Visning av Skjønnlitterære selvmord

(1)

Skjønnlitterære selvmord AV Eivind Normann-Eide

Fortellinger om selvmord kan med

klokskap formidle en innsikt i det

komplekse samspill av risikofaktorer

som virker inn når et menneske står

på kanten av sitt liv.

(2)

Selvmord og selvmordsforsøk har antakelig alltid vært så rystende for de som opplever det, enten det gjelder en selv eller pårørende, at fortellingene om det er like gamle som handlingen selv. Du finner beskrivelser av selvmord i religiøse skrifter, i nedtegnelser fra kirkemøter 500 e.kr., i norrøn mytologi, og i ulike arbeider av filosofer og kir- kelige ledere. I skjønnlitteraturen opptrer selvmordet så tidlig som i Homers Odysseen, og senere i Dantes Den guddommelige komedie, Shakespeares Hamlet og Romeo og Julie, Goethes Unge Werthers lidelser, flere av skuespillene til Ibsen, Tolstojs Anna Karenina, og Hamsuns Mysterier kul- minerer ved at Nagel hopper i sjøen som følge av et siste personlig nederlag.

Heller ikke studiet av selvmord er en ny disiplin. Hos greske filosofer som Pythagoras og Platon finner man uttalelser og fordømmelser av selvmordet, mens senere filosofer som Schopenhauer og Camus vektla menneskets individuelle rett til å bestemme over sitt eget liv, herunder retten til å begå selvmord. Filosofien representerte med det et alternativ til religionens og kirkens fordømmende holdning.

Den kristne kirke hevdet lenge, til skrekk og advarsel, at en ved selvmord ikke fikk noen vigslet begra- velse, hvor det en etterlot seg av verdier tilfalt kongen, fremfor egen familie.

Kirkens syn har endret seg, men selvmord utgjør fortsatt et av våre kulturelle tabuer, som de fleste synes det vanskelig å snakke om.

Samtidig er selvmordstanker relativt vanlig og kan til- høre selve livet. Det er mange, også uten tegn til psykisk sykdom, som har tenkt tanken på å ta sitt eget liv. Som Nietzsche har sagt det: «Tanken på selvmord er en stor trøst: med den kan man komme seg velberget gjennom mang en tung natt.» Gjennomførte selvmord er mindre vanlig, men like fullt, i overkant av 500 nordmenn tar sitt eget liv hvert år. Når selvmord summeres opp blir de imidlertid til statistikk, og statistikken sier lite eller ingenting om det enkelte individ som avslutter sitt eget liv. Og for den som går med planer om selvmord, eller de som opplever å være etterlatt, er selvmord alt annet enn statistikk.

Gjennomførte selvmord har mange årsaker, som gjerne opererer sammen som en strøm av risikofaktorer. Psy-

kiske lidelser regnes like fullt som en nøkkelfaktor, med hovedvekt på depresjon og bipolar lidelse, schizofreni og psykose, og personlighetsforstyrrelser. Samtidig ser vi at utvikling av en psykisk lidelse skjer i samspill med andre risikofaktorer, som ved misbruk av rusmidler, personlig ruin, somatisk sykdom, krenkelse og tap av anseelse, avvisning i viktige relasjoner og ved fravær av sosi- alt nettverk. Tidligere selvmordsforsøk, selvmord i nær familie og forekomst av selvmord i omgivelsene forbindes også med økt risiko. Det er like fullt vanskelig å forutse hvem som gjennomfører et selvmord. Det skyldes blant annet at personer som kjennetegnes ved én eller flere av risikofaktorene, av ulike årsaker som regel unngår selv- mordsforsøk. Men ikke minst, det skyldes at det er vanskelig å få tilgang på den andres sinn, det mørke, eller hvordan det er å være den som er i ferd med å begå selvmord.

På sitt beste kan imidlertid skjønnlitteraturen gi oss tilgang på andres sinn. Som den norske forfatteren Kjersti A. Skomsvold skriver i sin roman Monstermenneske; Dar- win kan fortelle oss hvordan vi er blitt mennesker, hva et menneske er, men det er Dostojevskij som kan si hvordan det er å være et menneske. For hvordan er det å være en ung mann, som til tross for at han har livet foran seg plut- selig velger å avslutte det? Hvordan er det å være en som tilsynelatende har alt, og like fullt faller slik at hun mister alt i fallet?

Spørsmålene er flere enn svarene som følger. Men som Oscar Ekdahl sier i Bergmans spillefilm Fanny og Alexan- der: Der ute finnes den store verden, og av og til lykkes den lille verden å speile den store verden, slik at vi forstår den litt bedre. Skjønnlitteratur kan bestå av nettopp slike fortellinger, om den store verden, i form av en liten pakke av en bok, som ikke bare speiler våre liv, men også utvider vår forståelse av oss selv, av andre, og de sammenhenger som omgir oss.

