Jordbrukets bidrag til bioøkonomien
En vurdering av jordbruks‐ og matsektorens bidrag til vekst i norsk bioøkonomi
NIBIO RAPPORT | VOL. 2 | NR. 77 | 2016
TITTEL/TITLE
Jordbrukets bidrag til bioøkonomien
FORFATTER(E)/AUTHOR(S)
Arne Bardalen
DATO/DATE: RAPPORT NR./
REPORT NO.:
TILGJENGELIGHET/AVAILABILITY: PROSJEKT NR./PROJECT NO.:
SAKSNR./ARCHIVE NO.:
27.05.2016 2(77) 2016 Åpen 10311 2016/839-1/33
ISBN‐NR./ISBN‐NO: ISSN‐NR./ISSN‐NO: ANTALL SIDER/
NO. OF PAGES:
ANTALL VEDLEGG/
NO. OF APPENDICES:
978-82-17-01650-2 2464-1162 47 0
OPPDRAGSGIVER/EMPLOYER:
Norsk landbrukssamvirke
KONTAKTPERSON/CONTACT PERSON:
Fagsjef Åge Klepp
STIKKORD/KEYWORDS: FAGOMRÅDE/FIELD OF WORK:
Bioøkonomi, jordbruk, matproduksjon Bioøkonomi
SAMMENDRAG/SUMMARY:
Årlig omsetningsverdi i 2050 basert på ressurser og produksjoner i norsk jordbruk og matindustri, kan med grunnlag i forutsetninger og vurderinger i denne rapporten anslås til å kunne være i størrelsesorden inntil 250 milliarder kroner. Dette bygger på en rekke forutsetninger som er usikre.
Grunnlaget for anslaget antas neppe å være vesentlig mer usikkert enn tilsvarende anslag som tidligere er gjort for sektorene «hav» og «skog». Gitt de ulike anslag som er gjort for hav, skog og her jordbruk og mat, kan bidragene fra disse tre bioøkonomisektorene til den norske økonomien i 2050 representere en omsetningsverdi i størrelsesorden inntil 1 000 milliarder kroner årlig.
LAND/COUNTRY: Norge
FYLKE/COUNTY:
KOMMUNE/MUNICIPALITY:
STED/LOKALITET:
GODKJENT /APPROVED
Nils Vagstad
NAVN/NAME
PROSJEKTLEDER /PROJECT LEADER
Arne Bardalen
NAVN/NAME
FORORD
Denne rapporten inneholder vurderinger av hvilke bidrag norsk jordbruk og matindustri basert på norske råvarer kan gi til framtidig omsetning i norsk bioøkonomi.
Arbeidet er basert på gjennomgang av litteratur og samtaler med personer i matindustrien og forskere ved norske institutter og universiteter.
Spesialrådgiver Arne Bardalen har vært prosjektleder og har skrevet rapporten. Andre medarbeidere i NIBIO som har gitt kommentarer eller bidratt i arbeidet er Klaus Mittenzwei, Ivar Pettersen og Stine Evensen Sørbye.
Rammene for arbeidet har ikke gitt rom for verken fullstendig kartlegging av ressursgrunnlaget eller omfattende beregninger av framtidige potensialer. Det må dessuten understrekes at alle kvantitative anslag for framtidig produksjon og verdiskaping basert på forventet teknologi-, produkt- og markeds- utvikling, vil være meget usikre. Der det er gitt kvantitative anslag vil vi understreke at dette må sees som illustrasjoner av mulige utviklingsforløp, gitt de premisser som er lagt til grunn.
Det er behov for vesentlig mer omfattende arbeid for å gi sikrere svar på de spørsmål denne rapporten omhandler.
Rapporten er finansiert av Norsk landbrukssamvirke.
Ås, 23.05.2016
Nils Vagstad
SAMMENDRAG
Rapporten inneholder en vurdering av jordbrukets og matindustriens potensialer for bidrag til fram- tidig omsetning i norsk bioøkonomi. Rapporten er utarbeidet på oppdrag fra Norsk landbruks- samvirke, som også har finansiert arbeidet. Rapporten drøfter ikke tema som ventes å inngå i nasjonal bioøkonomistrategi eller i utredningen fra ekspertutvalget for grønn konkurransekraft.
Bioøkonomien antas å få sterkt økende betydning for global og nasjonal økonomi utover i århundret.
Norge har gode forutsetninger for å hevde seg denne utviklingen. Når strategier og virkemidler for å fremme norsk bioøkonomi utformes, må primærnæringenes rolle og potensielle bidrag inkluderes.
Rapporten er basert på gjennomgang av litteratur og samtaler med personer i næringene og i forsk- ningsmiljøene. Det er lagt vekt på at anslag over framtidig omsetningsverdi innen jordbruk og mat- industri, skal være sammenliknbare med tilsvarende anslag i rapporter for sektorene «hav» og «skog».
Jordbrukets primære rolle i bioøkonomien matproduksjon. En størst mulig andel av biomasse produ- sert i jordbruket bør anvendes til mat og dernest som fôr til husdyr og fisk. Restressurser fra ulike ledd i matproduksjonskjeden, bør utnyttes til de formål som gir høyest verdi. Norge har begrensede arealer for matproduksjon. Det synes derfor lite aktuelt at norsk jordbruk i større omfang tar sikte på å produ- sere biomasse som råstoff for industrielle non-food anvendelser.
Det er et politisk mål er at matproduksjonen skal øke minst i takt med befolkningsveksten. Stortinget har også bedt om en plan for økt matproduksjon på norske ressurser. Vekst i omsetningsverdi i mat- produksjonen kan oppnås ved produksjonsvekst i takt med markedsutviklingen, ved å ta tilbake markedsandel fra import og ved innovasjoner som øker omsetningsverdien både av mat og produkter basert på restressurser fra matproduksjonen.
Vekstpotensialet i norsk matproduksjon er i denne rapporten illustrert ved å beregne effekten av markedsvekst og ulike alternativer for import. Dersom importen reduseres med 3 prosent årlig fram mot 2050, illustrerer beregningene at omsetningsverdien kan øke med anslagsvis 100 milliarder kroner, til mer enn 230 milliarder. En slik økning vil kreve både økt produktivitet og at større arealer tas i bruk til jordbruksformål.
Fram mot 2050 ventes på globalt nivå økende knapphet på biomasse til både mat, materialer, energi og som råstoff for et bredt spekter av industrielle prosesser og produkter. Dette antas å medføre generell verdiøkning av alle typer biomasse. Teknologiutviklingen har allerede vist at eksempelvis restressurser fra slakteriindustrien kan bearbeides til produkter med høy verdi. Forutsatt tung satsing på forskning og teknologiutvikling antas at restressurser i økende grad vil anvendes for produksjon av spesialprodukter med høy verdi. Med nye teknologiplattformer for bearbeiding av biomassen vil bio- massens opphav også bli mindre vesentlig. Det er anslått at verdien av restressurser fra sektoren kan økes til 5–6 milliarder i 2050.
Forutsatt at Norge opprettholder og utvikler en sterk jordbrukssektor og matindustri, vil det være grunnlag for økt omsetning basert på utvikling av avansert teknologi for jordbruk og matindustri, her- under genetiske ressurser og bioteknologi. Med en sterk jordbruks- og matsektor som del av norsk bio- økonomi, vil også grunnlaget for norsk kunnskapseksport kunne utvikles vesentlig.
Med grunnlag i forutsetninger og vurderingene i denne rapporten, er omsetningsverdi i 2050 basert på ressurser og produksjoner i norsk matproduksjon vurdert å kunne ha et potensial på inntil 250 milliarder kroner årlig, målet i 2012-kroner Dette bygger på en rekke forutsetninger som er usikre.
På den annen side er neppe forutsetningene for dette anslaget mer usikre enn tilsvarende anslag for sektorene hav og skog. Gitt de anslag som er gjort for hav, skog og her jordbruk og mat, kan disse sektorenes bidrag til den norsk bioøkonomien i 2050 være i størrelsesorden inntil 1 000 milliarder kroner årlig.
