Sportsjournalistikk og Football Leaks
En undersøkelse av fenomenet «Football Leaks» i norske medier
Øyvind Hofsrud
Masteroppgave i journalistikk Institutt for medier og kommunikasjon
UNIVERSITETET I OSLO
01. desember 2020
II
III
Sportsjournalistikk og Football Leaks
En undersøkelse av fenomenet «Football Leaks» i norske medier
IV
© Øyvind Hofsrud 2020
Sportsjournalistikk og Football Leaks. En undersøkelse av fenomenet «Football Leaks» i norske medier
Øyvind Hofsrud
http://www.duo.uio.no/
Trykk: Reprosentralen, Universitetet i Oslo.
V
Sammendrag
Denne masteroppgaven undersøker hvilke holdninger norske medier og norske journalister har til dokumentlekkasjen – «Football Leaks». Dokumentlekkasjen hadde sitt gjennombrudd i 2015 og har vært meget omdiskutert på grunn av måten informasjonen i lekkasjen har kom frem i lyset på. Lekkasjen har gitt tilgang til informasjonen som har avdekke kriminalitet i elitefotballen, samt vært en bidragsyter til gravende sportsjournalistikk. Studien bygger på kvalitativ analyse av fem artikler omhandlende Football Leaks, og fem intervjuer av norske sportsjournalister. I den første delen av analysen ser oppgaven på noen av tolkningsrammene jeg identifiserte i omtalen av Football Leaks i norske medier. I den andre delen av analysen deler flere journalister sine egne tanker om hvordan de opplever Football Leaks som
sportsjournalistisk fenomen. Blant annet diskuteres det rundt etikken i om en skal benytte seg av datamateriale som er tilknyttet datakriminalitet. Videre begir diskusjonen seg ut på
Football Leaks sitt bidrag til sportsjournalistikk mot journalistiske idealer. Generelt sett er journalistikkens rolle i samfunnet å være en vaktbikkje. Dette er et viktig ideal som sportsjournalistikken historisk sett ikke har klart å oppfylle.
VI
Abstract
This master thesis examines Norwegian media and journalists’ attitude to the document leak –
“Football Leaks”. The document leak had its breakthrough in 2015 and is very disputed in terms of how the information in the leak got out in public. The leak had access to information that uncovered criminality in the football elite, as well as being a contribution to digging journalism. The study builds on a qualitative analysis of five articles which concerns Football Leaks, and five interviews of Norwegian sports journalists. In the first part of the analysis the thesis looks at some frames I identified the in articles mentioning Football Leaks. In the second part of the analysis, several journalists share their experience with Football Leaks as a sports journalistic phenomenon. Among other things, the thesis discusses the ethics around the usage of data material which is connected to hacking. Furthermore, the discussion progress into Football Leaks contribution towards sports journalism and journalistic ideals.
Generally, the role of journalism is to be a watchdog in the community. A very important ideal that sports journalism have not been able fulfil historically speaking.
VII
Forord
For å kunne skrive noe så omfattende som en masteroppgave, så er det helt nødvendig å ha interesse for det temaet man skal skrive om. Dermed ble et fotballrelatert tema et enkelt valg for min del. Òg skal jeg trekke frem en likhet mellom det å skrive masteroppgave, og det å spille fotball, så er det at gode lagkamerater gjør arbeidsforholdene enklere. Nå er denne kampen ferdig, og jeg vil derfor takke laget mitt.
Først og fremst vil jeg takke min veileder, professor Terje Rasmussen (V19/H20). Tusen takk for gode veiledningstimer, konstruktive tilbakemeldinger og et oppriktig engasjement for oppgaven.
Takk til informantene som stilte opp og som delte sine tanker og erfaringer om tema. Et knippe virkelig kunnskapsrike personer med brennende engasjement for både sport og journalistikk.
Tusen takk til medstudent Eline. Lange arbeidsøkter i lett blanding med lange kaffepauser i ditt selskap har gjort alle dager på UiO – til lyse dager på UiO.
Tusen takk til familie og venner for støtte og oppmuntring gjennom hele studieløpet. Litt ekstra oppmerksomhet vier jeg til mamma og pappa som alltid er der for meg.
Øyvind Hofsrud 01. desember 2020
VIII
«Det e håp hænganes snøre. It’s hope in a hanging snore. Fishing snore» – Nils Arne Eggen
IX
Innholdsfortegnelse
1 Introduksjon ... 1
1.1 Problemstilling og forskningsspørsmål ... 2
1.2 Fra Engelsk underholdning til global økonomi ... 3
1.2.1 En stadig økende interesse ... 4
1.3 Avgrensinger ... 6
1.4 Oppgavens oppbygning ... 6
2 Teoretiske perspektiver ... 8
2.1 Journalistiske idealer ... 8
2.1.1 Nyhetskriterier – Hva er nyheter? ... 10
2.2 Symbiosen mellom presse og sport ... 12
2.2.1 Sportsjournalistikk – «Leketøysavdeling» ... 13
2.2.2 Den lavtstående statusen ... 14
2.3 Myke og harde nyheter ... 14
2.3.1 Sportsjournalistikk som populærjournalistikk ... 16
2.3.2 «Møkkagraverne» ... 17
2.3.3 Undersøkende journalistikk – Gravejournalistikk ... 18
2.4 Suksess på markedet med tre prosesser ... 19
2.4.1 Sportsjournalistikk som registrerende ... 19
2.5 Oppsummering ... 21
3 Football Leaks og dokumentlekkasjer... 22
3.1 Fenomenet «Football Leaks» ... 22
3.1.1 Football Leaks og mediesamarbeid ... 23
3.1.2 Arrestasjonen av Rui Pedro Goncalves Pinto ... 24
3.1.3 Football Leaks – Wordpressbloggen ... 26
3.1.4 Football Leaks som lesestoff ... 27
3.1.5 Football Leaks – En nyhetssak i seg selv ... 27
3.2 Football Leaks i Norge – Ødegaard-saken ... 28
3.2.1 Football Leaks pryder forsiden ... 28
3.3 Artikler med innslag av Football Leaks ... 31
3.4 Football Leaks – Fotballens WikiLeaks? ... 33
3.4.1 Varsler ... 34
3.4.2 Hva er WikiLeaks? ... 34
3.4.2.1 Likheter og forskjeller mellom Football Leaks og WikiLeaks ... 36
X
3.4.3 Varsleren Edward Snowden ... 37
3.4.3.1 Edward Snowden og Rui Pinto ... 38
4 Metodisk tilnærming ... 39
4.1 Casestudie ... 39
4.2 Kvalitativt dybdeintervju som metode ... 40
4.2.1 Intervjumetode ... 40
4.2.2 Utvalg og utvelgelsesprosessen ... 41
4.2.4 Intervjuguiden ... 44
4.2.5 Gjennomføring av intervjuene ... 45
4.2.6 Transkribering ... 47
4.3 Tolkningsrammer ... 48
4.3.1 Tolkningsrammer... 48
4.3.2 «Speiling», «casing» og «vinkling» ... 50
4.3.3 Forskjellige rammeverk ... 51
4.3.4 Problem, årsak, moralsk vurdering og forslag til løsning ... 51
5 Rammeanalyse ... 53
5.1 Hackerrammen ... 53
5.2 Definisjonsrammen ... 56
5.3 Strukturramme ... 60
5.4 Gravejournalistisk ramme ... 64
5.5 Kontrastramme ... 68
5.6 Skurken og helten Football Leaks ... 70
6 Norske synspunkter på «Football Leaks» ... 72
6.1 Det etiske perspektivet ... 72
6.1.1 Journalistenes integritet ... 72
6.1.2 Hvordan opprettholde troverdighet og integritet? ... 74
6.1.3 Kan man stole på kriminelle? ... 76
6.2 Lekkasjen og sportsjournalistikken ... 77
6.2.1 Hvorfor leketøysavdelingen? ... 78
6.2.2 Er Football Leaks et bidrag? ... 79
6.2.2.1 Utvide kunnskapsbasen ... 80
6.2.3 Er det sportsjournalistikk – eller journalistikk om sport? ... 80
7 Avslutning ... 83
7.1 Hovedfunnene oppsummert ... 83
7.2 Studiens bidrag ... 85
7.3 Begrensinger og videre forskning ... 86
XI Litteraturliste ... 87 Vedlegg ... 92
1
1 Introduksjon
«Av alt uviktig i verden, er fotball det viktigste» - (Pave Johannes Paul II).