Mange romankarakterer har begått selvmord opp gjennom litteraturhistorien. Flere av dem har også med god margin foregrepet faglitteraturen, overlevd reviderte og mer flyktige diagnosesystemer, hvor nyanser i karakte- rens psykologi går utenpå enhver journal, enhver artik- kel. Der en i selve livet kan fornekte både dets ubehag og kompleksitet kan en roman derfor vekke oss til live, med beskrivelser og perspektiver som språkliggjør det språk- løse, slik at vi forstår mer av oss selv og verden rundt oss.

Kirkens syn har endret seg, men selv- mord utgjør fortsatt et av våre kulturelle tabuer

Skjønnlitterære selvmord. Av Eivind Normann-Eide

(3)

Spørsmålet er således om skjønnlitterære selvmord evner å berøre det vi i dag vet om risikofaktorer, og samtidig overskride faktakunnskapen ved å vekke oss med kunn- skap som setter seg i ryggmargen, ikke kun i pannebras- ken. I form av en betydningsfull følelsesmessig erfaring og innsikt som kaster lys over det som for mange er så vanskelig å forstå: Hvorfor noen mennesker selv avslutter sitt eget liv?

Glassklokken – Sylvia Plath (1963)

Jeg visste at det var noe i veien med meg den sommeren… alle de små seirene jeg så fornøyd hadde samlet opp på college, skrumpet inn til ingenting, som punkterte ballonger, utenfor de glatte fasadene av marmor og speilglass langs Madison Avenue (s. 5-6).

Da den amerikanske poeten og forfatteren Sylvia Plath i 1963 begikk selvmord etterlot hun seg to små barn og den helt nylig utkomne romanen Glassklokken. Plath var da tretti år gammel, hun hadde så langt rukket å få heder- lig omtale for diktsamlingen The Colossus, men hun hadde på ingen måte slått gjennom som en berømt forfatter, slik hun hadde ambisjoner om. Selvmordet og romanen endret på dette, og hun ble i løpet av kort tid kanonisert som en av samtidens store forfattere.

Esther, hovedpersonen i Glassklokken, er på lik linje med forfatteren en ung kvinne som i oppveksten blir oppfattet som et helt spesielt litterært talent. Hun har tidlig opplevd et alvorlig tap da faren dør, men på skolen inn- kasseres toppkarakterer, hun mot- tar både priser og stipender, og hun planlegger å bli en berømt og rik forfatter. Etter å ha deltatt i en skrivekonkurranse tilbys hun et sommerengasjement i et magasin i New York, hvorpå hun ung, uer- faren, ensom og ambisiøs reiser inn til storbyen for å vise seg frem som den skribenten hun ønsker å være. Det er imidlertid vanskelig å leve opp til egne og andres ambisjoner. Esther møter motgang, både personlig og profesjonelt, og snart begynner nye forestillinger å domi- nere tankene hennes.

Det eneste jeg var flink til, var å få sti- pend og priser, og den æraen nærmet seg slutten (s. 70).

New York er på ingen måte det Esther har sett for seg, hun finner seg ikke til rette og hun er sårbar for storbyens mange dragninger og personlighetstyper. Hun sier til seg selv at hun vet hva hun vil, men når andre spør henne fremkommer det tanker og ambisjoner uten retning, uten substans. Esther reiser derfor hjem uten å ha overbevist noen om at det i akkurat henne bor en fremtidig forfatter.

Hun har samtidig søkt på et skrivekurs, men hun som all-

tid har kommet inn på det hun søker seg til, kommer nå ikke inn på kurset. Hun reagerer umiddelbart med resig- nert skuffelse, før det hele snus til vyer og vidløftighet.

Hun begynner å skrive på en roman, men innser at hun ikke kan skrive en roman før hun har opplevd livet, reist til Europa, lest noen nye romaner, skrevet en hovedopp- gave, og lært seg flere språk.

Så begynte den ene planen etter den andre å hoppe gjennom hodet mitt som en familie forstyrrede kaniner (s. 112).

Esther legger merke til at natten forsvinner, hun er oppe hele tiden og hun later som hun sover når moren går ut om morgenen. Hun endrer planer, legger nye planer, opp- søker familielegen og ber om sovepiller. Men selv med sterke sovemedisiner klarer hun ikke å sove. Hun klarer heller ikke å lese. Tankene farer altfor hurtig gjennom hodet. Hun assosierer fra det ene tema til det andre, før stemningen gradvis endres fra optimisme til fortvilelse.

Esther har begynt reisen inn i glassklokken.

