Revisors plikt til fratreden : En undersøkelse av vesentlighetsbegrepet

Revisors plikt til fratreden

En undersøkelse av vesentlighetsbegrepet

Jeanette Haugsdal og Thomas Lønning

Veileder: Are Oust

Masteroppgave innen regnskap og revisjon

NORGES HANDELSHØYSKOLE

Dette selvstendige arbeidet er gjennomført som ledd i masterstudiet i økonomi- og administrasjon ved Norges Handelshøyskole og godkjent som sådan. Godkjenningen innebærer ikke at Høyskolen eller sensorer innestår for de metoder som er anvendt, resultater

som er fremkommet eller konklusjoner som er trukket i arbeidet.

NORGES HANDELSHØYSKOLE Bergen, Vår 2021

F ORORD

Denne masteroppgaven teller 30 studiepoeng og er et resultat av at vi gjennom vårt studie innen regnskap og revisjon (MRR) har funnet det verdifullt å undersøke hvilke rettigheter og plikter vi vil stå ovenfor når vi begir oss ut i arbeidslivet. Revisor sine rettigheter og plikter er noe man blant annet vil finne i lovverket og etter en gjennomgang av Revisorloven ble det klart for oss at paragrafen som lovfester revisors plikt til fratreden står ganske åpen. Vi har ikke kunnet finne at det er blitt gjennomført studier på selve vesentlighetsbegrepet i

forbindelse med fratredelsesplikten tidligere, noe som har gjort det særlig interessant å skrive vår oppgave om dette emnet.

Vi vil gjerne rette en takk til vår veileder, Are Oust, for grundige tilbakemeldinger selv i en tid hvor bruk av mail og digitale møter er blitt normen.

Vi vil gjerne også takke alle revisorer, forelesere og ansatte hos Finanstilsynet samt

Revisorforeningen som har tatt seg tid til å stille til dybdeintervju. Masteroppgaven vår har vært avhengig av deres bidrag og deres entusiasme har vært til stor inspirasjon.

Til slutt vil vi takke alt av venner og familie som har lest over oppgaven vår og kommet med gode innspill. Dette settes utrolig stor pris på.

S AMMENDRAG

Revisors arbeid innebærer en rekke vanskelige vurderinger. I Revisorloven (2020) § 9-6 fastslås det at revisor har plikt til å fratre oppdrag dersom det påpekes vesentlige lovbrudd og den reviderte ikke retter på forholdene. Lovregelen beskytter både revisor og samfunnet, sistnevnte ved å forhindre at selskaper som begår lovbrudd skal kunne fortsette sin drift ved at de ikke oppfyller lovkravet om at det gjennomføres en årlig revisjon av selskapet.

Gjennom fagartikler fikk vi inntrykk av at flere revisorer fratrer «for sent» og på grunn av dette ønsket vi å se nærmere på vesentlighetsvurderingen revisor må gjøre i forbindelse med plikt til fratreden. Denne studien forsøker å skape et bedre grunnlag for å forstå denne

vurderingen gjennom intervjuer med erfarne bransjemedlemmer fra ulike sektorer. Sektorene inkluderer revisorer fra store og små/mellomstore revisjonsselskaper, forelesere innen

revisjonsfag, Finanstilsynet og Revisorforeningen. Fokuset ble rettet mot hvilke momenter bransjemedlemmene anser som viktigst i vurderingen, hva som ruster en revisor til å gjennomføre vurderingen og eventuelle endringer som kan innføres i lovkildene for å gjøre vurderingen enklere. Vi satt oss derfor først inn i tidligere litteratur som vi selv anså som verdifull for vår forskning, samt bakenforliggende teori om revisorstillingen. Deretter ble det utarbeidet spørsmål som vi ønsket å stille bransjemedlemmene i form av 16 semi-strukturerte dybdeintervjuer som videre ble transkribert og analysert via meningsfortetting.

Resultatet av forskningen viser at det er visse momenter som vektlegges tyngre av revisor ved denne vurderingen, særlig klienten sin evne og vilje til å rette opp i lovbruddene. Samtidig ytret mange av respondentene at vesentlighetsvurderingen blir særlig vanskelig der klient innehar problemer knyttet til fortsatt drift. Det ble også gjennom intervjuene belyst en forskjell i hvordan store og små/mellomstore revisjonsselskaper angriper denne vurderingen, hvor de små selskapene oftere benytter seg av støttefunksjoner som Revisorforeningen. Selv om majoriteten av revisorene anså denne vurderingen som vanskelig, mente de også at

endringer i lovverket ikke er nødvendig, selv med manglende retningslinjer for hvordan loven skal tolkes.

I NNHOLDSFORTEGNELSE

1. Innledning ... 9

1.1 Bakgrunn og formål ... 9

1.2 Problemstilling og forskningsspørsmål ... 10

1.3 Avgrensning av oppgaven ... 11

1.4 Oppgaven sin struktur ... 11

2. Eksisterende litteratur ... 12

2.1 Artikkel og fagbok ... 12

2.2 Studier fra Norge ... 13

2.3 Studier fra utlandet ... 16

3. Teoretisk bakgrunn ... 20

3.1 Revisor sin utdannelse ... 20

3.2 Revisor sin rolle ... 21

3.2.1 Allmennhetens tillitsperson ... 21

3.2.2 Revisjonsberetningen ... 22

3.3 Revisor sine krav og retningslinjer ... 24

3.3.1 God revisjonsskikk ... 24

3.3.2 Objektivitet og uavhengighet ... 25

3.3.3 Profesjonelt skjønn og profesjonell skepsis... 28

3.3.4 Vesentlighetsbegrepet ... 30

3.4 Plikt til fratreden ... 30

3.5 Institusjonelle forhold ... 33

3.5.1 Litt om Finanstilsynet sin rolle ... 33

3.5.2 Litt om Revisorforeningen sin rolle ... 34

4. Metode ... 35

4.1 Forskningsdesign ... 35

4.1.1 Kvalitativ metode versus kvantitativ metode ... 35

4.1.2 Forskningstilnærming ... 36

4.2 Forskningsstrategi ... 36

4.2.1 Semi-strukturert dybdeintervju ... 37

4.2.2 Utvalgsstrategi ... 37

4.2.3 Intervjuguide ... 39

4.2.4 Validitet og reliabilitet ... 40

4.3 Datainnsamling ... 42

4.3.1 Gjennomførelse av intervjuer ... 42

4.3.2 Etiske hensyn ... 43

4.4 Dataanalyse ... 44

5. Analyse ... 45

5.1 Innledende om respondentene ... 45

5.2 Momenter som vektlegges av revisor ved vurdering av plikt til fratreden... 46

5.2.1 Tanker rundt fratredelsesparagrafen ... 46

5.2.2 Utslagsgivende momenter ved vesentlighetsvurderingen ... 48

5.2.3 Grenseliggende momenter ved vesentlighetsvurderingen ... 51

5.2.4 Momenter som går igjen hos institusjonene ... 53

5.2.5 Terskelen for å benytte plikt til fratreden ... 54

5.3 Faktorer som ruster revisor til å gjennomføre vesentlighetsvurdering i forbindelse med plikt til fratreden ... 55

5.3.1 Hva revisorer mener veier tyngst ved en skjønnsmessig vurdering ... 55

5.3.2 Spesifikk veiledning rundt fratreden i bedriftene ... 58

5.3.3 Grupper av revisorer som går igjen hos institusjonene ... 59

5.4 Regjeringen sin rolle i forbindelse med plikt til fratreden ... 60

5.4.1 Usikkerhet rundt plikt til fratreden ... 60

5.4.2 Om lov og forarbeider er veiledende ved vesentlighetsvurderingen ... 62

5.4.3 Hvordan regjeringen kan lette vesentlighetsvurderingen ... 65

5.5 Avsluttende kommentarer fra respondentene ... 67

6. Avsluttende refleksjoner ... 69

6.1 Oppsummerende diskusjon ... 69

6.2 Konklusjon ... 72

6.3 Begrensninger i oppgaven ... 73

6.4 Forslag til videre forskning ... 74

Vedlegg 1 – Informasjonsskriv til respondent fra Finanstilsynet ... 80

Vedlegg 2 – Informasjonsskriv til respondent fra Revisorforeningen ... 82

Vedlegg 3 – Informasjonsskriv til forelesere ved NHH ... 84

Vedlegg 4 – Informasjonsskriv til revisorer i arbeid ... 86

Vedlegg 5 – Samtykkeerklæring til alle respondenter ... 88

Vedlegg 6 – Intervjuguide (Finanstilsynet)... 89

Vedlegg 7 – Intervjuguide (Revisorforeningen) ... 91

Vedlegg 8 – Intervjuguide (Forelesere ved NHH) ... 93

Vedlegg 9 – Intervjuguide (Revisorer i arbeid) ... 95

F IGURLISTE

Figur 1 - Trepartsforholdet ved lovfestet revisjon ... 22 Figur 2 - Oversikt over ulike former for revisjonsuttalelser basert på begrensningen sin natur og størrelse på feilinformasjon (utledet fra Eilifsen med flere, 2013, side 596) ... 24 Figur 3 - Oversikt over nærstående etter Revisorloven § 8-2 ... 27 Figur 4 - Tilbakemeldinger på spørsmålet «Hvilke momenter mener du er utslagsgivende ved en slik vesentlighetsvurdering?» ... 48 Figur 5 - Tilbakemeldinger på spørsmålet «Hvilke momenter mener du er utslagsgivende ved en slik vesentlighetsvurdering?», fordelt på sektor ... 49 Figur 6 - Tilbakemeldinger på spørsmålet «Hva mener du ruster en revisor til å gjøre denne typen vesentlighetsvurdering?» ... 56 Figur 7 - Tilbakemeldinger på spørsmålet «Hva mener du ruster en revisor til å gjøre denne typen vesentlighetsvurdering?», fordelt på sektor ... 56 Figur 8 - Tilbakemeldinger på spørsmålet «Har du noensinne vært usikker på om plikten til fratreden burde slå ut?» ... 61 Figur 9 - Tilbakemeldinger på spørsmålet «Har du noensinne vært usikker på om plikten til fratreden burde slå ut?», fordelt på sektor ... 61 Figur 10 - Tilbakemeldinger på spørsmålet «Er lov og forarbeider veiledende når det kommer til denne vesentlighetsvurderingen?» ... 63 Figur 11 - Tilbakemeldinger på spørsmålet «Er lov og forarbeider veiledende når det kommer til denne vesentlighetsvurderingen?», fordelt på sektor ... 64

