Tidsbruk og arbeidssituasjon

Vi spurte aktørene om i hvilken grad kandidatene får jobbe tilmålt tid med doktorgradsprosjektet i bedriften. 46,8 prosent av kandidatene svarer «Jeg får primært jobbe tilmålt tid med Nærings-ph.d.-prosjektet, men må av og til bistå bedriften med andre arbeidsoppgaver»; en arbeidsmengde som ikke er avtalt på forhånd (Tabell 4.15). 40 prosent av kandidatene arbeider med prosjektet sitt på en mer forutsigbar måte. Med det mener vi at de enten kun jobber med Nærings-ph.d.-prosjektet, eller at de jobber med prosjektet og andre oppgaver i bedriften ut fra en avtale der tidsbruken er regulert. 12,8 prosent av kandidatene oppgir imidlertid at det er vanskelig å jobbe med doktorgradsprosjektet fordi de blir oppfordret/pålagt å ta tak i andre arbeidsoppgaver i bedriften.

Bedriftslederne derimot har et mer positivt inntrykk av kandidatenes arbeidssituasjon. Fra deres ståsted får kandidatene i stor grad jobbet kun med prosjektet sitt, og det er stor diskrepans mellom bedriftsrepresentanter på den ene siden og kandidater/veileder fra gradsgivende institusjon på den andre, mht. vurdering av hvorvidt det er vanskelig for kandidatene å jobbe tilmålt tid med prosjektet, da kandidatene blir oppfordret til/pålagt å bruke tid på andre arbeidsoppgaver.

Tabell 4.15 I hvilken grad får du/syns du kandidaten får jobbe tilmålt tid med Nærings-ph.d.-prosjektet i bedriften sin? (prosent)

Kandidat Bedrift UoH

Jobber kun med Nærings-ph.d.-prosjektet 21.1 40.0 22.5

Jobber med prosjektet et avtalt antall timer/stillingsandel, og

har et bestemt antall timer der andre oppgaver gjøres 19.3 24.6 26.3

Jobber primært tilmålt tid med Nærings-ph.d.-prosjektet, men

må av og til bistå bedriften med andre arbeidsoppgaver 46.8 33.9 26.3

Vanskelig å jobbe tilmålt tid med Nærings-ph.d.-prosjektet da

det oppfordres/blir pålagt å ta tak i bedriftens daglige oppgaver 12.8 1.5 20.0

For tidlig å si 0.0 0.0 5.0

N 109 130 80

Kandidatene med lengst fartstid i bedriftene er den gruppen som i størst grad av og til må bistå bedriften med andre arbeidsoppgaver (73,3 prosent) – og i minst grad får jobbe kun med Nærings-ph.d.-prosjektet (6,7 prosent). Det faktum at de er såpass erfarne, gjør dem kanskje enda mer uunnværlige i den daglige driften, og kanskje føler de et enda sterkere ansvar for å ta tak i andre oppgaver ved behov enn hva en nyere ansatt vil gjøre.

Det er de nyansatte kandidatene som har den klart høyeste andelen som kun jobber med Nærings-ph.d.-prosjektet: 39,4 prosent. Høyest andel som mener det er vanskelig å få jobbet med prosjektet sitt (22,9 prosent), finner vi blant de som har vært ansatt i 2-8 år. Denne gruppen har samtidig den

høyeste andelen som jobber med prosjektet og andre oppgaver i bedriften ut fra en tidsbruksavtale (25,7 prosent).