INNHOLD
1 INNLEDNING ... 6
2 DEFINISJONER OG METODE ... 7
2.1 Definisjoner ... 7
2.1.1Bioøkonomi ... 7
2.1.2Verdiskaping eller omsetningsverdi ... 8
2.2 Metode og avgrensninger ... 8
3 BIOØKONOMIEN 2015 ... 10
3.1 Globalt, europeisk og nordisk perspektiv ... 10
3.1.1Perspektiver på bioøkonomi og biomassetilgang ... 11
3.2 Bioøkonomien i Norge ... 12
3.2.1Havbruk og fiske ... 12
3.2.2Skog‐ og trenæringen ... 13
3.2.3Jordbruk‐ og matindustri ... 14
3.2.4Bioøkonomien er sektorovergripende... 19
4 RESSURSER I JORDBRUK OG MATINDUSTRI ... 21
4.1 Grunnlaget for planteproduksjoner ... 21
4.2 Grunnlaget for husdyrproduksjoner ... 22
4.3 Non‐food biomassse ... 22
4.4 Restråstoffer og sidestrømmer i jordbruk og matindustri ... 23
4.4.1Primærproduksjon ... 23
4.4.2Industri ... 23
4.4.3Handel og forbruker ... 24
5 VEKSTPOTENSIAL 2050 ... 25
5.1 Det store bildet – utfordringer ... 25
5.2 Jordbruk og mat... 27
5.2.1Produksjoner med rom for volumvekst ... 28
5.2.2Verdiskaping – en framskrivning ... 29
5.2.3Ny og økt produksjon når klimaet endres ... 33
5.3 Biomasse – en begrenset ressurs ... 35
5.3.1Verdiøkning av restråstoffer – kjente teknologier og produkter ... 36
5.3.2Verdiøkning basert nye teknologiplattformer og spesialprodukter ... 38
5.4 Bioteknologi og produksjonsutstyr ... 39
5.4.1Bioteknologi og genetiske ressurser ... 39
5.4.2Leverandørindustri og teknologi ... 40
5.5 Kompetanse ... 42
6 SAMLET VURDERING OG KONLUSJONER ... 43
7 LITTERATURREFERANSER ... 44
1 INNLEDNING
Norge står foran store og langvarige omstillinger. Norsk økonomi er allerede i en omstilling til en mest sannsynlig permanent situasjon preget av lavere oljeproduksjon og lavere oljepris. Norsk økonomi og produksjon skal samtidig omstilles til å bli et reelt lavutslippssamfunn. Dette krever endringer i rå- stoffanvendelse, ressursbruk, produksjonssystemer og strukturelle rammer for samfunnsutviklingen.
Begreper som det grønne skiftet, bioøkonomien og grønn konkurransekraft er løftet i samfunns- debatten, men det kreves konkret og målrettet innsats for operasjonalisering av begrepene.
OECD vurderer at bioøkonomien vil være et bærende element for Europas økonomi innen 40 år (OECD 2009). En slik omstilling kan betegnes som en ny industriell revolusjon. Norge har gode forutsetninger for å hevde seg denne utviklingen, men det må tas aktive grep for å utløse potensialene. Når strategier og virkemidler for å fremme en konkurransedyktig norsk bioøkonomi skal utformes, må kunnskap om primærnæringenes rolle og potensielle bidrag inkluderes.
Regjeringens iverksatte i 2015 arbeid med nasjonal bioøkonomistrategi (www.Regjeringen.no 2015).
Bioøkonomistrategien utformes i et samarbeid mellom alle berørte departementer. Prosessen inklu- derer omfattende kontakt med virkemiddelaktører, næringsliv, organisasjoner og kunnskaps- miljøer. Den nasjonale bioøkonomistrategien skal presenteres andre halvår 2016.
Regjeringen nedsatte i 2015 et ekspertutvalg som høsten 2016 skal fremme forslag til en overordnet strategi for grønn konkurransekraft i Norge (www.Regjeringen.no 2015). Tidsperspektivene for utvalgets arbeid er knyttet til både klimamålene for 2030 og målsettingen om lavutslippssamfunnet 2050. Grønn konkurransekraft forstås som næringslivets evne til å konkurrere globalt i en tid hvor sterkere virkemidler tas i bruk i klimapolitikken. Utvalget skal drøfte hva som kjennetegner en offensiv og vekstorientert politikk for en styrket grønn konkurransekraft innenfor rammen av en effektiv ressursbruk.
Norsk landbrukssamvirke bidrar med innspill til ekspertgruppen og bioøkonomistrategien. Land- brukssamvirket har bedt Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO) om å bidra med faglig grunnlag for slike innspill og for egne prosesser knyttet til oppfølging av både den nasjonale bioøkonomistrategien og rapporten fra ekspertutvalget for grønn konkurransekraft.
Formålet med denne rapporten er derfor å bidra med kunnskapsgrunnlag for både de nevnte strategi- og utredningsprosesser og videre arbeid med oppfølging av disse. Rapporten skal primært bidra til å synliggjøre potensialer for økt omsetning i den del av bioøkonomien som bygger på det norske jord- brukets og matindustriens ressurser og forutsetninger.
2 DEFINISJONER OG METODE
2.1 Definisjoner
2.1.1 Bioøkonomi
Bioøkonomi, grønt skifte, sirkulær økonomi, ressurseffektivitet og grønn konkurransekraft er begreper med sterk innbyrdes sammenheng. Hovedinnholdet i de ulike definisjonene er imidlertid ganske sammenfallende. Her legges til grunn at begrepet bioøkonomi omfatter:
«Bærekraftig, effektiv og lønnsom produksjon, utnyttelse og foredling av fornybare bio- logiske ressurser til mat, fôr, ingredienser, helseprodukter, energi, materialer, kjemikalier, fiber og andre produkter. Bruk av muliggjørende teknologier, som bioteknologi og industriell prosessteknologi, er sentrale for utviklingen innenfor en moderne bioøkonomi.»
Det er nyanser i forståelsen og systemgrenser som skiller ulike definisjoner av begrepet bioøkonomi.
EU inkluderer konvensjonelt landbruk i større grad enn OECD (EU2012), (OECD 2009). USA trekker i flere sammenhenger et skille mellom Biobased Products Industry og den tradisjonelle jordbruks- og matindustri (USDA 2015).
Det bærende prinsippet i bioøkonomien er kretsløpsbaserte systemer der alle komponenter av råstoffet anvendes eller tilbakeføres jorda som næring for neste produksjonsomløp. Dette er godt i samsvar med prinsipper for avfallsminimering som utslippsreduserende tiltak i en sirkulær økonomi.
Fotosyntesen er grunnlaget for all biomasseproduksjon i marine og terrestriske systemer, for jord- og skogbrukets primærproduksjon og dermed også fundamentet for bioøkonomien.
Bioøkonomien innebærer integrasjon av tradisjonelle produkter fra jordbruk, skogbruk og havbruk med raffinering til et bredt spekter av ingredienser, helseprodukter, tekstiler, kjemikalier, kompositt- materialer og energi. Dette kommer i tillegg til landbrukets historiske og framtidige rolle innen den del av bioøkonomien som dreier seg om biomasseproduksjon for å sikre verdens matsikkerhet, mat- trygghet, material- og energibehov. Behovet for produkter og råstoffer fra primærnæringene vil øke betydelig dersom bioøkonomien i økende omfang skal erstatte deler av petroleumsøkonomien.
Standard for næringsgruppering (NACE) er grunnlaget for koding av næring på foretak og bedrifter i Enhetsregisteret i Brønnøysundregistrene og i Statistisk sentralbyrås bedrifts- og foretaksregister (SSB 2007). I henhold til denne grupperingen er følgende grupper inkludert i bioøkonomien:
Jordbruk
Fiskeri og akvakultur
Matindustri
Skogbruk
Skogindustri
Bioenergi og bioraffinering.
En bredere forståelse av bioøkonomi inkluderer også prosesser som anvender industriell bioteknologi i produksjon av et stadig økende spekter av produkter. En rapport fra USDA (UDSA 2015) har gjort beregninger av bioøkonomiens ringvirkninger, der man regner at en arbeidsplass i biobasert industri skaper 1,64 i andre sektorer. I et bredere perspektiv kan derfor også den omsetning som genereres hos næringenes teknologi- og kompetanseleverandører inkluderes. Utvikling av teknologi og kompetanse er en konsekvens av og skjer i et samspill og avhengighetsforhold med den omstilling nye biobaserte
verdikjeder representerer. Både den norske rapporten «Verdiskaping basert på produktive hav 2050»
(DKNVS/NTVA 2012) og Finlands bioøkonomistrategi (Ministry of the Environment 2014) er eksempler på at verdiskaping hos bioøkonomirelaterte teknologi- og kompetanseleverandører inklu- deres i anslag over bioøkonomiens bidrag til verdiskaping og eksportinntekter.
2.1.2 Verdiskaping eller omsetningsverdi
I flere sammenhenger er det presentert kvantitative anslag for hvilke bidrag bioøkonomiens ulike
«sektorer» kan gi til fremtidige verdiskaping i Norge. Det forekommer ofte noe upresis begrepsbruk der omsetningsverdi brukes synonymt med verdiskaping. Bruttoprodukt defineres av Statistisk Sentralbyrå slik: «Økonomisk merverdi opptjent gjennom innenlandsk produksjonsaktivitet i en næring eller sektor (eller totalt for alle næringer/sektorer), avledet og definert som produksjon minus produktinnsats. Bruttoprodukt publiseres i basisverdi, dvs. at produktsubsidier er inkludert, men ikke merverdiavgift eller andre produktskatter». En slik definisjon av bruttoprodukt samsvarer med begrepet verdiskaping (SSB 2016).
I rapporten «Nasjonal strategi for skog- og trenæringen», Skog 22, er forventet framtidig bidrag til norsk økonomi angitt som «økonomisk omsetningspotensial» i 2045 (Olofsson 2015). I rapporten
«Verdiskaping basert på produktive hav 2050» fra DKNVS og NTVA er verdiskaping brukt synonymt med «omsetning eller salgsinntekter som den marine sektor genererer».
Denne rapporten omhandler bidrag til norsk bioøkonomi basert på jordbrukets og matindustriens produkter og ressurser. Det er vurdert som hensiktsmessig, i den grad det oppgis kvantitative størrelser, at disse så langt som mulig er sammenliknbare med kvantifiseringer i rapportene for
«skog» og «hav». I denne rapporten er kvantifiseringer derfor angitt som «produksjons- eller omsetningsverdi i matsektoren» eller antatt sammenliknbart nivå for andre produkter eller tjenester.