T ABELL - LISTE

Tabell 1 – Konsekvenser ved benyttelse av fratredelsesplikt versus ingen benyttelse av

fratredelsesplikt ... 9 Tabell 2 - Ønskelig utvalgsfordeling versus faktisk utvalgsfordeling ... 38 Tabell 3 - Oversikt over respondentene sin utdannelse, ansiennitet og fratredelseserfaring ... 46

9

1. I NNLEDNING

1.1 B

Revisorloven inneholder en paragraf som plikter revisorer å fratre fra klienter dersom visse krav oppfylles. Det fastslås at plikten slår ut dersom revisor påpeker vesentlige brudd på gjeldende lovkrav og den reviderte ikke iverksetter tiltak for å rette på forholdene

(Revisorloven, 2020, § 9-6), men verken i lov, i forskrift eller i forarbeidene er det utbrodert hva «vesentlige brudd» egentlig innebærer. Revisorer føler selv på utfordringer knyttet til å avgjøre om man er forpliktet til å trekke seg fra et revisjonsoppdrag. Dette både fordi avveiningene i all hovedsak baseres på profesjonelt skjønn, men også fordi revisor sin fratreden kan utgjøre betydelige konsekvenser både for foretaket som mister revisoren sin og for revisjonsselskapet som fratrer. Problematikken kommer særlig fram i lyset gjennom at Revisorforeningen stadig mottar spørsmål om praktiseringen av reglene rundt fratreden og at Finanstilsynet ofte kritiserer revisorer i tilsynssaker fordi revisor ikke har trukket seg eller har trukket seg for sent (Siebke, 2009, side 34).

Lovregelen om plikt til fratreden er helt klart viktig, men den må imidlertid praktiseres på riktig måte. Gjennom at revisor fratrer uten at ny revisor tiltrer vil tvangsavvikling som følge av denne mangelen på revisor hindre at useriøse foretak får drive virksomhet over lang tid (Siebke, 2009, side 30). På den annen side kan fratreden på for tynt grunnlag ikke bare ende opp med avvikling av noenlunde seriøse foretak, men også stille revisor ovenfor et

erstatningskrav (Siebke, 2009, side 34).

Tabell 1 – Konsekvenser ved benyttelse av fratredelsesplikt versus ingen benyttelse av fratredelsesplikt

Benyttelse av plikt Ingen benyttelse av plikt

Seriøse foretak

- Skaper problemer for foretaket i form av vanskeligheter med å tilsette ny revisor

- Kan resultere i erstatningsansvar for revisor



10

Useriøse foretak 

- Skaper problemer for

næringslivet i form av at foretaket får drive videre

Revisorskjønnet blir sentralt under avveiningen og det er nettopp dette skjønnet i forbindelse med plikt til fratreden vi ønsker å se nærmere på. Formålet med prosjektet vårt er å undersøke hva det er som må til for at revisor skal ta valget om å benytte plikten til å fratre. Dette skal vi finne ut av gjennom et dypdykk i Revisorloven (2020) § 9-6 og revisors kunnskap, tanker og erfaringer hva det gjelder denne lovparagrafen.

1.2 P

«Hvordan håndterer revisor vesentlighetsbegrepet ved vurdering av plikt til fratreden med den veiledningen som ligger til grunn?»

Vi har i tillegg definert tre forskningsspørsmål som skal hjelpe oss i prosessen. Disse lyder:

1. «Hvilke momenter vektlegges av revisor når vedkommende vurderer plikten til å trekke seg?»

2. «Hvilke faktorer ruster revisor til å gjøre en vesentlighetsvurdering i forbindelse med plikt til fratreden?»

3. «Hva, om noe i det hele tatt, kan regjeringen gjøre for å avklare reglene rundt plikt til fratreden ifølge revisorer?»

Vi ønsker altså først og fremst å undersøke om revisorer har en felles forståelse av hva som utløser plikten til fratreden eller om ulike momenter vektlegges ulikt. Videre er det

nærliggende å finne ut hvor forståelsen deres stammer fra. Med dette menes om den kan knyttes til utdannelse, erfaring, kultur på arbeidsplassen, lovverket eller lignende. Her er vi på utkikk etter hva revisorene selv mener veier tyngst i en skjønnsmessig vurdering. Til slutt har vi lyst til å forhøre oss om hva som kan gjøres for å lette vesentlighetsvurderingen som ligger til grunn for plikt til fratreden fra statlig hold, dersom dette er mulig i det hele tatt.

11

1.3 A

Revisorloven (2020) § 9-6 fastslår både plikt til fratreden og rett til fratreden dersom

respektive vilkår foreligger. Denne oppgaven avgrenses imidlertid til å kun kaste lys over den plikten revisor står ovenfor. Dette grunnet et eventuelt omfang som sannsynligvis ville

overskredet tidsrammen vi må forholde oss til. Videre sikter vi gjennom oppgaven til den vesentlighetsvurderingen som foreligger ved potensiell plikt til fratreden dersom ikke annet er oppgitt. Vesentlighetsgrenser benyttes flere steder i revisjonen og vil forklares under teoretisk bakgrunn (se punkt 3.3.4), men det er altså ikke den generelle vesentligheten brukt under revisjon vi søker å finne ut mer om. Med «veiledning rundt plikt til fratreden» som nevnt i problemstillingen vår menes hovedsakelig Revisorloven, tilhørende forskrift,

tilhørende forarbeider og de internasjonale revisjonsstandardene som revisorer i Norge plikter å følge. Til slutt føler vi det viktig å understreke at konklusjonen i denne oppgaven er et resultat av individuelle intervjuer med nøkkelpersoner. Altså vil ikke forskningsspørsmålene våre besvares på representativt vis, men gi en pekepinn på hvor landet ligger.

1.4 O

Oppgaven inneholder seks kapitler som vil presenteres i det videre. Første kapittel legger fram problemstillingen og forskningsspørsmålene våre, begrunner valg av disse og

avgrenser/strukturerer oppgaven vår. Neste kapittel dykker ned i det som allerede finnes av litteratur på emnet med størst fokus på studier fra innland og utland. Tredje kapittel gir teoretisk bakgrunn om revisorarbeid og fratredelsesplikt slik at resten av oppgaven lettere skal kunne forstås av lesere som ikke allerede besitter denne bakgrunnskunnskapen.

Kapittelet etter framstiller metoden brukt gjennom prosjektet vårt, hvor alt fra valg av

forskningsdesign til hvordan vi har sikret kvalitet blir gjennomgått. Femte kapittel inneholder selve analysen hvor tilbakemeldingene fra respondentene våre ses i lys av

forskningsspørsmålene våre. Til slutt legger det siste kapittelet fram en konklusjon for problemstillingen vår samt avsluttende refleksjoner.

12

2. E KSISTERENDE LITTERATUR

Vi kan ikke finne at det er blitt gjennomført studier på selve vesentlighetsbegrepet i

forbindelse med revisors plikt til fratreden tidligere. Av litteratur har vi likevel funnet fram til forskning fra både innland og utland som ser på revisors fratreden i et litt større perspektiv.

På toppen av dette gir artikkelen nevnt innledningsvis og fagboken «Revisorloven med kommentarer» (Cordt-Hansen med flere, 2010) gode forklaringer på paragrafen vi undersøker, formålet med denne, kriterier den setter fram og fokuset på revisor sitt profesjonelle skjønn.

2.1 A

Siebke (2009) støtter oppfatningen vår om at det er lite veiledning å hente når det kommer til å fastslå om lovbrudd er vesentlige slik at revisor vil kunne havne i situasjoner hvor

avveiningene blir vanskelige. Etter Revisorloven (2020) § 9-4, 3. ledd, bokstav C plikter revisor å identifisere risiko for vesentlig feilinformasjon i regnskapet, herunder som følge av brudd på gjeldende lovkrav. Vesentlighetsbegrepet som brukes her relaterer til betydningen lovbruddet har for årsregnskapet og slike brudd må i forbindelse med fratreden måles opp mot samme vesentlighetsgrense. Plikten til fratreden utløses imidlertid av mer enn bare lovbrudd med innvirkning på årsregnskapet og omfatter vesentlige brudd på alle lover og forskrifter som foretaket er underlagt. Revisor står ikke ovenfor noe plikt til å foreta

revisjonshandlinger som skal avdekke slike brudd på lovgivning, men plikten til å fratre vil utløses dersom det gjennom den ordinære revisjonen avdekkes et vesentlig brudd på foretaket sine gjeldende lovkrav til tross for at dette ikke er regnskapsrelatert. Når det gjelder

vesentlighet kan vurderingen blant annet kunne avhenge av hvilke forhold som er avdekket og hvilken virksomhet klienten driver. Et viktig moment er å se hele bildet. Til tross for at revisor ser på ett enkelt lovbrudd som ikke-vesentlig, kan flere avdekkede lovbrudd til sammen utgjøre at grensen for vesentlighet oppnås (Siebke, 2009, side 31).

