Barns rettssikkerhet ved tilrettelagte avhør

(1)

Barns rettssikkerhet ved tilrettelagte avhør

Kandidatnummer: 511 Leveringsfrist: 25. april 2018 Antall ord: 16 821

(2)

i Innholdsfortegnelse

1 INNLEDNING ... 1

1.1 Aktualitet ... 1

1.2 Tema – avgrensning og presentasjon ... 2

1.3 Om oppgaven ... 2

2 METODE, RETTSKILDER OG HISTORISK TILBAKEBLIKK ... 4

2.1 Metode og rettskilder ... 4

2.1.1 Nasjonal rett ... 5

2.1.2 Forarbeider ... 6

2.1.3 Rettspraksis ... 6

2.1.4 Forskrifter, rundskriv og instrukser ... 6

2.1.5 Folkerett ... 6

2.2 Historisk utvikling – avhør av barn ... 7

3 BARNERETTSLIGE BEGREPER OG PRINSIPPER ... 12

3.1 Barn ... 12

3.2 Rettssikkerhet ... 12

3.3 Barnets plikter og rettigheter ... 13

3.3.1 Barnets beste ... 14

3.3.2 Barnets rett til å bli hørt ... 16

3.3.3 Barn har ulik status ... 18

3.3.4 Fritaksrett fra vitneplikt ... 19

3.4 Vold og seksuelle overgrep mot barn ... 21

3.4.1 Voldslovbrudd og seksuallovbrudd ... 22

3.4.2 Omfang av vold og seksuelle overgrep ... 23

3.4.3 Anmeldte straffesaker ... 23

3.4.4 Omfang av tilrettelagte avhør ... 24

3.4.5 Konsekvenser for barnet ... 24

4 TILRETTELAGTE AVHØR VED STATENS BARNEHUS ... 26

4.1 Presentasjon av Statens Barnehus ... 26

4.2 Tilrettelagte avhør ... 27

4.3 Supplerende avhør ... 28

4.4 Sekvensielle avhør ... 29

4.5 DCM ... 30

4.6 Tidsaspektet ... 30

(3)

ii

4.7 Kompetanse ... 33

5 FORSLAG TIL NY STRAFFEPROSESSLOV ... 35

6 DRØFTINGER ... 38

6.1 Barnets rettssikkerhet ved dagens ordning om tilrettelagte avhør ... 38

6.1.1 Supplerende avhør ... 39

6.1.2 Dagens tidsfrister ... 41

6.2 Utfordrer forslag til ny straffeprosesslov barnets rettssikkerhet? ... 42

6.2.1 Fra skal til kan ... 43

6.2.2 Varsling av mistenkte ... 44

6.2.3 Vitnefritak ... 45

6.2.4 Tidsfrister ... 46

7 AVSLUTNING ... 47

LITTERATUR OG REGISTERE ... 49

(4)

1 1 Innledning

1.1 Aktualitet

FNs barnekonvensjon ble ratifisert av Stortinget med virkning fra 8. januar 1991. Kunnskapen om omfanget av vold i nære relasjoner har økt. Samfunnet har også fått mer kunnskap om skadevirkningene barn, som har opplevd eller vært vitne til vold eller seksuelle overgrep, på- føres.

Et raskt blikk på politiets statistikk over vold i nære relasjoner viser en bortimot formidabel utvikling av antall registrerte anmeldelser de senere årene. Men statistikken forteller nok mer om tidligere tiders mørketall, enn om en reell økning i antall saker med vold i nære relasjoner.

Barn kan også bli utsatt for vold og overgrep av personer utenfor den nære familie.

Sett i perspektiv har barns rettsikkerhet vært gjenstand for stor oppmerksomhet. Fra noen få hundre dommeravhør i året, gjennomføres det nå nærmere 6000 tilrettelagte avhør av barn årlig. Etablering av 12 Statens Barnehus er en politisk prioritering av de mest sårbare av oss alle, nemlig barna.

Samtidig har regelverket for tilrettelagte avhør vært gjenstand for til dels betydelige endringer de senere årene. Så vel endringer til straffeprosesslovens § 239 i 2015, Riksadvokaten brev til Justis- og beredskapsdepartementet, hvor Riksadvokaten foreslo endring i dagens regelverk om tilrettelagte avhør i mars 2018¹ og utkast til ny straffeprosesslov, som foreslår endringer i reglene for hvordan tilrettelagte avhør gjennomføres,² bidrar til at temaet tilrettelagte avhør må sies å ha en meget høy aktualitet.

Det er barns rettsikkerhet, sett i lys av norsk lovgivning, som er fokus for denne oppgaven.

Men også de internasjonale konvensjoner Norge har ratifisert eller støtter seg til, er vesentlig for blant annet å forstå det som blir betegnet som førende for all rettsikkerhet for barn – barnets beste.

Det vil derfor ikke bare bli redegjort for dagens regler i denne oppgaven, men også om de foreslåtte endringer og hvordan disse kan ha innvirkning på barnets rettssikkerhet.

1 Riksadvokaten (2018b)

2 NOU 2016:24, hadde høringsfrist 6. juni 2017 jf. Justis- og beredskapsdepartementet (2017) og skal til politisk

2 NOU 2016:24, hadde høringsfrist 6. juni 2017 jf. Justis- og beredskapsdepartementet (2017) og skal til politisk behandling, men er enda ikke berammet.

(5)

2 1.2 Tema – avgrensning og presentasjon

Denne oppgaven befinner seg i skjæringsfeltet mellom straffeprosess og barnerett. Oppgaven er i hovedsak konsentrert om det juridiske, men det er også nødvendig med innblikk i psyko- logi og pedagogikk, da barns atferd, utvikling og mentale prosesser er vesentlig når man ser på forskningsbasert kunnskap og barnets beste.

Tilrettelagte avhør har vært mye debattert, da det blant annet bryter med tre grunnleggende prinsipper i den norske rettsvesenet:

• Bevisumiddelbarhetsprinsippet; at alle bevis som legges til grunn for en domfellelse skal presenteres direkte for domstolen.

• Muntlighetsprinsippet; at bevisene som presenteres i hovedforhandlingen blir presen- tert muntlig.³

• Kontradiksjonsprinsippet; at enhver skal få mulighet til å forsvare seg mot de anførsler som blir rettet mot seg.⁴

Selv om disse spørsmålene er viktige, omhandler disse siktedes rettigheter, og vil således ikke bli behandlet i denne oppgaven.

I denne oppgaven vil jeg se på reglene som omhandler barn under 16 år da Riksadvokaten viser til at saker med små barn er både krevende å etterforske og påtaleavgjøre, og at det dermed skal prioriteres, spesielt i initialfasen.⁵

Oppgaven er videre avgrenset til barn som er ofre eller vitne til vold og seksuelle overgrep, og ikke de tilfeller der barn er mistenke for en kriminell handling.

Problemstilling: Blir barns rettssikkerhet tilstrekkelig ivaretatt ved ordningen om tilret- telagte avhør – Både ved dagens ordning og etter forslag om ny straffeprosesslov?

1.3 Om oppgaven

I det innledende kapittel er oppgavens aktualitet og avgrensning belyst.

I metode- og rettskildekapittelet gis en kort beskrivelse av så vel norsk som internasjonal rett.

I dette kapittelet finner jeg det riktig å gi en kort historisk gjennomgang av noen sentrale endringer i lovverket og et utvalg av offentlige dokumenter som har vært sentrale for barns rettsikkerhet de siste årene.

3 Slått fast i tvisteloven § 9-14 for sivile saker og i straffeprosessloven § 278 for straffesaker.

4 Den europeiske menneskerettskonvensjonen art. 6 (3 d), samt Grunnloven § 95

5 Riksadvokaten (2018a)

(6)

3

«Barnets beste» er et sentralt begrep som benyttes i svært mange dokumenter om barn, både internasjonale og nasjonale. Det er unaturlig å skrive en oppgave om tilrettelagte avhør og barns rettsikkerhet uten en grundig gjennomgang av begrepet. Dette er dermed viet noe plass i kapittel 3, om Barnerettslige begreper og prinsipper. I det kapittelet er det også kort gjort rede for noe kjent statistikk som omhandler vold og seksuelle overgrep mot barn, samt oversikt over antall tilrettelagte avhør gjennomført ved Barnehusene.

I kapittel fire gis en kort presentasjon av oppgavene som utføres ved Statens Barnehus, med spesiell oppmerksomhet omkring oppgavens hovedtema, nemlig tilrettelagte avhør.

