Innovista nyhetsbrev fra STEP

INNO

VISTA

ISSN 1501-8202 NR 02 / 2003 ÅRGANG 7 WWW.STEP.NO

Ulikt utbytte av konsulenttjenester / side 3 Revisjon av Oslomanualen / side 7

Mot en syntese i økonomisk teori?

Det politiske systemet står ikke bare overfor genuin usikkerhet i vurderingen av den økonomiske

utviklingen, men står også overfor usikkerhet i forhold til det forskningsbaserte kunnskaps- og ressursgrunnlaget for utformingen av politikken.

’Nyklassisk’ økonomi har blitt kritisert for å være

Se artikkel s. 4-6

forfeilet og misvisende av den evolusjonære

økonomien. Denne kritikken er i seg selv feil-

aktig og misforstått, men kritikken har spilt en

rolle i en tidlig fase i utviklingen av ‘innovasjons-

forskning’. Denne tiden er nå ute, og det er på

tide å komme videre.

Et tidsskifte for

innovasjonspolitikken?

[email protected] Norge står oppe i relativt store

utfordringer når det gjelder nærings- utvikling. Vi er i stor grad spesialisert mot petroleumsrelatert industri og annen råvarebasert, men ofte kompe- tanseintensivt næringsliv. Vi har bygget opp relative konkurranseulemper gjen- nom ekstraordinær lønnsvekst. Mye av verdiskapningen skjer i offentlig eller skjermet virksomhet, selv om vi har en meget åpen økonomi. Isolert sett har slike spesialiseringsformer og konkur- ranseulemper en lei tendens til å gi endringer i form av rykk; hurtige, sjokk- pregede tilpasninger gjennom for eks- empel markant nedgang i industrisys- selsetting og utflytting av virksomhet.

Samtidig ser vi at Norge gjennom de siste 20 årene ikke har vært spesielt heldig med innovasjon og nyskapning som har resultert i vesentlig økt virksomhet fra nye bedrifter og næring- er. Forskningspolitikken har lenge vært defensiv, og målet om å nå OECD- snittet i FoU pr BNP synes å være hin- dret av et manglende næringspolitisk rasjonale: For politikere er det ikke lett å bevilge mer til FoU når de ikke helt hvorfor de skal gjøre det. Men en sterk- ere mobilisering av forskning og utvik- ling synes helt klart nødvendig som en langsiktig investering i en mer fleksibel og mangfoldig næringsstruktur for framtiden.

Likevel synes det nødvendig å mobili- sere langt bredere ressurser for inno- vasjon og verdiskapning enn det som kan skje gjennom forskningspolitikken.

En erkjennelse av at alle politikk- områder gir bidrag til innovasjon, positivt eller negativt, er et nødvendig

startgrunnlag. Det er ofte slik, i Norge som i mange andre land, at myndighet- ene vet for lite om hvordan samvirkning- en mellom politikk eller virkemidler fra forskjellige sektorområder virker inn på bedrifter og næringer. Alle politikk- områder har innovasjonspolitiske funk- sjoner. Hvordan kan disse synliggjøres og spisses slik at de på den ene siden bidrar til bedre måloppnåelse på de ulike politikkområdene, og på den annen side kan integrere disse politikk- områdene i en bredt anlagt innovasjons- politikk? Konsesjonssystemet for olje- virksomheten har sannsynligvis vært vårt beste innovasjonspolitiske grep i nyere tid. Og vet vi særlig mye om de

innovasjonspolitiske konsekvensene av innføringen av den nye energiloven i 1991?

En omlegging til en bredt anlagt inno- vasjonspolitikk vil også ha som effekt å øke avkastningen på FoU-investering- ene Norge gjør. Dette er et viktig poeng, og det finnes gode eksempler på land som synes å overinvestere i FoU ved at de får lav avkastning på disse invester- ingene (Sverige og Japan). Men en bredt anlagt, horisontalt orientert inno- vasjonspolitikk krever også mentalitets- forandringer i forvaltning og det politiske systemet. Silotenkning og sektorprin- sipp duger lite i en verden hvor dyna- misk tilpasning er nødvendig. I prosjek- tet MONIT ser vi nærmere på de forut- setningene som synes å være nødven- dig for å underbygge en slik politikk- dreining, og ved at vi har med 10 andre land i en sammenlignende OECD- basert studie, bør vi også kunne gi verdifull input til denne utviklingen.