Fotball er verdens største idrett, uavhengig om diskusjonen omhandler antall spillere, økonomi eller utbredelse. Fotball er den største idretten på alle områder om man ser på bredde- og elitenivået sammensatt. Spillet er i hovedsak tilknyttet underholdning og
sosialisering, men har også utviklet seg til å bli en global økonomi. Store pengesummer flyter mellom klubber, agenter, investorer og andre aktører som har tatt steget inn på
fotballmarkedet. Dette har fått uønskete konsekvenser for publikum og andre «uvitende» i form av korrupsjon, maktspill og renvasking av navn og penger.
Kanskje hadde Pave Johannes Paul II rett i at fotball i sin reneste underholdningsform er uviktig i alt som er viktig her i verden, men det finnes mye annet ved fotball som er direkte viktig. Blant de viktige elementene står prinsipper om fysisk fostring og sosialisering sterkt i fotballen. I tillegg skal man ikke undergrave følelsene som mange har for spillet. Gleder og sorger som blir delt mellom spillere og supportere er noe av grunnen til hvorfor så mange tar del i spillet. Disse sidene er de «gode» sidene ved fotball.
En annen viktig side ved fotballen, som tradisjonelt sett ikke har fått like stor oppmerksomhet, er langt mindre lystbetont. Profiler innenfor elitefotballen har en enorm status og posisjon. Og som på andre felt, så er dette en maktposisjon som blir misbrukt av noen. Skattejuks,
dopingsaker, voldtektssaker og brudd på andre regler både innenfor og utenfor fotballverden, er reelle bekymringssaker som er med på å svekke fotballens omdømme.
Fotball kan imidlertid deles opp i to nivåer – Breddefotball og toppfotball. Breddefotball er
«… serier og konkurranser for barn, ungdom, old boys/girls, veteraner og funksjonshemmede.
Samt de seniorklasser som NFF mener skal falle inn under denne definisjonen.» (NFF, 2020).
Toppfotball i Norge blir definert av Norges fotballakademi som Eliteserien, 1. divisjon og 2.
divisjon (NFA, ukjent årstall). Hvor skille på toppfotball og breddefotball går kan imidlertid variere fra land til land. Men som vi ser utfra definisjonen til NFF er breddefotball orientert på å omfatte allmenheten, mens toppfotball omfatter eliten.
Denne masteroppgaven tar for seg sportsjournalisters arbeid med dokumentlekkasjen som har fått tilnavnet «Football Leaks». Lekkasjen har de siste årene kommet med store avsløringer om internasjonal toppfotball. Oppgaven ser nærmere på hvordan lekkasjen har vært med å bringe fotballjournalistikken nærmere de journalistiske idealene som bygger på åpenhet og
2 demokrati, og lenger vekk fra det som av noen blir omtalt som «leketøysavdelingen» i det journalistiske landskapet. En sammensetning av teoretiske rammeverk, kunnskapsrike informanter og analyser av publiserte artikler har gitt meg svar på problemstillingen som blir presentert i neste del av dette kapittelet.
1.1 Problemstilling og forskningsspørsmål
All oppmerksomheten rundt fotball bringer med seg en stor økonomi. Det er ofte en sammenheng mellom popularitet og penger, og fotball har blitt en stor arena for markedsføring. Mye av dette på grunn av den enorme medieinteressen rundt sporten.
Tradisjonelt sett har mediene fungert nærmest som et mikrofonstativ for de største profilene og de store klubbene. Fotballjournalistikk har lenge vært preget av lite «gravende»
journalistikk, og har innehatt en mer observerende rolle (Helland, 2003, 93). Spørsmålet er om man i de siste årene har sett dette forandre seg noe. Fotballjournalister har produsert artikler med store avsløringer og med en mer kritisk vinkling. Eksempelvis har «Josimar», som er et av Norges største fotballtidsskrift, for det meste drevet med kritisk og gravende fotballjournalistikk siden 2009 (Josimar, ukjent årstall). Andre medier som VG, Aftenposten, TV2, Dagbladet og Idrettspolitikk.no har også tatt opp kampen mot kritikkverdige forhold innenfor idrett på et generelt plan. Et aktuelt eksempel er VGs pågående artikkelportefølje om overgrep i fotball, og medienes kritikk til fotballandslagets tilnærming til koronarestriksjoner.
Denne oppgaven kretser rundt dokumentlekkasjen Football Leaks, da et mediehus fikk tilsendt en stor menge dokumenter. Med andre ord har dokumentlekkasjen gjort at
fotballjournalistikk har fått usedvanlig god hjelp til å kunne produsere store mengder kritiske artikler.
For å konkretisere oppgaven har jeg formulert flere forskningsspørsmål som er steg på vegen til å kunne besvare den overordnete problemstillingen. Forskningsspørsmålene lyder som følger:
• Hvilke problemstillinger kan journalister møte på med Football Leaks som kilde?
• Hvilke holdninger har norske journalister til Football Leaks?
Besvarelsene av problemstillingene kulminerer i svaret på følgende overordnete problemstilling:
• Hvordan framstår Football Leaks som journalistisk fenomen i norske medier?
3 Svaret på problemstillingen er forankret i hva de valgte informantene forteller, og gjennom en rammeanalyse av et utvalg artikler som har Football Leaks som tema eller bidragsyter. Dette, i tillegg til det teoretiske rammeverket som blir presentert i løpet av de neste kapitlene.
Studien er en kvalitativ studie, hvor informantene er selektert på grunnlag av deres kunnskap om fenomenet og sportsjournalistiske erfaring.
1.2 Fra Engelsk underholdning til global økonomi
Før jeg går videre på tema Football Leaks og journalistikk, ønsker jeg å gjøre rede for fotballens historie. Dette gjør jeg for å gi et innblikk i hvordan fotball har vokst fram som en av verdens største sporter. På den måten gir det en bedre forståelse for hvordan penger og makt har funnet sin veg til spillet gjennom stor medieeksponering.
I likhet med en rekke andre idretter er det funnet rikelig med bevis på at fotball har sin opprinnelse i en eller annen form for flere tusen år siden (Helland, 2002, 7; SNL, Holm, 2019). Denne teksten vil på sin side forholde seg til idretten i moderne tid, og tiden hvor reglementet for spillet ble formalisert. Sporene tar spillets historie til Storbritannia. Her finner man en klar historie på hvordan fotball vokste fram under den industrielle revolusjon på 1700- og 1800-tallet, og dens utvikling frem til det spillet vi kjenner det som i dag (SNL, Holm, 2019).
Fotball vokste fram i forskjellige retninger i England. Flere utdanningsinstitusjoner begynte på denne tiden organiseringen av fotballag som en del av disiplineringsprosjekter, og ikke minst for sunnhet gjennom fysisk fostring-aspektet (Helland, 2003, 26). Etter at lag ble dannet på skolene og universitetene, begynte også regler å standardisere seg. Et problem som vokste frem, var imidlertid at forskjellige utdanningsinstitusjonene utviklet sine egne regler (Helland, 2003, 26). Denne problematikken endte med at «fotball» utviklet seg i to retninger som har standardisert seg til to idretter man kjenner i dag som rugby (rugby) og soccer (fotball)
(Helland, 2003, 27; SNL, Holm, 2019). Selv om det nå var definert to retninger av fotball, var ikke det ensbetydende med at reglementet var standardisert innenfor retningene.
Institusjonene fortsatte å utvikle sine egne regler innenfor de to utgreningene. Forvirringen rundt reglene i retningen soccer (fra nå referert til som fotball) førte til dannelsen av FA (Football Assosiation) i 1863, som til slutt innførte et regelverk for fotball som ligner det vi har i dag (Helland, 2003, 27; SNL, Holm, 2019). Da regelverket ble klart og offentligjort, kunne endelig studentene/spillerne måle krefter mot andre skoler og lag, og ikke kun innad på sin egen institusjon (Helland, 2003, 27). Settet med regler var selve katalysatoren for
4 utviklingen av spillet, og kort tid etter regelsettingen eksploderte interessen for spillet. Blant annet fant den første FA-cup-finalen sted kort tid etter stadfestingen, og kun sju år etter at regelverket ble satt, ble verdens første uoffisielle landskamp spilt mellom England og Skottland (Helland, 2003, 28). Lagene møttes igjen i 1872 for å spille den første offisielle landskampen (Helland, 2003, 28).
