Forslag til vern av åtte områder som naturreservat i Asker, Bærum, Gjerdrum, Nannestad, Oslo, Nittedal, Lunner og Røyken kommuner

(1)

Forslag til vern av åtte områder som naturreservat i

Asker, Bærum, Gjerdrum, Nannestad, Oslo, Nittedal, Lunner og Røyken kommuner

Høring av verneforslag

Miljøvernavdelingen

Høring av verneforslag

April 2014

(2)

Innhold

1. Innledning ... 2

1.1. Oslomarka ... 2

1.2. Skogvern ... 3

1.3. Formål med vern av områder som naturreservat ... 3

2. Verneplanprosessen ... 4

2.1. Saksbehandling ... 4

2.2. Innspill til oppstartsmeldingene ... 5

3. Kriterier for kartlegging og vurdering av områdenes naturverdi ... 9

4. Verneforslag ... 10

4.1. Oslomarkas naturgrunnlag ... 10

4.2. Garlaushøgda ... 11

4.3. Rudskampen ... 12

4.4. Glitrelia ... 13

4.5. Snellingsrøysa ... 14

4.6. Prekestolen... 14

4.7. Lillomarka ... 15

4.8. Blåfjell ... 16

4.9. Ringsås ... 17

5. Skjøtsel og forvaltning... 18

6. Konsekvenser av verneforslagene ... 19

6. Fylkesmannens vurdering av verneforslagene ... 21

7. Høring ... 22

8. Vedlegg ... 22

(3)

1. Innledning

Fylkesmannen i Oslo og Akershus har, i samarbeid med Fylkesmennene i Buskerud og Oppland, utarbeidet forslag til vern av 8 områder som naturreservat i Oslomarka. Formålet med verneforslagene er i hovedsak å bevare

områder bestående av en stor andel eldre skog, med tilhørende biologisk mangfold i form av arter, naturtyper og økosystemer.

De foreslåtte verneområdene omfatter et totalt areal på ca. 11366 dekar og ligger i

Kjekstadmarka, Vestmarka, Bærumsmarka, Romeriksåsene og Lillomarka, se vedlagt oversiktskart. Tabellen under gir en oversikt over de foreslåtte verneområdene.

Kommune(r) Områdenavn Areal (daa) Asker og

Røyken

Blåfjell 1931

Bærum Garlaushøgda 575

Bærum Ringsås 680

Oslo og Nittedal Lillomarka 3142 Gjerdrum og

Nittedal

Prekestolen 556

Nittedal Glitrelia 379

Nannestad Rudskampen 1201 Nannestad og

Lunner

Snellingsrøysa 2902

Samtlige av disse områdene inngår i en større verneprosess i Oslomarka. Verneprosessen ble påbegynt i 2011, med mål om å verne områder med særskilt verdi for friluftsliv etter markaloven.

Gjennom verneprosessen ble det imidlertid åpnet for at områder med betydelige

naturverdier kunne vernes som naturreservat etter naturmangfoldloven, hvis det ble enighet med grunneierne om dette. Det har siden sommeren 2012 vært befaringer og møter med både enkeltgrunneiere og

grunneierrepresentanter om verneform,

avgrensning og forskrifter for områdene. Siden områdene representerer store naturverdier, og det er enighet med berørte grunneiere om grensene, foreslås nå disse 8 områdene vernet etter naturmangfoldloven § 37.

I henhold til naturmangfoldloven § 43, jf.

forvaltningsloven § 37, skal verneforslag sendes på høring. Høringsforslaget skal beskrive området forslaget omfatter, herunder avgrensning, verneformål og verneverdier. I høringsforslaget skal også andre verdier enn naturverdier beskrives og det skal foretas en vurdering av verneforslagets konsekvenser.

Dette heftet er å anse som del av høringsforslaget.

1.1. Oslomarka

Oslomarka er en samlebetegnelse for skogsområdene rundt Oslo-regionen. Marka består av følgende store og til dels

sammenhengende skogområder:

Kjekstadmarka, Vestmarka, Krokskogen, Bærumsmarka, Nordmarka, Lillomarka, Romeriksåsene, Gjelleråsmarka, Østmarka og Sørmarka. Til sammen utgjør disse områdene ca. 1700 km², fordelt på 19 kommuner i de fem fylkene Oslo, Akershus, Oppland, Buskerud og Østfold. Dette arealet omfatter videre ca. 2000 eiendommer.

Rundt 1,2 millioner mennesker har Marka som nærmeste større tur- og rekreasjonsområde.

Marka kan dermed sies å være det viktigste friluftsområdet i landet. Området er av uvurderlig verdi for friluftsliv, naturopplevelse og idrett. Det byr på både villmarkspreget natur, godt

opparbeidede stier og løyper og gode muligheter for klatring, jakt, fiske, og bær- og soppsanking, med mer. I Oslomarka finnes også mange hytter til utleie, betjente

overnattingssteder og serveringssteder.

Befolkning og jordbruksområder i Marka er i all vesentlighet lokalisert i de to dalene Sørkedalen og Maridalen. Resten av Oslomarka består hovedsakelig av utmark. Utmarka i Oslo- regionen har til alle tider vært gjenstand for hogst og skogskjøtsel. Det er få områder i Oslomarka som ikke har spor etter tidligere hogster, og de skogene vi ser i dag har blitt formet gjennom mer enn 200 års skoghistorie.

Utviklingen av skogene i Oslomarka følger i store trekk utviklingen av skogdriften på nasjonalt nivå (Gundersen et al. 2011). Før 1930 ble skogene hovedsakelig drevet som dimensjons- eller plukkhogst, der de største trærne ble tatt ut. Rundt år 1900 var skogene uthogde og glisne, og trærne som sto igjen produserte lite. Etter hvert som skogvolumet tok seg opp, ble det lagt mer vekt på målrettet skogskjøtsel. På 1930-tallet startet omleggingen av skogbruket fra plukkhogst til

bestandsskogbruk med flatehogster, plantefelt og skogsveier.

(4)

Mye av den gamle skogen som i dag er naturskog og har store naturverdier, er skog som i liten grad er berørt av bestandsskogbruket (Gundersen et al. 2011). Det drives i dag relativt intensivt bestandsskogbruk i Oslomarka. Disse naturskogområdene er således i utgangspunktet truet av skogbruket. For å ta vare på det

biologiske mangfoldet i de gjenværende naturskogene, vurderes det derfor nødvendig med særskilt vern av et representativt utvalg av disse.

1.2. Skogvern

Skog dekker store deler av Norges areal, og utgjør leveområde for mye av det biologiske mangfoldet. Trolig har mer enn halvparten av alle arter i Norge skog som leveområde. Om lag halvparten av de sårbare og truede artene på Norsk Rødliste er knyttet til skogsmiljø. Av disse skogtilknyttede rødlisteartene, er ca. 30 % knyttet til gammelskog med død ved, ofte av store dimensjoner. Selv begrenset hogst vil føre til en fremtidig reduksjon i grov død ved, og vil således kunne ha en negativ effekt på det biologiske mangfoldet. Vern av skog er dermed et viktig virkemiddel for å ivareta det biologiske mangfoldet.

Gjennom behandling av St.meld. nr. 25 (2002- 2003) sluttet Stortinget seg til Regjeringens innstilling om en kraftig opptrapping av skogvernet i Norge. St.meld. nr. 25 trakk opp viktige prinsipper og satsingsområder for skogvern. Det ble lagt til grunn at et utvidet skogvern skulle følge de faglige anbefalingene i rapporten fra NINA og Skogforsk ”NINA

fagrapport 54 - Evaluering av skogvernet i Norge”, se kapittel 3 for mer informasjon. I meldingen ble samtidig frivillig vern trukket fram som en viktig strategi for å redusere

konfliktnivået i det framtidige skogvernet.

Arealet vernet skog har økt vesentlig de siste årene, men den totale andelen er fortsatt relativt lav. Ved utgangen av 2013 var omtrent 2,5 % av den produktive skogen vernet i Norge. I henhold til de nasjonale miljømålene skal ”et

representativt utvalg av naturtypene i skog vernes for kommende generasjoner.” Vern av skog er også viktig for å nå flere av de øvrige miljømål, herunder at ”utryddingen av truede arter i skog skal være stanset og status for arter i nedgang være forbedret innen 2020 ” og at

”mangfoldet av naturtyper i skog skal tas vare på eller gjenopprettes innenfor sitt naturlige utbedringsområde […].”

1.3. Formål med vern av

områder som naturreservat

Områdevern etter naturmangfoldloven er av særlig betydning for å hindre fragmentering og irreversible inngrep av de respektive arealene.

Vern av områder skal bidra til å ta vare på arter, naturtyper og økosystemer, og er et viktig virkemiddel for å sikre naturens mangfold. Dette gjennom å gi områdene en bestemt rettslig status med formål å sikre miljøet.

