«Vi hafva ifrån morgon till qväll varit ute och agiterat»
Skandinavismen og pressen 1848-1864
Niri Ragnvald Johnsen
Masteroppgave i historie ved Institutt for arkeologi, konservering og historie
UNIVERSITETET I OSLO
Våren 2018II
III
«Vi hafva ifrån morgon til qväll varit ute och agiterat»
Skandinavismen og pressen 1848-1864
Emblem i et skandinavistisk brev fra 1847.
IV
© Niri Ragnvald Johnsen 2018
«Vi hafva ifrån morgon til qväll varit ute och agiterat»: Skandinavismen og pressen 1848- 1864
Forsidebilde: Fotografi av brev fra O.P. Sturzen-Becker til C. Ploug 12.7.1847. (Eier:
Riksarkivet, Stockholm: O.P Sturzen-Beckers Arkiv, E5680, Volum 6) Niri Ragnvald Johnsen
http://www.duo.uio.no/
Trykk: Reprosentralen, Universitetet i Oslo
V
Sammendrag
I denne masteroppgaven undersøkes det hvordan skandinavismen – en skandinavisk samlingsnasjonalisme på midten av 1800-tallet – forholdt seg til og kom til uttrykk i pressen og offentligheten i de skandinaviske landene Norge, Sverige, og Danmark i perioden 1848-1864.
I tilknytning til de to dansk-tyske krigene i 1848-51 og 1864 fikk skandinavismen en fornyet aktualitet, da Skandinavias forestilte felles sørgrense ble truet av et aggressivt og ekspansivt Preussen. For å redde Danmark og drømmen om et samlet Skandinavia, tok derfor en rekke framstående skandinavister i bruk det de opplevde som et av sin tids kraftigste politiske virkemidler: agitasjon i pressen.
Oppgavens målsetning er tredelt. For det første undersøkes det om, og i så fall i hvilken grad, den skandinavistiske agitasjonen i pressen i perioden 1848-1864 var et koordinert og målrettet samarbeid mellom forskjellige skandinavistiske aktører, eller om den bestod av en rekke enkeltagitatorers tilfeldig sammenfallende opinionsytringer. For det andre undersøkes det om et eventuelt skandinavistisk pressesamarbeid noensinne antok transnasjonale dimensjoner, med andre ord om den koordinerte agitasjonen ble rettet inn mot pressen i Norge, Sverige og Danmark samtidig. Ved å se på skandinavistisk samarbeid på tvers av grensene søker jeg å bøte på en tendens i tidligere forskning på skandinavismen til å avgrense seg til ett og ett hovedland.
I forlengelsen av dette transnasjonale perspektivet undersøkes det hvorvidt den dansk-tyske konflikten og skandinavismen bidro til økt informasjonsflyt og debatt på tvers av de skandinaviske landenes grenser, og til dannelsen av det vi kan kalle en skandinavisk offentlighet. For det tredje undersøkes det hvorfor skandinavistiske agitatorer valgte nettopp pressen og den trykte medieoffentligheten som arena for sin agitasjon. Fokuset her ligger på hvilke tanker og forestillinger de hadde om pressen som politisk maktmiddel.
Undersøkelsens konklusjon er at det ble drevet omfattende koordinert agitasjon i årene 1848- 1864, og at et transnasjonalt, agitatorisk pressesamarbeid gradvis vokste fram i løpet av den samme perioden. Skandinavismens økte aktualitet i årene 1848-1864 bidro til å normalisere transnasjonal debatt og pressesamarbeid i medieoffentligheten, og bidro slik sett til dannelsen av en skandinavisk offentlighet. Spørsmålet om hvorfor de skandinavistiske agitatorenes brukte pressen som politisk maktmiddel blir forklart som et resultat av en rekke tidstypiske idéer knyttet til pressens rolle i offentligheten. Sentralt i denne sammenheng står forestillingen om at agitatorene gjennom pressen på én og samme tid både kunne påvirke og uttrykke den rådende folkemeningen.
VI
VII
Forord
I løpet av to år med masterstudier har jeg fått mulighet til å studere et stort og spennende fagområde: Skandinavismen og pressen. Valget av tema for masteroppgaven springer ut av en interesse for nasjonalisme og politisk pressebruk på 1800-tallet. Gjennom arbeidet med oppgaven har denne interessen utelukkende tiltatt i styrke. Koblingen mellom skandinavismen og pressen er et innfløkt historisk, politisk og idémessig tema. Å nøste opp i sammenhengene gjennom studier av utallige avis- og brevkilder har derfor vært tilfredsstillende – på en måte jeg tror bare historikere helt forstår.
Det symbolladede forsidebildet på tittelbladet poengterer sammenhengen mellom skandinavismen og pressen: «I enighet ligger styrka». Enigheten det er snakk om her er ikke bare mellom de skandinaviske landene. Emblemet og sitatet er hentet fra et brev fra svensken O.P. Sturzen-Becker til dansken Carl Ploug, to av de sentrale aktørene innenfor den skandinavistiske presseagitasjonen. Parolen på brevet kan dermed leses som et uttrykk for idéen om at skandinavistiske pressemenn ved å stå sammen kunne få større gjennomslag.
Den skandinavistiske agitasjonen i pressen i årene 1848-1864 var et svært omfattende arbeid, og de skandinavistiske aktørene hadde aldri fått til like mye hvis de ikke hadde fått hjelp. Slik har det også vært med denne masteroppgaven. En rekke personer fortjener derfor takk:
Først vil jeg takke min veileder, Ruth Hemstad. Med sitt engasjement, sin effektivitet, sine utallige litteraturhenvisninger, og sin velutviklede sans for presist språk har hun loset meg trygt gjennom skandinavismens uoversiktlige og høyst farefulle farvann. Takk for samarbeidet.
Takk også til prosjektet Offentlighet og ytringsfrihet i Norden i det lange 19. århundre, som jeg har vært tilknyttet med denne oppgaven. Som deltager i prosjektet har jeg vært så heldig å få delta på flere seminarer der jeg har møtt en rekke dyktige akademikere, og fått et innblikk i den forunderlige og forlokkende forskertilværelsen. Det har vært lærerikt og inspirerende.
For økonomisk bistand til kildestudier i Stockholm og København vil jeg takke Foreningen Norden og Institutt for arkeologi, konservering og historie ved Universitetet i Oslo. Disse turene har vært spennende og perspektivrike, og ytterst nødvendige for oppgavens del.
Til slutt vil jeg takke familien – den næreste, og den nære – for å være et anker i hverdagen.
Særlig vil jeg gjerne takke mitt eminente korrekturtriumvirat, bestående av min far Erlend, min mor Vigdis og min bedre halvdel, Emilie. Det er ikke alle forunt å ha såpass sterke lærekrefter – i ordets bokstaveligste forstand – tilgjengelig. Aller mest vil jeg imidlertid takke dem for, under masterløpet og ellers, å ha utgjort en kilde til omsorg, kunnskap og fornøyelse som jeg ikke kunne vært foruten. Tusen takk.
Oslo, mai 2018
Niri Ragnvald Johnsen
VIII
Forkortelser brukt i denne oppgaven:
DKB: Det Kongelige Bibliotek (København)
KB: Kungliga biblioteket (Stockholm)
NB: Nasjonalbiblioteket (Oslo)
NKS: Ny Kongelig Samling, arkivforkortelse ved Det Kongelige Bibliotek i København.