Straffeprosessloven regulerer politi og påtalemyndighetens bruk av tilrettelagte avhør. Arbei- det med en ny straffeprosesslov, til erstatning for straffeprosessloven av 1981 er i prosess. Det er foreslått til dels omfattende endringer av § 239 som omhandler tilrettelagte avhør. Disse endringene har møtt mye motbør fra barnefaglig hold. Omtale av den nye straffeloven har derfor fått et egen kapittel i denne oppgaven.

Under drøftingskapittelet har jeg forsøkt å belyse og drøfte sentrale barnerettslige problemstil- linger, med spesiell oppmerksomhet rettet mot tilrettelagte avhør. Tidsaspektet for gjennom- føring av avhørene er også omtalt og spørsmål knyttet til fritaksrett, som er et sentralt retts- prinsipp, er drøftet. Jeg har i kapittelets siste del sett på eventuelle rettssikkerhetsmessige svakheter.

(7)

4

2 Metode, rettskilder og historisk tilbakeblikk

Kapittel to omhandler metoder og rettskilder, med en kort beskrivelse av aktuelle norske rettskilder, rapporter, utredninger og folkerettslige konvensjoner som er benyttet i oppgaven I dette kapittelet er det også tatt med en historisk gjennomgang av de viktigste lovendringer knyttet til dommeravhør og tilrettelagte avhør.

2.1 Metode og rettskilder

I arbeidet med oppgaven er det innhentet et bredt kildegrunnlag der Lovdata har vært

hovedkilden. De faglitterære verk som inngår i et juridisk studium har vært benyttet. Det er videre hentet litteratur fra flere eksterne kilder både internasjonalt og nasjonalt - fra Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD), Europarådet og FN, til de mer hjemlige kilder som Riksadvokaten og Statens Barnehus.

En rekke dokumenter er videre hentet fra Stortinget og Regjeringen. Flere offentlige utredninger, rapporter, stortingsmeldinger og proposisjoner er grunnlagsdokumenter for denne oppgaven. Statistikkmateriale og adekvate publikasjoner er hentet inn fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, Kripos og Politidirektoratet. Det er bedt om innsyn i mer detaljert oversikt fra Politidirektoratet når det gjelder statistikknotat for tilrettelagte avhør og fra KO:DE i Kripos. Disse innsynsbegjæringene er blitt avvist, blant annet med begrunnel- se i at dette er internorgane dokumenter. At man ikke får innsyn i dokumenter som fagetatene benytter i sitt daglige virke, har imidlertid trolig ikke påvirket oppgaven i nevneverdig grad.

Selv om litteraturtilfanget er stort, vil det sikkert være andre relevante dokumenter som kunne ha belyst denne oppgaven. Imidlertid er bredden og omfanget av innhentet dokumentasjon såpass omfattende at jeg mener å ha fått med meg de fleste aspekter knyttet til temaet og at validiteten i kildegrunnlaget dermed vil være god. Det vises til komplett litteratur- og register- liste bakerst i dokumentet.

De sentrale lovene som vil bli brukt i denne oppgaven er Grunnloven av 1814,⁶ straffeloven av 2005⁷ og straffeprosessloven av 1981.⁸ I tillegg er barnevernloven av 1992⁹ brukt for å belyse barns rettssikkerhet. Av internasjonale konvensjoner er det FNs barnekonvensjon¹⁰ og Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK)¹¹ som er de mest sentrale.

6 Lov 1. mai 1814 Kongeriket Norges Grunnlov

7 Lov 20. mai 2005 nr. 28 om straff

8 Lov 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker

9 Lov 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester

10 FNs konvensjon om barnets rettigheter av 20. november 1989

11 Konvensjon om beskyttelse av menneskerettighetene og de grunnleggende friheter, Roma 4. november 1950

(8)

5 2.1.1 Nasjonal rett

I en rettsstat er de aller fleste forhold mellom stat og enkeltindivider, men også mellom pri- vatpersoner, regulert av lover slik at en kan søke å oppnå et mest mulig forutsigbart og rettferdig resultat og sikre borgerne for vilkårlighet og overgrep fra staten selv. Jeg vil i det føl- gende ta for meg de sentrale, nasjonale lovene som benyttes i denne oppgaven.

Grunnloven

Kongerike Norges Grunnlov av 17. mai 1814 har et eget kapittel E, om menneskerettigheter.

Om barns rettigheter er det i § 104 fastslått at:

«Barn har krav på respekt for sitt menneskeverd. De har rett til å bli hørt i spørsmål som gjelder dem selv, og deres mening skal tillegges vekt i overenstemmelse med deres alder og utvikling.

Ved handlinger og avgjørelser som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.»¹²

Straffeloven

Lov om straff av 20. mai 2005 regulerer straffebudene som straffeprosessen bygger på. De aktuelle lovbestemmelsene om tilrettelagte avhør befinner seg i kapittel 26 om seksuallovbrudd, og visse bestemmelser i kapittel 25 om voldsbrudd.¹³

Straffeprosessloven

I Lov om rettergangsmåten i straffesaker av 22. mai 1981 (straffeprosessloven), er dagens regler om tilrettelagte avhør omtalt i kapittel 18 – om etterforskning. I § 239 blir hovedregelen om tilrettelagte avhør slått fast, før §§ 239 a til og med 239 f kommer med ytterligere regler rundt bruken av tilrettelagte avhør.¹⁴

I straffeprosessloven er det § 239 om tilrettelagte avhør som er den sentrale rettslige kilden.

Barnevernloven

I de fleste saker der barn er inne til tilrettelagte avhør vil barnevernet allerede på et tidlig sta- dium av saken bli involvert. Det vil derfor bli henvist til lov om barneverntjenester av 17. juli 1992¹⁵ senere i oppgaven.

12 Grunnloven § 104

13 Straffeloven

14 Straffeprosessloven

15 Barnevernloven

(9)

6 2.1.2 Forarbeider

Ved siden av lovteksten blir forarbeider brukt til å fastslå intensjoner og hensyn som lover er utarbeidet i henhold til. Disse kan være til hjelp for å forstå hvordan lovene skal tolkes. I denne oppgaven er det blant annet diverse forarbeider av gammel, nåværende og foreslått ny straffeprosesslov som vil bli benyttet. Eksempler på slike forarbeider er de ulike offentlige utredningene – NOU.

2.1.3 Rettspraksis

Rettsavgjørelser fra Høyesterett som bygger på lovforståelsen eller andre ulovfestede regler er å anse som prejudikat for fremtidige saker, og rettsavgjørelser kan derfor ha betydning for fremtidig tolkning av regler. Det vil derfor trekkes fram enkelte dommer fra Høyesterett for å belyse barns rettssikkerhet og rettsstilling ved nåværende ordning.

2.1.4 Forskrifter, rundskriv og instrukser

Det er ikke bare lover, forarbeider og rettspraksis som blir brukt til å fastslå rettstilstanden.

Det er derimot ikke uvanlig at det kommer føringer, både rådgivende og bindende, om hvordan en skal tolke regelsettet. Jeg vil benytte utvalgte direktiver og rundskriv fra Riksadvoka- ten for å gjøre rede for hvordan rettstilstanden er i dag.

2.1.5 Folkerett

Etter som verden har blitt mer og mer globalisert er det også behov for et felles sett med regler som er gjeldende for alle som er en del av dette fellesskapet. Derfor er det i internasjonalt fellesskap utarbeidet traktater og konvensjoner som er med på å regulere dette felles regelsettet for landene som har ratifisert konvensjonene. På barnerettens området er det spesielt barnekonvensjonen og EMK som er interessante.

Den europeiske menneskerettskonvensjon

Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) fra 1950 har vært en av de sentrale konvensjonene på området for menneskers generelle rettigheter. Den mest sentrale bestemmelsene for denne oppgaven vil være artikkel 6 om retten til rettferdig rettergang.¹⁶

Barnekonvensjonen

Den 20. november 1989 ble FNs konvensjon om barns rettigheter vedtatt, med sikte på å sikre barnets muligheter til å få en oppvekst med fokus på idealer som: ”peace, dignity, tolerance, freedom, equality and solidarity.”¹⁷ Her kommer jeg til å benytte artikkel 3 som omhandler

16 EMK art. 6

17 Jf. Fortalen til barnekonvensjonen

(10)

7

barnets beste, og artikkel 12 om barnets rett til å danne egne synspunkter, for å belyse barnets rettssikkerhet.¹⁸ Konvensjonen ble ratifisert av Norge den 8. januar 1991.