Nærmere bestemt kan verneområder opprettes etter naturmangfoldloven for å bidra til bevaring av blant annet:

 variasjonsbredden av naturtyper og landskap

 arter og genetisk mangfold

 truet natur og økologiske funksjonsområder for prioriterte arter

 større intakte økosystemer

 områder med særskilt naturhistoriske verdier

 kulturlandskap og områder med kulturhistoriske verdier

 økologiske og landskapsmessige

sammenhenger nasjonalt og internasjonalt

 referanseområder for å følge utviklingen i naturen

Etter naturmangfoldloven er det fem ulike verneformer, herunder naturreservat. Et område kan vernes som naturreservat etter lovens § 37 dersom det;

 inneholder truet, sjelden eller sårbar natur,

 representerer en bestemt type natur,

 på annen måte har særlig betydning for biologisk mangfold,

 utgjør en spesiell geologisk forekomst, eller

 har særskilt naturvitenskapelig verdi Som naturreservat kan også vernes et område som er egnet til å få verneverdier som nevnt over gjennom fri utvikling eller aktive

gjenopprettingstiltak.

I et naturreservat må ingen foreta noe som forringer verneverdiene angitt i verneformålet. Et naturreservat kan totalfredes mot all virksomhet, tiltak og ferdsel.

(5)

2. Verneplanprosessen

De 8 verneforslagene har sitt utspring i en større verneplanprosess i Oslomarka. Verneprosessen ble påbegynt våren 2011 av Fylkesmannen i Oslo og Akershus, etter oppdrag fra

Miljøverndepartementet (nå Klima- og miljødepartementet) om å arbeide med vern etter markaloven av områder med særskilte kvaliteter for friluftslivet.

Verneprosessen ble startet med en

innspillsrunde, der aktuelle organisasjoner, kommuner og andre kunne fremme forslag til verneområder. Totalt ble det foreslått 174 områder for vern. En del av forslagene var imidlertid sammenfallende. Etter innspillsrunden vurderte Fylkesmannen de foreslåtte områdene med utgangspunkt i eksisterende kunnskap om disse, formålet med vernet, tilgjengelighet, størrelse og geografisk fordeling. Av de 174 foreslåtte områdene, ble 32 valgt ut for videre utredning og kartlegging.

De utvalgte 32 områdene ble kartlagt av Sweco AS sommeren 2011. I denne forbindelse ble både områdenes friluftsverdier og naturverdier kartlagt og vurdert, se kartleggingsrapporten på www.fmoa.no/markavern. Basert på resultater i karteleggingsrapporten meldte Fylkesmannen i mai 2012 oppstart av verneprosess etter markaloven § 11 for 28 av de kartlagte områdene.

I oppstartsmeldingen etter markaloven ble det påpekt at områder med betydelige naturverdier kunne vernes som naturreservat gjennom en frivillig vern-prosess etter naturmangfoldloven § 37, dersom private grunneiere ønsket det.

Bakgrunnen for dette var hovedsakelig et ønske fra skogeierne, samt de ulike erstatningsreglene i markaloven og naturmangfoldloven. Etter markalovens bestemmelser kan det kreves erstatning etter alminnelige rettsgrunnsetninger ved økonomisk tap som følge av vernevedtak. I utgangspunktet er terskelen høy for at det gis erstatning etter alminnelige rettsgrunnsetninger.

Etter naturmangfoldloven har derimot grunneier rett til erstatning fra staten for økonomisk tap når et vern medfører en vanskeliggjøring av

igangværende bruk.

En stor andel av de kartlagte områdene har, i tillegg til særskilt verdi for friluftslivet, betydelige naturverdier. For flere av områdene ble det derfor startet verneprosess etter

naturmangfoldloven § 37, med utgangspunkt i en frivillig vern-prosess. På bakgrunn av dette meldte Fylkesmannen i februar 2014 oppstart av

verneplanarbeid etter naturmangfoldloven § 37 for 18 av de 28 områdene. De 8 områdene som nå sendes på høring, er blant disse 18.

Gjennom dialog mellom berørte grunneiere og Fylkesmannen har det blitt enighet om å gå videre med verneprosessen for de 8

verneforslagene med tilhørende avgrensning.

Med unntak av for Garlaushøgda, er imidlertid ikke prosessen ferdigstilt med tanke på

forhandlinger om erstatning. Som tidligere vist til i verneprosessen, presiserer Fylkesmannen at dersom det ikke oppnås enighet om vern som naturreservat etter naturmangfoldloven, vil områdene likevel kunne vernes etter

markaloven § 11 gjennom en myndighetsstyrt prosess.

Alle rapporter, kart og dokumenter av relevans for prosessen er lagt ut på;

www.fmoa.no/markavern.

2.1. Saksbehandling

Opprettelse av verneområder etter naturmangfoldloven § 37 skal følge

bestemmelser om saksbehandling i lovens §§

41 til 43. Videre gir rundskriv T-3/99 fra Miljøverndepartementet (nå Klima- og miljødepartementet) retningslinjer for

saksbehandlingen. Saksbehandlingsreglene skal sikre at verneforslagene blir grundig utredet og at de som berøres og andre interesserte skal få fremmet sine synspunkter. Fylkesmannen har i verneprosessen lagt vekt på samarbeid og dialog med grunneiere, organisasjoner, Markarådet og kommuner. Gjennom

informasjonsbrev og oppstartsmeldinger, bruk av nettsider, informasjons- og dialogmøter, samt kunngjøringer i aviser, mener Fylkesmannen at naturmangfoldlovens krav til saksbehandling er ivaretatt på en god måte i prosessen.

Etter høringen oppsummeres mottatte innspill, og eventuelle justeringer av verneforslagene foretas. Fylkesmannen oversender deretter verneforslagene til Miljødirektoratet innen 1.

august 2014. Miljødirektoratet vurderer

Fylkesmannens forslag til vern, og oversender sin tilrådning til Klima- og miljødepartementet.

Vernevedtak fattes ved kongelig resolusjon.

(6)

2.2. Innspill til

oppstartsmeldingene

Melding om oppstart etter markaloven ble sendt til berørte grunneiere og kunngjort i aktuelle lokale og regionale aviser 3. mai 2012. Frist for å komme med uttalelse til oppstartsmeldingen var 31. mai 2012. Oppstartsmeldingen etter naturmangfoldloven ble sendt til berørte grunneiere og kunngjort 21. februar 2014, med 4. april 2014 som frist for å komme med uttalelse.

Alle innspill som har kommet inn i løpet av verneprosessen, er lagt til grunn for saksbehandlingen. Totalt er det mottatt 39 innspill etter at oppstartsmeldingene ble sendt ut. I dette høringsdokumentet behandles kun innspill om verneprosessen generelt og de 8 verneforslagene som nå sendes på høring.

Innspill som omhandler øvrige verneforslag, behandles i respektive høringer. Den

fortløpende dialogen mellom Fylkesmannen og berørte grunneiere gjengis heller ikke her.

Tilsvarende gjelder grunneiernes tilbud om frivillig vern, da dette i seg selv ligger til grunn for at Fylkesmannen har påbegynt verneprosess etter naturmangfoldloven.

Under følger sammendrag av de mottatte skriftlige innspillene, samt Fylkesmannens kommentarer til disse.

Lillomarkas venner, brev av 31.05.2012:

Lillomarkas venner er tilfredse med at

vernearbeidet er kommet i gang. Imidlertid er de skuffet over at området i Lillomarka ikke er blitt enda større og at kun 28 av 174 foreslåtte områder er aktuelle for vern. Lillomarkas venner er positive til en løsning med ”frivillig vern” etter naturmangfoldloven, men er opptatt av at vedlikehold av skiløypene kan fortsette. I den sammenheng ønsker Lillomarkas venner å bidra i diskusjoner rundt verneforskriftene. Videre er de bekymret for områdene som ikke er kommet med i prosessen, og ber Fylkesmannen og Miljøverndepartementet om å arbeide for en enhetlig erstatningsbehandling av saker som gjelder Marka, slik at disse områdene kan ivaretas best mulig.

Fylkesmannen vil bemerke at det kom inn mange forslag til verneområder. En del av forslagene var sammenfallende. Det er imidlertid riktig at mange forslag, av ulike årsaker, ikke ble tatt med videre i prosessen. Gjennom høringene er det mulig å gi innspill til verneforskriftene for områdene. Når det gjelder erstatningsmuligheter setter markaloven og naturmangfoldloven ulike

rammer for dette. Fylkesmannen og Miljøverndepartementet (nå Klima- og

miljødepartementet) har i denne prosessen og innenfor disse rammene lagt vekt på å finne løsninger som alle parter kan leve godt med.

Blant annet som følge av dette ble det åpnet for verneprosess etter naturmangfoldloven § 37, med utgangspunkt i eventuelle tilbud fra private grunneiere om frivillig vern.

Lillomarkas Venner, brev av 1.4.2014 Viser til uttalelsen av 31.5.2012. Lillomarkas Venner er fornøyde med at Lillomarka er i prosess for å bli vernet etter

naturmangfoldloven, men skulle gjerne sett at området var større. Dette blant annet ved innlemming av viktige naturtyper rett utenfor grensen av området (spesielt Holåsen og Bispedalskollen).