RAS: Riksarkivet (Stockholm)
IX
Innholdsfortegnelse
1 Innledning ... 1
Bakgrunn: Skandinavismen og pressen ... 1
Problemstilling og avgrensning ... 2
Tidligere forskning ... 4
Kilder ... 7
Metode og teori ... 9
Oppgavens struktur ... 11
2 Teori: Skandinavisme, offentlighet, opinion og agitasjon ... 13
«Skandinavismen»: Et komplisert og mangefasettert begrep ... 13
Offentlighet og opinion ... 17
Opinion og agitasjon – forskjeller, likheter, og nødvendigheten av et klart skille ... 21
To typer agitasjon ... 22
Skandinavisk offentlighet ... 23
Oppsummering ... 23
3 Skandinavismen og det slesvigske spørsmål ... 24
Skandinavismens historiske røtter – proto-skandinavisme ... 25
Den dynastiske strømningen ... 27
Den romantiske strømningen ... 27
Skandinavismens praktiske forutsetninger ... 28
Skandinavismens formative år: Liberal og nasjonal kamp i Danmark ca. 1830-1848 ... 29
Studentmøter og opptakten til den første dansk-tyske krig ... 34
Oppsummering ... 37
4 Skandinavismen og pressen i 1848: Krigsutbrudd, agitasjon og samarbeid ... 38
Revolusjon og opprør – 1848-revolusjonene og krigsutbruddet ... 38
Skandinavismen blusser opp – stemningsendring og begynnende agitasjon ... 40
Preussens inntreden i krigen, slaget ved Slesvig og økende skandinavistisk agitasjon ... 43
Styresmaktene tar affære – troppehjelpen vedtas i Sverige og Norge ... 45
Hvorfor agitasjon i pressen? ... 46
Skandinavistisk agitasjon i Sverige ... 47
Det stockholmske agitasjonstriumviratet og dets forgreninger ... 48
Nytt år – ny agitasjon ... 53
X
Skandinavistisk agitasjon i Norge ... 53
Børsmøtet i Christiania 1. mai 1848 ... 54
Agitasjon som reaksjon? Slaget ved Slesvig og organiseringen av børsmøtet ... 57
Pressebruk, agitasjon og kamp om opinionen ... 62
Oppsummering ... 65
5 1849: Transnasjonal debatt om skandinavismen ... 67
Utviklingen i krigen og i pressen fram til februar 1849 ... 67
Aktører og forløp ... 69
Innhold ... 74
Betydning ... 76
Ekskurs: P.A. Munchs skandinavistiske janusansikt ... 78
Oppsummering ... 84
6 Mellomperioden 1851-1863 ... 86
Nye bånd? ... 86
Annonsesamarbeidet ... 87
Krimkrigen og nyorientering i svensk utenrikspolitikk ... 93
Det transnasjonale pressesamarbeidet i 1855 ... 94
Propagandakongen Oscar I ... 98
Kongelig propaganda 1856-1857 ... 99
Oppsummering ... 101
7 Transnasjonalt pressesamarbeid 1863-1864 ... 103
En krig i anmarsj ... 103
Presseagitasjon og lobbyvirksomhet ... 104
Ploug og Sohlmans pressesamarbeid i 1863-1864 ... 106
Transnasjonale bånd – hva med Norge? ... 112
Oppsummering ... 115
8 Konklusjon ... 116
Transnasjonal agitasjon i en skandinavisk offentlighet ... 118
Kilder og litteratur ... 121
Appendiks ... 131
1
1 Innledning
«Vi hafva ifrån morgon till qväll varit ute och agiterat.»1 Disse ordene, ført i pennen av den svenske folkloristen og skandinavisten Gunnar Olof Hyltén-Cavallius i et brev fra 1848, framstår sannsynligvis ikke som særlig betydningsfulle for den uinnvidde leser. De bringer oss imidlertid rett inn i denne oppgavens tematikk: agitasjon og pressebruk i den skandinavistiske bevegelsen i årene 1848-1864. Hyltén-Cavallius’ ord, som egentlig refererer til en svensk pressekampanje i 1848, er for øvrig betegnende for mange av de politisk orienterte skandinavistene i perioden. Fra utbruddet av den første dansk-tyske krigen i 1848 og fram til danskenes nederlag i den andre dansk-tyske krigen i 1864, agiterte skandinavister i Norge, Sverige og Danmark målrettet for å få gjennomslag for en skandinavistisk politikk. På kort sikt dreide det seg om å redde Danmark, nærmere bestemt hertugdømmet Slesvig, fra Preussen ved å sende svensk-norske soldater til unnsetning. På lengre sikt dreide det seg om å etablere en skandinavisk enhet, en statlig sammenslutning av de tre skandinaviske landene.
Bakgrunn: Skandinavismen og pressen
Skandinavismen er et av 1800-tallets nasjonsbyggingsprosjekter som ofte glemmes når historiebøkene skrives.2 Den var en pan-nasjonalisme på linje med de tyske og italienske samlingsprosjektene i sin samtid, og et alternativ til de norske, svenske og danske nasjonsbyggingsprosjektene som til slutt vant fram. Idéen og bevegelsen hadde sitt utspring i Danmark på 1830-tallet, og var gjennom en komplisert rekke årsaksforhold uløselig knyttet til den dansk-tyske konflikten om det nasjonalt delte hertugdømmet Slesvig, sør i den danske helstaten. Denne konflikten materialiserte seg i to kriger i årene 1848-51 og i 1864, som igjen førte med seg en høykonjunktur for skandinavismen i Norge, Sverige og Danmark. I den andre dansk-tyske krigen i 1864 tapte Danmark, og landet måtte dermed avstå Slesvig, sammen med det rent tyske hertugdømmet Holstein. Tradisjonelt regnes dette som sluttpunktet for den politiske skandinavismen, det vil si bevegelsen for å samle de skandinaviske landene i én stat, men den levde videre i kulturell form med utstrakt samarbeid i sivilsamfunnet til følge, fram til den fikk et alvorlig tilbakeslag ved unionsoppløsningen mellom Norge og Sverige i 1905.3
1 Gunnar Olof Hyltén-Cavallius til Carl Ploug 2.5.1848, DKB: NKS 3316 Kvart 1:7:16 brev 642
2 Ruth Hemstad, Jes Fabricius Møller, Dag Thorkildsen, «Skandinavismen som visjon og påvirkningskraft», Skandinavismen: Vision og Virkning, Ruth Hemstad, Jes Fabricius Møller, Dag Thorkildsen (red.) (Odense:
Syddansk universitetsforlag, 2018): 9-20.
3 Ruth Hemstad. Fra Indian Summer til nordisk vinter: Skandinavisk samarbeid, skandinavisme og unionsoppløsningen (Oslo: Akademisk Publisering, 2008), 16-19.
2
En av de vanligste forklaringene på den politiske skandinavismens fallitt var at den aldri fant noen bred klangbunn i folket, men forble en akademisk eliteidé.4 Mange av de politisk aktive skandinavistene var studenter, professorer og publisister, og dermed ikke å regne som representative for de brede lag av befolkningen på 1800-tallet. Særlig publisistene var imidlertid høyst klare over behovet for å skape resonans for idéene sine hvis de skulle få gjennomslag. En av de fremste strategiene de politiske skandinavistene brukte for å få gjennomslag, var derfor agitasjon i pressen, det vil si innlegg i aviser eller tidsskrifter som manet til politisk handling.
Dette må ses i lys av det store antallet publisister i de politiske skandinavistenes rekker, samt at mange av de ledende figurene i bevegelsen var avisredaktører.5
De skandinavistiske agitatorenes utstrakte bruk av pressen for å nå sine politiske mål er et relativt veldokumentert fenomen i historiografien.6 Til tross for dette er det få historikere som har viet tid og plass til nærmere å studere forholdet mellom skandinavismen og pressen. I denne oppgaven vil jeg derfor undersøke skandinavistenes bruk av pressen, skandinavistenes idémessige forhold til pressen, og utviklingen av et koordinert og transnasjonalt skandinavistisk pressesamarbeid i årene 1848-1864. Med dette håper jeg å belyse et sentralt moment ved den skandinavistiske bevegelsen som hittil i liten grad har blitt undersøkt systematisk.
Problemstilling og avgrensning
I oppgaven er det lagt til grunn at den dansk-tyske konflikten i årene 1848-1864 aktualiserte skandinavismen, og dermed utløste store mengder skandinavistisk stoff i pressen.7 Det fremste uttrykket for dette var de mange agitatoriske innleggene om svensk-norsk troppehjelp til Danmark som dukket opp i avisene under de to krigene i 1848-51 og i 1864. En sentral hypotese i den foreliggende oppgaven er at denne agitatoriske virksomheten ikke begrenset seg til enkeltaktører, men snarere var et uttrykk for koordinert og organisert agitasjon flere skandinavistiske aktører imellom. En hovedproblemstilling for denne oppgaven blir dermed å
4 Dag Thorkildsen, «Skandinavismen – en historisk oversikt», Nasjonal identitet – et kunstprodukt?, Øystein Sørensen (red.) (Oslo: Norges forskningsråd, 1994): 191-209: 206; Øystein Sørensen, Kampen om Norges sjel.
Norsk idéhistorie, bind III (Oslo: Aschehoug, 2001), 228. Øystein Sørensen framhever som et generelt poeng om nasjonsbyggingsprosjekter at de må finne resonans i folket for å være suksessrike. Øystein Sørensen, Jakten på det norske: Perspektiver på utviklingen av en norsk nasjonal identitet på 1800-tallet (Oslo: Gyldendal, 1998), 19
5 Jonas Harvard, Magdalena Hillström, «Media Scandinavianism: Media Events and the Historical Legacy of Pan-Scandinavianism», Communicating the North. Media Structure and Images in the Making of the Nordic Region. Jonas Harvard, Peter Stadius (red.) (Farnham: Ashgate Publishing, 2013), 78.
