Den rettshistoriske bakgrunn for gjenåpning av straffesaker

(1)

Den rettshistoriske bakgrunn for gjenåpning av straffesaker

Kandidatnummer: 744

Leveringsfrist: 25 november 2017 Antall ord: 17500

(2)

II

Innhold

1 INNLEDNING ... 1

1.1 Oppgavens tema ... 1

1.2 Hva er gjenåpning? ... 1

1.3 Gjenåpning og rettsikkerhet ... 1

1.4 Hvorfor rettshistorisk innfallsvinkel ... 2

1.5 Avgrensninger og metode ... 2

2 1887 - GJENÅPNING BLIR INNFØRT I NORGES FØRSTE STRAFFEPROSESSLOV ... 4

2.1 Bakgrunnen for å innføre gjenåpning i 1887 ... 4

2.2 Hvordan skulle en slik lovendring fungere i praksis? ... 4

2.2.1 På hvilke grunnlag skulle en kunne søke gjenåpning av en straffesak? ... 4

2.2.2 Hva ville praktisk skje ved begjæring av gjenåpning? ... 5

2.3 Hvordan gjenåpning ble behandlet i lovverket ... 6

3 SAKER SOM BLE GJENOPPTATT ETTER STRAFFEPROSESSLOVEN 1887 7 3.1 Innledning ... 7

3.2 Hetle saken ... 7

3.3 Hoel- sakene ... 9

4 STRAFFEPROSESSLOVEN AV 1981 ... 12

4.1 Innledning ... 12

4.2 Revidering av reglene for gjenåpning ... 12

4.2.1 Innledning ... 12

4.2.2 En ekstraordinær adgang til gjenåpning ... 12

4.2.3 Hvilken domstol som skal behandle de gjenåpnede sakene ... 13

4.2.4 Noen andre forandringer i lovverket ... 15

5 SAKER SOM BLE GJENOPPTATT ETTER STRAFFEPROSESSLOVEN 1981. FREM TIL 2004 ... 17

5.2 Bumerangsakene ... 17

5.3 Incest-sakene på 80-90-tallet ... 19

6 NOU 1996:15 LILAND-SAKEN ... 20

6.2 Per Kristian Liland blir feilaktig dømt for drap ... 20

(3)

III

6.3 Veien mot gjenåpning av Liland-saken ... 21

6.4 Kritikk som ble rettet mot behandlingen av Liland-saken ... 21

6.4.1 Opprettelsen av NOU 1996:15 Liland-saken ... 21

6.4.2 Etterforskingen ... 22

6.4.3 Dødstidspunktet ... 24

6.5 Liland-utvalgets vurdering om mulige endringer rundt regelverket om gjenåpning av straffesaker i lys av Liland-saken ... 25

7 GJENOPPTAKELSESKOMMISJONEN ... 27

7.1 Bakgrunn ... 27

7.1.1 Tre alternativer til å separere gjenåpning fra den tidligere behandlende domstol ... 27

7.1.2 Et blikk til Danmark ... 27

7.1.3 Et blikk til England ... 28

7.1.4 Sideordnet domstol eller en egen gjenopptakelseskommisjon? ... 29

7.1.5 Hva slags pågang var forventet? ... 30

7.2 Andre endringer i lovverket i forbindelse med ikrafttredelsen av gjenopptakelseskommisjonen ... 30

7.3 Gjenopptakelseskommisjonen i dag... 31

8 HVORDAN HAR DAGENS ORDNING MED GJENOPPTAKELSESKOMMISJONEN FUNGERT I PRAKSIS? ... 32

8.1 Etterkontroll av kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker. ... 32

8.2 Omfanget av begjærte gjenåpninger ... 32

8.3 Kommisjonens utredningsplikt ... 33

8.4 Å treffe innholdsmessige gode avgjørelser ... 34

8.5 Tilliten til systemet mht gjenåpning av straffesaker ... 34

8.6 Andres perspektiv ... 34

8.6.1 Riksadvokat Knut Erik Sætre ... 34

8.6.2 Professor Ståle Eskeland ... 35

9 SAKER TATT OPP AV GJENOPPTAKELSESKOMMISJONEN ... 36

9.2 Fritz Moen ... 36

9.3 Kristin saken – Til skade for siktede ... 38

9.4 Fredrik Fasting Torgersen ... 39

9.4.1 En ikke gjenåpnet gjenåpningssak ... 39

9.4.2 Avføringsbeviset ... 41

9.4.3 Tannbittbeviset ... 42

(4)

IV

9.4.4 Barnålbeviset ... 42 10 VEIEN VIDERE – PLANER FOR EN NY STRAFFEPROSESSLOV ... 44

11 AVSLUTTENDE TANKER OG OBSERVASJONER ... 46

(5)

1

1 Innledning

1.1 Oppgavens tema

I denne oppgaven vil jeg behandle gjenåpning av straffesaker i et rettshistorisk perspektiv.

Fremstillingen vil vekselvis redegjøre for lovutviklingen og et utvalgt av saker fra de forskjellige tidsperiodene, fra 1887 frem til i dag.

Jeg valgte dette temaet fordi jeg alltid har hatt en fasinasjon for ting som går galt, og konsekven- sene av dette. Vi har etter min mening et relativt trygt og stabilt rettssystem her i Norge, og jeg mener derfor at det er viktig å ikke miste synet av de svakere sidene og de feilene som blir gjort.

For å opprettholde tilliten til systemet må man ha rom for en viss kritikk og være i stand til å innrømme og rette opp de feil som blir gjort. For dem som har blitt utsatt for justismord gjennom tidene forestiller jeg meg at det er til liten trøst at for de aller fleste så innebærer et møte med domstolene en rettferdig behandling.

1.2 Hva er gjenåpning?

Å gjenåpne en sak innebærer å starte en ny rettsbehandling, til tross for at saken er rettskraftig.

For å få en sak gjenåpnet etter dagens lovverk må man i dag sende en begjæring til gjenopptakelseskommisjonen, jf. strpl §394 etter reglene i strpl kapittel 27. Gjenopptakelseskommisjonen er et uavhengig organ som siden 2004 behandler begjæringer om gjenåpning av straffesaker, og tar stilling til om de begjærte sakene skal behandles på nytt i rettssystemet.¹ Straffeprosess- lovens kapittel 27 hjemler flere forskjellige situasjoner der det er behov og mulighet for gjen- åpning, både til gunst og til ugunst for den siktede.

Et begrep som ofte er brukt i sammenheng med gjenåpning av straffesaker er «justismord».

Disse to begrepene kan ofte samsvare med hverandre, men dekker hverandre ikke fullt ut. Mens gjenåpning er at en sak blir prøvet på nytt, og dette kan forekomme av flere grunner, er justismord «…domfellelse av en uskyldig…».²

1.3 Gjenåpning og rettsikkerhet

Det norske rettssystemet og dets prioriteringer har utviklet seg mye igjennom tidene. En av grunnpilarene i dagens rettssystem er rettsikkerhet. Omfanget av konseptet rettssikkerhet er vidt, og omfatter blant annet at alle har rett til å bli ansett som uskyldig frem til det motsatte er bevist, og at uskyldige ikke skal dømmes til straff. Prinsippet er inntatt i i Grunnloven § 96 som stadfester at, «Ingen kan dømmes uten etter lov eller straffes uten etter dom. Enhver har rett til å bli ansett som uskyldig inntil skyld er bevist etter loven.».

1 http://www.gjenopptakelse.no/, lest 20 november 2017.

2Brathholm Anders, Ståle Eskeland [red], Justismord og rettssikkerhet, 2008, s. 15.

(6)

2

Til tross for et regelverk som legger opp til og prøver å sikre disse rettighetene har justismord forekommet flere ganger gjennom historien i Norge. Uskyldige mennesker har blitt og vil bli dømt til straff. Å skape et rettssystem som er helt sikkert mot slike feil er neppe mulig. Som jurist og tidligere stortingsrepresentant Georg Apnes skrev i sin bok Panoptikon³:

«Utopia er en formel som angir de riktige doseringer av virkemidler der f.eks. alle skur- ker blir avslørt og knepet mens ingen ved uhell eller systemmisbruk blir utsatt for falsk eller uriktig anklage og sanksjoner».

Gjenåpning av straffesaker ble ikke hjemlet i norsk lov før Lov om Rettergangsmaaden i Straf- fesager, heretter omtalt som straffeprosessloven av 1887⁴. Jeg kan på ingen måte forestille meg at behovet for en slik lov ikke fantes i Norge før det.

1.4 Hvorfor rettshistorisk innfallsvinkel

Det er min mening at for å kunne skjønne dagens lovverk må man gå tilbake i historien for å se hvordan det ble til i utgangspunktet. Ved å behandle gjenåpning av straffesaker med et rettshistorisk perspektiv fikk jeg muligheten til å behandle både saker og lovverk fra det året reglene første gang ble innført i de norske lover, og helt frem til planene videre. Dette skaper et annet perspektiv på lovverket i dag, enn hva det ville gjort hvis jeg kun gikk ut ifra dagens situasjon.