Regelverket ble dannet under den industrielle revolusjon. En revolusjon som er kjent for store endringer i samfunnsforholdene, blant annet at den fattigere delen av befolkningen gikk fra primærnæringer til sekundærnæringer. Revolusjonen har mange sider ved seg, og en side var blant annet at det ble et tydelig skille mellom jobb og fritid, i tillegg til at arbeiderklassen fikk større økonomisk handlingsrom (Helland, 2002, 11). Fritiden ble stort sett brukt til underholdning. På grunn av standardiseringen av et regelverk, ble fotball mer og mer utbredt, og dermed også en meget populær underholdningssyssel å bruke fritiden på, enten man spilte selv eller var supporter. Grunnen til at akkurat fotball ble så populært, er som Knut Helland legger vekt på at det passet godt til arbeiderklassen (2002, 15). «Reglene var enkle, spillet krevde minimalt med utstyr, og det kunne spilles nesten overalt og under alle værforhold»
(Helland, 2002, 15). Allerede i 1901, mindre enn 40 år etter standardiseringen av regelverket, var over 100 000 tilskuere på plass for å se FA-cup finalen, og i 1923 hadde hele 200 000 mennesker funnet vegen til Wembley i London for å overvære finalen (Helland, 2003, 27).
Allerede i begynnelsen av fotballeventyret, slo økonomisk virksomhet rot i fotballen. Den engelske klubben Aston Villa ble det første laget til å ta inngangspenger til sine
hjemmekamper i 1874 (Helland, 2002, 11). Mindre lag som var en del av ligasystemet, og som ble startet opp før 1900-tallet, ble etter hvert kastet ut i begynnelsen av det nye århundret til fordel for større lag med flere supportere og dermed også potensial for større økonomi (Helland, 2003, 28).
Stadioner ble konstruert for å romme de betalende tilskuerne, og organiseringen av fotball ble på et generelt nivå mer profesjonalisert (Helland, 2003, 28). Utstyrsleverandører,
premiepenger, tippepenger, avgifter, billettsalg med mer er penger som denne underholdningsmaskinen etter hvert fikk inn (Helland, 2003, 28).
1.2.1 En stadig økende interesse
Interessen for fotball har økt med årene, og utviklingen man så i fotballens tidlige stadium var stor og man ser også at fotballinteressen øker i moderne tid (SNL, Holm, 2019). Stadig større pengesummer finner sin veg til fotballen, og mye er naturligvis på grunn av dens popularitet.
5 Både supportere og mediene følger fotball tett. Per i dag har de fleste av det internasjonale fotballforbundets (FIFA) medlemsnasjoner fotball som nasjonalidrett nummer én (SNL, Holm, 2019). Bare i Norge hvor fotball ikke er nasjonalidrett, er det 372 000 aktive spillere (SNL, Holm, 2019). Josimar skriver på sine hjemmesider, på bakgrunn av tall hentet fra FIFA, at 240 millioner mennesker spiller fotball på verdensbasis og at det er 300 000
fotballklubber i verden (Josimar, ukjent årstall). For å understreke populariteten ytterliggere, så meldte nettavisen Kampanje at om lag 3,5 milliarder mennesker var innom en TV-sending i sammenheng med fotball-VM 2018 i Russland, og at finalen i seg selv ble sett av over én milliard mennesker. Enten gjennom fjernsyn, digitale plattformer eller offentlige visninger (Kampanje 2018).
Summen av penger i fotball har eksplodert de siste årene, og ingenting viser dette tydeligere enn overgangssummer og lønninger som fotballklubber bruker på sine spillere. I
overgangsvinduet sommeren 2019 brukte europeiske toppfotballklubber nærmere 40 milliarder kroner på overganger (Aftenposten, 2019). Rike klubber med eksempelvis Manchester City fra England og Paris Saint-German fra Frankrike har det siste tiåret vært blant de mest fremtredende. Tilfellet i disse klubbene er at nye eiere har kommet inn fra sidelinjen og benyttet sine egne midler for å heve klubbens sportslige nivå. Det har ved flere anledninger blitt rettet kritikk mot hvordan maktpersoner forvalter pengene sine på fotball for å sole seg i glansen av troféene som klubbene vinner, og det blir stilt spørsmålstegn ved motivene bak finansieringen (Røed-Johansen, 2018).
Bidragsytere til overgangsrekorden som ble satt sommeren 2019 og til den enorme pengestrømmen er naturligvis også de tradisjonelt store klubbene som eksempelvis Manchester United, Bayern München, Real Madrid og Barcelona. I et forsøk på å dempe utviklingen dannet det Europeiske fotballforbundet (UEFA) et regelverk som heter «Financial Fair Play» (Økonomisk fair play) (Heilmann 2012). Regelverket skulle forhindre klubbene å i hovedsak bruke mer penger enn det de fikk inn, slik at styrtrike personer ikke bare kunne komme inn med sine egne midler og gjøre akkurat hva de selv ønsket med klubben. Tilbake i 2012 da regelverket ble presentert, ble det spådd at de største klubbene uansett kom til å benytte seg av de enorme smutthullene i regelverket (Heilmann 2012). Et problem med dette regelverket er imidlertid at på denne måten vil de klubbene som tradisjonelt sett har vært store få et enda større forsprang til klubbene som blir rike over natten (Røed-Johansen, 2018). Dette har ført til at blant annet nevnte Manchester City (som blir ansett som en nyrik klubb), ser seg nødt til å bryte regelverket for å holde følge med superklubbene (Røed-Johansen, 2018).
6 Pengene som har funnet vegen til fotballen kan komme fra mange hold, og igjen så er det på grunn av oppmerksomheten og populariteten rundt fotball som gjør at så mange ønsker å investere i sporten. Josimar understreker den økonomiske utviklingen; «I 1990 – året da fotball-VM ble arrangert i Italia – hadde det internasjonale fotballforbundet FIFA inntekter på rundt 80 millioner kroner. VM i Brasil i 2014 genererte ca. 25 milliarder kroner i inntekter for FIFA.» (Josimar, ukjent årstall). Fotball-VM frembrakte over 300 ganger mer penger i 2014 enn i 1990. Til sammenligning «I 2012 omsatte den amerikanske filmindustrien for 70 milliarder kroner, mens den globale fotballindustrien omsatte for 170 milliarder.» (Josimar, ukjent årstall). Den globale fotballindustrien har utviklet seg til å omsette for 100 milliarder mer enn den amerikanske filmindustrien.
1.3 Avgrensinger
Jeg ønsker nå å gjøre oppmerksom på oppgavens avgrensinger. Den første avgrensingen er at oppgaven kun tar for seg noen norske journalister og norske mediers holdninger til Football Leaks. Fenomenet er i hovedsak et internasjonalt samarbeid med et tysk medium og en portugisisk mann som kilde.
En annen avgrensing er at det internasjonale samarbeide er av eksklusiv karakter, hvilket vil si at det kun er ett norsk medium som har tilgang til dokumentlekkasjen. Dette forklarer
oppgaven grundigere i et senere kapittel.
En siste avgrensing jeg ønsker å gjøre oppmerksom på er at fenomenet jeg omtaler er en pågående sak. Dette har gjort at det til stadighet har vært en utvikling rundt fenomenet. Dette har igjen gitt en ekstra utfordring til denne oppgaven ettersom den har måtte tilpasse seg i henhold til nyere artikler forankret i fenomenet.
1.4 Oppgavens oppbygning
Oppgaven er delt inn i seks kapitler, hvor det første kapittelet er dette introduksjonskapittelet.
Kapittel 2 tar for seg de journalistiske perspektivene. Kapittelet går i dybden på blant annet journalistiske idealer, nyhetskriterier, hva undersøkende journalistikk er, hva
underholdningsjournalistikk er, samt hva som blir ansett som «harde» og «myke» nyheter.
Her blir også det nevnte begrepet «leketøysavdelingen» forklart, og hvordan
sportsjournalistikk historisk sett har vært tilknyttet denne avdelingen. Kapittel 3 omhandler Football Leaks. Her beskriver oppgaven Football Leaks, og presenterer blant annet en velkjent norsk sak med røtter i Football Leaks-dokumenter. I løpet av kapittel tre
7 sammenlignes Football Leaks med WikiLeaks og Edward Snowden-saken. Denne
sammenligningen gjør jeg for å se til mer omtalte saker som har likhetstrekk til Football Leaks. Grunnen til at jeg har gitt presentasjonen av dokumentlekkasjen så mye plass er fordi jeg har erfart det slik at det er et relativt nytt og ukjent fenomen som trenger en redelig presentasjon. I kapittel 4 redegjør jeg for forskningsprosjektets metodologiske
fremgangsmåter og prosessen bak innsamlingen av data. I kapittel 5 foretar jeg en rammeanalyse av artikler fra forskjellige medier med Football Leaks som hovedtema for artikkelen. Kapittel 6 er en analyse av informantenes holdninger til Football Leaks, både i forhold til sportsjournalistikk, men også i forhold til etiske retningslinjer. kapittel 7 er det avsluttende kapittelet hvor jeg reflekterer rundt oppgavens styrker og svakheter, samt kommer med forslag til videre forskning som kan gjøres på feltet.
