NFF’s faggruppe for barne- og ungdomsfysioterapi Mars 2021 Nr. 91 - Årgang 39
INNHOLD
02 Kjære leser
04 Leder av faggruppen
05 Presentasjon av tverrfaglig videreutdanning
07 Min hverdag - Habiliteringstenestan (HABU), Bergen 08 Oppslagstavla - tips og triks
09 Årsmøteseminar 12 Behandling i utlandet 21 Fysioprim
25 EACD-konferanse 29 Takk for innsatsen
Det er nå ett år siden Norge stengte ned og hverdagen vår ble endret. Vi i redaksjonen lurer veldig på hvordan jobb- hverdagen deres er nå, ett år etterpå. Er hverdagen endret?
Og i så fall, hvordan? Og hvilke fordeler og ulemper har det eventuelt medført? Vi ønsker gjerne å høre fra deg, og håper du vil dele små og store erfaringer med oss!
(mail:[email protected])
I november 2019 hadde vi intensiv trening som tema. En naturlig oppfølging er behandling i utlandet, som er tema i denne utgaven. Vi har vært så heldig å få en families historie om hvordan de opplevde å få et barn med store funksjons- nedsettelser -og hvordan opphold ved Family Hope Center ga de et bedre liv. Vi vil også gi en introduksjon til hvilke be- handlingstilbud i utlandet man kan få støtte til, og effekten av disse. Styret i BUF har også skrevet en god kronikk «Borte Bra, men hjemme best!». Behandling i utlandet er mye diskutert og vi håper å belyse temaet fra flere sider .
Redaktør har vært så heldig å delta på EACD- European Academy of Childhood Disability - en internasjonal konferan- se om habilitering og deler gladelig høydepunkter fra inter- nasjonal forskning. Noe vil komme i denne utgaven, men noen godsaker vil også bli spart til juni.
Vi får en presentasjon av den tverrfaglige videreutdanningen
«Psykososialt arbeid med barn og unge» og et innblikk i hvor- dan forfatter Claudia van Holtz har fått økt sin kompetanse på blant annet veiledning av foreldre.
Vi i redaksjonen har fått spørsmål om kunnskapsbasert be- handling av blant annet tågange, og vi benytter derfor anled- ningen til å dele noe av arbeidet som er gjort gjennom FYSIO- PRIM. Arbeidet er også tidligere omtalt i Fysioterapeuten.
Wenche Bjorbækmo og Kari Anne I. Evensen deler sin kunn- skap og gode refleksjoner om temaet. Som de påpeker «Reell
kunnskapsbasert praksis dreier seg ikke kun om hvordan følge ulike ret- ningslinjer, men like mye om å forstå når en bør velge å ikke følge dem».
Deres artikkel er anbefalt lesning!
I «min hverdag» får vi høre fra gjengen ved habili- teringstenesta ved Hauke- land i Bergen. De har mye spennende på gang. Vår
nye, faste spalte «tips og triks», er på plass og klar for å gi inspi- rasjon og påfyll. Beklageligvis kom vi ikke helt i mål med «våre samarbeidspartnere», men vi håper å komme sterkere tilbake i juni. Har du tips til andre vi kan intervjue eller ressurser verdt å deles er vi veldig takknemlige for mail.
God lesning!
KJÆRE LESER,
BUFs årsmøtewebinar har i år tittelen «Barn fra mange vinkler». Det faglige innholdet er, som tittelen lover, variert, og inneholder høydepunkter fra det som egentlig skulle vært et tredagers seminar. Tradisjonen tro får du et referat fra oss i redaksjonen.
På årsmøtet takket Marjon av og vi må få takke henne for alt hun har bidratt med. Din faglige kompetanse og engasjement vil bli savnet! Redaksjonen har også fått et nytt medlem, vi gleder oss til å bli kjent med Eirin og få hennes kompetanse innen habilitering inn i redak- sjonen.
KRISTINE RABBEN AMUNDSEN
Redaktør Mobil: 924 13 233
E–post: [email protected]
CAMILLA BRUNSBERG
Sekretær Mobil: 930 23 030
E-post: [email protected]
CAMILLA HOVDENAKK SØRBØEN
Redaksjonsmedlem Mobil: 452 73 351
E-post: [email protected]
EIRIN DALE
Redaksjonsmedlem E-post: [email protected]
LINN HELGESEN
Sekretær Mobil: 907 17 956
E-post: [email protected]
RITA JONASSEN
Styremedlem og webansvarlig Mobil: 951 81 088
E-post: [email protected]
INGUNN SKOGSETH STEVENS
Leder
Mobil: 916 48 929
E-post: [email protected]
INA EKKER
Kasserer Mobil: 913 34 617
E-post: [email protected]
KAROLINE MYKLEBUST
Styremedlem
TONJE THON
Nestleder Mobil: 975 32 829
E-post: [email protected]
RED AKS JONEN STYRET
NORSKE FYSIOTERAPEUTERS FORBUND NFFs faggruppe for barne– og ungdomsfysioterapi UTGIVER
NFF’s faggruppe for barne– og ungdomsfysioterapi ABONNEMENT
Abonnement på Barnestafetten koster kroner 1000 per år. Abonnementet er gratis for medlemmer av BUF.
ANNONSER I BARNESTAFETTEN Helside (A5 format) farger: 2 000,–
Prisen er ved levering av elektroniske trykk–
originaler som ferdig PDF–format (trykkvalitet).
Innlegg ønskes levert pr. e–post.
GRAFISK PRODUKSJON LOS Digital AS
www.losdigital.no
Kjœre medlemmar,
Denne utgaven av Barnestafetten inneheld referat frå vårt første di- gitale årsmøteseminar i faggruppa for barne- og ungdomsfysioterapi.
Alle er vi vel litt leie av utallige digi- tale samlingar dette året, men etter dette webinaret kjente ihvertfall eg at eg var både inspirert og motivert.
Jammen er vi heldige som arbeider med eit så interessant og variert fag- felt! Takk til seminarkomiteen som klarte å komprimere vårt årlege tre- dagers årsmøteseminar til ein dag med noko for einkvar smak! Og, takk til alle som deltok! Aldri har vi hatt fleire med, og aldri med så stor geo- grafisk spredning. Vi fekk også fleire medlemmar i faggruppa gjennom medlemsfordelen, så velkommen til alle nye medlemmar! Vi treng alle fysioterapeutar som arbeider med barn og unge med på laget for å sette vårt fagfelt på agendaen, både innad i NFF og utad!
På kvelden hadde vi også vårt første digitale årsmøte i faggruppa. Det var knytta ein del spenning til korleis vi skulle klare å gjennomføre dette på ein smidig måte. Med god hjelp og støtte frå NFF sentralt, samt dreven ordstyrar Lene Ziener og administrator Karianne Bruun Haugen, gjekk dette som smurt! Takk for tilliten til at eg får fortsette som valgt ledar i faggruppa! Eg har vore fungerande ledar sidan august 2021, etter å ha overtatt for Kristin Snøan da ho skifta jobb og ikkje lenger kunne fortsette. Eg har der- for fått ei god innføring i arbeidsoppgavene alt, og satser på at eg saman med resten av styret klarer å styre skuta vidare. Igjen, tusen takk til Kristin for innsatsen som leder
LEDER
i faggruppa i over fire år! Vi har eit godt og stabilt styre og ønsker Karoline Myklebust velkommen inn i styret. Kurs- og fagutviklingsutvalget er stabilt, har stor fagkompe- tanse og er ei god støtte for styret. Saman skal vi dette året finne fram til korleis vi skal forhalde oss til den nye kompensasjonsmodellen for kursarbeidet i NFF. Vi takker av mangeårig redaksjonsmedlem Marjon van Weele for fagleg engasjement. Mange vil treffe igjen henne som kursledar i NFF si kursrekke «Grunnkurs 0-18 år», blant anna til hausten. Vi ønsker Eirin Nesse Dale frå Haukeland universitetssykehus velkommen i redaksjonen! Ho vil bidra i redaksjonen med innfallsvinkel frå sykehuspraksis, noko som utfyller redaksjonen godt. Vi takker av valgkomiteen sin leder Vigdis Brubakken og ønsker Hege Hadeland frå Vestlandet velkommen!
Fokus til faggruppa i vinter har i stor grad dreid seg om digitalisering av årsmøte- seminar, årsmøte og kurs i NFF si kursportefølje der det har vore muleg. Takk til alle kurshaldere som har tatt på seg jobben med digitalisering av kurs! Det medfører ein god del både arbeid og spenning i forkant, ein mister ein del samhandling under- vegs, samtidig kan det til tider fungere uventa godt. Det hjelper godt at folk generelt begynner å bli veldig gode på alt dette digitale, lœringskurva har vore bratt for mange av oss. Vi planlegg for fleire fysiske NFF-kurs til hausten og håper inderleg det er gjen- nomførbart. Vi minner om søknadsfristen for å søke på stipend til kurs for medlemmar i faggruppa er 1. april for våren 2021 og 1. november for hausten 2021!
Redaksjonen med redaktør Kristine Rabben Amundsen i spissen har laga nok ein spennande utgave av Barnestafetten. Vi får ytterlegare innblikk i behandling i utlandet, noko som engasjerer.
God lesning!
