Innst. S. nr. 145 (2007-2008) Innstilling til Stortinget fra energi- og miljøkomiteen

(1)

(2007-2008)

Innstilling til Stortinget fra energi- og miljøkomiteen

St.meld. nr. 34 (2006-2007)

Innstilling fra energi- og miljøkomiteen om norsk klimapolitikk

Til Stortinget

SAMMENDRAG

Regjeringen foreslår i St.meld. nr. 34 (2006- 2007) at Norge skal være karbonnøytralt i 2050, Norge skal fram til 2020 redusere de globale utslippene av klimagasser tilsvarende 30 prosent av Nor- ges utslipp i 1990, og Norge skal skjerpe sin Kyoto- forpliktelse med ti prosentpoeng - til ni prosent under 1990-nivå. Innsatsen for reduksjon av utslipp i Norge må intensiveres - om lag halvparten og opp mot to tredjedeler av Norges totale utslippsreduksjon av klimagasser skal tas nasjonalt.

En bedre internasjonal klimaavtale er det første og viktigste elementet i klimapolitikken, og Regje- ringen vil arbeide for en ambisiøs internasjonal klimaavtale som omfatter flest mulig land. Norge må bidra til utslippsreduksjoner i utviklingsland og i raskt voksende økonomier som Kina, India med flere.

Etter at Norge har sluttet seg til det europeiske kvotesystemet, vil om lag 70 prosent av de nasjonale utslippene være underlagt kvoteplikt eller CO₂- avgift. På områder som er underlagt generelle virkemidler, er Regjeringens utgangspunkt at man som hovedregel skal unngå ytterligere regulering. Samti- dig vil Regjeringen videreføre den muligheten vi har i dag til å benytte andre virkemidler i tillegg til kvoter og avgifter, også i disse sektorene.

Regjeringen foreslår i meldingen sektorvise klimahandlingsplaner og sektorvise mål for de sentrale utslippssektorene i Norge. Det legges fram hand-

lingsplaner for petroleum og energi, transport, industri, primærnæringer og avfall samt for kommunalt klimaarbeid og driften av statlig sektor. Innen hver sektor er det presentert en oversikt over det teknisk mulige potensialet for utslippsreduksjoner, samt tiltak som Regjeringen vil igangsette arbeid med.

Regjeringen vil spesielt vurdere tiltak som er kostnadseffektive i lys av en forventet stigende karbonpris over investeringenes levetid, og som ikke nødvendigvis utløses av dagens virkemiddelbruk.

Tiltak som bidrar til teknologiutvikling vil bli særlig vurdert.

Regjeringen vil legge opp til kontrollstasjoner og videreutvikling av nasjonal virkemiddelbruk hvert femte år, og Regjeringen vil innhente uavhengige faglige vurderinger av norsk klimapolitikk fra institusjoner og/eller personer med bred erfaring og kunnskap i utforming og gjennomføring av klimapolitikk.

Regjeringen foreslår også at det midtveis i den første Kyoto-perioden (2010) legges fram for Stortinget en vurdering av klimapolitikken og behov for endrede virkemidler.

For en nærmere vurdering av Norges kostnader ved å oppfylle forpliktelsen under Kyotoprotokollen, vises det til St.prp. nr. 49 (2001-2002) Om samtykke til ratifikasjon av Kyotoprotokollen av 11. desember 1997 til FNs rammekonvensjon om klimaendringer av 9. mai 1992, som igjen bygger på beregninger presentert blant annet i St.meld. nr. 54 (2000-2001).

Regjeringen legger opp til at CO₂-avgiften vide- reføres, samtidig som et kvotesystem for perioden 2008-2012 innføres for de sektorene som i dag er omfattet av EUs direktiv for kvotehandel, samt eventuelle andre kilder og utslipp. Økonomiske og admi- nistrative konsekvenser for de næringer som tas inn i kvotesystemet er drøftet i Ot.prp. nr. 66 (2006-2007) Om lov om endringer i klimakvoteloven m.m.

(2)

Regjeringen vil komme tilbake til oppfølgingen av enkelttiltakene i denne meldingen i forbindelse med de årlige statsbudsjettene.

DEL I: REGJERINGENS KLIMAPOLITIKK Regjeringens klimapolitiske mål og

internasjonale strategi

Regjeringen vil at Norge skal være en pådriver i arbeidet for en mer ambisiøs og mer omfattende klimaavtale etter Kyoto-perioden, med utgangspunkt i målet om at den globale temperaturøkningen skal holdes under 2 °C sammenliknet med førindustrielt nivå.

– Regjeringens mål om karbonnøytralitet i 2050 innebærer at Norge vil redusere de globale utslippene av klimagasser tilsvarende 100 prosent av egne utslipp innen 2050. Utslippene fra norsk ter- ritorium vil da være nøytralisert av reduksjoner Norge betaler i andre land, gjennom kjøp av kvoter eller andre tilsvarende mekanismer som er til- gjengelige på det tidspunktet.

– Regjeringens mål om å kutte de globale utslippene av klimagasser fram mot 2020 tilsvarende 30 prosent av Norges utslipp i 1990, vil inkludere både utslippsreduksjoner i Norge, inklusive opptak av CO₂ i skog, og Norges bidrag gjennom utslippsreduksjoner i andre land.

I nasjonalbudsjettet for 2007 ble utslippene av klimagasser i 2020 på usikkert grunnlag anslått til om lag 59 millioner tonn CO₂-ekvivalenter. Erfarings- messig vil en slik referansebane kunne endres over tid. Basert på en tiltaksanalyse utført av Statens forurensningstilsyn, sektorvise klimahandlingsplaner samt eksisterende virkemidler, mener Regjeringen det er realistisk å ha et mål om å redusere utslippene i Norge med 13-16 millioner tonn CO₂-ekvivalenter i forhold til referansebanen slik den er presentert i nasjonalbudsjettet for 2007, når skog er inkludert.

Dette vil innebære at om lag halvparten og opp mot to tredjedeler av Norges totale utslippsreduksjon tas nasjonalt. Med en eventuell videreføring av Kyoto- protokollens regelverk for skog vil det anslagsvis være mulig å få godskrevet et nettoopptak opp mot 3 millioner tonn CO₂i et norsk utslippsregnskap for 2020.

I vurderingen av utslippsreduksjoner som skal finansieres utenom Norges grenser, vil Regjeringen legge stor vekt på tiltak og prosjekter som sikrer at klimapolitikken kan få størst mulig positiv virkning på økonomisk utvikling og fattigdomsbekjempelse i utviklingsland.

Regjeringen vil innenfor Kyotoprotokollens før- ste periode (2008-2012) skjerpe Norges Kyoto-for-

pliktelse med ti prosentpoeng - til ni prosent under 1990-nivå, samt sørge for at en betydelig del av reduksjonene skjer gjennom nasjonale tiltak. Det vil si at Norges utslipp, når det er tatt hensyn til bruk av de fleksible mekanismene under Kyotoprotokollen, i gjennomsnitt i perioden 2008-2012 skal være ni prosent lavere enn de var i 1990. Dette vil i stor utstrekning bli innfridd gjennom finansiering av tiltak i utviklingsland.

Regjeringen vil arbeide for en internasjonal klimaavtale som omfatter flest mulig land, og man må etablere et bredere, mer ambisiøst og forpliktende globalt klimaregime. Industrilandene må gå foran med å ta ansvar for utslippsreduksjoner, men alle land med store utslipp må på sikt delta for å kunne oppnå nødvendige globale utslippsreduksjoner. Et langsiktig mål vil være å etablere en global pris på klimagasser, noe som blant annet kan oppnås gjennom et mer globalt kvotehandelssystem. Kvoter bør fordeles med utgangspunkt i prinsippet om felles, men differensierte forpliktelser. I tråd med samme prinsipp bør plikten til å levere kvoter for egne utslipp gjelde for alle parter til avtalen.

Kyotoprotokollen er et godt grunnlag for videre samarbeid, og framtidig internasjonalt samarbeid må baseres på de institusjonelle rammene som er etablert. Vktige elementer i Protokollen må beholdes, slik som differensierte utslippsforpliktelser, alle klimagasser må være inkludert, og bruk av fleksible mekanismer som kvotehandel og prosjektbasert samarbeid må videreføres. På sikt bør en ha som mål å gå i retning av en global pris på klimagasser, noe som blant annet kan oppnås gjennom et mer globalt kvotehandelssystem - og hvor alle land har utslippsforpliktelser. Industriland må samtidig være innstilt på å bistå utviklingslandene med utslippsbegrensninger, teknologiutvikling og tilpasning til klimaendringer.

Regjeringen legger opp til at staten skal bidra til utslippsreduksjoner i andre land gjennom kjøp av kvoter fra prosjekter under Den grønne utviklingsmekanismen (CDM) og Felles gjennomføring (JI).

Utover kostnadseffektive utslippsreduksjoner kan CDM-prosjekter være gode redskaper for utvikling.

Norges bidrag til reduksjoner av utslippsveksten i andre land skal også skje gjennom utvikling av klimavennlig teknologi, overføring av slike teknologier samt kunnskap om disse til utviklingslandene.

