ABSTRACTS FYSIOTERAPIKONGRESSEN2015

(1)

FYSIOTERAPIKONGRESSEN2015

ABSTRACTS

(2)

2

INNHOLD

FF1 – Barn og unge s. 2

FF2 - Lungefysioterapi og eldre s. 11

FF3 – Kvinnehelse s. 20

FF4 – Fysioterapi i kommunene s. 29

FF5 – Rehabilitering s. 38

FF6 – Muskel- og skjelettplager s. 47

FF7 – Fysisk aktivitet, trening og overvekt s. 56

FF8 – Nominerte til Fondets priser s. 64

Posterabstracts s. 74

(3)

3

FRIE FOREDRAG – 1

Barn og unge

(4)

4 FF1-1

VEILEDNING GJENNOM KROPPSLIG SAMHANDLING: NÅR ORD BLIR UTILSTREKKELIG I FYSIOTERAPI TIL BARN MED CEREBRAL PARESE.

Session Title: FF 1 - Barn og unge Date: 2015-03-04

Start Time: 15:30 End Time: 17:00 Sørvoll, M

Norges Arktiske Universitet, UIT

Innledning: Barn med Cerebral Parese (CP) mottar oftere fysioterapi som en integrert del av

hverdagslige aktiviteter. For barn i førskolealder er assistenter ansvarlig for den daglige oppfølgingen under veiledning av fysioterapeut. Vi undersøker kliniske møter i triader-fysioterapeut, assistent og barn- med fokus på felles oppmerksomhet og samhandling.

Metode: Studien er kvalitativ med bruk av ikke-deltakende observasjon og video. Fem triader ble filmet en gang hver. Utvalget består av 5 fysioterapeuter, 5 assistenter og 5 barn med CP i alderen 1-6 år, grad III-IV ut fra Gross Motor Function Classification System. En kvalitativ innholdsanalyse ble anvendt. Det knyttes an til kroppsfenomenologi og teori om meningsdannelse gjennom felles oppmerksomhet og handling.

Resultat: I de fleste tilfellene går fysioterapeutene lett i samspill med barna, mens assistentene blir lite involvert annet enn som håndlangere eller tilretteleggere. Informasjon om tiltak kommuniseres muntlig eller gjennom demonstrasjon. De assistentene som blir gitt mulighet til å prøve ut håndtering på barnet, inviteres til samspill der handlinger og bevegelser tilpasses den enkeltes uttrykk og svar.

Assistent og fysioterapeut alternerer mellom det å jobbe på og jobbe med barnet.

Diskusjon og konklusjon: Gjennom observasjon og muntlige overleveringer koordinerer assistentene kropp og bevegelser i forhold til samspillet mellom fysioterapeuten og barnet. Forståelse og mening utvikles gjennom en felles oppmerksomhet i situasjonen. For å lære og forstå terapeutisk

handlingskompetanse synes likevel ord og observasjon å være utilstrekkelig. Gjennom et kroppslig samspill med fysioterapeuten og barnet synes assistentene å lære bruk og plassering av egen kropp i forhold til barnets kropp og bevegelser. Kroppslig samhandling fremstår dermed som nøkkelen til å fremme assistenters handlingskompetanse og mestringsopplevelse i samhandling med barn med CP.

(5)

5 ØKT OKSYGENOPPTAK OG LIVSKVALITET ETTER HØYINTENSIV INTERVALL TRENING HOS BARN MED CEREBRAL PARESE

Start Time: 15:30 End Time: 17:00

Lauglo, R¹; Vik, T²; Lamvik, T³; Stensvold, D⁴; Finbråten, A²; Moholdt, T⁴

1Rosenborgklinikken Fysioterapi; ²Avd. for laboratorisk medisin, barne og kvinneklinikken, NTNU; ³Avd.

for ortopedisk kirurgi, St. Olav's Hospital; ⁴Avd. for sirkulasjon og billeddiagnostikk, NTNU Innledning: Aerob kapasitet er begrenset hos barn med cerebral parese (CP) sammenlignet med jevnaldrende uten funksjonsnedsettelse. Det er lite dokumentasjon på effekt av aerob trening hos barn med CP. Formålet med studien var å undersøke effekten av høyintensiv intervall trening (HIT) på aerob kapasitet, livskvalitet (QoL) og kroppssammensetning hos barn med CP.

Metode: Studiens design er en baseline-kontroll studie. Tolv barn i alderen 10-16 år med CP, GMFCS I- IV (grovmotorisk funksjons-klassifikasjonssystem), deltok. Barna utførte 24 økter (2-4 per uke) med HIT. Hver økt forsøkte de i 16 av totalt 35 minutt å trene med en intensitet tilsvarende minimum 85%

av sin maksimale hjertefrekvens. Det primære effektmål var aerob kapasitet, målt ved maksimalt og submaksimalt oksygenopptak (VO2peak, VO2submax), og sekundære effektmål var QoL og

kroppssammensetning, målt ved spørreskjemaet KINDL og helkropps scanning (DXA). Vi undersøkte effektmålene ved tre tidspunkt; ved inklusjon i studien (T0), etter en pre-treningsperiode (T1) og etter HIT (T2), og sammenlignet endring T0-T1 med endring T1-T2.

Resultat: VO2peak økte med 17%, fra 34.1 (5.6) til 39.8 (6.1) mL·kg^-1·min^-1 fra T1 til T2 (p = 0.017), og siden VO2submax ikke endret seg ble prosentvis oksygenutnytting tilsvarende redusert. Foreldrene rapporterte at barna bedret sin livskvalitet (p = 0.008), og spesielt deres selvfølelse (p = 0.005), men ikke ifølge barna selv. Kroppssammensetning var uendret.

Diskusjon og konklusjon: Barn med CP kan spesielt ha nytte av en større energireserve ved økt

VO2peak for å orke å være fysisk og sosial aktiv, siden deres oksygenkostnad ved forflytning er forhøyet.

17% økning i VO2peak samsvarer med andre treningsstudier blant barn med CP. I vår studie var imidlertid både varighet av hver økt og total treningsperiode vesentlig kortere. Trening som er lite tidkrevende er spesielt fordelaktig for barn med CP som ofte bruker mye tid på ulike intervensjoner.

Siden HIT også kan bedre livskvalitet hos barn med CP bør det vurderes inkludert i individuelle (re)habiliteringsprogram.

(6)

6 FF1-3

VALIDITET AV DATA BASERT VIDEOANALYSE FOR IDENTIFISERING AV FIDGETY BEVEGELSER

Adde, L¹; Yang, H²; Jensenius, A³; Sæther, R⁴; Ihlen, E⁵; Cao, J²; Støen, R⁴

1Klinikk for Kliniske Servicefunksjoner, St. Olavs Hospital; ²Childrens Hospital of Fudan

University; ³Institutt for Musikkvitenskap, Universitetet i Oslo; ⁴Institutt for Laboratoriemedisin, Kvinne- og Barnesykdommer, NTNU; ⁵Institutt for nevromedisin

Innledning-formål: Observasjon og undersøkelse av «general movements» hos spedbarn i fidgety perioden (9 til 18 uker post termin) kan brukes til prediksjon av cerebral parese (CP). «General movements» endrer seg fra Writhing (6 til 9 uker post termin) til Fidgety bevegelses (FMs) type.

Tidligere studier har vist at FMs kan bli identifisert og at CP kan bli predikert ved hjelp av data basert video analyse. Formålet med denne studien var å evaluere validiteten av data basert video analyse for identifisering av FMs.

Metode: 30 prematurt fødte barn, 8 jenter og 22 gutter, med gjennomsnittlig gestasjonsalder 32 (SD 2.7) uker og gjennomsnittlig fødselsvekt 1787 gram (SD 437) ble inkludert ved Childrens Hospital of Fudan University, Shanghai, Kina. Video opptak ved gjennomsnittlig 44 (SD 0.81) uker i Writhing perioden og 53 uker i FMs perioden ble analysert i tråd med Prechtl’s metode for undersøkelse av

«general movements» og med data basert video analyse. Bevegelseskurver (motiongrams) ble brukt for å vise eksempler av strukturen i bevegelsene fra de to periodene. Variabiliteten til det rommelige tyngdepunktet av bevegelsene (CoMsd) ble beregnet ved å kalkulere pixel forskjeller mellom de ulike bildene i videoen og ble sammenliknet mellom de to bevegelsesperiodene.

Resultater: 15 av de 30 videoene fra Writhing perioden ble klassifisert med «poor repertoire» og 3 videoer fra FMs perioden var av avvikende bevegelseskvalitet (2 sporadiske og en fraværende FMs).

Den gjennomsnittlige CoMsd var på 0.45 (SD 0.09) i Writhing perioden og på 0.38 (SD 0.08) i FMs perioden (gjennomsnittlig forskjell -0-07 (SD 0.1) ( p<0.005).

Diskusjon og konklusjon: Variabiliteten av det rommelige tyngdepunktet av bevegelsene var signifikant lavere i FMs perioden. Dette funnet støtter at CoMsd reflekterer små, variable og kontinuerlige sirkulære bevegelser i hele kroppen som er typisk for tilstedeværende FMs. Resultatet støttes også av strukturen i bevegelseskurvene fra de to periodene.

