Tjenesten som mindre meningsfull

Frode: ”…vi kan aldri vinne der i den tradisjonelle sensen av å vinne. Men hver eneste uke så fjerna vi terrorister fra jordens overflate. I større eller mindre grad.

Enten fordi vi bura dem inne nede på Bagram eller fordi vi tok livet av dem.. det er..

det opplever jeg som meningsfullt… jeg opplevde det som meningsfullt. Og jeg ville ha gjort det igjen.”

Han er tydelig på at han ikke har noen anger for å ha deltatt og fant heller mening i andre aspekter som han beskriver.

Hans og Dag er ganske tydelige på at motivasjonen deres for å dra handlet mye om et ønske om å gjøre noe nyttig for noen andre og hjelpe til. Av de to er Dag den som fremstår å ha forsonet seg raskest med utfordringer han hadde knyttet til mening. Når jeg spør ham om motivasjonen hans for å dra, svarer han at det var nytteaspektet, men at han bruker også ordet

”naiv” en del:

Dag: ”Naiviteten bestod i at jeg trodde det gikk an å gjøre noe for å endre ting i Afghanistan. I løpet av en kontingent.. eh.. eller engasjementsperioden på 10 år. At det var naivt å tro. Så jeg har tenkt på det i etterkant at det hadde vært veldig enkelt å skjønne (…) at et samfunn ikke fundamentalt lar seg endre på det den måten.”

Videre spurte jeg ham om dette gjorde at han angret på tjenesten eller om han opplevde det som lite meningsfullt. Til det svarte han at så fort han innså sin egen naivitet og kom over den

”så var det mange interessante forskningsmessige ting å gripe fatt i”. Lengre ut i samtalen kom vi også innpå at han opplevde en viss takknemlighet over oppdraget i sammenheng med at han ikke anser seg selv som like naiv i dag. På denne måten viser han et positivt utfall av å ha fått utfordret det forutinntatte meningsaspektet med tjenesten. Den situasjonsbetingede meningen som han beskriver som naiv blir for han ikke stressende nok til at han ville

beskrevet tjenesten som meningsløs. Dette kan forstås i lys av hans rolle som analytiker og at den yrkesrollen har for han større mening enn selve oppdraget. Jobb som en del av hans globale mening har nok en høyere plass i hierarkiet. En annen faktor som også kan trekkes inn er at han ikke er yrkestilsatt i Forsvaret og tjenestegjorde i funksjon av sitt yrke.

Av alle informantene peker Hans seg ut som den som ble mest utfordret med

meningsaspektet av tjenesten. Han beskriver også at det var vanskelig å komme hjem.

Opplevelsen av tjenesten beskrev han som en ”kjempe frustrasjon” fordi han mente det var en mismatch mellom hva de faktisk var sendt ut til å gjøre og hvilke føringer de fikk hjemmefra.

Han dro til Afghanistan med en motivasjon om hva han ville utrette på en side og hva han trodde han ble sendt for å utrette på den andre siden. Når han opplevde at det ikke var samsvar mellom dette og de føringene som kom fra sjefshold i Norge under tjenesten skapte dette problemer for hans meningsdannelse.

Hans: ”Det er litt symptomatisk på hvordan Norge som nasjon har sendt oss ut.

Intensjonen er god, men alle snirklete bestemmelser har gjort at vi har blitt send tut

på et oppdrag som har vært umulig å løse. Og det skal du kjenne litt på, når samtidig også sitter i etterkant i en erkjennelse at her har vi tatt ganske mange liv underveis også har vi ikke fått lov å gjøre det vi kan. Det gjør at det blir en ekstra dimensjon til den grøten du skal spise og fordøye. Den gjør den egentlig uspiselig, sånn

frustrasjonsmessig.”

I dette sitatet beskriver han at han åpenbart opplevde seg sviktet av norske politikere når det var snakk om Afghanistan hvor de ikke ville bruke ordet krig. Innledningsvis er det gjort rede for hvordan disse begrepene blir forstått og brukt. Provokasjonen for Hans ligger nok i

manglende samsvar mellom begrepsforståelse og opplevelsen han hadde i tjenesten. Han forklarer også at han følte seg maktesløs i visse tilfeller.

Hans: ”… det tror jeg var noe av det vanskeligste, å ikke få lov til å gjøre noen ting.

På grunn av en eller annen fjottete politisk bestemmelse fra noen som sitter på Stortinget som overhodet ikke forstår hvilke situasjoner vi er satt i. Rikspolitikere snakka hjemme om at Norge var ikke i krig, jeg kan forsikre deg om at det kjentes annerledes ut når du stod ute i grenseområder i et av de andre stan-landene og Taliban var på besøk. Det kjentes absolutt ut som krig.”

Det som gjorde oppdraget mer meningsfullt for hans del var når han brøt de instruksene som var gitt og fulgte egen samvittighet. Dette kan tolkes i lys av Park sin beskrivelse av en meningsskapende prosess hvor individet må tilegne og finne en ny mening for situasjonen.¹²⁶ Han forklarer at han brøt instrukser for lovverket og fulgte sin egen samvittighet med

bakgrunn i at hans motivasjon for å dra ut var for gjøre en forskjell. I sammenheng med dette ble jeg interessert i å spørre han hva han tenkte om det å omgå regelverket kan representere et etisk dilemma. Til det svarte han:

Hans: ”…det er forskjell å gjøre det i egen vinning hensikt og det å ha en hensikt som gjør at.. eksempelvis en politipost på en bakketopp som ikke har vanntank. Eller tak og soveplass. Eller utstyr og materiell sånn som kokekar for å lage mat. Hvis du må bryte noen bestemmelser (…) det å bryte noen bestemmer som for å omgå de

forordninger som er politisk, det har jeg ikke noe skrupler med. Og det hadde gjort

126 Park, ”Making Sense of the Meaning Literature”, 258

igjen, glatt (…) Og selv om det ikke rettferdiggjør det i forhold til oppdragsgiver så rettferdiggjør det det ovenfor meg selv. Jeg har brutt mennesket forordninger, men jeg har forhold meg til intensjonen.”

Han rettferdiggjør handlingene sine fordi han mener at målet helliger middelet. Mening kan derfor også skapes ved etiske dilemmaer så lenge målet er rettferdiggjort innenfor individets orienteringssystem.