Med helsing Ingunn Skogseth-Stevens,
Leder i Faggruppe for barne- og ungdomsfysioterapi
LITT OM MEG SELV
Jeg er opprinnelig fra Nederland, ble ferdig utdannet fysioterapeut i 1992 og har jobbet i Norge med barn siden da. Jeg jobbet som barnefysioterapeut i Sandnes kommune i 15 år og oppnådde spesialkode i denne perioden. Jeg hadde et års vikariat på barne- avdelingen på Stavanger universitetssjukehus og begynte i Hå kommune som leder for fysio- og ergoterapiavdelingen og Frisklivssentralen i 2007. Stillingen min inne- bærer rundt 50% behandling av barn og 50% lederoppgaver/administrasjon). Jeg har mest de aller minste (0-2 år), lavterskeltilbud på helsestasjon, leder barselgruppe ved 4 måneders alderen og har noen større barn med varige funksjonsnedsettelser. Jeg har hatt undervisning på 4. og 9.trinn som del av prosjektet Styrking av helsestasjon- og skolehelsetjenester. Hå kommune har litt under 19.000 innbyggere.
OM MITT VALG AV VIDEREUTDANNINGEN
Spesielt i de senere årene opplever jeg større kompleksitet av saker og at ikke- medisinske faktorer må tas mer i betraktning for å kunne gi barnet en adekvat og mer helhetlig oppfølging. Jeg synes at det i en del tilfeller har blitt vanskeligere å finne ut om barnets avvikende motorikk eller forsinkelse er følge av en underliggende diagno- se, understimulering/passivgjøring eller omsorgssvikt. Vi vet at vi har meldeplikt, men terskelen for å sende en bekymringsmelding er ganske høy.
Vi har også blitt en mer oppsøkende virksomhet og en stor del av jobben min består av veiledning av foreldre og personalet og tilrettelegging i miljøet rundt barnet slik at stimuleringen foregår i daglige aktiviteter og i mer naturlige settinger istedenfor 1-til-1 på behandlingsrommet. Spesielt de siste årene ser vi økende fokus på psykisk helse til barn og ungdom. Da jeg leste beskrivelsen av videreutdanningen «Tverrfaglig psyko- sosialt arbeid med barn og unge», forventet jeg at dette studiet vil kunne gi meg den kompetansehevingen jeg ønsker og har behov for.
Tverrfaglig videreutdanning i
Psykososialt arbeid med barn og unge
AV: AV CLAUDIA VAN HOLTZ
OM VIDEREUTDANNINGEN
Videreutdanningen er et deltidsstudie over 2 år, 60 studiepoeng. Jeg valgte Høg- skulen på Vestlandet, blant annet fordi undervisningen er 5 dager i strekk, 3 ganger pr. semesteret. De fleste andre utdanningsstedene hadde flere kortere samlinger som vil medføre ekstra reiseutgifter. Jeg begynte med videreutdanningen i august 2020.
Samlinger foregår på Stord og Haugesund. På grunn av Covid-19 har vi fram til nå hatt to ganger fysisk oppmøte på Stord og 2 ganger digital undervisning (istedenfor oppmøte i Haugesund). Det er selvfølgelig enkelte temaer og emner som er mindre aktuelt for oss barnefysioterapeuter, men studiet bidrar til en mer helhetlig tenking for min del. Deltakere er mellom 25 og 60 år og har forskjellige yrkesbakgrunn: bl.a.
helsesykepleiere, sosionomer, vernepleiere, pedagoger og barnevernkurator. Det er 1 ergoterapeut og 1 barnefysioterapeut utenom meg selv. Jeg synes at videreutdannin- gen er veldig aktuelt for barnefysioterapeuter og kan være en relevant studiepoeng- givende videreutdanning.
EMNER OG TEMAER FRAM TIL NÅ
I første studiesemester har vi gått gjennom en del teorier og begrep som jeg kjente igjen fra kurs fra NFF og Faggruppe for barne- og ungdomsfysioterapi, men grunnet antall studiedager og oppbygging av studien blir kunnskapen mye mer ut- dypet, mindre fragmentert, og mer spesifikk og vitenskapelig dokumentert. Studiet og oppgaveskrivingen har «tvunget» meg til å finne tid og motivasjon til å lese mye litte- ratur. «Opptrappingsplan for barn og unges psykiske helse (2019-2024)» og «Mestre hele livet. Regjeringens strategi for god psykisk helse (2017-2022)» var også nyttig i rollen min som leder.
Disse spørsmålene rundt emner i studiet anser jeg som meget aktuelt for barnefysio- terapeutene:
• Hva forstår vi under «psykisk helse», spesielt i forhold til sped- og småbarn?
• Hvordan kan vi identifisere og kartlegge tegn på psykososiale vansker og psykisk uhelse?
• Hvordan påvirker miljøet eller omgivelsen den motoriske og/eller den psykososiale utviklingen?
• Hvordan kan vi styrke barn og ungdom i mestring av utfordringer de møter i livet?
• Hvordan kan jeg bistå foreldre og andre personer rundt barnet når jeg ser at de trenger hjelp og veiledning?
• Hvordan kan jeg fremme et bedre tverrfaglig samarbeid i kommunen?
UTBYTTE AV STUDIET FRAM TIL NÅ: VEILEDNING AV FORELDRENE OG INSTANSER RUNDT BARNET:
Øivind Kvello hadde forelesning der han snakket blant annet om hvordan beskyttel- ses- og risikofaktorene i omsorgsmiljøet påvirker barnets utvikling både før og etter fødselen. Jeg har blitt mer bevisst av viktighet av anamnesen og har blitt flinkere til å tørre å spørre relevante og utdypende spørsmål. Strukturert kartlegging av risiko- og beskyttelsesfaktorene i anamnesen gjør at jeg kan gi en mer adekvat veiledning når jeg observerer/har mistanke om for eksempel reguleringsvansker, tilknytningsfor- styrrelser, et smalere toleransevindu, dårlige transaksjonssirkler (gjensidig påvirkning mellom foreldre/miljøet og barnet) og/eller utfordringer i det psykososiale miljøet rundt barnet. Det bidrar til at jeg har fått bedre forutsetninger og har blitt tryggere til å tolke mine funn/observasjoner og gir meg et godt utgangspunkt til veiledning, videre tiltak og intervensjon.
STUDIET HAR OGSÅ GJORT AT JEG ER MER BEVISST PÅ AT
- det kan være hensiktsmessig og forsvarlig at den ene brukeren får mer inter- vensjon enn en annen bruker med samme diagnose/problemstilling for å kunne oppnå samme resultat. Med andre ord: Likeverdig behandling betyr ikke at en gir et likt behandlingstilbud (notat fra forelesning «Helsefremmede og psykososialt fokus i
arbeid med barn og unge» ved S. Førde, 28.08.20).
- hvis vi hjelper for mye eller gir for ofte ferdigløsninger, for detaljerte instruksjoner og for mange faste rutiner kan vi risikere at foreldrene eller personalet slutter å tenke selv og dermed ikke vurderer situasjoner selv og tilpasser tiltak etter behov eller dagsform (notat fra forelesning «Helsefremmede og psykososialt fokus i
arbeid med barn og unge» ved S. Førde, 28.08.20).
- det er viktig at vi forstår hvordan samfunnsmessige endringer og det psykososiale miljøet kan påvirke barnets utvikling og at det er flere grunner for at «foreldrene ønsker en diagnose» (og ikke kun for å utløse rettigheter) (notat fra forelesning
«Fra psykiatri til psykisk helsevern» ved J. Ekeland, 02.10.20).
Ovenstående har gjort at jeg er tryggere i å begrunne (eller «forsvare» i noen tilfeller) behandlingsintensitet, valg av veiledning- og behandlingsmetode (for eksempel hvor mye/lite detaljert treningsprogrammet er – hvilke øvelser, hvor mange ganger den skal gjennomføres, hvor ofte skal det oppdateres osv.) og valg av arenaen der veilednin- gen/treningen skal foregå.
Mine kollegaer har voksne under behandling som jeg har hatt som barn eller som er søsken til barn som jeg har hatt under behandling. Jeg ser at dette kan samsvare med det som blant annet A. Kirkengen & A. Næss (2015) beskriver i «Hvordan krenkede barn blir syke voksne». Dette er en stor tankevekker og påpeker viktigheten av barne- fysioterapeutens arbeid for å forebygge vedvarende vansker eller lidelser senere i livet.
På slutten vil jeg nevne at jeg fikk innvilget stipend fra både Hå kommune og Fysio- fondet som hjelper betraktelig for å dekke oppholds- og reiseutgifter.
Linker:
Mer om studien: https://hvl.no/studier/studieprogram/2021h/psbu/
https://www.regjeringen.no/contentassets/f53f98fa3d3e476b84b6e36438f5f7af/stra- tegi_for_god_psykisk-helse_250817.pdf
http://tidliginnsats.forebygging.no/Global/Prop.%20121%20S%20 (2018%e2%80%932019).pdf
Har du tatt en videreutdanning som har gitt deg en bedre
grunnmur som barnefysioterapeut og ønsker å dele din er-
faring, hører vi i redaksjonen gjerne fra deg!
MIN HVERDAG
Hei,
Vi er fysioterapeutene Tone, Lise, Siriann, Eirin, Sun og Eva Vi jobber ved Habiliterings- tjenesten for barn og ungdom (HABU) i Helse-Bergen. Noen av oss i fulle stillinger, andre redusert, på dette tidspunkt til sammen 5,5 stillinger. Vår fartstid ved HABU varierer fra 30 år til 6 uker. Noen har tid- ligere erfaring som kommune- fysioterapeuter og en har jobbet i Habiliteringen i Sverige. Vi har over tid hatt reduserte fysioterapiressurser, og vi er nå glade for å være flere som kan løse oppgavene sammen.
Arbeidsoppgavene ved HABU er i hovedsak spesialisthelseoppfølging av barn og unge med medfødt eller ervervet nedsatt funksjonsevne. Hoveddiagnosene er cerebral parese, muskelsykdommer, ryggmargsbrokk, ulike syndromer, multifunksjons- hemming og ME.