Anslagene for bidrag fra hav, skog og jordbruk til framtidig vekst i norsk bioøkonomi vil dermed inn- byrdes være relativt konsistente. Med det presiseres at rapportene for hav og skog er basert på vesentlig mer omfattende arbeider enn denne rapporten. Resultatene må tolkes i lys av dette.
2.2 Metode og avgrensninger
Den avtalte rammen for oppdraget er at rapporten skal bygger på kjent kunnskap. Rammene har kun gitt rom for en begrenset gjennomgang av statistikk og litteratur. Det er i tillegg innhentet faglige vurderinger i samtaler med sentrale personer hos kunnskapsinstitusjoner og i næringen. Det er gjort beregninger for å illustrere fremtidig vekst i matsektoren ut fra noen valgte forutsetninger.
De overordnede rammene for det grønne skiftet og behovet for utvikling av bioøkonomien skapes av de store globale utfordringene. Spekteret av utfordringer dreier seg om klima, befolkningsutvikling, matsikkerhet, jordforringelse, vannmangel og risiko for globale markedsforstyrrelser. Disse driv- kreftene er omtalt i en rekke andre rapporter av nyere dato og utdypes ikke i denne rapporten, men er likevel en del av bakteppet for de vurderinger som gjøres.
Rapportens omfang og innretning må sees i sammenheng med at det i nær fremtid legges fram en nasjonal bioøkonomistrategi. Denne ventes å være helhetlig og sektorovergripende, slik at landbruks- sektoren der blir vurdert i sammenheng med øvrige deler av norsk bioøkonomi. Det ventes også at den nasjonale bioøkonomistrategien inkluderer en grundig gjennomgang av ressursgrunnlag, kunnskaps- status, muligheter, flaskehalser og beskrivelse av mål, strategier og forslag til tiltak for utvikling av en norsk bioøkonomi. Ekspertgruppen for «Grønn konkurransekraft» som skal legge frem en rapport høsten 2016 har som mandat å gi anbefalinger knyttet til rammebetingelser, konsekvenser, konkur- ransefortrinn og prioriteringer som grunnlag for en overordnet norsk strategi for grønn konkurranse- kraft. Denne rapporten inkluderer derfor ikke omtale av disse problemstillingene.
Rammen for rapporten en leveranse i form av:
Vurdering av potensial for økt produksjon og omsetningsverdi basert på matproduksjon i Norge
Vurdering av potensial for nye produksjoner og omsetning basert på restråstoffer fra mat- produksjon og øvrig ressursgrunnlag.
Det er forbundet med stor usikkerhet å kvantifisere verdiskapingspotensialer fram i tid, og som i til- legg er avhengig av at det utvikles og implementeres nye produksjonsteknologier, produkter eller markeder innen rammen av en stadig mer åpen og globalisert kunnskapsbasert kunnskapsøkonomi.
Det vil også være usikkerheter knyttet til fremtidig avtaleverk i form av internasjonalehandelsavtaler og nasjonal næringspolitikk. Slike forhold kan i sterk grad kan påvirke den norske jordbruks- og mat- sektorens rammebetingelser, herunder eksponering for importkonkurranse, eventuelt også endret markedsadgang og grunnlag for økt eksport. Drøfting av endringer i internasjonale handelspolitiske eller nasjonale næringspolitiske rammebetingelser ligger utenfor rammen av rapporten.
Disse rammene har vært en premissgivende for arbeidet. Det er lagt til grunn at rapporten i hovedsak må bygge på en faglig forankret beskrivelse og vurdering av muligheter, men der det er faglig grunnlag for det også kvantitative anslag over potensialer.
3 BIOØKONOMIEN 2015
3.1 Globalt, europeisk og nordisk perspektiv
En rekke land har utviklet nasjonale bioøkonomistrategier, i tillegg til EU og OECD (OECD 2009), (EU 2012). De fleste industrialiserte land investerer betydelig i kunnskapsoppbygging, innovasjon og industrialisering innenfor bioøkonomien. EU har estimert at hver EURO investert i EU-finansiert bio- økonomisk forskning, vil bidra til å skape en verdi på 10 EURO i bioøkonomien innen 2025. EUs satsing påvirker i stor grad prioriteringer innen Horizon 2020.
Bioøkonomiens andel av industrilandenes økonomi er i størrelsesorden 10 %. Men tallene – og dermed også sammenlikningsgrunnlaget, kan være usikkert siden det er ulike definisjoner og ulikt hvilke deler av næringslivet som er inkludert. Med utgangspunkt i en bred definisjon som favner alle de biorelaterte næringene, har EU anslått at bioøkonomien skaper en årlig omsetning på 2 000 milliarder EURO og over 22 millioner arbeidsplasser, dvs. omtrent 9 prosent av den totale arbeidskraften i EU-landene.
EU kommisjonen presenterte i desember 2015 forslag til «Action Plan for Circular Economy» som omfatter endret avfallsregelverk og en handlings- plan (melding) med 54 punkter, og som har uttalt mål å dekke hele den sirkulære økonomien(EU 2015). Planen er ifølge Kommisjonens arbeids- program for 2016 et initiativ for å bidra til Kommi- sjonens viktigste prioritet: «A New Boost for Jobs, Growth and Investment». Tiltakene som varsles er en politisk respons på det faktum at den globale konkurransen om ressurser tilspisser seg. Målet med forslaget er videre å fremme bedre økonomisk og miljømessig samfunnsutvikling ved å effektivi- sere bruk av ressurser gjennom hele verdikjeden (produksjon, forbruk og avfallsbehandling) og ved innovasjon for utvikling av nye markeder og forret- ningsmodeller. Den norske Regjeringen har i mai 2016 kunngjort at det skal utarbeides en meld- ing til Stortinget om sirkulær økonomi1.
I en rapport til Kongressen har United States Department of Agriculture (USDA) gjort en
«Economic Impact Analysis of the U.S. Biobased Products Industry» (USDA 2015). Rapporten estimerer antallet biobaserte produkter til 40 000 og omtaler dette som et konservativt estimat.
1 Kilde: Klima- og miljøvernministeren, foredrag 3. Mai 2016
Since its launch five years ago, the voluntary labelling initiative has strived to make it easy for con‐
sumers to locate and compare bio‐based products for purchase.
By choosing a product featuring the USDA Certified Bio‐based Product label, consumers can be assured that the USDA and the federal government stand behind the accuracy of the percent bio‐
based claim stated on the label.
Today, approximately 2,500 products carry the USDA Certified Bio‐based Product label in more than 100 product categories.
Rapporten angir som illustrasjon at det av et tre kan det lages 5 000 ulike produkter. Den biobaserte industrien skaper en direkte sysselsetting på 1,5 millioner arbeidsplasser, men anslås å bidra til en sysselsetting på 4 millioner arbeidsplasser når den totale effekten av denne industrien inkluderes (summen av direct, indirect og induced effekt). I disse tallene er jordbrukets matproduksjon og mat- industri ikke inkludert og tallene er derfor ikke sammenliknbare med tallene oppgitt av EU. Det er estimert en årlig vekst i sysselsettingen i denne delen av den biobaserte industrien i USA på 2,1 prosent årlig i perioden 2015–2020.
Substitusjonseffekten av den biobaserte industrien i USA er anslått til at bruken av biomasse som rå- stoff erstatter om lag 1,1 milliarder liter olje, men disse tallene omfatter bare en del av bioøkonomien, og inkluderer ikke sektorene energi, husdyr, mat, fôr og farmasiprodukter. Tallene er derfor ikke sammenliknbare med tall oppgitt fra EU og Norge, men de indikerer likevel betydningen av biobasert industri både for sysselsetting og for substitusjon av fossile råstoffer.
Bioøkonomien i Norden er beregnet til 184 milliarder EURO eller om lag 9 % av økonomien (Nordic Innovation 2014). I rapporten fra Nordic Innovation er bioøkonomi i Norge oppgitt til 34 milliarder EURO tilsvarende 6 % av økonomien. Norsk økonomi var beregnet til 27 % av Norden mens norsk bioøkonomi var 17 % av nordisk bioøkonomi. Den store norske olje- og offshoreøkonomien kan forklare noen av forskjellene, men indikerer samtidig at de andre nordiske landene kan synes å ha kommet lengre i bioøkonomisk verdiskaping. Finland har en meget sterk skog- og trebasert sektor, Danmark har en betydelig jordbruks- og matindustri og en godt utviklet bioteknologiindustri, Sverige har både en stor skog- og trebasert sektor og sterke industrimiljøer innen bioteknologi og Island har en stor bioøkonomi der en sterk marin sektor utgjør den relativt største andelen av økonomien. Det er et gjennomgående at de øvrige nordiske landene har vært tidlig ute med nasjonale prosesser for utvikling av bioøkonomistrategier. Landene har også en høyere forskningsinnsats målt som andel av BNP, særlig fordi næringslivet i de øvrige skandinaviske land er mer forskningsintensivt.
3.1.1 Perspektiver på bioøkonomi og biomassetilgang
Bioøkonomi og grønt skifte forutsetter at biomasse erstatter petroleum i økende omfang utover i århundret. Internasjonalt er det økende interesse – og bekymring – for hvordan biomassetilgang og etterspørsel vil utvikles. I en rapport fra EU-kommisjonen, utarbeidet av Standing Committee on Agricultural Research (SCAR), «Sustainable Agriculture, Forestry and Fisheries in the Bioeconomy», er det beskrevet scenarier for global biomassetilgang og etterspørsel fram mot 2050 (European Comission 2015).