«for hvor jeg enn satt – på et skipsdekk eller på en gatekafé i Paris eller Bangkok – ville jeg sittet under den samme glass- klokken, omgitt av min egen sure luft. (…) Luften i glassklokken presset mot meg på alle kanter, og jeg kunne ikke røre meg»

(s. 167).

Esther henvises av familielegen til en psykiater, hvor hun får samtaler, og etter hvert også elektrosjokkbe- handling. Begge deler er smertefullt, og ingenting virker. Esther klarer ikke å føle noe som helst. Hun kan fortsatt ikke å sove, lese eller spise, og hun føler seg ikke forstått, verken av sin behandler eller av sin mor. Sam- tidig begynner hun å legge merke til avisoverskrifter og andre historier om selvmord. Forestillinger om døden utvikler seg, og hun ser nå for seg ulike metoder for å ta sitt eget liv. Først ved å kutte pulsåren, deretter legger hun til rette for hengning, men kroppen stritter imot og hun klarer ikke å gjennomføre forsøket. Siden legger hun ut på en svømmetur og forsøker å synke ned i mør- ket, men «før jeg visste ordet av det, hadde vannet spydd meg opp i solen». Etter å ha brukt sine siste stipendpen- ger på en regnfrakk oppsøker hun farens grav, og her, i regnet, brister den følelsesmessige likegyldighet. Alene, ved farens grav, gråter hun ut både savn og fortvilelse, før hun bestemmer seg for å begå selvmord ved medikamenter. Esther skriver et brev til sin mor om at hun er ute og går en lang tur, og finner seg et skjult avlukke i kjelleren hvor hun inntar pillene. Sikker på at her vil ingen finne henne.

Like fullt, Esther blir funnet etter en leteaksjon, med innleggelse, lengre terapi, og en ny runde med elektro- sjokk til følge. Esther overlever, men hennes intensjon om å dø er sterk, og symptomatisk nok føler hun ingen lettelse da hun innser at hun har overlevd. Det som skiller Esther fra mange av de som dør ved selvmord er val- get av metode. Overdose av medikamenter gir en større sjanse for å overleve.

Dødelig fortvilelse

Glassklokken illustrerer hvordan én risikofaktor leder til en annen, som igjen forsterker en tredje, for så til slutt

Der en i selve livet kan for- nekte både dets ubehag og komplek- sitet kan en roman vekke oss til live, med beskri- velser og per- spektiver som språkliggjør det språk- løse, slik at vi forstår mer av oss selv og verden rundt oss

Skjønnlitterære selvmord. Av Eivind Normann-Eide Foto: https://en.wikipedia.org/wiki/File:Sylvia_plath.jpg

(4)

å ende med selvmord. Esther har sett for seg en lysende karriere som berømt kunstner, og hennes selvfølelse og verdi er i stor grad koblet opp mot prestasjoner som bringer henne nærmere dette målet. Når hun kanskje for første gang opplever virkelige nederlag blir hun derfor spesielt sårbar. I kjølvannet av en rekke skuffelser, både over oppholdet i New York, og det at hun ikke kommer inn på skrivekurset, utvikler Esther en reaksjon preget av at hun ikke har behov for søvn, en markert økning av ambisjoner, et kaos av ideer, tankekjør, og stadige nye og skiftende planer.

Det er nærliggende å forstå dette som en manisk episode, en tilstand som for Esther sin del gradvis beveger seg i retning av maniens depressive motpol, kjenneteg- net ved nedstemthet og passivitet, mangel på energi og glede, skyldfølelse og fordømmelse av seg selv, sosial tilbaketrekning og en opplevelse av å være verdiløs og håpløs. Esther klarer fortsatt ikke å sove, hun mangler appetitt, og hun klarer ikke å konsentrere seg om det å skrive, som igjen gir næring til nye nederlag ettersom litteraturen skulle være hennes bærebjelke her i livet.

Hun er nå følelsesmessig helt flat og likegyldig, preget av tilstanden som gir utgangspunktet for romanens tittel.

Men én risikofaktor kommer sjelden alene. Det mis- lykkede oppholdet i New York, avslag fra skrivekurset, terapien og elektrosjokkbehandlingen innebærer for Esther et betydelig personlig fall og kontrast til det livet hun har sett for seg. En fallhøyde som i seg selv øker

risikoen for selvmord.

Glassklokken illustrerer her hvordan en per- sons nederlag og tapt anseelse må vurderes i forhold til opprinne- lig status og forvent- ning den enkelte har hatt til seg selv.