(7)

7 DETALJANALYSE AV SPONTANE BEVEGELSER HOS FOR TIDLIG FØDTE SPEDBARN.

Ustad, T¹; Evensen, K²; Bertoncelli, N³; Frassoldati, R³; Ferrari, F³

1St. Olavs Hospital; ²NTNU / Trondheim kommune; ³Modena University Hospital Innledning

For tidlig fødte barn er i risiko for ulike utviklingsforstyrrelser. Denne risikoen øker med avtagende gestasjonsalder (GA). Videoanalysen General Movements Assessment (GMA) kan skille mellom barn med typisk og barn med avvikende utvikling. Brukt ved 3 måneders alderen kan GMA være med å forutsi CP. Detaljanalyse av bevegelsene ved samme alder kan indikere mindre nevrologiske avvik.

Disse undersøkelsene gjennomført ved yngre aldre er mindre pålitelige. Hensikten med studien er å undersøke konstrukt validitet av et skåringskjema for analyse av spontane bevegelser hos barn yngre enn 45 uker GA.

Metode

Dette er en retrospektiv pilotstudie av 20 barn født ved Modena sykehus, GA < 32 uker, og fødselsvekt

< 1500 g. En detaljanalyse av barnas bevegelser ved bruk av skjemaet «Preterm and Term General Movements» (Einspieler et al 2008) ble gjennomført ved tre tidspunkt for hvert barn (31-34, 37-41 og 43-46 uker GA). Følgende bevegelseskvaliteter i over- og underex. ble vurdert; amplitude, hastighet, bevegelser i rommet, proximal og distal rotasjon, bevegelsesstart og -avslutning, skjelving og

krampaktige bevegelser. Korrelasjon mellom detaljanalysen og GMA er undersøkt ved Spearman rs.

Resultat

Ved gestasjonsalder 37-40 og 43-46 uker var det signifikant korrelasjon mellom GMA og de enkelte bevegelseskvalitetene (rs > 0.6, p< 0.05), bortsett fra for skjelving og krampaktige bevegelser i over- og underex. Kun bevegelseskvalitetene hastighet, bevegelsesstart samt proximal og distal rotasjon i overex., viste signifikant korrelasjon med GMA for alle tre aldersgruppene.

Diskusjon og konklusjon

Dette er den første studien som ser på korrelasjon mellom GMA og en detaljanalyse med bruk av dette skåringskjemaet. Vi fant at denne var signifikant ved termin alder og de første ukene etter termin. En detaljanalyse kan danne grunnlag for å skreddersy intervensjon for de yngste barna.

(8)

8 FF1-5

SMÅ I AKTIVITET - OPPFØLGING AV BARNEHAGEBARN I STAVANGER KOMMUNE

Hammer, T; Isaksen, E; Rønneseth, K Stavanger kommune

Innledning: Formålet var å videreutvikle tjenestetilbudet innenfor fagområdet fysio- og ergoterapi for barn i aldersgruppen 1-6 år i Stavanger kommune. Vi ønsket å utarbeide en lokal modell for

implementering av tidlig intervensjon i barnehagene Vi hadde registrert en nedgang i antall henviste barnehagebarn. Tjenesten var godt representert i enkelte barnehager, mens andre barnehager hadde vi ingen kontakt med. Vi ønsket å heve kompetansen i barnehagene i forhold til helsefremmende aktiviteter, styrke samarbeidet, og sikre at barn med behov, fikk tidlig og god oppfølging.

Metode/resultat/konklusjon: "Små i Aktivitet" startet som et prosjekt i 2008, med 3 pilotbarnehager.

De ansatte fikk tilbud om kompetanseheving gjennom undervisning og praktiske opplegg. Vi hadde også fokus på å kvalitetssikre tjenesten gjennom intern opplæring. I etterkant av pilotperioden startet vi implementering av prosjektet i ulike bydeler i Stavanger kommune.Implementeringen startet med informasjon på bydelsmøtet der samtlige styrere var representert. Vi presenterte prosjektet, ga tilbud om undervisning i grovmotorikk og håndmotorikk, og praktiske opplegg i avspenning og skrivedans. I tillegg til dette informerte vi om konsultasjonsmodellen. Konsultasjon i barnehage er et

lavterskeltilbud hvor fysioterapeut og/eller ergoterapeut kommer ut i barnehagen for å observere barnet. I etterkant av observasjonen gir terapeuten konkrete råd i forhold til oppfølging, eller anbefaler henvisning til tjenesten. Konsultasjonen kan også være på systemnivå. Erfaringene med implementeringen var positive. « Små i aktivitet» er nå et fast tilbud til barnehager i Stavanger kommune. Tilbudet inngår som en del av Fysio- og ergoterapitjenestens bidrag i KVELLO-modellen,

«Rett hjelp tidlig» . Stavanger kommune har bevilget midler slik at alle de 120 barnehagene i Stavanger kommune innen fem år skal ha gjennomført «Rett hjelp tidlig».

(9)

9 EVALUERING AV SPASTISITET HOS BARN MED CEREBRAL PARESE VED BRUK AV TARDIEU TEST.

Brændvik, S¹; Vik, T²; Elkamil, A³; Hansen, S²; Witjes, M²; Roeleveld, K²

1NTNU/ St. Olavs Hospital; ²NTNU; ³St. Olavs Hospital

Bakgrunn: Spastisitet er et av de mest fremtredende nevrologiske tegn ved cerebral parese (CP) [1] og behandling av spastisitet er vanlig hos barn med denne tilstanden. Det er per i dag ingen konsensus om definisjon eller evaluering, selv om en plutselig stopp (catch) ved passiv strekk av antatt spastisk muskulatur er å betrakte som det primære kliniske tegn på spastisitet.

Mål: Bidra til validering av spastisitetsevaluering gjennom å studere den nevromuskulære responsen ved klinisk testing av spastisitet.

Metode: Spastisitet ble evaluert i m.biceps brachii (BB) (n=15) og m.gastrochnemius (GAS) (n=10), hos barn (alder 5-17 år) diagnostisert med spastisk CP og funksjonsfriske jevnaldrende (TD) ved bruk av Tardieu test [2]; passiv albu ekstensjon og ankel dorsalfleksjon ved rolig og rask hastighet. Samtidig registrering av muskelrespons ved bruk av overflate elektromyografi på BB og GAS. Subjektiv respons registrert ved bruk av Tardieu skår.

Resultat: CP gruppen, men ikke TD hadde en hastighetsavhengig økning i muskelresponsen i BB og GAS. Ni av 15 i CP gruppen hadde catch i BB, men muskelresponsen var ikke forskjellig fra de uten catch. Det ble funnet catch eller klonus i GAS hos alle med CP. Catch i GAS var forbundet med en tydelig økning i muskelaktivitet), mens dette ikke var like konsistent i BB. Det ble subjektivt registrert catch i både BB og GAS hos noen i TD gruppen.

Diskusjon/konklusjon: Tardieu test resulterer i en hastighetsavhengig økning i muskelresponsen hos de med CP, men ikke hos TD. Dette støtter testens validitet når en legger til grunn den mest brukte definisjonen på spastisitet; en hastighetsavhengig økning av strekkerefleksen [3]. Subjektivt registrert catch også hos TD indikerer at testen feilaktig kan identifisere spastisitet hos barn med CP.

Muskelresponsen ser ut til å være forskjellig i arm og ben og ikke henger systematisk sammen med verken catch eller klonus.

1 Andersen G L et al. 2008 2 Gracies J M et al. 2010 3 Lance J W 1980

(10)

10 FF1-7

"AKTIV I RULLESTOL" VED BEITOSTØLEN HELSESPORTSENTER -- ET REHABILITERINGSTILBUD FOR DE SOM VIL BEHERSKE RULLESTOLEN BEDRE

Start Time: 15:30 End Time: 17:00 Nordtorp, H; Saebu, M Beitostølen Helsesportsenter

Bakgrunn: Personer som nytter rullestol som eneste forflytningshjelpemiddel eller til avlastning behersker ofte ikke basale ferdigheter i bruk av rullestolen. Mange har også en dårlig sittestilling i rullestolen, og/eller benytter en type rullestol som i liten grad er tilpasset deres funksjonsnivå.

Målsetning med kursene ved Beitostølen Helsesportsenter er derfor primært å forbedre brukerens grunnleggende rullestolteknikk, og gjennom dette beherske rullestolen bedre i dagliglivet.

Metode: Intervensjonen under oppholdet innebærer undersøkelse av sittestilling og funksjon, tilpasning/optimalisering og eventuelt bytte av rullestol. Trening på dagligdagse utfordringer som bakhjuls balanse, forsering av fortauskanter, åpne dører osv. kombinert med aktiviteter for rullestolbrukere som ballspill, rullestolpigging, frisbeegolf, golf, pre-orientering, rullestoldans med mer. Endring ble målt med tre ulike tester bestående av 1) Rekketest - tester balanseevne som på mange måter er lik situasjoner i dagliglivet 2) Timed forward wheeling (23 m så raskt som mulig) og 3) bakhjulsbalanse (egenutviklet test). Deskriptive analyser benyttet.

Resultater: Resultater viser signifikant bedring i funksjonalitet i rullestol. Videre viser observasjon og intervju at behov for justering av stoler er noe redusert de senere år, og at erfaringsutveksling med andre rullestolbrukere og med brukerkonsulent oppleves som svært nyttig og inspirerende.