På bakgrunn av prognosene om framtidig kraftbehov forventer Regjeringen at CO₂-håndtering vil bli et sentralt tiltak for å redusere verdens samlede utslipp av klimagasser, og ønsker å bruke norsk kom- petanse til å bidra til reduksjon i CO₂-utslipp gjennom internasjonal spredning av slik teknologi. Når det gjelder implementering av slik teknologi i utviklingsland, vil det være viktig at CO₂-håndtering som metode godkjennes under CDM.

(3)

Regjeringens nasjonale klimapolitikk

Det vises i meldingen til at om lag 70 prosent av de nasjonale utslippene vil være underlagt kvoteplikt eller CO₂-avgift etter at Norge har sluttet seg til det europeiske kvotesystemet. Enkelte utslippskilder kan verken pålegges kvoteplikt eller CO₂-avgift, og her må myndighetene bruke andre virkemidler for å redusere klimagassutslippene.

På områder som er underlagt generelle virkemidler, er Regjeringens utgangspunkt at man som hovedregel skal unngå ytterligere regulering.

Regjeringen vil gjennomgå skatte- og avgiftsni- vået med sikte på å foreta endringer for å fremme miljøvennlig atferd. Dette må skje innenfor en pro- venynøytral ramme. Regjeringen vil holde skatteni- vået fra 2004, men øke miljø- og klimaavgifter mot tilsvarende reduksjoner av andre skatter og avgifter.

Regjeringen vil videreføre virkemidler som sikrer gjennomføring av kostnadseffektive tiltak på tvers av sektorer.

Det nasjonale kvotesystemet og avgifter på utslipp er sektorovergripende virkemidler som er inn- ført for å redusere klimagassutslippene. Regjeringen vil vurdere å inkludere også virksomheter som ikke har obligatorisk kvoteplikt i EU. Prinsippet om at for- urenseren skal betale tillegges avgjørende vekt, også ved utformingen av det norske kvotesystemet. De fleste kvotene som norske virksomheter samlet vil trenge for å oppfylle kvoteplikten, må derfor kjøpes i markedet.

Regjeringen legger ikke opp til å tildele vederlagsfrie kvoter til offshoresektoren. Vederlagsfrie kvoter for fastlandsindustrien vil bli tildelt på grunnlag av gjennomsnittlige utslipp i basisperioden 1998- 2001. Samlet skal tildeling av vederlagsfrie kvoter tilsvare 92 prosent av utslippene som virksomhetene hadde i basisperioden. Det vil bli tildelt 100 prosent på grunnlag av prosessutslippene og 87 prosent ut fra energiutslippene. Samlet antas tildelingen av vederlagsfrie kvoter å svare til 25 prosent av behovet for alle kvotepliktige. I tillegg vil det bli satt av en reserve til nye gasskraftverk som skal basere seg på rensing, og høyeffektive kraftvarmeverk med konse- sjon. Størrelsen på reserven er ikke endelig bestemt, men det antas at det samlede volumet av vederlagsfrie kvoter kan bli i størrelsesorden 30 prosent av det de kvotepliktige trenger, som er vesentlig lavere enn i noe annet land i det europeiske kvotesystemet. De kvotepliktige virksomhetene vil få anledning til å bruke kvoter utstedt under de prosjektbaserte Kyoto- mekanismene Felles gjennomføring og Den grønne utviklingsmekanismen etter nærmere regler.

CO₂-avgiften er hovedvirkemidlet i Norge for reduksjon av klimagassutslipp for virksomheter som ikke er omfattet av kvotesystemet. CO₂-avgiften dek- ker om lag 52 prosent av de norske klimagassutslip-

pene og om lag 68 prosent av de samlede CO₂-utslippene. I dag er bruk av mineralolje og bensin og utslipp fra petroleumsvirksomheten ilagt CO₂-avgift.

De ulike mineralske produktene har imidlertid for- skjellige avgiftssatser.

Forurensningsloven er sektorovergripende og gjelder i prinsippet klimagassutslipp. Virksomheter med kvotepliktige utslipp av CO₂ må ha særskilt utslippstillatelse etter forurensningsloven for disse utslippene. De tre avgiftene som eksplisitt knytter seg til utslipp av klimagasser er CO₂-avgiften, avgiften på import av kjemikalier med hydrokarboner (HFK) og perfluorkarboner (PFK) og sluttbehand- lingsavgiften på avfall.

Avgiftssatsen i 2007 tilsvarer om lag 194 kroner per tonn CO₂-ekvivalent - på linje med CO₂-avgiften på mineralolje. Samlet omfatter kvotesystemet og avgiftene i overkant av 70 prosent av klimagassutslippene.

I rapporteringen til FNs klimakommisjon i desember 2005 ble det anslått at gjennomførte tiltak i Norge siden 1990 har bidratt til å redusere utslippene i 2010 med rundt 11 millioner tonn CO₂-ekvivalenter. En videreføring av dagens virkemiddelbruk, herunder CO₂-avgifter, vil bidra til ytterligere utslippsreduksjoner i årene framover. Uten tiltak gjennomført etter 1990 ville utslippene av klimagasser i Norge på usikkert grunnlag kunne anslås til 75- 80 millioner tonn i 2020. Anslaget tar utgangspunkt i at økt innenlandsk kraftetterspørsel fram mot 2020 dekkes inn på billigste måte, dvs. i form av gasskraft uten rensing i Norge.

Det er i meldingen gitt en omtale av muligheter for utslippsreduksjoner i Norge og kostnadene ved disse, og av kostnadene knyttet til en ambisiøs klimapolitikk. Det er videre gitt en omtale av Lavutslipps- utvalget og om utvalgets forslag til helhetsløsning.

Forskning og overvåking

Forskning på klimasystemet og klimaendringer står sentralt for å sikre et godt kunnskapsgrunnlag for prognoser av framtidige klimaendringer og effekter av disse. Regjeringen vil styrke klimarelatert forskning og forskning og utvikling av miljøvennlige energiteknologier, herunder bruk av fornybare ener- gikilder og fangst og lagring av CO₂. Det er behov for økt kunnskap om klimatilpasningstiltak og sårbarhet i utviklingsland. Det legges i meldingen vekt på at forskning om klima, miljø og energi går på tvers av fag-, sektor- og departementsgrenser – og vil være et fellesprosjekt for hele Regjeringen.

Nasjonal handlingsplan for klimaforskning, som ble lagt fram av Norges forskningsråd i 2006, og Kli- maforskning i norsk utviklingssamarbeid, er presentert i meldingen. Regjeringen vil se den nasjonale

(4)

handlingsplanen i sammenheng med oppfølgingen av de langsiktige klimamålene og de sektorvise klima- handlingsplanene. I tillegg til den konkrete satsingen på klimaforskning vil den brede satsingen på blant annet forskerrekruttering, utstyr og infrastruktur ved universitetene og høyskolene bidra til å styrke den klimarelevante forskningen i Norge.

Regjeringen vil vurdere å etablere et forum for strategisk samarbeid for klima- og miljøforskning etter modell av strategiprosessene OG21 og Energi21, og vil involvere aktører innen klima- og miljøforskning. Her vil både forskningsmiljøer, mil- jøorganisasjoner, offentlige etater og næringsliv samarbeide.

Det vises for øvrig til at klimakonvensjonen omfatter krav til industrilandene om forskning og overvåking. Partsmøtet i Nairobi i 2006 oppfordret industrilandene til å øke omfanget av klimaovervå- kingen.

Når det gjelder klimarelatert overvåking skal Norge være i front internasjonalt mht. utvikling av kunnskap om, for og i nordområdene (jf. nordområ- destrategien). Norge har et spesielt ansvar for overvå- king av klimaprosesser og effekter av disse på natur, menneske og samfunn i Arktis. En økt satsing på forskning og overvåking i nordområdene vil gi oss en unik innsikt i pågående klimaendringer og de forster- kende effekter klimaprosessene i området har på den globale oppvarmingen og virkninger for natur og samfunn.

DEL II: KLIMAHANDLINGSPLANER Sektorvise klimahandlingsplaner

Regjeringen foreslår i meldingen sektorvise klimahandlingsplaner og sektorvise mål for de sentrale utslippssektorene i Norge. Formålet er å identifisere de virkemidler som gir kostnadseffektive utslippsreduksjoner for den enkelte sektor, og som med dagens virkemiddelbruk ikke blir gjennomført.

Målene knyttet til sektorene er basert på anslag, og vil måtte revurderes dersom endringer i framtidige prognoser, kostnader, teknologiutvikling eller andre vesentlige endrede forutsetninger tilsier det. Innen hver sektor er det i meldingen presentert en oversikt over det som antas å være det tekniske potensialet for utslippsreduksjoner, samt tiltak som Regjeringen vil igangsette arbeid med.

Petroleum og energi

Statens forurensningstilsyn har utredet en rekke enkelttiltak som kan bidra til å redusere utslippene av klimagasser fram mot 2020, og som er nærmere presentert i meldingen. En viktig premiss for analysen er at det i hovedsak er tekniske tiltak som er vurdert.