Som en tredje faktor illustreres også hvordan medi- enes omtale av selvmord kan virke smittende på den som allerede går med tanker eller planer om å avslutte livet. Esther legger merke til avisoppslag, nyheter og beskrivelse av andres selvmord (merk at Glassklokken ble skrevet før media endret sine retningslinjer for omtale av selvmord). Dette er inntrykk som bringer døden nær- mere, som en reell mulighet. Tidligere selvmordsforsøk utgjør en fjerde risikofaktor. Esther nærmer seg selv- mordsforsøket først ved forestillingen om ulike metoder, før hun forsøker å gjennomføre selvmord ved hengning, og deretter ved å svømme ut på sjøen med en plan om å la seg synke mot dypet, uten å vende tilbake. Personer som har erfaring med enten alvorlige selvmordsplaner, selvskading eller alvorlige selvmordsforsøk flytter gren- ser hva gjelder å utsette seg for farlige handlinger. De vender seg både til risiko og smerte, og øker sannsynligheten for at de på et senere tidspunkt evner å gjen- nomføre et selvmord. For Esther sin del er dette planer

Foto: https://en.wikipedia.org/wiki/File:Sylvia_plath.jpg

(5)

som får utvikle seg i det skjulte, og vi ser hvordan et selvmord som for andre kommer overraskende, for den enkelte kan være en handling som har utviklet seg over lengre tid.

En siste, men alvorlig, risikofaktor er Esthers proble- mer med å knytte seg til andre, med påfølgende behand- lingspessimisme og ensomhet, uten tilgang på tilhø- righet, trøst eller støtte. Tidlig i livet, da Esther mistet sin far, erfarte hun at det hos mor verken var rom for å uttrykke sorg eller å motta trøst. Relasjonen til mor for- blir vanskelig gjennom livet, og dette kompliserer hennes evne til å nyttiggjøre seg andre som en beskyttelse

mot selvmord, og det kompliserer hennes evne til å nyttiggjøre seg terapi, da det betyr å forholde seg til andre på en ny og ukjent måte.

Terapi er så visst mulig, men det krever tid og stabilitet, ikke kun kortvarige relasjoner og elektro- sjokk. Da Esther overveldes av følelsene som bryter gjennom ved farens grav, har hun ingen relasjoner å støtte seg til. Hun er overlatt til seg selv, som om hun befinner seg i en psykologisk rundkjøring uten avkjøringer, med en uhånd- terlig smerte som i hennes forestilling kun kan elimineres ved døden.

Ubeskyttet

Sosial integrasjon og tilhørighet har vært fremhevet som beskyttende faktorer for selvmord fra den tidlige sosiologien med Émile Durkheim til den nyere psykologien. Durk- heim hevdet blant annet at det var religionens fellesskap i form av sosial støtte, identifikasjon og mening som gav beskyttelse, ikke dens ulike sanksjoner ved selvmord.

Hva er det så med fellesskap og sosial støtte som virker beskyttende? Psykolog og professor Thomas Joiner mistet sin far ved selvmord da han var tjuefem år gammel, og han har over en årrekke skrevet om selvmord, som forsker, kliniker og som pårørende. I sin bok Why people die by suicide beskriver han alvorlig selvmordsatferd som betinget av tre hovedfaktorer; 1) fravær av sosial tilhø- righet og 2) forestillingen av å være til byrde for andre, kombinert med 3) tilgang til metode og evne til å utføre en dødelig handling.

I henhold til dette vil en person som ikke lenger opplever å høre til, eller være inkludert, lagt merke til, regnet med, og samtidig oppfatter seg som en byrde for andre, og følgelig lite verdifull, gjerne ha et ønske om å dø. Joi- ners teori synliggjør forhold som kjennetegner Esther i det øyeblikk hun bestemmer seg for å begå selvmord.

Hun preges av en mer eller mindre reell forestilling av å være forlatt, uten tilhørighet, uten verdi for andre, og i henhold til tredje faktor i Joiners modell; hun har en dødelig metode tilgjengelig, og hun har evne til å gjen- nomføre selve handlingen. Ved tilstedeværelse av disse faktorene vil selvmordsfaren, i følge Joiner, være overhengende.

Hva så med rus og psykiske lidelser? Til tross for at

Joiner faller inn blant dem som mener at spesielt psykiske lidelser inngår som en faktor ved de aller fleste selvmordsforsøk, kommer ikke psykiske lidelser opp blant topp tre i hans modell. Tatt i betraktning at de fleste med psykiske lidelser verken utfører selvmords- forsøk eller begår selvmord kan dette umiddelbart synes rimelig. Joiner fremhever imidlertid at ved enkelte psykiske tilstander, som alvorlig depresjon og psykose, kan det følge en høyst subjektiv opplevelse av å være uten sosial tilhørighet, og ikke minst, en overhengende fore- stilling av å være til byrde eller til fare for andre. Alvor- lig psykisk lidelse øker derfor sannsynligheten for de sentrale faktorene i Joiners modell. Illustrert ved Esther, som i det øyeblikk hun bestemmer seg for å gjennom- føre selvmordsforsøket befinner seg nettopp her, inni glassklokken, i en depressiv tilstand, ubeskyttet, med en gjennomgripende opplevelse av å være uten tilhørighet, uten verdi for andre, uten forankring i det livet hun har sett for seg. Overlatt til seg selv, med tidligere forsøk og intensjon om selvmord bak seg, gjentatte påminnelser om andres selvmord og medikamenter tilgjengelig, er terskelen for selvmord nå senket tilstrekkelig til at hun kan bevege seg over.