6 Se «Tidligere forskning» under.
7 Jf. Rasmus Glenthøj, 1864 – Sønner af de Slagne (København: Gads forlag, 2014), 206; Morten Nordhagen Ottosen, «Den dynastiske skandinavismens grobunn og grenser, ca. 1845-1870», Skandinavismen: Vision og virkning, 263; Erik O. Löfgren, Sverige-Norge och danska frågan 1848-49: Från stilleståndet i Malmö till den svensk danska konventionen augusti 1849 (Uppsala: Wretmans boktryckeri, 1921), 7.
3 avdekke i hvilken grad dette stemmer, og hvordan slikt koordinert pressesamarbeid i så fall kom til uttrykk. Da skandinavismen i sin natur var en transnasjonal idé og bevegelse, er det nærliggende også å undersøke om et eventuelt agitatorisk pressesamarbeid fantes på tvers av de skandinaviske landenes grenser, eller om slikt samarbeid var begrenset til nasjonale rammer.
I denne oppgaven argumenterer jeg for at skandinavistisk agitasjon i tilknytning til de to dansk- tyske krigene var et uttrykk for koordinert, nasjonalt pressesamarbeid innad i de skandinaviske landene, og at det gradvis som følge av utviklingen i årene 1848-1864 også oppstod et transnasjonalt, agitatorisk pressesamarbeid på tvers av landegrensene.8
Forutsatt at presseagitasjonen var koordinert og målrettet, er det betimelig å også spørre seg hvorfor de skandinavistiske agitatorene valgte pressen som sitt våpen i kampen for å få politisk gjennomslag. En rent praktisk forklaring er, som nevnt over, at skandinavistene hadde en rekke avisredaktører og andre publisister i sine rekker, noe som gjorde agitasjon i pressen nærliggende. I denne oppgaven er jeg imidlertid også interessert i de idémessige begrunnelsene for vidstrakt agitasjon i pressen: Hvilke tanker og idéer motiverte de skandinavistiske agitatorene til å velge vidstrakt agitasjon i pressen som sitt våpen? For å nærme meg et svar på dette spørsmålet stiller jeg opp en hypotese om at agitasjonen på et idémessig plan hadde sitt utspring i en rekke tidstypiske tanker og forestillinger om pressen, opinionen og statsmaktens legitimitet. Det teoretiske utgangspunktet for denne hypotesen vil bli nærmere redegjort for i kapittel 2.
Innenfor rammen av en masteroppgave er det behov for å avgrense hva som kan og skal studeres. Tidssmessig strekker undersøkelsene i denne oppgaven seg fra 1848 til 1864. Dette er gjort fordi jeg ønsker å studere skandinavistisk agitasjon og pressesamarbeid i tilknytning til de to dansk-tyske krigene i perioden. Da denne perioden er lang, har jeg imidlertid valgt hovedsakelig å fokusere på årene rundt den første dansk-tyske krigen, særlig 1848 og 1849.
Dette er gjort for å kunne gå dypere ned i materien fra denne perioden, som i mindre grad enn hendelsene i 1863-1864 har blitt undersøkt tidligere. Perioden mellom de to krigene og samarbeidet under den andre dansk-tyske krigen blir behandlet mer summarisk, og er ment først og fremst å belyse den videre utviklingen i agitasjonen og pressesamarbeidet i denne perioden.
Den geografiske rammen for undersøkelsen er Norge, Sverige og Danmark, da det var i disse landene den skandinavistiske idéen og bevegelsen først og fremst var aktiv.
8 Med «transnasjonalt samarbeid» forstår jeg samarbeid i sivilsamfunnet på tvers av landegrenser. Dette står i motsetning til «internasjonalt samarbeid», som betegner samarbeid mellom stater. Her følger jeg Knut Kjeldstadli, «Den norske transnasjonalhistorien», Sørlandet og utlandet: Transnasjonal kontakt, internasjonal påvirkning, Berit Eide (red.) (Oslo, Cappelen Damm akademisk, 2013): 15-29.
4
Skandinavismen fikk en viss utbredelse også i Finland, men mye mindre enn i de skandinaviske landene. Dette, samt oppgavens begrensede omfang, er begrunnelsen for at skandinavismen i Finland her ikke har blitt studert.9
Tidligere forskning
Det har blitt skrevet mye om skandinavismen i de skandinaviske landene både i form av enkeltartikler og omfattende monografier. Symptomatisk for denne forskningslitteraturen er at skandinavismen som regel blir studert innenfor nasjonale rammer.10 Dermed finnes det en rekke framstillinger med fokus på henholdsvis dansk, svensk og norsk skandinavisme, men ytterst få der skandinavismen gjennomgående blir studert som transnasjonalt fenomen.11 I den følgende gjennomgangen av historiografien har det derfor vært naturlig å gruppere de forskjellige verkene etter hvilket av de tre skandinaviske landene de legger størst vekt på. Da skandinavismelitteraturen er relativt omfattende, har jeg valgt å bare omtale de mest relevante verkene. Det legges størst vekt på verk som behandler skandinavismen i årene 1848-1864.
Den første større undesøkelsen som ble gjort av skandinavismen er Julius Clausens Skandinavismen: Historisk fremstillet fra 1900, som regnes som et standardverk innenfor feltet.12 Boken, som har sitt hovedfokus på Danmark, representerer den eldre tradisjonen i forskningen. Her fortelles skandinavismens historie fra dens spede begynnelse på slutten av 1700-tallet, via studentskandinavismens glansdager på 1840-tallet og fram til dens angivelige endelikt i 1864. Dette endeliktet stod i lang tid som en vedtatt sannhet blant skandinavismeforskere, og har først i nyere tid blitt utfordret for alvor.13 Når det er sagt, er boken fortsatt av stor verdi, selv om den inneholder visse feil i framstillingen.14
9 For mer om dette og henvisning til relevant litteratur, se: H. Arnold Barton, «Scandinavianism, Fennomania, and the Crimean War», Journal of Baltic Studies, 2005, 36 (2): 131-156.
10 Jf. Ruth Hemstad, Jes Fabricius Møller, Dag Thorkildsen, «Skandinavismen som visjon og påvirkningskraft», Skandinavismen: Vision og virkning, 14.
11 Titlene på noen av standardverkene på feltet illustrer dette: Holmberg, Skandinavismen i Sverige vid 1800- talets mitt (Göteborg: Eleanders boktryckeri, 1946); Henrik Becker-Christensen, Skandinaviske drømme og politiske realiteter: Den politiske skandinavisme i Danmark 1830-1850. (Århus: Arusia – Historiske Skrifter, 1981); John Sanness, Patrioter, Intelligens og Skandinaver: Norske reaksjoner på skandinavismen før 1848 (Oslo: Universitetsforlaget, 1959); Theodore Jorgenson, Norway’s relation to Scandinavian unionism 1815- 1871. (Northfield, Minnesota: St. Olaf College Press, 1935).
12 Julius Clausen, Skandinavismen: Historisk fremstillet. (København: Det nordiske forlag, 1900).
13 Først og fremst av forskere som vektlegger den kulturelle og praktiske skandinavismen etter 1864: Ruth Hemstad, Fra Indian Summer til nordisk vinter; Kari Haarder Ekman, «Mitt hems gränser vidgades»: En studie i den kulturella skandinavismen under 1800-talet (Göteborg: Makadam, 2010).
14 For en kritisk kommentar til Clausens bok, se Hother Ploug, «Carl Ploug og skandinavismen», Tilskueren, 1901, årgang 18, (6/7) (København: Det nordiske forlag, 1901): 442-460, 566-581.
