I alle landene hvor det har skjedd regressive endringer i det islamske familielovverket står kvinnens rolle sentralt, både som symbol og som bevarer av det kulturelle og nasjonale fellesskap. Slik er kvinner alltid den gruppen som rammes først av regressive lovendringer.
Både i Malaysia, Iran, Pakistan, Indonesia og Sudan har regressive lovendringer blitt vedtatt.
Både Iran og Malaysia har tidligere vært kjent for å ha et progressivt lovverk når det gjelder
11 Statene ble kjent for å opprettholde en galopperende økonomisk vekst industrialisering fra 1960-tallet til og med 1990-tallet. Statene har fortsatt en økonomisk ekspansjon, men i dag er det også flere andre asiatiske stater som blir lagt merke til på dette området, som Malaysia.
12 Anwar Ibrahim, den tidligere ungdomsministeren i UMNO var i utgangspunktet sett ut til å være Mahathirs avrtager. Da Anwar etter hvert viste seg å utgjøre en trussel mot Mahahtirs politiske makt fikk Mahathir ham anklaget og dømt for sodomi.
37
kvinners rettigheter. Vi skal se på noen aktuelle eksempler fra Indonesia og Malaysia.
En kombinasjon av et åpnere demokrati og delvis regionalt styre13 trigger radikal isalisme i Indonesia i følge Chandrakirana og Chuzaifah. I det følgende eksemplet ser vi denne tendensen også i Malaysia. 2.desember 2008 ble en professor i yoga utspurt av en gruppe islamske lærde (ulama). De skulle undersøke om man burde erklære yoga som
‖haram‖ i Indonesia på bakgrunn av at yoga opprinnelig er en hinduistisk tilbedelsesform.
Saken startet opprinnelig i Malaysia der det nasjonale rådet for fatwaer har utstedt en fatwa som erklærer yoga for ‖haram‖ og forbyr det (Kauffmann: 2009). ‖They‘ve never even done yoga‖ sa Zainah Anwar da hun uttrykte sin frustrasjon over saken på en konferanse for likhet i Kuala Lumpur 16.februar 2009 (Tavernise: 2009). Anwar hevder det hele handler om et framstøt fra en partriarkalsk tradisjon under dekke av islam. Yoga-debatten viser at både i Malaysia og Indonesia presser radikale islamister frem sine krav.
Kamala Chandrakirana (leder av Indonesian National Commission on Voilence Against Women) skriver om et tilfelle i Acheh der kvinner som ikke dekket til håret ble angrepet av unge menn som klippet av dem håret. Kvinner som ikke hadde dekket til kroppen tilstrekkelig, fikk helt maling over seg (ibid: 2003: 66). I 2001 ble det rapportert i en av Indonesias store dagsaviser om trusler fra bander som gikk rundt i Yogyakartas gater og lette etter kvinner som ikke hadde følge av sin muhrim (mannlig følge). Målet deres raid var først og fremst prostituerte, men konsekvensen ble at alle kvinner som gikk uten følge av en muhrim skulle bankes opp (ibid: 2003. 66). Eksemplet er typisk på to måter. Det viser at tilbakeslagene for kvinners rettigheter ofte skjer ved at myndighetene tolererer borgerinitiativ eller ‖mobbjustis‖. Dernest viser det at angrepet mot kvinners rettigheter ofte i navnet eller tilsynelatende retter seg mot utgrupper, som f.eks. prostituerte, men at det får virkninger langt ut over dette.
Chandrakirana skrev i 2003 om fundamentalister som fremmet et lovforslag om pornografi, som senere ble støttet av religionsministeriet (State ministry of religion). I dette lovforslaget er definisjonen av pornografi bred, og rammer kvinners autonomi. Da Chandrakirana i 2003 skrev sin artikkel, hadde fortsatt ikke lovforslaget blitt diskutert i parlamentet (ibid: 2003: 66). 8. januar skrev den franske avisen Le Monde om et lovforslag mot pornografi som ble foreslått i 1999, og deretter i 2006 ( i en mildere versjon).
Definisjonen av pornografi som ligger til grunn for den vedtatte loven er bred og innebærer: ‖
13 I hvert fall når det gjelder den islamske familielovgivningen som varierer på delstatsnivå.
38
tegninger, skisser, illustrasjoner, foto, tekster, stemme, lyder, bilder på video eller kino, tegnefilm, dikt, samtaler, gester eller enhver annen form for kommunikasjon i ulike medier, likeledes offentlige forestillinger som kan føre til uanstendighet, seksuell utnyttelse eller som kan krenke moralen‖. Strafferammen for den som overtrer loven eller ‖viser sin nakenhet‖
kan være opp til ti års fengsel. I følge en av lovens paragrafer kan ‖offentligheten handle for å hindre produksjon, utbredelse eller bruk av pornografi‖. Når loven tolererer eller rett og slett oppfordrer til at sivilbefolkningen tar loven i egne hender, åpner det opp for mer brutale overgrep mot kvinner fra radikale islamistgrupper (Kauffmann: 2009). Lovparagrafene og i enda større grad myndighetenes passivitet kan åpne døra mer eller mindre for mobbjustis fra ekstreme grupper.
Spesielt kristne og hinduer har protestert mot den nye loven. Og guvernøren på Bali har uttalt at han vil nekte å innføre loven. Turistnæringen har lykkes i å gjøre et unntak i for bruk av bikini på strendene. Nasjonens president, Susilo Bambang Yodhoyona (som ble demokratisk valgt i 2004), skrev under pornografiloven uten å informere om det. Det ble allikevel offentlig kjent i desember 2008. Etter dette har mange organisasjoner undersøkt hvilke muligheter det finnes for å få saken tatt opp i en domstol (Kauffmann: 2009). En indonesisk forfatter som kommenterer situasjonen, mener de liberale kan ta det med ro. I følge ham er det uansett positivt at man i dagens Indonesia kan diskutere fritt uten å bli fengslet. Han hevder at selv om en radikal og ekstremistisk form for islam sprer seg, så finnes det samtidig en liberal islam som også vinner tilhengere. Det vil derfor være altfor tidlig å konkludere om den ene eller den andre part vil vinne (Kauffmann: 2009). Denne holdningen er i overensstemmelse med hvordan Chandrakirana beskriver kjønnskampen i Indonesia som en tautrekking på en knivsegg mellom radikale islamister som forsøker å føre kvinnene tilbake til tradisjonelle arenaer, og kvinneaktivister som forsøker å myndiggjøre kvinners stemme politisk, og rette oppmerksomhet mot vold mot kvinner (Chandrakirana & Chuzaifa:
2003. 63). Denne kjønnskapen foregår i følge kvinneaktivistene på tre områder: kvinners rolle i den offentlige versus den private sfæren, kvinners seksualitet, og ekteskapet som institusjon (ibid: 2003: 63).
39