I det foregående har tiden vært forsøkt forstått som en dimensjon ved stedet, gjennom historiens bidrag til stedets karakter og til dets karakter av å være et sted. Tiden har også vært forstått som en side ved stedets tilsynekomst i sinnet, forsåvidt som denne tilsynekomsten også har sine tider (på døgnet), og forsåvidt som stedet kommer til syne for sinnet på måter som ser utover den aktuelle stunden. Både i sammenheng med historiens liv på stedet og med stedets liv i sinnet har imidlertid tiden også framstått som en trussel: Den representerer
forandring og forsvinning, og innebærer et tap som stedet et langt stykke på veg · redder oss fra. Takket være stedet bevares fortidige tider, hendelser og opplevelser.
Stedet framstår som tidens motgift. I disse motsetningsfylte måtene å snakke på er ulike tidsforståelser på spill. I det følgende vil motsetningene mellom disse
tidsforståelsene bli forsøkt forstått.
Stedet som tid,ens motsetning
I framstillingen så langt har jeg trukket veksler på Løgstrups tenking om rommet, og hans forestilling om en innfallets orden som rommet gir oss tilgang til, og som fyller rommet med en betydning som ikke er vårt verk, men som våre
betydningsskapende anstrengelser nærer seg av hvis de er genuint skapende.
Løgstrup er den av de tenkerne som jeg har trukket veksler på som tydeligst setter opp tiden og rommet som motsetninger. Hovedlinjen i hans tenking er at tiden·
tilintetgj~r, mens rommet gir. Mens tiden tærer på tilværelsen og representerer det som ikke kan stanses, tilværelsens sluk, umuligheten av å fastholde noe, så
representerer rommet det motsatte: varighet, uforgjengelighet.· I Anderssons tolkning av Løgstrup heter det:
I erfaringen av rommet er vi forbundet med verden på en annen måte enn det vi er gjennom vår erfaring av tiden. Løgstrup framhever hvordan tiden er noe som blir til i og med tilintetgjørelsens faktum. Tiden er en manifestasjon av at tingene går til grunne. (. .. ) Annerledes forholder det seg med hva Løgstrup kaller det åpne og gavmilde rom. Om tiden begrenser vår tilværelse, markerer tingenes endelighet og tar dem fra oss med sin
tilintetgjørende makt, så gir rommet oss vilkår for likevel å leve i fortrolighet med alt det vi er omgitt av. I rommet kan vårt blikk fortape seg uten å bli stanset av noe. Ansikt til ansikt med landskapet glemmer vi dets tid, sier Løgstrup. Om vi ikke kunne det, kuime vi ikke være til. Erfaringen av at landskapet og tingene likevel har bestandighet, at de også vil være der i morgen, frigjør oss fra tiden. Ikke slik at vi kan unnslippe den, men slik at dens lukkende grep trer tilbake for rommets åpenhet.168
Det er mulig å se Løgstrups tanke her som en utdyping av tanken som spilte en viktig rolle i min innledende skisse av stedsbegrepet. Jeg sa at stedet hadde beliggenhet heller enn at det bare befinner seg et sted, og til denne beliggenheten hører det at· stedet er uflyttelig, og i denne forstanden permanent. Stedet kommer til syne innenfor en romlig opplevelse av verden. Det er i kraft av rommets gavmildhet og åpenhet at stedet kommer til oss på denne måten.
Hva vil det si å stå ansikt til ansikt med landskapet og glemme dets tid? Som vist tidligere, er tilværelsen på stedet både tidlig og romlig. Det er lett nok å vise til at stedet, landskapet, den naturlige verdenen gjennomgår kontinuerlige
forandringsprosesser som skriver dem inn i tiden. Slike prosesser har jeg såvidt omtalt i forbindelse med menneskets stedsskapende virksomhet. De
naturprosessene som virker på og modifiserer det menneskeskapte stedet, virker ikke bare på menneskeskapte steder, men primært på naturen selv. Det er i kraft av at menneskeverket er føyd inn i, og ikke kan unndra seg, den naturlige
verdenen at naturen kan arbeide på menneskeverket. Omvendt finner menneskets egne stedsskapende anstrengelser sted i tid, med og mot naturprosessene, og har naturprosessene som sine vilkår.