40 % stilling er knyttet til ganglaboratoriet.
Det er positivt og spennende at mye av arbeidet på HABU skjer i tverrfaglige team med kolleger med høy faglig kompetanse. Mesteparten av virksomheten skjer polikli- nisk. I poliklinikken er hovedfokuset for oss ofte å kartlegge og følge med på motorisk funksjon og endringer i motorikk, bla ved hjelp av oppfølgingsprogrammer som CPOP.
Vi har fokus på kroppsnivå og samarbeider tett med ortopeder og ortopediingeniører.
Målet er best mulig funksjon og mulighet til å være aktiv og deltakende. Vi har tett kon- takt med fysioterapeutene som følger opp barna/ungdommene i førstelinjetjenesten.
På spastisitetsklinikken har vi tverrfaglig vurdering av ulike tiltak rettet mot plager som følge av spastisitet, det kan være ortoser, Botox, Baclofen, intensiv trening med mere. Spastisitetsklinikken er et helseregionalt tilbud også til CP-pasienter fra Helse- Fonna og Helse-Førde. I barn med SMA gjennomfører vi motorisk kartlegging i forkant av hver behandling for alle som får Spinrazabehandling i Helse-Vest. HABU Helse- Bergen har i mange år hatt tilbud om Intensitiv Habilitering for førskolebarn med CP.
Vi driver også ulike foreldre-barn-grupper, kurs og nettverksarbeid.
Vi har nylig fått tildelt to nye spennende helseregionale oppgaver som er rehabilitering av barn og unge med ervervet hjerneskade og intensiv tverrfaglig habilitering for barn og unge med omfattende eller sammensatte funksjonsnedsettelser. ME pasienter er også en relativt ny pasientgruppe for fysioterapeutene ved HABU. Med nye oppgaver blir vi utfordret både med tanke på logistikk og kompetanseheving, men vi har samti- dig fått tildelt ressurser som brukes på å utvide kollegiet.
For noen år siden flyttet HABU inn i Glasblokkene 1. Her ligger også Energisenteret for barn med stor gymsal, flere basseng, VR-rom med mere. Glasblokkene 2 er under bygging og når det er ferdigstilt i 2023, vil alle tilbud til barn og unge være samlet i disse lokalene. Samlokaliseringen vil gi mulighet for å utvikle nye tilbud til bruker- gruppene våre.
Takk for oss!
Eva Klokkeide, Sun Nordstrønen, Eirin Dale, Tone Kyte, Siriann Matre. (Ikke tilstede, Lise Haugstvedt.)
Oppslagstavla - tips og triks
BARN OG UNGE UNDER COVID-19
Mange barn og unge har nå hjemmeskole og begrens- ninger i sosiale kontakter. Vi kan lett tenke oss at dette påvirker på mange områder. Her finner du en video om hvordan barns skriveferdigheter ble dårligere på hjemmeskole. Vi deler også en artikkel om ungdoms psykiske helse. Om du er klar for et dypdykk har folke- helseinstituttet laget en rapport «Konsekvenser av covid-19 på barn og unges liv og helse»
NETFLIX -BABYENS FØRSTE ÅR
Arv eller miljø? Denne dokumentarserien fordyper seg i banebrytende forskning som viser hvordan spedbarn utforsker livet i sitt aller første leveår.
NYTT FRA FORSKNINGSVERDEN
Derfor blir barnet smartere av å skrive for hånd
Ny artikkel om hvordan bruk av alkohol og narkotika i svangerskapet påvirker motorikken hos barna. Fra forskningsmiljøet på St. Olavs Hospital.
Artikkel om premature og økt dødelighet på nrk.no
E-LÆRING OM EPILEPSI
Statens senter for epilepsi (SSE) har laget flere elæringskurs om epilepsi -de er gratis og åpne for alle.
INTERNASJONAL FORSKNING
Stiftelsen CanChild har en veldig god nettside, de har blant annet mange spennende studier på gang, se mer her
BEMANNING I HELSESTASJON
Nytt verktøy for å beregne bemanning i helsestasjon. Noe å vise til ledelsen i kommunen?
AKTIVE BARN I BARNEHAGE
I Stavanger kommune har fysioterapeutene laget en brosjyre «aktive barn i barnehage», denne kan være verdt en titt. Nettsiden deres inneholder dessu- ten mye godt fagstoff om alt fra barns føtter til aktiv skole.
DELTAGELSE
En nydelig, liten video om deltagelse. Torarin Lamvik er ortoped ved St. Olavs Hospital og deler her sin private erfaring med å tilrettelegge for deltagelse.
Også delt på forumet.
GAUTE VIGESDA
Spesifikk fysioterapibehandling av barn: kliniske begrep til praktisk benyttelse Første foreleser ut på årsmøte seminaret var kliniker og spesialist i Barne og Ung- domsfysioterapi, MNFF Gaute Even Vigesdal ved Klepp Fysioterapi.
Gaute Vigesdal har tidligere år holdt kurset «Fysioterapi for barn med funksjonsned- settelser 0-6 år» for flere av NFFs medlemmer. I foredraget på årsmøte seminaret tok han for seg spesifikk fysioterapibehandling av barn: kliniske begrep til praktisk benyt- telse, og fra undersøkelse til tiltak belyst med film case. Foredraget var delt i to bolker, hvor en var teoretisk rettet og en mer praktisk rettet med case basert på teorien.
Gaute formidlet og delte av sin kunnskap rundt observasjon og undersøkelse av barn.
Han er opptatt av at fysioterapeuter skal forbedre sin «hands on» terapi og at det må øves på praktiske ferdigheter.
Gaute presenterte noen sentrale momenter og begreper ved spesifikk fysioterapi- behandling av barn for oss, herunder begrepene understøttelsesflate, postural kontroll, balanse, fysiologisk strekk av columna, sentrering av ledd og differensiert muskelarbeid og bevegelse. Han ga oss akkurat nok innsyn i dette til å kunne pirre nysgjerrigheten hos de fleste slik flere av oss nok ønsker å sette seg nærmere inn i hva dette betyr.
Videre anbefalte han å dele opp observasjonen i øvre, midtre og nedre arbeidsenhet når vi vurderer barnet for enklere kunne se tendensen i bevegelsene og dermed kunne sortere funnene. I tiltakene er det et vesentlig moment å vite hva en terapeutisk ønsker å oppnå. I spesifikk terapi er det svaret som en faktisk ser som teller, ikke det som en forventer skulle opptre. Gaute presiserte at det er viktig at fysioterapeuter har et felles språk og begreper, for å kunne begripe.
Det ble flere spørsmål underveis i chatten som kunne vitne om et tema som engasjer- te seminar deltakerne, og flere ga uttrykk for at de savnet kurset som Gaute har holdt tidligere.
Referat fra årsmøtewebinar
INGRID VAAGE
Didaktikk med fokus på barneskolen.
Ingrid Vaage tar oss gjennom forståelse av mål og metoder for læring og hvordan vi lærer.
Hva er det viktig å gjøre når en skal lære bort?
Vaage går gjennom rammer og forhold en kan forberede seg på på i undervisning. En erfaren lærer, leser rommet raskt. Elementer en bør tenke gjennom i forkant er tema, antall elever, antall voksne tilstede, rolig eller aktiv klasse, hvordan er rommet og om noe bør hentes inn for at rommet skal være rigget for undervisningen. Tekniske ting stjeler tid om en ikke har dette godt forberedt. Ungene blir lett distrahert. Ha kontroll på de ytre rammene.
Målet for undervisning er at elevene lærer noe.
Hvordan legge opp en økt?
3 deling av en økt i innledning, hoveddel og avslutning. Maks lengde pr økt er 45 min.
Fortell hvorfor du er der og si litt om deg selv. Unger er usikre på nye voksne, kunnskap om deg vil skape trygghet.
Yngre barn: korte økter, vær konkret, trenger mer tid på overganger i aktiviteter.
Eldre barn: tåler lengre økter og kan reflektere og jobbe mer abstrakt, klarer raskere overganger mellom aktiviteter. Dette avhenger av konsentrasjonsspenn.
Pauser er det viktigste. Elevene skal ut av rommet og komme inn igjen. Pausen hjelper deg til å holde oppmerksomheten oppe.
Hva gjør vi med de som ødelegger for undervisningen?
• Identifisere dem raskt, helst i forkant, hvem skal jeg være observant på.
• Snakk med de som kjenner gruppen
• Lær inn navn fort
• Hold deg i nærheten av dem, plasser deg i nærheten eller beveg deg rundt.
«Catch them when their good». Fysisk nærhet vil kunne berolige litt.
• Når du klarer å koble dem på, kommer resten av klassen.
• Vinner mye på å ta oppmerksomheten deres.
• Ikke avvise, men kontrollere dem.
KIRSTI LINNEBO
Dissosiative lidelser hos barn.
Kirsti Linnebo delte sin kunnskap og av sine mange erfaringer om dissosiative lidelser med oss. Hun krydret med en rekke pasienthistorier som gjorde det klart for oss hvem disse pasientene kan være og ga oss et innblikk i hvordan hun jobber med dem.
Dissosiative lidelser omfatter somatiske og sensoriske symptomer eller tilstander hvor psykiske symptomer dominerer. Ustøhet, lammelser, tap av hukommelse er de vanligste symptomene.
Dette er ikke bevisst handling. Det kan skje alle, ofte dysfunksjonelle familier, genetikk.
Lidelsen kan reaktiveres ved nye traumer. Overvekt av barn som har sett mye sykdom i nære relasjoner.
Undersøkelse:
• Undersøk rundt allerede kjente funn.
• Sammenlign med andre kjente nevrologiske lidelser.
• Grundig undersøkelse av barnet.