5 En annen autoritet fra dansk hold er Henrik Becker-Christensen, som i sin kildenære avhandling fra 1981 behandler den realpolitiske og ideologiske utviklingen i Danmark fra 1830 og fram til 1850.15 Særlig skandinavismens stilling i Danmark under den første dansk-tyske krigen er her godt behandlet, blant annet på grunnlag av et bredt utvalg danske aviser. Et mindre, men fortsatt viktig bidrag til skandinavismeforskningen fra dansk hold, er Aage Friis’
Skandinavismens kulmination fra 1936, som på detaljnivå skildrer de diplomatiske framstøtene som ble gjort for å få i stand en skandinavisk union i 1863.16 Av større danske verk er det også relevant å nevne Erik Møllers Helstatens fald i to bind, som på grundig vis tar for seg striden i Slesvig og utviklingen i den danske helstaten fram til og med 1864.17 Den nyeste framstillingen av de dansk-tyske krigene som også vier skandinavismen behørig plass, er Rasmus Glenthøjs 1864 - Sønner af de Slagne fra 2014.18
Fra svensk hold finnes det også en rekke større verker om perioden 1848-64 og skandinavismen. Den eldste av disse som har vært til nytte i foreliggende oppgave, er Erik Löfgrens doktorgradsavhandling fra 1921.19 Særlig Löfgrens gjennomgang av pressens stilling i Sverige under årene 1848-49 har vært verdifull. Et annet viktig verk i så måte er Åke Holmbergs Skandinavismen i Sverige vid 1800-talets mitt, som kan anses å være det grunnleggende verket om svensk skandinavisme i perioden 1848-1864.20 Også Holmberg fokuserer en hel del på pressen, og vier som en av få mye plass til skandinavisk presseagitasjon, særlig i tilknytning til den dynastiske skandinavismen rundt 1856. Dynastisk skandinavisme er igjen hovedfokuset for Erik Møllers Skandinavisk stræben og svensk politik omkring 1860 fra 1948, den siste store avhandlingen som fokuserer på skandinavismen i Sverige i perioden 1848- 64.21 Denne utgjør et nødvendig supplement til de ovennevnte verkene. Til sist har jeg til framstillingen av Krimkrigen, kongelig propaganda, og skandinavistiske pressenettverk i
15 Becker-Christensen, Skandinaviske drømme og politiske realiteter. Becker-Christensen gir her en god framstilling av forholdet mellom det nasjonale og det liberale aspektet i den skandinavistiske ideologien i Danmark. En annen, eldre framstilling, som behandler dette i samme periode er John Danstrup, «Den politiske skandinavisme i perioden 1830-1850», Scandia: Tidskrift för historisk forskning 1944, vol 16, nr. 2: 207-286.
16 Aage Friis, Skandinavismens kulmination: Ministeriet Halls planer om en nordis union forud for udstedelsen af martskundgørelsen 1863 (København: Munksgaard, 1936).
17 Erik Møller, Helstatens fald: 1: 1855-1863 (København: Gads forlag, 1958); Møller, Erik. Helstatens fald: 2:
1864 (København: Gads forlag, 1958).
18 Rasmus Glenthøj, 1864 – Sønner af de slagne (København: Gads forlag, 2014).
19 Löfgren, Sverige-Norge och danska frågan.
20 Holmberg, Skandinavismen i Sverige.
21 Erik Møller, Skandinavisk stræben og svensk politik omkring 1860. (København: Gads forlag, 1948).
6
Sverige på 1850-tallet, en viktig del av kapittel 6, hatt stor nytte av Allan Janssons bok om den svenske utenrikspolitikken i perioden og særlig flere av Sven Erikssons publikasjoner.22
I norsk sammenheng har det blitt skrevet merkbart mindre om skandinavismen enn i Danmark og Sverige – et slags ekko av at Norge var det landet der skandinavismen angivelig fikk lavest oppslutning.23 At skandinavismen lenge var et forsømt forskningsfelt i Norge kommer også slående til uttrykk ved at ingen av de to store verkene som omhandler skandinavismen i Norge i perioden 1848-64, er skrevet på norsk, men på henholdsvis tysk og engelsk. Den mest kjente av disse er Halvdan Kohts doktorgradsavhandling fra 1908, der han tar for seg den diplomatiske og statlige utviklingen i Sverige og Norge med fokus på årene 1863-64.24 Mer relevant for denne oppgaven har vært norsk-amerikaneren Theodore Jorgensons Norway’s Relation to Scandinavian Unionism 1815-1871.25 Denne framstillingen er bemerkelsesverdig som det eneste større verket som ser på utviklingen i skandinavismen i Norge under den første dansk-tyske krigen, og som utførlig behandler de varierende holdningene til skandinavismen i pressen.
Annen litteratur om skandinavismen i Norge som har vært til nytte, er John Sanness doktorgradsavhandling fra 1959, som strekker seg fram til våren 1848, og nasjonalismehistorikeren Øystein Sørensens forskning på skandinavismen, særlig i bind tre av Norsk idéhistorie. Jens Arup Seips biografi om den norske skandinavisten Ole Jacob Broch, og Tor Ivar Hansens masteroppgave fra 2008 om den kortlevde organisasjonen Skandinavisk Selskab har også vært av verdi.26 Fra norsk side bør til sist også nevnes skandinavismeforskeren Ruth Hemstads doktorgradsavhandling fra 2008, som riktignok ikke fokuserer spesifikt på Norge i sin behandling av skandinavismen.27 Da avhandlingen fokuserer på skandinavismen i tiden etter 1864, er den her bare benyttet sporadisk.
Som nevnt er det noen forfattere som fokuserer mer på pressen i sin behandling av skandinavismen enn andre. Löfgren, Holmberg, Jorgensson, Møller og Becker-Christensen kan her trekkes fram. Det er imidlertid ytterst få som har skrevet inngående om forholdet mellom pressen og skandinavismen, om pressestrategier og pressesamarbeid, og skandinavistenes
22 Allan Jansson. Den svenska utrikes politikens historia, b. III:3, 1844-1872. (Stockholm: Norstedt & Söner, 1961); Sven Eriksson, Svensk diplomati och tidningspress under Krimkriget (Stockholm: Nordstedt & Söner, 1939); Sven Eriksson, «Oscar 1:s sista propaganda för svensk-dansk union», Svensk Tidskrift, 1940: 666-674.
23 Clausen, Skandinavismen, 80-81, 109.
24 Halvdan Koht, Die Stellung Norwegens und Schwedens im deutsch-dänischen, zumal während der Jahre 1863 und 1864 (Kristiania: Dybwad, 1908).
25 Jorgenson, Scandinavian Unionism.
26 Sørensen, Kampen om Norges sjel; Jens Arup Seip, Ole Jacob Broch og hans samtid. (Oslo: Gyldendal, 1971);
Tor Ivar Hansen, Et skandinavisk nasjonsbyggingsprosjekt: Skandinavisk Selskap (1864-1871) (Masteroppgave ved UiO, 2008).
27 Hemstad, Fra Indian Summer til nordisk vinter.
7 idémessige forhold til pressen. Det viktigste unntaket er artikkelen «Media Scandinavianism:
Media Events and the Historical Legacy of Pan-Scandinavianism», som tar for seg det voldsomme medieoppstyret rundt det skandinaviske studentmøtet i Uppsala i 1856, og hvordan denne medieomtalen kan ha vært orkestrert.28
Utover de nevnte avhandlingene og artiklene har jeg dratt nytte av en rekke større og mindre verker som direkte og indirekte omhandler skandinavismen, og som jeg av plasshensyn ikke kan gå gjennom her.29 Avslutningsvis er det dog på sin plass å påpeke skandinavismeforskningens status i dag. Etter noen tiår med laber interesse fikk skandinavismeforskningen på slutten av 1990-tallet og starten av 2000-tallet et oppsving. De viktigste verkene fokuserte på de kulturelle og praktiske aspektene ved skandinavismen, i motsetning til tidligere tids forskningsfokus på den politiske skandinavismen.30 I dag finnes det et levende forskningsmiljø rundt skandinavismen, noe utgivelsene av to skandinavisme- antologier i henholdsvis Sverige i 2014 og i Danmark i 2018 eksemplifiserer.31
Kilder
Kildene brukt i denne oppgaven kan deles inn i to grupper: 1) Trykte utgivelser, nærmere bestemt aviser, periodika og pamfletter; 2) Privat korrespondanse, det vil si brev og telegrammer mellom viktige aktører. I den første kildegruppen vil jeg i tillegg til å studere aviser og tidsskrifter, det tradisjonelle innholdet i begrepet «pressen», også se på den betydelige skandinavistiske pamflettlitteraturen. Pamflettene var billige skrifter som lett kunne få stor utbredelse. Av den grunn ble de ofte brukt til politisk agitasjon, og de var gjerne tydeligere i sitt agitatoriske siktemål enn avisene. Sammen med avisene og tidsskriftene studeres pamflettene som kilde til skandinavistenes virksomhet i den trykte offentlighet. I all hovedsak brukes denne kildegruppen til å studere hvordan den skandinavistiske presseagitasjonen
28 Jonas Harvard, Magdalena Hillström, «Media Scandinavianism: Media Events and the Historical Legacy of Pan-Scandinavianism», Jonas Harvard, Peter Stadius (red.), Communicating the North. Media Structures and Images in the Making of the Nordig Region (Farnham: Ashgate Publishing, 2013): 74-98. Se også for øvrig også:
Hanna Enefalk, «Billig Skandinavism: om skandinavistiska texter i skillingstryck vid 1800-talets mitt»,
Skandinavism: en rörelse och en idé under 1800-talet, Magdalena Hillström & Hanne Sanders (red.) (Göteborg:
Makadam, 2014): 114-147.