«Revisorloven med kommentarer» (Cordt-Hansen med flere, 2010, side 341) lister opp tre ulike former for lovbrudd som kan utløse plikt til fratreden. Først opplyses det om at ethvert brudd på rammelovgivningen som foretaket er underlagt vil være vesentlig dersom dette truer foretakets eksistens og videre drift. Poenget er at revisor ikke kan være vitne til at foretaket

13 bryter med de forutsetningene som er satt for å kunne drive uten å gripe inn. Siebke (2009, side 31) skyter her inn et eksempel hvor revisor avdekker brudd på kravene til «orden i eget hus» under revisjon av godkjent revisor eller autorisert regnskapsfører (eksempelvis

manglende selvangivelse) hvorpå det normalt vil foreligge plikt til fratreden dersom dette ikke rettes opp. Neste punkt tar for seg brudd på andre typer lovgivning som eksempelvis miljølovgivningen eller arbeidsmiljøloven. Slike lovbrudd kan blant annet føre til ansvar for foretaket eller enkeltpersoner og vil derfor i seg selv være alvorlige nok i enkelte tilfeller.

Også her skyter Siebke (2009, side 31) inn at for eksempelvis entreprenører, som er underlagt strenge sikkerhetsforskrifter, vil avdekking av grove brudd på slike bestemmelser kunne utgjøre vesentlige lovbrudd. De to ulike formene for lovbrudd som er nevnt til nå må

imidlertid vurderes ut fra den konkrete situasjon da man ofte beveger seg i gråsoner for hvor grensene går. Til slutt legges det fram at terskelen for vesentlighet vil være lav dersom lovbruddet faller under karakteristikken økonomisk kriminalitet. Dersom man som revisor avdekker slike forhold vil man aldri kunne være helt sikker på at hele omfanget er oppdaget og plikten til fratreden blir derfor viktig også for å beskytte revisor selv. Siebke (2009, side 31) nevner i denne sammenheng at slike lovbrudd gjerne har direkte betydning for

årsregnskapet slik at revisor på dette området har best forutsetning for å avdekke bruddene gjennom ordinær revisjon.

Etter Revisorloven (2020) § 9-6 har revisor også rett til å trekke seg fra et revisjonsoppdrag.

Kriteriene her er at vedkommende ikke gis mulighet til å oppfylle sine plikter etter loven eller at det foreligger andre særlige grunner. Å benytte denne retten er noe både artikkelen og fagboken mener revisor bør vurdere dersom forholdet ligger i grenseland for utløsning av plikten til fratreden (Siebke, 2009, side 31; Cordt-Hansen med flere, 2010, side 341).

2.2 S

N

Av studier fra innland har vi funnet fram til to masteroppgaver fra norske institusjoner (henholdsvis BI og UiA) som fokuserer på revisors fratreden, men som ser enda litt lengre enn bare den plikten som lovverket fastsetter.

Verdal og Vergusdal (2020) undersøkte om revisor har problemer med å vurdere vilkår og tidspunkt for fratreden gjennom fem forskningsspørsmål.

Først ville studentene finne ut om revisor fratrer på feil tidspunkt. Her mente så mye

14 som 77% av respondentene at de burde ha fratrådt tidligere eller at de burde ha fratrådt uten at de faktisk endte opp med å gjøre dette. Et annet funn som tydet på at revisor fratrer for sent er at klienten ofte sier opp revisor før revisor selv får mulighet til å fratre. Undersøkelsen viste at fratreden ofte tar for lang tid grunnet et ønske fra revisorene om å skjerme klientene sine slik at eventuelle fratredelser vurderes grundig før det fattes et valg. I tillegg til dette tydet funnene på at revisorer av og til benytter alternative begrunnelser for fratredelse slik at påtroppende revisor ikke alltid får riktig informasjon om forhold som kan være vesentlige ved vurdering av aksept.

Videre ville studentene undersøke om det er vanskeligere å fratre fra et langvarig kundeforhold enn det er å fratre fra et nyetablert kundeforhold. Til tross for at revisor plikter å opprettholde profesjonell skepsis viste funnene her et menneskelig aspekt som kompliserer den skjønnsmessige vurderingen. Respondentene signaliserte nemlig at det oppleves lettere å fratre fra nye klienter enn fra gamle klienter.

Gjennom neste forskningsspørsmål ville studentene finne ut om revisor har misforstått eller feiltolket lover og regler som tilsier at man skal fratre. Her var konklusjonen at

lovgivningen oppleves som tydelig for de aller fleste respondentene, men at den også er avhengig av enkelte skjønnsmessige vurderinger. Det er særlig på dette området vi ønsker å bringe forskningen videre gjennom vår oppgave.

Forskningsspørsmålet etter hadde som mål å undersøke om det er ulik praksis mellom selskaper av ulik størrelse når det kommer til fratreden. Her mente flere av respondentene at mindre revisjonsselskaper har lavere terskel for å ta på seg revisjonsoppdrag hvor en annen revisor har fratrådt rett og slett fordi disse selskapene er mer avhengige av hver enkelt kunde.

Når det gjelder store revisjonsselskaper ble disse av flere respondenter oppfattet som tøffere både når det kommer til å sitte med oppdrag og når det kommer til å fratre. Til tross for disse ulikhetene som ble nevnt hevdet også en del respondenter at praksisen oppfattes som ganske lik mellom revisjonsselskaper av ulik størrelse.

Til slutt ønsket studentene å finne ut hvordan det nye lovverket ville påvirke fratredelsespraksisen. Revisorloven som er gjeldende i dag trådte nemlig i kraft nesten et halvt år etter at Verdal og Vergusdal hadde levert sin masteroppgave. Av endringer denne nye loven fulgte med seg kan presisering av «god revisjonsskikk», tilføying av «profesjonell skepsis» og omformulering av «uavhengighet» trekkes fram. Respondentene gjorde det klart at disse tre begrepene allerede var godt innarbeidet hos revisorer slik at flertallet mente at den nye loven ikke ville utgjøre noen store endringer i praksis. Finanstilsynet og

15 Revisorforeningen mente på den annen side at det nye lovverket ville ha noe for seg da det hever hva som er viktig og stiller høyere krav til revisor.

Brække og Lundsrud (2018) undersøkte hva som skjer med selskaper der revisor velger å fratre, om det er noen kjennetegn blant disse selskapene og hva som kjennetegner

revisjonsselskaper som velger å påta seg oppdrag hvor tidligere revisor har fratrådt.

For å besvare førstnevnte søkte studentene å finne ut om det foreligger en sammenheng mellom revisjonsberetningen i året for fratreden og året etter fratreden.

Hypotesetesten viste her en sannsynlighet for at revisjonsberetningen året etter fratreden er bedre enn året for fratreden. Det forelå ikke nok informasjon til å kunne konkludere med hvorfor, men studentene la likevel fram to teorier. Enten kan den påtagende revisoren ha krevd av klienten å rydde opp i forholdene påpekt av tidligere revisor eller så kan den påtagende revisoren ha utelatt å melde om forholdene i sin revisjonsberetning.

Når det gjelder kjennetegn blant selskaper hvor revisor har fratrådt undersøkte studentene om det fantes en sannsynlig sammenheng mellom klientenes økonomiske stilling og revisors fratreden. De økonomiske variablene som ble brukt er likviditetsgrad 1¹,

gjeldsgrad² og resultatgrad³. Gjennom hypotesetestene kunne studentene konkludere med at likviditetsgrad 1 er dårligere samme år som revisor fratrer. To mulige forklaringer som ble lagt fram er at revisor fratrer grunnet dårlige valg grunnet dårlig likviditet eller at fratreden fra revisor i seg selv fører til dårligere likviditet hos foretaket.

For å besvare sistnevnte søkte studentene å finne ut om størrelsen på påtagende revisor har betydning for avgitt beretning etter fratreden og størrelsen på revisjonshonoraret.

Med betryggende sikkerhet kom hypotesetestingen fram til at foretak som har store

revisjonsselskaper som påtagende revisor etter fratreden vil ha bedre revisjonsberetninger enn foretak som har små revisjonsselskaper som påtagende revisor etter fratreden. Med samme sikkerhet ble nullhypotesen for revisjonshonoraret forkastet da hypotesetestingen viste at foretak som har store revisjonsselskaper som påtagende revisor vil ha høyere

revisjonshonorar enn foretak som har små revisjonsselskaper som påtagende revisor.

1 Sum omløpsmidler / Sum kortsiktig gjeld

2 Sum gjeld / Sum egenkapital

3 Driftsresultat * 100 / Sum driftsinntekter

16

2.3 S

Masteroppgavene i underkapittelet ovenfor ser på revisors fratreden i lys av at man både har rett og plikt til å foreta dette valget, gitt at kriteriene i loven er oppfylt. Studier fra andre land vil imidlertid kun fokusere på revisors mulighet til å fratre ettersom plikten etter norsk lov ikke er utbredt andre steder. Det kan likevel være interessant å se på hvilke omstendigheter som utløser bruk av denne muligheten.