Status i 2011 var en global biomassetilgang på 12,1 milliarder tonn tørrstoff. SCAR-scenariet med «low biomass supply» forutsetter 13 mrd. tonn i 2050, noe som innebærer at fossile råstoffer ikke erstattes.
Scenariet «business as usual» forutsetter økt tilgang til 18 mrd. tonn, scenariet «bioeconomy» forut- setter 20,7 mrd. tonn, og scenariet «strong bioeconomy» forutsetter 23,9 mrd. tonn tilgjengelig bio- massetørrstoff i 2050.
Dersom den høye utviklingsbanen for overgang til bioøkonomi og substitusjon av petroleumsbaserte råstoffer og energi skal dekkes med biomasse, betyr det en dobling av biomassebehovet. Rapportens vurdering er at det ikke vil være mulig å dekke behovene i de høye utviklingsbanene uten storstilt dyrking av mikroalger på ikke produktive landarealer, dyrking av makroalger i marine systemer og transformering av ørken til produktivt land basert på bruk av lavkost solenergi til produksjon av ferskvann.
Et annet perspektiv på framtidig biomassetilgang kan hentes fra analyser (scenarier) for global bio- masseetterspørsel i skog- og trebaserte næringer. Flere rapporter varsler knapphet på skogsvirke til industri utover i århundret. Skogsstyrelsen i Sverige har som del av prosjektet Skoglig konsekvens-
analys 2015 (SKA–15) utarbeidet scenarier for global etterspørsel etter skogsråvare (Skogsstyrelsen 2015).
Tre scenarier benevnt som lav, høy og ekstra høy etterspørsel viser en økning på henholdsvis 18 pro- sent, 278 prosent og 440 prosent. Rapporten legger til grunn et spekter av identifiserte drivkrefter som kan gi sterk økning i den globale etterspørsel etter skogsråstoff (bl.a. befolkningsvekst, økonomisk utvikling, substitusjon av petroleum). I vurderingen av scenariene konkluderes det med at den mest sannsynlige utviklingsbanen vil ligge mellom scenariene lavt og høyt. Scenariet ekstra høyt bedømmes som lite sannsynlig.
Utviklingen innen ulike «sektorer» av bioøkonomien må derfor sees i sammenheng med framtidig etterspørsel og tilgang på biomasse. Markedsmekanismene antas å bidra til at biomassen anvendes optimalt ut fra tilgang, kvalitet og tilgjengelig teknologi. Biomasseuttak fra økosystemene må skje på bærekraftig vis og vil kunne bli begrenset av regulatoriske rammer i tillegg til mulige begrensninger i biologisk produksjonskapasitet (terrestrial gross primary productivity – GPP).
Teknologiutviklingen kan endre den relative verdien av ulike biomassefraksjoner vesentlig i et 2050- tidsperspektiv. Bredere anvendelse av skogsråvare, herunder til produksjon av fôr til fisk og husdyr i stor skala, kan eksempelvis innebære vesentlig forsterket konkurranse om norske biomasseressurser fra skog (Øverland 2015). Dette er en faktor som også kan øke verdien av restressurser fra jordbruks- og matindustrien. I lys av dette kan produktive arealer bli en knapphetsfaktor for både matproduksjon og forsyning av den fremvoksende bioøkonomien med tilstrekkelige mengder biomasse.
3.2 Bioøkonomien i Norge
I Norge sysselsetter bioøkonomien om lag 155 000 personer og omsetter for ca. 280 milliarder kroner tilsvarende ca. 6 prosent av totaløkonomien (jf. klassifisering etter NACE-koder) (SSB 2007). De største bidragene kommer fra sektorene jordbruk og matindustri eksklusiv fisk med ca. 134 milliarder kroner, marin sektor inklusiv alger med ca. 90 milliarder kroner og skog- og trenæringene med ca.
40 milliarder kroner. Foreløpig utgjør ingredienser, biobaserte kjemikalier og plast, enzymer og bio- drivstoff en beskjeden del av norsk økonomi. Det er gjort estimater som indikerer at slik industri om- setter for rundt 15 milliarder kroner eller ca. 3 prosent av norsk industriproduksjon.
I en bredere definisjon av bioøkonomien kan man også inkludere deler av bygningssektoren, tekstil- industrien, kjemisk og farmasøytisk produksjon og avfallshåndtering som anvender biomasse som rå- stoff eller bygger sin produksjon på bioteknologiske prosesser. Omsetning i disse sektorene er (iht.
NACE-koder) om lag 550 milliarder. Volumet av bioøkonomien i dagens Norge kan derfor variere mye alt etter hvilke definisjoner og systemgrenser som legges til grunn for klassifiseringen.
3.2.1 Havbruk og fiske
Rapporten «Verdiskaping basert på produktive hav i 2050» fra Det Kongelige Norsk Videnskabers Selskab (DNKVS) og Norges Tekniske Vitenskapsakademi (NTVA), (DKNVS/NTVA 2012) har gjort estimater med utgangspunkt i hvordan man tror utviklingen vil bli innen ulike deler av de marine næringer. Den marine verdiskapingen er estimert til å kunne bli i overkant av 500 milliarder kroner i 2050. Rapporten påpeker at det er viktig å ta i betraktning en del viktige premisser knyttet til hva som må skje hvis et slikt potensial skal bli utløst. Regulatoriske begrensninger og biologisk risiko inngår i dette. Sentrale forutsetninger for veksten innen sektoren «hav» fram mot 2050 er ellers globale trender som øker behovet for matproduksjon generelt, og dermed også behovet for økt sjømat- produksjon.
Andre globale trender som det pekes på er klimaendringer og økonomisk ustabilitet som kan hindre at potensialer utløses. Det pekes også på risiko knyttet til om havbruksnæringen lykkes i å håndtere de biologiske og miljømessige utfordringene som må mestres for å lykkes med bærekraftig vekst. En stor utfordring for vekst næringene vil være å fremskaffe de nødvendige fôrråvarene.
Figur 3.1 Scenarier for marin verdiskaping, fra rapporten «Verdiskaping basert på produktive hav i 2050»
Havsektoren skiller seg vesentlig fra jordbrukssektoren ved å være en i hovedsak eksportrettet næring.
De globale markeder for sjømat antas i fremtiden å etterspørre langt større volumer. Markedet er derfor ikke ansett å være en begrensning for veksten i norsk sjømatsektor slik det er for norsk jord- bruksbasert matproduksjon som i all hovedsak produserer for et nasjonalt marked med beskyttelse mot importkonkurranse innen store produktsegmenter. Sammenholdt med det begrensede ressurs- grunnlaget for vekst i norsk jordbruksproduksjon, illustrerer dette hvor ulike forutsetninger som gjelder for den marine og landbaserte matproduksjonens framtidige vekstmuligheter.
3.2.2 Skog‐ og trenæringen
Rapporten «Nasjonal strategi for skog- og trenæringen» (Olofsson 2015) ble avgitt til Landbruks- og matdepartementet av en strategigruppe i januar 2015. Rapporten inneholder estimater over til- gjengelige råstoffmengder som kan høstes fra norsk skog innen rammen av bærekraftig skogbruk. Det er lagt til grunn at tilgjengelig råstoff for industrien i 2010 var 11,9 millioner kubikkmeter (derav 1,7 millioner m3 import) og at det i 2045 vil være 15,8 millioner kubikkmeter noe som tilsvarer en økning på 35 prosent fra gjennomsnittet i perioden 2008–2011 (derav 1,9 millioner m3 import).
Anslaget for råstoffimport er lavt sammenliknet med årene før nedleggelsene i norsk skogindustri da importen var i størrelsesorden 3,5 millioner m3 årlig.
Med utgangspunkt i denne råvaretilgangen gjorde strategigruppen vurderinger av fremtidige an- vendelser av råstoffet innen ulike segmenter. Veksten ble antatt i hovedsak å komme innen tre- mekanisk industri og byggsektoren, biodrivstoff og de nye anvendelser som følge av nye teknologier for bearbeidelse av biomasse. Strategigruppen la ikke til grunn at bioraffinering for produksjon av spesialprodukter med høy verdi, vil skape etterspørsel etter store volumer skogråstoff. Dette kan likevel endres dersom fossile råstoffer i f eks bioplastproduksjon erstattes med skogbiomasse. Skog22
rapporten anslår, med dette som grunnlag og forutsetning om at en større andel av norsk skogråstoff foredles i Norge, en verdiskaping i norske skog- og trenæringer på 43 milliarder kroner i 2045.
Omsetningsverdien anslås til 180 milliarder kroner per år.