Inkorporering og tolkning

Når det kommer til bruk av internasjonale konvensjoner og avtaler kan ikke disse tolkes ut fra vanlige tolkningsprinsipper etter norsk rett, men må tolkes i henhold til Wien-konvensjonen om traktatretten.¹⁹ Norge har formelt ikke ratifisert Wien-konvensjonen og ville vanligvis ikke vært bundet av innholdet i konvensjonen, men det er klart at Wien-konvensjonen synes å være et uttrykk for internasjonal sedvanerett som gjør at Norge således blir bundet av innholdet.

Når man tolker bestemmelser fra barnekonvensjonen er det viktig å ta hensyn til FNs barne- komités generelle kommentarer,²⁰ som gir retningslinjer for hvordan konvensjonen skal for- stås. Dette er ikke en tradisjonell rettskilde, men både Høyesterett og Den europeiske men- neskerettsdomstol (EMD) har flere ganger vist til, og lagt vekt på, komiteens uttalelser. Jeg vil således også benytte meg av de generelle kommentarene til barnekonvensjonen.

I dag er både barnekonvensjonen og EMK innlemmet i menneskerettsloven, som inkorporerer konvensjonene i norsk rett jf. menneskerettsloven § 2 og slår fast at bestemmelsene i konvensjonene ved motstrid vil gå foran norsk lov, jf. menneskerettsloven § 3.²¹

2.2 Historisk utvikling – avhør av barn

Dommeravhør av barn er en institusjon som går helt tilbake til 1926 i forbindelse med en lovendring av straffeprosessloven av 1887. Lovendringen innebar at barn i sedelighetssaker kunne avhøres i et utenomrettslig avhør, av en dommer.²² Før 1926 ble barn avhørt etter de samme reglene som alle andre i øvrige ordinære saker, som følge av straffeprosessloven av 1887,²³ med unntak av edfestelsen.²⁴

18 Barnekonvensjonen art. 3 og art. 12

19 Wienkonvensjonen art. 31-33, som omhandler tolkningen av konvensjoner

20 I denne oppgaven har jeg valgt å benytte CRC/GC/2003/5, CRC/C/GC/12, CRC/C/GC/13 og CRC/C/GC/14

21 Menneskerettsloven §§ 2 og 3

22 Ot.prp. nr. 6 (1926) s. 2-3

23 Lov om Rettergangsmaaden i Straffesager (Opphevd)

24 Andenæs (1989)

(11)

8

Endringene i Straffeprosessloven av 12. mars 1926 nr. 4 lød:

§ 275

«Skal vidner under 16 år avhøres i saker om forbrydelser eller forseelser mot sedelig- het, kan dommeren ta imot forklaringen utenfor rettsmøtet. Har de forklart sig under efterforskningen, bør de ikke uten nødvendighet avhøres påny.»²⁵

Bakgrunnen for denne endringen kom etter en intensiv debatt på 1920-tallet, rundt sedelig- hetsforbrytelser. Det ble hevdet at barn, som hadde vært utsatt for slike forbrytelser ofte, og gjentatte ganger, måtte forklare seg om overgrepene de var blitt utsatt for, både i avhør og under hovedforhandlingene. Det ble hevdet at for barnet, ville dette føre til en stadig opp- friskning og retraumatisering av handlingene som ble begått mot barnet. På denne bakgrunn kom Norske Kvinners Nasjonalråd med en henstilling til Justiskomiteen om å få endret

«uheldige følger av at et barn gang på gang og ofte med lange mellomrom skal gjen- oppfriske minner og omhandle forhold som de helst bør få glemme snarest mulig.»²⁶ Ved denne lovendringen skulle barna få slippe å være til stede for å forklare seg i hovedforhandlingen. Det var fortsatt mulig å kalle barna inn til rettsmøte, der hvor det var nødvendig å hente inn flere fakta, for fullt ut å få opplyst saken.²⁷

Straffeprosess i endring

Straffeprosessloven av 1887 ble i 1981 erstattet av en ny straffeprosesslov. Denne trådte i kraft 1.1.1986.

Ved ikraftsettelsen av ny straffeprosesslov i 1981 ble reglene fra lovreform 1926 beholdt med noen mindre endringer. Paragraf 275 i den gamle straffeprosessloven av 1887 ble erstattet av

§ 239 i nåværende lov av 1981. Blant annet ble alderen for utenomrettslige avhør senket fra 16 år til 14 år. Dette ble begrunnet med at barn mellom 14 og 16 år gjennomgående er godt nok utviklet til å kunne avhøres i rettsmøter.²⁸

I takt med samfunnsutviklingen har det de siste tiårene vært mye oppmerksomhet omkring barn som har vært utsatt for eller vitne til vold eller seksuelle overgrep. Det har vært gjennom- ført flere større utredninger og omfattende rapporter om temaet. Det vil, av plasshensyn, ikke

25 Ot.prp. nr. 6 (1926) s. 2-3

25 Lov om Rettergangsmaaden i Straffesager (Opphevd)

26 NOU 1992:16 s. 42

27 NOU 1992:16 s. 43

28 Andenæs (1989); Ot.prp. nr. 35 (1978-1979) s. 188-190

(12)

9

være mulig å gi et resymé av alle disse i denne oppgaven, men et utvalg av sentrale dokumenter om temaet, og sentrale milepæler, herunder lovendringer, fremkommer under.

I en lovendring med virkning fra 22. mai 1992 ble bruk av video- eller lydopptak presisert i lovteksten med mindre «retten av særlige grunner finner at vitnet bør gi forklaring under hovedforhandlingen.»²⁹

Tidligere åpnet loven for at dommeren kunne hente inn en ”særlig skikket person” for å hjelpe til under dommeravhøret. Ved lov 1. juli 1994 nr. 50 ble dette hovedregelen i straffeprosessloven § 239.³⁰ I praksis innebar det at dommeren lot en politietterforsker med spesialutdanning fra Politihøgskolen foreta selve avhøret, men også psykologspesialister eller andre egne- de kunne gjennomføre avhøret.³¹

Ved samme lovendringen av 1. juli 1994 nr. 50 fikk siktedes forsvarer, på visse vilkår, anled- ning til å være til stede under avhør av barnet.³²

I juni 2004 fremmet de daværende stortingsrepresentantene May Hansen og Inga Marte Thor- kildsen et Dokument 8-forslag som Stortinget sluttet seg til, og med det la grunnlaget for Bar- nehusmodellen i Norge.³³ Justisdepartementet ble samtidig bedt om å vurdere andre alternati- ve tiltak som kunne styrke rettsstillingen til barn utsatt for seksuelle overgrep eller som hadde vært vitne til overgrep begått mot andre. Det ble nedsatt en arbeidsgruppe som fikk i oppdrag

«å utrede og planlegge et pilotprosjekt med en ny avhørsmodell av barn […]».³⁴ Arbeidsgrup- pen kom med sin rapport våren 2006,³⁵ og dette ble starten på ordningen med tilrettelagte av- hør i regi av Statens Barnehus.

I november 2010 ble det etablert en arbeidsgruppe med mandat til å gjennomgå regelverket om dommeravhør og observasjon av barn og psykisk utviklingshemmede. Gruppen ble ledet av Ole Bredrup Sæverud og blir ofte betegnet som Sæverudutvalget. Arbeidsgruppen avga sin innstilling, Avhør av særlig sårbare personer i straffesaker, i oktober 2012. Utvalget foreslo både en ny forskrift for avhør av særlig sårbare personer, samt flere lovendringer.³⁶

29 Lov 22. mai 1992 nr. 49 kapittel III.

30 Lov 1. juli 1994 nr. 50. Loven trådte i kraft 1. januar 1997

31 Forskrift om dommeravhør og observasjon m.m

32 Lov 1. juli 1994 nr. 50. Loven trådte i kraft 1. januar 1997

33 Dokument nr. 8:86 (2003-2004); Innst. S. nr.123 (2004-2005)

34 Justis- og beredskapsdepartementet (2006) s.9

35 Justis- og beredskapsdepartementet (2006)

(13)

10

Det ble i 2012 også lagt fram to omfattende evalueringer av Barnehusene – Barnehusevalue- ringen delrapport 1³⁷ og 2³⁸, som la grunnlag for det videre arbeidet med å etablere de reste- rende Barnehusene.