Vi ser ikke noe entydig mønster for kandidatenes opplevelse av dette mht. bedriftsstørrelse. I de minste bedriftene (1-4 ansatte) finner vi både den laveste andelen som syns det er vanskelig å jobbe tilmålt tid (8,3 prosent) og den høyeste andelen som av og til må bistå med andre oppgaver (66,7 prosent), samt den høyeste andelen som jobber kun med prosjektet (25 prosent) (som er likt med hva tilfellet er for bedrifter med mer enn 100 ansatte; 26,1 prosent). Men i forhold til det vi ovenfor kalte for

«ordnede forhold», så er andelen klart størst i de aller største bedriftene (over 100 ansatte) der 40,4 prosent får jobbe kun med prosjektet, mens 34,6 prosent jobber ut fra en avtale som regulerer

tidsbruken. I disse bedriftene er det kun 25 prosent som sier de av og til må bistå bedriften med andre arbeidsoppgaver, som er klart lavest sammenlignet med mindre bedrifter. Det er i bedrifter med 11-19 ansatte vi finner den høyeste andelen som syns det er vanskelig å jobbe tilmålt tid med prosjektet sitt (23 prosent). Vi merket oss også at prosjekter som er initiert av bedriften alene har den høyeste andelen respondenter som mener at kandidatene av og til må bistå bedriften med andre

arbeidsoppgaver. I de prosjektene der gradsgivende institusjon har vært med å utvikle prosjektet, finner vi til forskjell den høyeste andelen som svarer at kandidaten får arbeide med prosjektet ut fra en avtalt timebruk.

På bedriftssiden er det en viktig forskjell ut fra FoU-intensitet. I de mest FoU-intensive bedriftene (der så godt som alle arbeider med FoU), er det mest vanlig at kandidatene av og til må bistå med andre arbeidsoppgaver (51,7 prosent oppgir dette). Vi spurte bedriftsveilederne om hva disse «andre oppgaver» som kandidatene også må utføre i bedriften mens de holder på med

Nærings-ph.d.-prosjektet bestod i. Primært dreide det seg om annet FoU-arbeid²⁶. Et slikt krysspress er strengt tatt ikke unikt for Nærings-ph.d.-ordningen. Stipendiater ved universiteter og høgskoler opplever også problemer med skjerming av tid til arbeid med avhandlingen, eksempelvis gjennom pliktarbeidet, som hovedsakelig dreier seg om undervisningsoppgaver.

Nærings-ph.d.-ordningen krever at kandidaten skal tilbringe ett år fysisk ved henholdsvis gradsgivende institusjon og i bedriften. Det åpnes imidlertid for at disse periodene ikke trenger å være

sammenhengende. Det er tre måter å praktisere dette på med tilnærmet like stort omfang (Tabell 4.16): enten har kandidaten lange, sammenhengende opphold ved gradsgivende institusjon, eller kandidaten har mange korte opphold ved institusjonen. Den tredje måten innebærer at aktørene tolker kravet fleksibelt – som også kan bety at man ikke vektlegger at kravet om opphold skal innfris. Fra casestudiene fremgikk det at det i flere prosjekter var vanskelig å innfri kravet om ett år ved henholdsvis gradsgivende institusjon og bedrift. I enkelte bedrifter fikk vi høre at dette ikke var realistisk, dvs. at det verken ble vurdert som mulig eller «nyttig» for bedriften å sende en ansatt avgårde over lengre tid for å være ved et universitet. Enkelte kandidater påpekte også at kravet er vanskelig å innfri, fordi det er vanskelig å få aksept for å være så lenge/ofte borte fra bedriften. I de fleste casene prøvde man imidlertid å innfri kravet, men innså i noen tilfeller at det ikke gikk. I andre prosjekter gjorde man seg derimot tidlig opp en formening om at kravet om ett års opphold ved gradsgivende institusjon ville være urealistisk, og la derfor heller opp til at kontakt mellom kandidat og universitet kunne skje gjennom e-post/telefon, samt kortere besøk ved gradsgivende institusjon i anledning doktorgradskurs.

Tabell 4.16 Hvordan disponerer kandidaten tiden mellom bedrift og gradsgivende institusjon?