• Stemningsleie
• Disponerende faktorer
• Observer pasienten når den ikke ser seg sett.
Behandling:
Fysisk trening. Tilpass treningen etter pasienten. Om en går for fort frem, kan en få tilbakefall. Bruker indirekte øvelser.
Informasjon om tilstanden. Avdramatiser tilstanden og gi en forklaring på årsaken til tapt funksjon. Voksne kan få raskere innsikt enn barn.
Empatisk tilnærming og støttende samtale. Psykiske faktorer som forårsaker lidelsene.
Hos en del, opphører lidelsen med forklaring. Må ikke anklages.
MERETHE AARSLAND FOSDAHL
Hamstrings muscle length in ambulant children with spastic Cerepral palsy.
Development and physiotherapy treatment
Merethe Aarsland Fosdahl er daglig leder på Bevegelseslaboratoriet , Barneavdelingen for nevrofag, seksjon for nevrorehabilitering på rikshospitalet. Med den bakgrunnen har hun erfaring fra ganganalyse gjennom flere år, og hennes erfaring er at forkortet hamstring fører til Crounch gates, økt fleksjonmønster og dermed dårligere gangfunk- sjon. Hennes opplevelse er at forkortet hamstrings kommer brått på, og trenger mer oppmerksomhet.
Målet med studien var å studere hvordan poplitealvinkelen (hamstringslengde) og hamstringsspastisitet endres gjennom barneårene hos barn med CP, GMFCSn1-3.
Hun undersøkte også effekten av et 16 ukers kombinert treningsprogram bestående av progressiv motstandstrening og tøyning av hamstringsmusklene, samt et 16 ukers vedlikeholdsprogram, hos gående barn med spastisk bilateral CP.
Det ble ikke funnet signifikante endinger mellom intervensjongruppen og kontroll- gruppen for noen av gangvariablene som ble undersøkt, hverken etter 16 eller etter 32 uker.
Resultet av studien oppsumert:
Poplitealvinkelen øker gjennom barndommen, og det er signifikant forskjeller mellom GMFCS nivåene i yngre alder.
Ved 14 år er det ingen signifikante forskjeller mellom GMFCS nivå 1,2 og 3.
Hamstringskapasiteten øker også i barndommen, men er svært beskjeden og på et lavt nivå.
16 uker med tøyning og styrketrening: små endringer i passiv og aktiv popliteal- vinkel, på styrke mellom intervensjonsgruppe og kontrollgruppen, men ingen endringer i noen av gangparameterne.
Betydning for klinikken:
Tidlig fokus på hamstrings og knær
Lettere å forebygge enn å oppnå signifikante endringer ved behandling Fokus på:
Å vedlikeholde og bygge muskelstyrke Å vedlikeholde aktiv sluttekstensjon i knærne Vedlikeholde passiv kneekstensjon
Passiv tøyning hamstrings Intensiv trening i bolker Ståstativ og ortoser
Bamse Produkter AS
Du har kunnskapen, vi har produktene.
For mer informasjon se:
www.bamseprodukter.no
www.hjelpemiddeldatabasen.no Varekataloger og brosjyrer.
• Barn og voksne
• Posisjonering
• Trening
• Behandling
TOMMY BÅDE LARSEN
Hvordan legge til rette for økt mengde og variasjon i barnehagehverdagen Tommy Både Larsen forteller om hans erfaring med å jobbe med økt aktivitet i barne- hager, der han tar utgangspunkt i Bamble kommune der han jobber.
Han forteller om utviklingen der mindre lek foregår ute, og skjermtid hos barn og unge øker. Samt at aktivitet foregår i stor del mer i organiserte former.
Tommy sin grunntanke er at alle barn liker å være aktive men at vi må være gode detektiver for å finne ut hvordan vi skal legge til rette for dette. Hovedmålet er at barn skal oppleve bevegelsesglede og oppleve mestring av egen kropp i fysisk aktiv lek!
Tommy hadde et godt eksempel på hvordan han brukte de ansatte i en barnehage som ressurser for å legge til rette for mer fysisk aktivitet. Han kom i en barnehage en dag det var planleggingsdag, delte de ansatte i grupper der de fikk tildelt hvert sitt uteområde. Her skulle de finne måter de kunne legge til rette for fysisk aktivitet.
Det er viktig å kartlegge mulighetene, hvordan er uteområdene og nærområdene. Det er stor positiv gevinst for både voksne og barn å være ute i naturen. Barn er mest aktive ute, og dette er den beste arenaen for frilek, så bare å øke utetiden en halv time hver dag øker aktivitet.
Høsten 2019 hadde vi intensiv trening som tema, og fikk presentert hvordan noen av habiliteringstjenestene rundt om i landet jobber. Tilbudet varierer og ikke alle regioner har tilbud om intensiv trening. Flere familier velger å reise til utlandet, da de opplever at tilbudet i Norge ikke dekker deres behov.
Behandling i utlandet til barn og unge har i flere omganger vært utredet nasjonalt mtp effekt. Siste rapport på dette kom i 2017, fra Folkehelseinstituttet. Den vurderte de fire programmene Helfo gir støtte til både mtp effekt, men også effekt opp mot økonomi og etikk. I etterkant av rapporten har det gått et oppdrag fra regjeringen til helsefore- takene om å etablere tilbud om intensiv trening der det ikke finnes fra før, samt at det skal etableres en overgangsordning for å avvikle støtte til behandling som tilbys i det offentlige.
Behandling i utlandet
AV: KRISTINE RABBEN AMUNDSEN
Vi i redaksjonen har mange spørsmål rundt dette.
-Hva inneholder tilbudene familiene kan få støtte til? Har de dokumentert effekt?
-Hva er det som gjør at familier velger å benytte tilbudet? Og hva sitter de igjen med?
-Vi vet at ressursene i habiliteringstjenestene er begrenset, og er det da riktig å bruke så mange helsekroner på private tilbud i utlandet?
I artiklene som følger ønsker vi å belyse disse spørsmålene, og vi håper det vil gjøre oss og deg litt klokere.
BEHANDLING MED STØTTE FRA HELFO
I følge Helsenorge sine nettsider kan man få dekket reise, opphold og utgifter knyttet til følgende behandlinger (3):
1) The Institutes for the Achievement for Human Potential (IAHP) i USA.
2) Intensive Neurophysiological Rehabilitation System (INRS) i Ukraina.
3) Advanced bio-mechanical rehabilitation (ABR) i Europa 4) The Family Hope Center (FHC) i USA
For å få dekket utgiftene må man ha legeerklæring som sier at tilbudet i utlandet er forsvarlig og at helseforetaket ikke kan dekke behovet. Behandlingene som dekkes presenteres mer utfyllende i tabellen.
Metode Bakgrunn Målgruppe Teoretisk grunnlag Innhold i behandling The Institutes for
the Achievement for Human Potential (IAHP)
Grunnlagt i USA i 1955 av Glenn Doman og Carl Delcato, og omtales ofte som «Doman-metoden»
(4) Holder til i Philadelphia, USA.
Barn med hjerneskade De ønsker å påvirke hjernen ved å omprogrammere friske hjerneceller til å ta over funksjonen fra de som er skadet, gjennom kosthold og trening.
Basert på stadietenkning, barnet må gå igjennom ulike utviklingsfaser for å kunne utvikle seg videre (2)
Barnet kartlegges under opphold og og foreldrene veiledes i trening som skal gjøres hjemme. Foreldrene skal stimulere barna flere timer daglig gjennom intensive halvtimes økter som skal gjentas opp mot 25-30 ganger per dag, sju dager i uke i ett eller flere år.
Intensive Neurophysio- logical Rehabilitation System (INRS) / Kozijavkin-metoden (2)
Utviklet i Ukraina av prof.
Kozyavkin på 1980-tallet.
Pasienter med Cerebral parese, korsryggsmerter, alle som har skader eller sykdom i det sentrale nervesystemet.
Metoden har som mål å påvirke hjernen gjennom flere tiltak, som IAHP ønsker de å påvirke nervebaner som kan kompensere de skadede.
«To faser «the Intensive Correction Subsystem» (2 ukers behandling ved klinikken), som skal klargjøre for fase to «the Stabilization and Effects Potentiating Subsystem (6-8 ukers hjemmetrening) (7). På første besøk på klinikken er fokus på ryggraden og behandling av denne, for så å gå videre til andre deler av kroppen lenger ut i forløpet. Man må ha flere besøk på klinikken for å gjennomføre hele programmet (2). Hovedtiltaket er manuell korrigering av ledd og ryggrad, som kombineres med mobiliserende øvelser, refleksterapi, massasje, rytmiske øvelser og styrkeøvelser (ibid)»
Advanced bio-mechani- cal rehabilitation (ARB)
Utviklet av Leonid Blym i 2000. Utviklet som et alternativ til funksjonell trening.
Alle kan ha nytte av ARB.
Men særlig barn som har respirasjonsvansker, dårlig holdning, funksjo- nelle vansker eller har begrenset motorisk funk- sjon (ofte med bakgrunn i skade i det sentrale nervesystemet)
Ønsker å aktivere nye forbindelser i hjernen gjennom passive behandlin- ger. Dette skal gi det riktige forholdet mellom kropp og hjerne, så spontan utvikling kan skje (8)
Barna behandles av foreldrene 20 timer i uken med individuelt tilpassede øvelser hjemme, mens veiledning gjennomføres flere ganger årlig ved et av sentrene (2). Behandlingen er basert på passiv behandling for å styrke fascia og bindevev for å aktivere nye forbindelser i hjernen. Barnet kan ikke selv gjøre treningen, da det ofte mangler viljestyrte bevegelser og muskel- kontroll (ibid)
The Family Hope Center (FHC)
Grunnlagt i 2002 av Matthew Newell som tidligere har jobbet med IAHP. Klinikk i
Philadelphia, USA
Barn med hjerneskade Retter seg mot hjernen og de om- rådene i hjernen som er skadet.