29 Det henvises her til litteraturlisten.
30 Særlig kan man trekke fram Fredrik Nilsson, I rörelse: Politisk handling under 1800-talets första hälft (Lund:
Nordic Academic Press, 2000); Ruth Hemstad, Fra Indian Summer til nordisk vinter; Kari Haarder Ekman,
«Mitt hems gränser vidgades». Allerede i 1994 påpekte den danske historikeren Kristian Hvidt denne tendensen, samtidig som han etterspurte mer forskning på perioden 1864-1920. Kristian Hvidt, «Skandinavismens lange linier. Udsigt over et forsømt forskningsfelt», Nordisk Tidskrift för vetenskap, konst och industri, 1994, årg. 70 (4): 293-304.
31 Magdalena Hillström & Hanne Sanders (red.). Skandinavism: En rörelse och en idé under 1800-talet; Ruth Hemstad, Jes Fabricius Møller, Dag Thorkildsen (red.), Skandinavismen: Vision og Virkning.
8
foregikk, hvilke idéer som kom til uttrykk i pressen, og mellom hvilke aviser det fantes skandinavistiske kommunikasjonskanaler. Dette siste spørsmålet er søkt besvart gjennom synkronlesing av forskjellige skandinavistisk orienterte aviser, for å oppdage når avisene kommenterte hverandre og trykket opp hverandres saker.
Undersøkelsen av skandinavistiske pressenettverk suppleres med undersøkelser av privat brevkorrespondanse. Brevskriverne og -mottagerne som er undersøkt, er sentrale aktører med tilknytning til skandinavismen, til pressen, eller som regel til begge deler. Ved å undersøke brevene mellom framstående skandinavistisk orienterte avismenn, håper jeg å avdekke mulige skjulte transnasjonale pressebånd. I den grad det ble samarbeidet om agitasjon i pressen og utarbeidet en skandinavistisk pressestrategi, er det naturlig at dette først og fremst vil framgå av privat korrespondanse. Brevene vil dermed bli brukt som kilde til et slikt eventuelt samarbeid. Brevene er imidlertid også en viktig kilde til avismennenes ideologiske synspunkter, både når det gjelder skandinavismen, og når det gjelder pressens rolle i samfunnet.
Kildetilfanget i gruppe én domineres av en rekke aviser i de tre skandinaviske landene med særlig skandinavistisk profil, og kjente skandinavistisk orienterte redaktører. I tillegg kommer andre aviser som riktignok omtaler skandinavismen mye, men ikke alltid i rosende ordelag. Skillet mellom pro-skandinavistiske og anti-skandinavistiske aviser er for øvrig ikke entydig, og skillelinjene var flytende både over kortere og lengre tid. Å plassere de forskjellige avisene innenfor ideologiske båser kan derfor skape mer forvirring enn klarhet. I stedet vil avisenes ideologiske orientering til enhver tid bli redegjort for fortløpende i oppgaven. De viktigste avisene studert i denne oppgaven er, etter land: Norge: Christiania-Posten, Morgenbladet, Den Norske Rigstidende; Sverige: Bore, Aftonbladet, Öresunds-Posten;
Danmark: Fædrelandet. Hovedfokus har ligget på disse avisene, men der det har vært nærliggende, har også andre blitt trukket inn. Studiet av gamle aviser har blitt betraktelig lettere i de siste årene gjennom digitaliseringen og tilgjengeliggjøring av mange av disse på nett ved de norske, svenske og danske nasjonalbibliotekene. Noen aviser og en del tidsskrifter er dog fortsatt ikke digitalisert og har derfor blitt studert på mikrofilm eller i fysisk format ved de forskjellige nasjonalbibliotekene.32
Brevkorrespondansen er også, foruten et par brevsamlinger utgitt i bokform, å finne ved forskjellige arkivinstitusjoner i Skandinavia. De aktuelle avismennenes brevkorrespondanse finnes hovedsakelig ved de respektive nasjonalbibliotekene i Oslo, Stockholm og København.33
32 Av de viktigste avisene gjelder dette Christiania-Posten, Bore, og Öresunds-Posten. I tillegg kommer et par sporadisk gjennomgåtte aviser slik som Najaden og Christiania Intelligenssedler.
33 Nasjonalbiblioteket i Oslo, Kungliga biblioteket i Stockholm, og Det Kongelige Bibliotek i København.
9 Ett brevarkiv, tilhørende skandinavisten og redaktøren av Öresunds-Posten, Oscar Patrick Sturzen-Becker, har blitt gjennomgått ved Riksarkivet i Stockholm.
Når det gjelder sitering av kilder, har jeg etterstrebet fullstendig ortografisk gjengivelse av originalen. Uthevninger er alltid originale med mindre annet er angitt, mens understrekninger i brevkorrespondanse og s p e r r e t skrift i aviser og andre trykksaker her er gjengitt i kursiv.
Metode og teori
Til arbeidet med kildematerialet knytter det seg visse metodiske perspektiver og problemstillinger, som det er nødvendig å gjøre rede for. Synkronlesing som metode har allerede blitt nevnt ovenfor. Denne metoden vil bli brukt for å forsøke å spore sirkulasjonen av nyheter og artikler mellom aviser i forskjellige land, i et forsøk på å avdekke skandinavistiske nettverkssammenhenger. Samtidig vil jeg gjennom denne metoden undersøke hvor stor innflytelse ankomsten av viktige nyheter fra slagmarken hadde å si for agitasjonen i et land.
Dette har blitt gjort for å bøte på en tendens i tidligere forskning, der det på noe upresist vis antas at nyheter fra slagmarken hadde en effekt på utviklingen i andre land før nyheten i det hele tatt var nådd fram.
Synkronlesingen er, sammen med kildetilfanget som inkluderer aviser fra alle de skandinaviske landene, et uttrykk for det transnasjonale perspektivet jeg søker å anlegge i denne oppgaven. Dette perspektivet er i seg selv et metodologisk valg, gjort i et forsøk på å unngå en såkalt metodologisk nasjonalisme, en underbevisst måte å strukturere studier på der nasjonalstaten a priori ses på som den naturlige og selvsagt ramme for alle undersøkelser. 34 Dette er en velkjent felle innenfor historiefaget, og som nevnt over har den også preget skandinavismeforskningen – til tross for det noe kontraintuitive ved å behandle en transnasjonal idé og bevegelse innenfor hovedsakelig nasjonale rammer.
I tilknytning til de digitaliserte avisene har jeg benyttet meg av muligheten til å gjøre fritekstsøk, altså søking i avisene etter visse utvalgte nøkkelord. Søkefunksjonen ved de forskjellige databasene er fortsatt høyst upålitelig, særlig når det gjelder søk i gotisk skrift, som ble brukt i de fleste norske og danske aviser fram til 1900-tallet.35 Søkefunksjonen har likevel gjort det lettere og raskere å finne fram til relevant stoff i avisene, og har således gjort arbeidet
34 Jan Eivind Myhre, Historie: En introduksjon til grunnlagsproblemer (Oslo: Pax, 2014), 144-145. Ruth Hemstad bruker for øvrig begrepet metodologisk skandinavisme for å betegne den logiske feilslutningen at alt skandinavisk samarbeid er å betrakte som skandinavisme. Hemstad, Fra Indian Summer til nordisk vinter, 30.
35 Et interessant unntak i Danmark er den skandinavistiske avisen Fædrelandet, som gikk over til latinske typer allerede 1. juli 1848, formodentlig som en tilnærming til svenskene, som hadde brukt latinske typer lengre.
10
med kildene mer effektivt enn det var før. Det har likevel vært nødvendig å supplere denne metoden med en mer gammeldags, «manuell» gjennomgang av stoffet for ikke å gå glipp av viktige momenter.36
På et mer konseptuelt plan har det vært en metodologisk nødvendighet for denne studien å definere hva som kan regnes som skandinavistisk agitasjon. Politiske skandinavister hadde som regel som et overordnet mål å få etablert en skandinavisk stat, men i sin agitasjon jobbet de ofte mot mer konkrete delmål, som utgjorde forutsetninger for opprettelsen av en slik stat på sikt. En av de mest prominente sakene de politiske skandinavistene engasjerte seg for under de to dansk-tyske krigene, var spørsmålet om svensk-norsk troppehjelp til Danmark. Tanken var at hvis Sverige og Norge ikke sendte tropper, risikerte Danmark å tape krigen og bli slukt av Det Tyske Forbund, noe som ville bety slutten på Danmark, og dermed også drømmen om en skandinavisk stat. Likevel er det ikke uproblematisk å regne all agitasjon for svensk-norsk hjelp til Danmark som skandinavistisk, i den forstand at det overordnede målet var en skandinavisk stat. Mange som engasjerte seg for militær hjelp til Danmark under krigene gjorde det på bakgrunn av en generell naboskapsfølelse eller også fordi de hadde slektskapsbånd til Danmark.