Figur 3.2 Verdiskaping i skog‐ og trenæringen fram mot 2045, vurdert i Skog 22 rapporten fra 2015
3.2.3 Jordbruk‐ og matindustri
Den norske matproduksjonen har særskilte forutsetninger knyttet til klima, vekstsesong, spredte land- bruksarealer og kostnadsnivå. Jordbruksarealet er lite både som andel av landarealet og i forhold til innbyggertallet. Naturforhold, struktur og lønnsnivå ellers i samfunnet medvirker til høyt kostnads- nivå i norsk jordbruk. Knapt tre prosent av landarealer er jordbruksareal, og en tredel av dette er godt egnet til korndyrking. Det er store beiteressurser i utmark. Beiting i utmarka er viktig som fôrgrunnlag for husdyrhold og matproduksjon. Dette er forutsetninger som både representerer særskilte ut- fordringer, men som også kan framstå som unike fortrinn for norsk matproduksjon.
Det er i overkant av 45 000 aktive gårdsbruk fordelt over hele landet. Samlet jordbruksareal er i underkant av 10 millioner dekar. Antall årsverk i jordbruket er rundt 50 000 årsverk (Budsjettnemnda 2015). Dette tilsvarer 20 prosent av alle ansatte i landbasert industri.
Jordbruket er kraftig endret de siste tiårene. Ny teknologi og nye produksjonsmetoder har økt ytelser og produktivitet. I løpet av de siste 50 år er arbeidsforbruket i jordbruket redusert med nesten 80 prosent, mens produksjonen har økt med nesten 70 prosent. Produksjonen per foretak var 8 ganger høyere i 2013 enn i 1961. Slike forhold har ført til kontinuerlig utvikling mot færre og større drifts- enheter. Det har vært en kraftig nedgang i antall melkekyr, fra nær 400 000 i 1979 til 228 000 i 2015.
Strukturendringer har ført til at små og mindre tilgjengelige arealer har gått ut av produksjon.
Utviklingen har også ført til redusert utmarksbeiting, særlig for storfe. I sentrale områder møter jord- bruk et press om å bruke arealer og arbeidskraft til andre formål.
Produksjonsvolum i jordbruket har økt med om lag 2,5 prosent siste tiår (Prop. 1 S 2015–2016). Hus- dyrproduksjonen økte med om lag 6,5 prosent, mens planteproduksjonen falt med 7 prosent. Produk- sjon i kraftfôrbasert husdyrhold økte, især fjørfekjøtt som ble om lag doblet i perioden. Produksjon i grovfôrbasert husdyrhold har i hovedsak avtatt eller vært stabilt. Produksjonen av storfekjøtt og geite- melk har avtatt med 10 prosent siste tiår. Produksjonen av saue- og lammekjøtt har også gått ned, men har tatt seg opp de siste par årene. Produksjonen av kumelk har økt.
Norsk matindustri er en av Norges største fastlandsindustrier og har stor sysselsetting i distriktene med bedrifter spredt ut over hele landet. Matindustrien er en stor avtaker av produkter fra norsk primærnæring, og med unntak av fiskebransjen, selger matindustrien produktene sine først og fremst i det norske markedet. Den samlede forbruksutgiften til mat- og drikkevarer i norske husholdninger ut- gjorde om lag 236,8 mrd. kroner i 2014. Verdien av det totale forbruket av mat- og drikkevarer har økt med 115 prosent fra 1996 til 2014, og økte med 5 prosent fra 2013 til 2014. Tall for 2013, og bereg- ninger gjort for 2014, viser at utviklingen for matindustrien sett under ett er positiv. Det er en økning i flere sentrale konjunkturindikatorer, som antall sysselsatte, bedrifter, produksjonsverdi, brutto- investeringer og verdiskaping. Verdiskapingen i matindustrien har vært sterkere enn i øvrig industri de siste årene, og særlig etter finanskrisen i 2008. Dette kan forklares med at matindustrien er mindre sårbar for konjunktursvingninger (Kårstad & al 2015).
Figur 3.3 Matindustriens betydning i norsk industri. Kilde: NIBIO rapport Mat og industri 2015
De siste 15 årene har det vært en betydelig økning i import av mat- og drikkevarer, mens eksport- utviklingen har vært langt mer moderat. Importen av jordbruksprodukter økt med 375 prosent fra 2005 til 2013. I samme periode har eksportverdien for jordbruksprodukter økt med 86 prosent. I 2015 var importverdien av landbruksvarer (inkludert fôrvarer) 59,1 millioner kroner, en økning fra året før på 11 prosent (6 prosent av verdiøkningen tilskrives svekkelse av den norske kronen). Målt i kvantum ble det importert 4,8 millioner tonn, en reduksjon på 3 prosent fra året før (Landbruksdirektoratet 2016).
Norsk import av landbruksprodukter består hovedsakelig av produkter som ikke produseres i Norge.
Mens norsk husdyrproduksjon dekker store deler av innenlands etterspørsel etter meieriprodukter, kjøtt og egg, er det stor import av planteprodukter. Blant de største gruppene er soyabønner og soya- bønneprodukter til kraftfor og fiskefor, andre råvarer til fiskeforproduksjon, tropiske frukter og bær, vin, tobakk og kaffe. Av landbruksvarer som produseres i Norge utgjøres de største importgruppene av poteter, grønnsaker, frukt og bær. Denne importen består delvis av produkter som kan produseres i
Norge, og noen som kun kan importeres. Deler av importen skjer utenfor den tid på året hvor norsk jordbruk kan levere.
Tabell 3.1 Import i 2014 fordelt på sentrale varegrupper, samt endringer fra 2013 til 2014.
Kilde: Landbruksdirektoratet rapport nr. 2/2016
Selvforsyningsgraden kan måles på ulike måter. Andelen av matvareforbruket på engrosnivå, regnet på energibasis, som kommer fra norsk jordbruk utgjorde 46 prosent i 2014, ned fra 52 prosent i 2005.
Andelen mat som er produsert på norske jordbruksarealer er tilsvarende redusert og lå i 2014 på 38 prosent. Selvforsyningsgraden for protein var i 2014 på 68 prosent (pers medd, Mads Svennerud, NIBIO).
Figur 3.4 Endring i selvforsyning for noen viktige produktgrupper målt på energibasis 1099–2015.
Kilde: Landbruksdirektoratet rapport nr. 2/2016 basert på tallgrunnlag fra NIBIO
Eksporten av norske landbruksvarer var i 2015 på 9,2 milliarder kroner, etter en økning på 12 prosent i verdi og 11 prosent i mengde fra 2014. De siste 20 årene har importen av landbruksvarer økt raskere enn importen og importen er nå mer enn seks ganger så høy som eksporten.
Den største eksportgruppen er tilberedte næringsmidler. Dette er en samlebetegnelse for en produktgruppe som bl.a. inneholder kosttilskudd som omega 3 og andre marine oljer. Eksporten av disse produktene er 2/3 av den samlede eksporten av tilberedte næringsmidler. Videre har Norge betydelig eksport av ost, soyaolje og dyrefôr fra soyamel. Eksport av disse sistnevnte produktene er svært viktig for å gjøre det regningssvarende å ha en GMO-fri produksjon av soyamel i Norge.
De siste årene er det eksportert mer av såkalte plussprodukter fra jordbruket. Dette er eksempelvis innmat og bein fra slaktedyr og vinger fra fjørfe. Spesielt i asiatiske land kan disse produktene selges til en god pris. Norge selger også huder og skinn av svært høy kvalitet. Disse produktene blir brukt i bilindustrien og forbruksartikler som vesker og sko.
Eksport av drikkevarer som akevitt og vann er også betydelig fra Norge. Eksportverdien av brennevin har hatt en betydelig vekst de siste årene og salget av vann er også økende. Norge eksporterer også en god del sjokolade og bakervarer som for eksempel pizza. Norge leverer avlsmateriale av høy kvalitet.
Salg av genetisk materiale fra storfe og svin er derfor i vekst. Geno SA og Norsvin SA har betydelig eksport. Etter fusjonen mellom Norsvin SA og TOPIGS International til Topigs Norsvin er dette verdens nest største leverandør av svinegenetikk.
Tabell 3.2 Eksport fordelt på kapitler, 2013–2015 og prosentvis endring siste år.. Kilde: Landbruks‐
direktoratet rapport nr. 2/2016
Norsk jordbruk har noen konkurranseulemper, men også betydelige fortrinn som bør kunne gi grunnlag for økt eksport fra norsk jordbruk. Ett forhold som kan illustrere potensialer er god dyre- og plantehelse, samt også godt utbygde systemer for tilsyn og kontroll i alle ledd av jordbruks- og matsektorens verdikjeder. En illustrasjon på hva god dyrehelse betyr for f eks bruk av antibiotika fremgår av figuren nedenfor. God dyre- og plantehelse kan være av stor betydning når spesial- produkter og funksjonelle ingredienser skal utvikles, f eks innen farmasi.
Figur 3.5 Utviklingen i bruk av antibiotika til husdyr i Europa i milligram antibiotika brukt pr produsert biomasseenhet (unntatt akvakultur)2
3.2.4 Bioøkonomien er sektorovergripende
Verdikjeder med utgangspunkt i produksjon av mat og biomasse fra hav, skog og jordbruk utgjør den dominerende del av norsk bioøkonomi. Organisering av næringer, forvaltningsstrukturer, kunnskaps- systemer og teknologier er i stor grad bygget opp for å møte sektorvise behov.
Med den moderne bioøkonomien endres dette. Den grunnleggende primærproduksjonen vil fortsatt bygge på de biologiske produksjonssystemenes forutsetninger. Men når det kommer til bearbeiding av biomassen, vil sektorgrensene i økende grad fremstå som irrelevante. Nye teknologiplattformer antas i økende grad å bli grunnlaget for prosessering av biomasse uavhengig av om den har opprinnelse i marine systemer, skogtrær, jordbruksplanter eller nye systemer for biomasseproduksjon.
