»
20
Gitt at man først aksepterer tilståelsesrabatt som virkemiddel, så viser de individual- og all- mennpreventive prinsipper seg ved at det er det en forutsetning at både straffen kan reduseres merkbart for individet, og at rabattordningen er kjent for lovbryterne generelt.33
Likhetsprinsippet innebærer at like tilfeller skal behandles likt, det vil si at straffen for samme lovbrudd skal utmåles på samme måte. I utgangspunktet er likhetsprinsippet i konflikt med strafferabatten, da det kan oppleves som urettferdig at to identiske straffbare handlinger skal straffes på ulike måter på grunn av en tilståelse. På den annen side er det et poeng at en tilstå- else faktisk skiller to saker fra hverandre, og at den som tilstår skal stå i en annen stilling enn den som forholder seg taus. Særlige prinsipielle problemstillinger oppstår der flere i samme sakskompleks tilstår på ulike tidspunkt.34
Forholdsmessighetsprinsippet går ut på at ”straffen skal stå i et rimelig forhold til handlingens straffverdighet”35. På den ene side kan man si at en tilståelsesrabatt fullt ut er i tråd med for- holdsmessighetsprinsippet, i den forstand at dersom lovbryteren bidrar til sakens oppklaring, prosessøkonomiske besparelser eller lemper påkjennelsen til fornærmede, så vil det være ri- melig å få en form for (forholdsmessig) belønning ved straffeutmålingen. På den andre siden er tilståelsesrabatt et eksempel på at man i straffeutmålingen vektlegger momenter utenfor selve den straffbare handlingen. Forholdsmessighet mellom handling og straff skulle tilsi at man finner en straff som står i rimelig forhold til handlingen. Da kan man hevde at det å vekt- legge etterfølgende forhold, nemlig en tilståelse, fører til at man fraviker forholdsmessighets- prinsippet. Selve handlingen blir ikke noe mindre alvorlig ved at man tilstår i ettertid.
3.3 Formildende og skjerpende omstendigheter
Straffeutmålingen skal som hovedregel ligge innenfor strafferammen som er gitt for det aktu- elle lovbruddet. For eksempel er øvre og nedre strafferamme for forsettlig drap fengsel mel- lom 8 og 15 år, jf. § 275. I enkelte tilfeller har lovgiver bestemt at strafferammen kan fravikes og at en rekke momenter kan begrunne avvik, jf. straffeloven 2005 §§ 79 og 80. Kapittel 14 i straffeloven 2005 tar for seg en rekke fellesregler for reaksjonsfastsettelsen. Det fremkommer i straffeloven 2005 §§ 77 (skjerpende omstendigheter) og 78 (formildende omstendigheter) hva domstolen skal vektlegge ved straffutmålingen. Det er listet opp hva som skal tas i be- traktning ved straffeutmåling, men listen er ikke uttømmende. Paragrafene viser til at det er
33 Hensynene fremheves i Riksadvokatens rundskriv nr 2007 s 2.
34 Henvisning til Nokas kanskje «Et illustrerende eksempel er Rt. 2007 s. 1056
35 Strafferett, Ståle Eskeland, 4. Utgave, s. 428 (3)
21
særlig disse momentene som skal vektlegges ved utmålingen, jf. ordet især. Det er handling- ens samlede straffverdighet som er det sentrale vurderingstemaet. En uforbeholden tilståelse er i denne forbindelse en formildende omstendighet som især skal tillegges vekt ved straffeut- målingen, jf. § 78 bokstav f.