Et framstående eksempel på dette er den norske professoren P.A. Munch, som i 1848 var en av de fremste agitatorene for svensk-norsk hjelp til Danmark, men som likevel ikke ønsket noen nærmere statlig tilknytning mellom de skandinaviske landene.
Selv om ikke all agitasjon for svensk-norsk troppehjelp til Danmark under de to dansk- tyske krigene var motivert av ønsket om å samle de tre skandinaviske landene i én stat, bidro skandinavistiske idéer om en felles skandinavisk kultur og et særlig slektskapsforhold mellom de skandinaviske landenes folk i stor grad til å gi tanken om troppehjelp større utbredelse. På samme måte som agitasjonen for svensk-norsk troppehjelp til Danmark ikke utelukkende kan ses som uttrykk for et dypereliggende ønske om å forene de skandinaviske landene, kan den heller ikke ses uavhengig av de skandinavistiske strømningene i tiden. Videre var flertallet av de sentrale aktørene i den skandinavistiske agitasjonen for svensk-norsk troppehjelp skandinavistisk orientert, og de ønsket en politisk sammenslutning på lang sikt. Disse momentene mener jeg forsvarer å se denne agitasjonen som skandinavistisk.
Det teoretiske rammeverket for denne oppgaven kan grovt sett deles inn i tre deler:
Nasjonalismeteori, offentlighetsteori og opinionsteori. Nasjonalismeteorien brukes for å utarbeide en fruktbar definisjon av skandinavismen til bruk i denne oppgaven, nemlig at
36 Jf. distant reading og close reading, et sett teknikker som sammen utgjør en metode å studere store mengder digitalisert kildemateriale på. Ruth Hemstad, «’Skandinavismens’ tilkomst som samtidig og omstridt begrep», Skandinavismen: Vision og virkning, 30.
11 skandinavismen var en nasjonalisme, eller nærmere bestemt en pan-nasjonalisme. I arbeidet med å definere skandinavismen på best mulig måte vil for øvrig begrepshistorie også bli benyttet som teoretisk grunnlag, men i mindre grad. Offentlighetsteorien og opinionsteorien er nært knyttet sammen, men brukes i denne oppgaven for å oppnå to forskjellige ting.
Offentlighetsteorien skal utstyre oppgaven med den nødvendige forståelsen av presseagitasjonen og pressesamarbeidets rammer, nemlig offentligheten. Den brukes også som teoretisk grunnlag for å definere hva en skandinavisk offentlighet var, og for å avgjøre om transnasjonal skandinavistisk agitasjon på midten av 1800-tallet foregikk innenfor en slik offentlighet. Opinionsteorien er brukt for å undersøke hvordan man på midten av 1800-tallet forholdt seg til agitasjon i pressen som politisk virkemiddel, noe som danner utgangspunktet for å svare på hvorfor det ble agitert i pressen. Til dette formålet utvikler jeg en måte å analysere agitasjon i pressen på, som jeg mener er nyttig i denne oppgavens sammenheng. Det teoretiske grunnlaget for oppgaven vil bli nøyere redegjort for og diskutert i kapittel 2.
Oppgavens struktur
Oppgaven er delt inn i åtte kapitler og følger en dels tematisk, dels kronologisk oppbygging. I oppgavens første kapittel har jeg gitt en introduksjon i oppgavens tema og problemstillinger, redegjort for sekundærlitteratur og kilder brukt i framstillingen, samt avgrenset oppgavens omfang tematisk og tidsmessig. Deretter følger to kapitler som danner grunnlaget for de empiriske analysene i de påfølgende kapitlene. Kapittel 2 er et teorikapittel, der den teoretiske forståelsen av studieobjektet blir gjort rede for. Kapittel 3 er på sin side et realhistorisk bakgrunnskapittel, og er todelt. Først vil jeg gi en redegjørelse og karakteristikk av skandinavismen som idé og bevegelse fram til 1840-tallet. Deretter vil jeg foreta en realhistorisk gjennomgang av bakgrunnen for den dansk-tyske konflikten som brøt ut i full krig i 1848, og hvordan denne knyttet seg sammen med skandinavismen.
Deretter følger to empiriske kapitler fra den første dansk-tyske krigen, knyttet til henholdsvis årene 1848 og 1849. I tillegg til å være kronologisk delt på denne måten, vil kapittel 4 og 5 også være knyttet til forskjellig tematikk: I kapittel 4 undersøker jeg hvordan man i 1848 i de skandinaviske landene agiterte for svensk-norsk hjelp til Danmark under krigen mot tyskerne. Det legges vekt på presseagitasjon, og et viktig spørsmål er i hvor stor grad det fantes koordinert, transnasjonalt pressesamarbeid der de politiske skandinavistene sammen agiterte for svensk-norske hjelp. Kapittel 5 undersøker hvordan den dansk-tyske krigen og skandinavistisk agitasjon bidro til å uttløse en storstilt transnasjonal debatt om skandinavismen.
12
Jeg argumenterer for at denne debatten kan ses som et eksempel på en ganske atypisk offentlighetsstruktur, sett i lys av datiden, og at debatten kan ha vært et trinn i utviklingen av skandinavistiske transnasjonale pressebånd.
Etter kapittel 4 og 5, som begge er avgrenset til ett år, behandler jeg i kapittel 6 den lange perioden mellom de to dansk-tyske krigene, nemlig årene 1851-1863. Her fokuserer jeg på opprettelsen og institusjonaliseringen av nye skandinavistiske pressenettverk, og en ny runde koordinert skandinavistisk agitasjon i pressen. I kapittel 7 ser jeg på agitasjon og pressesamarbeid under tiden rett før og under den andre dansk-tyske krigen, det vil si i årene 1863-1864. Fokus for dette kapitlet er det transnasjonale pressesamarbeidet mellom de danske og svenske avisredaktørene Carl Ploug og August Sohlman. Avslutningsvis diskuterer jeg om man kan se dette i forlengelsen av agitasjonen i årene 1848-1863. Kapittel 8 oppsummerer og konkluderer oppgaven, og trekker fram de viktigste funnene jeg har gjort.
13
2 Teori: Skandinavisme, offentlighet, opinion og agitasjon
Studiet av abstrakte fenomener som skandinavisme, offentlighet, opinion og agitasjon krever en nærmere definering av hva disse begrepene innebærer. Uten en nærmere teoretisk redegjørelse vil studieobjektet mest sannsynlig framstå som utydelig, ikke bare for leseren, men også for forskeren selv. Fra forskerens ståsted kan man si at for å kunne lete, eller forske, må man først vite hva man leter etter.37 I dette kapitlet vil jeg derfor gjøre rede for det teoretiske utgangspunktet for denne oppgaven. Først vil jeg ta for meg det brede og uensartede skandinavismebegrepet, og forsøke å snevre det inn til en hensiktsmessig analytisk kategori.
Til dette formålet vil jeg benytte meg av noen sentrale verker innenfor nasjonalismeforskningen, samt perspektiver fra begrepshistorien. Deretter vil jeg undersøke begrepene offentlighet og opinion, gjøre rede for hvordan de vil forstås i denne oppgaven, og kort undersøke hvordan de ble forstått på midten av 1800-tallet. Her baserer jeg meg på klassisk offentlighetsteori. På grunnlag av redegjørelsen om offentlighet og opinion på midten av 1800- tallet utvikler jeg deretter en tese om og typologi av agitasjonen i pressen på midten av 1800- tallet, som igjen utgjør et teoretisk grunnlag for resten av oppgaven.
«Skandinavismen»: Et komplisert og mangefasettert begrep
«Skandinavismen er et meget elastisk Begrep.» Slik innledes en av de tidligste framstillingene av skandinavismen.38 Observasjonen er imidlertid tidløs. Helt siden Julius Clausen i 1900 skrev at «’Skandinavismen’ er et begrep, som ikke er let at definere […]», har en av skandinavismeforskningens hovedutfordringer vært å avklare og avgrense sitt studieobjekt.39 Årsaken til problemet med å klart definere hva skandinavismen dypest sett er, er at den dypest sett ikke er én ting. Historikeren Dag Thorkildsen har påpekt at «Skandinavismen var en bred og sammensatt bevegelse, som det ikke er lett å beskrive som én størrelse. […] [den] rommet mange motsetninger. Den var både liberal og konservativ, både opposisjonell og på parti med makthavere og fyrster, både kosmopolitisk og isolasjonistisk.»40 Sagt på en annen måte var skandinavismen et idékompleks bestående av en rekke til dels motstridende, til dels
37 Jf. Knut Kjeldstadli, Fortiden er ikke hva den en gang var: En innføring i historiefaget (Oslo:
Universitetsforlaget, 1999), 133-34.