Et utsagn fra professor Margrethe Øverland som leder «Foods of Norway», senter for forskningsdrevet innovasjon ved NMBU illustrerer dette: «I Norge har vi begrenset tilgang til landbruksareal. Men vi har mye skog. I Foods of Norway vil vi blant annet se på hvordan trær kan bli fôr. Men for å få nok biomasse til storskalaproduksjon må vi også gå til skogen som finnes i havet. Derfor vil vi bruke ny teknologi til å oppgradere næringsverdien av mikroalger, tang og tare».
På lengre sikt mener forskerne at det er store muligheter for foredling av biomasse (lignocellulose) og det store øvrige spekter av komponenter i biomassen gjennom nye teknologier for bioraffinering.
Produktspekteret vil være bredt, blant annet nye biobaserte materialer, bioplast, kjemikaler, ingredienser i mat, farmasøytiske produkter og biodrivstoff. Selv om andelen av biomassen som går til slike formål utgjør et mindre volum i det totale bildet, kan lønnsomheten være høy. Integrering av prosesser kan stimulere utviklingen av nye forretningsmodeller og samlokalisering av bedrifter. Vi ser stadig flere eksempler på hvordan verdikjedene i bioøkonomien veves inn i hverandre. Å kategorisere
2 Kilde: Europas medisinske råd (EMA)
verdiskapingen etter råstoffets opprinnelse og nedstrøms verdiskaping i sektorbegreper, vil derfor i framtida bli lite relevant.
Etablering av nye områder innenfor bioraffinering er i vekst, men samtidig understreker aktører i næringene og forskningsmiljøene strekt behovet for langsiktig forskning. Særlig krevende både faglig og økonomisk er spranget fra bruk av biomasse som supplerende råstoff i konvensjonelle prosesser (drop-in strategier) til nye prosesser utviklet med sikte på biomasse som den primære råstoffkilde.
4 RESSURSER I JORDBRUK OG MATINDUSTRI
Jordbruket i Norge – og verden – har som sin primære oppgave å produsere mat («food-first»
prinsippet). Under norske forhold med knapphet på arealer for jordbruksproduksjon er det ikke en del av jordbrukets samfunnsoppdrag og dermed heller ikke sannsynlig at jordbruket vil produsere store volumer biomasse til annet enn mat og fôr. Med ny teknologi og endrede behov i samfunnet, kan imidlertid bioteknologiske metoder (f eks gjennom syntetisk biologi) åpne nye muligheter for å bearbeide f eks gras til mer høyverdige fôrprodukter, spiselige produkter eller andre spesialprodukter.
Knapphet på mat, omlegging til mer «klimavennlig» diett og økende konkurranse om biomassen, kan være en driver for slik utvikling.
4.1 Grunnlaget for planteproduksjoner
Jordbruksarealet i Norge er ca. 10 millioner dekar og har vært svakt avtakende de siste tiårene. I tillegg har det vært en viss endring i bruken av arealene, både mellom produksjoner og i fordelingen mellom regioner. En del av nedgangen skyldes at arealer går ut av bruk, ofte i marginale eller mindre sentrale områder. En annen del av nedgangen skyldes at jordbruksareal omdisponeres til ulike utbyggingsformål, noe som i størst grad skjer i områder med gode produksjonsvilkår. Det er teknisk mulig å ta i bruk igjen deler av de arealene som er gått ut av jordbruksproduksjonen.
Figur 4.1 Endring i jordbruksareal i drift 2000–2012. Kilde: Landbruksdirektoratet
I tillegg til jordbruksarealet i drift, har Norge et potensial i form av jord som kan nydyrkes. Det er ut fra kartlegging beregnet at det er ca. 12,5 millioner dekar dyrkbar jord i Norge (Grønlund & al. 2013).
Mer enn halvparten av dette arealet er skog, og ca. en tredjedel er myr. Ca. 5 prosent av den dyrkbare jorda er vernet av hensyn til naturmangfold, derav mesteparten myr. Mindre enn 30 prosent av den dyrkbare jorda ligger i klimasoner som er egnet til korndyrking, men en del av dette arealet er mindre godt egnet til korndyrking på grunn av ugunstig jord- og terrengforhold. Østlandsklimaet er gunstig
for et mangfold av kulturvekster og arealene er lettdrevne og en del av dyrkingsreserven har relativt små kostnader ved oppdyrking. I tillegg er den dyrkbare jorda i området stort sett av god kvalitet.
Både omfanget av kornarealet og avlingene per dekar økte betydelig fram til begynnelsen av 1990- tallet, men deretter er arealet redusert betydelig og arealproduktiviteten har stagnert eller vært svakt avtakende. Årsaker til dette og mulige tiltak for å øke arealproduktiviteten er vurdert i to rapporter fra Bioforsk i 2013. (Vagstad & al 2013) og (Hoel & al 2013). Disse konkluderer kort oppsummert med at en betydelig økning av kornproduksjon de neste tiårene kan oppnås ved å øke både arealet og areal- produktiviteten.
Også i grovforproduksjonen har det vært en tilsvarende stagnerende utvikling i arealproduktiviteten, men store variasjoner i avlinger mellom bruk med sammenliknbare forutsetninger indikerer potensial for økt produktivitet (personlig meddelelse: Norsk landbruksrådgivning). Bare om lag halvparten av beitekapasiteten i utmark utnyttes til husdyrbeiting.
Grøntproduksjoner benytter om lag 2 prosent av jordbruksarealet. Det er tilgjengelige arealer for økt produksjon av poteter, grønnsaker, frukt og bær i klimasoner egnet for slike produksjoner.
4.2 Grunnlaget for husdyrproduksjoner
Norsk husdyrproduksjon er gjennomgående basert på mindre produksjonsenheter med stor geografisk spredning. Kun Jæren har et sterkt konsentrert husdyrmiljø. Norge har en meget god situasjon når det gjelder dyrehelse og dyrevelferd. Viktige årsaker til dette er landets geografiske plassering med klima og topografi, små og spredte enheter samt lite import av levende dyr. Et godt organisert og kompetent veterinærvesen, husdyrnæringa og myndighetene har samarbeidet for å bekjempe husdyrsykdommer i mer enn 100 år. Norsk husdyravl holder høyt nivå og har gitt god balanse mellom krav til ytelse og dyrehelse. Eksport av husdyrgenetisk materiale og teknologi er økende.
4.3 Non‐food biomassse
De viktigste biomasseressurser i Norge som er tilgjengelig som råstoff for industriell bioraffinering omfatter følgende kategorier:
Skogbiomasse, dvs. tømmer og rester etter hogst i form av greiner og topper (GROT). Tilvekst av biomasse i norske skoger er ca. 25 millioner kubikkmeter årlig, og av dette utnyttes om lag 11 millioner.
Marine biprodukter og restressurser fra fiskerier, oppdrettsnæring og fiskeindustri. Om lag 870 000 tonn av disse ressursene bearbeides årlig til ulike produkter.
Makroalger i et volum på ca. 170 000 tonn våt vekt høstes og prosesseres årlig. Dyrkings- teknologi og prosessering er under utvikling og målsettingen er å øke uttaket vesentlig på lengre sikt.
Våtorganisk avfall fra industri, samlet oversikt over volumer fordelt på kilder og typer fore- ligger ikke.
Organisk husholdningsavfall, kommunalt avfall, betydelige mengder som håndteres i ulike prosesser der produktene er biogass eller jordforbedringsmiddel. Det er etablert løsninger for disse ressursene. Kombinasjonsløsninger som inkluderer ressurser fra marine produkter, jordbruk eller skogsflis fra skog er i noen grad utviklet. Slik sambruk av restressurser i f eks biogassproduksjon kan økt gassutbyttet og gi en mer verdifull biorest.
I jordbruksbaserte verdikjeder (matproduksjonen) oppstår restressurser på jordet, i indu- strien, handelsledd og hos forbruker. Sikre oversikter over tilgjengelig biomasse i alle ledd er ikke tilgjengelig, men i flere prosjekter arbeides det for å etablere bedre datagrunnlag.
4.4 Restråstoffer og sidestrømmer i jordbruk og matindustri
4.4.1 Primærproduksjon
I planteproduksjonen oppstår svinn eller avlingstap på jordet. Undersøkelser har vist at mer enn 20 prosent av grovforavlinger kan gå tapt før de spises av husdyra (Steinshamn & al 2004). Biomasse- tap i dette leddet er i praksis en lite tilgjengelig restressurs for videre bearbeiding. Tap av korn under innhøsting kommer i samme kategori, i likhet med deler av potet- og grøntavlinger som blir liggende igjen på jordet. Ressursene er spredt over store områder og oppsamling av planterester for prosessering er kostbart og teknisk krevende. Strategien bør derfor heller være å redusere mengden så mye som mulig ved tiltak som bedrer produktkvaliteten og utvikle bedre høstingsteknologier slik at en større andel av produsert biomasse faktisk blir samlet opp og dermed tilgjengelig for anvendelse til mat og dernest fôr. Å minimere tap av ressurser på jordet vil være et direkte bidrag til økt verdiskaping samt redusere utslipp av klimagasser til luft og næringsstoffer til vann.