Fylkesmannen viser til at utvidelse av foreslåtte verneområder kan være aktuelt dersom

grunneier aksepterer dette og at arealet innehar tilstrekkelige verneverdier. Fylkesmannen vil imidlertid påpeke at det ved avgrensning av områdene er vektlagt å i størst mulig grad unngå tekniske inngrep og bygninger innenfor

verneområdet. Det er foretatt en konkret avveining mellom innlemming av tekniske inngrep og hvilke naturverdier en eventuell utvidelse vil tilføre verneområdet. Enighet mellom Fylkesmannen og berørt grunneier om avgrensning har også vært et viktig moment.

Norges skogeierforbund og Norskog, brev av 25.06.2012:

Norges skogeierforbund og Norskog viser til møte med statssekretæren i

Miljøverndepartementet og til brev fra

Miljøvernministeren, der det bekreftes at vern av privat eid skog så langt som mulig skal vernes etter naturmangfoldloven med utgangspunkt i

”frivillig vern”. Videre gjør Skogeierforbundet og Norskog rede for hvilke områder det er interesse for frivillig vern i. Organisasjonene forutsetter at skogeierorganisasjonene, grunneierne og Fylkesmannen i samarbeid kan avklare verneomfang og vernegrenser i

verneprosessen. De viser også til at denne prosessen må sees i sammenheng med hva som er vernet tidligere.

Fylkesmannen viser til at det er åpnet for at områder med tilstrekkelige naturkvaliteter, kan vernes som naturreservater etter

naturmangfoldloven § 37, med utgangspunkt i eventuelle tilbud fra private grunneiere om frivillig vern. Fylkesmannen mener det, så langt i prosessen, har vært en god dialog rundt verneomfang og vernegrenser. Videre er

(7)

formålet med denne høringen at berørte parter/grunneiere skal få anledning til å uttale seg om forslag til verneforskrift før endelig vedtak fattes.

Oslo og Omland Friluftsråd, brev av 10.07.2012:

Oslo og Omland Friluftsråd viser til at områder med spesielle kvaliteter for friluftslivet bør gis et særskilt vern. Dette for å unngå nye inngrep og anlegg som truer områdenes særpreg.

Friluftsrådet ønsker å vise sin støtte til

Fylkesmannens arbeid. Fra deres ståsted hadde det vært ønskelig at flere/større områder ble inkludert, men de har forståelse for at arbeidet må begrenses. På et generelt grunnlag bifaller Friluftsrådet Fylkesmannens arbeid så langt, og ønsker lykke til videre i prosessen.

Oslo kommune, Bymiljøetaten, grunneier i Blåfjell og Lillomakra, e-post av 17.09.2012:

Verneplanarbeidet omfatter seks områder hvor Oslo kommune er grunneier. Oslo kommune har hatt møter og løpende dialog med

Fylkesmannen om verneprosessen, og har kommet med forslag til justeringer av

vernegrenser og -bestemmelser. Kommunen er opptatt av å få redegjort for forvaltningen og drift av kommuneskogene. Friluftsliv og

tilrettelegging for natur- og turopplevelser er de viktigste premissgiverne for kommunens

prinsipper og praksis. Videre ønsker kommunen dialog med Fylkesmannen omkring hvordan å tilnærme seg friluftslivet i verneområdene med tanke på tilrettelegging og skjøtsel for nåtidens og framtidens behov.

Fylkesmannen har vært opptatt av å ha en god dialog med Oslo kommune om hvordan

verneområdene skal avgrenses, hvilke bestemmelser som skal gjelde og hvordan områdene skal forvaltes etter vernevedtak.

Fylkesmannen har gjennomført befaringer i de aktuelle verneområdene, der disse spørsmålene har blitt diskutert. Kommunen har også fått anledning til å komme med tilbakemeldinger etter befaringene. Samtidig legger

naturmangfoldloven føringer for verneprosessen og verneområdene. Fylkesmannen har søkt å balansere de ulike interessene i verneforslaget.

Gran Almenning, grunneier i Snellingsrøysa, e-post av 21.06.2012

Stiller seg positive til frivillig vern av det arealet i Gran Almenning som inngår i verneområde Snellingsrøysa. Det forutsettes at området vernes etter naturmangfoldloven § 37 med basis i frivillig vern prosess. Imidlertid er ikke

Almenningen positivt innstil til utvidelse

nordover, som antydet i oppstartsmeldingen for

dette området. Almenningen er interessert i makebytteareal. Svært aktuelt areal for Almenningen er forsvarets tidligere skog ved Buttentjern på Ringerike.

Fylkesmannen og Gran Almenning har gjennom prosessen kommet til enighet om foreslåtte områdeavgrensning.

Lunner Almenning, grunneier i Snellingsrøysa, brev av 18.06.2012 Lunner Allmenning inngår i det foreslåtte verneområdet Snellingsrøysa med ca. 2-3 daa, og varsler om at de vil foreslå å trekke ut dette arealet. Arealet har ingen spesiell rik naturtype sett i forhold til resten av området, og omfatter en bålplass/fiskeplass.

Fylkesmannen viser til at arealet Lunner Almenning omtaler, er tatt ut gjennom verneprosessen.

Morten Lysø, grunneier i Lillomarka, brev av 08.05.2012:

Morten Lysø viser til brev av 25.01.2011, der han tilbyr deler av sin eiendom til vern. Lysø viser videre til at tilbudet og betingelsene i brev av 25.01.2011 forlenges og står ved lag. I brev av 25.01.2011 settes en rekke betingelser om at grunneier forutsetter enighet om erstatning, verneforskrift og avgrensning av området. Dette så vel som betingelser om at diverse aktiviteter skal være tillatt innenfor verneområdet.

Fylkesmannen viser til at forslag til avgrensning av området er fremkommet gjennom dialog og enighet med grunnier. Så langt det har latt seg forene med verneformål og verneverdier, har Fylkesmannen søkt å imøtekomme grunneiers betingelser om diverse aktiviteter som skal være tillatt innenfor verneområdet.

Sverre Brubæk, e-post av 1.4.2014

Det må legges til grunn at verneprosessen ikke legger restriksjoner i forhold til dagens bruk for gående (herunder ski), syklende eller andre former for bruk tillatt i dag i henhold til

friluftsloven. I Oslomarka er terrengsykling en viktig rekrutteringsarena for nye brukere. Ingen forskrift til vern av de listede områdene bør sette begrensinger for syklende utover de

begrensingene som alt finnes i lov om friluftslivet.

Fylkesmannen har utarbeidet forslag til

forskrifter som vurderes til å ikke legge stengsel for videreføring av dagens bruk av områdene.

Videre viser Fylkesmannen til at forslag til

(8)

verneforskrifter ikke setter restriksjoner på bruk av sykkel på eksisterende veier/stier.

Skiforeningen, brev av 28.3.2014

Skiforeningen ønsker at skiløyper som ligger innenfor områdene kan videreføres og kjøres opp med tilsvarende omfang som i dag.

Skiløypene bør inntegnes på vernekartet. Videre ønsker Skiforeningen at merking, rydding og vedlikehold av skiløyper listes opp som generelle unntak fra vernebestemmelsene. På lignende måte bør motorferdsel i forbindelse med preparering og vedlikehold av skiløyper være generelle unntak fra

ferdselsbestemmelsene. Det er også ønskelig at utplassering av orienteringsposter er tillatt.

Fylkesmannen har inntegnet eksisterende oppkjørte skiløyper på vernekartene. For alle verneområdene legges det opp til at det vil gis dispensasjon til løypekjøring i tilsvarende omfang som det er oppkjørt ved vernetidspunkt.

En slik dispensasjon kan gjerne være flerårig.

Det er ikke ønskelig å gi et generelt unntak fra vernebestemmelsene for oppkjøring, merking, rydding og vedlikehold av skiløyper. Dette fordi det av hensyn til verneformål og verneverdier, vurderes hensiktsmessig å ha en viss kontroll både med valg av trasé (i tilfelle ønske om justering av løypa) og omfang (eks. ryddet og oppkjørt løypebredde).

Lars Mouland, e-post av 1.4.2014

Håper at det ikke settes forbud mot sykling i de nye foreslåtte verneområdene.

Fylkesmannen viser til at forslag til

verneforskrifter ikke setter restriksjoner på bruk av sykkel på eksisterende veier/stier.

Espen Lund Olsen, e-post av 1.4.2014 Det er svært uheldig dersom det settes begrensning på bruk av sykkel på sti i

områdene, da dette reduserer mulighetene for bruk av bynær mark til rekreasjon og fysisk aktivitet.

Fylkesmannen viser til kommentarene ovenfor vedrørende dette temaet.

Oslo og Omland Friluftsråd (OOF), brev av 4.4.2014

OOF er positiv til oppstart av verneplanarbeidet for 18 naturreservater, men anbefaler

Fylkesmannen å vurdere noen av de utelatte og opprinnelige områdene med høy verneverdi og betydning for friluftslivet. OOF fremhever videre at det er viktig at vernet og bestemmelsene ikke legger unødige hindringer for friluftslivet, slik at det kan opprettholdes på et nivå som i dag.