38 A. Peschcke Køedt, Skandinavismen (Kjøbenhavn: Nordisk Forlag, 1916), 5.
39 Clausen, Skandinavismen, ix.
40 Dag Thorkildsen, Skandinavismen – en historisk oversikt, 191.
14
komplementære del-idéer.41 Dette gjør skandinavismen vanskelig å definere. Innholdet i idékomplekset forandret seg for det første over tid, som vil si at man med begrepet
«skandinavismen» umulig kan fange inn alle de forskjellige avskygningene av idéen som fantes til forskjellige tider. Dette kan vi kalle et diakront problem. For det andre bestod skandinavismen til enhver tid av komplementære og motstridende del-idéer, som vil si at selv om man studerer skandinavismen på ett tidspunkt i tiden, vil det være vanskelig å gi en klar og entydig definisjon som i tilstrekkelig grad griper dens sammensatte natur. Dette kan vi kalle et synkront problem.
Til tross for disse utfordringene har det vist seg mulig å studere skandinavismen. Dette har i tidligere forskning hovedsakelig blitt gjort ved å følge to metoder, som jeg har valgt å kalle henholdsvis essensialisering og strukturalisering/differensiering. Med essensialisering mener jeg at et idékompleks blir redusert ned til de hovedkomponentene som angivelig karakteriserer det i størst grad, og som således utgjør dets essens. Som regel framheves det her at skandinavismen var en pan-nasjonalisme med klart liberale undertoner. Et alternativ til denne måten å forstå skandinavismen på, er å strukturalisere den, det vil egentlig si å differensiere dens forskjellige del-idéer eller del-aspekter i forskjellige bindestreks-skandinavismer.42 Noen eksempler på dette er kategoriene studentskandinavisme, dynastisk skandinavisme og forsvarsskandinavisme.43
I denne oppgaven vil jeg ta i bruk begge disse metodene, da jeg for det første vil studere skandinavismen som et i sin essens først og fremst politisk og nasjonalistisk fenomen, og for det andre vil benytte meg av forskjellige strukturalistiske bindestreks-skandinavismer, slik som
«dynastisk skandinavisme». Det er imidlertid viktig å påpeke at begge disse måtene å studere skandinavismen på foregår ved at man som forsker skaper analytiske kategorier som rammer for studiet. Skandinavismeforskeren Ruth Hemstad har med basis i teoretikeren Reinhart Kosselecks begrepshistorie framhevet viktigheten av at man som forsker ikke blander sammen
41 Mitt syn på skandinavismen som et idékompleks bestående av del-idéer er inspirert av idéhistorikeren Arthur Lovejoys strukturalistiske tese om at filosofiske idékomplekser består av det han kaller «unit ideas». Arthur Lovejoy, The Great Chain of Being: A Study of the History of an Idea (Cambridge, Massachusetts: Harvard University Press, 1964), 1-23. Sml. imidlertid ss. 6-7.
42 Jf. «bindestreks-historier», et negativt ladet begrep knyttet til spesialiseringen og differensieringen i
historiefaget siden 1960- og 1970-tallet. Myhre, Historie, 139-40. For en diskusjon av fordeler og ulemper ved en slik oppstykking av fortiden, se Kjeldstadli, Fortiden er ikke hva den en gang var, 89-102.
43 Det er tydelig at denne metoden har vært ekstrem populær, i den grad at den har virket mer forvirrende enn klargjørende. Tor Ivar Hansen har f.eks. identifisert over 20 forskjellige bindestreks-skandinavismer. Tor Ivar Hansen, Et skandinavisk nasjonsbyggingsprosjekt, 13. Det bør imidlertid påpekes at noen av de utallige bindestreks-skandinavismene oppstod noen i samtiden, mens andre har blitt skapt av forskere som analytiske kategorier i ettertid.
15 sine egne analytiske begreper med ekte historiske begreper.44 Begrepet «skandinavisme»
oppstod, som Hemstad har vist, på starten av 1840-tallet, med en datidig begrepsbruk knyttet til sin historiske kontekst.45 Faren, mener Hemstad, med å ikke være seg bevisst forskjellen mellom egen begrepsbruk og datidig begrepsbruk, er at man som forsker i vanvare kan komme til å tre sin analytiske forståelse av begrepet ned over datidens aktører. Deres datidige forståelse av begrepet vil som regel skille seg fra vår nåtidige og konstruerte forståelse av begrepet, og ved ikke å ta hensyn til denne semantiske forskjellen risikerer historikerne å tillegge datidens aktører meninger de ikke hadde, og dermed begå en anakronisme.
Så lenge man er seg bevisst forholdet mellom datidig og nåtidig begrepsbruk, er det imidlertid fullstendig forsvarlig, endog nødvendig, å ta i bruk analytiske kategorier. Enhver definisjon av skandinavismen som ikke oppstod i samtiden, må nødvendigvis være en analytisk kategori. I denne oppgaven definerer jeg således skandinavismen som analytisk kategori på denne måten: En historisk avgrenset idé og bevegelse tuftet på ønsket om å knytte de skandinaviske landene og deres folk tettere sammen. Dette er en definisjon i tråd med en utbredt samtidig forståelse av fenomenet. Samtidig er den hensiktsmessig i analytisk øyemed.
Skandinavismens historiske avgrensning er ikke skrevet i sten, og kan, i likhet med begrepet selv, diskuteres. Her forstås den som tiden fra idéen fikk sine nasjonale og liberale aspekter og begynte å ta form i en bevegelse på 1830-tallet, og fram til unionsoppløsningen mellom Norge og Sverige i 1905.46 Dette er i tråd med den gjengse forståelsen av skandinavismen som en nasjonalisme, eller nærmere bestemt, en pan-nasjonalisme.47 Én mulig definisjon av nasjonalismen er at den på grunnlag av felles kultur, det vil si historie, språk, religion eller lignende, innebærer et ønske om å knytte mennesker sammen i et fellesskap. Hva som menes med fellesskap, kan variere: Ofte har dette blitt forstått som et politisk fellesskap, altså at de menneskene som deler felles kultur, og således utgjør en nasjon, knyttes sammen i en nasjonalstat.48 Andre har imidlertid framholdt at nasjonalismen like gjerne kan være kulturell, altså ikke innebære noe umiddelbart ønske om en nasjonalstat.49 Innenfor en kulturell
44 Hemstad, Fra Indian Summer til nordisk vinter, 20, 36-41, 419, note fire; Ruth Hemstad, «’Skandinavismens’
tilkomst som samtidig og omstridt begrep», Skandinavismen: Vision og virkning: 21-43.
45 Hemstad, «’Skandinavismens’ tilkomst som samtidig og omstridt begrep», 33.
46 Se periodiseringen av skandinavismen i Hemstad, Fra Indian Summer til Nordisk vinter, 16-19.
47 Thorkildsen, Skandinavismen – en historisk oversikt, 191; Clausen, Skandinavismen, ix; Hansen, Et skandinavisk nasjonsbyggingsprosjekt, 15-23.
48 Jf. den kjente nasjonalismeteoretikeren Ernest Gellners definisjon av nasjonalisme: «Nationalism is a primarily political principle, which holds that the political and the national unit should be congruent.» Ernest Gellner, Nations and Nationalism (New York: Cornell University Press, 1983), 1.
49 Anthony Smith, National Identity (Reno, Nevada: University of Nevada Press, 1993), 99.
16
nasjonalisme er man mer opptatt av det kulturelle fellesskapet, grunnet i språk, felles historie og kultur.
I tråd med dette skillet har man også i skandinavismeforskningen ofte operert med et analytisk skille mellom politisk og kulturell skandinavisme, noe som på aktørnivå også avstedkommer politiske og kulturelle skandinavister.50 De politiske skandinavistene hadde som sitt mål å få i stand en sammenslutning av de tre skandinaviske landene i én politisk enhet, med varierende grad av enighet med hensyn til hvordan denne skulle se ut. De kulturelle skandinavistene var på den andre siden mer interessert i praktisk samarbeid og kulturell utveksling på tvers av landegrensene. De hadde ingen ønsker om en politisk union, i hvert fall ikke på kort sikt.51
Skillet mellom politisk og kulturell skandinavisme er konstruert, og ofte kan det være vanskelig å gi et entydig svar på om en aktør var politisk eller kulturell skandinavist. Skillet er imidlertid nyttig som et heuristisk hjelpemiddel i analysen av skandinavismen, og vil bli benyttet mye i den følgende oppgaven. I undersøkelsen av skandinavistisk agitasjon i pressen vil jeg fokusere på den politiske skandinavismen, altså agitasjon der målet implisitt eller eksplisitt var en skandinavisk stat. Der agitasjonen dreier seg om svensk-norsk troppehjelp til Danmark, slik som i kapittel 4 og 7, vil denne primært forstås som uttrykk for en politisk skandinavisme. Dette skyldes at de fleste av agitatorene jeg studerer, på sikt ønsket opprettelsen av en skandinavisk stat, troppehjelp var bare et steg på veien mot målet ved at den kunne redde Danmark fra undergangen. Noen aktører, i denne oppgavens sammenheng først og fremst P.A.