Diskusjon og konklusjon: Variert og intens trening i bruk av stol kombinert med optimalisering av stolen er en nærliggende forklaring på de gode resultatene som presenteres. Med relativt enkle grep endres funksjon og aksjonsradius, som gir styrket grunnlag for økt deltakelse. Videre gir resultatene grunnlag for å hevde at dialogen med brukerkonsulent og tilhørende erfaringsutveksling øker egen

mestringstro.

(11)

11 EN MODELLBASERT ANALYSE: KAN ØKT FYSISK AKTIVITET I SKOLEN REDUSERE ANDEL BARN MED

OVERVEKT/FEDME?

Skjåkødegård, H¹; Halsteinli, V²

1Haukeland Universitetssykehus; ²St.Olav HF

Formål:Forekomsten av overvekt og fedme blant barn har økt de siste 20-30 årene. En evaluering av tiltak rettet mot å forebygge utvilingen av tilstanden bør ha et langsiktig tidsperspektiv. RCT-studier har sjelden mer enn ett års oppfølgingstid, mens bruk av modelleringsteknikk med utgangspunkt i publiserte RCT-studier gir mulighet for å evaluere langtidseffekter av tiltak. Formålet med studie har for det første vært å utvikle en enkel modell for å evaluere effekt. For det andre å vurdere potensielt sparte kostnader av overvekts-forebyggende tiltak i grunnskolen, dernest spesifikt å undersøke effekt av 60 minutter fysisk aktivitet per skoledag hvert skoleår (tiltak FA) i en fireårsperiode (4. - 7. klasse) sammenliknet med ordinær kroppsøving

Metode:Modelleringsstrukturen er laget som en beslutningstremodell. Input til modellen er prevalensfordeling for KMI-kategoriene normalvekt, overvekt og fedme og longitudinelle data over vektutvikling. En spesifikk RCT-studie med ett års oppfølgingsperiode ble valgt som grunnlag for effektestimat i modellen, og et fagpanel ble brukt for å ekstrapolere effektestimat utover det ene året.

Antall elever innen de respektive KMI-kategoriene ble valgt som utfallsmål og intervensjonen (tiltak FA) påvirker endring i sammensetning over tid. I modellen følges en kohort bestående av 60 000 barn som blir eksponert for tiltak FA som sammenlignes med en tilsvarende kohort eksponert for ordinær kroppsøving. Det ble utviklet tre hypoteser for utviklingen til barna i tiltak FA, med henholdsvis lavt, medium og høyt effektestimat. Analysene er gjennomført i Excel

Resultat:Sammenlignet med ordinær kroppsøving blir det etter endt 7. klasse med lavt effektestimat 3180 færre overvektige/fete barn. Medium og høyt effektestimat gir reduksjon på henholdsvis 7380 og 10 080 overvektige/fete barn

Konklusjon:RCT-studier med kortere oppfølgingsperiode støtter opp om modelleringsresultatene.

Resultatene viser så langt at 60 minutter fysisk aktivitet per skoledag kan være et hensiktsmessig tiltak for å oppnå reduksjon i overvekt-og fedmeprevalens på lang sikt

(12)

12

FRIE FOREDRAG – 2

Lungefysioterapi og eldre

(13)

13

«HOSTEKRAFT OG EKSTUBERINGSUTFALL » EN SYSTEMATISK OVERSIKT

Session Title: FF 2 - Lungefysioterapi og fysioterapi for eldre Date: 2015-03-04

Viravong, M¹; Gjørven, S²; Nilsson, B¹

1Oslo universitetssykehus; ²Oppegård kommune

Bakgrunn: Mekanisk invasiv respiratorbehandling redder intensivpasienter daglig. Forlenget respiratorbehandling eller for tidlig ekstubering/dekanylering er imidlertid forbundet med høyere sykdoms- og dødelighetsrater, lengre liggetid og høyere helsekostnader. Valide og reliable mål for optimalt ekstuberingstidspunkt er derfor påkrevet. Hyppig brukt grenseverdi for behov for hostestøtte hos selvpustende pasienter er cough peak expiratory flow (CPEF) på 160 l/min.

Hensikt: Å vurdere om hostekraft målt via CPEF kan predikere ekstuberingsutfall hos intensivpasienter.

Metode: Førsteforfatter og spesialbibliotekar foretok systematiske søk i Medline, Pubmed, CINAHL, EMBASE, Cochrane, PEDro og ClinicalTrials.com til og med 02.09.2014. Manuelle søk ble gjort i referanselistene til artiklene som ble utvalgt til full-tekst gjennomgang. Førsteforfattere ble kontaktet for å avdekke upublisert materiale og pågående studier. Søkeresultatene ble individuelt screenet og evaluert av to spesialfysioterapeuter med utgangspunkt i Critical Appraisal Skills Programme.

Resultater: 17 kohortestudier og seks abstracts ble vurdert i fulltekst. Av disse ble åtte kohortestudier og ett abstract (n=1017) inkludert. Fem av de inkluderte kohortene hadde akseptabel rekruttering, fem refererte til blinding av ekstuberingsansvarlig kliniker og seks av studiene hadde publiserte data for analyse av konfundere. Alle studiene møtte kriteriene for objektive og valide utfallsmål og

tilstrekkelig oppfølging. Reliabiliteten og validiteten av hostekraft-testingen var ikke optimal i noen av studiene. CPEF-range var 10-200 l/min. Prediktiv grenseverdi for CPEF var mellom 29 og 62,4 l/min.

Kalkulerte likelihood ratios antyder at de mest nøyaktige testene var de foretatt med elektronisk utstyr.

Konklusjon: Samtlige kohorter rapporterte CPEF som uavhengig prediktor for ektuberingsutfall (p=0.001-0.03). Flertallet av studiene (N=850) fant CPEF-grenseverdi på 49,8-62,4 l/min.

(14)

14 FF2-3

LUNGEFYSIOTERAPI VED CYSTISK FIBROSE: INDIVIDUELL EFFEKT, OPPLEVD NYTTEVERDI OG PREFERANSE VED BRUK AV SPESIFIKK HOSTETEKNIKK VERSUS STØTETEKNIKK

Gursli, S¹; Sandvik, L²; Skrede, B¹; Stuge, B³

1Norsk senter for cystisk fibrose, OUS; ²Avd. for biostatistikk, epidemiologi og helseøkonomi, OUS; ³Avdeling for Ortopedi, OUS

Formål: Lungefysioterapi er anbefalt ved cystisk fibrose (CF), men det foreligger ingen sterk dokumentasjon på at en teknikk eller form for behandling er bedre enn andre. Fjerning av

bronkialsekret er essensielt, og Støteteknikk (ST) er ofte brukt. Spesifikk Hosteteknikk (SHT) antas å representere et alternativ. Formålet med studien var å sammenligne korttids - effekten av SHT versus ST vedrørende fjernet slimmengde, og å undersøke pasientenes preferanser.

Metode: Randomiserte, kontrollerte, individuelle studier (N of 1 RCTs) ble utført med seks voksne pasienter. Hver studie omfattet 8 behandlingsuker med to intervensjoner hver uke, en med ST og en med SHT. Primært utfallsmål var slimmengde i våt vekt (g). Sekundære utfallsmål var selvrapportert preferanse og opplevd nytteverdi. Videre målinger inkluderte oksygenmetning, hjertefrekvens og lungefunksjon. Binomisk signifikanstest ble brukt til å estimere effekt, og til å sammenligne slimmengde (g) i intervensjonene med SHT og ST for hver pasient. Signifikansnivå 5 %.

Resultater: 5 av 6 pasienter fjernet mer slim med SHT enn med ST. Slimmengden (g) var i favør av SHT hos tre pasienter i 8 av 8 mulige uker (p = 0.008). ST var mest effektiv hos en pasient i 7 av 8 uker (p = 0.062). Hos pasientene med signifikant høyere gjennomsnittlig slimmengde med SHT, var forskjellen på 21 %, 38 % og 23%. Pasientene rapporterte begge teknikkene som effektive, lette å forstå og å utføre, og SHT som mer normaliserende og lettere å bruke. Halvparten foretrakk SHT, en ST, og to hadde ingen preferanse.

Diskusjon og konklusjon: Dette er den første studien som presenterer resultater vedrørende korttids- effekten av SHT hos individuelle pasienter med CF. Studien har bidratt med ny kunnskap, og funnene antas å ha viktige kliniske implikasjoner. SHT fjernet mer slim enn ST hos majoriteten av pasientene.

Resultatene indikerer at SHT er effektiv, trygg, og foretrukket, og representerer et lovende alternativ til ST.