168ibid. s. 12
Etter Bibelens skapelsesberetning - eller etter en lesning av den - ble jorden skapt i løpet av en begrenset tidsperiode (seks dager), og så var jobben gjort. Moderne kunnskap om jordens tilblivelseshistorie lar den starte med et smell som samtidig satte i gang en uopphørlig endringsprosess. Fra de mest grunnleggende trekkene ved jordens geologi (f.eks. kontinentenes plassering i forhold til hverandre), til utformingen av landmassenes, grove struktur (fjell, dal, strandlinje), og videre til den lokale vegetasjonens struktur: På alle nivåer er jorden i uopphørlig bevegelse og forandring.
Betyr det at vår forestilling om stedets, landskapets, omgivelsenes ro, immobilitet, permanens er en regulær illusjon, slagg i vår forestillingsverden som er blitt værende igjen fra en førmodeme og førvitenskapelig kunnskapssituasjon? Er det rester av en tenking som ikke bør få gripe inn i tenkingen vår om sted i den grad denne har ambisjoner om å være nettopp tenking?
En slik diagnose opererer med et begrep om sted og omverdenen som er løskoblet fra, og ikke tar hensyn til, måten som kroppen formidler oss til den fysiske
omverdenen. Heller enn å forankre forestillingen vår om omverdenens ro i et førvitenskapelig verdensbilde, kan vi forankre den i kroppen, i kroppens erfaring av de fysiske omgivelsene. At en slik omverdensforståelse har likhetstrekk med en førvitenskapelig naturtenking, kan taes som en indikasjon på at den
førvitenskapelige naturtenkingen selv hadde en slik kroppslig forankring.
Forståelsen av omgivelsene som uforanderlige, som permanente, er næret av den fysiske omverdenens veldige størrelse, den fysiske omverdenens kolossale
utstrekning i forhold til oss selv. I erfaringen av denne utstrekningen er vi henvist på vår egen størrelse, vår egen kropps størrelse, og kroppens evne til å ta seg omkring i denne omverdenen på det som er kroppens eget vis, ved å gå.
Erfaringen av omverdenens veldige størrelse skylder vi det store stedet, stedet som kosmos, med jorden under oss og himmelen over oss. Relativt til det store kosmiske stedet er mennesket lite, uansett hvordan det enkelte menneskets størrelse er relativt til andre mennesker.
Opplevelsen av den fysiske omverdenen som noe uforanderlig er også forankret i det veldige tidsrommet som naturprosessene foregår over. Her er vi også henvist på vår egen kropp, det tidsperspektivet som er gitt oss i og med vår egen kropps forgjengelighet. De endringsprosessene som kontinuerlig finner sted i naturen, som ingenting i verden er unndradd, unndras for det meste vår erfaring fordi vi med vår kropps tid ikke kan ta inn det tidsperspektivet slike endringer slår opp.
Rommets veldige størrelse og naturprosessenes tid samvirker til å gjøre omverdenen til det stabile og permanente. De forandringene vi erfarer i omverdenen og i landskapet, som vi blir gitt å forholde oss til innenfor det tidsperspektivet som et menneskelivs lengde slår opp, er lokale forandringer innenfor en ramme, en totalitet som er uforandret. Lokale, små forandringer svelges unna og forsvinner i den store, uforandrete totaliteten.