I 2013 ble det fremmet en innstilling fra justiskomiteen, som ønsket bruken av Barnehusene obligatorisk for alle barn under 18 år, som et ledd i å ivareta barnets beste.³⁹ Denne komiteen viser til rapporten fra Sæverudutvalget som anbefalte at alle barn under 15 år, som er fornær- met eller vitne i en sak, skal avhøres på Barnehus.⁴⁰

Arbeidsgrupperapporten fra 2012 og evalueringene ble etterfulgt av en proposisjon til Stor- tinget, Prop. 112 L (2014–2015) Endringer i straffeprosessloven (avhør av barn og andre særlig sårbare fornærmede og vitner.⁴¹ Formålet med forslagene i proposisjonen var

«å styrke barns og særlig sårbare voksnes rettssikkerhet og gi disse et langt bedre vern mot vold og seksuelle overgrep, uten at det svekker rettsikkerheten.»⁴²

I forskrift av 2015 ble det presisert at det med særlig skikket person menes en politietterforsker, og at denne som hovedregel skal ha gjennomført Politihøgskolens spesialutdanning for avhør av barn.⁴³

Endringene i straffeprosessloven og et sett nye forskrifter «Forskrift om avhør av barn og sær- lige sårbare fornærmede og vitner» fikk ikrafttredelsesdato 2. oktober 2015. Med denne lovendringen ble det nok engang foretatt en justering av aldersgrensen for tilrettelagte avhør av barn – nå tilbake til grensen på 16 år. Her ble det også innført nye og stramme tidsfrister for gjennomføring av tilrettelagte avhør.⁴⁴

Med lovendringen av 2015 ble også hele institusjonen flyttet fra å ligge under domstolene til å bli flyttet over til påtalemyndighetene, som følge av endring i straffeprosessloven. Det at Sta- tens Barnehus skulle bli brukt som arena for avhørene, kom også inn i straffeprosessloven ved

37 Bakketeig (2012)

38 Stefansen (2012)

39 Innst. 269 S (2013-2014)

41 Prop. 112 L (2014-2015) som kom som følge av Justis- og beredskapsdepartmentet (2012)

42 Prop. 112 L (2014-2015) s. 5

43 Forskrift 24. September 2015 nr. 1098 om avhør av barn og andre særlig sårbare fornærmede og vitner (tilrettelagte avhør)

44 Lov 4. september 2015 nr. 87, § 239

(14)

11

denne endringen. Med denne endringen gikk man dessuten bort fra begrepet dommeravhør og innførte begrepet tilrettelagte avhør.⁴⁵

Også i de senere år er det kommet flere stortingsmeldinger, handlingsplaner og offentlige utredninger om vold i nære relasjoner, og om barn utsatt for vold og seksuelle overgrep.⁴⁶

45 Lov 4. september 2015 nr. 87, § 239

46 Blant annet Meld. St. 15 (2012-2013); Innst. 339 S (2012-2013); Prop. 12 S (2016-2017); Prop. 167 L (2016- 2017); Innst. 150 L (2017-2018); NOU 2017:12

(15)

12

3 Barnerettslige begreper og prinsipper

Dette kapittelet går noe mer i dybden på barnerettslige begreper, blant annet en grundigere vurdering av begrepet barnets beste og hvilke rettigheter og status et barn, som er blitt utsatt for eller vitne til overgrep, kan ha. Her vil jeg også presentere noen nøkkeltall om omfang av vold og seksuelle overgrep, og utvikling i omfang av tilrettelagte avhør samt hvilke konsekvenser dette kan ha for barnet.

3.1 Barn

I norsk lovgivning er det ikke eksplisitt gitt en definisjon på hva som definerer et barn, men vi har flere bestemmelser som gir oss holdepunkter for hvem som kan anses å være et barn. Etter vergemålsloven § 8 er en person under 18 år å definere som mindreårig, og i § 2 tredje ledd, i samme lov fastslås det at myndighetsalder er 18 år.⁴⁷ Sett sammen med barnevernloven § 1- 3,⁴⁸ som fastslår at virkeområdet for loven er barn under 18 år, vises det således til at det er enighet i jussen om at barn, i juridisk sammenheng, er en person som ikke har oppnådd myndighetsalder, en mindreårig.

Dette harmoniserer godt med barnekonvensjonen, hvor det i artikkel 1 slås fast at i henhold til denne konvensjonen er et barn «…every human beeing below the age of eighteen years».⁴⁹ I dette ligger at i alle saker som omhandler personer under 18 år er statene, som har bundet seg til denne konvensjonen, forpliktet til å gjøre det de kan for å sikre at barnets rettigheter er oppfylt.

At barnet har beskyttelse etter rettighetene til barnekonvensjonen frem til fylte 18 år, er ube- stridelig. Dette er derimot ikke til hinder for at statene kan sette aldersgrenser som gir rettigheter eller plikter til barnet, i den grad statene mener dette fortsatt ligger innenfor rettighetene barnet har gjennom barnekonvensjonen. Norge har satt en aldersgrense for tilrettelagte avhør for barn under 16 år. Det kan allikevel utføres tilrettelagte avhør på barn mellom 16–18 år, som er utsatt for incest eller seksuell kontakt blant nærstående.⁵⁰

3.2 Rettssikkerhet

Rettssikkerhet er et grunnleggende prinsipp i straffeprosessen. Begrepet brukes, både i det juridiske språk, men også i samfunnet og politikken generelt. Til tross for den aktive bruken

47 Vergemålsloven §§ 2 og 8

48 Barnevernloven § 1-3

49 Barnekonvensjonen § 1

50 Straffeprosessloven § 239, annet ledd

(16)

13

av begrepet er det til dels svært ulik oppfatning av meningsinnholdet begrepet innehar. Det blir ofte sagt at rettssikkerhet er et honnørord,⁵¹et slags ideal, en søken mot det perfekte.

Andenæs definerte rettsikkerhet i 1945 som «Med rettssikkerhet kan en tenke på to forskjellige ting. For det første på sikkerheten mot rettsforstyrrelser fra borgernes side. For det andre på sikkerheten mot overgrep og vilkårlighet ovenfra, fra statsmakta selv.»⁵²

Man kan dele rettssikkerheten mellom statens plikter til beskytte landets borgere mot retts- brudd gjort fra borgere, og på den andre siden å sikre borgerne mot vilkårlige overgrep fra myndighetene selv.

Det er ikke uvanlig å dele rettssikkerhetsbegrepet i materielle og formelle krav. De materielle kravene handler om de grunnleggende rettighetene til borgerne, det at det skal være likt for alle, uansett hvor de bor, og er et krav til rettsordenens innhold. Eksempler på dette kan være velferdsregler som sykepenger og menneskerettigheter.⁵³ De formelle kravene handler om krav for rettsriktige avgjørelser, og skal dermed være en rettssikkerhetsgaranti for borgerne.

Sentralt ved de formelle kravene ligger materielle, prosessuelle, og personelle regler og etablering av kontrollorgan som domstolkontroll og forvaltningsrettslig klageadgang.⁵⁴

Således finner jeg at definisjonen brukt i NOU 1991:20 om rettssikkerheten til mennesker med psykisk utviklingshemming, er mer utfyllende:

«Rettssikkerhet er normer for et forhold mellom den offentlige forvaltning og private rettssubjekter, som åpenbarer seg gjennom lov, forskrift, retningslingslinjer eller ulovfestede rettsprinsipper, og som har til formål å sikre den private part fundamentale rettsgoder, rettigheter og menneskeverd gjennom riktige forvaltningsavgjørelser.»⁵⁵ 3.3 Barnets plikter og rettigheter

Videre vil jeg vise til noen plikter, rettigheter og rettssikkerhetsgarantier som barnet møter ved det tilrettelagte avhøret og i prosessen før og etter et slikt avhør. Det vil bli tatt opp flere av de sentrale rettighetene til barna fra barnekonvensjonen og kort om hvilken status barnet kan ha ved avhøret.