(15)

15 HVORDAN REAGERER STRUPEN VED BRUK AV HOSTEMASKIN HOS PERSONER MED AMYOTROFISK LATERAL SKLEROSE?

Andersen, T¹; Sandnes, A¹; Brekka, A¹; Vollsæter, M¹; Hilland, M²; Halvorsen, T³; Heimdal, J⁴; Tysnes, O⁵; Fondenes, O⁶; Clemm, H⁷; Røksund, O⁸

1Nasjonal Kompetansetjeneste for Hjemmerespiratorbehandling, Haukeland Univeritetssykehus; ²Øre- nese-hals avdeling, Haukeland Universitetssykehus; ³Barneklinikken, Haukeland

Universitetssykehus/Universitet i Bergen; ⁴Øre-nese-hals avdeling, Haukeland Universitetssykehus/

Universitet i Bergen; ⁵Nevrologisk avdeling, Haukeland Universitetssykehus/Universitet i Bergen;⁶Nasjonalt Kompetansetjeneste for Hjemmerespiratorbehandling, Haukeland

Universitetssykehus; ⁷Barneklinikken, Haukeland Universitetssykehus/ Universitet i Bergen; ⁸Høgskolen i Bergen/Barneklinikken, Haukeland Universitetssykehus

Innledning: Sekretmobilisering er en viktig del av lungefysioterapi. Bruk av hostemaskin er det mest effektive tiltak for å fjerne sekret hos personer med neuromuskulære lidelser. Ved denne teknikken fylles (insufleres) lungene ved positivt trykk og tømmes (eksufleres) ved negativt trykk. Hos personer med amyotrofisk lateral sklerose (ALS), spesielt de med bulbære symptomer, kan det være

utfordrende å oppnå effekt ved bruk av hostemaskin og man tror at hindringen er lokalisert i strupen.

Hensikten med denne studien er å visualisere og beskrive strupens responsmønster ved bruk av hostemaskinen hos personer med ALS og hos friske kontroller.

Metode: Tjue personer med ALS og 20 friske frivillige ble undersøkt med fleksibelt laryngoskopi gjennom nesen, mens hostemaskinen (Cough Assist®, Respironics, USA) ble brukt med standardisert protokoll og trykkinnstillinger fra ±20 til ±50 cmH2O. Det ble gitt instruksjon om å puste inn ved insuflasjon og både aktivt puste ut og hoste under eksuflasjon. Strupens bevegelser ble vurdert fra videoopptakene.

Resultatene: Både friske og personer med ALS uten bulbære symptomer (n=6) koordinerte lukking og åpning av glottis når de ble instruert til å hoste med hostemaskinen. Personer med ALS med bulbære symptomer (n=14) hadde lukking på supraglottisk nivå ved insuflasjon. Etter initial glottisk åpning, ble forsnevring av stemmebåndene observert hos alle deltagere med ALS. Forsnevring på det

hypopharyngeale nivå under eksuflasjon ble observert i varierende grad hos alle deltagere i studien og mest hos personer med ALS med bulbære symptomer.

Diskusjon og konklusjon: Strupens strukturer var mer utsatt for adduksjon hos ALS pasienter med bulbære symptomer. Denne adduksjonen reduserer arealet strupen, potensielt hindrer dette luftstrømmen og at visse pasienter får effekt av behandlingen. Laryngoskopi kan trolig bidra med verdifull informasjon når hostemaskinen blir brukt hos pasienter med bulbær dysfunksjon. Dette kan forbedre den kliniske lungefysioterap

(16)

16 FF2-5

ROMLIG ORIENTERINGSEVNE HOS PASIENTER MED KOGNITIV SVIKT OG ALZHEIMER SYKDOM

Tangen, G¹; Engedal, K²; Bergland, A³; Moger, T⁴; Hansson, O⁵; Mengshoel, A⁴

1Universitetet i Oslo og Nasjonal kompetansetjeneste for Aldring og Helse; ²Nasjonal

kompetansetjeneste for Aldring og Helse; ³Høgskolen i Oslo og Akershus; ⁴Universitetet i Oslo; ⁵Lunds Universitet / Skånes Universitetssjukhus

Innledning: Romlig orienteringsevne svekkes tidlig ved Alzheimer sykdom, og kan hindre deltagelse i aktiviteter, utløse leteaksjoner og behov for et høyere omsorgsnivå. Romlig orienteringsevne kan imidlertid være vanskelig å undersøke i klinisk praksis. Formålet med studien var å undersøke hvordan utførelsen på en enkel klinisk test som kombinerer romlig orientering med gange, Floor Maze Test (FMT), var ulik mellom tre grupper pasienter med ulik grad av kognitiv svikt, og hvilken sammenheng det var mellom FMT, kognitive tester og demografiske faktorer.

Metode: Studien ble gjennomført på Hukommelsesklinikken på Ullevål, Oslo Universitetssykehus.

Utvalget bestod av 128 pasienter som ble klassifisert i tre grupper: subjektiv kognitiv svikt (SCI) (n = 19), mild kognitiv svikt (MCI) (n = 20), og mild Alzheimer sykdom (n = 89). FMT består av et blått underlag (3x3 meter) hvor en labyrint er markert med hvit tape. Utfallsmålene er tiden pasientene bruker på FMT, samt gjennomføring med eller uten feil. Kognitiv funksjon ble undersøkt ved hjelp av Ti-ord testen, Klokketest, Trail Making Test A og B, samt Mini Mental Status. Analysene som ble brukt var Mann Whitney tester og multippel regresjonsanalyser.

Resultater: Pasientene med MCI brukte lengre tid enn de med SCI. Pasientene med Alzheimer sykdom gjorde flere feil enn pasientene med MCI. Utførelsen av FMT var kun signifikant assosiert med

eksekutiv funksjon (TMT B).

Diskusjon og konklusjon: Utførelsen av FMT var dårligere med økende grad av kognitiv svikt, disse resultatene samsvarer med funn fra tidligere studier på tilsvarende pasientgrupper. FMT var

signifikant assosiert med eksekutiv funksjon, men regresjonsmodellene modellene lav forklaringskraft.

Dette kan indikere at svikt i romlig orienteringsevne ikke fanges opp i utredningen av kognitiv svikt.

Fysioterapeuter bør være oppmerksomme på slike problemer i sin praksis med pasienter med kognitiv svikt Før FMT kan anbefales brukt i klinisk praksis gjenstår imidlertid validering av testen.

(17)

17 FF2-6

BRUK AV TRENINGSSPILL BLANT ELDRE: EGNETHET OG BEVEGELSESKARAKTERISTIKKER

Skjæret, N; Helbostad, J; Vereijken, B NTNU

Innledning: Treningsspill brukes stadig oftere i forskning og rehabilitering av eldre, med stigende interesse for blant annet å øke fysisk aktivitet og trene balanse for å forebygge fall. Det er derimot få spill som er designet for eldre, og det er usikkert om bruk av de eksisterende spillene gir de

bevegelsene og den effekten vi ønsker å trene på. Formålet med denne studien var å undersøke bevegelseskarakteristikker fremkalt av kommersielt tilgjengelige spill, og hva eldre syns om spillene som treningstiltak.

Metode: To studier ble gjennomført; en brukbarhetsstudie med 14 eldre (73± 5.7 år) som spilte 3 spill (DanceDanceRevolution, LightRace fra X-box og TheMole fra Silverfit), med videokoding av

bevegelseskarakteristikker på en 5-poengs Likert skala og semi-strukturert intervju. Den andre studien var en kontrollert lab studie med 3D bevegelsesanalyse (OQUS) hvor 20 eldre (75.7 ± 5.48 år) spilte 2 spill (LightRace og TheMole) med 5x1min forsøk på to vanskelighetsnivå. Dataene ble analysert med variansanalyse.

Resultat: Eldre ønsker utfordrende spill med mulighet for økende vanskelighetsgrad, klare mål og godt underholdningskonsept. Spillet som var spesial designet for eldre, TheMole, scoret best på

bevegelseskarakteristikkene (vektoverføring; variasjon i steg lengde, hastighet og retning; synsretning;

alle p’s <.0005). Deltakerne likte å ha kognitive oppgaver i tillegg, men økende vanskelighetsgrad kunne føre til nedgang i steg lengde og variasjon.

Diskusjon: Spillenes egenskaper fører til forskjeller i bevegelseskarakteristikker. Har spillet

begrensninger i rom vil det påvirke variasjon i bla. steg lengde og retning. Økende vanskelighetsgrad med kognitive element kan bidra til økt interesse, men samtidig redusere bevegelse. Ulike elementer i treningsspill frembringer forskjellige bevegelser, noe man må ta hensyn til ved valg av spill til bruk i trening og rehabilitering.

(18)

18 FF2-7

KAN BALANSE HOS ELDRE PÅVIRKES AV ET TRE UKERS LANGT OPPHOLD PÅ ET REHABILITERINGSSENTER? EN RANDOMISERT KLINISK KONTROLLERT STUDIE.

Jarret, G¹; Orpana, A¹; Helbostad, J²

1Skogli Helse- og Rehabiliteringssenter AS; ²NTNU Trondheim

Hensikt: Å undersøke effekter av et ekstra balansetrenings-program på balanse, fall og fallskader for hjemmeboende eldre etter tre ukers rehabilitering. Design: Randomisert klinisk kontrollert studie med to parallelle grupper i rehabilitering og en tredje gruppe (ikke randomisert) uten rehabilitering.

Materiale: 174 deltagere over 65 år (gj.snitt: 73,2; SD: 6,4) delt i en Intervensjonsgruppe (IG: N=57) og en Kontrollgruppe (KG: N=56). Tredje gruppe: Referanse gruppe (RG: N=61). Metode: Vi benyttet Falls Efficacy Scale-International FES-I som primær variabel, ved studiestart (T1), etter tre ukers

rehabilitering (T2), og etter 3- (T3) og 6 måneder (T4). Timed Up and Go (TUG) og Skjerpet Romberg ble benyttet ved T1 og T2 for IG og KG. Rehabiliteringsprogrammet til IG og KG var lik (behandlinger, gruppe-aktiviteter) med et tilleggs tilbud til IG: balansetreningsprogram (OTAGO) med fysioterapeut, i gruppe og som egen trening. RG: Ingen rehabilitering.