Tiltak som medfører større samfunnsmessige endrin-

ger, endret produksjonsnivå eller atferdsendringer er i liten grad inkludert. Regjeringen vil spesielt vurdere tiltak som er kostnadseffektive i lys av en forventet stigende karbonpris over investeringenes levetid, og som ikke nødvendigvis utløses av dagens virkemiddelbruk. Tiltak som bidrar til teknologiutvikling vil bli særlig vurdert. Særskilte tiltak kan også bli vurdert for å mobilisere befolkningen til tidligere omstil- ling til forbruksmønstre som gir lave utslipp, enn det som en forventet stigende karbonpris vil utløse alene.

Regjeringens mål er at eksisterende og nye virkemidler i petroleums- og energisektoren vil utløse en reduksjon i klimagassutslippene med mellom tre og fem millioner tonn CO₂-ekvivalenter i denne sektoren i forhold til den referansebanen som legges til grunn i Statens forurensningstilsyns tiltaksanalyse.

Regjeringen vil arbeide for en fortsatt økning i ressursutnyttelsen på norsk kontinentalsokkel, blant annet gjennom økt utvinningsgrad, tilleggsutbyggin- ger og nye prosjekter. Regjeringen vil fortsette arbeidet for elektrifisering av norsk sokkel, gjennom teknologiutvikling og bruk av generelle virkemidler.

Transport

Statens forurensningstilsyn har i sin tiltaksanalyse anslått det tekniske potensialet for utslippsreduksjoner i landtransport- og luftfartssektoren i 2020 til 4,4 millioner tonn CO₂-ekvivalenter. CO₂-avgiftene, kjøretøyavgifter, tilskudd til kollektivtransport og gang- og sykkelveger og arealpolitikk er de viktigste eksisterende virkemidlene i landtransport- og luftfartssektoren. Regjeringen legger til grunn at disse virkemidlene vil utløse deler av dette potensialet.

Regjeringens mål er at eksisterende og nye virkemidler i transportsektoren vil utløse en reduksjon i klimagassutslippene med mellom 2,5 og 4 millioner tonn CO₂-ekvivalenter i denne sektoren i forhold til den referansebanen som legges til grunn i Statens forurensningstilsyns tiltaksanalyse.

Industri

Statens forurensningstilsyn har i sin tiltaksanalyse anslått det tekniske potensialet for utslippsreduksjoner i industrisektoren i 2020 til 5,8 millioner tonn CO₂-ekvivalenter.

Kvotesystemet og frivillige avtaler til 2007 er de viktigste eksisterende virkemidlene i industrisektoren. I tillegg gjelder forurensningsloven. Regjeringen legger til grunn at disse virkemidlene vil utløse deler av dette potensialet.

Regjeringens mål er at eksisterende og nye virkemidler i industrien vil utløse en reduksjon i klimagassutslippene med to til fire millioner tonn CO₂- ekvivalenter i denne sektoren i forhold til den refe-

(5)

ransebanen som legges til grunn i Statens forurensningstilsyns tiltaksanalyse.

Primærnæringer og avfall

Statens forurensningstilsyn har i sin tiltaksanalyse anslått det tekniske potensialet for utslippsreduksjoner i landbrukssektoren i 2020 til 1,1 millioner tonn CO₂-ekvivalenter, og i fiskerisektoren er potensialet for utslippsreduksjoner i 2020 anslått til 50 000 tonn CO₂-ekvivalenter.

Regjeringen legger for landbrukssektoren til grunn at eksisterende virkemidler som for eksempel krav om gjødselplanlegging og reguleringer av spredning og lagring av husdyrgjødsel, vil utløse deler av potensialet anslått der, og at eksisterende virkemidler i fiskerisektoren hhv. vil utløse deler av potensialet der.

Statens forurensningstilsyn har i sin tiltaksanalyse videre anslått det tekniske potensialet for utslippsreduksjoner i avfallssektoren i 2020 til 0,4 millioner tonn CO₂-ekvivalenter. Krav til avfallsbe- handling, sluttbehandlingsavgift og produsentan- svarsordninger er de viktigste eksisterende virkemidlene i avfallssektoren, og Regjeringen legger til grunn at disse virkemidlene vil utløse deler av dette potensialet.

Regjeringens mål er at eksisterende og nye virkemidler i primærnæringene og avfallssektoren vil utløse en reduksjon i klimagassutslippene med 1-1,5 millioner tonn CO₂-ekvivalenter i denne sektoren i forhold til den referansebanen som legges til grunn i Statens forurensningstilsyns tiltaksanalyse.

Landtransport, luftfart og mobile kilder

Klimagassutslippene fra denne sektoren utgjorde 12,8 millioner tonn CO₂-ekvivalenter i 2005, som tilsvarer om lag 24 prosent av de samlede utslippene dette året.

Det forventes fortsatt sterk vekst i CO₂-utslippene fra landtransport og luftfart dersom ikke nye tiltak iverksettes. Fra 2005 til 2010 er det ventet en vekst på om lag 15 prosent, og i perioden 2005 til 2020 er det forventet en vekst på nær 40 prosent. I 2020 er det anslått at utslippene fra landtransport og luftfart vil utgjøre om lag 28 prosent av de samlede utslippene dersom ikke nye tiltak iverksettes.

Biodrivstoff

Økt bruk av biodrivstoff til erstatning for fossilt drivstoff vil bidra til å redusere klimagassutslippene (fossilt CO₂) fra vegtrafikken. Biodrivstoff regnes for å være klimagassnøytralt etter Kyotoprotokollen.

Regjeringen vil sende på høring forslag til forskrifts- endringer som stiller krav om at minimum to volumprosent av årlig omsatt volum drivstoff til vegtrafikk

skal bestå av biodrivstoff fra og med 2008, stigende til fem volumprosent fra og med 2009.

Regjeringen vil med et omsetningskrav stimulere til økt bruk av biodrivstoff. Opptrappingen over tid er foreslått for å ta hensyn til at det vil ta tid blant annet å gjennomføre nødvendige endringer på raffineriene, avklare innkjøp og distribusjon av biodrivstoffet, få på plass nye tanker på distribusjonsanleggene og klargjøre tanker og anlegg på bensinstasjonene.

Regjeringen vurderer at et omsetningskrav er et mer kostnadseffektivt virkemiddel for å sikre en bestemt andel omsatt biodrivstoff enn for eksempel et inn- blandingskrav eller pumpekrav. Regjeringen vil arbeide videre med en nasjonal målsetting om ca. 7 volumprosent biodrivstoff fra 2010.

Norske myndigheter vil arbeide aktivt sammen med EU overfor bil- og oljebransjen for å få hevet terskelen for lavinnblanding av biodrivstoff.

Regjeringen vil vurdere mulighetene for samar- beidsavtaler med deler av transportbransjen - med tanke på å utløse potensialet for bruk av høyinnblan- det biodiesel i dagens kjøretøypark, spesielt tyngre kjøretøy. Særlig større flåteeiere, med profesjonelle vedlikeholdsrutiner og faglig ekspertise, vil kunne være interessante samarbeidspartnere - for eksempel drosjer, langtransportører og varebiler.

Regjeringen vil samarbeide med blant annet EU, internasjonale organer og drivstoffbransjen for å få på plass ordninger for å fremme bærekraftig produksjon og import av biodrivstoff. Dette bør baseres på bærekraftskriterier og livsløpsanalyser av ulike virkninger av de ulike biodrivstoffene.

Regjeringen vil evaluere strategien for økt bruk av biodrivstoff senest i forbindelse med statsbudsjet- tet for 2009.

Regjeringen vil i samarbeid med aktørene ta ini- tiativ til en strategi for økt FoU på annengenerasjons biodrivstoff, herunder vurdere støtteordninger til demonstrasjonsanlegg. Regjeringen vil vurdere om omsetningskravet også bør utvides til å omfatte andre typer fossile brensler som marin gassolje, anleggs- diesel og fyringsolje.

Miljøvennlig transport

Omleggingen av engangsavgiften på kjøretøy vil ha effekt innenfor Kyoto-perioden og vil øke over tid med utskifting av bilparken. Det er energikrevende å produsere en bil, og det er ikke ubetinget et effektivt miljøtiltak å stimulere til en raskere utskifting av bilparken i et globalt klimaregnskap.

Nye biler bør være mest mulig utslippseffektive, og Regjeringen ønsker å gjøre det enklere for forbru- keren å orientere seg om hvilke biler som er miljø- vennlige. Regjeringen vil være en pådriver i det europeiske arbeidet med krav til kjøretøy for å redusere klimagassutslipp fra bilparken, herunder arbeide for

(6)

at nye biler som selges etter 2015 skal kunne bruke betydelige andeler klimanøytrale eller utslippsfrie drivstoff.

Regjeringen ønsker å styrke arbeidet for miljø- vennlig transport, og vil utrede spørsmålet om å opprette et eget organ, Transnova. Dette organet vil ha oppgaver innen informasjon og opplæring og mulighet for å gi direkte finansiell støtte til effektive og hensiktsmessige prosjekter, som ikke blir realisert på grunn av mangel på kapital eller strukturelle barrie- rer.