Barnets utvikling evalueres og hjernes dysfunksjon lokaliseres på opphold.
Det lages et tilpasset behandlingsprogram som retter seg mot de delene av hjernen som er skadet. Programmet inneholder fysiske, emosjonelle, sosiale og ernæringsmessige aspeketer. Familiene velger selv hvor mye de vil trene, men mållettet og hyppig stimulering er avgjørende for et godt resultat. (2, 9) Tiltak er fysisk aktivitet, kosthold og rutiner
VURDERING AV FIRE INTENSIVE HABILITERINGSPROGRAM - HISTORIE OG STATUS
Behandling i utlandet har vært gjenstand for vurdering av helsedirektoratet i flere runder. Allerede i 2000 ble det konkludert med at det ikke fantes dokumentasjon for at IAHP hadde effekt. I og med at forskning på området generelt er mangelfullt, konkluderte rapporten med at mer forskning behøves. I tillegg så de flere områder der det norske helsevesenet hadde behov for videreutvikling og forbedring.
I 2007 ble Kunnskapssenteret bedt om å gjennomgå de fire programmene for å vurdere effekt. Ingen systematiske oversikter eller kontrollerte studier hadde vurdert programmene. Det ble derfor igjen etterlyst mer og bedre forskning. I 2009 presiserer helsedirektoratet at behandling som gis i habiliteringsfeltet (inkludert de utenlandske) må være basert på forskning som dokumenterer behandlingseffekt (2).
I rapporten som ble utarbeidet av Folkehelseinstituttet i 2017 er det vurdert klinisk effekt, økonomiske kostnader og etikk. Når det gjelder klinisk effekt fant de tre studier som vurderte IAHP og FHC. Ingen av studiene fant forskjell i effekt over tid mellom programmene og standard behandling. Kvaliteten på studiene var lav, og ingen av de vurderte sikkerheten ved metoden. Når det gjelder ABR og Kozilavkin-metoden fant de ingen studier, verken på effekt eller sikkerhet ved metoden.
I 2015 ble det gitt 31,9 millioner kroner i støtte til familier som benyttet seg av behandling i utlandet, gjennomsnitt per deltaker med familie var 426000 kroner.
Det er vanskelig å finne konkrete tall for hvor mye støtten var på i 2020, men ifølge nettavisen skal opphold ved Family Hope Center alene ha kostet 133 millioner over en periode fra 2015-2019. Denne saken var tema i stortinget i 2020.
Den etiske vurderingen i rapporten fra 2017 sier at offentlig finansiering av denne typen tilbud kan bidra til å legitimere bruk av ikke-dokumentert behandling. De peker på at deltagelse i enkelte av programmene kan redusere barnas og familienes muligheter for normal sosial samhandling og livsutfoldelse. Det påpekes også at mange foreldre opplever å bli godt ivaretatt i programmene.
Kildehenvisninger Rapport fra 2017
Anbefalt videre lesning:
Valgfrihet for hvem? Redaktøren i Tidsskriftet den Norske Legeforening Fordi det gir håp Studie publisert i Ergoterapeuten i 2016. Undersøker effekten av IAHP og FHC, men intervjuer også foreldre om hvorfor de velger
Fra april vil det bli enda enklere å være i aktivet hver dag
#nyttproduktkommersnart
!
Vår familie har blitt fulgt opp ved Family Hope Center(FHC) fra USA i snart 10 år. Her er vår historie:
Reisen vår startet for 15 år siden. Da skulle vi bli foreldre for første gang, og ventet på to friske tvilling-jenter. Jeg var snart ferdig utdannet intensivsykepleier og mannen min jobbet som lærer. Vi bodde på et koselig lite småbruk på Sørlandet og vi gledet oss stort til å bli en familie.
Tvillingene var monoamniotiske og oppfølgingen underveis viste seg i ettertid å ikke ha vært god nok. Da det endelig ble bestemt at tvillingene skulle forløses med keisersnitt i uke 32 og siste ultralydkontroll ble gjort i svangerskapsuke 31,5, var det for sent. Bare et av de to små hjertene slo, og verden slik vi til da hadde kjent den, ble endret for alltid.
Selma var til tross for sin brutale start, en kvikk liten baby. Ved rutinekontroll da hun var omtrent 1 måned gammel ble det oppdaget store skader i hjernen hennes, og vi ble informert om at vi ikke kunne forvente normal utvikling. Vi ble satt i kontakt med psykolog og habiliteringstjeneste.
Det første halvåret handlet mest om å være i sorg og glede, og å tilpasse seg rollen som foreldre til en av to tvillinger. Det handlet også mye om å resette forventningene til hvordan jeg og mannen min hadde sett for oss at livet egentlig skulle bli. Vi ble ganske gode på å resette oss etter hvert, og det har vi hatt god nytte av mange ganger.
Selma var lite syk det først året, men oppførte seg ikke som en vanlig baby. Hun hadde blant annet problemer med å finne roen og med å sove. Hun trengte mye fysisk kontakt, stod ofte i bue bakover, ville ikke sitte i vogn eller bilsete, og ble veldig ute av seg om vi var i selskap eller i andre sosiale settinger. Hun var glad i mat, men etter at hun sluttet å amme, slet hun veldig med å få i seg nok mat. Ved kontakt med habili- teringsteamet fikk vi lite konkrete tips til hva vi kunne gjøre, og svaret vi oftest fikk gikk
Historien om Selma
AV: INGVILD SKARSEM JONASSEN
ut på at vi skulle behandle henne som «en vanlig baby». Med en baby som oppførte seg så annerledes fra andre småbarn, var dette svaret til liten nytte.
Selma fikk diagnosen spastisk quadriplegi grad fem da hun var omtrent 2 år, og epilepsidiagnosen noen år senere.
I årene frem til skolealder slet Selma mer og mer med dårlig vektoppgang og dårlig mage-tarm funksjon. Hun gulpet opptil 30 ganger pr dag, noe som gjorde flatt mage- leie uaktuelt. Hun hadde dårlig immunforsvar, og hadde flere runder med antibiotika og sykehusinnleggelser pga lungebetennelse. Hun hadde vanskelig for å finne roen, problemer med å sovne, og sove, og ble mer og mer spastisk i kroppen. Hun fikk Botox, men i og med at hele kroppen var så stiv, så ble den kortvarige effekten i den behand- lede muskelen, til liten nytte for Selmas kropp sett under ett. Hun fikk etterhvert mye epileptisk aktivitet, og fungerte veldig dårlig i sosiale settinger. Vi som familie ble mer og mer isolerte.
Vi fulgte alle tilbud habiliteringen hadde for Selma, men opplevde etter hvert at kontroller, målinger og møter dominerte, og at vi fikk få konkrete forslag til tiltak som vi opplevde hjalp i forhold til de komplekse problemene Selma hadde. Det var ubeskrive- lig krevende å være «passiv tilskuer» til at Selmas helse og utfordringer i livet bare økte, mens vi foreldre følte oss så hjelpeløse.
Selma ble storesøster da hun var 3 1/2 år, og før Selma fylte 6, fant vi ut at vi ventet lillebror nummer to.
Vi som foreldre var i en usedvanlig krevende foreldrerolle, og vi kjente sterkt på at vi ikke kunne la ting fortsette slik det til nå utviklet seg. Vi ønsket så sterkt å hjelpe Selma, og på den måten få familien til å fungere bedre, men kunne ikke se at det tilbudet vi frem til da hadde fått/funnet gjennom det lokale habiliteringstilbudet gav henne eller oss det vi trengte.
Selmas utfordringer styrte livet vårt, og store deler av døgnet dreide seg om å gjøre så godt vi kunne for henne og samtidig holde oss selv flytende. Vi var i ferd med å bli en familie på fem, og vi trengte å få Selma til å sove bedre, fungere bedre sosialt, være mindre syk, mer våken og oppmerksom, bedre til å spise osv.
Vi søkte kunnskap og muligheter over alt hvor vi kunne.
Gjennom kontakt med familier med like utfordringer som oss, ble vi kjent med Family Hope Center fra Philadelphia i USA og deres intensive hjemmetrenings program til barn med hjerneskade. Vi hadde noen år tidligere hørt om flere metoder som ble om- talt som «for krevende» og «ekstreme», og FHC var en av dem. Da vi selv undersøkte
FHC nærmere og fikk pratet med familier som ble fulgt av FHC, bestemte vi oss for at dette var noe vi ønsket å prøve ut.
Valget vårt om å starte med intensiv trening gjennom FHC ble på ingen måte tatt med bakgrunn i at vi hadde for lite å ta oss til, eller pga for mye overskudd i hverdagen. Jeg tror heller ikke vi valgte å starte denne treningen fordi vi er så annerledes enn andre foreldre. Vi ville bare det beste for barna våre, og etter hva vi hadde lest og hørt, kunne dette være det beste alternativet for henne og oss som familie.
Før vi kom så langt som å møte teamet ved FHC, la vi om Selmas kosthold etter deres generelle anbefaling (tilnærmet ketogen diett, gluten fri og kaseinfri). Allerede i løpet av den første måneden skjedde det store forbedringer i Selmas helse. Hun sluttet å lage surklelyd når hun pustet, sluttet nesten helt å gulpe, ble mer våken og kontakt- søkende. Hun sov bedre, og den generelle helsen forbedret seg. Den dag i dag er Selma den i vår familie som har det beste immunforsvaret.