Erfaringen av den fysiske omverdenens ro er avledet av opplevelsen av dens permanens, men også dens ubevegelighet. Den moderne, vitenskapelige
kunnskapen om verden sier oss at jorden slett ikke er ubevegelig. Ikke bare sirkler den i bane rundt solen, den dreier også rundt sin egen akse. Men igjen uttrykker vitenskapen seg om verden på måter som ikke finner gjenklang i vår kroppslige tilgang til den. Klodens rundgang rundt solen, og dens dreiing om sin. egen akse, er ikke bevegelser vi forholder oss til kroppslig. De er tvert imot unndradd vår egen erfaringsverden, det samspillet som er mellom kropp og omgivelser. De bevegelsene jorden er i, er kroppen med i, og de registreres ikke som bevegelser for kroppen. I vår erfaringsverden er landskapet det immobile rommet som vår egen forflytning foregår i. Det er rammen omkring vår egen mobilitet, en
stasjonær ramme som våre· egne bevegelser avtegner seg mot, bevegelsene våre på stedet, fra sted til sted, i landskapet.169
169Erfaringen av stedet eller landskapet som den stasjonære ramme omkring våre bevegelser, nedfeller seg paradoksalt nok også i forestillingen om at vi på stedet alltid er midt i. Det er den store omgivende totaliteten, kosmos, vi alltid er midt i. Det er kanskje i lys av denne forestillingen vi bør forstå tanken om at hele verden blir et hjem ved.at vi finner oss et hjem i verden.
Når vi glemmer tiden ansikt til ansikt med landskapet, er detcmtakelig i kraft av denne kroppslige formidlingen. Som den immobile og stabile rammen omkring vår egen mobilitet og instabilitet, får landskapet en eksistensiell rolle: Det gjør vår egen instabilitet og forgjengelighet mindre påtrengende. Vi ser oss selv som del av det uforgjengelige landskapet, og får gjennom det del i uforgjengeligheten.
Tidens tilsynekomst på stedet
Det er altså trekk ved vår erfaring av stedet og rommet som taler for Løgstrups tanke om tiden som rommets motsetning. Likevel oppfatter jeg den som vanskelig å opprettholde, fordi den tar utgangspunkt i en forståelse av tiden som
utelukkende lineær og fremadskridende, og som alliert med død - med bevisstheten vår om oss selv som dødelige - og dermed med forgjengelighet.
Riktignok har tiden slik vi erfarer den, slik vi erfarer tilværelsen som en tilværelse i tid, en sHk dimensjon, men ikke alle sider ved måten den griper inn i vår
tilværelse på står i forgjengelighetens tegn. Nettopp variasjonene i måten tiden kommer til syne for oss på på stedet, gir oss grunn og grunnlag for å nyansere Løgstrups tidsforståelse.
I første delen av dette kapitlet lå vekten på å vise fram tiden som stedsformende og stedsskapende, i den forstanden at et sted kan komme oss i møte som dette partikulære stedet i kraft av dets historie. Vi vet ikke hvor vi er med mindre vi kjenner til denne historien. Fortiden er her en forutsetning for stedets karakter av å være et sted og dets karakter som et sted på en måte som er uforenlig med tanken om at det fortidige er tapt og at tid er identisk med forgjengelighet. Likevel blir motsetningen i noen grad innfridd i den forstanden at det er stedet- det stedet som fortiden har skapt - som bevarer fortiden og gjør den tilgjengelig for oss.
Motsetningen som ligger under og styrer Løgstrups tidsoppfattelse, er motsetningen mellom to måter å forholde seg til verden på. Den ene er
handlingsorientert, formåls- og framtidsrettet, selektiv og interessestyrt i
sansningen. Den andre er kontemplativ, inntrykksvar, løsrevet fra formålsriket, og båret oppe av sansemessig åpenhet. Den første måten å forholde seg til verden på inngår ifølge Løgstrups forståelse i en allianse med tiden. Den ubønnhørlig
fremadskridende tiden er dens medium. Den samme ubønnhørlig fremadskridende tiden har imidlertid tilintetgjørelsen gjemt i seg som
endepunktet, og alle våre bestrebelser langs tidsaksen, i allianse med tiden, blir til slutt innhentet av den. Kontemplasjonen, den åpne sansningen, inntrykksvarheten for innfallets orden, finner også sted i tid, men søker utover det formålsbestemte, mot en orden som er hevet over forgjengelighetens lov som den fremadskridende tiden bærer bud om.
Dermed blir tiden i Løgstrups forståelse underkastet vår vilje og våre formål, og nedfeller seg i ,de episke linjene i livene våre og i historien. Som vist kommer imidlertid tiden til syne på stedet på måter som knapt er tilordnet tilværelsens drama og vendepunkter som ubønnhørlig viser framover og ingen veg tilbake.