‘Silotenkning og sektorprinsipp duger lite i en verden hvor dynamisk tilpasning er nødvendig’

KOMMENTAR

[ ]

P

Ulikt utbytte av innleide konsulenter

Mindre bedrifter, bedrifter med høye innovasjonskostnader og bedrifter lokalisert i småbyer har størst utbytte av innleid konsulenthjelp.

Konsulenter kan spille en viktig rolle som kunnskapsutviklere og -spredere for sine klienter. Rollen de innehar er imidlertid avhengig av kundens interne ressurser, innovasjonsaktivitet og lokalisering. Resultatene viser at konsulentenes innflyt- else og påvirkning på bedriftene gjennomgående er omvendt proporsjonal med byens størrelse. Bedrifter med høye inno- vasjonsutgifter har større utbytte av sine innleide konsulenter enn de bedriftene som bruker lite ressurser på innovasjon.

Resultatene viser videre at konsulenter bidrar mest til å ut- vikle bedriftens kjernekompetanse i mindre bedrifter. Dette kommer frem i en undersøkelse som blant annet har fokusert på konsulentselskapers betydning for sine kundebedrifter.

Det har blitt normalt for bedrifter å utsette arbeid til eksterne

leverandører og selskaper. Konsulenttjenester utgjør en voksende del av denne type utsetting. Vi vet allikevel fore- løpig relativt lite om betydningen av denne type arbeidsdeling og mobiltet i økonomien. Antall konsulentselskaper og kon- sulenter er mer enn doblet fra 1995-2001. Rundt 50% av

denne forretningsaktiviteten er lokalisert i Oslo. I Oslo består rundt 80% av disse selskapene av mindre enn 4 ansatte.

Mange av disse mindre selskapene antas å ha en kort livssyklus med hyppige utskiftninger.

Denne studien fokuserer nettopp på forholdet mellom kunde og konsulent, med vekt på den kunnskapsspredningen som antas å finne sted. Konsulentenes viktigste rolle for klient- bedriften er å tilføre bedriften ny ekspertise, og utvikle kjernekompetansen til bedriften.

Hvordan fungerer kunnskapsintensive tjenesteytende bedrifter (KIBS) som kunnskapsutviklere og spredere i det urbane

innovasjonssystemet? Hvordan er de viktige for kunnskaps- utvikling hos sine klienter? Dette er to av hovedspørsmålene i dette forskningsprosjektet, som er gjennomført av STEP – Senter for innovasjonsforskning på oppdrag fra Norges forskningsråd.

For mer informasjon: [email protected]

PROSJEKT

Konsulentselskapets betydning for klientbedriften

0 0,5 1 1,5 2 2,5 3 3,5 4 4,5

Tilføre ny ek spertise

Utvikle kjernek omp

etans e

Rådg iver i

ft al ternat

ive re tninger

Define rt beh

ov ift innov asjon

Impleme ntere inno

vasjonsstrategier

0=irrelevant; 6=svært stor betydning

Småby Mellomstore byer Oslo/Akershus

p

Mot en syntese

Politikkutformere er tvunget til å forholde seg til faglige res- surser og innspill som spriker, har alvorlige begrensninger og i verste fall kan være i konflikt med hverandre. Han eller hun er dermed nødt til å forholde seg til dette på en reflektert og innsiktsfull måte, bevisst søke opp grensene for kunnskaps- grunnlaget, og systematisk utvikle en robust syntese, basert på en ‘føre var’-holdning. Forskeren har på den andre siden et eksplisitt ansvar for å være syntetiserende og kritisk til eget håndverk i sin rolle som rådgiver – og tydeliggjøre begrens- ningene i de konklusjonene som gis. Til sammen betyr dette at policy-rådgiving må være en “kunnskapsbasert” dialog- prosess mellom eksperter – og ikke en diagnose-stillende formidling fra ekspert til klient.

I løpet av de siste tiårene har det vært under utvikling en forskningslitteratur – gjerne kalt evolusjonær økonomi – som ofte omtales på en måte som indikerer at det er et nytt, al- ternativt paradigme under utvikling med en målsetting om å erstatte den dominerende ortodoksi innenfor samfunnsøkonomi.