Kunnskapen om hvor stor innvirkning kostholdet kan ha på helsen til et barn med hjerneskade og epilepsi, er etter min mening alvorlig underinformert.
Noen måneder etter at vi la om kosten dro mannen min og jeg (med lillebror i magen) til Philadelphia i USA på tre dagers «Parent training Conference». På kurset lærte vi utrolig mye om hjernen, og om hvordan en hjerneskade kan påvirke forskjellige om- råder av kroppens funksjoner, og hva man kan gjøre for å bedre situasjonen. Vi lærte at vi som foreldre i utgangspunktet er de viktigste personene i vårt barns opptrening, fordi vi er de som kjenner det best, og som på grunn av kjærligheten til barnet er best rustet til å stå i treningen sammen med det, i de årene det tar. Vi foreldre er derfor de som optimalt bør «sitte i førersetet».
Vi lærte at vi foreldre, sammen med de hjelperne vi ønsker og trenger i teamet rundt barna våre, kan gjøre en forskjell i våre barns utvikling, og at man ikke skal la diagnosen begrense barnets mulighet for utvikling. Vi lærte også at barnets mulighet til trening og utvikling, forutsetter en familie som har nok ressurser og potensiale til å støtte barnet på best mulig måte. Av denne grunn har FHC mye fokus på å støtte foreldre slik at familien sammen blir sterk og i stand til å ta vare på hverandre.
Etter at vi kom hjem fra «Parent training Conference», kontaktet vi vår lokale habili- teringstjeneste og bad om hjelpe til dokumentasjon til søknad om støtte til treningen etter Folketrygdloven §5-22. Søknaden måtte inneholde dokumentasjon på at det nå- værende habiliteringstilbudet ikke var godt nok, og bekreftelse fra fastlege om at det var forsvarlig å gi Selma denne treningen. Vi fikk godkjent søknaden, og i det lå også mulighet for å søke refusjon for reise og opphold fra Helfo. Helseforetaket dekker ut- gifter til treningsmateriell og assistentlønn for hjelpere, for et år av gangen.
Vi opplevde stor skepsis blant flere i vårt lokale hjelpeapparat da vi valgte opptrening ved FHC. I ettertid ser vi at skepsisen til disse godkjente utenlandske tilbudene, mest av alt handler om at mange ikke har satt seg inn i hva de faktisk er eller gjør for barna og familiene deres. Den lokale habiliteringens vegring mot å støtte denne typen uten- landske tilbud, kan også muligens forklares med at en slik søknad om støtte må inne- holde et dokument fra habiliteringen selv, som beskriver at deres habiliteringstilbud til barnet ikke er godt nok.
Vi har hele tiden hatt kontakt med den ordinære habiliteringstjenesten lokalt, men har nå blitt fulgt opp ved FHC i snart 10 år, supplert med et treningsprogram fra ABR terapi fra Belgia de siste årene (ABR er en av de andre godkjente utenlandske metodene).
Vi har ikke angret en dag!
Om man skal beskrive hva treningen fra FHC er, må det bli på generelt grunnlag, da hvert barn får sitt skreddersydde program som evalueres to ganger pr år, med kontakt utenom disse møtene via rapporter eller telefon. FHC har hjernen i fokus, og bidrar til et koordinert og helhetlig tilbud skreddersydd det enkelte barnet. Program- met designes ut fra hvilke utfordringer barnet har, hvilke deler av hjernen som knyttes til de spesifikke «problemområdene» og hvordan disse kan trenes/stimuleres på best mulig måte. Treningsprogrammet har høy kvalitet og er beregnet å vare over år. FHC har stort fokus på godt kosthold for hjernen, og har en holistisk tilnærming til barnet.
Familiens ønsker og ressurser, livssituasjon ol, styrer størrelsen på programmet det enkelte barnet får. Det er de samme menneskene man møter hver gang man kommer på senteret, og de har en omsorg og et personlig engasjement for oss som familie, som vi dessverre veldig sjeldent har møtt i det norske hjelpeapparatet. Noe av det vi også opplever som veldig meningsfullt ved både FHC og ABR, er at de er systematiske og har en langsiktig plan i alt det de gjør. Vi har også satt stor pris på at FHC til tross for at Selma har en stor hjerneskade, fokusere på potensialet i Selma. I det lokale habilite- ringssystemet er det tilsynelatende mer fokus på å måle forverringer, og liste opp hva barnet ikke kan, og passe på at foreldre ikke har for store forventninger til barnet. De glemmer ofte at det er en familie med i «pakken» til det hjerneskadde barnet, og de glemmer ofte helt å «heie!».
Det vi som familie har fått fra FHC og også ABRs oppfølging er ubeskrivelig. Vi føler på mange måter at vi fikk livet tilbake etter at vi begynte med intensiv hjemmetrening.
Vi har blitt utrustet til å kunne ta gode valg for Selma, og ikke minst har Selmas helse, funksjonsnivå og mulighet til å delta i livet vært uvurderlig. Det at vi vet at vi har et forutsigbart, dyktig og engasjert team i ryggen som heier oss frem, betyr veldig mye, spesielt i de periodene der det er tungt og Selma eller andre i familien sliter. De kjenner oss og Selma veldig godt, og de gir oss håp og et verktøy som hjelper oss å nå våre mål. Selma har til tross for en stor og omfattende hjerneskade et godt og meningsfullt liv, hun får med seg mye av livets gleder. Hun blir nesten aldri syk, huden er fin, hun har
mindre epileptisk aktivitet enn forventet, hun er kvikk i blikket og fordøyelse fungerer som den skal. Hun elsker mat, og spiser moset hjemmelaget mat gjennom munnen og evt i knapp på magen. Hun elsker å reise, og har hatt mange flotte ferieopplevelser med familien i mange forskjellige land.
I flere fagmiljøer rundt barn med hjerneskade, er det en oppfatning om at det ikke lenger gis mulighet til å søke støtte til habiliteringstilbud i utlandet, det er feil. Alle som opplever at barnets habiliteringstilbud er mangelfullt har rett til å søke om behandling/
treningsopphold ved fire utvalgte behandlingsklinikker i utlandet. Til vi i Norge får til- svarende gode tilbud, vil denne muligheten fortsette (dette vil med andre ord fortsatt være et tilbud mange år fremover).
Av Ingvild Skarsem Jonassen. Oktober 2020, Froland.
Selma på FHC med familien. Mannen i blå skjorte er Matthew Newell som var med å starte senteret.
AV: STYRET I FAGGRUPPEN FOR BARNE- OG UNGDOMSFYSIOTERAPI
I norsk offentlig helsetjeneste jobbes det daglig med kroniske tilstander. Til tross for dette bruker den norske stat ca 33 millioner kroner årlig på intensive habiliterings- tilbud til norske barn i utlandet. Ved å bruke pengene her hjemme mener vi i styret i Norsk Fysioterapeutforbunds faggruppe for barne- og ungdomsfysioterapi (BUF) at helsetjenestene kan tilby enda bedre tjenester i Norge til barn med diagnoser, både intensivprogram og i kommunene der barna bor. Slik det er i dag, må barn og foresatte ofte reise vekk fra sitt lokalmiljø for å delta på treningsopphold også innad i Norge.
Kunnskapsutviklingen går fort, flere overlever med stadig mer komplekse sykdommer og skader. Det stiller høye krav til kompetanse blant de som skal tilby habiliterings- og rehabiliteringstjenester. BUF mener at fokuset på habilitering og rehabilitering må styrkes fordi det er tjenester som bidrar til verdighet og selvstendighet. Barnets og familiens behov må settes i sentrum og helsetjenestens organisering, finansiering, kapasitet og kompetanse må tilpasses for å oppnå dette.
Hvem som mottar habiliterings- og rehabiliteringstjenester og hvor de mottar tjenes- tene påvirkes i dag i altfor stor grad av finansieringsordninger, økonomiske insentiv og budsjettmessige hensyn. Når mennesker stadig flyttes mellom forvaltningsnivåene, får vi ikke optimale pasientforløp eller kontinuitet i habiliterings- og rehabiliteringsproses- sene. Myndighetene må styre styrkingen av habiliterings- og rehabiliteringstjenestene for å sikre likeverdige helsetjenester med god kvalitet uavhengig av bosted. Det er tydelige tegn på at tilgang til helt nødvendige habiliterings- og rehabiliteringstjenester er avhengig av personlig økonomi og bosted. BUF mener dette er uholdbart og brudd på både den kommunale helse- og omsorgstjenesteloven og pasient- og brukerret- tighetsloven. Mange familier reiser til utlandet for å få et tilbud de ikke får i Norge.
Dette innebærer en stor økonomisk, sosial og emosjonell kostnad for familien og bidrar til økte sosioøkonomiske forskjeller. Styret mener at det ville vært mye bedre om pengene ble brukt til å bygge opp et kunnskapsbasert og godt tilbud i Norge.
Borte bra, men hjemme best!
Kvalitet i tjenestene forutsetter rett kompetanse, tilstrekkelig kapasitet og hensikts- messig organisering. Habiliterings- og rehabiliteringstiltak har best effekt når den utøves av helsepersonell med habiliterings- og rehabiliteringskompetanse. Fysiotera- peuter har slik kompetanse og er en av de viktigste yrkesgruppene når det gjelder å iverksette habiliterings- og rehabiliteringstiltak av høy kvalitet. Det er viktig å bygge opp robuste kompetansemiljø slik at vi også kan fremme forskning om habilitering og rehabilitering. Det er en kjensgjerning at behandling og tilbud på barnets hver- dagsarenaer er viktigst for barns utvikling. Forskningsbasert tilnærming viser at alle barn utvikler seg best når omgivelsene der barna leker er variert og tilpasset barnets funksjonsnivå.