51 NOU 1991:20 s. 13; Kjønnestad (2017) s. 116; NOU 2009:15 s. 60

52 Andenæs (1945)

53 Se for eksempel menneskerettsloven som inkorporerer og gir menneskerettighetene forrang ved motstrid, jf.

menneskerettsloven. §§ 2 og 3

54 Kjønstad (2017) s. 115

55 NOU 1991:20 s.4

(17)

14 3.3.1 Barnets beste

Barnets beste er et begrep som en ofte møter i jussen, om at regler skal tolkes eller at tiltak skal treffes, med barnets beste i tankene. Begrepet er av stor betydning, og det er slått fast i sentral lovgivning at barnets beste skal tillegges vekt. Grunnloven fastslår at når det kommer til saker eller avgjørelser som omhandler barnet, skal «…barnets beste være et grunnleggende hensyn.»⁵⁶ En tilsvarende bestemmelse finnes i barnekonvensjonen artikkel 3.⁵⁷

Barnets beste, eller hensynet til barnet, ble i forarbeidene til endringer i barnelova tatt opp til drøfting: «For øvrig er hensynet til barnet det overordnede mål i all lovgivning om barn.»⁵⁸ Men hva som ligger i begrepet er ikke nødvendigvis klart, slik departementet gir uttrykk for i Ot.prp. nr. 29 (2002-2003):

«Departementet finner det ellers vanskelig å definere barnets beste i loven. Å gi generelle regler om hva som er til beste for barnet i alle saker synes vanskelig. Barnets beste bør bero på en konkret individuell vurdering i hver sak. Departementet viser videre til at det har utviklet seg retningslinjer for momenter som normalt har betydning for avgjørelsen i rettspraksis, noe som synes mest hensiktsmessig for denne sakstypen.»⁵⁹ NOU 2016:16 Ny barnevernlov foreslår at det i vurderingen av barnets beste skal det tas hensyn til barnets identitet, synspunkter, behov for å bevare familiemiljø, behov for omsorg og beskyttelse, barnets (og foreldrenes) etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn, barnets helse, utdanning og utvikling og barnets sårbarhet.⁶⁰ Disse momentene gjenspeiler i stor grad hva som er fremhevet i generelle kommentarer fra FNs barnekomité, som relevante for vurdering av barnets beste.⁶¹

NOU 2017:12 Svikt og svik, utredningen fra barnevoldsutvalget, støtter dette forslaget, men ønsker også at barnets synspunkt skal være oppført i listen som første punkt. «Å synliggjøre viktigheten av barnets synspunkter ved å plassere dette momentet først, kan ha en viss peda- gogisk effekt.»⁶² Videre uttaler barnevoldsutvalget:

«Omsorg, beskyttelse og sikkerhet er viktige momenter i vurderingen av hva som er til barnets beste. Barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 2 pålegger statene å sørge for den

56 Grunnloven § 104, andre ledd.

57 Barnekonvensjonen art.3

58 Ot.prp. nr. 29 (2002-2003) s. 83

59 Ot.prp. nr. 29 (2002-2003) s. 28

60 NOU 2016:16 s. 54

61 CRC/C/GC/14 art.3, avsnitt V-A (48)

62 NOU 2017:12 s. 153

(18)

15

beskyttelse og omsorg for barnet som er nødvendig for barnets trivsel. Denne plikten skal tas i betraktning ved vurderingen av hva som er til barnets beste.»⁶³

Hvilke andre hensyn som kan gjøre seg gjeldende, på lik linje med barnets beste, er diskutert i dommer og forarbeider. Et eksempel på slike hensyn kan være tydelige politiske føringer.

Som det kommer frem i Rt-2012-1985 kan innvandringsreguleringer være et slik hensyn.⁶⁴ Dommen viser videre til forarbeidene til barnekonvensjonen:

«With regard to the revised text ... a number of delegations questioned whether the best interest of the child should be the primary consideration in all actions. It was gen- erally noted that there were situations in which the competing interests, inter alia, of justice and of the society at large should be of at least equal, if not greater, importance than the interests of the child.»⁶⁵

Barnekonvensjonen artikkel 3 – Barnets beste

I de generelle kommentarene til artikkel 3 uttaler FNs barnekomité at barnets beste er et tre- delt konsept, som for det første er en materiell selvstendig rettighet (a substantive right), et grunnleggende, fortolkende juridisk prinsipp (a fundamental, interpretative legal principle), og sist men ikke minst som en prosedyreregel (a rule of procedure).⁶⁶

Artikkel 3 i barnekonvensjonen omhandler barnets beste og det står i artikkel 3 nr. 1 at «In all actions concidering children […] the best interests of the child shall be a primary concidera- tion.»⁶⁷

Nr.2 omhandler begrepet «well being». Begrepet er oversatt med ordet «trivsel» i den norske utgaven av barnekonvensjonen, men dette er et begrep som har fått mye kritikk for å ikke være dekkende for begrepet «well being». I en publikasjon fra Helsedirektoratet fra 2015 ved navn «Well-being på norsk» beskrives «well being» som velferd, som består av både en sub- jektiv opplevelse (livskvalitet) og en objektiv opplevelse (levekår).⁶⁸

Nr. 3 omhandler statenes ansvar for å tilrettelegge for adekvate forhold for institusjoner som jobber for eller med barn.

63 NOU 2017:12 s. 149

64 HR-2012-2398-P- Rt-2012-1985

65 HR-2012-2398-P- Rt-2012-1985 viser i avsnitt 135 til Barnekonvensjonens Second reading (1988-1989) punkt 121

66 CRC/C/GC/14 art. 3; disse momentene ble også trukket inn i Ashokdommen HR-2012-2398-P –Rt-2012-1985

67 Dette gjelder enten det er snakk om velferdstjenester, lovgiving, domstoler eller forvaltning, jf. Barnekonven- sjonen art. 3 nr. 1

68 Helsedirektoratet (2015)

(19)

16

At barnets beste er et tungtveiende element er også drøftet omfattende i EMD hvor domstolen uttaler at det er stor enighet om at barnets beste er en overordnet rettighet, som uansett skal tillegges stor vekt, selv om de sier at barnets beste i seg selv ikke er bestemmende.

«On this particular point, the Court reiterates that there is a broad consensus, including in international law, in support of the idea that in all decisions concerning children, their best interests are of paramount importance (see Neulinger and Shuruk v. Switzer- land, cited above, § 135, and X v. Latvia, cited above, § 96). Whilst alone they cannot be decisive, such interests certainly must be afforded significant weight.»⁶⁹

At barnets beste er et viktig prinsipp i norsk rett har blitt tydeligere de siste årene. I 2014 fikk Grunnloven en ny paragraf 104, som slår fast barns rettigheter og at barnets beste er et grunnleggende prinsipp.⁷⁰

3.3.2 Barnets rett til å bli hørt

Et annet grunnleggende prinsipp som dukker opp når en snakker om barns rettssikkerhet, er barnets rett til å bli hørt. Som nevnt over er barnets beste et overordnet moment som må bli tillagt vekt. Det skal godt gjøres å avgjøre noe som det beste for barnet, uten å gi barnet en stemme i de aktuelle sakene.

Grunnloven § 104 slår i første ledd fast at barns rett til å bli hørt i saker som angår dem skal tillegges vekt, gjennom en vurdering av barnets alder og utvikling.⁷¹

Tilsvarende blir også omhandlet i NOU 2017:12 Svikt og svik hvor det kommer frem at:

«Barn har en lovfestet og ubestridt rett til å bli hørt i saker som angår dem. Barns mening skal bli vektlagt i tråd med barnets alder og modenhet, og barns mening har en unik betydning uavhengig av andres meninger og oppfatninger på barnets vegne.»⁷² Retten for barnet til å bli hørt, og at det er en vurdering av barnets alder og modenhet som avgjør hvor mye det skal tillegges vekt, kan sees i diverse særlovgivning, se for eksempel forvaltningsloven § 17⁷³ og barnevernloven § 6-3 om barnets rett til å uttale seg i saker som omhandler barnet i den grad barnet «[…]er i stand til å danne seg egne synspunkter[…]».⁷⁴ Bestemmelsen sier at dette gjelder også for barn på syv år eller yngre. I dette ligger ikke en

69 CRC/C/GC/12 s. 9, punkt 20

72 NOU 2017:12 s. 106

73 Forvaltningsloven § 17

74 Barnevernloven § 6-3, første ledd

(20)

17

begrensning i at barnet ikke skal kunne danne seg egne meninger og ha rett til å ytre disse, men heller en åpning for at lovanvender skal forstå at selv yngre barn kan ha muligheten til å danne seg egne meninger, som barnet har rett til å gjøre kjent.⁷⁵ Hvilken vekt som skal tillegges barnets meninger skal vurderes ut fra en konkret vurdering, hvor man skal legge fokus på barnets modenhet, utvikling og alder.