Etter den ‘nyklassiske’ syntesen på 1950-tallet har økonomi- faget, basert på metodologisk individualisme, vært dominert av en ortodoksi – ‘nyklassisk’ økonomi – som har blitt kritis- ert for å være forfeilet og misvisende av den evolusjonære økonomien. Denne kritikken er i seg selv feilaktig og mis- forstått, men nyttig som verktøy for å skape gruppetilhørighet og utviklingsperspektiv. Som sådan kan kritikken ha hatt en rolle å spille i en tidlig fase i utviklingen av ‘innovasjonsforsk- ning’, men denne tiden er nå ute. Det er på tide å komme videre.

Nyklassisk samfunnsøkonomi har vært kritisert med alt fra argumenter som er direkte gale, via argumenter som kan framstå som rimelige med en naiv tilnærming til sam- funnsøkonomiens standardiserte verktøyarsenal, til argu- menter som definitivt er vanskelig å takle med det nyklas- siske verktøyarsenalet.

Jeg vil her indikere noen av de svake, men vanlig benyttede argumentene, før jeg peker på tre forhold som er sentrale for en videre utvikling av økonomifaget samlet. Jeg skiller ikke her skarpt mellom alternativer til ‘nyklassisk’ økonomi, ut- viklingen framover må integrere perspektiver og resultater fra både evolusjonær og institusjonell økonomi.

Den ortodokse samfunnsøkonomien kritiseres bl.a. for å være:

• Tidsuavhengig og statisk. Tatt bokstavelig er dette feil.

Dynamisk utvikling av det økonomiske systemet har stått og

står fortsatt sentralt i utviklingen av det moderne

økonomifaget – allerede tidlig på 1900-tallet var dette kanskje den sentrale problemstillingen. Men det kan reises spørsmål om tidsbegrepet som ligger til grunn, med et behov for simultant å operere med flere tidsbegrep. Dette er velkjente problemstillinger fra andre fag – først og fremst fysikk – hvor forskningsfokus er dynamiske prosesser i sammensatte systemer. Dette peker i retning av en viktig utfordring.

Standard teori og den forståelse som er utviklet er

grunnleggende sett strukturelt statiske – hva gjelder basal institusjonell struktur og spesifikasjoner av dynamiske sammenhenger. En manglende såkalt ‘endogenisering’ – og

dermed grenser for det systemet dynamikken utspiller seg i

– av slike forhold setter grenser for hvilken dynamikk verktøyarsenalet kan beskrive og modellere.

• Utilitaristisk – med maksimering av personlig nytte og ut- bytte som sentralt for etablering og videreføring av likevekts- tilstander. Med den forståelse for “avslørte” preferanser som Paul Samuelson etablerte på 1940-tallet, ble dilemma knyt- tet til kardinal/ordinal nytte erstattet med et mer tilfreds- stillende rammeverk, som også frigjorde teorigrunnlaget fra dens utilitaristiske arv.

• Basert på perfekt informasjon i markedet. Igjen feilak- tig, perfekt informasjon er ikke noen forutsetning, men i en teoretisk tilstand av såkalt økonomisk likevekt, er det pr definisjon ingen informasjon som ville være relevant for økon- omisk adferd som ikke er kjent av alle aktører på markedet.

Men det teoretiske rammeverket krever ergodisitet – en gen- eralisert form for tidsuavhengighet – en ergodisk hypotese om forventninger og valg av adferd er nødvendig. Dette reiser igjen spørsmålet om tidsbegrepet i økonomisk teori.

• En likevektsøkonomi. Likevektsbegrepet er en del av, men langt fra synonymt med “nyklassisk” økonomi. På mange måter er det et parallelt forhold mellom de to som mellom statistisk mekanikk – det teoretiske rammeverket for mangelegeme-problemer som ble utviklet på slutten av 1800- tallet – og likevekts-termodynamikk, så parallelt at en idehis- torisk studie antakelig vil vise klare gjensidige inspirasjoner og påvirkninger. En god del av de problemstillingene som er generert innenfor evolusjonær økonomi kan bidra til ny

ANALYSE a

i økonomisk teori?

innsikt – blant annet om og i så fall hvordan økonomiske systemer utvikler seg når det stadig genereres ny infor- masjon som har direkte relevans for økonomisk adferd i systemet.

• En økonomi uten læring. Denne kritikken er igjen feilaktig, og tar sitt ut- gangspunkt i en sammenblanding av

“nyklassiske” og likevekts-baserte økonomiske systemer. I likevekt er det ingen insentiver for aktører til å endre

adferd – til å tilegne seg ny og økono- misk relevant informasjon, for korthets skyld, å lære. Som Frank Hahn har sagt det; pr definisjon er likevekt et

“stage at which learning ‘relevant to economic behaviour’ has ceased”.