Rapporten «Et nasjonalt løft for barn og unge med sammensatte funksjonsned- settelser» fra november 2019 gir innblikk i habiliteringstilbud som er aktuelle for barn og unge med hjerneskade.
Den peker på utfordringer som store ulikheter i tilbudene i de ulike helseforetake- ne, ressursmangel og mangel på faglige retningslinjer. Den viser også til at foreldre etterspør en mer tilgjengelig tjeneste og en mer forutsigbar oppfølging fra fagpersoner med god kompetanse. Rapporten oppsummerer momenter som må inngå i et kunn- skapsbasert habiliteringstilbud, blant annet systematisk oppfølging i spesialisthelse- tjenesten i et livsløpsperspektiv. Den fremhever at oppfølgingen må være familie- sentrert og forankres i formalisert samarbeid mellom spesialisthelsetjenesten og kom- munen. Den foreslår at oppfølging og tiltak forankres i systematisk kartlegging og eva- luering, og at perioder med intensiv trening integreres i oppfølgingstilbudet. Forslage- ne innebærer at habiliteringstjenestene må utvide og styrke tilbudet til barn og unge med omfattende og sammensatte funksjonsnedsettelser. De regionale helseforeta- kene beslutter hvordan habiliteringstilbudet til barn og unge 0-17 år skal organiseres og lokaliseres innenfor regionen, slik at tilbudet ivaretar prinsippene for utforming av regionale og lokale tilbud beskrevet ovenfor. Tidsplan for arbeidet er planlegging i 2019/2020 og iverksetting i 2021. Forhåpentligvis blir forslaget effektuert, med håp om at dette dekker noe av behovet foreldre føler for intensiv behandling i utlandet.
Styret i BUF forventer at rapporten bidrar til at habiliteringstilbudene i Norge styrkes, slik at vi her hjemme kan tilby barna som trenger det et godt intensivtilbud, tuftet på faglige retningslinjer og kunnskapsbasert praksis i familiens nærmiljø.
Det blir Norgesferie på de fleste av oss også i år. God planlegging og riktig valg av hjelpemidler er helt avgjørende for en vellykket tur dersom man har med seg barn med spesielle behov.
Det er begrenset med plass i bilen/båten/campingvognen/flyet, og man må derfor velge hvilke hjelpemidler man skal ha med seg med omhu. Her er våre tips.
Hjelpemidler til Norgesferien
Safety Sleeper – en unik reiseseng til barn med spesielle behov
Safety Sleeper er en genial reiseseng som kan «lukkes igjen» med glidelås slik at barnet ikke kommer seg ut på egenhånd. På denne måten unngår man at barnet faller ut av sengen eller vandrer om natten.
Det gjør at foreldre kan slappe av vitende om at barnet ligger trygt i sen- gen sin. Safety Sleeper kan brukes alene med den medfølgende luftmadras- sen eller i en vanlig seng. Sengen skaper et trygt lite rom som mange barn med spesi- elle behov trenger, spesielt på tur når omgivelsene er nye og ukjente. Den er også fin på dagtid til lek og avslapning. Sengen er solid og tåler røff behandling i form av slag, hopping og annen type utagering.
Les også Safety Sleeper redder ferien og hverdagen
Sengen leveres i en koffert som den kan fraktes i, men den kan også fraktes i en annen bag sammen med annet utstyr om ønskelig.
Les også Sengen som forandrer liv
Det er enkelt å sette opp og legge sammen Safety Sleeper, bare se her. Reisesengen er prisforhandlet.
ANNONSE
ANNONSE
Kangoo terrengvogn med hjelpemotor – stabil, solid og praktisk terrengvogn og sykkelvogn i ett
Kangoo er en prisforhandlet terrengvogn med hjelpemotor som egner seg i alt slags terreng og kan også brukes som sykkelvogn. Kangoo har svært gode dempere og egner seg for brukere helt opp til 60 kilo. Vognens tyngdepunkt befinner seg på midten og gjør den stabil på alle underlag. Hjelpemotoren lader i nedoverbakkene og øker dermed rekkevidden.
Her finner du flere filmer om Kangoo terrengvogn.
Spesialtilpasset bilsete gjør turen finere
Dersom et barn har behov for et spesialtilpasset bilsete og har dette hjemme anbefaler vi alltid å ha det med på tur.
Les også Funksjonshemmede barn i bil – hvilke hensyn bør tas?
Når man velger bilsete må man ta hensyn til størrelsen på barnet og barnets behov.
Bilseter fra vanlig handel er trygge og kom- fortable for de fleste barn, men mange fysisk funksjonshemmede barn trenger litt ekstra støtte i form av et spesialtilpasset bilsete.
Dersom et barn mangler styrke i hele eller deler av kroppen og har problemer med å holde seg oppe i sittende stilling, vil det være enda vanskeligere når man kjører bil på grunn av svinging og humping.
Les gjerne mer om våre bilseter.
Special Tomato Sitter sete – god støtte også i ferien
Spesialsetet Special Tomato Sitter er perfekt å ha med på tur fordi det veier svært lite og har mange bruksområder. Det har integrerte sidestøtter, abduksjonskloss og hode- støtte som gir god støtte og posisjonering. Special Tomato Sitter kan brukes i vogn, i sofaen eller i en vanlig stol. Noen flyselskaper tillater også at det brukes i flysetet.
IPAI LGT bilsete med sikkerhetsbor
Tradisjonelt sett er det meste av forskning i fysioterapi knyttet til Universitet/høyskole og spesialisthelsetjenesten. I primærhelsetjenesten har forskning vært mangelfull, noe FYSIOPRIM forsøker å endre på. FYSIOPRIM er et forskningsprogram utviklet med utgangspunkt i problemstillinger som er relevante for primærhelsetjenesten. Under finner du retningslinjer som kan være aktuelle, ønsker du å lese mer om FYSIOPRIM kan du gjøre det her.
AKTUELLE RETNINGSLINJER
Handeland H, Robinson HS. «Bergen barn» - et prosjekt om fysioterapipraksis for spedbarn 0-12 måneder. Et samarbeid mellom Bergen kommune og UiO gjennom forskningsprogrammet FYSIOPRIM. Bergen kommune: 2020
Bjerkhoel B, Berg B, Holsmo E, Pettersen B, Sand R, Sellæg S, Bævre GO, Vestbø AR, Evensen KAI. Premature barn. Retningslinjer for kunnskapsbasert oppfølging av barn født før uke 32/under 1500g i Trondheim kommune. Et samarbeid mellom Barne- og familietjenesten og Enhet for fysioterapitjenester i Trondheim kommune, Barne- og ungdomsklinikken ved St. Olavs hospital og Institutt for samfunnsmedisin og sykepleie ved NTNU gjennom forskningsprogrammet FYSIOPRIM. Trondheim kommune; 2019.
Bjerkhoel B, Berg B, Holsmo E, Pettersen B, Sand R, Sellæg S, Bævre GO, Vestbø AR, Evensen KAI. Premature barn. Retningslinjer for kunnskapsbasert oppfølging av barn født før uke 32/under 1500g i Trondheim kommune. Et
samarbeid mellom Barne- og familietjenesten og Enhet for fysioterapitjenester i Trondheim kommune, Barne- og ungdomsklinikken ved St. Olavs hospital og Insti- tutt for samfunnsmedisin og sykepleie ved NTNU gjennom forskningsprogrammet FYSIOPRIM. Trondheim kommune; 2019.
Immonen J, Aarli AR, Svendsen G, Evensen KAI. Tågange. Retningslinjer for kunn- skapsbasert oppfølging av barn henvist for tågange i Trondheim kommune. Et samar- beid mellom Enhet for fysioterapitjenester i Trondheim kommune og Institutt for sam- funnsmedisin og sykepleie ved NTNU gjennom forskningsprogrammet FYSIOPRIM.
Trondheim kommune; 2018.
FYSIOPRIM
Renli MT, Kvaale IH, Evensen KAI. Inntåing. Retningslinjer for kunnskapsbasert opp- følging av barn henvist for inntåing i Trondheim kommune. Et samarbeid mellom Enhet for fysioterapitjenester i Trondheim kommune og Institutt for samfunnsmedi- sin og sykepleie ved NTNU gjennom forskningsprogrammet FYSIOPRIM. Trondheim kommune; 2018
Almenning AKR, Heggen B, Skjesol M, Evensen KAI. Plattfot. Retningslinjer for kunn- skapsbasert oppfølging av barn henvist for plattfot i Trondheim kommune. Et samar- beid mellom Enhet for fysioterapitjenester i Trondheim kommune og Institutt for sam- funnsmedisin og sykepleie ved NTNU gjennom forskningsprogrammet FYSIOPRIM.
Trondheim kommune; 2018
Arbeidet er også tidligere presentert i Fysioterapeuten:
Evensen KAI, Eide G, Immonen J. Utvikling av retningslinjer for kunnskapsbasert barnefysioterapi i primærhelsetjenesten Fysioterapeuten 2018 85(7): 24-29.
AV WENCHE S. BJORBÆKMO1 OG KARI ANNE I. EVENSEN 1,2,3
1 INSTITUTT FOR FYSIOTERAPI, OSLOMET
2 INSTITUTT FOR KLINISK OG MOLEKYLÆR MEDISIN, NTNU
3 ENHET FOR FYSIOTERAPITJENESTER, TRONDHEIM KOMMUNE
Et særtrekk ved FYSIOPRIM, et forskningsprogram for fysioterapi i primærhelsetjenesten (2010-2020), har vært et tett samarbeid mellom forskning, klinikk og brukerrepresentanter. Dette har vært et godt ut- gangspunkt for å fremme kunnskapsbasert praksis i primærhelsetje- nesten. I denne artikkelen retter vi blikket mot kunnskapsbasert praksis og ulike utfordringer, og hvordan deler av FYSIOPRIM har bidratt med kunnskap på feltet. Dette er kunnskap som barnefysioterapeuter kan nyttiggjøre seg i sin kliniske praksis.