Glassklokken gjør inntrykk både som en personlig histo- rie og som en pasientbeskrivelse, med et tankevekkende og ubehagelig portrett av møtet med behandlingsappa- ratet. Som nevnt er romanen også selvbiografisk. I følge litteraturforsker og biograf Marianne Egeland hadde Sylvia Plath trekk som tydet på bipolar lidelse, og selv- mordsforsøket beskrevet i Glassklokken er identisk med et selvmordsforsøk hun selv utførte ni år før romanen utkom. Det er derfor nærliggende å anta at Sylvia Plath her benytter fiksjon i form av skjønnlitteratur, med dens mangfold og nyanser, til å beskrive sin egen virkelighet.

Mot slutten av romanen sier også Esther, med en stemme som kanskje først og fremst uttrykker forfatterens egen fortvilelse før hun i det virkelige liv selv begår selvmord:

Hvordan kunne jeg vite om ikke glassklokken en dag – på col- lege, i Europa, et eller annet sted, hvor som helst, ville senke seg igjen, med sine kvelende forvrengninger? (s. 216).

Legender om et selvmord – David Vann (2008)

Amerikaneren David Vann var fem år gammel da hans foreldre skilte lag, etter at faren hadde vært utro med sin sekretær. Åtte år senere skjøt faren seg mens han snakket med sin kone, Vanns stemor, på telefonen. En stemor som elleve måneder tidligere hadde mistet sine foreldre ved at hennes mor først drepte sin mann og så seg selv. Vann har aldri lagt skjul på at hans personlige familiedramaer ligger til grunn for debuten Legender om et selvmord, og man finner varianter av alle hendel- sene i teksten. Vanns originale grep er at han beskriver omstendighetene med fem korte noveller, og den lengre historien Sukkwan Island. Alle med ulike perspektiver, med ulike utfall.

«da skattemyndighetene pustet ham i nakken og han ikke kunne se for seg noen flere fluktmuligheter, tok han sin kali- ber 44 Magnum ut av lugaren, gikk ut og stilte seg opp på den blanke sølvhekken under himmelen som var tung og gråhvit» (s. 18)

Glassklokken gjør inntrykk både som en personlig his- torie og som en pasient- beskrivelse, med et tanke- vekkende og ubehagelig portrett av møtet med behandlings- apparatet

(6)

Barnets savn, tanker, spørsmål, og ikke minst lojalitet til en dysfunksjonell far, går som en ledetråd gjennom de ulike novellene. Det hele er tett sammenvevd, temaet er mørkt og dystert, sirklende rundt selvmord, relasjonen mellom far og sønn, og det å være etterlatt. Jim, faren til hovedpersonen Roy, er utro med sin tannlegesekretær.

Han etablerer seg i et nytt forhold, med en kvinne som selv har foreldre som dør ved drap og selvmord. Men også disse bryter opp, og vi får beskrevet en mann som verken mestrer sitt eget liv, eller rollen som far overfor Roy. Jim selger sin tannlegepraksis og følger en flyktig drøm om å reise ut i ødemarken i Alaska. Her kjøper han seg en fiskebåt, for med det å livnære seg som fisker, en plan som mildt sagt synker på dypt vann. Uten tilstrekkelig inntjening ender han opp forgjeldet og ensom. Med tapt anseelse og alvorlig krenket over at skattemyndighetene er ute etter ham skyter han seg for åpen båt ute på havet. Til makaber forlystelse for måkene som kretser rundt, til fortvilelse for sin etterlatte sønn.

Ødemark

Sukkwan Island er novellesamlingens bærebjelke. I denne historien har Roy sagt ja til å bli med faren ut i Alaskas ødemark, hvor han tror de kun skal tilbringe sommeren.

Men Jim har planer om å være der lengre enn som så. For ham er turen et desperat forsøk på å bevise for seg selv at han kan klamre seg til livet. Far og sønn tilbringer derfor sommeren med å sanke inn ved, fange fisk, og tørke kjøtt for vinterforrådet, samtidig som de passer seg for bjørn, storm og annet uvær. Tilforlatelig?

Det går raskt opp for Roy at faren ikke fungerer slik han skal. På dagtid er Jim opptatt av villmark og overlevelse, men han gråter seg i søvn hver natt, og han er uten evne til å sette seg inn i hva hans tilstand gjør med Roy. Under en tur faller Jim også ned en skrent, hvor Roy først blir redd for at faren dør i fallet, og etterpå lurer på om han faktisk gikk utfor med et ønske om å dø.