8
2 Teoretiske perspektiver
I dette kapittelet presenterer jeg journalistiske idealer og teoretiske rammeverk som
omhandler både «allmenn» journalistikk, og sportsjournalistikk. Gjennom kapittelet vil jeg presentere fem idealer som er definert av Mark Deuze, i tillegg til det demokratiske
idealistiske prinsippet som er innlemmet i vær varsom-plakaten. I løpet av kapittelet
presenterer jeg også nyhetskriterier som tradisjonelt sett har vært retningslinjer for journalister og redaksjoner på hva som er nyheter og hva som ikke er nyheter. Videre ser jeg nærmere på forskjellige typer journalistikk, og hva som skiller de forskjellige journalistiske metodene.
Deretter ser kapittelet på sportsjournalistikkens status i medielandskapet, sport i journalistikken og sportsjournalistikk.
2.1 Journalistiske idealer
For å gi en bedre forståelse for hva sportsjournalistikk burde etterstrebe og
sportsjournalistikkens plass i det journalistiske landskapet, så ønsker jeg i første omgang å gjøre rede for journalistikkens ideologier og nyhetskriterier.
I tidlig alder lærer man at domstolen, stortinget og regjeringen utgjør de tre statsmaktene, og at pressen utgjør en form for «fjerde» statsmakt. Dette forblir et viktig prinsipp i journalistikk, og et av fem prinsipper som blir bragt opp i søkelyset av Mark Deuze. Deuze skriver at når journalistikken fungerer som vaktbikkje, er det som en offentlig tjeneste for folket (Deuze 2005, 447-448). Deuze får støtte av Karin Wahl-Jørgensen og Thomas Hanitzch. Som vaktbikkje er pressens arbeid, sett med normative øyne, å se til at det ikke foregår ulovlig aktivitet i det politiske rom, og at den lovgivende, utøvende og dømmende makt handler i det som blir ansett som det beste for folket. Journalistikken skal fungere som en kanal mellom borgere og personene som sitter med makt (Wahl-Jørgensen & Hanitzch, 2009, 239). Det er ikke bare innenfor politikk at journalistikk skal operere på denne måten. Ved tilfelle i sportsjournalistikk så fungerer journalistikk som en kanal mellom sportsinteresserte og institusjoner samt personer med makt i fotballverden.
Deuze’s andre retningslinje omhandler journalister, og hvordan personene innenfor profesjonen skal dyrke sitt arbeid yrkesprofesjonelt (Deuze 2005, 448). Journalister skal være objektive, nøytrale, rettferdige og troverdige. Selv om objektivitet på mange måter er umulig å oppnå, fordi subjektivitet ligger i menneskets natur, så betyr ikke det at det ikke er noe en journalist skal strebe etter. Selv om det i praksis er umulig, så står prinsippet fortsatt sterkt
9 innad i mediebransjen. Konsepter som rettferdighet, profesjonell distanse og upartiskhet er noe av det journalister skal strebe etter og prøve å forholde seg til i sitt arbeid (Deuze 2005, 448).
Autonomi er det tredje prinsippet som skal etterstrebes både av journalister, og aktører rundt journalistene (Deuze 2005, 448). Journalister skal stå fritt til å arbeide selvstendig, uten press fra organisasjoner og personer. Samt at sensurarbeidet forbeholdes journalisten selv slik at historien blir skrevet og vinklet slik journalisten ønsket at den i utgangspunktet skulle være, tross redaksjonelle føringer (Deuze 2005, 448).
Deuze’s fjerde retningslinje omhandler aktualitetsprinsippet, også omtalt som
umiddelbarprinsippet (Deuze 2005, 449). Journalisters arbeidsoppgaver er å dekke nyheter og aktualiteter i verden. Et arbeid som også innebærer at de aktuelle nyhetene skal presenteres for offentligheten så raskt som mulig. Med alle mulighetene internett har brakt med seg, har også mulighetene for å dekke aktualiteter blitt en 24-timers jobb for journalister (Deuze 2005, 449).
Det siste prinsippet presentert av Deuze er det etiske prinsippet. Til tross for uenigheter rundt hva som er etisk og ikke, så er det konsensus blant journalister at en skal handle på en etisk korrekt måte. Prinsippet om sannhet og objektivitet står sterkt i sentrum av prinsippet om etisk korrekthet, men det er tilnærmet umulig å skape konsensus om hvor linjen for etisk og ikke-etiske valg går i enkeltsaker (Deuze, 2005, 449).
Prinsippene presentert ovenfor gir oss en større forståelse om hva journalistikk skal etterstrebe, og viser til at journalistikk ikke skal føre borgere bak lyset av makten.
Hovedformålet med journalistikk er tross alt å forsyne borgere med informasjonen de trenger for å være fri og frittenkende (Carlson, 2017, 5).
Fotballjournalistikken har historisk sett oppfylt disse prinsippene i varierende grad. Ser man på dagens mediebilde kommer det tydelig frem at aktualitetsprinsippet står sterkt i
sportsjournalistikken av de nevnte ideologiene.
Hva det angår presseetikk og nøytralitetsprinsippene stilles det av og til spørsmål ved fotballjournalistikk grunnet supporterproblematikk hos journalistene. Problemet som oppstår på dette området, er at sportsjournalister ofte har et favorittlag som kan gjøre det vanskelig å opptre objektivt hvis en får arbeidsoppgaver tilknyttet favorittlaget. Dette er et hett tema som har blitt diskutert flere ganger i offentligheten. Noen mener at det er uakseptabelt i henhold til presseetikk, mens andre mener at det handler om profesjonalitet til sitt eget arbeid. Et
eksempel på en slik diskusjon var da Øyvind Alsaker i 2016 kommenterte ligacupfinalen
10 mellom Liverpool og Manchester City, enda Alsaker er selverklært Liverpoolsupporter
(Løvmo Lie 2016).
Prinsippet om autonomi er et lite diskutert tema i sportsjournalistikk, og vil derfor til dels under radaren også i denne oppgaven.
En diskusjon som derimot har vokst seg stor i moderne tid omhandler vaktbikkje- prinsippet. Dette prinsippet har det tradisjonelt sett vært lite fokus på i fotballjournalistikken.
Men med pengestrømmen som er i dagens fotballsystem, ser man også behov for at pressen skal opptre mer som en vaktbikkje, for å tilse at makt og penger ikke blir misbrukt. Eksempler på denne type artikler blir presentert videre i oppgaven.
Vær varsom-plakaten
Vær varsom-plakaten er en «plakat» bestående av etiske normer og regler selvpålagt av journalister i Norge. Plakaten består av en rekke punkter som er underlagt fire
hovedkategorier. Disse fire kategoriene er pressens samfunnsrolle, integritet og troverdighet, journalistisk atferd og forholdet til kildene og publiseringsregler (Presse, 2015). PFU
(Pressens faglige utvalg) som behandler henvendelser om brudd på plakaten, er med på å «…
overvåke og fremme den etiske og faglige standard i norsk presse» (Presse, 2015). Et prinsipp jeg ønsker å fremme i denne sammenheng, og som kommer til å være et element videre i oppgaven er Prinsipp 1.4. Prinsipp 1.4 ligger under kategorien Pressens samfunnsrolle og lyder som følger;
Det er pressens rett å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold. Det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle. (Presse, 2015)
Første del av dette punktet i vær varsom-plakaten er vaktbikkjeprinsippets grunnpilar. Det er på mange måter dette punktet oppgaven skal se om fotballjournalistikken har kommet nærmere i løpet av de siste årene.
2.1.1 Nyhetskriterier – Hva er nyheter?
I tillegg til å ivareta det demokratiske prinsippet som vaktbikkje og følge ideologiene som nevnt ovenfor, må også redaksjonene ta stilling til hvilke saker og hendelser som faktisk er nyheter og som har en nyhetsverdi.
Altså, hva mediehusene skal sette på dagsorden til enhver tid. Naturligvis varierer kriterier for en sak fra mediehus til mediehus, og på hvilke felter de respektive mediehusene ønsker å satse
11 på. Jeg ser imidlertid nærmere på det generelle grunnlaget for hva en nyhet er. Forskning innenfor journalistikkfeltet viser at redaksjoner jobber utfra seks nyhetskriterier for å veie opp hvilke saker som faktisk er en sak (Brurås, 2012, 26). Kriteriene er kjent som VISA-
kriteriene, men har med tiden utviklet seg til å bli VISAKE-kriteriene (Brurås, 2012, 26-27).