Straffeloven § 79 hjemler muligheten til å fastsette straff utover lengstestraffen. Det er særlig dersom tiltalte har begått flere lovbrudd samtidig, om tiltalte har begått lovbrudd av samme art tidligere eller om handlingen er ledd i organisert kriminalitet. Motsatt er det hjemlet i § 80 at man kan fastsette straff under minstestraffen eller til en mildere straffart. For eksempel vil det være aktuelt dersom tiltalte er under 18 år på handlingstidspunktet, det kun dreier seg om et forsøk eller om det er avlagt en uforbeholden tilståelse. At lovbryter gjenopprettet/begren- set skaden eller at man er jevnaldrende36 ved overgrep av mindreårige er andre eksempler på formildende omstendigheter. At lovbrudd er begått på særlig hensynsløs måte eller at lov- brudd er planlagte, er et eksempel på skjerpende omstendigheter. Forekomsten av en eller flere skjerpende omstendigheter kan utligne effekten av en uforbeholden tilståelse, noe som man typisk ser i det mest alvorlige sakene.
3.4 Former for strafferabatt
Ved tilståelsesrabatt kan lovbryteren oppnå en mildere reaksjon ved at det velges en mildere reaksjonsform eller lavere straff enn det som vanligvis ville vært gitt ved samme lovbrudd.37
Påtalemyndigheten kan til en viss grad selv gjøre dette ved bøter; man får lavere bot om man vedtar et forelegg ‘på stedet’ enn om forelegget må vurderes av retten. Påtalemyndigheten kan også velge å gi påtaleunnlatelse istedenfor å fremme saken for retten. I dette tilfellet unnlater påtalemyndigheten å ta ut tiltale på tross av at det foreligger tilstrekkelig bevis, for eksempel på grunn av lav alvorlighet eller at siktede ikke er straffedømt tidligere.
Domstolen kan anvende en mildere straffart enn ellers.38 For eksempel vil man kunne ilegge en bot istedenfor å anvende samfunnsstraff eller idømme betinget fengsel fremfor ubetinget
36 Straffeloven 2005 § 308
37 Rundskriv nr. 3/2007 fra Riksadvokaten s. 2
38 I Rt. 2003 s. 841, Rt. 2004 s. 755 og Rt. 2005 s. 663 ble det gitt betinget fengsel fremfor ubetinget fengsel, som er rabatt i form av mildere straffart.
22
fengsel.39 Den mest vanlige form for rabatt gis ved at tiltalte får redusert fengselsstraff enn overtredelsen ellers skulle ha ført til.40 Dette kan påtalemyndigheten også legge ned påstand i tråd med, men domstolen står uansett fritt til å avgjøre betydningen av en tilståelse.
Disse utgangspunktene er lovfestet i straffeloven 2005 §§ 78 og 80. Straffen kan settes under minstestraffen i straffebudet eller til en mildere straffart, dersom tiltalte oppfyller ett av kra- vene som er listene opp i § 80 bokstav a)-j). Dersom det er gitt en uforbeholden tilståelse, jf. § 80 bokstav a) nr. 2, kan straffen settes under minstestraffen eller til en mildere straffart. Det er således et skjønnsmessig spørsmål som må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle.
39 Et annet eksempel er i Rt. 2005 s. 1070, Rt. 2004 s. 327 og Rt. 2011 s. 1744 da det ble gitt samfunnsstraff til fordel for fengselsstraff.
40 Eksempler er Rt. 2002 s. 1591, Rt. 2006 s. 641 og Rt. 2012 s. 1754.
23
4 Hensyn
4.1 Innledning
Det er flere hensyn som taler for tilståelsesrabatt: Prosessøkonomiske hensyn, sakens oppkla- ring, hensyn til fornærmede og kriminalpolitiske hensyn taler alle for at en slik ordning eksis- terer. Motsatt finnes det hensyn som taler imot ordningen om tilståelsesrabatt: Faren for å avgi falsk forklaring eller uriktig tilståelse, prinsippet om at like tilfeller skal straffes likt og indivi- dual- og allmennpreventive hensyn taler imot at det skal være mulig å få strafferabatt basert på en tilståelse.