Roy lengter tilbake til sivilisasjonen, «[h]an visste at for- ferdelige ting kom til å skje med ham her ute hvis han ble», men han føler et overveldende ansvar for faren, som han for- står ikke vil overleve i ødemarken uten ham. Roy utsettes også for farens subtile anklager når han ønsker å reise hjem, og han lar seg overtale til å bli der over vinteren.

Sommeren og tosomheten går på et vis, så lenge de er sys- selsatt med å sanke mat og gjøre klart for vinteren. Men lediggang gjør det vonde verre, og når vinteren kommer begynner faren, i rastløshet og kjedsomhet, å kontakte sin ekskone via en radiobasert kortbølgesender. Kun for å møte gjentatte avvisninger og nye skuffelser.

Hun var en lengsel og anger som vokste i ham. Og hun gjorde det virkelig, hun forlot ham virkelig (s. 138).

Da Roy en dag kommer tilbake til hytta etter en tur ut, finner han faren foran radioen med en ladd revolver i hånden. Jim har nettopp avsluttet en samtale med eks-

kona, og sitter så fast i sin selvsentrerte lidelse at han uten å betenke seg legger fra seg våpenet med spent hane i hendene til Roy. Jim går frustrert går ut av hytta, og det neste han hører er et skudd. Roy har skutt seg, med umiddelbart dødelig utfall. Et selvmord som kommer så uven- tet at passasjen umiddelbart må leses på nytt, for å være sikker på at teksten er forstått riktig.

I Legender om et selvmord får vi altså beskrevet to selv- mord. Der far dør skjer det i en sammenheng. Han har satt livet sitt over styr ved å være glad i jakt på kvinner, penger og villmark, hvor ingen av jaktmarkene har vært bærekraftige. Delvis dreier det seg om nederlag og tapt fremtidshåp, slik vi også så hos Esther i Glassklokken, men til forskjell fra den depressive pregede Esther er Jim først og fremst en krenket og i egne øyne misforstått mann.

Han har kjørt relasjoner, økonomi og fremtidsutsikter i grøfta, hans forestilling om at han har mistet det meste i livet synes mer reelt enn depressivt betinget, og han har tilgang på våpen.

Roy får også en umiddelbar tilgang på våpen, men betingelsene er likevel ulike. Det dreier seg om en tretten år gammel gutt, låst fast til en følelsesmessig og konkret ødemark, med en dysfunksjonell far, preget av ensomhet, desperasjon og resignasjon over verken å få hjelp eller å være til hjelp.

Uløselig krise

Selvmord blant unge forekommer, men som det for eksem- pel fremgår i en metastudie av Bridge og kolleger fra 2006

Barnets savn, tanker, spørs- mål, og ikke minst lojalitet til en dysfunk- sjonell far, går som en lede- tråd mellom de ulike novel- lene

(7)

er det relativt sett få personer under 14 år som tar sitt eget liv. Roys alder tilsier derfor statistisk sett redusert selvmordsfare. Verken tegn til psykisk lidelse, selvmordstanker, eller dødsønske er beskrevet i forkant, og ved fravær av tydelige risikofaktorer skiller også selvmordet seg fra Esther i Glassklokken.

Frem til Roys selvmord er det fra hans perspektiv historien formidles. Som leser får man derfor en nær beskrivelse av både ensomhet og konflikten mellom egne behov og farens behov, med påfølgende forvirring og fortvilelse.

Roy er sterkt preget av farens tilstand, men faren er ikke i stand til verken å se eller ta hensyn til hva han gjør med sønnen. Dette forsterker Roys ensomhet. Faren har også ved én episode falt ned en fjellskrent. Det er for Roy uklart om han gjorde det med hensikt eller ikke, men det har bidratt til at han på et vis har forestilt seg muligheten for å dø ved egen hånd. Uten forberedelse får han så en ytterst dødelig metode lagt i hendende. Selvmordet skjer dermed impulsivt, og det er nærliggende å tenke at dette aldri kunne skjedd om ikke faren hadde gitt ham våpenet.