V-en i VISAKE står for vesentlighet, hvilket betyr at nyheten skal være «av betydning for mottakeren og/eller viktig kunnskap om samfunnet.» (Brurås, 2012, 27). Som nevnt tidligere skal en nyhet være informasjon som borgerne trenger for å føle seg fri og frittenkende (Carlson, 2017, 5). Kriteriet tilsier at en nyhetssak enten skal være viktig for individer eller samfunnet som helhet, hvilket for fotballjournalistikk kan virke fjernt. Dette utsagnet begrunner jeg med at en nyhetssak kan føles viktig for et individ for å imøtekomme fotballkulturen, eksempelvis at et nyhetsoppslag om gårsdagens kamper kan være av
betydning for en som følger fotball, men betyr nødvendigvis ikke så mye for samfunnet ellers.
Identifikasjon er I-en i VISAKE. Identifikasjon omhandler nyheter som publikum kan kjenne seg igjen i, at det er en nærhet til nyhetssaken. Enten sosialt, kulturelt eller rent
geografisk (Brurås, 2012, 27). Kort fortalt kan det sies at for folk som har hjerte for fotball, så kan nyheter om fotball føles viktig.
I VISAKE-kriteriene står S-en for sensasjon. En oppsiktsvekkende, usedvanlig eller ekstraordinær nyhet (Brurås, 2012, 27). Nærliggende eksempler for sensasjon-kriteriet innenfor sportsjournalistikk er når et fotballag enten vinner verdensmesterskapet eller
Champions League. Ved slike hendelser er det ofte fotball som pryder forsidene hos de store mediehusene. At Ole Gunnar Solskjær ble ansatt som manager i Manchester United er et konkret eksempel på en slik sensasjon, spesielt i norske medier.
Aktualitet er A-en og det fjerde kriteriet (Brurås, 2012, 27). Det er noe som skjer nå.
Noe som er av aktuell og ny kunnskap, og «oppe i tiden». Kriteriet er altså det samme som Deuze sitt fjerde prinsipp om journalistisk ideologi, og kan igjen eksemplifiseres gjennom direkte-dekning av sportsevenementer.
K og E i VISAKE er; «K for konflikt, det vil si motsetninger mellom
personer/interesser, og E for eksklusivitet gir en sak nyhetsverdi» (Brurås, 2012, 27).
Eksklusivitet omhandler informasjonen de forskjellige mediehusene sitter på. Et mediehus kan ha et pågående prosjekt, som ikke andre mediehus har, og derfor blir dette prosjektet eksklusivt fordi det kun er dette ene mediehuset som besitter informasjon. Hva det gjelder konflikt-kriterier er typiske ordkriger klassiske saker i fotballjournalistikk. Eksempelvis før to
12 rivaler møtes bygges gjerne spenningen opp i mediene med flere store artikler om historien bak klubbene, tidligere konflikter og lignende.
Kriteriene er med på å gjøre selekteringen av nyhetssaker enklere for mediehusene. Saker som i stor grad klarer å utfylle disse kriteriene, er nyhetssaker som en redaksjon føler skaper en god historie (Brurås, 2012, 28). Mens sakene som sliter med å utfylle kriteriene, blir ikke ansett som gode historier. «Nyhetskriteriene er tenkt som et sorteringsredskap …» mener Brurås (2012, 27).
2.2 Symbiosen mellom presse og sport
For å gi et enda bedre innblikk på hvorfor idretten har så stor plass i media, så ønsker jeg å se til historien om sportsjournalistikk, og symbiosen mellom sport og presse. Fotball har hatt plass i media helt siden populærpressens inntog på sent 1800-tallet, og spesielt i England fikk fotball stor plass tidlig i massemediebildet. Knut Helland skriver i artikkelen «Den
opprinnelige symbiosen mellom fotball og presse» om forholdet mellom fotball og media, og at utviklingen av både fotball og media har foregått nærmest parallelt. Fotball utviklet seg på 1800-tallet, ikke bare til å bli en masseidrett, men også til å bli en massemediaidrett (Helland, 2002, 20).
Pressen i England gjorde til og med forsøk på «live-dekning» av kamper så tidlig som på 1800-tallet. På 1800-tallet brukte pressen i England telegraf og brevduer som med
kamprapporter, lagoppstillinger og resultat underveis i kampen, slik at massepublikummet kunne følge kamper så tett som det var mulig på den tiden, uten å være til stede på stadion (Helland, 2002, 20). Det har med andre ord vært lange tradisjoner for å følge fotballkamper direkte.
Eksempelet som vist overfor er tatt utfra en engelsk kontekst, men Gerd von der Lippe tar til orde for at den nevnte symbiosen mellom presse og idrett også eksisterer i Norge.
«Idrettsbevegelsen kan kalles sportsjournalistikkens fødehjelper. Det var og er en avhengighet eller en symbiose i Norge.» (von der Lippe, 2010, 34).
Sportssaker kunne pryde førstesider i norske aviser om det var store
sportsbegivenheter å skrive om (von der Lippe, 2010, 30). Men avisene skrev i det store og hele lite om sport på denne tiden, og som et resultat av dette vokste fram egne sportsaviser på 1900-tallet i Norge (von der Lippe, 2010, 31). Den sportsavisen som blir omtalt mest i norsk sportsmediehistorie er SportsManden, som ble publisert for første gang i 1913 (von der lippe, 2010, 31). Avisen hadde som hovedoppgave å «Lægge idrætssagen til rette for det store
13 Publikum paa en letforstaalig og ukunstig Måde» (von der Lippe, 2010, 31). Ikke ulikt dagens medier dekket SportsManden de fleste idretter i Skandinavia, England og USA. På denne måte ble norsk befolkning kjent med utenlandske idrettspersonligheter (von der Lippe, 2010, 31).
Symbiosen eksisterer også i dag og man kan se likhetstrekk mellom den tidlige
sportsjournalistikken, og den sportsjournalistikken vi har i moderne tid. Direktedekning av fotballkamper, dekning av flere forskjellige idretter og forsider preget av idrettsøyeblikk ser man like gjerne i dag som på sent 1800-tall.
2.2.1 Sportsjournalistikk – «Leketøysavdeling»
Det har med andre ord vært lange tradisjoner for media å følge sport. Mediene som derimot fulgte sport i sitt tidligste stadium var de såkalte tabloidavisene og ikke kvalitetsavisene (Helland, 2002, 18). Dette var aviser som ikke hadde politisk tilknytning, og som skrev saker om populære ting slik at salget av avisen i seg selv skulle dekke de journalistiske utgiftene uten støtte fra andre (Helland, 2002, 18-19). Siden fotball var meget populært, ble det naturlig å skrive stoff om fotball (Helland, 2002, 18-19). Hvordan har dette påvirket
sportsjournalistikk i det journalistiske landskapet?
I artiklene til Raymond Boyle’s Sports Journalism – Context and Issues og David Rowe’s Sports Journalism – Still the “toy department” of news media? blir sportsjournalistikk omtalt som leketøysavdelingen i nyhetsmedia.
Sportsjournalistikk har blitt omtalt som en mindre seriøs form for journalistikk. Sport blir omtalt som leketøysavdelingen i det menneskelig liv, og derfor også leketøysavdelingen i nyhetsmedia, hvor objektet som blir dekket er «gøy», lettvennlig, slapt og lettsindig (Boyle, 2006, 1) (Rowe, 2007, 385-386).
Rowe hevder at hvis sportsjournalistikk, og journalistene innenfor feltet, ønsker å komme seg ut av «leketøysavdelingen», dette for å heve eller forbedre sin prestisje innenfor det
journalistiske feltet. Tekstene som sportsavdelingen leverer, og produktene de skaper bør bli analysert i lys av tilgjengelig undersøkende data og analyse (Rowe, 2007, 386). For å komme seg ut av «leketøysavdelingen», så har kritisk og gravende journalistikk vært en retning som sportsavdelingene har sett mer og mer til de siste årene.
14
2.2.2 Den lavtstående statusen
Grunnen til at sportsjournalistikk har blitt omtalt som leketøysavdelingen, kan være at idrett i seg selv hadde lav status fram til om lag 1920-tallet. Denne lavstatusen stammer fra filosof René Descartes sin tolkning av mennesket. Descartes mente at menneskets dødelige kropp var lavtstående, og at det var fornuften og sjelen som var høytstående hos mennesket (von der Lippe, 2010, 36).
Sportsjournalistikk i Norge fikk imidlertid økt status gjennom mediemannen Per Christian Andersen (1892-1963) (von der Lippe, 2010, 32). Andersen hadde gjennom sin tid en rekke verv og arbeidstitler, men blir ansett som Norges første heltidssportsjournalist (von der Lippe, 2010, 32). Selv om han hadde sin storhetstid da sportsjournalistikk fortsatt ble sett på som lavstatus, så arbeidet han seg til å bli formann i Oslo journalistklubb, og dermed fikk også sportsjournalistikk en oppadgående kurve hva det angår status (von der Lippe, 2010, 33).