Det blir lettere å forstå hvorfor reglene er som de er, da det er historien som har skapt loven.

1.5 Avgrensninger og metode

Denne oppgaven skal handle om den rettshistoriske utviklingen til gjenåpning av straffesaker, men da dette er et svært omfattende og komplisert tema valgte jeg å avgrense til å behandle de store trekkene. Jeg vil dermed ikke gå inn på mindre lovendringene innen dette temaet, og da heller ikke alle sakene som er blitt gjenopptatt. Jeg har derfor prøvd å konsentrere meg om de større lovendringene for å få frem de store utviklingstrekkene frem til i dag.

Da jeg vurderte hvilken rettspraksis jeg skulle benytte i denne oppgaven, bestemte jeg meg bevisst for å undersøke en del saker som blant mange er kjente fra før. Dette var fordi det er via media de fleste uten juridisk bakgrunn får kjennskap til saker, og dermed hvordan Norges rettssystem blir oppfattet. Det er ofte ved slike hendelser at det blir inspirert til forandringer i lovverket, noe som da gjerne har gått ut på å sikre rettsfølelsen. I straffeprosesslovene av 1987 og 1981 sine forarbeider, samt ved redigeringer av disse, fremstår folkets rettsfølelse som en viktig del av bakgrunnen for lovfestelsene og endringene gjennom årene. Det er derfor jeg har valgt å

3 Apenes, Georg, Panoptikon – Vårt gjennomsiktige samfunn, 2000, s. 104.

4 Lov 1 juli 1887 om Rettergangsmaaden i Straffesager.

(7)

3

fokusere hovedsakelig på saker som har vært kjent også utenom det juridiske miljø. Jeg har videre forsøkt å variere sakene etter hvordan det gikk feil.

Det har denne høsten vært omtalt flere saker som potensielt skal til gjenåpning. Jeg har unngått å nevne disse, da de hittil har liten historisk påvirkning. Et unntak til dette er Torgersen-saken.

Denne tok jeg med siden den har vært pågående siden 1958, og nå for syvende gang er begjært gjenopptatt.

(8)

4

2 1887 - Gjenåpning blir innført i Norges første straffeprosesslov

2.1 Bakgrunnen for å innføre gjenåpning i 1887

I 1887 fikk Norge sin første straffeprosesslov, Lov av 1 juli 1887 Rettergangsmaaden i Straffe- sager. Denne ble skapt i forbindelse med et forslag om å innføre juryordning. Christian Vs Lov inneholdt ingen regler om gjenåpning, og den nye straffeprosessloven ble dermed den første norske lov som regulerte dette spørsmålet.⁵

Hva var det som nå fikk lovgiverne inn på disse tanker? I lovens motiver blir det ikke tatt opp noen tidligere saker eller hendelser som har fungert som katalysator for at det på dette tidspunktet ble aktuelt å innføre gjenåpning i rettssystemet.⁶ Men som i dag ble det sett utenfor lande- grensene til andre lands praksis for inspirasjon til lovendringer. På dette tidspunktet hadde land som Frankrike, England, Sverige, Tyskland og Østerrike allerede innført et reglement om gjen- åpning.⁷ I Norge var det ingen mulighet for gjenåpning, uavhengig av om resultatet var å anse som opplagt feil. Høyesterett var etter Grunnloven den absolutte siste instans, og dens beslut- ninger var endelige. En slik rettstilstand anså lovgiverne, som mange land før dem, for å være en utilfredsstillende.⁸ For å sikre at loven ikke ville stride imot Grunnloven, og dens lovgiveres vilje, ble det vurdert om gjenåpning ville stride imot hva riksforsamlingen som skrev Grunnlo- ven hadde ønsket. Det ble konkludert med det antagelig ikke forelå noen ønske blant riksforsamlingen om en Grunnlovfestet sperre mot en slik mulighet tross deres festelse av Høyesterett som Norges siste instans. ⁹

2.2 Hvordan skulle en slik lovendring fungere i praksis?

2.2.1 På hvilke grunnlag skulle en kunne søke gjenåpning av en straffesak?

Forarbeidene er tydelige på at saker på et tidspunkt må ha en ende, men konstanterer i innledel- sen av motivene i forarbeidene at «…Kravet paa Afslutning træde i Skyggen for Kravet paa Retfærdighed.»¹⁰ Det ble besluttet at for å kunne begjære en sak gjenopptatt, kunne ikke saken lenger ha mulighet til å benytte seg av de alminnelige ankemuligheter.¹¹

5 Jeg har heller ikke funnet annen reguleringer, f.eks forordninger el.l, som regulerte spørsmålet. .

6 Oth. Prp. Nr. 1 1887, Angaaende Udfærdigelse af en Lov om Rettergangsmaaden i Straffesager.

7 Oth. Prp. Nr. 1. 1887, Motiver, s. 98.

(9)

5

Å gjenoppta saker til ugunst for siktede var i noen andre land ikke aktuelt, men slik ble ikke løsningen her i Norge. Allerede i innledningen til motivene for gjenåpning tok forarbeidene opp at det å ha blitt frikjent i en sak ikke skal kunne gi noen absolutt beskyttelse mot å senere bli stilt til for retten. Men det forelå et ønske om å begrense hva slags saker som kunne begjæres gjenåpnet til ugunst for siktede. Løsningen var at saker som ville føre til mildere straffereaksjo- ner enn straffarbeid ikke kunne begjæres gjenopptatt.¹²

At det var behov for å skape en hjemmel som åpnet for å gjenoppta saker der det var kommet nye bevis som fjernet all tvil om skyld syntes klart, men det ble ikke ansett som hensiktsmessig å gjøre gjenåpning avhengig av slike klare bevis. Tilfeller der det var gitt tilståelse utenfor rettsaken ble diskutert som skulle gjelde som en type nytt bevis. En tilståelse var grunnlag for å gjenoppta en sak, men den måtte ikke tas for gitt å være sann og kunne være å anse som et tvilsomt bevis. Kompleksiteten ved tilståelser var også et diskusjonstema. Temaet var problematikken om det skulle lønne seg å komme frem som en angrende synder fremfor å fornekte hva en hadde gjort.¹³ Et annet scenario som kort ble omtalt var om det skulle være mulig å begjære gjenåpning når siktede var blitt dømt for strengt, men etter riktig straffebud. Det ble ikke ansett som nødvendig å skulle hjemle en slik mulighet.¹⁴

Det ble bestemt at et annet grunnlag for å begjære en sak gjenopptatt var hvis dommen var grunnet i noe ulovlig. Om dette skulle kunne føre til en ubetinget gjenåpning ble diskutert, men det ble kommet til enighet om at dette ble en for vid mulighet. For at saken skulle kunne gjen- opptas måtte ulovligheten ha hatt en betydning for dommen.¹⁵

2.2.2 Hva ville praktisk skje ved begjæring av gjenåpning?

Første skritt for å få en sak gjenopptatt, var å sende inn en begjæring om gjenåpning til den domstol som hadde avsagt dommen som blir påklaget.¹⁶ Hvis parten fikk medhold i at saken skulle å bli gjenopptatt, ble det et diskusjonsemne hva som skulle skje med tiltalte i mellomti- den. Det syntes først at det ikke ville være riktig å holde en person fengslet når den tidligere dommen opphevdes, men det viste seg fort at dette hadde flere nyanser. Gjenåpning var ikke bare for fullstendig frifinnelse men også for å gjøre om dommen til f. eks mildere straff eller å bli dømt etter en mildere straffebestemmelse.¹⁷ Løsningen ble at den dømte som hovedregel

12 Oth. Prp. Nr. 1. 1887, Motiver, s. 97-99.

16 Oth. Prp. Nr. 1. 1887, Motiver, s. 100, og straffeprosessloven 1887 § 416.

17 Oth. Prp. Nr. 1. 1887, Motiver, Specielle Motiver, s. 100.

(10)

6

skulle fortsette den tidligere pådømte straffen, men dette kunne retten velge å fravike, jf. Strpl.

1887 § 420.

Når saken på nytt skulle opp til doms var det delte meninger om ved hvilken domstol dette skulle skje. Jurykommisjonen hadde foreslått at sakene skulle sendes direkte til Høyesterett.¹⁸ Dette forslaget fikk ikke gjennomslag i forarbeidene. En slik løsning ble ansett som en unød- vendig sløsing av Høyesteretts tid, og en løsning som ikke ville sikre noen bedre avgjørelse.

Det ble besluttet at domstolen som tidligere hadde avsagt dom i saken også skulle være rett domstol for gjenåpningssaken, men lagrettemenn eller dommere som tidligere var med på den tidligere rettsaken skulle ikke kunne være med å behandle saken på nytt.¹⁹

2.3 Hvordan gjenåpning ble behandlet i lovverket

Gjenåpning ble innført i den nye straffeprosessloven som et eget kapitel, kapittel 30, bestående av 10 paragrafer. Loven går systematisk igjennom alternativene for gjenåpning; At dommen er rettskraftig, gjenåpning er til fordel for den dømte, når den er til skade for den domfelte, hvor begjæringen skal fremsettes og hva som kreves av innhold i begjæringen, hva som skjer hvis betingelsene for gjenåpning ikke er til stede, og så til slutt hva som praktisk vil skje med, eller for, den dømte når saken får medhold til gjenåpning.