Beskrivelsen av selvmordet er både rystende og tro- verdig i seg selv. En troverdighet som forsterkes når man undersøker aktuell forskning på selvmord blant unge mennesker. Freuchen og kolleger publiserte i 2012 en norsk studie på selvmord blant barn under 16 år. I denne aldersgruppen fant de færre av de risikofaktorer man normalt sett finner hos voksne; færre tegn til depresjon eller annen psykisk sykdom. Det som derimot kjenneteg- net de unge var at de hadde opplevd tap eller selvmord i sine omgivelser, de var preget av sårbarhet og impulsivitet, og ikke minst at de stod i konfliktsituasjoner, med jevnaldrende, foreldre, eller andre autoriteter. Utsatt for alvorlige og i deres øyne uløselige kriser representerte selvmordet en umiddelbar løsning på et overveldende problem. Dette er alle faktorer som kjennetegner Roy i forkant av selvmordet. Han er preget av indre konflikt, uten plass til å utforske egne ønsker og perspektiver, løsrevet fra den rolle, tilknytning og tilhørighet han har i livet for øvrig, uten voksenpersoner som er i stand til å sette seg inn i og forstå hans verden. Roy står med dette fast i en uløselig krise, uten noen til å hjelpe seg. Da han får pistolen klargjort og plassert i hendene er loddet kastet. Ved å dø først kommer han seg unna ødemarken, skyldfølelsen og fortvilelsen over ikke å kunne redde sin far.

Helt inntil slutten er faren ute av stand til å ta inn over seg sønnens perspektiv, og i en passasje kommer han frem til en erkjennelse av ansvar.

Roy hadde tatt sitt eget liv isteden, en klar byttehandel, og det var derfor Jim sto ansvarlig for hans død. Det var ikke sånn ting skulle ha vært, men fordi Jim hadde vært feig, fordi han ikke hadde hatt mot til å ta livet av seg før Roy kom tilbake, hadde han gått glipp av øyeblikket, det ene øyeblikket han hadde til å gjøre det rette, og den muligheten forspilte han for alltid og rakte pistolen til Roy og ba ham om å ordne opp på sin egen måte (s. 208).

En erkjennelse som symbolsk nok leder frem til at han selv blir drept, ikke for egen, men for andres hånd, hvor han til slutt forstår at Roy hadde elsket ham og at det burde vært tilstrekkelig.

[H]an visste da at Roy hadde elsket ham og at det skulle ha vært nok. Han hadde bare ikke forstått det i tide (s. 211).

Som leser aner en her forfatterens egen fortvilelse over at faren som begikk selvmord, i sin tilstand ikke var i stand til å se hvilken betydning han hadde for de etterlatte. En fortvilelse som her rammer både den etterlatte far og sønn i Legender om et selvmord. Fortvilelse, knyttet til alle de ubesvarte spørsmål, som legger grunnlaget for skyld- følelse, sinne, fortvilelse og savn.

Skjønnlitterære selvmord og virkelig overlevelse

Samlet sett berører både Glassklokken og Legender om et selvmord flere av det man i faglitteraturen regner som risikofaktorer for selvmord: alvorlig psykisk sykdom, tidligere selvmordsforsøk og selvmordsplaner, selvmord i omgivelsene, impulsivitet, tilgang på en farlig metode, opplevelse av å være uten tilhørighet, uten verdi, økono- misk ruin og krenkelse, tapt anseelse, avvisning og konfliktsituasjoner uten håp om løsning. Betraktet kun som skjønnlitteratur skaper både selvmordsforsøk og selvmord litterære klimaks, som for å understreke lidelse og fortvilelse. Et litterært grep blir imidlertid virkelig i form av beskrivelser leseren tror på, nyanser som skaper hele personer, i en sammenheng som gjør beskrivelsene både sannsynlige og troverdige.

Én årsak til at dette blir tydelig er at forfatterne gjør det som på engelsk heter «going into character». Det vil si at leseren får være med på innsiden av karakterene, slik at deres tenkning, utvikling og fall forstås innenfra.

Dette er skjønnlitterære selvmord, beskrevet som reelle kasuistikker, med nærhet til karakterenes kompleksitet, ambivalens og fortvilelse, som delvis har foregrepet aktuell forskning, som setter seg i ryggmargen og berører med en følelsesnær innsikt i hvordan den som vurderer selvmord kan ha det. En annen årsak til at dette er romaner som berører, kan knyttes til at begge forfatterne har vært nær selvmordet, av egen tilstand eller som pårørende.

Både i Glassklokken og Legender om et selvmord er det åpen- bart at deres egne erfaringer ligger til grunn for litteraturen. Forfatterne har således beskrevet virkeligheten ved å ta fiksjonen til hjelp. Et litterært utgangspunkt som viser hvordan virkelighet og fiksjon står i et dialektisk gjensi- dig forhold. Virkelighet beskrevet som skjønnlitteratur sender virkeligheten tilbake, renskåret, tydelig og brutal.