Basert på disse hensynene har det vært omdiskutert om det burde gis tilståelsesrabatt overho- det.41 Ved behandlingen av lovforslaget i Stortinget motsatte medlemmene fra Fremskrittspar- tiet seg at det skulle legges mer vekt på tilståelser ved straffeutmåling;
”Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker ikke at det åpnes adgang for økt bruk av straffereduksjon i forbindelse med tilståelser. Det vil i praksis bety at straffenivået blir lavere, noe som er helt uakseptabelt. Det bør regnes som en selvfølge at mistenkte samarbeider med politiet for å oppklare en sak. Konsekvensene av å motarbeide etterforskningen bør derfor bli en høyere straffeutmåling, og den mistenkte bør motiveres til å fortelle sannheten gjennom å vite om at konsekvensene dersom han ikke tilstår, men likevel blir dømt, blir negativ i form av lengre soningsperiode.
Disse medlemmer mener likevel at positivt og konstruktivt samarbeid med politiet, blant annet i form av tilståelser, bør kunne trekkes inn som et moment når straffen fastsettes, slik det gjø- res i dag.
Disse medlemmer vil etter dette stemme imot forslaget til endring av straffeloven § 59.”42 Justiskomiteens flertall slår fast at en rekke hensyn tilsa at tilståelser bør tillegges større vekt ved straffeutmålingen:
41 Innst. O nr 45 (2000-2001) s- 7-8
42 Innst. O. Nr. 45 (2000-2001)s. 8.
24
”Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er enig i at en rekke hen- syn tilsier at tilståelser bør tillegges større vekt ved straffeutmålingen enn tilfellet er i dag.
Flertallet mener at både prosessøkonomiske hensyn og hensynet til fornærmede er viktige.
(...)
Flertallet har også merket seg de mothensyn som nevnes, både at uskyldige lettere kan er- kjenne straffeansvar og at straffenivået kan bli lavere. Flertallet synes dette er viktige motar- gumenter, men ikke sterke nok til at de oppveier de hensyn som tilsier økt vektlegging av en tilståelse.”
Både mindretallet og flertallet ser ut til å være enig i at tilståelse skal tillegges vekt i formil- dende retning, men er uenige i hvilken vekt en tilståelse skal tillegges, og mindretallet ønsker i stedet en ”omvendt rabatt” i form av tillegg i straffen ved å unnlate å samarbeide.
Lovfestingen utgjorde et ledd i arbeidet med hurtigere straffesaksbehandling. Dette initiativet ble tatt for å øke effektiviseringen av straffeprosessen.43 Formålet med regelen var å lette et- terforskningen og iretteføringen av saker, som tilsier at den primært er begrunnet i prosess- økonomiske hensyn. Likevel mente flertallet at ”både prosessøkonomiske hensyn og hensynet til fornærmede er viktige”. Det kan synes som om de prosessøkonomiske hensynene reelt sett veier tyngst; det viser seg blant annet ved at de høringsinstanser som uttaler seg negativt i pro- posisjonen, veier de åpenbare prosessøkonomiske gevinstene mot de prinsipielt uheldige si- dene ved strafferabatt (straffens preventive virkning og likhetsprinsippet).
Hensynene gir seg utslag i flere vurderingsmomenter som er relevante når man skal avgjøre hvor stor vekt en tilståelse skal få ved den konkrete straffeutmålingen. Nærmere om dette i kapittel 6 nedenfor.
Nedenfor vil det bli foretatt en kort introduksjon av de enkelte relevante momentene, som vil bli drøftet mer detaljert under kapittel 5, blant annet ved analyse av dommer. Det vil også bli foretatt en drøftelse av de generelle strafferettslige prinsippene og hvordan de vurderes mot de spesifikke momentene.
43 Ot.prp. nr. 81 (1999-2000) s 36
25 4.2 Pro
4.2.1 Prosessøkonomiske hensyn
Prosessøkonomisk gevinst omfatter både de materielle og prosessuelle virkninger av en tilstå- else. Dette fremgår av både rettspraksis og av lovens forarbeider.
Tilståelsens betydning for bevissituasjonen faller inn under de materielle virkninger, Saken kan materielt oppklares på grunn av en tilståelse. En tilståelse kan også bevise andre forhold ved den aktuelle forbrytelse som politiet ellers ikke ville klart å bevise, eller oppklare helt andre forbrytelser siktede eller andre har begått.