18 En tidligere kommisjon satt sammen for å forberede innføringen av en juryordning i det norske rettssystem, noe som var en viktig del av skapelsen av straffeprosessloven.

19 Oth. Prp. Nr. 1. 1887, Motiver, Specielle Motiver, s. 100, og straffeprosessloven 1881 §§ 416 og 418.

(11)

7

3 Saker som ble gjenopptatt etter straffeprosessloven 1887

3.1 Innledning

Under denne loven ble flere saker gjenåpnet. En kategori som skiller seg ut er landssviker- sakene etter andre verdenskrig. Disse sakene har jeg valgt å ikke gå inn på her med tanke på oppgavens emne. De er ytterst interessante i et historisk perspektiv om retten i Norge på den tiden, men jeg kunne gitt de en passende gjennomgående fremstilling i denne oppgaven.

Jeg vil nå fremstille to saker fra denne perioden, Hetle- og Hoel saken. Hetle saken er Norges første kjente justismord og jeg anså det dermed passende å starte behandlingen av rettspraksis med denne. Hoel saken er det første kjente tilfellet av at en person har blitt utsatt for to justismord her i Norge. Dette har etter min kunnskap bare forekommet to ganger i historien, så jeg syntes saken fortjente en plass i denne oppgaven da jeg anser slike tilfeller for å være viktige å huske for å prøve å forhindre at det samme skjer i fremtiden.

3.2 Hetle saken

Hetle saken er et mørkt kapittel i norsk rettshistorie. Ikke bare er dette et av Norges første kjente justismord, men Mikal Hetle og hans sønn Ole Hetle var de første i Norge som ble dømt med grunnlag utelukkende bygd opp av indisier.²⁰

Søndag 19 august 1906 blir Henrik Hetle funnet død med ansiktet og brystet ned i en myraktig sandjord, med hendene knyttet mot brystet og med skader i ansiktet. Han ble sist sett i live to dager tidligere da han ga beskjed til sin kone om at han skulle opp i fjellet for å arbeide, og at han skulle overnatte til dagen derpå. De sakkyndige konkluderte med at han ble kvalt i mudderet han hadde pustet inn.²¹

Så hvordan endte Mikal Hetle og hans sønner opp som mistenkte? Mikal Hetle hadde tidligere vært i en nabokonflikt med Henrik Hetle, en konflikt som dreide seg om grensen mellom deres to eiendommer. Stemningen mellom de to var ikke den beste i tiden før Henriks dødsfall, men den var heller ikke verre enn at de hjalp hverandre hvis nødvendig.²²

Nå som Henrik Hetle var funnet død begynte sladderet å gå i bygda og det var ikke lenge før noen tenkte på den fem år gamle konflikten mellom Henrik Hetle og Mikal Hetle, og tenkte at

20 Vestergården Thomas og Sigmund Aas, Skammens historie, s. 223 og 226.

21 Bergensavisa BA, Monika Nordland Yndestad. Frikjent etter sin død.

22 Vestergården Thomas og Sigmund Aas, Skammens historie, s. 224.

(12)

8

dette kunne ha en sammenheng med dødsfallet. Noen i bygda valgte å ta kontakt med en spå- kone som igjen fortalte det at det var riktig som de trodde: Mikal Hetle og hans sønner hadde myrdet Henrik Hetle. Henrik sin søster hadde like etter dette en drøm der Henrik fortalte henne at Mikal Hetle sammen med sine sønner hadde drept ham. Like etter dette forandret den rettsmedisinske kommisjonen sin konklusjon til at det var begått et drap.²³

Påtalemyndigheten ville i utgangspunktet ikke gå til sak mot Mikal og Ole Hetle, og de to første statsadvokatene i saken foreslo saken henlagt.²⁴ Riksadvokaten tok til slutt ut tiltale mot Mikal og Ole Hetle til dels for å få slutt på sladderet i byen, men med instruks til statsadvokaten om å begjære frifinnelsesdom hvis det ikke ble funnet noe domfellende bevis mot de to tiltale. Denne instruksen ble ikke fulgt. Det ble ikke oppdaget noen nye fellende bevis, men domspåstanden ble stående.²⁵ 26. juni 1907 falt dommen mot Mikal og Ole Hetle i Bergenhus lagsogns lagmannsrett. Mikal Hetle blir idømt livstid, mens Ole Hetle blir dømt til 10 år i fengsel.

Saken ble begjært gjenopptatt fire ganger før den fikk gjennomslag. Den siste begjæringen ble sendt inn i 1931 men ble i 1939 igjen forkastet. Denne beslutningen ble påkjært til Høyesterett men ble ikke behandlet før etter at Høyesterett hadde gått av under den tyske okkupasjonen Et kjæremålsutvalg utnevnt av Nasjonal Samling behandlet saken og besluttet saken gjenopptatt, 35 år etter den første domsavsigelsen.²⁶

Nye sakkyndige uttalelser ble godtatt som nytt bevis, noe som sannsynliggjorde at den tidligere dommen ikke ville bli opprettholdt ved en ny rettsak.²⁷ Mikal og Ole Hetle blir 7 april 1943 frifunnet for drapet på Henrik Hetle. Denne frifinnelsen fikk dessverre Mikal Hetle aldri opp- leve da han døde flere år tidligere. Som Egil Andrè Berglund påpeker i boken Justismord og rettsikkerhet blir det ikke i kjæremålsbeslutningen gitt noen form for kritikk av den tidligere behandlingen av saken.²⁸ En viss kritikk ville nok kunne vært naturlig da frifinnelsen skjer etter nærmere 40 år etter dommen først falt. Etter krigen vurderte justisdepartementet å gjenoppta

23 Bergensavisa BA, Monika Nordland Yndestad. Frikjent etter sin død.

24 Rt. 1942 s.247, s. 252.

25 Bratholm, Anders og Ståle Eskeland, Justismord og rettssikkerhet, s. 38-39.

26 Bratholm, Anders og Ståle Eskeland, Justismord og rettssikkerhet, s. 36-37.

27 Rt. 1942 s.247, s. 259 .

28 Bratholm, Anders og Ståle Eskeland, Justismord og rettssikkerhet, s. 44 og Rt. 1942 s. 247.

(13)

9

saken men dette ble avslått av Riksadvokaten²⁹. I dag vet fremdeles ingen med sikkerhet hvordan Henrik Hetle døde.³⁰ En teori er at han døde av hjertesvikt, noe som støttes av at han i tiden før han døde hadde klaget over dårlig hjerte og hadde besøkt legen sin i forbindelse med dette.³¹ Dommen i fra 1942 som innfridde begjæringen om gjenåpning kom med noen klargjørende uttalelser om hva som er å anse som nytt bevis i en gjenåpningssak. Det fremkommer at rettens syn på dette er at hvis det i den opprinnelige rettsaken ble brukt sakkyndige, og at det ved begjæring om gjenåpning foreligger nye uttalelser fra en mer erfaren sakkyndig som gjør at saken kommer i en annen stilling, så kan dette anses som å oppfylle kravet til nytt bevis.³² Det blir også sagt om dette at «Så vidt forståes kan det ikke støte på praktiske vanskeligheter av noen betydning eller medføre uheldige konsekvenser om man i sin alminnelighet anerkjenner nye sakkyndiges uttalelser som nytt bevis».³³

Det blir videre påpekt noen grunnleggende prinsipielle sider ved bevisbyrde i straffeprosess og gjenåpning i forhold til dette. Det blir uttalt at «… det er påtalemyndigheten som må bevise de tiltaltes skyld. Heller ikke under gjenopptakelsessaken eller ved avgjørelsen av om gjenopptakelse, skal tilstedes, er det de domfelte som skal bevise eller sannsynliggjøre at de er uskyldige…».³⁴

Det ble i 1935 gitt en fellesuttalelse fra den rettsmedisinske kommisjon i forbindelse med saken som konkluderer med at det ikke foreligger tilstrekkelig bevis for at Henrik Hetle sin død var et drap. Dommen vurderer dette som nytt bevis, og sier videre at «… fellesuttalelser fra den rettsmedisinske kommisjonen synes egnet til å bevirke frifinnelse og at gjenopptagelse derfor bør finne sted».³⁵

3.3 Hoel- sakene

Carl Hoel var den første i Norge som dokumentert er blitt utsatt for to justismord her i Norge.

Denne saken fikk ikke noen direkte påvirkning i utviklingen av lovverket, men jeg syns at slike tilfeller allikevel fortjener en plass i en fremstilling av gjenåpning av straffesaker sin historie.