Resultat: Bedrede FES-I verdier både for IG (p<0.001) og KG (p=0.029) men ingen signifikant forskjell mellom gruppene (p=0.47). Dette gjelder også TUG test ved T2. Romberg ble kun bedre for IG fra studiestart til T2. Ingen signifikant gruppeforskjell i antall fall og fallskader ved noen av tidspunktene, men signifikant økning i ukentlig mosjonsaktivitet for IG og KG (p=0,027/0.002) ved T3, til signifikant forskjell (p=0,016) mot RG.

Konklusjon: Kortvarig rehabilitering har positiv påvirkning på noen balanseverdier og mosjonsvaner i noen måneder, men et ekstra fokus på balanse trening gir ingen ekstra gevinst. Siden bedring av balanse-kapasitet hos de eldre helst er et langtidsprosjekt, anbefaler vi at kort rehab.perioder fokuser på å redusere andre risiko faktorer for fall enn balanse isolert (f.eks. styrke). Det er også viktig å hjelpe den aldrende populasjon å vedlikeholde/øke allsidig ADL- inkludert aktiviteter med fallrisiko. Balanse trening programmer startet på et rehabiliteringssenter bør følges opp i kommunen.

(19)

19 SITTETID, FYSISK AKTIVITET OG FYSISK FUNKSJON HOS ELDRE PERSONER: -GENERASJON 100 STUDIEN

Helbostad, J¹; Egerton, T¹; Wik, P²; Nygård, A²; Taraldsen, K²; Stensvold, D²

1NTNU, Institutt for nevromedisin; ²NTNU

Introduksjon: Fysisk aktivitet beskytter mot sykdom og død og forebygger funksjonssvikt hos eldre.

Inaktiv tid i løpet av dagen er en uavhengig risikofaktor for sykdom og død. Generasjon 100 er en pågående populasjonsbasert klinisk kontrollert studie med eldre i Trondheim som undersøker effekten av trening på sykdom og død. Målet med denne studien er å undersøke sammenhenger mellom selvrapportert sittetid, og fysisk aktivitet og funksjon.

Metode: Studien benytter baselinedata fra 833 kvinner og 759 menn, 72,5±2,1 år, og

kroppsmasseindeks (KMI) 25,5±3,5 kg/m2. Deltakerne rapporterte antall sittetimer i per dag, og frekvens og intensitet av mosjon. Fysisk aktivitetsmåler festet rundt hoftene registrerte tid i moderat til intensiv aktivitet per dag (MVA). Ganghastighet ble undersøkt med elektronisk gangmatte,

muskelstyrke med isometrisk benpressapparat, grepsstyrke med håndholdt dynamometer, og hurtig oppreising fra stol med snormåler. Prosentvis muskelmasse ble undersøkt med bioelektrisk impedans.

Median sittetid (5,0 timer) ble brukt for å undersøke forskjeller i fysisk aktivitet og funksjon mellom de som sitter mye og lite.

Resultat: Gjennomsnittlig sittetid for kvinner var 5.5±3.7 timer per dag og for menn 6,5±5.0 timer. De med sittetid <5timer hadde lavere KMI (p=0.003), mer muskelmasse (p=0,001), bedre gripestyrke (p=0,011) og større benpress-kraft (p= 0,031) enn de som satt mer enn 5 timer. Det var ingen forskjeller mellom gruppene i ganghastighet, selvrapportert mosjon, tid i MVA, eller oppreising fra stol. Det var ingen korrelasjon mellom tid i sittende og i MVA (Pearson’s r= -0,007).

Konklusjon: Muskelstyrke og masse var bedre hos de som sitter kortere tid, mens gangfunksjon og fysisk aktivitetsnivå ikke var forskjellig. Tiltak for å bedre fysisk funksjon hos eldre bør ta hensyn både til fysisk aktivitet og sittetid.

(20)

20 FF2-9

DAGLIGLIVSGANGE OG FYSISK FUNKSJON HOS HJEMMEBOENDE ELDRE

Bogen, B¹; Aaslund, M¹; Taraldsen, K²; Moe-Nilssen, R¹

1Universitetet i Bergen; ²NTNU

Bakgrunn: Mange studier viser at daglige gåturer bidrar til å beskytte mot hjerte- og karsykdom, og daglig gange anbefales ofte som mosjonsaktivitet. Dette er kanskje særlig relevant for eldre som relativt sjelden deltar i organisert trening eller idrett. Ved bruk av kroppsbårne sensorer er det mulig å få objektiv og nøyaktig informasjon om kvantitative gangmønstre i den som undersøkes sitt dagligliv. I denne studien ønsker vi å se på om dagliglivsgange har noen sammenheng med fysisk funksjon hos hjemmeboende, eldre personer.

Metode: Navn og personnummer ble plukket tilfeldig fra Folkeregisteret, deltakere ble undersøkt på en universitetslab, og et tre-akset akselerometer ble festet på låret (activPALTM, PAL technologies, Glasgow). Antall gå-episoder, antall steg og steg per gå-episode over tre døgn ble brukt som mål på dagliglivsgange i analysene. For å vurdere fysisk funksjon ble 10-leddsskalaen ‘fysisk funksjon’ fra spørreskjemaet SF-36 brukt. Det kan oppnås 0-100 poeng på skalaen, og høy skår indikerer god fysisk funksjon. Fysisk funksjons-skalaen var avhengig variabel, mens dagliglivsgange, samt kjønn og KMI var uavhengige variable i en multippel regresjonsanalyse.

Resultater: 46 personer deltok (78 ± 3 år, KMI 25 ± 3, 61 prosent kvinner). I gjennomsnitt skåret deltakerne 78 ± 18 på 10-leddsskalaen ‘fysisk funksjon’. Gjennomsnittlig antall steg for tre dager var 21980 ± 7380, gjennomsnittlig antall gå-episoder var 382 ± 115 og gjennomsnittlig antall steg per gå- episode var 58 ± 19. Multippel regresjonsanalyse viste ikke signifikant sammenheng mellom fysisk funksjon og antall gå-episoder. Det var statistisk signifikant sammenheng mellom antall steg og antall steg per gå-episode, og fysisk funksjon.

Diskusjon og konklusjon: Antall steg og antall steg per gå-episode var signifikant assosiert med fysisk funksjon. Dette antyder at intensitet og hastighet i gå-episodene er av en viss viktighet.

(21)

21

FRIE FOREDRAG – 3

Kvinnehelse

(22)

22 FF3-1

ØKER BEKKENBUNNSTRENING TILHELINGEN AV LEVATOR ANI MUSKULATUREN ETTER VAGINAL FØDSEL?

EN RANDOMISERT KONTROLLERT STUDIE

Session Title: FF 3 - Kvinnehelse Date: 2015-03-04

Hilde, G¹; Stær-Jensen, J¹; Siafarikas, F¹; Ellström Engh, M¹; Bø, K²

1Akershus universitetssykehus; ²Norges idrettshøgskole

Innledning: Bildediagnostiske studier av førstegangsfødende kvinner med vaginal forløsning viser at ca 20% får en uni- eller bilateral avrivning av levator ani (LA) muskelens innfestning mot symfysen.

Hvorvidt bekkenbunnstrening kan forbedre tilheling av muskelen er ukjent. Hensikten med studien var å evaluere om bekkenbunnstrening etter fødsel kan øke tilheling og dermed redusere antall kvinner med avrivningsskade og likeledes redusere levator hiatus (LH) areal.

Metode: I denne randomiserte kontrollerte studien ble 175 førstegangsfødende kvinner inkludert 6 uker etter vaginal fødsel. Alle ble instruert i riktig bekkenbunnssammentrekning. De ble stratifisert på skade i LA verifisert ved transperineal ultralyd, og deretter randomisert til trening og kontroll.

Treningsgruppa fikk ukentlig veiledet bekkenbunnstrening i gruppe og utførte daglig hjemmetrening i 16 uker. Kontrollgruppa fikk ingen videre oppfølging. Ultralyd ble også benyttet for å måle LH areal i hvile, ved maksimal kontraksjon av bekkenbunnen og ved maksimal Valsalva.

Resultater: 6 måneder etter fødsel ble analysert ved Intention to treat analyse og bruk av Relativ risk (RR) og T-test. P-verdier <0.05 ble betraktet som signifikante. Resultater: Fra 6 uker til 6 måneder etter fødsel var antall kvinner med avrivningsskade i LA redusert fra 27 til 14 i treningsgruppa (48%

reduksjon) og fra 28 til 17 i kontrollgruppa (39% reduksjon). Etter endt intervensjon var det ingen forskjell mellom trenings- og kontrollgruppe mht. forekomst av skade i LA, RR 0.85 (95% CI 0.53 to 1.37). Det var heller ingen forskjeller mellom gruppene, hverken i stratum med skade eller i stratum uten skade, når det gjaldt arealet på LH i hvile, ved maksimal kontraksjon eller ved Valsalva's manøver.

Diskusjon og konklusjon: Tilheling av avrivningsskade i LA muskelen hos førstegangsfødende kvinner var signifikant redusert fra 6 uker til 6 måneder etter fødsel. Bekkenbunnstrening medførte ikke forbedret tilheling ut over det som synes å være naturlig tilheling i dette tidsrommet.