Tilstedeværelsen av (et behov for) læring og likevektsbetingelser er prin- sipielt umulige å oppfylle samtidig – ua- vhengig av

forutsetninger om transaksjons- kostnader knyttet til spredning av ny informasjon.

Et annet – og vik- tig spørsmål for anvendte problem-

stillinger – er vurderingen av

spredningshastighet for ny informasjon

– hvor lang tid trenger det økonomiske systemet for å spre informasjonen, om- forme den til handlingsvalg og justere agentenes handlinger til hverandre.

Hva er så det virkelige skillet mellom nyklassisk og evolusjonær økonomi – hvis det nå er noe skille? På tross av et par tiårs innsats med forskning – dess- verre for lite av teoretisk karakter – er ikke de ansatsene til en mer robust

forståelse av økonomisk endring som evolusjonær økonomi gir blitt system- atisk utviklet. Det er mange ansatser, hypoteser og delargumenter, men det mangler en systematisk tilrettelegging og utvikling av analyseverktøy og – begrep som kan realisere det potensia- let som ligger der. I dette potensialet ligger det grunnleggende nye bidraget til økonomifaget, en forståelse for økon- omiske tilstander og endringer, i og utenfor likevekt, når aktører i systemet

kontinuerlig genererer ny økonomisk relevant informasjon – og dermed endrer forutsetningene for andre aktør- ers adferd. Denne “endogeniseringen”

av endringer i økonomisk adferd er det viktige nye bidraget til økonomifaget.

I denne sammenheng vil jeg betone tre viktige bidrag fra evolusjonær økonomi.

To av disse gjelder utgangspunktet for en mikro-basert analyse – for en mikro- økonomisk teori – mens det siste punktet gjelder fortolkning av økono- misk utvikling. Det er verdt å under- streke at likhetene allikevel er større enn forskjellene, begge tilnærminger tar som utgangspunkt at bedrifter og for- brukeres adferd er betinget av en økon- omisk rasjonalitet – og at de på dette grunnlaget prøver å gjøre det beste ut av rammebetingelsene.

En oppfatning fra “evolusjonær” side om at “nyklassikere” er fullstendig på jordet er like feilaktig som en oppfatning fra

“nyklassisk” side om at “evolusjonære”

er motstandere av alt som har med ortodoks økonomisk teori å gjøre. Det er lite tabloid stoff i det, men et desto bedre grunnlag for å kunne skape bedre innsikt i det som ofte omtales som kap- italismens dynamikk – og gjennom det gi et mer meningsfylt grunnlag for vur- deringen av de velferdsimplikasjonene

som danner grunnlag for even- tuelle policy- implikasjoner.

Kort fortalt er de to prinsippene fra evolusjonær økonomi som legger grunnlaget for dette følgende:

• Forutsetningen om en samtidig og samvirkende prisbasert og teknologisk konkurranse – konkurransen på markedene skjer både som en konkur- ranse på pris mellom i en viss forstand like produkter og som en konkurranse mellom forskjellige varianter eller produkter.

• I valget av ny adferd i denne konkur- ransen skjer handlingsvalget under såkalt “begrenset rasjonalitet” (i Herbert Simon’s betydning), prinsipielt og praktisk.

Disse to tilsynelatende uskyldige prin- sippene har betydelig sprengkraft i for- hold til å generere nye former for økono- misk dynamikk – sammen danner de det “evolusjonære” grunnlaget for en rikere forståelse av kapitalistisk dynamikk. De har to direkte implikas- joner – de medfører at økonomisk ut- vikling er historisk betinget – viser vei- avhengighet – og de medfører at marke- det blir en kompleks seleksjonsmekan- isme. Dette har igjen som konsekvens Hva er så det virkelige skillet mellom

nyklassisk og evolusjonær økonomi – hvis det nå er noe skille?

at markedet selv genererer informasjon, og ikke bare formidler den.

Det glemmes ofte at også et nyklass- isk økonomisk system – fundert på standard mikro-økonomisk teori – grunnleggende sett er et evolusjonært system. Men det er betydelige kvalita- tive forskjeller i karakteren på den evo- lusjonære prosessen i de to tilfellene og hvilken rolle den spiller. Mens den utviklingsprosessen som er basert på prinsippene over kan beskrives som en Lamarckiansk utviklingsprosess (dvs.

gjennom arv av tillærte egenskaper), kan den andre bare forstås som en Dar- winistisk utviklingsprosess. Det er kan- skje lettest å se i det siste

tilfellet; de produsenter som dør ut – som velges bort - på et “nyklassisk” marked, er ikke konkurransedyktige: De dør ut nettopp fordi det ikke er noe å lære av dem! I det

“evolusjonære” tilfellet er det helt sentralt å generere ny adferd og imitere de som har suksess – å arve adferd fra dem.