For å stimulere utviklingen av miljøvennlige kjø- retøy foreslår Regjeringen å sette krav til maksimalt CO₂-utslipp i retningslinjene for statlige anskaffelser på maksimum 120-140 g/km i 2008. Utslippskravet vil bli skjerpet over tid. Regjeringen vil også vurdere om kommunale og statlige kjøretøy skal gå på CO₂- fritt eller CO₂-nøytralt drivstoff innen 2020.

Regjeringen mener en sterkere differensiering i samferdselspolitikken mellom byer og landområder er nødvendig. I byer må forholdene legges bedre til rette for at folk kan reise kollektivt, gå eller sykle.

Dette må kombineres med restriktive tiltak overfor privatbilbruken, som parkeringspolitikk og vegprising. Regjeringen vil vurdere å gi økt prioritet til veg- tiltak som gir positive klimaeffekter.

Statlige virkemidler

Regjeringen legger vekt på å utvikle et effektivt og forutsigbart transportsystem som skal bidra til å redusere miljøbelastningene.

Regjeringen vil videre styrke belønningsordnin- gen for bedre kollektivtransport og mindre bilbruk eller tilsvarende ordning, og prioritere byområder som ønsker å utprøve vegprising, differensierte bom- pengesatser eller andre trafikkregulerende tiltak

Regjeringen ønsker å åpne for bruk av bompen- ger og annen trafikantbetaling til drift av kollektivtransport for å få et bedre kollektivtilbud i byområ- dene. Regjeringen vil videreføre arbeidet for bedre framkommelighet for kollektivtransport og syklister i byene.

Regjeringen viser til at det foreløpig ikke er registrert lokal vilje til å ta i bruk gjeldende lovverk for vegprising. Regjeringen vil arbeide med tiltak som kan gjøre vegprising til et mer aktuelt tiltak i de områder som har spesielle kø- og miljøutfordringer, og en sterkere målretting av virkemidlene innenfor belønningsordningen for kollektivtrafikk vil bl.a. bli vurdert i den evalueringen som pågår.

Luftfart

Regjeringen ønsker at Norge skal delta i et eventuelt europeisk kvotemarked for luftfart. Det vises til at EU-kommisjonen har lagt fram et forslag til end-

ringer i kvotedirektivet, slik at CO₂-utslippene fra luftfartssektoren blir inkludert i EUs kvotesystem.

Forslaget innebærer at alle flygninger internt i EU/

EØS-området blir kvotepliktige fra 2011, mens sys- temet fra 2012 utvides til også å omfatte alle flyginger til og fra EU. I henhold til dette forslaget vil fly- selskapene måtte ha klimakvoter tilsvarende sine utslipp av CO₂. Denne utvidelsen av EUs kvotesystem vil også gjøre norske flyginger kvotepliktige.

Regjeringen vil arbeide for en beskatning av internasjonal luftfart, og for at inntektene fra en slik skatt skal bidra til finansieringen av FN.

Skipsfart

Regjeringen vil arbeide for at internasjonal skipsfart inkluderes i framtidige klimaavtaler.

Klimagassutslipp fra innenriks skipsfart utgjorde i 2005 2,6 millioner tonn CO₂-ekvivalenter, som er ca. fem prosent av de totale norske klimagassutslippene. Skipsfarten har hatt en årlig prosentvis økning i klimagassutslipp siden 1990 - med 0,9 prosent. Det forventes årlig vekst i utslippene i Kyoto-perioden, og videre økning også fram mot 2020. Utslippsvek- sten er knyttet til økt salg av drivstoff på grunn av økt aktivitetsnivå.

Regjeringen la i 2007 fram en nasjonal maritim strategi med tanke på å utvikle en av verdens mest innovative, miljøvennlige og verdiskapende mari- time næringer. Tiltak for en mer miljøvennlig skipsfart er en del av denne strategien.

CO₂-avgiften er i dag det viktigste klimavirke- middelet i sjøfart. Avgiften er ilagt bruk av mineralolje, men gass i blant annet fergedrift er ikke omfattet. Fra 2006 ble innenriks sjøfart ilagt full CO₂- avgift.

Regjeringen vil videreføre Norges pådriverrolle i IMO for at utslippene fra internasjonal skipsfart kart- legges, og for at det i løpet av få år vedtas et forpliktende regime for reduksjon av klimagassutslipp fra alle skip uavhengig av flaggstat.

Det vises i meldingen til at gassdrift kan tilrette- legges ombord både i motorer for ren gassdrift (bare én type drivstoff), motorer for dual-fuel (tilrettelagt for to alternative typer drivstoff, gass eller diesel) og etter hvert brenselceller, som også kan gå på naturgass. En kan også ha anlegg med rene gassmotorer sammen med dieselmotorer og brenselceller sammen med dampturbiner og gassmotorer. Regjeringen vil bidra til å styrke distribusjonen av naturgass, blant annet for å legge til rette for innføring av gassferger.

Regjeringen vil vurdere å utarbeide en tiltaksanalyse for å kartlegge kostnadene og potensialet for reduksjon av CO₂-utslippene fra skipsfarten, og utrede mulighetene for alternative energibærere.

Regjeringen vil også vurdere å stimulere og legge til

(7)

rette for en mer energieffektiv drift og teknologiforbedringer i skipsfartssektoren.

Fiskerisektoren

Innenfor fiskeri- og havbrukssektoren er det i all hovedsak fiskeflåten som bidrar til norske klimagassutslipp. Av de samlede utslipp i 2005 på 54 millioner tonn CO₂-ekvivalenter var fiskeflåtens andel 1,3 millioner tonn (2,5 prosent). Fiskeflåtens klimagassutslipp består nesten utelukkende av CO₂.

Fiskeflåten er unntatt fra grunn- og CO₂-avgift på mineralolje (diesel eller solar), og det er etablert en egen refusjonsordning som administreres av Garanti- kassen for fiskere.

Det mest effektive tiltaket for reduksjon av utslippene ser ut til å være overgang til gass som energibærer. Infrastrukturen for lagring og tilgang til gass langs kysten er imidlertid ikke utbygd. Regjerin- gen vil vurdere å stimulere og legge til rette for mer energieffektiv drift og teknologiforbedringer i fiske- flåten, og utrede muligheten for overgang til andre energibærere i fiskeflåten. Overgang til en mer energieffektiv drift vil kunne gi raske resultater, og vil således kunne få effekt innenfor Kyoto-perioden.

Det er i forbindelse med innføringen av en avgift på NO_x-utslipp vedtatt at det skal etableres et eget NO_x-reduksjonstilskudd for fiskeflåten, hvor det kan gis inntil 100 prosent støtte til kostnadseffektive NO_x-reduserende tiltak.

Dersom dagens refusjonsordning for CO₂-avgift og grunnavgift fjernes, vil det gi fiskeflåten et større økonomisk incentiv til energieffektiv drift, ettersom en miljøkostnad ved klimagassutslipp vil internalise- res i den enkelte virksomhet. Dette kan ha virkning på det enkelte fartøys driftsmønster og kan redusere den totale driftstiden i fiskeflåten, som følge av at flere fartøyer velger å ikke delta i marginale fiskerier.

Bakgrunnen for at fiskeflåten ble unntatt fra avgiften i utgangspunktet var flåtens vanskelige økonomiske situasjon. Konsekvenser av å fjerne ordningen må derfor utredes nærmere før dette eventuelt gjennom- føres.

Petroleumssektoren

Petroleumssektoren står for 29 prosent av de nasjonale CO₂-utslippene. Cirka 90 prosent av de totale CO₂-utslippene fra petroleumsvirksomheten er relatert til kraftproduksjon, og om lag 10 prosent er knyttet til fakling. Utslippene fra sektoren har økt med i underkant av 80 prosent i perioden 1990-2005.

Imidlertid er CO₂-utslippene per produsert oljeekvi- valent redusert med ca. 21 prosent i samme periode.

Petroleumsvirksomheten er omfattet av flere sektorovergripende virkemidler som CO₂-avgift, NO_x- avgift og faklingsforbud. Fra 2008 vil sektoren også

omfattes av klimakvoteloven. Dagens CO₂-avgift tilsvarer 300 kroner per tonn for diesel og 342 kroner per tonn for utslipp av gass.

Fra 2008 vil petroleumssektoren inkluderes i CO₂-kvotehandelssystemet og installasjonene vil måtte kjøpe alle kvoter på markedet. CO₂-avgiften vil opprettholdes, men nivået vil justeres slik at den totale CO₂-kostnaden opprettholdes på tilnærmet dagens nivå.

Kraftforsyningen

Regjeringen vil intensivere arbeidet med utslippsfri kraft, herunder forskning på offshore vind.

Med bakgrunn i tekniske, økonomiske og forsynings- messige forhold skal kraft fra land/utslippsfri kraft til offshore eller landanlegg vurderes ved nye utbygginger og større utviklingsprosjekter.

Spørsmålet om tilknytning av petroleumsanlegg på sokkelen til kraftforsyningen fra land må vurderes opp mot utviklingen i kraftforsyningen både nasjonalt og i de enkelte regioner hvor ilandføring planlegges.