(23)

23 RELIABILITET OG VALIDITET AV TIMED ″UP AND GO″ TEST OG TI-METER GANGTEST HOS GRAVIDE MED BEKKENLEDDSMERTER

Evensen, N¹; Kvåle, A²; Brækken, I²

1Centrum Fysioterapi Ski DA; ²Universitet i Bergen

Bakgrunn: Bekkenleddsmerter forekommer i ca 20 % av alle graviditeter og forårsaker ofte

gangvansker og sykmeldinger. Det mangler objektive tester for å måle funksjonell status hos denne populasjonen.

Mål: Å evaluere test-retest reliabilitet, intertester reliabilitet og samtidig validitet av Timed ″Up and Go″ (TUG) test og Ti-meter gangtest (10mGT) hos gravide med bekkenleddsmerter.

Metode: Atten gravide kvinner med bekkenleddsmerter gjennomførte begge gangtester to ganger med en ukes mellomrom. Det ble etablert test-retest reliabilitet for en fysioterapeut mellom Test 1 og Test 2, og intertester reliabilitet mellom to fysioterapeuter ved Test 1. Samtidig validitet ble undersøkt ved at resultatene fra TUG og 10mGT ble sammenlignet med skårene oppnådd på Active Straight Leg Raise (ASLR) test og Pelvic Girdle Questionnaire (PGQ). Intraklasse korrelasjonskoeffisient (ICC) ble brukt for utregning av reliabilitet og Spearman rank korrelasjonskoeffisient (rs) for alle

korrelasjonsanalyser.

Resultater: Test-retest reliabilitet (n=17) var utmerket for TUG (ICC=0.88) og god for 10mGT (ICC=0.74). Intertester reliabilitet var utmerket for begge gangtester (TUG: ICC=0.95; 10mTWT:

ICC=0.94). Det ble funnet høye korrelasjoner mellom TUG og ASLR (rs = 0.73, p = 0.001), og mellom 10mGT og ASLR (rs= -0.65, p=0.003). Relasjonen mellom TUG og PGQ var moderat (rs=0.41 to 0.52) og mellom 10mGT og PGQ lav til moderat (r = -0.25 to -0.56).

Diskusjon: Kliniske tester må ha demonstrert reliabilitet og validitet i populasjonen de skal brukes på for å sikre meningsfulle resultater. Til nå har funksjonsvansker hos gravide med bekkenleddsmerter blitt vurdert ut ifra egenrapporterings spørreskjema. TUG og 10mGT kvantifiserer funksjonell mobilitet og er gjennomførbare for kvinner i varierende stadier av svangerskapet og med varierende grad av gangvansker. Konklusjon: Både TUG og 10mGT er reliable og valide funksjonelle tester for gravide kvinner med bekkenleddsmerter. Vi anbefaler TUG da denne gangtesten viste best reliabilitet og validitet.

(24)

24 FF3-3

BEKKENLEDDSMERTER PÅVIRKER HELE LIVET -- EN KVALITATIV INTERVJUSTUDIE OM KVINNERS OPPLEVELSER AV Å LEVE MED BEKKENLEDDSMERTER ETTER FØDSEL

Engeset, J¹; Stuge, B²; Fegran, L³

1Sørlandet sykehus HF; ²Oslo Universitetssykehus; ³Universitetet i Agder og Sørlandet sykehus HF Innledning:Dybdekunnskap om hvordan det er å leve med bekkenleddsmerter etter fødsel er

manglende. Hensikten med studien var å undersøke hvordan bekkenleddsmerter etter fødsel påvirker kvinners dagligliv.

Metode:En studie med fenomenologisk-hermeneutisk design og kvalitative semi-strukturerte

intervjuer ble gjennomført. En strategisk utvelgelsesprosedyre ble valgt for å rekruttere deltakere fra fysioterapi institutter og et regionalt sykehus i Norge. Fem kvinner med klinisk bekreftet

bekkenleddsmerter ble inkludert. Data ble importert til NVivo9 og analysert i tre trinn: naïv gjennomlesing, strukturell analyse og helhetlig forståelse av teksten.

Resultater:Tre temaer som påvirker kvinnenes hverdag ble identifisert:1)aktivitet og smerte,2)mangel på anerkjennelse av smerte og funksjonsnedsettelse og 3)endrede roller. Et dagligliv med smerter og begrenset fysisk aktivitet var vanskelig å akseptere og førte til at noen av kvinnene følte seg motløse, isolerte og ensomme. Til tross for dette hadde kvinnene en positiv holdning til sine problemer, noe som kan ha hatt positiv påvirkning og økt deres evne til å mestre. Resultatene viste også viktigheten av en gjensidig påvirkning mellom kvinnen og hennes omgivelser, og at sosial støtte var avgjørende.

Diskusjon og konklusjon:Vår studie bekrefter tidligere forskning som beskriver at det å leve med bekkenleddsmerter er preget av både fysiske, psykiske og sosiale utfordringer. Bekkenleddsmerter kan påvirke kvinners liv i måneder og år etter fødsel. Antonovskys salutogenetiske teori fokuserer på menneskers mestringsressurser og aktiviteter som styrker helsen. Hans teori "Opplevelse av sammenheng" (OAS) ble brukt for å forstå hvordan det å leve med bekkenleddsmerter kan påvirke kvinners helse. Helsearbeidere bør anerkjenne og fokusere på pasientens kunnskaper og ferdigheter.

Forståelse og kunnskap om kvinners opplevelser av å leve med bekkenleddsmerter etter fødsel kan bidra til å forbedre rehabiliteringsstrategier til disse pasientene, politikk, medisinsk praksis og for å forme en bedre folkehelsetilnærming til kvinners helse.

(25)

25 KAN ET 12-UKERS TRENINGSPROGRAM I ANDRE HALVDEL AV SVANGERSKAPET PÅVIRKE AEROB

KAPASITET?

Stafne, S¹; Rønning, B²; Mørkved, S¹; Salvesen, K³; Aamot, I⁴

1NTNU, Institutt for samfunnsmedisin; ²NTNU, Det medisinske fakultet; ³Helse Midt-Norge RHF; ⁴NTNU, Institutt for sirkulasjon og bildediagnostikk

Undersøkelsens formål - innledning: Gravide kvinner oppfordres til å trene i svangerskapet for å fortsette å oppnå de samme helsegevinstene som voksne forøvrig. Formålet med studien var å undersøke om deltagelse i et 12-ukers treningsprogram i andre halvdel av svangerskapet kan påvirke aerob kapasitet.

Kort metodebeskrivelse: Studien er en del av en randomisert kontrollert studie fra St. Olavs Hospital Trondheim Universitetssykehus og Stavanger Universitetssykehus. Trettisju friske gravide kvinner ble invitert til denne delstudien. Kvinnene randomisert til intervensjonsgruppa ble oppfordret til å trene tre ganger i uken; en gang i gruppe ledet av fysioterapeut og to ganger egentrening hver uke i 12 uker i andre halvdel av svangerskapet. Treningsprogrammet fulgte nasjonale og internasjonale anbefalinger om trening i svangerskap og inneholdt utholdenhetstrening og styrketrening. Intensiteten var

moderat, tilsvarende 12-14 på Borgs skala. Kontrollgruppen fulgte vanlig svangerskapskontroller.

Sammendrag av resultatene: Aerob kapasitet, målt som oksygen opptak (VO₂), ved submaximal utholdenhetstest endret seg fra 32.6 (5.1) ml/kg/min til 28.4 (4.6) ml/kg/min i treningsgruppen (p˂0.001), og fra 31.9 (4.6) ml/kg/min til 28.1 (4.7) ml/kg/min i kontrollgruppen (p˂0.001). Det var ingen forskjell mellom gruppene (p=0.894).

Diskusjon og konklusjon: Resultatene viste at et 12-ukers treningsprogram utført i andre halvdel i svangerskapet hverken økte eller vedlikeholdt aerob kapasitet sammenlignet med en kontrollgruppe.

(26)

26 FF3-5

EFFEKTER AV HØYINTENSITETS INTERVALLTRENING OG STYRKETRENING HOS KVINNER MED POLYCYSTISK OVARIESYNDROM. EN RANDOMISERT, KONTROLLERT STUDIE

Moholdt, T¹; Almenning, I¹; Rieber-Mohn, A¹; Løvvik, T²

1NTNU; ²St.Olavs hospital

Innledning: Polycystisk ovariesyndrom (PCOS) er den vanligste endokrinopatien blant kvinner i fertile alder og karakteriseres ved hyperandrogenisme, anovulasjon og polycystiske ovarier. PCOS er dessuten assosiert med insulinresistens, fedme og redusert fertilitet. Livsstilsendring blir ansett som førstelinjebehandling ved PCOS, men det er forsket lite på isolerte effekter av ulike treningsprogram i denne populasjonen. Studiens formål var å undersøke effekter av høyintensitets intervalltrening (HIT) og styrketrening (ST) på metabolske og biokjemiske utfallsmål knyttet til fertilitet hos kvinner med PCOS.