Krishnan og Krishnan (1997) testet en hypotese om at søksmålsrisiko motiverer revisor til å si fra seg revisjonsoppdrag. Dette gjennom å sammenligne selskaper hvor fratreden har funnet sted med selskaper som selv har gitt slipp på sine revisorer. Resultatet ble at de førstnevnte selskapene skiller seg fra de sistnevnte selskapene langs dimensjoner som fanger sannsynligheten for søksmål. Av dimensjonene finner vi økonomisk press, høy variasjon i avkastning, revisor sin uavhengighet, oppdragstid og modifisert revisjonsberetning (særlig knyttet til fortsatt drift). Ved søksmålsrisiko er sannsynligheten altså høyere for at revisor vil trekke seg enn for at selskapet vil bytte revisor ut. Forskerne legger imidlertid fram flere måter denne søksmålsrisikoen kan reduseres på. Blant disse finner vi forbedret

revisjonskvalitet og revisjonsplanlegging, høyere revisjonshonorar og økning i utstedelse av modifiserte revisjonsberetninger. I tillegg kan revisor tilpasse klientporteføljen sin gjennom å være mer selektiv i valg av nye klienter og gjennom å fratre fra oppdrag med høy risiko.

Shu (2000) drev forskningen til Krishnan og Krishnan et stykke videre. Som forklart i

avsnittet ovenfor hadde disse funnet at revisors avgang (valgt av revisor) og avskjed (valgt av klienten) avviker fra hverandre langs dimensjoner som kan reflektere søksmålsrisiko. Shu ville her gå mer i dybden og undersøke hvorvidt søksmålsrisiko er viktig i nærvær av andre sannsynlige motivasjoner for fratreden. Hypotesen var at revisorer dropper visse klienter for å redusere deres juridiske eksponering. I tillegg til denne søksmålsrisiko-hypotesen ble en annen mulig forklaring på hvorfor revisors fratreden hadde blitt mer utbredt den siste tiden lagt på bordet, nemlig klientjustering-hypotesen. Shu ville teste om nylige endringer i

revisjonsbransjen hadde endret den relative nytten og kostnaden for hver klient slik at revisor blir motivert til å endre klientsammensetningen sin. For det første hadde revisors

produksjonsfunksjoner endret seg som et resultat av teknologiske framskritt. For det andre hadde revisors muligheter for produktsammensetninger utvidet seg som et resultat av den økende etterspørselen etter ikke-revisjonsarbeid. Merk av begge disse endringene finner sted på tilbudssiden (hos revisor) til forskjell fra på etterspørselssiden (hos klient). I prosessen

17 med å oppnå en optimal klientportefølje vil revisorer etter denne hypotesen skifte bort fra klienter som matcher dårlig og dermed fratre fra oppdrag.

Formålet med studien var å forstå i hvilken grad søksmålsrisiko og klientjustering forklarer at revisor fratrer. Dette skulle Shu finne ut av gjennom å undersøke de økonomiske forholdene rundt fratredelser, herunder endringer i karakteristika hos revisor eller klient før fratreden finner sted, de tilknyttede reaksjonene i aksjekurs og karakteristika hos

etterfølgende revisorer. Funnene viste at fratreden er positivt korrelert med økt juridisk eksponering og med forekomst av «klient-mismatch». Shu skiller her mellom «klient- mismatch» forårsaket av endret karakteristika hos revisor (tilbudssiden) og endret

karakteristika hos klient (etterspørselssiden) hvor bevisene antyder at fratreden sannsynligvis er drevet av endringer på tilbudssiden. Videre viste funnene at investorer reagerer negativt på fratredelser og at prisfallet i tverrsnitt varierer med søksmålsrisiko. Et siste funn var at

tendensen for foretak hvor revisor har fratrådt til å engasjere små revisjonsselskaper er positivt korrelert med økt søksmålsrisiko og med «mismatch» med store revisjonsselskaper.

Søksmålsrisiko blir ansett som en ledende forklaring på revisors fratreden, men dette betyr ikke nødvendigvis at revisjonsrisiko og forretningsrisiko står uten påvirkning. Søksmålsrisiko defineres som risikoen for at revisor blir involvert i et søksmål, revisjonsrisiko defineres som risikoen for at revisor avgir en revisjonsberetning som er feil når regnskapet inneholder vesentlig feilinformasjon og forretningsrisiko defineres som risikoen knyttet til klienten sin overlevelse og lønnsomhet. Fordi disse tre risikofaktorene ikke utelukker hverandre ville Ghosh og Tang (2015) undersøke deres relevans ved hjelp av målinger fra perioden før fratreden og perioden etter fratreden. Gjennom å bruke sammendragsindekser fra perioden før fratreden fant forskerne at alle de tre forhåndsrisikoindeksene er trinnvis viktige for fratreden og at dette spesielt gjelder når forgjengerrevisoren er et «Big 4» firma (de største

revisjonsselskapene i dag). Fordi forhåndsrisikofaktorene er utsatt for målefeil og med liten sannsynlighet vil fange revisors proprietære informasjon om klienten, analyserte forskerne data fra perioden etter fratreden når denne proprietære informasjonen sannsynligvis vil bli kjent for allmennheten. Her viste funnene at det innen en treårsperiode etter revisors fratreden er mer sannsynlig at klienten vil være involvert i gruppesøksmål (etterfølgende

søksmålsrisiko), ha interne kontrollproblemer (etterfølgende revisjonsrisiko) og være fjernet fra en nasjonal børs (etterfølgende forretningsrisiko). Forskningen demonstrerte at revisorer vurderer alle tre risikofaktorene og ikke bare søksmålsrisiko når det kommer til å fatte en beslutning rundt fratreden.

18 Bockus og Gigler (1998) la fram en økonomisk begrunnelse for at revisorer fratrer fra

oppdrag hos «risikable» kunder og brukte denne begrunnelsen til å undersøke påstander om at økning i forventet revisoransvar gir opphav til økning i revisorfratredelser. Gitt den relativt uelastiske etterspørselen etter revisjon fra børsnoterte selskaper virket det forvirrende at revisorer ville fratre i stedet for å bare justere budene for økningen i forventet ansvar. I tillegg til dette var det ikke klart hvorfor en påtagende revisor, som ikke bare stod overfor trusselen om juridisk ansvar, men også informasjonsulempen som følger med førsteårsrevisjon, ville akseptere den fratrådte klienten. Teorien til Bockus og Gigler søker for det første å forklare hvordan en sittende revisor rasjonelt fratrer fra et oppdrag fordi ethvert forsøk på risikojustert prissetting etterlater vedkommende med bare ulønnsomme kunder. For det andre søker den å forklare hvordan påtagende revisorer, som vet mindre om klienten enn den sittende revisoren, lønnsomt kan akseptere oppdraget til en klient hvor revisoren på rasjonelt vis har trukket seg.

Artikkelen deres presenterer en modell som rasjonaliserer påstandene om at økt revisoransvar fører til flere revisorfratredelser og lavere revisjonskvalitet. Denne viser at revisorfratreden oppstår når det finnes både potensielle påtagende revisorer som vil møte lavere ansvar enn sittende revisor og klientfirmaer som på privaten vet at de sitter på en skjult risiko. Modellen gir flere empiriske implikasjoner. Det spås at klienten vil engasjere en mer

«formues-begrenset» revisor etter en fratreden. Siden fratreden finner sted når den sittende revisoren mener det er relativt sannsynlig at klienten har en skjult risiko, forventer forskerne at firmaer hvor revisor trekker seg har en høyere forekomst av uheldige resultater enn andre selskaper. I tillegg forutsier dem, i samsvar med anekdotiske bevis og revisorers påstander, at forekomsten av fratredelser vil øke med nivået på revisors juridiske ansvar. Til slutt forutsier modellen deres en nedgang i klientfirmaer sin markedsverdi etter revisorfratreden siden fratredelse indikerer en økning i sannsynligheten for skjult risiko.

Raghunandan og Rama (1999) undersøkte markedet for revisjonstjenester når den sittende revisoren til en SEC-registrant har trukket seg fra oppdraget. SEC («Securities and Exchange Commission») regulerer investeringsrådgivere i USA og personer/firmaer som møter

definisjonen av investeringsrådgiver må registrere seg her (U.S. Securities and Exchange Commission, 2011). Raghunandan og Rama analyserte 156 revisoravganger (valgt av revisor) med et kontrollutvalg på 375 revisoravskjeder (valg av klienten). Resultatene indikerte at

«Big 6» firmaer (de største revisjonsselskapene på tidspunktet artikkelen ble skrevet) er mindre sannsynlige til å påta seg oppdrag hvor forgjengeren har fratrådt. Dette etter å ha

19 kontrollert for tre andre faktorer som sannsynliggjør søksmålsrisiko, nemlig klienten sitt økonomiske press, bransjemedlemskap og andel av totalkapitalen i fordringer samt varelager.