Utviklingen i Midt-Norge og Hordaland viser utfordringene knyttet til en rask forbruksvekst knyttet til utviklingen av prosessindustrien og petroleumsvirksomheten med stort kraftbehov. Uten omfattende nye utbygginger av større produksjonsenheter og overføringsnett vil en økende elektrifisering av sokkelen bidra til å svekke forsyningssikkerheten for strøm innenlands, og øke risikoen for regionale for- syningsproblemer og egne prisområder. Det vil være krevende å få på plass omfattende ny produksjons- eller overføringskapasitet.

Utbygging av overføringsnettet synes i begrenset grad å ville bidra til å hindre en økt sårbarhet i slike områder. Utviklingen i den nasjonale kraftbalansen innebærer også at det er begrenset tilgang på over- skuddsområder for kraft. Over tid må ny overførings- kapasitet framføres over stadig lengre avstander, og store nettprosjekter vil ofte være omstridte.

En økende regional elektrisitetsetterspørsel fra petroleumssektoren gjennom en ytterligere bruk av el fra land til forsyning av sokkelen, vil kunne utløse behov for utbygging av ny stor produksjonskapasitet.

Fleksibiliteten i petroleumssektoren må antas å være begrenset, og kraftproduksjon for denne sektoren må derfor i stor grad baseres på forutsigbar og stabil produksjon. På lengre sikt vil offshore vindkraft kunne bidra til å dekke deler av det framtidige behovet til petroleumssektoren.

Norge er per i dag nettoimportør av kraft i nor- malår. Siden det i utgangspunktet ikke er noe innenlands kraftoverskudd å hente til forsyning av sokkelen, må kraften skaffes til veie enten ved økt import eller ny innenlands kraftutbygging.

(8)

Kostnadene er betydelig større for eksisterende installasjoner enn for nye utbygginger. Kostnadene ved å velge kraft fra land på nye prosjekter er vesentlig lavere enn å ettermontere slike kraftsystemer på eksisterende innretninger. Høye tiltakskostnader for å gjennomføre prosjekter med kraft fra land tilsier at utbygginger med lang levetid bør prioriteres.

Energisektoren

Regjeringen legger opp til en sterk økning i satsingen på elektrisitetsproduksjon fra fornybare ener- gikilder. Dette vil kunne gi en betydelig økning i utbygging av vannkraft fra mindre vannkraftanlegg og utbygging av vindkraftanlegg i årene framover.

Det arbeides med planer for bruk av naturgass i kraftverk av flere energibedrifter, og det er til nå gitt energikonsesjon for gasskraftverk på Kårstø, Kolls- nes, Skogn, Tjeldbergodden, Mongstad og Melkøya.

For anlegget på Mongstad har staten og Statoil inn- gått en gjennomføringsavtale om å etablere verdens største CO₂-håndteringsanlegg.

I 2005 utgjorde klimagassutslipp fra energisektoren 2,7 millioner tonn CO₂-ekvivalenter eller fem prosent av Norges samlede utslipp på 55 millioner tonn CO₂-ekvivalenter. Klimagassutslippene fra energiproduksjon vil øke i perioden fram til det blir etablert CO₂-fangst på Kårstø og Mongstad.

Det er innført en rekke virkemidler som er rettet mot å redusere eksisterende klimagassutslipp fra energisektoren eller satsing på en fortsatt miljøvenn- lig energiproduksjon og energibruk. Klimakvotesys- temet er ett av de viktigste virkemidlene for at Norge skal overholde utslippsforpliktelsene under Kyoto- protokollen. Fyringsolje er ilagt CO₂-avgift.

Miljøvennlig energiomlegging

Regjeringen vil arbeide for en miljøvennlig sta- sjonær energiforsyning, som vil bli fulgt opp i behandling av konsesjoner og utslippstillatelser for anlegg for energiproduksjon. Videre vil Regjeringen arbeide for energiomlegging ved å fremme miljø- vennlige energiløsninger, som også vil bidra til forsyningssikkerheten i det norske energisystemet. Norge skal være en miljøvennlig energinasjon - og være ledende innenfor utvikling av miljøvennlig energi.

Satsing på energieffektivisering, fornybar varme og fornybar elektrisitet er sentralt.

Regjeringen har fastsatt et samlet mål på 30 TWh økt fornybar energiproduksjon og energieffektivisering i 2016 i forhold til 2001, og det er lagt opp til en sterk økning i de økonomiske rammene til tiltak for å realisere dette.

Grunnfond for fornybar energi og energieffektivisering er opprettet, og det ble satt inn 10 milliarder kroner i fondet fra 1. januar 2007. Regjeringen vil

foreslå å skyte inn ytterligere 10 milliarder kroner i 2009. Avkastningen fra grunnfondet blir om lag 440 mill. kroner fra 2008 og om lag 880 mill. kroner fra 2010. Avkastningen fra grunnfondet vil komme i tillegg til påslaget på nettleien, som finansierer Enovas virksomhet i dag.

Klimavennlig stasjonær energibruk og -forsyning Satsing på fjernvarme basert på fornybare brensler er et viktig ledd i arbeidet med en miljøvennlig energiomlegging. Regjeringen legger opp til en egen satsing på utbygging av infrastruktur for varme, som vil skje gjennom Enova, og som har fått i oppdrag å utforme og etablere et nytt program for støtte til utbygging av infrastruktur for fjernvarme. Regjerin- gen vil etablere et demonstrasjonsprogram for utvikling og introduksjon av nye fornybare energiteknologier offshore.

Regjeringen vil etablere en støtteordning til konvertering av oljekjeler til fornybar varme i regi av Enova. Man vil vurdere forbud mot å erstatte gamle oljekjeler med ny i bestående bygg, og det arbeides med å sikre at det ikke legges om fra olje til strøm ved utskifting av oljekjel i bestående bygg.

Regjeringen vil med hjemmel i plan- og bygningsloven innføre forbud mot installering av oljekjel i nye bygninger. Loven skal etter planen tre i kraft 1. januar 2009. Det åpnes for nødvendige unn- taksbestemmelser, blant annet for å sikre energiforsy- ningen til viktige institusjoner.

Regjeringen ønsker å sikre målrettet og koordi- nert virkemiddelbruk for økt utbygging av bioenergi med inntil 14 TWh innen 2020.

Regjeringen ønsker at Norge innenfor våre internasjonale klimaforpliktelser skal ta en større del av naturgassen som utvinnes på norsk sokkel i bruk til industri-, energi- og transportformål. Regjeringen vil bidra til utviklingen av infrastruktur for naturgass.

Man vil øke kapasiteten for LNG-mottaksanlegg, og gjennom Enova bidra til en konvertering fra tyngre brensel til naturgass i industri, skipsfart og transport.

Det pågår utredninger av mulighetene for et gassrør fra Kårstø til Østlandet (Grenland), Vest-Sverige og Danmark.

Regjeringen vil løpende vurdere de muligheter som ligger i eventuelle nye forslag til politiske og juridiske instrumenter innen EØS-rammen.

CO₂-håndtering og kjeder for CO₂

Det vises i meldingen til at det er avdekket tekno- logiske og økonomiske utfordringer som må møtes for å kunne realisere målene for fangst og lagring av CO₂ i Norge. Det er et stort behov for teknologiutvikling og -demonstrasjon. Gassnova og Norges forsk- ningsråd disponerer betydelige midler til forskning,

(9)

utvikling og demonstrasjon av miljøvennlige gass- kraftteknologier gjennom CLIMIT-programmet.

Regjeringen foreslår å øke kapitalen i gasstekno- logifondet. En sentral forutsetning for å lykkes er at industrien kommer opp med gode prosjekter. Gjen- nom samarbeid mellom myndigheter og industri vil aktivitetsomfanget kunne komme opp i flere hundre mill. kroner i året, som er betydelig i internasjonal målestokk og en oppfordring til industriell satsing i Norge.

Det er i meldingen gitt en omtale av Energiverket på Mongstad og avtalen mellom staten og Statoil om CO₂-håndtering.

Avfallssektoren

Det overordnete målet med avfallspolitikken er å øke utnyttelsen av avfallet som en ressurs, samtidig som utslipp av klimagasser og miljøgifter fra avfallet minimeres.

Regjeringen vil innføre forbud mot deponering av nedbrytbart avfall, dette er det tiltaket som vil ha størst effekt på utslippene fra avfallssektoren. Fram mot 2040 forventes det at utslippene vil reduseres til om lag en tredjedel av dagens nivå. Årsaken til at utslipp ikke reduseres raskere er at avfall som allerede i dag er deponert, vil avgi metan i flere tiår framover.

Det er beregnet at tiltak knyttet til forbedret uttak av metangass og økt omdanning av metangass til CO₂ gjennom biofilter, kan gi en vesentlig utslippsreduksjon fram mot 2020. Alle deponier som skal drive videre etter 2009, skal i løpet av 2007 få nye tillatel- ser fra miljøvernmyndighetene - etter kravene i depo- niforskriften som ble innført i 2002. Regjeringen vil at uttaket av metangass fra eksisterende deponi økes.

Det vil bli innført nasjonal forskrift om obligato- riske avfallsplaner i byggesaker. Kravet er minimum 60 prosent kildesortering av bygg- og anleggsavfal- let. I tillegg er det satt krav om at det innføres mil- jøsaneringsbeskrivelse for alle rivnings- og rehabili- teringstiltak over 100 kvadratmeter.