Metode: 31 kvinner med POCS (27.2 ± 5.5 år; kropssmasseindeks: 26.7 ± 6.0 kg/m2) ble randomisert til HIT (n = 10), ST (n = 11) eller kontroll (KG; n = 10) i ti uker. HIT og ST trente tre ganger i uka. Primært utfallsmål var insulinresistens, målt som HOMA-IR (fastende glukose i mmol/L x fastende insulin i μIU/ml /22.5). Sekundære utfallsmål: kroppssammensetning, maksimalt oksygenopptak og blodmarkører.

Resultat: HOMA-IR ble signifikant forbedret etter HIT, med -0.83 (95% konfidensintervall [KI]: -1.45, - 0.20), tilsvarende 17%, og med en signifikant forskjell mellom gruppene (p= 0.014). Det var ingen endringer i kroppsvekt. Fettprosent endret seg med -0.9 (95 % KI: -1.8, -0.01) etter HIT og med -1.6 (95 % KI -2.5, -0.7) etter ST, uten forskjell mellom gruppene. Antimüllerhormon og fri androgenindeks gikk ned og seksualhormonbindende globulin gikk opp etter ST. Dehydroepiandrosteron-sulfat og HDL- kolesterol økte etter HIT.

Diskusjon og konklusjon: Hovedfunnene var at IR ble betydelig redusert etter ti uker HIT og at både HIT og ST forbedrer kroppssammensetning hos kvinner med PCOS, uavhengig av vektendring. Dette er den første RCT på effekter av trening med høy intensitet og styrketrening hos denne populasjonen.

(27)

27 KAN STYRKETRENING AV BEKKENBUNNSMUSKLENE BEDRE KVINNERS SEKSUALFUNKSJON? EN

RANDOMISERT KONTROLLERT STUDIE

Brækken, I¹; Majida, M²; Ellström Engh, M³; Bø, K⁴

1Universitetet i Bergen, Kolbotn Fysikalske Institutt; ²Ahus, Avdeling for gynekologi; ³Ahus, Avdeling for forskning; ⁴NIH

Innledning: Ni av ti kvinner som har født får anatomisk underlivsprolaps (POP), hovedsakelig en lett grad av asymptomatisk POP. Bekkenbunnstrening (BBT) har i dag høy vitenskapelig evidens for å kunne redusere urininkontinens og symptomer på POP, men det finnes lite og til dels motstridende dokumentasjon på hvorvidt BBT kan påvirke seksualfunksjon. Formålet med studien var å evaluere effekt av BBT på seksualfunksjon hos kvinner med anatomisk POP og å se om eventuell endring kan relateres til økt bekkenbunnsstyrke.

Metode: Femtini kvinner ble randomisert til treningsgruppen (seks måneder med BBT og informasjon) og 50 til kontrollgruppen (kun informasjon). Endring av seksualfunksjon ble analysert ut fra validert spørreskjema og semistrukturert intervju. Styrke i bekkenbunnsmuskulaturen ble målt med vaginal trykkmåler. Person Chi-Square, Student’s t-test, Mann-Whitney U test, Spearman’s rho

korrelasjonskoeffisient og ANOVA analyser ble benyttet i statistiske analyser.

Resultat: Basert på spørreskjemaet rapporterte majoriteten av kvinnene uendret seksualfunksjon. I intervjuet rapporterte 19 (39%) av kvinnene i treningsgruppen en bedring i seksualfunksjon i forhold til 2 (5%) i kontrollgruppen (p<.01). Opplevde endringer var blant annet bedret selvtillit og kroppsbilde, økt lyst og bedret orgasme, økt kontroll og styrke som hos enkelte opplevdes som en oppstramming av skjeden og en følelse av at de klarte å tilfredsstille partneren bedre enn tidligere. De kvinnene som anga bedret seksualfunksjon hadde den største økningen i styrke i forhold til de som anga ingen endring eller redusert seksualfunksjon (p<.01).

Diskusjon og konklusjon: Studien støtter eksisterende litteratur som viser at enkelte aspekter av seksualfunksjonen kan bedres ved BBT. Endringene ble kun fanget opp med intervju. Den relativt store andelen kvinner som rapporterte bedret seksualfunksjonen (39%) kan trolig relateres til en effektiv protokoll som ga god styrkefremgang.

(28)

28 FF3-7

HVA KJENNETEGNER KVINNER SOM TRENER SOM ANBEFALT I SVANGERSKAPET?

Stafne, S¹; Hovde, K²; Renate, R²; Salvesen, K³; Rømmen, K²; Mørkved, S¹

1NTNU, Institutt for samfunnsmedisin; ²Høgskolen i Sør-Trøndelag, Avd for fysioterapi; ³Helse Midt- Norge RHF

Undersøkelsens formål - innledning: Gravide kvinner anbefales å trene i svangerskapet for å oppnå helsegevinster som voksne forøvrig, men flere store undersøkelser viser at få gravide kvinner trener som anbefalt. Denne undersøkelsen har til hensikt å studere hva som kjennetegner kvinner som trener som anbefalt sent i svangerskapet.

Kort metodebeskrivelse: En randomisert kontrollert studie som inkluderte 855 gravide kvinner ble gjennomført ved St. Olavs Hospital Trondheim universitetssykehus og Stavanger Universitetssykehus.

Kvinnene ble randomisert til en intervensjonsgruppe og en kontrollgruppe, der kvinnene i

intervensjonsgruppen ble oppfordret til å trene tre ganger i uken i andre halvdel av svangerskapet. En ukentlig trening var i gruppe ledet av fysioterapeut, to ukentlige treninger var egentrening. Treningene inneholdt utholdenhetstrening og styrketrening og fulgte nasjonale og internasjonale anbefalinger.

Sammendrag av resultatene: Totalt 855 kvinner ble inkludert i studien i svangerskapsuke 18-22. Etter intervensjonsperioden (svangerskapsuke 32-36) trente 55% i intervensjonsgruppen mot 10% av kontrollgruppen ≥3x/uke. Kvinnene som trente ≥3x/uke etter intervensjonsperioden hadde bedre funksjon ved inklusjon og trente regelmessig før svangerskapet og ved inklusjon sammenlignet med kvinner som trente <3x/uke.

Diskusjon og konklusjon: Kvinner i fertil alder bør oppfordres til å trene regelmessig før et eventuelt svangerskap og i tidlig svangerskap for å ha bedre forutsetning for å trene regelmessig gjennom hele svangerskapet som anbefalt.

(29)

29 HAR FØRSTEGANGSFØDENDE KVINNER MED RECTUS DIASTASE DÅRLIGERE FUNKSJON I

BEKKENBUNNSMUSKLENE ENN KVINNER UTEN DIASTASE?

Bø, K¹; Hilde, G²; Tennfjord, M¹; Sperstad, J¹; Engh, M²

1Norges idrettshøgskole; ²Akershus universitetssykehus

Bakgrunn og hensikt med studien: Det er høy forekomst av rectus diastase under graviditet og etter fødsel. Det har vært postulert at kvinner med rectus diastase har svakere bekkenbunnsmuskler enn kvinner uten. Hensikten med studien var å sammenligne vaginalt hviletrykk, styrke og utholdenhet i bekkenbunnsmusklene hos kvinner med og uten rectus diastase i svangerskapsuke 21 og 6 uker, 6 måneder og 12 måneder etter fødsel.

Metode: Tre hundre førstegangsfødende kvinner som deltok i en prospektiv kohort undersøkelse ved Akershus universitetssykehus og som forsto skandinavisk språk var inkludert i studien.

Eksklusjonskriterier var tidligere abort etter svangerskapsuke 16 og prematur fødsel < 32 uke, dødfødsel og alvorlig sykdom hos mor eller barn. Rectus diastase ble diagnostisert ved palpasjon og cut off ble satt til 2 fingerbredder målt over, ved eller under navl. Vaginalt hviletrykk, styrke og

utholdenhet av bekkenbunnsmusklene ble målt med vaginal trykkmåler. Resultatene presenteres som gjennomsnitt med 95% CI. Sammenligning mellom kvinner med og uten diastase analyseres med Student t-test. P-verdi settes til 0.05.Resultat: Det var en statistisk signifikant forskjell mellom kvinner uten og med rectus diastase i svangerskapsuke 21 både i vaginalt hviletrykk (-3.06 cm H2O (95% CI: - 5.42, -0.71)), bekkenbunns muskelstyrke (-5.09 cm H2O (95% CI: -9.42, -0.76)) og utholdenhet (-47.08 cmH2Osec (95% CI: -78.99, -15.17)). Det var ingen forskjell i noen av variablene 6 uker, 6 måneder eller 12 måneder etter fødsel.

Konklusjon: I motsetning til hypotesen hadde kvinner med rectus diastase høyere vaginalt hviletrykk og sterkere og mer utholdende bekkenbunnsmuskler i svangerskaps uke 21. Det var ingen forskjell mellom de med og uten diastase etter fødsel. Resultatene stiller spørsmål ved oppfatningen av at rectus diastase har en negativ effekt på funksjonen i bekkenbunnsmusklene. Fysioterapeuter bør utvise forsiktighet når de postulerer slike sammenhenger for pasienter.