Husdyrgjødsel er den største restressursen fra norsk husdyrproduksjon. Mengden er om lag 15 mil- lioner tonn, derav 2,25 millioner tonn tørrstoff. Husdyrgjødsla er beregnet å inneholde 85 000 tonn total nitrogen (derav 47 500 lett tilgjengelig N) og 12 000 tonn fosfor. Av gjødselforbruket i jordbruket kommer 28 % av N-gjødsel og 57 % av P-gjødsel fra husdyrgjødsel (Snellingen Bye 2016).
Halm fra kornproduksjon består i stor grad av lignocellulose og representerer et volum på ca.
700 000 tonn tørrstoff. Halm kan betraktes som et restråstoff med lav økonomisk verdi ved dagens anvendelse. Av halmavlingene brukes ca. 100 000 tonn til fôr eller strø og resten pløyes ned. Dette har positiv effekt for jordsmonnets innhold av karbon og for jordstrukturen. Men levetiden av det karbonet som på denne måten tilføres jordsmonnet er likevel begrenset, og bedre løsninger for anvendelser av halmen bør utvikles.
4.4.2 Industri
Restressursene i matindustrien oppstår hovedsakelig i konsentrerte mengder ved foredlingsanleggene.
Forutsetningene for å utnytte disse ressursene er derfor bedre enn for ressurser som oppstår i begrensede mengder ute på de 45 000 gårdsbrukene.
Kjøttindustrien genererer et volum av restressurser fra slakteriene i størrelsesorden 220 000 tonn.
Meieriindustrien har høy utnyttelse av råstoffet og det er begrensede mengder som ikke utnyttes. Det som ikke utnyttes er i hovedsak melkerester som forsvinner ut ved rengjøring. Dette vil imidlertid også bli utnyttet i en viss grad ved at det inngår i slamrester fra renseanlegg, men da med negativ økono- misk verdi for industrien.
Korn-, mel- og kraftforindustrien skaper restressurser i form av kornavrens og kli. Kornavrens repre- senterer et volum på omlag 20 000 tonn som utnyttes i hovedsak til produksjon av bioenergi. Kli benyttes i produksjon av fôrvarer.
I potetproduksjonen utsorteres om lag 55 000 tonn som går til industri, men med lav pris. Fra grønn- sakpakkerier vil en viss andel av biomassen ikke holde matkvalitet, men en undersøkelse av 15 anlegg viste at nesten alt som utsorteres benyttes til fôr og at bare 2–3 prosent går til deponi (Adler & al.
2014).
Frukt- og bærproduksjonen har god utnyttelse av biomassen ved blant annet produksjon av saft og cider av produkter som ikke selges som ferskvare. Det foreligger ikke tall for mengder av ressurser som ikke utnyttes.
4.4.3 Handel og forbruker
Nyttbart matavfall omtales gjerne som alt matavfall som kunne vært spist/nyttiggjort som menneskeføde på et tidligere tidspunkt før det ble kastet som avfall. I mat og drikkeindustrien brukes begrepet matsvinn om mat som ikke er ordinær salgsvare, men som i stedet må sendes til ulike former for alternativ utnyttelse eller avfallsbehandling. Det kan være produkter som er feilmerket, som er ødelagt i pakkeprosessen eller som går ut på dato eller blir ødelagt på lager. Matindustrien opererer også med begrepet potensielt nyttbart matavfall som kan oppstå under foredling, f eks i form av prosessavfall som kunne vært utnyttet som produkt, noe av dette vil inngå i begrepet restressurs, se avsnitt ovenfor. Ikke nyttbart eller uunngåelig matavfall brukes for å referere til matavfall som normalt ikke kan spises av mennesker og refererer vanligvis til det som ellers kalles «uunngåelig» («not avoidable») eller avfall fra tilberedning (restressurs eller sidestrøm). Dette kan være bein, skall, skrell, produksjonsrester osv. (Helgesen 2015).
ForMat prosjektet har dokumentert at det totale matsvinnet i Norge var på 361 000 tonn i 2013 (ForMat 2016). Svinnet fordeler seg på:
231 000 tonn matsvinn hos forbrukerne
60 000 tonn matsvinn hos matindustrien
2 000 tonn matsvinn i grossistleddet
68 000 tonn matsvinn i butikkleddet.
Det er beregnet at det totale matsvinnet i Norge representerer en salgsverdi på ca. 18 milliarder kroner. Norske husholdninger kaster en fjerdedel av maten de kjøper. Til sammen har matindustrien og dagligvarehandelen et svinn på 128 000 tonn mat hvert år. Dette representerer en salgsverdi på minst 6 mrd. kroner. I tillegg oppstår det matsvinn fra primærnæring og storhusholdning, oversikt over volumet av dette er usikkert.
Det viktigste bidrag til økt verdiskaping knyttet til matsvinn vil være å redusere matsvinnet slik at en større andel av produsert biomasse (produkt) anvendes som mat. Dernest at ikke-spiselige deler av maten anvendes til f eks produksjon av protein til fôr, inngår som råstoff i verdiøkende prosesser eller resirkuleres på optimal måte. Redusert matsvinn vil redusere kostnadene i produksjonen og dermed øke verdiskapingen, men vil også samtidig kunne redusere omsetningsverdien i sektoren fordi ressursene utnyttes mer effektivt. Med redusert svinn vil det i prinsippet være behov for mindre produksjon for å dekke en gitt etterspørsel etter mat.
5 VEKSTPOTENSIAL 2050
5.1 Det store bildet – utfordringer
Det langsiktige vekstpotensialet i bioøkonomien må sees i sammenheng med nasjonale utviklingstrekk og rammebetingelser, men ikke minst må det også vurderes i lys av de store utfordringene verden må mestre i det 21. århundret (IPCC 2015). Mer usikker eller redusert matproduksjon og svekkede øko- systemer er konsekvenser av endret klima. Norsk jordbruk er likevel bedre rustet til å møte endret klima enn jordbruket i mange andre land. Med temperaturøkninger over 1,5 til 2 grader og endrede nedbørsforhold, er risikoen for negative påvirkninger av landbruksproduksjonen betydelig i også Norge.
Nye rapporter fra anerkjente internasjonale kunnskapsmiljøer dokumenterer økt risiko knyttet til verdens framtidige matsikkerhet. Flere negative utviklingstrekk i tillegg til klimaendringene øker mat- sikkerhetsrisikoen. Drivkrefter som virker samtidig med klimaendringer er økende knapphet på vann til jordbruk, drikkevann og industri, forringelse og tap av jordsmonn og skog, befolkningsvekst og øko- nomisk vekst i folkerike regioner. Med tidshorisont 2050 vil dette skape betydelig endrede rammer for verdens matsikkerhet og jordbruk (FAO 2015).
Drivkreftene kan også påvirke og endre geopolitiske maktforhold, samfunnsstrukturer, produksjons- systemer, ressursanvendelser, balanse mellom tilbud og etterspørsel av mat og annen biomasse, internasjonal handel og varestrømmer. På den annen side vil kunnskapsutviklingen bidra til bedre ressursutnyttelse, nye produksjonsteknologier og nye produkter. Dette er faktorer som kan dempe de negative effektene nevnt ovenfor.
Det langsiktige vekstpotensialet i norsk jordbruks- og matsektor vil i lys av disse perspektivene være preget av stor usikkerhet. Vurdering av vekst i produksjon, verdiskaping og omsetningsverdi i sektoren må likevel inkludere slike globale perspektiver.
Det ligger utenfor rammen av denne rapporten å vurdere om norsk landbruks- og handelspolitikk i lys av ovenstående problemstillinger, kan eller bør bli endret i et 2050-perspektiv. Men når jordbrukets rolle i bioøkonomien skal vurderes, hører det med at klimaendringer i følge FNs klimapanel og FAO vil redusere produktiviteten og dermed biomasseproduksjonen i mange av verdens viktigste matproduk- sjonsområder. Det er reell fare for temperaturøkning betydelig over 1,5–2 grader. Dette kan føre til alvorlige konsekvenser for den globale mat- og fôrvareforsyningen som Norges matsikkerhet er avhengig av.
Risiko som følger av klimaendringene begrunner at Norge bør øke egen kapasitet for produksjon av mat, trevirke og annen biomasse. Utvalget som i 2016 utredet landbrukets utfordringer i møtet med klimaendringene påpekte at norsk klima- og landbrukspolitikk må inkludere risikovurderinger knyttet til verdens framtidige matproduksjon. Stortingets næringskomite har ved behandling av Innst. 8 S (2015–2016) uttalt: «Flertallet ber regjeringen om å utarbeide en grundig risiko- og sårbarhets- analyse hvor matproduksjon, matforsyning og beredskap inngår som en del av samfunnssikkerhets- perspektivet».
Dette er forhold som kan underbygge en antakelse om at Norge vil velge å opprettholde en høy innenlands produksjon av mat og annen biomasse, både for å sikre løpende selvforsyning, men også for å redusere den langsiktige risiko knyttet til den globale utviklingen. I denne sammenheng er det et moment at nordlige områder under endret klima, ventes å få relativt bedre vilkår for både jordbruks- og skogbruksproduksjon enn sørlige områder. Dette kan ha betydning også for konkurransekraft og verdiskaping basert på biomasseproduksjon i Norge.