Besparelse av tid og ressursbruk i påtalemyndigheten og domstolene er de prosessuelle virk- ningene av tilståelsen. En tilståelse vil kunne gjøre at saken kan avgjøres ved tilståelsesdom, og både påtalemyndighet og domstoler unngår en lengre hovedforhandling. En tilståelse kan også føre til redusert bevisførsel ved en eventuell hovedforhandling. På denne måten vil påta- lemyndigheten og domstolen kunne fokusere på andre saker.
Det ovennevnte betyr ikke at påtalemyndigheten kan unnlate etterforskning i sin helhet, men at tilståelsen gjør at det kreves mindre etterforskning for å bevise straffskyld og på den måten være tids- og ressursbesparende. Rettsapparatet er en viktig del av statsmakten, og det skal med forsiktighet argumenteres for at man skal spare penger på etterforskning. Likevel ble til- ståelsesrabatten lovfestet med tanke på avklaring av de mindre grove forbrytelsene.44 Påtale- myndigheten kan da fokusere på de større sakene og grovere forbrytelsene.
Der tilståelsen virkelig gir prosessøkonomiske besparelser er der politiet kun ved svært omfat- tende etterforskning ville ha oppklart saken. Om det for eksempel har vært et innbrudd og det mangler vitneobservasjoner eller andre bevis, vil politiet måtte søke etter potensielle vitner i nærheten, ta DNA-prøver osv. Dersom gjerningspersonen tilstår på eget initiativ har dette åpenbart en stor/avgjørende prosessøkonomisk betydning. Tas gjerningsmannen derimot på fersk gjerning spiller det ikke særlig rolle for etterforskningen eller bevisførselen, og momen- tet mister sin vekt.
44 Ot. prp. nr. 81 (1999-2000) s 43 og Innst. O. nr. 45 (2000-2001), kapittel 6 (komitéens merknader).
26 4.2.2 Hensyn til fornærmede
En tilståelse vil kunne gjøre belastningen for fornærmede mindre, både på grunn av frykten for ikke å bli trodd og grunnet kortere saksbehandling. Hensyn til fornærmede gjør seg særlig gjeldende i de tilfellene der fornærmedes troverdighet er en sentral del av bevisbildet, gjerne i saker der det er ”ord mot ord”. Spesielt i sedelighetssaker og voldssaker vil hensynet til for- nærmede kunne ha stor betydning.45 Momentet trekkes frem i Rt. 1999 s. 1012. Saken gjaldt seksuelt misbruk av en mindreårig, og der førstvoterende uttaler at det «i sin alminnelighet vil tilståelser i saker som dette innebære at fornærmede spares for den tilleggsbelastning som lig- ger i frykten for ikke å bli trodd».46 Arbeidsgruppen legger til at tilsvarende vil kunne gjelde i voldssaker, og departementet slutter seg til dette.47 Riksadvokaten uttaler seg i samme retning i Rundskriv 2007 nr 3 s 5, og viser til at rabatten normalt ligger i intervallet 15-30% i slike sa- ker.
Det er et spørsmål om hvor langt hensynet til fornærmede rekker. Det er element av synsing i påstanden om at fornærmede i alminnelighet frykter å ikke bli trodd, og at strafferabatt er et egnet virkemiddel mot en slik frykt. Det er også problematisk å utlede et generelt hensyn ved å vurdere alle fornærmede under ett; enkelte vil takle utspørring fra forsvarer mv. på en god måte, mens andre kan føle det som sterkt belastende. Hensynet til fornærmede må uansett veies opp mot den reduserte straffen lovbryteren får, og hvilken belastning det i så fall er for fornærmede.
Det kan tenkes tilfeller hvor hensynet til fornærmede, i alle fall slik fornærmede selv ser det, overhodet ikke taler for strafferabatt. En kan for eksempel se for seg at fornærmede foretrek- ker en lenger og mer belastende prosess fremfor at tiltalte får en mildere straff. Fornærmede er kanskje mer opptatt av at gjerningsmannen skal få en rettferdig straff enn at forholdet til- stås. Lovgiver uttaler at rabatten «må vurderes konkret i hver enkelt sak, hvor det særlig leg- ges vekt på om tilståelsen har hatt betydning for offeret», jf. Innst. O. nr. 45 (2000-2001), ka- pittel 6 (komitéens merknader).