29 Bratholm, Anders og Ståle Eskeland, Justismord og rettssikkerhet, s. 37.

30 Rt. 1942 s. 247 s. 252.

31 Vestergården Thomas og Sigmund Aas, Skammens historie, s. 225

32 Rt 1942 s. 247 s. 249 og 250.

33 Rt. 1942 s.247 s. 250.

34 Rt. 1942 s. 247 s. 252.

35 Rt 1942 s. 247, s. 251-252.

(14)

10

Jeg har ikke lykkes med å finne dommene i i Hoel-sakene, og baserer derfor denne fremstillingen på dr.philos. Ragnar Bye sitt bidrag i boken «Justismord og rettssikkerhet» av Anders Bratholm og Ståle Eskeland.³⁶

I 1903 brant en kvinne inne i Store Markvei i Bergen, en tragedie som ble starten en annens persons tragiske skjebne, Carl Hoel. Hoel ble for denne hendelsen dømt til 13 års fengsel, hvorav han satt inne åtte år. Ved å påpeke feil ved politiets etterforskning fikk Hoel, etter at han var sluppet ut på prøve, saken sin gjenopptatt i 1918, og fikk utbetalt 100.000 kroner i erstatning. En del av disse pengene brukte Hoel på å opprette en møbelbutikk.

Elleve år etter at Hoel ble frikjent oppsto det en brann på loftet til Hoel. Brannen ble oppdaget av Hoel sin læregutt, som bodde hjemme hos Hoel. Politiet kontaktet en brannekspert til å etterforske åstedet. Til tross for at Hoel hadde påpekt at det hadde vært problemer mellom han selv og læregutten, og at han derfor mistenkte at det var læregutten som hadde påtent loftet, ble læregutten satt til en rolle som medhjelper for brannekspertens etterforskning. Det ble i første omgang funnet noe lettantennelig skrot som ble antatt å ha blitt brukt til å tenne på loftet. Bran- neksperten sørget ikke for å sikre loftet etter sine undersøkelser, og det var dermed fri adgang til åstedet. Etter at det hadde gått flere dager fant læregutten en hjemmelaget lysestake, som de sakkyndige, en rettskjemiker og en doktoringeniør, antok at ble brukt til å sette fyr på loftet.

Læregutten hevdet at Hoel den kvelden brannen skjedde hadde oppholdt seg på loftet, før han senere dro på båttur med sin kone til Ålesund, noe Hoel benektet. Hoel benektet også enhver kjennskap til den hjemmelagde lysestaken. Til tross for at Lagmannen påpekte momentene som ga tvil rundt Hoels skyld, ble Hoel igjen dømt, til ett og et halvt års fengsel, denne gangen for forsøk på mordbrann og forsikringssvindel, og ble i tillegg «…fradømt offentlig stemmerett og offentlig tjeneste i ti år.»³⁷

Hoel begjærte saken gjenopptatt i 1932, 1935 og 1947 uten gjennomslag. Hoel kontaktet så Frodtjof Knutsen, en rettsreporter som jobbet for Aftenposten, og fikk hjelp fra han, og to er- farne etterforskere til å få saken sin gjenåpnet. Disse avhørte så seks personer, inkludert et vitne som hadde meldt seg før den tredje gjenåpningsbegjæringen. Tre av de avhørte kunne vitne om at Hoel hadde oppholdt seg på kaia kvelden loftet på påtent. Det var etter dette at høyesteretts- advokat Sven Arntzen, en anerkjent jurist, tok på seg saken etter å ha blitt tilsendt disse erklæ- ringene. Den tredje gjenåpningserklæringen hadde vært basert på det ene vitnets erklæring, men ble ikke tillagt noe vekt. I 1949 ble det igjen begjært gjenåpning, men dette vitneprovet var nå

36 Brathom, Anders og Ståle Eskeland, Justismord og rettssikkerhet, s. 43-53.

37 Brathom, Anders og Ståle Eskeland, Justismord og rettssikkerhet, s. 48.

(15)

11

støttet opp av to andre vitner. Dette til sammen ble vurdert til å synes egnet til å føre til frifinnelse, og begjæringen om gjenåpning ble så tatt til følge. Den tidligere dommen var basert på at Hoel hadde vært den siste som hadde oppholdt seg på loftet før brannen, dette kunne en nå ikke gå ut ifra. Påtalemyndigheten hevdet at disse vitneerklæringene ikke burde føre til gjenåp- ning, men fikk ikke gjennomslag for sitt synspunkt. Etter dette ble saken gjenopptatt, og Hoel ble frikjent uten at det ble ført noen hovedforhandling, noe statsadvokaten hadde samtykket til.

Hoel sonet aldri noe tid denne forbrytelsen siden han aldri ble innkalt til soning, men hans søken etter frikjennelse var drevet av et ønske om ligge i «en ren grav.»³⁸

38 Brathom, Anders og Ståle Eskeland, Justismord og rettssikkerhet, s. 53.

(16)

12

4 Straffeprosessloven av 1981

Det ble i forbindelse med revisjon av Straffeprosessloven av 1887 satt sammen en kommisjon som i 1969 la frem en innstilling med lovforslag.³⁹ Denne kommisjonens arbeid ville bli starten på flere års arbeid mot en ny straffeprosesslov. Det ble etter denne innstillingen lagt frem flere forarbeider på veien mot den nye loven. Jeg vil i denne fremstillingen ta utgangspunkt i NUT 1969:3 Innstilling om rettergangsmåten i straffesaker fra Straffeprosesslovkomiteen, da de senere forarbeidene hovedsakelig er laget med utgangspunkt i denne.

4.2 Revidering av reglene for gjenåpning

4.2.1 Innledning

I hovedpunktene til utkastet for straffeprosessloven av 1981 ble det skrevet at vilkårene for gjenåpning skulle bli «…gjort noe videre enn etter den nåværende lov».⁴⁰ Dette perspektivet ble også videreført i Ot.prp.nr 35 (1978-1979), der opprettelsen av den nye straffeprosessloven ble behandlet videre. Dette betydde ikke at kommisjonen ønsket å gjøre gjenåpning noe mer kurant enn det det var tidligere, da prinsippet om en doms endelige rettskraft fortsatt skulle stå sterkt.⁴¹ Det var særlig to viktige endringer som ble foreslått i innstillingen, en ekstraordinær adgang til gjenåpning og en forandring i hvilken domstol som skulle behandle saken etter gjen- åpning.

4.2.2 En ekstraordinær adgang til gjenåpning Den foreslåtte lov lød som følgende:

«Selv om vilkårene i §§370 eller 371 ikke er til stede, kan gjenopptakelse til gunst for siktede besluttes når Høyesterett har fraveket en lovtolkning som den tidligere har lagt til grunn og som dommen bygger på. Det samme gjelder når særlige forhold gjør det tvilsomt om dommen er riktig, og tungtveiende hensyn tilsier at spørsmålet om siktedes skyld blir prøvd på nytt.»⁴²

Bestemmelsen skulle fungere som sikkerhetsventil for dommer i tilfeller der det at dommen blir stående ville virke støtende. Den ekstraordinære adgangen til gjenåpning skulle bli brukt med

39 NUT 1969:3 Innstilling om rettergangsmåten i straffesaker fra Straffeprosesslovkomiteen.

40 NUT 1969:3 s. 142.

41 NUT 1969:3 s. 339, § 371 (1).

42 NUT 1969:3 s. 47, § 372.

(17)

13

stor varsomhet.⁴³ Danmark og Østerrike ble brukt som inspirasjonskilde da de der allerede inn- ført hjemler som åpnet å få sin sak gjenåpnet uten at det forelå noen nye bevis eller opplysninger. Lignende regel fantes også i Sverige, men der måtte det foreligge nye omstendigheter eller bevis, men disse behøvde ikke alene å måtte stå for grunnlaget for gjenåpningen. Det var totalvurderingen som ble avgjørende. Også Finland fikk etter en revisjon av loven en lignende bestemmelse.⁴⁴

Det ble så i et senere forarbeid, Ot.prp. nr 35 (1978-1979), ytret stor skeptisk til denne utvidel- sen for å gjenoppta straffesaker, og det ble omtalt som et «radikalt» skritt av lagmann Nissen og ble advart mot av Riksadvokat Dorenfeldt.⁴⁵ Skepsis ble også ytret av Dommerforeningens lovutvalg, lagmannen i Agder, statsadvokaten i Nordland og politiembetsmennenes Landsfore- ning utvalg for strafferett og kriminologi. Departementet fant imidlertid at det var ønskelig med en slik sikkerhetsventil, så lenge den ble brukt med varsomhet slik som det ble gitt utrykk for i motivene til innstilligen.⁴⁶

I den siste innstillingen før loven ble vedtatt i 1981, ble igjen denne paragrafen utpekt som den store endringen i reglene for gjenåpning, og det ble endelig fastslått at paragrafen skal brukes med stor varsomhet og bestemmelsen fikk den endelige ordlyden «Det samme gjelder når sær- lige forhold gjør det meget tvilsomt om dommen er riktig, og tungtveiende hensyn tilsier at spørsmålet om siktedes skyld blir prøvd på ny.»⁴⁷

I forbindelse med forarbeidene til å innføre en to-instansording i 1993 ble også flere sider ved gjenåpning drøftet. Deriblant denne ekstraordinære adgangen til gjenåpning når dommen syntes uriktig. Ordlyden i bestemmelse ble etter dette myket opp ved å forandre kravet om at det måtte være «meget tvilsomt» at dommen var ukorrekt, til at det bare skulle være «tvilsomt».⁴⁸