Litteraturen har generelt konkludert med at klienter som et revisjonsselskap trekker seg fra er risikofylte. Catanach med flere (2011) ønsket å gå mer i dybden på dette faktum gjennom å undersøke et utvalg fratredelser for å avgjøre hvorfor et revisjonsselskap velger å akseptere rollen som påtagende revisor på et antagelig risikabelt oppdrag. Videre ville de finne ut om denne beslutningen er forbundet med et fremtidig negativt resultat. I samsvar med tidligere studier indikerte resultatene deres at «Big N» firmaer (store revisjonsselskaper) er mer selektive enn «Ikke Big N» firmaer når det gjelder å akseptere rollen som påtagende revisor der hvor tidligere revisor har fratrådt. I tillegg til samme funn som fra tidligere studier fant Catanach med flere at «Big N» firmaer overveier to variabler for å bidra til å redusere deres potensielle risiko, nemlig tidspunktet for tidligere revisor sin fratreden og egen virksomhet sin ekspertise. Deres analyse av fremtidige utfall indikerte at de fratrådte klientene som har engasjert «Ikke Big N» som påtagende revisor er assosiert med svakere økonomiske forhold på lang sikt, kortere levetid og en større andel ugunstige utfall sammenlignet med de fratrådte klientene som har engasjert «Big N» som påtagende revisor.

20

3. T EORETISK BAKGRUNN

For at vår masteroppgave skal kunne leses og forstås av flest mulig gir vi her en teoretisk innledning som har til formål å opplyse leseren tilstrekkelig til å kunne følge med på

innholdet som følger. Vi vil i det videre gi en grunnleggende introduksjon til revisorarbeidet gjennom å forklare rollen revisor besitter og krav/retningslinjer revisor forventes å følge.

I tillegg til dette vil vi gå i dybden på de regler som foreligger rundt plikt til fratreden og presentere instansene revisor er omsluttet av.

3.1 R

Revisjonsyrket innebærer ansvar for den økonomiske verden. Arbeidet er variert og krevende, noe som gjør det viktig for denne oppgaven å se på revisors utdannelse. Da vi ønsker svar på om utdannelse vil ha innvirkning på hvordan en revisor egner seg til å foreta vesentlighetsvurderinger vil vi her gi leseren et innblikk i de utdanningskravene som settes for å kunne arbeide innenfor revisjon i skrivende stund og hvordan kravene har endret seg over tid.

Krav til revisors utdannelse i Norge har gjennomgått en rekke endringer over de siste 100 årene. Revisjonsbransjen har siden 1930-tallet anvendt tittelen «statsautorisert revisor».

Tittelen indikerer at personen har oppnådd kravene for faglige kvalifikasjoner og praksis i bransjen. Samtidig har veien til å oppnå denne tittelen endret seg opp gjennom årene. Fra 1973 tilbød Norges Handelshøyskole «Høyere Revisorstudium» som var en tilspisset utdanning for å oppnå statsautorisasjon som revisor. Alternativet var utdannelsen som

«registrert revisor». Denne utdanningen ble tilbydd av distriktshøyskoler (Deloitte). Våren 2021 er det ni studiesteder i Norge som tilbyr mastergrad i regnskap og revisjon.

Revisors utdannelse er per skrivende stund lovfestet i Revisorloven (2020) § 3-2. Loven stiller krav til at statsautoriserte revisorer skal ha oppnådd en mastergrad i regnskap og revisjon (MRR) eller alternativt ha oppnådd en tilsvarende mastergrad i utlandet. Paragrafen angir også at mastergraden skal sikre at den statsautoriserte revisoren innehar nødvendig teoretisk kunnskap relevant for lovfestet revisjon i Norge. Dette inkluderer kompetanse i finansregnskap, verdsettelse og analyse, skatt og avgift, foretaksrett og revisjon (Prop. 37 LS (2019-2020), punkt 27.1). Revisorloven av 1999 fastsatte i tillegg et krav om oppnådd

21 bachelorgrad for registrerte revisorer. I loven av 2020 er kun krav for statsautorisert revisor fastsatt, hvor man i forarbeidene kan finne forslag om å fjerne kategorien for «registrert revisor», slik at statsautorisert revisor blir den eneste revisortittelen (Prop. 37 LS (2019- 2020), punkt 6.5.1).

Statsautoriserte revisorer har mulighet til å påta seg rolle som ansvarlig revisor for et

revisjonsteam som utfører oppdrag eller operere selvstendig. Autorisasjon er ikke et krav for å utføre revisjonsarbeid innenfor et revisjonsteam (som kan bestå av flere revisorer), men teamet må inneha en ansvarlig revisor. I tillegg til godkjent mastergrad, har Finanstilsynet i forskrift tillagt et karakterkrav for fagene som inkluderes i utdanningen for de som ønsker å oppnå statsautorisasjon. For å kunne søke om autorisasjon kreves det å ha oppnådd

karakteren C eller bedre på alle eksamener avlagt for den 2-årige mastergraden (Finanstilsynet, 2017/2021).

3.2 R

I all hovedsak er revisor sin oppgave å kontrollere at årsregnskapet til revisjonspliktige virksomheter er utført i henhold til gjeldende lovkrav. Det ligger imidlertid mer til revisorarbeidet enn denne simple framstillingen. Hvordan konklusjonen kan legges fram, hvem som benytter seg av den og hvilke interesseproblemer som kan oppstå er områder vi skal gå inn på i det videre.

3.2.1ALLMENNHETENS TILLITSPERSON

Begrepet «allmenhetens tillitsperson» ble først tatt inn i revisorloven da det ble gjort

endringer for å tilpasse seg revisjonsdirektivet fra EU i 2009. Artikkel 21 i direktivet krever nemlig at revisorer og revisjonsselskaper skal være underlagt etiske prinsipper som markerer prinsippet om at de har en funksjon som tillitspersoner i allmennhetens interesse (Ot.prp. nr.

78 (2008-2009), punkt 6.2). I dag, etter marginale endringer i ordlyd, fastslår bestemmelsen i Revisorloven (2020) § 9-1 at «revisor er allmennhetens tillitsperson ved utførelse av lovfestet revisjon».

Tidligere ble revisor ansett som en representant for eierne som i denne ånd skulle kontrollere selskapets ledelse og selskapets forvaltning (Cordt-Hansen med flere, 2010, side 40). Med

22 tiden har imidlertid dette bildet endret seg i takt med utviklingen av revisor sine oppgaver og revisor sitt ansvar etter lovverket. Til tross for at revisjonsberetningen blir avgitt til den revisjonspliktige sine eiere vil ikke dette tilsi at revisor kun representerer eierinteressene. Det som menes med «allmennhetens tillitsperson» er nettopp at revisor skal være interessenøytral under utøvelse av årsregnskapsrevisjon. Dette innebærer å ivareta interessene til alle

regnskapsbrukere og interessenter som eksempelvis ansatte, kreditorer og offentlige

myndigheter. Formålet med begrepet er å øke tilliten til revisorene og understreke revisor sin uavhengighet, noe som fører til at de ulike regnskapsbrukerne sitter på forventninger om at revisor gjennom denne rollen som allmennhetens tillitsperson ivaretar deres interesser.

Gjennom det overstående kan man visualisere seg et trepartsforhold. Den revisjonspliktige klienten står ansvarlig for årsregnskapet og skal påse at dette blir revidert av revisor

(Revisorloven, 2020, § 2-1). Slike årsregnskap offentliggjøres med det formålet at eksterne brukere av informasjonen (eksempelvis potensielle investorer, kunder eller arbeidssøkere) kan fatte gode beslutninger (Altinn, 2020). Den lovfestede revisjonen utført av revisor skal skape tillit ovenfor disse eksterne brukerne til at årsregnskapet oppfyller gjeldende lovkrav og ikke inneholder vesentlig feilinformasjon (Revisorloven, 2020, § 9-1). Forholdet mellom partene kan illustreres som i figur 1.

Figur 1 - Trepartsforholdet ved lovfestet revisjon

3.2.2REVISJONSBERETNINGEN

Det følger av Revisorloven (2020) § 9-7 at revisor skal avgi en revisjonsberetning som viser resultatet av den lovfestede revisjonen. I denne revisjonsberetningen skal revisor blant annet

Revisor

Eksterne brukere Revisjons-

pliktig klient

Utarbeidelse av årsregnskap Kapital, omdømme, arbeidskraft og lignende

23 uttale seg om hvorvidt årsregnskapet etter vedkommende sin mening gir et rettvisende bilde i samsvar med regnskapsregelverket som er benyttet og om hvorvidt årsregnskapet oppfyller gjeldende lovkrav. Det er konklusjonen i denne forbindelse som enten vil tillegge eller fratrekke troverdighet fra regnskapet som undersøkes, til stor hjelp for alle eksterne brukere.

ISA 700 skiller mellom to former for konklusjoner, nemlig umodifisert og modifisert

(Revisorforeningen, 2019). Førstnevnte skal gis uttrykk for dersom revisor «konkluderer med at regnskapet i alt det vesentlige er utarbeidet i samsvar med det gjeldende rammeverket for finansiell rapportering» (punkt 16). Sistnevnte skal finne sted dersom revisor «på bakgrunn av innhentet revisjonsbevis konkluderer med at regnskapet totalt sett inneholder vesentlig feilinformasjon» eller «ikke er i stand til å innhente tilstrekkelig og hensiktsmessig

revisjonsbevis til å kunne konkludere med at regnskapet totalt sett ikke inneholder vesentlig feilinformasjon» (punkt 17).