I FNs barnekomite General Comments No. 5 (2003), artikkel 12, blir det uttalt om barnets rett til å bli hørt:

«Listening to children should not be seen as an end in itself, but rather as a means by which States make their interactions with children and their actions on behalf of children ever more sensitive to the implementation of children’s rights.»⁷⁶

Barnekonvensjonen artikkel 12 – Barnets rett til egne synspunkter

Artikkel 12 i barnekonvensjonen handler om barns rett til å kunne danne seg egne meninger og fritt ytre disse. Retten til å ytre disse synspunktene innebærer også en rett for at disse skal bli hørt og tillagt vekt, etter barnets modenhet og alder.⁷⁷ De generelle kommentarene fra FNs barnekomité som omhandler artikkel 12 sier at det ikke er nok at det blir lagt vekt på barnets synspunkter, men også at denne vekten skal være betydelig. Videre peker de generelle kommentarene på at når artikkelen tar opp spørsmål om barn som «kan danne» egne synspunkter, skal ikke dette bli sett på som at det ligger en begrensning i statenes plikt til å vurdere om barns meninger skal tillegges vekt. Derimot er det en plikt for statene til å gå inn i hvert enkelt tilfelle og faktisk ta en konkret vurdering på hvor tidlig et barn er i stand til å danne et eget synspunkt.⁷⁸

Det kommer også klart frem i de generelle kommentarene, både til artikkel 3 og artikkel 12 at dette er overlappende bestemmelser som ikke kan leses fullt ut i seg selv, men må sees i sammenheng og tolkes med hverandre.⁷⁹ Man kan således ikke drøfte barnets beste etter artikkel 3, uten å ha undersøkt om barnet har egne synspunkter som skal tillegges vekt, i det aktuelle tilfellet, jf. artikkel 12. Dette er et ufravikelig (mandatory) steg som må gjøres for at man skal handle i henhold til konvensjonen.⁸⁰ I Jeunesse v. The Netherlands står det mer utfyllende:

75 Lignende bestemmelse finnes i barnekonvensjonen art. 12

76 CRC/GC/2003/5 art. 12

77 Barnekonvensjonen art.12

78 CRC/C/GC/12

79 CRC/C/GC/12; CRC/C/GC/12

80 CRC/C/GC/12 s. 17-18

(21)

18

«(118). The Court fourthly considers that the impact of the Netherlands authorities’

decision on the applicant’s three children is another important feature of this case. The Court observes that the best interests of the applicant’s children must be taken into account in this balancing exercise (see above § 109). On this particular point, the Court reiterates that there is a broad consensus, including in international law, in support of the idea that in all decisions concerning children, their best interests are of paramount importance (see Neulinger and Shuruk v. Switzerland, cited above, § 135, and X v. Latvia, cited above, § 96). Whilst alone they cannot be decisive, such interests certainly must be afforded significant weight. For that purpose, in cases concerning family reunification, the Court pays particular attention to the circumstances of the minor children concerned, especially their age, their situation in the country or countries concerned and the extent to which they are dependent on their parents (see Tuquabo-Tekle and Others v. the Netherlands, cited above, § 44).»⁸¹

3.3.3 Barn har ulik status

I straffeprosesslovens bestemmelser om tilrettelagte avhør omhandles barn som vitne. Men det er her viktig å være klar over at dette er ment som vitne i vid forstand. Det gjelder ikke kun forbipasserende som har bevitnet en kriminell handling. I det følgende vil jeg raskt gå inn på de forskjellige tilfellene som går inn under vitnebegrepet etter straffeprosessloven § 239.⁸² Barn som fornærmet

For det første, har vi saker hvor barnet er den fornærmede part. Dette er de tilfellene hvor barnet har blitt utsatt for den kriminelle handlingen og må forklare seg om hva det har blitt utsatt for.

Barn som vitne

Dette omhandler de tilfellene hvor barnet faktisk har vært vitne til en kriminell handling som er begått. Dette vil ofte dreie seg om at barnet er vitne til familievold-saker, hvor den ene foresatte er voldelig mot den andre. I de tilfellene vil barnet ofte kunne ha vanskelig med å forklare seg om det som faktisk har skjedd, da barnet ikke ønsker å «svikte» den ene foresatte.

Barn som mistenkt

Barnet kan også være mistenkt for å ha begått en straffbar handling. Det vil i disse tilfellene være andre hensyn og rettigheter som gjelder når man snakker om barnets rettssikkerhet. Jeg kommer ikke til å gå videre inn på dette, da dette går utenfor temaet for oppgaven.

Barns partsrettigheter

Uansett hvilken status barnet har hatt, kommer spørsmålet om partsrettigheter opp.

81 Jeunesse v. The Netherlands

82 Straffeprosessloven § 239

(22)

19

Barnet kan enten være part i saken som siktet, med partsrettigheter etter straffeprosessloven § 82,⁸³ eller få partsrettigheter som fornærmet etter § 93 a.⁸⁴ Barnets partsrettigheter vil bli ut- ført av en verge, jf. § 93 g første ledd, med mindre barnet er over 15 år, da barnet selv har rett til å utøve rettighetene som etterlatt eller fornærmet, jf. annet ledd.⁸⁵

I barnevernssaker omhandles barnets rettigheter under saksbehandlingen i barnevernloven § 6-3. Bestemmelsens andre ledd slår fast at et barn kan være part og dermed ha partsrettigheter, i den grad barnet forstår hva saken omhandler. Bestemmelsen bruker en aldersveiledning på 15 år, men det er viktig å peke på at bestemmelsen også i særlige tilfeller kan gjøres gjeldende for yngre barn. Det viktige er at barnet forstår sakens omfang og innhold.⁸⁶

I Rt-2010-949 blir det slått fast at i saker om familievold hvor barnet er vitne, uttaler førstevo- terende:

«(22) Jeg kan ikke se det annerledes enn at det som departementet her betegner som ”kjernen i straffeloven § 219”, fullt ut gjør seg gjeldende også for barn som overværer vold og annen mishandling av sine aller nærmeste. Den vedvarende utrygghet og betydelige risiko for langvarige skadevirkninger for voksne av å le- ve under systematisk vold, trakassering og annen mishandling, finner vi igjen hos barn som opplever at deres nærmeste utsettes for slike handlinger. Jeg viser til det jeg tidligere har gjengitt fra NOU 2003:31. Jeg finner det da ikke tvilsomt at den indirekte virkning mishandling av barnets nærstående har for barnet, kan representere en krenkelse etter bestemmelsen, slik at § 219 gir barnet et selvstendig vern.»⁸⁷

Denne dommen har ført til at barn således har rett til bistandsadvokat og generelle partsrettigheter etter straffeprosessloven § 93 g.⁸⁸

3.3.4 Fritaksrett fra vitneplikt

Selv om barn etter straffeprosessloven § 239 blir avhørt ved bruk av tilrettelagte avhør, er det fortsatt et vitneavhør i prosessuell forstand, som gjør at barna har de samme rettigheter og plikter som vitner ellers i straffeprosessen. Det er ett unntak fra dette og det gjelder at barn under 15 år, i saker som omhandler skal-regelen i § 239 første ledd, ikke kan gjøre gjeldende

84 Straffeprosessloven § 93 a

85 Straffeprosessloven § 93 g, 1. og 2. ledd

86 Barnevernloven § 6-3, annet ledd

87 HR-2010-1426-A-Rt-2010-949

88 Straffeprosessloven § 93 g

(23)

20

fritak fra vitneplikten i straffeprosessloven §§ 122 og 123, jf. straffeprosessloven § 239 a førs- te ledd.⁸⁹

Er vitnet under 15 år skal ikke barnet bli bedt om å avgi forsikring for å snakke sant,⁹⁰ men avhørsleder skal gjøre sitt beste for at forklaringene som blir avgitt er klare og «sannferdige».

