I samfunnsfagbøkene er det flere bøker som omhandler terrorhandlingene på norsk jord. Dette gjelder hovedsakelig bøkene som er skrevet etter 2011, men det er også noen eksempler i bøker som er skrevet før 22. juli at terrorisme og ekstremisme også knyttes til høyreekstremisme. I Monitor 1 Samfunnskunnskap (Berner og Borge 2006) knyttes ekstremisme for eksempel både til islam og til nazister og rasister: «Ordet nasjonalisme er i dag ofte sett på som et negativt ladet ord. De som kaller seg selv nasjonalister, er ofte ekstremister, personer med ekstreme holdninger, som rasister og nynazister» (s. 24).
Selv om terror først og fremst tematiseres i sammenheng med muslimer og islam i bøkene vi har kartlagt, er det som i historiebøkene, også mange eksempler i samfunnsfagbøkene der forfatterne ønsker å utfordre den tette koblingen mellom terrorisme og muslimer. Dette gjøres blant annet ved å stille spørsmål ved hvem og hva vi oppfatter som en terrorist. I boken Matriks 8 (Andersen m. fl. 2006) gjøres dette i delen som omhandler kildekritikk. I teksten til et bilde av menn med bind for øynene med våpen rettet mot seg, står det følgende:
Terrorister eller motstandsfolk? Ordene TV og aviser velger, kan gi tydelige signaler om hva de mener om en sak – og er med på å påvirke hvordan vi ser verden. […] Skal man for eksempel kalle en gruppe som sprenger bomber for å frigjøre landet sitt, for terrorister – eller for motstandsgrupper? Forskjellen er stor (Matriks 8 / Andersen m. fl. 2006, s. 24).
I Standpunkt (Westersjø m. fl. 2009) problematiser forfatterne sammenhengen mellom terror og muslimer, gjennom å knytte det til stereotypier:
Under avsnittet om stereotypier var vi inne på at stereotypier er en form for oss-og-dem-tankegang. Det har vist seg at internasjonal terrorisme har bidratt til slik stereotypitankegang de siste årene. Dette er en utfordring for det flerkulturelle samfunnet verden over. Etter flere terroristanslag de senere årene har skepsisen til innvandrere økt, og særlig til muslimer. I internasjonal politikk, lokalpolitikk og medier blir det brukt et språk som er tuftet på denne oss-og-dem-tankegangen. En snakker gjerne om «de andre» som en enhetlig gruppe, som asylsøkere, innvandrere, muslimer og så videre. «De andre» står i motsetning til «vi som bor her», som oppfattes som tydelige enkeltmennesker med individuelle behov. I et samfunn som deles opp i «oss» og «dem», blir det stadig mindre plass til de andre (Standpunkt / Westersjø m. fl. 2009, s. 231).
I tekstutdraget over lykkes forfatterne i å aktualisere den internasjonale terroren «der ute», til det flerkulturelle Norge. Stereotype oppfatninger av hvem som typisk er en terrorist, skaper utfordringer som ekskludering og skepsis også i Norge.
I samfunnsfagsbøkene er det også forsøk på å problematisere oppfatningen om at det er en krig mellom sivilisasjoner. I sammenheng med beskrivelser av voldsomme reaksjoner hos muslimer på karikaturtegningene i 2005 og den islamkritiske filmen som ble lagt ut på YouTube i 2012, vektlegger forfatterne ulike tolkninger av disse
fenomenene. Et eksempel er hentet fra Fokus (Haraldsen og Ryssevik 2013):
Enkelte har tolket den økende spenningen mellom den islamske delen av verden og Vesten som et sammenstøt mellom to konkurrerende sivilisasjoner. På den ene siden står den islamske verden, der religionen har fått økt betydning de senere årene, og der flere land er styrt av religiøse ledere. På den andre siden står en vestlig kultur preget av sekularisering og liberale ideer om ytringsfrihet og individets rett til å si og mene hva man vil. […] Det finnes likevel mange som advarer mot å tolke disse og tilsvarende hendelser som en tiltakende kamp mellom to sivilisasjoner. I flere islamske land var det få eller ingen reaksjoner på tegningene, og i Europa stod representanter for islamske innvandrermiljøer fram og forsvarte ytringsfriheten. De dramatiske reaksjonene i enkelte islamske storbyer var ikke representative for den islamske verden som helhet, ble det hevdet. I Danmark og Norge ble hendelsene en påminnelse om at ytringsfriheten nødvendigvis ikke innebærer en rett til å støte andre mennesker. Eller som FNs daværende generalsekretær Kofi Annan uttrykte det: «Kulturer skal ikke kollidere, de skal lære av hverandre» (Fokus / Haraldsen og Ryssevik 2013, s. 252).