Ved å besøke ISA 705 finner man videre tre former for modifiserte konklusjoner

(Revisorforeningen, 2016A). Først har man konklusjon med forbehold som skal avgis enten dersom feilinformasjonen i regnskapet er vesentlig, men ikke gjennomgripende for

regnskapet eller dersom revisor tror at dette kan være tilfellet, men ikke er i stand til å innhente nok revisjonsbevis til å underbygge konklusjonen (punkt 7). Dernest finnes

alternativet negativ konklusjon som revisor skal avgi dersom feilinformasjonen i regnskapet er både vesentlig og gjennomgripende for regnskapet (punkt 8). Til slutt har man konklusjon om at revisor ikke kan uttale seg om regnskapet, noe som skal avgis dersom revisor tror at feilinformasjonen i regnskapet er både vesentlig og gjennomgripende for regnskapet, men ikke er i stand til å innhente nok revisjonsbevis til å underbygge dette (punkt 9). Med gjennomgripende virkninger på regnskapet menes feilinformasjon som (a) ikke er begrenset til spesifikke elementer, kontoer eller poster i regnskapet, (b) kan representere en betydelig del av regnskapet til tross for å være begrenset på denne måten eller (c) er fundamentale for brukerne sin forståelse av regnskapet i relasjon til tilleggsopplysninger (punkt 5).

Revisor sin konklusjon kan altså være umodifisert, med forbehold, negativ eller opplyse om at revisor ikke kan uttale seg om regnskapet. I tillegg til dette kan revisor under avgivelse av en umodifisert konklusjon finne det nødvendig å legge til et presiseringsavsnitt eller et avsnitt om «andre forhold» i revisjonsberetningen hvorpå retningslinjene for dette følger av ISA 706 (Revisorforeningen, 2016B). Et presiseringsavsnitt henviser til et forhold som er riktig

presentert eller beskrevet i regnskapet, men som etter revisor sin mening er av grunnleggende

24 betydning for brukerne sin forståelse av regnskapet (punkt 7A). Et avsnitt om «andre

forhold» henviser til et annet forhold enn de som er presentert eller beskrevet i regnskapet, men som etter revisor sin mening er relevant for brukerne sin forståelse av revisjonen (punkt 7B). Figur 4 illustrerer når de ulike formene for konklusjoner eller tilleggsavsnitt skal benyttes.

Figur 2 - Oversikt over ulike former for revisjonsuttalelser basert på begrensningen sin natur og størrelse på feilinformasjon (utledet fra Eilifsen med flere, 2013, side 596)

3.3 R

Revisor er altså allmennhetens tillitsperson som gjennom den lovfestede revisjonen skal konkludere på hvor rettmessig årsregnskapet til klienten er overfor brukerne av regnskapet.

Dette er revisor sin rolle. Hvordan revisor skal tenke, mene og handle under gjennomføringen av revisjonen er imidlertid også interessant å se nærmere på. Slike krav og retningslinjer følger av diverse rettskilder hvor revisorloven og revisjonsstandardene står helt sentralt.

3.3.1GOD REVISJONSSKIKK

Det følger av Revisorloven (2020) § 9-4 at «revisor skal utføre lovfestet revisjon i samsvar med god revisjonsskikk». Paragrafen lister videre opp hva dette blant annet vil innebære

Umodifisert

Avvik fra rammeverket for finansiell rapportering Begrensninger i

revisjon grunnet klient eller omstendigheter

Forbehold Forbehold

Presiseringsavsnitt eller avsnitt om

«andre forhold»

Feilinformasjon

Vesentlig, men ikke gjennomgripende

Kan ikke

uttale seg Negativ

Vesentlig og gjennomgripende

25 (eksempelvis at revisor skal opparbeide seg en forståelse av virksomheten, den interne

kontrollen og andre forhold som kan være av betydning for revisjonen), men ingen definisjon av begrepet er å finne i verken lovteksten, lovforskriften eller revisjonsstandardene. For å finne forklaringer på hva god revisjonsskikk egentlig innebærer for revisor blir forarbeidene dermed et godt utgangspunkt.

Begrepet «god revisjonsskikk» ble først innført i Revisorloven av 1964 og avløste tidligere detaljbestemmelser om revisor sine plikter. Bakgrunnen for denne endringen var at arbeidet som utføres av revisor vil bero på flere forhold og derfor vanskelig kan beskrives

uttømmende i lovverket. Samtidig ville man gjøre plass til internasjonale standardregler, som på denne tiden var under utvikling, i norsk lovgivning. Etter forarbeidene til Revisorloven av 1964 innebærer begrepet «at revisjonen skal være overensstemmende med den oppfatning som til enhver tid er alminnelig anerkjent blant dyktige og samvittighetsfulle revisorer». God revisjonsskikk er dermed å anse som en norm for arbeidet sin utførelse (Innst. O. VII (1963- 1964), side 8).

I nyere tid blir begrepet omtalt som en rettslig standard. Dette innebærer at innholdet av handlingsnormen fastsettes ut fra en målestokk som ligger utenfor loven (ekstern) og at standarden skifter innhold etter hvert som målestokken endrer seg (dynamisk). Forarbeidene til Revisorloven av 2020 lister opp en rekke kilder som har særlig betydning i avgjørelsen av hva som er god revisjonsskikk. Blant disse finner man eksempelvis de internasjonale

revisjonsstandardene (ISA), rettspraksis, uttalelser fra Finanstilsynet, uttalelser fra Revisorforeningen og fagartikler (NOU 2017:15, punkt 14.1.1). Under utarbeidelsen av gjeldende revisorlov fant departementet det hensiktsmessig å videreføre kravet som en rettslig standard da «det vil gi rom for en fleksibilitet og utvikling som ikke vil kunne oppnås dersom kravene til revisjonsutførelsen detaljreguleres» (Prop. 37 LS (2019-2020), punkt 14.1.5).

3.3.2OBJEKTIVITET OG UAVHENGIGHET

For at revisor skal kunne utfylle rollen som allmennhetens tillitsperson er det avgjørende at vedkommende er objektiv. Denne objektiviteten og dermed tilliten er forsøkt sikret gjennom lovfesting av en rekke regler om uavhengighet. Revisorloven vi bruker i dag har viet et helt kapittel til objektivitet og uavhengighet, noe vi skal se nærmere på i det videre.

26 Det følger av Revisorloven (2020) § 9-1 at «revisor skal utøve virksomheten med integritet, objektivitet og aktsomhet». Man må imidlertid besøke kapittel 8 i samme lov for detaljerte regler som har til formål å overholde denne objektiviteten. Overordnet skal revisor være uavhengig av den reviderte gjennom hele oppdraget, noe som følger av § 8-1. Dette

innebærer at revisor ikke skal utføre lovfestet revisjon dersom det foreligger en tilknytning mellom vedkommende og klienten som er egnet til å svekke tilliten til revisor sin

uavhengighet eller dersom revisor har ivaretatt internrevisjonsfunksjonen det foregående regnskapsåret. Heller ikke et foretak i revisor sitt nettverk, noen som deltar i revisjonen eller noen som kan påvirke utfallet av revisjonen (heretter omtalt som lignende parter) kan ha en slik tilknytning til klienten at det utgjør risiko for svekket tillit til revisor sin uavhengighet.

Neste paragraf fastslår at verken revisor, lignende parter eller oppdragsansvarlige revisorer i samme revisjonsselskap kan ha vesentlige eierinteresser i det reviderte foretaket. Det samme gjelder for disse partene sine nærstående, som illustrert i figur 5. Revisor, lignende parter og oppdragsansvarlige revisorer i samme revisjonsselskap kan heller ikke eie finansielle

instrumenter utstedt av et foretak i samme konsern som klienten, eventuelt et foretak med lignende tilknytning, dersom eierskapet kan medføre eller oppfattes å medføre en

interessekonflikt.

27 Figur 3 - Oversikt over nærstående etter Revisorloven § 8-2

Videre kan vi trekke fram § 8-3 om gaver, § 8-4 om interessekonflikter og § 8-7 om honorar.

Førstnevnte fastslår at ingen av personene eller foretakene i avsnittet ovenfor skal motta gaver eller fordeler som er egnet til å svekke tilliten til revisor sin uavhengighet fra verken klienten, foretak i samme konsern som klienten eller foretak med lignende tilknytning.

Paragrafen etter nekter både revisor og dem som deltar i revisjonen eller kan påvirke utfallet av revisjonen å delta i klienten sin beslutningstaking. Her står det også at verken revisor eller lignende parter kan ha et ansettelsesforhold, forretningsforhold eller annen forbindelse til klienten som kan medføre eller oppfattes å medføre en interessekonflikt. Sistnevnte konstaterer enkelt og greit at revisor ikke kan avtale betinget honorar.

De tre gjenværende paragrafene går på vurdering av uavhengighet, forbud mot påvirkning og karensperiode før stillingstiltredelse hos klienten. Etter § 8-5 skal revisor vurdere sin

uavhengighet før revisjonsforetaket påtar seg oppdrag, ved fortsettelse av et oppdrag og underveis dersom vedkommende gjøres kjent med nye forhold eller ny informasjon som tilsier dette. Dersom det oppstår forhold som kan reise tvil rundt revisor sin uavhengighet skal det iverksettes nødvendige tiltak. Den følgende paragrafen fastslår at eiere,

styremedlemmer og ledende ansatte i revisjonsforetaket, eventuelt et revisjonsforetak i revisor sitt nettverk, ikke skal gripe inn i utførelsen av en lovfestet revisjon på en måte som

Part ^Ektefelle _eller

samboer

Mindreårige barn part bor sammen med Slektning part

bor sammen med (ett år +)

Foretak (bestemmende

innflytelse/

sammenfallende økonomiske

interesser)

28 kan reise tvil om uavhengigheten og objektiviteten til revisoren på oppdraget. Til slutt har vi

§ 8-8 som hindrer tidligere revisor fra å tiltre en ledende stilling hos klienten i en periode på ett år etter avsluttet oppdrag.