Munch, var imidlertid ikke politiske skandinavister, men agiterte av andre grunner. Dette er imidlertid unntak som det vil bli redegjort for underveis i oppgaven.
Et annet viktig analytisk skille er det historikeren Øystein Sørensen har kalt svak og sterk skandinavisme.52 Dette skillet er nyttig for å forstå skandinavismen som pan-nasjonalt nasjonsbyggingsprosjekt og dens forhold til andre, særnasjonale nasjonsbyggingsprosjekter.
Ifølge Sørensen foregikk det på 1800-tallet en kamp mellom forskjellige nasjonsbyggingsprosjekter om hva som skulle bli den hegemoniske nasjonalitetsforståelsen. I tråd med dette tilbød skandinavismen en rivaliserende nasjonalitetsforståelse i forhold til
50 Jf. Hemstad, Fra Indian Summer til nordisk vinter, 21-22; Clausen, Skandinavismen; Rasmus Glenthøj,
«Skandinavismen som en politisk nødvendighed. Politisk skandinavisme i et teoretisk og komparativt perspektiv», Skandinavismen: Vision og virkning: 227-255. I samtiden snakket man ofte om politisk skandinavisme på den ene siden, og «åndelig», eller «litterær» skandinavisme på den andre siden.
51 Hemstad, Fra Indian Summer til nordisk vinter, 21. Dog mener Kari Haarder Ekman at skandinavistiske kulturpolitiske strategier ble brukt for å skape en skandinavisk fellesskapsfølelse, og dermed berede grunnen for en politisk union på lengre sikt. Kari Haarder Ekman, «Skandinavistisk kulturpolitikk: Oscar Patric Sturzen- Becker som exempel», Skandinavismen: Vision og virkning, 147.
52 Sørensen, Kampen om Norges sjel, 235-236.
17 eksempelvis den særnorske. Skandinavister som anså seg selv om skandinaver av nasjonalitet, framfor nordmenn, svensker eller dansker, stod for en sterk skandinavisme. Mot dette stod de skandinavistene som så skandinavismen som en komplementær nasjonal identitet i tillegg til sin særnasjonale identitet. Man var både skandinav og nordmann.53 Dette er det Sørensen kaller svak skandinavisme.
Offentlighet og opinion
Hva menes med offentlighet, og hvilken betydning har begrepet for denne oppgaven? Én nyere definisjon av offentligheten ser slik ut: «Et imaginært felles rom, en allmenning, for informasjonsinnhenting, kulturopplevelser og samtale […]. Det er en felles arena, der konflikter utspilles.»54 Definisjonen er bred, men tjener likevel til å gi oss en grunnleggende forståelse av hva offentligheten er: Et åpent rom for kommunikasjon, ytringer og meningsutveksling, og en arena der konflikter utspilles. Det står sentralt i denne definisjonen at offentligheten er åpen, det vil si tilgjengelig for et større publikum. Det etymologiske opphavet til ordet «offentlighet»
er da også det tyske ordet offen, som på norsk oversettes som «åpen(t)».55Offentligheten forstås derfor ofte i motsetning til et lukket rom, en privat sfære som er avstengt fra allmenhetens innsyn – avstengt fra offentligheten. Der finner man tradisjonelt familie, venner og folk man har et nært bekjentskap til.
All forståelse av offentlighetsbegrepet i våre dager står i gjeld til sosiologen og filosofen Jürgen Habermas, og hans klassiske verk Strukturwandel der Öffentlichkeit, eller på norsk borgerlig offentlighet.56 I Habermas’ bok framsettes det en tese om at det under opplysningstiden på 1600- og 1700-tallet vokste fram en kritisk offentlighet, en offentlighet for diskusjon av samfunnsspørsmål, som stod i opposisjon til det herskende styringsapparatet.
Innenfor denne kritiske, borgerlige offentligheten - som hadde sin arena i datidens kaffehus og salonger – hersket det ifølge Habermas en tidstypisk idé om at det beste argumentet i en diskusjon skulle være gjeldende, uansett hvem som framsatte argumentet eller hva
53 I sin bok om Bjørnstjerne Bjørnson og nasjonalismen, konseptualiserer Sørensen komplementære nasjonsbyggingsprosjekter som konsentriske sirkler. Bjørnson var parallelt tilhenger av en norsk, en skandinavisk og en pan-germansk nasjonalisme, noe som i skrevet form kan uttrykkes slik:
(((norsk nasjonalisme) skandinavisme) pan-germanisme). Øystein Sørensen, Bjørnstjerne Bjørnson og nasjonalismen (Oslo: Cappelen, 1997), 14.
54 Jostein Gripsrud (red.), Allmenningen: Historien om norsk offentlighet (Oslo: Universitetsforlaget, 2017), 15.
55 Gripsrud, Allmenningen, 17.
56 Jürgen Habermas. Borgerlig offentlighet: dens fremvekst og forfall. Oversatt av Elling Schwabe-Hansen, Helge Høibraaten, Jon Øien. (Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, 1991).
18
vedkommendes sosiale status var.57 Dermed var den borgerlig offentligheten ikke bare en kritisk, men også en resonnerende og fornuftsbasert offentlighet, som gjennom diskusjon av samfunnsrelevante spørsmål søkte å utgjøre et korrektiv til datidens strenge og gjerne eneveldige regimer. En slik resonnerende offentlighet var for Habermas et ideal, og en ressurs for demokratiet.58
Måten en resonnerende offentlighet kunne ha innvirkning på samfunnet, var ved at det ble tatt hensyn til den offentlige mening, også kalt opinionen. Dette begrepet er i seg selv vagt og tvetydig, og det er sannsynligvis umulig å gi en entydig og allmenngyldig definisjon av det.59 Ytterligere kompliserende er det at begrepet er nært knyttet til en rekke tett beslektede begreper med forskjellig meningsinnhold på forskjellige språk, slik som public opinion, allmänna opinionen, volonté générale, allmennviljen og folkemeningen, for å nevne noen. På 1700- og 1800-tallet forstod man imidlertid hovedsakelig opinionen som den dannede, forfinede meningen som offentligheten hadde kommet fram til gjennom fornuftsbasert diskusjon. Den
«sanne» opinionen var dermed ikke den som flest røster ytret, men den mest fornuftige. I tråd med dette synet uttalte en nordmann i 1816 at «Loven bør rette sig efter den almindelige Villie, men […] ved denne maa forstaaes det, som Menneskene fornuftigviis maae antages at ville, saa at der er stor Forskjel paa de Flestes Villie og paa den almindelige Villie.»60
I løpet av 1800-tallet forandret imidlertid opinionsbegrepet meningsinnhold, og tok opp i seg romantiske forestillinger om folkesjelen.61 Med dette gikk opinionen fra å være en fornuftsbasert allmenvilje, til å betegne den rådende meningen blant folket. Dette må ses i sammenheng med framveksten av folkesuverenitetsprinsippet: idéen om at statsstyrelsens makt og legitimitet hadde sitt utspring i folket. I den grad opinionen skulle utgjøre et korrektiv til statsstyret, var det derfor nødvendig at den var et uttrykk for en generell folkevilje.
Hvilken betydning har offentlighet og opinion for skandinavistisk presseagitasjon og transnasjonalt samarbeid på midten av 1800-tallet? Jo, offentligheten, eller nærmere bestemt den trykte medieoffentligheten, danner rammene rundt den skandinavistiske agitasjonen og det skandinavistiske pressesamarbeidet: Alle de agitatoriske avisartiklene, pamflettene og diktene ble framsatt i en kritisk offentlighet, i den hensikt å påvirke styresmaktenes beslutninger. Ifølge
57 James Van Horn Melton, The Rise of the Public in Enlightenment Europe (Cambridge: Cambridge University Press, 2001), 8.
58 Harold Mah, «Phantasies of the Public Sphere: Rethinking the Habermas of Historians», The Journal of Modern History, 2000, vol. 72 (1), 156-58; Gripsrud, Allmenningen, 22.
59 Sture M. Waller, «Historisk opinionsundersökning och tidningsforskning: Några reflexioner kring metodfrågor», Historisk Tidskrift, 1961, årg. 81 (3), 256.
60 Sitert i Anders Johansen, «1814-1840: Landets beste menn», Allmenningen, Gripsrud (red.), 129-132.
61 Waller, «Historisk opinionsundersökning och tidningsforskning», 251.