Likevel later det til at dette bidraget ikke har endret den journalistiske tilnærmingen til sportsjournalistikk nevneverdig.
Sportsjournalistikk blir anklaget for «slapp» journalistikk og «myke» nyheter (Boyle, 2006, 1). Sportsjournalistikk blir sett på som gøy, og ikke funksjonell som den fjerde statsmakt og
«vaktbikkje», og kanskje er det etterlevninger av Descartes’ tolkninger som henger igjen i sport og sportsjournalistikk.
2.3 Myke og harde nyheter
Helle Sjøvaag har i artikkelen Hard news/soft news: The hierarchy of genres and the
boundaries of the profession sett nærmere på hva som definerer «myke» nyheter, og hva som definerer «harde» nyheter.
I en sosiologisk setting er journalistikk beskrevet som en bred praksis som tar for seg alt fra politikk og dybdeintervjuer, til livsstil, kjendiskultur, helse, trafikkrapportering og sport (Sjøvaag, 101, 2015). Disruptions («forstyrrelser») er primært formidlet som harde nyheter (Sjøvaag, 101, 2015). Krigsrapportering, politisk eksponering og undersøkende (også kjent som gravende) journalistikk er eksempler på harde nyheter. På den annen side finner vi affirmation («bekreftelser»). De er forstått som myke nyheter (Sjøvaag, 101, 2015). Innenfor denne grenen ser vi underholdning, forbrukerjournalistikk og sportsjournalistikk. Denne dikotomien, harde-myke nyheter, er med på å skape klasseskiller i det journalistiske
15 landskapet. Dikotomien skaper samtidig etiske problemstillinger, journalistiske potensialer og sosio-demokratisk innflytelse (Sjøvaag, 101, 2015).
Måten man skiller praksisene på varierer fra land til land. I noen land eksisterer dikotomien mellom aviser. Altså at det finnes noen aviser som spesialiserer seg på myke nyheter, men denne praksisen er annerledes i Norge. Her går ikke nødvendigvis skille fra avis til avis, men innad i en avis (Sjøvaag, 101, 2015). Dette beskriver Sjøvaag som schizofren journalistikk fordi både harde og myke nyheter blir like viktige. (Sjøvaag, 101, 2015).
Politikk, økonomi og internasjonale aktualiteter blir ofte beskrevet som harde nyheter. Men disse feltene går også under visse retningslinjer for å kunne kvalifisere til harde nyheter, disse retningslinjene innefatter ofte politikk, offentlig administrasjon og nasjonal sikkerhet
(Sjøvaag, 105-106, 2015). Harde nyheter blir beskrevet som viktige sannheter med innflytelse og konsekvenser av handling, krevende analyser og kommentarer, som historisk sett er rettet mot den eldre mann (Sjøvaag, 106, 2015). Harde nyheter er ofte breaking news med høyt signifikant søkelys på hvem, hva, hvor, hvordan og hvorfor. Dette presentert i en lengre tekst som er adressert til elitepublikummet, opinionsledere og høyere utdannede (Sjøvaag, 106, 2015).
Under kategorien «myke» nyheter eksisterer det fem hovedkategorier; populærjournalistikk, livsstiljournalistikk, servicejournalistikk, sensasjonelle nyheter og tabloidisering (Sjøvaag, 106, 2015). Disse fem kategoriene kan igjen deles opp i en rekke underkategorier. Deriblant nevnte underholdning, forbruker og sport, men også kriminalitet, kjendis og religion samt mange flere temaer kategoriseres som myke nyheter. Flere av disse feltene kan også inngå i harde nyheter, men må kvalifiseres gjennom retningslinjene som politiske grunner, offentlig administrasjon og nasjonal sikkerhet (Sjøvaag, 106, 2015).
En annen forskjell på myke og harde nyheter er at myke nyheter i fokuserer mer på form enn innhold. Myke nyheter inneholder lite informasjon som kan rapporteres til enhver tid hevder Sjøvaag (106, 2015). Nyhetssakene er ofte vinklet mot individer og deres personlige og emosjonelle erfaringer (Sjøvaag, 106, 2015). Hva det angår sportsjournalistikk i denne sammenhengen blir det ofte omfavnet under grenen populærjournalistikk (Sjøvaag, 106, 2015).
16
2.3.1 Sportsjournalistikk som populærjournalistikk
Martin Eide skiller mellom tabloidjournalistikk og populærjournalistikk i artikkelen Populærjournalistikk på norsk, samtidig som han gjør rede for hva han legger i begrepene populærjournalistikk og tabloidjournalistikk. Eide hevder at tabloid som begrep leder til oppmerksomhet rundt avisformatets automatiske styringskraft, overfor et avisinnhold.
«Tabloidbegrepet brukt om en type journalistikk, leder oppmerksomheten hen mot et avisformats automatiske styringskraft overfor et avisinnhold» (Eide, 1995), hvilket ligner Sjøvaags definisjon på myke nyhetssakers innhold.
Eide definerer «populær» på svært en enkel måte da han hevder at noe er populært hvis det slår an blant et stort publikum (Eide, 300, 2014). I henhold til denne definisjonen er det derfor de store opplagstallene som er helt essensielle innenfor det moderne
populærjournalistiske feltet (Eide, 300, 2014). «Rent overflatisk er det da lett å fastslå at en moderne populærjournalistikk bringer til torgs illustrerte daglige doser av krim, katastrofer, kjendiser, kuriosa – og selvsagt sport» (Eide, 298, 2014). Eide underbygger hva Sjøvaag påpeker om myke nyheter, ved å si at artikler ofte baseres på personer, opplevelser og følelser. «På et vis blir alt like viktig, eller like lite viktig» (Eide, 298, 2014).
Da populærpressen hadde sitt inntog var det en radikal populærjournalistisk retning den først tok. Spesielt i Storbritannia ble denne formen for populærjournalistikk motarbeidet utover det 19. århundre (Eide, 301, 2014). Dette førte til at populærpressen utviklet seg i en annen retning, til noe mer kommersielt. Disse skriftene tok for seg stadig mer og mer sport, og blir nå sett på som forløper til britisk populærpresse (Eide, 301, 2014). Altså går det et skille mellom aviser i Storbritannia, der hvor Norge har denne schizofrenien hos de største avisene hvor avisene holder på populærjournalistikk og tradisjonell presseideologi en og samme avis (Eide, 301, 2014).
Tabloidaviser som på sin side inneholder store mengder med populærjournalistikk (myke nyheter) er sterkt koblet sammen (Allern, 2001, 26). Slik jeg tolker det må en tabloidavis inneholde populærjournalistikk, mens populærjournalistikk ikke nødvendigvis må finne sted i tabloidaviser. Tabloidavisene har stort fokus på sensasjoner og underholdning, og oppskriften er mange bilder samt korte artikler med en urban og pågående avistone som Sigurd Allern kaller det (2001, 26-27). Allern velger å definere tabloidjournalistikk på følgende måte.
Journalistikken er av kommersielle grunner koblet fra alle forpliktelser i forhold til en demokratisk, politisk offentlighet. Nyheter, bakgrunnsstoff og kommentarer om
17 politikk, forvaltning, økonomi og andre samfunnsforhold prioriteres ned til fordel for dramatiserte og detaljrike historier om forbrytelser, samt ulike typer
underholdningsstoff, ikke minst kommersiell eliteidrett (Allern, 2001, 44).
Som det blir lagt vekt på her, så blir eliteidrett definert inn som en naturlig del av et tabloid medium. Populærjournalistikk kan i aller høyeste grad gå inn under tabloidsjangeren med store overskrifter, store visuelle virkemidler, lite sosialt ansvar, uformelt språk og orientert mot den private sfæren.
Sport har vært tilknyttet myke nyheter, tabloidjournalistikk, og tidligere nevnt
«leketøysavdelingen». Vi ser også utfra sitatet til Allern at det er trukket en linje mellom politikk/økonomi/samfunnsforhold og kommersiell eliteidrett.
2.3.2 «Møkkagraverne»
Kritisk og gravende journalistikk er ikke et nytt fenomen, men er et fenomen som har vært fremtredende i medielandskapet omtrent på samme tid som populærjournalistikken befestet sin posisjon. I perioden fra 1902 til 1912 fikk kritisk, undersøkende og avslørende
journalistikk sitt gjennombrudd i bransjen og blant publikum (Allern, 41, 1988). Dette blir ansett som «møkkagravernes periode» og vokste fram i Amerikas Forente Stater (Allern, 41, 1988). Som så veldig mye annet vokste denne typen journalistikk frem grunnet
samfunnsforholdene i den respektive tidsalderen. En stor middelklasse så seg lei av at makteliten (tranene) tråkket dem på tærne. Journalistikken var faktaorientert, realistisk og senere også politisk orientert med reformkrav og systemkritikk (Allern, 41-42, 1988).