Det skilles ofte mellom to former for uavhengighet, nemlig faktisk uavhengighet og oppfattet uavhengighet. Førstnevnte innebærer at revisor har en uavhengig grunnholdning og handler med objektivitet slik at revisjonen ikke påvirkes av andre forhold til klienten enn selve revisjonsoppdraget. Sistnevnte krever at revisor fremstår som uavhengig overfor tredjeparter som kjenner alle de faktiske forholdene (Ebbesberg, 2016, side 41). De reglene som finnes rundt uavhengighet i lovverket tar sikte på oppnåelse av begge formene, men hva det gjelder faktisk uavhengighet beror dette vel så mye på revisor sin integritet. I forordene til Den norske Revisorforeningen (DnR) sine regler om etikk er det kanskje derfor forsøkt forklart hvor viktig denne integriteten er (Den norske Revisorforening, 2018, side 1055):

«Foruten et samfunnsansvar knyttet til at kapitalmarkedene og øvrige

regnskapsbrukere skal ha tillit til revisors bekreftelser, har revisor også et ansvar overfor revisorprofesjonen. Mistillit til én revisor kan svekke tilliten til hele profesjonen. Revisorprofesjonen er avhengig av tillit fra omverdenen og regler om etikk og etterlevelse av grunnleggende etiske prinsipper bidrar til å sikre denne tilliten.»

DnR sine prinsippbaserte regler om etikk er laget for å utfylle revisorlovgivningen og gi retningslinjer/veiledning for hvordan DnR sine medlemmer skal opptre i enhver profesjonell sammenheng for best mulig å oppfylle revisorrollen og formålet med lovgivningen.

3.3.3PROFESJONELT SKJØNN OG PROFESJONELL SKEPSIS

Det følger av ISA 200 at revisor skal utøve profesjonell skepsis (punkt 15) og profesjonelt skjønn (punkt 16) under planlegging og gjennomføring av revisjonen (Revisorforeningen, 2010A). Førstnevnte defineres som «en holdning som innebærer at revisor stiller spørsmål og er oppmerksom på forhold som kan indikere mulig feilinformasjon som følge av feil eller misligheter og foretar en kritisk vurdering av revisjonsbevis» (punkt 13, bokstav l).

Sistnevnte blir definert som «anvendelsen av relevant opplæring, kunnskap og erfaring innenfor rammen av standarder for revisjon, regnskap og etikk når det fattes informerte beslutninger om hvilke handlingsplaner som er hensiktsmessige etter omstendighetene ved revisjonsoppdraget» (punkt 13, bokstav k).

29 Veiledningen til revisjonsstandarden utdyper de to begrepene ytterligere. Profesjonell skepsis innebærer eksempelvis å være oppmerksom på revisjonsbevis som motsier annet innhentet revisjonsbevis og omstendigheter som tyder på at det foreligger et behov for

revisjonshandlinger ut over de som kreves av ISA-ene (punkt A20). Det vil være nødvendig å utøve denne skepsisen gjennom hele revisjonen dersom revisor for eksempel skal redusere risikoen for å overse uvanlige omstendigheter eller redusere risikoen for å overgeneralisere når det trekkes konklusjoner fra revisjonsobservasjoner (punkt A21). Profesjonelt skjønn er spesielt nødvendig dersom det eksempelvis fattes beslutninger i forbindelse med typen, tidspunktet og omfanget av revisjonshandlinger som skal brukes for å etterleve kravene i ISA-ene og innhente revisjonsbevis eller fattes beslutninger i forbindelse med evalueringen av ledelsen sine skjønnsmessige vurderinger ved anvendelse av enheten sitt gjeldende rammeverk for finansiell rapportering (punkt A25). Dette skjønnet må utøves gjennom hele revisjonen og skal dokumenteres på en tilfredsstillende måte slik at andre erfarne revisorer forstår det profesjonelle skjønnet som er utøvet for å komme fram til konklusjoner (punkt A29).

Begge disse kravene er altså presisert i de internasjonale revisjonsstandardene og dermed innarbeidet i god revisjonsskikk, men kravet til profesjonell skepsis ble nylig enda mer tydeliggjort da dette ble lovfestet i Revisorloven av 2020 (§ 9-4):

«Revisor skal utføre revisjonen med profesjonell skepsis, herunder være oppmerksom på muligheten for vesentlig feilinformasjon i årsregnskapet som skyldes misligheter eller utilsiktede feil. Revisor skal særlig utvise profesjonell skepsis ved vurdering av regnskapsestimater knyttet til virkelige verdier, nedskrivninger av eiendeler,

avsetninger, transaksjoner med nærstående parter og fremtidige kontantstrømmer av betydning for foretakets evne til fortsatt drift.»

Bakgrunnen for lovkravet er at det i 2014 ble gjort endringer i revisjonsdirektivet fra EU.

Artikkel 21 i direktivet ble her utvidet til å kreve at alle medlemsland sikrer at revisor utviser profesjonell skepsis under hele den lovfestede revisjonen og erkjenner muligheten for

vesentlig feilinformasjon som følge av forhold eller atferd som vitner om uregelmessigheter (NOU 2017:15, punkt 13.3.2). I merknadene til bestemmelsene i den nye revisorloven ble dette lovkravet omtalt som «en presisering av det generelle kravet om at revisor ikke uten videre kan legge ledelsen sitt skjønn til grunn som revisjonsbevis» (Prop. 37 LS (2019-2020), punkt 27.1).

30 3.3.4VESENTLIGHETSBEGREPET

Det har vært mye snakk om «vesentlig feilinformasjon» i det overstående. Begrepet brukes flere steder i revisorloven, men kanskje viktigst av alt i formålsparagrafen. Revisorloven (2020) § 9-4 fastslår her at formålet med lovfestet revisjon er å skape tillit til at årsregnskapet oppfyller gjeldende lovkrav og ikke inneholder vesentlig feilinformasjon. Hvorvidt

feilinformasjonen er vesentlig har også mye å si for hvilken konklusjon revisor velger å avgi ved revisjonsberetningen (se punkt 3.2.2). Men hva innebærer egentlig begrepet?

Det er viet en hel revisjonsstandard til vesentlighet ved planlegging og gjennomføring av en revisjon, nemlig ISA 320. Her fastslås det at vesentlighetskonseptet skal anvendes av revisor ved (a) planlegging og utføring av revisjonen, (b) evaluering av virkningen av identifisert feilinformasjon på revisjonen og evaluering av eventuell ikke-korrigert feilinformasjon på regnskapet og (c) utarbeidelse av konklusjon i revisjonsberetningen (punkt 5).

Revisjonsstandarden forklarer at vesentlighet gjerne drøftes på ulike måter gjennom

rammeverket for finansiell rapportering, men at det finnes tre kriterier som vanligvis går igjen (punkt 2). Først av alt anses feilinformasjon å være vesentlig dersom den, enkeltvis eller samlet, med rimelighet kan forventes å påvirke de økonomiske beslutningene som fattes av brukerne på grunnlag av regnskapet. Dernest skal skjønnsmessige vurderinger av vesentlighet foretas i lys av omstendighetene man er omgitt av og påvirkes av feilinformasjonen sin størrelse og/eller type. Til slutt skal skjønnsmessige vurderinger av forhold som er vesentlige for brukerne av regnskapet bygge på en vurdering av behovet for finansiell informasjon som er felles for brukerne som en gruppe. Den mulige virkningen av feilinformasjon på bestemte individuelle brukere skal dermed ikke tas i betraktning. Med mindre det gjeldende

rammeverket for finansiell rapportering gir en annen drøfting er det altså disse karakteristiske trekkene revisor skal benytte som referanseramme ved fastsettelse av vesentlighet for

revisjonen (Revisorforeningen, 2010C).

3.4 P

Plikten revisor står ovenfor i forbindelse med fratreden ligger i sentrum av oppgaven vår.

Hva som etter reglene må til for at denne slår ut og hva som er bakgrunnen for at den ble lovfestet i utgangspunktet kan besvares ved å utforske lovverket revisor er omfattet av og forarbeidene til dette nevnte lovverk.

31 Fram til Revisorloven av 1999 (opphevet av gjeldende revisorlov) trådte i kraft fantes det ingen plikt til fratreden for revisor. Forgjengeren til denne loven (Revisorloven, 1964) viste i sin § 9 kun til at revisor hadde rett til å tre tilbake dersom særlige forhold forelå. Tretti år etter ikrafttredelsen til Revisorloven av 1964 ble det oppnevnt et lovutvalg

(Revisorlovutvalget av 1994) som skulle vurdere behovet for og foreslå eventuelle endringer i lovgivningen for revisjon og revisorer. Revisorlovutvalget ble i denne forbindelse gitt

følgende mandat (Ot.prp. nr. 75 (1997-1998), punkt 2.1):

«Utvalget skal vurdere revisors ansvar, plikter og oppgaver. Utvalget skal utarbeide forslag til hvordan regelverket om disse forhold skal være. […]. Utvalget bes legge til grunn av revisor skal medvirke aktivt i bekjempelse av ulike former for økonomiske kriminalitet, herunder på skatte- og avgiftsområde.»