Fylkesmannen

Enkelte av de 32 kartlagte områdene er tidligere tatt ut av prosessen på grunn av liten natur- og/eller friluftsverdi. For områder med tilstrekkelige naturverdier, vil eventuelt det respektive Fylkesmannsembetet påbegynne en uavhengig verneprosess etter

naturmangfoldloven, dersom grunneier ønsker dette. Av de gjenværende områdene i

verneplanen, ble noen vurdert til å ha kommet for kort i prosessen etter naturmangfoldloven til at Fylkesmannen kunne melde oppstart på nåværende tidspunkt. Som tidligere vist til, legges det opp til i at flere pågående aktiviteter knyttet til friluftsliv kan videreføres i områdene, jfr. forslag til verneforskrifter.

Naturvernforbundet i Gran og Lunner, udatert brev

Ser positivt på vernearbeidet Fylkesmannen gjør i Marka. Naturvernforbundet er positiv til vern av Snellingsrøysa, men ser at området burde utvides vestover. Dette omfatter vest for store Snellingen, rundt lille Snellingen til turisthytta på Snellingen gård og i retning Tranbærtjern.

Fylkesmannen mener at det foreslåtte verneområdet Snellingsrøysa har en god

størrelse og arrondering. Snellingsrøysa har blitt vesentlig utvidet mot nord, øst og sør gjennom prosessen. Området er nå på ca. 2902 daa og inkluderer store deler av naturtypene øst for store Snellingen. Dersom hele store Snellingen og områdene i vest innlemmes, blir området trolig over 4000 daa. Vannet som sådan har liten verdi med tanke på vern, og det er foreløpig registrert få naturtyper vest for vannet. Videre ser det ut til at mye av området i vest er påvirket av skogbruk. En viktig naturtype er registrert i området omkring Snellingen turisthytte. I dette området er det flere eiendommer og hytter. En eventuell utvidelse mot vest vil gjøre området svært stort. Dog, sammenlignet med økningen i arealet, vil antagelig ikke området bli betydelig mer verneverdig enn med foreslåtte

avgrensning. Utvidelse av foreslåtte

verneområder kan likevel være aktuelt på et senere tidspunkt dersom arealet innehar tilstrekkelige verneverdier og at grunneiere ønsker utvidelsen.

Kristoffer Gleditsch, e-post av 2.4.2014 Det ser ikke ut som om ferdsel og friluftsliv er i konflikt med verneinteressene. Gleditsch håper verneprosessen kan ta høyde for dette og gi rom for videre bruk og vedlikehold som klopping av stier i myrområder, fjerning av vindfall over stier, osv. Når det gjelder stisykling, henvises

(9)

det videre til høringsuttalelsen fra NOTS i forrige vernerunde.

Fylkesmannen mener verneforslagene gir rom for videreføring av dagens bruk av områdene til friluftsliv. Dette så vel som å ivareta behovet for vedlikehold av stier og løyper. Hva angår stisykling, vises det til Fylkesmannens kommentarer over vedrørende dette temaet.

Naturvernforbundet i Oslo og Akershus (NOA), brev av 3.4.2014

Ser meget positivt på at 18 nye eventyrskoger vurderes vernet. NOA er fortsatt av den mening at områder som har sin primære verdi som område for friluftsliv burde vernes etter Markaloven, men har forståelse for at

manglende erstatningsmuligheter etter denne gjør det nødvendig å benytte annet lovverk for å sikre disse verdifulle områdene. Videre ber NOA om at det igangsatte verneplanarbeidet etter markaloven videreføres for de gjenstående 6 områdene, dersom vern av disse ikke lar seg gjennomføre som frivillig vern etter

naturmangfoldloven. Når det gjelder

verneforskrifter, forutsettes det at det inneføres samme bestemmelser som for andre reservater i Marka. Blant annet mener NOA at det må være forbudt å ri, sykle og lignende i områdene, både av hensyn til naturverdiene og det enkle, tradisjonelle friluftslivet. I den videre prosessen bes det om at Fylkesmannen legger vekt på å få med tilleggsareal med like store naturverdier som innenfor områdene. Dette gjelder blant annet Blåfjell, Snellingsrøysa og Lillomarka.

Svartvannsdalen burde innlemmes i området Blåfjell, selv om ledningen er et

fremmedelement. Hva gjelder Snellingsrøysa, burde området bindes sammen med

eksisterende naturreservat Skotjernfjell i sør.

Lillomarka foreslås utvidet ved å innlemme gammelskogen ned mot Bispedalen.

Fylkesmannen

Som vist til over, er enkelte av områdene tidligere tatt ut av prosessen på grunn av liten natur- og/eller friluftsverdi. Andre områder ble vurdert til å ha kommet for kort i prosessen etter naturmangfoldloven til at Fylkesmannen kunne melde oppstart på nåværende tidspunkt. Det påpekes i denne sammenheng at dersom det ikke oppnås enighet om vern som naturreservat etter naturmangfoldloven, vil områdene fortsatt kunne vernes etter markaloven § 11 gjennom en myndighetsstyrt prosess. Imidlertid vil

Fylkesmannen fremheve at enighet med berørte grunneiere er en svært viktig premissgiver for hele verneprosessen, og det søkes å finne løsninger som alle parter kan leve godt med.

Ved utarbeidelse av forslag til verneforskrifter, har Fylkesmannen søkt å tilpasse

bestemmelsene til de faktiske forhold i hvert enkelt område. Restriksjonsnivået i forskriftene gjenspeiler hvilke aktiviteter og tiltak som

vurderes å kunne/ikke kunne gjennomføres uten å være til skade for verneverdiene i forhold til dagens bruk av områdene. De aktiviteter og tiltak som tillates, jf. forskriftene, har sitt utspring i avveininger av bruker- og eierinteresser i områdene. Hva angår områdeavgrensning, har Fylkesmannen søkt å legge tekniske inngrep utenfor verneområdene, så langt dette ikke har medført svært uheldig størrelse og arrondering med tanke på den langsiktige stabiliteten for verneverdiene. Det er for flere av områdene, herunder Blåfjell, foretatt en konkret avveining mellom innlemming av tekniske inngrep og hvilke naturverdier en eventuell utvidelse vil tilføre verneområdet. Enighet mellom Fylkesmannen og berørt grunneier om avgrensning har også vært et viktig moment.

Hva gjelder forslag om utvidelse av Lillomarka vises det til Fylkesmannens generelle

kommentarer i dette avsnitt og til kommentarene til Lillomarkas Venner sitt innspill ovenfor.

Foreslåtte vernegrense for Snellingsrøysa har blitt vesentlig utvidet mot nord, øst og sør gjennom prosessen. Ytterligere utvidelse kan være aktuelt på et senere tidspunkt dersom arealet mellom foreslåtte verneområde og eksisterende naturreservat innehar tilstrekkelige verneverdier og at grunneiere ønsker utvidelsen.

Se for øvrig kommentarer over.

DNT Oslo og Omegn, e-post av 4.4.2014 DNT Oslo og Omland mener det må være mulig å vedlikeholde eksisterende stier og anlegg i områdene. Det må også være mulig å få tillatelse til å legge om til en bredere trasé ved eventuelle endringer av naturforhold som gjør stien vanskelig å benytte. Eksisterende hytter og andre anlegg må kunne driftes som i dag. Det vil for eksempel være nødvendig å kunne frakte materiell til hytta ved Småvannsbu. Nye naturreservat bør ikke medføre større byråkratisering av områdene.

Fylkesmannen mener foreslåtte verneforskrifter hensyntar behovet for vedlikehold av

eksisterende stier og anlegg. Imidlertid vurderes det uheldig med tanke på bevaring av

verneverdiene å åpne for utvidelse av

eksisterende traséer. Dersom dette vil vise seg nødvendig, må det søkes om dispensasjon, jfr. § 8 i forskriftene. I forslag til forskrift for Blåfjell, hvor Småvannsbu ligger, fremkommer det at forvaltningsmyndigheten etter søknad kan gi dispensasjon til nødvendig motorferdsel i

(10)

forbindelse med vedlikehold av eksisterende bygninger. Hva gjelder øvrig motorferdsel, vurderes ikke verneforskriftene å kunne være mindre restriktive enn øvrig lovverk som regulerer motorferdsel i utmark.

Bærum Turlag, e-post av 4.4.2014 Stiller seg positiv til vern av Ringiåsen og Garlaushøgda, med forutsetning av at

områdene skal være tilgjengelig for friluftslivet på og utenom stiene som før. For

turopplevelsen er det viktig at rydding og vedlikehold av stier og veifar tillates. Det bør også gis rom for at sti- og løypemerking kan vedlikeholdes/byttes ut ved behov. Videre bør det være adgang til å brenne bål, plukke blomster, bær og sopp, samt å

vedlikeholde/skjøtte åpne partier. Det bør samtidig gis adgang til å synliggjøre, sette i stand og eventuelt skilte kulturminner. I Ringiåsen finnes en nyere gapahuk, og øst i Garlaushøgda går en del av Pilegrimsleden gjennom området. Nødvendig

istandsetting/vedlikehold/skilting/merking av disse forutsettes tillatt.

Fylkesmannen viser til kommentarer over som vedrører videreføring av friluftsliv og vedlikehold av stier med mer i områdene. I henhold til foreslåtte forskrifter vil det være adgang til å brenne bål og å sanke bær og sopp i områdene.