(30)

30

FRIE FOREDRAG - 4

Fysioterapi i kommunene

(31)

31 GJESTEPASIENTER - GRUNNLAG FOR INTERKOMMUNALE AVTALER?

Session Title: FF 4 - Fysioterapitjenesten i kommunene Date: 2015-03-04

Høidal, R¹; Ottesen, A²; Sundsvold, E³

1Kongsberg Medisinske Treningssenter; ²Ottesen Alette Psykomotorisk Fysioterapi; ³Centrum Fysioterapi

Innledning: Det finnes svært få, om noen, interkommunale avtaler på fysioterapiområdet. Helse- og omsorgstjenesteloven slår fast at kommunene har et «sørge for»-ansvar i forhold til å gi

innbyggerne nødvendig helsehjelp. Siden mange kommuner ikke har fysioterapeuter med utdanning i manuell terapi, psykomotorisk fysioterapi, lymfødembehandling og barnefysioterapi får pasienter dekket transport til nærmeste fysioterapeut med disse utdanningene på bakgrunn

av syketransportforskriften.

Formålet med denne studien er å se på omfanget av «gjestepasienter» i 3 kommuner som kan karakteriseres som regionsentra. Denne studien retter seg mot omfanget av psykomotorisk fysioterapi.

Metodebeskrivelse: Statistikk på psykomotorisk fysioterapi for 2013 i 3 kommuner som omhandler pasientenes bostedskommune og antall behandlinger er sammenholdt med data fra

Helsedirektoratets styringsdata for kommunene 2013. Kommunene er typiske regionsentra.

Sammendrag av resultatene: Foreløpige analyser viser at over 30% av psykomotoriske

fysioterapibehandlinger gis til pasienter fra andre kommuner enn den kommunen som utbetaler driftstilskuddet.

Diskusjon og konklusjon: Formålet med studien var å undersøke omfanget av «gjestepasienter». Det er første gang det er gjennomført en slik studie.

Det konkluderes med at over 30% av psykomotoriske fysioterapibehandlinger som gis i typiske regionsentra gis til pasienter fra andre kommuner. Dette bør kunne danne grunnlag for

vertskommunene til å ta initiativ for å opprette interkommunale fysioterapiavtaler. Kommuner som har en behandlingsandel på mer enn 20% av behandlingene utført i en «vertskommune» bør kunne bidra til en del av driftstilskuddet. Det vil bli presentert 2 ulike modeller for slik medfinansiering.

(32)

32 FF4-2

HVOR REPRESENTATIVE ER FYSIOTERAPEUTENE VED FYSIOPRIM-KLINIKKENE FOR FYSIOTERAPEUTENE I NORGE?

Start Time: 15:30 End Time: 17:00 Høidal, R¹; Robinson, H²

1Kongsberg Medisinske Treningssenter; ²Avdeling for helsefag, Institutt for helse og samfunn, UiO Innledning: FYSIOPRIM er et forskningsprogram om muskel-skjelettplager og fysioterapi i

primærhelsetjenesten finansiert av Fysiofondet. Fysioterapeuter ved 7 klinikker deltar i programmet.

Et delprosjekt skal etablere en database for å karakterisere pasienter som får behandling av

privatpraktiserende fysioterapeuter. Formålet med denne studien er å undersøke hvor representative deltakerne ved FYSIOPRIM-klinikkene er for fysioterapeutene i Norge.

Metodebeskrivelse: Årsrapport for 2012 fra de deltagende fysioterapeutene som beskriver pasientenes kjønn, alder, diagnoser og antall behandlinger samt fysioterapeutenes takstbruk er sammenholdt med 1) data fra Helsedirektoratets styringsdata for kommunene 2012, 2)

takstbrukundersøkelsen for fysioterapeuter med driftsavtale presentert i forbindelse med takstforhandlingene 2012 og 3) rådata fra E. Lærums undersøkelse til MUSS.

Sammendrag av resultatene: Foreløpige analyser viser at FYSIOPRIM-klinikkene er representative når det gjelder pasientenes alderssammensetning og diagnoser. Takstbruken skiller seg ut ved at fysioterapeutene som deltar bruker kortere tidstakster, men de bruker aktiv oppvarming og veiledet trening mer enn landsgjennomsnittet. Gruppebehandlinger brukes mindre blant disse fysioterapeuter enn landsgjennomsnittet.

Diskusjon og konklusjon: Formålet med studien var å undersøke om fysioterapeutene i FYSIOPRIM- programmet er representativt for fysioterapeuter i Norge. FYSIOPRIM-klinikkene er representative når det gjelder pasientenes alderssammensetning og diagnoser. Økt bruk av aktiv oppvarming og veiledet trening kan faglig sett kompensere for mindre bruk av grupper. Totalt sett ser det ut til at klinikkene samlet er representative nok til at resultater i andre prosjeker er generaliserbare.

(33)

33 VEILEDNING AV STUDENTER I KLINISK PRAKSIS

Vågstøl, U¹; Kaland, S¹; Folgerø, I²; Cogorno, M²; Langedal, E²; Eldøy, A¹

1Høgskolen i Bergen; ²Bergen Kommune

Innledning: Praksisfeltet er en sentral læringsarena i profesjonsutdanningene. Kompetanse i tverrfaglig samarbeid blir stadig viktigere i fremtidens utdanninger og på arbeidsmarked. De siste årene har veiledning av ergo- og fysioterapeutstudenter bydd på nye utfordringer; et nytt og yngre, til dels uerfarent veilederkorps som i noen grad mangler veilederutdanning, eller erfarne veiledere som føler seg utdatert faglig.

Gjennom prosjektet har vi hatt som mål å se nærmere på veiledererfaring, behov for økt veilederkompetanse samt vurdere bruk av ulike veiledningsmodeller.

Metode: Prosjektet har strukket seg over 2 år og hatt innslag av aksjonsforskning. Veiledning har vært gjennomført med varierende grader av 2:1 modell (2 studenter, 1 veielder) enten tverrfaglig eller enfaglig, i kombinasjon med 1:1 veiledning, samt veiledning i tverrfaglige grupper. 16 veiledere og 25 ergo- og fysioterapeutstudenter har vært involvert.

Veilederne har fått veiledning gjennom de 11 uker lange praksisperiodene. Data har vært samlet inn gjennom kvalitative intervju med alle veiledere, gruppesamtale med studenter, samt referat fra forberedelses- og erfaringsseminar.

I tillegg er det gjennomført en survey blant fysio- og ergoterapeutene i Bergen kommune. Data herfra er ikke enda analysert.

Resultater: Veilederopplæring og -støtte er sentralt for veilederne. Tid til veiledning sentralt. Klare rammer for praksisperioder. Tverrfaglig 2:1 modell spennende og utfordrende.

Konklusjoner: Ergo- og fysioterapeuter må få avsatt tid til veiledning som en del av jobben. Veiledere som ikke har formell veielederutdanning trenger oppfølging og veiledning. For å sikre alle studenter en god praksisopplæring kan det utvikles sjekklister for mottak og oppfølging av studenter. Dette kan gi trygge rammer for studenter og veiledere. Veiledning i en tverrfaglig 2:1 modell har styrker og svakheter. Forventningsavklaring kan gi studentene større frihet og ansvar, og større grad av læring.

Gjennom tverrfaglig samarbeid og veiledning i tverrfaglige grupper styrkes studentenes kompetanse i et helsevesen i endring.

(34)

34 FF4-4

HVA DRIVER DE MED? EN STUDIE AV BRUK AV,- OG INNHOLD I FYSIOTERAPIEPIKRISER VED BEHANDLING AV PASIENTER MED KNEARTROSE

Grønhaug, G¹; Grønhaug, K²; Stensdotter, A¹

1Høgskolen i Sør Trøndelag; ²Sykehuset Levanger

Bakgrunn: Kneartrose er en av de hyppigst forekommende formene for artrose og er en av de enkeltdiagnosene som forårsaker høyest grad av selvopplevd reduksjon av livskvalitet og nedsatt arbeidsevne. Ubehandlet kneartrose vil føre til behov for, eller ønske om, kneprotese. Pasienter med tidlig oppdaget kneartrose vil med adekvat behandling og opplæring i stor grad kunne unngå

proteseoperasjon.

Mål: Se på bruk av epikriser i samarbeidet mellom lege og fysioterapeut samt hva slags behandling som er beskrevet brukt overfor pasienter med kneartrose i epikrisene.

Metode: Ved journalsøk ble det funnet 100 journaler fra tidsperioden 01.01.10 - 01.10.12, ved St.

Olavs Hospital og Sykehuset i Levanger med diagnosekode M17 (artrose i kne). Dersom journalen som ikke inneholdt epikrise (N=83 (17 stykker var oppført to ganger), ble behandlende fysioterapeut identifisert og bedt om å sende epikrise

Resultat: I løpet av studien ble det mottatt 39 epikriser (responsrate 57 prosent). Beskrevet

behandling: ikke spesifisert (61 prosent), styrkeøvelser (19prosent), lokale utholdenhetsøvelser (11 prosent), ikke beskrevet behandling (11prosent), bassengtrening (3 prosent). Ingen av epikrisene var fullstendige.

Konklusjon: Epikriser sendes ikke rutinemessig. Epikriser som ble innhentet i forbindelse med studien var til dels svært mangelfulle. Det var i liten grad gitt behandling i tråd med internasjonale

retningslinjer for behandling av kneartrose. Det var ingen av epikrisene som inneholdt objektive målinger for og kontrollere om gitt behandling hadde hatt effekt. Fysioterapeuters arbeid med og rundt pasienter med kneartrose har et betydelig forbedringspotensial. Nøkkelord: Artrose, behandlingsanbefalinger, kommunikasjon, epikrise