Dette legger grunnlag for et betydelig og spennende forskningsfelt i seg selv

– et forskningsfelt hvor spørsmålene er mange og svarene foreløpig få. Men det har også store konsekvenser under et mer anvendt – eller normativt – perspektiv. Hvilke konsekvenser har slike argumenter for utviklingen av samfunnsøkonomiens grunnlag for utforming av offentlig politikk?

Den kanskje største svakheten i vår forståelse av innovasjonsdrevet økono- misk utvikling er mangelen på konsist- ente og systematiske velferdsteoretiske prinsipper og analyseverktøy. Bare gjennom etablering av dette kan det ut- vikles en sammenhengende forståelse av utfordringer og implikasjoner for ut- forming av nærings- og innovasjons- politikk. Hvordan skal for eksempel styrking av samarbeid mellom bedrifter

– som potensielt kan intensivere

læringsprosessen – balanseres i forhold til styrket konkurranse mellom bedrifter – som øker robusthet og velferdsgevinster i seleksjonsmekanis- men på markedet? Når er kunnskaps- markeder så velfungerende at det off- entlige bør trekke seg ut? Og – hva er grunnleggende sett formålet med den offentlige politikken?

Poenget er ikke at vi står på bar bakke

– tvert i mot. Det er en omfattende innsikt innenfor samfunnsøkonomi om sider ved alle slike spørsmål. Med et evolusjonært utgangspunkt er det raskt mulig å identifisere et sentralt mål med

en offentlig innovasjonspolitikk. Denne politikkens fundamentale oppgave er å gjøre den innovasjonsbaserte – eller teknologiske – konkurransen sterkest mulig. Innovasjonspolitikk skal ikke re- dusere konkurransen – skal ikke velge løsninger for markedet. På samme måte som med utgangspunkt i tradi- sjonelle forutsetninger om perfekt priskonkurranse, synes det å kunne utvikles et laissez faire-argument. Det vil nødvendigvis se annerledes ut siden markedsteorien avviker, men vil like fullt være et laissez faire-argument.

Men for å komme videre – og svare på spørsmål der dette grunnlaget helt åpenbart kommer til kort – må det et systematisk og målrettet forsknings- arbeid til. Dette arbeidet er ennå bare i startfasen og det er derfor vanskelig å forutse hvordan resultatet av dette vil se ut.

Mot en syntese..

[email protected] Når er kunnskapsmarkeder så velfungerende at det offentlige bør trekke seg ut?

“Bibelen” under revisjon

Oslo-manualen, “bibelen” som beskriver hvordan indikatorer for innovasjons- aktivitet i næringslivet kan defineres og måles, er under revisjon. Manualen er et samarbeidsprodukt fra EUROSTAT og OECD, og ble første gang publisert i 1992. Siden den gang har den allerede vært gjennom en revisjonsrunde slik at gjeldende versjon er fra 1997. Manualen inngår i serien av manualer fra OECD som omtales som “Frascati-

manualene”, alle med temaer relatert til kunnskap, innovasjon og teknologisk endring.

Oslomanualen fikk sitt navn etter en workshop som ble avholdt i Oslo i forbindelse med utarbeidelsen av den første manualen. Men det er mer enn dette enkeltstående møtet som knytter manualen til Oslo – og Norden forøvrig.

Arbeidet med manualen var i stor grad inspirert av og basert på erfaringene fra en utprøvende innovasjonssurvey i de nordiske land i 1989, et arbeid finansiert av Nordisk Industrifond. Drivkrefter bak dette arbeidet var blant andre Keith Smith (tidligere direktør ved STEP) og Mikael Åkerblom fra Finland – de to personene som til syvende og sist også førte den første utgaven av Oslo- manualen i pennen.

Oslomanualen har siden sin tilblivelse vært lagt til grunn for en rekke innovasjonssurveyer verden over – riktignok med visse modifikasjoner og justeringer i hver enkelt undersøkelse.