Forslag til verneforskrift for Ringsås er heller ikke til hinder for vedlikehold av eksisterende gapahuk. Videre er det etter en konkret vurdering, for enkelte av områdene foreslått åpnet for at forvaltningsmyndigheten etter søknad kan gi tillatelse til rydding av vegetasjon ved utsiktspunkt.

Forvaltningsmyndigheten kan også gi tillatelse til merking, vedlikehold og skjøtsel av

kulturminner.

Røyken kommune, brev av 26.3.2014 Røyken kommune stiller seg undrende til behovet for å verne Blåfjell til naturreservat når det i dag kun har lokal verdi. Røyken kommune er av den oppfatning at områder bør ha særlig nasjonal verdi for å bli fredet som naturreservat.

Områdene rundt Blåfjell er av stor betydning for friluftslivet. Kommunen mener at

friluftsområdene er godt nok sikret gjennom markaloven og kommuneplanen, og at det er unødvendig med et vern også etter markalovens

§ 11. Videre viser kommunen til at det i det videre arbeidet tas hensyn til byggegrensen i kommuneplanen.

Fylkesmannen vurderer Blåfjell til å oppfylle kravene for vern av et område som

naturreservat etter naturmangfoldloven § 37, til tross for at området per i dag har lokal verdi.

Gjennom beskyttelsen et vern gir, har området potensial til å bli regionalt verdifullt. Videre vil vern av Blåfjell bidra til å bevare et typisk skogsområde i Marka. Foreslåtte verneområde er lagt langs markagrensen, og Fylkesmannen kan ikke se at vernegrensen berører

byggeområdet i kommuneplanen.

3. Kriterier for kartlegging og vurdering av

områdenes naturverdi

Under gis et utdrag og en kort gjennomgang av de ulike kriteriene som ble benyttet for

kartlegging og vurdering av verneforslagenes naturverdi.

Arter

Swecos kartleggingsarbeid ble konsentrert til søk etter signalarter og rødlistearter

karakteristisk for særlig verdifulle skogsmiljøer.

Signalarter er arter som benyttes for å identifisere skog med høy naturverdi.

Naturtyper

Naturtypekartleggingen bygger på Direktoratet for naturforvaltning (nå Miljødirektoratet) sin håndbok 13 (2007) ”Kartlegging av naturtyper – verdisetting av biologisk mangfold.” Håndboka beskriver 56 naturtyper som er antatt å være spesielt viktig i biologisk mangfold-

sammenheng. En naturtype defineres i

naturmangfoldloven som en ”Ensartet type natur som omfatter alle levende organismer og de miljøfaktorene som virker der, eller spesielle typer naturforekomster som dammer,

åkerholmer eller lignende, samt spesielle typer geologiske forekomster”.

Naturtypene er verdisatt som lokalt viktig (C- verdi), viktig (B-verdi) eller svært viktig (A-verdi) ut fra lokalitetens forekomster av rødlistede arter og truede vegetasjonstyper.

Fremstad og Moen (2001) har gitt en oversikt over vegetasjonstyper som anses truet på kort og lang sikt. Denne oversikten omfatter blant annet høgstaudegranskog (hensynskrevende), alm-lindeskog (hensynskrevende), gråor- almeskog (hensynskrevende), rik sumpskog (sterk truet), kalkskog (noe truet), åpen intermediær- og rikmyr i lavlandet (noe truet),

(11)

rikstarrsump (sterk truet) og lavlandskilde (sterk truet).

Prioriterte skogtyper med tanke på vern I NINA oppdragsmelding 769 gis en oversikt over hvilke skogtyper som bør prioriteres for vern i ulike landsdeler og vegetasjonssoner.

Innenfor de tre vegetasjonssonene som

omfattes av de foreslåtte verneområdene, angis følgende prioriterte vegetasjonstyper:

Boreonemoral vegetasjossone:

 Edellauvskog, spesielt: kalklindeskog, rikt hasselkratt.

 Boreal lauvskog

 Rik sumpskog

 Høgstaudeskog

 Lågurtskog og kalkskog Sørboreal vegetasjonssone:

 Rikt hasselkratt

 Bekkekløfter

 Boreal naturskog

 Boreal naturskog, særlig granskog rik på død ved

Mellomboreal vegetasjonssone:

 Rik sumpskog

 Bekkekløfter

 Gråor-heggeskog

 Høgstaudeskog

 Lågurtskog

 Boreal naturskog, særlig granskog rik på død ved

 Urskogpreget furuskog

I NINA ”fagrapport 54 - Evaluering av skogvernet i Norge” er det gitt anbefalinger i forhold til ytterligere vern av skog i Norge. De høyeste prioriterte arealene for ytterligere skogvern er:

 Gjenværende, noenlunde intakte og sammenhengende store skogområder.

 Rikere skogtyper som edellauvskog, kalkskog, lågurtskog, høgstaudeskog og rik sumpskog.

 Gjenværende større forekomster av gammelskog under naturlig dynamikk.

 Områder med store og viktige forekomster av rødlistearter.

I tillegg angis at det på litt lengre sikt er viktig å:

 Sikre en fordeling av verneområder slik at omfanget av vernet skog blir tilfredsstillende i alle deler av landet.

 Verne et antall store skogområder (minst 10 km² produktiv skog) for å sikre et mer representativt utvalg av områder (i forhold til regioner og vegetasjonssoner) som i

hovedsak kan utvikle seg under naturlig dynamikk, om nødvendig også ved vern av områder med visse inngrep, dvs. områder som kan utvikle seg mot naturskog over tid.

 Sikre de øvrige viktigste forekomstene av truete, sjeldne og andre spesielle skogtyper.

Verdivurdering av hvert enkelt område Naturverdiene i områdene er angitt som lokalt (*), regionalt (**) eller nasjonalt (***) verdifulle, og er vurdert med utgangspunkt i følgende kategorier:

Urørthet, størrelse, topografisk variasjon, vegetasjonsvariasjon, arrondering,

artsmangfold, rike vegetasjonstyper, død ved mengde, død ved kontinuitet, treslagsfordeling og gamle trær av både lauvtrær og av bartrær.

Hver av disse kategoriene er i de ulike områdene gitt lokal (*), regional (**) eller nasjonal (***) verdi. Ut fra en sammenfattende vurdering av disse, er det gitt en samlet verdi for hvert område. Noen kategorier, som for

eksempel artsmangfold og forekomst av truete og sårbare arter, er gitt større vekt ved

fastsettelse av samlet verdi enn øvrige kategorier.

4. Verneforslag

4.1. Oslomarkas naturgrunnlag

Naturgrunnlaget i et område omfatter blant annet topografi/landskap, berggrunn og løsmasseforhold, hydrologi og klima. Dette er igjen bestemmende for hvilke naturverdier området innehar. Oslomarka har et variert naturgrunnlag, og de foreslåtte verneområdene ligger i ulike deler av Marka.

Oslomarkas geologi

Verneforslagene ligger hovedsakelig innenfor Oslofeltet. Oslofeltet er et særegent geologisk område, med bergarter fra mange ulike tidsperioder. Oslofeltet består av 5 hovedtyper av bergarter:

1) Prekambriske bergarter, for det meste gneiser og granitter, som utgjør det vi kaller grunnfjellet.

(12)

De fleste gneisbergarter er sure og middels næringsrike, men glimmer og amfiboler gir godt grunnlag for planter.

2) Kambro-silurbergarter, som består av marine kalksteiner og skifre.

Bergarter som inneholder kalk er

næringsrike, og gir godt grunnlag for planter.

3) Sandsteiner som er avsatt av elver (Ringeriksgruppen) over de marine kambrosilurbergartene.

Dette er i utgangspunktet næringsfattige bergarter.

4) Sedimentære bergarter avsatt i karbon-perm tiden.

Mye kvarts i de sedimentære bergartene gjør de noe fattige, men disse gir likevel gjerne tilstrekkelig grunnlag for flere planter.

5) Permiske eruptivbergarter og ganger.

Dette er bergarter som er svært næringsrike hvis ikke de er spesielt sure.

Oslomarkas vegetasjonsgeografi De foreslåtte verneområdene befinner seg i Kjekstadmarka, Vestmarka, Bærumsmarka, Romeriksåsene og Lillomarka. Disse områdene ligger innenfor de tre vegetasjonssonene boreonemoral sone, sørboreal sone og mellomboreal sone. Kjekstadmarka og de sørligste delene av Lillomarka befinner seg innenfor boreonemoral sone (edelløv- og barskogsone). I den boreonemorale sonen av Oslomarka dominerer edellauvskoger med eik, ask, alm, lind, lønn, hassel og andre

varmekrevende arter i solvendte lier med godt jordsmonn. Bjørke-, gråor- eller barskoger dominerer resten av skoglandskapet i denne sonen.

Bærumsmarka, deler av Vestmarka og Lillomarka, samt sydlige deler av

Romeriksåsene ligger innenfor sørboreal sone (sørlige barskogsone). I disse områdene

dominerer barskogen, men det finnes betydelige arealer med oreskog og høymyr. Det

forekommer også mindre bestander av

edellauvskog med tørrengvegetasjon. Typisk for sonen er et sterkt innslag av arter med krav til høy sommertemperatur.