4.2.3 Hvilken domstol som skal behandle de gjenåpnede sakene

Denne bestemmelsen ble den andre store endringen i rettsreglene om gjenåpning av straffesaker. Den foreslåtte lov lød som følgende:

«Er den angrepne dom avsagt av herreds- eller byrett, fremsettes begjæringen for lagmannsret- ten. Dette gjelder selv om det etter anke er avsagt dom i høyere instans, såfremt ankedomstolen

43 NUT 1969:3 s. 334.

44 NUT 1969:3, s. 343.

45 Ot.prp. nr.35 (1978-1979), s. 228.

46 Ot.prp. nr.35 (1978-1979), s. 228 – 229.

47 Innst. O. nr. 37 (1980-1981) s. 83.

48 Ot.prp.nr. 78 (1992-1993), s. 63 og 105.

(18)

14

ikke har prøvet den side av dommen som angrepet rettes mot. Er dommen avsagt av lagmannsrett eller Høyesterett, fremsettes begjæringen for Høyesteretts kjæremålsutvalg.⁴⁹»

I innstillingen fra 1969 om rettergangsmåten i straffesaker ble det sett tilbake til en tidligere kommisjons vurderinger. Det hadde der blitt foreslått at gjenåpningssaker skulle gå til Høyes- terett. Dette hadde på tiden det ble skrevet samsvart med hva som var praksis i andre europeiske land. Dette situasjonen var nå utdatert, og i de fleste land, bortsett fra Tyskland, var normen nå at en annen domstol på nivå med en den som tidligere hadde avsagt den påklagde dommen ville behandle den gjenopptatte saken ved ny rettssak.⁵⁰

Det ble videre i innstillingen lagt frem noen argumenter for å beholde den tidligere ordningen, men disse ble betydelig utveiet av dens ulemper og fordelene for en ny ordning. En fordel ved den tidligere ordningen som ble ytret, var at dommerne som tidligere har behandlet saken er best egnet til å vurdere om det virkelig foreligger nye omstendigheter eller bevis i saken. Denne fordelen mister sin styrke hvis det er gått lengere tid da dommernes hukommelse om sakens sider kan ha blitt svekket. Et annet viktig moment mot å bruke de samme dommerne, er at det kan være vanskelig å se en tidligere behandlet sak med nye øyne. Det å få en sak behandlet av en ny domstol og med nye dommere kan også virke positivt på rettsfølelsen, da dette lettere gir en følelse av at det har forekommet en ny behandling. For å forhindre at de samme dommerne behandler saken på nytt, var det derfor lagt inn en sperre mot dette i lovens § 418.⁵¹

Det ble også vurdert å skape et eget kontrollorgan for gjenåpningssaker for å nettopp sikre denne rettsfølelsen og separere den nye behandlingen av saken fra den tidligere. Danmark hadde nesten 40 år tidligere skapt et slikt kontrollorgan, en ordning Danmark på den tiden virket for- nøyd med. Å skape et slikt kontrollorgan her i Norge ble vurdert som ikke å være nødvendig på dette tidspunktet. Innstillingen avslutter med å fremme forslaget om å endre praksisen om hvilken domstol som skal behandle den gjenopptatte saken, og foreslår at behandlingen av begjæ- ringen skal utføres av den overordnede domstol til den domstol som sist behandlet den påklagde delen av dommen.⁵²

Dette lovforslaget ble videre drøftet i Ot.prp.nr 35 (1978-1979), og det ble også her ytet en viss skepsis. Høyesterett var ikke overbevist om den nye løsningen, og var bekymret for om dette vil bety en for stor arbeidsbyrde for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Høyesterett, samt Dommer- foreningens lovutvalg, ytret en bekymring for hvordan skyldspørsmålet skulle vurderes når

49 NUT 1969:3, s. 47.

50 NUT 1969:3, s. 344.

51 NUT 1969:3, s. 344-345.

52 NUT 1969:3, s. 345-346.

(19)

15

jury-ordningen ble innført, ville det da ikke foreligge domsgrunner. Dommerforeningens lovutvalg hadde videre ingen innspill mot den nye ordningen. Men blant dem var lagmann Backer som derimot var imot den nye ordningen og foretrakk en løsning der den samme domstolen og dommerne behandler saken ved gjenåpning. Lagmannen i Agder anså regelen som uhensikts- messig da hans vurdering var at de dommerne som hadde avsagt den tidligere dommen ville være best egnet til å vurdere om det forelå nye bevis. Lagmann Nissen viste bekymring for hva som ville skje hvis en sak ble gjenopptatt på grunnlag av at en dommer i Høyesterett var skyldig i et straffbart forhold, og at dette problemet burde ha blitt drøftet nærmere. Den norske advo- katforening, utvalg for strafferett og kriminologi, ga sin tilslutning til den nye ordningen, det gjorde også sorenskriver i Romsdal og politiembetsmennenes Landsforening, utvalg for strafferett og kriminologi.

Departementet vurderte fordelene med å la de tidligere dommerne behandle saken opp mot ulempene dette ville medføre, og kom frem til at de prinsipielle hensynene veide tyngst og at saken derfor skulle vurderes av dommere som ikke tidligere hadde behandlet saken. Departe- mentet ble derimot overbevist av Høyesteretts innslag mot at saken skulle føres for en overord- net domstol, og videreførte ikke denne løsningen.⁵³ Disse løsningene ble også gjennomført i straffeprosesslovens siste forarbeider.⁵⁴

4.2.4 Noen andre forandringer i lovverket

Foruten de overnevnte endringene ble det gjort flere små endringer i loven. Jeg vil her nevne noen av dem. Disse er valgt ut ifra deres praktiske betydning for begjæring av gjenåpning. Det ble lagt til en adgang til gjenåpning hvis en dommer som hadde deltatt i behandlingen av saken var ugild eller burde ha vært utelukket fra dommerstillingen etter loven og at dette «kan ha hatt»

betydning for utfallet av saken.⁵⁵ En praktisk viktigere endring ble gjort ved hovedbestemmel- sen for gjenåpning § 391 (3). Ved opprettelsen av straffeprosessloven 1887 var det hjemlet en mulighet i § 414 (2) til å gjenoppta saken hvis nye opplysninger eller bevis var kommet frem, og kravet var da at dette skulle kunne føre til å kunne bruke en mildere straffebestemmelse eller føre til en mildere straff. Dette kriteriet ble i forbindelse med vedtakelsen av straffeloven av 1902⁵⁶ gjort strengere ved det det måtte kunne føre til å bruke en mildere straffebestemmelse og kunne føre til en mildere straff.⁵⁷ Innstillingen anså denne endringen som å ha innskrenket

53 Ot.prp. nr.35 (1978-1979), s. 229 og 230.

54 Innst.O.nr.37(1980-1981), s. 83, §§ 394 og 395.

55 NUT 1969:3, s. 47 og 342.

56 Straffelov av 1902.

57 NUT 1969:3, s. 342.

(20)

16

for mye og ble dermed endret til «…anvendelse av en mildere straffebestemmelse eller en vesentlig mildere rettsfølge.⁵⁸» Den nye loven fikk ikke bare en revisjon av hva lovene hjemlet, men fikk også et merkbart modernisert språk, og gjennomgikk dessuten også flere strukturelle og syntaktiske endringer.⁵⁹

58 NUT 1969:3, s. 47.

59 NUT 1969:3, s. 344.

(21)

17

5 Saker som ble gjenopptatt etter straffeprosessloven 1981.

frem til 2004

Jeg vil for denne tidsepoken først behandle Bumerangsakene og incest-sakene på 80-90-tallet.

Fra samme epoke vil jeg i det neste kapittelet behandle Liland-saken. Bumerangsakene handler om tilfeller av politivold i Bergen, noe som utviklet seg til straffeforfølgning av de som vitnet mot politiet. Incest-sakene omhandler en tid der mange ble uskyldig dømt for å ha hatt seksuell omgang med barn basert på legeuttalelser. Jeg redegjør for en av disse sakene, Hage saken, der faren ble dømt for å ha misbrukt sine to barn eter beskyldninger fra sin ekskone. Jeg valgte disse sakene både fordi jeg vil variere hva slags saker jeg behandler, men også fordi at dette er saker som virkelig kom ut i det offentlige, og slik påvirket det offentliges inntrykk at justismord.

Sakene kan også belyse en annen side ved det å bli siktet for noe en ikke har gjort, da begge sakene har tilfeller der en av de tiltalte besluttet å ta livet sitt.