45 Fremhevet av Arbeidsgruppen, gjengitt i Ot. prp. nr. 81 (1999-2000) s 33.
46 Tilsvarende i Rt 2004 s. 755 avsnitt 14 («I saker om seksuallovbrudd har dette betydning fordi det fritar for- nærmede fra frykten for ikke å bli trodd»).
47 Ot. prp. nr. 81 (1999-2000) s 36.
27
Et særtilfelle er der hvor fornærmede er avgått ved døden, enten gjennom den handling tilta- len gjelder eller tilfeldigvis senere. Hensynet til pårørende er av en annen karakter i slike til- feller, og mye mer avledet. Det taler for at hensynet til fornærmede skal tillegges vesentlig mindre vekt (om noe) i slike saker.
4.2.3 Hensynet til sakens oppklaring
Tilståelsesrabatt kan begrunnes i hensynet til sakens oppklaring. Dette hensynet er nært be- slektet med, og en undergruppe av, prosessøkonomiske hensyn.
I dette ligger det at utsikten til å få strafferabatt vil bidra til at flere vil tilstå straffbare forhold, noe som igjen vil føre til at flere saker bli oppklart.
Tidligere hadde tiltalte lite å vinne på å tilstå. Det å nekte straffeskyld, i håp om frifinnelse, ga ikke så mye strengere straff enn ved tilståelse. Dersom man ikke blir godgjort for en tilståelse vil tiltalte ofte ikke se en god nok grunn til å tilstå, jf. Rt. 2005 s 314 avsnitt 16-18:
”Spørsmålet om tilståingsrabatt har også ei prosessøkonomisk side. Dersom ein sikta ikkje blir godskriven for tilståing, vil han ofte ikkje sjå nokon grunn til å tilstå. I så fall vil han i staden kunne satse på sjølv ein liten eller til og med ein reint teoretisk sjanse for å bli frifun- nen.
(...)
Ut frå straffelova § 59 må det leggjast vekt på tilståinga. Eg meiner det her bør givast eit frå- drag i straffa på eitt og eit halvt år.”
4.2.4 Kriminalpolitiske hensyn
Med kriminalpolitiske hensyn siktes det til generelle politiske mål ved vårt straffesystem. I Ot. prp. nr. 81 (1999-2000) kapittel 6.2 vises det til at det synes kriminalpolitisk riktig at lov- brytere oppfordres til å ta ansvaret for sine handlinger, og at dette best oppnås ved redusert straff.
Det er hensiktsmessig å ha et straffesystem som gir forbryteren motivasjon til å ta ansvar for den straffbare handlingen han har gjort. Dersom det foreligger et insentiv for lovbryteren vil det være større sannsynlighet at vedkommende ønsker å tilstå. Samtidig er det klart at man
28
ikke straffes for å holde seg taus, da dette bryter regelen om selvinkriminering i EMK art. 6 og er lovfestet i straffeprosessloven §§ 90 og 230.
I norsk reaksjonslære er gjerningsmannens rehabilitering en viktig del. Det er viktig for dom- felte at de legger hendelsen bak seg og jobber fremover. En tilståelse er et viktig ledd i denne prosessen.
Man ønsker å unngå den såkalte prisoneringseffekten som innebærer at alle fanger i fengsel i en eller annen form blir prisonisert, ved at de tilpasser seg kulturen som er dannet bak mu- rene, herunder bli en del av de normer og regler de innsatte selv har etablert. Det foreligger en fare for at man kan bli lett påvirket av andre innsatte og dratt inn i et miljø som øker faren for gjentakelse.
Tilståelsesrabatten åpner for at det kan idømmes en mildere straffart enn det loven legger opp til, inkludert en mulighet for domstolene til å unngå fengling og dermed prisoneringseffekten.