Den nordlige delen av Romeriksåsen er innenfor mellomboreal sone (midtre barskogsone). I denne sonen dominerer barskogen. Flere vegetasjonstyper som lågurtgranskog og gråor-heggeskog, samt en rekke varmekjære samfunn og arter har høydegrense i denne sonen. Myr dekker store arealer.

4.2. Garlaushøgda

Garlaushøgda er et høydeparti som strekker seg fra 150 til 306 moh sør i Bærumsmarka.

Foreslåtte verneområde ligger like nord for hovedveien mellom Øvreland og Bærums verk og øst for Steinshøgda. I sør og sørøst grenser området til Ankerveien. Verneforslaget utgjør ca.

575 dekar og berører gnr./bnr. 23/1, 23/2 og 25/1 i Bærum kommune. Se vedlagt kart for forslag til avgrensning av verneområdet.

Geologi

Lokaliteten ligger i overgangsonen mellom rombeporfyrplatåene ved Kolsås og mer basaltiske bergarter på Steinshøgda. I øst grenser området til kambrosilur med sandstein og skifer/kalkstein. Lokaliteten er preget av kalkinnslag i berggrunnen.

Vegetasjonsgeografi

Området befinner seg i den sørboreale vegetasjonssonen.

Naturverdier

Garlaushøgda er egenartet i form av dets mange vegetasjonstyper og treslag. Tre kjerneområder med naturtyper er registrert. To av kjerneområdene består av kalkskog med henholdsvis svært viktig (A) og viktig verdi (B).

Det tredje kjerneområdet innehar gammel barskog av viktig verdi (B). Naturverdiene i området er særlig knyttet til god forekomst av hensynskrevende vegetasjonstyper med mange treslag og en god del død ved, særlig av gran. I følge liste over prioriterte mangler ved

skogvernet angis følgende skogtyper innenfor boreonemoral og sørboreal sone: Rikt

hasselkratt, boreal naturskog, særlig granskog rik på død ved, høgstaudegranskog,

lågurtgranskog og kalkskog. Det er innslag av alle disse typene i Garlaushøgda. Videre er det forekomster av alm-lindeskog, riksumpskog og vegetasjonstyper knyttet til rasmark (hassel- lind). Det er påvist relativt få rødlistede arter, men det er stor sannsynlighet for at området huser et betydelig større antall arter, særlig av insekter. Selv om lokaliteten er begrenset i areal, oppfyller den flere viktige prioriteringer i skogvernet. Samlet naturverdi for Garlaushøgda er vurdert til nasjonal verdifullt (***(**)).

(13)

Kjerneområde med kalkskog øst i området. Foto:

Frode Løset, Sweco AS.

Friluftsliv

Garlaushøgda ligger tett inntil de store befolkningssentra i Bærum, og er svært lett tilgjengelig til fots, med sykkel, bil og buss. Det er utfartsparkering både ved Stein Gravlund og på sørsiden av veien over Steinshøgda. Hele området har et tett nettverk av både merkede stier og tråkk, og det fører stier fra alle retninger rundt høydepartiet og opp til Garlaushøgda. Fra Garlaushøgda er det god utsikt sydover. Langs østkanten av høydepartiet er det svært god utsikt mot Grinijordene og Oslofjorden.

Nettverket av stier tilsier at Garlaushøgda brukes intensivt som friluftsområde.

Opplevelsesverdien i området, med bl.a. dets store vegetasjonsrikdom, høye treslagsblanding og mange grove og spesielle trær, vurderes å være relativt høy til tross for det begrensede arealet.

Kulturhistoriske verdier

Det er ikke registrert kulturminner innenfor foreslåtte verneområde. Langs vernegrensen i syd og øst ligger imidlertid Ankerveien, et fredet kulturminne. Denne veien ble anlagt i 1790- årene som kjørevei med hest og vogn av Peder Anker. Det er også flere rydningsrøyser, både automatisk fredede og ikke fredede, vest for Stein Gård og ved gravlunden. Området ligger for øvrig inntil rike kulturlandskap.

Bygninger, veier, anlegg og andre innretninger

Innenfor foreslåtte verneområde er det satt opp fóringsautomater for fóring av rådyr vinterstid. I forslag til verneforskrift er det åpnet for

vedlikehold og bruk av allerede etablerte fòringsplasser. Fylkesmannen er ikke kjent med andre innretninger, anlegg eller bygninger som berøres av verneforslaget. Det er heller ingen veier innenfor foreslåtte verneområde.

Vernegrensen er trukket minimum 1 meter vekk fra grøftekanten på Ankerveien, slik at fremtidig vedlikehold og ryddig av denne ikke kommer i konflikt med verneforslaget.

4.3. Rudskampen

Rudskampen ligger på et større åsparti i nordre del av Romeriksåsen, vest i Nannestad

kommune. Foreslåtte verneområde ligger i luftlinje ca. 5 km nordvest for Rustad og ca. 4 km sør for riksvei 35 mellom Maura og Hadeland. Området består av de to

høydepartiene Rudskampen og Blekktjernflaka på henholdsvis 588 og 569 moh. Verneforslaget utgjør ca. 1201 dekar og berører gnr. 156, bnr. 1 i Nannestad kommune. Se vedlagt kart for forslag til avgrensning av verneområdet.

Geologi

Berggrunnen i området består av alkalifeltspat granitt (ekeritt).

Lokaliteten ligger i mellomboreal sone.

Naturverdier

Ti kjerneområder er utskilt fra verneforslaget Rudskampen. Disse utgjør hovedsakelig naturtypen intakt lavlandsmyr i innlandet med blanding av nedbørsmyr og jordvannsmyr.

Samtlige av de intakte lavlandsmyrene har lokalt viktige biologisk mangfold vedier (C-verdi). Det er også registrert en rikmyr (C-verdi), samt tre områder med gammel barskog (A-, B-, og C- verdi). Store deler av Rudskampen-

Blekktjernflaka består av eldre granskog på 110- 130 år med stedvis mye død ved. Begrensede arealer av gammelskogområdene består av skog under naturlig dynamikk. I forhold til mangler ved skogvernet, er det også lite innslag av rikere skogtyper og gamle lauvtrær. Imidlertid er det gode forekomster av rødlistede arter og signalarter knyttet til gammel skog. I positiv retning teller samtidig at området ligger relativt nært andre viktige og større forekomster av gammelskog ved Skotjernfjell. Området er samlet sett vurdert til å være regionalt verdifullt (**).

Friluftsliv

Området Rudskampen er tilgjengelig med bil/sykkel via skianlegget på Sjonken til Bjertnessjøen. På sommerstid er området lett tilgjengelig med sykkel på skogsveier. Fra Låkeseter går det en skogsbilvei som krysser verneområdet i nord-sør retning. En annen

(14)

skogsbilvei går fra Bjertnessjøen mot Råbjørndalen, og passerer rett sørvest for området. Det går også en skogsbilvei like inntil nord-østlige grense av verneforslaget.

Det går en blåmerket sti i nord-sør retning gjennom området. Denne kommer fra

Bjertnessjøen, følger de grunnlendte partiene mellom Blekksjøhøgda og Rudskampen og går videre mot en ubetjent turisthytte ved Råbjørn (DNT). Det er et stort og omfattende løypenett i forbindelse med skianlegget på Sjonken, som trekker til seg mange brukere. Fylkesmannen er imidlertid ikke kjent med at det går oppkjørte skiløyper innenfor foreslåtte verneområde.

Den høyereliggende åpne furuskogen og den gamle granskogen, gjør området lettgått og åpent mange steder. Området har innslag av grove og ”spesielle” trær, samt flere

utsiktspunkter.

Det er ikke registrert fredede kulturminner innenfor eller i nær tilknytning til det foreslåtte verneområdet.

En vei krysser verneområdet i nord-sør retning. I forslag til verneforskrift er det gitt et generelt unntak fra vernebestemmelsene for vedlikehold av denne. Fylkesmannen er ikke kjent med andre anlegg, innretninger eller bygninger som berøres av verneforslaget.

4.4. Glitrelia

Glitrelia omfatter en del av dalsiden øst for Hakadal kirke i Nittedal kommune. Området grenser i sør til Glitreklinikken og går opp til 395 moh ved Oppegårdskollen i øst. Det foreslåtte verneområdet omfatter en dal (Djupdalen), med tilhørende vestvendt dalside. Om lag 700 meter øst for Glitrelia ligger Ravndalen naturreservat.

Verneforslaget utgjør ca. 379 dekar og berører gnr./bnr. 59/19 og 53/3 i Nittedal kommune. Se vedlagt kart for forslag til avgrensning av verneområdet.

Geologi

Området ligger i ytterkant av

Romerikskomplekset som består av mye granitt, med innslag av kambrosiluriske bergarter med skifter og kalkstein.

Området ligger i grensen mellom sørboreal og mellomboreal sone.

Naturverdier

Samlet verdi for Glitrelia er vurdert til regionalt verdifullt (**). Fem kjerneområder med

naturtyper er registrert; gammel beitemark (B- verdi), rik sumpskog (B-verdi), kalkfuruskog (B- verdi) og to lokaliteter med gammel granskog i nordøst (C-verdi) og sør (B-verdi). Hoveddelen av området består av eldre granskog med alder på 100 til 120 år på middels eller høy bonitet.