5.2 Bumerangsakene

Bumerang-sakene skiller seg fra de andre sakene jeg omtaler i denne oppgaven. Saken omhandler en gruppe mennesker som ble feilaktig dømt for å avgi falsk forklaring om politivold i Ber- gen på 70-80-tallet. Denne saken er etter min mening en av de sakene som er i stand til å sette tillitten til Norges rettssystem på spill, da disse menneskene ikke bare ble feil behandlet av politiet, men også senere av domstolene, to instanser som er laget for å beskytte samfunnet. Jeg vil i den anledning sitere Dommer Kåre Lassen:

«Ville man kunne tenke seg et mer hjerteskjærende justismord enn en fellende dom for falsk anklage om politivold dersom det virkelige forhold er at tiltalte – i samsvar med sin egen opp- rettholdte forklaring – virkelig ble behandlet med ulovlig vold? Dette ville jo innebære en rettslig forvoldt knebling – og fengselsavstraffelse – i tillegg til voldsundertrykkelsen fra tjeneste- hold.»⁶⁰

Bumerangsakene kan sies å ha startet etter at Gunnar Nordhus og Edvard Vogt la frem en forsk- ningsrapport om vold i Bergen, der deres forsking hadde avdekket et stort omfang av politivold i Bergen. Det hadde ikke vært deres intensjon å granske dette emnet, men deres undersøkelser ble utvidet til å også spesifikt omhandle dette, etter at flere av undersøkelsene kom inn på temaet. Når forskningsrapporten ble publisert fikk delen om politivold stor oppmerksomhet. Jus- tisdepartementet satte i gang en granskningsrapport for å undersøke problematikken videre.

60 Bergens tidende 25 juli 1989.

(22)

18

Rapporten konkluderte med at politivold var et stort problem i Bergen. Både forskningsrapporten og granskingsrapporten ble mottatt med stor kritikk. Etter dette fortsatte Nordhus og Vogt å undersøke politivolden i Bergen. De kontaktet etter hvert Anders Bratholm, som hadde jobbet med granskingsrapporten, som så tok del i arbeidet. De fremla sine undersøkelser som besto av 200 forklaringer fra 135 forskjellige personer. Dette førte til at Riksadvokaten satte i gang tje- nestemenn fra Oslo politikammer til å etterforske saken. Denne etterforskingen resulterte i 368 saker, hvorav alle bortsett fra én sak ble henlagt eller var foreldet. I denne siste saken ble en politimann dømt for å ha lugget en arrestant, men han ble senere frifunnet. Det ble så satt i gang en etterforsking mot 50-60 av de som hadde avgitt forklaring mot politiet, hvorav 15 av sakene ledet til at det ble tatt ut tiltale, og av de ble 10 dømt. Flere av de dømte forsøkte like etter å anke saken sin og/eller å få den gjenopptatt uten hell. ⁶¹

Åtte år etter domfellelsen søkte igjen syv av de domfelte om gjenåpning via strpl § 392(2), en bestemmelse som åpner for gjenåpning i tilfeller der særlige forhold gjør det tvilsomt at dommen er riktig. Dette er den såkalte ekstraordinære adgangen til gjenåpning som ble behandlet tidligere i oppgaven, og som krever videre at tungtveiende hensyn skal foreligge for å prøve siktedes skyld på nytt.

Høyesterett vurderte det som at det hadde forekommet politivold ved Bergen politikammer, og at politimennenes vitneforklaringer var blitt for tungt vektlagt og burde ha blitt støttet opp av andre tungtveiende beviser for at de domfelte skulle ha kunnet blitt dømt for falsk forklaring.

Det ble også ansett som «…overveiende sannsynlig at noen av tjenestemennene forklarte seg usant.⁶²» At bevisene hovedsakelig gikk ut på de aktuelle politimennenes forklaringer, samt vektleggingen av disse, gjorde at Høyesterett anså at kravet om «særlige forhold» var oppfylt.

Kravet til at «tungtveiende hensyn» skulle tilsi at siktedes skyld burde prøves på nytt vurderte Høyesterett også som å være oppfylt. Dette ble da begrunnet i at rettsområdet sakene gjaldt, ulovlig voldsbruk av politiet var, og er, «…en trussel mot sentrale demokratiske verdier⁶³.»

Med dette til grunn anså Høyesterett at kravene til gjenåpning var oppfylt.⁶⁴ De syv ble så frikjent i Gulating lagmannsrett 16 april 1998, og ble senere tildelt erstatninger.⁶⁵

For én av de nå frikjente var en større skade skjedd som ikke kunne rettes opp ved erstatning.

Hans kone hadde også blitt tiltalt for falsk forklaring på samme tidspunkt som han selv. Hun

61 Rt. 1998 s.11, s. 11-13.

62 Rt. 1998 s.11, s. 17.

63 Rt. 1998 s.11, s. 19.

64 Rt. 1998 s.11, s. 18-20.

65 Rt. 2000 s. 172.

(23)

19

holdt ikke ut påkjenningen av å skulle bli tiltalt. Den 27 år gamle kvinnen, som var gravid i fjerde måned, tok sitt eget liv ved å hoppe ut fra tiende etasje.⁶⁶

5.3 Incest-sakene på 80-90-tallet

På 80-90-tallet oppsto det i vesten flere saker om seksuelt misbruk av barn, og av de var flere incestsaker. Incest er definert som seksuell omgang mellom nære slektninger i nedstigende linje, eller med søsken.⁶⁷ Dette fenomenet skjedde på bakgrunn av to misforståelser, at barn ikke var i stand til å lyve om noe så alvorlig og at det på tidspunktet var en feil av oppfatning av hvor ofte overgrep mot barn skjedde. Som lagmann og høyesterettsadvokat Trygve Lange- Nielsen skriver i boken Justismord og rettssikkerhet: «Som alltid når massive emosjonelle holdninger oppstår i et samfunn, vil rettssikkerheten trues».⁶⁸ Den mest kjente saken om misbruk av barn i Norge er den såkalte Bjugn-saken. Denne vil jeg ikke gå inn på her da den faller utenfor oppgavens tema. Jeg vil nå redegjøre for èn av de gjenopptatte sakene, Hage-saken.

Atle Hage ble 26 desember 1984 dømt til ett års fengsel for å ha seksuelt misbrukt sine to barm, en datter rundt 5-7 år og en sønn 3-5 år. Saken var basert på anklagelser fra moren etter at han og Atle hadde skilt seg. Barna ble aldri avhørt av domstolen, men to sakkyndige hadde to år tidligere hatt samtaler med dem, med mors tilstedeværelse, under saken om samværsrett. Disse sakkyndige hadde ikke hatt noen samtaler med barna i forbindelse med straffesaken. Hagen anket dommen og søkte om benådning uten hell. Han tok sitt liv i 1987, like etter at han ble sluppet fri fra fengsel.⁶⁹ I 1997 ble saken begjært gjenåpnet etter ønske av Hages to barn. Ingen av barna kunne erindre noen slike opplevelser med faren, og at de på ikke hadde visst at det ble ført noen sak mot faren deres i 1987. Hage ble så, som flere før han, frikjent etter sin død.⁷⁰

66 https://www.vg.no/nyheter/innenriks/bumerang-tiltalt-tok-sitt-liv/a/11447/.

67 Straffeprosessloven 1981, §§ 312 og 313.

68 Bratholm, Anders, og Ståle Eskeland, Justismord og rettssikkerhet, s. 95 – 97.

69 Bratholm, Anders, og Ståle Eskeland, Justismord og rettssikkerhet, s. 106 og 107.

70 Bratholm, Anders, og Ståle Eskeland, Justismord og rettssikkerhet, s. 106-110, og Vestegården, Thomas og Sigmund Aas. Skammens historie, s. 238-239.

(24)

20

6 NOU 1996:15 Liland-saken

En av sakene som kanskje har hatt størst direkte innflytelse på gjenåpning av straffesaker er Liland saken. Saken kan anses som å ha vært «Det første store gjennombruddet for forståelsen av at justismord forekommer oftere enn vi liker å tro…»⁷¹ Denne saken førte til at Stortinget opprettet en granskningskommisjon for å undersøke og vurdere politiets og påtalemyndighete- nes behandling av saken. Den skulle ikke se på hvordan domstolene hadde behandlet saken.⁷² Jeg vil i dette kapittelet først behandle sakens bakgrunn og hendelsesforløp, deretter gå igjennom hovedpunktene av kritikken som er blitt rettet mot hvordan saken ble behandlet, for å så avslutte med hvilke regelendringer Liland-utvalget foreslo som en konsekvens av dette.

6.2 Per Kristian Liland blir feilaktig dømt for drap

Liland-saken er en sak som kom til å ha stor innvirkning på gjenåpning av straffesaker. Jeg vil i dette kapittelet behandle Liland-saken, og deretter i de neste delkapitlene hvordan saken på- virket gjenåpning av straffesaker i Norge.

Julaften 1969 klokken 10:45 i Fredrikstad, på et sted som på folkemunne ble kalt «lille helvete», ble John Olav Larsen og Håkon Edvard Johansen funnet drept hjemme hos Larsen. De ble begge funnet med store skader og det var betydelig mengde blod på stedet. Per Kristian Liland hadde tidligere bodd med Larsen, men hadde like før flyttet ut. Liland ble pågrepet i nærheten av Larsens hjem allerede like før klokken 12:00 samme dag.⁷³

Mistanken mot Liland var bygget hovedsakelig på fire omstendigheter. For det første hadde Liland som nevnt bodd med Larsen og var dermed en del av Larsen og Johansens omgangskrets.