Landbrukssektorens klimaansvar må sees i sammenheng med jordbrukets rolle i bioøkonomien.
I utredningen om «Landbruk og klimaendringer», ble landbrukets rolle i klimapolitikken beskrevet i følgende 6 punkter (Landbruks- og matdepartementet 2016):
Bidra til matsikkerhet ved å produsere mer og riktig mat
Mestre mer krevende produksjonsforhold som følge av klimaendringene
Motvirke klimaendringer ved å redusere klimagassutslipp
Motvirke klimaendringer ved å øke karbonlagringen, inkludert bruk av karbonnegative løsninger
Levere fornybare alternativer som substituerer fossil energi og klimabelastende materialer
Ivareta miljøverdier og økosystemtjenester.
Konsekvensen av disse punktene er at landbruket ikke bare har ansvar for å bidra til klimaløsninger gjennom å produsere mat og biomasse, men også for å levere ressurser til lavutslippssamfunnets bio- baserte, sirkulære produksjonssystemer. Dette gir økte muligheter for verdiskaping basert på land- brukets ressurser og underbygger vekstanslag gitt nedenfor.
På overordnet nivå vil potensialet for verdiskaping innenfor bioøkonomien påvirkes blant annet av vår evne til:
økt bærekraftig produksjon og høsting av biologiske ressurser (mat, biomasse og produkter)
å produsere biomasse som råstoff, med de egenskaper og den tilgjengelighet industrien krever
å utvikle innovative prosesser, nye teknologier og anvendelser som øker verdiskapingen basert effektiv utnyttelse av tilgjengelig mengde bioressurser
å introdusere og produsere biobaserte varer med de kvaliteter forbrukermarkedet etterspør
å utvikle kretsløpsbaserte prosesser som optimaliserer ressursanvendelsen og minimerer rest- avfall.
For å lykkes med dette, er det en rekke rammebetingelser som må legges til rette. Det legges til grunn at den nasjonale bioøkonomistrategien og utredningen om grønn konkurransekraft, vil inneholde en fullstendig gjennomgang av mål, strategier og behov for å utvikle rammebetingelser og virkemidler som kan fremme utviklingen av en kunnskapsbasert, konkurransedyktig norsk bioøkonomi.
I vurderingene nedenfor tas det som gitt forutsetning at norske myndigheter vil utvikle ramme- betingelser og virkemidler som er egnet til å fremme utvikling av en sterk bioøkonomi i Norge.
Den faktiske utnyttelsen av biomasseressursenes potensiale er for tiden begrenset av at kostnadene ved biomasse som råstoff ofte er høyere enn for fossile råstoffer. Med perspektiv fram mot 2030 eller 2050 kan det antas at de relative kostnadsforskjellene mellom biomasse og petroleum som råstoff vil endres, både som følge av regulatoriske grep, ressurstilgang, markeds- og teknologiutvikling.
5.2 Jordbruk og mat
Målet for norsk jordbrukspolitikk er å øke produksjonen minst i takt med befolkningsveksten, for de produkter Norge har forutsetninger for å produsere. Dette betyr en årlig vekst på om lag én prosent.
Ved behandlingen av Prop. 127 S (2014–2015), Jordbruksoppgjøret 2015, jf. Innst. 385 S (2014–2015) ble følgende henstilling oversendt Regjeringen:
«Det henstilles til regjeringen å utarbeide en plan med konkrete målsettinger for økt matproduksjon basert på norske ressurser. Målsettingene innarbeides i den nye land- bruksmeldingen». Komiteen viste til at «reell økt selvforsyningsgrad er avhengig av at økt matproduksjon skal være med grunnlag i norske ressurser. Dette må legges til grunn ved utformingen av landbrukspolitikken», og at: En stor norsk produksjon på jordbruksarealene, gode handelsforbindelser og vår store sjømatproduksjon er grunn- laget for den norske befolkningens matsikkerhet. Økt internasjonal ustabilitet gjør at det må legges til rette for økt nasjonal matproduksjon av beredskapshensyn».
De globale utviklingstrekkene indikerer økende usikkerhet og risiko knyttet til global matsikkerhet.
I den grad disse drivkreftene påvirker norsk jordbruk og matindustri, er det grunn til å anta at dette vil representere drivkrefter som gir økt aksept for betydningen av matproduksjon i Norge. Det antas at både innenlands befolkningsvekst, kjøpekraftdrevet forbruksvekst og global utvikling, vil representere drivkrefter for økt matproduksjon i Norge. Effekter av globale drivkrefter kan i tillegg påvirke globale matvaremarkeder og priser slik at norsk jordbruks relative konkurranseposisjon endres. Dette kan ha effekter på både import og eksport av mat- og fôrvarer. Denne rapporten legger til grunn uendrede handelspolitiske rammebetingelser og øvrige landbrukspolitisk bestemte rammevilkår for norsk mat- produksjon.
Veksten i matsektoren i Norge antas i tillegg til å drives av befolkningsutvikling og demografiske endringer å bli påvirket av endringer i kjøpekraft, trender og kostholdspreferanser i befolkningen.
I den grad jordbruket og matindustrien responderer på disse endringene gjennom produktutvikling og innovasjoner, er det grunnlag for innovasjonsdrevet verdiøkning i næringen.
Over lengre tid har importen av mat- og fôrvarer økt sterkt, og mye sterkere enn eksporten, jf. kapittel 3.2.3. Norge har imidlertid ressursmessige forutsetninger for økt jordbruksproduksjon, jf. kapittel 4.
Både arealgrunnlaget og klimaet gir muligheter for økt produksjon av både grovfor, korn, potet og grønnsaker, frukt og bær og i husdyrproduksjonene. Dette legges til grunn som forutsetning for vurderingene nedenfor.
Utviklingspotensialer basert på jordbrukets ressurser og verdikjeder kan deles i følgende kategorier:
Volumvekst og innovasjonsdrevet verdiøkning i matverdikjedene
Økt verdi av restråstoffer generelt som følge av økt biomassebehov og nye anvendelser
Bedre utnytting og utvikling av teknologier som konverterer restråstoffer og sidestrømmer til nye verdiøkende produkter
Forskningsdrevet innovasjon og utvikling av nye biobaserte nisje- og spesialprodukter med høy verdi
Teknologiutvikling for jordbruk og matindustri for nasjonale og internasjonale markeder
Kompetanse knyttet til jordbruk og matindustri for nasjonale og internasjonale markeder.
5.2.1 Produksjoner med rom for volumvekst
Kornproduksjonen er betydelig redusert siden toppen midt på 1990-tallet. 875 000 daa kornareal er tatt ut av produksjon siden 1991 og avlingsutviklingen har stagnert. En ekspertgruppe utredet i 2013 tiltak som kan øke kornproduksjonen med 20 % innen 2030 (Vagstad 2013). Kornimporten er økt betydelig. Det er derfor rom i det norske markedet for betydelig økt produksjon av både matkorn og fôrkorn.
Økt matkornandel fra norsk produksjon innebærer et potensial for å erstatte 100 000 tonn matkornimport med norsk produksjon, med en produksjonsverdi 310 millioner NOK. I perioden 2002 – 2016 er forbruket av kraftfôr økt fra 1 660 000 tonn til 1 980 000 tonn. I årene 2012, 2013 og 2014 ble det importert mellom 700 og 800 tusen tonn kornråvarer. Denne importen tilsvarer et kornareal på om lag 1,9 millioner dekar gitt norsk gjennomsnittsavling. I svært gode kornår som 2015 er importbehovet av karbohydrater halvert, men importen av kornvarer tilsvarer også i 2015 et kornareal på ca. 700 000 dekar. Det er økende behov for kraftforråvarer, inkludert mer proteinrike forråvarer til husdyr og fisk. Regnet i førstehåndsverdi representerer importen av matkorn og forråvarer en tapt årlig omsetning for norsk jordbruk i størrelsesorden 2 milliarder kroner.
Figur 5.1 Fordeling på råvaregrupper i kraftforet 1997–2014. Kilde: Landbruksdirektoratet
Forbruket av kjøtt har vært forholdsvis stabilt de siste årene, men med økning av hvitt kjøtt der importerte forråvarer utgjør en betydelig del av foret. Importen av storfekjøtt har økt betydelig og er om lag 20 000 tonn. Det er en tendens til at en større andel av storfekjøttet produseres i områder som også er egnet for kornproduksjon, samt at kraftforandelen i kjøttproduksjonen har økt og andelen fôr som hentes fra utmarksbeite er redusert. Dagens husdyrbeiting i utmark utnytter mindre enn 50 prosent av beitekapasiteten. Verdien av fôr høstet ved utmarksbeiting er om lag en milliard kroner, verdier for ytterligere en milliard er tilgjengelig.
Grovforarealer som har gått ut av bruk representerer et potensial for økt produksjon. Det er mulig både å øke arealproduktiviteten og bedre grovforkvaliteten. Økende interesse i markedet for «grass- fed» kjøtt indikerer at økt kjøttproduksjon i Norge bør baseres på mer og bedre grovfor og økt bruk av utmarksbeite. På den måten kan også kornareal som i dag brukes til grovfor, igjen brukes til å øke norsk kornproduksjon og dermed øke andelen norskprodusert karbohydratkraftfor. Dette er også i