Lovutkastet som tre år senere ble lagt fram fastsatte skjerpede bestemmelser for revisors fratreden hvor bakgrunnen for dette var at utvalget blant annet anså slike bestemmelser av viktighet i sikringen mot økonomisk kriminalitet (NOU 1997:9, punkt 0.1.2). Departementet sluttet seg til samtlige av utvalget sine lovforslag i forbindelse med fratreden og utfallet ble at Revisorloven av 1999 blant annet fikk innført plikt til fratreden (§ 7-1, 1. ledd) og

dokumentasjonskrav i forbindelse med revisorskifte (§ 7-2). Som en argumentasjon for innføring av plikt til fratreden uttalte departementet at en slik bestemmelse vil «bidra til å klargjøre grensene for når det ikke lenger er akseptabelt at revisor ivaretar revisjonsoppgaver for revisjonsklienten» (Ot.prp. nr. 75 (1997-1998), punkt 5.6.5).

Revisorloven vi bruker i dag har fått en annen struktur og en annen ordleggelse, men meningsinnholdet rundt plikt til fratreden er stadig det samme som det var da dette først ble lovfestet i Revisorloven av 1999. Departementet underbygget videreføring av plikten i hensynet til regnskapsbrukerne og de som handler med det reviderte foretaket (Prop. 37 LS (2019-2020), punkt 17.2.5). Dette gjennom at et foretak som har revisjonsplikt uten oppført revisor kan fungere som et varsel til brukerne og at regelen kan ha en viss forebyggende effekt ved at enkelte foretaksformer skal besluttes tvangsoppløst hvis foretaket ikke har revisor. Oppløsning av foretak grunnet mangel på revisor er et lovkrav som var under utarbeidelse ved lovrevisjonen av forrige revisorlov (NOU 1997:9, punkt 12.1.7), men som nå blant annet følger av Aksjeloven (1997) § 16-15 og Samvirkeloven (2007) § 141. Siden det har skjedd få endringer i paragrafen som lovfester revisors plikt til fratreden vil vi i det videre belyse regelen i gjeldende lovverk (Revisorloven av 2020) blant annet gjennom forarbeidet til gammelt lovverk (Revisorloven av 1999).

32 Revisorloven (2020) § 9-6 sin første setning lyder:

«Revisor har plikt til å trekke seg fra et oppdrag om lovfestet revisjon når revisoren under sitt arbeid har påpekt vesentlige brudd på gjeldende lovkrav og den reviderte ikke iverksetter tiltak for å rette på forholdene.»

Denne regelen kan deles inn i tre kriterier som vil utløse plikt til fratreden for revisor dersom alle er oppfylt.

For det første må det foreligge vesentlige brudd på gjeldende lovkrav. Som diskutert av Siebke og Cordt-Hansen med flere (se punkt 2.1) er dette en vanskelig vurdering uten klare retningslinjer fra lov, forskrift eller forarbeider. Det er også dette kriteriet vi ønsker å kaste nytt lys på gjennom vår masteroppgave.

Videre må revisor ha påpekt forholdet ovenfor klienten, noe som også følger av Revisorloven (2020) § 9-5. Her fastslås det at revisor skal kommunisere skriftlig til styret om alle forhold som er fremkommet ved revisjonen som styret bør gjøres kjent med for å kunne ivareta sitt ansvar og sine oppgaver. Brudd på bokføringsreglene og andre lovkrav blir eksplisitt nevnt.

Den skriftlige kommunikasjonen skal angi hva forholdet gjelder og hvilke konsekvenser det vil ha for revisjonen dersom forholdet ikke følges opp. Grunnet denne rapporteringsplikten etter Revisorloven (2020) § 9-5 er det ikke slik at revisor kan komme utenom plikten til fratreden ved å unnlate å påpeke forholdet. Siebke (2009, side 32) fastslår at poenget med påpekingskriteriet er at klienten skal få mulighet til å rette på det påpekte forholdet før revisor varsler fratreden. Revisorlovutvalget av 1994 uttalte i sin utredning at «et brudd på

lovgivningen kan skje på grunn av manglende kunnskap eller på grunn av en feilbehandling av et forhold» (NOU 1997:9, punkt 12.1.7) og det er først etter denne konfrontasjonen med klienten revisor med sikkerhet kan vite om lovbruddet skyldes uvitenhet eller uaktsomhet som selskapet viser vilje og evne til å rette opp.

Det siste kriteriet er at klienten har unnlatt å iverksette tiltak for å rette på forholdet. På samme måte som for påpekingskriteriet har Revisorloven (2020) § 9-5 en lignende ordlyd hva det gjelder revisor sitt ansvar. Her fastslås det at revisor skal se etter at de kommuniserte forholdene er behandlet av styret. Dersom de påpekte forholdene rettes opp vil ikke kriteriene for plikt til fratreden være oppfylte. Revisor vil på den annen side normalt ha en plikt til å fratre dersom det kort tid etter dukker opp nye lovbrudd til tross for at disse ikke oppnår samme grad av vesentlighet (Siebke, 2009, side 32). På samme måte ble det i utredningen til Revisorlovutvalget av 1994 uttalt at fratreden skal finne sted til tross for iverksatte tiltak

33 dersom forholdet gjentar seg (NOU 1997:9, punkt 12.1.7). Grunnlaget er at klienten i slike tilfeller ikke har vist tilstrekkelig vilje og/eller evne til å innrette seg etter verken lovverket eller krav fra revisor.

Dersom alle tre kriteriene er oppfylte skal revisor fratre straks. Revisorloven (2020) § 9-6 fastslår at revisor i så fall skal varsle klienten i rimelig tid før fratreden finner sted. Et slikt varsel er lovfestet for å gi klienten nok tid til å kunne tilsette ny revisor før nåværende revisor fratrer, men likevel ikke så lang tid at bestemmelsen ikke lenger tjener sin hensikt (NOU 1997:9, punkt 12.1.7). Revisorlovutvalget av 1994 (NOU 1997:9, punkt 12.1.7) uttalte imidlertid at ingen ny revisor bør påta seg oppdraget før klienten har iverksatt nødvendige tiltak for å rette på forholdene som begrunnet fratreden. Informasjon om slike forhold er revisjonsselskapet pliktig å innhente fra klienten sin forrige revisor før revisjonsselskapet påtar seg oppdraget etter Revisorloven (2020) § 9-2. Kun på denne måten vil lovregelen om plikt til fratreden bidra til at useriøse foretak ikke får drive forretninger over lang tid.

3.5 I

I revisjonsverdenen finner man to institusjoner som vil ha en rolle i forbindelse med revisors vurdering rundt plikt til fratreden. For denne oppgaven sin del ønsker vi å gi leseren innsikt i disse to institusjonene, hva deres rolle i innebærer og hvordan de er knyttet til revisors arbeid og vurderinger.

3.5.1LITT OM FINANSTILSYNET SIN ROLLE

Finanstilsynet er et myndighetsorgan som jobber med tilsyn av ulike foretak og markeder.

Hensikten er å skape fungerende markeder og finansiell stabilitet. Tilsynet arbeider med grunnlag i lover og vedtak fra Stortinget. Finansiell stabilitet opprettholdes ved å håndtere forstyrrelser og uventede handlinger i markedet for å minske skader for økonomien og forbrukere. Når markedet er velfungerende, vil kapital og risiko fordeles og prises effektivt (Finanstilsynet, 2016).

Finanstilsynet har ansvaret for tilsyn i en rekke ulike sektorer. Sektorene inkluderer blant annet bank og finans, forsikring og pensjon samt verdipapirmarkedet. Organet har også ansvaret for tilsyn av regnskap og revisjon. I denne oppgaven fremhever vi organets arbeid

34 innenfor revisjonssektoren. For at revisorer og revisjonsselskaper skal kunne utføre revisjoner kreves det bevilgning fra Finanstilsynet. Tilsynet kontrollerer at revisor sitt arbeid blir utført i samsvar med lovregler og god revisjonsskikk, samt at revisjonen gjennomføres på en

tilfredsstillende måte. Av den grunn må revisjonsselskaper og revisorer avgi opplysninger etterspurt av Finanstilsynet til enhver tid (Finanstilsynet, 2017). Revisorloven (2020) § 13-1 fastsetter at revisjonsforetak og oppdragsansvarlige revisorer skal kvalitetskontrolleres minst hvert sjette år.

3.5.2LITT OM REVISORFORENINGEN SIN ROLLE

Den norske Revisorforening (DnR) er en kompetanseorganisasjon innenfor revisjonsbransjen.

Organisasjonen har omlag 5000 medlemmer, bestående av både revisorer og studenter som studerer økonomi/revisjon. Medlemmene kan kontakte DnR for veiledning og informasjon slik at foreningen fungerer som et støtteapparat for revisor sitt arbeid. Revisorforeningen samarbeider også med Finanstilsynet når det kommer til kvalitetskontroll av medlemmer i revisjonsbransjen og regnskapsbransjen (Revisorforeningen, A). Det følger av Revisorloven (2020) § 13-1 at Finanstilsynet må godkjenne opplegg og instrukser for gjennomføring av kontroller dersom Revisorforeningen skal foreta kvalitetskontroll på vegne av førstnevnte.

Organisasjonen tilbyr også etterutdanning for både revisorer og autoriserte regnskapsførere, med et årlig deltakelsesnivå på rundt 9000 personer på kursene som tilbys

(Revisorforeningen, B). Annen virksomhet inkluderer utgivelse av ulike tidsskrifter, inkludert Revisjon og Regnskap, Nytt fra revisor og Revisor informerer.