Det er forekomster av gran- og furutrær av store dimensjoner. Området er samtidig relativt rikt på kalkkrevende arter, har flere hensynskrevende vegetasjonstyper og noen rødlistede arter.

Foreslåtte verneområde oppfyller mangler ved barskogsvernet gjennom forekomster av kalkskog, lågurtskog, høgstaudegranskog, gråor-heggeskog og riksumpskog i

mellomboreal sone. På bakgrunn av det begrensede arealet området utgjør, oppfylles imidlertid ikke målene knyttet til større forekomster av gammelskog under naturlig dynamikk eller store forekomster av

rødlistearter. Likevel vurderes området som rikt vegetasjonsmessig, og det er trolig få

tilsvarende heterogene områder igjen i regionen.

Friluftsliv

Glitrelia ligger nært større befolkningsområder i Nittedal, og er lett tilgjengelig for allmennheten med vei helt fram til verneforslaget. Det er en offentlig utfartsparkering like nord for området.

Herfra går det en merket sti og skiløype på vestsida av Djupdalen mot Store Øyungen.

Flere, mye brukte, stier går gjennom østre deler av området, i retning Oppegårdskollen. Den østre delen synes å være mye brukt, og området må karakteriseres som et viktig nærområde. Området brukes også til

orienteringsløp. Potensialet for naturopplevelsen knyttet til skogverdiene og den gamle skogen vurderes som god.

Det er ingen fredede kulturminner innenfor eller i nær tilknytning til foreslåtte verneområde.

Fylkesmannen kjenner ikke til bygninger, veier, anlegg eller innretninger som berøres av verneforslaget.

(15)

4.5. Snellingsrøysa

Området ligger nordvest i Romeriksåsen i Nannestad og Lunner kommuner, 8 km øst for Grua og 1 km sør for RV 35 mellom Hadeland og Gardermoen. Om lag 600 meter sørvest for verneforslaget ligger Skotjernfjellet

naturreservat. Foreslåtte vernegrense for Snellingsrøysa har blitt vesentlig utvidet mot nord, øst og sør gjennom verneprosessen. Dette gjennom befaringer og tett dialog med

grunneiere i området. Verneforslaget utgjør ca.

2902 dekar og berører gnr./bnr. 8/1, 155/2, 156/1 i Nannestad kommune og 118/1 i Lunner kommune. Se vedlagt kart for forslag til

avgrensning av verneområdet.

Geologi

Berggrunnen i området består av dyp- og gangbergarter fra permtida med biotitsyenitt.

Området ligger i mellomboreal sone.

Naturverdier

Seks kjerneområder med naturtyper er utskilt i Snellingsrøysa. Disse utgjør to lokaliteter med rikmyr (B-verdi), en intakt lavlandsmyr i innlandet (B-verdi) og tre gammel

barskogområder. To av områdene med gammel barskog er gitt A-verdi (svært viktig) og et er gitt C-verdi (lokalt viktig). Skogen er svært gammel i det meste av området og innehar stedvis mye død ved. I tillegg til liggende død ved av gran i alle nedbrytningstadier, er det mye storvokst furu og stående død ved. Området

representerer trolig noe av den eldste

furuskogen i hele Markaområdet. Større deler av området har gode forekomster av flere

rødlistede arter knyttet til død ved. Området mangler store lauvtrær og har liten vegetasjons- og treslagsvariasjon. I forhold til mangler ved skogvernet oppfyller ikke Snellingsrøysa krav til rike og/eller fuktige vegetasjonstyper, bortsett fra mindre arealer med rikmyr. Kriteriet boreal naturskog, særlig granskog rik på død ved, oppfylles i noen grad. Kriteriesettet knyttet til urskogpreget furuskog oppfylles til en viss grad.

Ut fra dette vurderes området til å være regionalt (**) / nasjonalt (***) verdifullt.

Friluftsliv

Snellingsrøysa synes å være et mye brukt friluftsområde, både sommer og vinter. En blåmerka sti går øst-vest gjennom området.

Stien kommer fra Råbjørn i øst, går sør for Langevatnet, nord for Store Snellingen og videre mot turisthytta på Snellingen. Det går en

spormaskinkjørt skiløype

nord for Store Snellingen, over høydepartiet øst for Snellingen og sørover mot Råbjørn. Ellers i området er det flere mindre stier, som viser at området blir brukt en god del til friluftsliv og fiske. Flere bålplasser og spor etter telting langs Store Snellingen, viser at vannet er mye brukt.

Store Snellingen er et større vann på ca. 600 daa, som dominerer landskapsbildet i området.

Ved å ha et stort innslag av vann, attraktivt og nokså åpent terreng, samt storslått furuskog, skiller Snellingsrøysa seg friluftsmessig ut fra de andre undersøkte områdene på Romeriksåsen,.

En av flere rasteplasser ved store Snellingen.

Foto: Frode Løset, Sweco AS.

To automatisk fredede gravminner er registrert innenfor foreslåtte verneområde. Det ene befinner seg rett syd for den blåmerkede stien, der denne krysser grensen mellom Nannestad og Lunner kommune. Det andre gravminnet er registrert ca. 300 meter rett nord for det førstnevnte, på den nordøstlige brinken av høydedraget i dette området.

Like øst for Store Snellingen krysses området av en 420 kV kraftledning med bred kraftgate.

Forslag til forskrift hensyntar videre drift, vedlikehold og istandsetting av denne. Så vidt Fylkesmannen er kjent med, skal denne kraftlinjen muligens nedlegges. Fylkesmannen kjenner ikke til andre anlegg, innretninger, veier eller bygninger innenfor området.

4.6. Prekestolen

Området Prekestolen ligger ved grensen mellom Gjerdrum og Nittedal kommuner, ca. 4 km øst for Holter i Nittedal. Verneforslaget grenser mot hytteområdet ved Holterkollen i vest og mot

(16)

Langevatnet i nordøst. Sør for verneforslaget ligger Nordre Ryggevann. Høyeste punkt er Prekestolen på 408 moh. Området omfatter to daler med Prekestolen mellom. Verneforslaget utgjør ca. 556 dekar og berører gnr./bnr. 73/1 i Gjerdrum kommune og 20/2, 26/2, 26/3 i Nittedal kommune. Se vedlagt kart for forslag til avgrensning av verneområdet.

Geologi

Geologien i området består av fattige bergarter med biotittgranitt og syenitt. Jordsmonnet er stedvis dypt med skog på høy bonitet i

dalbunnen, mens det er skrint i dalsidene og på høydepartiet ved Prekestolen.

Området ligger i den sørboreal sonen.

Naturverdier

To kjerneområder med naturtypen gammel granskog av viktig verdi (B-verdi) er utskilt i verneforslaget, og hoveddelen av området har gran med alder på 90-140 år. Mange av grantrærne har svært store dimensjoner, med opptil 1 meter i diameter. Det er noen få furuer av større dimensjoner i nord. Sentralt i området er det mye død ved, både stående og liggende. I Djupdalen er det mye liggende død ved av gran i alle nedbrytningsstadier. Det er også en god del død ved av selje, osp og bjørk. Med tanke på nøkkelelementer, er det svært begrensede forekomster av rikere granskogtyper som høgstaudeskog. Lågurtgranskog og

småbregnegranskog på middels til høy bonitet er imidlertid vanlig. Til tross for begrenset areal, har området betydelig heterogenitet. Registrert artsmangfold er lite, men potensialet for økt antall arter knyttet til død ved er stort dersom barskogen får utvikle seg fritt. Området har også en tilfredsstillende arrondering. I forhold til mangler ved skogvernet, er arealet lite og oppfyller i begrenset grad mål som er satt. Dette med unntak av at området har et betydelig innslag av rikere vegetasjonstyper på middels og høy bonitet. Totalt sett vurderes området til å være regionalt verdifullt (**).

Friluftsliv

Prekestolen ligger isolert og er lite tilgjengelig for allmennheten generelt, men er lett tilgjengelig som nærfriluftsområde for et stort antall hytter på Holterkollen. Det er et relativt tett stinett i forbindelse med dette hytteområdet. Innenfor foreslåtte verneområde er det imidlertid kun en blåmerket sti. En skiløype ligger like ved vernegrensen langs Langevatnet. Det går også en umerka sti opp til toppen av Prekestolen, som er det eneste utsiktspunkt.

Potensialet for naturopplevelser knyttet til skogelementene i området vurderes som svært gode. Skogen er åpen og dimensjonen på grantrærne er stedvis formidable. Dette gir en egen opplevelse av storslåtthet og urørthet.

Det er ikke registrert fredede kulturminner innenfor eller i nær tilknytning til verneforslaget.

En hytte er registrert på kartet sør for Prekestolen. Denne er imidlertid trolig feilregistrert, jfr. befaring og flyfoto.

Fylkesmannen kjenner ikke til bygninger, veier, anlegg eller innretninger som berøres av verneforslaget.