Tiden kommer til syne på stedet ikke minst som stedets rytme, og den er nedfelt i stedet i kraft av den skikkelsen den gir til stedets rytme. Rytmen bærer oppe livet på stedet. Rytmen er selv båret oppe ikke av vendepunktene, men av
tilbakevenningspunktene: De kvalitativt forskjellige stundene som dagen er delt i, og som skaper sammenheng mellom dagene på tvers av tidens ubønnhørlige bevegelse framover. Som rytmebærer er ikke morgenen et unikt og aldri
tilbakevendende punkt på en tidsakse, men en alltid tilbakevendende stund, en tilstand, med et spesifikt og gjentagbart innhold, uten noen nøyaktig
tidsavgrensing. Den norske sosialantropologen Anders Johansen kaller denne typen stunder tidsmaterier. Tidsmaterier kan ikke gis noen definitiv kvantitativ bestemmelse, bare en kvalitativ:
"Melketid", "leggetid", "solnedgang" og "skumring" har ingen bestemt lengde.
De er heller ikke klart definerte punkter i tid som gjør det mulig å betegne tidsrommene mellom dem. Det går ikke an å spesifisere en lengde for noen av dem ved å dele dem opp i eller legge dem sammen med andre. Jeg kan ikke angi presist når skumringen begynner og når den slutter. Jeg kan ikke vite hvor mange
"leggetider" eller "solnedganger"170 det går på en "kveld": Jeg vinner ikke fram til en klarere oppfatning av "kveldens" varighet ved å si at den består av
"solnedgang", "melketid", "skumring" og "leggetid".
Når jeg sier "leggetid", sikter jeg noen ganger til stunden da jeg kryper til køys, andre ganger til hele fasen med klesskift og tannpuss og
forberedelse til neste morgen, like til jeg slukker lyset for å sove. Med
"solnedgang" mener jeg kanskje selve øyeblikket da solen dukker ned under horisonten, eller hele prosessen fra himmelen begynner å rødme til de siste solstrålene er borte fra åskammen. Og denne mangelen på presisjon bekymrer meg aldri, for det er ikke inntrykk av varighet jeg er ute etter å formidle når jeg tyr til slike ord.171
Slike stunder, som er definert ved innhold heller enn varighet, føyer seg sammen og gir det Johansen kaller et tidsbilde, som er formet av stundenes varierende tetthet, fylde eller intensitet:
De travleste, eller rituelt mest betydningsfulle deler av dagen, er som regel tett punktuert; de relativt begivenhetsløse faser, og framfor alt natten, kan være lange strekk av helt umarkert tid.
(.
..
)Tidsbildet formgis av aktivitetsmønsteret- ikke omvendt. Dagens tid viser, på mer eller mindre eksplisitt vis, til de viktigste gjøremål som finner sted "i dagens løp"- og markerer deres rytme.172
Dette tidsbildet tar opp i seg tiden slik den gir rytme til stedet. Denne rytmen, dette tidsbildet, kan ikke fanges opp hvis vi har et bilde av tiden som· en ugjendrivelig fremadskridende bevegelse. Det rytmiske skapes gjennom
hendelsenes henvisning til andre hendelser, deres innbyrdes likhets-, kontrast- og komplementaritetsforhold, på kryss og tvers av den kronologiske ordenen til hendelsene. Å tenke dette tidsbildet er å bryte opp det kronologiske forløpet, å samle hendelser og stunder på tvers av kronologien.
Tidens rytmiske vekslinger på det udramatiske dagliglivets plan er derfor ikke
170Teksten sier her "soloppganger", men det framgår av sammenhengen at dette er en forveksling.
171Anders Johansen: "Dag, time, stund", Dugnad 3/41990, Volum 16, s. 35/36
172op.cit. s. 34
underkastet tidens ubønnhørlige fremadskridende gang. Heller enn å være punktuert av vendepunkter, er denne tiden punktuert av gjentakelser og
tilbakevendinger. Heller enn å bære bud om tilintetgjørelse og destruksjon, står den i fornyelsens og gjenfødelsens tegn. Det er den gjentatte hendelsen som åpner for dette perspektivet på tiden. Den gjentatte hendelsen romliggjør tiden. Nettopp dette aspektet ved tiden blir framhevet både av Proust og av Thoreau. Rommet har samlet opp i seg det tiden, slik den kommer til syne i tilintetgjørelsens perspektiv, har tatt.