Historien om undersøkende journalistikk tar oss imidlertid enda femti år tilbake i tid.
«Møkkagraver-journalistikken» vokste fram parallelt med industrialiseringen i USA. De forente staters økonomi var gryende i perioden fra 1850 til 1900-tallet som et resultat av immigrasjon og industriell revolusjon (Allern, 43, 1988). «Denne utviklingen gikk hånd i hånd med en gjennomgripende politisk korrupsjon» skriver Allern (43, 1988).
Journalistikken vokste fram og var samtidig et resultat av datidens samfunnsvitenskapelig bøker. De viste at innsamling av harde fakta, med en blanding av historisk perspektiv og fantasi kunne «… skape politisk sprengstoff» (Allern, 46, 1988). Kontekstualisering var med andre ord en særlig faktor for journalistene.
En fremtredende journalist i denne perioden og som hadde en nytenkende retning innenfor feltet, var immigranten Jacob Riis. Han arbeidet i New York, men var opprinnelig fra
18 Danmark, derav det Skandinaviske navnet (Allern, 48, 1988). Som journalist, nøyde han seg ikke kun med å fortelle om hva de kriminelle gjorde og om de vanskelighetene som New York stod overfor (Allern, 48, 1988). Han gravde i dybden på hvorfor kriminaliteten eksisterte og oppførte seg slik den gjorde. Dette gjorde Riis gjennom å stille spørsmål ved de forskjellige samfunnslagene (Allern, 48, 1988).
Tankesettet om å stille kritiske spørsmål, og å gå i dybden, er det som er grunnlaget til dagens undersøkende og gravende journalistikk. Det er denne perioden som har banet vei for de verdiene journalistikken bygger på i dag, for kjernen av tankegangen til «møkkagraver- journalistikken», er den samme kjernen som vi ser i nåtidens gravende journalistikk.
Møkkagraverne brøytet veg for dagens gravende journalister.
Kjerna i møkkagraver-journalistikken var kritiske, undersøkende artikler om
maktforhold og korrupsjon i det politiske og økonomiske livet. Men emnene som ble tatt opp spente over langt videre register, kritiske reportasjer fungerte som et våpen i kampen mot alle former for undertrykking. Journalistikken ga den demokratiske reformbevegelsen de argumentene den trengte. (Allern, 63, 1988).
2.3.3 Undersøkende journalistikk – Gravejournalistikk
Jeg ønsker å se til to definisjoner av gravende journalistikk i denne oppgaven. Definisjonene er ganske like, men den ene definerer gravejournalistikk i kortere trekk enn den andre. Den første er presentert av Hugo de Burgh og han definerer en undersøkende journalist som en person som har som yrke å oppdage sannheten, og til å identifisere bortfall fra den i det media som er tilgjengelig (2008, 10). Den andre definisjonen er mer spesifisert, men minst likevel relevant. Finn Sjue skriver at gravende journalistikk er «En uavhengig, systematisk og kritisk undersøkelse og analyse som journalisten gjennomfører på eget initiativ for å publisere opplysninger og sammenhenger som er av samfunnsmessig interesse og som ellers ikke ville ha blitt kjent» (Sjue, 22, 2011). Grunnen til at jeg ønsker å benytte meg av denne definisjonen er fordi den dekker kjernen i gravejournalistikken godt. Definisjonen er relativt lik de Burgh sin, men Sjue sin definisjon er mer dekkende.
Slik jeg ser det, så faller Vær Varsom-plakatens punkt 1.4 godt under den undersøkende journalistikkens kjerne. I første del av punkt 1.4 skrives det at «det er pressens rett å
informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold» (Presse, 2015).
Dette blir også poengtert av Sjue i hans litteratur (19, 2011). Samtidig ønsker jeg å fremheve punkt 1.5 hvor det står at «det er pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper
19 mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre.» (Presse, 2015), som også kan bli sett under ambisjonene til gravende
journalistikk. Det er for å dekke disse samfunnsbehovene at undersøkende journalistikk har kommet til sin rett helt siden møkkagravernes periode.
2.4 Suksess på markedet med tre prosesser
Prosessene sportifisering, mediefisering og kommersialisering er tre prosesser som har gjort at fotball har blitt den globale økonomien som den er i dag. Uten disse prosessene hadde ikke symbiosen mellom fotball og medier eksistert i like stor grad, eller i det hele tatt.
Sportifisering omhandler hvordan sport gikk fra å kun være lek og moro, til å bli konkurranserettet. Måling av prestasjoner og profesjonalisering med klare regler og idrettsbevegelser er alt en del av sportifiseringen (Helland, 2003, 14).
Sportifiseringen har lagt grunnlaget for mediefiseringen. Med mediefisering menes det
«at sport og medier blir forutsetninger for hverandre» (Helland 2003, 15).
Eksempelvis kan vi se til langrenn. Hva det angår langrenn i Norge er mediedekning
tilnærmet lik på kvinne- og herresiden. Dette gjelder både konkurransene som blir sendt, og hvordan utøverne eksponeres i media på andre måter. Det er derfor rimelig å anta at dette kan være en faktor for hvorfor lønnen på kvinnesiden og herresiden er tilnærmet lik (Hugsted, 2018). Mens forskjellen er dess større hva det angår fotball, fordi kvinnene blir eksponert av mediene i langt mindre grad enn hva herrene blir. Altså er mediefisering «forutsetning for sportens videre utbredelse, og for å vise hvordan virksomhetene til sport og medier konvergerer, blant annet i den nye sport- og medieøkonomien» (Helland, 2003, 15).
Spesielt kommer denne skjevfordelingen av lønn godt fram i kommersialiseringsprosessen.
Det er prosessen som danner kommersielle markeder hvor økonomi og forretningsmessige hensyn tas, ikke kun for sporten naturligvis, men også for mediene som dekker sporten. Dette konvergerer i hverandre (Helland, 2003, 15).
2.4.1 Sportsjournalistikk som registrerende
En modell som blir brukt til å se nærmere på korrelasjonen mellom kilder og journalister i sportsjournalistikk, er en modell som i utgangspunktet ble brukt i analyse av
kommunaljournalistikk (Helland, 2003, 92).
20
Figur 2.1: Typer journalistikk forankret i journalister og kilders engasjement.
Hentet fra Helland, 2003, 93.
Denne modellen viser fire forskjellige måter å drive journalistikk på, med fokus på hvor aktiv man er i rollen, enten som journalist eller som kilde, og det er de forskjellige aktivitetsnivåene som fører til forskjellig type journalistikk.
Tradisjonelt sett er det den registrerende formen for journalistikk som har vært vanligst for sportsjournalistikk (Helland, 2003, 93). Dette fordi sportsjournalister dekker kamper,
arrangementer og andre sportsbegivenheter av allmenn interesse. Men selv om journalistikken er registrerende, så kan den ha forskjellig toneleie ved at noen artikler eller innslag er positivt, negativt, eller nøytralt vinklet (Helland, 2003, 93).
Undersøkende og kildestyrt journalistikk er to forskjellige verdener innenfor det sportsjournalistiske feltet. Idrettsutøvere og sportsklubber kaller gjerne inn til
pressekonferanser, sender ut pressemeldinger eller oppsøker media på andre måter. Det er med andre ord kilden som er aktiv, mens journalister mer eller mindre bare rapporterer videre den informasjonen de blir servert (Helland, 2003, 93). Undersøkende journalistikk er på den annen side vanskelig å oppdrive (Helland, 2003, 93), men det er dette temaet som
masteroppgaven skal følge videre.
Den siste formen for journalistikk er samarbeidsjournalistikk, hvilket er et kjent fenomen innen sport. Det finnes gode eksempler i Sverige, Danmark og England, i tillegg til Norge hvor verdens største fotballturnering, Norway Cup, hvor Dagbladet har vært tungt involvert (Helland, 2003, 94), og som TV2 har vært involvert i nå i nyere tid.
Kilder
Lite aktive Mer aktive
Journalister Lite aktive Registrerende
journalistikk
Kildestyrt journalistikk
Mer aktive Undersøkende
journalistikk
Samarbeidsjournalistikk
21
2.5 Oppsummering
Dette kapittelet har tatt for seg studiens teori. Kapittelet begynte med å presentere forskjellige journalistiske idealer som journalister og journalistikken skal strekke seg mot (Deuze, 2005).