4.7. Lillomarka

Området Lillomarka ligger ved grensen mellom Oslo og Nittedal kommuner, nord for

Groruddalen. Lillomarka utgjør et kupert område med større kollepartier, dype sprekkedaler med tjern, bergvegger og rasmark. I nord er

landformene roligere og det er mye myrer og vann. Verneforslaget utgjør ca. 3142 dekar og berører gnr./bnr. 12/25, 12/39, 12/44, 12/45, 12/46, 12/48, 12/50, 12/61 og 12/110 i Nittedal kommune og 71/1, 71/9, 75/229, 95/4, 95/6, 95/9, 95/10, 95/17 i Oslo kommune. Se vedlagt kart for forslag til avgrensning av verneområdet.

Geologi

Området består hovedsakelig av sure bergarter i form av alkaliefeltspatsyenitt /

alkaliefeltspatkvartsyenitt (normakitt).

Foreslåtte verneområde befinner seg i sørboreal sone.

Naturverdier

Samlet verdi for området er satt til regionalt verdifullt **. Området er variert i topografi og relativt variert i treslagssammensetning og vegetasjon. Totalt 17 kjerneområder med naturtyper er registrert i området. Disse kjerneområdene består hovedsakelig av gammel granskog, hvorav 1 område er svært viktig (A-verdi), 6 områder er viktige (B-verdi) og 5 områder er lokalt viktige (C-verdi).

Kjerneområdene representerer også forekomster av to naturtyper med rikmyr (B- verdi), en intakt lavlandsmyr i innlandet (B- verdi), en lokalitet med sørvendte berg og

(17)

rasmarker (c-verdi), samt en innsjølokalitet med edelkreps (B-verdi). I de større arealene med gammel høy bonitets granskog, er det innslag av rikere skogtyper som lågurtgranskog og høgstaudegranskog. Lauvtreinnslaget er betydelig i deler av området, dog få trær er av store dimensjoner. I flere av kjerneområdene med gammel granskog er det videre mye død ved av gran, men det meste er lite til middels nedbrutt. Det er registrert nokså få rødlistede arter knyttet til død ved. Imidlertid finnes dødvedindikatorer, som duftskinn, svartsonekjuke og gråkjuke, flere steder i området. Selv om ikke alle granskogområdene henger sammen, utgjør de et større

gammelskogsområde med stort potensial for økt biologisk mangfold knyttet til død ved på sikt.

Registrert rikmyr ved Jomfuputten nordvest i området. Foto: Frode Løset, Sweco Norge AS Friluftsliv

Lillomarka er et friluftsområde beliggende nært inntil store befolkningskonsentrasjoner.

Skogområdet ligger sentralt til mellom Kjelsås, Groruddalen, Gjelleråsen og sydlige deler av Nittedal. Det er god adkomst til Lillomarka fra alle boligområdene rundt denne delen av Marka, og et stort antall mennesker benytter området som nærfriluftsområde. Svært mange

blåmerkede og umerkede stier, og også flere maskin- og scooterkjørte skiløyper befinner seg innenfor området. På grunn av topografien med dype nord-sørgående daler, følger de fleste stiene denne retningen. Det går imidlertid også en del stier og tråkk på tvers av strøkretningen.

Mange tråkk utenfor hovedstiene viser samtidig at deler av området er intensivt brukt til fotturer utenfor allfarvei. Området benyttes også til orienteringsløp.

Kombinasjonen av et topografiske variert terreng, flere vegetasjonstyper, mange spennende opplevelseselementer, svært god tilgjengelighet og stor bruksfrekvens, gjør at

området framstår som et særdeles rikt friluftsområde totalt sett.

I nær tilknytning til foreslåtte vernegrense i sørvest ved Trollhaugen ligger en automatisk fredet fangstgrop. Utover dette er det ikke registrert fredede kulturminner innenfor eller i nær tilknytning til verneforslaget.

En vei går gjennom området fra sør mot nord i sørlige halvdelen av verneforslaget. Det ligger også to bygninger innenfor foreslåtte

verneområde, henholdsvis nord for Griseputten ved grensen mellom Oslo og Nittedal kommuner og sør for Nordre Langevann. I henhold til forslag til verneforskrift tillates vedlikehold av både eksisterende vei og bygninger i området.

Forslaget til verneforskrift åpner samtidig for hogst av trær og rydding av vegetasjon rundt bygningene. Fylkesmannen kjenner ikke til andre bygninger, veier, anlegg eller innretninger som berøres av verneforslaget.

4.8. Blåfjell

Blåfjell ligger i Kjekstadmarka, sørvest i Asker kommune og nord i Røyken kommune.

Nordenden av området er ca. 1 km fra Dikemark sykehus, mens den sydligste delen er ca. 4 km nord for Røyken kirke. Området består av et større åsparti, med høyeste punkt ved Verkensmåsan på 360 moh. Verneforslaget utgjør ca. 1931 dekar og berører gnr./bnr. 12/1, 12/3, 12/8, 12/10, 12/11, 12/167, 12/168 i Røyken kommune og 89/1 i Asker kommune.

Geologi

Grovkornet granitt dominerer i området.

Løsmassene består av tynt humusdekke. Det er mye fjell i dagen, særlig i den sørøstlige delen av området. En forkastningsdal deler området i to.

(18)

Blåfjell består av mye fjell i dagen. Foto: Olav Haaverstad

Vegetasjonstopografi

Området befinner seg i boreonemoral sone.

Naturverdi

Seks kjerneområder er utskilt i Blåfjell-området.

Disse omfatter to bekkekløfter, en rasmark og tre lokaliteter med gammel barskog. Skogen i området har stor variasjon med gran- og furuskog i alder 30-60 år, omgitt av gammel granskog på 130-160 år. I høydepartiene domineres skogbildet av mye gammel furuskog med trær av store dimensjoner. I lisidene er blåbærgranskog dominerende, men

lågurtgranskog og høgstaudegranskog

forekommer i områder med dypere jordsmonn. I dalen og bekkekløfta syd for Svartvann, er det innslag av rikere vegetasjonstyper med spisslønn og lind. Området har en god del stående og liggende død ved, men med relativt lav kontinuitet. Signalarter knyttet til død ved opptrer i begrenset grad, og området er generelt artsfattig. Det er potensial for økt mangfold knyttet til død ved på sikt, da det er en relativt stor andel eldre og gammel skog. I forhold til de påpekte manglene ved dagens skogvern, oppfyller området svært få av disse. Totalt sett vurderes området til lokalt verdifullt (*), med potensial for å bli regionalt verdifullt (**) dersom den gamle skogen får utvikle seg fritt.

Friluftsliv

Et stort antall mennesker i Asker og Røyken kommuner har Kjekstadmarka som

nærfriluftsområde. Det er et tett nettverk av blåmerka og umerka stier, samt flere skiløyper i området. Området er mye brukt til

orienteringsløp og turorientering. Via det tette stinettet er store deler av området lett

tilgjengelig. Ved sykling er det mulig å parkere syd for Dikemark og sykle inn i området via Slåttebråtan. Bilvei fører dessuten fram til Blåfjellhytta. Skogen framstår som åpen og lettgått med mye furuskog på høydepartiene i

øst, granskog i liene mot vest og svært kupert terreng mot Svarttjern i sør. Nordover er det også fine turområder med dominans av eldre, nokså åpen granskog. Samtidig har området mange åpne myrområder og flere

utsiktspunkter. Langs ryggen øst for kløfta går det en mye brukt sti med flott utsikt både mot Oslofjorden og mot vest.

Fylkesmannen er ikke kjent med at det befinner seg fredede kulturminner innenfor eller i nær tilknytning til det foreslåtte verneområdet.

Småvannsbu, en ubetjent DNT hytte, ligger innenfor foreslåtte verneområde i Asker kommune. Forslag til verneforskrift åpner for vedlikehold av denne. Det er videre åpnet for hogst av trær og rydding av vegetasjon rundt bygningen.

På kartet er det påtegnet to traktorveier, som fører inn i området fra henholdsvis sør og nord. Jfr. flyfoto fra 2012 ser det imidlertid ut til at veien i nord ikke berører foreslåtte

verneområde. Veien i sør fremgår på flyfoto, men vurderes til å ikke være av slik karakter at Fylkesmannen finner grunn til å åpne for vedlikehold av denne. Ut over det nevnte, kjenner ikke Fylkesmannen til bygninger, veier, anlegg eller innretninger som berøres av verneforslaget.

4.9. Ringsås

Ringsås ligger i den østre utkanten av

Vestmarka, like vest for jordbrukslandskapet på Tanumplatået i Bærum kommune. Området består av en langstrakt åsrygg i nord-sør retning med bratte skrenter både på øst- (mot

Ståvivann) og vestsiden (mot innmarka på Sørbråtan). I sørvest grenser området til naturreservatet Trollmyr på 23 dekar.

Geologi

Østre del av åsen består av rombeporfyr. Den vestre delen består av silurisk sandstein. Det meste av utredningsområdet har et tynt

løsmassedekke, men i dalføre på vestsiden og delvis i lisiden finnes ulike marine avsetninger og morenemateriale. Disse gir grunnlag for en rik flora.

Området ligger i boreonemoral sone.