I bøkene som er skrevet etter 2011 sammenlignes terroren i Norge med internasjonal terror. Her vektlegger forfatterne «vår» overraskelse over at terroristen var en av oss. Samtidig viser forfatterne at det er en rekke likheter mellom den internasjonale terroren og terroren vi opplevde på norsk jord, som her i Fokus:
Den 22. juli 2011 ble dagen da begrepet terror fikk en helt ny og konkret betydning for det norske folk. Bomben i regjeringskvartalet og massedrapene på politisk aktiv ungdom på Utøya fikk oss i løpet av noen uvirkelige ettermiddagstimer til å innse at også vi, i det fredelige landet Norge, kan bli rammet av terror. I de første kaotiske timene etter at bomben smalt, trodde de fleste at ugjerningene var utført av Al-Qaida. I så tilfelle ville hendelsene i Oslo føyd seg inn i rekken av tidligere terrorangrep i New York (2001), Madrid (2004) og London (2005). Antakelsen viste seg raskt å være feil. Denne gangen var det ikke radikale islamister som stod bak, men en norsk mann på 32 år som opererte alene. […] Selv om den norske anti-islamisten Breivik og Al-Qaida ideologisk står på hver sin side, er det en del likhetsstrekk mellom de dramatiske hendelsene i Oslo sommeren 2011 og terroraksjonene i New York, Madrid og London noen år tidligere. I alle tilfellene handler det om ekstremt voldelige aksjoner som er utført for å fremme en bestemt politisk sak ved hjelp av frykt. Det er dette som er selve definisjonen på terrorisme (Fokus / Haraldsen og Ryssevik 2013, s. 248-9).
Som i historiebøkene er det få som forklarer terrorisme med religion.
Teoriene om årsaker og motiver bak terror og ekstremisme tar utgangspunkt i hva vi tidligere i kapittelet omtalte som ytre motiver.
Det vil si politiske, økonomiske og sosiale interesser. Et eksempel på dette finnes i Standpunkt (Westersjø m. fl. 2009):
Ofte kan vi ha behov for å forklare ubegripelige forhold eller hendelser på en enkel og forståelig måte. Terrorangrepet mot USA 11. september 2001 er et eksempel på en tragisk og ubegripelig hendelse som den vestlige verden hadde et sterkt behov for å forklare. Terroristene var selvmordsaktivister. Hvorfor gjorde de det? En av forklaringene går på at selvmordsterrorisme er knyttet til religion og i særlig grad til islam. Men det viser seg likevel at selvmordsterrorisme ikke nødvendigvis er forårsaket av religion. Flere selvmordsterrorister er sekulære (ikke-religiøse), og motivasjonen er først og fremst politiske mål. Forklaringen som knytter selvmordsaksjoner til religion, tilbyr likevel noe som er enkelt og forståelig (Standpunkt / Westersjø m. fl. 2009, s. 203).
Et tilsvarende eksempel finnes i Streif (Arnesen m. fl. 2009):
Mange folkegrupper er utsatt for økonomisk, politisk, etnisk eller religiøs diskriminering i den staten de lever i. Unge mennesker fra slike grupper har små muligheter til å få utdanning og arbeid. Denne fortvilte situasjonen kan gi grobunn for terrorisme (Streif / Arnesen m. fl. 2009, s. 220).
I Delta! (Holgersen m. fl. 2013) er det de ytre motivene som vektlegges i beskrivelsen av Breiviks terrorhandlinger. Motstand mot innvandrere og dagens innvandringspolitikk er her sentralt:
Mannen som sto bak terrorangrepet 22. juli 2011, begrunnet terroraksjonen med at han var misfornøyd med innvandringspolitikken. Gjennom terrorangrepet ville han drepe mennesker han var uenig med, og skremme andre fra å delta i debatten.
Retten til å kjempe for det du mener er riktig, er en viktig rettighet i et demokrati.