Helt sentralt, det dreier seg om mennesker som står fast i en uutholdelig smertefull situasjon, uten at de selv ser alternative utganger. Deres tenkning er blottet for livgi- vende perspektiver, de har en umiddelbar eller planlagt metode tilgjengelig, og de har evne til å gjennomføre selv- mordsforsøket. Dette er faktorer som også fremheves i faglitteraturen, men som for etterlatte gjerne er vanskelig å forstå, da det fra deres perspektiv kan være en rekke grunner til at den enkelte skulle holde seg i livet. Ideen om at døden er den beste, og kanskje eneste utvei, er imidlertid en individuell størrelse; dersom forestillingen om døden virker mindre belastende enn selve livet, vil døden gjerne være et nærliggende alternativ.

(8)

For å forstå betydningen og virkningen av personlige nederlag og fall, en manns krenkelse, en sønns fortvilelse, en alvorlig depresjon, må vi derfor inn i den enkeltes tenkning, inn i deres sinn. Hvordan kan vi så vite? Slik enkelte romaner bringer oss på innsiden av den som begår selvmord, må man også i det virkelige liv ha tilgang til hvordan den enkelte tenker om seg selv, om andre og om livet fremover. Dersom vi får adgang og slipper inn, vil vi også få mulighet til å forstå. For å oppnå dette må vi komme forbi tabuet og frykten knyttet til det å snakke om selvmord. Vi må våge å spørre, våge å lytte. Ved å snakke om selvmordstanker vil vi derfor, fremfor å bidra til økt selvmordsfare, ha en mulighet til å forstå den andre, vise frem alternative perspektiver, vise omtanke.

Studiet av skjønnlitterære selvmord kan kanskje ikke erstatte kunnskapen man får av snakke med enkeltmennesker. Men det kan vekke vår evne til å følelses- messig sette oss inn i og forestille oss den andres liv, til å se oss selv i dennes sko, med en klokskap og innsikt i det komplekse samspill av risikofaktorer som er i aksjon når et menneske vurderer å avslutte sitt eget liv.

Som igjen gjør oss som lesere bedre i stand til å snakke med hverandre, og med enkeltpersonene, når det virkelig gjelder at de har noen å snakke med.

Teksten er en forkortet og redigert utgave av essayet Skjønnlitterære selvmord, publisert i antologien Signatur – Nye norske stemmer (2014), Cappelen Damm.

REFERANSER:

Bridge, J.A., Goldstein, T.R. & Brent, D.A. (2006). Adolescent suicide and suicidal behavior. J Child Psychol Psychiatry, 47, 372-394.

Durkheim, É. (1897/2001). Selvmordet. Gyldendal Norsk Forlag.

Egeland, M. (1997). Sylvia Plath. Gyldendal Norsk Forlag.

Freuchen, A., Kjelsberg, E. & Grøholt, B. (2012). Suicide or accident?

A psychological autopsy study of suicide in youths under the age of 16 compared to deaths labeled as accidents. Child Adolesc Psychiatry Ment Health, 6:30 http://www.capmh.com/content/6/1/30

Joiner, T. (2005). Why People Die by Suicide. Harvard University Press.

Normann-Eide, E. (2014). Skjønnlitterære selvmord. I Åmås, K.O. (red.).

Signatur – nye norske stemmer. CappelenDamm.

Skomsvold, K.A. (2012). Monstermenneske. Forlaget Oktober.

Plath, S. (1963/2004). Glassklokken. Gyldendal Norsk Forlag.

Vann, D. (2008/2011). Legender om et selvmord. Gyldendal Norsk Forlag.

EIVIND NORMANN-EIDE er psykologspesialist ved Seksjon for personlighetspsykiatri, Oslo Universitetssykehus, hvor han jobber som gruppe- og individualterapeut og med forskning. Han har tidligere skrevet om kultur, litteratur og forskning for ulike tidsskrift og aviser og bidratt i antologien Signatur - nye norske stemmer.

Både i Glass- klokken og Legender om et selvmord er det åpenbart at egne erfa- ringer ligger til grunn for litteraturen

Kandidater til Olaf-prisen 2016

Olafprisen er etablert i 2011 og deles ut av Olaf- stiftelsen til forebygging av selvmord blant unge.

Prisen tildeles som en anerkjennelse til en person som har bidratt med fremragende vitenskapelig arbeid eller kunnskapsformidling innenfor feltet selvmordsforebygging blant barn og ungdom.

Prisen deles ut hvert år, fortrinnsvis i forbindelse med markering av Verdensdagen for selvmordsforebygging, den 10. september. Prisen består av en bronsestatue og et diplom.

Ett fagutvalg ledet at professor dr med Lars Mehlum, forestår innstillingsarbeidet av kandidater til prisen. For mer informasjon se www.olafstiftelsen.org.

Forslag til kandidater med navn på kandidaten, kort begrunnelse og navn på forslagstiller kan sendes på epost til Jon Schultz, [email protected] innen 30. mai, 2016.

Olafstiftelsen til forebygging av selvmord blant unge www.olafstiftelsen.org