Det er også avhørsleders oppgave å sørge for at saken blir fullstendig opplyst, jf. straffeprosesslovens § 239 a første ledd.⁹¹

I en Høyesterettsdom fra oktober 2016 ble spørsmål, om hvorvidt et opptak fra et dommerav- hør kunne bli avspilt som bevis i retten, etter reglene om fritaksrett for vitneplikt i straffeprosessloven §§ 122 og 123, tatt opp til votering i Høyesterett.⁹²

Daværende bestemmelser om dommeravhør hadde ikke med unntaket i vitnefritaksreglene, som ligger i dagens straffeprosesslov.⁹³

Under dommeravhøret ble det ikke opplyst om at den fornærmede hadde denne fritaksretten, mistenkte var jentas far. Dette ble av Høyesterett sett på som et prosessuelt brudd.⁹⁴ I følge straffeprosessloven § 127 er det plikt til å informere om rettigheter og fritak.⁹⁵ Siden dette ikke var oppfylt, kom Høyesterett til at opptaket av avhøret ikke kunne spilles av for retten.⁹⁶ Riksadvokaten sendte, som et resultat av Høyesteretts avgjørelse, ut et direktiv i desember samme år om fritaksretten ved tilrettelagte avhør. I dette direktivet gjør han rede for fritaksrett etter straffeprosessloven §§ 122 og 123 i Høyesterettssaken som nevnt over, for så å slå fast at

«For fremtiden må det følgelig påsees at barn […] er innforstått med at avhøret kan bli brukt som bevis i en fremtidig straffesak mot nærstående.»⁹⁷ I dette ligger at vitnet enten «uttrykke- lig var gjort kjent med – eller dersom det kan legges til grunn at barnet uansett forsto – at forklaringen kunne bli brukt i en straffesak.»⁹⁸

89 Straffeprosessloven §§ 122, 123 og 239

90 Straffeprosessloven § 132 jf. § 234

91 Straffeprosessloven § 239 a, første ledd

92 HR-2016-2171-A

93 Straffeprosessloven §§ 122 og 123

94 HR- 2016-2171-A, avsnitt 50

96 HR-2016-2171-A, avsnitt 52

97 Riksadvokaten (2016) s. 2

98 Riksadvokaten (2016) s. 2

(24)

21

Da fritaket for vitneplikt etter straffeprosessloven § 122 skal kunne gjøres gjeldende stilles det krav om at det er snakk om siktedes nærstående. Under tidligere ordning med dommeravhør ble mistenkte automatisk siktet, mens mistenkte som regel nå, ikke blir siktet før det vurderes om det skal tas ut tiltale, først etter det tilrettelagte avhøret. Uavhengig av den formelle statu- sen mistenkte har ved avhøret, vil det av hensynene som ligger bak fritaksordningen være nødvendig å informere vitnet om denne rettigheten.⁹⁹

3.4 Vold og seksuelle overgrep mot barn

Vold er et begrep som omfavner mange livsområder, og betydningen av vold er ikke nødven- digvis lik overalt i samfunnet. Man kan snakke om vold i familien, tradisjonell vold (fysisk vold), psykisk vold, oppdragervold etc.

En av de mer brukte definisjonene på vold kommer fra psykologspesialist Per Isdal;

«[…] enhver handling rettet mot en annen person, som gjennom at denne handlingen skader, smerter, skremme eller krenker, får denne personen til å gjøre noe mot sin vil- je, eller slutte å gjøre noe han eller hun vil.»¹⁰⁰

Isdal går videre i å subkategoriserer vold som fysisk vold, psykisk vold, seksualisert vold og materiell vold, jf. Heltne og Steinsvåg 2011.¹⁰¹

En annen kjent definisjon på vold er definisjonen til Europarådet fra 1985, som har forklart vold i familien som:

«any act or omission committed within a family by any of its members that prejudices the life, the physical or psychological integrity or the liberty of that family member and that seriously harms the development of his/her personality.»¹⁰²

At barn ikke skal bli utsatt for vold er en selvfølge i norsk rettsvesen, og er strengt lovregulert.

I barnekonvensjonen artikkel 19 nr.1, forplikter statene seg til å sikre at barna ikke blir utsatt for noen form for fysisk eller psykisk vold, annen skade, mishandling, omsorgssvikt eller annen form for mishandling fra noen som står i et ansvarsforhold til barnet.¹⁰³ Dette vil også gjelde trussel mot vold, eller ved å bevitne vold, da dette er en stor psykisk påkjenning for barnet.¹⁰⁴ Dette gjelder som nevnt ved all vold, inkludert seksuelt misbruk, som nevnt i Gene-

100 NOU 2003:31 s. 34; Heltne (2011) s. 19

101 Heltne (2011)

102 Heltne (2011) s. 19-20

103 Barnekonvensjonen art. 19 nr. 1

104 Raundalen (2006)

(25)

22

ral Comments no. 13.¹⁰⁵ Det er likeledes en egen bestemmelse som fastslår beskyttelse for barnet mot seksuell utnytting og overgrep, jf. artikkel 34 i barnekonvensjonen.¹⁰⁶

3.4.1 Voldslovbrudd og seksuallovbrudd

Straffeloven har bestemmelser om vold i kapittel 25, voldslovbrudd. Her skiller loven mellom kroppskrenkelse og kroppsskade, jf. §§ 271 og 273, mishandling og grov mishandling i nære relasjoner i §§ 282-283. Kapittelet består videre av bestemmelser om kjønnslemlestelse § 284, drap § 275, medlidenhetsdrap § 278 mv.¹⁰⁷

Hva seksuallovbrudd angår er det straffeloven kapittel 26 som har regler om forbud. I regelverket er det blant annet klare forbud mot voldtekt i § 291, seksuell handling uten samtykke i

§ 297, overmaktsforhold i § 298 og incest i § 312.¹⁰⁸

Det har skjedd en utvikling på kriminalitetsfronten når det kommer til seksuallovbrudd, i tråd med den digitale utviklingen, og såkalte nettovergrep har økt kraftig på kriminalstatistik- ken,¹⁰⁹ dessuten er mørketallsproblematikken betydelig. Det er ikke bare her i Norge en ser at nettkriminaliteten øker, også internasjonalt har problematikken fått mer oppmerksomhet.

Om alvorligheten av slike nettovergrep ble det i en dom fra 2017 uttalt at:

«(25) Også internasjonalt er det stor oppmerksomhet om internettovergrep og konsekvensene av slike handlinger. I en rapport fra Europol fra 2016, ‘Internet Organised Crime Threat Assessment’, beskrives seksuelle overgrep over internett som ‘a rapidly growing problem’. Om skadevirkningene uttales blant annet:

‘There can be serious consequences for victims of this type of crime, including long- term psychological damage and an elevated risk of self-harm including suicide or suicide attempts.’

(26) Det jeg her har pekt på, innebærer at allmennpreventive hensyn gjør seg sterkt gjeldende på dette området, og at seksuelle overgrep over internett ikke generelt bør straffes mildere enn andre former for overgrep. Den konkrete straffutmålingen vil av- henge av omstendighetene i det enkelte tilfellet.»¹¹⁰

105 CRC/C/GC/13

106 Barnekonvensjonen art. 34

107 Straffeloven §§ 271, 273, 275, 278, 282, 283, og 284,

108 Straffeloven §§ 291, 297, 298 og 312

109 Politidirektoratet (2017b)

110 HR-2017-1282-A

(26)

23 3.4.2 Omfang av vold og seksuelle overgrep

Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress - NKVTS har gjennomført flere stu- dier om vold og seksuelle overgrep.¹¹¹ NKVTS anslår at fem prosent av befolkningen har blitt utsatt for alvorlig vold fra foreldre. Mens andelen av de som har opplevd vold fra foreldre er forholdsvis likt fordelt mellom gutter og jenter, rapporterer mer enn en femtedel av jentene at de har vært utsatt for seksuelle overgrep, og en av ti gutter oppgir at de var utsatt for seksuelle overgrep før de fylte 18 år.¹¹² NKVTS fikk i 2013 i oppdrag å gjennomføre en landsomfatten- de omfangsstudie av vold mot barn og voksne i nære relasjoner og seksuelle overgrep, en tverrsnittsundersøkelse av norske 16- og 17-åringer. Undersøkelsen viser at jenter langt hyppigere blir utsatt for seksuelle overgrep enn gutter, og at ungdomsskolealder fremstår som en spesielt sårbar periode der risikoen for både seksuelle overgrep og voldtekt er stor. 13,3 prosent av jentene og 3,7 prosent av guttene oppga at de hadde opplevd en eller annen form for seksuelt overgrep i løpet av livet. På spørsmål om fysisk vold fra foresatte opplyste 9,6 prosent at de hadde vært utsatt for fysisk vold fra foreldre og 1,7 prosent oppga at de hadde vært utsatt for alvorlig fysisk vold. Imidlertid rapporterte de som hadde vært utsatt for alvorlig fysisk vold fra foresatte, at de gjentatte ganger var utsatt for vold fra foresatte - 83,3 prosent. I følge undersøkelsen fra NKVTS hadde så vel jenter som gutter i like stor grad vært utsatt for vold av foresatte, og menn var hyppigere voldsutøver enn kvinner. De av respondentene som hadde vært utsatt for vold fortalte også at den første opplevelsen med fysisk vold skjedde i barnehage- eller småskolealder.¹¹³

3.4.3 Anmeldte straffesaker

Politidirektoratets rapportering om anmeldte straffesaker for 2017 – STRASAK – viser til en betydelig økning i anmeldelser av seksuell omgang med barn i alderen 14–16 år og seksuell handling med barn under 16 år – fra 693 anmeldelser i 2013 til 1956 anmeldelser i 2017 – en økning på 182,3 prosent. Når det gjelder seksuell omgang og voldtekt av barn under 14 år var økningen på 73 prosent i femårsperioden fra 2013–2017, fra 457 til 791 anmeldelser i 2017.