I Rt 2005 s. 1070 ble tiltalte tatt for kjøp og oppbevaring av ca to kilo hasj. Vedkommende hadde tilstått, utviklet seg i en positiv retning, og etter en totalvurdering ble straffen satt til 270 timer samfunnsstraff.
I Rt. 2004 s 492 var tilfellet for alvorlig at man kunne idømme betinget dom i sin helhet, jf str.
1902 § 28a og Høyesterett uttalte i avsnitt 14 og 15;
”Høyesterett har i Rt-2003-1455 avsnitt 18 tolket § 55 slik at når den gir en alminnelig hjem- mel for å benytte en mildere straffart når gjerningspersonen er under 18 år og forholdene til- sier det, må den også gi hjemmel for å benytte samfunnstraff. Bestemmelsen i § 59 andre ledd må på dette punkt forstås på samme måte. For at det skal kunne idømme samfunnsstraff for en så grov narkotikaforbrytelse som vi her står overfor, må det imidlertid foreligge klare og sterke rehabiliteringshensyn eller andre spesielle forhold, se for eksempel Rt-1991-365, Rt- 2003-208 avsnitt 13 og Rt-2003-211 avsnitt 12.
Ut fra de opplysninger som foreligger i denne saken, fremstår As rehabiliteringssituasjon som så pass usikker at det etter mitt syn ikke er tilstrekkelig grunnlag for å idømme samfunns- straff. Som nevnt mottar A metadonbehandling, men denne kan fortsette under soning av en
29
fengselsstraff. Det forhold som først og fremst kunne ha begrunnet samfunnsstraff, er hensy- net til det barn hun har eneomsorgen for. Etter det som er opplyst, er imidlertid barneverns- tjenesten involvert med hjelpetiltak, og det er blant annet etablert en ordning med besøks- hjem. På denne bakgrunn antar jeg at A kan sone en kortere fengselsstraff uten at dette i sær- lig grad går ut over barnet.”
Det ble i dette tilfellet ikke gitt samfunnsstraff, men fengselsstraff der deler av straffen ble gjort betinget. Høyesterett viste til Rt. 2003 s 1455 avsnitt 8 og påpekte at det er adgang å idømme samfunnsstraff dersom gjerningspersonen er under 18 år og andre forhold tilsier det.
Høyesterett trakk slutning om at § 59 annet ledd skal gjelde tilsvarende.48 Det åpner for at det er mulig å idømme samfunnsstraff til tross for at forholdet er så grovt at det overstiger straffe- ramme på 6 år. Det hele baseres på en helhetsvurdering, og Høyesterett påpekte at ved en så grov overtredelse skal det foreligge klare og sterke rehabiliteringshensyn eller andre spesielle forhold.
I praksis vil tilståelsesrabatt i liten grad veie opp for prisoneringseffekt. Det vanlige er reduk- sjon i idømt fengselsstraff. Tilståelsesrabatten har ikke stor betydning for å unngå denne ef- fekten, men det har en verdi at gjerningsmenn kommer videre og kanskje er veien letter om man erkjenner og legger forhold bak seg;
Etter mitt syn har det også ei viss vekt ved vurderinga at ein person vedstår seg det han har gjort, og med det gir eit grunnlag både for ein reaksjon frå samfunnet og for at han kan kome vidare for eigen del.49
4.3 Contra
4.3.1 Uriktig tilståelse
Det er en viss fare for at en siktet vil avgi en tilståelse som ikke er sann, i frykt for å bli dømt uansett, kanskje i mangel av tillit til rettssystemet. En tilståelse skal derfor ikke automatisk føre til domfellelse. Det avgjørende er om tilståelsen sammenholdt med det som ellers forelig- ger i saken overbeviser domstolen om at det foreligger subjektiv skyld. Selve bevisverdien av tilståelsen blir et spørsmål om innholdet i forklaringen.
48 Rt. 2004. 492 avsnitt 14
49 Rt. 2005 s. 314 avsnitt 17