For det andre var Liland tidligere dømt for vold og det fantes vitneutsagn som tilsa at han kunne være vanskelig under påvirkning av alkohol. For det tredje var det vitneutsagn som tilsa at det hadde vært problemer mellom Liland og Larsen, blant annet en hendelse der Liland hadde svunget en øks foran Larsen. Til slutt var Liland observert rundt Larsen sitt hjem 23-24 desember. Det har aldri på noe tidspunkt i denne saken foreligget noen tekniske bevis mot Liland.⁷⁴ Liland ble dømt 3. juli 1970 for å ha begått drap under særdeles skjerpede omstendigheter, og ble idømt livstid pluss sikring inntil 10 år. Liland anket denne dommen, men saken ble forkastet

71 Eskeland, Ståle, Strafferett, s. 519

72 NOU 1996:15, s. 13.

73 Vestegården, Thomas og Sigmund Aas. Skammens historie, s. 226.

74 NOU 1996:15, kapittel 3.6.2, s. 52.

(25)

21

av høyesterettsdom 28. november 1970. Desember året etter begjærte Liland saken sin gjenopptatt, denne begjæringen ble forkastet ved Eidsivating lagmannsretts beslutning 7. mai 1975.

Liland sonet 13 år i fengsel, frem til 22. juni 1983. Dagen etter sikringstiden gikk ut 10 år senere, 23. juni 1993, begjærte Liland igjen saken sin gjenopptatt basert på nye uttalelser fra medisinske sakkyndige. Disse uttalelsene argumenterte for at Larsen og Johansen var blitt drept på et annet tidspunkt enn hva som var lagt til grunn i den fellende dommen. Lilands begjæring fikk medhold fra Eidsivating lagmannsrett ved kjennelse 29. april 1994. Denne beslutningen ble påkjært av påtalemyndighetene, men dette ble forkastet av Høyesterettskjæremålsutvalg.⁷⁵ Det ble så tatt ut ny tiltale mot Liland. 21 november samme år ble saken behandlet og Liland ble frikjent samme dag uten at det ble ført noen bevis.

6.3 Veien mot gjenåpning av Liland-saken

Det at Liland fikk medhold i sin siste begjæring om gjenåpning var ikke en prosess som gikk av seg selv. Bak denne gjenåpningen lå et omfattende arbeid av flere personer som i utgangspunktet ikke hadde noen tilknytning til saken. Vibeke og Sten Ekroth, som skrev boken Jule- morderen i Lille Helvete, og Tore Sandberg var de store pådriverne for å få Lilands sak gjen- åpnet. Ekteparet Ekroth fikk interesse av saken etter at de ved en tilfeldighet endte opp i Lilands rettssak og forsto at noe var galt med behandlingen. De begynte så en selvstendig etterforsking der de blant annet tok opp benyttet lydopptaker i rettssalen. Ekteparet prøvde i lang tid å over- bevise norsk presse om at det forelå et justismord men uten hell, og ble på et tidspunkt utvist fra Norge for deres aktiviteter. Etter 20 år leste Sandberg deres 3000 sider lange dokumentasjon og fikk interesse for saken. Sandberg går så igjennom, og etterprøver, all dokumentasjonen fra Ekroths bok og går igjennom saken fra start til slutt. Det blir også rettet kritikk mot medienes rolle i hvordan saken forløp seg. Dette arbeidet resulterte i boken Øksedrapene i Lille Helvete.⁷⁶ I granskningskomiteen, som jeg nå vil behandle i neste delkapittel, ble Sandberg rolle i å få saken oppklart bemerket, da den siste begjæringen er å anse som en direkte følge av hans bok.⁷⁷ 6.4 Kritikk som ble rettet mot behandlingen av Liland-saken

6.4.1 Opprettelsen av NOU 1996:15 Liland-saken

Etter at Liland ble frikjent ba Stortinget Regjeringen om å sette sammen en granskningskommisjon «…for å granske og vurdere politiets og påtalemyndighetenes behandling av Lilandsa- ken». ⁷⁸ Denne granskningskommisjonen, som jeg heretter refererer til som Liland-utvalget, la

75 Rt. 1994 s. 1149.

76 Brathholm, Anders og Ståle Eskeland, Justismord og rettssikkerhet, s. 205-209.

77 NOU 1996:15, s. 112.

78 NOU 1996:15, s. 13.

(26)

22

frem en omfattende rapport som dekket hendelsesforløpet fra drapet og til en drøfting av om erfaringene de har gjort bør føre til endringer i regelverket. Rapporten er baser på et vidt spekter av kilder, mye av det fra bøker skrevet av dem som var med på å kjempe for å få saken gjenopptatt.⁷⁹ Siden rapporten er skrevet på dette grunnlag har jeg valgt å basere den videre fremstillingen på denne rapporten.

Da dette er en omfattende sak og rapport har jeg valgt å fokusere på etterforskingen, dødstids- punktet og utvalgets tanker rundt erfaringene fra Liland-saken burde føre til regelendringer, da disse tre temaene fremstår som de mest kritiske punktene.

6.4.2 Etterforskingen

Det sentrale spørsmålet i dette temaet er om etterforskingen var å anse som objektiv. Her satt Liland-utvalget frem fire særlige aspekter: For det første at samfunnet forventer at politiet et- terforsker med et åpent sinn; For det andre at politiet plikter å kartlegge omstendigheter som taler til den mistenktes eller tiltaltes fordel; For det tredje at en mistanke mot en person som er basert på indisier ikke skal sette sperre for å undersøke muligheten for andre gjerningsmenn;

Og til slutt at politiets etterforsking lever opp til den standard av kvalitet som er forventet av deres arbeid. Liland-utvalget konkluderte med at behandlingen av saken i etterforskingsstadiet hadde sviktet.⁸⁰

En feil under etterforskningen som utvalget vurderte som vesentlig var fastsettelsen av draps- tidspunktet. ⁸¹ Politiet jobbet de første månedene med utgangspunkt i at drapene hadde skjedd 23. desember, men dette ble så endret til 22. desember. Denne forandringen forstår utvalget å ha vært basert på et vitneutsagn som sa at det «…lå nysnø på trappen, og at han la merke til at det ikke var fotspor i snøen.»⁸² 23. desember rundt klokken 16.40. Denne forklaringen ble først gitt 5. mars 1970, over to måneder etter observasjonen. Utvalget syntes det vanskelig å forstå at politiet kunne velge å fokusere etterforskingen til denne datoen basert kun på dette vitnemå- let, men at det fremstår som at det var det som skjedde. Liland kunne for øvrig knyttes til åstedet på to tidspunkter denne dagen, han vasket senere buksene han hadde brukt, og noen naboer vitnet om usedvanlig mye bråk denne dagen, men endret dette utsagnet noe senere. Et argument som gikk imot teorien om at Larsen og Johansen var blitt drept 22. desember var at andre naboer vitnet om å ha sett dem 23. desember, og om annen aktivitet som tydet på at de fremdeles var i live. De rettsmedisinske undersøkelsene gikk på dette tidspunktet ikke imot at drapet kunne ha

79 NOU 1996:15, s. 14-16.

80 NOU 1996:15, s. 50 og 51.

81 NOU 1996:15, s. 55.

82 NOU 1996:15, s. 36.

(27)

23

skjedd den 22. desember, men forutsatte at Johnsen levde i flere timer etter han ble utsatt for skadene.⁸³ Dette temaet vil bli behandlet videre i neste delkapittel.

En annen del av etterforskingen utvalget stiller seg klart kritisk til er at etterforskningen kon- sentrerte seg for mye om Liland. ⁸⁴ Politiet hadde i starten av etterforskingen en annen person under mistanke, en mann som ble kalt «Stepper’n». På dette tidspunktet var det antatt at drapene hadde skjedd 23. desember. «Stepper’n» ble tatt inn til varetekt etter at han var observert rundt åstedet mindre enn en time etter at drapene var blitt oppdaget. «Stepper’n» fremstår i avhør som å ha vært uvenn med Liland, og at han «…fra tid til annen hadde hatt tilhold hos John Larsen.»⁸⁵ Han avgir så to motstridene forklaringer. Politiet tar inn vitneforklaringer for å kontrollere

«Steppern’s» forklaring og hans avgitte handlingsforløp blir så bekreftet. Disse avhørene ble ikke foretatt før etter han ble løslatt 25. desember. To av de kanskje mest sentrale vitnene ble aldri avhørt av politiet, den tredje, Ole som «Stepper’n» skal ha brukt store deler av den aktuelle tiden med, ble ikke avhørt av politiet før i 1974. Utvalget vurderte disse undersøkelsene som høyst utilstrekkelige, og at undersøkelsene av «Steppern»’s alibi bare ble halvveis utført. Etter min forståelse av rapporten redegjør «Stepper’n» ikke for sine foretagelser den 22. desember.

86 Det hadde blitt ytret en teori om at «Stepper’n» bevisst ble holdt utenfor saken av politiet og at det var derfor han ikke ble videre etterforsket. Denne muligheten drøfter Liland-utvalget men kommer frem til at dette var lite sannsynlig.⁸⁷ Jeg går derfor ikke nærmere inn på dette aspektet.