Regjeringen vil vurdere tiltak for økt energiutnyt- telse av organisk avfall, herunder produksjon av bio- gass, el, biodrivstoff, og utbygging av tilhørende infrastruktur for industrivarme/fjernvarme til bolig.

Landbrukssektoren

Landbrukets samlede utslipp av CO₂ utgjør en liten del av Norges totale CO₂-utslipp. Enkelte jord- bruksaktiviteter er imidlertid opphav til direkte utslipp av klimagassene metan (CH₄) og lystgass (N₂O), henholdsvis 48 prosent og 46 prosent av Nor- ges totale utslipp av disse gassene. Til sammen utgjorde disse utslippene fra jordbruket i 2005 om lag ni prosent av Norges totale klimagassutslipp.

Skogbruk og endret arealbruk bidrar positivt i klimasammenheng. Det norske klimagassregnskapet viser at det bindes store mengder karbon i skog i dag, samtidig som det er lagret store mengder karbon i biomasse og jordsmonn. Regjeringen vil tilrettelegge for økt skogplanting og aktiv skogkultur for økt skogproduksjon, med basis i eksisterende virkemidler, og slik at det prioriteres tiltak som har positiv effekt både for å motvirke klimaendringer og for bevaring av biologisk mangfold og andre miljøver- dier.

Landbruket, først og fremst skogbruket, har også en helt sentral rolle som leverandør av råstoff til CO₂- nøytral energi, konstruksjonsvirke og andre trepro- dukter. Dette bidrar til å substituere fossile brensler med mer miljøvennlige alternativer eller gir varig karbonbinding.

Statens forurensningstilsyns klimagassregnskap viser at skogen i Norge årlig tar opp omlag 25-30 millioner tonn CO₂. Dette tilsvarer ca. 50 prosent av de totale norske utslippene av klimagasser.

I henhold til Klimakonvensjonen skal Norge rap- portere opptak og utslipp av klimagasser fra skog- skjøtsel i det samlede klimagassregnskapet. Kyoto- protokollen åpner for at industrilandene på frivillig grunnlag kan inkludere netto binding eller utslipp som følge av skogskjøtsel på eksisterende arealer.

Det er satt en øvre grense for hvor mye dette kan bidra til å oppfylle Norges forpliktelser (tilsvarer 1,5 millioner tonn CO₂ årlig). Regjeringen fattet i desember 2006 en beslutning om at Norge skal regne bidra- get på 1,5 millioner tonn CO₂ fra skogskjøtsel mot utslippsforpliktelsen i 2008-2012, men vil oppveie tilleggskvotemengden gjennom en tilsvarende økning i satsingen på CDM-prosjekter i utviklingsland.

Regjeringen vil tilrettelegge for økt skogplanting og aktiv skogkultur for økt skogproduksjon med basis i eksisterende virkemidler, og slik at det prioriteres tiltak som har positiv effekt både for å motvirke klimaendringer og for bevaring av biologisk mangfold og andre miljøverdier.

Regjeringen vil opprette et eget utviklingspro- gram for klimatiltak i jordbruket over jordbruksavta- len. En viktig del av programmet vil være å realisere pilotanlegg for biogassproduksjon fra husdyrgjødsel i samarbeid med avfallssektoren.

Regjeringen vil vurdere virkemidler som utløser tiltak for å redusere metanutslipp fra jordbruket og tiltak for å redusere lystgassutslipp.

Industrisektoren

I 2005 utgjorde utslipp fra landbasert industri 15,4 millioner tonn CO₂-ekvivalenter, eller ca.

28 prosent av de totale klimagassutslippene. Fram- skrivingene for 2010 viser at utslippene fra landba-

(10)

sert industri i liten grad endrer seg fram mot forplik- telsesperioden. Uten ytterligere tiltak vil de totale utslippene fra industrien være ca. 15,2 millioner tonn CO₂-ekvivalenter, hvorav ca. to tredjedeler kommer fra prosesser og en tredjedel fra stasjonær forbren- ning. Tiltakene i denne sektoren er beregnet ut fra denne framskrivingen.

Kvoteplikten i den første perioden (2005-2007) har omfattet bedrifter som står for om lag 11 prosent av de nasjonale utslippene, og gjelder bare de deler av norsk fastlandsindustri som ikke betaler CO₂- avgift, men som er omfattet av EUs direktiv for kvotehandel. Kvoteplikten skal utvides fra og med 2008 i og med innlemmelsen av EUs kvotedirektiv i EØS- avtalen, og vil i hovedsak omfatte petroleumsindus- trien, treforedling og landbaserte energianlegg over 20 MW.

Norsk landbasert industri har gjennomført de aller fleste av de klimatiltakene som ble identifisert av Statens forurensningstilsyn i 2005, og som hadde en tiltakskostnad under 200 kroner/tonn CO₂-ekvivalenter. Det er imidlertid et visst uutnyttet reduksjons- potensial i nye kostnadseffektive tiltak, spesielt ener- gitiltak.

Regjeringen vil arbeide videre med å vurdere virkemidler for den delen av industrien som ikke er underlagt kvoteplikt eller avgifter, herunder vurdere kvoteplikt for hele eller deler av industrien, og/eller frivillige avtaler. Arbeidet skal skje i dialog med industrien.

Regjeringen vil vurdere tekniske muligheter og kostnader ved fangst og deponering av CO₂ fra pro- sessutslipp.

Kvotesystemet er et styrings- og kostnadseffektivt virkemiddel som vil gi industrien stor fleksibilitet og lette omstillingen til industrien i perioden 2008- 2012, da Regjeringen legger opp til å tildele en del av kvotene vederlagsfritt.

Grunnlaget for CO₂-avgiften kan utvides til å omfatte bruk av kull/koks og gass. Det vil innebære at også aluminiumsindustrien, ferrolegeringindus- trien og annen metallindustri blir ilagt avgift. Det er ikke aktuelt å utvide CO₂-avgiften til virksomhet som er en del av kvotesystemet.

Kommunalt klimaarbeid

Tiltakene som er omfattet av kommunale virkemidler i Statens forurensningstilsyns klimatiltaksan- alyse fra 2005 gir samlet et potensial for utslippsreduksjoner på om lag åtte millioner tonn CO₂-ekvivalenter i 2020. Av dette anslås kommunene å ha en stor grad av virkemidlene for rundt fire millioner tonn.

Gjennom plan- og bygningsloven kan kommunene bidra til å redusere utslipp fra transport – ved å se lokalisering av boliger, arbeidsplasser og ulike tje-

nester i sammenheng med tilbudet av kollektivtrafikk, og fra stasjonær energibruk ved å tilrettelegge for bruk av fjernvarme. Plan- og bygningsloven gir også kommunene mulighet til å regulere parkering ved ny utbygging og ved bruksendringer, samt å utvikle gang-, sykkel- og turvegsystemet.

Vegtrafikkloven gir kommunene mulighet til å ta i bruk vegprising. I tillegg har kommunene og fylkes- kommunene ansvaret for den lokale kollektivtran- sporten og for vedlikehold av gang- og sykkelvegnet- tet langs det kommunale og fylkeskommunale veg- nettet.

Regjeringen legger i arbeidet med ny plan- og bygningslov vekt på at loven skal bli et mer effektivt redskap i klimaarbeidet i fylker og kommuner. Hjem- lene til slik planlegging skal styrkes - blant annet ved at kommunene kan kreve nærmere angitte løsninger for energiforsyning og transport i et område som planlegges for utbygging. Regjeringen vil tydelig- gjøre plan- og bygningsloven som hjemmel til å utarbeide kommunedelplaner for klimarelaterte temaer, som for eksempel lokale energiplaner og klimahand- lingsprogram.

Regjeringen vil videre vurdere rikspolitiske ret- ningslinjer eller bestemmelser for kommunalt klimaarbeid som skal ligge til grunn for kommunal og regional planlegging. Regjeringen vil gjennom prosjektet Grønne energikommuner bidra til en klimavennlig energiutvikling i kommunene. Målet med Grønne energikommuner er å få norske kommuner til å satse på energieffektivisering, fornybar energi som bioenergi og å få ned klimagassutslippene.

Regjeringen vil stimulere til klimavennlige anskaffelser i kommunal sektor, blant annet gjennom kompetansetiltak og samarbeid med Kommunenes Sentralforbund. Regjeringen vil også sikre at miljø- ansvar i kommunale innkjøp blir sentralt i programmet om Livskraftige kommuner.

Regjeringen vil utvikle et program for Framti- dens byer og bl.a. invitere byene til et samarbeid for å utvikle klima- og miljøvennlige byer.

Klimatiltak i driften av statlig sektor

Regjeringen har utformet en egen miljøpolitikk for statlige anskaffelser, som setter konkrete krav til statlige virksomheter innen prioriterte produktområ- der. Miljøpolitikken for statlige innkjøp, som er ved- lagt meldingen, trer i kraft fra 1. januar 2008, og hvert departement har ansvar for å følge opp sine underliggende etater.