(%)

Kandidat Bedrift UoH

Kandidaten er på gradsgivende institusjon i sammenhengende

perioder av lengre varighet 32.7 33.9 32.5

Kandidaten er på gradsgivende institusjon i flere perioder

av kortere varighet 30.8 32.3 35.0

Kriteriet om ordningen om opphold i bedrift og ved gradsgivende

institusjon tolkes fleksibelt i dette prosjektet 36.5 33.9 32.5

N 107 62 80

Til tross for at vi i casestudiene fikk høre om bedrifter som tilnærmet bevisst valgte ikke å innfri kravet om minst ett års opphold ved gradsgivende institusjon, så ser dette mer ut til å være unntaket enn regelen for prosjektene samlet sett. Vi spurte kandidatene om de har oppfylt/kommer til å oppfylle kravet om minst ett års opphold begge steder. Det er kun 13 prosent av kandidatene som oppgir at kravet ikke er innfridd/vil innfris. Her er det ingen forskjell mht. bedriftsstørrelse, men det er mer vanlig å oppfylle kravet i de prosjektene der gradsgivende institusjon har vært med å utarbeide den faglige prosjektbeskrivelsen. Et interessant funn er at kravet ikke innfris i nesten 30 prosent av prosjektene innen medisin og helsefag, mens det i de to andre store faggruppene teknologi og

matematikk/naturvitenskap kun er brudd på denne regelen i svært få tilfeller (hhv. 4,3 og 2,9 prosent av prosjektene).

Argumentene for ikke å oppfylle kravet synes primært å være faglige; enten at nødvendig utstyr enten er ved gradsgivende institusjon eller i bedrift, og det gjør at kandidaten må bruke tiden sin der, eller at kandidaten har hatt forskeropphold ved andre akademiske institusjoner som til sammen utgjør ett år.

Men enkelte argumenterer for at kravet ikke innfris fordi de ikke ser nødvendigheten av det, og at det er sløsing av tid. En bedrift argumenterer dessuten for at den burde fritas for dette kravet da det er en FoU-bedrift med alle nødvendige fasiliteter for forskning internt i bedriften. En annen bedrift sier det slik: «Arbeidet er av eksperimentell art, med eksperimentell oppstilling bygd opp i bedriften. Det er

26 56 bedriftsrepresentanter (73,7 prosent) svarte dette. 26,3 prosent svarte «Daglige driftsoppgaver» (n=20), 14,5 prosent svarte «Opplæring av andre ansatte» (n=11), 14,5 prosent svarte «Løpende håndtering av henvendelser utenfra og lignende daglige/uregelmessige aktiviteter» (n=11), 4,0 prosent svarte «Ledelse» (n=3), 9,2 prosent svarte «Andre oppgaver» (n=7).

tidkrevende arbeid, som må gjøres i flere runder, for å sikre signifikans. Det vurderes som viktigere å oppnå solide faglige resultater, enn å oppfylle det formelle kriterium om ett års opphold ved

universitet». Det at flere bedrifter og kandidater ikke ser nødvendigheten eller forstår begrunnelsen for regelen om opphold også ved gradsgivende institusjon, gjør at vi mener praktiseringen av denne regelen i større grad bør holdes under oppsikt av Forskningsrådet.

I enkelte tilfeller er bedriften lokalisert ved campus til gradsgivende institusjon, noe som i praksis vil gi flytende grenser. Mer private grunner som familieforhold blir dessuten trukket frem, særlig i de tilfeller der det er lang avstand mellom bedrift (og bopel) og gradsgivende institusjon. Men mange

argumenterer for at de er «tilstrekkelig mye» på gradsgivende institusjon uten at de nødvendigvis praktiserer regelen om minst ett års opphold så strengt: «Det spørs litt hvordan man tolker kravet. Skal man sitte på et kontor på universitetet i ett år tilsammen? I så fall er ikke kravet oppfylt for min del.

Men jeg har vært innom universitetet for å jobbe og delta på møter gjennom hele prosjektet»..

Vi spurte bedriftsrepresentantene om de oppfatter dette kravet som et problem, ut fra en antakelse om at mange bedrifter ser det som vanskelig å la en medarbeider være borte fra arbeidsplassen i ett år.

7,8 prosent svarte at dette var svært problematisk, 31 prosent svarte at det var litt problematisk, og 59,7 prosent svarte at det ikke var et problem (1,6 prosent svarte vet ikke). Disse svarene varierte ikke med størrelsen på bedriftene.