Mer markert hos Thoreau enn hos Proust er den gjentatte hendelsen satt inn i en syklus, og det er denne sykliske dimensjonen ved tiden som romliggjør den.
Morgenarbeidets søk etter en begynnelse, og nednoteringen av alle forandringene, sikter mot å innplassere alle forandringene i et bilde slik at den uforanderlige dimensjonen ved det kronologiske forløpet trer fram. Slik viser Thoreaus kalender utover tiden kronologisk forstått, og henimot det tidløse. Men denne tidløsheten nås ikke i opposisjon til og i motstand mot tiden. Tvert imot nås den for det oppmerksomme blikket som ser dypt nok, oppmerksomt nok, med tilstrekkelig minne og hjelpemidler for minnet, henimot tiden slik den kommer til syne og utfolder seg på stedet. Sett fra stedet kommer tiden til syne som gavmild, og som grunnlag for å transcendere våre egne prosjekter og vår formålsrettethet: Å se hen mot en annen rikdom i verden enn den vi selv bringer til den. Stedet er båret oppe av det Eliade kaller hellig tid, og hellig tid står ikke i destruksjonens og tilintetgjørelsens tegn:
... by its very nature sacred time is reversible in the sense that, properly speaking, it is a primordial mythical time made present.Every religious festival, any
lithurgical time, represents the reactualization of a sacred event that took place in a mythical past, "in the beginning." Religious participation in a festival implies emerging from ordinary tempora! duration and reintegration of the mythical time reactualized by the festival itself. Hence sacred time is indefinitely recoverable, indefinitely repeatable.173
173Mircea Eliade: The Sacred and the Profane: the Nature of Religion, Harcourt Brace Jovanovich, San Diego, New York, London 1959, 1987, s. 68-69
Med Løgstrup må vi derfor si at det romlige, og stedet slik det kommer til syne i vår romlige formidling til verden, tilbyr oss et annet perspektiv på tilværelsen enn forgjengelighetens. Mot Løgstrup må vi si at det ikke er i oppstand mot tiden, men gjennom kontemplasjon av tiden slik vi erfarer den på stedet, at vi formidles til til dette perspektivet. Det uflyttelige kommer til oss på stedet i kraft av rommets veldige størrelse og ubevegelighet relativ til vår størrelse og bevegelighet. Det tidløse er til stede på stedet i kraft av stedets vekslende og tilbakevendende tider.
Dette sjiktet i erfaringen av tiden på stedet kan vi vende mot det perspektivet på tilværelsen som erfaringen av den ubønnhørlige og tilintetgjørende tiden trekker opp. Den varighet, stabilitet og permanens som stedet gir oss del i, får vi del i like mye takket være stedets tid som dets rom.
4. SAMFUNN OG STED
Hendelsen gjør stedet til et åsted, et åsted for menneskelivets utfoldelse, for
menneskesamfunnets utfoldelse. I dette kapitlet vil samfunnet på stedet være vegen inn i stedsbegrepet. Menneskene på stedet, relasjonene menneskene imellom,
fellesskapsformene og institusjonene som regulerer disse formene, er aspekter ved stedet. Et blikk som sikter mot å se langt både i hva som teller som steder og hva steder teller som, må fange opp også de verdiene som det sosiale livet bringer til stedet: Se dem som stedsverdier.
For selve grunntanken som har styrt framstillingen så langt, nemlig at stedet formidler mellom det naturgitte og det menneskeskapte, representerer det sosiale aspektet ved stedet en vanske. Slippes den menneskelige og mellommenneskelige utfoldelsen inn i bestemmelsen av hva et sted er, synes det vanskeligere å
fastholde tanken om stedet som manifestasjonen av noe gitt. Spørsmålet som vil styre framstillingen er om den fysiske grunnen også er delaktig i de
mellommenneskelige båndene på stedet.