Statlig sektor skal gå foran i klimaarbeidet, og klimagassutslippene fra driften av statlig sektor skal minimeres. Staten, som krevende kunde med høye krav til energieffektivitet og lave klimagassutslipp, bør bidra til å fremme innovasjon av klimavennlig teknologi i næringslivet.

(11)

Regjeringen vil legge til rette for bedre statistikk og indikatorer knyttet til miljøbelastningen av statens drift. Det vil også legges til rette for veiledning til indikatorer som kan benyttes internt i den enkelte statlige virksomhet for å følge opp det interne miljø- arbeidet. Regjeringen ser det som særlig ønskelig å vurdere/prøve ut indikatorer knyttet til blant annet statlige virksomheters bidrag til klimagassutslipp.

KOMITEENS MERKNADER

K o m i t e e n s f l e r t a l l , m e d l e m m e n e f r a A r b e i d e r p a r t i e t , A n n - K r i s t i n E n g s t a d , A s m u n d K r i s t o f f e r s e n , M a r i a n n e M a r t h i n s e n , T o r e N o r d t u n , T o r n y P e d e r s e n o g T e r j e A a s l a n d , f r a H ø y r e , P e t e r S k o v h o l t G i t m a r k o g I v a r K r i s t i - a n s e n , f r a S o s i a l i s t i s k V e n s t r e p a r t i , I n g a M a r t e T h o r k i l d s e n , f r a K r i s t e l i g F o l k e p a r t i , J o h n T h u n e , f r a S e n t e r p a r - t i e t , E r l i n g S a n d e , o g f r a V e n s t r e , l e d e - r e n G u n n a r K v a s s h e i m , vil understreke at de menneskeskapte klimaendringene er den største utfordringen menneskeheten står overfor. FN klima- panels 4. hovedrapport som ble lagt fram i 2007, viser med all tydelighet at klimaendringene allerede er i gang, og at konsekvensene vil bli dramatiske dersom vi ikke gjennomfører kraftige kutt i utslippet av klimagasser.

F l e r t a l l e t viser til målsettingen i klimameldingen om å unngå global oppvarming på mer enn 2 grader i forhold til førindustriell tid. Ifølge FNs klimapanel må reduksjonen i de globale utslippene starte i perioden 2000-2015 dersom dette målet skal nås. F l e r t a l l e t vil påpeke at vi allerede har nådd midten av denne perioden, og at utslippene fortsatt øker i både rike og fattige land. I perioden 1990-1999 økte de globale utslippene med 1,3 prosent per år, i perioden 2000-2006 økte de globale utslippene med mer enn 3 prosent per år. Dersom 2-gradersmålet skal nås, haster det med å få gjennomført utslippskutt både her i Norge og globalt.

F l e r t a l l e t viser til avtalen om klimameldingen, inngått 16. januar 2008, mellom alle partier unntatt Fremskrittspartiet. Utover det som framgår av avtalen, slutter partene seg til St.meld. nr. 34 (2006- 2007), Norsk klimapolitikk (Klimameldinga).

K o m i t e e n s m e d l e m m e r f r a H ø y r e , K r i s t e l i g F o l k e p a r t i o g V e n s t r e vil vise til at partiene den 8. november 2007 la frem en felles kravliste på 61 punkter med forslag til reduksjoner og klimatiltak i alle sektorer.

D i s s e m e d l e m m e r er fornøyd med den avtalen disse partier har inngått med regjeringspartiene Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Ven-

streparti, ettersom avtalen innebærer en mer ambisiøs og mer forpliktende politikk på klimaområdet enn det opprinnelig var lagt opp til fra Regjeringen i St.meld.

nr. 34 (2006-2007).

D i s s e m e d l e m m e r vil peke på at det frem- over vil kreves flere og mer målrettede tiltak for å for å nå de klimamålene man i fellesskap har satt seg.

D i s s e m e d l e m m e r ser på avtalen som et viktig første skritt i klimaarbeidet og imøteser derfor Regje- ringens videre arbeid med å innfri avtalen og ytterligere tiltak for å nå klimamålene.

K o m i t e e n s f l e r t a l l , alle unntatt medlem- mene fra Fremskrittspartiet, vil på bakgrunn av den inngåtte avtalen mellom partiene i Stortinget avvise forslagene i Dokument nr. 8:97 (2006-2007) fra Fremskrittspartiet - om Kyoto-tiltak med vekt på kostnadseffektivitet og nytte for miljøet.

K o m i t e e n s m e d l e m m e r f r a F r e m - s k r i t t s p a r t i e t , T o r b j ø r n A n d e r s e n , T o r d L i e n o g B e n t e T h o r s e n , vil understreke at verden står ovenfor en rekke alvorlige utfordringer, hvorav en del er knyttet til ulike belastninger på mil- jøet. Verden har ikke ressurser til å løse alle utfordringene samtidig. Det er da essensielt at man som samfunn søker å danne et realistisk bilde av årsaker, risiko, konsekvenser og kostnader. Kun på den måten kan man allokere samfunnets ressurser, slik at de bidrar til mest mulig nytte for flest mulig mennesker.

I denne sammenhengen skiller den politiske kli- madebatten seg ut. D i s s e m e d l e m m e r har lenge etterlyst en mer nyansert klimadebatt. Problemstillin- gen som FNs klimapanel retter oppmerksomheten mot kan være alvorlig. Det gir grunnlag for bekym- ring og varsomhet. D i s s e m e d l e m m e r er samtidig skeptisk til det debattklima som over tid har utviklet seg rundt CO₂-utslipp. Gjennom media over- går miljøaktivister og politikere hverandre i å tegne et mest mulig dystert bilde av situasjonen. D i s s e m e d l e m m e r mener det er spekulativt og opportu- nistisk å koble enhver flom, hetebølge, kuldebølge, storm etc. til påstanden om menneskeskapte klimaendringer. Dette følges opp av en politisk overbuds- kamp om ambisjonsnivå en del tiår frem i tid. D i s s e m e d l e m m e r er sterkt i tvil om at denne tilnærmin- gen gavner miljøarbeidet og politikernes troverdighet på lang sikt.

D i s s e m e d l e m m e r har merket seg at det fra forskere, som har deltatt i det vitenskapelige arbeidet som ligger til grunn for konklusjonene fra FNs Klimapanel om menneskeskapte klimaendringer, nå advares mot nettopp disse konklusjonene.

D i s s e m e d l e m m e r har også merket seg at det fra andre vitenskapsområder enn klimabasert forskning, hevdes at temperatursvingninger med til-

(12)

hørende klimasvingninger har foregått på jorden i millioner av år, påvirket av forhold i det kosmiske rom. D i s s e m e d l e m m e r er derfor fortsatt skeptisk til en klimabasert miljøpolitikk som ensidig kon- kluderer med at temperatur og klimaendringer er menneskeskapt, og som ensidig baserer miljøtiltak på reduksjon og begrensning av CO₂-utslipp.

D i s s e m e d l e m m e r er bekymret for at andre utfordringer, som energiforsyning, tilgang på rent vann og sykdomsbekjempelse, blir stilt i skyggen av et ensidig fokus på å redusere verdens CO₂-utslipp. 1 million barn dør årlig som følge av mangel på rent vann, mellom 10 og 50 millioner mennesker dør årlig som følge av sult, over 3 millioner dør årlig av HIV/

aids. I tillegg kommer de millioner som dør av ulike epidemier, kullosforgiftning og andre følger av lav levestandard.

D i s s e m e d l e m m e r mener derfor Stortinget burde brukt mer tid på å jobbe frem realistiske CO₂- reduserende tiltak som også har generelt gode miljø- effekter og samtidig bidrar til å løse andre utfordringer i samfunnet. Dette vil gjenspeiles i d i s s e m e d - l e m m e r s løsninger for å innfri Kyoto-avtalen og kutte Norges CO₂-utslipp.

D i s s e m e d l e m m e r viser også til Dokument nr. 8:97 (2006-2007), som må anses å utfylle disse merknader.

D i s s e m e d l e m m e r mener man i klimaarbeidet spesielt må ta høyde for at verdens energiforbruk og transportbehov kommer til å øke dramatisk de neste tiårene. Fremfor å tro at man skal kunne hindre denne veksten, bør man finne løsninger som gjør at transport- og energiutfordringene løses på en kostnadseffektiv, robust og miljøvennlig måte.

D i s s e m e d l e m m e r vil understreke at tilgang på energi generelt, og elektrisitet spesielt, er avgjø- rende for å bedre levekårene for mange mennesker.

D i s s e m e d l e m m e r mener man ikke kan forvente at de fattigste landene vil legge store begrensninger på utslipp, før de har opplevd en betraktelig vel- standsutvikling. I så måte er utfordringene formidable, siden 1,6 milliarder mennesker i dag er uten tilgang på elektrisitet i sine hjem.

D i s s e m e d l e m m e r viser til at merknadene i denne innstilling i all hovedsak er en kopi av det ved- tatte klimaforliket inngått mellom Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre. D i s s e m e d l e m m e r fin- ner det da ryddigst og ikke gå inn på flertallets merknader, men tilkjennegir det vi måtte være enige i gjennom egne merknader.