Politidirektoratet rapporterer også om en jevn økning i kategori mishandling i nære relasjoner, men viser til at de ulike kampanjer og oppmerksomhet rundt tema vold i nære relasjoner har bidratt til å redusere mørketallene.¹¹⁴

111 Nasjonalt kunnskapssenter om vold og seksuelle overgrep (udatert)

112 Mossige (2007)

113 Myhre (2015)

114 Politidirektoratet (2017b)

(27)

24

«Det antas at det fortsatt er høye mørketall innenfor seksuallovbrudd. Mange av ofrene an- melder ikke fordi de føler skam og skyld eller fordi de ikke vet at de har kommunisert over internett med en annen enn den de trodde.»¹¹⁵

3.4.4 Omfang av tilrettelagte avhør

Ved utgangen av 2017 var det gjennomført 5851 førstegangsavhør (en økning fra 5514 i 2016)¹¹⁶ og 455 supplerende avhør.¹¹⁷ På landsbasis var 52 % av førstegangsavhørene gjen- nomført innen tidsfrist. 80 % innen 30 dager, mot 78 % i 2016.¹¹⁸

For å illustrere utviklingen av antallet tilrettelagte avhør ble det i 2007, totalt i hele landet, gjennomført 804 dommeravhør, hvorav 30 slike avhør ble gjennomført i Oslo og 82 i Horda- land. Fem år senere, i 2011 ble det gjennomført 2496 dommeravhør, hvorav 202 i Oslo og 213 i Hordaland.¹¹⁹

3.4.5 Konsekvenser for barnet

Barnevoldsutvalget fikk et mandat om å undersøke alvorlige saker av vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt mot barn – for å finne systemsvikt og finne ut hva som gikk galt, slik at man kan beskytte barn mot lignende krenkelser senere. De påstår at «vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt mot barn, er uten tvil en av de største truslene mot folkehelsen.»¹²⁰ Sæverud- utvalget peker også på at barn som har opplevd vold i nære relasjoner oftere både utsetter andre for vold, og kan bli utsatt for vold som voksne.¹²¹ «Langtidskonsekvensen av at barn og unge utsettes for vold og overgrep skaper altså helsemessige, sosiale og utdanningsmessige problemer som samfunnet må håndtere ved behandlingstilbud og støtteordninger.»¹²²

Barnevoldsutvalget viser til forskning som peker på at konsekvensene blir større jo yngre barnet er når det blir utsatt for krenkelser, og at hvis krenkelsene innebærer bruk av tvang, trusler eller penetrering slår det også verre ut.¹²³ I artikler fra en kjent studie, ACE-studien (Adverce Childhood Experiences), der man har intervjuet over 17000 mennesker om deres negative barndomsopplevelse, har man påvist en sammenheng mellom antall negative barndomsopple-

115 Politidirektoratet (2017b) s. 18

116 Politidirektoratet (2018)

119 Politidirektoratet (2017a); Bakketeig (2012)

120 NOU 2017:12 s. 27

122 Justis- og beredskapsdepartementet (2012) s. 17

123 NOU 2017:12

(28)

25

velser og psykiske og fysiske helseproblemer som voksne.¹²⁴ Dette kalles for reviktimisering, eller poly-victimization, og Mossige og Stefansen (2007) forklarer reviktimisering som at erfaringer med for eksempel overgrep øker risikoen for å bli utsatt for lignende overgrep senere i livet.¹²⁵

Raundalen-utvalget viser også til at mange som har vært utsatt for mishandling eller vold som barn, vil som voksne ha kroniske traumereaksjoner.¹²⁶ Utviklingstraumer er traumer som skjer i barndommen, og forstyrrer barnets utvikling, og viser til et dobbelt belastningsforhold hos barnet, der barnet utsettes for traumatiske hendelser samtidig som omsorgen svikter – for eksempel at det er en av foreldrene som skaper den traumatiske hendelsen.¹²⁷

Ved å informere den mistenkte om at det skal foretas et utenomrettslig avhør av barnet, er det en mulighet for at den mistenkte kan prøve å påvirke barnet, enten til å endre forklaring, eller å ikke være sannferdig.¹²⁸ Frykten for at vitnet skal bli utsatt for nye overgrep er en annen bekymring som justisdepartementet ytrer i proposisjonen om endring av tilrettelagte avhør.

«I de fleste sakene der barn blir utsatt for vold eller seksuelle overgrep er gjerningspersonen noen barnet kjenner godt, gjerne i den nære eller utvidede familiekrets […]»¹²⁹På grunn av disse bekymringene er det også slått fast at siktede ikke skal få vite om utnevning av midlerti- dig verge eller på annen måte få informasjon om at avhøret skal finne sted. Også andre som med en slik tilknytning til mistenkte, gjør at de er inhabil som verge, og skal derfor heller ikke varsles, jf. straffeprosessloven § 239 bokstav b annet ledd. ¹³⁰

124 Edwards (2003); Chapman (2004);

125 Mossige (2007)

126 NOU 2012:5

127 Nordanger (2017)

128 Prop. 112 L (2014-2015)

129 Riksadvokaten (2015) viser til Barne- likestillings og inkluderingsdepartementet (2013) punkt. 4.3

130 Straffeprosessloven § 239 b, annet ledd

(29)

26

4 Tilrettelagte avhør ved Statens Barnehus

Dette kapittelet vil gi en presentasjon av Statens Barnehus og de ulke elementer som ofte inngår i et tilrettelagt avhør. Det er i dette kapittelet også tatt med et avsnitt om kompetanse, både ved Barnehusene og av politiets etterforskningsmiljøer.

4.1 Presentasjon av Statens Barnehus

Det første av Statens Barnehus så dagens lys i Bergen i november 2007, etterfulgt av Barne- huset i Hamar som åpnet måneden etter. Etableringen var et samarbeidsprosjekt mellom Jus- tis- og beredskapsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet og Helse- og omsorgs- departementet. Ideen var hentet fra et tilsvarende konsept på Island.¹³¹

Det er i dag tolv Statens Barnehus i landet, det siste ble åpnet i Kirkenes 16. mars 2018. Det innebærer at det er like mange Barnehus som det er nye politidistrikter, etter omorganisering av politiet som følge av Nærpolitireformen.¹³²

Barnehusene er tverrfaglige kompetansesenter for barn, unge og voksne utviklingshemmede som har vært utsatt for eller er mistenkt utsatt for vold eller seksuelle overgrep. Barnehusene er administrativt underlagt politidistriktene. Intensjonen er at barn som er utsatt for vold og seksuelle overgrep, skal møte et helhetlig hjelpe- og behandlingstilbud. Barnehusets hoved- oppgaver er; tilrettelegging og gjennomføring av avhør, utføre medisinske undersøkelser, vei- lede og gi råd til de krenkede og deres foresatte, samt fagfolk. Videre skal de tilrettelegge for samarbeid og koordinering av systemene rundt barnet, og kunne tilby barnet noen timer med psykologisk behandling før eventuelt videre henvisning.¹³³

Primæroppgaven er å gjennomføre tilrettelagte avhør av barn. Også voksne med psykisk utviklingshemming eller andre som er ekstra sårbare går inn under Barnehusenes ansvarsområ- de. Foruten politiutdannede er Barnehusene bemannet med psykologer og øvrige kompetent personell, innen barnevern og psykisk helse.¹³⁴

De tilrettelagte avhørene, som omfattes av § 239 første ledd, avholdes på et av Statens Barne- hus. Dette kan likevel fravikes i de tilfeller hvor både avhørsleder og Barnehuset er enige om at det klart er til det beste for vitnet, at avhøret foretas et annet sted.¹³⁵Bakgrunnen for å holde avhørene ved et Barnehus er et ønske om en skånsom vitneførsel av barnet, samtidig som det-

132 Justis- og beredskapsdepartementet (udatert)

133 Statens Barnehus Bergen (udatert)

134 Statens Barnehus Bergen (udatert)

135 Straffeprosessloven § 239 f, første ledd