Utvalget påpeker at Liland helt fra starten ble mistenkt og pågrepet uten noen konkrete holde- punkter eller tekniske bevis. Utvalget anså det som å ha foreligget nok bevis i starten for å oppfylle kravet til «skjellig mistanke», og dermed til å opprettholde den utførte varetektsfeng- slingen, men ikke til å gjennomføre en straffesak. Utvalget anså det derimot ikke som forsvarlig å utelukke etterforsking etter andre mistenkte. ⁸⁸

Liland-utvalget stiller spørsmålet ved om det var riktig å reise tiltale mot Liland og besvarer dette med at si at «…det vanskelig kan kritiseres at påtalemyndigheten velger å la saken bli avgjort av rettslig behandling, selv om det på tiltaletidspunktet kunne fremstå som tvilsomt om en slik behandling ville føre til fellende dom.» ⁸⁹

83 NOU 1996:15, s. 53 og 54.

84 NOU 1996:15, s. 56.

85 NOU 1996:15, s. 41.

86 NOU 1996:15, s. 41-43 og 46-47.

87 NOU 1996:15, s. 47.

88 NOU 1996:15, s. 51 og 52.

89 NOU 1996:15, s. 54.

(28)

24 6.4.3 Dødstidspunktet

Et av de viktigste momentene som førte til at Liland ble frikjent var, som nevnt ovenfor, at det ble lagt frem nye sakkyndige uttalelser som endret det antatte tidspunktet Larsen og Johansen ble drept. Liland-utvalget behandlet da naturligvis dette i sin rapport. Jeg vil i dette delkapittelet legge frem deres vurdering av hvordan dette ble håndtert i saken frem til den til slutt ble gjenopptatt.

Å avgjøre tidspunktet drapet skjedde var, og er, avgjørende for å vurdere mistenktes mulighet til å ha begått drap, og en rettsmedisinsk undersøkelse er en viktig del av en slik vurdering. Da Larsen og Johansen ble funnet ble det bare foretatt en overflatisk undersøkelse siden rettsmedisineren ikke var å få tak i. Likene ble ikke videre undersøkt før 11.00 neste dag, og på dette tidspunktet var det for sent å måle kroppstemperatur for å avgjøre dødstidspunktet. Politiet hadde anledning til å foreta en slik måling tidligere, men dette ble ikke gjort. Legen som foretok den nevnte undersøkelsen på stedet ga noen selvmotsigende opplysninger om tidspunktet. Li- kene ble som nevnt undersøkt dagen etter, men disse observasjonene ble ikke ført inn i en egen rapport, men ble heller skrevet inn sammen med obduksjonsrapporten som ble foretatt dagen etter, 27. desember. Det fremstår som om Liland-utvalget syntes disse observasjonene fortrinns- vis skulle ha blitt fremstilt separat, da det var opplagt at det var en drapssak. ⁹⁰

Et annet moment som blir drøftet i rapporten og som er egnet til å si noe om dødstidspunktet er dødsstivhet. Dødsstivhet er stivhet og fasthet i muskulatur som inntrer gradvis etter døden. I hvilket stadium en kropp er i denne prosessen vil si noe om hvor lenge en person har vært død.

91 Utvalget anser rapportene som ble skrevet om Larsen og Johansens dødsstivhet for ufullsten- dige og lite spesifikke om på hvilket tidspunkt observasjonene var blitt gjort, 25. eller 27. desember. ⁹²

Det avgjørende momentet som gjorde at Liland fikk saken sin gjenopptatt omhandlet en inn- vendig undersøkelse av Johansens hode. Det ble her hevdet at Johansen måtte ha levd i mini- mum 12 timer etter at han ble påført skadene, noe som ble basert på observerte blodansamlinger i hjernen. Problemet var at slike observasjoner ikke er mulig uten å utføre mikroskop-undersø- kelse av blødningen, noe som ikke ble gjort selv om dette var fullt mulig. En slik undersøkelse kunne ha oppklart hvor lenge Johansen levde etter skadene og kunne skånet Liland for doms- fellelsen, eller kunne ha ført til frifinnelse under ankesaken eller den første gjenåpningssaken.

90 NOU 1996:15, s. 63-66.

91 https://sml.snl.no/d%C3%B8dsstivhet.

92 NOU 1996:15, s. 66-67.

(29)

25

At en slik undersøkelse ikke ble gjort anser Liland-utvalget som kritikkverdig og vanskelig å forstå. ⁹³

Avslutningsvis påpeker Liland-utvalget noen betydelige feil med hensyn til innleveringer av rapporter til Den Rettsmedisinske Kommisjon, mangel på å utarbeide skriftlig redegjørelse etter oppfordring fra politiet og mangel på å få i obduksjonsrapporten at rettsmedisinerne antok at Larsen og Johansen ble skadet på et tidspunkt mellom kvelden 22. desember og tidlig på dagen 23. desember, og at Johansen overlevde minst 12 timer etter skadene. Dette går jeg ikke noe videre inn på her.

6.5 Liland-utvalgets vurdering om mulige endringer rundt regelverket om gjenåpning av straffesaker i lys av Liland-saken

En del av utvalgets mandat var å undersøke om saksbehandlingsreglene trengte endringer på bakgrunn av hva de lærte etter utredningen om Liland-saken. ⁹⁴ Siden starten av saken hadde regelverket allerede gått igjennom flere endringer, og noen av disse kunne kanskje ha forhindret at Liland ble fengslet eller at saken ville ha blitt gjenåpnet tidligere. Det blir her påpekt innfø- ringen av to-instansordningen i 1993, at hovedpunktene i rettens bevisvurdering nå skal komme frem i domsgrunnene, dommere som tidligere har behandlet saken skal ikke ta del i behandlingen av gjenåpningsbegjæringen, en viss oppmykning i bestemmelsen om selve kravet til om hvor tvilsomt det skal være at en dom er uriktig ved bruk av dette grunnlaget og en oppdatert påtaleinstruks av stor betydning for politiets etterforskning.⁹⁵

Mulighetene til å gjøre lydopptak av hovedforhandlingen er et av de temaene som blir videre drøftet i rapporten. Uten slike opptak er det begrenset hva man i ettertid har av informasjon om hva vitner har uttalt. Justisdepartementet drøftet på den tiden fordelene og ulempene ved å inn- føre slike opptak, og innførte utstyr for dette i noen domstoler for å få erfaring med denne bruken. Liland-utvalget lot dermed dette spørsmålet være opp til lovgiverne da det allerede var på agendaen deres. Liland-utvalget foreslo videre å endre rutinene rundt undersøkelsene av ofrene. De oppfordret til en endring i skjemaet legene som undersøker ofrene må fylle ut. Forsla- get var at det skulle innføres et eget punkt om kroppstemperatur, antatt dødstidspunkt og hva disse vurderingene var basert på. Utvalget påpeker at det burde vurderes om det skal bli fastsatt en tidsfrist på når den endelige obduksjonsrapporten skal foreligge, og viste da til ordningen i Sverige. Det ble også foreslått forandring i politiets rutiner som gikk ut på å sørge for at under- søkelse av likene ble gjort på så tidlig tidspunkt som mulig. Forslagene gikk ut på å bedre

93 NOU 1996:15, s. 66.

94 NOU 1996:15, s. 136.

95 NOU 1996:15, s 137, 139 og 150.

(30)

26

samarbeidet mellom rettsmedisineren og politiet, tilkallelse av han/henne, og muligens at politiet selv skulle foreta kroppstemperaturmåling hvis nødvendig. Det følger av straffeprosessloven § 147(1) at den som utfører obduksjoner er pliktig til å sende inn en skriftlig erklæring til Den Rettsmedisinske kommisjon. Professor Olav A Haugen, et medlem av denne kommisjonen, hadde tatt til ordet for at plikten til å sende dette inn heller burde være ble pålagt politiet eller påtalemyndighetene. Liland-utvalget støttet dette forslaget.⁹⁶ Flere andre temaer ble diskutert i rapporten men uten noen forslag til forandring.

Liland-utvalget vurderte det som at det ikke var et stort behov for å endre selve regelverket basert på hva de hadde lært fra sin utredelse, og at det er begrenset hvor godt en kan beskytte mot å bli dømt uten tilstrekkelig bevis via regelverket, og avsluttet sin vurdering med følgende uttalelse:

«De skrevne regler kan i høyden bare gi en ramme rundt den måte som saksbehandlingen skal gjennomføres på. I hvilken grad denne behandlingen blir fullt ut betryggende eller ikke, vil nødvendigvis bero på hvorledes reglene blir praktisert av de ulike aktører på arenaen. Dette vil igjen være avhengig både av holdninger og av økonomiske og menneskelige ressurser. Liland- saken ser ut til å være et eksempel på dette. Også i fremtiden vil dette være viktige forutset- ninger for at straffepleien skal kunne fungere på en betryggende måte og ivareta grunnleggende rettssikkerhetsgarantier».⁹⁷

96 NOU 1996:15, s. 144-146.

97 NOU 1996:15, s. 150.