D i s s e m e d l e m m e r viser til at St.meld. 34 2006-2007), klimameldingen, i hovedsak skisserer få konkrete tiltak, på godt og vondt. Den nøyer seg i stor grad med å skissere mulige oppgaver og tiltak som Regjeringen skal vurdere og utrede før den eventuelt

kommer tilbake til Stortinget med dem på et senere tidspunkt.

Med tanke på at d i s s e m e d l e m m e r på mange punkter er uenig i Regjeringens tilnærming med bruk av særnorske avgifter og restriksjoner i miljøpolitik- ken, var d i s s e m e d l e m m e r rimelig fornøyd med at Regjeringens klimamelding fremla så få konkrete tiltak for iverksettelse. Basert på denne Regjeringens mange interne stridigheter i energi- og miljøpolitik- ken, er en slik manglende konkretisering av klimapolitikken heller ikke overraskende.

D i s s e m e d l e m m e r var derimot positivt over- rasket over at klimameldingen var tydelig på signalene om at ... "virkemidlene utløser tiltak som gir størst mulig utslippsreduksjon for de ressursene som settes inn (kap. 5.3)", samt at den ikke hadde bin- dende sektormål. Dermed legger man til rette for at markedet i stor grad kan kanalisere midlene dit de gir størst nytte. Dette står i stor kontrast til signalene fra småpartiene i Regjeringen - om kostbare og symbol- pregede tiltak avhengig av politikernes ønsker og markeringsbehov. Dette er også hovedgrunnen til at d i s s e m e d l e m m e r uttrykte en viss tilfredshet med klimameldingen da den ble fremlagt. Dette må ikke misforstås som en hyllest av Regjeringens klimapolitikk, slik enkelte politikere har fremstilt det.

D i s s e m e d l e m m e r har merket seg det politiske spillet i forberedelsene til klimaforliket. Fra både Bondevik-partiene og enkelte regjeringspartier kom det stadig nye overbud - både hva gjelder fremtidige målsettinger og bruk av fellesskapets knappe ressurser. D i s s e m e d l e m m e r viser blant annet til Bondevik-partienes kravliste på 61 punkter, hvor ambisjonene var formidable, men hvor finansieringen ikke stod i stil med løftene. Blant annet måtte det foreslåtte støttenivået til fornybar energi hatt et for- nybarfond på minst 300 mrd. kroner, mens Bonde- vik-partiene selv kun satte av 40 mrd. kroner til for- målet. D i s s e m e d l e m m e r stiller seg tvilende til at man gjør miljøarbeidet en tjeneste ved å legge opp til en slik overbudspolitikk.

D i s s e m e d l e m m e r viser til det inngåtte klimaforliket mellom de rødgrønne og Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre. D i s s e m e d l e m m e r har merket seg at forliket omtales i særdeles selvtilfredse vendinger av forlikspartnerne, hvor blant annet mil- jøvernminister Solheim uttalte på NRK ... "Vi har fått til noe som er stort og flott for Norge og for verden"

og "Vi skal sette hele kloden på en ny kurs".

D i s s e m e d l e m m e r vil avvente resultatene av forliket før man lar seg rive med. I stedet vil d i s s e m e d l e m m e r minne om at tilsvarende avtaler og intensjoner ble inngått både på slutten av 1980-tallet og i 2002, uten at disse har blitt fulgt i særlig grad

(13)

eller kan vise til særlig konkrete resultater som følge av målsettingene.

D i s s e m e d l e m m e r viser til at klimaforliket langt på vei er en videreføring av St.meld. nr. 34 (2007-2008) Norges klimapolitikk, i den forstand at tiltak er lite konkretisert utover at de skal "utredes",

"ses nærmere på" og "vurderes".

D i s s e m e d l e m m e r viser til at forliket inne- bærer at man har oppjustert forventede utslippskutt med en million tonn CO₂, uten at dette er begrunnet utover en forventning om å utvikle teknologi som man i dag ikke har eller kjenner. D i s s e m e d l e m - m e r konstaterer at endringen i anslaget for CO₂-kutt i all hovedsak gjøres for å tekkes kravet fra enkelte partier om at 2/3 av kuttene skal skje nasjonalt.

D i s s e m e d l e m m e r mener en slik "tenk på et tall"-tilnærming er useriøst. D i s s e m e d l e m m e r konstaterer samtidig at Bondevik-partiene kun opp- nådde å øke CO₂-kuttanslaget med en million tonn, hvor de i utgangspunktet krevde en økning på 6-7 millioner tonn CO₂.

D i s s e m e d l e m m e r har også merket seg at klimaforliket legger til grunn at CO₂-binding i skog tilsvarende 3 millioner tonn CO₂ skal inkluderes i målsettingen. D i s s e m e d l e m m e r stiller seg undrende til hvorfor stortingsflertallet velger bare å inkludere 10 prosent av den norske skogens årlige nettobinding av CO₂. Dersom man prinsipielt mener at skog bør inn i CO₂-regnskapet i forhold til Kyoto, så bør alt inkluderes. D i s s e m e d l e m m e r vil jobbe for at CO₂-binding i skog inkluderes i større grad i fremtidige forpliktelser.

D i s s e m e d l e m m e r kan stille seg bak mange deler av forliket. D i s s e m e d l e m m e r er godt for- nøyd med rammene som er lagt for satsing på fornybar energi, om tiltak overfor regnskogen, og om økt forskning. På noen områder går forliket for langt, på andre områder går det ikke langt nok. D i s s e m e d - l e m m e r mener også at forliket mangler en del momenter. Dette faktum gjør at utelukkelsen av Fremskrittspartiet i klimaforhandlingene fremstår enda sterkere som et politisk spill.

D i s s e m e d l e m m e r mener Regjeringens for- nybarpolitikk må endres betydelig, etter over 2 år med ørkenvandring. D i s s e m e d l e m m e r mener klimaforliket ikke gjør det i tilstekkelig grad. Til tross for gjentatte signaler om en offensiv satsing fra Regjeringen, konstaterer d i s s e m e d l e m m e r at Regjeringen ikke evner å avklare vesentlige usikker- hetsmoment, som gjør at kraftbransjen i stor grad for- blir avventende. D i s s e m e d l e m m e r er selvsagt fornøyd med at det igjen skal forhandles med Sverige om et grønt sertifikatmarked, etter at rødgrønne representanter i lang tid har bedt opposisjonen slutte å mase om grønne sertifikater. D i s s e m e d l e m - m e r viser samtidig til at det ikke er mange endrede

forutsetninger som tilsier at det skal være lettere å få til et grønt sertifikatmarked, med mindre den norske regjeringen endrer sin politikk, deriblant Soria Moria-erklæringens innebygde motstand mot å inkludere småkraftverk i et sertifikatmarked.

Fremskrittspartiets Kyoto-forslag

K o m i t e e n s m e d l e m m e r f r a F r e m - s k r i t t s p a r t i e t viser til at Fremskrittspartiet som det første partiet fremmet forslag på Stortinget om hvordan Norge bør innfri Kyoto-målene på en kostnadseffektiv og miljømessig god måte, jf. Dokument nr. 8:97 (2006-2007) om Kyoto-tiltak med vekt på kostnadseffektivitet og nytte for miljøet. D i s s e m e d l e m m e r vil understreke at det er viktig å etablere prinsipper for hvordan man innfrir Kyoto-avtalen på en mest mulig kostnadseffektiv og miljøinten- siv måte.

D i s s e m e d l e m m e r mener man må gjennom- føre 3 parallelle løp i klimapolitikken. For å innfri Kyoto-avtalens forpliktelser innen 2012, er internasjonale tiltak beste tilnærming. Kostnader og tidsho- risont gjør at det ikke vil være mulig å få særlig resul- tat i Norge de neste 5 år. D i s s e m e d l e m m e r vil samtidig iverksette fornuftige, nasjonale tiltak, som vil gi resultater på lenger sikt. Dette er spesielt tiltak innen energi og samferdsel. I tillegg vil d i s s e m e d l e m m e r at Norge skal ta et ansvar i å drive forskning og utvikling innen nye teknologier og næringsgrener.

D i s s e m e d l e m m e r har blant annet engasjert seg i spennende prosjekter rundt thorium, biomem- bran, sjøvann til landsbruksvann og biodrivstoff.

Dette er ulike tiltak som reduserer/eliminerer CO₂- utslipp, men som i tillegg gir positive, lønnsomme

"biprodukter". På samme grunnlag var d i s s e m e d - l e m m e r positiv til å støtte CO₂-prosjektet på Mong- stad.

D i s s e m e d l e m m e r viser også til at Frem- skrittspartiets forslag påpekte behovet for internasjonale avtaler som er av reell global natur, samt tok til orde for en forsterket innsats i det vitenskaplige forskningsarbeidet.

D i s s e m e d l e m m e r mener man bør se nær- mere på blant annet følgende prinsipper og tiltak for å sikre at Norge innfrir sin del av utslippsreduksjoner:

Avtaler og internasjonalt samarbeid

– Integrere det norske kvotesystemet med EUs kvotesystem.

– Likestille nasjonale og internasjonale sertifiserte CO₂-reduserende tiltak.

– Tildele norske kvotepliktige bedrifter gratiskvo- ter på nivå med deres utenlandske konkurrenter.