Feltprestkorpset
4.4 Feltprestkorpset i Forsvaret
Som tjenestegjørende for Norge blir hverdagens rammer endret. Dette får konsekvenser for individers frihet noe som kommer spesielt til syne i krigssituasjoner. Personer som
tjenestegjør får dermed sin tros- og livssynsfrihet sterkt begrenset. Feltprestkorpset kan i dette hensynet anses som en operasjonalisering av fri tros-og livssynsfrihet. Allikevel er
innvendingen mot denne institusjonen vært argumentet om en favorisering av kristendommen som majoritetsreligion i Norge.114
110 Brunstad, ”Krigens dramaturgi- om myter og etikk”, 16-17.
111 Ibid, 18.
112 Ibid, 18.
113 Ibid, 20-21.
114 Lunde og Rolfsen,”Religiøst mangfold og militær enhet: Geistlig betjening og etikkopplæring i et pluralistisk forsvar, 73-74.
I 2008 ble det vedtatt av Tillitsmannsordningen i Forsvaret (TMO) at man ønsket seg et religionsnøytralt Forsvar. Det vil si like muligheter til utøvelse av religion for alle, for å styrke religionsfriheten. Feltprestkorpset har en dobbel forankring og funksjon. FPK er forankret i organisatorisk i Forsvaret på den ene siden og Den norske kirke på den andre.
Samtidig som feltpresttjenesten skal utføres for de som tilhører DNK skal de også tilrettelegge for militært personell som tilhører andre religioner og livssyn. Som nevnt innledningsvis, under delkapittel 1.2, har det skjedd endringer innenfor Feltprestkorpsets struktur siden 2008. Eventuelle endringer blir dermed et strukturelt spørsmål for religiøs betjening, men samtidig et spørsmål om religionens plass i Forsvaret.115 Først blir det gjort rede for Feltprestkorpsets historie i Forsvaret og deretter tar jeg opp noen utfordringer knyttet til religion i Forsvaret og hvilken sosiologisk funksjon religion har. Dette gjelder særlig Kongeønsket og bønn på linja, som senere blir et tema under intervjuene.
Militæret og religion har historisk sett hatt tette bånd i de fleste kulturer. En forutsetning for kristningen var bruk av militærmakt, hvor religion var med på å legitimere kongemakten.
Religion og militærmakt var integrerte størrelser som var bundet sammen via mening, ideologi og struktur. Sammenkoblingen ble også videreført etter reformasjonen da Norge var under dansk styre. Da Norge fikk egen Grunnlov i 1814 ble den lutherske staten videreførte og båndet mellom religion og staten var forholdsvis tett. Det religionspolitiske systemet i Norge ville passet godt inn under en ”konfesjonell modell” hvor religionsfrihet ikke var et mål. Andre trosretninger enn den lutherske var ikke tillat og det gjaldt også i Forsvaret.
Endringer begynte å skje utover 1800-tallet og i 1845 kom Dissenterloven som åpnet for andre kristne trossamfunn. Dette fikk også konsekvenser for verneplikten slik at medlemskap i statskirken ikke lenger var en forutsetning. Videre mot unionsoppløsningen i 1905 skjedde det en gradvis sekulariseringsprosess mellom kirke og stat, men mest i form av strukturelle endringer. Den ideologiske relasjonen var fortsatt tilstede, spesielt som en del av
strømningene mot unionsoppløsningen.116
Etter 1. og 2.verdenskrig ble det mer fokus på behovet for en endring innen kirkens forhold til forsvaret. Som en følge av krigen hadde også selve begrepene nasjon, forsvar og kirke endret seg i sammenheng med behovet for en nasjonal konsensus. Omsorg for forsvarets
115 Lunde, ”Religiøst mangfold og militær enhet.”
116 Lunde og Rolfsen,”Religiøst mangfold og militær enhet: Geistlig betjening og etikkopplæring i et pluralistisk forsvar”, 59-61.
personell både i fred- og krigstid kom til uttrykk i Innstilling fra Forsvarskommisjonen av 1946: ”Den siste krigen aga erfaring for at kulturell og religiøs virksomhet også må inn i den almene omsorg for personellet.” Følgelig ble Feltprestkorpset (FPK) etablert i 1953.
En annen konsekvens, særlig etter 1.verdenskrig, var en utbredelse av pasifisme i samfunnet.