Mest kjent er nok CIS – Community In- novation Survey – som er gjennomført tre ganger i hele EU-området og noen andre land, deriblant Norge. Siste utgave av CIS, nr 3, er faktisk nettopp ferdigstilt for Norges vedkommende, og de første resultatene er tilgjengelige på SSBs og Forskningsrådets nettsider.

SSB står for den praktiske

gjennomføringen av undersøkelsen i Norge.

Hvorfor revidere, med den betydelige utbredelse og anvendelse denne typen data har fått?

Revisjoner medfører tross alt brudd i tidsserier og ny usikkerhet om hva man måler. Det er likevel slik at

“måling” av innovasjonsaktivitet er svært vanskelig, og Oslomanualen har på mange måter hele tiden hatt preg av å være metodeutvikling. Med den brede interesse for og bruk av dataene blir det viktigere at kvaliteten er god, at det produseres pålitelige indikatorer hvor det er mest mulig klart for alle hva som måles. Derfor legges det denne gang opp til en relativt omfattende revisjons- prosess. Fram til sommeren 2004 vil 6 fokusgrupper arbeide med å videre- utvikle bestemte temaer. Deretter er det lagt opp til å bruke ett år på å justere tekst og skrive ut den nye versjonen av manualen så den kan godkjennes av OECD sommeren 2005.

De seks fokusgruppene er:

1. Definisjoner, formål, 2. Resultater (output)

3. Innsats / innovasjonsutgifter 4. Koblinger (linkages)

5. Datainnsamlingsmetode, panelkonstruksjon 6. Statistiske enheter.

Norge er sterkt involvert i dette arbeidet;

i tillegg til å lede gruppe 4 deltar STEP også i gruppe 1, mens SSB deltar i gruppe 5.

[email protected]

OSLOMANUALEN

METODE m

UTGIVER

STEP - Senter for innovasjonsforskning SINTEF Teknologiledelse

Hammersborg Torg 3 0179 Oslo

Tlf + 47 22 86 80 10 Faks + 47 22 86 80 49 Web www.step.no

BESTILLING AV RAPPORTER [email protected]

INNOVISTA

ABONNEMENT

Nyhetsbrevet kan mottas som PDF-fil via e-post og/eller i papirutgave. Gratis abonnement:

www.step.no/innovista.asp REDAKSJON

Markus M. Bugge, Nils H. Solum, Per Koch SKRIBENTER 02/03

Johan Hauknes, Marianne Broch, Markus M. Bugge, Per M.

Koch, Svein Olav Nås, Svend Otto Remøe

STEP – Senter for innovasjonsforskning

Kunnskapsintensive tjenesters rolle for innovasjon

STEP deltar for tiden i et større OECD- prosjekt som fokuserer på kunnskaps- intensive tjenesteaktiviteters (KISA) rolle for innovasjon i økonomien. I tillegg til Norge er land som Australia, Finland, New Zealand og Irland så langt med i KISA-prosjektet, og flere forventes å delta etter hvert.

Hovedfokus for prosjektet er at det i alle typer organisasjoner, både innenfor industri og tjenesteyting, i offentlig og privat sektor utføres kunnskaps- intensive aktiviteter som er viktige for utvikling av innovasjonskapasitet i organisasjonene. Det funksjonelle pers- pektivet, selve aktivitetene, i motsetning til det institusjonelle perspektivet, er med andre ord viktig for denne eksplorative studien.

Nyere forskning viser at kunnskaps- intensive tjenester kan spille mange viktige roller i forhold til innovasjon. Ofte kan de kunnskapsintensive tjenestene

støtte og gjøre innovasjon lettere i en organisasjon, de kan selv bringe inno- vasjoner utviklet andre steder inn i en organisasjon og de kan i seg selv være en kilde til innovasjon.

Formålet med KISA-studien er å ut- forske organisasjoners produksjon og bruk av kunnskapsintensive tjenesteak- tiviteter. I tillegg ser studien på hvilke offentlige policytiltak som retter seg mot utvikling av slike kunnskaps- intensive tjenester i bedrifter og organ- isasjoner. Basert på dette skal KISA- prosjektet angi hvilke implikasjoner dette kan ha i forbindelse med forbedr- inger og eventuelt nyorientering av poli- tikk mot kunnskapsintensive aktiviteter og for innovasjonspolitikk generelt.

Felles for alle landene som deltar i KISA-studien er at programvare- sektoren og helsesektoren brukes som case-studier.

PROSJEKT

[email protected]

p