H VILKEN  OPPLEVELSE  HADDE  INFORMANTENE  AV  TILLITSFORHOLDET  TIL  LÆREREN ?

Informantene hadde mange synspunkter og meninger da vi snakket om tillit.

Innledningsvis brukte vi en del tid på å reflektere rundt begrepet tillit og hva som lå i det.

Felles for informantene var at de assosierte begrepet med det å kunne stole på noen.

Enkelte trakk også frem at det handlet om at læreren respekterte dem, at de kunne snakke med læreren om ulike tema, og være trygge på at læreren overholdt taushetsplikten. Særlig trakk også en av informantene frem at tillit var noe som måtte skapes mellom henne og læreren:

”Jeg vil si tillit, altså, du trenger ikke være med en person hele tiden for å ha tillit til han. Men tillit er at du faktisk kan gå å snakke med de og at du stoler på de til at de kan hjelpe deg. Ikke alltid hjelpe deg med ting, men gjerne hvert fall prøve. Du kan snakke med de, du kan komme om du trenger hjelp eller sliter med noe, du er deprimert, du kan bare snakke med de. Jeg vil mer si at tillit er… en ting du skaper med andre folk. Fordi de viser tillit til deg, du viser tillit til de. Det er noe du skaper sammen med andre.

Flere av elevene hadde opplevd anstrengte relasjoner til tidligere lærere, noe som igjen kunne ha virket inn på tilliten de møtte læreren med. Med flere av informantene kom samtalen inn på om læreren måtte gjøre seg fortjent til elevens tillit, eller om tilliten implisitt var der på forhånd. Noen av informantene opplyste at de i utgangspunktet hadde tillit til læreren, og at tillit i større grad var noe de kunne tape heller enn vinne. Andre var

langt mer forbeholdne, og fortalte at man i starten var utprøvende i forhold til hvor mye man utleverte seg:

I: Den (Tilliten) er ny, holdt jeg på å si. Du vet ikke helt enda, du kjenner litt rundt på det, du begynner kanskje litt smått bare for å se.

I2: Ja, forteller litt sånn småting.

I: Du skjermer deg litt liksom.

5.6.1     Ønske  om  selvstendighet  og  behov  for  ivaretakelse    

Materialet gir et ganske entydig bilde av informanter som på den ene siden ønsker seg lærere som er der for dem, men som på den andre siden også strever etter å fremstå som selvstendige individ. Flere av informantene var opptatt av at de var voksne og at de nå mestret de samfunnsmessige krav dette innebar. Da jeg snakket med en av informantene om lærerens oppgave i skolen kom dette frem.

”jeg syntes egentlig ikke læreren har en oppgave jeg, fordi det går jo ut over oss selv liksom. Du skal jo være voksen, du skal jo ikke gjøre noe sykt uansett.”

Noen av de andre informantene kom også med uttalelser som var i tråd med denne.

Samtidig var informantene tydelige på at de ønsket at læreren var en som tok vare på dem, snakket med dem, og lyttet til dem. Disse momentene kom særlig frem da vi snakket om deres opplevelse av om læreren viste forståelse for dem.

”Fordi om du ikke forstår og ikke klarer å henge helt med, så trenger en person bare noen som du vet hører etter. Som vet at de lytter. Sånn som jeg, jeg trenger av og til bare noen som lytter til meg. Når jeg har noe alvorlig å si. For som regel så snakker jeg bare piss, jeg sier bare masse morsomt.”

Informantene var opptatt av at læreren både var en person de kunne ha alvorlige samtaler med, og samtaler av mer uformell karakter. Men noen av informantene opplevde også at det var vanskelig å snakke med læreren sin. Særlig kom dette som følge av at de ikke opplevde å bli tatt på alvor når de tok opp ting de strevde med. En av informantene opplevde matematikken som et vanskelig fag. Da jeg spurte om han hadde tatt opp dette med læreren, svarte han at han hadde unnlatt å gjøre dette i frykt for å bli latterliggjort.

”Nei. Matten. Nevnte ikke mye om matten da. Blir jo sånn at hvis du hadde nevnt det, så hadde du fått svar enten å klare det selv, eller så hadde han gjort narr av det, da, i timen liksom, sant. Det er jo ikke så voldsomt da, sånn sett.”

En av de andre informantene opplevde at hun ble avvist i sine forsøk på å ta opp sensitive tema. Hun sa selv at hun slet psykisk og med hjemmesituasjonen, og at hun hadde forsøkt å ta opp dette med læreren sin. Da jeg spurte om hvordan hun hadde opplevd disse

samtaleforsøkene oppsummerte hun det slik:

”Da snakket jeg med henne om det, og da var det liksom ingenting og jeg kunne egentlig bare gå tilbake til klasserommet, og da slet jeg. Jeg gikk liksom til henne og grein, og det var liksom ingenting stort.”

For disse elevene førte opplevelsen av manglende ivaretakelse til at de syntes det var vanskelig å stole på læreren sin. På den ene siden ønsket de å snakke mer med læreren, mens de på den andre siden opplevde at det var vanskelig eller at læreren ikke ønsket slike samtaler.

Det kom også frem at informantene opplevde det som betydningsfullt at læreren tok ansvar for dem. Dette knyttet flere av dem sammen med det å kunne stole på læreren sin og vite at læreren er der for dem. En av informantene hadde gått på to ulike

studieretninger på videregående og sluttet begge gangene. Da vi snakket om ansvar hadde hun ulike oppfatninger av hvordan de to lærerne hadde tatt ansvar for henne. Særlig handlet dette om hennes fravær og hennes opplevelse av å være ønsket på skolen.

Informanten opplevde at den ene læreren kunne gjort mer for å vise at hun brydde seg. Da jeg spurte henne om hva hun syntes læreren kunne gjort sa hun:

”ehhm. Brydd seg litt mer om hvorfor jeg var vekke og sånn som det. Fordi når jeg var vekke så bare sa de liksom; åja, er du tilbake?”

På den andre siden opplevde hun at den andre læreren i større grad tok ansvar og viste at hun ønsket å ha henne på skolen. Da jeg spurte hvordan læreren hadde gjort dette forklarte hun at læreren hadde tatt kontakt gjentatte ganger.

I: ”Da sendte læreren brev til meg hele tiden.”

F: ”Brev i posten?”

I: ”Nei, på It´s Learning.”

F: ”Ok, så du var inne der og sjekket når du var hjemme?”

I: ”Ja.”

F: ”Hva skrev hun i brevene?”

I: ”Hun lurte på hvordan det gikk og om jeg kom på skolen den dagen, den dagen, den dagen. Og så svarte jeg. Snakket liksom med henne der.”

Materialet viser unge mennesker på vei inn i voksenlivet, og som ønsker å mestre

voksenrollen. Samtidig kommer det frem at de har behov for tilstedeværende lærere som støtter dem og tar ansvar for deres utvikling. Kanskje kan det ligge noe i dette

krysningspunktet mellom selvstendighetssøkende unge og læreres evne og vilje til å vise vei?