KUNNSKAPSBASERT PRAKSIS OG NOEN UTFORDRINGER
Kunnskapsbasert praksis (KBP) bygger på modellen Evidence Based Medicine.
Modellen ble utviklet innen klinisk epidemiologi og generell indremedisin og definert som; «the conscientious, explicit, and judicious use of current best evidence in ma- king decisions about the care of individual patients» (1, s. 71). Intensjonen er å bruke
Samarbeid mellom forskning og klinikk for kunnskaps- basert praksis i primærhelsetjenesten
den beste nåværende kunnskapen for å ta gode beslutninger for behandling av den enkelte pasient. Modellen har senere spredd seg til store deler av helsevesenet. Hvor- dan KBP kan anvendes innen ulike deler av helsevesenet og hva som ligger i begrepet evidens (bevis), er det fortsatt behov for å studere nærmere. En utfordring er at det som teller som bevis varierer på tvers av fag og fagområder (2). En annen utfordring er at den store mengden «guidelines», eller retningslinjer for praksis som er utviklet med bakgrunn i KBP, er grunnlagt på forskning på et populasjonsnivå og dermed ikke nødvendigvis vil være til det beste for den enkelte pasient (3). Reell kunnskapsbasert praksis dreier seg ikke kun om hvordan følge ulike retningslinjer, men like mye om å forstå når en bør velge å ikke følge dem. Fagfolk kan ikke blindt følge retningslinjer uten å gjøre kontekstuelle og individuelle avveininger for hver enkelt pasient (3). Det krever god klinisk dømmekraft og delt beslutningstaking mellom pasient og f.eks. fysiotera- peut. Forskningsagendaen for reell KBP er mye bredere enn hva som er tilfelle i dag.
Forskningen KBP bygger på bør inkludere studier av pasienters opplevelse av sykdom, av behandling og klinikernes praksiserfaringer. Retningslinjer vil kunne bli bedre og mer anvendbare dersom resultater fra kvalitativ forskning inkluderes i utviklingen av dem. Dette er etterlyst fra flere innen samfunnsfagene og humaniora. Det etterlyses KBP som ikke rangerer forskjellige typer forskningskunnskap til å inneha større eller mindre status basert på anvendt forskningsmetode. I stedet bør det å integrere ulike former for forskningskunnskap vektlegges som verdifullt for KBP (4). Til tross for intensjonen om at KBP skal omfatte kunnskaper fra alle tre kunnskapsområder i modellen (Figur 1), er dagens evidensbaserte tilnærminger på flere måter hierarkisk ordnet. Et aspekt er at forskningsresultater rangeres etter hvilken forskningsmeto- de som er anvendt. Denne rangeringen innebærer at systematiske oversiktsartikler er plassert øverst i evidenspyramiden og kvalitative studier nederst (2, 3). Et annet aspekt er at forskningsbasert kunnskap får forrang og overskygger både klinisk er- faringsbasert kunnskap og brukerkunnskap når f.eks. kliniske retningslinjer utvikles.
Hvordan en skal integrere kunnskaper fra alle de tre områdene modellen omfatter, og i tillegg ta hensyn til kontekstuelle forhold, er en hittil uløst utfordring. At det ikke finnes en klar løsning på hvordan vi skal kombinere kunnskap fra de tre kunnskapsområdene betegnes av noen forskere som en svakhet og mangel ved KBP (5). Når det blir opp til den enkelte å finne slike løsninger kan resultatet gå i flere retninger. En tendens som flere hevder å se er en tilsidesettelse av kunnskapsområdene klinisk ekspertise og pasienters preferanser til fordel for kunnskapsområdet forskningsbasert kunnskap.
Ideelt sett innebærer KBP at profesjonelle skal anvende samtlige av kunnskaps- områdene i modellen, enten det er som grunnlag for utforming av retningslinjer eller for egen praksis. KBP innebærer dermed å ta faglige avgjørelser basert på systematisk innhentet forskningsbasert kunnskap, erfaringsbasert kunnskap og pasien- tens ønsker og behov i gitte situasjo- ner (6). Det å komme fram til gode faglige avgjørelser innebærer kvali- fiserte resonnementer. I KBP dreier det seg f.eks. om at fysioterapeuten kritisk vurdere den aktuelle forskningen som finnes på feltet og sammenholder dette med kliniske erfaringer og sist, men ikke minst med det enkelte barns, ungdoms og families preferanser, verdier og behov og den situasjon de befinner seg i.
Figur 1. Modell for kunnskapsbasert praksis (KBP) Helsebiblioteket.no
Samtlige innsamlede og aktiverte kunnskaper må kombineres og vurderes før en, sammen med barnet, ungdommen og familien, kan ta kvalifiserte beslutninger om hva som kan være gode mål og tiltak for den enkelte. KBP har en idealistisk intensjon, men som belyst her er det hverken likefrem eller enkelt å praktisere KBP etter modellens originale ide og intensjon.
NOEN AV FYSIOPRIM SINE BIDRAG TIL KUNNSKAPSBASERT PRAKSIS
I FYSIOPRIM har flere studier på ulikt vis bidratt med kunnskap av betydning for KBP.
I det følgende referer vi til noen kvalitative studier av interesse og betydning for fysio- terapi, både generelt og for barn og unge spesielt.
Bruken av det individualiserte kartleggingsinstrument Pasient spesifikk funksjonsskala (PSFS), et kartleggingsinstrument som ikke er diagnose- eller aldersspesifikt, har i en studie vist seg enkelt å benytte i klinisk praksis og et egnet og relevant utkomme- mål. Likeledes viser studien at forskningsdesignet Single Subject Experimental Design (SSED) er anvendbart for forskning i egen praksis dersom en ønsker å studere og se når endringer skjer i løpet av en behandlingsprosess (7).
I en annen studie ble fenomenet berøring i fysioterapipraksis undersøkt. Resultate- ne viser at berøring kan dreie seg om rasjonell, diagnostisk berøring som innbefatter
både intellektuelle og tekniske ferdigheter, og der fysioterapeutens hender og kropp er datainnsamlende instrument. Samtidig dreier berøring i fysioterapi seg om empa- tisk berøring. Mens diagnostiske berøring retter seg mot pasientens fysiske, biologiske kropp, retter empatisk berøring seg mot pasientens sensitive, kommuniserende og uttrykkende kropp. Fysioterapeuter må beherske og kombinere begge disse berø- ringsformene. Det dreier seg om kunnskaper og ferdigheter fysioterapeuter utvikler og kultiverer gjennom å praktisere sitt yrke (8).
Klinisk resonering og meningsskaping i fysioterapi ble undersøkt i en studie der en praktiserende fysioterapeut benyttet egen praksis som forskningsarena. Analyser av videoobservasjoner fra et helt behandlingsforløp og fysioterapeutens loggnotater viser hvordan terapeutens kunnskaper, erfaringer sammen med verbal og ikke- verbal interaksjon og kommunikasjon med pasienten samvirker og får innflytelse på de beslutninger som blir tatt, eller ikke tatt i en konsultasjon. Vesentlig funn er hvordan situasjonsbestemt forståelse får betydning for beslutningene som blir tatt. Situasjons- bestemt forståelse er ofte basert på intuisjon og utfordrer terapeutens evne til å snu på flekken og på kvalifiserte måter handle i øyeblikket. Ulike modeller for klinisk reson- nering er ikke tilstrekkelige når det gjelder å håndtere aktuelle og konkrete situasjoner med pasienter (9).
Fysioterapipraksis i skjæringspunktet mellom standardiserte og individuelle tilpasnin- ger har blitt undersøkt i en studie publisert som bokkapittel. Her har vi undersøkt hvordan ulike kunnskaper settes i spill i klinisk praksis som et bidrag til ny og viktig innsikt av betydningen for KBP i fysioterapi. Resultatene viser hvor kompleks og ufor- utsigbar profesjonsutøvelse er og at dette er noe evidensbaserte tilnærminger, slik det er utviklet i dag, kun i begrenset grad kan ivareta (10).
Kunnskapsutveksling mellom fysioterapeut og barn ble undersøkt i en studie der barn og fysioterapeuter ble observert mens barna fikk fysioterapi hos behandlende fysiote- rapeut i primærhelsetjenesten. Funnene viser at forskjellige kunnskapsformer kommer til uttrykk i møtet mellom fysioterapeuten og barnet. Imidlertid er den kunnskapen som først og fremst får betydning og oppmerksomhet kun tilhørende fysioterapeutens kunnskapsbase. Barnas kunnskap og kunnskapsuttrykk får ingen eksplisitt oppmerk- somhet eller betydning i terapien. Forfatterne oppfordrer fysioterapeuter til å aner- kjenne og engasjere seg i barns lekne og ambivalente måter å være på -- for slik å fremme fruktbar og gjensidig kunnskapsutveksling mellom seg og barnet (11) I Trondheim har forskere og fysioterapeuter fra klinisk praksis jobbet sammen for å lage retningslinjer innen barnefysioterapi (12). Arbeidet har rettet seg mot kliniske problemstillinger som små barn ofte blir henvist til fysioterapeut for. Dette har resul- tert i retningslinjer for spedbarnsassymmetri (13), tågange (14), barneplattfot (15), inn- tåing (16) og et forløp for oppfølging av premature barn (17,18). Retningslinjene danner et utgangspunkt for KBP, da de hovedsakelig bygger på en gjennomgang av