Dette gjaldt også innad i kirken. Vernepliktsloven ble også endret hvor den allmenne verneplikten for prester forsvant, men man måtte derimot tjene som feltprest i Forsvaret.117 Feltprestkorpset, i likhet med det øvrige samfunnet, har måtte forholde seg til en endring i det religiøse landskapet. Med en økende livsynsspluralisme ble det særlig på starten av 90-tallet diskutert hvordan man skulle forholde seg til etniske minoriteter. Fra Forsvarets
verdigrunnlag i 1998 sies det at etikken er forankret i den kristne og humanistiske tradisjonen, men står også at Forsvaret ønsker å gjenspeile at det norske samfunnet er
mangfoldig av kulturer og livssyn. Det ble også iverksatt tiltak for å øke rekrutteringen blant personer med innvandrerbakgrunn samme år.118
Den kanskje mest sentrale oppgaven for prestene har vært etikkundervisning også kalt
”prestens time”. Som følge av at Forsvaret har i økende grad vært med på internasjonale operasjoner har fokuset på moral blant soldatene blitt mer skjerpet. Fra og med 2008 ble
”prestens time” utviklet til et studiepoenggivende fag kalt ”Etikk og militærmakt”.
Utredningen om religiøst mangfold i Forsvaret peker på ulike spørsmål knyttet til hvorvidt det bør være presten eller andre utenforstående som kan og bør ha en slik undervisning. Det legges her vekt på at presten deployerer sammen med besetningen, og vil derfor kunne ha en større nærhet og autoritet i møte med de erfaringene man tilegner seg på oppdrag. Det pekes også på at en offiser med etikkfaglig bakgrunn vil kunne ha samme funksjon, men at en sivil akademiker derimot ikke vil kunne ha samme autoritet. I denne sammenheng vektlegges den militære erfaringen til den enkelte underviser.119 Vektlegging av militær erfaring var noe som informantene mine trakk frem som sentralt i hvordan de forholdt seg til feltpresten under tjeneste. Dette vil jeg komme inn på i analysen senere.
117 Ibid, 62-63.
118 Ibid, 65.
119 Ibid, 95-97.
4.4.1 Religionens sosiologiske funksjon og utfordringer knyttet til religion i Forsvaret
Spørsmål knyttet til religion i Forsvaret tilskrives forståelsen av Forsvaret som utøver av en legitimert voldsmakt på vegne av staten. I dette hensynet kan religion forstås som å
legitimere militærmakt. De senere årene har sammenhengen mellom religion og vold blitt særlig diskutert med hensyn til terror. Samtidig kan tilstedeværelsen av religion operere som et kritisk korrektiv til militærmakten, og utfordre verdimessige prioriteringer, samt være en pådriver for etiske diskusjoner knyttet til bruk av vold.120
Som beskrevet under 4.4, må religionens plass i det norske Forsvaret forstås i et historisk perspektiv. Det byr allikevel på noen utfordringer særlig i konteksten av et samfunn som kjennetegnes ved en økt religiøs pluralisme.
Bruken av religiøse ritualer i den militære konteksten blir argumentert for på bakgrunn av samhold og som en del av et meningsskapende perspektiv. Derimot oppleves ritualene problematiske å utføre på grunn av et økende religiøst mangfold innenfor Forsvaret. 121 Relevant for denne oppgaven er kongeønsket, bønn på linja og feltgudstjeneste. Sistnevnte er en vanlig gudstjeneste bare at den utføres i felt. Tilrettelegging for feltgudstjeneste kan forstås ut fra en kollektiv religionsfrihet, det vil si at religionsfriheten også skal kunne ivaretas under forhold som krig. Kongeønsket er ikke en seremoni som kun utføres i
Forsvaret, men også brukes ved åpningen av Stortinget. I militær kontekst utføres det ved at eldste offiser sier ”Gud bevare kongen og fedrelandet” og deretter svarer avdelingen ”ja”.
Innvendingen mot kongeønsket er sammenfatningen av ”gud” og ”kongen”. Det har vært diskutert hvorvidt kan gjøre dette om til et ritual som ikke impliserer tilslutningen til et spesifikt livssyn eller stat. Men anbefalingen har vært å videreføre det, fordi det argumenteres for at det er et tradisjonelt ritual og ikke en personlig tilslutning. Bønn på linja kan
problematiseres ut fra hensynet til religionsfrihet. Det ligger til rette i regelverket for å fratre dersom man ikke ønsker å delta, men dette vil være synlig og kan oppleves stigmatiserende for den enkelte. Bønn på linja blir gjennomført under oppsetting av avdelingen og gjerne inkluderer bønn, sang og tale.122
120 Lunde og Rolfsen,”Religiøst mangfold og militær enhet: Geistlig betjening og etikkopplæring i et pluralistisk forsvar”, 113-114.
121 Ibid, 115-116.
122 Ibid, 122-125.