Et terrorangrep som retter seg mot mennesker som ønsker å delta i samfunnsdebatten, er derfor ikke bare et angrep på enkeltmennesker, men også et angrep på demokratiet som styreform. Den mest effektive måten vi kan forsvare demokratiet på mot et slikt angrep, er å ikke la oss skremme, men fortsette å delta (Delta! / Holgersen, Iversen og Kosberg 2013, s. 8).
I et avsnitt om hat på nettet viser de samme forfatterne at holdningene Breivik har, som anti-innvandring og hat mot muslimer, også eksisterer i den norske befolkningen.
Det finnes mange nettsteder som prøver å skape et bilde av at Europa er i ferd med å bli tatt over og «islamisert» av innvandrere fra muslimske land. Det var en slik forestillingsverden, spredt gjennom Internett, som lå bak terrorangrepet som drepte 77 mennesker i Norge 22. juli 2011 (Delta! / Holgersen, Iversen og Kosberg 2013, s. 75).
Vektlegging av ytre motiver og eksterne årsakene til terror og ekstremisme i læremidlene, reflekteres i hvordan bekjempelse av terror tematiseres. Som i historiebøkene er det et fokus på strukturelle forhold, som urettferdig fordeling, manglende rettigheter og vestens ideologiske og politiske rolle som adresseres – som her i Ny agenda (Borge m. fl. 2009):
Årsakene til terrorisme er til dels de samme som for krig, for eksempel undertrykkelse av etniske eller religiøse grupper. Når minoriteter systematisk blir fratatt rettighetene sine eller ikke får utøve sin egen kultur eller religion, kan det føre til at enkelte grupper tar i bruk voldshandlinger mot flertallet og mot myndighetene. Det har vært tilfellet i Sri Lanka. Mangel på demokrati og sivile rettigheter er også viktige forutsetninger for terrorisme. I enkelte stater finnes ikke vanlige demokratiske kanaler. Opposisjonen slipper ikke til i massemediene, som er underlagt staten, og som blir sensurert. Hvis det ikke er mulig å organisere seg, og hvis demonstrasjoner er forbudt, er det ikke mange muligheter til å få politisk innflytelse. Grupper av unge opposisjonelle kan føle stor frustrasjon over at ingenting nytter. For noen kan terror framstå som den mest effektive veien til å få til forandring (Ny agenda / Borge m. fl. 2009, s. 275).
Selv om bøkene vektlegger samfunnsmessige forhold som mer demokrati og åpenhet når terrorbekjempelse beskrives i en norsk kontekst, er det likevel noen forskjeller. I beskrivelsen av hvilke virkemidler som kan forhindre terror etter 22. juli, vektlegger for eksempel forfatterne av boken Fokus (Haraldsen og Ryssevik 2014) også betydningen av stereotypier:
Kommunikasjon på nettet viser at det finnes dem som støtter ideene, og til og med handlingene, som massemorderen bak terrorangrepene står for. Få vil gi åpent uttrykk for den type meninger, men det er ingen tvil om at de finnes (…) I sin
ytterste konsekvens kan stereotypiene bygge opp fiendebilder som igjen kan danne grunnlag for alvorlige konflikter, hat og terrorisme. Derfor er det viktig å bekjempe negative fordommer og stereotypier. Kunnskap og innsikt har vist seg å være effektive virkemidler i så måte. Hva med de mest ekstreme oppfatningene og fordommene bør de få komme på trykk og bli lyttet til, diskutert og motsagt ute i samfunnet? Eller skal ekstremistene nektes adgang til diskusjonsfora på nettet og ikke få komme til orde i avisene? Denne typen spørsmål stod i fokus i tiden etter terroranslagene mot regjeringskvartalet og Utøya 22. juli 2011 (Fokus / Haraldsen og Ryssevik, 2013, s. 71).
En konsekvens av et fokus på negative holdninger og fordommer som forklarende faktorer, er at bekjempelse av terror behandles gjennom individorienterte løsninger, som for eksempel økt kunnskap.
Bekjempelsen av terror i en norsk kontekst skiller seg dermed fra den mer strukturorienterte tilnærmingen til bekjempelsen av internasjonal terror. Som vi har beskrevet i dette kapittelet vektlegges strukturelle forhold, som urettferdig fordeling, manglende rettigheter og vestens ideologiske og politiske rolle, som forklarende faktorer på internasjonal terror.