Videre kastet jeg et blikk til Vær-Varsom plakatens funksjon i norsk presse, før jeg
presenterte VISAKE-kriteriene (Brurås, 2012). Disse kriteriene er et redskap som mediehus benytter seg av når de skal vekte hvilke nyhetssaker de ønsker å sette på dagsorden. Deretter presenterte oppgaven symbiosen mellom presse og sport (Helland, 2003), for deretter å se til sportsjournalistikkens status i det journalistiske landskapet. Ettersom statusen blir ansett som lav, ønsket jeg å presentere hva slags nyheter som tradisjonelt har hatt lav og høy status, samt hvilke journalistiske metoder som kan benyttes for å oppnå de forskjellige statusene.
Avslutningsvis beveget oppgaven seg tilbake til sportssporet, og presenterte begreper og aktivitetsnivåer som sport og medier har til hverandre.
22
3 Football Leaks og dokumentlekkasjer
I dette kapittelet gjør jeg rede for fenomenet Football Leaks. Gjennom kapittelet blir vi kjent med dokumentlekkasjen fra dens spede begynnelse i 2015 fram til i dag. Jeg gjør rede for hvem som står bak lekkasjen, hvilke mediehus som har tilgang til materialet, omtalen av fenomenet samt presenterer jeg en sak som har røtter i dokumentlekkasjen og som har fått stor oppmerksomhet i Norge. Jeg presenterer også til kvantitative tall for å vise til lekkasjens utbredelse i mediebildet. Etter presentasjonen tar jeg et dypdykk i likheter og forskjeller mellom Football Leaks og WikiLeaks, samt likheter og forskjeller mellom Edward Snowden og mannen bak Football Leaks – Rui Pinto. Dette gjør jeg for å vise til kjente,
sammenlignbare saker hvilket gir et enda bedre innblikk i Football Leaks. I dette kapittelet benytter jeg meg tidvis av fotnoter. Det er av den grunn at Verdens Gang blir brukt som kilde ved flere anledninger, og ved fotnotehenvisning vil det bli enklere å orientere seg i
kildeforløpet.
3.1 Fenomenet «Football Leaks»
Toppfotball har lenge blitt beskyldt for å være et Mekka for korrupsjon og maktmisbruk. Det mest kjente eksempelet på en korrupsjonssak i fotballverden var da tidligere FIFA-president Sepp Blatter og tidligere UEFA-president Michel Platini måtte trekke sine verv som ledere av organisasjonene. De ble tatt for brudd på FIFAs økonomiske regelverk tilbake i 2015
(Bentsen, Gukild, Skjellum Mueller, 2015). Saken ble senere kjent som FIFA-skandalen.
Dette var to av få tilfeller hvor maktmisbruk i fotballverden har blitt straffet hardt, og hvor medieoppslagene var så mange og store. Som det forrige kapittelet la vekt på, så er
sportsjournalistikk mest kjent for å tilhøre leketøysavdelingen, og saker om økonomi og politikk er ikke kjent tematikk for sportsjournalister. FIFA-skandalen inneholdt på sett og vis både økonomi og politikk. Et spørsmål som kunne vært legitimt å stille etter denne skandalen, var om vi kom til å se flere av denne typen avsløringer i fotballindustrien.
I 2016 ble fotballjournalistikk presentert for Football Leaks. En datalekkasje som fram til i skrivende stund består av over 70 millioner dokumenter fra internasjonal toppfotball.1
1 VG. “Football Leaks – Fakta om Football Leaks”. 01.11.2018 https://www.vg.no/spesial/2018/football-leaks/
23 Datalekkasjen Football Leaks, «… startet med overlevering av over 18 millioner dokumenter i 2016.»2 Med denne lekkasjen har antall kritiske artikler i fotballjournalistikk ekspandert.
3.1.1 Football Leaks og mediesamarbeid
På VG sin samleside på nett for saker med Football Leaks enten som kilde eller tema for artikkelen, beskriver de fenomenet med følgende fem punkter:
• «Historiens største datalekkasje, bestående av over 70 millioner dokumenter fra internasjonal toppfotball»
• «Dokumentene er overgitt Der Spiegel. Den tyske avisen har delt dem videre med partnerne i nettverket European Investigative Collaboration (EIC), herunder VG»
• «Lekkasjen startet med overlevering av mer enn 18 millioner dokumenter i 2016. Det førte blant annet til at Cristiano Ronaldo ble idømt bot og betinget fengselsstraff for skattejuks.»
• «I de kommende ukene vil VG publisere en rekke artikler basert på den helt nye dokumentlekkasjen.»
• «Kilden bak lekkasjen nekter for hacking, men sier han får informasjonen sin fra et nettverk av kilder rundt om i verden.»3
VG er eneste norske medium som er med i Football Leaks-prosjektet til European
Investigative Collaboration (EIC) (EIC, ukjent årstall)4. Det er imidlertid flere andre norske medier som har omtalt saker om Football Leaks (oversikt over Football Leaks-artikler finner sted i en tabell på siste side av dette kapittelet). EIC er et eksklusivt mediesamarbeid i Europa.
EIC har som formål å rapportere og publisere undersøkende journalistikk, med søkelys på europeiske emner for å forstå hvordan maktstrukturer påvirker europeiske samfunn (EIC, ukjent årstall). Det er kun lov med et medium per land i nettverket, dette blir begrunnet med at det skal bevare nasjonal eksklusivitet. Football Leaks er et av flere prosjekter som EIC
arbeider med, og dokumentlekkasjen har blitt arbeidet med i to omganger. Det vil si at det ble publisert en rekke dokumenter med tilbake i 2016, deretter var det en pause fra Football leaks, før nettverket begynte med Football Leaks-avsløringer igjen i 2018 (EIC, ukjent årstall).
2 VG. “Football Leaks – Fakta om Football Leaks”. 01.11.2018 https://www.vg.no/spesial/2018/football-leaks/
3 VG. “Football Leaks – Fakta om Football Leaks”. 01.11.2018 https://www.vg.no/spesial/2018/football-leaks/
4 EIC. “About Us”. Ukjent Årstall. https://eic.network/#about
24 Nettverket har flere samarbeidsprosjekter, men i denne oppgaven omtaler jeg kun dokumenter tilknyttet prosjektet Football Leaks. Football Leaks-dokumentene som blir delt innad i EIC består av kontrakter, e-poster, powerpoint-presentasjoner og bankutskrifter (Christiansen, 2018)5.
Historien om Football Leaks begynner imidlertid ikke i 2016, men i september 2015. Kilden var lenge kjent under pseudonymet «John». John hevdet på tidspunktet at han hadde flere samarbeidspartnere, og disse publiserte dokumenter daglig på en egen nettside. Volumet av dokumenter vokste ettersom tiden gikk, og det ble derfor umulig for «John» og hans partnere å analysere alle dokumentene på egenhånd. Derfor ble det opprettet kontakt mellom «John»
og det tyske magasinet Der Spiegel (Christiansen, 2018). Motivet for lekkasjen virket, gjennom artiklene til VG, veldig simpel. «John» hadde sett seg lei av tredjeparter som tjente mye penger av mennesker med lidenskap for idretten.
Fotballsupportere må forstå at de brødfør et ukontrollert monster.
Forretningsvirksomheten påvirker helt åpenbart integriteten til idretten. Helt fra dag én har vi søkt åpenhet, et nytt overgangssystem, begrensninger for spilleragenter og investeringsfond, samt en offentlig database med detaljer om lønn og alle overganger (Christiansen, 2018).
Fotball opplever en enrom mangel på kredibilitet, og mye skyldes åpenbart dårlig håndverk fra ledere i FIFA og UEFA gjennom årenes løp. FIFA-skandalen (I 2015) var selvfølgelig et vendepunkt, men samtidig er det veldig viktig å få reformert
overgangssystemet. Det tjener ikke lenger interessene til spillerne, fansen og klubbene.
Spilleragentene og investeringsfond utnytter systemet og øker sin egen posisjon. De enorme og hemmelige overgangssummene er et hån mot fansen. (Christiansen, 2018).
3.1.2 Arrestasjonen av Rui Pedro Goncalves Pinto
Som skrevet var kilden til Football Leaks ukjent. Det var kun et fåtall personer innenfor kontorene til det tyske magasinet Der Spiegel som visste hvem kilden var. For resten av verden var kilden kjent som «John» (Christiansen, 2019). Dette endret seg i 2019 da
portugisisk politi sendte ut en internasjonal arrestordre. Senere ble en portugisisk statsborger med navn Rui Pedro Goncalves Pinto (Bedre kjent som kun Rui Pinto) arrestert av ungarsk
5 VG. «Mannen bak Football Leaks: Supporterne brødfør et ukontrollert monster». 02.11.2018.
https://www.vg.no/sport/fotball/i/0Ed68o/mannen-bak-football-leaks-supporterne-broedfoer-et-ukontrollert- monster
